Datasets:

ltg

/

norec_document

like 0

Follow

Language Technology Group (University of Oslo) 36

705997

Intenst og livsbejaende om AIDS-kampen En film om 90-tallets homoaktivisme mot AIDS er blitt en intens og nydelig hyllest til dem som brenner for å gjøre verden bedre og vakrere. 120 slag i minuttet Originaltittel: 120 battements par minute. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Frankrike 2017. Regi: Robin Campillo. Manus: Robin Campillo og Philippe Mangeot. Skuespillere: Nahuel Perez Biscayart, Arnaud Valois, Adèle Haenel, Antoine Reinartz. Lengde: 2 timer 23 min. Aldersgrense: 15 år. Det er nok av saker å engasjere seg i i 2018 også, og vi liker og deler så gjerne. Men de livsviktige sakene, de som får hjertet til å slå fortere og hardere. Hva gjør vi? Og hva oppnår vi? Bli med tilbake til Paris i begynnelsen av 90-tallet og kampen mot AIDS. En gruppe aidssyke homofile planlegger blodige og effektrike aksjoner. For medisin, kunnskap og aksept. Og retten til å leve livet til fulle uansett. Heftige debatter Aksjonistene debatterer hett: Hvor sterke virkemidler kan brukes? Hvilken strategi? Skal mediene varsles? Menneskene, konfliktene og temperaturen er smittende engasjerende og underholdende. Så kommer Nathan med. Brennende engasjert, smittefri. Han blir kjæreste med den militante Sean, som synes livet har fått sterkere farge og lukt etter at han ble hiv-positiv. Sårvakre og livsbejaende «120 slag i minuttet» er mye mer enn et nostalgisk tilbakeblikk på datidens kampsak. Den oppleves faktisk både brennaktuell, relevant og nødvendig. Regissør Robin Campillo («Klassen» (2008)) har igjen skapt et troverdig og realistisk univers som både griper og engasjerer, med god hjelp av sterke skuespillerprestasjoner. Gripende symbolikk Kjærlighetshistorien, sykdomsløp, eksplisitt sex og kampen mot klokka er både befriende og utfyllende for det komplette bildet og alvoret: Blodet bruser og hjertene slår både av engasjement, kjærlighet og frykt. Den menneskelige saftigheten serveres med nydelige, symbolske bilder, for eksempel av en blodrød Seinen. En askespreding vil gå bli husket som en av filmhistoriens sterkeste politiske markeringer. Og aldri har Bronski Beat-klassikeren «Smalltown boy» vært mer gripende.

705998

PÅSKEKRIM:Strålende skotsk tristesse En tragisk historie er bakteppet for et strålende litterært portrett av Skottlands fortid. Dette er ikke tradisjonell krim, men er spennende som en thriller likevel. For en intetanende leser er det enkelt å tro at Graeme Macrae Burnets roman er resultatet av en form for slektsgranskning. For hovedpersonen i boka, den unge Roderick Macrae, presenteres som en fjern slektning. Men det er jug, dette er en roman. Alt er funnet på. Det faktiske forelegget for boka er sannsynligvis en drapssak fra Normandie, der en ung gutt slo ihjel mora og to søsken på 1800-tallet. Og nå har jeg ikke røpet noen ting, for allerede på bokas første sider presenteres vi for hendelsen der Roderick, sønn av en fattig leilending på Skottlands vestkyst i 1869, går løs på naboen og hans familie og myrder dem på blodig vis. Han tilstår alt og fengsles. Han skal dømmes til døden, så mye synes klart. I fengselet får Rodericks forsvarer, som har skjønt at den unge drapsmannen er usedvanlig intelligent, ham til å skrive ned historien om hva som førte fram til drapene. Og det gjør han. Bokas første del er Rodericks egen fortelling. Og dette er sterke greier. Romanens bakteppe er utnyttelsen av de fattige landarbeiderne, den grove fornedrelsen de opplever som rettighetsløse leilendinger under en fjern adelsmann, og det raseriet som oppstår når naboen som seinere blir drept, overtar jobben som nidkjær og ondskapsfull lensmann og representant for godseieren. Dette kunne lett ha vært en av de triste skotske balladene som synges i Høylandet, eller i Irland for den saks skyld. Deretter blir romanen til et klassisk rettssalsdrama, der Rodericks forsvarer prøver å føre belegg for at hans klient må ha vært sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Det fører til en reise tilbake til den lille landsbyen hvor drapene skjedde, før det hele avsluttes i rettssalen. Dette er en nydelig, trist, spennende og rørende fortelling om fattigdom, svik, fordommer, overgrep, raseri og sjalusi, og det er lett å fatte sympati med den unge gutten. Men forfatteren gjør det ikke så enkelt likevel. Boka etterlater blandede følelser for alle de involverte. Og slik blir den også mer troverdig. Ingen er bare god eller bare ond. I alle fall nesten ingen.

706000

Vegar Hoel imponerer dypt nede i kjelleren TEATER: Hvis noen skulle tro at Vegar Hoel bare er komiker, bør de se «Kjellermennesket». Kjellerteatret, Rogaland teater: Kjellermennesket. Av Fjodor Dostojevskij. Bearbeidet av Vegar Hoel og Kjøstel Spigseth. Med Vegar Hoel. Regi: Kjøstel Spigseth. Videodesign: Jon Garcia de Presno. Musikk: Pål Asle Pettersen. Produksjon: Linn H. Jansen. 1 time. Spilles til 26. april. Kan jeg være litt personlig? Jeg var skeptisk til denne forestillingen. Dostojevskij har alltid vært blant mine favorittforfattere, og Vegar Hoel har jeg ledd godt og hjertelig av. Men kombinasjonen? Klarer en tøff-i-tryne-fyr som elsker absurd komikk å levere en beretning om et menneske som både konkret og i overført betydning lever i kjelleren? En mann som feirer sin egen forakt ved å fjerne all verdi fra alle mennesker, ved å finne falskhet i alle sannheter, ved å heve seg over alle selv når han bader i gjørma? Dere skal ikke vente på svaret, for Vegar Hoel og hans medhjelpere lykkes. De klarer å skape moderne teater av en 150 år gammel tekst, de viser at spørsmålene en deprimert og resignert Dostojevskij balet med har tidløs relevans. Tett på romanen «Jeg er et sykt menneske... Jeg er et ondt menneske». Det er de første ordene i romanen «Kjellermennesket». Og det er de siste ordene Vegar Hoel sier før han forlater sitt publikum etter sin timelange monolog i selskap med seg selv, sin skygge, sitt bilde. Slik holder Hoel og regissør Kjøstel Spigseth seg tett på teksten, selv om de naturlig nok må forkorte og bygge om. Men kjernen er der, og den er fornyet på fornuftig vis. Kjellerteatret er møblert med fem stolrader foran en scene som består av noen lettvegger som dels er klesskap, dels lerret. Ellers ser vi bare en stol, et bord, et vaskevannsfat, et stativ med videokamera og Vegar Hoel i svart t-skjorte. Selvpisking Så begynner selvpiskingen, en nådeløs selvransaking av et forvirret og sprenglærd menneske som slites mellom kontrastene - elske eller hate, beundre eller forakte. Han er i dialog med publikum, han forteller om store drømmer og enda større nederlag, han viser oss at han lever i en fantasiverden der kynismen er den eneste beskyttelsen han har. Han viser oss sin selvmedlidenhet som bare fjerner ham ennå mer fra det som måtte finnes av mulige vennskap - og han framstiller det som om hans ensomhet, hans håpløshet, er et valg, en seier, et tegn på overlegenhet. Fordi han våger der andre feiger ut, fordi han er sannferdig der andre lever på løgner, fordi han er ærlig med seg selv og verden der andre «bærer kvister til sivilisasjonens maurtue». Sårbarhet Men også av lengsel. For kjellermennesket, slik Vegar Hoel framstiller ham, ønsker desperat å bli sett. Han er full av savn og sårbarhet. Med beskjeden mimikk, små stemmevariasjoner, noen steg hit og dit på scenen skaper han en patetisk skikkelse som er så selvopptatt at publikum reagerer på den totale, absolutte tragedien av et liv med rå latter - som hans venner gjør når han forsøker å nærme seg dem. Det er sterkt, og det er ubehagelig. To ting til: Musikken, som bare ligger der og durer i bakgrunnen, er elegant og stemningsskapende uten å ta for mye oppmerksomhet. Og videoprojiseringen, som synes å ha blitt et must på Rogaland Teater, fungerer bedre enn noen gang. Dels fordi det bidrar til en dempet modernisering - i Dostojevskijs bok skriver kjellermennesket sine tanker, her videoblogger han. I tillegg gir det en ekstra dimensjon til hans virkelighet; vi ser så tydelig at han slåss med sin egen skygge, sitt eget selvbilde, sin egen vrangside. Dette er meget godt tenkt. Det er enda bedre utført.

706001

Finnane drap kvarandre i tusentall.Kunne nordmenn ha gjort det same? SAKPROSA: For hundre år siden mista 37.000 finnar livet i kampane mellom dei borgarlege og sosialistane. Boka «Finland 1918» hjelper oss til å forstå. Morten Jentoft: Finland 1918. 288 sider. Gyldendal. På denne årstida for hundre år sidan rasa den finske borgarkrigen på sitt verste. Kampen stod mellom det borgarlege Finland («dei kvite») og det sosialistiske («dei raude»). Dei kvite fekk hjelp av tyske soldatar, dei raude fekk våpen frå det revolusjonære Russland. I mai 1918 heldt dei kvite sigersparade i Helsingfors. Då hadde krigen kosta 37.000 finnar livet. Begge partar hadde gjort seg skuldige i grove overgrep. Men tala feller sin tydelege dom: 20.000 av dei døde var raude soldatar som hadde overgitt seg, men som enten vart avretta eller døydde av svolt eller sjukdom i fangeleirane. Den brutale krigen etterlet seg sår som ennå ikkje har grodd heilt. Me i resten av Norden har vel aldri heilt ut forstått rekkevidda av dette nasjonale traumet i Finland. Med boka «Finland 1918» hjelper Morten Jentoft oss eit godt stykke på veg. NRKs Moskva-korrespondent er også Finland-kjennar, og har gått gjennom store mengder historisk materiale om borgarkrigen. Nordmenn som vitne Den viktigaste innfallsporten er likevel skildringane til nordmenn som var vitne til kampane. Det var hovudsakleg helsepersonell som var sende dit i to grupper, av Norges Røde Kors og Norske Kvinners Sanitetsforening. Mellom dei var legane Johannes Heimbeck, som seinare skreiv bok om opplevingane sine, og Harald Natvig, som var ein svært habil fotograf. Den seinare forleggjaren Harald Grieg hadde også lurt seg med ved å visa til ei fortid som sanitetskorporal i det militære, sjølv om han eigentleg var utsend medarbeidar for avisa Tidens Tegn. Dokumentasjonen deira er sjokkerande – spesielt bilda til Harald Natvig. Linsa hans har fanga inn avrettinga av raude soldatar bokstavleg talt i same sekund som skota fell. Borgarkrigen blir vist fram i all si gru, men reaksjonane frå dei norske augevitna set også det finske sivilisasjonssamanbrotet i eit tankevekkande relieff. Nordisk demokrati Trass i at storhertugdømmet Finland formelt var ein del av Tsar-Russland fram til 1917, hadde finnane bygt eit samfunn som hadde sterke likskapstrekk med resten av Norden. På enkelte område var Finland jamvel fremst. Grunnlaget for det sterkt beundra finske utdanningssystemet vart lagt på 1800-talet. Finland innførte allmenn stemmerett for kvinner i 1906 som første land i Europa, sju år før Norge. Finnane hadde altså tilsynelatande eit godt utgangspunkt for eit velfungerande og opplyst parlamentarisk demokrati då landet vart sjølvstendig i 1917. Men borgarlege og sosialistar vart ikkje samde om eit felles grunnlag for det nye Finland, og på uhyggeleg kort tid fekk «dei dyriske instinkta» fritt spelerom, som den svenske sosialdemokraten Gustav Möller uttrykte det. «Forbrytarar og pakk» Dei norske helsearbeidarane skulle etter avtalen behandla såra og skadde på begge sider. I praksis gjekk hjelpa til den kvite hæren, som dei fleste av dei også hadde mest sympati for. Verre var det at fleire av nordmennene etter kvart tok til å akseptera avhumaniseringa av motstandarane som «forbrytarar og pakk», som ikkje hadde krav på å bli behandla etter krigens lover. Jentoft viser eksempel på at norske legar kunne ha berga såra soldatar, men i staden valde å overlata dei til eksekusjonspelotongane. At Jentoft lener seg så sterkt på dei norske kjeldene, er ikkje berre ein styrke. Ein del av skildringane deira er av mindre interesse, og kunne med fordel vore erstatta av ein meir utførleg analyse av dei politiske motsetningane og av krigens gang. Likevel er Morten Jentofts bok eit vel utført og vesentleg arbeid – både fordi han gir nødvendig kunnskap om den finske tragedien for hundre år sidan, og fordi han tvingar norske lesarar til å tenkja: Kunne det ha skjedd hos oss òg? «Finland 1918» gjer det dessverre ikkje lett å svara «nei» på det spørsmålet.

706002

Bonny Doon:Verd å merke seg Detroit-bandets andre plate viser at debuten ikke var et tilfeldig lykketreff. Bonny Doon: "Longwave" (Woodsist/Border) Det selvtitulerte debutalbumet til Bonny Doon gjorde fjoråret varmere, og Detroit-kvartetten har ikke glemt 2018. Bill Lennox og Bobby Colombo deler fronten, med trommis Jake Kmiecik og bassist Joshua Brooks bak. Kall det drømmende lo-fi, saktegående slackerrock, kosmisk americana, disig solskinnspop, Pavement på landsbygda, Bill Callahans venner eller lavmælt Velvet Underground; uansett er det deilig å lytte til. Forrige plate var på ingen måter spesielt støyende, men de har likevel dempet seg et par hakk. Mer i tråd med "What time is it in Portland" enn med "Summertime friends", hvis du har hørt debuten. Det bør absolutt du gjøre, og oppfølgeren skuffer ikke. Bonny Doon er et løfte om at sommeren en gang kommer, men vil den gjøre oss lykkelig? I should be happy, but I’m not, synger Lennox i "A lotta things". Beste spor: "A lotta things", "Take me away", "Try to be", "Part of me".

706004

BOK:En kjedsommelig, tørr affære BOK: En ambisiøs debut hvor vi følger en søkende mann gjennom livet. Eskil Kjos Fjell: Moderne tapet. Roman. Vigmostad Bjørke forlag. 167 sider. Eskil Kjos Fjells debut er en høytsvevende roman der fortellingen og karakterene er sekundære og filosofiske teorier råder. «Moderne tapet» handler om Zygmunt og hans liv fra han blir født til han dør. Det spesielle navnet har han fått fra legen som reddet livet hans under en dramatisk fødsel, og denne fødselen er kanskje det mest dramatiske som skjer denne Zygmunt. Videre går livet sin vante gang i en søvndyssende fortelling om en mann med ambisjoner, men som ikke klarer å realisere dem. Og det samme gjelder kanskje forfatteren. Fortellingen om Zygmunt ser egentlig ut til å være filosofiske strøtanker forfatteren ønsker å dele, skjult bak en retningsløs roman. Språket er enkelt med korte setninger, stilen kan minne om Erlend Loe, men der den enkle stilen gjør Loes romaner morsomme, blir denne det motsatte. Hovedpersonens navn gjentas svært ofte, på en side for eksempel 12 ganger, og dette gjør romanen oppstykka. Zygmunt er en karakter som aldri blir mer enn en endimensjonal, usympatisk mann som tar uforståelige valg. Her er lite refleksjon, men i stedet en handlingsrekke ispedd filosofi. Det mest sentrale i romanen er Zygmunts mange filosofiske utgreiinger om dette og hint. De minner om en ex.phil-student som har oppdaget språkets makt og ønsker å imponere med kompliserte formuleringer, eller om Rasmus Berg i Holbergs komedie Erasmus Montanus. Bare at det er usikkert hva som er forfatterens intensjon. I en utgreiing om Dostojevskij kan Zygmunt for eksempel si «Det er i relasjonene – det intersubjektive – at subjektet og dets særegenhet fremstår», når han skal forklare kjærlighet kan han si «det første aspektet er at kjærlighet innebærer intersubjektivitet», og at «kvinnens orgasme er sublim». Greit nok at Zygmunt er filosofisk av seg, men det får være måte på. Teoriene tar overhånd i Eskil Kjos Fjells debutroman «Moderne tapet», som derfor blir en kjedsommelig, tørr affære.

706007

Picassos erotiske pensel UTSTILLING: Det Picasso gjorde i 1932, er noe av det sterkeste i hele hans produksjon. Utstillingen i Tate Modern er verdt en reise til London. Tate Modern, London: Picasso 1932. Love Fame Tragedy, t.o.m. 9. Sept. LONDON: Om du fortsatt skulle lure på hvorfor Picasso er en av det 20. århundres betydeligste kunstnere, kan jeg anbefale en tur til London denne våren eller sommeren. Tate Modern viser en enestående flott utstilling med vekt på ett eneste år av Picassos produksjon: 1932. På flere måter hans annus mirabilis – 50 år gammel er han nå på høyden av sin karriere, han forbereder store retrospektive utstillinger i Paris og Zürich, og i sin frykt for å stagnere er han nærmest frenetisk produktiv, idet han tar malerkunsten i nye retninger og til nye høyder. Han gjenoppfinner rett og slett seg selv. Noe av det aller beste Resultatet er noen av de beste og sterkeste maleriene i hele hans produksjon; Tate-utstillingen er glimrende kuratert og gir stor innsikt i hele prosessen, og den viser oss det ene maleriet flottere enn det andre. Den følger Picasso fra måned til måned, med nøyaktig daterte bilder, noen ganger malt i løpet av én enkelt dag. Og selvsagt handler det i stor grad om kvinnen, og om det uløselige, tette forholdet mellom kunsten og Picassos privatliv. Ekteskapet med Olga skranter, og Picasso har funnet ny kjærlighet, og ikke minst ny kunstnerisk inspirasjon, hos den 22 år gamle elskerinnen, Marie-Thérèse Walter. Han holder forholdet hemmelig, men nå trer hun fram i maleriene, som runde, svulmende former, som ømhetens og lidenskapens tempel, men også som det råe begjærets mål og objekt. Det vi ser her er mannens begjærende blikk som fornyer den gamle, klassiske akt-tradisjonen; det er Picasso, som etter seksuelt samkvem, bruker sin pensel til å mane fram drømmen og minnet om erotikkens altoppslukende kraft. Kontroll For når han maler, er ikke Marie-Thérèse til stede – Picasso maler nesten aldri med levende modell. Alle disse bildene er resultater av intense arbeidsøkter alene i atelieret. Elskerinnen er inspirasjonen, men motivene er ikke rene portretter av henne, altså ikke av en bestemt kvinne. Men Kvinnen. Her dreier det seg ikke minst om kontroll: det er i kunsten at Picasso fullt og helt kan kontrollere sine kvinner; han bretter kroppene ut, fyller hele lerretet med dem, maler dem runde og myke eller hakkete og sønderrevne. Han maler kvinnekroppen ulmende, hvilende etter samleie, eller aggressiv og farlig; han maler kvinnen druknende, voldtatt eller helt oppløst. Og når han setter en penis på kvinnens hode, både i maleri og skulptur, er det nærliggende å tolke dette – ut fra den konteksten utstillingen gir oss – som Picassos annektering av det territoriet han mener å ha krav på – en slags mannssjåvinistisk imperialisme som har som mål å underlegge seg den begjærte kvinnekroppen. Derfor er utstillingens malerier, tegninger, skulpturer og grafikk også, på ett plan, en form for selvportretter: Picasso legger sine følelser, drømmer og lidenskap inn i skildringen av kvinnekroppen. Selv sa han om dette: «Arbeidet jeg gjør, er en måte å føre dagbok på.» Ømt og rått Sett med dagens blikk er det lett å fordømme en kunstner som så tydelig tar seg til rette og bruker sine forhold til kvinner nærmest kannibalistisk, for alt de er verdt i kunsten. Nok av vitnesbyrd forteller at han elsket sine kvinner (sju i langvarige forhold, pluss flere andre), oppriktig og med stor ømhet, men også at han kunne være grusom og hjerterå. Og kunstnerisk kunne han også fortære dem, konsumere dem som råmateriale for maleriene sine. Uttalelsene hans om kvinnen kan også være ganske drøye: «For meg er kvinnen hovedsakelig en maskin for lidelse.» «For meg finnes der kun to slags kvinner, gudinner og dørmatter.» I første halvdel av 1932, som en oppkjøring til hans store retrospektive utstillinger, maler han en stor serie bilder av kvinner som sitter og kvinner som ligger, oftest nakne. Her er sjelden noen realistisk skildring av kroppen, snarere en aksentuering av det Picasso finner essensielt: bryst, skritt og myke, runde former. Kropp, stol og interiør brettes ut i flaten og formidles ved hjelp av sterke, klare fargeflater. Med dette flatemaleriet vil han også konkurrere med Matisse; her er en rivalisering om hvem som er den største og beste maleren. Når Picasso nå så tydelig maler sine motiver i flaten, når han lader dem med en blendende fargerikdom og formenes sensuelle kurver, og når han tar aktmaleriet i nye retninger, er det også for å vise at han både er en bedre maler og en større nyskaper enn Matisse. Dystrere Senere på året blir Picassos bilder dystrere; han låner fritt fra surrealismens forvrengninger og underlige sammenstillinger; han skaper oppløste versjoner av Korsfestelsen, inspirert av Matthias Grünewalds Isenheim-alter; og han lager en serie bilder i ulike teknikker hvor motivet er kvinner som drukner eller muligens blir reddet fra vannet, med skikkelser dels inspirert av renessansens og barokkens motiv med Kristi korsnedtakelse. Kanskje er det det stadig vanskeligere forholdet til Olga som farger denne kunsten; men Europas dystrere politiske vilkår preger også Picasso nå: den økonomiske depresjonen, nazistenes kommende maktovertakelse i Tyskland, den sosiale og politiske uroen og fascismens vekst i hans hjemland Spania. Gjennom utstillingen løper likevel, som klare kunstneriske høydepunkt, de mange maleriene av Kvinnen, skapt av en kunstner som aldri slår seg inn i den nonfigurative kunsten, noe som opplagt hadde vært en mulighet etter Picassos kubistiske periode mer enn 20 år tidligere. Han holder seg konsekvent til et figurativt formspråk og skaper malerier som balanserer lett og utvungent mellom det narrative og det dekorative: bilder som fortsatt er malerisk like levende med sine elegante linjer og rike farger – resultatet av et begjær som er dobbelt, idet det retter seg både mot selve maleriets fylde og mot dets motiv, kvinnen. Malt av en kunstner med en svært erotisk pensel.

706009

PÅSKEKRIM:Her er det meste feil KRIM: Ideen er dårlig. Tempoet er svakt. Framdriften treig. Språket slapt. Mads Peder Nordbo: Jenta uten hud. 372 sider. Oversatt av Erik Krogstad. Gyldendal. Åh, så trøtt jeg er av seriemordere og bestialske drap. Like lei er jeg av dårlige ideer, kjedelige folk, slapt språk og fortellinger som faller fra hverandre. Velkommen til danske Mads Peder Nordbo sin beretning om flådde og oppsprettede lik på Grønland. Fortellingen begynner da et gammelt lik blir funnet i breen. Den døde kroppen, det som er igjen av den, minner mistenkelig om flere lik fra noen tiår siden. Hmmm - kan det være en sammenheng? Hvis noen er i tvil: Spørsmålet er retorisk og ironisk, for selvsagt er det en sammenheng. Det forstår reporteren Matthew Cave, og det skjønner selv den sløveste leser. Resten av romanen er ikke stort bedre. Logiske brister finnes overalt, her er to av dem: Reporterhelten tror først at liket på breen er en mumifisert viking, for det påstår proffe museumsfolk som varsler en verdenssensasjon. Så hva gjør journalisten og hans fotograf? De går hjem og legger seg uten å publisere noe som helst - kan noen gi dem sparken så fort som fy? Og hvem blir reporterens nærmeste hjelper i jakten på sannheten alle vil skjule? En kvinne som nylig er er sluppet ut av fengsel etter å ha sonet en dom for fire drap - uten at vi får noen forklaring på hvorfor han stoler fullt og fast på henne. I tillegg skriver Nordbo virkelig dårlig, hvis vi skal stole på oversettelsen. Romanen er full av slappe ordvalg og upresise formuleringer. Vi leser at frostkalde Cave «mer eller mindre» får varmen tilbake, en tegning gjengir himmelen som «en turkis uendelighet» som «skimtes i langstrakte streif», landskapet er «formørket av de tunge skyenes og den sviktende solens skygge», og Cave skriver en artikkel om «de mørke tingene» som var gravd opp av kommunens arkiver. Mørke ting? Ting? Når så løsningen bare dukker opp, helt plutselig, fordi en person bestemmer seg for å fortelle, blir det bare en bekreftelse på at dette er for svakt helt fra ide til gjennomføring. Styr unna.

706010

Praktfull roman om organtransplantasjon BOK: Når organer fra én ungdoms fatale ulykkeskropp gir liv til flere fra dødens venteliste. Maylis de Kerangal: Reparere de levende. Roman. 251 sider oversatt av Thomas Lundbo. Aschehoug. Da nitten-tjueåringen Simon Limbres en grytidlig, hutrende kald morgen står opp for å dra ut og surfe med noen kamerater, har verken han eller andre noen tanke for at han i løpet av noen timer vil bli erklært død og flere av hans vitale organer før det har gått et døgn være inntransplantert i flere andre mennesker, og slik redde livene deres. “En lever, to lunger, to nyrer. Og et hjerte”, som det kort og medisinsk kan katalogiseres. Fra unge Simon drar ut til bølgene, kræsjer i bilen på veien hjem, organene hans er fordelt og til siste punktum settes, har franske Maylis de Kerangal (1967, debut 2000) skrevet en like gripende, personlig, etisk mangfoldig og medisinsk troverdig roman som den er fortelleteknisk og litterært imponerende, og ikke minst spennende. Maylis de Kerangal er allmektig og teknisk allvitende i sitt romanunivers, med en loggførers fulle kontroll over personenes gjøren og laden – deres tanker og kjensler med. (På én side er hun sågar til stede som et “jeg”.) Hun følger dem gjennom et døgn, og skildrer og kommenterer dem, deres liv, det hele i et uvanlig rikt vokabular. Fra gammelt av var det slik at man definerer en person som død når vedkommende slutter å puste og hjertet ikke lenger slår, men nå kan en pasient teknisk holdes i live hvor lenge som helst med kunstig åndedrett og kunstig tilføring av næring. Derfor blir medisinsk forstått død omdefinert til hjernedød: Når det ikke lenger fanges opp impulser til eller fra en hjerne, er hjernens eier død, mens f.eks. hjertet, “en tjue år gammel gutts svarte boks” i dette tilfelle, lar seg høste og omplante. Det blir gjort i “Reparere de levende”. Som det uttrykkes mot slutten av romanen, begraves nå her de døde, mens de ennå levende blir reparert med organer fra de døde. Hvis dette ser skremmende teknisk og mekanisk ut, er det ikke det underveis i de Keransals praktfulle roman: Hun blottlegger følelsene og sorgen til guttens foreldre, som i løpet av timer skal forsøke å ta inn over seg at sønnen der han ligger ubevegelig i en sykehusseng, stelt og fortsatt med farge på kinn, alt er død, og deres strid med emosjonelle innvendinger mot organdonasjon. Og det utvides til individualiserte etiske og emosjonelle refleksjoner og dilemmaer hos hele det omfattende galleriet av involverte personer, transplantasjonskoordinator, kirurger, anestesileger, pleiere – det medisinske personalet, familien – foreldre og lillesøster (som nesten blir glemt i løpet av dagen), kjæreste og venner omkring pasienten – den døde, og videre til de potensielle organmottakerne og deres pårørende. Mens guttens far “virret omkring i språkets utkanter”. Maylis de Kerangal er en uvanlig dyktig romankonstruktør og stilist, med et rikt språk, men også med et ordforråd som leseren ikke alltid kan forventes å være med på overført til norsk (“rhizomisk stjerneform”, “remanent”, “refraktær”, “takykardi”, “possementer” og “simulakrum” osv.), men som oversetteren inniblant kunne ha brukket ned i sin tekst. Som når han “akkomoderer synet” heller enn å “justere det, vende det til” lysforholdene, f.eks., og lar fugler bli “født” heller enn klekket. Og selv om det inngår i de Kerangals nøyaktige observasjoner og detaljrike stil, kan en en periode som drar seg over mer enn en side fra punktum til punktum (27-28) bli vel heseblesende. I en av de mest gripende, skakende og meningsfylte romaner det gjennom et langt liv har vært min glede å lese, der en forfatter greier ut om “den skjøre sonen i språket der døden kan erklæres”.

706012

Morten Abel:Når livet ikke leker Det virker som om han ikke har det så bra, men det er gjerne da det beste blir til. Morten Abel: "Evig din" (Commercial Animal) "Andre goe daga", flørten med Morten Abels gamle Bodø-dialekt, er åpningskuttet. Vel, så er den unnagjort, og dermed kan vi hygge oss. De resterende åtte sporene er en variert samling sanger som sammen står støtt. Hadde du trodd at Morten Abel hadde skrevet sin siste fine sang, må du tro om igjen. Han er popens svar på Kjetil Rekdal: Han kommer alltid tilbake. "Lenkegjengen" er en frisk låt om å komme seg hjem etter en tur på byen. Taxikøen er lang, og regnet høljer ned. Kanskje han ikke tror nok på Gud? Strykere fra Stavanger symfoniorkester er med her og på seks andre kutt. Elgitaren setter også sitt preg på platen, enten den trakteres av Øyvind Blomstrøm, Bjarte Aasmul, Nikolai Grasaasen eller Abel selv. "Evig din" er skrevet til datteren, varm, men samtidig avmektig. Nyttårssangen "I år som i fjor" åpner slik: Hvis eg kikke ned på bunnen eg ser et kjent fjes og hvis eg snur meg opp mot himmelen så gjør eg det forgjeves. Deretter fortsetter den med svartsynt tekst og frisk instrumentering. Når ting går godt man bygge bare fallhøyde, 'kje sant? "Vil det for mye" smaker av oppbrudd. Det som er hat var engang kjærlighet, synger Abel mens strykerne fyller rommet. "Aldeles nydelig" er Beatles-frisk, mens "Apen kjenner ingen" beveger seg inn i et mer elektronisk landskap. En uvanlig, men vellykket sang der han utnytter stavangerdialekten med o-uttale i hjort: Opp som en hjort Ned som en lort Det er ingen ting eg ikkje angrer på av alt det som eg har gjort. Deretter tar han det musikalske helt ut i "Lenge leve kjærligheten", en sang for store scener. Teksten er ikke like optimistisk: Hadde en drøm, men så forsvant den. Sistekuttet "Våkn opp" har en melodi skrevet sammen med Arne Hovda, i likhet med tre andre sanger her. Det er en leken låt, men igjen handler det om ting som går i stykker. Uansett er det en flott plate med ett unntak. Beste spor: "I år som i fjor", "Apen kjenner ingen", "Lenge leve kjærligheten".

706013

Lady Hardanger:Deilig jordnært Likte du debuten, vil du like denne også. Lady Hardanger: "Lost country" (Kinkverk) For to år siden debuterte Lady Hardanger med albumet "Young blood" og sanger skrevet av franske Stanley Brinks. Nå er de tilbake med en ny dose nedstrippet folk innspilt rundt én mikrofon. Denne gang har de lagd brorparten av sangene selv, mens Brinks står bak tittellåten "Lost country". I spissen finner vi Ingeleiv Berstad på vokal og fele, pluss Anne Lise Frøkedal, Olav Christer Rossebø, Ingemund Askeland og Jo Fougner Skansaar. De sier seg inspirert av folkemusikk fra hele verden, men røttene stikker dypest i det amerikanske landskapet i Louisiana og Appalachene. Begge steder står fela sentralt, sikkert mye av årsaken til at Berstad søker dit. Som på debuten avslutter de med et stykke ekte cajun, denne gang "Valse de Balfa". Med andre ord har lite endret seg, men så snakker vi også om tidløs musikk. Elegant utført med god plass til hvert instrument. Beste spor: "My oh my", "Lost country", "The beast".

706014

Lost Girls:Deilig smalt Kropp, kjønn og manipulasjon møter drivende elektroniske rytmer og spøkelsesaktig støy. Lost Girls: "Feeling" (Smalltown Supersound) Lost Girls er det nye prosjektet til Jenny Hval og multiinstrumentalist Håvard Volden, og har fått navnet sitt etter en kontroversiell, erotisk tegneserieroman. Hval og Volden har jobbet sammen i en årrekke og i 2012 ga de ut et album sammen som Nude on Sand. Det gikk meg hus forbi den gang, men dette prosjektet fant heldigvis veien til innboksen min. Platen, eller «tolvtommeren i to deler», inneholder to låter på 13 og 11 minutter. «Drive» har de to har laget og spilt sammen live en rekke ganger, under Jenny Hvals artistnavn. Introen er summende, før Hvals vokal kommer hviskende. Hun snakker om fremmede steder og ukjente rom. Om seg selv og sin egen kropp, om å være lighter, smaller, less hairy, more delicate. La meg stoppe og opp her og si hvor høyt jeg fryder meg over måten Hval bruker ord like mye som byggeklosser som meningsbærere. Youtubevideoer og hodetelefoner, parkeringsplasser og motorveier. Små situasjoner, som det å kjøpe kaffe og nye gensere, får større betydning, om eierskap. I want us all to cry together. Hun ber oss slippe tak, la oss rive med. Manipulerer hun oss? Låten bygger seg opp. Etter fem minutter en rytme, og vokalen finner nye veier. Dissonante rop i bakgrunnen, gjenkjennelig hvalske. Sju minutter og lyden av gråt knyttes til en stadig mer forlokkende rytme, som driver hele veien ut. Der «Drive» har en struktur, er «Accept» dryppende, dronete sci-fi støy. Neppe helt improvisert, men levende og jagende. Snublende gitarlyder, stikkende synther og etter hvert en overveldende kaotisk perkusjon. Vokalen først som et gjenferd i mørket, før den går over i messende uling. Ikke et spor du setter på i vintermørket på hytta dette. I det store bildet er det en smal, liten utgivelse. Men det er fascinerende halvtime som låter fryktelig stilig og som smyger seg fint inn i seiersrekken til en av Norges fremste kunstnere. Beste låter: Begge to.

706016

PÅSKEKRIM:Fire fæle løgnere skjuler sine spor BOK: Ruth Ware (40) er en original forteller, som slett ikke følger det vanlige krim-skjemaet. Ruth Ware: De fire løgnerne. Krim. 378 sider. Gyldendal. «De fire løgnerne» (originaltittel: «The Lying Game») er bare Wares tredje bok. Jeg likte godt den forrige - «Kvinnen i lugar 10» - om en skummel cruise-reise til Norge. Men i denne er det helt nye personer og nye ting som skjer: Den unge juristen Isa får en tekstmelding midt på natten: «Jeg trenger deg». Hun dropper alt i London, og tar med seg sin lille datter og til kystbyen Salten (England, ikke Lofoten). Her gikk hun på kostskole sammen med sine tre beste venninner. Venninnene pleide å spille det de kalte «lygespillet». De konkurrerte om å fortelle usanne historier til skolekameratene, og hvis de ble trodd, fikk de poeng. Det var bare en regel: De skulle aldri lyve til hverandre. Nå, sytten år med hemmeligheter senere, blir det funnet et lik på stranden. De fire venninnene hjalp til å skjule det liket for 17 år siden, men skjulte de et selvmord eller et mord? Ware skriver godt. Hun er spesielt god til å beskrive babyen til Isa: «Owen kan gi meg den indignerte, rødgråtende datteren min som kaster et fornærmet blikk opp på meg før hun med et tilfreds grynt finner brystet mitt». «Rødgråtende» er et nytt og godt ordbekjentskap for meg, det samme er «melkemett» som også beskriver babyen. Ware skriver så vi ser handlingen tydelig for oss. Måten hun beskriver fish and chips på, får tennene til å løpe i vann. Riktignok tar det 100 sider før handlingen kommer skikkelig i gang, men fra der av ruller det fint i vei. Det beste med Ware er at hun ikke følger det vanlige krim-skjemaet, med en politimann som løser et mord. Her har politiet en meget perifer rolle, og leseren aner ikke hva som kan komme til å skje. Ware drøfter på sin måte både vennskap og løgn på en klok måte, uten at det går på bekostning av framdriften i handlingen. Vi føler med de fire løgnerne, og håper at de ikke blir tatt. «De fire løgnerne» har kvinner i alle nøkkelroller. Det er en roman som oser, damper og spruter østrogen. Jeg tror at kvinnelige lesere vil like boken enda bedre enn jeg gjorde – og jeg likte den jo meget godt.

