id
stringlengths 6
6
| split
stringclasses 1
value | rating
int64 1
6
| category
stringclasses 9
values | day
int64 1
31
| month
int64 1
12
| year
int64 2k
2.02k
| excerpt
stringlengths 0
662
| language
stringclasses 2
values | source
stringclasses 8
values | authors
stringclasses 583
values | title
stringlengths 2
328
| url
stringlengths 20
178
| text
stringlengths 13
22.9k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
000100 | train | 5 | screen | 27 | 9 | 2,011 | En moderne krim noir med hipsterhjerte. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Bored to Death S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/bored-to-death-s02 | Bored to Death S02
En moderne krim noir med hipsterhjerte.
Alle vil vel henge med kompisene sine hele tiden?
Da tenker jeg spesielt på den indre kjernen av kompisgjengen som består av forskjellige typer men som allikevel har noe til felles.
Bored to Death handler om en slik kompisgjeng, og i sesong 2 tar serien sine små 'sesong 2-steg' videre for å holde på min interesse.
Det er ikke så mye som skal til, siden Bored to Death er en serie du enten liker å se på eller gir fullstendig beng i.
Jeg liker å se på den.
Moderne krim noir
I moderne krim noir-stil fortsetter Jonathan (Jason Schwartzman) å løse saker i sesong to: det handler aldri om liv og død, det kunne Jonathan aldri håndtert.
...sakene har en sexy sjarm med en potensiell merverdi
Men sakene har en sexy sjarm med en potensiell merverdi, og DET kan Jonathan og hans to med-sjarmører George (Ted Danson) og Ray (Zach Galifianakis) definitivt fikse - enten de vil det eller ikke.
I sesong 2 forsterkes forholdet mellom Jonathan og George og Jonathan og Ray og jeg skjønner hvor gjensidig avhengig figurene er av hverandre - et litt sjeldent, men godt syn i en TV-serie som kanskje er ment hovedsaklig for menn.
Det er i alle fall det inntrykket kona mi gir meg når jeg titter på Bored to Death hjemme i stua.
Hipster-hjertet
Jason, Ray og George klarer å si hva de føler innvendig om om de andre på et mandig vis og slikt gir Bored to Death et slags hipster-hjerte, hvis noe slikt begrep finnes.
For eksempel liker jeg veldig godt at serietegneren Ray får suksess i sesong 2.
Slikt blir bensin for hele kompisgjengen og det drar sesongen videre på en god måte.
George sliter i motbakke i magasinet sitt, men konflikten ligger hos de nye eierne i Dallas og blir derfor en fjern konflikt.
George er på ett vis urørlig i jobbsammenheng - kontoret er å betrakte som en stue for ham, men sesong 2 bringer også George personlige problemer som fører ham enda tettere sammen med spesielt Jonathan.
Jonathan har funnet seg godt til rette som forfatter på dagen og privatetterforsker på kvelden, og til min store glede gjør han stadig mindre av det førstnevnte og mer av det sistnevnte.
Selv om det er kult når han klinker til og gir meg noen hardkokte linjer fra sin siste roman om Harry Parker:
«In Harry’s hand the gun looked like a toy.
The gun was big, but his hand was bigger.»
Dagligdags marihuanabruk
Atmosfæren av en by, og spesielt den hyggelige atmosfæren uansett hvor farlig nabolaget etter sigende er, er Bored to Deaths varemerke.
...marijuanarøykingen fremstilles som en positiv og sosialt stimulerende greie
New York og byens mest fristende sider er selvfølgelig fortsatt en del av pakka og er du fan av byen, er Bored to Death en god ambassadør.
Seriens dagligdagse fremstilling av marijuanarøyking kan sette i gang en debatt siden marijuanarøykingen fremstilles som en positiv og sosialt stimulerende greie, men har du ikke noe problem med at folk røyker seg stein ved små og store anledninger, har du en TV-date foran deg.
På Blu-ray til og med, hvis du liker HD.
203 minutter er i minste laget
Sesong 2 av Bored to Death gir meg ikke de sterke følelsene eller store opplevelsene, men jeg får lyst til å ta en tur til det store eplet sammen med kona eller en venn, kjøpe meg en jakke som Ray og rusle rundt, stikke innom en bar - bestille en Bud og diskutere hvordan vi skal fikse et eller annet.
HBO sender fra seg en veldig boks-vennlig serie i forseggjort innpakning, men 203 minutter er i minste laget.
Fortsatt.
Bored to Death S02 er i salg fra og med 28.9.2011
|
000101 | train | 5 | screen | 1 | 10 | 2,011 | En vanedannende serie som føles som den er lagd nå nettopp. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | How to Make It in America S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/how-to-make-it-in-america-s01 | How to Make It in America S01
En vanedannende serie som føles som den er lagd nå nettopp.
Fonten på skriften og det første stillbildet i vignetten sier meg alt - dette er en serie som handler om unge mennesker i New York - gjerne designere som skater på ettermiddagene og går på vernissasjer om kveldene.
...et superskarpt bilde av den største byen i USA og dens unge moteskapermiljø.
Førsteinntrykket mitt er ikke så veldig skjeivt, for noe av dette stemmer.
Men How to Make
It in America trenger heller ikke å overraske meg, siden serien har kvalitetene som skal til for å fenge meg på egne premisser:
Selvfølgelig blir jeg interessert i hva mine jevnaldrende New York-ere har å forholde seg til i kampen om å lykkes.
Crisp Jeans - et forsøk på suksess
Det som kjennetegner How to Make It in America er et superskarpt bilde av den største byen i USA og dens unge moteskapermiljø - folk som vil starte sitt eget jeansmerke, for eksempel.
Slik som Ben (Bryan Greenberg) og Cam (Victor Rasuk) - en jøde og en latinamerikaner som har et begrenset nettverk men som kompenserer for begrensningen med sjarm, fiksing og triksing.
