Datasets:

ltg

/

norec_document

like 0

Follow

Language Technology Group (University of Oslo) 36

705729

Roger Karlsson: 2017 på tre minutter Året oppsummeres av en middelaldrende svenske. Roger Karlsson: "Gubbjävelvärd" (Beat Butchers/Border) Roger Karlsson ble født for 50 år siden. Året var 1967, året da The Monkees trallet "I'm a believer" og Beatles hevdet at "All you need is love". Det var samtidig året for ""I-feel-like-I'm-fixin'-to-die rag" med Country Joe McDonald og "For what it's worth" med Buffalo Springfield. Det var et år da Vietnam-krigen raste og Martin Luther King ga undertrykte amerikanere en stemme. 1967 var året da hippiene hadde sin "the summer of love". Året da den amerikanske kvinnebevegelsen skjøt fart. Hvor står vi så 50 år senere? Dette er året for Trump, Putin og Kim Jong-un, slår Karlsson fast i åpningskuttet "2017, patriarkernas år". Det här er sången om nåt som inte borde va sant om fege små troll och en galen tyrann Det er neppe en engel som ville at dette skulle skje, synger han, men snarere Tengil. Har du lest Astrid Lindgrens "Brødrene Løvehjerte", skjønner du hva han mener. "2017, patriarkernas år" er tre minutter som oppsummerer det mange føler. Verden virker å være ute av lage, med gamle idealer brent på bålet og en atomtrussel hengende over seg. Karlsson skrev den første sangen til platen dagen etter det amerikanske valget i fjor høst. "Ny destination" ble til i en stemning av uro og oppgitthet, av behov for revansje og oppreisning, en besvergelse over det som hadde skjedd. Ulf Lundell kunne lagd denne, salige Bjørn Afzelius også. Du har en lang tradisjon med røtter til Dylan og Springsteen, men som i dag lyder umiskjennelig svensk. "Metamorfosia" har samme tema, om et USA som endret seg i løpet av en enkelt natt. Karlsson var ikke alene om å våkne til et sjokk. Ikke alt han gjør, følger samme musikalske spor. "Sista brevet til Hanna" er verd å merke seg hvis du er glad i irskinspirert folkrock. Pogues kunne godt hatt denne på repertoaret. Kraftballaden "Samme andetag" er flott, mens "På fabriken" er en sang om gutta på gølvet, om en æra som er over. Et ekko fra en tid det var plass til litt til, som Karlsson sier det. Som Springsteens "Factory" med fett på knokene. "Korståg" er mer på det jevne, mens "Jagar" kunne vært Lars Winnerbäck. "Stora branten" er platens lengste kutt og har den episke følelsen som skal til for å fylle sine seks minutter og 40 sekunder. Nydelig felespill. Tittelkuttet "Gubbjävelvärld" handler også om tingenes tilstand, men i det minste med et håp for framtiden: En galning vid rodret i en gubbjävelvärld va som blir kvar ingen männska kan spå jag önskar at försoning blir det nya i år Platen ble gitt ut i høst, men noen forsoning har vi ikke sett tegn til. Et ønske å ta med seg inn i 2018. Karlsson startet karrieren i band som Inferno og Tuk Tuk Rally, sistnevnte et folkpopband med bånd til pønken. Siden gikk han solo og leverte ved forrige korsvei en av årets beste svenske sanger med "Jag skulle kunne döda" fra "Kysser Sörmlands jord" (2015). Denne gang er hele albumet gjennomført bra, kanskje takket være en amerikansk president. Trump trumfet 2017, men noe har våknet. Artister, velgere, meetoo. Som Newton formulerte det i sin tredje lov om bevegelse: For every action, there is an equal and opposite reaction. En av motreaksjonene heter Roger Karlsson. Beste spor: "2017, patriarkernas år", "Sista brevet til Hanna", "Gubbjävelvärld", "Samme andetag", "Stora branten".

705730

Jublende mennesker og engler, drønnende pauker og trompeter Domkirken søndag kveld. Bachs Juleoratorium fra julehøytiden 1733/34 består av seks kantater som han har sveiset sammen til et oratorium, det vil si et geistlig verk for solister, kor og orkester i en fremførelse uten scenografi. Det er ikke vanlig å fremføre alle de seks delene, som til sammen strekker seg fra 1. juledag til Kristi åpenbaringsdag, på én kveld . I Domkirken søndag fikk vi høre de tre første delene som inneholder juleevangeliet frem til 3. juledag. Det er evangelisten som binder sammen de forskjellige delene og har en ledende rolle i oratoriet. Bibeltekst veksler med frie vers i korene, akkompagnement og arier. Flere stykker går tilbake til verdslige kantater, som har fått ny, geistlig tekst, som for eksempel det storslåtte innledningskoret «Jauchzet, frohlocket!» (Juble og fryd dere) som innledes med drønnende pauker og trompeter. Det er en omfunksjonering som kalles paroditeknikk. For Bach var det nemlig ingen forskjell mellom verdslig jubel og himmelsk glede. Men «Lasset das Zagen, verbannet die Klage» (Borte er frykten, forbannet er klagen) røsker oss ut av hverdagen og inn i den hellige fest som julen er. Den første, vakre koralen «Wie soll ich dich empfangen?» (Hvorledes skal jeg ta deg imot), siterer den uendelig vakre koral fra Matteuspasjonen («Wann ich einmal soll scheiden»). Uanstrengt jubel I åpningen og innledningskoret merket vi oss det eminente trompetspillet i ensemblet og at korene sang med uanstrengt jubel. Korene var i det hele tatt imponerende gode, hadde en briljans der det var påkrevet, en tydelig tekstuttale med en pust på de rette stedene i sangen som gjorde den levende. Og de kunne øke styrken, som ikke alltid er så lett i kor. De fire solistene hadde også dette levende ved seg, en deklamerende henvendelse mot publikum (eller menigheten) som gjorde at vi like mye så som hørte dem. De sto særdeles godt til hverandre. Orkesterpastoralen i annen del, som Albert Schweitzer mente var en dialog mellom hyrdene og englene, ble spilt uhyre følsomt. Orkesteret spilte i det hele Bach så den var en fryd. Dialogen mellom førstefiolinisten og altstemmen i tredje del («Schliesse, mein Herze, dies selige Wunder» – Gjem du, mitt hjerte, det salige under) viste til fulle hvilken melodiker Bach egentlig var. Da sluttkoret i tredje del gjentok åpningskoret i samme del, var det som om vi gjerne skulle ha hørt flere deler av Bachs oratorium. Og det selv om det var ganske kjølig i Domkirken denne kvelden. Men den menneskelige varmen fra en fullsatt kirke ga en sjelelig varme som var sterkere enn den fysiske. LES OGSÅ:

705733

Jæricana fra Johnny Red and The Prayerhouse People Fjorårets debut var flott, og Jæren møter americana på nytt. Johnny Red and The Prayerhouse People: "Old dreamers" (JRPH) Johnny Red and The Prayerhouse People er vokalist John Gravdal, Kårstein Bø på tangenter, Johannes Bjelland på bass, Tore Brattgjerd på gitar og Rune Særheim på trommer. Sammen forsøker de å stå oppreist mens vinden feier regnet inn fra Jærhavet. Blir det for ille, søker de ly bak den gamle bedehusveggen som har overlevd alle stormer. Jæren og Sørstatene hører av en eller annen grunn sammen, og Johnny Red and The Prayerhouse People står plantet midt i dette. Om natten er svart, finnes det glimt av håp i et piano. Om livet har sporet av og sendt deg i grøfta, kan du finne noen lidelsesfeller å synge harmonier med. Eller som de selv sier det: Gamle drømmere dør ikke, de setter det bare på vent. Beste spor: "These waters won't mend you", "Say your praise", "Old dreamers don't die", "Visions of you and me", "Stone in my pocket".

705734

Sassy 009:Hypnotisk houseflørt En av vinterens mest interessante norske utgivelser. Sassy 009: "Do you mind" (Hard Up/Luft Recordings) Den Oslo-baserte trioen Sassy 009 består av de tre vennene Sunniva Lindgaard, Teodora Georgijevic og Johanna Scheie Orellana. De har allerede vakt oppmerksomhet internasjonalt med sin første utgivelse. Siden den ble sluppet, har den fem låter lange ep-en sneket seg inn i bevisstheten og blitt værende. Mystisk og mørk klubbmusikk funker befriende fint i førjulsstria, og tankene flyr fort fra kjøkkenbenken til dunkle lokaler i Berlin. Det er ikke så enkelt å sette Sassy 009 i bås. For hard til å være elektropop, for mykt til å være tekno. Harmonier, fløyter og hviskende vokal møter kjølige synther og stikkende beats. Dette gjør debuten interessant; det er eksperimentelt og fengende samtidig. Kvaler omkring kjærlighet og forhold preger tekstene. Det kan umiddelbart låte distansert, men jeg opplever også trioen som inderlig og uironisk. Å selvbevisst balansere mellom likegyldighet og sårbarhet. Åpneren «Summin' you up» inviterer oss inn i støyen. Den røsker litt i oss, før landskapet åpner seg og byr på funklende og dansevennlige elektrolåter. «Are you leaving» har en minimalistisk og repeterende struktur, men byr på lekent fløytespill og kvitrende vokal. En uanstrengt liten juvel av et spor, som sammen med «Pretty baby» er det mest poporienterte på platen. Sistnevnte har i kontrast til låttittelen en småskummel vibb, som om noen betrakter deg fra avstand mens en tung bass kiler deg i mellomgulvet. «Feel me» nærmest injiserer en knallhard beat rett i dansefoten på en og er låten du virkelig kan unnslippe julemaset med. Sammen med Smerz, er Sassy 009 navn jeg virkelig har troen på i 2018. Bandet er også plukket ut til å representere Norge på bransjefestivalen South by Southwest i Texas neste år. Det er ikke altså ikke de polerte EDM-gutta som bør være den norske elektroniske musikkens frontfigurer. Det er undergrunnen som hever nivået. Beste spor: «Are you leaving», «Pretty baby».

705735

The National:Noe rører seg Fortsatt mørkt og melankolsk, men noe nytt ulmer. The National: "Sleep well beast" (4AD) En av høstens plater som finnes på manges årsbestelister, er denne. Det er Cincinnati-bandets sjuende album, og Matt Berninger maler et mørkt bilde av tilværelsen. "The system only dreams in total darkness" var første singel, fulgt av "Guilty party". Det sier sitt. Tvillingbrødrene Aaron og Bryce Dessner tar seg av melodiene, og denne gang er de røffere i kanten. I det minste til National å være. De er fortsatt et band du kan ha gående i bakgrunnen, men synther og elektronikk spriter opp sangene. Gitarene hogger også til, i drivende "Turtleneck". Samtidig finnes fortsatt spor av Leonard Cohen i åpningskuttet "Nobody else will be there" og i "Born to beg" – I was born to beg for you. Det ligner en oppbruddsplate, men befinner seg i turbulensen før noe skjer. Beste spor: "Walk it back", "Carin at the liquor store", "Dark side of the gym".

705736

Et fyrverkeri av en utstilling! En eventyrlig reise i et univers av skam, avvik, attrå, frykt og avsky. Stavanger Kunstmuseum: Dark Side of the Moon - Nathalie Djurberg og Hans Berg. Animasjon, skulptur, installasjon. Fram til 18.03.18 Slik månens “mørke” hemisfære alltid vender bort fra jorden, har også vi mennesker sider vi søker å holde skjult, ikke bare for hverandre men også for oss selv. I de ni verkene som utgjør utstillingen Dark Side of the Moon, utforsker kunstnerduoen Nathalie Djurberg og Hans Berg flere av disse tabubelagte sidene ved menneskelig natur. Gjennom en fusjon av Djurbergs skulpturer og stop motion-animasjonsfilmer og Bergs musikk, og med en intuitiv, nysgjerrig lekenhet tar de publikum med på en eventyrlig reise i et univers av skam, avvik, attrå, frykt og avsky. Uskyldig start Verket The Clearing 2015 starter uskyldig nok; Immersivt, i den grad betrakteren befinner seg i et stort, mørkt rom mellom høye, roterende blomstertuer. Et flyvende insekt sirkler rundt og rundt langs veggene. På en balkong utspiller det seg et småhumoristisk, teatralsk drama mellom to animerte kvinner. De to synes å spille ut en form for psykisk tautekking med innslag av spanking, snørr og tårer. Publikum overlates til selv å tolke- og tillegge verket mening, men en underliggende følelse av ubehag henger i rommet. Dette “ubehaget” slår derimot ut i full blomst i de tre stop motion-animasjonsfilmene Delights of an Undirected Mind 2016, Dark Side of the Moon 2017 og Worship 2016. Motvilje Særlig det faktum at de seksualiserte scenene i Delights of an Undirected mind finner sted i et barnerom, frembringer en umiddelbar motvilje. Blant ballonger og bursdagsgaver utspiller det seg mellom barneleker, kjente eventyrfigurer og kosedyr en absurd nærmest hypnotiserende serie av surrealistiske begivenheter uten noen form for logisk struktur, men likevel med et barnlig, intuitiv narrativ. Som freudianske stadier i barns psykoseksuelle utvikling møter vi blant annet avføring, falloser og en småerotisk ulv i bestemorklær. Alt mens en über-macho matador, ekskludert fra festen, må ta til takke med å kutte perfekte bløtkakestykker med sitt blanke sverd. Vår tids gjennomseksualisering av populærkulturen, og da særlig musikkindustriens i økende grad halvpornografiske musikkvideoer, spilles helt ut i verket Worship. Mellom glinsende falloser, gnikkende kropper og roterende hofter dras publikum nærmere en tematikk mange kvier seg for å dele med fremmede. Skulpturer av figurene brukt i produksjonen av filmen Worship har fått sin egen vegg med samme tittel. Under grell belysning, utstilt som stilleben av 60 talls pop-art, står de overraskende store fallosene klare til tilbedelse. Hårfint under smertegrensen Djurberg og Bergs kunstneriske univers beveger seg likevel hele tiden hårfint under smertegrensen. Gjennom utilslørt humor, leirefigurenes materiale og figurenes grove, groteske uttrykk oppnås en distanse som ufarliggjør den udelikate tematikken. Dette gjør utstillingen tilgjengelig selv for de sarteste sjeler. Foreningen mellom de to kunstneriske talentene; Djurbergs animasjoner og Bergs musikk må heller ikke overses. Bergs lydspor løfter de visuelle opplevelsene og utgjør en uerstattelig del av det komplette uttrykket. Hvordan Bergs lydunivers direkte påvirker opplevelsen av verkene viser seg i installasjonen Some Boundary Transgressed 2016, hvor publikum selv står fritt til å endre installasjonens lydspor, og derigjennom endre dens karakter.

705738

En tragikomisk genitulling.Eller? Fabelaktige James Franco får oss til å gapskratte av filmskaperen Tommy Wiseaus ekstreme nykker og personlighet. Men i bakgrunnen ulmer også en sår og tragisk historie. The Disaster Artist Sjanger: Komedie. Nasjonalitet: USA 2017. Regi: James Franco. Skuespillere: James Franco, Dave Franco, Seth Rogen, Alison Brie. Lengde: 1 time 43 min. Aldersgrense: 12 år. Om drømmen er å bli berømt, er det ikke nødvendigvis en dårlig ting at alle ler av deg og synes du er en talentløs tulling. Berømt er berømt. Men det er aldri ren berømmelse folk drømmer om. Anerkjennelse, derimot... Tommy Wiseau, for eksempel. Ville bli berømt. Satset på at Los Angeles og filmbransjen var stedet å få drømmen realisert. Han var ikke redd for noe. Han hadde ambisjoner og lidenskap. Han ga alt. Når ingen trodde på ham, brukte han sine egne penger og hjerteblod til å skrive, regissere og spille hovedrollen i «The Room». Filmen som i dag kalles «verdens beste drittfilm», og som får filmklubbfolk verden over til å le seg skakke. Men «The Room» er ikke en komedie. Og kjærlighetsdramaet var visst basert på Wiseaus egne, såre opplevelser. Virkelighetsnært James Franco har regissert og spiller selv hovedrollen i «The disaster artist» om Wiseau, samt innspillingen og lanseringen av «The Room» i et slags freakshow med varme. Selv om du ikke har sett «The Room», vil du oppdage at Francos film - utrolig nok - ligger svært tett opp til virkeligheten. James Franco er fantastisk ned i minste detalj som den svært så gåtefulle Wiseau, en fyr det nok ikke finnes maken til, selv om flere av hans eksentriske personlighetstrekk er lett gjenkjennelige i Idol- og sosiale medier-æraen. Akkurat som personligheten hans, er filmen hylende morsom og utmattende på en gang. Franco/Wiseau tar ekstremt mye plass. Hele tiden. Idol-dilemmaet Derfor er det godt at vi underveis også får nye tanker til det evige dilemmaet: ja, vi skylder oss selv å følge drømmen, så vi ikke skal bli sittende der på gamlehjemmet og angre. Men når må vi innse at evnene ikke står i forhold til ambisjonene, slik at vi ikke blir sittende der på gamlehjemmet og angre på at vi satset på feil hest? Å, som vi kan le av Wiseaus ekstreme selvtillit, manglende talent og selvinnsikt, samt dårlige smak. Men han nådde målet sitt. Realiserte drømmen sin. Nå har selveste James Franco spilt ham og omtrent hyllet ham i en film som handler bare om ham. Noen ville kanskje kalt ham et slags skrudd geni.

705740

Aarebrots avskjedsgåve Sakprosa: Frank Aarebrot tok farvel med ei av sine beste og mest aktuelle bøker. Arven etter Martin Luther lever med oss, på dei merkelegaste vis. Frank Aarebrot og Kjetil Evjen: Reformasjonen. Den store historien. 381 sider Vigmostad & Bjørke Professor Frank Aarebrot var alltid ein mann av det store format. I tid og rom. Slik passar det godt at hans siste verk er ei verdshistorie over 500 år på 381 sider. «Reformasjonen» vart levert til trykking berre kort tid før Aarebrot døydde i september. Boka er skriven i samarbeid med universitetslektor Kjetil Evjen, kollega ved Institutt for samanliknande politikk på Universitetet i Bergen. Den er eit storstilt forsøk på å visa dei politiske konsekvensane av Martin Luthers reformasjon frå 1517 og fram til i dag. Eit halsbrekkande tema, men for Frank Aarebrot, med hans sans for dei lange linjer og store samanhengar, må det ha vore uimotståeleg freistande. Det er trist at han ikkje fekk halda foredrag om emnet. Makt og tru «Reformasjonen» handlar meir om politikk enn om teologi. Det er forståeleg ut frå bakgrunnen til forfattarane. Men sjølv om politikk og religion heng tett saman, er det neppe tvil om at utviklinga i den kristne verda etter Luther vart forma meir av verdslege maktkampar enn av teologiske disputtar. Luther sjølv fekk vern av tyske fyrstar som ville svekka makta til den tysk-romerske keisaren. I Norden var reformasjonen ein nyttig reiskap for kongar som ville ha hand om rikdommane til kyrkja. Og fleire stader inspirerte reformasjonen til motstand nedanfrå både mot verdslege og religiøse autoritetar. Luther tok sjølv skrekken då tyske bønder gjorde opprør, men han hadde sleppt laus krefter han ikkje kunne kontrollera. Som eksempla viser, var konsekvensane av reformasjonen ulike, frå land til land og frå epoke til epoke. Med sin samanliknande metode får Aarebrot og Evjen dette godt fram. Men nokon samlande konklusjon kan ein ikkje venta av dette. Ein er freista til å sitera den kinesiske utanriksministeren Zhou Enlai då han vart spurd om følgjene av den franske revolusjonen i 1789: «Det er for tidleg å seia». Framgang eller katastrofe? Det finst nok av belegg i boka både for at reformasjonen var ein katalysator for demokrati, individuell fridom og økonomisk framgang, men også for at han var ein katastrofe for Europa. Hundre år etter Luther var verdsdelen framleis herja av blodige religionskrigar. Og på 1900-talet var dei tyske protestantane, med sin inngrodde lojalitet mot staten, mindre motstandsdyktige mot Hitler enn det katolikkane var. Forfattarane viser også korleis religiøse rørsler som i utgangspunktet stod for opposisjon og åndeleg frigjering, ofte kan utvikla seg i konservativ og autoritær retning. Pietismen i Norden og mange evangeliske samfunn i dagens USA er eksempel på det. Motsett har dei ein gong så strenge lutherske kyrkjene i Norden til overmål tilpassa seg det sekulære og liberale samfunnet. «Man kan undres over om den moderne norske kirken egentlig har behov for teologer og misjonærer, men snarere trenger sosionomer, kommunikasjonsrådgivere og u-hjelpsagronomer,» blir det kommentert i den kjende aarebrotske stilen som så mange vil sakna. Kristendom og sosialisme Enkelte påstandar i boka kan sjølvsagt diskuterast. Eg trur for eksempel at Aarebrot og Evjen overdriv rolla til den russiske revolusjonen i å skapa motsetningar mellom kristendom og sosialisme. Hendingane i Russland forsterka utan tvil kommunistfrykta både blant katolikkar og protestantar i Europa, men i alle fall i Norge var sosialistskepsisen på den kristne grasrota grunnfesta lenge før 1917. Dei tidlege sosialistiske agitatorane på landsbygda i Rogaland fekk fort nok oppleva det. Det er ein prestasjon å komprimera eit så ambisiøst prosjekt til eit såpass handterleg format. Det går naturlegvis av og til ut over nyansane, men her er det fugleperspektivet som gjeld. Boka er også ryddig redigert, utan slomsete faktafeil som Aarebrot av og til tidlegare er blitt kritisert for. Aarebrot og Evjen peikar på at både katolikkar og protestantar i dag har ein formidabel motstandar i den moderne, liberale sekularismen. Dei opphavlege protestantiske områda i Nord-Europa er i dag kanskje dei mest sekulære i verda. Samtidig er religion framleis ein sentral del i mange menneskes liv, og dermed også i mange av dagens konfliktar, frå krigar i Midtausten til skulegudstenester i Stavanger. Den historiske reisa tek ikkje slutt, heller ikkje på dette området, men går vidare i nye og ofte uventa svingar. Frank Aarebrot, den store formidlaren, gav oss ei førsteklasses reisehandbok før han drog.

705742

Cameron Blake:Sparer ikke stemmen Med nær 50 musikere i studio skaper han tidløs pop. Cameron Blake: "Fear not" (Continental/Border) I et intervju med magasinet "Vents" beskriver Cameron Blake musikken som kammerfolk og -pop. Leonard Cohen, Nina Simon og Billie Holiday er forbildene han ikke kommer unna, mens Louis Armstrong, Johnny Mercer, Henry Mancini og Nick Cave har hatt sitt å si for albumet. Michigan-sangeren debuterte med "En route" i 2009 og har bodd i Baltimore. Sangen "Sandtown" er derfra, om Freddy Gray, en 25 år gammel svart mann som døde i en politibil. Rettsmedisineren kalte det drap, men ingen ble dømt. Blake skriver om demonstrasjonene på Den himmelske freds plass og skuespilleren Philip Seymour Hoffman (1967-2014). Han lager fine tekster, men det er crooner-stemmen og suset av evigvarende popmusikk som fanger meg inn. Beste spor: "Fear not", "Fool's gold", "Old red barn", "Monterey Bay".

705743

Ujålete og personlig Christopher Davidsen byr på seg selv, men også på herlig, hverdagslig mat i denne boka. Christopher Davidsen Mat hjemmefra 176 sider Kagge forlag En av de store fordelene med Bocuse d’Or-sølvvinner Christopher Davidsens første kokebok er at han verken prøver å frelse helsen vår eller late som om vanlige folk på vanlige kjøkken kan slenge sammen avanserte retter som store team med kokker bruker lang tid på å lage. I stedet får vi gode oppskrifter på herlige hverdagsretter, helgekos og en og annen festmiddag. Blant rettene kan vi nevne fiskegrateng, brun lapskaus, pitabrød med pepperbiff, lammekebab, grønn curry-suppe med kylling og nudler, kalvetartar, arabiskinspirert lammegryte og hjemmelaget pizza. Gode retter som man ikke trenger å være verdens nest beste kokk for å lage. Davidsen legger imidlertid ikke skjul på at god mat ikke alltid kan lages på en halvtime, og det bærer også oppskriftene preg av. Forfatterens bakgrunn er etter hvert godt kjent: Han vokste opp med omfattende omsorgssvikt og skeiet selv ut i de sårbare ungdomsårene. En god fosterfamilie og gode kolleger i restaurantbransjen ble redningen. Boka kan på mange måter leses som en hyllest til det som ble familien hans, hvor de gode måltidene og samholdet rundt middagsbordet dannet rammene for et mer normalt liv og grunnlaget for gode minner. Det er til tider sårt å lese, men også oppløftene, siden det tross alt gikk bra til slutt. Noen ganger får vrien med å basere boka på personlige historier litt mindre vellykkede utslag. Det er for eksempel vanskelig å forstå hvorfor Davidsen ville bruke to sider på en oppskrift på risengrynsgrøt, den samme som står på grøtrispakken. Det som også trekker litt ned er at noen av oppskriftene er litt for omtrentlige i beskrivelsene av ingredienser og framgangsmåter. Sånt bør forlaget fange opp før boka går i trykken, spesielt når nivået er lagt slik at oppskriftene hovedsakelig kan beherskes av folk uten videre erfaring på kjøkkenet. Les flere kokebokanmeldelser her:

705744

Den beste Star Wars-filmen siden Episode 5 Den nye Star Wars-filmen er akkurat passe nostalgisk samtidig som den tilfører nytt og friskt blod. Star Wars: The Last Jedi Sjanger: Action / Eventyr / Fantasy / Sci-Fi Skuespillere: Daisy Ridley, Adam Driver, Oscar Isaac, Carrie Fisher, Laura Dern og Benicio Del Toro. Regi: Rian Johnson USA, 2017 Lengde 2 t. 31 min. Aldersgrense: 12 år Vi er mange som har et over gjennomsnittet varmt og nært forhold til George Lucas’ vidunderlige første trilogi om hendelsene i en galakse langt, langt borte. Men etter de i beste fall svake filmene i den neste trilogien, har vi hatt gode grunner til å være litt bekymret for hva som kunne skje når Disney skulle blåse liv i konseptet igjen. Etter å ha sett «The force awakens» i 2015 kunne vi heldigvis senke skuldrene. Med J.J. Abrams i regissørstolen klarte det tidligere så skakkjørte Star Wars-maskineriet å komme seg på rett kjøl med en film som på mange måter var en usedvanlig vellykket blåkopi av den første filmen fra 1977. På samme måte har årets film mange likhetstrekk og paralleller til «Imperiet slår tilbake» fra 1980, og den er antakelig den beste Star Wars-filmen som har blitt laget siden denne. Gåsehud Handlingen fortsetter akkurat der den slapp i «The Force Awakens»: Opprørsalliansen med prinsesse Leia i spissen sliter med å holde den stadig angripende fascist-gjengen i The First Order på avstand. Henens egen sønn, Kylo Ren (Adam Driver), leder angrepene. Han har hardnet til siden sist, men Driver gjør en fabelaktig jobb med å skildre de små gnistene av indre konflikt som tidvis kommer til overflaten. Starten, med noen storstilte krigsscener i verdensrommet, er sånt alle Star Wars-fans er forpliktet til å få gåsehud av. Og bedre skal det bli, når regissør Rian Johnson tar opp tråden der forrige film sluttet. Den mystisk talentfulle Rey (Daisy Ridley) oppsøker Luke Skywalker (Mark Hamill) i hans selvpålagte eksil, med håp om at han egenhendig skal snu opprørernes nært forestående nederlag til triumf. Samtidig har hun sin egen, personlige motivasjon, som handler om at hun trenger en mester som kan lære henne å kontrollere de sterke kreftene hun nettopp har oppdaget at hun har. Men Luke er ingen Yoda, og sakte, men sikkert introduseres vi for de hendelsene som gjorde at han havnet der han er i dag. To historier Filmen følger sånn sett to hovedtråder: Utviklingen til nøkkelpersonene Rey og Kylo Ren, og den ytre handlingen hvor rebellene kjemper en klassisk kamp mot klokka og overmakten. Det hele er så actionspekket at man nesten kan miste pusten, men det blir aldri så voldsomt at Johnson mister taket i den underliggende stemningen. Alle som har en viss Jar Jar Binks friskt i minnet, har nok kjent på en viss angst for at en eller annen kapasitet skulle gjøre et nytt forsøk på å introdusere tegneserie-humor i Star Wars-universet. Og vel er det ting å humre av i Johnsons film, både blant folk og dyr. Det er ofte litt eplekjekt, men humoren tar aldri overhånd. I stedet bidrar den til å tone ned graden av gravalvor der det trengs, for mange scener balanserer farlig nær grensen til det pompøse. Dette er på mange måter kvinnenes film. En lang rekke sterke og gode kvinneroller gir et sårt tiltrengt nytt liv både til sjangeren og til Star Wars-universet. Det var vel grenser for hvor lenge man kunne tvære ut far-sønn-problematikken fra de første filmene. Her klarer Johnson å frigjøre seg fra fortiden, men uten å verken glemme den eller miste respekten for opphavet. Det er elegant gjort, i en perfekt balanse av ærbødighet og fandenivoldskhet.

705745

Helgekosen er sikret Slanke oss kan vi gjøre i januar. Maj-Britt Aagaard gir oss den maten vi egentlig vil ha, helt uten dårlig samvittighet. Maj-Britt Aagaard Kosekokeboka 203 sider Kagge forlag Finnes det noe bedre enn lange helgefrokoster, lørdagskos, søndagsmiddag, fredagstaco og lørdagspizza? Maj-Britt Aagard, som står bak bloggen Spiselandslaget, vet akkurat hva vi har lyst på når fredagens arbeidsdag går mot slutten og to vakre fridager ligger foran oss. I sin nye bok boltrer hun seg i velsmakende retter, uten å ofre såkalte sunnere alternativer en tanke. Boka begynner logisk nok med fredagskvelden, med den norske nasjonalretten tacos som en naturlig inngang. Men her er heldigvis kjøttdeigen og de triste krydderposene byttet ut med langt mer fristende råvarer, i retter som minner om noe man faktisk kan få servert i Mexico. Fredagen fortsetter med burgere og biffer og annet snacks som man lett kan svinge opp med etter en travel uke. Videre får vi massevis av gode tips til deilige, late frokoster og brunsjer, herlig, hjemmelaget pasta, indiske retter, thaimat, pizza, danske smørrebrød, kjøttgryter som har fått kose seg på komfyren i timevis, samt et knippe desserter som vil få ernæringsfysiologene til å finne fram det strenge blikket. Kort sagt: Dette er boka du har lyst til å bla i når dietten er satt på pause, når ingen skal rekke forballtrening og ballett og turn, når familien skal samles rundt bordet og bare kose seg. Aagaard skriver med en smittende entusiasme, og oppskriftene oppleves som grundige og velprøvde. Med unntak av noen søtpotetfries som jeg absolutt ikke fikk til, har alt vi har prøvd fra boka smakt kjempegodt og vært enkelt å lage. Helga blir enda litt bedre med mat som dette. Les flere kokebokanmeldelser her:

705746

Angel Olsen:Herlig rotekasse Selv sangene som ble til overs, er flotte. Angel Olsen: "Phases" (Jagjaguwar/Playground) 30 år gamle Angel Olsen har tre album bak seg. Nå samler hun opp b-sider, demoer og annet fra årene som har gått. Hun åpner sterkt med "Fly on the wall", utgitt i forbindelse med en pengeinnsamling på Bandcamp. En flott sang, avløst av støyrockende "Special" fra opptakene til fjorårets album "My woman". Senere får vi nakne versjoner av Springsteens "Tougher than the rest" og Roky Ericksons "For you". "How many disasters" og "Sans" er hjemmeopptak som ikke skal ha vært gitt ut før. De støtter seg bare på Olsens gitar og stemme, og som fansen vet: Det holder i lange baner. Den Chicago-bosatte sangeren fra St. Louis er noe av det beste som har rammet indierocken. Hun avslutter med "Endless Road", som Hoyt Axton sang i en gammel episode av "Bonanza". Hjerteskjærende vakkert. Beste spor: "Fly on your wall", "Sweet dreams", "California", Endless road".

705748

Tvillingene i Mengele Zoo Uendelig råskap forsøkt omsatt til feel-good-roman både er og gir dårleg smak. Affinity Konar: Mischling. Roman. 380 sider oversatt av John Erik Bøe Lindgren. Font. Det gir bange anelser når én suksessforfatter hyper en annen; for det er ikke tilfeldig at amerikanske Anthony Doerr (1977) står som garantist på omslaget av den norske utgaven av amerikanske Affinity Konars (1978, debut 2009) roman «Mischling». Der hevder Doerr at «Du vil bli belønnet med en av årets mest rystende, mektige og fantasirike romaner». Selv ble han for noen år siden belønnet med Pulitzerprisen for «Alt lyset vi ikke ser», en ulidelig lang og klissen underholdningsmammut med to europeiske ungdommer under andre verdenskrig til hovedpersoner. Affinity Konars «Mischling» er også en oppskriftsroman som bruker den andre verdenskrig i Europa for alt den er verdt – og litt til, og ble feiret som Årets bok 2016 av New York Times, Amazon, Publishers Weekly, samt Flavorwire («a network of culturally connected people») og «verdens største moteblad» Elle. Som «Alt lyset vi ikke ser» har også den to unge hovedpersoner, de jødiske tvillingene Pearl og Stasha Zamorski. Den åpner med at de i 1944 som tolvåringer ankommer Auschwitz på en fangetransport, der Josef Mengele i egen person står klar og møter dem. Dr. Mengeles særinteresse var å eksperimentere på tvillinger, flerlinger, vanskapninger og mennesker utenfor normalen. (Tittelens Mischling kan oversettes med bastard, blandingsrase, hybrid; på raselovgivingens hitler-tysk med henvisning til «jødisk».) Tvillinger ga Mengele ekstra forskningsrom – med fagfelleaspirasjoner om vitenskapelighet, som når han utsetter Pearl og Stasha for forskjellig «behandling», om nå det er ordet for den torturen og lidelsene de utsettes for, men som har den nyansen at Mengele akter å la den ene overleve om nå den andre skulle dø i prosessen. Dette er ikke stedet for å repetere den bestialitetens katalog som Konar detaljskildrer over hundrevis av sider, og som de to jentene undergår, sammen med beboerne rundt Mengele Zoo, i sult, tørst, kulde og fornedring. I Auschwitz er tvillingene rede til å dø for hverandre, i en roman som på metronomvis skiftesvis og i jeg-form fortelles med et kapittel av hver. De kommer fra hverandre, men i fredens like brutale kaos finner de hverandre igjen. Pearl og Stasha ble nok adskilt, men de var «forbundet av blod». Omtrent som Mengele og nazistene tenkte seg det.