706017

Chip Taylor:Ryggen er fortsatt rak Cohen og Cash leverte noe av sitt beste på slutten, plater lik det Chip Taylor gjør nå. Chip Taylor: "Fix your words" (Train Wreck/Border) Artisten fra Yonkers i New York nærmer seg 78 og kan ha noen gode år igjen, men Chip Taylor er likevel i gang med oppsummeringen. Brødrene Jon og Barry Voight dukker nok en gang opp på omslaget, en skuespiller og en geolog som har nådd langt. Denne gang bruker han også sitt eget navn, James Wesley Voight, ved siden av artistnavnet. Taylor er mannen som skrev "Wild thing" og "Angel of the morning" før han ble gambler. Etter mange år vendte han tilbake sammen med Carrie Rodriguez og gikk siden solo med en hyppig utgivelsestakt. I 2016 ble han omsider innlemmet i Songwriters Hall of Fame, fire år etter at han skrev en av de fineste visene på denne siden av årtusenskiftet: "Fuck all the perfect people". De siste årene har han samarbeidet tett med den norske pianisten og produsenten Gøran Grini. I studio har vi også trommeslager Tony Leone (Chris Robinson Brotherhood), bassist Tony Mercadante og gitarist John Platania (Van Morrison), folk som har jobbet med Taylor i årevis. Han er med årene blitt en lavmælt herre, denne gang enda varsommere enn vanlig. Stemmen er redusert til rusten snakkesynging, assistert av kordamer à la Cohen. De holder seg godt nedpå, i likhet med musikerne. Sangene glir over i hverandre, mens Taylor forteller om hvordan livet var, er og kan bli hvis vi legger godviljen til. The power of kindness. Han deler det inn på vinylvis, der A-siden likner bønner mens B-siden vender blikket bakover. Mot slutten får vi "When I was kid" der han minnes Hank Williams som Luke the Drifter, et alias Williams brukte på starten av 50-tallet. Musikk i slekt med det Taylor gjør nå. Hans begrunnelse for å spille inn en sang er enkel nok: Rører den ved noe langt inni ham, gir ham en "chill", tar han vare på den. Sjelden har chill-faktoren hans vært like høy. Beste spor: Alle.

706018

PÅSKEKRIM:Verdens dårligste åpning KRIM: Danskene har fått en ny krimkomet, påstår noen. De tar feil. Dette starter hjelpeløst, og er på sitt beste helt ordinært. Jens Henrik Jensen: Hengte hunder. 444 sider. Oversatt av Henning Kolstad. Aschehoug. Hvis jeg skal kåre tidenes dårligste åpning av en krimroman, er Jens Henrik Jensens «Hengte hunder» garantert en finaleplass. Hør bare: «Det var som om hunden hadde strakt hals i et desperat forsøk på å snuse inn en aller siste duft av livet. Forgjeves. Snuten hadde ikke nådd sløret av mandelblomster over hodet. I de matte øynene avspeilet erkjennelsen seg i blekt demringslys.» Hæh? Beklager at jeg måtte utsette dere for dette, men når forfatteren beskriver et hundelik med så patosfylte ord og overspente formuleringer, fortjener han ikke bedre - i matte og døde hundeøyne skal vi liksom avspeile erkjennelse av livets slutt, eller hva er det egentlig? Resten er i hovedsak en ganske så ordinær historie om en dansk eks-soldat som er ødelagt av krigens gru (for å bruke en annen klisje som forfatteren tyr til i etterordet), men hentes inn igjen når etterretningen ber ham finne ut hvorfor mektige menn dør - og hvorfor hundene deres henges. Men trenger de egentlig den posttraumatiske antihelten for å løse gåten? Eller trenger de en avledning? Eller kanskje rett og slett en syndebukk? Underveis får vi alle ingredienser som er godkjent av krimforfatterlauget: En ensom helt med et trøblete familieliv, en fortid som truer med å innhente ham, et maktapparat der vi aldri vet hvem som er til å stole på, en kvinnelig hjelper (men er hun den han tror hun er?), den gode samtalen der skurken føler et akutt behov for å forklare seg - og ja, dere skjønner. Men midtveis skifter fortellingen karakter og beveger seg i retning av Dan Browns univers av hemmelige brorskap og maktens sammensvergelser. Vi blir fortalt om skjulte kart og bortgjemte rom, og dermed blir avslutningen nesten like søkt som åpningen er viljeløst komisk. Aschehoug omtaler Jensen som Danmarks nye krimkomet og satser stort på krimserien om ekssoldat Nils Oxen - to nye romaner skal gis ut det neste året. Det tilsvarer omtrent tusen krimsider vi ikke trenger lese. I stedet kan vi lete etter innsikt i døde dyreøyne mens vi erkjenner mandelblomstens duft eller hva det nå var.

706019

Eels:Genialt som alltid Det kommer gode ting etter de vonde, er budskapet fra Mark Oliver Everett. Eels: "The deconstruction" (Eworks/Border) Det gamle må rives før noe nytt kan bygges. Det er hva Mark Oliver Everett forteller oss når han åpnet sitt nye album med tittelkuttet "The deconstruction". Det behøver ikke å være negativt at noe raseres: The deconstruction has begun time for me to fall apart And if you think that it was rough I tell you nothing changes Till you start to break it down I break apart synger han i refrenget, med strykere og skeive lyder i bakgrunnen. Ikke et fast orkester denne gang, men satt sammen av folk som har stukket innom. Budskapet er at det er mulig å komme seg gjennom elendigheten. Ikke gi opp. I tråd med dette har Everett overvunnet utbrentheten og vendt tilbake til artistlivet. Han fyller tross alt ikke mer enn 55 år denne måneden, men det er er klart at når du har viet årene til å synge om død, depresjon og ulykkelig kjærlighet, så tærer det på deg. Særlig når han har vært omgitt av det samme. Det er lys i tunnelen på everettsk vis. Som i "Premonition": It's all gonna be fine. You can kill or be killed But the sun's gonna shine. En sang som skriker etter et gospelkor, men som han holder stramt i tømme. Mannen som for åtte år siden kalte skilsmissealbumet sitt for "End times", ble gift på nytt og kvitterer med linjer som you and I can really live, much more than survive. Dermed gjorde livet ham i stand til å skrive "Today is the day", en McCartney-frisk rocker om å endre kurs: Today is the day that I chuck everything I thought out the door Today is the day I ask myself what the hell was I living for Til og med videoen er lystig, tilsatt noen dråper vennlig ironi. Kuttet følges av vakre "Sweet scorched Earth", en kjærlighetssang om å holde sammen på denne brente jord. Varme "There I said it" har mye til felles med hans 25 år gamle "Manchester girl", mens framførelsen tangerer Randy Newman. Også spreke "You are a shining light" handler om kjærlighet i trange tider. Kanskje rollen som Brian i tv-serien "Love" har påvirket ham. Essensen i Eels har alltid vært at det er greit å ha det vondt. Her får budskapet sin egen sang i "Be hurt": Be hurt, the world can take it and so can you. Du er mer enn dine feiltrinn, så ikke la det ødelegge deg. Du vakler gjennom natten, men du kommer til å vinne kampen. Som om ikke dette er nok, avslutter han albumet med omsorgsfulle "In our cathedral". Det blir nesten i overkant når vi også har vært gjennom den søte vuggesangen "Archie goodnight", skrevet til hans første barn, snaut året gamle Archie. Men: I tråd med naturlovene er han nå skilt fra barnemoren og opphavet til kjærlighetssangene. Dessuten døde hans elskede hund Bobby Jr. i fjor, eneste levning etter forrige ekteskap. I "Bone dry" synger han om henne som har sugd hjertet hans tomt. Kanskje et forvarsel om neste album. De 15 kuttene er skrevet sporadisk i løpet av fire år, så innholdet spriker. Dermed ender det ikke opp som hans beste album, men sang for sang holder det lenge. Beste spor: "The deconstruction", "Bone dry", "Sweet scorched earth", "Be hurt", "You are a shining light".

706020

Will Sheff vil deg vel Desember 2016 var en god måned for låtskriving. Okkervil River: "In the rainbow rain" (ATO/Border) Hvor mange sanger er det laget om trakeotomi? Så vidt jeg vet bare én, og den kommer her. Will Sheff synger om da han var halvannet år og måtte reddes fra kvelning ved at legene skar et hull i halsen og førte inn et rør. Slike opplevelser setter spor, og han vier åpningskuttet til andre som har gått gjennom det samme: Den tidligere barneskuespilleren Gary Coleman da karrieren var over og livet ødelagt. Motown-sangeren Mary Wells mens hun blakket seg på sykehusregninger, avhengig av venners velvilje. Poeten Dylan Thomas før han døde på et sykehus mens kona Caitlin forbannet ham. Tre triste skjebner, så vi trenger Ray Davies i siste vers. 13 år gammel må han gjennom trakeotomi, og i løpet av den lange rekonvalesensen triller sykepleierne ham ut balkongen. Down that evening sun did sink Painting London and the river And that freaked-out future Kink Waterloo lit up for one sick kid And at 23 he recorded a song about it Sangen toner ut med "Waterloo sunset", og Sheff sier at han har jobbet hardt for å få detaljene riktig. Uansett er det en flott låt. Om ikke trakeotomi har inspirert mange låtskrivere, har det amerikanske presidentvalget gjort det. Eller som Sheff sier det: Hvis desember 2016 var godt for noe, var det for å skrive sanger. "The dream and the light" ble skrevet umiddelbart etter valget, en lang låt med god plass til en saksofonsolo. Etter 80-tallet ble saksofonen utkonkurrert av trompeten som foretrukket blåser i rocken, men nå dukker den stadig oftere opp igjen. Som på neste kutt, "Love somebody". Sangen ble skrevet i full fart på et hotellrom i siste liten, og slik lyder den. "Family song" er bedre, og "Pulled up the ribbon" er enda bedre. En mektig låt med et noe diffust innhold: The pink prince of failures is a spoiled sea sailor with terns and wailers. Countryaktige "Don't move back to LA" er også et høydepunkt, mens søte "Shelter" er inspirert av kjærestens arbeid med å redde forkomne husdyr. "How it is" har en 80-tallsfølelse, ikke bare på grunn av saksofonen. Trivelige "External actor" skal opprinnelig ha hatt rundt 30 vers, og for min del hadde ikke Sheff trengt å skjære ned på den. Okkervil River runder av med "Human being song", sentral når det gjelder Sheffs tema for platen: Å våge å håpe på noe bedre. Det er vanskelig å være et menneske, synger han. Vanskelig å uttrykke seg, vanskelig å innse at man kan feile. Sheff, som har begynt å gå på kvekermøter, byr ikke på løsninger, men på medfølelse: And I've got nothing smart to say To wrap it up, to come to close I hardly see beyond my nose And I've got no idea of What you've been through Or had to do Or rose above But brother, I believe in love Med seg har han et nytt Okkervil River, bestående av Benjamin Lazar Davis (bass), Will Graefe (gitar), Sarah Pedinotti (tangenter) og Cully Symington (perkusjon). Det er samme gjeng som var med på "Away"-turneen. Uansett er Okkervil River først og fremst 41 år gamle Will Robinson Sheff fra New Hampshire. Han har en strålende katalog bak seg, ikke det minste svekket av denne platen. Beste spor: "Famous tracheotomies", "The dream and the light", "Pulled up the ribbon", "Don't move back to LA", "Human being song".

706022

Josh Rouse:Gammel godlyd Vellykket oppussing anno 80-tallet. Josh Rouse: "Love in the modern age" (Yep Roc/Border) På albumet "1972" gikk Josh Rouse tilbake til lydbildet fra det året han ble født. Det er gått 15 år siden den platen, og i mellomtiden har han vært innom både americana, spanske viser og brasiliansk musikk. Ellers som mannen fra Nebraska sa det til Aftenbladet en gang: For hver plate får jeg nye fans, samtidig som jeg mister gamle. Denne gang er turen kommet til dem som savner lyden av 80-tallet, filtrert gjennom band som Blue Nile, Steely Dan, Pet Shop Boys, The Cure og Prefab Sprout, pluss Cohens mainstream-gjennombrudd. Fine «I’m your man» er ikke en coverversjon, men neppe et tilfeldig tittelvalg. Er det rart at dette er blitt en deilig iørefallende plate, nesten uansett om du liker sangene eller ei? Det føles godt å ha Rouse tilbake med en helstøpt plate, der noen av kuttene glir inn blant hans beste. Beste spor: "Women and the wind", "I'm your man", "There was a time".

706024

Stina Kjelstad har funnet seg selv Hun synger om hjemlengsel, og det er nettopp dit hun er kommet med soloalbum nummer to: Hjem. Stina Kjelstad: "Home" (Fjorden Music) Det er gått sju år siden "Fading slowly" fra Stina Kjelstad. Den gang sang hun også i Vindrosa, og de senere årene har hun vært med i trioen Songs From The Sea. Nå er hennes andre soloalbum spilt inn i samarbeid med samboer Andreas Barsnes Onarheim. Toten-jenta kom for å studere dans i Stavanger i 2009, men skadet seg, vendte tilbake til musikken og ble boende. "Joni" viser hvor inspirasjonen kommer fra: You comfort me when I'm lonely. Your melodies puts med at ease and your tunes they set me free. Joni har etternavn Mitchell, om du skulle lure. "Rock 'n' roll" er en sang nevnte Joni godt kunne sunget, men Kjelstad greier det bra selv. Koringen skader heller ikke. Sangene er i det hele tatt lekkert tilrettelagt, som når trompeten til Simen Kiil Halvorsen dukker opp på "That darkened road". Melodiene er bygd opp rundt Kjelstads akustiske gitar, med tilførsel av orgel, dobro, banjo, steelgitar, kontrabass, trommer og mer til der det måtte passe. I alt er 13 musikere involvert i prosjektet, invitert med underveis. Hun åpner varsomt med "Home", like skjør som den er lengtende og nesten gjennomsiktig vakker. "Tell me when it's over" er mer intim, om å bli forlatt. Et poprefreng sniker seg inn, men det er stemmen og instrumenteringen som stjeler showet. "Things may change" er en myk trøst, mens "Like a sail" har et forsiktig håp. Å kombinere celloen til Ellen-Martine Gismervik med munnspillet til Thorleifur Gaukur Davidsson er en genistrek. "The games you play" er en ny oppbruddsang, der noen sikkert noen vil kjenne seg igjen. "Take me away" er drømmen om et bedre sted. "Love" har en naiv tekst når du leser den, men Kjelstad gir den liv. I tillegg kommer rimene uanstrengt. Flott gjort, og en nydelig plate. Beste spor: "Home", "Tell me when it's over", "That darkened road".

706025

Den uklare andreboka BOK: To fortellinger om et brudd - men med for liten sammenheng. Eivind Sudmann Larsen: Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre. Roman. Cappelen Damm. Når et par gjør det slutt, er det alltid to fortellinger om hvorfor det gikk som det gikk. I Eivind Sudmann Larsens nye roman «Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre» får vi serverte begge disse historie. Et par gjør det slutt, to narrativ skapes. Thomas har møtt igjen en gammel flamme, og vært utro over lengre tid. Sigrid, (eks)kjæresten til Thomas, finner noen bilder som avslører utroskapen. Dermed flytter hun hjem til faren etter bruddet, og her møter hun en gammel venninne. Når vi møter Sigrid, ser hun tilbake på bruddet, og vi følger henne i tiden etterpå. Midt i romanen endres synsvinkelen og Thomas tar over stafettpinnen. Vi møter han før bruddet, i det han er i ferd med å ta valget som endrer livet hans for alltid. Sudmann Larsen skriver godt, og skildrer små hendelser og refleksjoner som gjør det lett å tro på karakterene. Men fortellingen er flakkende. Hva er det egentlig denne romanen skal si oss, leserne? De to forskjellige historiene har for liten sammenheng. Visst handler det om et kjærestepar, men Sigrids handlinger og fortelling skraper bare på overflaten av bruddet, og vice versa. Det er når Thomas har ordet historien griper sterkest. Sigrids tilbakevending, tosomheten hun etablerer med sin døende far, blir aldri mer enn overfladiske beretninger fra et stille liv. Hun har aldri før hatt et slikt liv, med «så få gjøremål, så praktisk orienterte oppgaver. Bygge mur. Lage mat og spise sammen med faren”, som det står. Men det blir ingenting ut av dette. Hun bruker forbløffende lite tid og krefter på å bearbeide bruddet. Thomas sin historie er noe tydeligere, en får en forståelse av hvorfor han trekkes mot ekskjæresten, men ikke hvor vanskelig det er bedra personen han deler livet med. Å bli bedratt er noe av det verste som kan skje et menneske. Å bedra noen, er som regel en belastning. Ingenting av dette formidler Sudmann Larsen i sin roman. I stedet lurer jeg på hva denne romanen egentlig undersøker. Jeg er ennå ikke sikker.

706027

Når det enkle er det beste UTSTILLING: En av de flotteste utstillingene du kan se denne våren, skriver Trond Borgen om Terje Roalkvam på Hå gamle prestegard. Hå gamle prestegard: Terje Roalkvam, DIVISO. Skulptur, installasjon, t.o.m. 27. mai I Terje Roalkvams utstilling på Hå ser vi hvor tilsynelatende enkelt en kunstner kan arbeide, om han bare gjør det presist nok. Med sin helt særegne følsomhet skaper han skulptur og installasjon som kombinerer ulike materialer i sterkt konsentrert form. Strengt, men rikt; asketisk, men også sensuelt. Presisjonen ligger både i valg av materialer og i den skulpturelle formingen av dem. Utstillingens 14 verk blir en slags kunstens ideogrammer på vegg og gulv – en sammenhengende meditasjon over kunstens vesen og vokabular. Det er hele tiden det harde, kalde industrimaterialet aluminium som møter naturens egne materialer: stein, fossil, tre, kongler, blåskjell. Kontrastene er store, og de føyes sammen av en skapende vilje og en følelse av balanse som, paradoksalt nok, bare kan balanseres med en slags ubalanse. Roalkvam er altså ikke ute etter harmoni, men samspill. Det glatte og det rue, det varme og det kalde, det lyse og det mørke. Så heter også utstillingen «DIVISO» (delt). Geometri På ett plan ser vi romantiske naturforestillinger som møter kald industri, og organiske former som både kolliderer og konverserer med geometrisk renhet. De geometriske grunnformene, kvadratet, sirkelen, trekanten og linjen, skaper en nærmest ufravikelig struktur som verkene kan konstrueres omkring, og som vi kan oppleve rommet gjennom. En aluminiumsirkel ligger på gulvet – «CIRCULI/MARE» – omkranset av en stor ring av blåskjell – en markering både av punkt og utstrekning. Som et stykke land art. Intallasjonen forholder seg, ganske nøkternt, men sanselig, til rommet, utstillingssalen, og kroppen min i den. Men den strekker seg langt utover dette rommet. Det er som om den sier: her er jeg, i dette punktet, likevel midt i et hav av liv, og i et hav av død. Slik sprenger dette kunstverket minimalismens renhet, for her trekkes hele den uendelige naturen inn i kunsten, som en sveipende, men altså helt presis, kunstnerisk gest. Suverent flott, både å se på og å meditere over. Når Roalkvam slik trekker naturbegrepet inn i kunsten, er det som om han aktiverer den gamle forestillingen om det sublime i vår naturopplevelse; ikke lenger tradisjonelt romantisk, nå mer som en intellektuell og materiell lek som ikke lenger overvelder oss, men som likevel kan gi oss et grunnlag for en både tankemessig og emosjonell fordypning. Snitt Flere av skulpturene er todelte, med aluminium og stein. Det er en videreutvikling av diptykonet, den todelte altertavlen, men her uten noe metafysisk perspektiv. For dette er konkret kunst, hvor materialenes egenverdi står sentralt, og hvor kombinasjonen av materialer skaper uvanlige og overraskende konstellasjoner – av noe hittil usett. Det vi får i denne utstillingen, er snitt i rom og materie. Vi får en utsøkt behandling av form, struktur og tekstur; og vi får glimt av underlige systemer som, til tross for den presise geometrien, rokker ved våre forestillinger om en rasjonell verden. Derfor er dette en av de flotteste utstillingene du kan se denne våren.

706028

Her skal det tørkes tårer TEATER: De snufses på scenen, og det tørkes tårer i salen. Gretelill Tangen sin avskjedsforestilling er blitt et vakkert og rørende lite teaterstykke om de store spørsmål. Rogaland teater, intimscenen: 3. august 1964. Av Tore Renberg. Regi: Arild Østin Ommundsen. Scenografi: Arne Nøst. Musikk: Thomas Dybdahl. Visuelt uttrykk og foto: Stig Håvard Dirdal Med: Gretelill Tangen og Mareike Wang. Rogaland teater satser både stort og stille når de, støttet av Sandnes sparebank, skaper en avskjedsforestilling for veteranen Gretelill Tangen. Tre av regionens store kulturnavn er hyret inn - Tore Renberg har skrevet stykket, Thomas Dybdahl står for musikken, og filmskaperen Arild Østin Ommundsen har for første gang teaterregi. Dempet, vakkert Ingen av dem tar dristige, store grep. I stedet gir de oss en nedtonet og vakker fortelling full av nostalgi og varm menneskelighet. Ingen effekter stjeler oppmerksomheten fra det som er viktig her; historien som avdekkes lag for lag, historien om Gretelill Tangen som mormor og Mareike Wang som barnebarnet . 14-åringen er sjuk med feber og hoste, og derfor skal de to tilbringe en dag sammen, i august 1964. Så møtes de slik generasjoner ofte møtes, i en kombinasjon av den oppgitthet som skapes av generasjonskløften, og den fortrolighet som ofte oppstår når foreldrene ikke er til stede. Det er vart og fint skrevet, og det er vart og fint framført. Men vi forstår helt fra starten at det er noe som ikke blir fortalt, noe mormor ikke vil dele. Dette uuttalte er motoren i den time lange forestillingen, og 14-åringen sanser at det finnes noe mer. Noe om foreldrene - hvorfor er de borte i dag? Noe om mormor som plutselig må på jobb - hvorfor får ikke barnebarnet være med? Spørsmål og svar Vi får ikke svar på alle spørsmål, men steg for steg, setning for setning, tone for tone, gardin for gardin nærmer vi oss menneskenes såreste punkt - barnet og meningsløs død, det som ingen snakket om, det som var et tabu. Derfra og ut er dette en andakt, i betydningen samtale og refleksjon om livets store spørsmål, om sorg og savn, om kjærlighet og nærhet, om liv og død. Det er nydelig gjort, og det viser igjen at Tore Renberg er stor når han går inn i det mest følsomme - når han er skamløst sentimental. (Det samme ser vi i flotte «Indianeren» som får repriserunde fra 25. mai - se den, om du ikke har fått den med deg før!) Mjuke toner Her får han følge av Thomas Dybdahls mjuke toner, melankolsk så det holder, men med noen små varsler innimellom, om at det blir mørkere, dette. Filmskaper Arild Østin Ommundsen debuterer solid som teaterregissør. Også han velger enkle, trygge løsninger. Ingen fiksfakserier, men elegant og effektiv bruk av gardinene som trekkes bort og skaper større og større dybde, bokstavelig og billedlig. Arne Nøst, teatersjefen sjøl, har sammen med Stig Håvard Dirdal skapt et rolig og visuelt preg som aldri forstyrrer fortellingen. Og på scenen, der står Mareike Wang som småfrekk jentunge, sårbar og nysgjerrig, fremmelig og keitete. Og Gretelill Tangen gjør som hun ofte har gjort, framstilt den litt strenge, munnrappe, eldre kvinnen som kan øse av vidd og livsvisdom. Mest det siste. Dette er slett ingen dum måte å ta offisiell avskjed på!

706029

Liten, stygg bok proppet med selvfølgeligheter Hvis du noengang har prøvd å slanke deg, vet du allerede alt som står i Bernatte Fisers «Ned i vekt!». Bernadette Fisers Ned i vekt! En liten guide til STOR endring Oversatt av Lisbeth Kristoffersen 135 sider Gyldendal Det er tilsynelatende et helt umettelig marked for bøker som forteller deg hvordan du med helt enkle grep skal bli slankere og sunnere og lykkeligere. Dette er en av de klassiske historiene hvor en svært overvektig kvinne har klart å bli veldig slank ved hjelp av noen helt enkle grep, og nå kan DU oppleve det samme, hvis du bare kjøper denne boka. Fisers klarte å gå kolossalt mye ned i vekt ved å kutte sukker og raske karbohydrater, og boka anbefaler at man legger om til et moderat lavkarbo-kosthold. Hun føyer seg altså inn i den endeløse rekken av folk som mener at myndighetenes forskningsbaserte kostråd har gjort oss feite og syke. I tillegg anbefaler forfatteren av man sørger for å få beveget seg, at man skal spise rent og naturlig, få nok søvn og generelt ta godt var på seg selv. Det er med andre ord ikke grensesprengende innsikter, dette, men egentlig mer en fælt illustrert samling av de rådene internettet allerede flommer over av. At det skulle være et marked for å formidle dette i bokform, er egentlig ganske utrolig.

706030

Vondt, vakkert og fremdeles noe av det beste du kan se på tv TV-ANMELDELSE: «The Handmaid’s Tale» fortsetter å borre i ondskapen. Det er en av de aller beste tv-seiene du kan se, men du må orke en god del graps. «The Handmaid’s Tale», sesong 2, HBO. Serieskaper: Bruce Miller. Sjanger: Drama, sci-fi, thriller. I all kjapphet: Vi følger fremdeles Margaret Atwoods historie om en USA-framtid der kristne fundamentalister har tatt styringen i USA. De få kvinnene som fremdeles kan få barn er sex- og fødselsslaver for de barnløse familiene som styrer landet. Elisabeth Moss er fabelaktig i rollen som June Osborne, en av kvinnene i rødt, «handmaids», rugemaskiner, angivelig etter Guds vilje. «There will be consequences», tordnet Tante Lydia da et forsiktig opprør blant fødselskvinnene startet i slutten av første sesong. Og konsekvenser blir det. Starten av sesong to er en fryktelig oppvisning i hvordan man påfører folk plager. For noen vil dette, og andre vonde scener, bli litt mye. Men en av seriens mange styrker er nettopp at den ikke slipper ondskapen så lett. Du får virkelig kjenne på mørket, uten at de undertrykte får sitt umiddelbare comeback. Det er vondt og det setter seg i magen. Så har serieskaperne puttet inn små lommer av håp, av motstand og varme. De lyse og oppløftende øyeblikkene er ikke mange og ikke lange, men de er disse som driver serien framover. Bildene og scenene er ofte saktegående og stiliserte. Fargepaletten er utspekulert flott der den veksler mellom det symbolsk gråe, nitrist brunt og utvalgte fargesterke øyeblikk. I andre sesong blir vi presentert for nye steder og nye problemstillinger. Både den oppløftende motstanden og de forferdelige koloniene, som det ble hintet om i første sesong, kommer til syne. I effektive tilbakeblikk nøstes flere av forhistoriene opp. Her ligger også de små huskelappene om alt det vi har, og som vi må ta vare på. I dystopien er det overgrep, ingen frihet, strengt mannestyrt og hensynsløse overgrep. Tilbakeblikkene viser utdanning, pressefrihet, seksuell frihet og likestilling, og ikke minst hvordan disse tingene forsvinner når Gilead-regimet tar over. «The Handmaid’s Tale» er fremdeles en visuell stilfest som forsker i menneskers aller mørkeste kroker. Både hovedroller og biroller er strålende, fortellingen effektiv og spennende og filmspråket fullt av finesser, symbolikk og fantastiske bilder. Men du må altså ha mage til å se en del smerte. Sesong 2 av «The Handmaid’s Tale» har premiere på HBO Nordic 26. april.

706031

Charley Crockett:Texaner i Tennessee Han styrer sørstatsmiksen med stødig stemme. Charley Crockett: "Lonesome as a shadow" (Thirty Tigers/Border) Han burde hatt en flådd vaskebjørn på hodet, men cowboyhatten er vel mer naturlig. Charley Crockett er oppvokst i trange kår i San Benito i Texas og er altså en etterkommer av selveste Davy Crockett. Unge Crockett har gått gradene ved å opptre på gatene i New Orleans, New York og i Europa. Tilbake i Texas debuterte han for tre år siden med blues og fulgte opp med blues og country. I fjor var det honky tonk, og nå har han satt kursen for Memphis i Tennessee. Sangene ble spilt inn live i Sam Phillips-studioet, et annet navn med historisk sus. Vi får country, blues, cajun og zydeco og selvsagt Memphis-soul. Crockett beveger seg uanstrengt mellom stilartene, med en stemme som lyder eldre enn han ser ut til å være. Den fanger deg fort inn, uansett om du liker låten eller ei. Bare hør nakne "I change yo mind". En texaner i Tennessee, etterkommer av en tennessean som endte sine dager i Texas i 1836. Beste spor: "Ain't gotta worry child", "How long will I last", "Change yo mind".

706032

For tynt om Iran SAKPROSA: Mah-Rukh Ali er ein dyktig formidlar, men denne gongen har ho gjort det for lettvint for seg. Mah-Rukh Ali: Iran og det nye Midtøsten 187 sider Kagge forlag Iran er ei stormakt i Midtausten - eit rikt oljeland, ei potensiell atommakt og ein viktig spelar i Syria og andre regionale konfliktar. Samtidig er landet fullt av indre spenningar som frå tid til anna dukkar opp til overflata, og mange spør seg om kor lenge det snart 40 år gamle islamistiske prestestyret kan halda seg ved makta. Det er altså god grunn til å søkja meir kunnskap om utviklinga i Iran. Mah-Rukh Ali, tidlegare TV2-journalist og gjesteforskar ved Oxford og Harvard, burde i så måte ha det beste utgangspunktet. Dessverre lever ho ikkje opp til forventningane. Ein helt og to skurkar Ali stiller spørsmålet om kvifor eit «kulturelskande, tenkande folk» valde å la seg styra av fundamentalistiske prestar som legg ei streng, religiøs ramme om dagleglivet. Ho prøver å gi svar ved å portrettera tre historiske personar, ein helt og to skurkar. Helten er den karismatiske statsministeren Mohammed Mossadegh, som vart styrta i 1953 i eit kupp støtta av USA og Storbritannia, etter at Mossadegh nasjonaliserte den vestlege oljeindustrien i landet. Her ser Ali årsaka til det ho meiner er ein grunnfesta mistillit til Vesten i det iranske folket. Skurkane er sjah Muhammed Reza Pahlavi (som Ali av ein eller annan grunn konsekvent omtalar med særnamnet Shah), monarken som styrte Iran meir eller mindre eineveldig frå Mossadeghs fall til 1979. Med sitt utsvevande jetset-liv i kombinasjon med hard undertrykking av opposisjonen vart han hata av store delar av folket. Dermed var det duka for den islamske revolusjonen, som førte den strenge islamske lærde ayatolla Khomeini til makta og gjorde Iran til den første islamske republikken i verda. Med sin personlege karisma og sine slagord mot vestleg imperialisme, forførte Khomeini iranarane til å velja eit system dei ikkje kunne angra på, skriv Mah-Rukh Ali. Ho meiner at den islamske statsordninga, med eit religiøst vaktarråd som passar på politikarane, framleis står svært sterkt i landet. Offentleg og privat Det kan godt henda, men dokumentasjonen er mager. Ali intervjuar eit par framståande konservative, ein vestleg journalist og ein Mossadegh-tilhengar i eksil, og har spreidde referansar til andre samtalepartnarar. Men den politiske historia sidan Khomeinis død i 1989 er ho knapt innom, trass i at det har vore fleire harde konfrontasjonar mellom reformistar og konservative sidan den tid. Ei oversikt over dei viktigaste politiske kreftene dagens Iran burde ha vore elementært. Me får heller ikkje vita mykje om den økonomiske og sosiale utviklinga i landet, heller ikkje om utanrikspolitikken. Irans forhold til Saudi-Arabia, Israel, USA eller til terrorgrupper i regionen blir liggjande i skuggen, og boka lever dermed ikkje opp til den ambisiøse tittelen. Mah-Rukh Ali er sannsynlegvis inne på eit sentralt punkt når ho skriv at det iranske regimet er rigid når det gjeld ideologi, men ganske fleksibelt når det gjeld å implementera ideologien. Ho er i alle fall ikkje den første som peikar på at i privatlivet, bak den stramme offentlege fasaden, lever iranarane ganske fritt. Og på eit viktig symbolsk område som bruk av sjal eller hijab, er det faktisk eit visst spelerom for å signalisera kor du står gjennom graden av tildekking. Her har Ali gode ansatsar, men alt i alt er «Iran og det nye Midtøsten» for tynn og overflatisk til at me får særleg ny innsikt. Det er synd, for Ali har utan tvil både kunnskapar og formidlingsevne. Men denne gongen har ho vore for lettvint.

706033

BOK:Glupt tenkt, dyktig utført BOK: Fire tekster som svinger fra det ypperlige til det likegyldige. Colum McCann: Tretten måter å se på. Noveller. Oversatt av Håvard Syvertsen. 254 sider. Cappelen Damm. Gjennom tre romaner som tidligere er gitt ut på norsk, har Colum McCann - født 1965 i Dublin, nå bosatt i USA - markert seg som en storartet forteller i det brede format. «Tretten måter å se på» understreker at han på sitt beste også kan skrive strålende noveller. Den innledende tittelteksten strekker seg fra side 9 til side 152 og er nærmest det man kaller en «novella» - en sjangerbetegnelse som antyder en krysning mellom den lange novellen og kortromanen. På elegant, systematisk vis tar denne jødisk-katolske familiehistorien om mordet på en pensjonert dommer i New York utgangspunkt i det tretten strofers lange diktet «Thirteen Ways of Looking at a Blackbird». Hvert av de tretten nummererte kapitlene som den fiktive McCann-fortellingen er inndelt i, åpner med en epitafaktig strofe hentet fra nettopp dette Wallace Stevens-diktet. Det avanserte komposisjonsmønsteret avdekker ikke bare en virtuos tekstkonstruktør, det sørger også for at perspektivet uavlatelig varierer mellom svarttrostens øye og ulike overvåkingskameraer som prøver å fange inn den drepte hovedkarakteren i skiftende situasjoner uten at den krimaktige spenningen punkteres. Det hele virker glupt tenkt, dyktig utført. Overbevisende er også avslutningsnovellen om en aldrende, irskfødt nonne bosatt på Long Island som for 37 år siden ble kidnappet, torturert og voldtatt i Colombia, og som i TV-ruta brått gjenkjenner illgjerningsmannen som sentral aktør under en fredskonferanse i London. I avslutningsscenen oppsøker hun torturisten som «har polert alle løgnene sine» under et nytt navn. Og igjen makter dikteren å kople det vakre , melankolsk klingende synet av svarttrosten sammen med et overvåkingskamera som fanger inn en brutal sannhet, denne gang hinsides enhver falsk freds- og forsoningsvilje. Mest bevegende er likevel mesternovellen «Sh’khol» om en 48-årig, skilt, jødiskættet oversetter og den 13 år gamle, døve adoptivsønnen hennes. De skal feire jul sammen i Galway på den irske vestkysten, sønnen får en litt for stor våtdrakt i julegave, og stor dramatikk oppstår. Det mor-sønn-forholdet som her avtegner seg, midt i et veldig alvor, virker ikke bare troverdig. Det er varmt og intenst og rørende, for så å åpne for en overrumplende slutt. Derimot framstår metateksten «Hvor mye er klokken nå, der du er?», med innslag av selvbiografisk stoff, som en bagatell, noe en sikker norsk oversettelse ikke kan skjule.

706035

Johnny Red:Vind og vått jærvær Mer jæricana fra Johnny, denne gang uten bandet. Johnny Red: "Of love and death" (JRPH Records) Etter to album med Johnny Red & The Prayerhouse People gir vokalisten nå ut et soloalbum. John Gravdal fra Vigrestad og Bryne, alias Johnny Red, byr på 12 sanger om kjærlighet og død. Kårstein Bø fra Prayerhouse People er med, og Gravdal og Bø har holdt sammen siden forløperen Laymen. Eirik Eik, Helene Reite Uglem, Anne Marie Mellemstrand og Aslaug Gravdal er andre bidragsytere, med Thomas Berg som produsent. Johnny Red åpner sterkt med "When the tangerine's about to go". Med I was born and aged on the Western shore, where the winds and waves sweep the human floor plasserer han seg midt i jærlandskapet, og der blir han værende. "Death's blues" er en dyster sang om døden, mens "You and I" tar for seg kjærligheten. Det er noe gammel-dylansk over sistnevnte, uten at det er negativt. Johnny Red veksler videre fint mellom det akustiske og det kraftigere, og alt i alt er dette et dusin overbevisende låter. Beste spor: "When the tangerine's about to go", "Hitting ghosts", "Broken heart".