Situasjonene som kjennetegner dette miljøet virker skildret fra innsiden av folk som kjenner miljøet - et miljø som er interessant nok i seg selv fordi byen faktisk vokser som en følge av motebransjen og i sin tur eksporterer moten sin til resten av verden.
Et småskummelt søskenbarn
Det eneste manusforfatter og produsent Ian Edelman trengte å gjøre, var å slenge inn et småskummel søskenbarn som akkurat hadde sluppet ut fra fengsel og han hadde en serie som skrev seg selv ved å kjenne miljøet fra innsiden.
En serie som, i likhet med Bored to Death, gir meg umiddelbar New York i stua når jeg måtte få lyst på det, men ikke har råd eller tid til en New York-tur.
Sex og singelliv
- Denne serien er det Sex og singelliv var for meg på nittitallet, sier kona mi.
Og hun har kanskje rett i det.
Jeg har aldri sett Sex og singelliv, men jeg skjønner at den, akkurat som How to Make It in America, kan ta deg med til en verdensmetropol mens det regner sidelengs i Norge.
Figurene er troverdige, om noe overdrevne til tider.
Den mest overdrevne av alle er da også den morsomste:
David Kaplan, spilt av Eddie Kaye Thomas ('Shitbreak' i American Pie) er seriens lille puddel - lite selvinnsikt men enormt selvbilde.
Han spiller en stinn Wall Street-fyr uten ekte venner som bare slenger rundt seg med gatespråk og betalte venninner men som for meg er en jækla artig fyr i en serie med mange småbekymra gründere.
Er Wayfarers fortsatt inne?
How to Make It in America føles som den er lagd nå, i dag.
Og en fyr som meg, som ikke holder styr på om Wayfarers fortsatt er inne eller mainstream, kan kose meg med troverdige skådiser i kule roller i Brooklyn, Downtown og Park Avenue.
Dessuten tvinges jeg iblant til å ta et standpunkt til meg selv:
- Hvorfor sitter jeg her og skriver anmeldelser av andres ting?
Hvorfor skaper ikke jeg noe?
Jeg vil jo skape noe jeg også!
Dette er veldig sunne spørsmål å stille seg selv iblant.
How to Make It in America er ute på BD og dvd nå.
|
000102 | train | 5 | screen | 5 | 10 | 2,011 | Sesong 2 av Fringe tar opp cliffhanger-arven fra serier som Lost og Heroes. | nb | p3 | Maria Lindberg | Fringe S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/fringe-s02 | Fringe S02
Sesong 2 av Fringe tar opp cliffhanger-arven fra serier som Lost og Heroes.
Liker du serier som X-files og Heroes?
Da er JJ Abrams' Fringe serien for deg.
Fringe mikser eksperimentell vitenskap med overnaturlige hendelser, og resultatet er svært underholdende.
Her er noen eksempler:
En mann eksploderer av seg selv, en rekke mennesker blir funnet døde og fullstendig tømt for cerebrospinalvæske (hjernevæske, journ.anm), mens andre har dødd ved at de spontant har blitt til aske.
Det er akkurat slike saker som FBI-agenten Olivia Dunham (Anna Torv), forskeren Walter Bishop (John Noble) og sønnen hans Peter (Joshua Jackson) etterforsker.
Sesong én forlot oss i tåka etter Olivia Dunham reiste til et alternativt univers.
Nå får vi endelig flere svar:
Hva skjedde egentlig med Peter da han var liten?
Hva er det som er så spesielt med Olivia Dunam?
Og hvorfor ble egentlig Walter lagt inn på mentalsykehus?
Siden Filmpolitiets to kvinnelige medlemmer (Marte og Maria) er blodfans av Fringe, bestemte vi oss for å prøve en litt annen type anmeldelse denne gangen.
Heng med!
En verden nesten som vår egen
Sesong to av serien har en dramatisk start.
Olivia Dunham utsettes for en uforståelig ulykke og våkner opp på sykehus i New York.
Møtet med det alternative universet i sesong én har forsterket sansene hennes, og det skal vise seg utover i sesongen at Oliva har egenskaper hun selv ikke var klar over.
Vi får også en avklaring på rollen til observatørene, agentene som viser seg å spille en viktig rolle i Walter og Peters liv.
Noe av det som gjør at vi både elsker og hater Fringe er at når vi endelig får svar kommer det også et nytt spørsmål.
Fra første sekund av andre sesong er det klart at den kommer til å overgå den første.
Slik det ofte er når både karakterer og handling har fått satt seg gjennom første sesong.
Maria:
Jeg synes det tar litt for lang tid før vi kommer ordentlig inn i hovedhandlingen.
Olivia bruker mye tid på å finne ut hva som har skjedd med henne, noe seerne allerede har svaret på.
Dessuten lurer jeg enda på om skuespillet til Anna Torv egentlig er noe å juble over.
Marte:
Jeg har også tenkt på det.
Hun får mer å spille på utover i serien, men ellers virker hun veldig statisk.
Mulig det har med rollen å gjøre ettersom Olivia blir mer følelsesmessig engasjert i både handlingen og de andre karakterene etter hvert.
Men det er jo fortsatt ekstremt spennende!
I sesong to møter Olivia Sam Weiss, en eksentrisk bowlingnerd som har mistenkelig mye kunnskap om det alternative universet.
Men hva i helv...?!
Fringe har et solid manus, og blander spenning med humor og varme.
Det er mange tråder som skal knyttes sammen i serien, og heldigvis klarer serieskaperne å holde tunga rett i munnen.
Noe av det som gjør at vi både elsker og hater Fringe er at når vi endelig får svar kommer det også et nytt spørsmål Det resulterer i utbrudd som:
"Å fy f***!,"What the føkk?!", og "hva skjedde egentlig nå?"
Andre sesong styrker relasjonene mellom rollefigurene og vi får se mer varierte sider av dem alle.
Vi får vite mer om Peters barndom og Walters fortid.