705749

BOK:Pingpong og kjøttkaker Underfundig og oppfinnsomt, vemodig og melankolsk om å våge å bli seg selv. Sigrid Hesjevoll: Naudsynt happy ending. Roman. 184 sider. Flamme forlag. Debutanten Sigrid Hesjevoll (f. 1987) er fra Jostedal, men bosatt i Stavanger, og har med ”Naudsynt happy ending” skrevet en snodig og fengslende bok som er sammensatt av en rekke kortprosatekster, men med en indre sammenheng og et gjennomgående persongalleri som gjør det nærliggende å betegne den som en roman. Den lengste teksten er på rundt to og en halv side, de korteste på bare en linje, såkalt lynfiksjon eller mikroprosa, f.eks: ”Ho er morelden ho ser i vatnet, ho ljosnar fyrst når det vert rørsle i bylgjene”. Boken veksler ellers mellom dikt, dialog og brev. Hovedpersonen Anna Brubakken Jones har mistet hele familien, men fortellingen dreier seg pussig nok i liten grad om akkurat det. Tvert om er tonen innledningsvis kanskje i overkant friskfyraktig, overskuddspreget sitcom-style oppblandet med kvikk voiceover à la fransk kultfilm som oppsummerer et helt liv på innpust og grimme vanlagnader på utpust, i kjappe vendinger og uten omsvøp. Men det avtar heldigvis når Anna reiser ut i verden, til Kina og Stryn, Bali og Stord, Danmark og Peru, og mange andre steder. Som i eventyret møter hun flere skruer på sin ferd, og noen beilere, bl.a. Johns, som lokker med kjøttkaker, men hun avslår: ”I have so much skrot in my head (...) I hope you find your kjøtkakegirl”. For det er egentlig Halvor, den elskverdige pingpong-spilleren, hun vil ha. Det tar bare litt tid og reising før hun innser det. ”Eg trur eg er redd for å ta i bruk hjarta mitt,” oppsummerer hun det selv (s. 132). Svært mye i denne boken er sjarmerende absurd, surrealistisk og på skakke, underfundig og lekent, men likevel med et reflektert, vemodig og smått melankolsk uttrykk som på små flater og med få setninger får sagt en god del om liv og mangfold, savn og lengsel, håp og glede, og ”en siste sup for livet, slik det var før”. Kortprosa er en krevende øvelse, men Sigrid Hesjevoll tåler å sammenliknes med de beste. Og happy ending? Joda, men ennå noen år fram i tid, dagdrømmer Anna seg til slutt fram til.

705751

Tanken er god, men... Oppskriftene i «Bruk alt» er for vage til at boka fungerer etter hensikten. Heidi Netland Berge og Ingveig Tveranger Bruk alt 225 sider Jæren forlag Vi kaster for mye mat, det er alle enige om. Tidligere Gladmat-sjef Heidi Netland Berge og kommunikasjonsarbeider Ingveig Tveranger gir oss mange gode råd for å begrense matsvinnet i «Bruk alt», men dessverre er det en del elementer ved boka som gjør at den risikerer å havne mellom alle stoler. Det positive først: Berge og Tveranger forstår at det ikke nytter å komme med pekefingeren, selv om de sender noen velrettede spark mot sine bedre halvdeler, som heller ut melk som har gått ut på dato. I stedet forsøker de å vise oss hvordan vi bedre kan utnytte restemat og hvordan vi kan bruke andre deler av dyrene enn de populære filetene. Det er imidlertid vanskelig å forstå om forfatterne henvender seg til de som er erfarne på kjøkkenet eller til de som hovedsakelig har posesupper og frossenpizza på repertoaret, og boka er ikke nødvendigvis spesielt godt egnet for noen av de to gruppene. Det er nå engang sånn at hvis du har laget mat i noen år, er de fleste rettene her noe du antakelig behersker allerede. Det er langt mellom de nye og spennende ideene. Er du derimot i startgropen, blir du presentert for oppskrifter som er altfor vage og lite detaljerte. Hvis du for eksempel skal lage pølser for første gang, nytter det lite med en oppskrift som verken oppgir hvilken type kjøtt, innmat, væske eller krydder man skal bruke. Mange av oppskriftene er slik: Ta det du har, bruk det du liker, lag hva du vil. Eksempler på mengdeangivelser er «løk etter ønske» og «en tallerken rensket, kokt fisk». Det blir for lite konkret, og fungerer mer som litt løse forslag enn som faktiske oppskrifter. Med andre ord: Som inspirasjonsbok er dette slett ikke verst. Vi har alle godt av å redusere matsvinnet, enten det er i vår private husholdning eller i større perspektiv. Men som kokebok burde den vært betydelig strammet opp og bedre korrekturlest. Les flere kokebokanmeldelser her:

705752

And now for something completely different KONSERTANMELDELSE: Og sånn, mine damer og nisser, lager man en julekonsert. Bøljebandet Kitchen Orchestra har hatt tradisjon for å invitere gjester til å skrive julesanger og synge dem på julekonsertene. I år var 10. gang, og her skulle du ha vøri. For en aldeles glimrende førjulskveld! Tonen blir satt av en video fra Nord-Korea der det klages over glatt, amerikansk julemusikk. Litt på tull, litt fordi det er sant. Etter åpningslatteren kommer hele bøtteballetten inn, spiller «A Nightmare Before Christmas», ønsker velkommen med en #metoo-frijazz-tale og så er det full fest og fres resten av kvelden. Signe Irene Time synger seg gjennom oppskriften og framgangsmåten på pinnekjøtt. Det gjør hun på stand up-jærsk i en spinnvill, løyen og kakofonisk sang. Hun gjentar bedriften litt senere i «Bess så det e, så æ det jul", en tragikomisk julesang der orkesteret både er søtt melodifølge og blåser kraftig ut. Rapper Izabell kommer inn, breial og fin, som første gjest og får gyngefølge av orkesteret i sin «Ka vet du om det» som blir en vindskeiv juledrink av en fest. Orkesteret byr på et solid lag av hiphop-beats i bunn av glasset, litt blandevann av frispilling her og der og Izabell som paraplydronning på toppen. Stor humor Før hver gjest spille Kitchen en gjestejingle. Av alle verdens musikkstykker har de plukket ut kjenningsmelodien til «Familiesagaen de syv søstre», kanskje det kleineste som noen gang er vist på fjernsyn. Jingelen blir mer og mer sjøsjuk og alternativ utover kvelden. Stor humor. De tøyser seg også gjennom Maria Menas julesviske «Home for Christmas». Hun «har ikke svart på invitasjonen», så de tar den sjøl en en lol-variant med teksten «aaaaa», «ooooo» og en melodi som er byttet ut med bølger. Funny stuff. De leker med klisjeene, vrir på kjente vendinger, herjer med tradisjonene og det formelig tyter kreativitet ut av hver sang, hvert arrangement og hver idé. Men først og fremst er dette en anledning til å bruke «samtidsmusikk» og «knallkjekt» i samme setning. Denne konserten har, i tillegg til i ringe, dinge, plonge, plinge og spille julen inn, en annen finfin liten effekt. Steget inn i samtidsmusikk- og impro-katedralen kan vært langt og vanskelig for de (av oss) som eeeegentlig har komfortsonen rundt fire flate, vers og refreng og ting som i alle fall heller litt mot linjalmusikken. I så måte er dette et romslig, morsomt og rikt lavterskeltilbud. På Kitchens julekonsert blandes frijazzen med popstjerner, beine melodier, hiphop og altså en og annen julesang. De gir ei hand å holde i når natt går mot dag og det virkelig sklir ut. For det gjør det. Stjerner Denne kvelden har mange stjerner. Kitchen Orchestra er den første og største. 18 overkvalifiserte, spillesugne musikere som i løpet av kvelden er all over the place. Nydelig, bråkete, vart, spinnvilt, hardt, mjukt, fritt, kontrollert. Det finnes ikke det adjektivet de ikke var innom i Folken. Neste stjerne er alle gjestene. Du har litt å spille på når du hopper fra Izabell til Janove til Jørgen Tjemsland til Helga Guren, til Dag Sindre Vagle, til Pål Jackman og så videre og så videre. Jørgen Tjemsland ikler seg et sett forferdelig stygge briller og synger den knallfine og ytterst sympatiske «Den 4. vise mann» (søk den opp, knallsang). Nevnte Janove har to skudd i magasinet, både ompasirkusnummeret «Pumper julen rett inn» - en feststarter - og «Det ville vært en sensasjon», den vakre finalesangen på soloalbumet. Sistnevnte sang handler, passende nok, om kunstens indre vesen. Framføringen: Prikkfritt. Innimellom alle gjestene, og den stadig mer utglidende Syv søstre-jingelen, finner orkesteret på sprell av alle slag. Gunnhild Seims fantastiske «Jul in memoriam» er overveldende flott. Storbandleken i den franske «Jeg så mamma kysse nissen» er storveis underholdning. Te koma PÅ det.. Men om man skal peke ut kveldens betlehemstjerne, da må det bli selve ideen bak hele festen. La pling-plongen, improen og de frie ideene møte den beine julen, den streite popmusikken, humoren og den lause snippen. Bland sammen snørr og bart og høyt og lavt og beint og skjeivt og la det stå til. Lag et svært «oss» av det. Hvilken eineståande festlig julekveld det blir av slikt. Jovisst er det alternativ jul. Det er ikke gamle sanger om igjen. Den eneste tradisjonen her er at konserten finner sted rett før jul, og neste gang bør det stå kø til Judaberg av folk som vil inn.

705754

Syrlig kammerspill om festen du helst vil unngå «The Party» gir et fascinerende innblikk i hvordan flere personers verdener kan rase sammen i løpet av en liten kveld. The Party Sjanger: Sort komedie Skuespillere: Patricia Clarkson, Bruno Ganz, Cherry Jones, Emily Mortimer, Cillian Murphy, Kristin Scott Thomas, Timothy Spall Regi: Sally Potter Storbritannia, 2017 Lengde: 1 t. 10 min. Aldersgrense 12 år Har du noengang kjent på et aldri så lite snev av skadefryd når noen som er veldig ideologisk sikre i sin sak opplever at virkeligheten ikke lar seg løse i tråd med meningene de har? Regissør Sally Potter utforsker og utfordrer disse følelsene i «The Party», hvis tittel har dobbel betydning. Janet (Kristin Scott Thomas) har akkurat blitt forfremmet i opposisjonspartiet hun tilhører. Hun ligger an til å bli minister i en framtidig regjering, og dette skal selvsagt feires med venner og familie. Men etter hvert som festens deltakere begynner å melde sin ankomst, blir det klart at konflikter ligger og ulmer både her og der. Etter hvert slår de ut i full blomst, noe som fører til at alle må revurdere sine egne ståsteder og holdninger på den ene eller andre måten. Filmen er nesten som et filmet teaterstykke, i og med at all handling foregår i noen få rom i Janets typiske middelklassehjem. Den er også filmet i svart hvitt, noe som kler den fint. I filmer som dette er det i stor grad skuespillerprestasjonene som avgjør om det skal fungere eller ikke. Heldigvis har Potter fått med seg et skikkelig stjernelag, med en rekke herlige typer: Timothy Spall som den apatiske ektemannen, Patricia Clarkson som den rappkjefta og politisk desillusjonerte venninnen, Bruno Ganz som hennes new age-frelste mann, Cherry Jones og Emily Mortimer som et lesbisk par som dras mellom personlig utvikling og trivielt familieliv, mens Cillian Murphy spiller en kokainsnortende finansmann som åpenbart sliter med sosial angst og det som verre er. Det er i spenningene som oppstår mellom disse mangefassetterte personlighetene at filmen hever seg fra middelmådig til i aller høyeste grad interessant.

705756

Det beste fra gata Lise Finckenhagen har reist verden rundt på jakt etter den beste gatematen. Resultatet er en av årets klart beste kokebøker. Lise Finckenhagen Lises gatekjøkken 245 sider Font forlag Man kan si hva man vil om fabelaktige stjernerestauranter med 12-rettere og avanserte vinpakker; noen ganger er det absolutt ingenting som slår den enkle retten man kjøper fra en bod på gata. Gatemat er en av de helt store mattrendene i år, og markeder som tilbyr denne typen retter dukker opp i den ene byen etter den andre. I sin nye bok har Lise Finckenhagen samlet en lang rekke oppskrifter på fristende retter fra hele verden, illustrert av fargerike og stilsikre bilder. Her kan man lære å lage vietnamesisk banh mi, amerikansk lobster roll, søramerikansk ceviche, ekte tacos med alt fra ribbe til søtpotet, pad thai, baguette med gratinerte kjøttboller og karamell-is med bacon. Listen kunne vært mye lengre, og hvis du ikke finner noe du liker her, er det på tide å oppsøke hjelp. Vi har testet en hel del av rettene, og kan trygt slå fast at resultatene har blitt usedvanlig godt mottatt av både store og små. En av Finckenhagens styrker når hun skriver oppskrifter, er nemlig at de er både nøyaktige og lette å følge. Man skulle kanskje tro at dette var en selvfølge, men slik er det dessverre ikke. Med såpass mange land representert er det åpenbart at man ikke finner alle ingrediensene man trenger på den lokale remaen. Finckenhagen har imidlertid holdt de uvanlige ingrediensene på et nøkternt nivå, slik at det meste burde være overkommelig for alle som har en greit utstyrt internasjonal butikk i nærheten. Finckenhagen er ikke blant de kokebokforfatterne som byr spesielt mye på seg selv, noe som egentlig er en befrielse. Her er det maten det handler om, og det er jo tross alt den vi er mest interessert i. Hun har imidlertid en litt personlig vri i hver oppskrift, ved at hun legger ved et musikktips til hver rett. Det er morsomt og annerledes, og bidrar til at den gode stemningen brer seg på kjøkkenet. Les flere kokebokanmeldelser her:

705757

BOK:Bygdedyret er løs BOK: Usedvanlig velskrevet, underholdende og skarpt samfunnskritisk om dødelige landsbyfeider. Juli Zeh: Landsbyen. Roman. Oversatt av Eivind Lilleskjæret. 544 sider. Gyldendal. Tysklands svar på Jonathan Franzen, har Juli Zeh (f. 1974) blitt kalt. Og vel så det, må man nok si etter å ha lest denne fremragende romanen, som utspiller seg i den lille landsbyen Unterleuten (”Blant folk”), der alt ved første øyekast virker svært så idyllisk. Men når det planlegges en vindmøllepark i området, blir gammelt uvennskap som nytt, og gamle landsbyfeider blusser opp igjen. Med ett blir det avgjørende hvilken jordlapp som eies av hvem i dette ”overregulerte storsamfunnets armhule” (s. 320), som har sine egne lover og der alle kjenner alle i de rundt 120 husstandene med 300 sjeler, hvorav vi blir nærmere kjent med omlag tyve av dem, bl.a. Jule og fugleverneren Gerhard, som med DDR-nostalgiske og bygderomantiske forventninger har flyttet dit fra Berlin; Schaller, som til stadighet brenner bildekk og bråte på nabotomten; Franzen (!), som har et evigvarende oppussingsprosjekt gående; landsbyens mektige mann, Gombrowski, som på et tidspunkt erklærer: ”Politikk er når vesttyskere som kjeder seg, interesserer seg mer for fugler enn for mennesker”; hans rival Kron, gammelkommunisten som betrakter alt som en kapitalistisk konspirasjon; unge Linda Wachs, som intelligent og uredd gyver løs på enhver utfordring med selvhjelpsboken til en viss Gortz i hånden; og kapitalisten Meiler, som fordi han kunne det har kjøpt opp store landområder omkring landsbyen uten egentlig å vite hva han skal bruke dem til. Før så denne ideen om vindmøllepark dukker opp. Når et lite barn deretter forsvinner, settes landsbyen på vesaask vis i kok. Og når gammelt nag og raseri blander seg med fortvilelse og fremtidsfrykt, er ikke rettsstatens prinsipper like faste lenger. Det er ingen Kardemomme By som skildres, men ”en guffen følelse av å kjøre inn i en David Lynch-film” (s. 456), med løgn og intriger, fiendskap og mistenksomhet, og der enkelte er villige til å strekke seg svært langt for å nå sine personlige mål. Fortellerteknikken er av det lett springende, assosiative slaget, men gjennom skarpe, sammensatte personportretter får vi ulike versjoner av de samme hendelsene, og Zeh nøster de mange trådene sammen på sikkert og usedvanlig velformulert vis. ”Landsbyen”, som har ligget på de tyske bestselgerlistene i lang tid, har også sprengt romanformatet ved at forfatteren etter utgivelsen har latt romanpersonene skrive innlegg på sosiale medier og opptre på YouTube, som for å parallellføre ”Landsbyen” med den virtuelle landsby, og som en slags enmannsversjon av forfatterkollektivet Wu Ming. Det er altså et sammensatt og på så mange måter storartet kunstverk Juli Zeh har skapt, som også reiser ontologiske og epistemologiske spørsmål. I disse ”false news” og ”post-truth”-tider: Hvordan kan vi vite at det vi tror vi vet er sann kunnskap? Den som ønsker å sette seg ytterligere inn i dette eiendommelige kunstverket, kan bl.a. finne en interessant artikkel av journalisten Svein Thompson på hjemmesidene til Goethe-Institut Norwegen. Men du kan jo begynne med romanen, som er imponerende nok i seg selv.

705758

Feministen som banket sjåvinistene Tenniskampen mellom Billie Jean King og Bobby Riggs var en feministisk milepæl. Filmen om den legendariske kjønnskampen er et aktuelt #metoo-innlegg, men kunne vært bedre. Battle of the sexes Sjanger: Komedie/romantikk. Nasjonalitet: USA 2017. Regi: Jonathan Dayton og Valerie Faris. Manus: Simon Beaufoy. Skuespillere: Emma Stone, Andrea Riseborough, Steve Carell, Natalie Morales, Sarah Silverman, Bill Pullman, Alan Cumming, Elisabeth Shue, Eric Christian Olsen m.fl. Lengde: 2 timer 1 min. Aldersgrense: Tillatt for alle. Billie Jean King (29) var verdens beste kvinnelige tennisspiller i 1973. Og som en sportskommentator sa: om hun bare hadde sluppet ut håret og tatt av seg brillene, så kunne hun vært riktig pen. Billie Jean var drittlei av at kvinnelige tennisspilere bare fikk en brøkdel betalt i forhold til de mannlige, selv om de solgte like mange billetter til turneringene. Hun startet en boikott, og fikk med flere andre kvinnelige toppspillere. Lønns- og kjønnsdebatten var i gang. Bare for show? En som hev seg på, var den forhenværende tennisstjernen Bobby Riggs (55), nå lurendreier med spillegalskap. Han støttet mannlige tennistoppers utsagn om at kvinner ikke var underholdende og utholdende nok til å få bedre lønn, og at de nok passet best på soverommet og kjøkkenet. For å bevise sitt poeng, utfordret han dame-ener Billie Jean King til kamp. På ekte Rocky Balboa-vis bygges det opp til et ellevilt mediesirkus i forkant. En arena der Bobby var klart på hjemmebane og Billie Jean på bortebane. Men uansett hvor herlig den siste delen av filmen og selve tenniskampen er, og hvor gode Emma Stone og Steven Carrell er i sine roller som de to tennisspillerne: «Battle of the sexes» er bare en grei nok Hollywood-film, fortalt med tradisjonelle og forutsigbare grep. Med DEN begivenheten og DET aktuelle temaet, må en kunne si at muligheten til å lage en virkelig hardtslående og mye mer relevant film er skuslet bort. For mye kos Filmskaperne har nok ønsket å lage en skikkelig heltestorfilm for et stort, bredt publikum. Så har de fryktet at for mye (dame)tennis og for mye feminisme er billett-kryptonitt. Derfor har det som burde vært et mye røffere drama, blitt til en smårørende og småkoselig romantisk komedie. Der det lesbiske, utenomekteskapelige forholdet King innleder, får altfor stor plass i forhold til relevansen. Carrell er jo i sitt komiske ess som den eksentriske eks-tennisstjernen og morsomme gambleren. Men var virkelighetens Riggs bare en slags sjarmerende kosebamse som bare spilte at han var en ekstrem mannssjåvinist for PR-verdiens skyld? Man sitter rett og slett igjen med for mange ubesvarte spørsmål når den legendariske, gåsehudframkallende matchen er over.

705759

Inspirerende transkvinne En sterk og fascinerende transkvinne byr på universell, magisk inspirasjon til å innta tronen i eget liv. En fantastisk kvinne Originaltittel: Una mujer fantástica. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Chile 2017. Regi: Sebastián Leilo. Manus: Gonzalo Maza og Sebastián Lelio. Skuespillere: Daniela Vega, Francisco Reyes, Luis Gnecco, Aline Kuppenheim, Amparo Noguera. Lengde: 1 time 43 min. Aldersgrense: 9 år. I Norge diskuterer vi begrepet juridisk kjønn, hvordan man skal titulere transkjønnede, og i hvilken garderobe de skal dusje. Uansett må hverdagen være fylt av frustrasjoner man må være sterk og ha tykk hud for leve i. Den fantastiske Marina, som er transkjønnet i konservative Chile, har styrken som trengs når det virkelig røyner på. Marina er servitør om dagen og nattklubbsanger om kvelden. Hun elsker livet med sin 20 år eldre kjæreste Orlando, som har forlatt kone og barn for å være sammen med henne. Evig kamp Når Orlando plutselig dør, får Marina virkeligheten rett i fleisen. At hun blir satt på gata, mistenkt for å ha drept Orlando, blir trakassert av politi og slektninger og blir nektet å delta i minnestund og begravelse, bunner alt i at hun er transkjønnet. Men Marina har nok stått i stormen før. Nå må hun igjen kjempe for retten til å være kvinne, og for retten til å sørge over sin elskede. Rollefiguren Marina, mesterlig spilt av den transkjønnede chilenske skuespilleren og sangeren Daniela Vega, bærer filmen alene. Hennes udefinerbare aura og sterke ryggrad setter farge på hver scene. Marina ser på verden med blikkstille, gjennomborende blikk. Et blikk som tilhører noe så sjeldent som en kvinne som er fullstendig komfortabel i sitt eget skinn, som er eneveldig dronning i sitt eget liv. Inspirerende forbilde Med hodet hevet krever Marina sin rett til å være kvinne, og litt mann også når det passer henne. Omverdenens forakt og fordommer preller av. Grensene hennes indre, moralske kompass setter for hva hun finner seg i, er absolutte. Marina vil greie seg, uansett. Hva det har kostet henne å ta opp kampen, og vinne den, aner vi bare gjennom små, små rifter i det tykke panseret hun har omgitt seg med. Men et inspirerende forbilde er hun, uansett, i en fin-fin og original film. «En fantastisk kvinne» er nominert til Golden Globe for beste fremmedspråklige film, og er på Oscar-kortlisten i samme kategori.

705760

Det ekte Spania Kokebok: Jon Berg pirrer både reiselysten og ganen med denne flotte hyllesten til Madrids matkultur. Jon Berg og Rodrigo Belda Smak spansk 223 sider Gursli Berg Det skal noe til å ikke kjenne at det rykker i både reisefoten og smaksløkene i møte med Jon Bergs mat- og reisebøker. Denne gang har han besøkt Madrid, og gir oss et strålende møte med spansk mat og måltidskultur. Han har funnet fram til både skjulte perler og mer kjente steder i den spanske hovedstadens yrende restaurantliv, og har lurt en rekke gode oppskrifter ut av ulike restaurantfolk. I tillegg har han fått kyndig hjelp av kokken Rodrigo Belda, som til daglig jobber som kjøkkensjef på Delicatessen Tapasbar i Oslo. Tapas har blitt et noe utvannet begrep blant mange nordmenn, og brukes gjerne om alle typer småretter. Her gir Berg oss en grundig innføring i hva disse små rettene opprinnelig er, ledsaget av oppskrifter som er lette å følge. Vi ga oss i kast med skinkekroketter, patatas bravas med tomatsaus, albondigas og en enkel tortilla, og alt slo godt an hos både store og små. Spansk mat er imidlertid mer enn tapas og paella, og Berg guider oss med stødig hånd og smittende apetitt gjennom alt fra enkle retter med få ingredienser til mer avanserte og tidkrevende kreasjoner. Vi får også tips til viner som passer til rettene, tips til spennende barer man kan oppsøke etter at restaurantbesøkene er unnagjort, samt et knippe oppskrifter på ulike drinker som er i skuddet for tiden. Som de fleste andre storbyer, har Madrid et visst innslag av folk fra andre kulturer. Dette gjenspeiles også i byens restaurantscene, og det skinner også igjennom i flere av oppskriftene. Dette vitner om en forfatter som har evnen til å skildre matkulturen slik den er i dag, i stedet for å strebe etter det såkalt opprinnelige. Resultatet er en vital og spenstig bok som etter alt å dømme vil bli utgangspunktet for mange gode måltider. Og muligens en mattur til Madrid. Les flere kokebokanmeldelser her:

705762

Prikkfritt håndverk fra julekonsert-kongen Kurt Nilsen gjør ingen forsøk på å fikse noe som virker. Kurt Nilsen Sted: DNB Arena, lørdag kveld Publikum: Så godt som utsolgt Spilletid: 1 time, 25 minutter Av alle julekonsertartister som besøker vårt distrikt fast hver desember er det ingen som selger flere billetter enn bergenseren Kurt Nilsen. Sånn sett var det sikkert naturlig å melde overgang fra Stavanger konserthus til DNB Arena i fjor. Jeg var litt spent på hvordan han ville gjøre seg i et såpass stort format, men det var liten grunn til bekymring, skulle det vise seg. Lyden er selvsagt ikke fullt så god som i Fartein Valen, men absolutt godkjent. Amerikansk stil Nilsen startet lørdagens konsert med tittelkuttet fra sitt populære julealbum fra 2010, «Have yourself a merry little Christmas», etterfulgt av Bing Crosby-hiten «White Christmas». Og disse sangene er for så vidt representative for store deler av programmet, som definitivt har en amerikansk slagside, både i lydbilde og i utvalget av sanger. Her får man full pakke med jazzete vispe-tromming, hammond-orgel, ståbass og steelgitar, traktert av flinke folk. Det kan ikke stikkes under stol at Nilsen er en utmerket vokalist, og dette er kanskje den sjangeren som kler ham aller best. I år hadde han, i tillegg til sitt glimrende band, fått med seg 10 strykere, flere av dem fra Stavanger symfoniorkester, et vellykket tilskudd til det allerede flotte og ofte storslåtte lydbildet. Gåsehud Kveldens første gåsehud-øyeblikk oppsto på «Stjernesludd», den nydelige balladen Nilsen har lånt fra Dumdum Boys. Stemningen ble viderført i neste sang, «Walking in the air», den fra filmen om snømannen. Midtveis i konserten tok Nilsen tradisjonen tro en liten pause og slapp nok en gang til Christel Alsos, som framførte tre sanger alene. Så var det tid for den faste duetten «Baby it’s cold outside» sammen med en tilsynelatende ferdig uthvilt hovedperson. Same procedure Julen handler i stor grad om repetisjon, og her innfrir Nilsen så til de grader. Julekonsertene hans endrer seg bare marginalt mer fra år til år enn hva filmen om grevinnen og hovmesteren gjør. Sangene er hovedsakelig de samme, og de av oss som har fått med oss et par årganger, vil også gjenkjenne en del av småpratet mellom sangene. Ja, det er innstudert, det er lett å like, glatt, pent og totalt blottet for skarpe kanter, utfordringer eller overraskelser. Men hvis man går med på at dette er premissene, er det vanskelig å finne spesielt mange feil og mangler i Nilsens forestilling. Konserten er godt satt sammen, det er både lystige øyeblikk og opptempo-sanger og vakre versjoner av fine ballader. Og hvis Kurt Nilsen ikke storkoste seg på scenen lørdag, kan han antakelig falle tilbake på en karriere som skuespiller hvis alt annet skulle skjære seg. Det er imidlertid lite som tyder på at han trenger å pensjonere seg som artist med det første. Dømt ut fra stemningen i DNB Arena lørdag, klarer han til det fulle å gi folk akkurat det de vil ha som førjulsopplevelse. Vil man ha høytidsstemning eller noe nytt og overraskende, har man definitivt kommet til feil sted. Men om målet er en helstøpt underholdningspakke med prikkfri sang og musikk og gjenhør med kjente og kjære sanger, er Kurt Nilsens julekonsert bankers.

705763

Sjarmbombe i duffelcoat Film nummer to om den sjarmerende bjørnen Paddington er like god som sin forgjenger, mye takket være Hugh Grant i strålende skurkerolle. Paddington 2 Sjanger: Familiefilm / Komedie Skuespillere: Hugh Grant, Ben Whishaw, Brendan Gleeson, Jim Broadbent. Regi: Paul King Storbritannia, 2017 Lengde: 1 t. 43 min. Aldersgrense: 6 år Man skal være temmelig vrang for ikke å bli i godt humør i selskap med den skjønne, lille London-maskoten Paddington. Når vi møter ham igjen tre år etter at han nesten ble utstoppet i forrige film, er han permanent innlosjert hos den koselige familien Brown. Med unntak av den sure naboen vi husker fra sist, er det solskinn og glede som preger Paddingtons omgivelser. Men selv om han lever det gode liv i sin favoritt-by, har han ikke glemt tante Lucy hjemme i Peru. Det nærmer seg 100-årsdagen hennes, og Paddington har funnet den perfekte gaven. Men denne blir stjålet fra butikken før Paddington rekker å kjøpe den, vår venn får skylden, og snart er han dømt til 10 år bak murene sammen med en gjeng nifse forbrytere. Noen vil kanskje tenke at denne straffereaksjonen hører mer hjemme i en tekst av for eksempel Victor Hugo, men den føyer seg inn i en rekke av overdrivelser som oppleves helt logiske i sin egen kontekst. Det er kanskje dette som gjør at filmen føles så original og forfriskende; regissør Paul King har skapt et eget univers, hvor London selv spiller den viktige rollen som et slags fargerikt utopi. Her er selv skurkene ganske greie, så lenge man gir dem en sandwich med appelsinmarmelade. Men den koselige innpakningen står heldigvis ikke i veien for et velskrevet plot hvor både elleville actionsekvenser og slapstick-humor har sin naturlige plass. Stjernelaget av skuespillere bidrar også til at filmen blir så vellykket. Vi får flere gledelige gjensyn, og laget er ytterligere styrket med solide navn som Joanna Lumley og Brendan Gleeson i stilige småroller. Den som imidlertid skinner aller mest er Hugh Grant som den avdankede, men i aller høyeste grad selvgode West End-skuespilleren Phoenix Buchanan. Her får Grant boltre seg og virkelig la sitt komiske talent komme til sin rett. Dette er koselig, morsom og spennende familieunderholdning på sitt beste.

705764

BOK:Dikt til å sansa og føla, tenkja og reflektera LYRIKK: Sindre Ekrheim: endå ein særmerkt stavangerpoet å lesa og lytta til. Sindre Ekrheim: Rangsøles. Litofaniar. Dikt. 110 sider. Samlaget. Sindre Ekrheim (1967, debut 2010) breser seg ikkje mykje, verken han eller dikta hans. Og når han i haust kjem med si tredje diktbok, er det nesten som han gøymer seg bak tittelen «Rangsøles», med det like sjeldsynte framandordet «Litofaniar» til undertittel. Nå er det, som ordboka oppklarer, likevel ikkje vanskelegare enn at «rangsøles» tyder «mot sola, eller mot klokka; i omsnudd rekkjefølgje». Og ettersom lesarar i dag nok ikkje er heime i farne dagars plysjsalongar med palmar, pampongar og pidestallar og heller ikkje er stive i klassiske språk, er det ei nyttig opplysning at ein «litofani» er ei form for papirbilde gjort gjennomsiktige med ferniss, eller tynne porselensbilde forma i gips, slik at gjennomfallande lys gir vakre skuggeeffektar (wikipedia). Det Ekrheim formidlar gjennom dikta i «Rangsøles» er også vart, fintsansande, intenst følande og assosierande. Det han skildrar, byr til refleksjon og fundering, ettertanke og filosofering, alt saman formidla gjennom eit lyrisk «Eg» som taler direkte til ein. Det gjeld gjennom alle dei åtte avdelingane denne store diktsamlinga er sett saman av, enten ho heiter «Tida» eller «Sanden» - der det er så vakkert at tårene kjem ikkje til å mangle grunnar til å falle med eit enjambement diktaren kan vera nøgd med, der han demonstrerer at linjedeling er meir enn jåleri eller oppstykking av ein tekst for å dryga han ut. Og det gjeld den lengste bolken på 17 stykke kalla «Minnet» og m.a. handlar om at «No har minna/ svekt staden, og staden gir/ meir og meir etter for minna». Det gjeld avdelinga «Mørket», der poeten spør seg: «Kva gjer mørket med det svarte.» I avdelinga «Horisontar» får ein enkel scene frå ei slåtteeng han til å innsjå at vi «heile tida er på denne sida av dette graset, kjem oss/ ikkje over på hi» kor lenge og langt vi slår. Det er som det må vera, og det blir så eit bilde på heile mannelivet: mens «her heng høyet». Slik går Sindre Ekrheim «rangsøles» gjennom alle avdelingane samlinga er sett saman. Det er bevegande og tankevekkjande poesi, og gir grunn til å minna om at det er fleire enn ein poet av rimbereidformat her frå byen. Og eit påskott til å gå til Ekrheims eigen diktblogg humbaba.no og der lesa hans kyndige ord om (andres) poesi.

705766

Lekkert, men uinteressant Det er vanskelig å forstå hvorfor vi som ikke kjenner Gitte Witt og Filip Loebbert skal engasjeres oss i deres polerte og idylliske verden. Gitte & Filip. Mat for små, store øyeblikk Gitte Witt og Filip Loebbert 237 sider Gyldendal På baksiden av bloggerne Gitte Witt og Filip Loebberts første kokebok forteller de at de ønsket å ta vare på de fine øyeblikkene fra tiden da de var nyforelsket. Fin tanke. Dette ville de blant annet løse ved å dekke et vakkert bord på en mandag, glede seg over noe nybakt til frokost, ta et kveldsbad etter en arbeidsdag. Fint det. Som et naturlig resultat av disse ønskene, startet de bloggen Gitte&Filip. Eh. Hæ? En gang ting: De ville ta vare på de fine øyeblikkene, og derfor var det naturlige neste skritt å starte en blogg? På sett og vis er de nok representanter for generasjonen som tror at opplevelser og måltider må dokumenteres i sosiale medier for at de skal ha en verdi, og som viser fram sine stylede og tilsynelatende perfekte liv gjennom duse filter. Og det må de jo gjerne gjøre, men det blir likevel usedvanlig uinteressant for oss som aldri har hørt om verken Gitte eller Filip og dermed ikke bryr oss det minste om hva slags minner de har fra da de var i New York eller Cinque Terre eller da de gikk på urbane kafeer på Grünerløkka i ungdomsårene. Alt dette hadde selvsagt vært til å leve med hvis selve oppskriftene hadde vært spennende nok. Dessverre er de ikke det. Her handler det hovedsakelig om ganske enkle salater, supper og pastaretter, som riktignok er lekkert presentert og fotografert, men som sjelden byr på noe som utfordrer verken kokkeferdigheter eller smaksløker. Sånn sett fungerer boka best som inspirasjon, hvis man da orker å ta del i all den anmassende hverdagslykken. Les flere kokebokanmeldelser her:

705767

Middagsideer i overflod Ina-Janine Johnsen overøser oss med svar på det tilbakevendende spørsmålet: Hva skal vi ha til middag? Ina-Janine Johnsen Mat på bordet hver dag 312 sider Gyldendal Det er lett å forstå hvorfor matbloggeren Ina-Janine Johnsen har så mange lojale lesere. Oppskriftene framstår som grundig gjennomarbeidet, de er enkle å følge, og ingredienslistene oppleves aldri som uoverkommelige. Johnsen i bokform har de samme kvalitetene. I årets bok byr hun på så mange oppskrifter at man kan bli helt overveldet, men heldigvis er det hele ryddig og godt organisert. I tillegg til et utall middagsretter, får vi rikelig med oppskrifter på ulik bakst, desserter, kaker og tilbehør. Felles for de aller fleste av oppskriftene er at de er lette å få til og det tar ikke lang tid før det ferdige resultatet står på bordet. Fotografiene er flotte og fristende og designet er lekkert og innbydende. Man kan sikkert med en viss rett argumentere for at dette er en bok som først og fremst vil appellere til de som har begrenset erfaring med matlaging. De store utfordringene som ulike matnerder liker å dedikere fritiden sin til, glimrer med sitt fravær. Du lærer ikke å trylle fram kunstferdige kreasjoner med hummer og gåselever her, og vil du lære å koke autentisk kraft til ramen, må du henvende deg et annet sted. Men om man er aldri så bevandret i matlagingens edle kunst, kan noen og enhver ha dager hvor inspirasjonen uteblir. Da er bøker som denne rent gull. Kjenner du noen som akkurat har flyttet for seg selv, eller som har en ambisjon om å bytte ut halvfabrikata med mat laget fra bunnen, er dette en åpenbar julegave-kandidat. Les flere kokebokanmeldelser her:

705768

Haneke på utsøkt tomgang Stjerneregissøren Michael Haneke har med sin vage overklassesatire i «Happy end» begått sin svakeste og minst interessante film. Happy End Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Frankrike 2017. Regi og manus: Michael Haneke. Skuespillere: Isabelle Huppert, Mathieu Kassovitz, Jean-Louis Trintignant, Toby Jones, Fantine Harduin. Lengde: 1 time 47 min. Aldersgrense: Tillatt for alle. Østerrikske Michael Haneke. En av nåtidens største filmskapere. Han har gitt oss filmer oppsiktsvekkende, kontroversielle og prisbelønte filmer som «Amour», «Det hvite båndet», «Pianolærerinnen» og «Funny games». Uansett tema: Haneke slår sterkt. Så når denne Oscar- og Cannes-yndlingen kommer med ny film, er forventningene skyhøye. Desto større er skuffelsen, og undringen, over at «Happy End» er så likegyldig og temperaturløs. Igjen er Haneke i Frankrike på fransk, igjen har han Isabelle Huppert som sin ledende lady. Dynastiet-familie Familien Laurents DNA er farget med gamle penger og tilhørende eleganse og kjølighet. I den nordfranske byen Calais bor tre generasjoner og tjenerfamilie fra Marokko sammen på Dynastiet-vis i en gedigen villa, spekket med kunstskatter. Patriarken er halvsenil og autoritær. Datteren Anne og sønnen Thomas bor begge i huset med sine barn og ektefelle. Boligen huser minst to suicidale, to mordere og en alkoholiker. Byen Calais er kjent for to ting: tidligere var det her ferjen over til Dover i Storbritannia gikk. De siste årene har flyktninger som ønsker å komme seg over til Storbritannia bodd i store leirer her. Flyktningene får til slutt en svært liten, vag plass i Hanekes historie om familien Laurent. Det står selvsagt ikke på verken estetikk, rollebesetning eller skuespillerprestasjoner. Hanekes typiske lange tagninger med stor avstand, skaper som alltid usikkerhet hos seeren. Telefonsamtaler der vi bare hører den ene parten, forsterker effekten. Fascinerende tenåring Det er først og fremst i manus og karakterutvikling Haneke ikke er seg selv. Framstillingen av familien Laurent som kjølig, maktsyk, fasadefiksert og dysfunksjonell er mer en bekreftelse av overklassefordommer enn et innblikk i ekte, levd liv. Isabelle Huppert spiller så kjølig og kontrollert at hun nesten blir en karikatur. Men den som virkelig fascinerer og tross alt gjør filmen verd en billett, er Eve. En lumsk 13-åring, med verdens mest uskyldige blikk, glitrende spilt av Fantine Harduin. Eve bruker Hanekes eget filmgrep når hun på avstand filmer alt hun ser og hører med mobiltelefonen sin. Likevel. «Happy end» går på tomgang. Vagt, men utsøkt.