706036

Overlesset mareritt i Mexico Selv ikke et flott knippe skuespillere kan løfte «Gringo» fra følelsen av gjennomsnitts B-film spekket med tomme kalorier og altfor mye mas og folk. Gringo Sjanger: Actionkomedie. Nasjonalitet: USA/Australia 2018. Regi: Nash Edgerton. Skuespillere: David Oyelowo, Charlize Theron, Joel Edgerton, Amanda Seyfried, Paris Jackson, Thandie Newton, Michael Angarano. Lengde: 1 time 51 min. Aldersgrense: 15 år. Så mye svik. Og grådighet. Og kynisme. Så mange slags hevnopplegg, og så mange slags skurkesjeler. «Gringo» prøver å være både hardkokt, spennende og morsom på en gang. Men lykkes ikke med noen av delene. Til det er filmen for lite smart og originalt skrudd sammen. Kjip kompis Vår mann i dette ormebolet er Harold (David Oyelowo). Pliktoppfyllende som få, og evig takknemlig til sin gode venn Rich (Joel Edgerton), som har skaffet ham jobben i det Chicago-baserte farmasøytiske selskapet der Rich er selveste sjefen. Han aner ingenting om hvilke kyniske planer Rich har for både ham og selskapet. Men da de to drar på forretningsreise til Mexico sammen med sleske Elaine (Charlize Theron) til pillefabrikken som produserer ettertraktede cannabispiller, får han seg en skikkelig øyeåpner. Plutselig er den uerfarne skurkehjernen Harold viklet inn i trøbbel med både lokalt narkokartell, grådige småskurker og en lyssky leiesoldat. Men det er mye mer: Sidehistorier om utroskap, bistandsarbeid og naive ungdommer med gratisbillett til Mexico. Passe greie nok hver for seg, men summen av alle disse forviklingene demper spenningskurven kraftig. Sjeldne godbiter Visst finnes det tilløp til litt heftig action, blekksvart humor og frekke karikaturer innimellom her. Men godbitene er for sjeldne, og altfor godt innpakket i stereotyper, krampekjapp dialog og forutsigbarhet. Selv solid innsats fra David Oyelowo, Charlize Theron, Joel Edgerton, Amanda Seyfried og Thandie Newton, samt en herlig liten rolle til Michael Jackson-datter Paris, greier ikke å kamuflere at «Gringo» stort sett er en slapp og uinspirert affære.

706037

BOK:Her strekker ikke den gode vilje til BOK: Søndagsskolefortelling fra dansk-norsk slaveøy i Karibia på 1700-tallet. Elise Skranefjell: Den lange reisen til St. Croix. Bind I: Ferdinand. Roman. 269 sider. Publica. Elise Skranefjell (1945) har tidligere gitt ut den skjønnlitterære trilogien «Når tausheten taler», så leseren forventer at hun behersker grunnleggende episke ferdigheter når hun nå tar fatt på et nytt flerebindsverk. Som «Når tausheten taler» tar også «Den lange reisen til St. Croix» utgangspunkt i historiske personer i forfatterens slekt. Der den første serien dreier rundt hennes morfar, en skipper i utlendighet, begynner «Den lange reisen ...» med hennes tipp-tipp-tipp oldefar, Ferdinand August Charisius, og hans år på den dansk-norske slaveøya St. Croix, 1764-1779. Stoff om hans person har nok vært magert, men her skulle være massevis å fabulere sannsynlig og realistisk omkring hvis man i romanform turde gi seg i kast med det: Forfar Charisius foretok selv den første folketellingen på den vesle sukkerplantasjeøya, totalavhengig av slavedrift. Han dokumenterte at det i 1769 bodde 18002 slaver, mot 1837 frie, på St. Croix, en statistisk opplysning av episke proporsjoner. Forfatteren velger å anse embetsutøver Ferdinand på mildeste vis, en velmenende humanist i opplysningtidas ånd, en altruist som ikke tar imot flere bestikkelser enn system og sedvane fordrer. Ved ankomst får han som en del av lønna tildelt en kvinnelig husslave til å ta seg av matlaging og daglig stell, og for øvrig til døgnet rundt-benyttelse «av deris legeme ... for at bruge til hva gavn man vil». I så måte er han et nærmest kroppsløst dydsmønster, men gifter seg med årene med en kvinne med slavebakgrunn og flytter til en bydel der «blanke» ikke bor. Språkføring, ubehjelpelige dialoger, synsvinklene omskaper dette voldelige, sydende, fornedrende livet til en søndagsskolefortelling, som når Ferdinand synes «det var morsomt å se hvor dyktige sjøfolkene» var. Og når slappe «deilig» og «aldeles nydelig» er representative uttrykk for innlevelsesnivået, når hun «smilte varmt til ham» (203) «med stjerner i øynene» (236), blir man hensatt til borgerlige salonger fjernt fra karibisk tropehete, dødsslitne nakne slaver og pisken. Else Skranefjell har dessuten med sitt bind 1 om «Ferdinand» vært ekstra uheldig med timingen, når allerede norske Fartein Horgar er flere bøker på vei med sin romanserie fra dansk-norske Karibia, for ikke å snakke om framstillinger fra samme kanter (men noe seinere) hos Steinar Løding i fjorårets praktfulle «Jernalderdrøm. Tredje bok, Bind 2». Det er rått parti.

706039

BOK:Den komplette roman BOK: Brutalitet og menneskeforakt bekjemper verdighet og humanitet på slavenes øyer. Mich Vraa: Håpet. Roman. 347 sider oversatt av Arve Torkelsen. Bazar. Danske Mich Vraa (1954, debut 1979) hadde gitt ut mange bøker før han i 2016 med romanen «Håpet» opplevde det helt store gjennombruddet. Med «Håpet» har han da også klart det doble kunststykket både å skrive en mektig historisk roman med overveldende, grusomme, grafisk detaljerte og viktige fortellinger og facts fra vår felles dansk-norske slaveholdhistorie og en avrundet fiksjon som i sin harmoniske, gjennomførte komposisjon tilfredsstiller de fleste krav til en underholdningsroman – det siste nesten så det mot slutten kan bli vel harmonisk. «Håpet» har tre tidsplan som til sammen strekker seg over førti år, med mange fortellere, men slik at det store antall personer står i forhold til hverandre over tid og sted og bidrar til den samlede framstillingen. Skriveteknisk består den av en lang rekke brev, rapporter og forordninger, personenes egne fortellinger i hopp og kast, ikke alltid kronologiske. Det begynner med at rederens unge datter mot slutten av året 1802 skal få være med sin far på første etappe av fregatten «Håpet»s lange ferd ut fra København mot Vest-Indias fjerne kyster. Det er lenge siden faren som eier og skipper sist foretok hele den lange turen. Det som skjedde den gangen, i 1787, fikk ham bort fra slavehandelen, slavenes kyster i Afrika og Karibia, og er en essensen i den ene hoveddelen av «Håpet»: På veien gjorde slavene opprør, drepte skipslegens unge kone og besvangret rederens – med den unge «mulattpiken» Maria, og som altså nå gleder seg til noen dager på sjøen med Far, forstår leseren etterhvert. Dette stoffet utgjør alene en pinefull beretning om «avgrunnsdyp brutalitet og menneskeforakt», som forfatteren selv kaller det. Den utdypes fra det tredje tidsplanet, da den unge professor, humanistiske idealist og forfatter Mikkel Eide reiser ut til St. Thomas for å skildre folk og forhold der ute, med det formål å få gjort endelige slutt på slaveholdet i kongens kolonier: «Og jeg ser meg selv i speilet og ser en hvit mann. Og jeg føler avsky.» Idealismen hans får nødvendigvis vanskelige dager i møtet med livet som det er i Karibia; men Mich Vraa lykkes med sin skrivekunst så «Håpet» blir en episk og stilistisk leseopplevelse av historietimer samtidig som man frydes over en velskapt roman om ulykkelige steder og folk, fornedrelse og ukuelig overlevingsvilje.

706042

Fattigkunst gjør rik UTSTILLING: Først ser det ut som om denne kunsten er innadvendt og bare handler om seg selv. Men så oppdager vår anmelder noe mer. Galleri Opdahl: Vera Kox, Abbreviated Extensions. Objekter, t.o.m. 22.april Noen ganger handler en kunstutstilling tilsynelatende kun om seg selv. Slik er kunsten til Berlin-baserte Vera Kox, som nå vises i Galleri Opdahl. Hun får de mest ubetydelige materialer – betong, gips, kjetting, bobleplast, gummi, metallrør, kunstig hår, isolasjonsskum, plastmodeller av mat – til å forvandles til vakre gjenstander. Det gjør hun både i sin stilsikre måte å kombinere dem på og i sin sparsomme bruk av elementer i hvert objekt og hver installasjon; altså gjennom den måten hun kombinerer disse materialene. Utstillingens innhold konsentreres om materialkvalitetene i hendene på en kresen og dreven kunstner; slik peker kunsten innover, mot seg selv. Kox er blant de kunstnerne som anvender modernismens foretrukne revir, den hvite kuben, til å sprenge seg ut av modernismens renhetsideal, for de materialene hun skaper sin kunst av, er alle fjernt fra billedkunstens klassiske materialbruk. De ligger på gulvet og henger på veggen som uvanlige, merkelige gjenstander, og de rene, hvite omgivelsene gir dem en særegen letthet: de virker nærmest vektløse i rommet. Det vi ser her er Kox som kresen balansekunstner, som vet å balansere materialer, former og farger på en måte som synes å oppheve de forestillingene og opplevelsene vi normalt knytter til disse materialene. Det er først når jeg ser nærmere etter, at materialenes hverdagslighet forsiktig åpenbarer seg i denne kunsten. Forvandling Mens jeg rusler fra det ene objektet til det andre i denne utstillingen, tenker jeg på boken Metamorfoser av den antikke forfatteren Ovid. Den handler om de forvandlingene som skjer med guder og andre mytiske skikkelser. Forvandlinger vi kan se mange eksempler på bl.a. i antikkens og barokkens kunst. Det er noe av det samme jeg finner i Kox’ kunst, men her er det mytologiske erstattet med prosaiske forvandlinger; likevel rommer de andre dimensjoner enn kun det rent hverdagslige. For se om ikke også modernismens forestillinger om den metafysiske kunsten, slik vi ser den i Giorgio de Chiricos malerier (Pittura Metafisica) for hundre år siden, også kan være nyttige i en tolkning av Kox’ kunst. De Chiricos drømmeaktige motiver synes å avsløre et slags indre liv i hverdagslige gjenstander, ikke minst i arkitektur og stilleben framstilt hinsides sin vanlige kontekst, som om en hemmelig dialog utspiller seg mellom de ulike elementene i motivet, i ferd med å åpenbare en større virkelighet, en forbindelse mellom den materielle verden og menneskets indre, dvs. dets fantasi og drøm. Løsrivelse Så inntreffer det som alltid skjer i gode utstillinger: det første, umiddelbare inntrykket må vike for en dypere opplevelse. For det viser seg at det bare er tilsynelatende at denne kunsten kun handler om seg selv, for her er en rik kunsthistorisk klangbunn. Kox’ utstilling består av en rekke objekter og installasjoner, noen ganger i prekær balanse, som trer fram som tredimensjonale versjoner av de Chiricos billedverden. Den får meg til å spørre: er materien alt som finnes, eller kan materien brukes til å løsrive sinnet vårt fra vår jordbundne eksistens? Helt siden den italienske arte povera-retningen (fattigkunsten) på 1960-tallet har fattige og billige materialer blitt brukt til å skape kunst som markerer en avstand til den klassiske kunsten. Vera Kox trekker naturligvis inn denne delen av vår nyere kunsthistorie i sine verk, men hun skaper dem helt i sitt eget bilde. I sine kombinasjoner utvider hun hver form, hvert materiale, samtidig som hun antyder at dette arbeidet kan forlenges mot de uendelige, og at hun arbeider i en forkortet, dvs. en fortettet form, noe som ligger i utstillingens tittel, «Abbreviated Extensions». Hun er en balansekunstner i dobbel forstand: ikke bare balanserer hun de ulike materialene og elementene på en ytterst forfinet måte, ikke ulikt det vi kan se i Kjell Varvins installasjoner; hun balanserer også hårfint, og akkurat på den rette siden av, grensen mellom det estetisk vakre og det lekkert søtladne. Slik gjør hun fattigkunsten rik.

706043

Utsøkt portrett av geni i arbeid «Phantom Thread» er en rålekker, velspilt og litt uhyggelig karakterstudie av en dedikert kunstner og det bisarre forholdet til både søsteren og elskerinnen. Phantom Thread Sjanger: Romantisk Drama. Nasjonalitet: USA 2017. Regi og manus: Paul Thomas Anderson. Skuespillere: Vicky Krieps, Daniel Day-Lewis, Lesley Manville. Lengde: 2 timer 10 min. Aldersgrense: Tillatt for alle. Han er et selvsentrert geni, fullstendig dedikert til å lage de lekreste kjoler for kongelige og London-sosieteten. Hun er en enkel, men viljesterk servitør fra landet. Når de blir elskere, er maktbalansen i forholdet så skjev den kan bli. Men det skal endre seg. Dramaet er rålekkert og kyndig håndtert av filmskaper Paul Thomas Anderson. Veien fra hans hjemlige trakter i Hollywoods bakgård i «The Valley» til Londons lekreste luksussalonger på 50-tallet, har vært sømløs og glattstrøken. Reynold Woodcock (Daniel Day-Lewis) har oppnådd akkurat det han har jobbet så hardt for, ned til minste detalj. Kundelisten er full av prominente kvinner. Og alt er lagt til rette for at geniet skal få arbeidsro i sin faste rutine: ingen må lage unødvendige lyder, avbryte eller forstyrre rutinen. Alt dreier seg om ham og hans kunst. Ny elskerinne Hans eldre søster Cyril (Lesley Manville) er hans trofaste assistent. Hun kjenner broren ut og inn, på godt og vondt. Og følger ham, bokstavelig talt, over alt. Når Reynold viser tegn på å være trøtt av sine elskerinner, er det Cyril som påpeker det og sørger for at de flytter ut. På en tur til landstedet, blir Reynold servert av den uskyldige og nydelige Alva (Vicky Krieps). Hun blir hans nye muse og elskerinne, og flytter med ham til herskapshuset i London. Læringskurven blir bratt for at Alva skal passe inn i sitt nye miljø. Hun sliter med å forsvare seg mot Reynolds rutinerte hersketeknikker. Men Alva har ikke tenkt å gi seg så lett. Og dermed blir filmens siste del ganske så nervepirrende og uhyggelig. Og Reynold blir tvunget til å revurdere alle sider av livet sitt. I tillegg til å være en ganske så utradisjonell kjærlighetshistorie, er «Phantom Thread» et dypt og tankevekkende karakterportrett av «eksentrisk geni i arbeid». Et portrett som først føles som en klisjé, men som etter hvert gir et sårt innblikk i hvorfor denne klisjeen er blitt nettopp det. Det er ikke bare selve skaperevnen som står på spill, også konkurranse, penger og prestisje. Og i en bransje som konstant forventer tidløs eleganse på nye, moderne måter: hvordan kan det forenes med innlærte rutiner og ritualer? Rålekkert og karismatisk Irske Daniel Day-Lewis har sagt at «Phantom Thread» er hans siste film. Det er synd. Men i så fall gir han seg på topp, i en rolle som virker skreddersydd for det hardt arbeidende metodeskuespillergeniet han er selv. Også relativt ukjente Vicky Krieps fra Luxembourg er et svært interessant bekjentskap som den karismatiske Alva. Denne utsøkt fascinerende filmen er både i form og innhold et godt stykke fra hva filmskaper Anderson har gjort før (Boogie Nights, Magnolia, There will be blood, Inherent Vice), men er noe av det aller beste han har gjort til nå. Anderson, som tilhører den såkalte videobutikkgenerasjonen av amerikanske filmskapere, sammen med blant annet Quentin Tarantino, viser her en utrolig sjangerbredde. Og samtidig en stø hånd ved å framheve det utsøkte og elegante, gjennom de vakreste kostymer og interiører, fargeestetikken, og svært så passende kammermusikk.

706044

«Parodier krever humor.Det finner jeg ikke her» UTSTILLING: Romantisk middelalderromantikk er utgangspunktet for denne utstillingen. Vår anmelder lar seg slett ikke imponere. Prosjektrom Normanns: Constance Tenvik, Helpless as Tortoises, installasjon, video. T.o.m. 15. april Det kan virke søkt og temmelig aparte: Constance Tenvik velger seg romantisk ridderromantikk fra det skotske 1800-tallet som emne for sin installasjon og video i Prosjektrom Normanns. Jarlen av Eglington organiserte i 1839 en ridderturnering på godset sitt, med deltakere i fulle rustninger og middelalderkostymer – neppe slik det egentlig var, men slik det burde ha vært, etter datidens romantiske forestillinger. Det gikk ikke helt etter planen; 100.000 tilskuere druknet i regn og søle, og bare deler av turneringen ble gjennomført. I Victoria and Albert Museum I London finnes et maleri av Edward Henry Corbould; det viser Jarlen av Eglington heroisk til hest i sin turneringsrustning. Men idéen om den storslagne midddelalderforestillingen ble raskt punktert, både av karikaturtegninger og av kritikk fra det britiske liberale partiet, som her så en sjanse til å latterliggjøre aristokratiet. Vrengebilde Tenvik viderefører denne latterliggjøringstradisjonen i sin utstilling, som hun – på trendy ny-norsk (også kalt engelsk syke), kaller «Helpless as Tortoises». Like hjelpeløs som landskilpadder. Hun har laget en film, «Soft Armour», hvor hun lar en gjeng amatører utkledd med myke, utspekulert bad-taste-ridderkostymer spille ut en håpløs og totalt forfeilet middelalderromantikk i en liten, trang leilighet. Filmen har ingen dialog, kun musikk på lydsporet. Det vi ser er et vrengebilde av det stort tenkte og av drømmen om middelalderens ridderlighet, altså en åpenbar parodi. Men skal parodier ta av, krever det en humor i form og uttrykk, og den har jeg problemer med å finne her. Filmen blir knapt annet enn et ganske traurig Spiel, hvor myke plastikkrustninger og heslig undertøy kombineres med moderne armbåndsur og samtidskunst på veggene, i en setting hvor deltakerne virker mer utlevd enn innlevd i sine roller. Så er vel også dette nettopp poenget: deltakernes fremmedgjorte distanse til sine roller og til det historiske tema som tas opp. Det er noen år siden samtidskunsten gjorde seg ferdig med sin ironiske periode; denne filmen kan da karakteriseres som post-ironisk ironi, og som sådan faller den til jorden. Det uinspirerte forblir uinspirerende for betrakteren. Impotens Jo da, jeg ser konturene av en kunstnerisk tanke her, om det storslagne som mislykkes, om avstanden mellom drøm og virkelighet, og om det umulige i å gjenskape historien, det vil si fortiden. Det maktet ikke Jarlen av Eglington, og det makter heller ikke Tenvik. Forskjellen er at mens Eglington nok ikke var klar over dette enkle faktum, så er Tenvik ikke bare klar over det – hun gjør også alt for å markere denne historiske impotensen i sin kunst. Det er formen jeg reagerer på, ikke et slikt innhold. Når formen så tydelig uttrykker en mangel på engasjement, skal der mye til for å vekke engasjementet hos den som besøker utstillingen. Det hjelper på førsteinntrykket at hele golvet i utstillingsrommet er dekket med et tykt lag med sagmugg, at turneringshestene er til stede i form av en stilisert hest (en av disse lærbetrukne trebukkene vi ble plaget med i gymtimene), at en insisterende parfyme fyller rommet, og at turneringsdeltakerne er fysisk til stede som myke skulpturhoder på staker. Det er likevel ikke nok, for utstillingen står og faller på filmens kunstneriske kraft, eller rettere sagt mangelen på sådan. Vi kan smile og le av middellalderromantikk som ikke virket på 1800-tallet, og som heller ikke virker i våre dager – men da må vi få noe å le av. Det er ikke nok å se at fortiden ikke er her; det visste vi fra før.

706046

Når grensen mellom mann og maskin synes opphevet ROMAN: Velskrevet og spennende om kunstig intelligens, digital coaching og vanskelig kjærlighet. Bår Stenvik: Informasjonen. Roman. 409 sider. Tiden. Å være levende vil si å ha bevissthet, skriver Le Clezio et sted. Men den teknologiske utviklingen åpner for helt nye perspektiver om hva bevissthet er og kan være. Dette er også utgangspunktet for Bår Stenviks (f. 1976) gode debutroman, ”Informasjonen”, der det som i dag er en teknologisk mulighet allerede er en realitet. Her er førerløse biler og veilederen iMentor, som gir parodiske råd på grensen til det astrologiske, plassert inn i en kjølig virkelighet som pussig nok også omfatter Ole Paus, Stjernekamp og Ryan Gosling. Referansene tyder på samtid, teknologien peker mot framtid, og hovedpersonens svenskklingende navn, Sven Borg, gir assosiasjoner i ymse retninger. Styreromsvisjoner Borg er rundt 40 år og har nylig flyttet fra samboeren Nora, det mennesket som er tagget i flest enkelthendelser i livet hans. Han er en slags kroppsspråkspesialist som coacher næringslivet i det mellommenneskeliges skjulte språk, og arbeider med å overføre kunnskap og følelsesuttrykk til den kunstige intelligensen SAM. Kapitlene har titler etter coachingklisjeer og luftige styreromsvisjoner, f.eks. ”Drevet av intellekt, styrt av verdier”, fremstillingen er farget av fagterminologi og teknologislang: ”Forbered gamma-transduceren og sett foton-akseleratoren på max force” (s. 97), og essensen synes å være: ”Informasjonen er det egentlige. Med det rette programmet kan man forme verden” (s. 143), som vel også har en side til f.eks. sosiale medier og søkemotorer. Trekanddrama med data Romanen følger altså to hovedspor, som dels glir over i hverandre, der det hele til sist likner et kjærlighetsdrama mellom Sven, Nora og dataprogrammet SAM. Blant romanens mest interessante partier er dessuten det som synes å være Noras dagboksnotater. Nora er skuespiller og leser undertekst inn i alt, mens Svens livsanskuelse begrenser seg til seksualitet, makt og kropp. Han ser alt som en mulighet til å bli en bedre versjon av seg selv: ”Vonde tanker er ikke trusler, men anledninger til forbedring” (s. 53). Ingenting ligger fast, alt kan korrigeres: ”Ingen av oss har en fast personlighet eller identitet” (s. 71). Etter som arbeidet med overføring av personlighetstrekk til SAM skrider fram, beveger boken seg over i det thrilleraktige, der grensen mellom mann og maskin til slutt synes opphevet. Svens uttrykk utviskes og eksisterer kun som backup i SAM, mens hans egentlige, organiske jeg glir inn i en vegetativ tilstand som minner om hjernen på sprit i P. C. Jersilds ”En levende sjel” (1980). Tankevekkende Bår Stenvik har skrevet en ambisiøs, avansert og tankevekkende roman med referanser til sci-fi-klassikere som Blade Runner, Matrix og Altered Carbon, om farene, mulighetene og de mulige konsekvensene av en permanent implementering av det potensial som ligger i kim i dagens teknologi. Det som i dag er science fiction, kan i morgen være en realitet, der hjelpemidler som iMentor og SAM døgnkontinuerlig er til stede med mer eller mindre nyttige råd, veiledning og saksopplysninger. Og folk som ikke er så glad i den vidunderlige nye verden, vil forgjeves lete etter en av-knapp.

706047

BOK:Sensasjonell og pittelitt kjedeleg debut BOK: Smertefull forteljing med utgangspunkt i det dansk-norske slavefortet Cape Coast. Yaa Gyasi: Komme hjem. Roman. 453 sider. Omsetjing av Hilde Stubhaug. Vigmostad Bjørke. To systre av fantefolket, som er ein stamme i Ghana, blir under krigarske forhold skild frå kvarandre og endar utan at dei veit det sjølv i same bygg, nemleg slavefortet Cape Coast Castle i det som no er Ghana. Den eine systera er fanga i kjellaren saman med andre som skal bli selde som slavar til sørstatane i Amerika. Den andre systera er gift med den kvite guvernøren James Collins og slekta hennar blir verande i området. Vi følger desse to systrene sine slektsledd generasjon for generasjon i 300 år fram til notid der slektene møtest igjen. Yaa Gyasi sin debut har ei enkel og effektiv oppbygging. Forfattaren har eit forteljartalent og er ikkje redd for å male med breid pensel. Forfattaren torer å setje seg inn i den store historia. Gyasi er ikkje redd for å bruke sagn og mytologiske figurar. Gyasi har også eit usentimentalt forhold til historia. I motsetnad til ein forfattar som Toni Morrison har ho eit ikkje-dvelande språk når ho skildrar dei umennesklege lidingane desse ættene går gjennom. Dette er ein roman som for min del også var opplysande. Eg fekk ny lærdom om rolla afrikanarar hadde som mellommenn i slavehandelen. Og at slavehandelen ved Gullkysten var knytta til ulike stammekrigar i området. Om stammane som merka ungane sine med arr for å gjere dei useljelege for slavehandel Lenger ut i boka følger vi den unge mannen H som er første generasjon fri mann i sørstatane. Som fri mann opplever han å bli sett i fengsel og blir sett i straffarbeid i årevis for å kunne betale ut ein kausjon for anklagene for å ha sett på ei kvit dame. Denne forteljinga gjer at ein skjønar dei strukturane svarte også idag opplever som ei forlenging av det å ha forfedre som var slavar. Yaa Gyasi bruker konvensjonelle og gjenkjennelege metaforar som eld og vatn og skriv store forteljingar om skjøne kvinner og sterke menn. Det gjer den til tider kjedeleg og forutsigbar. Men Gyasi klarer allikevel å velje nedslag i historia som er spennande i seg sjølv. Det må ligge eit enormt research-materiale bak denne boka. Ein relevant fun fact er at slavefortet Cape Coast Castle også var under dansk-norsk styre ein kort periode. På den måten er Yaa Gyasi sin debut også knytta til vår eigen historie.

706051

Knallgod hyllest til tradisjonene SHOWANMELDELSE: «Best of»-forestillingen fra 20 år med Stavangeren inneholder mange gamle perler, og masse bevis på hvor viktig denne scenen er. «20 år med fest og glede i Humorhuset Stavangeren». Stavangeren. Med Pål Hjelm, Kristin Svensen, Elisabeth Berg, Steinar Lyse, Per Inge Torkelsen, Dag Schreiner, Sally Nilsson, Rune Andersen, Torfinn Nag, Sigrun Eriksen, Hans Petter Jørgensen og Pål Mangor Kvammen. (Programmet og artistene vil kunne variere litt fra kveld til kveld) Pål Mangor Kvammen har laget 68 forestillinger på de siste 20 årene. Er det noen i Norge som har flere? Anyone? Har noen fortalt flere skrøner enn Per Inge Torkelsen? Har noen tatt flere telefoner enn Jon Arne Sægrov? Stavangeren er den eneste privatdrevne scenen som har overlevd 20 år i Norge uten å være tilknytta en restaurant eller en nattklubb. De har satt opp ørten revyer, show og forestillinger. Det er vel verdt å feire. Gratulerer, og vel blåst! Denne jubileumsforestillingen starter nostalgisk, med et Dag Schreiner-nummer der han spiller håndverker som har bygget om bedehuset Bethania til revyhus. Han må ned til Byterminalen hver gang han skal banne, og det er såpass ofte at selve byggingen går litt treigt. Nostalgi er en velkjent Stavangeren-metode, ikke bare i denne forestillingen, men jevnt over. Her er det Torfinn Nag som gjør den velkjente «Då eg va liden»-øvelsen, og han gjør den godt. Per Inge Torkelsen og Schreiner henter fram den småabsurde Bjørnejegeren fra Mississippi-skogen, en annen klassiker. Og når vi først er inne på dem: Steinar Lyse byr på «Tom og Jerry», som virkelig er en historisk perle. Vi får gjensyn med det beste fra Elisabeth Bergs «Tatlå», snakketøyet fra Haugesund, som sitter knallgodt. Sigrun Eriksens «Fine meg» er selvsagt med, i en veldig god utgave. Fortellerkunsten til Per Inge får vi i nok en klassiker, den der han forteller om hvordan han endte opp med pilten i et glass Solo i Haugesund. Godt løge, som vanlig. En viktig del av både svært mange revyer i Stavangern har vært sangnummer, noen av dem enkle og tullete, andre ambisiøse. Begge er representert her. Kvartetten i Stavanger Revyteater synger revygodt på «God Only Knows», en hyllest til alle døde helter. Pål Hjelm, som inkluderer et par høyst levende i akkurat denne, har sitt solonummer om «Podlest». Vi får dessverre ikke se ham i kvinneklær. Med 20 års historie er det ikke overraskende at et «best of»-jubileumsshow i Stavangeren er meget god underholdning. Sally gjør stor suksess med sine to innslag sammen med Schreiner, «Flanellografen» og ikke minst «Når jeg ser i dine øyne». Førstnevnte litt på gefylen, sistnevnte i en prikkfri og vidunderlig versjon. «Gottene fra Egenes» er et stykke sentral kulturhistorie fra Stavanger. Torkelsens sang er tross alt en del av dagligtalen. Litt av det samme kan vi si om Kvammen og Lyses «Kor i helsikken e Sandnes?». Folk er umiddelbart med på Smokie-synging når de forteller om byen de har kjørt forbi i 24 år. Fantastisk! Over nesten 25 nummer er det en og annen liten dupp, men du verden, her er mange perler også. Hans Petter Jørgensen kan godt ta seg flere turer opp fra kontoret og opp på scenen. Hans figur Yngve Varadi gjør en gjesteopptreden med sine barnebøker om Prikken, og som den frekkasen han er klarer han under intervjuet med Kvammen å nevne at hunden han skriver om kanskje er litt nazi, og kommer fra et tettsted mellom Klepp og Nærbø som rimer på Tryne. Jo, det er først og fremst tradisjoner, nostalgi, klassisk underholdning og godt revyhåndverk som har preget Stavangeren i 20 år. Noen ganger har det vært litt sidrompa og i overkant bakoverlent. Men vi skal ikke glemme at de har tatt en og annen kamp også, som Løgnaslagets mest absurde revy: «Rettssaken mot Merete Hodne». De har sparket oppover mot myndigheter, øvrigheter, pengefolk, religion, politikk og ander som fortjener en trøkk. Dette miljøet, som er unikt i Norge, forvalter en viktig kulturhistorie, og de forvalter den godt. De er ikke veldig moderne, de bryter ikke mye nytt land, de mottar ikke offentlig støtte (noe de liker å repetere til det kjedsommelige) og de tviholder på bygdetullingene, då eg va liden, glitter og tilløp til jazzhender. Det er fint at de gjør det, for ingen andre tar det ansvaret. Dette miljøet utgjør en viktig, hardtarbeidende og på sitt felt ytterst kompetent bande som forvalter revytradisjonen til folks store forlystelse. De glemmer ikke, slik deler av kulturlivet noen ganger gjør, at kunsten (jo, det er kunst) er til for folk. Stavangeren kombinerer, på sitt beste, en lav terskel med et høyt nivå. Denne forestillingen er en bevisførsel for nettopp dette. Gå og se sjøl.

706053

BOK:Oppvekstroman fra krigsherja område BOK: Viktig fortelling, men ingen stor roman Gaël Faye: Lille land. Roman. Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen. 207 sider. Gyldendal forlag. «Folkemord er som en oljekatastrofe, de som ikke drukner, blir tilgriset for resten av livet». Slik oppsummerer hovedpersonen i Gaël Gayes debutroman konsekvensene av folkemordet i Burundi. «Lille land» er en fortelling om Gabriel, som vokste opp mens krigen i Burundi utviklet seg på begynnelsen av nittitallet. Dagene er kontrastfylte, mens foreldrene diskuterer politikk i lukkede rom lever Gabriel sitt eget liv med kameratene sine. Men etter hvert den politiske spenningen øker, kommer krigen også inn i nabolaget og vennegjengen. Dette får fatale konsekvenser for Gabriels nærmeste. Forfatteren er selv født i Burundi, men bor nå i Paris, og hans fellestrekk med romanens hovedperson gjør at en kan tenke at han trekker på egne erfaringer i boka. Som fortelling fra en lite tematisert krig, i hvert fall i vår del av verden, er romanen interessant. Men dette er likevel ingen stor romankunst. Én grunn til det, er at fortellerstemmen er uklar. I en roman som skal fortelle om krigen gjennom et barns naive blikk, forstyrrer det lesingen. «Jeg skulle ha skrevet til deg før. Men jeg har vært altfor opptatt med å fortsette å være barn i det siste», skriver hovedpersonen i et brev. At et barn skal ha et slikt perspektiv på seg selv, er lite troverdig. Et annet eksempel er når Gabriel reflekterer over krigsofrene, og at han «syntes synd på dem, på meg selv, på renheten som ble ødelagt av den glupske frykten». Er det en eldre Gabriel som minnes opplevelsene, eller er det barnet Gabriel som tenker dette? Språket er i tillegg klisjefylt, for eksempel står det at «Gino føk av gårde som en pil» eller at moren «ikke lenger [var] den unge, stilige bydama som vi kjente». «Lille land» har vunnet flere priser i Frankrike, men denne leseren klarer ikke å la seg begeistre. I stedet mistenker jeg at lesere er rausere på grunn av den potensielle sannhetsgehalten i denne romanen, det er en sterk historie, det er en grusom konflikt. Men historien og romanen er to forskjellige ting.

706056

Skyhøye forventninger, lavmælte svar UTSTILLING: Forventningene til enhver utstilling av en kunstner av Marina Abramovics format må sies å være skyhøye. Den potensielle fallhøyden er derfor tilsvarende høy. Denne utstillingen reddes av Abramovic-effekten. Marina Abramovic: Portraits. BGE Contemporary Art Projects. Fotografi, video, objekt. Fram til 6. mai. Den nå 72 år gamle jugoslaviskfødte kunstneren er mest kjent som en grensesprengende og kompromissløs performancekunstner. Hennes kunstneriske profil tok da også form parallelt med perfomance-sjangerens oppblomstring på 60 tallet, en tid da kunstnere i økende grad og med radikale grep, utfordret tradisjonelle estetiske uttrykksformer. Gjennom hele sitt kunstnerskap, også sammen med sin tidligere makker Ulay i årene 1976-88, har vi sett henne utsette seg selv for fysisk smerte og teste yttergrensene for menneskelig utholdenhet. Hennes publikum har risset henne med kniv og rettet en ladd pistol mot henne og hun har blitt båret ut bevisstløs, forbrent og nær kvalt under en fremføring som gikk fryktelig galt. Lite tyder likevel på at kunstneren har valgt en tryggere linje i moden alder. I disse dager forberedes kunstnerens soloutstilling ved Londons Royal Academy of Arts i 2020. Her skal hun etter planen slukke et brennende lys, simpelthen ved å peke på det. Vel og merke ved å sende en elektrisk ladning på 1 million volt gjennom kroppen sin. Ingeniøren bak det hele; en geitebonde fra Dorset. Kultstatus “Performancekunstens bestemor” har over fem tiår oppnådd en nesten kult-lik status, som kulminerte i et massiv internasjonalt gjennombrudd i 2010 da hennes verk the artist is present på MoMa - New York ble estimert til å ha blitt sett av så mange som 750.000 mennesker over en periode på to og en halv måned. Her hjemme ble mange først oppmerksomme på kunstneren da hun med sin hommage til Edvard Munch utførte det berømte skriket i Ekebergparken i 2013. Utstillingen Portraits på BGE står derfor i sterk kontrast til den høylytte og dramatiske Abramovic. Her er det en nedtonet, lavmælt og ettertenksom kunstner vi møter. Gjennom 19 utvalgte verk fra perioden 2008 til 2018, foruten objektene Crystal brush og Chair for Human use, presenteres vi for iscenesatte portretter av og med Abramovic selv. Helt i tråd med hennes bevisste bruk av egen kropp som både subjekt og medium. En fellesnevner blant disse nyere verk er at de alle beveger seg i skjæringspunktet mellom visuell kunst og performance kunst. Nedtonet The Kitchen Utstillingen viser blant annet tre verk fra serien The kitchen, Hommage to Saint Therese fra 2010 Serien har sitt utspring i nostalgiske barndomsminner, med bestemors kjøkken som sentrum for den unge Marinas verden, og under sterk påvirkning av den romersk- katolske middelalderhelgenen Santa Therese av Avilas dagbøker. Serien er produsert i et massivt, forlatt industrikjøkken som på 1950 tallet ble benyttet av spanske nonner til tilberedning av mat til tusenvis av foreldreløse barn Som den leviterende Santa Therese ser vi i verket Levitation of Saint Therese en sortkledd Abramovic, svevende i sterk silhuett mot et grellt opplyst, buet vindu. Kun ørsmå bevegelser, som øynenes blunking eller en liten skjelving, utløst av den levende kroppens energi røper at verket er en videoinstallasjon. Kontrasten mellom den varme, pustende, kroppen med de myke foldene i helgenens kjolestoff mot de harde hvite keramikkflisene på gulv og vegger, kalde stålredskaper, gryter og kjeler utgjør et dramatisk virkemiddel. Slik blir kjøkkenet stående som et sted hvor både den spirituelle og virkelige verden møtes. Intime betroelser I det sort-hvite videoverket The Confession, også fra 2010, spiller hun videre på personlige minner fra en tidvis traumatisk oppvekst. Her er scenen, som så ofte i Abramovics verk, helt uten narrativ. Her er ingen objekter eller pekere som kan gi indikasjoner på noe “når”, “hva” eller “hvor”. Foran det som kan være en hvit murvegg sitter en sortkledd Abramovic på knærne, i profil, ansikt til ansikt med et esel. I en time ser vi kunstneren sitte ubevegelig og lydløs i det personlige betroelser ruller i form av undertekst nederst i bildet. Vi får høre (lese) om foreldrenes turbulente forhold, opplevelsen av å være et oversett barn av politiske aktivister, og om den pubertale Marinas såre ønske om Brigitte Bardots nese. Alt mens eselet, med sin iboene egenskap som noe egenrådig og urokkelig, står tålmodig og tilsynelatende lyttende til kunstnerens intime betroelser. Mange av Abramovics performanceverk innehar en form for umiddelbarhet som krever en tilstedeværelse og deltakelse av både kunstner og betrakter. De tillater i så måte i svært liten grad en passiv betraktning. Det blir derfor utfordrende når utstillingen på BGE består av fotografiske bruddstykker fra flere større verk, og ytterligere så når betrakter selv må finne de sammenhenger og det meningsinnhold Abramovic i utgangspunktet så sparsommelig deler. Likevel er det ikke til å komme forbi at en lar seg påvirke av Abramovic-effekten - selv når kunstneren ikke er til stede.