Vi får også hele episoder som bare er flashbacks, der vi får svar på mye av det vi har lurt på om fortiden.
John Nobles kuriose karakter
Marte:
Samspillet mellom Walter og Peter er troverdig og blir stadig mer rørende samtidig som det byr på mye humor.
Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hvem jeg synes er den beste skuespilleren av de to.
Begge er veldig dyktige, men det er ingen tvil om at Fringe ikke hadde vært det samme uten John Noble som spiller Walter.
Maria:
Sesong to gjør jo at man blir veldig glad i Walter, men samtidig får kanskje seeren et vanskelig forhold til ham med tanke på hans mørkere sider.
Men det er hverdags-Walter vi elsker.
Det sier litt når hans første ord etter å ha vært døden nær handler om kyllingvinger.
Skrullete Walter med gørr i den ene hånda og godteri i den andre.
Et kjent syn.
Sci-fi som overbeviser
Marte:
Selv om vitenskapen i Fringe er komplisert og abstrakt, er dette en serie det er lett å følge med på.
Jeg får litt de samme abstinensene som da jeg så de første sesongene av Heroes, så med mindre man har sterk sci-fi-allergi, er dette en serie de fleste kan like.
Maria:
Det visuelle har mye å si for serien som ofte bytter mellom forskjellige universer og steder.
Effekter og sminke er forseggjort, og jeg liker de subtile forskjellene mellom de to universene.
I det alternative universet svever zeppeliner over byene, og mange store landemerker er satt i karantene på grunn av rifter mellom de to universene.
DVD-boksen går mot slutten.
Det er nå man er i fare for å døgne fordi vi rett og slett ikke klarer å slå av.
Cliffhangeren som avslutter sesongen er enda mer dramatisk enn i den første.
Uten å avsløre noe kan vi love skriking til TV-en i frustrasjon.
Det kan ikke bli mer spennende nå!
Eller kan det?
Maria: Puh!
Hva tror du?
Maria:
Jeg tenker også fem, men hva er det som gjør at vi ikke gir den seks da?
Marte:
Hmmm...
Det er for mange episoder som går utenom den røde tråden, som jo gjorde oss litt utålmodige.
Serien kunne med fordel vært kortere.
Hadde den vært på 12 istedet for 23 episoder, for eksempel, så hadde det blitt enda mer intenst.
Marte:
Da hadde vi sikkert klaga over at den var for kort.
Haha.
Men ja.
Det blir en femmer.
Løp og kjøp
|
000103 | train | 6 | screen | 10 | 10 | 2,011 | <em>The Sopranos</em> har definitivt fått sin arvtager! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Breaking Bad S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/breaking-bad-s02 | Breaking Bad S02
The Sopranos har definitivt fått sin arvtager!
Jeg har hele veien vært varsom med å utnevne arvtager etter serieklassikeren The Sopranos, men når jeg ser Breaking Bad er det den beste sammenligningen jeg kan komme på.
Begge serier handler om kjernefamilien og samfunnsutviklingen og begge serier har en kriminell far i huset i hovedrollen som har min sympati tross i at vedkommende fortjener det mindre og mindre.
Dette er en TV-serie du ikke vil gå glipp av.
På grunn av en ren og skjær glipp fikk jeg aldri anmeldt sesong én av Breaking Bad, og uten å spoile noe vesentlig vil jeg bare si at dette er noe du ikke vil gå glipp av.
Veien fra kjemilærer til speedkokk
Breaking Bad handler om kjemilæreren Walter White (Bryan Cranston) som får kreft.
Hjemme har han kone, en sønn i tenårene og et barn på vei.
Siden helsevesenet i USA ikke funker på samme måten som her hjemme, må Walter ut med en del penger for cellegiftbehandling som han ikke har.
Da er veien fra kjemilærer til speedkokk kort.
Walter har nemlig sett på TV-en at det lønner seg å selge speed.
...familie og venners raknende grep om en mann drevet av behovet for å forsørge sine egne
Et mystisk navn i narkomiljøet
Sesong to fortsetter som en forlengelse av sesong én, og viser familie og venners raknende grep om en mann drevet av behovet for å forsørge sine egne.
Med seg på laget har Walter Jesse Pinkman (Aaron Paul), som i begynnelsen er langt mer dreven i gangsterfaget enn Walter, men som blir forbigått av kjemilæreren i sesong to.
Walter begynner nemlig så smått å eskalere fra å være et mystisk navn i narkomiljøet til å bli en tidvis truende skikkelse med stadig mindre skrupler.
En sexy opportunist
Seriens gode og nogenlunde stabile sentrum er Walters kone, Skyler (Anna Gunn).
Skyler nærmer seg termin, men har begynt å jobbe litt for å tjene penger til husholdningen.
Det samme gjelder for den herlige Walter Jr.
(RJ Mitte) som også setter i gang tiltak for å hjelpe faren økonomisk.
Ingen av disse vet noe om Walters illegale inntektskilde, og mye av humoren og spenningen i sesong to oppstår når disse to kommer nærmere sannheten.
Sesong to inneholder dessuten en stilig og elegant 'Uma Thurmansk' jenterolle ved navn Jane (Krysten Ritter) som truer med å velte hele lasset.
Jane er det franskmennene ville kalt 'femme fatale'.
Jeg ville kalt henne en sexy opportunist.
Jesse ser henne som det førstnevnte, Walter ser henne som det sistnevnte - et ambivalent og skjebnesvangert trekantforhold.
...la alt annet bero og se Breaking Bad i høst.
Eksplosive sesongavslutninger
Hvis du liker TV-serier som gir inntrykk av å ha en plan for utviklingen og ikke minst avslutningen, er Breaking Bad noe for deg.
Hvis du i tillegg liker episoder som ender hengende på en avgrunn og eksplosive sesongavslutninger, bør du bare la alt annet bero og se Breaking Bad i høst.
Breaking Bad er i salg fra 12.10.2011.
Skrivekløe?