705769

BOK:Krigens gru Mørk dystopi om identitet, utenforskap, tilhørighet og foreldreløse barn på flukt fra krigen. Merethe Lindstrøm: Nord. Roman. 214 sider. Oktober. Noe av tematikken i Merethe Lindstrøms (f. 1963) prisbelønte forfatterskap kan gjenfinnes i ”Nord”, men romanen er ellers nokså ulik det hun før har gjort. Vi befinner oss i et navnløst, krigsutmattet vinterlandskap, men stedsnavn som Welcherweg og Abenddorf, som gir assosiasjoner til kvantemekanikk og Spengler, peker i retning av Tyskland, slik navnet Aneska (ungarsk) og det at hovedpersonen kommer fra øst, kan tyde på at frigjøringshæren som omtales er Den røde armé. Holocaust nevnes ikke eksplisitt, men ligger der som en resonansbunn. Det viktige er imidlertid at mekanismene Lindstrøm beskriver, representerer en universell og tidløs brist som kan forekomme hvor og når som helst: Andre verdenskrig, Balkan, Rwanda, Syria mv. Eksemplene er dessverre altfor mange, i romanen bl.a. der landsbyboerne møter den utenforstående flyktningen med fiendtlighet og forakt, når han egentlig bare trenger et plaster på såret og et klapp på skulderen. Men en av ”oss” blir han aldri. Hovedpersonen er en tenåringsgutt som har unnsluppet fangeleiren og er på flukt nordover. Han er navnløs, som landskapet, men omtales vekslende som Jol (Yo-El, Gud er Gud) og Martin (krigersk, modig). Han har utstikkende skulderblad som likner avskårne vinger, som på en fallen engel. Hans identitet og selvforståelse knytter seg til denne skavanken og annerledesheten han føler på grunn av den. Fortellingen har tre nivåer: Et nåtidig, preget av bevegelse og innslag av ymse minnebrokker; et fortidig, tilbakeblikk på en rekonvalesenstid da han pleies av Aneska (Guds lam), som kaller ham Martin etter sin formodentlig falne ektemann og gir ham et kompass i gave, slik at han alltid skal finne tilbake til henne; og et tredje perspektiv, der Jol/Martin blir til Sønnen og betraktes utenfra. På sin vandring kommer han først over en avmagret gutt og deretter en jente, et bleiebarn, som begge blir med ham videre, som ”avleggere av sine falne fedre” (s. 80). Det kan altså minne litt om McCarthys ”Veien” og litt om Simons ”Veien gjennom Flandern”, enkelte sekvenser har også noe kafkask ved seg. På sin hvileløse ørkenvandring konfronteres det unge trekløveret med alskens uhyrligheter, fra landsbyer i ruiner og voldtatte jentunger til skoger av hengte menn og gutter. Det er et dystert, mismodig lavtrykk i romanens stramme, billedrike språk, en dunkel sorg over det som er tapt og smerten som ikke blir borte. Rystelsen, behovet for å beskytte seg selv, driver hovedpersonen inn i en drømmeaktig tilstand, der ulike biter av virkelighet synes å gli over i hverandre: Aneska er gutten, gutten er jenta, hovedpersonen er både Jol og Martin, og samtidig ingen av dem, men en annen. ”Nord” er en nokså krevende roman, og den blir kanskje litt vel gåtefull og monoton til tider, men et sted uttaler hovedpersonen, i tilknytning til en anatomibok han har lest: ”Jeg likte ikke at sammenhengen var så åpenbar”. Dette er en roman som krever sin leser og gir få ferdigtygde svar, men som reiser desto flere viktige spørsmål.

705770

...og der kom julestemningen Flottere julekonsert enn Inger Lise Hopes «Fredelig jul» skal du lete lenge etter. Fredelig jul med Inger Lise Hope Sted: St. Petri kirke, søndag kveld Varighet: 1 time og 25 minutter Publikum: Utsolgt Gjesteartist: Espen Hana Musikere: Petru Popa, Bernt Yngve Kvam, Svein André Davidsen Olsen og Theodor Barsnes Onarheim Det er vanskelig å tenke seg et flottere lokale for en julekonsert enn St. Petri kirke i Stavanger. Ikke bare på grunn av den glimrende akustikken, men også takket være det visuelle, for anledningen sobert pyntet med dempet belysning, juletre og levende lys. Det er noe ved dette kirkerommet som uanstrengt kombinerer det storslåtte med det enkle og folkelige. Sånn sett utgjør det en perfekt ramme for Inge Lise Hopes julekonsert, som gjør akkurat det samme, musikalsk sett. Det er femte gang 27-åringen arrangerer julekonsert, og hun har åpenbart opparbeidet seg en stor og trofast fanskare i løpet av denne tiden. Med god grunn, skulle det vise seg. Hope og det fire mann store bandet framførte en utrolig velklingende og stemningsfull konsert. Det er det for så vidt mange som får til, men Hope har den typen x-faktor som skiller de gode fra de enda bedre. Best live Hope ga ut sitt foreløpig første album i fjor, juleplaten «Fredelig jul». Noen av sangene var hentet herfra, og i likhet med albumet var konserten bygget opp med litt engelsk og litt norsk, litt klassisk og litt poppete, sydd elegant sammen av dyktige folk. Likevel er konsertversjonen av Hope langt å foretrekke. Hope og bandet gjør ikke de helt store sprellene, men har likevel et visst særpreg. Jeg tror for eksempel det er første gang jeg har hørt «Mitt hjerte alltid vanker» med gitarsolo, men det fungerer faktisk ypperlig. Hun har også laget en ny versjon av Schuberts «Ave Maria», et stykke hvor Hope virkelig får vist fram sin stemmeprakt. Det skal ikke holdes mot noen om de måtte fram med lommetørkleet her. Når det er sagt: Hope synger aldeles nydelig på alle sangene, og har et imponerende register og en utrolig finstemt dynamikk. Både hun og bandet veksler tilsynelatende uanstrengt mellom det helt stillferdige og det intenst kraftfulle, og de takler begge deler like godt. Koselig Hana Etter bare fire sanger overlater Hope og bandet podiet til Espen Hana, som hun spilte sammen med i «Skjønnheten og udyret» i Sandnes i 2015. Hana tilfører en mer tilbakelent stemning og skaper småhumring i rekkene når han forteller om hvor mye innpakningspapir man ender opp med når man har like mange unger som ham, og at han ved et tilfelle kastet den ene trillingen i den grønne dunken fordi vedkommende forsvant i papirhaugen. Men Hana er en mester til å kombinere humor med det litt såre alvoret. Han framfører blant annet en egenskrevet tekst om å komme hjem til jul, med et noe overraskende melodivalg: Gladsalmen «Hvilken venn vi har i Jesus». Men det funker, og det er både fint og litt rørende. Etter to nummer kommer Hope inn igjen, mens Hana blir sittende ved flygelet. Sammen synger de Maria Mena-sangen «Home for Christmas», men siden Hana ikke helt klarer å identifisere seg med teksten, har han laget sin egen. Løye og fint igjen. Hope slipper også til gitarist og kjæreste Svein André Davidsen Olsen som duettpartner. Han tilfører et litt rustikt preg til Hopes klokkeklare sang, og det passer godt til låtvalgene: «Baby it’s cold outside», «Driving home for Christmas», samt Dumdum Boys-sangen «Stjernesludd», som kanskje er mest kjent i julekonsert-kollega Kurt Nilsens versjon. Olsen/Hope-varianten er minst like fin, og den ligger tettere opp mot originalen. Hope har til tross for sin unge alder lang erfaring som artist, men har likevel beholdt en god porsjon ungdommelig sjarm. Hun er ekstremt lett å like, kanskje først og fremst fordi det hun leverer oppleves som så ektefølt. Hvis man sliter med å komme i julestemning, er det bare å oppsøke konserter som denne.

705771

Neil Young:Til Donald fra Neil Vi får stadig flere pakker adressert Det hvite hus. Neil Young: «The visitor» (Warner) 72 år gamle Neil Young fra Ontario er framme ved sitt 39. album, denne gang sammen med backingbandet Promise of the Real med blant andre Willie Nelsons sønn Lukas. Forrige gang Young hadde dem med seg, var på to år gamle "The Monsanto years", et knallhardt oppgjør med jordbruksgiganten. Platen som fulgte, fjorårets "The peace trail", tok for seg oljeindustriens rørlegging over indiansk grunn. Denne gang er det ikke overraskende den amerikanske presidenten som får gjennom. Åpningskuttet "Already great" handler om landet som var "great" nok fra før. No wall, no ban, no fascist USA, lyder det taktfast fra koret i bakgrunnen. Ikke mine ord, synger Young, bare noe jeg hørte deg si ute på gaten. Selve sangen lyder som den gang backingbandet het Crazy Horse. "Stand tall" maner om å stå oppreist i en tid da kvinners rettigheter og vitenskap forkastes. Heller ikke i vakre "Almost always" sparer han på kruttet: I'm living with a gameshow host, who has to brag and has to boast, by tearing down the things that I hold dear. Akustiske "Change of heart" handler om ikke å la hatet overta. "Carnival" er like løssluppen som tittelen sier, mens "Diggin' a hole" er sumpblues. Enda mer overraskende er "Children of destiny". Den lyder av alle ting som noe hentet fra en musikal på Broadway, selv om budskapet er youngsk nok: Stand up for what you believe, resist the powers that be. Heller ikke "When bad got good" er typisk Young, en to minutter lang oppfordring om å fengsle presidenten. Han avslutter i mer kjent stil med over ti minutter lange "Forever": So I made my way down this highway Stopping now to rest and then to eat Trying not to damage that that's in my way Lookin' for a way to be complete. Sangen lyder som et gravskrift og 72-åringen sliter med de lyse tonene, men kraften er ikke svekket. Heldigvis. Beste spor: "Already great", "Almost always", "Change of heart", "Forever"

705772

Ikke akkurat delikat på Delikatessen Maten står dessverre ikke i stil med ambisjonsnivået på Delikatessen by Foodfighters. Delikatessen by Foodfighters har alltid vært en av våre klare favoritter under 100-Ugå i Sandnes. Derfor var det ikke fritt for at forventningene var forholdsvis høye til hva restauranten kunne få til på kveldstid. Vi ble vist til et bord og fikk utdelt hovedmenyen og en delemeny som kunne bestilles i to versjoner. Vi valgte den største, en variant med litt ulik spekemat, salater og kjøttretter som til dels gikk i asiatisk retning. Men først måtte vi flytte oss over til et annet bord, fordi sjefen hadde ringt og gjort en ny vurdering av hvor et større selskap skulle plasseres senere den kvelden. Les flere restaurantanmeldelser her. Kanskje burde sjefen heller ha vært på jobb i stedet for å diktere de ansatte per telefon. Det var i hvert fall ingen tvil om at de var for få til å kunne levere god service til så mange gjester som var innom denne kvelden, selv om de var hyggelige og smilende de gangene vi var i kontakt med dem. Restauranten har et litt kryptisk vinkart, hvor vinene kun er omtalt ved druetype eller vintype, ikke produsent. De har to hvite og to røde på glass, men var utsolgt for den ene røde. Servitøren vår anbefalte hvitvin til menyen, nærmere bestemt en «halvtørr chablis». Selv om vi aldri har smakt denne vanligvis så knusktørre vinen i halvtørr utgave, kom vi fram til at riesling nok var et bedre valg til maten, og snart kom en variant fra kvalitetsprodusenten Leitz på bordet, stivt priset til 3,5 ganger polpris. Grei start, håpløst kjøtt Så kom rettene i forholdsvis rask rekkefølge: Tre forskjellige, gode spekepølser og parmaskinke på en fjøl, ristet, lyst og godt brød, grei aioli, dvaske oliven. Deretter fulgte det som noe uventet ble stående som måltidets høydepunkt, en smaksrik salat av bakt gresskar, grønnkål, nøtter og fetaost, servert med rikelig med sprø og spicy topping. Neste servering var en skål kyllingvinger som svømte i en altfor salt, soyabasert saus, samt en salat med sprøtt og tørt lårkjøtt av and, dvaske grønnsaker og appelsinfileter i en salt og pregløs dressing. I den siste retten hadde kjøkkenet av ubegripelige grunner kommet fram til at det var en god idé å glasere pinnekjøtt med honning, drysse over sprøløk og sesamfrø og servere med de samme appelsinbåtene som i forrige rett. Ved siden av ble det servert en rotmos som var så salt at den ikke klarte å skape den høyst tiltrengte balansen til det salte kjøttet. Lang ventetid Etter å ha ventet lenge og vel fikk vi bestilt dessert og kaffe. Sistnevnte var så absolutt god, men dessertene var ingenting å skrive hjem om. Medspiseren er vanligvis lett å blidgjøre så lenge desserten hans er sjokoladebasert, men brownien her var tørr og pregløs, og fylt med en ikke helt vellykket blanding av tørket frukt og nøtter. På toppen dukket det opp en kule anonym kjøpe-is og seigt popcorn med karamellsaus. Det smakte kunstig og rart. Undertegnede valgte riskrem, som var forholdsvis anonym på smak og toppet med god bringebærsaus, ristede nøtter og biter av kritthvit fabrikkmarsipan. Ingenting å skrive hjem om, men helt greit. Fra vi var ferdige med hovedretten til vi hadde fått dessert og regning, gikk det halvannen time. Det er selvsagt altfor mye. Det er mye annet som også trenger å bli bedre på dette stedet, og som kan ordnes med enkle grep. Ikke lever flekkete menyer til gjestene. Vurder om man kan bytte ut de etter hvert ganske godt brukte tallerkenene i hvert fall én gang i løpet av måltidet når gjestene har bestilt mange retter. Og sørg for at restauranten er godt nok bemannet når man vet at det kommer mange gjester. Det burde ikke være så vanskelig å få til. Dessuten vet vi fra tidligere besøk at kjøkkenet er i stand til å lever langt bedre enn de gjorde denne kvelden. Delemeny for to, aperitiff, en flaske vin, dessert og kaffe kom på rett under 2000 kroner. Det er det ikke verd når opplevelsen er så middelmådig som dette.

705773

Svein Tang Wa:Sanger sent i livet Han liker tøys og tull, men rører ved noe mye dypere også. Svein Tang Wa: "Perler fra Svein" (Balder/Musikkoperatørene) "Perler fra Svein" er et typisk Tang Wa-ordspill på "perler for svin", men også det som hevdes: Perler. 71 år gammel har han lagd noen av sine fineste sanger. Kompet sitter fra første sekund. Gitaranslaget og de dumpe taktslagene i "Gitaren", før han synger lunt og avslappet i livsskildringen som starter med en blyant og ender med blokkfløyten til Knut Wedø. Stavanger-trubaduren har gjennom årene skrevet flere sanger som lever sine egne liv, og "Den høge himmelen" med trillende pianotoner fra Reidar Larsen kan lett bli en av dem. En trøstevise full av håp, som følges av noe enda bedre. "Mor sin arm" er varme, savn og historien om en barndom preget av foreldre som hadde sittet i tysk fangenskap. Det finnes sanger som rører meg til tårer, og dette er en av dem. Svein Tang Wa skifter gir i "På flukt" med trekkspill fra Johan Egdetveit og en tekst om behovet for å gjemme seg bort. Harmonien vender tilbake i "Seksogtjue grader", om elskov i havet. "Domt av meg å ble voksen" handler om lureri, mens ensomheten inntar "Det va du så ba meg komma". "Ta på meg" er en slags fortsettelse, men her har han fått lov å slippe inn. En vakker sang som bør få et like langt liv som innholdet i den. "Nana te tennene" er tanntull, mens "Smagen av honning og hav" er en vemodig vise om kortlivet kjærlighet. I "Nå drysse snøen" går det bedre, mens "Tankar om Tor og Liv" er tull og tøys på rim. "Snart nok" er derimot blant sangene som gjør dette til Tang Was testamente. En nydelig sang om livet som tok sin egen retning, med koring av Britt-Synnøve Johansen, Randi Tytingvåg og Hanne Vasshus. "Han Bård" er en ordlek, og "Eg sko ha hatt ein hit" er et farvel med løs snipp. Svein Tang Wa avslutter i klovnerollen, men de gangene han slipper alvoret til, er han enestående bra. Beste spor: "Den høge himmelen", "Mor sin arm", "Ta på meg", "Nå drysse snøen", "Snart nok".

705774

God mat, håpløs innpakning Trond Moi ville lage en annerledes kokebok denne gang. Det er veldig vanskelig å forstå hvorfor. Trond Moi og Pål Hetland Hjemme hos Trond Moi 276 sider Vigmostad Bjørke Utgangspunktet for Trond Mois nye kokebok er maten han lager og spiser hjemme sammen med familie, naboer og venner. Denne vrien har både styrker og svakheter. På pluss-siden får vi et knippe gode oppskrifter på gode retter til både fest og hverdags. Grillmat, julemat, fredagstaco, biff og pizza er blant temaene som har fått egne kapitler. Like interessant er det ikke å lese om hvordan man lager havregrøt eller steker egg og bacon, men dette er retter som antakelig er med på grunn av premisset med at kokken skal vise fram hva han selv spiser. I likhet med mange andre kokebokforfattere, burde Trond Moi ha stilt seg selv et kontrollspørsmål: Hva er det leserne er ute etter - et møte med kokken som person, eller en innføring i kunnskapen hans om matlaging? Det kan selvsagt vært flere svar på dette, men jeg våger meg på en kvalifisert gjetning: Folk kjøper kokebøker fordi de vil lære å lage god mat og få inspirasjon til nye retter. Ikke fordi de ønsker en skildring av en festlig kveld hjemme hos en dyktig kokk, eller ønsker å vite hva han spiser til frokost. Oppskriftssamlingen bærer også preg av en viss resirkulering. Flere av disse rettene har Moi trykket i andre bøker, men det går det an å leve med. Verre er det at boka, inkludert oppskriftene, er skrevet i en slags intervjuform. Det fungerer oppsiktsvekkende dårlig, og gjør oppskriftene kronglete og vanskelige å lese. Noen av samtalene som beskrives er det direkte pinlig å lese, og de burde helt klart ha fått lov til å forbli i privatlivets sfære. Boka lider også av en noe rotete inndeling. Bildene er i all hovedsak tatt med mobilkamera for å få et autentisk preg, og sånn ser de ut. Det er godt mulig at ideen til denne boka var god, men gjennomføringen holder ganske enkelt ikke mål. Les flere kokebokanmeldelser her:

705775

Sanselighetens natur Forholdet mellom natur og kultur settes i spill når Per Christian Brown lar seg inspirere av vulkaner og varme kilder. Prosjektrom Normanns: Per Christian Brown, fotografi, video, lydinstallasjon. T.o.m. 5. jan Så setter nok en gang Per Christian Brown forholdet mellom natur og kultur i spill. Denne gang på en mer eruptiv måte enn tidligere, for i Prosjektrom Normanns viser han resultatene av et studieopphold på Island, blant vulkaner og varme kilder. Det syder og bobler, damper og freser i et landskap sterkt preget av vulkanisme og geotermisk aktivitet. Vulkanisme oppstår når magma, smeltet stein, kommer opp til overflaten i form av aske, gass og lava. Brown har filmet og fotografert de sporene og merkene dette har avsatt i landskap og dypt nede i lavagrotter – levende og størknet eruptiv energi. I videofilmen ser vi noen ganger kraterformasjoner som vulkanen har etterlatt som en form for øde landskapsruiner; andre ganger bobler det i en slags urtidsgjørme. Lydsporet består utelukkende av naturens egne lyder, dels storslagne, dels skremmende. Og i et par serier med fotografier av underlige, fargesterke formasjoner dypt nede i de vulkanske grottene er det som om han tar oss med på en reise til jordens indre. Til et mystisk og mytisk sted hinsides normal erfaring. Overveldende Slik nærmer Brown seg forestillingen om det sublime, ikke minst slik vi finner den i Immanuel Kants avhandling Kritikk av dømmekraften (1790): erfaringen av det som er absolutt stort i naturen, av uendelighet, av det grenseløse, som vi oppfatter som overveldende tiltrekkende og samtidig avvisende, skremmende. I dette finnes en ubegrensethet som ikke helt kan fattes. Her ligger også en evighetslengsel som er grunnleggende romantisk, og som vi derfor finner tydelig uttrykt i malerkunsten i romantikken på 1800-tallet. På dette planet er Brown en åpenbar romantiker, samtidig som han, gjennom sine henvisninger til det sublime, også skaper en metakunst som reflekterer over, og rommer, sitt eget innhold og sin egen historie. Dette siste tar han helt ut i en serie med iscenesatt fotografi, hvor han mimer eller gjenskaper vulkanisme ved å helle fargepigmenter i en vanntank; fargene skaper merkelige formasjoner og flyter sensuelt rundt i vannet, som magma sluppet løs, men likevel temmet av omgivelsene. Her er det det menneskeskapte, kulturen, som settes opp mot naturens utemmede, ubegrensede frihet, slik vi ser den i de islandske motivene. I vanntankene, derimot, ligger en simulert sublim pseudo-opplevelse. En kunstighet for kunstens skyld. Sensuelt Alt dette – formene, fargene, lydene – gis av Brown et sensuelt uttrykk, både i naturens verden og det kunstiges. Utstillingen rommer, til bristepunktet, både en sanselighetens natur og en sanselighetens kunst som imiterer og kommenterer denne naturen. Dermed skildres ikke kun naturen på sanselig vis; vi får også sanselighetens natur, altså dens vesen, uttrykt i denne utstillingen. Perspektivet utvides i en lydinstallasjon i et lite kott uten lys: her leses på engelsk et utdrag fra Ascott R. Hopes bok, som også er tittelen på Browns utstilling, Wonders of the Volcano (1880). Det er en rimelig obskur tekst med en viss camp-faktor; den blander et vitenskapelig og et emosjonelt blikk på vulkaner. Jeg hører en tekst som virker impotent i sin beskrivelse og forklaring av vulkanismens prosesser og resultater – slik demonstrerer den nettopp Kants tanker om det sublime som en ubegrensethet som ikke kan fattes. Og slik fullender den en usedvanlig flott utstilling hvor hvert ledd er nøye gjennomtenkt og finner sin spesielle plass i helheten. Jeg sitter med øynene lukket i det mørke, lystette kottet og hører en stemme fortelle meg om vulkaner. Og åpner jeg øynene, blir det faktisk enda mørkere rundt meg. Jeg er i jordens indre, før alt bryter ut.

705776

Mike Love:Fortapt uten fetteren Han synger fortsatt bra, men det er alt. Mike Love: "Unleash the love" (BMG) Godfølelsen melder seg i noen sekunder i intro til "Cool heart warm heart", før Mike Love drukner Beach Boys-koringen i kullsyrefritt popvann med kunstig smak. Det er sympatisk at han minnes George Harrison i "Pisces Brothers", men krishna-refrenget føles kunstig. Verst blir det når han siterer Marvin Gaye og John Lennon i "Make love not war" før han legger til: I'm grateful to the USA and all the folks protecting us everyday. Det gjelder å holde seg inne med alle. Vi snakker om en plate der det eneste som frisker opp, er trommene til tv-skuespiller John Stamos på "Getcha back". Resten er likegyldig, og det aller mest unødvendige er den ekstra cd-en med nye innspillinger av gamle Beach Boys-sanger. 76 år gamle Mike Love har fortsatt en av popens store feelgood-stemmer, men uten fetter Brian Wilson sløses den bort. Beste spor: "Getcha back".

705777

Krigsmerket kjærlighetsodyssé i fredstid Gripende roadmovie om en mor og et barn på jakt etter en russisk flyktning. Roy Jacobsen: Rigels øyne. Roman. 233 sider. Cappelen Damm. Da Roy Jacobsen (f. 1954, debut 1982) ga ut romanen «De usynlige» i 2013, vanket det ikke bare kritikerros. Enkelte akademiske, flirende forståsegpåere mente at den beste anmeldelsen sto å lese i Morgenbladet hvor Bernhard Ellefsen med profetisk patos, uten empati, viste til forfatterens manglende «sjangerbevissthet» og bombastisk hudflettet en «pompøs» fortellerstemme, «språkblomster», en «seig», «mislykket» tekst full av «godtkjøpstanker» uten kvaliteter til å kunne gjøre «utslag på den litterære seismografen», skjemmet av setninger som «ville senket en hvilken som helst roman til bunns». I dag vet vi at historien om Ingrid Marie Barrøy og det fattige kystproletariatet på helgelandskysten i første del av 1900-tallet har fått en totalt annerledes skjebne enn det dikterens mest nedlatende kritiker så for seg. Med sin unike evne til å gjøre det usynlige synlig, ved vekselvis å basere seg på en innlevelsens estetikk og å la en fortolkende fortellerstemme heve seg over plottet, har Roy Jacobsen skapt en øyroman eller «robinsonade» med formidabel leserappell. I Norge har opplaget til «De usynlige» visstnok nådd 180.000 eksemplarer, boka oversettes til stadig nye språk, og tidligere i år ble dikteren med den engelske utgaven av romanen som første nordmann nominert til den prestisjetunge Booker-prisen – riktignok uten å vinne, det gjorde israelske David Grossman. Også andre kapittel i soga om den sterke, sårbare Ingrid, romanen «Hvitt hav» (2015), eier iøynefallende kunstneriske kvaliteter. Igjen merker du ømheten og smerten bak orda, lukten av lengsel, det svarte draget av sorg, innslag av brå lykke, mollakkorder som dirrer under nøkterne hverdagsord, gleden ved frodig, sansestyrt metaforikk. Ingrid er blitt 35 år, hun steller og forelsker seg i en skamfert, 22-årig russisk soldat fra Leningrad, en av få som overlevde britenes senkning av fangetransportskipet Rigel i november 1944, med mer enn 2500 døde som resultat, og hun blir gravid før hun hjelper mannen i sitt liv til å flykte fra Barrøy. Ingrids puls og tanker, mer allmenne perspektiv, lokalkoloritt, historisk utsyn, vår samtid - alt veves sammen på mesterlig vis. I år kommer så «Rigels øyne», siste bind i det som foreløpig står fram som en trilogi. I en linjær, relativt enkel fortelling får vi høre at den nesten pengeløse Ingrid og det ti måneder gamle bleiebarnet Kaja seinsommeren 1946 drar bort fra Barrøy i robåt, for så å lete etter russeren med de forkullede hendene. Den som håper på en roadmovie utformet i kvikk jeansprosastil, vil bli skuffet. Her er språkrytmen ofte langsom, dramatikken gjerne neddempet, viljen til å reflektere påfallende. Ingrid søker innsikt, svar, sannhet. Hun skifter koffert og støvler ut med sekk og gruvearbeidersko underveis, hun ligger ute eller får husly hos fremmede, hun reiser med båt langs kysten og over innsjøer, hun lærer å sykle, hun biler, tar tog, busser. Men mest av alt går hun, gjennom skoger og over fjell, med svartøyde Kaja i sjal på ryggen eller magen, i Nordland og Nord-Trøndelag, før hun havner i Sverige, bor på en gård i nærheten av Røros, oppsøker en interneringsleir på Mysen – siste stopp før hun og datteren – «den mest guddommelige av alle byrder» - vender tilbake til Barrøy, litt klokere etter møtet med diverse mer eller mindre gode hjelpere underveis. Men uten at hun skaffer seg den ultimate, mer dokumentarisk orienterte informasjonen som doseres i tekstens tre siste avsnitt. Fortellerens lett gjenkjennelige språklige klo skimtes allerede i romanens åpningsord: «Fra himmelen ser Barrøy ut som et fotspor i havet, med noen skamslåtte tær i vest». Denne typen billedbruk er utbredt også i årets tekst, uten at stilen derfor virker forsert eller overlesset. Ellers øyner man at dikterens fremste anleggende trolig er å påvise hvordan sannheten blir fredens første offer i det etterkrigsnorge som Ingrid blir kjent med. Mange av dem hun møter, har noe å skjule og retusjerer sitt liv gjennom fortielser eller løgner. Denne tematikken knyttet til traumer, hukommelse, fortrengning er elegant og effektivt formidlet. Heller ikke Ingrid synes for øvrig å være helt i stand til å takle den sannheten hun gradvis nærmer seg. Til slutt bare dette: Få andre kan som Roy Jacobsen sy sammen det lokale, nasjonale og globale, fortidas skygger og vår konfliktridde verden her og nå.

705779

Slaughter skriver skremmende, nyanserte thrillere «Den gode datteren» begynner med en forrykende, neglebitende åpningssekvens. Karin Slaughter: Den gode datteren. Thriller. Oversatt av Mona Berge. 540 sider. Vigmostad og Bjørke. Det kommer to fæle karer til gards, med finlandshetter og hagle. De skyter mora, og tvinger hennes to tenåringsdøtre, Charlotte og Samantha, ut i skogen. Den ene søsteren flykter for sitt liv. Den andre blir stående igjen. Det hele er utrolig rått beskrevet: «Snakket jeg til deg, din tispe?» Zach trykket hagla hardere mot hodet hennes til haken ble tippet opp. «Hæ?». LES FLERE ANMELDELSER AV KARIN SLAUGHTER-BØKER: Men det er også rørende og vondt hvordan Slaughter beskriver forholdene innad i familien; mellom de to søstrene, og deres følelser for mora Gamma og faren Rusty (en upopulær advokat, som forsvarer de verste mordere og voldtektsmenn). Så går det tjueåtte år, vi er framme i 2017, men minnene fra den grusomme dagen river og sliter fremdeles. Nå brister småbyidyllen på nytt etter en meningsløs skoleskyting, og den ene datteren, advokaten Charlotte, havner midt i kruttrøyken. Faren - Rusty - er fremdeles den upopulære småbyadvokaten. Han tar på seg oppgaven med å forsvare skoleskytteren - en naiv 18 år gammel jente, som risikerer dødsstraff. Vi kastes inn i et sørstats-drama, i en by som danser til sin egen melodi: Pikeville, Georgia. Rusty virker i begynnelsen som den minst troverdige karakteren i boka. Han er alltid så hyper-lystig, til tross for alt det grusomme han har opplevd. Kanskje er det sånn kvinner ser menn, fulle av selvtillit og uten en bekymring i verden? Men etter hvert aner leseren litt av smerten som ligger under Rustys blide ytre. En vil alltid lese videre fordi en blir interessert i personene: Hvorfor ble det brudd i denne familien? Hvorfor har ikke far og datter snakket sammen på 20 år? Det er konflikt i hver eneste scene - mest familiekonflikter. Slaughter skriver så fysisk, prosaen hennes slår som knyttede never: «De var loppebefengte, ondskapsfulle megger med lange, lakkerte negler og grovt språk». De to søstrene er veldig godt beskrevet: Samantha er autoritær og allvitende som moren, men dårlig på det sosiale spillet. Charlotte er impulsiv og glad som faren. Etter hvert overtar fortellingen om søstrene totalt, skoleskytingen skyves i bakgrunnen. Men Slaughter drar seg fint i land, og samler alle trådene på slutten. LES FLERE BOKANMELDELSER:

705780

First Aid Kit:Balsam for sjelen First Aid Kit får fremdeles tøffe gutter og jenter til å gråte. First Aid Kit: "Ruins" (Columbia/Sony) Albumet «The Lion´s Roar» fra 2012 sikret den svenske søskenduoen Johanna og Klara Söderberg sitt store internasjonale gjennombrudd, etter å ha vært i rampelyset siden tidlige tenår. Jeg har hatt gleden av å se dem live to ganger, begge endte med tårevått fjes. Siden har de fått både Patti Smith og Emmylou Harris til å gråte. En god egenskap ved et band som oppleves tvers igjennom ekte i alt de gjør. Åpneren «Rebel heart» innfrir forventningene og røper at deres fjerde album er hakket råere enn den elegante forgjengeren «Stay gold». Stemmen nesten skingrende; her er noe uskjønt å spore. Siden sist har duoen hatt et oppbrudd. Spillegleden var forsvunnet, og tonen mellom søstrene anstrengt. Klaras samlivsbrudd og påfølgende livskrise har båret frukter og kommet bandet til gode. «Ruins» er et klassisk break-up album og gjenforener søstrene i en slags felles terapitime. Den oppløftende «It's a shame» er åpenhjertig om hvordan lengsel og skam smelter sammen etter et brudd. Balladen «Fireworks» beskriver søken etter kjærlighet nærmest som en form for selvskading. Med «Distant star» drar de mer på. Et kledelig mollstemt refreng og et disharmonisk, nesten forførende mellomspill. «Postcard» er et tydelig nikk til tradisjonen de trer inn i, med mer enn et hint av honky-tonk. «Hem of her dress» byr på mariachi-trompeter, skråling og skåling – en kan formelig lukte whiskydunsten. First Aid Kit finner ikke opp kruttet og lar være å tukle for mye med en kjent oppskrift, som fremdeles hviler på ekstremt vakre vokalharmonier og bittersøte countrymelodier. Produksjonen oppleves mindre glatt enn forgjengeren, og sammen med bandet leker de seg med flere instrumenter enn før. Siste spor «Nothing has to be true» druknes derimot i støy. Kanskje ment som en massiv avslutning, men mest et feilskjær på et ellers strålende album. Beste spor: «Fireworks», «Rebel heart», «Distant star».