706057

Simone Felice:Gjennomført bra Sterkt tredjealbum fra broren som gikk solo. Simone Felice: "Projector" (New York Pro/Border) Simone Felice var medlem av brødretrioen Felice Brothers, men holder nå på med soloinnspillinger og produksjonsjobber. Blant annet for Natasha Khan, alias Bat For Lashes, som nå gjør gjengjeld ved å kore. Kieran Hebden, alias Four Tet, er også med. "Simone Felice" (2012) og "Strangers" (2014) var preget av død og sykdom, men nå øker sangene i styrke. Temaene er ikke nødvendigvis lystige, men "The fawn", "To be you to be me" og "Your hands" oser av overskudd. "Angel by my side" og "War movie" er ikke stort dårligere. Da er halvparten av kuttene nevnt, og det er absolutt ingen grunn til å skippe "The projector", "Hustler", "Same on any corner" og "You shall be my Eve". En diktopplesning er mer for spesielt interesserte, men 43-åringen fra Catskill-fjellene i staten New York har lagd en plate Felice-navnet verdig. Beste spor: "The fawn", "To be you to be me", "Your hands".

706058

Vakkert om døden og mennesket True-crime fra 1891 eller ett sårt portrett av en verdenskjent kunstner? Loving Vincent er begge deler, pluss litt til. Originaltittel: Loving Vincent. Sjanger: Art House, Mysterie, Biopic. Med: Douglas Booth, Robert Gulaczyk, Eleanor Tomlison, Jerome Flynn, Chris O’Dowd, Saoirse Ronan, John Sessions, Aidan Turner og Helen McCrory. Regi og manus: Dorota Kobiela, Hugh Welchman og Jacek Dehnel. Nasjonalitet: Polen og England.Lengde: 94 minutter. Aldersgrense: 12 år. Det er mange myter rundt den eksentriske kunstneren Vincent van Gogh. Spesielt mange florerer rundt hans død. Filmen Loving Vincent prøver å gi en forklaring på hans tidlige bortgang. Jakten på en forklaring blir skildret gjennom en ung manns søken etter sannheten, ett år etter kunstnerens død. Dorota Kobiela og Hugh Welchman har laget en enestående film. Et sårt portrett om en plaget mann. Samtidig som det er en vakker film om mennesket og kunsten. I verdens første malte film møter vi Armand Roulin (Douglas Booth), sønnen til Vincent van Goghs postmester (Chris O’Dowd). Roulin er ikke imponert over van Gogh (Robert Gulaczyk). Han blir derfor oppgitt når hans far ber han levere van Goghs siste brev til hans familie i Paris. Oppgaven fører ham til kunstnerens siste bosted, Auvers-sur-Oise, en liten landsby utenfor Paris. Ikledd van Goghs egne malerier, vandrer en malt Roulin rundt i landsbyen på leting etter den riktige mottakeren av brevet. Synet på van Gogh endres når Roulin innser at kunstneren er mer enn en sinnssyk og fattig maler. Han tror ikke på selvmordteorien og går fra mistenkte til mistenkte for å prøve å finne sannheten. Filmen skifter mellom farger og sort hvitt. De malte klippene går naturlig inn i hverandre, og omgivelsene virker etterhvert mer naturlige enn omgivelsene i kinosalen. Det gjør også at skildringen av van Gogh blir mørkere. Ingen trodde på ham den gang. Nå er storskjermen fylt til randen av hans nå verdenskjente kunst. Roulin kommer tilslutt frem til sitt svar på gåten, men filmen anerkjenner aldri svaret som det eneste sanne. Konklusjonen blir mer vag. Når filmen slutter, sitter man igjen med en følelse av avslutning, men ikke med en løsning. Ett malerteam på 125 har malt over 65.000 klipp for å få den drømmende effekten filmen har. Arbeidet har tatt til sammen seks år. Loving Vincent er et bevis på at de årene er ble brukt godt. Les mer om det arbeidet her. Se traileren her:

706060

Middelmådighet i store porsjoner Møllehagen på Bryne lager helt grei mat som du blir mett av, men vil du utfordre smaksløkene, går du et annet sted. Det er ikke nødvendigvis noe godt tegn når en restaurantmeny er mange sider lang. På Møllehagen på Bryne har de åpenbart satset på å gjøre alle til lags, og har derfor 11 hovedretter på menyen, i tillegg til et stort antall burgere, pastaretter og salater, samt fem av hver av forretter og desserter. Menyen er muligens inspirert av en litt kjedelig hotellrestaurant, eventuelt Phileas Fogg, og porsjonene er rause og vel så det. Vinkartet er ikke kjempespennende det heller, men greit nok hvis du har tenkt å bestille en hel flaske. Har du derimot bare lyst på et glass, kan du velge mellom to forskjellige musserende, to hvite og to røde. Utvalget i øl er noe bedre, heldigvis. Les alle restaurantanmeldelsene her: Anonym suppe Undertegnede bestilte hummerbisque til forrett, en rett som ifølge menyen skulle være toppet med skagenrøre og sjøkreps. Det som dukket opp var en kremet og temmelig anonym suppe uten noen synlig skagenrøre, men hvor noen små, slappe lake-sjøkreps lå og kjempet mot den dominerende smaken av fløte. Medspiseren fikk det som kaltes skalldyrsnadder, som viste seg å være store grønnskjell og kongereker i en god og ganske spicy kraft. Det hadde nok vært noe lettere å få den i seg om han hadde fått en skje. Ved siden av ble det servert nystekt, gratinert brød som ikke smakte all verden. Siden grønnskjell er noe man ikke kommer over hver dag, lurte vi litt på hvor disse kom fra, men det ante ikke vår blide og hyggelige servitør. Gjennomstekt biff og tørr fisk Til hovedrett bestilte undertegnede entrecôte av kalv med rotgrønnsaker, stekte poteter og whiskysaus. Kalvekjøttet var mørt og godt, men helt gjennomstekt til tross for at det var bestilt som medium. Sausen var søt og pregløs, potetene tørre og anonyme på smak og resten var heller ikke spesielt sprekt. Medspiseren bestilte kveite med de samme likegyldige rotgrønnsakene som til kalven, noe som visstnok skulle være en rødvinssaus, men som ikke smakte noenting som helst og en durabelig porsjon med rotmos. Fisken var i tørreste laget, men ellers grei. Begge hovedretter ble servert på helt kalde tallerkener, noe som selvsagt resulterte i at maten ble kald veldig fort. Til dessert fikk undertegnede måltidets klart beste rett, en herlig crème brulee, helt etter boka. Medspiseren fikk en helt kurant sjokoladefondant med kjøpe-is og 90-tallsdesign. Det er for så vidt ikke så mye i veien med maten på Møllehagen, annet enn at den er fryktelig kjedelig og noe slurvete tilberedt. Hvis det noensinne fantes noen ambisjoner på dette kjøkkenet, må de ha fordampet for lenge siden. Prisnivået er sånn midt på treet. Man kan få ferdig sammensatte trerettere til 389 og 497 kroner, og man blir garantert god og mett. Er man bare ute etter å fylle magen, er dette helt greit. Har man lyst til å oppleve kokkekunst som gir andre opplevelser enn å stille sulten, er det ikke noe poeng i å velge denne restauranten.

706061

Smakløst og kjedelig fra Jamie Oliver Ingen selger flere kokebøker enn Jamie Oliver. Det er vanskelig å forstå hvorfor. Jamie Oliver Den engelske versjonen av denne boka gikk helt til topps på salgslistene i Jamie Olivers hjemland i fjor. Ikke bare på listene over kokebøker, altså, men over alle bøker som ble solgt i Storbritannia. Historisk er det bare Harry Potter-forfatter J. K. Rowling som slår Oliver på hjemmebane. Dømt ut fra den elleville populariteten skulle man kanskje tro at han også står bak bøkene og restaurantene det kommer mest god mat ut fra, men slik er det vitterlig ikke. En forklaring på Olivers suksess er muligens at han henvender seg til såkalte vanlige folk, folk som har begrenset erfaring på kjøkkenet og som daglig forholder seg til den såkalte tidsklemma, samtidig som de gjerne vil servere sunn og velsmakende mat til familien. Vel, det finnes dessverre ingen fungerende trylleformel for å oppnå dette i Olivers bøker. Han har tidligere gitt ut bøker som lover at middagen skal stå på bordet i løpet av henholdsvis 30 og 15 minutter, og har med rette blitt kritisert for å love mer enn han klarer å holde i den sammenhengen. På samme måte er det å strekke det litt langt å si at alle rettene i årets bok baserer seg på fem ingredienser. Salt, pepper og olje kommer vanligvis i tillegg, noen av rettene har ferdigprodukter som en av de fem ingrediensene, og en del av middagsrettene ser ut til å ha vesentlige mangler, slik at man må koke poteter eller ris i tillegg. Men greit nok. jeg har uansett aldri forstått hvorfor det er så om å gjøre å skjære ned på antall komponenter. Spesielt ikke når resultatene blir så pregløse og kjedelige som her. Vi laget et par av pastarettene, deriblant en med kapers, cherrytomater og tunfisk. Det smakte lite og ingenting, og framsto som en amputert og kjedelig versjon av den langt sprekere spagetti puttanesca. Det er for så vidt logisk. Når man kutter ut ingredienser, går det gjerne på bekostning av smaken. Det hadde vært lettere å forstå hvis årsaken var tidsbesparelser. Men hvorfor man skal bruke seks timer på en lammebog og så servere den med minimalt med tilbehør, er det vanskelig å forstå. Det aller meste av det vi laget fra denne boka havnet i kategorien «helt greit». Ingenting av det fristet til gjentakelse. Med så mange gode kokebøker som er i omløp, er det lite vits i å bruke tid og penger på en som til stadighet gir ut middelmådige produkter. Det er dessuten ikke alt ved Olivers bøker som er så lett å overføre til norske forhold. I noen tilfeller skyldes det oversettelsen (jeg aner for eksempel ikke hva «puddingris» er), men ofte handler det om at ingrediensene ikke er like lette å oppdrive her hjemme som i Storbritannia. Så hvis man plutselig må bruke ettermiddagen på å lete etter rød Leicester-ost, roseharissa eller clotted cream, går mye av vinningen opp i spinningen.

706062

Heilt, heilt vanvittig KONSERT: Aldri har eg blitt så berørt av ein musikar som av Andsnes i går kveld. Aldri. Stavanger Konserthus, torsdag kveld: Dirigent: Eivind Gullberg Jensen Solist: Leif Ove Andsnes, klaver Stavanger symfoniorkester Musikk av: Knut Vaage: Orkesterdialogar (urframføring) Benjamin Britten: Klaverkonsert (1945) Jean Sibelius: Symfoni nr 1 Konserten blir også spelt fredag kveld. Det finst gonger, mange gonger, når Leif Ove Andsnes’ fingrar rører ein tangent, at tonen treff noko i meg like presist. Det må vera ein nervetråd. Nært hjarta, nært pulsen, nært pusten. Og det finst gonger, når Andsnes spelar Benjamin Brittens klaverkonsert saman med Stavanger symfoniorkester, at drivet, rytmen, energien, kaskadane av storslagen klaverklang treff alle sansar samtidig. For så å halda dei vidopne i dirrande energi, konserten gjennom. Så opne at eg må samla meg etterpå. Finna ei slags fatning. Britten bruker klaveret på romantisk vis, virtuost, blendande, heile rekka, opp og ned. Han bruker det som rein energi, som drivkraft framover for det svære orkesteret, som legg seg på med lynskarpe melodisnertar, roar ned, flatar ut, mens klaveret insisterer. Energi. Musikk. Uansett. Fram til, og gjennom, ein heilt, heilt vanvittig klaversolo. Før også klaveret blir lyrisk, vakkert, over knipsande strykarar, harpe og fløyte og meir stryk, klarinettsolo og horn som sender oss vidare til bratsjen,slagverket, piccoloen. Klaveret slår akkordar nå, meir og meir, til heile orkesteret er drivne til å kasta seg stort og og sveipande ut i dans. Det roar seg. Ein lys klarinett og forsiktig obo får svar frå det ennå energiske pianoet. Vi må fram Ettertanken når gjennom. Hos pianoet, i ein ny intro. Ein uthalt melodi går i store sveip gjennom orkesteret. Før pianoet slår tungt, det er skjebneslag, ialle fall blir dei oppfatta som det av fagotten. Og kontrabass. Og cello. Pianoet spelar smerte, ikkje naken og romantisk, nei, smerte som hos ein som har bore den med seg lenge. Det endar i tåspissdans øvst i pianoet, horna tar melodien, klaveret driv. Ettertanken er tilbake. Så blir vi reint marsjaktig drivne fram mot slutten, for vi må jo nå fram dit. Vi gjer det. Med vidopne sansar. Med nerveendar spelte på som tangentar. Og eg tenkjer at det går ikkje an å skriva om dette som første- og andre- og tredjesatsar med former og tema og kantete melodiar. Det gjer ikkje det. Til begynnelsen Før alt dette, i Knut Vaages heilt nye stykke Orkesterdialogar, får vi kikka rett inn. Han held orkesteret opp som eit tredimensjonalt lerret for oss. Du kan sjå kva som føregår på ulike stader. Små samtalar dukkar opp, mellom ein mørk cello og ein klarinett, mellom fløyte og fiolin, mellom piccolo og bratsj. Det veks seg kanskje større, eller det døyr ut Han gir oss minner og rammer vi kan kjenna igjen frå tidlegare tider. Eit stille sus opnar stykket, kjem tilbake, går igjen. Det er så respektfullt gjort, mot orkesteret. Det er så fint brukt. Det sluttar stille. Det måtte det. Rein energi og bankande puls Orkesteret er også rein musikk og rein energi på ein bankande, felles puls denne kvelden. Dirigent - og rein drivkraft saman med Andsnes -er Eivind Gullberg Jenssen.. Og eg tenkjer, etter Andsnes, at eg klarer faktisk ikkje meir nå. Men eg gjer jo det, på eit vis. Sibelius første symfoni er ganske mild. Den går dit du ikkje heilt visste den skulle, men det kjennes heilt naturleg at det var dit det blei, likevel. Den er romantisk, stor, varm, men ikkje uendeleg, ikkje overveldande. Det er nydelege melodiar, det er fullt messingtrøkk, som var infanteriet på veg ut av dei finske skogar. Det er vemodige små tema. Som vender tilbake. Slik du trengte at dei gjorde det. Det stig dramatisk, men ikkje meir enn at heile symfonien pustar ut i to knips. Og eg tenkjer at Leif Ove Andsnes er her fredag kveld også, med orkesteret. Og kva det nå var du tenkte du måtte gjera fredag kveld, så la det vera. Det kan venta. Gå på konsert. Gå for all del på konsert.

706063

Kunst i løse luften UTSTILLING: Enkelte gode enkeltverk, men denne utstillingen svikter på sentrale områder, mener Trond Borgen. Kinokino: Sweep ~ Landskip. 12 kunstnere, ulike teknikker, t.o.m. 16. aug. Noen ganger kan det gå riktig galt, særlig hvis man prøver seg med en overpretensiøs utstilling uten tilstrekkelig teoretisk eller historisk fundament, og uten å klargjøre premissene. Gruppeutstillingen med den besynderlige tittelen «Sweep~Landskip» i Kinokino er en slik utstilling – den blir hengende i løse luften. Besøkende får ingen informasjon om utstillingens premisser; ingen katalog, intet orienterende skriv, intet essay fra utstillingens kurator, Roberto Ekholm. Det er i beste fall skjødesløst, i verste fall svært arrogant: Vær så god, se utstillingen, finn ut av alt selv! Stort klokere blir man ikke av å lese presseskrivet (som ikke foreligger i utstillingen), for her heter det at utstillingstittelens «landskip» «ble tatt i bruk etter det 15. århundre etter ankomsten av angelsakserne i Storbritannia». Her bommer man med 1000 år! Ordet kan føres tilbake til «landsceap» er faktisk et gammelengelsk uttrykk som betyr område, landskap; kurator og galleri bør ikke ta seg til rette i språkhistorien uten å sjekke grundig først, når de først velger å bruke et slikt arkaisk ord som inngangsportal til mønstringen av samtidskunst. Sprikende Så leser jeg videre i presseskrivet at «spor av mennesker vises hvor naturen blir landskap og kropp oppfatter ytre stimuli». Når kuratorgrepet ikke vises, når en katalogtekst som kontekstualiserer de utvalgte kunstverkene ikke finnes, blir dette utsagnet meningsløst. Resultatet er en utstilling med liten sammenheng mellom de ulike verkene, som spriker i alle retninger; og de fleste av de 12 kunstnerne er representert med for få arbeider til at vi kan få en dypere forståelse av deres måte å tenke på om forholdet natur – menneske. Høydepunkt Det som til en viss grad redder utstillingen, til tross for dens mangel på sammenheng, er enkelte flotte kunstverk. Marte Johnsliens tre verk «Uten tittel», som føyer stål og keramikk sammen til underlige objekter, er alene verdt et besøk. De ser ut som en slags jordfunn, en blanding av oldtidsgjenstander og forsteinet jordmasse, fordreid og forvitret til mystiske budbringere fra fortiden. Johnslien har en helt særegen følelse for materiale og stofflighet, noe som har gjort at hun i løpet av de senere årene har markert seg som en av Norges mest interessante skapere av skulptur og objekt. Bemerkelsesverdig er også Jenna Burchills «Songsmith (Cradle of Humankind)», en stein hentet et sted i Sør-Afrika som har noen av de aller eldste menneskefunn. Sprekker i steinen er føyd sammen med gulltråd, og publikums bevegelse får steinen til å avgi lyd basert på måling av elektromagnetiske bølger i grunnen under funnstedet. Det er som om vi hører en urlyd, et ekko fra de første menneskene på jorden. Drepende Jeg blir også slått av den enkle visuelle renheten, og det tilsvarende enkle politiske innholdet, i Hanae Utamuras performance-video, «When a line becomes a circle», utført i sanden like ved grensen mellom Sør- og Nord-Korea. Når er en strek også en grense? Og når kan den vaskes bort? Men etter et slikt vârt uttrykk trekker utstillingen meg straks ned på jorden igjen, med sin elendige montering av Jodie Careys installasjon «Stand», en serie grove, slanke søyler laget av gips, stål, jord, maling og fargeblyant. Visst er her fine nyanser og stram helhet, men dette forsvinner foran utstillingsrommets arkitektur: en stripet fondvegg gjentar vertikaliteten i installasjonen og dreper dermed kunstverket. En installasjon er stedsspesifikk; den både gir til og tar fra sine omgivelser. Derfor må den monteres med stor omtanke, ikke bare parkeres lemfeldig, som her, noe som dessverre blir et symptom på det som gikk galt denne gang i Kinokino.

706064

Utstilling:Nært om avstand UTSTILLING: Teresa Puig har skapt vakre, tause verk med utgangspunkt i daglige telefonsamtaler med sin mor i Spania. Hå gamle prestegard. Teresa Puig: Converses. Tegning, fotografi og video. Til 18. mars Teresa Puig: Converses De tynne pennestrøkene løper frem og tilbake over papiret. Noen steder tett og energisk, andre steder flyter de saktere, nærmest som en ettertanke. Utstillingen Converses av Teresa Puig viser tegninger, både i original form og som utsnitt i digital print og video. De 10 utstilte verkene, sammensatt av over 60 elementer, har alle utspring i hennes håndtegnede papirarbeider. De er alle fylte av vannrette, tynne linjer og streker. Ved første øyekast fortoner de seg som samme verk, differensiert bare gjennom ulike format og sammensettinger, men ved nærmere øyensyn avslører de alle sin egen unike karakter. Som variasjoner over samme tema forteller de sine individuelle historier, inneholder sine egne dialoger. Mentale rom Puig reflekterer gjennom sine verk over det abstrakte, mentale «rommet», og i utstillingen Converses har hun forsøkt å definere samme gjennom å fylle det, eller gjenskape det som noe håndfast. Som utflyttet fra Spania og nå bosatt i Stavanger har Puig daglige telefonsamtaler med sin mor i hjemlandet. Disse telefonsamtalene, konversasjonene, avstedkommer sitt eget «rom», og den store fysiske avstanden mellom de to kvinnene opphører på et vis i det de møtes i dette rommet. Kunstneren har dokumentert de personlige samtalene gjennom en serie vakre, stillferdige verk ved å la pennen spore den bølgende dialogen. Gjennom å la den løpe frem og tilbake over det hvite papiret, i takt med konversasjonen. Pennen setter spor i de hvite fibrene slik EEG-målinger registrer hjernebarkens elektriske impulser. Som avleiringer av energien mellom en mor og en datter. Avstanden mellom de to får liten eller ingen betydning her. Linjene, hundrevis av dem, løper frem og tilbake, noen overlapper, andre viker utenfor eller skygger unna. Som bølger, eller krusninger på stille vann. Pauser? Øyer? I noen tilfeller opphører pennens kontinuerlige vannrette vekslinger frem og tilbake. I stedet vil den plutselig og gjentagende vike utenom, og det dannes hvite felt. Ser vi pauser i dialogen? Eller er de spor etter vanskelige temaer som unnvikes? Denne nølingen, avventingene, lar det tomme, hvite papiret tre gjennom og denne «tomheten» tar således igjen form som nye, konkrete strukturer, som svaberg eller små øyer i havet. Slik èn samtale skiller seg fra den neste fremstår også Puigs konversasjoner som unike, både i energi og innhold. De skaper rom for refleksjoner over romlighet, avstand og tilstedeværelse. Kunstneren leker seg med de linjerte papirene, hun fotograferer utsnitt av de ferdige arbeidene, tidvis i- og ute av fokus, ser på dem fra ulike vinkler og fremhever deres unike uttrykk. Mellom linjene Teresa Puigs utstilling har fått hele Nye fjoset på Hå Gamle Prestegard til disposisjon. Det er et vellykket valg. Ikke bare på grunn av det luftige rommet og lyset. Men med sin umiddelbare nærhet til havet utenfor, og når lyset som reflekteres i vannet speiler seg i veggene, heves opplevelsen ytterligere. Flere av de digitale printene kan til forveksling ligne stillbilder av havet utenfor på en sjeldent stille dag. Dette gir i seg rom for nye konversasjoner, mellom rommet innendørs og naturen utenfor. Og mellom linjene som pendler frem og tilbake på papiret og bølgene utenfor. På besøksdagen ligger jærhavet badet i lys, en vakker effekt som dessverre faller uheldig ut for opplevelsen av videoverket som forstyrres av lyset. Likeså forsvinner lydsporet med sin hvisking denne dagen. Det ødelegger dog på mindre vis helhetsinntrykket av denne enkle men vakre, og nære utstillingen.

706065

Kylie går køntri Det funker best når hun krydrer forsiktig. Kylie Minogue: "Golden" (BMG) Hanne Sørvaag, Jorunn Hodne, Sissel Kyrkjebø og et utall andre har gjort det før henne, men nå var det Kylie Minogues tur til å dra til Nashville for å spille med musikerne der. For en gangs skyld har hun også vært med på å skrive alle sangene selv, på det som er hennes 14. studioalbum. Hun allierer seg blant annet med britiske Steve McEwan (Keith Urban, Kenny Chesney, Carrie Underwood), som har slått seg ned i countryhovedstaden. Minogue (49 år og 11 måneder) våger ikke å ta countrysteget særlig langt, men gir oss i det minste folk-pop i "A lifetime to repair" og americana-pop i "Stop me from falling". Resten blir en noe merkelig mellomting mellom dansepopen hun behersker og turistreisen til Nashville. Balladen "Music's too sad without you" er en duett med engelske Jack Savoretti, mens "Dancing" og "Raining glitter" er for dem som mener at diskogulvet og MGP på tv er bedre enn en låvedans. I akkurat dette tilfellet sier jeg meg enig. Beste spor: "Dancing", "Raining glitter".

706066

Cardi B: Breial rap fra Bronx Blytunge beats og tekster like freidige som de er referansesmarte. Cardi B: "Invasion of privacy" (Atlantic/Warner) Cardi B er beintøff og sjarmerende samtidig. Den breiale rapperen fra Bronx startet som sandwich-selger, før hun ble stripper, sosiale medier-fenomen og hardtarbeidende hip hop-sensasjon. Hun oppsummerer reisen i den rå åpneren «Get up 10». I den blytunge trap-monsterhiten «Bodak yellow» slår hun fast at I don't dance now, I make money moves. Den tilbakelente og morsomme «Bickenhead» har en mer minimalistisk sound og sampler en låt fra rapperen Project Pat. Hiphophistorien refereres videre til i singelen «Be careful». Her møter vi en mer sårbar side av Cardi B, idet hun ber sin utro elskede om å være varsom. Hun plukker opp linjer fra en annen kjent kvinnelig rapper, nemlig Lauryn Hill og hennes låt «Ex-factor» fra 1998. Hill og Cardi B er for øvrig de eneste kvinnelige, enkeltstående rapperne som har toppet Billboardlisten. I låten får også lyden av hennes egen bakgrunn plass, og de dominikanske røttene smitter også av i lydbildet på «I like it». Deretter får vi «Ring», et drømmeaktig samarbeid med Kehlani. En ballade! Jeg gledes over at Cardi B håndterer et slikt stilskifte. «Thru your phone» er like vakker (men giftig), og hun overrasker med silkemyk, lys sangstemme i refrenget. De to nedpå låtene står knallsterkt sammen med de klubbete gatebangerne som hun har blitt kjent for. En av de aller beste av sistnevnte slaget er skrytelåten «Money bag», skrevet og produsert i samarbeid med norske Cashmere Cat. Den har samme tyngde som «Bodak yellow» og følges opp av nok en banger, i «Bartier Cardi». «Invasion of privacy» innfrir forventningene, med varierte låter, smart låtskriving, lekkert lydbilde, og et stjernelag av bidragsytere. Som artisten selv er debuten skamløs og ufiltrert, sårbar og stilig. Cardi B har styringen. Nå kan hun trygt parkere sin Bentley truck on my Versace driveway. Beste spor: «Bodak yellow», «Money bag», «Bickenhead».

706070

BOK:Harde bud på begge sider av graven BOK: Fjorårets Man Bookerpris-vinner allerede på norsk. Den er elegant. Og krevende. George Saunders: Lincoln i bardo. 384 sider oversatt av Preben Jordal. Gyldendal. Ideen om å la de døde omgås og snakke med de ennå levende i samme verk, er ikke ny. Det lar seg gjøre på flere slags vis, som sin tids store danske teatermann J.L. Heiberg i 1840 gjorde det fra scenen i skuespillet «En sjæl efter Døden», i form av undertittelens «en apocalyptisk Comedie». Eller som amerikanske Edgar Lee Masters gjorde det i den mektige «Spoon River Anthology» fra 1915, der 250 fiktive mennesker presenterer seg som tekst på gravstøttene sine, og (endelig) får meddelt det viktigste de har å si mens de i sum danner et bilde av en hel småby (norske utgaver 1950, 1976). Hundre år senere, med minninger om Lee Masters, strekker George Saunders (1958) det bare så mye lenger ved å skape forbindelse og kommuniksjon mellom de døde sjeler – «forhenværende mennesker» - og de ennå levende på det for dem «tidligere stedet». Han gjør det i et stort spenn mellom den glitrende opplyste presidentresidensen til Abraham Lincoln (en av de «største» i USAs historie) og den dystermørke, vindherjete vinterkirkegården i nabolaget. Året er 1862, den tidlige fasen i den amerikanske borgerkrig (som til denne dag har tatt flere amerikanske liv enn noen annen krig USA har deltatt i). Det går dårlig for republikken, og presidentens ry, popularitet og personlige omdømme er på et lavmål. Han kjenner seg likevel, som den årvisse skikken er, forpliktet til å holde en stor mottakelse for hundrevis av gjester, med overdådig servering. Mens festlighetene pågår, ligger hans elleveårige sønn Willie og dør et annet sted i bygningen. President Lincoln blir «den mest sørgmodige mann i verden», mest skamfulle også. Natt etter natt oppsøker han sarkofagen der Willie er anbrakt. På kirkegården er det mange avdøde som befinner seg i tittelens «bardo», der de en kortere eller lengre tid etter at døden inntrer, (etter buddhistiske forestillinger) fortsatt er sansende og artikulerte. Her er mulig trøst for en knust far og hans sønn som aldri ble «skjenket den store urgaven»: tid. «Lincoln i bardo» er en mangestemt collage, et potpourri av (døde) stemmer, som Lee Masters’, men mye mer krevende og med store implikasjoner for opplevelsen og forståelsen vår av liv og død. (Og om det ikke var vanskelig nok, er oversettelsen noen steder heller ikke så hjelpsom, selv om den stort sett fungerer fint.)

706072

SSO har igjen vist hvor gode de er til å fremføre nyskrevet musikk Vi kunne ikke bare høre, men også se SSOs spilleglede. Det er jo en del av en konsertopplevelse. Ørjan Matre: Different Stories (urfremføring) Mendelssohn: Symfoni nr. 3 («Den skotske»). SSO, dir.: Christian Vasquez Ørjan Matre er en komponist som mestrer det å komponere for et stort orkester. Og han er en instrumentkjenner av rang: Fra strykernes sang og treblåsernes rike klangfarger til messingens voldsomme klangutladninger og slagverkets vidt forskjellige lydkvaliteter (singling, visping og rene slag). Matres verk, som SSO har bestilt, har tittelen «Different Stories». Og forskjellige er så visst de satsene verket består av: En heller dyster prolog, et refreng I som korresponderer med fjerdesatsens refreng II, der begge ikke går av veien for voldsom klangutfoldelse. Dernest tredjesatsen, «Aubade», som betyr morgensang eller den trubadursang som beskriver hvordan morgenlyset skiller de elskende. Til sist «Nocturne», som hadde lite med Chopins nokturner å gjøre, men tvert imot formidlet noe dystert. I «Different Stories» er det ikke så mye tale om strukturer eller utvikling av motiver, men mer om episoder. Men en komposisjons bestanddeler, slik som klangflater, gjentagelser, variasjon var så visst ikke fraværende. Og ikke minst, hva gjelder lytteren: alle satsene var virkningsfulle. SSO med stor spilleglede Det sydet og kokte til tider av denne musikken. Noen ganger assosierte jeg til Stravinskij, men oftest til Arvo Pärt – for nå å ta en sammenligning som jo hører til det å karakterisere kunst. SSO og dets faste dirigent, Christian Vasquez, skal ha all ros for at de setter nye verk, og til og med bestillingsverk, på programmet. Det var også tydelig at orkesteret likte å spille Matres verk. Vi kunne ikke bare høre, men også se spillegleden. Det er jo en del av en konsertopplevelse. Vakkert fargelagt Mendelssohn skrev en rekke ufullendte verk og han reviderte stadig det som var fullført. Det gjelder også symfoni nr. 3, «Den skotske», som han laget skisser til etter en tur i Skottland, men ventet i mange år før han gjorde den ferdig i 1842. Den er således den siste av hans fem symfonier. SSO spilte den hymniske åpningen på symfonien med den rette andektighet og strykerresitativet som følger, med den rette lidenskap. Etter begynnelsen av allegro-delen som har betegnelsen agitato, som betyr heftig, følger en vidunderlig pianissimo-del som varer i over 20 takter for så i tilta i styrke. Her kunne begynnelsen vært svakere. Herlig klang imidlertid på slutten av førstesatsen, som er en slags pust fra åpningen. Det var mesterlig spilt. Mendelsson forlanger av dirigenten at satsene skal spilles attaca, det vil si uten avbrudd, og det er virkningsfullt. Fremføringen til Vasquez levde bare nesten opp til dette. I scherzoen hører vi hornene kalle fra det fjerne – et typisk romantisk trekk, som SSO ikke var helt på høyde med. Men SSO fargela på en fin måte Mendelssohns instrumentalkunst. Det atmosfæriske og stemningsfulle i denne symfonien fikk oss aldri til å assosiere til et litterært program. SSO spilte verket klassisk, slik Mendelssohn ville ha det. Mendelssohn – sin tids popstar Mendelssohn var sin tids popstar – pianist, dirigent, komponist. Han skrev allerede fra 14-års-alderen med en usedvanlig letthet, noe som lenge ble lagt ham til last. Men denne komponisten, som skrev henimot 6000 brev i sitt korte liv, og var like intellektuelt begavet som kunstnerisk skapende, har i de siste tiår fått sin fortjente renessanse. SSO viste torsdag kveld, og har i en årrekke nå demonstrert, at de for Mendelssohns symfonier og ouverturer er på høyde med de beste fortolkere av denne musikken.

706073

Høyst lesverdig og tankevekkende BOK: Imponerende og kritisk gjennomgang av bevissthetsforskningen fra Descartes til i dag. Siri Hustvedt: På sviktende grunn. Om hjerner og kropper, maskiner og mennesker, og arv og miljø. Essay. Oversatt av Knut Johansen. 335 sider. Aschehoug. I «På sviktende grunn», som opprinnelig ble utgitt som del to av essaysamlingen «Kvinne ser på menn som ser på kvinner (2017), retter Siri Hustvedt (f. 1955) sitt kunnskapsrike og kritiske blikk mot grunnleggende problemstillinger innen bevissthetsforskningen, og påviser bl.a. hvordan det århundregamle skillet mellom kropp og sinn til dels har fordreid samtidens forestillinger om hjernen, psykiatrien, genetikken og kunstig intelligens, slik også feministisk teori lenge har vært fastlåst i egne debatter om grensen mellom essensialisme (det iboende) og konstruktivisme (det tillærte). I så måte er nok originalens tittel bedre enn den norske: «The Delusions of Certainty», også fordi Hustvedt, med Kierkegaard, viser at skråsikkerhet leder til dogmatisk tyranni. Når det er sagt, er Hustvedts gode penn, klare tanker og personlige grunntone fint ivaretatt av oversetter Knut Johansen. Det er en omfattende materie Hustvedt her har gitt seg i kast med. Foruten historiske fakta og kuriosa besitter hun en betydelig faglig kunnskap innen en rekke felter, og man blir imponert over forfatterens innsikt og oversikt i fremstillingen av bevissthetsforskningen fra antikken og Descartes til i dag, med innlagte stikk til bl.a. Dawkins og Pinker, kritikk av den vitenskapelige metode og tilbøyeligheten til å presentere hypoteser som kausalt faktum, og en sunn skepsis til det kunstige skillet mellom «hard» vitenskap og «myke» feminine verdier. I opplysningstiden ble det utgitt lærebøker for kvinner i matematikk og fysikk, men med den advarsel at kvinner som beskjeftiget seg med slike studier ville kunne dø av anstrengelsen eller i alle fall utvikle mannhaftighet og innskrumpet livmor. Verden går fremover, bemerker Hustvedt tørt. Og likevel ikke. «På sviktende grunn» er et personlig essay om menneskets biologiske kompleksitet. Boken drøfter spørsmålet om hva et menneske er og hva det vil si å tenke. I et forsøk på å nærme seg et mulig svar, spenner forfatteren opp et bredt lerret. Hun er bl.a. innom innbilt svangerskap (pseudocyesis) og couvadesyndromet, der den vordende far utvikler symptomer på graviditet, og spør i forlengelsen av dette om hvordan trosoppfatninger, ønsker, ideer og angstreaksjoner kan forandre kroppen, hjernen og sinnet, og om sammenhengen mellom disse. I sin kritikk av komputasjonsmodellen i kunstig intelligens-forskningen, trekker Hustvedt frem språkets, metaforens og symbolets betydning for tenkningen. I motsetning til maskiner er ikke biologiske systemer rasjonelle aktører som bare tar imot input og kalkulerer output. «Det faktum at flymaskiner og fugler begge flyr, utvisker ikke forskjellene mellom dem» (s. 297). Dette knytter hun så med Polanyi an til knowhow og taus viten, det Husserl og Heidegger betegnet som «Leib», og som en maskin vanskelig kan ha noen begreper om. Enkelt er ikke dette stoffet, men «På sviktende grunn» er en høyst leseverdig, velskrevet, opplysende og tankevekkende bok, der Siri Hustvedt riktignok ikke fyller igjen alle hullene, men spørrende peker på forklaringskløften mellom sinnet og hjernen.