Finn deg til rette i kommentarfeltet under!
|
000104 | train | 6 | screen | 11 | 10 | 2,011 | En skinnende westernperle fra nybrottstiden! | nb | p3 | Birger Vestmo | Deadwood - The Ultimate Collection | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/deadwood-the-ultimate-collection | Deadwood - The Ultimate Collection
En skinnende westernperle fra nybrottstiden!
Fuck!
Dette ordet vil du anse som en god gammel venn etter de tre strålende sesongene av HBO-serien Deadwood, som nå kan nytes på DVD i en pen samleboks.
Den gjennomgående banningen i serien står i skarp kontrast til det ellers så høytidelige teaterspråket, som igjen står i skarp kontrast til de møkkete, voldsomme og ugjestmilde omgivelsene handlingen utspilles i.
Deadwood er en helt spesiell tv-opplevelse, som forteller om sivilisasjonens vanskelige framvekst i det ville vesten.
Det er ikke en av de mest kjente HBO-seriene, men jeg tør påstå at det er en av de aller beste!
Westernby med voksesmerter
Deadwood er en høyst virkelig by i Sør-Dakota, som vokste frem under gullrushet mot slutten av 1800-tallet.
Handlingen tar til i 1870-årene, mens byen fremdeles er i sin spede begynnelse, ikke stort mer enn en håndfull ustødige hus på hver side av en gjørmete hovedgate.
Vi introduseres for et interessant og allsidig persongalleri, som alle har ulike måter og takle den tøffe hverdagen på.
De tre sesongene beskriver byens voksesmerter, og hvordan innbyggerne møter problemene som følger med den stadig raskere utviklingen.
Basert på virkelige personer
Flere av figurene i serien er basert på virkelige personer, som for eksempel westernlegendene Wild Bill Hickock og Calamity Jane.
Timothy Olyphant spiller Seth Bullock, som først åpner butikk, og deretter forsøker å opprettholde lov og orden som sheriff.
Molly Parker spiller den unge enka Alma Garret, som arver et gullskjerpe det finnes mange interessenter til.
Brad Dourif spiller stedets lege, Doc Chocran, som fortvilet prøver å holde folkehelsa ved like med datidens mangelfulle legevitenskap.
Og William Sanderson er E.B. Farnum, stedets hardt prøvede hotelldriver.
Elsker hvert sekund
Men stjerna i showet er utvilsomt den farlige, voldelige, lunefulle, men likevel sjarmerende bar- og horehus-eieren Al Swearengen, saftig spilt av en fantastisk Ian McShane.
Dette er en av moderne tv-histories aller beste figurer, og det ser ut som om McShane elsker hvert sekund av denne rollen.
Det gjør jeg, også!
Hjerne vs muskler
Seriens fremste fortrinn er kanskje at det ikke finnes noe klart skille mellom god og ond.
Alle figurene kjemper i bunn og grunn for å overleve, og har sine egne metoder for og karre til seg det som trengs.
De smarte bruker hjernen, de dumme bruker muskler.
Kvinnene bruker gjerne kroppen, for dette er i høyeste grad en by for menn, men det finnes også kvinneskikkelser her som tør ty til farligere virkemidler for å overleve i Deadwood.
Imponerende høy standard
Hver og en av episodene holder imponerende høy standard, både når det gjelder manus, skuespill, foto og regi.
Dette er fortellerkunst av beste sort!
Og i en perfekt verden skulle det være nok.
Dessverre ble ikke Deadwood en stor nok suksess til at HBO ville punge ut for flere sesonger.
Heldigvis ble dette avklart i såpass god tid at sesong 3 avrundes fint.
Kan det komme mer?
Det ble på et tidspunkt planlagt å produsere to tv-filmer for å avslutte skikkelig, men det har ennå ikke blitt noe av.
Nå har toget ganske sikkert gått, men så sent som i januar 2011 sa serieskaper David Milch til Esquire at han ikke visste om siste ord er sagt.
Vi kan alltids håpe.
Jeg skulle så gjerne ha tilbrakt mer tid med denne gjengen og denne byen.
Epilog
Deadwoods tid som beryktet westernby er for lengst over.
I dag er byen et eneste stort casino.
Jeg vant en gang 20 dollar der, og jeg skulle ønske jeg kunne si det var i Swearengens bar The Gem.
Men det skjedde i Kevin Costner casino Midnight Star.
|
000105 | train | 4 | screen | 12 | 10 | 2,011 | Gleedeleg gjensyn med guilty pleasure! | nn | p3 | Sara Myhren Kornberg | Glee S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/glee-s02 | Glee S02
Gleedeleg gjensyn med guilty pleasure!
Nokre har slått opp, nokre har blitt saman, og Glee-klubben har fått eit nytt medlem.
Men mykje er også det same på William McKinley High School:
New Directions er framleis likte lite kule, dei får framleis slushie kasta i andletet, og ungdommar og vaksne er framleis like umodne.
Ungdomar og vaksne er framleis like umodne.
Spekka av stjerner
Andre sesong startar med at den sjølvutnemnte stjerna i New Directions, Rachel Berry (Lea Michele), gjer sitt beste for å fryse ut eit potensielt nytt medlem, spelt av Charice, medan Will Schuester (Matthew Morrison) og Sue Sylvester (Jane Lynch) faktisk samarbeider – dog berre for å få den nye fotballtrenaren, Shannon Beiste (Dot Jones), sparka.
Men ein serie spekka med Broadway-stjerner, kjendisar som Britney Spears , John Stamos og Gwyneth Paltrow i gjesteroller, og ikkje minst mange, herlege vokalprestasjonar, får lov til å sleppe unna med litt high school-drama.
Frysningar på ryggen
For eg kan vel innrømme det først som sist: musikalar er min guilty pleasure.
Eg har mellom anna sett Les Misérables både på engelsk (med Carola i rolla som Fantine) og på nynorsk, Phantom of the Opera og We will rock you på West End, og seinast Chicago på Broadway.