705783

Sterkt om skilsmissebarn på flukt Vanligvis krangler partene i en skilsmisse om hvem som skal ha omsorgen for barna. I «Savnet» ville både mor og far helst slippe sin 12-åring. Sånt blir det hjerteskjærende drama av. Savnet Originaltittel: Nelyubov. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Russland 2017. Regi: Andrej Zvjagintsev. Manus: Oleg Negin og Andrej Zvjagintsev. Skuespillere: Marjana Spivak, Alexej Rozin, Matvej Novikov, Marina Vasiljeva, Andris Keishs, Alexej Fateev. Lengde: 2 timer 7 min. Aldersgrense: 12 år. Bare salg av leiligheten gjenstår før Zhenja og Boris kan skilles og si «snakkes aldri». De hater hverandre intenst, og kommuniserer bare med stikkende spydigheter og iskalde anklager. Begge har nye partnere, og er veldig klare til endelig å starte livet på ny. Men hvem må slite med deres 12 år gamle sønn Aljosha? Han passer ikke inn i framtidsplanene til noen av foreldrene. Så forsvinner gutten. En nervepirrende leteaksjon etter 12-åringen i et vinterkaldt Moskva tar til. Dramaet rundt er både hjerteskjærende og uhyggelig, skildret i en nøktern realisme som gir en vond følelse av å være en del av det. Generasjonskritikk Historien er skildret fra de to foreldrenes ståsted, og blir et modig og harmdirrende angrep på en likegyldig, grådig og egoistisk middelklassegenerasjon, som setter sin individuelle nytelse og selvsentrerthet foran ansvarsfølelse og nestekjærlighet. Følelsen av å få et ekte innblikk i menneskesinnet når all folkeskikk og fasade er skrellet av, er skremmende, og det skyldes både sterke skuespillerprestasjoner i de to hovedrollene og et knallsterkt manus. Spørsmålet er om de to tidligere ektefellene, som nå blir tvunget til å samarbeidet i letingen, vil innse sitt grusomme svik. Hvilke konsekvenser vil Aljoshas forsvinning få for framtidsplanene? Oscar-nominert Den russiske regissøren Andrej Zvjagintsev har tidligere gjort seg bemerket med filmer som «Tilbake», «Forvist», «Elena» og «Leviatan». «Savnet», som fikk juryens pris på Cannes-festivalen i fjor, og som denne uken ble Oscar-nominert som beste fremmedspråklige film, klarer seg svært bra i den knallsterke katalogen.

705784

En prekær balanse mellom tilpasning og opprør Fabelaktig armensk solist i Sjostakovitsj sin første cellokonsert. Sjostakovitsj: Cellokonsert nr. 1; symfoni nr. 8. Narek Hakhnazaryan cello, SSO, dirigent: Vassily Sinaisky I programnotatet til denne konserten står det at det så å si er umulig å høre Sjostakovitsj sin musikk uten å knytte den til hans dramatiske liv. Ja, sånn er det, men med fare for at det blir gjentagelser uten noen kraft, det Hegel kalte det dårlig uendelige. Men likevel – livet brøt så radikalt inn i livet til denne komponisten at det satte spor i de fleste av hans verk. Da den første cello-konserten ble skrevet (i 1959), var riktignok Stalin død, men denne konserten, samt den nr. 2, var tilegnet Mstislav Rostropovitsj, som forlot sitt hjemland i 1974, og etter det ble fratatt sitt sovjetiske statsborgerskap. Vi har en strålende innspilling av denne konserten med Truls Mørk og Mariss Jansons som dirigerer London-filharmonikerne. Men aldri har jeg hørt – live, som det på godt norsk heter – make til fremføring som den Narek Hakhnazaryan sto for, sammen med SSO og den russiske mesterdirigenten Vassily Sinaisky. I 1.satsen hadde den armenske solisten – vi som spiller sjakk vet at etternavn som ender på –yan eller –jan er fra Armenia – samme intensitet som bare noen få av samtidens cellister er i stand til å gi et adekvat uttrykk. Den langsomme satsen ble spilt så innstendig at det var på bristepunktet. En hyperavansert teknikk var del av et spill som var lysende. Han som trakterte hornet, må også nevnes her, og orkesteret ellers, som Sinaisky fikk til å utmeisle detaljer like godt som delenes overordnede karakter. Publikum ga seg ikke før Hakhnazaryan ga et ekstranummer. Hvis jeg hørte riktig, var det en katalonsk folketone (”Fuglen”), følsomt og besnærende fremført. Skønnhet eller svart humor? Symfoni nr. 8 (1943) har, i motsetning til den nr. 7, Leningradsymfonien, ikke noe program, men er monumental og med til dels aggressive partier. Det var ikke vanskelig for publikum den gang å assosiere den med krigens redsler og den sovjetiske armeens heltemot, selv om den ikke har noen triumferende slutt. Men Vladimir Zakharov, direktøren for det ledende russiske profesjonelle ensemble for folkesang og dans, kom med en harsk kritikk: Symfoni nr. 8 var overhodet ikke noe kunstverk. Sjostakovitsj, som var nødt til å svare på kritikken, sa at det var mange feil i hans symfonier, men uttalt med en bevisst monoton stemme som vennene hans tolket som alt annet enn en innrømmelse. Symfonien er ikke så ofte spilt, og lite omtalt i musikkhistorier. Men i den fremførelsen vi fikk torsdag kveld, ble den en demonstrasjon av hvordan Sjostakovitsj behendig greide å balansere mellom det aksepterte og det subversive. Han sa selv om denne symfonien at den var en hymne til livets skjønnhet, men over lange strekk er den ravnsvart. De langsomme satsene og partiene er de som berører oss mest i dag. Mens det rytmisk taktfaste og det hardtslående, avbrutt av lange, brede klanger fra strykerne, ikke lenger greier å fange vår musikalske oppmerksomhet. Men det var en opplevelse å høre (og å se) hvor suverent spillet var i de forskjellige instrumentgruppene

705786

BOK:Harry Potter-generasjonen har ikkje blitt vaksen BOK: Om unge vaksne som har mykje å lære. Heidi Sævareid: Bruddlinjer. Ungdomsroman. 303 sider. Gyldendal Kva er ein ungdomsroman? Ifølge denne romanen er det iallfall ikkje at hovudpersonane er under 18 år, for hovudpersonane i denne romanen er over 18 begge to. Men kanskje finn eg ein annan definisjon i denne romanen. Når Hedda endeleg opnar telefonen sin etter mange dramatiske hendingar, er der ingen bekymringsmeldingar frå foreldra. ”(...) det er som om en luke åpner seg i henne, hun faller innvendig. De vet ingenting. De har ikke begynt å lure. De tenker ikke på at de ikke har hørt fra barna sine, (...)». Er då definisjonen på ein ungdomsroman at foreldra burde visst kva dei unge vaksne ungane deira driv på med? Skal ungdommar bli passa på til dei kanskje er 25? I «Bruddlinjer» møter vi Hedda som er ferdig på vidaregåande og som ikkje har kome inn på studia sine og som no har sommarferie. Ho har starta eit forhold med den langt eldre Ulf, han bur i Barcode-rekka i Oslo, har god jobb, og tar Hedda med på reiser. Denne romanen handlar om korleis Hedda må skjøne kva slags forhold ho har kome inn i, og kor grensene hennar er. Det er sjølvsagt hemmeleg, dette forholdet, og det er godt observert, korleis noko er hemmeleg fordi ein kanskje heller ikkje vil bli konfrontert med det ein har innlemma seg i. Men dette er bakteppet av boka, eller kanskje det Hedda skal lære, og det er kanskje litt ungdomsromanaktig, men sanneleg ein lærdom for oss vaksne og. Fordi i boka er Hedda først og framst saman med den eldre bror sin Daniel, som kanskje burde vere vaksen, men som kanskje er litt Peter Pan-aktig type. Vel, dei reiser til Glastonbury-festivalen saman og så, etter mykje om og men, bli Hedda med vidare til Nowwhere, ein alternativ festival utanfor Barcelona. For då dei var små, var det Daniel som hengte seg mest på Hedda, no er det omvendt. Under Glastonbury-festivalen får Daniel heile tida nye vener og Hedda må jobbe hardt får å klare å henge med. På Nowwhere-festivalen er det også sånn, Daniel syns Hedda er ein byrde å ha med. I «Bruddlinjer» får vi innblikk i Harry Potter-generasjonen som enno ikkje har blitt vaksne. Dei oppsøker festivalar som knyttar saman magi, musikk, performance, transformasjon. Hedda bruker ritualer for å gi livet sitt retning. «Bruddlinjer» er ein svært god roman om å bli vaksen og å finne sine eigne grenser.

705787

Terning 6: Usigelig vakkert! «De to, en mann og en kvinne, bærer begge med seg sporene etter lange, levde liv og det slår meg som usigelig vakkert», skriver vår anmelder om Bill Viola sin videoinstallasjon i Stavanger kunstmuseum. Stavanger kunstmuseum: Bill Viola: Man Searching for Immortality / Woman Searching for Eternity (2013). Videoinstallasjon. Til desember 2018. Aldri har alderdommen, med sine åreknuter, leverflekker og sunkne brystkasser beveget meg mer enn gjennom Bill Violas sterke verk Man Searching for Immortality / Woman Searching for Eternity (2013). Videoinnstallasjonen, som nå vises suksessivt sammen med verket Tristan’s Ascension av samme kunstner, utgjør Stavanger Kunstmuseums nye utstilling Livet etter døden. Med video som sitt medium har Bill Violas kunstnerskap i over 40 år kretset rundt de fundamentale aspekter ved menneskelig eksistens, med fødsel og død som sentrale tema. Gjennom en sterk spirituell så vel som persepsjonell tilnærming, utforsker han stadig prosessene bak utviklingen av menneskelig (selv)bevissthet Sidestillingen av de to verkene i utstillingen Livet etter døden viser hvordan Viola, gjennom svært ulike virkemidler, innbyr til refleksjon over vårt forhold til døden. En indre konflikt mellom vår bevissthet om døden som et ufravikelig resultat av livet, og vårt sterke instinkt for å unngå den, finnes, uavhengig av religiøs eller spirituell forankring, hos de aller fleste av oss. Og Man Searching for Immortality / Woman Searching for Eternity utgjør en poetisk og estetisk skildring av samme. Usigelig vakkert To store steinplater i sort granitt står lent opp mot veggen i det mørke rommet og gir assosiasjoner til gravsteiner eller gravheller. Med drønnet etter det monumentale verket Tristan’s Ascension fremdeles sittende i kroppen blir kontrasten mellom de to verkene umiddelbart påfallende i det to figurer lydløst stiger frem fra bekmørket. To nakne menneskeskikkelser, projisert på steinplatene, kommer gående med langsomme, stødige skritt. De to, en mann og en kvinne, bærer begge med seg sporene etter lange, levde liv og det slår meg som usigelig vakkert. De stanser et øyeblikk, før de med hver sin lille lykt starter en møysommelig granskning av hver tomme av de nakne kroppene. Sakte og metodisk, på jakt etter tegn på den ufravikelige slutten. Intimiteten i prosessen forsterkes av stillheten og det mørke rommet. Gjennom å stenge ute alle distraksjoner omsluttes jeg av opplevelsen. Kun et lite øyeblikk rykkes jeg ut av den nærmest hypnotiske tilstedeværelse, i det den gamles blikk tilsynelatende møter mitt. Som et slags memento mori gjør det meg bevisst på min egen dødelighet, før blikket hans streifer videre tilbake mot seg selv. Renessansemaleriet Aspekter fra renessansemaleriet og bibelske referanser spiller ofte en stor rolle i Bill Violas verk. Som ung mann på 1970-tallet oppholdt han seg også flere år i Firenze. I Man Searching for Immortality / Woman Searching for Eternity har kunstneren også hentet inspirasjon fra den tyske renessansemaleren Lucas Cranach den eldres (1472-1553) diptyk Adam og Eva (1528). Slektskapet mellom de to verkene er umiddelbart gjennkjennbart, med sine vertikale format og gyldent opplyste nakne kropper kontrastert mot den mørke, nærmest nattsvarte bakgrunnen. Der renessansemalerens pensel har fanget de vakre, purunge Adam og Eva i Paradis i øyeblikket før deres handling påførte menneskeheten synd, skyld og død, viser Violas bevegende portrett derimot de aldrendes søken etter tegn på det forfall og den sykdom som ubønnhørlig snart vil ta dem ut av tiden. De senete, gamle kroppene står også i sterk kontrast til det kroppsidealet vi omgås med til daglig. Vårt samfunns jag etter det perfekte i.e. det ungdommelige og vakre, synes å ha fremkalt en aldersforakt eller endog en aldringsforakt med en påfølgende marginalisering av eldres rolle og samfunnsverdi. Det er derfor ekstra befriende å oppleve skjønnheten og styrken i alderdommen gjennom Violas verk. Jeg fornemmer en viss lettelse når de gamles resultatløse saumfaringer er over for denne gang, men samtidig kjennes også vemod når bildet av dem blekner før det gradvis oppløses og forsvinner til bare de tomme, sorte steinplatene står tilbake. Bill Violas verk er deponert av Tone og Tor Dagfinn Veen.

705790

Denne må du se! ANMELDELSE: Rune Andersen deler det gode og det veldig vonde i en forestilling som ikke bare er vittig - men viktig. Show: «Rune Andersen - Lykkeliten». Stavangeren. Regi: Pål Magnor Kvammen. Musikk: Elisabeth Berg I TV 2-programmet «Vårt lille land» fortalte komiker Rune Andersen for første gang hele sin historie. Den er full av festlige øyeblikk, og den er full av opplevelser ingen barn skal måtte ha. I showet «Lykkeliten» får vi et raust og tidvis vondt innblikk i det som dessverre er hverdagen for mange barn, fortalt av en som har holdt det for seg selv i 40 år. Andersen forteller historier og anekdoter fra oppveksten. Mye er gladmimring og lykkelige stunder, de fine naboene, ungene i blokka og rampestreker de fant på. Men like bak ligger et svart teppe som vi alle nå vet om. Rune Andersen, hans tre søstre og hans mor vokste opp med en far og en mann som drakk og slo. Han starter med idyllen, med små, morsomme historier om kameratene, om å starte på skolen og om tivoli i byen, alt fint fargelagt av Elisabeth Berg på piano og nostalgiske 60- og 70.-tallsbilder på skjermene bak ham. Vi humrer og ler, som vi pleier når Andersen står på scenen. Han er en kjempegod historieforteller. Det går kanskje litt seigt i starten, men kanskje er det fordi vi som sitter i salen vet hva som kommer. Vi er nesten litt usikre på om vi skal slippe latteren helt løs. Så er det plutselig alvor. Far kommer hjem Plutselig er faren, sjømannen, hjemme. Han drikker og slår. Det er vondt å høre, og man kan se at det koster Andersen ganske mye å stå der og fortelle at han som skulle være et trygt fang var en hard neve. Moren som går mellom, de små ungene som blir sendt ut i trappegangen for å vente til det er over for denne gang. Vondt. Mesterstykket i denne forestillingen er kombinasjonen av de to fortellingene. De morsomme historiene, ispedd parodier av kjentfolk, og idyllen med røverhistorier fra oppveksten, sjømannslivet og skolen på den ene siden og faren på den andre. Vi ler godt av det morsomme. Timingen er god, parodiene er korte og poengterte. Så snur han brått og er tilbake til det vonde. Da blir det knappenålstille i salen. Andersen forteller om de folkene rundt ham som i det minste ga ham noen lommer av lykke i oppveksten. Naboparet som aldri hevet stemmen, men som ba ham inn på grøt. De gode besteforeldrene. Læreren som ga ham selvtillit. Fortellingen om disse folkene kommer uten at han hamrer inn noe budskap, men det står likevel klart: Noen må bry seg. Noen MÅ bry seg. Andersen forteller varmt om de som gjorde nettopp det. Og ikke minst: Han snakker om moren, hun som gikk mellom, på en nydelig måte. Andersen spiller scener, men det er ikke en skuespiller som står der. Den er en mann som har opplevd akkurat det han gjenskaper, og det er vondt å se på. Det fungerer! Det ligger noen åpenbare muligheter til å øse på med patostunge elendighetsbeskrivelser her, men Andersen holder seg - heldigvis - til en litt mer nøktern stil. Han deler ikke absolutt alt, og han smører ikke på, men han forteller effektivt og poengtert. Så går han tilbake til humoren igjen, med nakne tyskere på Jomfruland, nye, gode parodier, ubetalelige sjømenn og en liiiten hilsen til enkeltutøvere av frisørfaget. Å få til disse plutselige hoppene er godt gjort, og de sitter bedre og bedre utover i forestillingen når vi i salen ser at hey, dette både-og-opplegget fungerer. Vi kan ha mer enn én følelse her inne. Humorister trenger ikke alltid mene noe eller si noe viktig om ting. De kan ofte klare seg med å bare lage tøys. Men når de først har noe på hjertet er dette måten å si det på. Rune Andersen bretter ut det vanskeligste i livet sitt, det han og familien holdt for seg selv i 40 år, det han lovet moren å snakke høyt om, men vente til hun ikke var her lenger. Han gjør det på en sterk måte, med en smart balanse mellom det morsomme og det alvorlige, og ikke minst: Han framstår som dønn ærlig, selv om det her er regi og skrevet tekst i bildet. Vi kan ane hvor vondt han og familien hadde det. Fem minutter senere kan vi le godt av godt fortalte trivialiteter. Det er en fryktelig vanskelig kombinasjon, men Andersen klarer begge deler. Han er begge deler. Ære være Andersen «Lykkeliten» er en utypisk, frisk og god forestilling. Den snuser på den absolutte toppkarakteren hvis det ikke var for noen små (og kanskje for de fleste ubetydelige) skjønnhetsfeil. Den er varm og lun samtidig som den gir seg i kamp med det harde og vanskelige. Denne bør du se, både fordi det vil gi deg en god latter, men også fordi det er en viktig påminnelse om at det er unger der ute som opplever forferdelige ting - og det er vår oppgave å bry oss. Ære være Rune Andersen som orker å gi oss den påminnelsen.

705791

Oldman briljerer som Churchill Film: «Darkest Hour» tegner et tankevekkende bilde av noen avgjørende dager i verdenshistorien. Darkest Hour Sjanger: Drama / Krigsfilm Skuespillere: Gary Oldman, Lily James, Ben Mendelsohn, Kristin Scott Thomas. Regi: Joe Wright England, 2017 Lengde: 2 t. 5 min. Aldersgrense: 9 år Kontrafaktisk historieskriving er selvsagt en øvelse som har for mange ukjente komponenter til å kunne gjøres spesielt realistisk. Det er likevel mange grunner til å se tilbake på viktige hendelser i historien og fundere over hvordan verden hadde sett ut i dag om disse hendelsene hadde fått et annet utfall. Jon Wrights «Darkest Hour» stuper rett ned i denne tematikken. Handlingen finner sted i løpet noen avgjørende uker av annen verdenskrig, i mai 1940. Det er politisk krise på aller høyeste nivå i britisk politikk. Churchill overtar statsministerposten fra Chamberlain, og opplever betydelig motstand internt. 400.000 britiske og allierte soldater er omringet av tyskerne i Dunkirk. Sentrale krefter i Churchills eget krigskabinett ønsker å gå i fredsforhandlinger med Hitler. Wright går rett inn i tvilen og de etiske dilemmaene den nye statsministeren må hanskes med. Han tegner et sammensatt bilde av en mann som var en oppfarende alkoholiker, en stor taler, en nådeløs pragmatiker og ikke minst en kreativ politiker som fant metoder for å kjøre over sine motstandere når han mente det var riktig. Vi får også noen små innblikk i familielivet og ekteskapet, men dette består i stor grad av litt halvkvedede viser, som når Churchills kone Clemmie fortvilet utbryter at familien er blakke og at hun ikke vet hvordan de skal betale regningene. Dette kunne vært et interessant sidespor, men av en aller annen grunn forlates det her uten videre utforskning. Wright går ikke av veien for å ta seg noen kunstneriske friheter. I en av nøkkelscenene i slutten av filmen tar for eksempel Churchill t-banen for første gang i sitt liv, og rådfører seg med folk han møter der. Dette er etter alt å dømme en oppdiktet hendelse, som likevel er basert på en viss grad sannhet. Det hendte visstnok at Churchill plutselig tok ut på egen hånd og dukket opp blant såkalte vanlige folk. For dramaturgien i akkurat denne historien er scenen imidlertid perfekt, i all sin sentimentalitet. Wright gjør ingen forsøk på å framstille alle sider av saken. Dette er Winston Churchills film, et slags helteepos hvor de gode seirer over både de onde og de feige. Det blir i perioder svulstig, men reddes i stor grad av Gary Oldmans uforglemmelige tolkning av en på mange måter bemerkelsesverdig mann.

705792

En herlig liten feelgood-perle Historien om en arbeidsledig sønn og hans transvestittfar som drar vestover for å delta i NM i quilting, er blitt en skjønn film om sorg, sosiale tabuer og rare hverdagsfolk. Rett Vest Sjanger: Komedie. Nasjonalitet: Norge 2017. Regi og manus: Henrik M. Dahlsbakken. Skuespillere: Benjamin Helstad, Ingar Helge Gimle, Iben Akerlie, Anne Krigsvoll, Reidar Sørensen, Trine Wiggen, Ine Jansen, Henrik Mestad, Per Schaanning, Bente Børsum, Marte Germaine Christensen, Inga Ibsdotter Lilleaas, Tuva Børgedotter Larsen. Lengde: 1 time 18 min. Aldersgrense: 6 år. En tilsynelatende utbetydelig, liten historie om en far og sønn som begge sliter litt med formen og livet. Syltynt vevd sammen til noe troverdig-aktig. Breddfull av optimistisk hverdagsfilosofi og floskel-harselas. Og av et knippe skjønne raringer av noen folk. Inderlig spilt av et glitrende, sterkt skuespillerensemble. Sånt blir det en god og varm smil gjennom tårer-følelse av. Musikklæreren Kasper får sparken etter en rekke «uregelmessigheter». Samme dag oppdager han at faren Georg Margrethe, som etter at kona Irene døde noen måneder tidligere har likt å kle seg kvinneklær, har hatt et mentalt sammenbrudd. Livet er bare for kjipt. Hva har de egentlig å tape på å finne fram motorsykkelen med sidevogn og kjøre fra Oslo til Ona fyr og delta i NM i quilting på avdøde Irenes vegne? Tragikomiske folk Reisen over fjellet blir også en slags indre reise gjennom den selvsentrerte sorgen og savnet som har lammet dem begge sånn. For underveis møter de et knippe mennesker som hver for seg har sine, og svært ofte tragikomiske, ting å stri med. Gjennom disse møtene skildres også pinlighetene som oppstår når vi skal late som ingenting i møte med det særegne: handler det å kle seg i dameklær for en maskulin om retten til å være seg selv eller ei, slik et knippe kvinnelige studenter debatterer rundt leirbålet på en campingplass? Og er det greit å spørre gamlekjærestens ektemann om hvordan han havnet i rullestolen? Eller skal man bare late som om det er helt dagligdags og naturlig? Og må man finne seg i sure spydigheter fra en rullestolbruker uten å ta igjen? Både vonde og pinlige scener er skildret med varme, og rett som det er også med galgenhumor. Og ikke så lite harselas med floskler fra alskens selvhjelps- og «kloke ord for dagen»-bøker. Det utarter til rene ordtaksorgien av desperat optimisme. Morsomt! Fantastiske hovedroller Også «Rett vest» lider litt av det som er i ferd med å bli en ny, norsk filmfloskel: Dvelingen på bilder av vill norsk natur med høye fjell, frådende hav og den obligatoriske Atlanterhavsveien. Her har man utlandsambisjoner! Men her har det i det minste en naturlig plass. Og det er litt av et skuespillerlag som kler både små og store roller. Benjamin Helstad dominerer hver scene han er med i som den både myke og harde Kasper. Og det er en bragd mot like formidable Ingar Helge Gimle som transkjønnede og hjertegode Georg Margrethe. Det norske filmåret 2018 har fått en fin-fin start med en film til varm og glad ettertanke. Og som aldri prøver å utgi seg for å være noe mer enn den lille hverdagshistorien den er.

705793

Mount Eerie:Da døden rammet Fjorårets såreste sanger kom fra Phil Elverum. Mount Eerie: "A crow looked at me" (P.W. Elverum & Sun) 2017 er avsluttet og oppsummert, men la meg få lov å ta med en plate som burde vært nevnt. De som fanget den opp, sendte den opp på andreplass på Metacritics, som samler anmeldelser fra andre. 2017-toppen tilhørte Kendrick Lamar og Lorde tok tredjeplass, men mellom disse finner vi en 39 år gammel norgesvenn fra staten Washington. Det åttende albumet fra enmannsprosjektet Mount Eerie er viet savnet av Geneviève Castrée, Phil Elverums kone som døde 35 år gammel av kreft. Døden er reell, og den er ikke der for å synges om, erklærer han i åpningen "Real death". Han gjør det likevel, lavmælt og akustisk, som fortellinger med toner til. Jordnært konstaterende hva som er skjedd. "Seaweed" åpner med Our daughter is one-and-a-half. You have been dead eleven days. En plate som gjør vondt. Om det som er borte for godt, men som likevel er over alt. Beste spor: Må høres som en helhet.

705794

Janove:Inn i det ukjente Janove utvider universet. Det er slik det skal være. Janove: "Hengtmann" (Petroleum) Mens Janove Ottesens første soloalbum etter parkeringen av Kaizers Orchestra lå tett opp til gamlebandet, går han nå nye veier. Samtidig slipper han ikke helt taket. Åpningskuttet "Engel" handler om Marlene, en kobling til forrige soloalbum "Artisten og Marlene". En flott sang, der Janove uanstrengt veksler mellom det intime og det storslåtte. "Stormen" får meg til å tenke på Morten Abels bidrag til filmen "Alt for Egil", uten at det nødvendigvis lyder likt. Det er likevel noe med fraseringen. Når det gjelder måten å uttale ord på, har Janove forøvrig en suveren evne til å få rimene til å gli. Han er showmann og midtpunkt, men besitter en vokal kontroll man ikke alltid tenker på. Rent teknisk er han langt, langt mer enn ompa-ompa. Dessuten har han aldri vært en bedre ordkunstner enn han er i dag. Det gjelder ikke minst i tittelkuttet "Hengtmann", som ellers hviler tungt på trommene. En tøff låt, forsterket av energisk koring. Nok sagt/All makt i enden av en penn/Du endrer og forandrer deg til me kjenner deg igjen, hamrer Janove ut på en måte som vil få meg til å huske ordene. Deretter får vi et brått sprang til duetten "Våpen" med Ane Brun. Nydelig sang, herlig sunget og suveren tekst. "Klappjakt" er første låt her som jeg ikke helt takler. Oppjagd og fønky med klapperytmer, uten at den utvikler seg. "Pyramidene" foretar derimot en reise til noe George Harrison kunne lagd etter en langtur. "Øyeblikkfanger" er et eksperiment med rytmer og lyd, uten at sangen fester seg. Han avslutter med "Drittsekk" i lag med OnklP. Rapping og Janove-sang er slektninger, og låten er passe frisk og freidig med referanser til Kaizers. Janove åpner med fire sterke kutt og fortsetter med fire av det mer krevende slaget. Alt i alt et langt mer spennende soloalbum enn man kunne regnet med, ledsaget av Børge Fjordheim, Gulleiv Wee, Mattias Hellberg og Micke Lohse. Beste spor: "Engel", "Stormen", "Hengtmann", "Våpen".

705795

Tyler Childers:Kull er langt fra gull Gruvesamfunnene i Kentucky er ikke mye å trakte etter, men de har skapt bra musikk. Tyler Childers: "Purgatory" (Thirty Tigers/Border) Om ikke Tyler Childers er en coal miner's daughter som Loretta Lynn, er han i hvert sønn av en mann som jobbet i kullindustrien i Lawrence County, nabofylket til Lynn. Childers var fortsatt tenåring da han selv ga ut albumet "Bottles and bibles" i 2011. Han ventet lenge med en oppfølger, inntil "Purgatory" ble utgitt i august i fjor. En fjerdeplass på folk-listen er nok til at platen nå får sin distribusjon over dammen, samtidig med at 26-åringen legger ut på en Europa-turné. Produsenter er Sturgill Simpson og David Ferguson, to solide navn takket være Childers' vennskap med Simpson-trommis Miles Miller. Gjennom ti sanger skildrer han hjembygda og oppveksten der, fra ungdommelig rebell til gift mann. Musikken er en miks av country, bluesgrass og americana, eller lyden av fjellene som Simpson kalte det da de satte i gang. Det bor snaue 16.000 mennesker i Lawrence country i dag, nesten 4000 færre enn i 1910. Over 30 prosent lever under fattigdomsgrensen. Ikke noe lystig nabolag. I got people try to tell me, Red/Keep this livin’ and you’ll wind up dead, synger han i "Whitehouse Road" der hjemmebrent og kokain får deg høyere enn gjelda. En pilespiss av flint er nok til å drepe en annen mann for i "Banded clovis". Skjærsilden er det beste man kan håpe på i "Purgatory". I løpet av drøyt hundre år har en million mennesker forlatt landsbygda i Kentucky og trukket inn til byene. The city can put a hurtin' on you/especially a fella from eastern Kentucky, synger Childers i "Honky tonk flame". Han avslutter mildt med en sang til sin unge kone: I ain't the sharpest chisel That your hands have ever held But darlin' I could love you well Til' the roll is called on high. "Lady May" er en akustisk kjærlighetssang så god som noen. Childers skriver fine tekster, på melodier funnet i vinden fra fjellet. Beste spor: "Tattoos", "Honky tonk flame", "Lady May".

705796

Fjols i jungelen Film: Den nye «Jumanji»-filmen forspiller mulighetene til å bli morsom og spennende. Jumanji: Welcome to the Jungle Sjanger: Familiefilm / Fantasy / Eventyr Skuespillere: Jack Black, Kevin Hart, Dwayne Johnson, Karen Gillan, Bobby Cannavale Regi: Jake Kasdan USA, 2017 Lengde: 1 t. 58 min. Aldersgrense 9 år Det er et kjent å kjært triks å sende hovedpersonen(e) i en film eller bok til en annen dimensjon ved hjelp av en portal fra vår verden. I «Jumanji» er det et spill som har denne funksjonen - i den opprinnelige versjonen et litt utdatert brettspill, i årets variant et enda mer utdatert tv-spill. Men greit nok, man kan få mye moro ved å plassere intetanende ungdommer i en mystisk spillverden, spesielt når regissør Jake Kasdan har klart å overføre noe av spillenes egenart til lerretet. Det er imidlertid mye som på ingen måte holder mål med denne historien. Rollegalleriet er for eksempel så karikert som man kan få det: Vi har den forsiktige nerden, den dumme fotballstjernen, den hjernedaue instagram-baben og den skoleflinke gymhateren. Disse umake personlighetene får av ulike grunner gjensitting sammen, og kommer i den forbindelse over spillet som kaster dem inn i en ny verden og nye kropper. Her må alle lære seg å leve med en fysikk som er så langt fra den de er vant til som man kan få det, noe som fører til at alle blir bedre mennesker når de bare får områdd seg litt. I tillegg lærer de at man kan få til de utroligste ting om man bare tror på seg selv og samarbeider og er venner. Ja, det er akkurat så åndsforlatt som det høres ut. Historien er for øvrig omtrent like oppkonstruert og ulogisk som i et middels godt eventyrspill. Våre helter jages av ulike bander av mennesker og dyr, og hovedfienden er en ond og stormannsgal fyr uten personlighet og forhistorie. Forsøkene på humor er stort sett midt på treet, men kunne nok vært langt verre med dårligere skuespillere. Dette forutsigbar og friksjonsfri underholdning, verken mer eller mindre.

705797

Samtidskunst på høyt nivå Som livet: Vakkert og heslig, sart og voldsomt, godt og vondt. Det skriver vår anmelder om Sverre Bjertnæs sin utstilling «Veien igjennom». Sverre Bjertnæs med Bjarne Melgaard. Veien igjennom. Maleri, skulptur og etsninger. BGE contemporary art projects. Fram til 18. februar. Utstillingen «Veien igjennom» som nå vises på BGE Contemporary art projects i Stavanger, viser hele 15 av Sverre Bjertnæs seneste malerier. I tillegg er halve utstillingen viet verk fra det mye omtalte til konseptuelle samarbeidsprosjektet mellom Sverre Bjertnes og Bjarne Melgaard. Et prosjekt som har høstet stor oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt. BGE befester med dette den sterke tendensen blant distriktets kunstinstitusjoner mot en solid satsning på kontemporær kunst av høy kvalitet. Sverre Bjertnæs står fjellstøtt på skuldrene til store norske kunstnere som Edvard Munch, Arne Ekeland og Håkon Bleken. Imponerende ferdigheter Sammen med sitt særegne kunstneriske uttrykk bringer Sverre Bjertnæs en solid kunstutdannelse med seg inn i sine arbeider. Som ung elev hos maleren og skulptøren Tore Bjørn Skjølsvik og senere Odd Nerdrum, som student ved Statens kunstakademi under Arvid Pettersen og Jan Sæther, og ved Kunsthøyskolen i Nederland, har han tilegnet sitt kunstnerskap imponerende tekniske ferdigheter og en sterk kunstteoretisk forankring. Han kjenner sin kunsthistorie, og listen over signifikante kunstneriske innflytelser er lang og strekker seg over kontinenter såvel som kunsthistoriske epoker. I de 15 oljemaleriene som utgjør «Veien igjennom» er det likevel særlig auraen etter den store norske maleren Arne Ekeland (1908-1994) som sterkest kommer til syne, med sine manieristiske figurer, og et formspråk påvirket så vel av modernismens kubisme som renessansemaleriet, i palett og komposisjon. Kompromissløs Som Arne Ekeland er også Sverre Bjertnæs kompromissløs i sitt virke, men der Ekelands malerier domineres av kunstnerens politiske overbevisning og sterke samfunnsengasjement uttrykker Bjertnæs en opplevelse av noe sterkt personlig gjennom en introspektiv tilnærming. Fra Bjertnes mye omtalte samarbeidsprosjekt med en annen av landets mest anerkjente kunstnere, Bjarne Melgaard, vises håndkolorerte etsninger, malerier og bronseskulpturer. Prosjektet har foregått ved at de to kunstnerne etappevis har arbeidet på samme verk. Verkene har pendlet mellom atelierene, og uten innblanding eller påvirkning har den ene jobbet over den andres arbeid. Det er ikke å komme bort fra at det foregår en sterk grad av kannibalisme innen kunstfeltet. Når i tillegg to så markante kunstnere og sterke personligheter, flere år etter at deres forrige samarbeide endte i konflikt, igjen barker sammen over samme lerret skulle mye ligge til rette for en real pissekonkurranse med utilslørt sabotering og selvpromotering. Det får vi ikke. Tvert imot synes de to å utfylle hverandre og understreke hverandres kunstneriske styrker. Bjertnæs og Melgaards personlige og kunstneriske uttrykk ligger markant langt fra hverandre, med den lavmælte, figurative og reflekterende unge Bjertnæs mot den brautende, ekspressive eldre Melgaard, den intellektuelle mot rabulanten. Motsetninger som, skulle det vise seg, likevel ikke er gjensidig ekskluderende. Resultatet av samarbeidet har gitt en spennende og tankevekkende utstilling hvor etablerte kriterier for kunstuttrykk oppheves og gir rom for nye. Stig Sæterbakken De to kunstnerne har i sitt prosjekt hentet referanser hos forfatter Stig Sæterbakken(1966-2012). Og slektskapet mellom de tre kunstnerskapene er klar; Sæterbakkens korte liv og forfatterskap rommet konflikter, kontroverser og provokasjoner. Han utfordret den konformitet og moralisme som preget det litterære samfunn og forfektet kunsten som en arena for å utforske også de heslige og tabubelagte sidene ved menneskelig eksistens. Særlig Bjarne Melgaard har da også ofte måttet stå til rette for kunstens etiske forpliktelser, i kjølvannet av sine mer kontroversielle arbeider. Forfatterens siste roman før han selv valgte å gå ut av tiden, «Gjennom natten», har gitt navn til utstillingens samling bronseskulpturer. Med titler som Det borgerlige minne, Den borgerlige byrde, og Borgerskapets umiddelbarhet utfordrer også Bjertnæs/Melgaard besteborgerlig konformitet og moralisme. Her har estetiske klassiske, figurative former blitt gjenstand for en rå, nærmest aggressiv manipulering. Tilbake står skulpturene som genetiske hybrider av dikotomier. De er på en gang, som livet, vakkert og heslig, sart og voldsomt, godt og vondt.