706074

Stilig, stum skrekk Det er sjeldan du ser ein original film i grøssarsjangaren. Så kom deg på kino, ver heilt stille, og sjå «A Quiet Place». A Quiet Place Sjanger: Thriller/Grøssar. Med: John Krasinski, Emily Blunt. Regi: John Krasinski. Nasjonalitet: USA, 2017. Lengde: 1 t. 30 min. Aldersgrense: 15 år. Buzzen har gått rundt «A Quiet Place» heilt sidan førpremieren på teknologi, musikk- og hipsterfestivalen South by Southwest i Texas i mars: Kanonkritikkar og toppscore på 100 prosent på Rotten Tomatoes tyda på at dette var ein film å gleda seg til. Og det stemmer. «A Quiet Place» er original, smart og dyktig laga - i ein sjanger som stort sett er gjespande forutseibar. Me møter ein familie med mor (Emily Blunt), far (John Krasinski, som også har regi og i den verkelege verda er gift med Blunt) og barna deira. Dei er nokre av få overlevande etter at jorda er invadert av skrekkinngytande monster med massevis av tenner. Ikkje så originalt så langt, altså. Og nesten komisk at sånne alienaktige monster alltid ser så like ut. Bitte litt trekk for det. Men så kjem me til det spesielle: Monstera er blinde, og går i staden etter lyd. Dermed må alle som ønskjer å leva vidare vera heilt stille. Noko som ikkje er så enkelt. Om du til dømes skal føda. Eller om du er 14 år og rasande. Familien kan ikkje snakka med kvarandre anna enn gjennom teiknspråk eller kviskring. Dei må lista seg rundt. Og ingenting må velta, ingenting må laga lyd. Dette inneber at «A Quiet Place» nesten ikkje inneheld replikkar, og dermed nærmast er ein stumfilm. Det betyr i sin tur at skodespelarane ikkje kan bruka ord, men bare ansikt og kropp til å uttrykka korleis dei har det. Og det gjer skodespelarane særs overtydande, store som små. I ein film utan ord, der alle må vera heilt stille, blir det som finst av lyd desto viktigare. Både lyden som omgir familien, og - ikkje minst - musikken, som fungerer glitrande både for å understreka harmoniske scener og for å bygga opp spenninga. Og spenning blir det, altså, heilt utan skrik og skrål. Det er heller ikkje blodige scener som gjer at du sit ytst på stolsetet, men eit særs vellukka døme på at det går an å tenka nytt, smart og originalt i grøssarsjangeren.

706075

Helstøpt forestilling om en fordrukken spurv og en elegant diva TEATER: Å skape sceniske opptrinn rundt to stjerners liv og musikk er krevende. Britt-Synnøve Johansen har lykkes godt i forestillingen «En spurv og en diva». En spurv og en diva. Regi: Espen Hana. Manus/oversettelser: Britt-Synnøve Johansen. Med Britt-Synnøve Johansen og Eva Bjerga Haugen. Musikere: Svein Ragnar Myklebust (piano), Theodor Barsnes Onarheim (kontrabass). Lys: Joakim Foldøy. Lyd/teknikk: André Foldøy. Varighet: 80 minutter. Sted: Jadarheim, Nærbø. Rogalendinger har hørt Johansen skarrrre som Edith Piaf siden Sildajazzen i 2000 og deretter i en flott forestilling på Rogaland teater. Videregående skoleelever har fått høre om den franske sangerinnen og den tyske artisten Marlene Dietrich som ble nære venner etter en konsert i New York. Nå reiser Johansen rundt på kulturhus i fylket med et teaterstykke der hun selv spiller Piaf mens Eva Bjerga Haugen tolker divaen. Vi opplevde dem i Jadarheim forsamlingshus på Nærbø. Kontraster forsterket Det gode grepet er at kontrastene mellom sangerne forsterkes. Åpningsscenen går rett inn i det tragiske faktum at Piaf ble avhengig av alkohol og morfin, noe Dietrich oppgitt prøver å holde henne unna. Haugens rollefigur er mer måteholden med alkoholen enn divaen nok var i virkeligheten, skal vi tro kildene. Johansen har fått seg mørke krøller og er kledd i en enkel kjole, flate sko eller sågar tøfler. Haugen opptrer i lys blond frisyre og elegante habitter, fra ettersittende kjole med flosshatt, glitrende gallaantrekk til tøffe langbukser og høye hæler. Marlene oppfordrer Edith til å kle seg finere og bruke leppestift, noe spurven gjorde ifølge fotografier, men ikke i denne forestillingen. Det er greit – den forsterkede kontrasten skaper dynamikk på scenen. Fri kjærlighet I andre aspekter er Dietrich og Piaf like: Begge savner sin mor, føler seg ensomme i livet som omreisende stjerner og vil nyte kjærligheten så ofte de kan. Edith fikk en datter hun ikke klarte å ta vare på, Marlene hadde en datter med ektemannen Rudi, men ser henne knapt. «Ich bin von Kopf bis Fuss auf Liebe eingestellt», synger den seksuelt frigjorte Dietrich i en låt fra filmen «Der blaue Engel» som gjorde henne berømt i 1930. Stykkets dialog får godt fram at Piaf er like innstilt på elskov – fra topp til tå – slik hun synger om havnepiken som gir Milord alt, skjønt hjertet hans er kaldt. Johansen og Haugen er dyktige sangere. Førstnevnte utfolder seg i det største spennet, fra en munter låt om han som elsket motorsykkelen høyere enn kjæresten, til fortvilelsen i «Min Gud! Min Gud!», nå gjort om til en tekst om datteren som døde to år gammel. Haugen synger slepent og mørkt, slik vi minnes Dietrichs stemme. Det er skikkelig vakkert, synd bare at diksjonen er så dempet at det blir vanskelig å oppfatte teksten. Tonefølge leveres stødig av Svein Ragnar Myklebust på piano og Theodor Barsnes Onarheim på kontrabass. Biografisk manus Aktørene har fått god regihjelp av Espen Hana til å veksle smidig mellom samtale og sanger. De synger tekster fra Paris (Den vakre gatejenta) og Berlin (Eg har en liten koffert i Berlin), hjembyer som venninnene savner. De snakker om ståsted under 2. verdenskrig – Dietrich nektet å synge i Tyskland og flyttet til USA. Piaf ble beskyldt for å støtte fienden, men hevdet at hun i smug hjalp motstandsbevegelsen med å redde fanger. Det er imponerende hvor mye biografisk og anekdotisk materiale Johansen har lagt inn i stykket. Stemningen blir rent lattermild da aktørene omtaler seg selv som avdøde som drøfter hvem de en gang var. Bra. Slik får vi et humørfylt gjensyn med Piaf samtidig som det fascinerer å høre om Dietrich, hennes filmkarriere, berømte menn hun hadde forhold til – John Wayne, Frank Sinatra og president John F. Kennedy – samt hennes ville plan om å besøke den forhatte Hitler for å skyte ham. Gratulerer med en helstøpt forestilling! Spilles også: Bømlo Kulturhus, Festiviteten, Haugesund, Varen Kulturscene, Randaberg.

706078

Norsk litteraturs Grand Old Man om gull, kvinner og seiltur til Nyhavn BOK: Slepent, maritimt kammerspill med tam feel good-slutt. Øystein Lønn: Berners datter. Fortelling. 116 sider. Gyldendal. Norsk litteraturs Grand Old Man, den hyppig prisbelønte og oversatte sørlendingen Øystein Lønn (f. 1936, debut 1966), har fram til i år gitt ut tolv romaner, fem novellesamlinger og bare en såkalt «fortelling» - «Lu» fra 1977. Når årets bok, «Berners datter» - på typisk lønnsk vis med et personnavn i tittelen – igjen sjangerbestemmes som «fortelling», signaliserer dikteren at teksten er «novella»-aktig , løsere i snippen og mindre tilknappet enn en «novelle», men kortere enn sin mer røslige slektning «romanen». «Berners datter» er karakterdrevet, persongalleriet lite, handlingen enkel, stemningen intens. Slik skapes enda engang «en følelse av kammerspill» («Tom Rebers siste retrett», 1988). Vi hører om en seiltur som tre menn bosatt på en ikke navngitt sørlandsøy foretar seg. Målet deres er den livlige, kosmopolitiske handelsbyen København der de har to ulike oppdrag å sikte seg inn mot. Toktet er ikke tidfestet. Men det må ha skjedd etter 1772 da byen Daugavpils opphørte å tilhøre det polsk-litauiske riket og ble latvisk i stedet, i en tid da seilskipene som krysset Skagerrak risikerte å bli kapret av pirater. At handlingen springer ut fra en anonymisert sørlandsøy med 32 hus og legges noen år tilbake i historien, innebærer at årets fortelling miljømessig og i tid er beslektet med «Maren Gripes ritualer» (1999). Men denne gangen er det tre menn og ikke en kvinne som står i sentrum for det som skjer, samtidig som det melodramatiske preget er mindre markant. Det dreier seg om en allvitende tredjepersonsfortelling der lukter og smaker og kroppslige fornemmelse, syns- og hørselsinntrykk, nedslipte bilder, aforistisk klingende, tvetydige formuleringer, innslag av usagt, realistiske observasjoner og symbolske klanger (knyttet til «den baltiske havstrømmen», en «steinbit, en «nise») forplanter seg gjennom en stort sett lavmælt, mollstemt tekst som langsomt avdekker lag på lag av disharmonier, fortrengte håp, fordekte ønsker. Først blir vi kjent med Ross, han som livnærer seg ved å dykke ned i dypet etter skjell, og finner en «grå pose av vokset lin» etter et forlis. Den lukter «fett, olje, ost og kaffegrut», inneholder åtte små figurer som kan selges, og åpner opp for en historie der også gullets og landerobringenes rolle inngår. Sammen med Berner, en eiendomsbesittende, diger sjakkspiller som ikke liker seg til sjøs, og av både fysiske og psykiske årsaker skjelver på hendene, samt den sjeneverdrikkende, dyktige sjømannen Alert, gjennomfører han en reise som ender i brokete Nyhavn. Der møter de kjøperen Avatis, en latvisk prest og gullsmed, før Ross oppsøker en viss Karen og hennes treårige sønn, personer som streifes allerede på side 33. Denne litt omstendelige sluttscenen har feel good-preg, virker dvask og punkterer den uroen som har ligget i underteksten. Selv om det er mennenes tanker, sansefornemmelser og utsagn som dominerer perspektivet – i motsetning til i den feministisk fargete romanen «Ifølge Sofia» (2001) - spiller navnløse kvinner en sentral rolle i dette stramme, skjebnetunge pasjonsdramaet som antyder at det viktigste aldri er penger, og at det er forskjell på begjær og kjærlighet, vanenes monotoni og hjertets kronglete tilstander, det som sies og en kropp eller et sinn som morser sitt SOS. Ross lever med en tidligere prostituert østfra, blir rolig av å høre «kvinnens pust» om natten, tenker «på profilen hennes når hun sov, på håret hennes over pannen» og formidler sensuelle scener fra et harmonisk samliv. Samtidig skyldes den farefulle seilturen at han er gift, trolig uten at samboeren vet dette. Berner som lever med en gal mor, sies å ha «oppgitt kvinner» etter en episode i Amsterdam. Like fullt har han datter og barnebarn i København, og tanken på fortidas hollandske femme fatale nekter å slippe taket: Han ser «håret hennes på en hvit pute», føler «fingrene hennes i nakken», hører «den tunge pusten, at hun ropte navnet hans» og «etterpå lo av ham fordi han var sjenert.» Alert har aldri levd med en kvinne, vet ikke om han tør å gå på bordell, men har en mor som ikke skjønner seg på «lykke», «forsto seg på å leve» og oppsøker øyas bryggerhus for å oppnå «lange orgasmer som luktet halvkokt lintøy». I sum er denne teksten om indre landskaper, om rusen som fluktveg og verdien av å «våge», både enkel og raffinert. Men at åtte gullfigurer fra havbunnen blir til fem i løpet av handlingen, må vel være en glipp.

706079

Seriøst kjedelig mat Det er lett å slanke seg med Roede-metoden, men mange av knepene for å redusere fettet går på bekostning av smaken. Jeanette Roede og Kari H. Bugge Seriøs matglede 238 sider Cappelen Damm I innledningen skriver Jeanette Roede at den gamle traveren Grete Roede-dietten gjerne blir sett på som litt traust, i en tid hvor stadig nye og radikale metoder presenteres til folk som ønsker å gå ned i vekt. Det har hun antakelig helt rett i, og det er noe litt befriende over en diett som sier at alt er lov, men ikke alltid, og at vektreduksjon i bunn og grunn handler om pluss og minus. Roede holder seg til myndighetenes offisielle kostråd, og det er kanskje dette tittelen spiller på: Dette er den seriøse, forskningsbaserte metoden, og ingen forgjengelig motegreie. Boka gir oppskrifter på frokoster, lunsjretter, middager med både fisk og kjøtt og ikke minst kalorifattige mellommåltider. Mye er helt greit, men når metoden alltid er å redusere fettinnholdet for å redusere antallet kalorier i en rett, går det i en del tilfeller på bekostning av smaken, om Roede aldri så mye påstår at det er like godt med kesam som med rømme til fredagstacoen. – Dette kunne vært så godt, sukket husets tenåring da vi prøvde kjøttkakene, laget med vann i stedet for melk og egg, slik vi pleier. Den brune sausen foreslo Roede at man skulle lage uten smør, og i stedet lage jevning av hvetemel og vann og bruke sukkerkulør for å få rett farge. Hvis det er dette som skal gi matglede, har vi fullstendig ulike oppfatninger av hva et godt liv skal inneholde. Andre oppskrifter fungerte greit, deriblant halvgrove skinkesnurrer, som ble en gjenganger i lunsjboksene hos bare store og små (ja, vi jukset og brukte normal ost i stedet for dette lettere type-tullet, men det levde alle godt med). Men i likhet med en del av de andre oppskriftene vi testet, var denne for dårlig kvalitetssikret, noe som i dette tilfellet fikk utslag i et misforhold mellom mel og væske, med en fullstendig uhåndterlig deig som resultat. Alle oppskriftene er utstyrt med kaloriangivelse, noe som gjør det veldig lett å beregne hvor mye man får i seg i løpet av en dag. Som slankekur i en begrenset periode, funker dette helt sikkert fint. Men hvis vi skulle levd på denne maten til vanlig, hadde noen av oss blitt veldig vanskelige å dele hus med.

706080

Josh T. Pearson:Endelig tilbake Fem streite regler er pilarene for et etterlengtet comeback. Josh T. Pearson: "The straight hits!" (Mute/Border) I 1996 dannet Josh T. Pearson bandet Lift to Experience, som gikk i oppløsning rett etter debuten "The Texas-Jerusalem Crossroads" i 2001. Han forlot så Limestone County i Texas til fordel for Berlin og Paris. Ti år senere kom omsider solodebuten "Last of the country gentlemen", som havnet på årsbeste-listene til magasiner som "Mojo", "Rolling Stone" og "Q". "Uncut" tok det med på sin liste over de 50 beste singer/songwriter-platene gjennom tidene. Sju nye år gikk. For å få hull på byllen, bestemte han seg for å skrive sanger ut fra fem grunnregler: Alle sangene må ha et vers, et refreng og en bro. Teksten må være på 16 linjer eller mindre. Sangene må ha ordet "straight" i tittelen. Tittelen må være på fire ord eller mindre. Men først og fremst er det sangen som er sjef. I løpet av tre dager hadde han ni låter klare, pluss en versjon av Jonathan Terrells "Damn straight". Sangene skulle gå rett på sak, slå direkte. Hit straight. Litt selvironisk vrir han på det til straight hits i tittelen. Den musikalske øvelsen har resultert i enkelte flotte kutt. Pearson stormer ut av startporten med "Straight to the top!", countrypønk med markant refreng og avbrekk, slik reglene er. Deretter følger "Straight at me", en vellykket låt i ethvert henseende. Den er tøff som bare det, har en flott oppbygning med både vakre partier og støy, og til og med litt plystring. "Give it to me straight" åpner skranglete likegyldig, men før jeg rekker å avskrive den, kommer tidenes barrefreng. You gotta give it to me straight, skråler koret. Tittelen bryter med fireordsregelen, men ingen regel uten unntak. Mot slutten får vi "A love song (You set me straight)" (der han omgår regelen med en parentes). 6 minutter og 40 sekunder med pur nytelse. Langt fra alt er like bra her, men det overskygges av glansen fra gullet. Beste spor: "Straight at me", "Give it to me straight", "A love song (You set me straight)".

706081

Den lange, vanskelige veien til god helse Berit Nordstrand har laget nok en kronglete og vanskelig gjennomførbar oppskrift på et bedre liv. I år er det fermentert mat som skal redde oss. Berit Nordstrand Tarmens medisin 296 sider Gyldendal For en som ikke har høyere utdanning innenfor ernæring og/eller lang erfaring med å tolke forskningsdata, kan det virke uoverkommelig å orientere seg i jungelen av ofte motstridende råd om hva som gir god helse. Lege Berit Nordstrand har gjort stor suksess med sine bøker om hvordan man kan spise seg slankere og smartere og sunnere, men har også blitt utsatt for en del kritikk. Denne går blant annet på at hun viser til enkeltstudier med få deltakere og trekker konklusjoner fra dette, mens de som utarbeider myndighetenes kostråd baserer seg på all tilgjengelig, publisert forskning og konkluderer ut fra dette. Dette var en lang omvei for å si at det ikke er lett å vite om Nordstrand har rett i sine påstander i denne boka, men en del av det hun bruker plass på er utvilsomt kontroversielt. Hun anbefaler lavkarbo-kosthold og indikerer at tarmfloraen er en medvirkende årsak til autisme og ad/hd. De som ønsker å undersøke nærmere selv, kan glede seg over at Nordstrand er usedvanlig grundig i sine kildeangivelser. Men la gå, sett at alt hun skriver er riktig, og man bør spise fermentert mat. Da har man åpenbart mye arbeid foran seg, om man skal dømme etter oppskriftene i denne boka. Mange av rettene tar det en uke å lage. andre ting tar en dag eller to. Det er antakelig enklere å få tak i våpen og narkotika enn en del av ingrediensene man trenger. Vi prøvde å fermentere rødbeter etter Nordstrands oppskrift. Etter tre dager smakte de fortsatt rå rødbete. Etter fem dager var det kommet mugg i glasset, så da kastet vi dem. Andre oppskrifter er lettere å slenge sammen, noen så lette at man knapt kan kalle det oppskrifter. Tjukkmelk, bær og granola, for eksempel. Det følger ikke med noen oppskrift på granola. Kanskje det er meningen av vi skal kjøpe den Nordstrand selv produserer.

706082

Snerten og beksvart politisk satire Både latteren og skrekken kommer fra de mest absurde detaljene når maktvakuumet som oppsto etter Stalins død er tema i denne herlige satiren. The Death of Stalin Sjanger: Biografisk drama/satire. Nasjonalitet: England/Frankrike 2017. Regi: Armando Iannucci. Skuespillere: Steve Buscemi, Jason Isaacs, Jeffrey Tambor, Andrea Riseborough, Olga Kurylenko, Rupert Friend, Paddy Considine, Michael Palin. Lengde: 1 time 46 min. Aldersgrense: 15 år. Den politiske satirens mester, skotten Armando Iannucci, har allerede feid over britisk og amerikansk demokrati med tv-serier som «The thick of it» og «Veep», samt spillefilmen «In the loop». Spekket med tøys, snert og absurditeter med mer enn et snev av sannhet, har han ikke bare fått oss til å gapskratte over maktens udugelighet og pompøsitet. Han har også gitt oss et slags karikert innblikk i maktens og det politiske spillets latterlige natur. Totalitær satire Mens Donald Trump nå egenhendig står for den demokrati- politiske satiren, har Iannucci nå begått sin første totalitær-politiske satire. Basert på den franske tegneserien «La mort de Staline» har han laget en film som er like herlig snerten som det han har gjort før. Men som også viser de virkelig groteske konsekvensene av Josef Stalins regime i Sovjetunionen. Selvsagt med kunstnerisk frihet, men basert på virkelige hendelser. Sovjetunionens leder Josef Stalin er omgitt av lallende ja-mennesker i sentralkomiteen og over alt ellers da han plutselig får et kraftig hjerneslag i 1953. Han har ikke en gang blitt båret i seng før de andre medlemmene begynner å posisjonere seg for å sikre seg makten etter ham. Hvem blir utstemt? Og da Stalin endelig dør, eskalerer intrigene nesten til et slags absurd realityshow. Hvem skal få hvilken jobb? Hvem kontrollerer hæren? Eller sikkerhetspolitiet? Hvem skal havne på en eller annen liste? Ingen kan føle seg trygge på at de ikke blir stemt ut på neste møte. Og i mens samles stadig flere borgere inn for henrettelse eller forvisning til Gulag, etter å ha blitt angitt etter tortur. Og Stalins paranoide sønn virrer rundt som en løs kanon. Filmen skildrer dagene fra Stalins død og til etter begravelsen. Dialogen og alles hang til å henge seg opp i fullstendig uvesentlige detaljer er kjente Iannucci-grep, som også her får fram humoristisk nytelse mer enn gapskratt. Samtidig skildres den umenneskelige galskapen i Stalins regime med en forakt som kaller like mye på hånlatter som gru. Maktens latterlige lyter Demokrati eller diktatur. I Iannuccis satiriske blikk er maktmennesker like feige, selvhøytidelige og udugelige uansett styresett. At maktens lyter ikke bare er universelle, men de samme over alt, blir vi også påminnet om ved at alle skuespillerne snakker engelsk, men med sin opprinnelige britiske eller amerikanske dialekt. Skuespillere som Steve Buscemi (Krutsjov), Michael Palin (Molotov), Jeffrey Tambor (Malenkov) og Rupert Friend (Vasilij Stalin) er fornøyelige i sine roller, og svært så troverdige til tross for språket. «The death of Stalin» hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto i fjor, og ble svært godt mottatt av kritikerne. Like bra gikk det ikke da filmen skulle settes opp på kino i Russland i januar i år. Etter et par visninger ble filmens distribusjonssertifikat trukket tilbake, med begrunnelsen at den hånet russisk kultur og historie, og var en del av en vestlig anti-russisk informasjonskrig. Filmen er også nektet kinodistribusjon i Kirgisistan og Kasakhstan.

706085

Bruce Willis skyter folk som fortjener det.Igjen. FILMANMELDELSE: Det er blytungt å anbefale en tur i skog og mark over en film der Bruce Willis skyter folk, men sånn er det blitt. «Death Wish». Action. Med: Bruce Willis, Elisabeth Shue, Vincent D'Onofrio. Regi: Eli Roth. 1 t. 47 min. Aldersgrense 15 år Jadda. Bruce Wiilis, solskinnsfamilien, innbrudd som går ad undas, tatoverte skurker, politiet i hælene. Hvem sa at verden går framover? «Death Wish» er en slags variant av den amerikanske drømmen der folk, for eksempel en snill kirurg, bør forsvare familien med nebb, klør og til dels tungt artilleri. Bruce Willis er jo ikke fremmed for å ta love i egne hender. Det har han gjort de siste 40 årene, og det var noe testosteronsjarmerende over det på 90-tallet. Vi ser alle «Die Hard» for å feire Jesu fødsel og hyrdene på marken. Men det er ikke like stilig når AFP-Willis utstyres med våpen mynta på elefantjakt og et trøstesløst manus, og går laus på «these animals who attacked my family». Birollene er bare julapynt, dialogen er fra de grunne vikene i Middelhavet og fortellingen like forutsigbar som Dagsrevyens hovedoppslag om at det har regna en del på Austlandet. Hvis du gjetter hvordan dette ender vinner du en fruktkurv uten sjokolade. Laget med venstrå For noen vil det holde, for eksempel en torsdag med gutta boys, at det er Bruce Willis som skyter kjeltringer. Men det er altså gjort helt uten finesse, helt uten oppfinnsomhet og uten antydning til vilje til noe mer enn å tyne nok en hevnfilm ut av vår skalla venn. Willis er forsøkt gjort til en superhelt uten maske, en vigilante som rensker opp i den menneskelige Chicago-kloakken. Han skyter seg rett inn i tradisjonen med menn i cordfløyelsbukser med smilende kyss-på-kinnet-koner som får nok at byråkrati og the cops, som ikke får has på bandittene. dette er gjort bedre før, og det er gjort mange ganger før. Veldig mange ganger. Det gjøres noen korte venstrehåndsforsøk på å blande inn en slags Chicago-debatt om våpen og vold, men det blir bare mer pynt på julatreet. Ikke en gang torturen frisker opp. Se traileren her: Gå tur Historien om kirurgen som tar loven i egne hender (zzzzzz) trasker opp sporene etter «Taken»-filmene, noen Denzel Washington-filmer og ikke minst trasker Bruce Willis opp sine egne, djupe spor fra de filmene vi ikke husker navnet på. Vi kommer ikke til å huske denne heller. Her er ingen grep, ingen vilje og oppfinnsomhet på linje med et foreldremøte der man diskuterer om sosiale medier er djevelen. Du holder deg våken, så vidt, men at Bruce Willis - selv om han egentlig er snill - tar på seg en hettegenser og skyter kjeltringer med dårlige tenner, det er virkelig sådär. Friluftsliv, tur i skog og mark, er ikke nødvendigvis noe å hige etter, men det er faktisk et ok alternativ til å se Bruce skyte folk. Sånn er det blitt.

706086

Nykommeren Söl er en av byens beste Tre kokker står bak Söl, en på alle måter vellykket nyvinning i Stavangers restaurantscene. – Norge er et u-land når det kommer til naturvin, avslørte Claes Helbak, mens han helte noe grumsete og oransje i glassene våre. Danske Helbak er en av tre unge og dyktige kokker som har realisert restaurantdrømmen i lokalene som tidligere har huset Mama Afrika i Stavanger. Dette er en kokkedrevet restaurant i ordets rette forstand, det er også som kokkene som serverer og plukker ut viner. Innredningen er herlig nedpå, med ubehandlede trebord og steiner som lysestaker, og lune pledd og skinnfeller på stolene myker opp det minimalistiske inntrykket, slik at det på sett og vis blir både kult og koselig på en gang. Söl er den rake motsetningen til pregløse industrirestauranter med menyer på tykkelse med en middels bok. Her får man egentlig ingen valg, det er dagens seksretter, som vel strengt tatt må sies å være en fireretter, i og med at to av rettene er henholdsvis brød og petit four. Restauranten tilbyr menyer for vegetarianere og veganere, men vil gjerne ha beskjed på forhånd om man har denne typen tilbøyeligheter. Ny nordisk mat Det er imidlertid grønnsaker som spiller de sentrale rollene i det meste av menyen ellers også. Söl legger seg tett opp til den nye, nordiske bølgen, hvor stjernerestauranten Noma i København er fanebæreren. Her følges sesongene, råvarene er i all hovedsak økologiske og kortreiste og tilsynelatende enkle og rustikke ingredienser behandles med en kyndighet og kreativitet som tryller dem om til lekre og innovative smaksbomber. Vinkartet er kort og består i all hovedsak av naturviner, noe det som tidligere nevnt ikke er bare enkelt å få tak i i Norge. Vi startet med et glass av en spansk musserende vin med det besnærende navnet Brutal, og snart kom rykende varmt brød og pisket rørossmør på bordet. Den første retten var en klar buljong kokt på sellerirøtter som først var blitt grillet hardt. En smaksintens og varmende rett, servert med små, faste kuler av sellerirot, løpstikke og eggeplomme. Til dette fikk vi en syrlig, spennende oransjevin fra Valencia i glassene, en god kontrast til de jordlige smakene i suppa. Intense smaker Neste rett var skrei, servert med en florlett smørsaus overstrødd med trompetsopp-pulver, sautert spinat, ramsløkkapers og søl. Sistnevnte er altså en type tang, kokkene her skal på ingen måte beskyldes for å søle det til, for det hele så riktig lekkert ut. Og smakte minst like godt. Vinen, en østerriksk sauvignon blanc, slet muligens litt med å hamle opp med den feite sausen og de intense smakene, men kolliderte heller ikke med maten. Så kom en rustikk og god røsti på bordet, servert med røykt beinmarg, urter, løk i ulike utgaver og fermentert hvitløk. Det kan beskrives som en kombinasjon av solid sikringskost og forfinet gourmetmat, om noe sånt finnes. Smaken var i alle tilfeller upåklagelig. Til dessert vanket det en bemerkelsesverdig is laget på ristet brød og malt, servert med tynne skiver toast og litt fruktkompott, før måltidet ble avsluttet med den danske klassikeren epleskiver, servert med en intens marmelade kokt på kirsebærsteiner. Til dette tryllet vår hyggelige kokk/servitør fram en herlig, vill sider fra sitt hjemland, en drikk som man tradisjonelt ville kunne si at var litt i sureste laget til dessert, men som i dette tilfellet var helt på sin plass. Innovativt, spennende og ikke dyrt Dette er, som dere forstår, ikke en restaurant for deg som hater naturvin, som helst vil ha tradisjonell mat med et stort stykke kjøtt i hovedrollen, eller som ønsker stor valgfrihet. Men er du glad i god mat, interessert i å prøve noe nytt og gjerne overlater ansvaret for måltidet til flinke fagfolk, da finnes det få steder i regionen som klarer å overgå Söl. Kokketrioen som driver denne restauranten har åpenbart visst akkurat hva slags restaurant de ville lage, og de har all grunn til å være fornøyde med resultatet. Dette er innovativ og spennende mat på sitt aller beste, og det koster på ingen måte skjorta. Full pakke med både mat og vin koster i underkant av 1000 kroner per person. Det er det så absolutt verd.

706087

Manic Street Preachers:Det er håp for menneskeheten Her er det ikke snakk om å spare på kruttet. Åpningen er knallsterk. Manic Street Preachers: "Resistance is futile" (Sony) Manic Street Preachers er best når de stiger til værs. Det gjør de til gagns på åpningen av sitt 13. studioalbum, "People give in". En mektig sang, selv om den starter depressivt: People get tired People get old People get forgotten People get sold Etter jordnære vers eksploderer Manic-patenterte kraftrefreng, og i løpet av snaue fire minutter ender sangen i et mer positivt leie. Vi har fortsatt folk som break down og give in, men også som move on, can cope og stay strong. Det er håp for menneskeheten. Av og til trenger vi å bli minnet på det. Samtidig har alt sin ende. Plateomslaget er et foto av en av de siste samuraier, på en tid da sverdsvingerne var utkonkurrert av skytevåpen. All motstand er nytteløs, resistance is futile. Bassist Nicky Wire sier at han liker melankolien i bildet, men legger til at tittelen har en dobbel mening: All motstand mot musikken er nytteløs. Trioen fra Wales har likevel sine skarpe kritikere. Liker du ikke den pompøse retningen som James Dean Bradfield, Sean Moore og Wire har tatt bandet i, liker du neppe plate nummer 13 heller. ansett fortsetter de som de begynte på platen. "International blue " er en sterk låt, inspirert av den franske maleren Yves Klein (1928-1962). Han døde av et hjerteattakk bare 34 år gammel, men sangen er en jublende feiring av arven han etterlot. Som tekstforfatter Wire sier det: Albumet konsentrerer seg om ting som gjør at livet føles litt bedre. Teksten til "Distant colours" er skrevet av Bradfield og går i en mørkere retning. Han skjønner ikke hva som skjer i politikken i sitt hjemlige Storbritannia og i USA: I no longer know my left from my right. "Vivian" er om den amerikanske fotografen Vivian Maier (1926-2009). I løpet av 40 år tok hun mer enn 150.000 bilder, først av fremst av folk og bygninger hun observerte på sine gatevandringer etter arbeidsdagen som barnepleier. You work these streets with a camera round your neck It's your weapon of choice It's your ultimate defence "Vivian" følger Manic-malen, mens "Dylan & Caitlin" kan forveksles med en Elton-låt. Sangen er en duett med Catherine Anne Davies, kjent som The Anchoress. Teksten handler om det turbulente ekteskapet til forfatterparet Dylan og Caitlin Thomas. Forholdet var preget av alkohol og utroskap, men de holdt likevel sammen til Dylan Thomas døde 39 år gammel i 1953. Caitlin døde i 1994, 80 år gammel. "Liverpool revisited" er en energisk kampsang, eller rettere sagt en hyllest av den lange og bitre kampen som innbyggere i Liverpool førte mot styresmakter og politi etter at 96 fotballfans døde under en cupkamp i 1989. Først i 2012 ble det konkludert med at ingen Liverpool-tilhengere var ansvarlig og at myndighetene hadde forsøkt å skjule fakta. Istedenfor et hardt angrep på løgnene til politiet, styresmaktene og avisen "The Sun", velger Wire se på hva folk i Liverpool utrettet: There is courage, there is pride. You can see it in your eyes. Resten av albumet blir en nedtur etter denne styrkedemonstrasjonen, men første halvdel er blant det beste Manic Street Preachers har levert. Beste spor: "People give in", "International blue", "Distant colours", "Dylan & Caitlin", "Liverpool revisited".

706088

Natasja Askelund bryter sine egne grenser i flott utstilling UTSTILLING: Nok en gang bryter Natasja Askelund sine egne grenser og går nye veier, skriver Trond Borgen. Sandnes kunstforening: Natasja Askelund, Still loving you, after all this blue. Maleri, t.o.m. 17. juni. Så skjer dette forunderlige, at det lille gallerirommet, som ved mitt umiddelbare møte med kunsten der, virker trangt og overlesset av store, tunge former i blått, etter hvert utvider seg og går mot et uendelig stort rom. Alt jeg trenger gjøre, er å stå helt stille midt i rommet, til alle vegger faller. Den som slik åpner for de store syn, er Natasja Askelund, som nok en gang bryter sine egne grenser og går nye veier. Stedet er Sandnes kunstforening, hvor Askelund viser femti nyanser i blått, eller fler. Hun er en tradisjonell maler som imidlertid aldri står stille, som aldri har utviklet en klar og entydig signaturstil, men som i stedet bruker sitt arbeid i atelieret til å utforske maleriets stadig åpne muligheter. Røttene Da hun debuterte på Hå i 1992, slo hun seg sterkt og tydelig inn i kunsthistorien, som hun straks gjorde også til sin egen historie – som for å vise at her hører hun hjemme, her har kunsten hennes sine røtter. Fra disse røttene har hun stadig hentet ny næring. Tidlig formet hun en stor livsfrise, hvor familieperspektivet, hennes eget og barnas liv, sto sentralt. Deretter fikk vold og overgrep en sentral motivisk rolle, ikke minst gjennom nytolkninger av Caravaggio-malerier, hvor barokkens og tegneserienes stil ble smeltet sammen. Drastisk til verks gikk hun da hun så faktisk malte over sine tidligere motiver, som for å vise at dette nå var et tilbakelagt stadium. Etter en periode med sart, lyrisk abstraksjon, er det nå de kraftige, svulmende formene og den heftige fargebruken som dominerer i hennes nye utstilling. I disse blåe maleriene finnes elementer jeg tror jeg gjenkjenner, men som likevel viker unna all entydig forklaring eller tolkning. Noen av dem virker eksotiske; de har former som bølger og svinger, langsomt, dvelende, visuelt insisterende. Her er hittil usette former, fantastiske former, som i det store maleriet «Should have, Could have, would have». Det er her utstillingsrommet åpner seg for et større rom, for i disse maleriene er det som om Askelund skuer stadig innover – både innover i kunsthistorien, for her er nok av maleriske og stilmessige referanser, eller ekko, og samtidig innover i seg selv, dypt inn i en underbevissthet med former og fragmenter av fortellinger som kan aktiviseres av pensel og kraftig bruk av blåfargen. Det er dette uendelighetens rom Askelund åpner for oss i denne flotte og sterke utstillingen. For det doble blikket innover slår hull på galleriveggene og vendes til et sugende blikk utover, og da finnes der ingen grenser lenger. Det umiddelbare En kunstner med så lang erfaring skaper naturligvis sine bilder med omtanke, omhu og planlegging. Likevel formidler Askelund i disse maleriene en opplevelse av malerisk spontanitet og umiddelbarhet, kvaliteter som bidrar til å gjøre utstillingen vital. Hvert maleri rommer sin egen verden samtidig som det inngår i en større helhet, hvor alle bildene utfyller hverandre og skaper en helstøpt totalitet. Her ligger også kunstnerens kjærlighetserklæring til sitt eget medium, sitt eget arbeid, for tittelen «Still loving you, after all this blue» mer enn antyder at blåfargen er en byrde hun bærer med letthet, for hun går aldri lei. Samtidig finnes her et lysere, lettere maleri, «Fighting the blue», som antyder at det også kan være nødvendig med et kikkhull tvers gjennom all blåfargen, og som kanskje også peker på en mulig vei videre.