Eg har prøvd å sjå Glee både åleine og saman med andre, og vil anbefale det første!
Og Broadway-stjernene og resten av skodespelarane i Glee skuffar ikkje; allereie i første episode av sesong to gir dei meg frysningar på ryggen med songar frå A Chorus Line og Dreamgirls.
Eg har i tillegg gått musikklinja og sunge i kor i ei årrekke, og kjenner meg litt igjen i universet Ryan Murphy, Brad Falchuk og Ian Brennan har skapt.
Og det er på ingen måte berre show tunes som er representert her:
Sesong to byr på musikk frå Justin Bieber, Adele, Michael Jackson, Queen og Fleetwood Mac.
Noko for ein kvar smak, med andre ord.
Personleg synest eg det er veldig kult at dei har via ei heilt episode til The Rocky Horror Show, for dei som kjenner til den, eller filmversjonen av den.
Kurt Hummel
Det er mange unge, talentfulle skodespelarar i Glee, og eg har lyst til å trekke fram Chris Colfer i rolla som Kurt Hummel.
Vokalmessig er Kurt ein av dei flinkaste, og hans rollefigur er den desidert mest truverdige – om enn noko ekstravagant.
Denne sesongen byr på fleire utfordringar skodespelaren som også har spelt Kurt i Sound of Music meistrar med glans!
Som sin rollekarakter er han opent homofil.
Rolla som Kurt gav Chris Colfer Golden Globe for beste birolle 2010, og han var også nominert til ein Emmy for same år.
Vel fortjent.
Best i einerom
Men sjølv om eg ofte får frysningar på ryggen før eg har høyrt ein einaste tone, blir Glee i sin andre sesong nokre gonger rett og slett litt for mykje, og nokre gonger verken morosamt eller sjølvironisk eller rørande.
For eksempel når alle medlemmane i New Directions står på scena iført kvitt og syng Joan Osbournes What if God was one of us etter at faren til ein av karakterane har vakna frå koma.
Eg har prøvd å sjå Glee både åleine og saman med andre, og sidan ein lei bieffekt av serien er at ein når som helst kan bryte ut i song, vil eg anbefale det første.
Glee er og blir, i alle fall for meg, ein guilty pleasure.
Sesong tre har allereie byrja å gå på Fox i statane, og det er også laga ein film i 3D, så om du vil sjå meir av denne gjengen er det moglegheit for det.
Men eg vil kanskje anbefale deg å gjere det ein dag du er åleine heime.
Denne meldinga er basert på dei fem første episodene av sesong to.
|
000106 | train | 5 | screen | 20 | 10 | 2,011 | Hvem hadde trodd at tjue minutter med prating kunne være så spennende? | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | In Treatment S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/in-treatment-s03 | In Treatment S03
Hvem hadde trodd at tjue minutter med prating kunne være så spennende?
Jeg lurer på hvordan In Treatment ble solgt inn til HBO.
- Har dere hørt om den israelske serien BeTipul?
Den foregår utelukkende på et psykologkontor, og hver episode er en lang dialog mellom psykoterapeut og pasient.
Kan vi ikke bare lage en amerikanisert blåkopi, det må jo bli en suksess?
I tillegg kan konseptet med å komme til bunns i noens hode virke minst like skummelt og forstyrrende som drap, vold og zombier.
Det er ikke sikkert det foregikk akkurat sånn, men jeg kan ikke skjønne annet en at de høye herrer i HBO hadde sine tvil da de sa ja til å lage In Treatment.
Men ja sa de, og med fasit i hånd kan vi trygt fastslå at dramaglade TV-seere kan prise seg lykkelig for akkurat det.
Første sesong uten støttehjul
De første to sesongene av In Treatment er altså mer enn løselig basert på BeTipul - tidvis er det visstnok ren avskrift av den israelske suksesseriens manus.
Men BeTipul gikk i bare to sesonger, denne sesongen har HBO stått på egne bein.
De beina har tradisjon for å være fjellstø, men jeg var likevel spent på om de klarte å følge opp de to første knallsesongene når de ikke lenger hadde malen som har funka så bra til nå.
Uten å røpe for mye:
Det klarte de.
Trangt rammeverk stiller krav
In Treatment kan ved første øyekast virke som en serie det er lett å lage, det er jo bare to mennesker som sitter og prater med hverandre i tjue minutter.
Men der rekvisittør og kostymeansvarlig har sluppet billig unna, har børa manusforfattere og skuespillere har måttet bære vært desto tyngre.
Når rammeverket er såpass trangt må karakterene alene sørge for dynamikken.
Og i og med at serien er en eneste lang dialog sier det seg selv at den må være mer enn passe god for at vi skal gidde å henge med.
Det hjelper heller ikke med interessante karakterer og strøken dialog hvis ikke skuespillerne gjør jobben.
In Treatment lykkes på alle disse punktene.
Ikke hele tida, men mer enn nok til at jeg lett kan se seks tjueminuttere med prat i slengen.
Fantastiske Sunil
Paul Weston holder fortsatt til i Brooklyn.
Han har ikke lenger et 20 millioner dollars-søksmål hengende over seg, men den grublende psykoterapauten er fortsatt langt fra lykkelig.
Han strever med å ta fatt på neste etappe i livet, er usikker på seg selv som far, partner og psykolog, og lever med en konstant angst for at hans fars Parkinson-sykdom har gått i arv.
Når rammeverket er såpass trangt må karakterene alene sørge for dynamikken.
Hans egne problemer gjør derimot ikke at han mister lysten på å ordne opp i andres, tvert i mot.
Vi blir kjent med tre vidt forskjellige pasienter som alle har sine kors å bære.
Mange og tunge kors:
Sunil er nylig blitt enkemann, og har nettopp kommet til New York for å bo hos sønnen og hans amerikanske kone.
Kulturelt jetlagga, deprimert, sint, forvirra - men først og fremst sjukt interessant.