705798

Pute-tv fra vestkanten «Hvite gutter» forsøker å gjøre narr av privilegert vestkantungdom. Det fungerer bare delvis. «Hvite gutter» Norske humorserie Premiere på Dplay 7. januar Den første egenproduserte Dplay-serien «Hvite gutter» handler om fire menn i slutten av 20-årene som fortsatt studerer og bor i kollektiv. Noen av oss vil kanskje tenke at denne situasjonen er forholdsvis normal, men i det sosiale sjiktet denne gjengen stammer fra, er det synonymt med sosialt selvmord. Det blir klart i åpningsscenen, hvor gjengen drar til en hagefest som de alltid har betegnet som «dagfylla», men som det nå viser seg at er blitt til et ufyselig minglearrangement for gammelrike bærumssosser med selvbilder som står i stil med bankkontoene deres. Dermed er våre venner kastet ut i kulden, og ender med å presse seg inn på en hjemme-alene-fest hvor de øvrige gjestene er tenåringer. Her kaster de seg inn i et arrangement som fortoner seg som alle foreldres store mareritt, vekselvis som kloke mentorer for de usikre ungdommene som motvillig har invitert dem med og vekselvis som forvokste 16-åringer som heller dyr årgangsvin i all sorts-punsjen. Det burde være mye stoff å lage god humor av her, men dessverre havner det aller meste av åpningsepisoden i pinlig-kurven. Det skyldes ofte ubehjelpelig dialog, forutsigbarhet og uelegante overdrivelser. Det er også vanskelig å bli klok på hvor serien egentlig vil hen. Skal disse idiotiske typene igjennom en slags dannelsesprosess og bli normale voksne? Eller skal det handle om at de forsøker å tviholde på en ungdomstid som de strengt tatt burde ha forlatt for en del år siden? Forhåpentligvis blir det en kombinasjon, ellers er det liten grunn til å følge med videre. Det kan godt hende det ligger noe humorgull begravd her et sted, men det kommer ikke til syne i den første episoden.

705800

Susto:Har bitt seg fast Justin Osborne & co har lagd en plate å ta med seg videre. Susto: "& I'm fine today" (Rocksnob/Rootsy) Susto står bak en plate det er vanskelig å gi slipp på. Den ble gitt ut i USA på begynnelsen av 2017, men brukte omtrent ni måneder på å nå våre breddegrader. Siden har jeg stadig vendt tilbake til den. Bandet ble dannet i 2014, etter at 26 år gamle Justin Osborne la ned bandet og dro til Cuba. Der lagde han ny musikk, dro tilbake til USA og begynte med countryrock. Album nummer to er tilført en dose pop og 70-tallsfølelse, og sangtittelen "Cosmic cowboy" sier noe om hvor Osborne befinner seg. På "Wavves" synger han om å smoking weed with God, noe som går hånd i hånd med sistekuttet "Jah werx". En plate med spor av Paul Simon, Gram Parsons, John Prine og alt som godt er. Beste spor: "Hard drugs", "Diamond's Icaro", "Waves", "Cosmic cowboy", "Wasted mind".

705802

Curtis Salgado:Mannen bak Jake Blues Vokal, munnspill, gitar og mer til i elegant bluesblanding fra Portland. Curtis Salgado & Alan Hager: "Rough cut" (Alligator/Border) Da John Belushi befant seg i Eugene i 1977 for å filme "Animal House", hørte han Curtis Salgado. De ble venner, og Salgado lærte Belushi hva blues er. Resultatet ble filmen "The Blues Brothers" og et tilhørende album dedikert til Salgado. Deretter var han med i bandet til Robert Cray, før han overtok vokalen i Roomful of Blues. I 1991 dannet han sitt eget band, og siden 2003 har 63-åringen fra Oregon hatt gitarist Alan Hager med på laget. Hager tar et steg fram, og sammen byr de på seks egne og sju coverlåter, alle innspilt på sparket i ett opptak. De åpner med sin egen "I will not surrender", og derfra går det slag i slag med soulpreget vokal, sugende munnspill og allsidig gitar. Hør også pianoet på "Hell in a handbasket". Beste spor: "I will not surrender", "Too young to die", "Morning train", "Hell in a handbasket".

705803

Flott balansekunst UTSTILLING: Det er alltid stimulerende å besøke Tove Kommedal sine utstillinger, skriver Trond Borgen. Han begeistres også når hun samarbeider med Cato Løland. Bryne kunstforening: Tove Kommedal, Cato Løland, Tid, skulptur, fotografi. T.o.m. 4. mars Det er en god start: Jeg svinger rundt hjørnet i utstillingslokalet og blir ganske overrasket over det jeg får se. Jeg blir slått av en vakker, enkel skjørhet forankret i en uventet bruk og kombinasjon av materialer, koplet til en interessant konseptuell vinkling. Slik har jeg faktisk opplevd hver utstilling av Tove Kommedal, og hennes samarbeid med Cato Løland i Bryne kunstforening følger opp denne stadige fornyelsen – Kommedal lar seg ikke sette i bås; hun er i bevegelse og endrer visningsstrategi fra gang til gang. Derfor er det alltid svært stimulerende å besøke hennes utstillinger. Kunstig kratt Sammen har de to kunstnerne arbeidet fram sine felles skulpturer in situ, plassert som en rominstallasjon i galleriet. Her er greiner og kvister; det er som om jeg beveger meg i en krattskog. Men denne skogen virker absurd kunstig, for den holdes sammen – og oppe – av diverse verktøy, elementer fra en ganske annen verden. Så er utstillingen åpenbart laget ut fra en klar idé, likevel virker denne kunsten intuitivt satt sammen. Det er første skritt i en interessant balansegang. Det absurde preget henger sammen med løsrivelsen av de enkelte elementene fra sin vante, eller naturlige, sammenheng. Staur fra en skigard tjener ikke lenger noen grensefunksjon i et gjerde; ei heller har verktøyet noen praktisk funksjon i et verksted eller atelier; og de innhøstede kvistene har ikke lenger naturens egne farger – de er malt hvite og ser dermed helt døde ut. Det er som om den tiden som ligger i utstillingenes tittel, her har stanset, mens tiden, paradoksalt, likevel er til stede som en prosess i stauren, som spor av vær, vind og vann, langsomt avsatt over år. Noen av kvistene er formet nærmest som en tornekrone, som om det er en lidelseshistorie av metafysiske dimensjoner som utspiller seg. For på ett plan ligger der et alvorlig aspekt i denne leken med elementer og objekter: kampen og kollisjonen mellom natur og kultur. Vi ser det menneskeskapte som tvinger naturen inn i uvante og uvanlige former, uten tanke på naturens egne behov. En serie fotografier av disse skulpturene styrker en slik tolkning. De viser motivet i hver sin fargeseparasjon, som bleke, negative skygger av det vi kan se rundt oss, tredimensjonalt i rommet. Nærmest som gjennomlyste fantombilder av noe som er i ferd med å forsvinne. Leken i skogen Likevel er ikke dette noen entydig politisk eller samfunnskritisk kunst. Kommedal og Løland bruker det gode, gamle prinsippet fra surrealismen: sammenføringen av elementer som hver for seg er naturlige og velkjente, men som, når de kombineres, skaper en ny og hittil usett verden. Eller, med Comte de Lautréamonts ord: «Vakkert som det tilfeldige møtet mellom en paraply og en symaskin på et operasjonsbord». Det er nettopp hva vi ser i noen hengende plogjern som har fått et dekorativt mønster av smør, som om de skulle være gamle bondeantikviteter. Det absurde møtet ser vi også i kombinasjonen av verktøy, staur og kvist; lekende trylles her fram en skog med en sær balanse mellom naturens egne elementer og det menneskeskapte. Leken består ikke minst i at kunstnerne hele tiden viser sine virkemidler, tydeliggjør hva det er av verktøy som holder staur og kvist oppe. Dette er utstillingens åpne holdning; den låses ikke inn i noen bestemt tolking. I stedet gir den oss en flott balansekunst, både mellom de ulike materialene og mellom de to kunstnerne, som har formet en fin helhet, full av overraskende undring.

705804

Mary Gauthier:Veteraner får si sitt De er ferdig med tjenesten, men ikke med krigen. Mary Gauthier: "Rifles & rosary beads" (Thirty Tigers/Border) 35 år gammel begynte Mary Gauthier å skrive sanger for å endre sitt eget liv vekk fra rusmisbruk. Drøyt 20 år senere er det andre hun forsøker å redde. Ikke fra rus, men fra traumene som rir dem. Songwriting With Soldiers ble startet av Darden Smith. Ideen er å bringe veteraner og låtskrivere sammen i et forsøk på å la soldatene få uttrykke hva krigen har gjort med dem. Den usynlige krigen etter krigen. Setningen som oppsummerer mye av dette, kommer i åpningssangen "Soldering on": What serves you in battle, can kill you at home. Hvor mange soldater som tar livet av seg etter endt tjeneste, er uklart. 22 hver eneste dag, er slagordet som også gjentas i presseskrivet til denne platen. Om det virkelig er så mange, er noe Washington Post for tre år siden satte spørsmålstegn ved. Det handler om hvordan statistikk leses, men tallene tyder uansett på at selvmordsfrekvensen er langt høyere blant veteraner enn blant den øvrige befolkningen i USA. Gauthier er én av de nærmere 20 låtskriverne som har deltatt på disse samlingene. Mens hun tidligere har blottlagt sitt eget liv, prøver hun nå å forme ordene for andre. Tekstene handler om å bli overlatt til seg selv, om å føle at andre døde i ditt sted, men også om den kvinnelige mekanikeren som opplever seksuell trakassering i hæren: My enemy wasn't Iraq. Og om kvinnelige veteraner som føler at deres tjeneste blir oversett, i "Brothers": I was just like you when the bullets flew I had your back you had mine too Brothers in arms, your sisters covered you Don't that make us your brother too? Det finnes håp i en sang, og det finnes håp i kjærligheten. Som i "It's her love»: When the dead and the dying are all I can see she’s my beautiful anchor to reality. 11 sterke countryviser, framført av en som alt for godt vet hva et trauma er og som er ydmyk nok til å lytte til andres. Beste spor: "Soldering on", "Still on the ride", "Bullet holes in the sky", "Morphine 1-2", "It's her love".

705810

Endelig en heldekkende biografi om Obstfelder Sympatisk, grundig og litt omstendelig om en av våre betydeligste diktere. Hanne Lillebo: Obstfelder. En biografi. 699 sider. Gyldendal. Dette er den første ”heldekkende” biografien om Sigbjørn Obstfelder, og det var sannelig på tide! Hanne Lillebo tar ikke lett på oppgaven, og leverer 700 sider (hvorav 100 siders noteapparat). Hun snur hver stein på stien fra vugge til grav – og den fører i dette korte 33-årige livsløpet ut på langvandringer i Europa, ledsaget av en mye kommentert paraply og en ofte underspilt fiolinkasse. Men hun sier knapt noe om de ettertidige ekkoene av en av våre mest internasjonalt orienterte kunstnere. ”For Obstfelders ordkunst er speilblank diktning, helt og fullt skapt med diktningens midler. Den når dit hvor musikken begynner, og gir hva maleriet ikke kan gi …” Når en av det siste århundrets aller største diktere, Rainer Maria Rilke, får seg til å skrive slike ord i en tidlig anmeldelse av en tysk oversettelse, og dessuten modellerer hovedpersonen i sin ene roman langt på vei over en nordmann han aldri møtte, men åpenbart følte seg hjemsøkt av – da fremstår noen av prioriteringene i denne omfangsrike biografien noe skjeve. Rilke er for eksempel ikke nevnt med ett ord. Når dette er sagt: Det er en viktig bok i kraft av selve emnet og seriøsiteten og den brede humaniteten det møtes med, og det er litt av en vandring Lillebo tar oss med på. Fra barndommens Stavanger, via ekskursjoner i Ryfylke til Jørpeland (der moren døde i forsøket på å sette sitt syttende barn til verden), til farsslektens Hjelmeland (der han fant sin første, ugjengjeldte kjærlighet), til studier i Kristiania og landmåler- og ingeniørarbeid i Chicago og Milwaukee i USA. Under det hele syder det av kunstnertalent, og koker over ved hjemkomsten med sammenbrudd og innleggelse på nerveklinikk. Han kommer seg, debuterer som forfatter og blir på ny en hvileløs vandrer i Europa, i kamp med sine kreative demoner og i de siste par årene med en likedan kunstnerisk anlagt ektefelle, som i alt annet var hans rake motsetning, og som føder ham en datter samme dag som han begraves i København. Med sin samvittighetsfulle metode dokumenterer Lillebo også hvordan Obstfelders etter alt å dømme makeløse personlighet og stillferdige karisma nesten alltid fikk frem det beste i folk – selv hos de ikke alltid direkte joviale Ibsen og Hamsun. Men midt oppi en i og for seg fortjenstfullt nitidig detaljdokumentasjon av et liv med evige pengesorger, i både stedig og rastløs jakt på geniets inspirerte øyeblikk, tar jeg meg iblant i å savne et myndigere og friere grep om stoffet. Skaper- og erkjennelseskraft var det viktigste for Obstfelder, uansett sjanger. Han skrev innsiktsfullt om de visuelle kunster i artikler om vennene Vigeland og Munch, dessuten salig Rembrandt. Og helt til og med det mer eller mindre sykeleiepregede siste halvåret av hans liv fremholdt Obstfelder at det egentlig var komponist han var eslet til – men beklaget samtidig at hans bakgrunn og situasjon her i verden hadde gitt ham så få muligheter til å tilegne seg det nødvendige håndverket. Han trollbandt iallfall sine venner med sitt selvlærte fiolinspill; han foretrakk ofte å stå i et sideværelse og spille fremfor å blande seg i samtalen. Men kanskje var det takket være denne uoppfylte drømmen og dette uforløste talentet han beriket vår litteratur med en helt umiskjennelig stemme, en språklig musikalitet som ikke er avhengig av firkantede, ytre rammer (enderim og marsjtakt) for å gjøre sin rytmiske og klanglige individualitet og intimitet uimotståelig gjeldende. Ut over dette var han mer enn tilstrekkelig begavet med en uttrykksevne for den sjelelige nakenhet som beredte ham mang en pine her i det korte livet og har sikret ham like mange triumfer i hans lange etterliv.

705811

Borgens bok om Pahr-Iversen er praktfull Trond Borgens velskrevne og innholdsrike bok lar leseren forstå at Kjell Pahr-Iversen er en tydelig og viktig profil i det norske kunstlandskapet. En profil som viser oss et frigjørende budskap om menneskets evne til å løfte seg ut av fortvilelse og svartsyn. Trond Borgen: Det krumme skal bli rett. Kjell Pahr-Iversens kunst. 267 sider. Fagbokforlaget. Tittelen på boken er hentet fra en av Pahr-Iversens bildeserier med bibelske referanser. Det peker på kristendommen som et omdreiningspunkt for hans bildeverden. Det dreier seg ikke om å illustrere hverken bibelsitater eller den kristne kulturarv, men å skape et visuelt språk på premissene av 1900-tallets modernistiske billedkunst. Han knytter seg til retninger i modernismen som bearbeider formale problemstillinger som en inngang til en åndelig dimensjon i tilværelsen. Boken er skrevet med dyp innsikt i Pahr-Iversens kunst og med et brennende engasjement som gir liv til fremstillingen uten at den oppfattes som ukritisk. Borgen slipper også til andres røster og vurderinger, gjennom henvisninger til den kunstkritiske behandlingen av maleren fra debuten frem til i dag. Tegningens styrke Pahr-Iversens kunstneriske utdanning er knyttet til Bergen, København og Amsterdam. Han begynte i Bergen som elev av den betydelige danske grafikeren Poul Christensen. Pahr-Iversens kunst henter mye av sin styrke i en eminent tegning som gir hans kunst en kroppsnærhet og levende rytme. Det er et poeng som Borgen griper fatt i og knytter opp mot hvordan Pahr-Iversen nyttiggjorde seg impulser han fikk i Danmark og Amsterdam fra Cobra-malerne, med Asger Jorn, Carl Henning Pedersen, som de to han står nærmest. Det spontane strøk og voldsomt oppdrevne farger beveger også hans maleri i retning av den amerikanske abstrakte ekspresjonismen. Han er blant de som tidligst tar opp denne impulsen blant norske malere. Krysning av inntrykk fra Cobra og amerikansk etterkrigsekspresjonisme plasserer Pahr-Iversen fjernt fra den forsiktige Pariser-skolens dempede språk som dominerte norsk abstraksjon. Bildene er fylt av kontraster, bevegelse og spenninger i en tid da flertallet av norske malere dyrket balanse og harmoni. Borgens kunsthistoriske utredning tydeliggjør at Pahr-Iversen på mange måter står utenfor hovedtrenden i norsk abstrakt maleri. For alle som har undret seg over misforholdet mellom betydningen og kvaliteten på kunstnerens verk og den manglende posisjon han har hatt på kunstscenen i Oslo – til tross for hans mange utstillinger i Galleri Dobloug gjennom årene - ligger en stor del av svaret her. Frigjøring fra Cobra Da Pahr-Iversen følte behov for å frigjøre seg fra båndet til Cobra, og ikke minst fra Asger Jorn som med sitt politiske engasjement og beundring for Cuba virket avskrekkende på ham, oppholdt han seg en tid i Paris. Borgen kunne gjerne ha vist enda tydeligere hvordan nedslag fra en modernistisk klassiker som Henri Matisse, men også den ekspresjonistiske katolikken Georges Roualt, bidro til å dreie hans kunst i en ny retning, på samme tid som disse impulsene gir et støt til å forsterke det særegne ved hans maleri. Det spontanistiske, til dels voldsomme og rå i hans abstraksjoner paret med en symbolikk med assosiasjoner til en kristen forestillingsverden, munner ut i en original og personlig form. Flere av Pahr-Iversens verker knytte direkte an til kristelig kunst gjennom henvisning til ikonet som et bildeformular. Selv når Pahr-Iversen tar for seg naturmotiver, som han ofte gjør, gir han motivene en symbolsk overtone der de blir metaforer for streben etter en høyere åndelig tilværelse, enn deres rent materielle fremtreden. Fornemmelse for lyset I den grad det er rimelig å plassere Pahr-Iversen inn i en lokal kontekst, er det selvsagt Lars Hertervig som melder seg som den viktigste referansen. Det gjelder både estetisk og åndelig. Borgen velger ikke å gjøre for mye ut av dette, men tolker det slik at det de to har felles er en fornemmelse for lyset som kommer innenfra og gjennomlyser et motiv og beveger betrakteren mot en ekstatisk erkjennelse. For øvrig er han opptatt av hvor ulikt spillerom de to kunstnerne fra Stavanger hadde ut fra tiden og de sosiale rammene de to kunstnerne arbeidet innenfor. En viktig felles rot ligger for øvrig i den kulturelle arven som de begge bringer med seg fra sin forankring i kristendommen, og som har hatt en sterk betydning for å forme kultur og sosialt liv i de to kunstnernes nærområder, men som ikke minst bringer deres kunst i kontakt med en verdensreligion og dens historie og symbolverden. Religiøse spørsmål, internasjonal modernisme Borgen viser oss ham som en kunstner som konsekvent har utviklet en form som er egenartet, men med tydelige referanser til innarbeidede tendenser i modernismen. Pahr-Iversen erobret tidlig en posisjon i sentrum av Stavangers kunstliv, som han har beholdt. Hans kunst har også vært presentert utenfor landets grenser gjennom utstillinger i Frankrike, Spania og USA, som har vært godt mottatt. Det henger nok sammen med at hans kunst arbeider med en forestillingsverden som ikke krever spesiell lokal kunnskap for å vekke interesse, men tar opp de store eksistensielle og religiøse spørsmål i et formspråk med forankring i internasjonal modernisme. Pahr-Iversen har holdt fast ved grunntrekkene i sin maleriske metode, slik den var utformet ved inngangen til 1970-årene. Borgen påpeker hans apolitiske standpunkter, som han også ga verbalt uttrykk for i en besk kritikk av tidens venstrepolitiske engasjerte kunst. Hans insistering på å hevde betydningen av det åndelige i kunsten og det rene maleriet gjennom hele 1970–1980-årene, bidro til å skyve ham ut på sidelinjen blant de yngre kunstnerne som satte kunsten i tjeneste for politiske standpunkter i dagens strid. Kunst som kommentar til det dagsaktuelle er noe Pahr-Iversen oppfatter som vesensfremmed for kunsten forstått som en åndelig virksomhet. Kunstverk i sentrum Borgens største fortjeneste er han setter kunstverket og ikke kunstneren i fokus. Tolkninger og argumenter hviler på kunstverkene og deres kunsthistoriske og estetiske plassering, og forankres ikke i kunstnerens biografi. Av det vi vet om Pahr-Iversen er det fristende å forankre hans kunst i biografiske hendelser, men det er å redusere dens betydning og meningsfylde. Det er velgjørende og oppløftende å lese en bok om kunst, som ikke tar utgangspunkt i at kunsten er viktig fordi vi har å gjøre med en særpreget og enestående kunstner. Ekspresjonisten Pahr-Iversen blir i Borgens fremstilling en reflektert kunstner som vet å trekke ut hva som kan bygges videre på fra en rik kunstnerisk og kulturell arv. Dette er en bok som bringer oss nærmere kunsten og viser oss at den har en viktig rolle i livet. Det er også et bokverk der tekst og bilder spiller sammen på en forbilledlig måte. Fikk du med den denne magasinreportasjen om brødrene Kjell og Engwall Pahr-Iversen? «Du må love å passe ekstra godt på Kjell, han har så mye mer å stri med enn deg», stotret moren fra sykeleiet. Engwall Pahr-Iversen klemte den avmagrede hånden så forsiktig han kunne.

705812

Fokusert oppfølger Solen har snudd, og Young Dreams er tilbake. Young Dreams: "Waves 2 U" (Blanca) I 2013 vant Young Dreams Spellemannprisen i kategorien indie, for debutalbumet «Between Places». Så ble det stille i et par år, noe grunnlegger, låtskriver og produsent Matias Tellez avslører skyldes både sykdom og en noe utsvevende livsstil. Så ble det lovet et album i 2017, et løfte som nesten ble innfridd. De som har ventet på bandets tilbakekomst, har ikke ventet forgjeves. Tellez og bandet leker seg elegant gjennom det som høres ut som et uanstrengt og voksent andre album. Varme toner, sjøskvulp og flytende synther, men mindre boblende enn tidligere. Albumet åpner sterkt. Den vakre og mer nedstrippede «Cells» har et kledelig melankolsk anstrøk, mens «Wildwind» lunter mer lystig av gårde. «My brain on love» viser enkelt hvordan det føles når endorfinene strømmer overveldende gjennom kroppen. «But is this real, or just how I feel, it's way to much» – er det forelskelse eller annen stimuli? Den over seks minutter lange og ekstremt iørefallende låten ryker rett inn på årsbestelistene. Omtrent halvveis får vi «Gun of light», et annet og mer elektronisk preget høydepunkt, med autotunet vokal og et underliggende, suggerende mørke. Det låter stort. Hele albumet låter fantastisk. Sylskarpt, passe glossy – mer avanserte ører enn mine kan kose seg med sonisk finesse og finurlige instrumentaldetaljer i dagevis. Jeg koser meg særlig med måten vokalen dekonstrueres underveis. Tekstene oppleves for øvrig som krydder mer enn meningsbærende, og Young Dreams er i stor grad musikk for musikkens skyld. Ved første gjennomlytting kan det også være vanskelig å skille flere av låtene fra hverandre. Det er nok ikke meningen heller, det oppfattes som et bastant helhetlig verk, fordelt på 12 spor. Et par låter på siste halvdel av platen kunne likevel ha blitt kuttet. På sitt beste låter uansett «Waves 2 U» så livsbejaende og deilig at jeg glemmer at vi skriver januar. Er det sommer snart? Beste spor: «Cells», «My brain on love», «Gun of light».

705813

En sensuell hyllest til sommerromansen Den første, store forelskelsen, og sommeren som endrer alt. Mange har skildret den, men sjelden er det gjort så sensuelt og vakkert som i denne magiske filmen. Call me by your name Sjanger: Romantisk drama. Nasjonalitet: Italia 2017. Regi: Luca Guadagnino. Manus: James Ivory og André Aciman (roman). Skuespillere: Timothée Chalamet, Arnie Hammer, Michael Stuhlbarg, Amira Casar. Lengde: 2 timer 12 min. Aldersgrense: 12 år. Tenåringsgutten Elio ferierer i familiens sommerhus i Nord-Italia med sin herlige, varme og internasjonalt orienterte familie. Sommeren 1983 kommer den vakre og sjarmerende studenten Oliver fra USA for å hospitere hos Elios far. Fra det øyeblikket Elio ser Oliver, forandres livet hans for alltid. Ikke bare opplever han den første, store forelskelsen. Den er i en av hans eget kjønn. Gryende romanse På overflaten oppleves en idyllisk Saltkråkan-sommer: lange måltider utendørs. Gode samtaler og diskusjoner. Skjønn, saftig sommernatur. Sol, lek, latter, ro og moro. Men også bar hud og svett hud. Og søkende blikk. Og Elio. Full av usikkerhet over følelsene som har inntatt ham. Men sm Elio ikke helt forstår selv hva som skjer med ham, er det åpenbart for hans nærmeste. Og fra sine elskelige foreldre får han den moralske og følelsesmessiges støtten han trenger. Det er her man kan få en følelse av at historien bare er en fantasi om noe perfekt, eller kanskje et tilbakeblikk til Den Største Sommeren i gyllen nostalgi. Magi i detaljene Etter hvert blir Elios følelser til ord. Ord blir til handling. Og i Elios og Olivers univers finnes ingen skam, fordommer og motforestillinger. Forholdet deres er like mye basert på varmt vennskap som romantisk kjærlighet. Den virkelige filmmagien ligger summen av små, små detaljer. Hvordan regissøren mesterlig greier å formidle de brennende følelsene uten ord og fakter. Hvordan bilder og bevegelser strutter av sensualitet. Hvordan kjemien mellom Armie Hammer og den fabelaktige, 22 år gamle amerikaneren Timothée Chalamet gjør kjærligheten virkelig. Hvordan han har fått forelskelse, begjær og erotikk til å smelte sammen til en guddommelig sommerkjærlighetshistorie. Hvordan musikk, kunst og kunst finner sin naturlige, sensuelle plass i dette uforglemmelige eventyret.

705816

En siste preken fra Per Per Fugelli skrev boken «Per dør» om sin egen, langvarige død. Med denne dokumentarfilmen har han også fått regissere sin egen nekrolog. Per Fugelli - siste resept Sjanger: Dokumentar. Nasjonalitet: Norge 2018. Regi: Erik Poppe. Med: Per Fugelli, Charlotte Fugelli, Aksel Fugelli. Lengde: 1 time 50 min. Aldersgrense: Tillatt for alle. Filmen er tidvis både sterk, vakker og tankevekkende. Men regissør Erik Poppe burde vært mer kritisk og strammet den inn. Legen og sosialmedisinprofessoren Per Fugelli kom inn i den norske offentligheten som en frisk motstemme til helsemoralismen som spredte seg som en svulst. Med sitt budskap om at man ikke måtte glemme å være glade i oss selv med de skavankene vi hadde, ble han raskt en kjærkommen Messias for landets røykere, sofagriser og overvektige. Så mente og preket han noe om det meste. Fugellis visdomsord ble også moralske formaninger. Helt med kult Per Fugelli ble hele Norges kreftsyke, døende og kloke helt. En kult vokste opp rundt ham. I dette personlige filmportrettet gjentar Fugelli de fleste av sine kjente utsagn og visdomsord, stort sett uimotsagt. Hvorfor ble han ikke utfordret til å snakke om sitt syn på religion, som han kommer med noen svært ulne antydninger om? Og innslag som Per som blomstertyv i botanisk hage, gir mer enn en vag følelse av personlig iscenesettelse og koketteri. Naturen og pianomelankolien, sakte film og svært tette nærbilder er velbrukte virkemidler når døden og kreften er tema. Poppes resept er den samme som mange tv-dokumentarer før ham. Bare lengden skiller, og den kunne faktisk vært halvert uten å miste noe vesentlig. Sterkt mot slutten De virkelig store øyeblikkene kommer når slutten nærmer seg for Per Fugelli. Når tidligere tenkte tanker må modereres fordi Fugelli har gjort seg nye livserfaringer. Når han med ny selvinnsikt viser sårbarheten sin. Fugelli i naturskjønne omgivelsene han elsket på Orre og Røst er vakkert, det. Men sterkest inntrykk gjør han når han vandrer rundt på Grønland i Oslo og forteller varmt og engasjert om mangfoldet i nabolaget. Eller når han presenterer sine sju dødsgleder. Da får vi igjen et herlig glimt av den fandenivoldske Fugelli. Og siden vi alle er på vei mot døden, er dette nyttige gullkorn å ta med seg videre.

705817

Belle Adair:Sommer, sol og noen skyer Joda, de høres ut som Byrds og Teenage Fanclub. Men gjør det noe? Belle Adair: "Tuscumbia" (Single Lock/Border) Enkelte ting får jeg vanskelig nok av, og Belle Adair sørger for å gjøre hverdagen lysere for undertegnende. Kvartetten minner oss på at sol og varme bare er noen måneder unna, eventuelt bare noen timer om du setter deg på et fly til Los Angeles. De er fra Alabama, men lukter California. Ikke av solbrune surfere, men av støvete karer som vandret inn fra ørkenen på 60-tallet med frynser på ermene og boots på beina. Lufta er lettere disig, tonelagt av bølgende orgel og gitarer med mye klang i strengene. Bandet ble dannet for sju år siden av Matt Green og Ben Tanner. Sistnevnte spiller i dag keyboard for Alabama Shakes på turneer og forlot Belle Adair etter debutalbumet. Helt ut av bildet er han likevel ikke. Tanner driver plateselskapet Single Lock, som sørger for å gi Belle Adair et hjem. Label-manager er Reed Watson, bandets trommis. Ved siden av Green og Watson består Belle Adair nå av gitarist Adam Morrow og bassist Hayden Crawford. De siste halvannet år har de fungert som turné-band for John Paul White (eks The Civil Wars). White var forøvrig med på å starte Single Lock i 2013. De har også vært studiomusikere for Donnie Fritts, og Green var en stund med i bandet til Dylan LeBlanc. Dermed er det gått fem år siden debuten. På innspillingen av album nummer to har Belle Adair tatt turen ut av hjembyen Florence, men ikke så langt. De befinner seg fortsatt i Alabama, i småbyen Sheffield. Der finner vi Muscle Shoals Sound Studio, med mer historie i veggene enn vi har plass til å nevne. Produsent er Tom Schick, som vanligvis gjør denne jobben for Wilco. I løpet av en uka var det unnagjort, live i studio. Albumet har fått navn etter enda en liten by i Alabama; Tuscumbia der Green bodde mens han skrev de fleste av sangene. Selve bandnavnet er hentet fra John Steinbecks "Vår misnøyes vinter". På høy tid med et nytt album altså, og "Get away" er en nydelig åpning. Gitar og ooo-koring, før Green stemmer i: Dogs are howling down the street They never stop All I wanna do is get away with you Tekstene er like melankolsk svevende som musikken, som når Green i "Long fade out" slutter seg til Ask Burlefot og erklærer at kjærligheten er en ensom ting. Sangene ble skrevet på en tid og et sted der han møtte sin framtidige kone, og de gjenspeiler angsten for å kunne tro på en lykkelig slutt. I "Neptune City" forestiller han seg en ferieby stengt for vinteren: How was I supposed to let you in? Det er en nydelig sang, og den møter sterk konkurranse i "Rest easy". How was I to know, spørres det her. En plate med mange spørsmål og ingen svar, sier Green selv. Mye er også skrevet som resultat av litt for langvarig turnering, sanger som "The absentee", "Phantom Beach" og "Pushing the stone". Bryllupsnerver og jobbslitasje til tross: Albumet er et deilig ekko av Byrds og Big Star, med en påminnelse om at det går altfor lang tid mellom hver plate fra Teenage Fanclub. I det minste kan vi håpe at Belle Adair selv får opp farten. Beste spor: "Get away", "Long fade out", "Neptune City", "Rest easy".

705818

Limiñanas:Serge svever over dem Duoen serverer et fransk måltid på sitt beste. Limiñanas: "Shadow people" (Because) Få ting er deiligere enn fransk pop og rock med røtter til Serge Gainsbourg (1928-1991). Duoen Lionel og Marie Limiñana lager sanger som er sterke nok i seg selv, men inviterer Anton Newcombe med på "Istanbul is sleeping". Ikke så rart siden frontfiguren i The Brian Jonestown Massacre er involvert i produksjonen. Skuespiller, modell og sanger Emmanuelle Seigner låner bort stemmen til tittelkuttet "Shadow people", mens Peter Hook (eks New Order) drysser sin magi over "The gift". Hør også "Trois bancs", der Gainsbourg-ånden manes fram på rått vis. I tillegg er Perpignan-duoens femte plate gjennomsyret av en forkjærlighet for snakkevokal, surf- og ørkenrock, Velvet Underground, Jesus And Mary Chain og filmmusikken til Nick Cave. Utsøkte råvarer, tilbredt på beste vis. Beste spor: "Istanbul is sleepy", "Shadow people", "The gift", "Trois bancs".

705819

Variert og vakkert fra Hanne Vasshus Strengt tatt burde hun utviklet tre-fire plater av dette. Hanne Vasshus: "A house" Hanne Vasshus har lagd en plate som får meg til å hungre etter mer. Mer Pop-Hanne, mer Rock-Hanne, mer Vise-Hanne, mer Danse-Hanne. De ni kuttene er resultatet av en roadtrip tatt på sparket fra Los Angeles til Santa Fe, et besøk i en gitarbutikk der og en påfølgende e-post til en produsent i New York. Kanadiske Malcolm Burn viste seg å være mannen som fikk en grammy for produksjonen på Emmylou Harris' "Red dirt girl" og som var tekniker på Bob Dylans "Oh mercy". En fyr med Patti Smith, Blue Rodeo og Midnight Oil på cv-en, en som har jobbet i årevis med Daniel Lanois. Malcolm og Sandrine Burn har vært med å skrive sangene, mens Steve Decker har bidratt musikalsk. Vasshus åpner i bredt format med tittelkuttet "A house". Ikke så orkestrert som Dusty Springfield og ikke så røft som Amy Winehouse, men et behagelig sted imellom. This may be a house, but not a home, synger hun. Hun demper seg ned på "Changed", men temaet er det samme. Endring og oppbrudd. I'm a sister, I'm a friend, not the ice queen you screamed when I left. "Same old story" og "Those eyes" er også fine, fulgt av nydelige "Serendipity". "Should have" viser at hun ville taklet en countryrock-plate også, mens "Nothing stays the same" duver avsted med kassegitar, munnspill, piano og orgel. "Ein nye vår" er en brå endring fra engelsk til norsk. Det er skrevet mange sanger om døden, og dette er så avgjort en av de vakreste. Om moren som ikke får oppleve en ny vår. Sangen burde vært utgangspunkt for en hel plate på stavangersk. Den fjerde platen som gjemmer seg her, ligger i sistekuttet "Dance Motown". Danselåten bryter med resten, og jammen takler Vasshus det også. Et helt album a la Bowies "Young Americans" hadde vært noe. Er verden klar for enda en Hanne fra Tjensvoll? Umulig å spå i dagens musikkbransje, men uansett: Gi meg mer av alt. Beste spor: "A house", "Changed", "Serendipity", "Ein nye vår".