706089

En sterk opplevelse:Mennesker på flukt. Som kunst. UTSTILLING: Seks mennesker på flukt, asylsøkere, på hver sin skjerm. To amerikanske skuespillere på én stor skjerm. Candice Breitz’ videoinstallasjon vises nå i Stavanger kunstmuseum; det er en sterk og engasjerende opplevelse. Stavanger kunstmuseum: Candice Breitz, Love Story. Videoinstallasjon, t.o.m. 24. mai De seks har opplevd umenneskelige og ulevelige forhold i sine hjemland – Syria, India, Kongo, Somalia, Venezuela, Angola – trakassert, forfulgt og utstøtt pga. politisk mening, seksuell legning, borgerkrig osv. De forteller om forholdene i hjemlandet, om flukten, om problemene med tilpasning og integrering i sine nye land. Mot en nøytral bakgrunn trer de fram på skjermen med sine lavmælte vitnemål. Men det er ikke dette vi ser først i utstillingen. I det første rommet ser og hører vi Alec Baldwin og Julianne Moore snakke om sin situasjon som flyktning og asylsøker, dvs. vi opplever dem som skuespillere med innøvde roller, i en film med dette tema. Vi ser videofilmen sømløst skifte mellom ulike karakterer, kun markert ved hjelp av små gjenstander: solbriller, armbånd, en knapp på jakken. Skjermen skaper en intens vev av ansiktene og stemmene til de to skuespillerne, som veksler hele tiden, og av de menneskene de tydeligvis representerer i rollene de spiller. Først i neste rom, hvor jeg ser de seks skjermene med flyktningene, blir sammenhengen klar. Breitz lar Baldwin og Moore bære flyktningenes egne gjenstander som var med dem under flukten, og hun lar skuespillerne fortelle deler av flyktningenes historier, ord for ord, og med samme gester og kroppsspråk. Enkeltmennesket Flyktningkrisen, sier vi, og tenker på et hav av mennesker, i båt og på strand, og som sand i flere lands politiske maskineri. Kunstmuseet peker på at det ikke har vært så mange mennesker på flukt i verden siden andre verdenskrig; det er ikke lett å kunne se enkeltindivider her. Men det er nettopp hva Breitz gjør i sin kunst; hun trekker enkeltmennesket ut av denne store, gråe massen, så vi kan se og høre dets historie klart og tydelig. Prosjektet presenteres sobert og rent i museets halvmørke saler; renskåret for all unødvendig distraksjon. Men denne presentasjonen er dobbeltbunnet, og det er nettopp dette som hever Breitz’ videoinstallasjon helt til topps og gjør den spesielt interessant. For hun stiller spørsmål ved sin egen presentasjonsform, spesielt – og massemedienes, generelt. For i det første rommet farges inntrykket vårt av de dyktige skuespillerne, og av deres versjon av historiene. Og ikke minst av den stramme regien og klippingen. Det vi får her, er hva vi kan kalle den medierte virkeligheten: historien, og historiene, slik de framstilles ved hjelp av massemedienes spesielle virkemidler og rammer. Breitz diskuterer her medienes rolle i vår oppfatning av tidens diskusjonstema, som f.eks. flyktningkrisen. Regissert De to skuespillerne gjør en formidabel innsats; de løfter historiene over skjermkanten og fram til oss. Men samtidig ser vi at dette er regissert og klippet, at noen har bestemt hvilke biter vi skal få se og høre, og hvordan. Breitz gir oss historier gjennom dypt humanistisk alvor; samtidig punkterer hun noe av dette med en ironi som er subtil, nærmest umerkelig, men likevel til stede – uttalt kanskje kun én gang, gjennom en setning fra en av asylsøkerne, gjentatt av Baldwin: «This is not a Hollywood movie, this is real life!» I munnen til flyktningen er dette et sant utsagn, men når det sies av Baldwin, blir det tvilsomt, siden det nå ikke er umiddelbart, men regissert. Og Baldwin og Moore forbindes nettopp med Hollywood-filmer. Slik oppnår Breitz det hun ønsker: å få oss til å tenke og forstå dette flerbunnede spillet. Museet supplerer Breitz’ installasjon med verk fra egen samling, en forsiktig understreking av noen av de tingene som settes i spill hos Breitz. Som skjul, dekning og forlatthet i Marit Aanestads «Kobberhus med slep», 2005, og demokratiets vilkår i Trond Hugo Haugens «Et riksportrett (etter Eidsvold 1814)», 2014. Under mitt besøk smittet dessverre det høye, skingrende lydsporet fra Anne Hjort Guttus videofilm «Frihet forutsetter at man er fri» inn i salen med Breitz’ installasjon, på en svært forstyrrende måte. En helt unødvendig forurensing!

706090

Usympatiske og forbiseilte, men også elskelige, kolonilevninger ROMAN: Så er Jane Gardam vakkert i mål med trilogien sin om de avmektiges siste dager i kjølvannet av imperiets undergang. Jane Gardam: Venner til slutt. Roman. 224 sider. Oversatt av Ragnhild Eikli. Gyldendal. Persongalleriet i engelske Jane Gardams trebindsroman er utenkelig, i hvert fall er karakterene nærmest ubegripelige, utenfor sin britisike og koloniale sammenheng. På nåtidsplanet er de alle sammen utgamle, uttjente, skrøpelige, døende – og etterhvert henfarne. De er ikke bare knyttet til hverandre gjennom opphav, ekteskap og utroskap, yrke og geografi, men deler også en felles og altoverskyggende erfaring som Det britiske imperium og Den fjerne østen har preget dem med for bestandig. De er født noen år etter den første verdenskrigen – mens en firedel av verdens land og folk ennå var «britisk», og livene deres har fulgt imperiets bane fra velmakt til avmakt og avvikling, slik at de nå ved sine livsveiers ende er tilbake i sitt engelske utgangspunkt, svekkede, avfeldige, fulle av minner og – i dette siste bindet – mer eller mindre klare til å forsone seg med sine livs privatkonflikter, konkurrenter og rivaler. Tredje bind Førstebindet, «En ulastelig mann», er konstruert omkring sir Edward Feathers, best kjent som Filth – «failed in London, try Hong Kong», som tjente seg søkkrik mens han som advokat og dommer håndhevet maktapparatets lovverk, for å ende opp som ordensbehengt dommer i England, inntil han sammen med sin kone Betty trekker seg tilbake i landlige omgivelser. Hun har gitt tittelen til bind to («En trofast hustru» er til liks med førstebindets, «En ulastelig mann», også en ironisk tittel, ser man, bare det skrapes aldri så lite ferniss av den ulastelige og berømte Filth og hans prektige kone, modeller av noen samfunnsstøtter). I begge de første bindene er Terry Veneering hypotenusen i en livsvarig trekant som ikke bare knytter de tre sammen episk gjennom 820 sider, men som også fascinerer, fortryller og gir næring til en rekke andre personer. I det avsluttende «Venner til sist» avdekker Gardam stjerneavdokaten Terry Veneerings opphav og oppvekst i fattigstrøkene i en nord-engelsk fiskerlandsby og gruvelandskap, sønn av en uoppslitelig kjærlig kullhandlermor og en invalidisert flyktningfar fra Øst-Europa et sted, så diametralt motsatt Filths første år i den fjerne østen, uelsket sønn av en priviligert kolonitjenestemann, og en mor som døde ved fødselen; videresendt til engelske kostskoler. Misliker hverandre intenst Langs svært forskjellige veier blir de to mennene like etter andre verdenskrig utekseminerte jurister. De misliker hverandre intenst. Den «ulastelige mannen» Filth og den belevne Veneering er begge glimrende hoder, som konkurrerer om jobber, penger og berømmelse – og Betty, etter at de tar fatt på sine asiatiske karrierer. Bøkene følger dem i spring og kast, i tid og på mange steder, gjennom hele livene deres. Når det nå i tredje bind er tid for å bli «Venner til sist», er det i seinste laget. Leseren vet at Betty er død, og på de første sidene tas han i Londons ærverdigste rettsbygninger med kort mellomrom med på minnehøytideligheter for både Filth og Veneering. Da er det ikke bare tid til å rekapitulere livene deres, som for øvrig konvergerte da de på slutten av sine liv slo seg ned i utkanten av samme landsbyen, men Gardam får også påskudd til ta leseren tilbake til det nordlige England, der de siste levningene av romangalleriet, Filth og Veneerings kolleger og venner, fortsatt hensleper sine dager, den søkkrike gnieren Fiscal-Smith og den pengetrengende åttiåringen Dulcie. Trist - og morsomt «Uberørt av omsorg, fulle av kjærlighet for hverandre» (217), «Og så begav de seg mot Oppstandelsen» (siste sides siste ord), subbende og haltende på restene av «våre oppsmuldrende liv». De har bestandig vært oppslukt av seg og sitt, golde – det er påfallende at de også gjelder privat: etterhvert som vennene også forsvinner, er det bare minner og forfalne eiendommer igjen etter dem. I all sin tristesse er hele trilogen, som også sistebindet om mennesker på livets oppløpsside, morsom lesning. Med alle sine forflytninger i tid og sted, fra person til person, er den mesterlig konstruert samtidig som fokus holdes fast. Trebindsverket om «En ulastelig mann», «En trofast hustru» og de gjenlevende som kunne tenke seg å bli «Venner til sist» er varig vare, og kan gjerne kan leses som prototypen på den borgerlige roman, i mer enn en betydning av begrepet.

706092

John Prine:Mørkere, men minst like varm Skulle dette bli hans siste, ender karrieren på beste vis. John Prine: "The tree of forgiveness" (Oh Boy/Border) Når en sanger du har fulgt gjennom fem tiår har overlevd to kreftoperasjoner og begynt å lage nye sanger igjen, føles det som en gave. Når noen av sangene i tillegg fortjener en plass på favorittlista, er det både bursdag og julaften. "Summer's end" er selvskreven der, og det er flere som banker på døra til "Sam Stone", "Angel of Montgomery", "Christmas in prison", "Speed of the sound of loneliness", "Everything is cool", "All the best", "Some humans ain’t human" og resten av dem. 71-åringen har i dag en mørk og herjet stemme. Den kommer ikke bare av alderen, men vel så mye på grunn av hudkreft på halsen i 1998. Under operasjonen ble store mengder skadet vev fjernet, noe som påvirket stemmen. I 2013 gjennomgikk han deretter en operasjon for lungekreft. Han har kommet seg igjen, men det har naturlig nok påvirket karrieren. De siste 20 årene har han bare gitt ut ett album med nye sanger, "Fair & square" for 13 år siden. I tillegg har han spilt inn noen plater med gamle sanger, to av sammen med kvinnelige countrysangere som Emmylou Harris, Lucinda Williams, Alison Krauss og Iris DeMent. Denne gang nøyer han seg med sitt faste band, pluss Brandi Carlisle, Jason Isbell og Amanda Shires. Ikke dårlig, det heller. Produsent Dave Cobb har garantert hatt en finger med i spillet, for dette er folk han har jobbet med i studio. To kutt har Prine skrevet alene og de fleste andre i samarbeid med kompisen Pat McLaughlin. Blant andre samarbeidspartnere finner vi pussig nok fengselsfuglen Phil Spector, men vakre "God only knows" er en sang som har ventet noen årtier på å bli fullført. Mon tro hva Spector i dag tenker om linjene God only knows the price that you pay, for the ones you hurt along the way. For å få ro til å jobbe, leide kona Fiona Whelan – hans tredje – et hotellrom i Nashville til ham. Prine har tilbrakt store deler av livet på slike, noe som ga ham kjente rammer. Han sjekket inn med gitarer og notisblokker, og etter en uke var jobben gjort. Han åpner med "Knockin' on your screen door", en typisk Prine-frisk vri på ensomheten. "I have met my love today", skrevet med Roger Cook, er en av sangene han har hatt liggende uferdig i årevis. En søt kjærlighetssang, flott koret av Carlisle. "Egg & Daughter Nite, Lincoln Nebraska, 1967 (Crazy bone)" er et lettlivet tilbakeblikk, mens "Summer's end" er en ny sang om ensomhet, av det varme slaget denne gang: Come on home. No, you don't have to be alone. Just come on home. Mørke "Caravan of fools" får følge av "Lonesome friends of science", en lettere absurd og lang sang om å trekke seg tilbake fra verden: The lonesome friends of science say the world will end most any day. Well, if it doesn't, that's okay, 'cause I don't live here anyway. "No ordinary blue" er bra, men "Boundless love" er bedre. En sang om religion eller kjærlighet, som Cohen ville gjort det: I was drowning in the sea, lost as I could be, when you found me with your boundless love. Platetittelen er hentet fra avslutningen "When I get to Heaven". Når Prine kommer dit, skal han ta seg en drink, starte et band, bo på et fint hotell, åpne en nattklubb kalt The tree of forgiveness, kysse den pene jenta og ikke minst, for en som måtte kutte ut røyken på grunn av kreft, nyte en sigarett som er nine miles long. Høres ut som en plan. Beste spor: "Summer's end", "Lonesome friends of science", "Boundless love" og "God only knows".

706094

Åh, parforhold, må forfattarar alltid skrive om det? ROMAN: Frekk veterinærstudent køddar det til for seg sjølv utan å la det gå ut over dyra. På vers. Ida Frisch: Klør. Roman. 143 sider. Tiden. Kvifor vil ein vere i eit forhold der ein viser seg frå si verste side? Kvifor kan ein ikkje berre lage eit godt liv ved å gå ut av forholdet? Vel, det er vel sånn at det er eit grunnvilkår i våre frie liv i Norge idag. Det å vere i forhold som ikkje er bra, men som ein bruker store krefter på å gjere det beste ut av. Det er sånn vi held på. Strever. Utan heilt å vite. Mange romanar omhandlar dette. Også Ida Frischs debut. Litt Hedda-bitch Når eg tenkjer på hovudpersonen i ”Klør” av Ida Frisch, tenkjer eg litt på Hedda Gabler. Eit smart og attraktivt kvinnemenneske i eit forhold ho eigentleg ikkje vil vere i. Samtidig vil ho jo bli elska, einsam som ho er. Ho keier seg og bruker livet sitt på å vere frekk, manipulerande og destruktiv utan at nokon andre grip inn og seier: ”Skjerp deg! Oppfør deg! Slutt å vere så bitch!” Eller noko i den duren. Og alt dette er hovudpersonen utan at eg som lesar står av og ikkje forstår. For eg forstår denne usympatiske hovudpersonen svært godt. Og det skal Ida Frisch ha. Ho har klart å lage ein usympatisk hovudperson som er spanande å lese om. Hovudpersonen er både uforutsigbar, dramatisk og humoristisk. I all sin tristesse. Biletrikt språk Ida Frisch har eit såkalla godt språk. Ho kan rett og slett skrive gode setningar som er stilige utan fiksfakseri. Som her: ”Føttene mine har funnet sko, og kroppen som kaller seg kvinne, bærer meg ut av døren.” For den som likar best tørt og lågmælt språk, så vil eg ikkje anbefale ”Klør”. ”Klør” er ein roman som nyttar seg av eit svært biletrikt univers som utvider tema. Her blir til dømes ein velmeinande skuleinspektør gjort om til ein hegre. Ja, kven har vel ikkje sett byråkratar likne dyr, der dei sit på upersonlege kontor og fattar vedtak over menneskelagnadar? Hovudpersonen i Frischs roman er også sjalu på kjærasten sin song og kallar songen ei dame i kjole. Det er også godt tenkt og godt skrive. Så ein liten advarsel: Denne romanen er skriven på vers. Det kan verke litt oppstylta og pretensiøst eller ein billig måte å fylle sider på. Men det fungerer overraskande bra. Frischs tette og biletrike språk toler luft og plass. Romanen blir meir lesarvennleg på den måten.

706095

Ungdommeleg veteranpoet frå Jæren LYRIKK: Essensielle innsyn og utsyn frå garva Jær-poet. Helge Torvund: Tidslys. Dikt. 145 sider. Aschehoug. Vår tids lysande ungdommelege veteranpoet frå Jæren, Helge Torvund (f. 1951, deb. 1977), har nådd pensjonsalderen, men syner ingen teikn til å leggja inn årene etter alle åra. Heller enn å stogga held han fram slik han har stemna, no med samlinga ”Tidslys”. Om noko har bøkene hans blitt feitare, breiare, rikare, metta på livslærdom og torvrøykt, destillert, essensielt sjølvinnsyn. Lagra i 67 år, skulle det stått på framsida, for det kan vera edle dropar han serverer oss: ”Vårlyset på tusen tynne kvistar // Ein mild burgunderfarge / knoppar seg”. Så sansa, så sett. Ein av dei største kvalitetane ved Torvund er hans evne til å halda seg vaken og var for livsunderet, den verdsveven som var der lenge før Google. Han høyrer, luktar, smakar, kjenner og ser – audmjukt og reflekterande – og noterer samvitsfullt. Men evna hans går langt ut over dette – eller langt innover, rettare sagt. Han får med seg det umedvitne, draumar og hugskott, aningar og intuisjonar. Om eg nokon gong skulle underlagt meg hypnose, trur eg at eg ville gått til Torvund – det vil seia før han pensjonerer seg retteleg. Dikta hans syner i alle fall korleis han hentar skattar opp frå djupet og granskar dei i fullt og mildt dagsljos, ærleg og uredd. Denne boka har ikkje heilt det vide og fandenivoldske spennet som den førre. Eg saknar litt meir av den psykedeliske galskapen som er her, men som det var meir av sist. Og noko fast inventar (hegrer og morgonljos over frukostbordet) kan sikkert gå sjølv ein ihuga Torvund-tilhengjar på nervene i lengda. Men essensen er her, som aldri før, slik det gjerne er med tida. Skund deg sakte, sa romarane. Og: Livet er stutt, kunsten lang. Og: Hugs at du skal døy. Sidan har vitskap og teknologi kunna utfylla dei store flatene i desse tidlause sanningane. Men me veit som romarane at glasflater er bygt av og på sandgrunn, og Torvund seier det på sin måte: TIMEGLAS Lysglimtet i glaset Liknar glimtet i ein ljå Midjeglaset er av sand Sanden renn eroderande frå eit fjell av tid

706096

Digg debut fra Angelo Reira Balanserer energiske bangere med tilbakelente øyeblikk. Angelo Reira: "God mornings Norge" (NMG/G-huset) Oppbygningen er fin. Loddefjord-rapperen Trond Angelo Eriksen, alias Angelo Reira, går rett på sak med «Plutselig», før vi får «Kollosal type ting». Gatefavoritten «Assist» følges opp av et av platens fineste øyeblikk i «Glutenfri». Bak den snedige tittelen ligger en ærlig refleksjon om eget rusbruk og opphold på rehab, før en igjen befinner seg i den samme gjengen. Det å være nykter forklarer 22-åringen som «å gæfle boller uten gluten». Det er godt gjort allerede før debuten å ha etablert sitt eget språk som rapper, med uttrykk som kanskje ikke gir mening for så veldig mange andre. Ved første lytt er det de harde bangerne som utmerker seg, som «Tunge Trond». Etter hvert fenger de mykere låtene, som den smått sexy «Voila». De beste er de som dveler ved et mørkere lydbilde, som den bråkjekke avslutningen «Kis». Reira syr sammen de 11 sporene med tilbakelent tyngde. Samtidig har han en letthet i flyten som gjør dette til en uanstrengt debut. Beste låter: «Tunge Trond», «Kis», «Kollosal type ting».

706097

BOK:Ellevilt og originalt om rasedelt USA BOK: Vitalt provoserende monolog om amerikansk raseidentitet. Paul Beatty: Meg mot røkla (eller Amerikas forente stater). Roman. Oversatt av Vibeke Saugestad. 348 sider. Aschehoug. Den britiske Bookerprisen, innstiftet i 1968, blir årlig utdelt til beste roman skrevet på engelsk og utgitt i Storbritannia. Afroamerikanske Paul Beatty (f. 1962) vant denne prestisjefylte prisen i 2016 som første amerikaner noensinne. Hans brannfakkel av en monologisk roman foreligger nå i imponerende norsk språkdrakt, passe rølpet, mørk, manisk og maset i tonen. Prologen utspiller seg i lokalene til De forente staters høyesterett i Washington, D.C. Der befinner Meg seg - bokas svarte, jointrøykende jeg-forteller som for første gang i livet er kledd i dress - fordi han etter fem år har vunnet fram med sin anke om å få ha en niggerslave som respektfullt titulerer ham «Massa», samtidig som han innfører segregering på en lokal skole i Dickens, et rasedelt gettosamfunn i utkanten av Los Angeles. Noe som får den svarte dommeren i høyesterett til indignert å utbryte: «Er du spik spenna gæren, nigger?» Han går absolutt ikke med på credoet til Megs noen og åtti år gamle, suicidale, svarte slave som hevder at i dagens USA gjelder det å tenke kontrært: «Ekte frihet er å kreve sin rett til å være slave.» Meg er en flink landbruker som dyrker vannmeloner, satsumaappelsiner og hasjplanter og blir stolt når han kalles splitter pine gal fordi han går mot post-rasistiske samfunnsnormer ved å satse på kriminalitetsdempende apartheidtenking i protest mot at folket Abraham Lincoln i sin tid frigjorde nå er «slave av rytme, rap og rovgriske långivere.» Niggerfaren hans – som var dekan og psykolog og sosiolog av det uortodokse slaget, ivrig opptatt av å misbruke sønnen i vitenskapens tjeneste – ble skutt på gata og dro «til de evige bomullsmarker» uten at de skyldige politifolka ble dømt. For sønnen og andre niggere gjelder det derfor å utfordre det bestående ved å tenke nytt, og innse at Washington er «en eneste stor freudiansk glipp, en diger ståkuk av betong, opphisset av Amerikas gjerninger og misgjerninger.» Samtidig som leseren uavlatelig bombarderes med grove, tabuaktige, slangprega ord og uttrykk, er dette en hektisk pulserende enetale full av akademiske referanser til litteratur, film og musikk, politikk og historie. Det er ikke vanskelig å la seg imponere av originaliteten og vitaliteten ved prosjektet. Men romanen blir tidvis for kvernende og maset med alle sine satiriske svingslag. Den ville ha tjent på å bli mindre monologisk belærende, mer scenisk i utformingen.

706098

Bonnie Prince Billy ser mot Norge Han spiller Susannas 11 år gamle solodebut sang for sang. Bonnie Prince Billy: "Wolf of the cosmos" (Domino/Playground) Will Oldham alias Bonnie Prince Billy har skrevet flotte sanger som "I see a darkness", men er nå mer opptatt av andres ting. Han spilte inn Everly Brothers med Dawn McCarthy, og fjorårets "Best troubador" var Merle Haggard-låter. Nå tar han for seg Susanna Karolina Wallumrød fra Kongsberg, som selv har hatt suksess med lavmælte versjoner av andres sanger. Oldham og Wallumrød har samarbeidet før, og nå trår han til med alle sporene fra hennes solodebut "Sonata mix dwarf cosmos" fra 2007. Albumet var nesten umerkelig instrumentert den gang, og Oldham støyer heller ikke. En banjo her og en munnharpe der, fiolin, bass, akustisk gitar og slide-ukulele hvis det passer. 47 år gamle Oldham fra Louisville har sjeldent sunget bedre, og kvinnekoringen er flott. Dette er sanger han kunne skrevet selv, og bedre attest kan ikke gis. Som bonus gir han ut en annen Susanna-sang på singel, "Wild is the will". Beste spor: "Born in the desert", "For you", "Home recording".

706100

En av popens fineste stemmer er tilbake Et dødsfall la Camera Obscura på is, men Traceyanne Campbell har funnet en duopartner. Tracyanne & Danny: "Tracyanne & Danny" (Merge/Playground) Ingen lager like fjærlett og vakker sommerpop som skottene, og Camera Obscura er en mester i faget. Etter at tangentspiller Carey Lander døde av kreft i 2015, har imidlertid framtiden vært uviss for Glasgow-bandet. Fem år gamle "Desire lines" kan bli stående som bandets siste. Ifølge vokalist Tracyanne Campbell gjenstår det å diskutere hva som skal skje videre. I mellomtiden gir hun nå ut en plate sammen med Danny Coughlan fra Bristol, som har operert under artistnavnet Crybaby. De har benyttet seg av Clashnarrow-studioet til Edwyn Collins, som sammen med Sean Read fra Dexys har jobbet bidratt til produksjonen. Åpningen "Home & dry" levner ingen tvil om at de skjønner at stemmen til Tracyanne Campbell er gull verd. Hun synger alene i 15 sekunder før et forsiktig komp faller inn. Coughlan og blåsere følger etter. Sangen handler om forandring, om at det alltid skjer noe når du tror du har ditt på det tørre. Ikke videre optimistisk, men nydelig. Deretter deler de vokalen i "It can't be love unless it hurts". En søt vise med røtter til 50-tallet, pakket inn av strykere. En duett så god som noen, selv om Campbell understreker at dette ikke er ment som en duettplate. De har bare forsøkt å forene stemmer og sanger. At de bytter på versene i "Deep in the night" før de møtes i refrenget vil nok de fleste likevel definere som en duett. Selv om en saksofon blander seg inn. Videoen til "Alabama" viser en biltur gjennom USA med Alabama som mål. Sangen er en hyllest til avdøde Carey Lander, bevisst framført som frisk pop istedenfor å lage en sørgesang. Kontrasten er nydelig når Campbell synger om et savn som vil vare livet ut: Nothing will be easy Nothing's going to be as much fun Cause I miss you by the night time I miss you when the daytime's begun Steelgitaren dominerer melodien, mens nevnte Edwyn Collins gjør et par små innhopp på vokal. Hans store bidrag til den skotske popen heter "A girl like you", for den som måtte huske 24 år tilbake. Går minnet enda lenger, gjorde han også en innsats med Orange Juice på 80-tallet og sangen "Rip it up". Men rett skal være rett: Det var Bay City Rollers som var de store pop-skottene, på første halvdel av 70-tallet. Uansett, Coughlan er sjefen på "Jacqueline", mens Campbell er tilbake på nostalgiske "2006". "The honeymooners" åpner med ørkenrock, mens Campbell synger om å reise til det skotske høyland for å oppsøke stillheten. Ikke helt sammenfallende, men tøft. "Anybody else" starter i 50-tallsformat med Coughlan i føringen, før Campbell sender sangen i annen retning. Et godt eksempel på det hun sa om en forening av stemmer og melodier. "Cellophane girl" er luftig sommerpop av klassisk skotsk støping med tilhørende gitarspill, før duoen runder av med "O'Keefee". Igjen en fin instrumentering som bygger opp under stemmene. Liker du Belle & Sebastian, burde alle forutsetninger være der for at du også setter pris på Tracyanne & Danny. De lover at det er flere sanger på vei. Vi får se om Camera Obscura også reiser seg, men det viktigste er at Tracyanne Campbell synger igjen. Verden er fattigere uten hennes stemme. Beste spor: "Home & dry", "Alabama", "Cellophane girl", "O'Keefee".

706101

En ramsalt bølge av smaker Fisketorget er kåret til regionens beste spisested av Aftenbladets lesere. Når vi setter kvalitet i forhold til pris er vi ikke langt unna. Dette er et veldig bra sted der du kan få en topp restaurantopplevelse uten at det koster skjorta. Vi var innom en kveld midt i uken. De nyoppussede lokalene var fulle av forventningsfulle gjester og stemningen var den beste. Fisketorget fremstår som varmere og mer imøtekommende etter oppussingen. Selv om utsikten som hentes inn gjennom glassfasaden mot Vågen og Byfjorden er selve essensen av det estetiske inntrykket her, spiller interiøret en rolle. Nå brytes det maskuline og røffe, nesten brutale glass-, stål- og betong-inntrykket av lyse, nordiske treslag som spiller på lag med det vi får på tallerkenen og i glasset. Vi slukte agnet Fisketorget har ingen fast meny, men en tavle med dagens retter som varierer etter fangsten fra fjord og hav like utenfor glassfasaden. Prismessig spenner menyene fra dagens 3-retter som koster 486 kroner til dagens 6-retter som fisker 719 kroner ut av lommeboka. I tillegg kan du få smaksmenyen "Litt av alt" som er en 5-retter til 469 kroner. Det agnet slukte vi, og vi kom ikke til å angre. Denne dagen besto smaksmenyen av Tunfisk-tataki, blåskjell, fiskesuppe, torsk og grønn te- og sitrusmousse. I stedet for en voldsom vinpakke, anbefalte vår glimrende kelner at vi delte en flaske Sancerre 2016 fra Jean-Paul Picard til måltidet. Ikke bare er dette en av mine favoritter i dette segmentet, men vinen sto som en påle til både tunfisken, blåskjellene og suppen. Den tørre, friske sauvignon blancen oppleves som en tur gjennom en blid eng en mild sommermorgen. Her utgjør gress, kløver og grønne planter hovedinntrykket som brekkes vennlig over en fruktig flom av stikkelsbær og limezest. Utgangen er lang, tørr og småfeit med et mineralsk hint som tar oss tilbake til sommerengen. Et to og en halv-gangs prispåslag i forhold til Vinmonopolets utsalgspris gjør at jeg kunne gått her og fått et glass av vinen og vandret kjempefornøyd ut igjen. Den frekke og lekne tunfisk-tatakien med avokado og wasabi lokket sancerren rett i garnet og lot den sprelle lekent mot rettens brede repertoar av kontraster når det kom til tekstur og smak. Vinen balanserer rettens radikale motsetninger og bidrar til en helhetlig harmoni. De asiatisk-inspirerte blåskjellene som kom med grønn curry og kokosmelk speilet seg ypperlig i den friske, nesten knasende tørre sancerren som med overbevisende kraft ville sende enhver idé om riesling rett til bunns. Også fiskesuppen med laks, torsk, brosme, reker og et irrgrønt gressløkolje-innslag ropte på sancerre. De tre første rettene var som skapt for denne vinen. Snøret i bånn Torsken kom med en mett og rund rotgrønnsakespuma, grillede nypoteter, bakte rotgrønnsaker og en herlig skalldyrsaus. Dermed var spillet over for de friske, asiatiske innslagene og en ny bølge slo inn. En rustikk, nordisk bølge. Torsken var perfekt varmebehandlet, på etparogførti grader vil jeg anta, og flaket seg beskjedent når vi sendte den et skarpt blikk. Fisk kan ikke tilberedes bedre, og tilbehøret kompletterte verdens viktigste sjømat og understreket de nordiske røttene med dill og kløver i urtebuketten. Til dette kunne vår utmerkede kelner foreslått et glass rød sancerre. I så tilfelle ville vi holdt oss innenfor det samme området i Loires solrike skråninger ved elvebredden, der det også lages ypperlig pinot noir. Denne fløyelsmyke, men runde og innsmigrende rødvinen kunne gitt mer dybde til torsken enn den friske, crispe sauvignon blancen hadde inne. Og som alle som har fått snøret i bånn vet: Torsken trives ikke så godt i fjæra. Kveldens dessert var en frisk grønn te- og sitrus-mousse på rømme. Et fint punktum for en gjennomtenkt meny som tok oss fra fjerne østen og hjem til de norske fjordene. Moussen fikk følge av den søte, østerrikske vinen Angerhof Tschida Zweigelt Schilfwein fra 2011 som byr på fruktige, fiolette druer som går over i plommer og svisker, men uten å bli altfor søt. Enda et kompetent valg fra personalet. Fisketorget byr på noe av det beste du får for pengene på våre kanter.

706102

Et mammaliv til å bli gal av «Tully» er en varm og velspilt tragikomedie som er nesten ubehagelig ærlig om mammalivets nedturer, og som kan få den mest barnekjære til å vurdere sterilisering. Tully Sjanger: Dramakomedie. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Jason Reitman. Manus: Diablo Cody. Skuespillere: Charlize Theron, Mackenzie Davis, Mark Duplass, Ron Livingston. Lengde: 1 time 35 min. Aldersgrense: 12 år. Var det dette hun drømte om, litteraturviter og tidligere partyjente Marlo, da hun valgte kjærligheten og barn? Nå sitter hun der, 40 år gammel med uspennende jobb, en fraværende mann som bare spiller dataspill, og uplanlagt gravid med sitt tredje barn. Forrige svangerskap endte med fødselsdepresjon og sønnen Jonah. I privatbarnehagemiljøet har han fått diagnosen «sær». Slikt blir det mange møteavtaler av. Men Marlo får det meste til å gå rundt, og håper at alt skal gå bedre denne gangen. Sånn blir det ikke. «Alle» foreldre elsker barna sine over alt, og ville ikke vært dem foruten et sekund av livet. Men selv om mange prøver å late som om småbarnslivet er en deilig drøm, så - ærlig talt - er det ikke det. Søvnløshet, bråk, bekymringer, grensesetting og økonomiske krav setter sine spor hos de fleste, i større eller mindre grad. Kroppen og kjæresteforholdet endrer seg. Nye kjønnsroller etableres. Spanderer nattnanny Marlo har en irriterende rik, men godhjerta bror som lever det virkelig vellykka Facebook-livet med sin familie. Han ønsker å hjelpe, og vil betale for en nattnanny, som kommer og passer babyen om natten, så mor får sove. Først er Marlo stolt. Men etter tre uker uten søvn, slår hun til. Og inn kommer Tully. Et vidunder av en barnepleier, et vidunder av et menneske. En moderne Mary Poppins som tryller bort støv og skitt mens mor og far sover søtt. I tillegg til å være en uvurderlig avlastning for Marlo, bringer hun med seg et friskt pust av ubekymret ungdomstid og fandenivoldsket. Til og med Marlos sexliv greier Tully å få ny gnist i. Marlo livner voldsomt til. Fra å være helt på randen, blir hun en rolig og pannekakestekende omsorgsmamma. Alle er blide. Er dette en reklamefilm for innleid hjelp i huset? Eller er det hele for godt til å være sant? «Tully» viser seg å ta en vending som er både overraskende og ikke så lite sjokkerende. Duoen Jason Reitman og Diablo Cody har tidligere begått filmene «Juno» og «Young adults» sammen. Charlize Theron spilte også i sistnevnte, men her overgår hun det meste hun har gjort hittil i karrieren i rollen som utslitt mamma. Samspillet hennes med unge, karismatiske Mackenzie Davis som Tully, sist sett i «Blade Runner 2049» og tv-seriene «Black mirror» og «Halt and catch fire», løfter «Tully» fra det triste og hverdagslige til en virkelig fascinerende filmopplevelse. Festlig og traurig Som hun gjorde i sin Oscar-kronede rolle i «Monster», har Theron igjen latt seg forfalle for å gi rollen troverdighet. Slikt kan det fort bli ny Oscar-nominasjon av. Filmen sveiper innom de fleste sider av livet som sliten småbarnsforelder, på en ærlig og gjenkjennelig måte: forholdet og arbeidsfordelingen mellom mor og far, samt den ødeleggende sammenlikningen med andre småbarnsforeldre. Og nevnte jeg fritidsaktivitetene? Det er øyeblikk her da det bare er stress å følge livet i denne hardt prøvede familien. Men en lun og varm humor og nærværet av nattnannyen Tully gjør selv traurigheten til en fest.

706103

BOK:Poetisk roadmovie BOK: Mørk, tenksam, sympatisk og lyrisk kortroman. Tora Seljebø: Huset på prærien. Roman. 112 sider. Samlaget. ”Huset på prærien” er som ein roadmovie regissert av Ingmar Bergmann. Men til manus av Vibeke Løkkeberg. Kvinnene – ei mor og to tenåringsdøtrer – held saman i ein halvklaustrofobisk allianse, solidaritet eller symbiose på overtid. Mennene er framandkarar, omstreifande sveitte hestetemjarar og vegarbeidarar med sandpapirskjeggstubb. Det vert skrubbsår når dei kjem for nært innpå tandre jentekinn. Då den eine av dei får tilbod om losji i kvinneleiren, trur systrene dei veit kva dei vil, i ung attrå og sjølvskadande nyfikne, og dei eggjar kvarandre stumt i svartsjuk syskenrivalisering. Framandkaren tek for seg av varene, men sjølv om hestetemjaren i han kan dressera og ri inn ei hoppe, forstår han seg ikkje heilt på kvinnesinn. Der har han brent seg før, og no tenkjer han kanskje at uforma sjeler i uferdige kroppar er den trøysta han treng. Det ber ut på landevegen, utfor bakke, og går kort sagt ikkje heilt godt, for nokon. Det er ei mørk, tenksam, sympatisk bok som ikkje dømmer nokon, sidan me alle i praksis er dei eigenskapane me inneheld og dei handlingane me set i gang og med vilje utset oss for. Her er kloke observasjonar om syskendynamikk og sjalusi, om misforstått innleving generasjonane imellom, og om driftenes spel med den oppskrytte frie viljen: ”Det er mykje verre å bli eldre når ein har vore vakker.” Og: ”Men dette har ikkje ord, eg vil berre vere ho som stikk ein kniv i låret hans, vere vanskeleg kjærleik eg også.” Tora Seljebø (f. 1973) debuterte i 2014 med ei diktsamling, og den poetiske forma har ho heldt på også i denne forteljande teksten i form av konsentrerte kortprosatekstar, avertert som roman av forlaget. Grepet er ikkje dumt, for den minimale forma sparer oss for mykje av det vanlege sitjeflesket og daukjøtet i ein standard norsk samtidsroman. Men kanskje likevel ikkje heilt. Stundevis er det som om den nynorske poesitradisjonen, dei ”vare” stemningane, også vert ein ballast som kanskje helst burde hivast over bord når stormkasta i det skildra livet krev det.

