Datasets:

NTCAL

/

reviews_binary_not4_concat

like 0

Follow

Norwegian text classifier optimisation with active learning 2

Langs den lange , L-formede bardisken står tappekranene på rekke og rad med en mengde kjente og ukjente ølsorter .

Ølmenyen er et eget kart , og byr på øl alle varianter , størrelser og styrkegrad fra norske og utenlandske bryggerier , både store og små .

Vi bestiller et glass hvitvin og en halvliter husets eget brygg fra fat , en amerikansk pale ale , frisk på smak .

Selve bryggeriet ligger i rommet ved siden av , så vi kan snakke om kortreist .

Flere av råvarene er også lokale :

Man er tydeligvis stolte av hva man kan tilby , og både spise— og ølkartet har beskrivelser av utvalget og filosofien bak konseptet .

Sitater om mat og øl er også en artig vri .

Ekte pubmat

Jeg vurderte hjemmelaget pølse med sennep , som kan deles , men også spises alene , men prisen på 110 kroner virket avskrekkende , i likhet med to typer skinke for en hundrelapp .

Nam nam

— For en lekker presentasjon !

Et kremmerhus med pommes frites satt i en « rist » for å la frityrfettet renne av er en veldig god idé .

Tartarsausen er mild , men ikke smakløs , ertepureen er fin , men likevel med en passe fast konsistens .

Og fisken har fått en sprø utside , men er fin i fast inni. mmm ...

Pølse og potetstappe hjemme blir litt stusslig etter dette :

En tykk , kremet mos med hvitløk , en pølse som er passe grov og rik på smak .

Men toppen er den mørke sjyen basert på øl og løk , som er god nok grunn til et snarlig gjenbesøk .

— Det er hyggelig at man tør etablere seg i et område utenfor sentrum .

— Når stedet også er stemt frem som byens beste gastropub , burde kundegrunnlaget være sikret en tid fremover .

— Ja , hit kan vi gjerne komme tilbake .

Det er en fantastisk opplevelse å sette på en CD og høre musikk du ikke hadde ventet , noe du ikke har hørt før , i hvert fall ikke akkurat sånn .

Alice Coltrane , som i en alder av 67 år slipper sin første plate på 26 år , har begått en slik plate , en svært uvanlig blanding av jazz og hinduistisk inspirert åndelig musikk .

Når det nå oppleves så nytt og friskt , er det kanskje fordi uttrykket er enklere , mer forklaret , mer jordnært .

Hun har en helt spesiell måte å spille Wurlitzer-orgel på , og blandingen av blues , gospel og hindu chants er helt unik .

Balsam for våre slitte sjeler

Han trengte bare å vise sitt legeme på scenen i ett sekund før et fullsatt Stavanger konserthus reiste seg til trampeklapp for James Taylor , legenden med de skjønne visene og den følsomme stemmen .

Som folk har gledet seg .

Ikke rart : for mange av de svært så godt voksne publikummerne i salen har James Taylor vært en viktig bidragsyter til deres livs lydspor .

Historiene om ham og sangene hans er ekte rock-mytologi .

Gitarplukkingen hans har vært skoledannende .

Han har jo alltid vært der , og flere av låtene hans er kjente og kjære .

Låtkatalogen hans er tidløs og slitesterk , med mange perler .

Med 40 års patina og framført av briljante musikere er det ingenting ikke å like her .

Samtidig hører Taylor hjemme i en singer songwriter-sjanger der det finnes mange dyktige musikere og mange skjønne låter .

Men en lang karriere på veien har lært ham hvordan han skal bygge opp en konsertopplevelse som aldri får blir ensformig , og som smører våre såre og slitte sjeler hele og varme igjen .

Må si det er skjønt av og til bare å lene seg tilbake og nyte en konsert av alminnelig kledde , upretensiøse musikere , som bare har litt lek med lyskastere , rutine , spilleglede og fantastisk musikalsk håndverk å by på .

Både Larry Golding på tangenter og den trommis-legenden Steve Gadd fikk rikelig med plass til å briljere på sine respektive instrumenter .

Den største overraskelsen var faktisk hvor munter , humoristisk og rytmisk i kroppen Taylor var .

Han som er kjent som en introvert , litt plaget mann småvitset og skrøt av Stavanger mellom låtene og gitarbyttene , og kostet også på seg noen heftige dansetrinn når han trådte skikkelig til med elgitaren .

Og noen av låtene , særlig visene fra tidlig i karrieren , startet nakent og vakkert med bare Taylor og hans kassegitar , for deretter å vokse seg store og mektige med resten av bandet .

Jeg er generelt skeptisk til pauseavbrudd i kulturarrangementer , det gagner aldri opplevelsen å bli trukket ut av stemningen du er i for å stå i en eller annen kø .

Nei og atter nei !

Veldig dårlig idé .

For før siste låten i første sett påpekte han at han og bandet nå skulle stå bak forhenget og glo på klokka i 20 minutter , uten at de forsto hvorfor .

Varm i trøya nå .

Helt herlig .

"Jeg kommer til å huske best var de kraftige blueslåtene i første sett , og selvfølgelig den nydelige "" Fire and rain "" ."