705820

Calexico:Kjærlighet i ekstreme tider De flytter til California, men har ikke helt banket av seg Arizona-støvet. Calexico: "The thread that keeps us" (City Slang/Playground) Joey Burns og John Convertino forlot jobben som rytmeseksjon for Giant Sand i 1994. I begynnelsen tok de jobber for andre, før de i 1996 dannet sitt eget band. Calexico har nå ni studioalbum bak seg, ti hvis du tar med "Aerocalexico" solgt under turneen i 2001. Fra instrumental ørkenrock utviklet de seg i retning av mer pop og americana, selv om tråden til det gamle aldri ble klippet over. Heller ikke denne gang. De byr på noen usedvanlig fine sanger, innledet av nydelige "End of the world with you": Love in the age of the extremes There's nothing better that I'd rather do Then to scatter all the myths And walk to the start of the end of the world with you Som så mange andre, er låtskriver Burns bekymret over hvor det bærer hen. Istedenfor å skrive et knippe protestsanger, forsøker han heller å fortelle små historier. Om å føle seg fremmed, om å være på reise, om å komme hjem til noe som har endret seg, ikke nødvendigvis til det bedre. Dermed får "Thrown to the wild" som beveger fra det jordnære til det mer kaotiske, men med en vakker melodilinje i bunn. "Bridge to nowhere" er på sin side noe Radiohead kunne gjort. De 15 kuttene inkluderer også tre instrumentale mellomspill, der "Unconditional waltz" hadde fortjent et par minutter mer. Trompeten er noe Calexico ikke gir slipp på, og Jacob Valenzuela lokker fram den sørgmodige, ensomme lyden de har perfeksjonert. Bandet teller i dag hele sju mann: Burns, Convertino, Valenzuela, Martin Wenk, Sergio Mendoza, Jairo Zavala Ruiz og Scott Colberg. Keyboardist Mendoza slipper til med melodien i "Under the wheels", om å havne under hjulene til krigsmaskinen. Et av platens kjappere kutt og en blanding av rock og latino. Mens Valenzuela tryller fram mariachi-lyd både her og der og "Flores y Tamales" synges på spansk, har Calexico nå slått seg ned på kysten av California. Det fører dem bort fra Arizona, i retning av et annet lydbilde. "End of the world with you" er det beste eksemplet på dette, i tillegg til "Girl in the forest" – en søt sang om å være venner med dyrene i skogen, fjernt fra ørkenrock og blåsende busker. Et miljøbevisst barn av John Lennon. "Eyes wide awake" lyder som Pixies, mens "Dead in the water" går mer i retning av Nick Cave og Tom Waits og inneholder platens mest utilslørte referanse til landets president. En sang sunget av en bølle: Don’t try to look away or stop me in my path I make the law and I decree a new kind of wrath Sangen avsluttes med de lite oppløftene ordene I take the you and the whole world with me. Calexico balanserer harde kutt som "Dead in the water" og "Bridge to nowhere" med viser som "The Town & Miss Lorraine". Sangen kunne stammet fra en myk visesanger med slengbukser, frynsevest og hårband på 60-tallet. Det er kanskje hva verden trenger nå. I tråd med dette avslutter de med forsiktig optimisme i "Music box", Burns' kjærlighetssang til sine barn. En sang om å ta vare på håp og drømmer i truende tider. Beste spor: "End of the world with you", "The Town & Miss Lorraine", "Girl in the forest", "Dead in the water".

705823

Shame:Rebeller fra Sør-London De har tatt seg tilstrekkelig god tid med debuten. Shame: "Songs of praise" (Dead Oceans/Playground) Et nytt år og et nytt band fra London. Denne gang heter ungfolene Shame. De begynte å spille sammen på Queen’s Head i Brixton, en pub som også fostret Fat White Family før den ble gentrifisert. Shame har allerede vært gjennom sin første USA-turné, så det var på høy tid at debutalbumet kom. Charlie Steen har en tøff stemme, og Sean Coyle-Smith, Eddie Green, Josh Finerty og Charlie Forbes vet hvordan instrumentene skal brukes. De krydrer rocken med pønkholdning og ungdommelig overmot, destillert i "One Rizla", den eldste sangen som kom med albumet: My nails ain't manicured, my voice ain't the best you've heard, and you can choose to hate my words, but do I give a fuck. Beste spor: "Concrete", "One Rizla", "Friction".

705824

Halvhjertet avslutning «Maze Runner»-trilogien startet friskt, men ender som en overlesset dusinvare. Maze Runner: Dødskuren Sjanger: Action / Spenning / Thriller Skuespillere: Kaya Scodelario, Dylan O'Brien, Walton Goggins, Katherine McNamara, Thomas Brodie-Sangster, Nathalie Emmanuel Regi: Wes Ball USA, 2018 Lengde: 2 t. 21 min. Aldersgrense: 12 år Det beste man kan si om den siste filmen i «Maze Runner»-trilogien er at den i det minste er litt bedre enn den forrige. Det er gått et drøyt halvår etter den halsbrekkende flukten i film nummer to. I en actionpakket åpningssekvens kaprer Thomas (Dylan O’Brian) og medhjelperne hans et tog som transporterer fanger på vei til et laboratorium. De får reddet passasjerene i den ene vognen, men oppdager at kompisen Minho ikke er blant dem. Dermed starter en farefull ferd mot denne dystopiske verdenens eneste gjenværende, fungerende by, hvor hovedkvarteret til den autoritære organisasjonen OND befinner seg. Her er også Thomas’ tidligere nesten-kjæresten, Teresa, som sviktet vennene sine i den forrige filmen. Det gjorde hun på bakgrunn av en slags utilitaristisk holdning om at det var riktig å dømme sine nærmeste til et liv i fangenskap hvor de langsomt ble torturert til døde for å redde menneskeheten fra et dødelig virus. Ja, det er store spørsmål som reises. Bare så synd at regissør Wes Ball behandler dem med harelabb. I stedet for å gå mer inn i alle de betente politiske temaene og de moralske valgene de ulike karakterene stilles overfor, har han laget en på mange måter uengasjerende actionfilm. Her dynges det på med for mye av alt. Filmen er så fylt av dramatiske reddet i siste sekund-scener at man blir helt utslitt, og manuset preges av en lang rekke urealistiske snarveier og løsninger, samt en god del fullstendig hjelpeløse replikker som repeteres til det kjedsommelige. «Vi må komme oss vekk herfra», sier de når de blir jaktet på av væpnede styrker og bygningene raser sammen på alle kanter. Nei, sier du det. Det som startet som en på mange måter forfriskende trilogi med et interessant plot, avsluttes altså med en gjennomsnittlig actionfilm som bærer preg av at man skulle bruke opp et overdimensjonert budsjett uten å ha en tilstrekkelig god story til å rettferdiggjøre alle de voldsomme scenene.

705826

BOK:Rolsete harselas om kunst-folk BOK: Interessante meiningar om kunst innpakka i ein for dårleg konstruert roman. Thomas Kvam: Homo Sacco, roman. 471 sider. Cappelen Damm Forlag. Det er morosamt på sitt vis at den eine hovudpersonen i Thomas Kvam si bok sit i ein sacco-sekk og skriv doktorgraden sin om kunst, og er så oppteken av at livet og kunsten skal inn i kvarandre at han til slutt skriv fram ein ny type menneske som han kallar Homo Sacco. Det er også morosamt at Kvam skriv mykje om kunst i denne romanen. Eg lærte masse kunsthistorie og det var fint. Kvam strør også rundt seg med sitat frå Butler, Zizek, Chomsky som alle er viktige filosofar frå vår samtid. Og han skal ha for forsøket å skrive ein slags thriller-roman frå Oslos kunstmiljø. Ein kunstnar, ein kritikar og ein sparka dekan er vener og elskarar og lurer kvarandre samtstundes. Det er så mykje manipulasjon at eg ikkje heilt klarer å henge med i svingane. Kanskje også fordi romanen legg opp til eit (eller fleire?) plot som eg ikkje klarer å sjå Kvam kjem til dørs med. Eg fornemmer at Kvam eigentleg kunne tenke seg å skrive ein film eller ein teikneserie. Eg skulle ønske at Kvam var litt meir oppteken av språk. For i ei bok utan bilete finst det berre ord, og kvart bidige eit må ein lese. Dessverre. Ein kan ikkje lese og samtidig diskutere med vener, høyre podcast, gå tur eller sjå Netflix. Eg prøvde men det funka ikkje. Så då blir ein prippen på språket fordi ein må lese kvart bidige ord. For all del, det er nokre artige språklege vendingar også som: ”skosålenes modernitet synker ned i skogbunnens logikk” Artig på sitt vis. Men så er det andre ting. Som å starte setningar med adverb! Fy og fy. Det er ein no go, rett og slett. Setningar som: Rolig beveger han seg nordover,.” eller: ”Oppstemt registrerer han sit eget fremskritt”. Er det for mykje engelsk som piplar inn her? Det er rett og slett dårleg norsk. For sjølv om Kvam vil harselere heile tida, så vil han jo at vi skal kunne følge med i forteljinga? Og då må ein også kunne skrive gode setningar om heilt vanlege handlingar, til dømes om det å gå.

705827

BOK:Meningsfylt og elegant BOK: Ett århundre, én familie, samt sovjetkommunismens oppkomst og fall i fem kapitler. Jenny Erpenbeck: Alle dagers ende. 258 sider oversatt av Ute Neumann. Oktober. For en norsk leser uinformert om dagens tyske litteratur, kom i fjor Jenny Erpenbecks (1967, debut 1999) roman «Går, gikk, har gått» som en storslått gave mottakeren ikke en gang visste at han ønsket seg. Denne like praktfulle som oppskakende romanen handler om en eldre, verdensfjern professors gradvist økende realitetsorientering og ansvarliggjøring i et Tyskland som mottakerland for stadig flere politiske, økonomiske og humanitære ikke-europeiske flyktninger. Den er i dagklart språk en anskueliggjøring av en velberget berlinerborgers bevegelse mot, og integrering inn i, en større menneskehet enn den hjemmetyske der han medopplever de andres underpriviligerte kår. Som «Går, gikk, har gått» er også årets Erpenbeck-roman, «Alle dagers ende», (nesten plettfritt) oversatt av Ute Neuman. Gjennom et lite antall personer eksemplifiserer og anskueliggjør Erpenbeck et europeisk århundres enorme sosiale og politiske rystelser med livsendrende følger for millioner av mennesker. I romanen er endringene private og konkrete for enkeltmenneskene som gjennomlever dem, ofte uten at de har mulighet for å skjønne at livene deres er eksemplariske. Erpenbeck gjør det over fem såkalte «bøker», der handlingen strekker seg fra 1900-tallets første år – da en ung jødisk kvinne i østerriksk-ungarske Galicia giftes med en goj - til 1990-årene – via Wien og Sovjet til en etterkommer, en høyt æret øst-tysk forfatter og intellektuell hedres ved sin død, og avsluttes på en pleieheim mellom senile og forfalne. Da har også leseren vært gjennom to verdenskriger, flere keiserrikers fall, det tredje rikes undergang, i gulag, og fått med seg DDRs siste dager – men ikke slik det oppsummerers her, men tvert imot ved at at noen kvinners ukuelige liv har blitt skildret i hverdagslige nærportrett. Det er historier om lidelse og overlevelsesvilje, forsakelse, oppofrelse og tap, der «bevegelser i nåtiden setter også fortiden i bevegelse», og der Erpenbck i en og samme tekst formidler en dyp desillusjonert pessimisme med en vitalitet som utholder hva det skal være, om ikke annet så for å levere livet videre til neste generasjon: «Og så er det bare å snu hele greia og begynne forfra igjen.» Og kanskje finne trøst i at «døden er udødelighetens begynnelse».

705829

Komisk dårlig krympefilm «Downsizing» fekk meg til å le av alle dei feil grunnane. Downsizing Sjanger: Dramakomedie. Med: Matt Damon, Kristen Wiig, Christoph Waltz, Jason Sudeikis, Neil Patrick Harris, Hong Chau, Ingjerd Egeberg, Rolf Lassgård og Alec Baldwin. Regi: Alexander Payne. Nasjonalitet: USA, 2017. Lengde: 2 t. 15 min. Det er knytt spesielle forvetningar til Matt Damons nye film «Downsizing» frå eit norsk perspektiv. Dette var nemleg den andre storfilmen frå Hollywood som fekk norske, offentlege millionar i støtte for å leggja noko av filminga si til Norge, nærmare bestemt til Trollfjorden i Vesterålen. «Snømannen» blei ingen god film, trass i millionar frå den norske insentivordninga. Og det har heller ikkje «Downsizing» blitt, trass i norsk støtte og fagre bilete av fjordar og fjell. «Downsizing» handlar om noko så corny - og strengt tatt idiotisk - som at norske forskarar i Bergen (pussig nok spelt av svenske Rolf Lassgård og danske Søren Pilmark) har funne ein måte å forminska levande celler, altså menneske og dyr. Å krympa folk frå 180 cm til 12 cm skal vera eit bidrag til å redda verda frå overbefolking og miljøkatastrofe, sidan små menneske forbruker mindre. Samtidig vil dei små menneska bli langt rikare i sine kunstige minisamfunn enn ute i den verkelege verda, og dermed blir dette med åra ein eigen geskjeft i USA. Mot dette bakteppet møter me Paul Safranek (Damon) og kona Audrey (Wiig). Safranek er ein kjedeleg mann som lever eit ordinært liv i ein ikkje akkurat sexy jobb som yrkesterapeut. Ein HMS-aktig jobb der han hjelper folk med belastningsskader på eit slakteri. Den første halvtimen går med på å sjå kjedeleg Paul kjeda seg. Det er jamt over kjempekjedeleg å sjå på folk som kjedar seg. Så også her. For å bryta ut og få seg eit betre liv, bestemmer han og kona seg for å la seg forminska. Endeleg skjer det noko, liksom. Men nei. Etter å ha blitt liten, følgjer me Paul i eit minst like kjedeleg liv i miniatyrverda si, der han går rundt og er ulukkeleg og jobbar i eit callsenter. Er det noko som er krympa til nesten ingenting her, så er det graden av drama. Det er heilt umulig å få auga på kva som er Pauls motivasjon, drama eller utvikling i dette drepande kjedelege kvardagslivet. Filmen er marknadsført som ei absurd dramakomedie. Men då burde me vel ledd? Det skal me, etter kvart, men av heilt feil grunnar. Nå møter Paul ei dame frå Vietnam som har mista eit bein (Chau). Ho jobbar som vaskehjelp, og hjelper på fritida andre som har det vanskeleg. Det er knapt mulig å laga ein større klisje av Det gode mennesket. Paul blir med. Flott det, men kva har dette med filmens utgangspunkt om krymping å gjera? Etter 1 time og 35 laaange minutt drar dei endeleg til Norge og Trollfjorden, til den opphavlege kolonien for forminska menneske. Her får Norge sin skjerv av postkortbilete av natur, mens kolonien ser ut som ei samling overvintra hippiar som enten er svenske hysterikarar eller folk som held knusktørre foredrag om jordvarme. For nå handlar det plutseleg om miljøkatastrofe og menneskas undergang. Skikkeleg komisk, liksom. Så blir alt supersentimentalt og klissete. Problemet er bare at når filmen prøver å vera alvorlig og rørande, blir han bare ufrivillig komisk. Nå vekselvis lo eg og krympa meg der eg sat i stolen. «Downsizing» er dermed verken eit drama eller ei komedie, men kjedeleg, ufokusert og sprikande. La oss håpa at «Snømannen» og «Downsizing» skapte inntekter for norsk næringsliv, for kunstnarisk status etter den norske insentivordninga er at den har bidrege til å laga to skikkeleg dårlige filmar.

705830

Dagen etter terroren Musikken til filmen "American folk", framført av to som kan det. Diverse artister: "American folk" (Thirty Tigers/Border) To musikere som ikke kjenner hverandre, kjører sammen fra Los Angeles til New York etter at flyet deres snur på grunn av terrorangrepet 11. september. Vi får en roadtrip gjennom USA like etter sjokket som endret landet, med to ulike mennesker som forenes i kjærligheten til amerikansk folkemusikk. Sjakktrekket er at Elliot og Joni spilles av Joe Purdy og Amber Rubarth. Purdy har gitt ut 14 plater siden 2001, med sanger brukt i flere tv-serier og filmer. Rubarth debuterte i 2005 og har åtte soloalbum bak seg, inkludert konsertplater. Filmmusikken konsentrerer seg om deres stemmer, med egne sanger i tillegg til tradlåtene. Det holder lenge, med John Prine og Jerry Garcia som en gyllen bonus. Beste spor: "Someone singing with me", "New York", "Moonlight", "Some humans ain't human".

705831

Hompland vil aldri nedverdiga seg til å jogga.Han spring. Og skriv bok om det. SAKPROSA: Ei motvillig åndfull bok om å springa seg gjennom livet med glede. Andreas Hompland: Livsløp. 215 sider. Kagge Forlag. Andreas Hompland (71) har gjennom fleire tiår vore ein profilert journalist og kommentator. Mindre kjent er det at han er ein av våre fremste langdistanseløparar i sin aldersklasse, framleis god for maratontider godt under 3,30. Nå har skribenten og springaren slått seg saman og laga ei lita perle av ei bok. Upretensiøs, fri for all moralisme og masochisme. Trim-vekkelsar er ei vederstyggelegheit som minner kvinesdølen om barndommens Sarons Dal. Hompland spring fordi det er gøy, og fordi det er blitt ein del av livet hans. Han rosar seg av å vera avhengig både av løping og nikotin. Ein av heltane hans er Jørn Lauenborg, dansken som både røykte og drakk, men som framleis har den beste maratontida som er notert på norsk jord. Ikkje kvasi-intellektuelt Hompland vil for all del ikkje skriva ei kvasi-intellektuell bok, men langs løypa gjer han likevel avstikkarar inn i filosofien og litteraturen. Han går uærbødig laus på både Haruki Murakami, som skriv stort, men gledeslaust om springing, og Bjørnstjerne Bjørnson, som «velger seg april». Det er det verste folk kan gjera, for om våren blir dei overmodige, og ingen månad har så mange løpsskadar som april. I det heile er det mangt å kjenna seg igjen i, og mange råd å henta, også for oss som ikkje driv det lenger enn til det Hompland forakteleg kallar jogging. Det vil han ha på gravsteinen at han aldri nedverdiga seg til. Obrestadløpet Langdistanseløparens einsemd er heller ikkje noko for Hompland. Han trenar helst i lag med andre, og har gjennom åra funne på ei rekkje organiserte aktivitetar, helst utanom den organiserte idrettsrørsla. Eit av dei mest tradisjonsrike arrangementa er Obrestadløpet til ære for diktaren og springaren, med framføring av Tor Obrestad sine dikt, enkelte år med forfattaren sjølv som las. Ein humrar seg gjennom den homplandske formuleringskunsten på hans særeigne nynorsk, men mot slutten får boka eit strøk av vemod. Pulsklokka går, Hompland innser at om nokre år vil ikkje beina bera han. Då ventar rullatoren, eller endå verre: golfen. Men enn så lenge takkar eg for leseopplevinga og ønskjer han eit langt løparliv.

705832

Enestående skildring av beinhard kvinne «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» behandler store temaer som tilgivelse og sorg på en usentimental måte. Resultatet er en bemerkelsesverdig film. Three Billboards Outside Ebbing, Missouri Sjanger: Drama / komedie / krim Skuespillere: Frances McDormand, Caleb Landry Jones, Sam Rockwell, Abbie Cornish, Peter Dinklage, Woody Harrelson Regi: Martin McDonagh USA, 2017 Lengde: 1 t. 55 min. Produksjonsår 2017 Aldersgrense: 15 år Dette er en film som forteller oss at kampen mellom det gode og det onde egentlig ikke eksisterer, annet enn innvendig i den enkelte. Regissør og manusforfatter Martin McDonagh skildrer det som til forveksling kan ligne på ekte mennesker. De prøver hver på sin måte å takle et liv som ikke ble til det de hadde sett for seg. Handlingen settes igang da den bitre og alvorlige Mildred (Frances McDormand) ikke lenger klarer å leve med at politiet ikke har oppklart drapet på datteren hennes sju måneder tidligere. Derfor leier hun tre reklametavler langs en avsidesliggende vei og klistrer opp plakater som bebreider den fiktive småbyen Ebbings politimester for ikke å gjøre nok for å løse saken. Herfra kunne man gjerne fortalt en historie om den lille kvinnens kamp mot den store og ignorante overmakten, men så enkelt gjør ikke McDonagh det for seg selv. Snarere tvert imot. Politimesteren er nemlig slett ingen usympatisk mann som ikke gjør jobben sin, han har rett og slett ikke klart å finne noen ledetråder i saken. Mildred på sin side er også utstyrt med egenskaper som ikke er direkte forsonlige, og man får på sett og vis sympati med begge parter. Ut fra denne fastlåste situasjonen, godt hjulpet av et usedvanlig sterkt birollegalleri, skildrer McDonagh dynamikken i en liten alle kjenner alle-by, på både godt og vondt. Til tross for at bakteppet er beksvart har McDonagh flettet inn gode doser av humor og vittigheter, både i situasjonene og replikkene. Dette går aldri på bekostning av alvoret i fortellingen, men bidrar til å illustrere menneskenes selvoppholdelsesdrift og evne til å finne lyspunkter også når ting er på sitt mest håpløse. Det er egentlig ingen av karakterene som forandrer seg i løpet av filmen. Men McDonagh viser oss gradvis at alle har andre sider enn den de viser fram første gang vi møter dem. Det gjør han på en mesterlig måte.

705833

Banal krim i professoralt lys BOK: Originalt prosjekt som imponerer uten å bevege. Johan Harstad: Ferskenen. Roman. 240 sider. Gyldendal. «Max, Mischa & Tetoffensiven (2015) er en totalroman på 1097 sider, i spenn mellom Forus og USA, krig, kunst og kjærlighet, fiksjon og fakta. Her møter vi fortelleren Johan Harstad (f. 1979 i Stavanger, debut 2001) på sitt mest vitale. Boka er ambisiøst tenkt, artistisk turnert, øm og krass, kunnskapsbasert og fantasifull – et bredt anlagt, medrivende mesterverk i tradisjonen fra Tolstojs klassiker «Krig og fred». Forfatterens tiende utgivelse, romanen «Ferskenen», med undertittelen «Samlede verker. Annotert utgave», er i all sin fiffige lekenhet fundamentalt annerledes. Dette er et litterært prosjekt som med sin tredelte komposisjon lukter parodi, slapstick og akademia så det holder. Her er forfatteren ikke ute for å bevege, her gjelder det å demonstrere, kontrollere, finte, briljere. Innledningsvis har utgiveren, Gyldendal Norsk Forlag, utstyrt teksten med en «Biografi». Der presenteres Frode Brandeggen (1970-2014), forfatteren bak de femten minimalistisk orienterte krimromanene om den legendariske privatdetektiven Ferskenen som utgjør bokas andre avdeling samt Bruno Aigner, den lærde professoren fra Dresden, som i sin 444. - og aller siste - annoterte verk avrunder boka med å kommentere vennen Frode Brandeggens etterlatte, ultrakorte krimromaner gjennom 252 mangfoldige «Sluttnoter», ikke alle like gravalvorlige, grunnlærde og professorale, viser det seg. For her er siktemålet først og fremst å imitere eller parodiere salgbar, banal krim ved å blande alvor og skjemt, høyt og lavt, fiksjon og fakta. Som forfatter var Frode Brandeggen - vanskelig oppvekst i Haugesund, student i Oslo, så søppeltømmer i Stavanger der han døde av «avmagring» - en tragisk kunstner av det mytologiske slaget. I 1992 debuterte han på Gyldendal med «Konglomeratisk pust», en komplett uleselig avantgarderoman på 2322 sider og en ulykke ikke bare for dikteren selv som ikke fikk publisert flere romaner i levende live, men også for den urutinerte redaktøren hans. For boka ble ikke anmeldt, leserne uteble, restopplaget ble raskt makulert og redaktøren trakk seg ut av forlagsbransjen som en knekt mann etter bare å ha hatt ansvar for denne kommersielle katastroferomanen uten tegnsetting, avsnitt eller kapitler. For Frode Brandeggen blir den videre strategien en annen. Han sies å la seg inspirere av salgbar, enfoldig banalitetsprosa, slik teorien doseres av den (oppdiktede) franske «Mouvement artistique du banalisme», og utformer 15 enkle mikroromaner som alle har en tittel der første ord er «Ferskenen» og hvor kommaer, punktum samt vanlig kapittelinndeling er på forventet plass. Problemet er at disse såkalte detektivhistoriene om helten som stadig får høre fra tyver, ranere og mordere at «Du er for god», blir så flate språklig og oftest har et så klisjeaktig plott at de blir ulidelig kjedelige. Da hjelper det lite at en velvillig tysk fotnoteprofessor i sine fortolkende kommentarer lar honnørord av typen «intens», «spenning», «drivende godt», «genial», «presis» eller «på mesterlig vis» florere – i stedet for å gripe fatt i pinlige pleonasmer som «den bitre bitterheten» eller «liket var dødt». Tonen og perspektivet i sluttnotene varierer sterkt. Noen kommentarer er grunnlærde og strekker seg over flere sider, andre er spontane utrop og består bare av ett ord: «Hm!», «Oi!», «Nettopp» - om da ikke professoren i sin visdom slår fast, som i bokas siste fotnote: «Bla bla bla». I disse galopperende tekstkommentarene står Johan Harstad fram både som poeta doctus og homo ludens, en lærd og lekende dikter som med sin tsunami av stadig nye, sprikende referanser til forfattere og bøker, regissører og filmer, musikk og malerkunst oppviser store kunnskaper på mange felt, samtidig som pompøst akademisk alvor uavlatelig punkteres gjennom skeive smil og satiriske finter, løgn og forbannet dikt, tull og tøys av forskjellig slag. Målbevisst pendler en formsikker forfatter mellom Glenn Gould, Tore Renberg, Clint Eastwood, Kari Marstein, Peter Bichsel og Arild Østin Ommundsen, jødiske kjernebegreper og avanserte fremmedord, «Bestialitetens historie», Sigmund Freud og «Fifty Shades of Grey», Sigbjørn Obstfelder, Jon Fosse og Einar O. Risa – for bare å nevne noen få av de tallrike allusjonene som drysses nedover boksidene. Men emosjonelt ladd, gripende romankunst i klasse med «Max, Mischa & Tetoffensiven» er ikke dette fortellertekniske bravurnummeret.

705834

BOK:Storslått om hundre års lovløshet BOK: Storslått roman fra brutalt korrupte hundre år av Colombias historie. Juan Gabriel Vásquez: Ruinenes form. Roman. 528 sider oversatt av Christian Rugstad. Aschehoug. Juan Gabriel Vásquez (1973) var allerede internasjonalt berømmet og prisbelønnet for sin roman «Lyden av ting som faller» da den kom på norsk for to år siden. Det er en sjeldent flott og mangefasettert konstruksjon som lag for lag utvikler en hel families og samtidig landet Colombias brutale sosiale og politiske historie, med uendelig svik og bedrag, sågar med den mest beryktede, faktiske narkokartelleder som en av romanaktørene. Årets digre, enda ærgjerrigere og dobbelt så tjukke «Ruinenes form» - også den nennsomt oversatt av Christian Rugstad og der forfatteren selv deltar som forteller og en av hovedpersonene - tar for seg mer enn et hundreår av Colombias nyere historie, samtidig som den på personnivåene er fortellingen om noen enkeltmenneskers liv, deres familiehistorier og personlige besettelser. Det fortelletekniske utgangspunktet for «Ruinenes form» er snikmordet på Jorge Eliécer Gaitan, sin tids mest karismatiske og folkekjære politiker i Colombia, på åpen gate i Bogotá 9. april 1948. Via spekulasjoner og diskusjoner omkring andre allment kjente politiske attentat (Kennedy bl.a.) og terroristiske massedrap (som senkningen av passasjerskipet «Lusitania» i 1915 – det provoserte bl.a. til USAs inntreden i første verdenskrig - og 9/11 i New York – som ga påskudd til en krig som ennå pågår, vendes oppmerksomheten mot det (faktiske) brutale økseattentatet på advokaten, journalisten, politikeren, tidligere general Rafael Uribe Uribe, som maltrakterte og drepte ham tilbake i 1914. Den kompliserte konstruksjonen over ni avdelinger, forsøker å finne ut av omstendighetene omkring både Uribe Uribe og Gaitans mord, hvem de skyldige og deres medsammensvorne var, hvor det har blitt av den førstes hodeskalle og den kulen som satt igjen i ryggraden til den andre. Flere av personene – ikke minst forfatter-fortelleren selv er besatt av spørsmålene, så hele romanen kan leses som en detektivhistorie som tar sikte på av avklare to mord, identifisere de skyldige og komme til en slags sann innsikt i historiske forløp. Samtidig blir det både historiene til noen hovedpersoner gjennom generasjoner, en diskusjon om roman- og historieskrivingens vesen og formål, og sentrale betraktninger om drivkrefter i historien. Dette er langt fra den magiske realismen vi gjerne forbinder med latin-amerikansk litteratur fra forrige århundre (Gabriel Garcia Márquez), som Vásquez beundrer og har lært av, uten lenger selv å ville skrive i den tradisjonen. I stedet praktiserer han det som heller kunne kalles en brutal hverdagsrealisme fra «et land der ingen gode handlinger forblir ustraffet», «dette landet som lider av hatets sykdom» (188; 522), der kanskje politikk ikke er annet enn «sublimering av komplekser» (83). I et «Sluttord» poengterer Vásques at «Ruinenes form» er et fiksjonsverk, og at personene, dokumentene og episodene som er hentet fra virkeligheten, er brukt med dikterisk frihet slik at den leseren «som ønsker å finne sammenfall med det virkelige liv i denne boken, vil måtte gjøre det på eget ansvar». Det har denne leseren gjort ved å titte i mange kilder, og sånn fått forstørret den fryden det har vært å lese denne kompakte romanmassen slik den forholder seg til faktiske, historiske personer, levende og døde – for øvrig illustrert med kopier av autentiske dokumenter, fotografier og journaler. Og fått demonstrert, kanskje, at «å leve uten å merke det, er en metafor for lykke», hos en forfatter som selv kan lage en metafor som denne, der han ser at «brosteinen dekker gatene som døde skilpadder», og selv om «det er som alt gjentar seg», for «her (i Colombia) har ingenting forandret seg på hundrevis av år». Det er en sorgtung pessimisme som det paradoksalt gå an å leve med, ihvertfall de dagene det tar å lese «Ruinenes form». Den er selv en enestående nyskapning av et kunstverk.

705835

Jonas V:Rapper med tyngde Nok et strålende minialbum fra en som tilsynelatende trives i skyggen. Jonas V: "Troen" (NMG/G-Huset) Bitte lille julaften, da de fleste anmeldere hadde tatt juleferie, slapp Jonas V et minialbum. Nærmest umerkelig, men like fullt kjærkomment. Trives han best i skyggen, denne bergensfødte og nå oslobaserte rapperen? Mikstapen «21 Gram» fra 2011 satte ham på kartet, og med «Sonar ut, flippar ut» fikk han en hit som fremdeles tåler tung rotasjon. I 2017 rakk han å gi ut to minialbum, «Roen» i mars og nå «Troen». Sistnevnte er med sine fire låter nesten for kort til å bruke en hel anmeldelse på, og forgjengeren forblir den sterkeste utgivelsen han har levert. Hør bare på «Lyset», Norges mest sexy rapballade gjennom tidene. Jonas V maler bilder som er gjenkjennelige for dem som beveger seg i skyggene. Neseblod og blåveis. Solbriller i tåken. Triksing og vippsing. Jonas V er kanskje den rapperen i landet som mest eksplisitt refererer til bruk av og handel med ulovlige substanser. Tøft og tungt, men samtidig grunnleggende ettertenksomt. Både «Roen» og «Troen» er reflekterte, mer voksne, og jeg synes han markerer seg som tekstforfatter i enda større grad enn før. Produksjonen ved den faste makkeren Hkon er lekker. Seigt og sparsommelig uten å bli spinkelt. Bruken av autotune er mildt sagt hyppig, men smakfull. Låtene er alle sterke, noe de bør være når der er så få av dem. Med «Gift» byr han til den som er avhengig av fart eller stillstand. Høydepunktet «Hjerte m pil gjennom», hvor han har med seg Nam Nguygen fra bergensbandet Fjorden Baby!, er en av fjorårets beste norske raplåter og et tydelig eksempel på meloditeften han besitter. Atmosfæriske «Troen» høres ut som soundtracket til en norsk film jeg fremdeles venter på å bli skapt. «DNB» går ut til alle gutter som styrer og ordner. Jeg håper Jonas V har som nyttårsforsett å fortsette i samme spor som «Roen» og «Troen». Jeg håper også at han får den promoen som slike utgivelser fortjener. Om han vil ha det, da. Beste spor: «Hjerte m pil gjennom», «Troen».

705837

Verden er et skjema En sær og merkverdig, absurd og nærmest parodisk krim, som er alt annet enn forutsigbar. Truls Hagbarth Grimstad: En forutsigbar historie. Roman. 410 sider. Gyldendal. Iblant utkommer det bøker som er oppsiktsvekkende annerledes. Debutanten Truls Hagbarth Grimstads (f. 1981) ”En forutsigbar historie” er en slik original og snodig roman som bryter med konvensjonene, utvungent låner elementer fra ulike sjangere, veksler mellom det komiske, det absurde, det intellektuelt krevende og det rene rør, og fremstår nærmest psykotisk i sin fantasirikdom. Historien tar til med at kunstneren Per Hågå flytter fra provinsen til Oslo, får seg jobb på et fryselager og blir samboer med Ada Dahl, som i nåtidsrammen er sporløst forsvunnet. Den som får forsvinningsmysteriet i fanget, er den forsofne etterforskeren Roy Bast, som vender tilbake til polititjeneste etter et nervøst sammenbrudd og nå surrer rundt uten mål og mening, mens han grubler på tiden, rommet og den frie viljen. Bast er i utgangspunktet uinteressert og motvillig, men avdekker etterhvert at flere personer kan knyttes til Ada Dahls forsvinning. Lenge fremstår romanen som en klassisk oppbygd krim, men når så Per Hågås kunst trekkes inn i regnestykket og også klassiske filosofer, spåkonen Madammen, mystiske koder, religiøse konnotasjoner, Vrangsiden, Skyggefolket, Metaforen, Erkjennelsen og gamle mestere blir vektorer i ligningen, dreier handlingen i retning av det psykedeliske og okkulte. Romantittelen henspiller på Hågås kunst, en serie diagrammer kalt ”Tractatus Diagrammaticus”, der verdens absolutte lovmessighet etter sigende gir seg tilkjenne, slik at alt som var, er og blir kan tydes i ”øyeblikkets transcendentale smutthull og lovmessighetens bøyningspotensial”, og der den diagrammatiske fremtidsversjon basert på såkalt introhumanisme primært dreier seg om å bli sin egen absolutte og isolerte guddom, ”Guds hundrede navn”. Særlig enkelt og tilgjengelig er mye av dette altså ikke. Men enten forfatteren driver gjøn med oss eller i ramme alvor har utmeislet fortellingen med utgangspunkt i fraktal-holografiske modeller, er dette på alle måter en besnærende debutroman, gjennomført i språk, struktur og handling.