706104

Samtale mot samanbrot SAKPROSA: Sylo Taraku slår alarm om faren for balkanisering av Europa. Likevel har han skrive ei bok ein kan bli glad av å lesa. Sylo Taraku: «Balkaniseringen av Europa», 312 sider, Res Publica Tidleg på 1990-talet kom den kosovo-albanske 18-åringen Sylo Taraku til Norge, på flukt frå eit Jugoslavia i blodig borgarkrig og oppløysing. Her i landet har han seinare markert seg som ei sterk, men moderat stemme i den offentlege debatten, respektert frå høgre til venstre på den politiske skalaen. Men dei dramatiske erfaringane frå ungdommen lever i han, og nå er Taraku uroleg for at Europa kan vera inne på same veg som Jugoslavia. «Balkanisering» - som han definerer som «å dele opp et større rike i små, svake og lite selvstendige stater som ofte er fiendtlig innstilt mot hverandre» - er nemleg ikkje noko som er reservert for den søraustre delen av kontinentet. Også dei tilsynelatande veletablerte liberale demokratia bør lesa faresignala. Den ivrige EU-tilhengaren er redd for at unionen og fredsprosjektet kan gå i oppløysing. Han fryktar framveksten av den aggressive, etniske nasjonalismen som vart ein så stor tragedie for heimlandet hans. Europa står overfor ei demokratisk krise, ei migrasjonskrise, ei djup kløft i EU mellom Brussel og fleire aust-europeiske land, og ei aukande polarisering av media og den offentlege diskusjonen. Taraku oppsummerer utfordringane klart og godt. Sjeldan fugl Forfattaren er naturlegvis ikkje den første som målber uro over desse utviklingstrekka, dei står øvst på dagsordenen i heile Vesten. Det kan også henda at han undervurderer motstandskrafta til det vestlege liberale demokratiet når det kjem til stykket, men på den andre sida er det vanskeleg å skulda Taraku for å vera alarmist. Til det er tilnærminga hans for nøktern og skikkeleg. Sylo Taraku er ein fugl som blir stadig sjeldnare å sjå i den offentlege debatten, han er genuint opptatt av å forstå menneske som meiner noko anna enn han sjølv, og å finna ei felles plattform for samtale. EU-entusiasten har ingen problem med å sjå at den «teknokratiske liberalismen» i Brussel skaper avstand, og han åtvarar mot at EU pressar på for eit raskare integreringstempo enn det er folkeleg oppslutning om. Han minner om at solidariteten begynner i små samfunn, at nasjonalstaten framleis har ei viktig rolle å spela, og at det kan vera risikabelt å satsa alt på det kosmopolitiske kortet. Sjølv om Taraku fryktar framveksten av ein ekskluderande, intolerant populisme, innrømmer han at populismen også har positive sider: «Blant annet kan den virke som en demokratiserende kraft gjennom mobilisering av menneskegrupper som elles ikke ville deltatt i valg, og den kan gi en sterk stemme til en del av befolkningen som føler seg glemt.» Taraku åtvarar også mot splittande og framandgjerande tendensar på liberal og radikal side. Kritikken hans av den overdrivne identitetspolitikken er noko av det mest velformulerte eg har lese om temaet. Dersom politikken blir dominert av moralistisk retorikk med utgangspunkt i interessene til særgrupper, vert det til slutt uråd å føra ein samlande politikk. Å angripa Siv Jensen for å gå med indianarkostyme gir berre høgrepopulistane meir vatn på mølla, slår han fast. Ingen enkle løysingar Sylo Taraku lanserer ingen kjappe, enkle løysingar på dei store utfordringane. Den slags er jo nettopp populismens vesen. Men han er på leiting etter ein betre balanse mellom orden og kaos, og han etterlyser politiske leiarar som prøver å samla i staden for å splitta og spela på frykt. Ikkje uventa er den franske presidenten Emmanuel Macron ein av heltane hans. Enkelt blir det likevel ikkje for Macron heller, ein tur til Frankrike opna auga til forfattaren for dei djupe sosiale skiljelinene i det franske samfunnet som står i vegen for gjensidig tillit og forsøk på reformer. Dei gamle grekarane var også frå Balkan. Greske filosofar heldt fram idealet om «den gylne middelveg». Det er også Sylo Taraku sin posisjon. Kanskje er den lite sexy i vår polariserte tidsalder. Men alternativet, som Taraku kjenner betre til enn dei fleste, er så mykje verre. Me skal vera glade for menneske som er nysgjerrige på kva motparten har å seia, og som er opne for å skifta meining når argumenta er gode nok. Ein slik person er Sylo Taraku. Derfor er «Balkaniseringen av Europa», trass den alvorlege bodskapen, faktisk ei bok til å bli optimist av.

706105

BOK:Fantastisk sci fi BOK: Karl Ove Knausgårds forlag har gitt ut ei bok som overgår hans eigne. Cathrine Knudsen: Den siste hjelperen. Roman. 269 sider. Pelikanen. Dette er ingen lettlest roman. Ein må orke å bruke litt tid på sidene. Men viss ein gjer det så opnar denne romanen kjelder til svimlande innsikt som eg ikkje heilt skjøner rekkeviddene av. Som å stå på ein fjelltopp og ikkje heilt kunne ta inn eit overveldande overblikk. Litt om handlinga: Kvinne med halvstore ungar må flytte frå garden når sambuaren døyr plutseleg av brå sjukdom. For å klare seg byrjar ho å jobbe på ein omsorgsbolig og legg ein plan om å selje den eine nyra for å få ein meir romsleg økonomi og ha meir tid til ungane. Nei, her er det ikkje snakk om korleis storsamfunnet og NAV stiller opp for ei stakkars enke. Her er ingen ibsenske/hjortske skjelett frå fortida som kjem fram og riv bort livsgrunnlaga for menneska. Her blir det heller ikkje skildra sorgprosessar og mentale kriser i familierelasjonar etter dødsfall. Sissel Gran og Finn Skårderud kan ikkje bruke denne romanen til å forklare fenomen frå psykologien. Boka er friteken frå psykologiens klør. Så kva er det då? Det er sci fi! Det grua eg meg til med denne boka. For eg må innrømme at eg aldri har vore så glad i science fiction. Å kalle noko sci fi kan lett skremme bort dei som er skeptiske til den sjangeren. Det er noko med at det er for lite kjensler i science fiction. Folk vikla inn i duppedittar og leidningar som snakkar til robotar. Det har aldri fenga meg. Utanom Epp av Axel Jensen. Og Thure Erik Lund sine tidlege utgjevingar. Men først og framst er eg glad i kjenslelitteratur. Og ser heller filmar av Bergman enn Star Wars. Så. Dette er altså science fiction-litteratur. Men det er sånn diskret science fiction. Science fiction som eg nesten ikkje merker er science fiction fordi det er så mange ting som liknar på vår samtid. Cathrine Knudsen skriv om granulatane til kunstgrasbanane til dømes. Aktiv dødshjelp i Sveits. Den lille roboten Mae. Og oppsiktsvekkande og uvant om nedarva rasistiske tankar som ingen snakkar om men som ligg i sjikt og lag i vårt samfunn. Og så skriv ho om husdyrhaldet i landbruket. Og det er hverken kritisk eller romantisk skildra, men meir realitetane i kva vi held på med. Korleis vi har utvikla husdyrhaldet gjennom generasjonar og korleis det vil halde fram med teknologien som er tilgjengeleg til å produsere det vi treng. Kva mønster som ligg i mennesket til å organisere seg for å overleve, skaffe mat og pengar, om det så er delar av vår eigen kropp. For å selje det vi må. For å kunne klare oss. Romanen framhever det livsbejaande i mennesket. Blikket i romanen er nådelaust, evig undersøkande og optimistisk. Og slik litteratur treng vi no, i desse tidene som er så prega av frykt og undergangstemning.

706107

Film:Grått og eplekjekt Han Solo-gjensyn Å få innblikk i forhistorien til legenden Han Solo er det beste med denne andre frittstående Star Wars-filmen. Ellers blir det bare mer av det vanlige. Solo: A Star Wars Story Sjanger: Action/Science fiction. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Ron Howard. Manus: Jon og Lawrence Kasdan. Skuespillere: Alden Ehrenreich, Donald Glover, Emilia Clarke, Woody Harrelson, Paul Bettany, Thandie Newton. Lengde: 2 timer 14 min. Aldersgrense: 12 år. Noen år før Han Solo slutter seg til opprørerne og møter Luke Skywalker og de i «Star Wars: A new hope» (1977), lever han under svært kummerlige forhold på planeten Correlia. Hans store drøm er å bli pilot, og å rømme med kjæresten Qi’ra. Men i den dramatiske flukten kommer de to bort fra hverandre. Og det skal gå mange harde år og vonde valg før de møtes igjen. «Solo: A Star Wars Story» er den andre sidehistoriefilmen i Star Wars-universet, etter «Rogue One» (2016). En rekke sidefilmer er planlagt, og ikke bli overrasket om denne får en oppfølger. For mye henger i litt i luften her. Tyvetokt Kampen denne gangen står om det verdifulle stjerneskipdrivstoffet coaxium, som også er gangbar mynt over hele galaksen. Etter å ha tjenestegjort i Imperiets hær, slutter Han Solo seg til et lag med kjeltringer som drømmer om å bli rike ved å stjele et parti coaxium på vegne av organisasjonen Crimson Dawn. Det «Solo» mangler av friskheten og engasjementet fra Rogue One», tar den igjen ved å gi oss gjensyn, eller introduksjon, med legenden Han Solo, wookien Chewbacca, gambleren Lando Calrissian og stjerneskipet The Millenium Falcon. Høydepunktet det første, dramatiske møtet mellom Han og Chewbacca: gåsehudøyeblikk! Og Donald Glover (Atlanta, The Martian) som levemannen Lando Calrissian er filmens friskeste og frekkeste pust. For velfrisert Alden Ehrenreichs Han Solo, har en viss ansiktslikhet med Harrison Ford, som har gjort rollefiguren legendarisk i flere filmer. Denne unge Han Solo er en slags eplekjekk stjernecowboy med store planer og ambisjoner. Det er aldri noen tvil om at denne litt for velfriserte unge mannen er en «good guy» med både hjerne og hjerte på rett sted, til tross for at han menger seg med skurker og tar på seg mer enn tvilsomme oppdrag. For selv ikke i en egen Han Solo-film kommer vi så tett på denne fredløse som vi burde. Kjæresten Qi’ra er derimot et interessant bekjentskap. Selv om vi ikke blir skikkelig kjent med henne heller, er hun den som sørger for den største spenningstråden i filmen. For hvilken side er hun egentlig på? For mye resirkulering? Selv om Han Solo og hans medhjelpere er ute på et mulig dødelig oppdrag, er det som om det står mer på spill idette kjæresteforholdet. Og det er en klar svakhet med en film som er spekket med kamp- og actionscener, akkompagnert av den sedvanlige Star Wars-musikken. Visst er det mange fine detaljer. Men denne filmen makter ikke å tilføre noe nytt verken i visuelle effekter eller plott. De overraskende vendingene i historien er ikke mer enn det må være. Visuelt sett er den også gråere og tristere enn vi er vant med fra Star Wars-universet. Humor kunne det også vært mer av. Star Wars. Avengers. Hunger Games. Game of Thrones. Westworld. Stjeler de forskjellige fantasiuniversene litt for mye fra hverandre nå? Både Emilia Clarke, Paul Bettany, Woody Harrelson og Thandie Newton er jo gjengangere fra andre univers. Det samme er flere plotlinjer. Kanskje ikke så rart da, at man sitter igjen med en følelse av å ha både sett og hørt alt før.

706108

Betagende tolkning av Knausgårds roman «Om våren» Å omsette Karl Ove Knausgårds roman «Om våren» til teaterscenen er krevende. Rogaland Teater gjør det på gripende vis. «Om våren» er tredje bind i Karl Ove Knausgårds årstidskvartett skrevet til hans fjerde barn. Nettopp denne romanen – fordi den inneholder en fortelling som ender i et rystende klimaks – er mer egnet for teaterscenen enn de to foregående. Krevende å dramatisere Og likevel, boka er krevende å dramatisere fordi den har så mange essayistiske avsnitt av typen «april befinner seg mellom den store søvnen og det store spranget. April er lengselen etter noe annet, hvor det andre ennå er ukjent.» Instruktør Anders T. Andersen har gjennom flere gode grep lykkes i å omsette det skjønnlitterære til en sterk scenisk opplevelse. Samtidig får han fram Knausgårds praktfulle og poetiske skildringer av landskap og sommerkvelder rundt familieboligen i Skåne. Her gjelder det å være en lydhør publikummer som lar stemningene virke på en, uten nødvendigvis å måtte huske alle ordene i etterkant. LES: Aftenbladets forhåndssak: Datteren Det første geniale grepet er at yngstedatteren – som i boka enten er ufødt eller tre måneder gammel – gestaltes som en tenåring i dialog med sin far, Karl Ove. Eili Harboe og Torbjørn Eriksen leverer følsomme og sterke rolletolkninger, uten noensinne å bli sentimentale. Et annet, gullgjevt virkemiddel er at biter av historien om datterens tilblivelse legges i munnen på moren. Hun er i boka mer i randsonen, samtidig som fortellingen jo sirkler inn hennes stigende depresjon under svangerskapet. Det er gripende å se Ragnhild Arnestad Mønness spille moren. Andersen får dessuten fram Knausgårds fortvilelse over å se sin kone – som så gjerne vil ha det fjerde barnet – ubønnhørlig gli inn i sinnets lammende, syke mørke. Inn i det vonde Samtidig prøver Karl Ove aldri å bli en helt som kan hjelpe henne ut av depresjonen. Han er overbevist om at hun må ville det selv. Slik taler stykket sant om livet: Midt i forfatterens glede over sine sprudlende, livsfriske barn, skyter de ulykkelige kreftene inn i familien. «Det gjør vondt å leve iblant», sier han til datteren. Heldigvis har Andersen også tatt med den sorgmuntre historien om Karl Ove som tar babyen med seg til kona på sykehuset – alt går nesten helt galt fordi han har glemt tåteflaske, går tom for bensin og har lagt igjen bankkortet hjemme. Herlig! Kunst i forestillingen Knausgårds roman var også et kunstprosjekt, illustrert med røffe, ekspresjonistiske oljemalerier av Anna Bjerger. I Teaterhallen i Stavanger erstattes disse med en serie betagende fotografier av Dag Alveng, Tom Sandberg og Per Maning, samt malerier av Geir Yttervik. Disse projiseres på bakveggen på en måte som forsterker historien og løfter stemningene i den. Fortellingen styrkes også av dyktige barn fra Barne- og Ungdomsteatret som spiller Knausgårds tre eldste barn, på premieren utmerket gjort av Sofia Strand-Grude, Mie Margrethe Velken Opsanger og Emil Middelthon. Et knippe bipersoner, som naboer og barnevernsansatte, blir fint tolket av Marianne Holter, Ragnhild Tysse, Roar Kjølv Jenssen. Det fungerer også godt at de tre besørger et stemningsskapende akkompagnement med gitar, el-gitar, trommer og vokal. Engelske låttekster Musikken og sangene er skrevet av Adrien Munden, og selv om jeg nok er i tvil om Knausgårds poesi trenger disse engelske låttekstene, målbærer de en fortvilelse og lengsel som treffer tonen i forestillingen. Men det sterkeste musikalske uttrykket leverer Torbjørn Eriksen når han utfolder seg på piano i stykkets begynnelse og slutt. At datteren et øyeblikk klasker sint til tangentene, understreker Knausgårds erkjennelse: Vi vil så gjerne ha et sorgløst liv. Men det er det vanskelige livet som er det fullverdige. (bildetekst) Torbjørn Eriksen som Karl Ove Knausgård og Eili Harboe som hans datter leverer følsomme og sterke rolletolkninger, uten noensinne å bli sentimentale. LES MER:

706111

Kameleonen som skiftet om natten UTSTILLING: Frapperende. Sofistikert. Elegant. Teknisk intrikat. Adjektivene strømmer på når jeg tar min første runde i Christer Gleins utstilling i BGE-galleriet. Bildene oser av malerisk styrke og stor stilbevissthet. Men dog. BGE Contemporary Art Project: Christer Glein, «Nattmenneske”, maleri. Vises til og med 24. juni. Kan dette virkelig være nok? Glein har laget en utstilling som prøver å forføre meg, helt i senk, og da er det god grunn til å være på vakt. For det kan ikke være noe kvalitetskriterium i seg selv at malerienes stil holder til tusen, mens innholdet slett ikke følges opp på samme nivå. Utstillingstittelen, «Nattmenneske», viser til André Bjerkes kriminalroman fra 1941, hvor forfatteren med stor ironi leker seg med psykoanalytisk tankegods, interessen for irrasjonelle krefter og mange andre elementer. Ironien er helt fraværende hos Glein, som temmelig bastant vever inn en rekke kunsthistoriske og andre referanser i sine motiver. Slik forsvinner også det irrasjonelle aspektet her, siden han så ettertrykkelig bevisst og kalkulert låner motivfragmenter fra eldre kunsthistorie. Låner gjør han også fra dens stilretninger: her er et visst anstrøk av kubisme, en antydning muralmaleri fra mellomkrigstiden, noen senmiddelalderelementer (bl.a. maleren Ambrogio Lorenzetti), litt modernisme (Francis Picabia) osv. Alt er oppløst i fasetter og vevd inn i labyrintiske mønstre, en lek med kunsthistorien. Skiftninger Gleins kunstneriske prosjekt synes å være selve framvisningen av egen dyktighet som maler. Det så vi allerede da han stilte ut i Kistefos-museet i 2009. Der skapte han pastisjer av den figurative stilen til Leipzig-skolen (bl.a. Neo Rauchs surrealistisk-historiske motiver), den første østtyske retningen med internasjonal appell etter murens fall. Som maler ble Glein en norsk avlegger, dyktig til å kopiere, men mindre interessant som innholdsleverandør. Etter dette har han vært innom flere andre formspråk og stiler – det er noe kameleonaktig over hans skiftninger. Nå altså med kameleonens evne til å kamuflere seg etter omgivelser og bakgrunn, kunsthistoriens lånte fjær og med Bjerke som intellektuelt og litterært alibi. Med sine «sanndrømte» motiver som låner og siterer uten å kunne frigjøre seg fra kildene, gjør han seg til tittelens nattmenneske. Slik blir Glein kameleonen som skiftet om natten. Filter: Nattens skyggespill er dyktig fanget på lerretene; figurative elementer, som ansikter, dukker opp og forsvinner, oppløst i mylderet av andre fragmenter. Men hele tiden er det som om kunsthistorien legger seg som et filter mellom kunstneren og meg som betrakter. Motiv- og stilsitatene virker for utspekulert, som om dette er et rebusløp hvor publikum skal gjette på referansene. Klarer vi alle, mon tro? Føler vi oss nokså kultiverte, nå, mon tro, når vi klarer å knekke noen av disse nøttene? Det er som om 1980-tallets maleriske plyndring av kunsthistorien nå dukker opp igjen, oppvarmet, men ganske lunken. Det jeg venter på, i spenning, er en gang i framtiden å se Christer Glein framstille i sine malerier et genuint eget prosjekt, hvor han har noe på hjertet som strekker seg utover flott fasade og strøken overflate. Dit har han ennå ikke kommet; fortsatt henger han ved et maleri som først og fremst er salongfähig.

706113

Damien Jurado:Varme viser fra vestkysten Vakkert og melodiøst fra Seattle-sangeren som vender tilbake til røttene. Damien Jurado: "The horizon just laughed" (Secretly Canadian/Playground) Mens de tidlige Damien Jurado-platene fulgte en naturlig utvikling, skjedde det et sprang med "Maraqopa" i 2012. Han lot seg inspirere av en drøm han hadde hatt og endte med et sett sanger om en mann slynget fra 50-tallets USA og inn i framtiden, og hans opplevelser på det mystiske stedet Maraqopa. Jurado stoppet ikke der. Det ble en hel trilogi ut av drømmen. I "Brothers and Sisters of the Eternal Son" fra 2014 legger hovedpersonen ut på en søken etter seg selv, for aldri å vende tilbake. Siste kapittel er "Visions of us on the land" i 2016, i likhet med de to foregående platene produsert av Richard Swift. Nå er det gått to nye år. Selv om Jurado for første gang har produsert et album selv, blir det en slags forlengelse av Swift-trilogien der drømmer fortsatt er inspirasjonen. Musikalsk legger han derimot den psykedeliske folkrocken bak seg og vender tilbake til sitt familiære viselandskap. Det handler ofte om å reise og ikke komme tilbake, som i åpningen "Allocate". Strykerne pakker varsomt inn linjen once I was lost and I never came back. Følelsen av å være på vidvanke fortsetter i "Dear Thomas Wolfe": Thomas Wolfe was right when he said: You can't go home again. Tittelen på en Wolfe-roman utgitt i 1940 etter hans død, om du skulle lure. Jurado er glad i referanser. "Percy Faith" var canadieren som gjorde easy listening til en populær sjanger, og i samme sang nevner han Allan Sherman, som gjorde en karriere av å parodiere sanger på 60-tallet. Hvis det er dem han sikter da. Aldri godt å si med drømmer. Det er ikke mange som ville valgt en lavmælt vise som første singel, men varsomme "Over rainbows and Rainier" er hva Jurado gir oss. Se for all del videoen regissert av Jordan Halland, fra en tur i villmarken med gammel Volvo Amazon. Det hviler en stille ro over sangen, en melankolsk eleganse som Jurado behersker til fingerspissene. Verset kunne på sin side tilhørt Bob Dylan: Every heart will be broken Prophetic poems spoken From the mouths of every baby to be born Oppbygningen av "1973" ligger på sin side tett opp mot Leonard Cohen. "The last great Washington State" fylles ut med strykere og koring. Seattle-artisten Anne-Lynne Williams, alias Lotte Kestner, er blant dem som deltar på platen. "Cindy Lee" varer under ett minutt, om en storm som er på vei. Jeg skulle mer enn gjerne hørt noen minutter til med denne. "Marvin Kaplan" var en amerikansk skuespiller kjent fra sitcom-en "Alice", som Jurado også nevner i sangen. Dette er easy listning i bossanova-takt, noe som ville gjort Percy Faith glad. Vi får akustiske "Lou-Jean", med et varsomt orgel i bakgrunnen. "Florence-Jean" er kjappere i takten, uten at den utvikler seg til den Kinks-låten som ligger og lurer. Jurado avslutter med "Random fearless", der han omsider slipper popen løs på plate stappfull av flotte melodier og varm lyd. Beste spor: "Percy Faith", "Over rainbows and Rainier", "1973", "The last great Washington State".

706114

For godt til å være sant Lett og motstandsløs underholdningsroman til lat lesing. Margit Walsø: Parfymeorgelet. Roman. 271 sider. Vigmostad Bjørke. Margit Walsø er tidligere sjef i Samlaget, nå direktør i institusjonen for formidling av norsk litteratur til utlandet (NORLA), begge sentrale stillinger i samtidslitteraturfeltet. Som forfatter inntar hun påfallende distanserte posisjoner: De to første romanene hennes er begge historiske, først med «Kjære Voltaire», som trass i tittelen har syttenhundretalls«kvinnesakskvinnen» Émilie du Châtelet som hovedperson; så «Dronningens løfte», der revolusjonstidens Marie Antoinette er hovedperson, sammen med Alma Söderhjelm (1870-1949), Finlands første kvinnelige universitetsprofessor. I årets lettvekter er Walsø fortsatt mest i Frankrike, nå i våre dager. «Parfymeorgelet» er det som før ble kalt dameroman, altså en underholdningsroman med beskjedne litterære fordringer i sin «rosa» feel good-sjanger. I utgangspuktet for «Parfymeorgelet» var det ugreit i heimen og mellom foreldrene hennes den siste tiden direktørfaren til den nå tjuefemårige, tafatte Ingrid levde. Selv kjenner hun seg mislykket og mistrives i laboratoriejobben sin. Både for å komme seg vekk og finne ut av hva som igjen og igjen trakk faren til den sydfranske parfymebyen Grasse, begir hun seg i vei fra Trondheim, ubehjelpelig og forutsetningsløs som hun ellers er, bortsett fra sine realistkunnskaper. Hun reiser lett, og de praktiske tingene legger seg også lett til rette for henne da hun kommer fram (hun får straks flytte inn i en gammel steinhytte til det parfymeriet faren viser seg å ha hatt et forhold til – sammen med direktrisen; hun får uten erfaring og cv jobb på labben, og hun eksperimenterer seg fram til en suveren parfyme - viktig for intrigen). Det er ikke å røpe for mye at alt får en lykkelig utgang for ulykkelige Ingrid i hennes jakt på farens historie og kjærligheten (sin egen), samt rakettkarriere som parfymekomponist og presentatør. Det hele er bare på forhånd så forutsigbart. De flate personene og plottet blir påstander, og «Parfymeorgelet» en lettvekter, der forfatteren ser ut til å ha lagt mest arbeid i research på parfymeproduksjon, og kombinert det hun har funnet til et romanbygg som deler tre omtrent like lange avdelinger inn i en parfymes struktur. På bekostning av person- og handlingsgangstroverdighet.

706115

Film:Knallsterkt om #metoo før i tiden Det som hittil har vært et fint minne for Jenny, blir et traume over 30 år senere. Omdiskuterte «The Tale» har et originalt blikk på seksuelt misbruk av mindreårige før og nå. The Tale HBO Original. Premiere på HBO Nordic 26. mai. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi og manus: Jennifer Fox. Skuespillere: Laura Dern, Ellen Burstyn, Elizabeth Debicki, Jason Ritter, Common, John Heard. Lengde: 1 time 54 min. – Det var jo på 70-tallet. Ting var annerledes da. 48 år gamle Jennifer (Laura Dern) forstår ikke morens hysteri, etter at hun har funnet en skolestil Jennifer skrev da hun gikk på ungdomsskolen, en stil som handlet om et lykkelig, kjærlighetsfylt og seksuelt forhold mellom Jennifer, treneren og hans elskerinne. Den gang fortalte Jennifer læreen at stilen var fiksjon. Men av en eller annen grunn forstår moren (Ellen Burstyn) at historien er selvopplevd. Men hva så? Det virker da ikke som om Jennifer har lidd noen overlast. Tvert imot! «The Tale» var en sensasjon da den ble vist på Sundance-festivalen tidligere i år, men den ble også raskt svært omdiskutert. Selvsagt på grunn av det brennaktuelle, #metoo-relaterte temaet. Men også på grunn av sterke, seksuelle skildringer av et forhold mellom en 13-årig jente og en mann på nærmere 40. Sjokkerende forførerteknikk Nakenhet forekommer ikke, og de to skuespillerne er aldri filmet i seksuell sammenheng i samme scene. Og likevel er disse scenene nesten kvelende sterke. Vår moderne kunnskap, moral og fantasi bidrar til det, men også dialogen og trener Bills manipulerende forførerteknikk er sjokkerende. «The Tale» er spekket med sterke rolleprestasjoner fra både de voksne skuespillerne og barna. Men det som virkelig gjør «The Tale» til en filmberetning helt utenom det vanlige, er fortellergrepene filmskaper Jennifer Fox har valgt for å fortelle sin selvbiografiske historie. Historien er sett fra 48 år gamle Jennifers synsvinkel. Men det skal vise seg at hun er en upålitelig forteller. Ikke bevisst, men tiden har visket vekk så mange skarpe kanter og detaljer. Etter at Jennifer har lest sin gamle skolestil på ny og oppsøkt personer fra fortiden, viser det seg at det hun har tatt med seg er en idyllisk, men ikke særlig betydningsfull livsløgn. Men med de moralske og juridiske kodene som tilhører nåtiden, stiller fortidens hendelser seg i et fullstendig annet lys, gradvis også for Jennifer. Barns status Minner og hukommelse er altså et sentralt tema i «The Tale», det samme er hvordan vår opplevelse av rett og galt forandrer seg med både tid, kultur og personlig modenhet. Dette har Fox på snedig vis fått fram gjennom tenkte dialoger og diskusjoner mellom nåtidens Jennifer og 13 år gamle Jennifer. Et grep som understreker tematikken i mange lag. En annen tankevekkende erkjennelse «The Tale» gir, er forskjellen i barns status før og nå, og hvordan mer åpenhet om seksuelle overgrep har påvirket kulturen. Jennifer Fox har inntil «The Tale» regissert og produsert dokumentarfilm. Den selvbiografiske historien er nesten fortalt som en krimgåte. Søkende nysgjerrighet uten sentimentalitet. Du verden så uhyggelig, knallsterkt og utrolig effektivt gjort!

706117

Fytti, så fint MAIJAZZ: En flott forestilling fra folk som henter veldig mye ut av folkemusikken, og putter det utroligste inn i den. Gjermund Larsen Trio og Nordic, St. Petri, fredag kveld. Publikum: cirka 200, Spilletid: 1 time, 40 minutter. Utgangspunkt for denne konserten er Gjermund Larsens verk «Salmeklang» som han laget til Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival i 2015. I dette prosjektet fikk trioen med seg svenske Nordic, en trio som har noe av det samme utgangspunktet som Gjermund Larsen. De begynner sammen, og da låter de som et kammerorkester plassert et sted i den norske fjellheimen. Fra første tone er det andaktsfullt, litt sånn at å legge hodet bak, lukke øynene og døse av egentlig er et kompliment til spillemennene. Begge disse trioene leter etter måter å utvide folkemusikken, strekke den i nye retninger, inkorporere de i nye sjangere eller låne, stjele og bytte triks med andre. Nordic gir et strålende eksempel på denne når de midtveis drar til med en miks av skotsk jig og reggae. Nøkkelharpe, mandolin og cello er jo ikke de mest sentrale instrumentene i for eksempel reggae, men nettopp lyden av nordisk fjell i kombinasjon med tom ener og jamaikansk schwung, det låter fantastisk. De byr også på en flott sorgmunter sirkusvals. Larsens trio henter på sin side fram «November», som i bunn og grunn er en reinspikka pop-låt med verdens kanskje mest brukte bassgang. Men spill det med fele, kontrabass og piano, så får du - ganske riktig . noe helt annet. Trioen holder folkemusikken i en fast klype, men bare med den ene hånden, og som regel gjennom Larsens fele. Bassist Sondre Meisfjord er den som oftest legger litt blått i miksen. En slått kraftig inspirert av Bach er kveldens kanskje fineste øyeblikk, og der ligger lista høyt. Til slutt får vi flere smakebiter fra «Salmeklang»-albumet, blant annet «Hymne» og «Kind of Polska». Det låter storveis. Vart og sårt, før de ser hverandre i øynene, legger en kubb i ovnen og setter opp intensiteten. Som sekstett, og som to trioer, spilte de både til dans og slåsskamp, til bryllup og gravferd og til rolig ettertanke denne kvelden. Konserten veksler flott mellom låter inspirert av salmesang, folketoner, musikk fra andre verdenshjørner og fra ulike tidsepoker. Uansett hva de gir seg i kast med, og hvor langt ut i verden de fyker, henter de musikken hjem. Man kunne telle på én finger de gangene de bli en anelse stillstand. Dynamikken er effektiv, arrangementene flotte og utførelsen nydelig. Den svære kristusstatuen i St. Petri virket å holde sine velsignende hender over hele konserten. På vei ut av St. Petri gikk jeg på et par russ, entusiastisk på vei til Kongeparken og konsert med dj-duoen Dimitri Vegas & Like Mike. Fint og flott det, og det er kanskje ufint og unødvendig å sette det ene opp mot det andre. Men jeg ble plutselig en 80-år gammel musikkmoralist og tenkte at høyst levende, knallflinke musikere med vaskeekte instrumenter, finstemt håndlag, kunnskap om tradisjonene, utviklingstrang og en innstudert fingerspitzengefühl, det er ikke noe du skal kimse av. Det var nå bare en tanke.

706118

Bok:Kjemp for alt hva du har kjært BOK: Fremragende Bookerpris-nominert roman om å sette alt på spill for det man tror på. Kamila Shamsie: Ildhjerter. Roman. Oversatt av Anne Cathrine Wollebæk. 284 sider. Gyldendal. Tragedien ”Antigone” av Sofokles, fra omkring år 442 f.Kr., illustrerer en klassisk gresk, men ennå i dag høyst levende konflikt mellom på den ene siden de menneskeskapte lover og på den andre siden plikten til gudene og lojaliteten til familien. Slik sett plasserer Kamile Shamsies (f. 1973) fremragende roman ”Ildhjerter” Antigone inn i en høyaktuell samtidskontekst. Det hele tar til på kafkask vis med at Isma er på vei fra London til New York for å sluttføre studiene, som ble satt på vent da foreldrene døde og hun i stedet måtte ta seg av sine yngre tvillingsøsken, Aneeka og Parvaiz. Som muslim og med en avdød far som var en kjent jihadist, innretter Isma seg etter tingenes tilstand og er først og fremst lojal mot fedrelandet England: ”Vi er ikke i en stilling der vi kan la myndighetene stille spørsmål ved vår lojalitet”. Gjennom Isma introduseres vi for innenriksministerens sønn, Eamonn, som har et usjenert overklassepreg og ruller på r-ene slik at uttalen av ruccula likner ”en mellomting mellom en latinamerikansk dans og et vortemiddel”, og som har en langt mer sekulær tilnærming til verden og virkeligheten: ”Kreft eller islam, hvilken lidelse er verst?”. Han blir ad omveier kjæreste med det smellvakre kvinne-barnet, den umodent-modne Aneeka, romanens Antigone, som er en sterk og selvstendig kvinne som antakelig utfordrer den alminnelige norske oppfatning av muslimske kvinner. Hun har sine religiøse ritualer, ber morgenbønn og tildekker seg offentlig, men har ellers ingen problemer med å gå til sengs med Eamonn, som hun verken er gift eller forlovet med. Hun har et nært forhold til sin lettpåvirkelige tvillingbror Parvaiz, som på kort tid og nærmest ved en feiltakelse har gått fra å være en hvilken som helst engelsk ungdom til å lage fryktelige halshuggingsvideoer for IS, lokket av løftet om det nye livet i Kalifatet. Tvillingene, som britisk presse på sedvanlig vis døper Pervo-Pasha og Hijab-Hore Truseløs, byr etterhvert på problemer for Eamonns far, den pakistanskættede innenriksministeren Karamat Lone, romanens Kreon, som nedlatende omtales som Herr Britiske Verdier og Herr Fjerner Seg fra det Muslimske. ”Ildhjerter” tydeliggjør hvor strevsomt det må være for disse menneskene, som har både alle reglene i religionen, alle kravene og forventningene i opprinnelseslandets kultur og alle fordommene i storsamfunnet ellers å forholde seg til, slik at det som under andre omstendigheter kunne ha blitt en vakker kjærlighetshistorie reduseres til et spørsmål om religion, politikk og moral, og til sist ender opp som en hjerteskjærende tragedie, idet Aneeka opprørsk og opprørt stiller de tilnærmet samme spørsmål som Antigone. ”Ildhjerter”, som er utmerket oversatt av Anne Cathrine Wollebæk, har altså blitt en viktig, overbevisende og opprivende roman med klare bånd til Sofokles, Shakespeare og også Ibsen, på ett vis en undersøkelse av radikalisering og integrering, men fremfor alt en dypt moralfilosofisk bok med et svært sterkt budskap.

706119

Grillsesongen er herved åpnet Hvis du virkelig mener alvor med grillingen, er Angela Taliaferros «Helt Texas» obligatorisk lesning. Helt Texas - BBQ på norsk Angela Taliaferro og Dag Ødegaard 197 sider Kagge forlag OK, tittelen på denne anmeldelsen er mildt misvisende. Noen av oss ser ikke på kalenderen, knapt nok heller på været, når vi bestemmer oss for at nå skal det sannelig grilles. Det aner meg at forfatterne av denne boka tilhører denne kategorien. Hvis du trenger gode tips for hvordan du piffer opp de slappe grillpølsene på engangsgrillen, finner du ikke svaret her. Hvis du derimot eksperimenterer med ulike typer røykspon, injiserer væske i kjøttet og nekter å la deg avspise med kjøttstykkene man finner i en vanlig dagligvarebutikk, da har du mye å se fram til i «Helt Texas». Som tittelen avslører, befinner vi oss i cowboy-land. Angela Taliaferro fra Texas driver to bbq-restauranter i Asker og på Stabekk sammen med sin innfødte mann Dag Ødegaard. Man trenger som kjent skikkelig sikringskost etter å ha flyttet på penger dagen lang. Det er ikke sikkert det er så forskjellig fra å flytte på kveg som vi kanskje ser for oss. Og penger er det en fordel å ha en viss tilgang til om man skal fordype seg i denne boka. Man forstår nemlig fort at man henger skikkelig etter på utstyrsfronten. Den fjonge gassgrillen duger ikke lenger, i hvert fall ikke alene. Her får vi masse tips om varmrøyking og andre spennende teknikker som får fram den smaken diverse ferdigsauser prøver å etterligne. Vil du heller bake enn å grille? Les anmeldelse av bakebok her: Noe av det aller beste i verden er skikkelig langtidsgrillet brisket, oksebryst som har fått godgjøre seg på lav temperatur i smoker i over et halvt døgn. Dette får du selvsagt en grundig oppskrift på her, samt andre klassikere som spare ribs og pulled pork, et vell av andre kjøttretter, fisk, fugl, tilbehør og ekte amerikanske dessertkaker, som ligner mistenkelig på de Bestemor Duck laget. Sauser, krydderblandinger, litt texmex, salater og noen drinker er det også blitt plass til, og noe av det kjekkeste er at det er så mange gode forslag til hvordan du kan bruke opp restene. Det eneste jeg har å utsette på denne boka, er at den åpenbart prøver å påføre oss hjerteinfarkt i enkelte oppskrifter. Mac’n’cheese med blandeforholdet 250 g makaroni, 350 g kremfløte og en hel kilo ost ble litt vel drøyt, selv for de største osteelskerne blant oss. Samtidig er det befriende å for en gangs skyld lese en matbok av noen som ikke prøver å redde helsen vår med sukkerfri, glutenfri, vegansk, fettfri og/eller karbohydratfri mat. Man skal som kjent ikke undervurdere betydningen av matglede, og det får vi rikelig med her.