Irrfan Khan portretterer den desillusjonerte og mangefasetterte matteprofessoren på best mulig måte, og gjør Sunil til min favorittkarakter - uavhengig av sesong.
Frances (Debra Winger) er en kjent skuespillerinne som har karrierehøydepunktene bak seg.
Hun sliter med forholdet til tenåringsdatra, og ikke minst søstra som tidligere har stått på pasientlista til Paul.
Kanskje ikke en karakter som vil gå inn i In Treatment-historien som den mest spennende, men det trenger slett ikke å bety at hun er uinteressant.
16-åringen Jesse er adoptert, homofil og mildt sagt liberal når det kommer til seksualitet og sjølmedisinering.
Agressiv men usikker, manipulerende men naiv.
Karakteren er noe spissa, men representerer tenåringsproblematikk mange kan kjenne seg igjen i.
Det perfekte limet
Paul vil ikke bare analysere, han vil også bli analysert - om enn med en god porsjon ambivalens.
Han har brutt kontakten med Gina, og unge Adele (Amy Ryan, havnepolitidama fra sesong to av The Wire) trer inn i rollen som psykologens psykolog.
Adele er i seg selv ikke så spennende, men det skal hun da heller ikke være.
Jobben hennes er å gi Paul muligheten til å virkelig vise seg frem, og i så måte funker hun flott.
Å være vitne til at folks tanker og handlinger blir plukka fra hverandre og analysert åpner for rause mengder selvransakelse mens man lar seg underholde.
Og Paul viser seg frem.
Gabriel Byrne er intet mindre enn glimrende i rollen som Paul - for tredje sesong på rad.
Trygg nok på seg sjøl til å aldri falle i overspillfella maler han Paul ut i stadig mer nyanserte og kompliserte strøk.
Byrne/Paul er det perfekte limet i en serie som er helt avhengig av å ha en hovedkarakter som man stadig oppdager nye aspekter ved.
Psykologi vs. zombier
Hvorfor fungerer en serie som på vaskeseddelen kan virke som ei lydbok filmatisert med trangt budsjett så godt som In Treatment faktisk gjør?
Jeg tror det handler om identifikasjon.
Å være vitne til at folks tanker og handlinger blir plukka fra hverandre og analysert åpner for rause mengder selvransakelse mens man lar seg underholde.
Så rause mengder at det tidvis nesten ble litt slitsomt for min del.
Selv om man ikke nødvendigvis kjenner seg veldig igjen i én enkeltkarakter, tror jeg de fleste vil kjenne seg litt igjen i flere av dem.
I tillegg kan konseptet med å komme til bunns i noens hode virke minst like skummelt og forstyrrende som drap, vold og zombier.
In Treatment tar tak i deg.
Serien tvinger deg til å tenke og å analysere, dette er ikke lettvint underholdning.
Det er derimot god underholdning, tidvis føler jeg også at det er utviklende underholdning - det er ikke mange serier man kan si dét om.
Alle kommer ikke til å like In Treatment, du merker fort om dette er noe for deg eller ikke.
Jeg tror uansett at mange som i utgangspunktet er skeptiske vil bli overraska over hvor spennende tjue minutter med prating faktisk kan være.
In Treatment sesong 3 er å få kjøpt fra 19. oktober.
Enig?
Uenig?
Slå deg løs i kommentarfeltet!
|
000107 | train | 3 | screen | 20 | 10 | 2,011 | Er det ikke nok feildiagnostiseringer snart? | nb | p3 | Maria Lindberg | House S06 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/house-s06 | House S06
Er det ikke nok feildiagnostiseringer snart?
House er en seiglivet tv-serie.
I 2008 var serien det mest sette tv-programmet i verden (!) og Fox sender nå sesong 8 av serien i USA, noe som viser at publikum tydeligvis ikke blir lei av Dr.
House.
Jeg kan ikke si meg helt enig der.
Dr. Gregory House (Hugh Laurie) er en sliten og nedbrutt kar når vi møter ham i sesong 6.
I forrige sesong ble det for mye for den pilleknaskende legen som til slutt ikke klarte å skille hallusinasjoner fra virkelighet, og han måtte legge seg inn på en rehabiliteringsinstitusjon.
Dr.
House er på kanten, og har gått fra lege til pasient.
En pasient som ligger fastspent i en seng mens abstinensene river og sliter i ham.
Laurie får skinne
I de to første episodene som ble sendt som en to timer lang sesongåpning, får vi se hvordan House sliter med å komme seg videre og akseptere premissene for hva som må til for at han skal bli frisk.
Det er ingen tvil om at Hugh Laurie virkelig får vist seg frem som skuespiller i disse episodene.
Dessverre virker de noe malplassert ettersom det er lite utover i serien som peker tilbake på det som burde vært et sjellsettende opphold på mentalinstitusjonen.
Jeg koser meg likevel i Hugh Lauries nærvær, og har blitt så godt kjent og vant med ham som House at jeg nesten synes det er rart å høre ham snakke britisk i eldre serier som Sorte Orm eller Fry and Laurie.
Tilbake til det vanlige
Etter to episoder er vi tilbake på sykehuset igjen hvor medisinverdenenes svar på Sherlock Holmes fortsetter å småkrangle med bestekompisen Dr. Wilson, spilt av Robert Sean Leonard.
Han er en empatisk fyr som trengs for å gi en motvekt Dr. House, men har fortsatt mye å gå på for å bli en flerdimensjonal karakter som det er spennende å følge med på.
Dr. Chase og Dr. Alison er et begredelig ektepar som småkrangler på repeat.
Thirteen (Olivia Wilde) derimot, er en av mine favorittfigurer, og tar med seg litt sårt trengt mystikk i serien.
Dr Cuddy bringer litt ræv og kløft som i det minste får Dr. House's hjertepumpe til å gå litt fortere, og som fungerer fint som kjærlighetsinteressen som House kan ha sine verbale forspill med hver gang han gjør noe ugagn.