705838

Storslått romfartsdrama 60-talets stjernekappløp sett frå den russiske sida. Originaltittel: Spacewalker Sjanger: Action Drama. Med: Aleksandr Ilin, Vladimir Ilin, Yuriy Itskov, Konstantin Khabenskiy, Evgeniy Mironov. Regi: Dmitriy Kiselev. Nasjonalitet: Russland 2017. Språk: Russisk. Lengde: 2 t. 16 min. Aldersgrense: 9 år Gløym fordommane du måtte ha om russisk film. «Spacewalker» er som ein Hollywood-film, bare at skodespelarane snakkar russisk. Amerikanarane har gitt oss mange fascinerande romfartsfilmar. Historisk baserte heltedrama som «Apollo 13» (1995) og «Hidden Figures» (2016), eller estetiske spenningsfilmar frå det ytre rom som «Interstellar» (2014) og «The Martian» (2015). «Spacewalker» er ei blanding av alle desse, bare at me får historia fortalt frå den russiske sida. På 1960-talet, midt i den kalde krigen, pågjekk det eit kappløp mellom USA og Sovjetunionen om å erobra verdsrommet. I 1965 ville Sovjet bli dei første til å ha ei levande menneske ute i verdsrommet - ein spacewalker - og filmen handlar om dette. Me møter kosmonautane som skal dra ut på denne første turen, den fryktlause/dumdristige Alexey Leonov (som også har vore konsulent for filmen), spelt av Evgeniy Mironov, og den eldre og meir forsiktige Pavel Belyaev (Khabenskiy). Me følgjer ingeniørane som jobbar under eit umenneskeleg/urealistisk politisk press for å lukkast, og så følgjer me ikkje minst dramaet når raketten til slutt går til vers. Og her er det altså ikkje sakte eller tungsindig russisk dramatikk, men eit moderne, hollywoodsk filmspråk, med tydelege spenningskurver, store kjensler og storslåtte bilete, både frå landjorda - sommar som vinter - frå lufta og frå verdsrommet. Mykje går galt undervegs, og fleire gonger sat eg der og var genuint spent på korleis dette skulle gå. Det er eit godt teikn. Det er også interessant å oppleva russisk film sjå tilbake på sovjettida, og behandla det politiske elementet i romkappløpet. Dei fullstendig urealistiske krava, blandinga av pliktkjensle og frykt for styresmaktene, viljen til å ofra liv og folk for staten. Så får det heller vera at «Spacewalker» også inneheld dei mindre positive sidene ved ein Hollywood-film, som sentimentaliteten og den lett patetiske heltedyrkinga du finn også i amerikanske blockbusters.

705839

Mesterlig roman fra rå tid BOK: Neste bind fortjener å bli lansert med bulder, fanfarer og brak. Steinar Løding: Jernalderdrøm. Tredje bok. 486 sider. Gyldendal. Karl Ove Knausgårds egotripp i mammutverket «Min kamp» stikker seg både formalt og innholdsmessig ut blant norske romanverk fra seinere år. Det gjør også Dag Solstads kompakte «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896». På forskjellig vis handler begge om forfatterens egen slekt og person mens de utsier og fortolker sitt samfunn over tid. Sammen med dem inngår Steinar Løding (1950) i et solidt triumvirat. Løding publiserer ikke ofte, og når han gjør det, kommenterer bøkene hans hverandre der de også ligger tett opp til forfatterens egen kompliserte person. Samtidig som han diskuterer en forfatters arbeid og diktekunsten, kombinerer Løding i en slags syntese Knausgårds intime opptatthet av skriveren selv og Solstads framstilling av de lange linjene i en ætt og et folks historie, I «Jernalderdrøm. Tredje bok, bind 2, første del» er han utleverende – og innforstått upålitelig - som Knausgård og like pinaktig nøyaktig med faktiske historiske opplysninger som Solstad (som i «Det uoppløselige ...» gjerne lar sine katalogpregete informasjoner tale for seg selv). Det er synd og stor skam at disse «Fragmenneter av en aldri ferdigskrevet familieroman» først ble lansert to korte uker før jul, uten sjanse til å få høstens sesongavhengige oppmerksomhet før et nytt år, nye lodder, nye gevinster er over oss. Her finner du flere av ukas bokanmeldelser: Bøker trenger oppmerksomhet; få fortjener det mer enn denne sjette i Lødings produksjon siden debuten i 1982. Den tar fatt da råskinnet Peder Fjære, bare 37 år gammel, men etter 23 år i dansk-norsk Karibien, i 1849 vender tilbake til sitt mørske fastland og eget utgangspunkt. Gjennom de dagene da han med penger etter årene i tropene kjøper og inntar et forfallent vestnorsk bruk, løper hans slavedrivertid, år og (u)gjerninger i febril tankestrøm gjennom ham. To av hovedpersonene er romanskriverens (her kalt Fartein Veøy) karibiske tipptippoldemor, slavekvinnen Spenfryd og hennes – muligens den emosjonelt numne Peders egen - datter Sabitu, i så fall forfatterens tippoldemor. I det romanen hopper fram og tilbake i tid og på begge sider av oseanet, skildrer «Jernalderdrøm» mennesker og samfunn ved midten av attenhundretallet så hinsides agrar bonderomantikk, nasjonbyggingens og kolonialismens kollektivt delte sjøfarer- og hvite seil-myter som en forfatter rimeligvis kan håpe å få til å sette på papir. Det er en rå tid, der mannlig makt sexistisk utfolder seg hemnings- og samvittighetsløst, der både faktiske og formelle slavelenker strammer og strammes, mettet av grådighet og begjær, sjølhevding, brunst og brutalitet. Løding skildrer det i detalj over hundrevis av tettpakkete sider, gnir det inn gjennom gjentakelser og i variasjoner, samtidig som han påpasselig markerer at fortiden ikke er over, men at vi har den med oss. At alt er som før, om formene synes forskjellige: Han viser oss menneskets ondskap mot mennesket like meget i dagens verden som i «kanskje den største forbrytelsen» i historien: europeernes voldelige annektering og folkemord i Amerikaene. Tilbake i Norge annekterer Peder utfattige Gott Skalk, en like ømt omtenksom jordtræl som Peder er en brutal bølle, sein i hodet, seig i kroppen, pliktoppfyllende og sin egen slavedriver i uoppslitelig arbeid for Peder, som gir ham et nedfallent gårdshus å bo i, og i sin kjærlighet til to utfattige kvinner som lander i armene hans. Og ennå er dette bare biter fra den kompliserte mosaikken av en roman som «Jernalderdrøm» er, full av fortellinger og scener, personer og landskap, metadiskusjoner, sidelange supplerende fotnoter i miniskrift, innskrivinger av fortellers og forfatters personer, i et et overveldende verk som synliggjør at «Kunst er erkjennelse; erkjennelse skaper subjektiv skyld». Det forlyder at neste bind av disse «Fragmenter av en aldri ferdigskrevet familieroman» er nært forestående. Den fortjener å bli lansert med bulder, fanfarer og brak.

705841

The Dogs:Grånende pels, men hardt bitt The Dogs følger vanen med et album på årets første mandag. The Dogs: "The grief manual" (Drabant) I år falt mandagen på 1. januar, noe som førte til visse vansker. Platen skal uansett være i handelen nå, og det vil ikke være det verste kjøpet i 2018. Det er ikke bare slippdagen som er spikret fast. Frontfigur Kristopher Schau insisterer alltid på ti kutt, fem på hver side av vinylutgaven. Studioarbeidet ble gjort unna på to uker, og det går an så lenge bandet har funnet sin nisje. Det betyr ikke at The Dogs står tjoret fast med lenken rundt halsen. De løpet fritt når det passer dem. Knurrer truende, bjeffer mot månen og jager halen. Og en sjelden gang klynker de, stryker seg mot deg og trenger en vennlig klapp. Her kommer det øyeblikket i form av balladen "Her last song", om en gammel dame på vei mot døden. She's not afraid of dying Everything she loved is gone Her only left connection to life A forgotten song Martin L.E. Rosenhoff er med på cello, mens gitarist Mads Martinsen skal ha mye av æren for at sangen fungerer. Gitaren gråter, som Harrison sa det. Bandet har fått et nytt bandmedlem siden sist; Stefan Höglin (tidligere Euroboys) på orgel. Han får æren av å åpne ballet i introen til "We were made of of loss". Låten står trygt i bakgården til The Dogs, bredbeint og testosterontung. Det samme gjør "The children he loves the least" mens tempoet skrus ytterligere opp. Tøff tromming av Henrik Odde Gustavsen. Livet er for kort til å kaste bort på religion, mener Schau. Skulle det likevel finnes en gud, er vi uansett de barna som han elsker minst. Mens Meling er involvert i halvparten av melodiene, er det Schau som tar seg av tekstene. I "Told with bad intent" kan det høres ut som om han slutter seg til "fake news"-hylekoret: All your words are fabrication. Uansett er det en fin låt, med roping fra bakgrunnen og en melodi som plutselig flyter opp. Bassist Roar Nilsen gjør sitt. I "Primitive etchings" dukker det opp et munnspill, traktert av perkusjonist Kenneth Simonsen. I likhet med "Her last song" handler det om en kvinne som synger på siste vers. I dette tilfellet er kroppen ødelagt, forbi stadiet der hun kan hjelpes: It is not for Heaven but for destruction that she prays. Ved siden av være mer neddempet enn en vanlig Dogs-sang, har "Primitive etchings" og "Her last song" også det fellestrekket at de minner om noe David Bowie kunne gjort. Det samme gjelder for så vidt refrenget i "The children the loves least". "We won't come back" er en kampsang med dype røtter i pønken: We won't come back unharmed or even alive. "Hindsight" ble plukket ut som første singel, om en som tar farvel med familien og kjæresten. En nattsvart "Seasons in the sun". Schau er flink til å lage sin egen vri, og i "Prelude to murder" finner sønnen foreldrene fulle. Hvorfor, spør han. Dad and I don't hate life We're just bored with it svarer moren, i form av tidligere Idol-vinner Jorun Stiansen. "Oh why" åpner i nærheten av en gammel Mott The Hoople-låt, men tar kjapt en annen vei. Både denne og avslutningen "Lie to me" kretser rundt døden, et gjennomgående tema på platen. The Dogs merker kanskje at tennene sitter løsere, men de biter fortsatt fra seg så det holder. Beste spor: "The children he loves the least", "Primitive etchings", "Prelude to murder", "Her last song".

705842

No music for old men Makalaust effektivt, men Tiësto låter som et ISDN-modem på steroider. Et eller annet sted har jeg lest en fordums avisartikkel der forfatteren i nokså bibelske vendinger advarer mot døgnfluene i Beatles mens han insisterer på at Arne Bendiksens verker på en helt annen måte vil tåle tidens tann. Dette er en sånn artikkel. Kanskje er det like grelt å lese dette om 25 år som den nevnte Bendiksen vs. Beatles-teksten, men jeg tar sjansen. Tiësto vil gå inn i historien (i den grad han vil bli husket) som en som framkalte en form for kombinert masaihopping og sjølfilming, en partystarter og en ok håndverker. Full fest i teltet, men lyden av mannen – og konsertopplevelsen – er stusselige greier. Litt fakta før synsingen: Nederlandske Tijs Michiel Verwest tok artistnavnet Tiësto og ble et stort navn i house og trance utover 2000-tallet. Det er sånne som han som har beredt grunnen for ungfoler som Kygo, Alan Walker og resten av EDM-gjengen. Tiësto trekker masse folk. Sørmarka Arena var pakka av de festklare tusener lørdag kveld. De fikk nok det de ville ha. En heidundrande fest. Mission accomplished. Så skal vi kranglevorne høneplukkere si litt om noe så lite viktig som musikken oppi det hele. Vi later som om det er relevant, siden man fort kan få inntrykk av at dette er en konsert. Det virker Er det originalt? Nei. Er de spennende? Nei. Er det noen form for musikalsk brodd der? Nei. Ambisjoner, utover en god fest? Fint lite. Tiësto pumper ut mjuktrance og EDM som det går 17 av på dusinet. Han tar i bruk absolutt alle kjente triks og vendinger. Boksvokalen, de tunge beatstrekkene, droppet, de rytmiske doblingene i oppsangen til et nytt go maaad!-strekk og i det hele tatt. Selv står han bak bordet sitt og veifter litt med hendene, smiler og synes det står godt til. Nu vel. Disse super-dj-enes inntog som store konsertartister er pussige greier, og selv om Bendiksen-Beatles-saken melder seg i bakhodet er det like greit å bare si det som det er: EDM-gjengen, og de litt tyngre fedrene som Tiësto tilhører, er for det alle meste en musikalsk ambisjonslaus bande. Etter 10-12 minutter tenker man, om man skulle gjøre som undertegnede og hører etter: ”Er dette alt?”. Og det er det. Omtrent midtskips slår det meg at det kanskje er helt feil å behandle dette som en konsert. Det er en ærlig sak å tjene penger på å lage musikk til fest. Det er et nobelt yrke, i likhet med pylsemaker og sjømann. Men de to sistnevnte plager jo ikke folk mot inngangspenger i interkommunale skøytehaller og kaller det konsert. Det var flåsete, beklager, men her kommer det kompliserende element for oss som skal si noe om kvaliteten på dette: Tiësto funker. Målet er fest, og fest blir det. Jump around Etter en means to an end-målestokk er dette av ypperste kvalitet. Den endelause, fantasilause strømmen av tung formelmusikk som tyter ut av det enorme lydanlegget får folk til å innta denne masai-hoppingen som åpenbart kvalifiserer som dans. Folk har det kolossalt kjekt, noe som selvsagt er ufravikelig knytta til tilgangen på rusmidler. Folk samles, tar litt i glasset, tester #metoo-grensene og filmer seg sjøl mens de masaihopper til lyden et nederlandsk ISDN-modem. Klart det er løye. Heia russen! I all sin kunstneriske meingingslaushet funker Tiësto ypperlig til fest, tross lyden, og den kvaliteten kan vi jo ikke se helt bort fra. Det er, målt etter standardkriteriene for kunst, ei smørje av billige og kjipe triks. Etter å ha hørt et par av hans likesinnede går man nesten ned i fortvilt knestående når han tyr til White Stripes’ ”Seven Nation Army” for å få kok i salen. Men altså: Det virker. Bak ham ruller en videoproduksjon, foran ham kjøres det på med godt taima pyro og i salen pøses det på med et effektivt lysshow. I midten står Han Sjøl og... vel, holder på. Gudene må vite hva han sånn reint faktisk gjør. Som konsept kan man også spørre om hvor interessant det eeegentlig er å se en musikkvideo på 1 time og 40 minutter. Men igjen: Det virker. Et godt stykke uti repetisjonene kommer bergenske Alan Walker på scenen. Endelig noe nytt...aaaaaand we’re back. Make som noise, Stavanger. Den evige russen Så er det små lommer av musikalsk håp inni der. Plutselig dukker det opp et stilig brekk, en liten snutt, en vokaldel eller noe som får en edru voksenperson til å si «oi», men det går fort over. I kombinasjon med lette eller tunge rusmidler kan det nok låte hypnotiserende, ta tak i mellomgulvet og få deg til å både make some noise og get your hands in the air. Folk hadde det syyyykt kjekt, så kudos til Tiësto for å fikse det. Man går ut etter en kveld med den evige russen og Tiësto med litt vondt i hodet, i full faglig forvirring og med angst for rett og slett å være for gammal, for sur og for kjedelig. Sånn er det ofte, og nok en gang har det vært euforisk stemning til skikkelig kjip musikk. Vi har sett det før. Intet er nytt under solen, som Beatles’ overmann Arne Bendiksen skrev.

705843

James Hunter:Tilbake til fødeåret En ren stiløvelse, men en mesterlig utført sådan. James Hunter Six: "Whatever it takes" (Daptone/Border) Sam Cooke er sammenlikningen som James Hunter ikke kommer utenom. Samtidig er det blåøyd soul å spore her, og det er ikke så vanskelig å skjønne at han har koret på et par plater for Van Morrison – som gjengjeldte tjenesten da Hunter solodebuterte i 1996. På forrige plate fant han veien til det plateselskapet Daptone, der produsent Bosco Mann lokket fram det beste i ham. De fortsetter samarbeidet, og Hunter både skriver, synger og pakkes inn som om musikken skulle stamme fra 1962, året da han ble født. Det er en ren stiløvelse, men en øvelse som sangeren fra Colchester gjennomfører på beste vis. Orgelet surkler bak, blåserne bryter inn og gitaren briljerer uten å overdøve. Og skulle Dan Aykroyd omsider få fullført planene om "Blues Brothers 3", ligger nå instrumentalen "Blisters" klar. Beste spor: "Whatever it takes", "Don't let pride take you for a ride", "How long".

705844

Belle & Sebastian:Oppskriften på gull De overbeviste for 21 år siden, og de gjentar stuntet like bra nå. Belle & Sebastian: "How to solve our human problems" (Matador/Playground) I 1997 ga Belle and Sebastian ut en serie på tre ep-er kalt "Dog on wheels", "Lazy line Painter Jane" og "3.. 6.. 9 seconds of light". Året før hadde skottene gitt ut sine to første album, og ep-ene understreket at noe stort var kommet for å bli. Bandet fulgte opp med to, nye flotte album, før ep-ene ble samlet og gitt ut som "Lazy line Painter Jane" i 2000. Stuart David, som dannet den opprinnelige duoen med Stuart Murdoch, sluttet samme år. Medvokalist Isobel Campbell hoppet av to år senere. Murdoch har hatt sideprosjektet God Help The Girl gående. Det har etter hvert gått lang tid mellom platene fra Belle and Sebastian, og spørsmålet har vært hvor lenge de ville holde på. Hva er da bedre enn å svare på dette med å gjenta den gamle suksessen? Tre ep-er er kommet på kort tid, før de nå samles på et album. Ep-stuntet har gitt dem tiltrengt oppmerksomhet, i tillegg til at de øser av samme kilde som i starten. Eller som det synges i åpningskuttet "Sweet Dew Lee" skrevet av Stevie Jackson: I didn't think after 20 years, I'd be right back in the self-same places. Murdoch hevder at han fortsatt har evnen til å la seg begeistre av popmusikk og viser det til fulle. De 15 kuttene inneholder alt som en gang var bra med bandet. Den bittersøte melankolien, de vakre melodiene, den underliggende nerven. Den intime vokalen og de ensomme treblåserne. Endringene underveis. Evnen til å føre ethvert utgangspunkt fram til noe bra. Sarah Martin har vært med siden album nummer to. Hun trer fram i "Fickle season" og har i tillegg skrevet "The same star", som går fra visepreg til full soulinnpakning. Gitarist Steve Jackson slipper til med "Cornflakes". En sammensatt sang med røtter til 60-tallet, men samtidig en del av pakken dominert av Murdoch. Platen er spilt inn i hjembyen Glasgow, og 15 kutt opprinnelig fordelt på tre ep-er gir dem mulighet til å skeie litt ut underveis. De tre sangene som ble plukket ut som singler, er vidt forskjellige. "I'll be your pilot" er en Belle-sang så vakker som du får dem, skrevet til Murdochs sønn Denny. Piloten er en referanse til "Den lille prinsen", akkurat som selve bandnavnet er hentet fra en annen fransk barnebok. "We were beutiful" er derimot bygd rundt en trommebeat med en markant bass og tilnærmet snakkesynging. Ingen typisk Belle-sang, ikke før refrenget stiger mot himmelen. "Poor boy" skiller seg enda mer ut. Den beskrives av bandet som r&b fra 80-tallet, og det er omtrent det den er. På Belle-vis, i det minste. London-produsenten Inflo (Kooks, Michael Kiwanuka) er involvert her og på friske "Show me the sun". Før utgivelsen av ep-ene ble fansen invitert til studio og fotografert av Murdoch, som brukte disse på omslaget istedenfor bandmedlemmene. Samtidig ble man bedt om å besvare spørsmålet: Hvordan løse våre menneskelige problemer? Det er hentet fra tittelen på en buddhistisk bok som Murdoch studerer, filosofiske betraktninger som kommer til overflaten i flotte "There is an everlasting song". Han kaller det en politisk plate. Ikke en som knytter neven i sinne, men som bevarer roen. Belle and Sebastian ønsker å gjøre verden til et bedre sted, men på mildeste vis. Det lyder kanskje naivt, men på den annen side har de gjort verden lysere for undertegnede siden 1996. Beste spor: "The girl doesn't get it", "I'll be your pilot", "A plaque on other boys", "Everything is now (part two)", "Too many tears", "There is an everlasting song".

705845

BOK:Fattigmanns dødsbo BOK: Birgit Alm ser fortsatt livet fra undersiden. Birgit Alm: Ensom planet. Roman. 108 sider. Tiden. Birgit Alms (1967) første voksenroman «Endelig skal vi le» (2016) tok med sitt underklasseperspektiv og sin uprentensiøse, lettleste hverdagsrealisme leseren inn i vårt samtidige fattig-Norge, der gapet mellom velberget og fattig er i ferd med å vokse seg uoverstigelig, slik det her oppleves av en alenemor på avklaringspenger der hun forsøker å berge seg, sønnen og verdigheten gjennom dagene. I «Ensom planet» er fortsatt perspektivet de underprivilegerte og forfordeltes. Den vel voksne, enslige og barnløse jeg-fortelleren Karianne delte i sin tid do og dusj med Boris i en falleferdig bygård i Oslo, men nå har hun karret seg til en plass på arbeidsmarkedet (på Nav, for ekstra ironi) og egen leilighet i et bedre strøk. Mens uføretrygdede, alkoholiserte, skittenferdige og uflidde Boris fortsatt gror inne i en kommunal forfallsgård på Sandaker. De to har hatt minimal kontakt de siste årene, men for Boris’ del ørlite mer enn med hans nordnorske slekt eller uforbindtlige, tilfeldige omgang i Oslo ellers. Så da han ved romanens begynnelse på en lang utenlandsferie plutselig dør, får Karianne jobben med å rydde opp i etterlatenskapene hans. Det blir dager i selvransakelse og nye innsikter. Det er ikke bare at hun underforstått har kjent seg overlegen Boris, hun er en prippen smittehysteriker som egentlig vemmes ved Boris, men som har vært grei med ham av sin «godhet». Nå er Karianne ingen tosk, men tvert imot et redelig menneske, så i løpet av dagene hun surrer rundt i leiligheten hans, erkjenner hun at hun etter at deres adresser skiltes, også har holdt avstand til Boris for ikke å bli involvert, og også – nå med egen jobb og leilighet - for å holde avstand til den hun for ikke lenge siden selv var. Men, som leseren skjønner, fortsatt er ensom og isolert, med en økonomi som ikke tåler stort. Alt dette gir tiltrengt spenst til en fortelling som truer med å bli kjedelig med sitt hverdagsspråk fra grå ryddedager, men som også gis en ordentlig snunad i det Karianne får innsyn i datafreaken Boris’ herjinger på hackernettet. Det skipler leserens syn for hvem han var – og Kariannes syn på både seg, ham og forholdet deres, mens Birgit Alm har skrevet enda en sår og spenstig roman fra underklassesynsvinkel. «Arbeiderlitteratur», het det før.

705846

Råsterkt om krigersk sorg Diane Kruger spiller sitt livs rolle som sønderknuste Katja. Hun lever bare for at høyreekstreme terrorister skal straffes for drapet på sønnen og ektemannen. Ut av intet Originaltittel: Aus Dem Nichts. Nasjonalitet: Tyskland 2017. Sjanger: Drama/thriller. Regi: Faith Akin. Manus: Faith Akin og Hark Bohm. Skuespillere: Diane Kruger, Denis Moschitto, Johannes Krisch, Samia Chancrin, Numan Acar, Ulrich Tukur. Lengde: 1 time 46 min. Aldersgrense: 12 år. Den dagen en bombe eksploderer utenfor en kurdisk-tyrkisk forretning i Hamburg, blir livet til Katja ødelagt for alltid. Både ektemannen og sønnen omkommer i terrorhandlingen. Livet blir uutholdelig for knuste Katja. Hvem ville familien så vondt? Og hvorfor? Sorgen og tårene får etter hvert selskap av en livgivende tørst etter rettferdighet og hevn. Tysk-tyrkisk miljø Regissør Faith Akin er annen generasjons tyrker i Tyskland. Fra før har han gjort seg bemerket med knallsterke filmer som «Mot veggen» (2004) og «Den andre siden» (2007). Også denne gangen kretser handlingen rundt tyrkisk innvandrermiljø i Tyskland. «Ut av intet» er inspirert av de såkalte kebab-mordene, en rekke drap og høyreekstreme handlinger som rammet innvandrermiljøer i tyske byer tidlig på 2000-tallet. Og igjen imponerer Akin stort med en sterk og uforutsigbar historie som favner både vidt og dypt. Til tross for at manuset nok er godt spisset for de sterke følelsers skyld. Men det er Diane Krugers ekstremt sterke og følelsesladde spill som Katja som gjør aller størst inntrykk. Den tyske skuespilleren, som har en godt etablert Hollywood-karriere, spiller her for første gang på morsmålet. Uforutsigbar spenning Krugers Katja er en råtøff og utradisjonell kvinne og mor. Filmen gir oss både et sterkt innblikk i en sorgprosess som ikke er til å holde ut, samtidig som hun må forholde seg til både egen familie og svigerfamilie, og er et viktig vitne for politiet. Sorgen hennes slipper aldri taket, men finner nye former underveis. Uforutsigbarheten er en essensiell spenningsfaktor i filmen, som kryper under huden og blir værende. Kruger vant prisen for beste kvinnelige skuespiller for denne rollen i Cannes i fjor. Og «Ut av intet» vant nylig Golden Globe for Beste fremmedspråklige film.

705847

Ai, for ein dårlig idé! FILM: Eit romantisk ungdomsdrama om ei sjel som vaknar i ei ny kropp kvar dag? Nei, takk. Every Day Sjanger: Drama, Romantikk. Med: Maria Bello, Angourie Rice, Justice Smith, Debby Ryan. Regi: Michael Sucsy. Nasjonalitet: USA, 2018. Lengde: 1 t. 37 min. Aldersgrense: Tillate for alle. Det er sikkert ikkje lett å vera ung. (Til opplysning, kjære, eventuelle unge lesar: Det er ikkje bare lett å vera vaksen heller.) Det er så mykje ein skal finna ut av. Kven ein sjølv er. Korleis ein skal forhalda seg til andre. Korleis ein skal forhalda seg til kjærastar og slikt. Alle desse spørsmåla unge folk balar med, fører til at det blir gitt ut masse bøker og filmar som handlar om å vera ung. Ungdomsfilmen «Every Day» baserer seg på ungdomsromanen «Every Day» frå 2012, og handlar om ein person - eller ei sjel - kalla A, som kvar morgon vaknar opp i ein ny kropp. (Ja, du las rett.) Eller: kanskje handlar det vel så mykje om 16 år gamle Rhiannon (Angourie Rice), som éin dag opplever at drittsekkjærasten hennar Justin (Justice Smith) plutseleg er ein perfekt kjærast. Som altså skuldast at snille/greie/kloke og gode A akkurat denne dagen vaknar opp i Justin. Dagen etter er Justin drittsekk igjen, mens A vandrar vidare - men bestemmer seg for å ta kontakt med Rhiannon. Som dermed må forhalda seg til ein person/sjel som kjem i ny menneskeleg form kvar dag. Kroppen kan vera gut eller jente, tynn eller tjukk, blind eller sjåande, men likevel den same snille/greie/kloke sjela. Som Rhiannon sjølvsagt blir glad i. Dei unge skodespelarane som fyller alle desse rollene spelar godt. Dei er fine og naturlege. Alt er flott filma. Lyden er god. «Every Day» er fin å sjå på, som andre, påkosta Hollywood-filmar. Problemet er ideen, som denne (godt vaksne) sjåaren ikkje kjøper. Kanskje fungerte det som bok. Men å sjå på stadig nye personar vakna opp og studera (dei nye) hendene og andleta sine, blir ganske kjedeleg. Det blir heller ikkje særleg drama eller temperatur av at Rhiannon etter kvart aksepterer at dette umulige faktisk skjer. Til gjengjeld blir det mykje amerikansk klissete livsvisdom om familie og kjærleik på tvers av kjønn, rase og ytre faktorar. Tenk heller sjølv.

705848

BOK:Ali Smith på sitt ypperste BOK: Merete Alfsen demonstrerer hva en god oversetter har å si. Ali Smith: Høst. Roman. 239 sider oversatt av Merete Alfsen. Oktober. Ali Smith (1962, debut 1995) er skotsk, bor i England, og er en av sin tids fremste britiske forfattere. Hennes siste, finslepne roman har mange fasetter, og inviterer til mange innfallsvinkler. På nåtidsplanet, som er disse dagers Storbritannia, skildrer «Høst» et samfunn i ferd med å bryte sammen. På mikronivå viser forfatteren det i noen praktfulle scener fra et-par besøk den ene hovedpersonen gjør på et postkontor (som ennå ikke er nedlagt, sammen med så mange bibliotek og til nå åpne servicetilbud, landet over) for å få fornyet passet. Det blir ikke lett i møtet med en sur og humørløs, men reglementsopphengt funksjonær som ikke er fornøyd med bildet hun har med sammen med de ellers korrekt utfylte papirene. Søkeren er Elisabeth (med s, som funksjonæren påtaler som uengelsk, og vil ha z) Demand, en løsarbeidende universitetsforeleser i trettiårene på utgående kontrakt. Mens hun venter på at posthuskøene skal snegle seg framover, korter hun tiden med å lese Huxleys «Brave New World», «Vidunderlige nye verden» på norsk. Der er hun allerede, forstår vi. (En overtydelig, metaforisk navnebruk: Elisabeth Demand («ønske; krav»), Huxleys ikoniske tittel fra 1932, samt navnet på den andre hovedpersonen, hundreåringen Daniel Gluck (fra tysk «Glück», «lykke», «hell») er med sin overtydelige navnebruk det eneste klønete ved romanen.) Oldingen Gluck har et langt liv, men langt fra lykkelig, bak seg – andre steder enn i sin livslange fornemmelse av kjærlighet og eierskap til kunst. Sovende mesteparten av tiden, lever han nå ut sin siste dager på en pleieheim, der Elisabeth kommer og ser til ham: Postkontoret og pleieheimen («gamle sover gjerne mye like før de dør», får Elisabeth høre) er en annen verden enn den Elisabeth og Gluck har delt siden hun var en liten jentunge og Gluck kom flyttende inn i nabolaget hennes. Moren ville da ikke at hun skulle ha noe med gamlingen å bestille, men Elisabeth var lykkelig ulydig, slik at Gluck fikk anledning til å stimulere og lære henne å se, å fabulere, å spørre og tvile. Og han åpenbarte bildekunsten for henne ved ting han hadde på veggen: «kunstnerisk kunst», bilder som hun siden skjønner var gjort av Pauline Boty (1938-66, en av pionerene, og den eneste kvinnelige kunstneren, i sekstitallets engelske pop art-bevegelse, selv bildevakker, skuespiller, m.m.m. Og siden glømt.) Er det ellers håp for et samfunn og en verden på vei mot undergangen, må den alternative ruten gå gjennom kunsten, formidler Ali Smith med romanen «Høst» - og i menneskers fordomsfrie, åpne og kjærlige omgang med hverandre, som i det vâre forholdet mellom Elisabeth og Gluck, til døden skiller dem ad. Han lever videre i henne og leseren, der Storbritannia og britene på makroplanet står tilbake med begge beina plantet i løse lufta etter brexit, og alle er misfornøyde, samme hva de stemte. «Høst» er første bindet i et påtenkt firebindsverk gjennom årstidene, en slags parallell til Karl Ove Knausgårds årstidsyklus, bare så mye elegantere enn nordmannens i sin veksling mellom oppdiktete og reelle karakterer, og bare indirekte om forfatterens egen person; mye mer sofistikert og fiksjonalisert. Ali Smith skriver fra sin kvinnelige, lesbiske posisjon, og hennes bøker er utpreget kjønnet skrift – hva skulle de ellers være? Som forrige romanen hennes på norsk, «Begge deler», der én hovedhandling dreier rundt undertrykkelsen av kvinnelige visuelle kunstnere siden før renessansen, der en kvinnelig mester ved sin klesdrakt og omgang usynliggjør seg som kvinne, og slik overvinner sosial motstand, var det. I «Høst» er det den moderne pioneren og nestenglemte Pauline Boty og hennes pionerverk som får skinne gjennom Ali Smiths skrift: En forutsetningsløs betrakter vil umiddelbart fornemme at Botys er «kunstnerisk kunst». Smith artikulerer det noe mer sofistikert: «Kunst som dette undersøker og muliggjør en revurdering av tingenes ytre fremtreden» (208). Det kunne kanskje være nyttig og bevissthetsutvidende i en stat der menneskene virrer forbauset omkring i sitt hjemmegjorte brexit. Merete Alfsen er Smiths faste oversetter til norsk. Det skal både forfatter og vi være glade for: Oversettelsen er glitrende, ikke minst slik Alfsen turnerer en lang rekke «uoversettelige» tekstbiter i ordspillende rim og rytme, i en lesevennlig norsk utgave med løs høyremarg og luftige sider, som designet for øynenes forflytninger fra linje til linje.

705849

En knakende god utstilling Utstillingen «Ode til en vaskeklut, hymne til en tiger» rommer sterke historier om kvinnekamp, miljøkamp og fagpolitisk kamp, i tillegg er det en knakende god kunstutstilling. Kunsthall Stavanger: Ode til en vaskeklut, hymne til en timer. Til 18. mars. Vandreutstillingen er produsert i anledning fagorganisasjonen Norske Tekstilkunstneres 40-årsjubileum. Den har fått navn etter Gunvor Nervold Antonsens gripende tekst og performance «Ode til en vaskeklut, hymne til en tiger» fremført under åpningen av utstillingen. Gjennom et tilbakeblikk gjennom historien trekkes linjene fra tidligere hjemmearbeidende kvinners håndarbeide til vår tids tekstilkunstneres lange og iherdige kamp for anerkjennelse. (Tigeren var frem til 2007 Norske Tekstilkunstneres logo.) Tekstens referanser er mange, og sammen med Nervold Antonsens andre verk, installasjonen «Denne tråden er dette materialet», bindes det hele solid sammen. Arbeidende hender Installasjonen består av Hannah Ryggens lille vevde bilde av en gipset hånd, sammen med en stor konstruksjon i form av en stilisert vevstol med sine skaft, islett-tråder og renninger. Hannah Ryggen regnes av mange som det tyvende århundres fremste vevkunstner. Den arbeidende hånden hadde stor betydning i hennes kunstnerskap, og går ofte igjen som motiv i hennes samtidsskildringer. Så ligger da også de arbeidende hendene til grunn for utviklingen av tekstilkunsten. Utstillingens yngste kunstner, Ask Bjørlo (f 1992) refererer også gjennom sitt verk «Havmenn som tenner månen» til en av tekstilkunstens største foregangskvinner, Frida Hansen (f 1855) og hennes billedvev «Havfruer som tenner månen» fra 1895. Med utgangspunkt i de eldgamle mytene om de forføreriske og farlige havfruene har Bjørlo skapt et skulpturelt, erotisk tablå som blant annet tematiserer tabubelagte tema som attrå og begjær. Ved å la scenene foregå henholdsvis i den lyse vannoverflaten og i det mørke dypet belyser han sårbarheten ved forelskelsen, og dualiteten i kjærlighet og svik, tilfredsstillelse og smerte. Bjørlos andre verk «Havfruens hatt» - hans andre hommage til den samme kunstneren, består av enkle, skulpturelle detaljer hentet fra Hansens billedvev og er montert mellom hennes verk i Frida Hansens rom på Stavanger Kunstmuseum. Kamp mot omskjæring Else Marie Jakobsens to miljøpolitiske kommentarer «Hvor rust tærer» og «Hvor møll tærer» (1994) har med sine åpne felt av eksponert renning også slektskap til Frida Hansen og hennes transparenter som i sin tid var både nyskapende og unike. Slik pågår det flere spennende dialoger, mellom de utstilte verk og mellom de 34 representerte tekstilkunstnerne. En annen fellesnevner for denne utstillingens kunstnere er at de alle representerer et ønske om og evner til en nyskapning av tekstilkunsten. Brit Fuglevaags samtidskritiske verk «Det var så mangt» (2000) - en stor vaginalignende konstruksjon bestående av vevd plast og ulike materialer, gir en sterk stemme til kampen mot omskjæring av jenter. Margrethe Kolstad Brekkes silkeapplikason «Luftballett med Jon Gjerde og Olav Martin Bråtveit» er hentet fra prosessene bak høydekraft-teknologi og føyer seg inn blant flere kunstneres miljøpolitiske kommentarer. Hennes monumentale verk som skulle pryde fasaden av Kunsthall Stavanger ble poetisk nok tatt av vinden kvelden før åpningen. Tross mange flere slike tilsynelatende diametrale ulikheter i både formspråk og tematikk, og kanskje på grunn av samme, fremstår utstillingen som summen av en kollektiv kunnskap og erfaringer, nedarvet gjennom generasjoner av arbeidende hender. Den er en sterk og respektfull hyllest til Norges tekstilkunstnere gjennom tidene.