706120

Et sensuelt stykke rock Befriende kaotisk, vakkert og ukomfortabelt fra danske Iceage. Iceage: "Beyondless" (Matador) Debuten «New Brigade» fra 2011 ga undergrunnen og musikkpressen kollektiv bakoversveis: et iskaldt, friskt pust av postpønk. Iceages fjerde album følger opp den seige forgjengeren «Plowing into the fields of love» på en råere måte. «Beyondless» byr på sterkere melodier og et mer sensuelt uttrykk. Det lokker, drar, bygger seg opp. Det ligger mye styrke i å holde tilbake, selv om det ikke treffer slik en knyttneve gjør. Hør bare på den nesten seks minutter lange «Catch it», som sleper seg av gårde før det eksploderer. Albumet åpner likevel rent og gjenkjennelig, med hastige «Hurrah». Vi ramler videre inn i kaoset med soulflørten «Pain killer» med Sky Ferreira på gjestevokal, bluesaktige «The day the music dies», luftige, vakre «Take it all», burleske rytmer i «Showtime». Hele veien med vokalist Elias Bender Rønnenfelt i sentrum: En Nick Cave-aktig og angstfylt-men-selvsikker frontfigur, syngende, stønnende om frykt, desperasjon og kjærlighet. Beste spor: «Pain killer», «Hurrah», «Plead the fifth».

706121

Medrivende om den spanske borgerkrigen Fransk prisvinner til terningkast seks. Lydie Salvayre: Ikke gråte. Roman. Oversatt av Gøril Eldøen. 254 sider. Solum/Bokvennen. Pablo Neruda, den storslåtte, chilenske nobelprisvinneren i litteratur, var i sin tid en håpløst naiv, ukritisk Stalin-dyrker. Det forhindrer ikke at han sa noe som har vist seg å stemme – at den spanske borgerkrigen er «en blodig torn som aldri mer skal kunne vristes ut av den menneskelige samvittighet.» Iallfall er det påfallende mange forfattere som har følt seg kallet til å belyse nettopp dette kapitlet i vår relativt nære historie. Ikke bare internasjonale berømtheter som Ernest Hemingway, George Orwell, Arthur Koestler, André Malraux, Victor Serge og Arturo Barea, men også norske navn som Nordahl Grieg, Lise Lindbæk, Yngvar Ustvedt, Nini Haslund Gleditsch, Jan Jakob Tønseth, Karsten Alnæs, Bror Hagemann, Kjartan Fløgstad, Rolf Sæther/ Jo Stein Moen og Elisabeth Vislie har enten skjønnlitterært eller gjennom journalistisk-biografisk sakprosa skildret hvordan anti-fascistiske idealister fra hele verden dro til Spania for å forsvare den demokratisk valgte regjeringen mot den Hitler- og Mussolini-støttete Franco-hæren, oftest med fatale følger. Romanen «Ikke gråte» av den franske forfatteren Lydie Salvayre (f. 1948) vant Goncourt-prisen 2014, framstår som selvbiografisk basert virkelighetsdikting og er et fascinerende bidrag til litteraturen om den spanske borgerkrigens pendling mellom revolusjonær-utopisk glød og Franco-regisserte massakrer i Guds og den hellige anti-bolsjevismens (eller anti-anarkismens) navn. Nåtidsrammen er lagt til 2011. Da er tekstens fortellende hovedkarakter Montse nitti år og har sviktende minne, mens den lyttende, spørrende, kommenterende datteren hennes - forfatteren som fører morens beretning i pennen, og siden skal gi den ut under tittelen «Ikke gråte» - er sekstitre. Montses livshistorie er rørende i all sin mørke, dramatiske tyngde. Hun vokser opp som fattigjente på landsbygda i Spania, med konservative bondeforeldre som er analfabeter, og med den anarkistiske broren José som står klar til å forsvare republikken når borgerkrigen bryter løs. Sammen med 18-årige José drar tre år yngre Montse til anarkistovertatte Barcelona i mai 1936. Med stor begeistring beretter hun om det pulserende, vakre livet hun der møter, fullt av framtidsoptimisme og frihetsdyrking, helt ulikt det mørke miljøet hun kjenner fra den katolske, klassedelte landsbyen hjemme. For første gang kysser hun en mann, en diktdeklamerende, vakker franskmann som hun forelsker seg hodestups i og går til sengs med og omtaler som sitt livs store kjærlighet. Selv om de bare er sammen en natt, og han drar til fronten for å kjempe, uten at hun får vite etternavnet hans eller treffer han igjen, velger hun å beholde barnet når hun forstår at hun er gravid og må reise tilbake til landsbyen. Uten å gråte vil hun bære den skammen og sladderen som venter. Hva som skjer, bør ikke røpes i detalj. Men vi hører om et fornuftsekteskap som presser seg fram, kommer klassesamfunnet tett på livet, får vite hvordan Franco-motstanderne splittes gjennom indre stridigheter - ofte av ideologisk karakter, og mens de knuser egne utopier ved å myrde katolske prester - får saklig informasjon om massedrap som republikkens fascistiske fiender står bak, med rungende applaus fra pave, geistlige og rikfolk som frykter alt som minner om revolusjon, demokrati, frihet for massene, kollektivisering. For i denne romanen føres det personlige og politiske sammen. Parallelt med opprullingen av livet til forfatterens egen mor – hun som husker åra 1936-38 som om det var i går, men har glemt det som siden skjedde – får vi beretningen om pavekirkens svik, slik det speiles i pamfletten «Les Grands Cimetières sous la lune» (1938) av Georges Bernanos, from fransk monarkist og katolikk, kanskje best kjent for norske lesere gjennom romanen «Underet i de tomme hender». Med utgangspunkt i sine opplevelser i Palma, Mallorca, fordømmer Bernanos alle grusomhetene som den spanske kirken systematisk velsigner. Hans observasjoner av det uhyrlige føles som påkrevd folkeopplysning, i moll. Mentsi og ektemannen, forfatterens far, lyktes å flykte til Frankrike i 1939 da nederlaget var klart. Der bor hun fortsatt i 2011 uten at hun har klart å lære seg fransk skikkelig, noe som speiler seg i en uortodoks hybridtekst der spanske ord og uttrykk - gjerne i form av invektiver, altså vulgært, grovt språk – dukker opp. Disse har den norske oversetteren tatt for seg bak i boka. I tillegg blir visse navn og hendelser kommentert – pedagogiske grep som fungerer godt.

706122

Blodkomla til frokost Hvordan kan folk som ikke spiser komle, se seg i speilet og påstå at de er rogalendinger? Jeg fatter det ikke. Send dem til Håland på Klepp, og de skal bli kurert. Enkelte retter skiller menn fra gutter og kvinner fra jenter. Blodkomla er en slik rett. Det vil si, ifølge den store, avdøde humoristen Fredrik Stabel var komle slett ingen rett. Han så på det som en plikt. Men Stabel var austlending og som sådan helt uten injurierende kraft. Alle ordentlige mennesker vet at komle er blant de absolutte kulinariske høydepunkter. Jeg kjenner ynkelige mennesker som sliter med å få i seg en helt vanlig komle, og kunne forleden dag ikke la være å undres på hva disse samme menneskene hadde følt i møte med komlas svartkledte fetter. Blodkomlå. Dette mesterverket av blod og gryn og mel og rosin. Som to illsinte kirkebrennere på tallerkenen, garnert med småkuttet bacon, badende i baconfett, med to typer pølse og salt lammekjøtt. En kraftig kålrabistappe med små biter av gulrot. Joreple Blodkomle. Bare ordet forteller at dette ikke er for hvem som helst. Men de utvalgte, de innvidde, tilhører et velsignet sjikt av befolkningen. De har fått innsikt i Mysteriet, og skjell har falt fra deres øyne. De ser seg aldri tilbake. Edeståvå til Håland kjøtt på Klepp, med kokk Petter Kirkhus bak grytene, er et kjekt sted å besøke. Denne anmeldelsen baserer seg på to, eller egentlig tre, besøk. Det siste av dem altså med blodkomle. Gangen før var det kjøddkaga, som var utmerkede med alt det tilbehøret som retten krever, inkludert gode melne joreple til sausen, og gangen før det var det fullt. Det er nemlig rift om bordene hos Håland sine fra tid til annen, og det er ikke så rart. De Tre Store For Edeståvå har med den største selvfølge tatt plass blant de Tre Store innen norsk tradisjonsmat, servert fra disken, i vårt distrikt. De to andre som for tiden (og kanskje for evigheten) står på pallen sammen med Edeståvå, er Lura Turistheim og Patrioten Bistro i Hillevåg («Pattå», blant venner). Blant utfordrerne er for eksempel Karlsbu ved Undheim, som blant annet kan slå i bordet med den beste ertestuinga jeg kan huske å ha spist sør for Børfjord, som ligger i Finnmark. Edeståvå er et hyggelig lite lokale innenfor slakterforretningen til Håland, som ligger i et anonymt forretningsbygg ved kjøpesenteret Jærhagen like utenfor Klepp sentrum. Lett tilgjengelig og med mange parkeringsplasser. For de grønne og de drikkfeldige er det heller ikke lange spaserturen fra Klepp Stasjon. Bare lang nok til å bli sulten. Jærsk meny De ansatte er fjåge og ser ut til å like å få besøk. Det er kjekt å være der. Menyen er en fryd, skrevet på jærsk og med den ene klassikeren etter den andre. Komla. Kjøddkaga. Kryddarpølsa. Joreple. Dessær. Smørbrø. Kaffi. Og alltid en "dagens". Som altså var blodkomla, denne steikende varme formiddagen jeg passerte Klepp og kom på at jeg ikke hadde spist frokost. Blodkomla til frokost, med surmelk til. Bilen sa at det var 25 varmegrader ute. Noe inne i meg sa at dette vil du ha. Dette skal du ha gjort en gang i livet. Salt og søtt Komler vil aldri bli en "fin" rett. Komler skal etter min mening være relativt kompakte, uten å bli tunge eller limete. Det skal være rikelig med fett. Og - for å kaste inn en brannfakkel - gjerne en liten asjett med kaldt smør i tillegg, som den enkelte kan forsyne seg av etter ønske. Dette manglet hos Håland, men det skal de ikke trekkes for. Blodkomle, på grunn av tendensen blodet har til å "lime" seg til de øvrige ingrediensene i komlå, risikerer å bli enda mer kompakte enn vanlige komler. Men Håland kan dette. En helt formidabel smak, salt og søtt på samme tid. Pølsene var altså av to typer. En litt finmalt, og en grovere. Begge var herlige. Særlig den grove, med litt sennep på. Det var rikelig med bacon, som var akkurat passe stekt og med mye fett. Dette er veldig viktig. Stappe: Jeg tilhører egentlig den trosretningen som sier at kålrabistappe skal være grov og ubesudlet, altså uten gulrot. Men denne regelen er myntet på pinnekjøtt. Til komle er gulrot ikke bare akseptabelt i stappå, men en forbedring. Dessær Edeståvå har alle rettigheter. Det er altså mulig å få øl og akevitt til både komla og annet snadder. Men ærlig talt er det svært lite som kan konkurrere med iskald surmelk. Gjerne to glass. Syren i melka renser unna baconfettet og frisker opp. Kaffi er inkludert. Og ja, jeg hadde dessær. Dronning Maud-fromasj med revet sjokolade. Den var lett og fin og ikke for søt. Edeståvå er tradisjonsmat på skyhøyt nivå. Også til frokost.

706123

Tøffere enn svensk GP-pop Pop ligger i de svenske genene, ikke minst i Umeå. Den Stora Flykten: "Den Stora Flykten" (Luftslott/Border) Svensk pop er seg selv nok, og god nok for andre også. Det betyr ikke at alt er liv laga. Det ble med ett album for Popterror fra Umeå, før bandet svant hen etter "Svartåsen" i 2012. Det stoppet likevel ikke der. I Umeå finnes plateselskapet Luftslott, som nylig ga ut tøffe Sista Brytet fra samme by. Nå byr de på Den Stora Flykten, vokst opp i asken etter Popterror. Jens Andersson og Joakim Lindquist spilte der, mens David Forsman var fast mann i studio. Meloditeft er en del av det svenske DNA-et, og Den Stora Flykten holder på interessen når de tar for seg de store spørsmålene. Om hvorfor evig kjærligheten kan ta slutt og alt det der. Mattias Alkberg (The Bear Quartet) er gjest på "Minnesgjärdet", mens Julia Hanberg (Nord & Syd) er duettpartner på "Alltid ung". Småskurrende gitar med ett og annet luftig engelsk lån. Drivende tromming, fin koring, en tidsriktig saksofon og en vokalist som eier sangene. Ingen grunn til å flykte. Beste spor: "Älska mej", "Panik!", "Alltid ung".

706125

Stadig nye ting å oppdage underveis En lang og humpete reise, men med myke pustepauser. Vidar K. Schanche: "Awakening" Utgangspunktet er Mølsterprisen, som Vidar K. Schanche mottok for fire år siden. Prisen innebærer en opptreden på Maijazz, og han gikk i gang med et verk om drøm og virkelighet, forventning og savn. Ray Keane har skrevet tekstene som synges av Dag Sindre Vagle. Åpningen "Grey line" legger beslag på åtte minutter der felespillet til Nils Økland utfordres av mørke krefter. Deretter starter Vagle på 12 minutter lange "A step behind myself". Dette er låten der alle viser seg fram, inkludert bassist John Lilja, saksofonist Arild Hoem og trommis Ståle Birkeland. Gitarspillet tar Schanche hånd om sammen med Vagle. "Alive, dead to the world" virker som skapt for sistnevnte, mens de påfølgende kuttene følger en vei som veksler mellom det bratte, lette, skreddersydde og improvisatoriske, før vi til slutt legges mykt til hvile med Eva Bjerga Haugen på "Warming lights". En imponerende reise der det stadig er nye ting å oppdage. Beste spor: "Alive, dead to the world", "Sharing darkness", "Warming lights".

706126

Når mor forlater familien Skotske sanger om kjærlighet som skjærer seg. Aidan Moffat & RM Hubbert: "Here lies the body" (Rock Action/Border) I tillegg til årene med Arab Strap har skotske Aidan Moffat en lang rekke andre album bak seg, enten som seg selv, under navnet L. Pierre eller med Bill Wells. Denne gang samarbeider han med den drevne Glasgow-gitaristen Robert McArthur Hubbert. Historiefortelling er ikke noe nytt for Moffat, som sier seg inspirert av en artikkel han leste om mødre som forlater familien, noe nær et tabuemne. Han åpner i duett med Siobhan Wilson på "Cockcrow" og går rett på sak: We knew we'd never last. En vakker sang til tross for emnet, med linjer som blir sittende fast: Cracks like that they don't heal, they hide away. Gå tilbake til din sønn, synger hun, gå tilbake til spriten din, synger han. Gitaren til Hubbert driver sangen framover, fylt ut med strykere. Det snakkes, skurres og skjæres underveis på platen, men Moffat og Hubbert henter fram nydelige melodibiter når det trengs. Beste spor: "Cockcrow", "She runs", "Quantum theory love song", "Everything goes".

706128

Så fælt, så bra Med romanserien «Jernalderdrøm» utsetter Steinar Løding både seg selv og leseren for en overveldende styrkeprøve. Steinar Løding: Jernalderdrøm. Tredje bok. Fragmenter av en aldri ferdigskrevet familieroman. Bind 2. Andre del. Roman. 559 sider. Gyldendal. Kloke folk har bestandig lurt på hvordan det kan forholde seg med noe vi alle har opplevd: at en pinefull kunstopplevelse – som et tragisk skuespill fullt av lidelse og død («Hamlet»), en ufullbyrdet kjærlighetshistorie full av sykdom, sorg og svik (romaner og filmer i fleng), en dystopisk fortelling eller et sørgedikt – kan oppleves så tilfredsstillende. Man kunne komme på tanken at det skyldes så vel masochisme (godt å ha det vondt) som sadisme (nytelsen ved å se andre bli påført lidelse). Aristoteles sitt omstridte katarsis-begrep har ellers stått seg godt gjennom hundreårene, med forestillingen om at det foregår en renselse i leser og tilskuer ettersom handlingen skrider fram og løser seg opp. Fordyper man seg i Steinar Lødings romaner, kan lesningen by på alt dette, men framfor alt inviterer den til den rystende opplevelsen som kunstskrivning er alene om å gi – for man kjenner seg ikke særlig renset etter å ha vært neddukket i Lødings dilerisk-episke kloakk over nærmere 600 sider – som ellers med sine massive 37 linjer pr side er 20 prosent større enn standard romansideformat. Og velter seg i søle, skit, vold og gørr sammen med forfatteren og personene hans. Men Løding har har en bredde i språket, i ordforråd, i sin minituøse, uendelig tålmodige og arbeidsomme utbrodering av enkeltscener og hendelser, i sine diskusjoner av fortelleteknikkker, i fotnoter, digresjoner og repetisjoner så det blir en utmattende glede å følge ham fram og tilbake fra Mørekysten til London og Chicago på 1890- og 80-tallet – med sveip tilbake til enda tidligere år i Karibia - sammen med fortellerens tipptippoldefar Peder Amrafel Fjære Erbnehmer, tippoldeforeldrene Agon Gottskalk Sørigarda Aftredet og kona Lydia, oldefar Gerd/Gert Fjaere Goldsong – sønn av slavinnen Sabitu, kalt Spenfryd, osv. osv. Alt med det allmenngjorte budskap om at «Fortida er aldri død. (...) Den er ikke engang fortid.» Vi drar det alt sammen med oss: grådighet og alle slags begjær, hat, oppofrelse og omsorg. Framtida har snaut nok begynt, og her er langt mellom lysglimt fra de pre-elektriske pråsene. Steinar Løding pensler det alt sammen ut i et romanverk som ikke har sin make i norsk litteratur, som jeg vet av, men som reduserer mangt og meget i samtidslitteraturen til puslerier.

706129

Regnfulle, danske katastrofeklisjeer Et ulogisk, vagt og klisjéfylt manus svekker både engasjement og spenning i den ellers vellagede danske Netflix-serien «The Rain». TV-serie: The Rain Sjanger: Post-apokalyptisk dystopi. Nasjonalitet: Danmark 2018. Kanal: Netflix. Sesong 1, 8 episoder (avsluttende). Med: Alba August, Mikkel Boe Følsgaard, Lucas Lynggaard Tønnesen, Lars Simonsen, Iben Hjejle, Angela Bundalovic m.fl. Anmeldelsen er basert på episode 1–3. Når dette tiåret en gang skal oppsummeres og få sitt image, vil den postapokalyptiske dystopien som har herjet populærkulturen stå veldig sentralt. Vi som for lengst har opplevd en matt metthet av dyriske overlevende på jakt etter mat, likesinnede og en ny tilværelse, håper i det minste på noen nye vrier og poenger når nye filmer/serier/bøker spys ut. Det er en viktig grunn til at den danske serien «The Rain» en skuffelse, men ikke den eneste. For «The Rain» tilfører ikke denne så forslitte sjangeren noe særlig nytt. Kanskje er det eksotisk for amerikanere å se overlevelsesinstinkter utfolde seg på dansk med undertekst i skandinavisk natur, for oss holder ikke det. En fryktelig byge En helt vanlig dag i et velfødd og problemfritt Danmark, mens Simone (Alba August) akkurat har blitt bedt på date, inntrer katastrofen: et regnskyll har med seg et virus som utrydder omtrent hele befolkningen, Simone og hennes bror Rasmus blir reddet i sikkerhet i en teknologitung bunker av faren. Han vet tydelig vet noe om konsekvensene, men snakker bare i gåter. Simone og Rasmus blir værende i bunkeren i seks år før de våger seg ut. Etter hvert treffer de andre overlevende, og legger ut på en farefull ferd på jakt etter mat og faren til Rasmus og Simone. Budskapet og det grunnleggende temaet er selvfølgelig at vi ikke skal føle seg for trygge i vår rike, velregulerte verden. Teknologi, klimasynder og grisk kapitalisme kan ødelegge alt om vi ikke velger den smale, rette vei. Og når livet som vi kjenner det blir ødelagt og alt det vi sto for er borte. Da kicker våre grunnleggende instinkter inn: jakten på mat og overlevelse trumfer både samhold og tillit. Et ungt knippe skuespillere gjør en formidabel innsats med det de har å spille på. Musikkvalget er tidvis overdramatisk, men vel så ofte rørende vakkert. Endimensjonale ungdommer Men hva hjelper det, når rollefigurene fortsatt etter tre episoder er som endimensjonale roboter: evig jakt på mat og ly. Totalt blottet for nysgjerrighet på hva som har rammet dem, hvorfor og hvordan. Mens vi seere lurer på alt dette, fortsetter de overlevende spaserturen eller løpeturen mot neste delmål. Det virker som om serieskaperne her tror at uvisshet skaper spenning og drama, at dialog som «jeg kan ikke si noe», «du skal ikke bekymre deg» og «det er bare noe jeg må ordne» skal vekke vår nysgjerrighet. Men dessverre er det tvert imot. Riktignok får vi noen interessante ledetråder i slutten av episode 3. Men det er altfor sent.

706131

Pianopop på månen med Arctic Monkeys De skremmer bort gamle fans og får nye. Som vanlig. Arctic Monkeys: «Tranquility Base Hotel & Casino» (Domino/Playground) Seks plater på 16 år er ikke mye, særlig ikke når debuten «Whatever people say I am, that's what I'm not» ble en øyeblikkelig suksess av de sjeldne. Nå er det gått fem år siden flotte «AM», og medlemmene har vært travle på annet hold. Når Arctic Monkeys igjen samles, er Alex Turner opptatt av å utforske nytt terreng. Denne gang betyr det pianopreget pop supplert med gamle synther og en følelse av verdensrommet. Den gitardrevne rocken er borte. Et av de mer iørefallende kuttene er «Four out of five», omtrent som Bowie i unge dager. I det hele tatt er det mye Major Tom-aktig her, og Turner har like godt lagt hele platen til en koloni på månen og historien bak den. Som all god science fiction blir det en kommentar til dagens samfunn. «Four out of five» er nevnt, men stort sett smelter kuttene sammen. Turner er en mester når det kommer til kreative snuoperasjoner. Nevnte noen Bowie? Beste spor: «Star treatment», «Four out of five», «The ultracheese».

706132

God mann - gode dukker - god stemning HUMORANMELDELSE: Hvordan vitser du med metoo, terror og rase? Jo, med hånda opp i rattata på sidemannen. DNB Arena var ikke utsolgt denne kvelden, men i overkant av 2000 (?) hadde søkt ly fra oppholdet og benka seg for å se verdens morsomste buktaler. Jeff Dunhams karriere tok av da en video med hans hans Achmed, the dead terrorist-figur gikk viralt, og det var åpenbart mange i salen som har brukt mye tid på YouTube. De var kanskje i Konserthuset for fem år siden også? Dunham begynner med en god halvtime stand up, uten dukker. For noen var kanskje det litt tidtrøyte, men han er god på dette også. Klassisk historiefortelling om seg og sine, røverfortellinger om unger, familie og en passe dose avvæpnende selvironi. Men det er først når dukkene kommer det virkelig blir fart i sakene. Først ut er Walter, en gretten, gammel gubbe som er spydig, smårasistisk og liker å hakke på Jeff. det siste har alle dukkene hans felles. De liker å gå løs på mannen som har høyrehånden opp i rattata på dem. Både Walter og de andre vitser - med stort hell - med formatet og det litt romelefantske at det er en og samme person som faktisk sier alt dette vaset. SE VIDEO FRA SHOWET I STAVANGER: Dunhams lille triks er likevel at dukke gir ham muligheter han ellers ikke ville hatt, og de er han god til å bruke. Kjappe ordvekslinger, personligheter som kan si ting han ikke kan si, dra en homovits, en rasevits og et par saftige sex-vitser. Det er greit når det kommer fra en tredukke, sant? Leksa har han også gjort, for han snakker om muligheten for å hoppe fra Preikestolen, om olje og om hvor dyrt det er i Norge. Man vinner mye på å ha satt seg litt inn i ting. Stævængjer Walter er bra. Dunham har gitt høyrå en fin personlighet i den munnrappe gamlingen. Salen er med, selv om både Walter og de neste dukkene soser bort noen poenger i engelske ordspill som bare blir halvgode når hjernen er i translate-modus. Nestemann på høyrå er en splitter ny type han tester ut for første gang. Larry er rådgiver for Trump. Nervøs og skvetten forteller han fra innsiden av det hvite hus. En fin fyr, men noen av de amerikainterne poengene glipper for store deler av salen. Dunham klarer å redde det inn ved å lage vitser av at vitsen ikke traff, og det aller meste går hjem også i Stavanger. Aller best er han når dukkene ikke snakker om USA, men om ting og tang som ikke krever verken FOX News eller en guide til «who’s who» i USA. Jeff Dunham og dukkene hans er morsomme av mange grunner. Tekstene hans, med flere punch-lines enn vi klarte telle, er godt skrevet. Han lefler litt med noen streker og grenser, men her er dukkene akkurat den formildende omstendigheten han trenger for å for eksempel snakke om i hvilken grad han kan si at hans egne døtre er «hot» eller ikke. Det er også imponerende at han - i over to timer - klarer å holde energien oppe. Jo da, et par steder faller det litt, men på jabnå er det storveis. Selve buktalingen er en sær form for teknisk vanskelig skuespill. Han skal ikke bare skrive vitsene, han skal fortelle dem med en splitta personlighet og med riktig timing for et publikum som ikke har engelsk som førstespråk. Det fikser han utmerket. Silence, i kill you! Daunakken Bubba J og Energibunten Peanut kommer på scenen, og er storveis festlig - helt til den underlige José, jalapeñoen på en pinne, blander seg inn. Ære være Dunham for å holde på lenge, men noen strekk - som dette - kunne lett var kutta. Til slutt: Achmed, the dead terrorist, dukka som har sikra Dunham plass i hele verden. Achmed sliter som vanlig med all freden, men fryder seg over at det er muligheter for å sprenge både folk og ting og seg selv i lufta. Catch-frasen «Silence, i kill you» høster masse applaus, og det er aldeles finfint at noen herjer med det fæle. Vi som så Jeff Dunham i Stavanger for fem år siden husker nok den kvelden som enda et lite hakk kvassere, men bevares, han er god der han han stikker høyrå opp i rattata på dukkene sine og går løs på alt og alle.

706133

Barna vil elske pære-filmen FILMANMELDELSE: Et eventyr i en enorm frukt som barna vil elske. «Den utrolige historien om den kjempestore pæra», barnefilm. Regi: Amalie Næsby Fick, Jørgen Lerdam, Philip Einstein Lipski. 1 t. 18 min. Sensur: 6 år. Dette er filmversjonen av den aldeles strålende, danske barneboka «Den utrolige historien om den kjempestore pæra». Den katastrofeorienterte elefanten Sebastian og hans beste venn, happy go lucky-katten Mitcho, bor i idyllen Solby. En dag forsvinner byens elskede borgermester, og den slemme viseborgermesteren truer med å overta byen. Sebastian og Mitcho får med seg den gale og koselige professor Glykose ut på oppdrag i en enorm pære for å finne igjen borgermesteren, og redde byen. Trioens eventyrlige ferd passerer de tre farene: Dragen, Den Nattsvarte Havet og De Grusomme Piratene. Fire-fem ganger er det 38 sekunder med litt mørke og nestenskumle scener, men de går fort over. Så er de tilbake på sitt koselige, fantasifulle og kreative eventyr. Fortellingen om den store pæra og de gode vennene er lettfattelig, tydelig og morsom. Ikke alle detaljene fra boka er med, men det er mer enn nok fargesterke påfunn til at 1 time og 20 minutter fyker fort forbi. Det skumle er forresten ikke veldig skummelt, så ungene vil kunne sitte i sitt eget sete gjennom hele filmen. De minste ungene vil elske dette. Filmen har ikke dette ekstra laget av kjapp voksenhumor og referanser som er mynta på foreldrene, slik Disney, Pixar og de andre ofte har. Pære-filmen er en reinspikka barnefilm, og den gjør en finfin jobb med å fortelle en på alle måter utrolig fortelling om mot, vennskap og seilaser i gigantisk frukt. Biblioteks-foreldre vil kanskje knytte neven litt og mumle «boka var bedre», men for ungene er pærefilmen finfin underholdning.

706134

BOK:De andres liv BOK: Skarpt og sørgelig om hverdagslivets jag etter vind og parforholdets evinnelige dragkamp. Marit Eikemo: Gratis og uforpliktande verdivurdering. Roman. 221 sider. Samlaget. ”Gratis og uforpliktande verdivurdering” av Marit Eikemo (f. 1971) handler ytre sett om et ordinært boligkjøp, men får snart store følger for de middelaldrende småbarnsforeldrene Hanne og Andreas, som har vært litt treigere enn andre med hensyn til barn og karriere. Hun jobber i et analysebyrå, han er frilansjournalist på dårlige korttidskontrakter. De er lei av å se på at de slanke, pene og vellykkede vennene, som springer maraton i europeiske storbyer flere ganger i året, etablerer seg i store villaer med hage, får hytte på Geilo og drar på dyre ferier til Frankrike. Når Lerkevegen 41 kommer for salg, øyner særlig Hanne en mulighet til omsider å få de andres liv, et vakkert hjem der ”alt det minnerike frå barndomen skal skje” (s. 6) og der hun selv blir ”ei slik mor som kjem springande etter ungane med hjelmane deira” (s. 102). Lerkevegen er nok ingen tilfeldig adresse, ettersom Hanne virker nærmest desperat etter å skape seg et idyllisk lite dukkehjem. I møter med bankens rådgiver, eiendomsmeglerne og en kundeveileder hos Ikea viser hun seg som et skjørt menneske som husker oppveksten som et sammenhengende mislykket forsøk på å gjøre moren glad. Etter som budrunden nærmer seg, stressnivået når faretruende høyder og opptil flere vinflasker tømmes, tilspisses også parforholdet. Gammel mistillit flyter opp til overflaten og alle skjelettene ramler ut av skapene. Andreas har slått seg til ro med at livet ble som det ble, mens Hanne hele tiden vil noe annet og noe mer. Til slutt utvikler det seg til en krangel om hvem som egentlig har dratt lasset i alle disse årene. I et tett, intenst og overraskende kammerspill av ibsenske dimensjoner, der det ulmer av svik, løgn og uforløste anklager mellom dem, kastes dermed forholdet ut på de sytti tusen favners dyp. Eikemo har i sine romaner vist seg som en skarp og observant skildrer av norsk samtid, og denne romanen føyer seg slik inn i det som synes å være en indre tematisk sammenheng i forfatterskapet; men med kanskje større alvor og mindre satirisk brodd enn forgjengerne.

706136

BOK:Fantastisk begynnelse - idiotisk slutt BOK: Jeg har aldri lest en bok som begynner så utrolig lovende, og slutter så langt inne i skoddeheimen. John Hart: Mørkets testament. Krim. 527 sider. Font forlag. Johnny Merrimon lever et halvvilt liv alene i villmarken, på den store eiendommen han arvet. Hans eneste forbindelse til det normale livet er hans gamle venn Jack, som akkurat har begynt på en karriere som advokat. Den grunnrike William Boyd vil kjøpe eiendommen av Johnny for en enorm sum, men han nekter. Når Boyd drepes i sumpen, blir Johnny mistenkt for mord. John Hart er en av de store i amerikansk krim. Bøkene hans er oversatt til 30 språk og gitt ut i 70 land. Han har solgt 200.000 bøker bare i Norge. Hart er utrolig dyktig. Han er en mester til å holde på spenningen. Jack har noe viktig å fortelle Johnny, men først må de fiske gjedde. Miljøet og personene skildres på en fascinerende og medrivende måte. Det gjør ingenting at det første mordet ikke kommer før på side 161. Vi følger flere personer, og Hart skriver elegante, sømløse overganger mellom dem. Skildringen av skumle jaktturer minnet meg litt om Norman Mailers «Why Are We in Vietnam?». Men så går det galt. En spennende thriller sklir ut i masse overnaturlig visvas. I sumpen lever en slags usynlig gud som enten dreper eller heler. Johnny blir hjemsøkt av drømmer – hans slave-eiende forfader sender ham beskjeder fra det hinsidige. Alle disse drømmene blir snart kjedelige å lese. Hva er vitsen? Snart dukker det opp en magisk stein med enorme krefter. Da har handlingen mistet all troverdighet. Jeg har aldri lest en bok som begynner så utrolig lovende, og slutter så langt inne i skoddeheimen. Jeg har aldri blitt så skuffet over en slutt. Det eneste jeg kan sammenlikne med er filmen «From Dusk Till Dawn» fra 1996. Den begynner som en vanlig thriller, og så midt i blir alle vampyrer. Jeg likte godt Harts forrige roman på norsk – «Syndenes forlatelse». Der var det ingen magiske steiner. Jeg håper Hart vender tilbake til den realistiske stilen og ikke vaser videre i den fantasi-sumpen han vassa uti her.

706137

TV-serie:Tragikomisk overklassejunkie Benedict Cumberbatch gjør sin kanskje aller sterkeste rolleprestasjon som den narkomane og dypt traumatiserte overklassedandyen Patrick Melrose. TV: Patrick Melrose Sjanger: Drama. Kanal: HBO Nordic. Produksjonsår: 2018. Miniserie i 5 deler a 1 time. Regi: Edward Berger. Manus: David Nicholls, basert på Edward St. Aubyns fem Patrick Melrose-romaner. Med: Benedict Cumberbatch, Jennifer Jason Leigh, Hugo Weaving, Sebastian Maltz, Jessica Reine, Anna Bladeley, Blythe Danner. Premiere: Mandag 14. mai. Han ser kanskje både nypresset og skreddersydd ut, men overklassedandyen Patrick Melrose nærmer seg bunnen da han får den gledelige nyheten om at hans far er død. «Patrick Melrose» er basert på den semibiografiske bokserien av Edward St. Aubyn. Hver episode i serien representerer en av de fem bøkene «Glem det», «Ikke bra», «Litt håp», «Morsmelk» og «Til slutt». Gjennom portrettet av den plagede Patrick, født tidlig på 60-tallet, får vi ta del i et knallhardt oppgjør med dekadent og dysfunksjonell engelsk overklasse. Samtidig får vi et beskt innblikk i tomheten i sjelelivet til mennesker som aldri har trengt å anstrenge seg, fordi de er født med penger og privilegier. Gledelig dødsfall Første episode i tv-serien skildrer bok nummer to: «Ikke bra», antakelig for å introdusere den voksne Patrick i Benedict Cumberbatchs skikkelse. Den tungt narkomane Patrick mottar en telefon om at hans far er død i New York. Vil Patrick kommer over fra London og hente asken? Det vil Patrick absolutt! Han bestemmer seg samtidig for å kutte ut heroinen, nå som han endelig er fri fra sin fryktelige og forhatte far. Dermed starter et heidundrande døgn med Patrick på luksushotell i New York, ridd av abstinens og med bare ett mål: å få seg en ny dose heroin og aller helst dø i samme slengen. For hvem og hva er han egentlig uten rusen? Det blir mørkt Hadde det ikke vært for Cumberbatchs sterke, dype og såre dra te tryne-spill og noen få, men effektivt skremmende tilbakeblikk til Patricks barndom, hadde første episode bare vært en slags ellevill overklassevariant av «Frykt og avsky i Las Vegas». Men vi aner både Patricks mørke og samfunnskritikken mellom linjene, og ser dermed fram til de neste episodene, der vi både skal dykke ned i Patricks traumatiske barndom og hans lange og harde vei videre til et mer normalisert liv med utdanning og familie. Historien om Patrick Melrose greier kunststykket å være dypt tragisk, hylende morsom og avskyelig underholdende på en gang. Takket være et glitrende manus, nydelig produksjon, og Benedict Cumberbatch på sitt aller, aller beste i en svært krevende rolle. Anmeldelsen er basert på første episode.

706139

Sista Brytet:Full fres i Umeå Svensk band som holder liv i den klassiske pønken. Sista Brytet: "Hjärtat i handen" (Luftslott/Border) Det er gått to år siden det overbevisende debutalbumet "Livet inglasat" fra Umeå-pønkerne Siste Brytet, og frontfigur Fredrik Lindkvist er ikke noe mindre opprørt over samfunnet nå. Han har bakgrunn fra bandene Totalt Jävla Mörker og Knugen Faller, og den nye platen er spilt inn under mottoet "spill høyt eller gå hjem". Noen ballader eller andre pusterom er det med andre ord ikke gitt plass til. Låtene feies unna på tradisjonelt pønkvis der bare tre av de 12 kuttene passerer tre minutter. Med 3.25 er tittelkuttet "Hjärtat i handen" det lengste, og det nyter godt av sine ekstra sekunder med gitaren til Lars Kyösti. The Clash ga ut "London calling" i 1979, og spreke "London kallar" viser hvor Sista Brytet har sine forbilder. Som et apropos kommer "Min hemstad" som neste spor: Det er samma gamla tjat nu som då. "Aldrig komma hem" er en fin avslutning med et refreng du kan være med på. Rop høyt eller gå hjem. Beste spor: "Hjärtat i handen", "London kallar", "Aldrig komma hem".