Fast oppskrift
Hver episode tar som vanlig for seg en pasient med en absurd sykdom som House og teamet hans først feildiagnostiserer tre - fire ganger.
Etter et dramatisk øyeblikk der pasienten nesten dør kommer House på den geniale løsningen, og de resterende fem minuttene av episoden brukes på House sitt privatliv.
Tv-serie ment for tv
House er først og fremst en tv-serie som man ser på tv.
Ikke en tv-serie man putter i DVD-spilleren og koser seg med i timesvis.
Hovedproblemet med House er den tar utgangspunkt i en uvikelig narrativ oppskrift med en en dramatisk kurve som dikteres av pipende sykehusapparater.
Sesongstarten - og slutten er knakende gode episoder.
De bryter med den vanlige oppbygningen, og vi får se favorittfigurene våre langt utenfor sin komfortsone.
Disse episodene slår også til med noen nydelige øyeblikk på fotofronten som hadde hevet terningkastet på serien hadde de holdt på denne kvaliteten gjennom hele sesongen.
House er likevel en akseptabel tv-serie i sjangeren "ting jeg ser på mens jeg lager og spiser middag".
Få med deg starten, hopp over et par feildiagnostiseringer og sett deg ned foran tv'en akkurat i det serien tar for seg noe vittig og personlig om House og veien mot den rette løsningen.
På den andre siden, hvis du er en av dem som har holdt deg til serien gjennom alle foregående sesonger, klarer du sikkert én til.
Er du forresten fan av andre tv-serier fra legeverdenen?
Ta quizen vår og finn ut hvor mye peiling du har!
|
000108 | train | 3 | screen | 31 | 10 | 2,011 | Fjærlett underholdning som støtter seg på karakterer og driter i plot. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Bones S06 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/bones-s06 | Bones S06
Fjærlett underholdning som støtter seg på karakterer og driter i plot.
Jeg kunne gjort ting veldig enkelt for meg selv og bare saksa anmeldelsen jeg skrev av Bones s05 for et snaut år siden.
For her er det ikke voldsomt mye som har forandra seg.
Elska du forrige sesong kommer du til å elske denne, hata du forrige sesong kommer du til å hate denne, og var du likegyldig til forrige sesong - du skjønner opplegget.
Tilbake til D.C.
Kjapp innføring for deg som aldri har sett det før:
Bones er en feelgood-serie i mordetterforskningsramme som veksler mellom å være drama, krim og komedie.
For å si det i klartekst:
Dette er underholdning på sitt aller minst krevende.
FBI-agent Seeley Booth (David Paul Boreanaz) og rettsantropolog Temperance "Bones" Brennan (Emily Deschanel) står i spissen for en gjeng forskere som alle er verdensenere på sitt felt.
De kombinerer hjernekraft med alle tenkelige og utenkelige høyteknologiske hjelpemidler for å oppklare alle drap i deres nedslagsfelt der offeret må identifiseres ved hjelp av skjellettet.
Forrige sesong slutta med at teamet ble spredt for alle vinder, denne sesongen starter med at alle blir henta tilbake til Jeffersonian Institute i D.C. for å gjøre det de kan best.
Booth har funnet seg kjæreste i Afghanistan, og Hodgins og Montenegro venter barn - ellers er det business as usual.
Nærmer seg lettbeint
Bones er skreddersydd for den delen av TV-publikummet som gjerne konsumerer seriene sine mens de surfer på nettet og prater i telefonen.
Eventuelt bare vil koble helt ut og skru hjerneaktiviteten ned på et minimum.
For å si det i klartekst:
Dette er underholdning på sitt aller minst krevende.
Krimplottene varierer fortsatt fra "ok" til "totalt uengasjerende" - de fleste er nok nærmere det siste enn det første.
Dette er jo selvfølgelig en uting hvis det er krimaspektet du er interessert i (da ser du på feil serie), men samtidig gjør det at du fint kan holde på med noe annet i noen minutter uten å føle at du har gått glipp av særlig mye.
Etterforskningsdelen er uansett bare ei litt tilfeldig ramme rundt et knippe småsjarmerende figurer som ikke lar det at jobben deres er sentrert rundt lik dempe humøret på arbeidsplassen.
Komikken er heldigvis litt mindre krampatig enn den var i sesongen før, de beveger seg til en viss grad fra humor mot lettbeint underholdning for å si det med Radioresepsjonen-lingo.
Det gjør det marginalt lettere å takle at det fortsatt overforklares i stor stil, og at logiske småbrister dukker opp med ujevne mellomrom.
Trivelig men tomt
Serien bæres fortsatt av Bones og Booth.
De er de mest spennende rollefigurene, og portretteres av de beste skuespillerene.
Bones blir stadig mer menneskelig, og det at Booth - som er den i særklasse mest troverdige skikkelsa i serien - har dame gir karakterene noe nytt å spille på.
Tospannet går nok ikke inn i historiebøkene som tidenes mest interessante TV-par, men de står godt til hverandre og har unektelig den noe udefinerbare kvaliteten kjemi.
Dette smitter over på resten av besetninga som skaper jovial stemning på tross av det mangelfulle manuset.
Og akkurat der ligger kanskje Bones' fremste kvalitet.
Det er noe hyggelig og lettvint med hele greia, og det kan få deg til å glemme at de intetsigende mordgåtene har svært liten verdi i seg selv.
Hvis du velger å legge godvilja til, vel å merke.
Sesong 6 er et bittelite steg i riktig retning sammenligna med sesongen før, men Bones er fortsatt Bones.
Aksepterer du premissene finnes det verre måter å slå i hjel en snau time foran skjermen på.
Men de bedre måtene er nok fortsatt i flertall.