705850

Charles har blitt noi Noi i Langgata er vel verdt et besøk. Dette er god italiensk som ikke koster det hvite ut av øyet og som byr på noen overraskelser. Det gode italienske kjøkken kjennetegnes kanskje mer enn noe av at råvarene har nesten ingenting å gjemme seg bak. Der den franske chef alltid har sausen, eller de raffinerte garnityrer, har hennes italienske kollega få muligheter til å «lure» gjesten. Italiensk mat er brutalt ærlig. Fisk er fisk, kjøtt er kjøtt, og pasta er pizza. Dette gjør også at italienske restauranter noen ganger kan bli til forveksling like. Vel og merke dersom de ikke har ambisjoner ut over å være gjenkjennelige. Noi, som har overtatt det som i lang tid var restaurant-Sandnes’ mest populære adresse, nemlig hos nedlagte Charles & de i Langgata, har heldigvis utstyrt seg med karakter. Som et nikk til den meritterte forgjengeren har de beholdt noen få av klassikerne til Charles på menyen, men de sto vi over denne kvelden. Mye på glass Interiøret er moderne og likevel hyggelig intimt, med små himlinger i limtre som gir litt privatliv ved bordene. Åpent kjøkken, en egen øy for drikkevarene og en liten delikatessedisk kompletterer inntrykket. Forretter, pastaretter, hovedretter og desserter, pluss en egen og kort pizzameny er som forventet. Et godt utvalg viner på glass er også et pluss i margen, med helt greie påslag i pris. Vi nippet til hvitvin fra henholdsvis Sør-Afrika og Rheingau mens vi studerte menyen. Ledsagersken gikk i den erkeklassiske retningen, med bøffelmozarella og tomater, mens jeg ville prøve en pastarett, linguine (flat spaghetti) med saus av taskekrabbe, tomater og chili. Til krabben et lite glass chardonnay med litt mer varme for å matche chili og krabbe (krabbe er ingen venn av vin, generelt sett, men dette funka). Tomatene var kanskje litt off season, men smakte faktisk tomat. Og osten var toppers, myk og syndig. Pastaen var al dente og sausen pikant og fin. Savnet en skje, dog. Det er ikke så lett å spise pent uten skje og gaffel. Heldigvis er ledsagersken tolerant. Kalv og kylling Hovedretter: Kyllingbryst til ledsagersken. Entrecôte av kalv til meg. Til kyllingen en rød Valpolicella ripasso, kanskje et overraskende robust valg til kylling, men det fungerte fint med rustikt tilbehør av sauterte gnocchi og en knasende (men litt i overkant salt) panering på kyllingen, som var saftig og fin. Til kalven en myk barbaresco med god struktur, som var et meget bra følge. Kjøttet var stekt medium rå, som tilfeldigvis er min foretrukne variant. Men litt rart, kanskje, at jeg ikke fikk bestemme det selv. Nuvel. Kjøttet var uansett utmerket, mørt og fint og med god grillsmak. En lett sjysaus og lett dampede cime di rapa, som er grønne stilkvekster i broccolifamilien og velkjent fra det landsens kjøkken i Italia og Portugal. Franske, som det heter på Sandnes, er mer kjent som pommes frites eller bare chips. De var varme, melne og sprø og med et lett dryss av friskrevet parmesan. Digg. Trøffelost og Fønix Ost på Noi er egentlig en forrett, men jeg liker ofte best ost til dessert, i stedet for noe søtt. Derfor ostefatet, som denne kvelden var tre italienske og en norsk. Robiola, som er en mykost. Talleggio, som er en kittmodnet ost a la Port Salut, en perlagrigia (av kumelk) med bøkeaske og trøfler, samt vår lokale stolthet, blåmuggosten Fønix fra Stavanger Ysteri. En kompott av fiken og noen skiver baguette. Robiloaen var litt for lite moden, og litt for kald. På den annen side var trøffel-osten nesten verdt pengene i seg selv. Og Fønix er jo alltid godt. Til osten en nydelig Hirschof riesling auslese fra Rheinhessen, søt men med god syre. Den sto særlig godt til de to sterkeste ostene. Ledsagersken gikk for kakaosorbet, som balanserte sødme og bitterhet på en fin måte. Det ville muligens ikke vært dumt med noe syrlig til, for eksempel noen kirsebær eller slikt? Verdt pengene Servicen var upåklagelig, behagelig og kompetent. Vinanbefalingene var gode, og tempoet i serveringen passe for en helaften. Prisnivået på Noi, som har en rikholdig, men ikke overlesset, meny, er omtrent på normalen for gode restauranter litt under toppsjiktet. Det går fint an å slippe unna med rundt 500 per person, inkludert et glass vin, og bli mett. Vi slapp oss riktignok litt mer løs her, og endte opp med det dobbelte. Det var det verdt. For dem som ikke bor i Sandnes, men for eksempel litt lenger nord på Jæren, er det også ekstremt praktisk at perrongen på Sandnes stasjon ligger omtrent 20 sekunders gange fra bordene på Noi. Dermed er det enkelt å anbefale et spontant besøk også for siddiser.

705852

BOK:Kraften i å tie BOK: Ideer om kjærlighet og ekteskap, og om å fortelle sin historie Rachel Cusk: Omriss. Roman. 216 sider. Oversatt av Agnete Øye. Gyldendal. Når kjærligheten tar slutt, lager vi fortellinger om hva som skjedde. Vi skaper narrativer for å forstå oss selv, slik at vi kan forklare det som skjer med oss. Det er disse historiene bipersonene i Rachel Cusks nyoversatte roman ”omriss” forteller, mens hovedpersonen er lutter øre. ”Omriss” er Cusks åttende roman, den første i det som skal bli en trilogi. Her møter vi Faye, en nyskilt kvinne som for øyeblikket er i Athen i tre uker for å undervise på et skrivekurs. I løpet av oppholdet møter hun forskjellige mennesker, det være seg nye bekjentskap fra flyturen og skrivekurset, og gamle venner fra tidligere besøk. Disse menneskene åpner seg for henne, og gjennom samtalene kommer deres historier fram. Romanen er delt inn i kapitler der hvert kapittel beskriver et møte. Disse møtene består i hovedsak av samtaler, der det den andre sier, er det som blir gjengitt. Ofte ender disse samtalene i en slags konklusjon. I én samtale, med mannen hun møtte på flyet, forteller han hva han tenker om ekteskap: ”et ekteskap er blant mye annet et trossystem, en fortelling, og selv om det manifesterer seg på måter som er virkelige nok, forblir impulsen som får det til å vare, i siste instans et mysterium”. Videre sier en av hennes kollegaer fra skrivekurset, i en helt annen samtale senere i romanen, dette: ”det finnes alltid et forretningsmessig aspekt ved å få et ekteskap til å fungere. Det er best om alle helt fra starten av er ærlige om hva de trenger for å orke å bli”. Disse påstandene står uimotsagt, Fayes egne tanker kommer ikke til uttrykk verken gjennom samtalene eller i romanen. Likevel er hun observatøren, og dermed er hun ikke passiv. Gjennom gjengivelser av samtaler og beskrivelser av dem hun møter, får vi også et inntrykk av henne. En av personen sier at hun har sluttet å forklare seg, at hun i stedet tenker ”på kraften som lå i det å tie”. Og kanskje er det nettopp det Faye prøver på. Å tie for å lytte, for å forstå mer av andre, og gjennom det mer om seg selv.

705853

BOK:Fortellerfesten fortsetter BOK: Stig Aasviks velmodulerte stemme bærer gjennom hele blandakoret, midt i sin tid og litteratur. Stig Aasvik: Ordføreren i Oslo. Roman. 334 sider. Cappelen Damm. Stig Aasviks (1970, debut 2004) siste roman fortsetter der fjorårets sluttet. Mens «Lofotveggen» på nåtidsplanet handlet om den arbeidsløse forfatteren Stig Aasviks dager på jobbsøkerkurs i regi av Nav, er overflatehistorien som holder «Ordføreren i Oslo» sammen, et oppfølgingskurs som skal motivere og dyktiggjøre kursdeltakeren i å selge seg inn hos en arbeidsgiver. I den forrige romanen var fortelleren/Jeg/Aasvik en av mange i et klasserom, her blir han coachet av en egen lærer. Det kan ikke lykkes, samme hvor kjekk og grei, velmennende og overbærende den kvinnelige coachen er, for utover en fast inntekt og den tryggheten det genererer, vil han ikke ha noe med arbeidslivet å bestille. Han vil lese og skrive (det gjør han uten opphold), være sammen med kjæresten og sønnen, sykle, trene, leve sunt, spille fotball (han er på forfatterlandslaget), trene sønnen og yngre lag, sitte på kafe (her blir drukket kaffe og kjøpt småmat romanen igjennom). Men uten kursoppmøte, ingen Nav-penger. Det er ikke mulig forarget å avfeie romanens fortellende Jeg med et fordømmende «naver». For han er en sosial og politisk ressurs, i uopphørlig aktivitet, i bøker og sammen med andre, ved skrivebordet – det er forfatter han er, uten at det går an å leve av det. Sånn sett konkretiserer «Ordføreren i Oslo» det absurde i at «alle» kan leve av det litterære system (forlagsfolk, konsulenter, boktrykkere, skogeiere, papirprodusenter, sjåfører, bokhandlere, bibliotekarer, journalister, en og annen kulturminister) så nær som de fleste som skriver bøkene. Mener man noe med å ta vare på «norsk kultur» (leser noen lenger Ibsen og Kielland, skiløperforfatterne Nansen og Amundsen, flåtedriftekaren Heyerdahl, er Fløgstad, Solstad og Kjærstad fortsatt viktige «stader»?), så er Aasviks eruptive romaner obligatorisk leser: Han finsteller nå sin form (de tre siste romanene av ham, som jeg har lest, er skrevet i én sammenhengende bevissthetsstrøm, i én kompakt tekstmasse uten avsnitt og innrykk, og han fyller teksten med mennesker vi kjenner - Per Fugelli, Laila Goody, Eirik Bø i Pelikanen for å ta noen lokale.) Aasvik suser frydefullt avgårde med gassen i bånn og kløtsjen inne, «hopper og spretter fra emne til emne» (191), nesten dilerisk - og med all tekst under kontroll.

705854

Overflødig slutt på Grey-sagaen Siste filmkapittel i Fifty Shades-trilogien er egentlig helt unødvendig. Men den er også et hakk bedre enn forgjengeren og en helt grei avrunding. Fifty Shades Freed Sjanger: Romantisk drama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: James Foley. Manus: Niall Leonard og E.L. James (roman). Skuespillere: Dakota Johnson, Jamie Dornan, Rita Ora, Luke Grimes. Lengde: 1 time 45 min. Aldersgrense: 15 år. «Fifty shades freed» starter der den forrige filmen i serien, «Fifty shades darker» burde ha sluttet og dermed satt punktum for trilogien: med det romantiske bryllupet mellom Anastasia Steele og Christian Grey. Luksuriøs bryllupsreise følger. Så viser seg at mørke hevnkrefter truer. Anastasia får fort erfare at livvakter og lite bevegelsesrom kan være like hemmende som å være fastlenket i det røde rommet. Og før paret finner ut hva som truer dem, må de gjennom flere prøvelser som truer tilliten og forholdet dem imellom. Burde vært tv-serie Også denne filmen forutsetter at du har sett de to foregående. Den bestselgende boktrilogien «Fifty shades of grey» hadde gjort seg atskillig bedre som tv-serie, reinspikka virkelighetsflukt og erotisk-romantisk underholdning rettet mot kvinner som den er. På kino vises det for godt at ambisjonene er større enn evnene. Problemene fra de to første filmene er med på lasset også her: dialogen er kunstig og stiv. Det snakkes mer enn det leves ut. Kjemien mellom de to elskende er ikke all verden. Sexscenene er malplasserte og kommersielle c-momenter. Og dette siste kapittelet lider enda mer enn de to foregående av at rollefigurene må gjøre idiotiske og ulogiske ting for at manuset skal henge sånn noenlunde ihop. Mer tente enn sist Samtidig virker både Dakota Johnson og Jamie Dornan litt mer tente enn i film nummer to. Og, uansett hvor forutsigbart det er bygget opp: «Fifty shades freed» er såpass spennende og actionfylt at den aldri blir direkte kjedelig. Og, som tittelen på det siste filmkapitlet i Fifty Shades-trilogien konstaterer: Den sjelelig skadde Christan Grey blir endelig satt fri fra sine traumer og sitt ekstreme kontrollbehov. Reddet av sin elskedes kjærlighet.

705855

BOK: Ambisiøs, perspektivrik roman BOK: Kryssklipping mellom ulike tidsplan, det personlige og det politiske Benedicte Meyer Kroneberg: Der det brenner. Roman. 240 sider. Cappelen Damm. Tittelen på den sjette boka til Benedicte Meyer Kroneberg (f. 1972, debut 2010) viser helt konkret til skogbranner som høsten 2015 herjet i Indonesia, og som skapte luftforurensing og problemer for flytrafikken i Singapore og Malaysia. Samtidig dreier det seg symbolsk om ulike brennpunkt i livet til jeg-fortelleren B., en utdannet jurist som er mor til tenåringen Sigurd, skilt fra barnefaren og musikeren Rikard, nå samboer med skipsinspektøren John som er stasjonert i Singapore. I Norge var B. saksbehandler i NAV, i eksil holder hun skrivekurs to dager i uka på et krisesenter for kvinnelige fremmedarbeidere. De fleste av dem er hushjelper som har flyktet fra lovstridige arbeidsforhold. På nåtidsplanet utspiller handlingen seg i løpet av en dag i fem ulike bydeler i Singapore. Om morgenen går B. tur i et naturreservat. Der plages hun av den røykfylte luften, såres av en aggressiv ape og blir skremt av noen mannlige gartnere. På krisesenteret like etterpå tar hun og en annen ansatt med seg fire av beboerne til et museum hvor de blir performanceartister i et verk av en kvinnelig, kinesisk kunstner. Etter forestillingen spiser de alle middag på en indisk restaurant, før de på vegen tilbake til senteret utsettes for seksuelle tilnærmelser fra ukjente menn, havner på bar og til slutt tar farvel med hverandre før natta. Samtidig som B. skildrer disse hendelsene, har hun hyppig mobilkontakt med Oslo der Rikard er rammet av hjerteinfarkt, med John som befinner seg i Kuala Lumpur og med Sigurd som er på skoletur til Bali. Gjennom tilbakeblikk avdekkes personlige traumer ispedd stadig nye politisk-sosiale tanker. B. er svimmel og lettskremt fordi hun i sin tid opplevde en voldsepisode på NAV-kontoret, uten at terapi i ettertid har gjort henne trygg igjen, minnet om livet med den alkoholikeren Rikard får brei plass, kloke tanker om klasse, kjønn og rase formidles, da gjerne knyttet til proletære, nøysomme besteforeldre og den grelle kontrasten mellom sårbare hushjelper og steinrike, urimelige arbeidsgivere. B. vet at hun tilhører en økonomisk overklasse. Hun innser at mange av de ca. 1,5 millioner innvandrerne som har flyktet fra grell nød til Singapore i håp om å kunne sende penger hjem til barn og annen familie påtvinges en tilværelse som understreker at koloniale strukturer og utbytting fortsatt eksisterer. Det dveles ved den globale økokrisen, stormaktspolitikk, Røde Khmer, sexisme og klassisk mannlig hersketeknikk, i tillegg til at teksten tematiserer den terapeutiske virkningen av billedkunst og det å skrive sitt liv. Den åpne slutten er brå og etterlater en rekke spørsmål forbundet med de ulike ledemotivene. Dette fortellergrepet er sikkert tilsiktet, men ikke ubetinget vellykket. Like fullt er «Det brenner» en ambisiøs, perspektivrik roman som gjør inntrykk.

705856

Ujevn, men tidvis morsom roadtrip-film «Los Bando» byr på en del lettvinte løsninger i manuset, men filmen er like fullt egnet til å lokke fram både smil og latter. Los Bando Sjanger: Komedie Skuespillere: Jonas Hoff Oftebro, Tage Hogness, Jakob Dyrud, Tiril Marie Høistad Berger, Nils Ole Oftebro, Frank Kjosås, Ine Jansen, Stig Henrik Hoff, Hans-Erik Dyvik Husby, Vera Vitali. Regi: Christian Lo Norge, 2017 Lengde: 1 t. 33 min. Aldersgrense: Tillatt for alle Dette er en av de filmene hvor du ganske tidlig forstår hva som kommer til å skje og hvordan det vil ende, men hvor det like fullt er gøy å følge med på det som utspiller seg. I en liten bygd på Østlandet bor Grim (Tage Johansen Hugness) og Aksel (Jakob Dyrud). De har øvingslokale med verdens fineste utsikt, og drømmer om å vinne NM i rock. Det er imidlertid et visst hinder i veien: Aksel er kjempegod til å spille gitar, men tilsvarende elendig til å synge, og er i tillegg blottet for selvinnsikt på dette området. Takket være noen tekniske løsninger slipper bandet likevel gjennom nåløyet, allierer seg med den vordende rally-sjåføren Martin (Jonas Hoff Oftebro) og ansetter ni år gamle Thilda (Tiril Marie Høistad Berger) som cellist (det var ingen bassister å oppdrive i distriktet). Så bærer det av gårde, men forviklingene står i kø. Det viser seg nemlig at Thilda slett ikke har fått tillatelse til å dra, og snart er hun etterlyst over hele landet. Samtidig skal noen mer eller mindre løse sidespor følges, vennskap skal settes på prøve og det skal opponeres mot tidvis svært dumme foreldre. I tillegg jages gjengen etter hvert av Martins fornøyelig skrullete storebror, en usedvanlig aggressiv kristen predikant, nydelig spilt av Frank Kjosås. Det er med andre ord rikelig med velbrukte problemstillinger som presenteres, og kombinasjonen av en noenlunde realistisk setting og alle de elleville karakterene og situasjonene som dukker opp, er i beste fall ujevn. At det likevel fungerer sånn noenlunde, skyldes i stor grad alle de gode skuespillerne som er med, og da spesielt de sjarmerende, unge hovedpersonene. De er lette å heie på, og de skaper en slags balanse mellom alle karikaturene de møter på sin vei.

705857

Mongoland drar ut i helvetesnatten Med grønnsvart Lynch-aktighet har Arild Østin Ommundsen laget sin mest særegne og fascinerende film, om en absurd-uhyggelig natt i Stavangers styggvakre mørke. Now It's Dark Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Norge 2018. Regi og manus: Arild Østin Ommundsen. Skuespillere: Silje Salomonsen, Pia Tjelta, Kristoffer Joner, Per Kjærstad, Ole Christoffer Ertvaag, Vegar Hoel, Alexandra Gjerpen, Nils Jørgen Kaalstad, Hermann Sabado, Tomas Alf Larsen, David Skaufjord, Thomas Aske Berg, Egil Birkeland, Ingrid Rusten, Johan Harstad. Lengde: 2 timer 5 min. Aldersgrense: 15 år. Premiere: Fredag 2. mars. «Alle du møter er viktige. Alt henger sammen», sier spåmannen Vegar Hoel. Lene (Silje Salomonsen) rømmer fra en besteborgerbolig villa i bare undertøyet etter en svært så ydmykende opplevelse, og begir seg ut i svarte Stavanger-natten på innbitt jakt etter - hva? Spåmannen hun møter gir et frampek om hva vi har i vente. Lenes vanvittige natt på leting etter virkeligheten vi gi et svar på om spåmannen fikk rett. Handlingssammendrag er overflødig. Veien gjennom natten skal være åpen og uforutsigbar, og full av både menneskelige og stilistiske overraskelser. Inspirasjonen fra David Lynch er tydelig: spørsmålet er kanskje ikke hvem som drepte Laura Palmer. Men hvorfor går Lene med parykk? Praktfulle Stavanger Stavanger by har en svært viktig rolle. Stillheten og folketomheten i natten understreker den iscenesatte, nesten teatralske stemningen. Lene går og går, kanskje litt i meste laget, og plutselig dukker en Kristoffer Joner, Ole Christoffer Ertvaag, Alexandra Gjerpen, Nina Ellen Ødegård eller Johan Harstad opp som fasetter i Stavanger-universet. Og Thomas Dybdahls musikk er et grøssende vakkert følge gjennom natten. Stavangernatten har aldri vært så skittenvakker, lokkende og skremmende på en gang. Det er bare å håpe at resten av verden vil sette like stor pris på bildet av «byen vår». Og akkurat som i Lynch-mesterverk som Twin Peaks, Mulholland Drive og Lost Highway: det skjer mye. Vonde ting. Absurde og morsomme ting. Uhyggelige, voldsomme ting. Surrealistiske, meningsløse ting. Østin Ommundsen lykkes godt i å skape et engasjement til å pusle bitene sammen for å oppnå en slags forståelse av hvem Lene er og hva som plager henne sånn. Og hvert møte ER viktig, både for Lene og for filmens framdrift. De bringer mer avvisning og kritikk til en skadeskutt sjel, som kanskje ikke tåler mer. De forteller om Lenes liv og person, og gir Lene hard selvinnsikt til hennes plagede, forvirrede psyke. Sterk signatur Silje Salomonsen gjør en flott innsats i en ordknapp, men krevende rolle. Nyansene mellom tøff besluttsomhet og hudløs sårbarhet kan være vanskelige å lese i henne, men det bidrar samtidig til en pirrende framdrift på vei mot forståelsen. «Now it’s dark» er sterkt Østin Ommundsensk, og oppsummerer fint hele hans Stavangerfilm-katalog så langt: Her er de gjenkjennelige fortellergrepene, interiørene, typene og dialogene fra «Mongoland». Men så traff det virkelige livet de unge lovende, og noen ting gikk rett til helvete. Sånn føles «Now it’s dark». Surferdudene fra «Monstertorsdag» har ikke endret sjargong eller livsholdning siden sist. Estetikken rimer litt på «Rottenetter». Konkrete, realistiske «Eventyrland» er til stede i hovedrollen: En skadeskutt, kjempende kvinne med sårt morshjerte. «Now it’s dark» er smart, sterk, vond og morsom, uhyggelig, gåtefull og gripende, svøpt i en stilsikker, særegen estetisk signatur. Etter «Eventyrland»-suksessen er den også et svært modig veivalg videre for Østin Ommundsen.

705859

Støyende komikk slår inn åpne dører Regissør Rolf Alme vil med sin oppsetning av «Tartuffe» avkle farlig religiøs ekstremisme. Men forestillingens overtydelige formspråk avslører intet vi ikke visste fra før. Rogaland Teater, teaterhallen: Tartuffe. Med: Anders Dale, Espen Hana, Mette Arnstad, Even Stormoen, Oddrun Valestrand, Ragnhild Tysse, Marianne Holter. Molières komedie fra 1664 om en religiøs hykler og kvinnebedårer ville truffet strålende midt på 1980-tallet da religionsforsker Eva Lundgren avslørte vold mot kvinner i kristne miljøer. Senere har vi fått fæle historier om autoritære predikanter, som pastoren i den svenske småbyen Knutby som endte med drap i sin sekt. 2000-tallet har for lengst avkledd katolske presters årtider med misbruk av barn i utallige land. I 2016 kom det fram skremmende vitnesbyrd om overgrep i en pinsemenighet i Asker bakover i tid. Så galskapen finnes og kan blomstre i lukkede religiøse verdener. Det er bare å legge til historiene om IS-krigere som bruker kvinner som sexslaver, sterkt formidlet av Åsne Seierstad i boka «To søstre», eller jesidi-kvinnen Nadia Murads bok om sitt fangenskap hos IS, «Den siste jenta». Tiden har løpt fra Alme Jeg antar at instruktør Alme fikk ideen til en nyoppsetning av «Tartuffe» før #Metoo-bevegelsen så dagens lys i oktober i fjor. Nå i februar 2018 er vi overveldet av avsløringene om maktovergrep fra mannlige filmregissører, teaterinstruktører, forfattere, forlagsfolk, kulturpersonligheter, journalister og politikere som har tafset og forgrepet seg på yngre kvinner, ofte med implisitte løfter om å få en rolle, en bok utgitt, en karriere i mediehuset eller i partiet. De siste månedenes grufulle innsikter virker inn på min opplevelse av «Tartuffe» og gjør den til et langt gjesp. Velspilt, men støyende Alme har hentet fram en 350 år gammel handling som Molière slet med å få satt opp fordi den katolske kirken mislikte raljeringen med den religiøst hyklerske kvinnebedåreren og lurendreieren Tartuffe. Instruktøren har valgt en parodisk spillestil bestående av replikker fra enkeltskuespillere som høylytt gjentas av et kor dannet av resten av ensemblet. Snakkingen akkompagneres av tåpelig latter og komiske slapstick-bevegelser som er godt spilt og fungerer en stund, men etter hvert blir til kjedelige repetisjoner. Grepenes friskhet falmer, og antydningens kunst er fullstendig fraværende. Hvor mange ganger skal vi få bevis på at Mariane er dum som en gås? Hvor ofte må vi høre bestemor Pernelle lede an i parodiske framføringer av gospelsanger som «Oh, when the Saints Come Marching in» eller «There´s a Singer in the Church / there´s a Liar in the Church»? Den støyende spillestilen drukner de seriøse ansatsene til religonskritikk, utrykt i Cléantes forsvar for håndfaste silkestoffer som noe mer synlig og troverdig enn løftet om å komme til paradiset. Nytolkning mulig Nå er det ikke umulig å spille «Tartuffe» på en interessant måte i 2018. Men regissører rundt om i verden synes å lykkes bedre når de gjør mer radikale endringer enn det Alme har gjort. Et teater i USA valgte nylig å la forestillingen stå med ett bein i 1664, et annet i Trump Tower. Slik ble det et stykke om makt, hykleri og spin-doktorknep i president Trumps tid, han som har skrytt av hvor lett det er å gripe kvinner i skrittet. Et annet teater forvandlet «Tartuffe» til en politisk satire der rollefiguren Orgon er en amerikansk businessman som legger hele sitt rykte og sin framgang i hendene på en framstormende politikerspire, Tartuffe. Et britisk teater framstilte Tartuffe som en skurkaktig businessguru som kaster seg over en gammel Tory-politiker i midtlivskrise. Men på Rogaland Teater får vi en blåkopi av den religiøse idiotien, attpåtil med den tåpelige løsningen som Molière hektet på for å please Solkongen (en lykkelig slutt som årets oppsetning ved Dramaten i Stockholm har sløyfet). Islamsk ekstremisme Så kunne man tro at henvisningene til islamsk misbruk av kvinner ville tilføre «Tartuffe» nye innsikter. Men her blir Alme altfor vag. Bestemor Pernelle ikler seg en stund et heldekkende svart sjal for å skjule det seksuelt forlokkende håret for et mannlig blikk. For øvrig er det lite som handler om islamsk ekstremisme. Det burde være nok å ta av, slik den franske forfatteren Michel Houellebecq har vist i sin bok Underkastelse. Der skildrer han en ikketroende Sorbonne-professor som jevnlig finner en elskerinne blant studentene sine. Men da Det muslimske brorskapet tar over i Frankrike, oppdager akademikeren at et patriarkalsk islam er langt mer forlokkende: Det gir mannen rett til fire hustruer, gjerne svært unge i alder. Det de dyktige skuespillerne på Rogaland Teater hadde trengt, er en komedie som avkler skjult misbruk i et patriarkalsk samfunn. Religion kan gjerne være en del av maktspillet, men ikke så dominerende at det skjuler syndene fra alle andre falske aktører.

705860

Justin Timberlake:Gedigen skuffelse Han har gått seg vill i skogen. Her er litt av alt, til tider altfor mye, og resultatet er ingenting. Justin Timberlake: "Man of the woods" (RCA/Sony) Det er vanskelig å fatte hvor Justin Timberlake vil med denne platen. Inn på soverommet? Ut på dansegulvet? Ut i skogen? Inn på barneværelset? Litt av mye blir til ingenting. Her møter vi en lidderlig funkprins, som i neste øyeblikk er en øm elsker, som senere er en omsorgsfull pappa, men mest en enkel kar fra bygda i Tennessee. Det begynner helt usedvanlig dårlig. Singelen «Filthy» er en klein sexsang som tilsvarer det vi kaller pute-tv: And what you gonna do with all that meat, cooking up a mean serving? Bedre er det ikke på elektrofunky «Sauce», hvor han elsker hennes rosa mens hun liker hans lilla. «Higher higher» er et lite lyspunkt, mer tilbakelent og med fin gospelkoring. En kjærlighetslåt som virker oppriktig, enn klønete kommunisert gjennom linjer som success is cool and money is fine, but you're special. Den samme uanstrengtheten sporer vi også i «Montana», selv om den rurale koblingen er noe søkt. «Flannel» er på grensen til parodisk, like teit er «Livin' off the land» og derfra er det helt krise. Albumet har bemerkelsesverdig få refrenger som sitter. Her er ingen «Mirrors» eller «Sexyback». I sine trofaste makkere The Neptunes og Timbaland har han noen av verdens fremste produsenter, som ser ut til å ha blitt smittet av «ja til alt»-tankegangen. Her mikses R&B-lyden som kjennetegner ham med munnspill og fele, og hei, hva med billige trap-rap-effekter i «Supplies»? Eller litt ska i «Wave»? 16 låter som strekker seg mot femminuttersmerket? Timberlake har levd et liv som megastjerne. Kanskje mangler han folk rundt seg som sier nei. Noen har også påpekt at dette er et veldig «hvitt» album, i kontrast til måten Timberlake har omfavnet og blitt omfavnet av svart musikk og kultur. Enda flere har gremmet seg over Super Bowl-showet denne uken. De fleste er enige: Make Justin great again. Beste spor: «Higher higher», «Montana».

705861

Livet bak murene BOK: Rå og autentisk skildring av samfunnets bunnslam og livet i fengselet. Curtis Dawkins: Rom uten utsikt. Noveller. Oversatt av John Erik Frydenlund. 220 sider. Gyldendal. I 2004 kledde nyskilte Curtis Dawkins (f. 1968) seg opp i gangsterkostyme, drakk store mengder alkohol, røykte crack, tok med seg revolveren og gikk ut for å finne en Halloween-fest. Noen timer senere ble han arrestert av et SWAT-team etter å ha skutt en mann, holdt en annen som gissel, terrorisert nabolaget og ødelagt to familier for livet. Han ble dømt for ni grove integritetskrenkelser, bl.a. overlagt drap, uten mulighet for løslatelse. Ettersom denne novellesamlingen sannsynligvis ikke ville blitt skrevet uten volden den oktoberkvelden, er det slik ikke etisk uproblematisk å applaudere den. Det er heller ikke uproblematisk at forfatteren profitterer på forbrytelsen, selv om inntekten går til et utdanningsfond for hans barn. Hvorfor går ikke inntektene til drapsofferets barn? Likevel er det ikke til å komme utenom at dette er en svært god, autentisk og tankevekkende bok, som begynner på herlig hardkokt vis: «Italian Tom hadde vært sausesjef på en cajunrestaurant fram til han ble truffet av en Cadillac i nesten hundre, noe som tømte skallen hans for alle oppskrifter». De fleste novellene foregår i fengselet, har som oftest en navnløs jeg-forteller og er befolket av personer som det har gått galt med: «Alt jeg tar i, blir til dritt» (s. 130). Blant høydepunktene er «573543», som visstnok er forfatterens eget fangenummer, om en innsatt som får en død manns identitet, blir usynlig og flykter; i «Seks bilder av en brann en kveld» vasker Catfish ned husene etter folk som har tatt livet av seg; og i sluttnovellen slipper Clyde ut etter 12 års soning, men det aner oss at det nok ikke kommer til å gå så bra. Noen doser komikk er her også innimellom: «Han møtte Jesus kort tid etter at han havnet i fengsel, en dopsmugler fra Mexico» (s. 206). Hvis man klarer å skille mannen fra verket, er det altså liten tvil om samlingens litterære kvaliteter. Men det er meg likefullt et mysterium hvordan man har klart å få originaltittelen «The Graybar Hotel» til å bli til «Rom uten utsikt».

705862

BOK:Nordkoreansk regimekritikk BOK: Overtydelig tendenslitteratur om et totalitært system. Bandi: Anklage. Noveller. Oversatt av Jarne Byhre. 176 sider. Cappelen Damm. Da jeg høsten 2014 befant meg i Nord-Korea sammen med fjorten andre nordmenn, var vi aldri i tvil om at den fremste oppgaven til de tre hyggelige lokalguidene som ledsaget oss gjennom landet, på en variert, spennende rundtur, var å hindre oss fra å komme i nærkontakt med befolkningen, gi sin versjon av historien og formidle et retusjert, idealisert bilde av det stalinistiske familiedynastiet som hittil har styrt nasjonen i tre generasjoner. Dette forhindret ikke at vi – trass i møtet med heftig førerdyrkelse, begrensete bevegelsesmuligheter og påbudte blomsternedleggelsesseremonier ved diverse heltemonumenter underveis - i det minste fikk et mer nyansert inntrykk av Nord-Korea enn det som speiles i George W. Bushs propagandautspill om «ondskapens akse» eller i kvinnelige, nordkoreanske nyhetsopplesere som med hysterisk-parodisk patos i stemmen vekselvis kommer med sørgebudskapet om Den store lederens død og truer et «aggressivt» USA eller den «imperialistiske» fienden i sør med atomkrig. Hovedbudskapet i novellesamlingen «Anklage» er at Nord-Korea er det motsatte av et proletarparadis. Gjennom syv noveller, mellom ca. 17 og 32 sider lange, skapt i perioden 12.12. 1989 - 30.12. 1995, avdekker pseudonymet «Bandi» (et ord som på koreansk betyr «Ildflue») et totalitært samfunn uten livets rett. Ifølge etterordet er tekstene skrevet av en modig, veletablert forfatter som fortsatt bor i Nord-Korea. Manuset hans ble smuglet ut av landet, før det omsider ble publisert på et sørkoreansk forlag. Alle novellene er eksempler på klassisk tendenslitteratur. Her settes ulike problemer under debatt. Men dessverre mangler disse krasse, svart-hvite historiene om hverdagsmennesker som lider og partitopper eller funksjonærer som sviker, uavlatelig og overalt, kunstnerisk kraft. Karakterene blir enkle, endimensjonelle typer, ikke nyanserike individer, og trangen til å belære heller enn å skildre og skape novellistisk undertekst, tilfører boka en triviallitterær klang: «Det var en forferdelig skummel innsikt som fylte brystet hennes», «Som sterke menn flest var Seol Yongsu uendelig snill og ærlig». Derfor blir disse beretningene om et kommunistisk diktatur preget av hodeløs førerdyrking, overvåking og angiveri, sult, falske eller idiotiske beskyldninger, manglende ytringsfrihet, vansker med å få reisedokumenter, urimelig idømt fengselsstraff eller forvisningsvedtak som tas på sviktende grunnlag (osv., osv.) overtydelige og derfor utilfredsstillende – trass i en sikker norsk språkdrakt.