Taylor trengte bare to plukk på gitaren før salen brøt ut i varm applaus .

For han er en fantastisk historieforteller – også mellom låtene .

Billig og forhastet

På overflaten er « The Host » lite annet enn nok en utgave av en gammel , hyppig filmatisert science fiction-arketype :

Det hun skriver om , ofte med en slitsomt reaksjonær slagside , er unge , rotløse jenter på jakt etter trygghet , beskyttelse og felleskap .

Det klines i det hele tatt mye i « The Host » .

Jeg talte tre ganger i løpet av det første kvarteret .

En kyniker ville kanskje tro at disse kyssescenene var regissør og manusforfatter Niccols hele og fulle motivasjon for å lage filmen .

Han bryr seg ikke nevneverdig om alt det andre .

Han har for eksempel ikke funnet en velfungerende måte å presentere romanens indre dialoger på .

Actionsekvensene er sjuskete og slappe , logikken er svak ( Melanies onkel Jeb aksepterer « instinktivt » at hun fremdeles lever i den gamle kroppen sin , fordi han « er et geni » ? ) .

Mest overraskende er det at scenografien virker så billig , omtrent som i en sci fi-film fra 1950-tallet .

Veggene i grotten der store deler av filmen utspiller seg , ser ut som de er laget av pappmasjé .

Selv ekkoeffekten på stemmene høres « fake » ut .

Budsjettet gikk vel med til de sølvfargede Lotus-bilene og de hvite dressene .

Alt annet ser ut som om det er lånt fra en såpeopera .

Hun er nok en av Meyers spake , anemiske heltinner .

« Sterk » , men bare på liksom .

Men ikke et helt menneske før hun hviler i armene til en annen .

Alt tyder imidlertid på at Niccols har forenklet den ganske så voldsomt .

Han måtte vel rekke å kryste de siste kronene ut av « tween romance » -markedet « Twilight » skapte .

Jeg tror Meyer kommer til å bli skuffet av det han har gjort med romanen hennes .

Det tror jeg « Twilight » -fansen blir også .

Vil , vil , men får det ikke til

Converge kan være verdens beste liveband .

De kan også være riktig så midt-på-treet .

Det begynte på verst mulig måte .

Og det låter ... som en bisverm som har flydd seg vill på andre siden av parken .

Lyden er lavere enn lørdagens frokostlytting på nye Maiden-platen på hjemmeanlegget , og Converge ser egentlig mest komiske ut der de spretter rundt som i en semistumfilm .

At Bannon bruker litt mye tid på å klage på at han har sol i øynene ( er det ikke bare barn som har lov til slikt ? ) og sutrer litt over at publikum ser ut som de står på en fotoshoot gjør at åpningen på konserten rett og slett er litt kjedelig og mest trist .

Det er rett og slett uunngåelig at det blir bedre .

Lyden skrus brukbart til , Ballous knivskarpe riff kommer etter hvert til sin rett , og Bannon begynner å ligne på den hardcorelegenden han tross alt er .

Låter fra No Heroes og Axe To Fall viser hvordan Converge på sine voksne dager har funnet en brillefin blanding av undergrunnshardcoren de kom fra , klassisk thrash og mer typisk alternativ hardrock .

De siste 15 minuttene redder konserten fra total katastrofe , men som Jacob Bannon selv sa uten å mukke : neste gang kommer de tilbake og spiller en liten klubb .

Total undergrunn .

Nydelig .

Bonustips 2 : Sjekk trykkene Bannon selger på www.jacobbannon.com , han er en rå illustratør

« Kråkeungen » var en av Nederlands Oscar-kandidater for et par år siden og tegner et krast og hjerteskjærende bilde av en liten familie i full oppløsning .

« Kråkeungen » byr ikke på narrative overraskelser ; fortellingen er like velkjent som den er velspilt .

Det er på skuldrene til Rick Lens , som spiller Jojo , filmen bæres .

Uten ham , ingen film .

Det er sjelden kost å se en barneskuespiller servere et så rikt følelsesregister med slik tilforlatelig intensitet .

Ansiktets bønn om ivaretakelse er det noe som heter , og sjelden har kravet vært mer berettiget enn her .

Kudos også til Loek Peters som fremstiller farens vrede som et uttrykk for hjelpeløshet - og ikke vond vilje .

Rancid er ikke noe komplisert band , men de gir deg den utblåsningen som iblant trengs .

Kanskje den lekreste hybrid-PC-en så langt .

I likhet med Samsung ATIV Smart PC kan du her hekte skjermen helt av tastaturet med et enkelt klikk , men både vekt- og maskinvaremessig er HPs maskin langt lettere .

Ikke noe råskinn-spesifikasjoner her , altså , og spesielt prosessor og RAM kunne vært hentet fra en minibærbar til et par tusenlapper .

Maskinen leveres dessuten med fullversjonen av Windows 8 , og da er 64 GB SSD i snaueste laget .

Allerede ved leveransen har du bare 30 GB ledig lagringsplass .

Solid og lekker

Her har HP benyttet aluminium fra innerst til ytterst , og maskinen gir derfor et eksklusivt inntrykk .

Her sitter også frontlinsen for kameraet , som akkompagneres av et LED-lys i mørke omgivelser .