Bones sesong 6 fås kjøpt i Norge fra 26.10.
|
000109 | train | 4 | screen | 18 | 11 | 2,011 | Hollywoods største mannehore er ikke lengre stjerna i sin egen serie. | nb | p3 | Maria Lindberg | Californication s04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/californication-s04 | Californication s04
Hollywoods største mannehore er ikke lengre stjerna i sin egen serie.
Det er noen tv-serier som får seks timer til å fly av gårde som ingenting.
Californication er en av disse seriene, og den underholder stort med et persongalleri og en tematikk som får deg til å sette kaffen i halsen opp til flere ganger.
Forfatteren Hank Moody (David Duchovny) er en av vårt tids største tv-rundbrennere og dras stadig mellom sine to verdener.
I den ene er han far til Becca (Madeleine Martin) og sammen med sitt livs kjærlighet, Karen (Natascha McElhone).
I den andre våkner han opp i bilen sin avdrukket og gjennompult, gjerne sammen med agenten sin Charlie (Evan Handler), den andre store kjærligheten i livet hans.
To verdener
I fjerde sesong av serien blir Hank tiltalt for seksuell omgang med en mindreårig, etter det ble kjent at han hadde sex med datteren til Karens samboer i sesong 1.
Det er derfor klart at sesong 4 byr på like mye krangling og slamring av dører i Hanks familieverden som tidligere, samtidig som vi får se en god dose galskap fra Hanks mørke og uanstendige verden.
Hvor er historien?
Hank får virkelig smake på Hollywood i sesong fire, da det viser seg at boka hans skal bli filmatisert.
Her får vi et innblikk i den merkelige kulturen og praksisen i verdens største filmindustri, samtidig som temaet introduserer en rekke gode bifigurer som heltene våre kan leke med.
Artikkelen fortsetter under Hank og to av hans mange seksualpartnere.
Biroller som skinner
Det morsomste med sesong 4 er uten tvil birollene.
Rob Lowe spiller en skuespiller som i en fjern verden får meg til å tenke på hvordan Brad Pitt hadde vært på syre.
Eiendomsmegleren som agenten Charlie dater er heller ikke helt rett vatret med utsagn som "I was just telling him I started my period and that my cherry poppin' daddy needs to earn his red wings".
Charlie går gjennom en slitsom skilsmisse fra den grovkverna kjerringa si, Marcy.
Ei dame som er så fæl i kjeften at jeg misunner de som har fått overhøre leseprøvene til denne gjengen før innspilling.
Becca har også begynt å bli voksen, og det viser seg at eplet ikke faller langt ifra treet i en scene hvor hun sitter dritings og forteller pappa at hun ikke klarer å overtale gutter til å la henne suge dem.
(Pappa Moody sin reaksjon her er for øvrig verdt å få med seg.)
Charlie dater denne kvinnen et par episoder.
Hun er fantastisk.
Horing og herjing
Sesong 4 av Californication er hverken et steg opp eller et steg ned fra sine foregående sesonger, og er til tider litt ujevn i hvor den legger fokuset sitt.
Det er gøy med horing og herjing, men noen ganger mister serieskaperne grep om hva slags historie de egentlig prøver å fortelle.
Serien flytter seg raskt fra krangel til sex og tilbake igjen, uten å egentlig gi figurene noe særlig tid til å agere mot hverandre.
Humoren er Californications sterkeste kort, men serien hadde absolutt ikke blitt dårligere om dramaet hadde mer tyngde og gjorde mer med publikum.
Selskap til middagen
Californication er den perfekte middags-tv-serie, hvor hver episode på rundt en halvtime gir deg noe fra Hanks to verdener før han forsvinner i et hav av selvmedlidenhet, sprit, og en eller annen klassisk rockelåt.
Likevel merker jeg at jeg gjerne skulle sett ham leve lykkelig, om ikke i alle sine dager, men i hvert fall for et par episoder før han ramler nedi noen vilkårlige kvinnfolk, og føkker til alt enda en gang.
|
000110 | train | 5 | screen | 30 | 11 | 2,011 | Høydepunktene kommer med 45 sekunders mellomrom. | nb | p3 | Ali Reza Soufi Pour | Nissene over skog og hei | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/nissene-over-skog-og-hei | Nissene over skog og hei
Høydepunktene kommer med 45 sekunders mellomrom.
Det skal godt gjøres å snu noe så døvt som nisser til noe morsomt.
Det mener jeg.
Faktisk, sett all nissefilmhelvete under ett, så er Nissene på låven fra 2001 et av de beste forsøkene på å konseptualisere den skjeggete tjukkasen til humor.
En slags ironisk boble
Espen Eckbo og Kristian Ødegård ventet ti hele år på å komme med en oppfølger, antageligvis grunna fallhøyde og frykten for å ikke kunne leve opp til forventningene.
Og ja, ti år er ufattelig lenge for å slippe en juleserie, spesielt med tanke på hvor enkel oppskrift konseptet er bygd rundt; 24 nisser delt opp i grå- og hvitskjeggnissene skal tråkle seg gjennom skog og mark med en strisekk full av julepresanger som skal overrekkes i 100% tilstand til et herberge (tror jeg).
Serien er selvfølgelig pakket inn i en slags ironisk boble med stikk til reality-TV.
Nissene over skog og hei er faktisk bedre enn Nissene på låven.
45 sekunder mellom utbruddene
Det er så enkelt at jeg trodde at det skulle ramle sammen.
Men Eckbo/Ødegård skriver såpass godt at det sjeldent går mer enn 45 sekunder før du bryter ut med enten «ha!», «haha!!», «hva faen?!», «øhhhhh», «sjekk ut Rhino, a» eller «Atle, alltid bra!».
For i tillegg til tolv nye deltakere, der jeg lo mest av nykomlingen Ernst Øyvind, videosjappekisen med null ansvarsfølelse og som lett hadde vært en utmerket side-sidekick til Jay and Silent Bob, kommer kjente, kjære fjes tilbake på skjermen.
- Et av seriens sterkeste kort er Atle Antonsens idiotkarakter, Bent Leikvoll.
Den depressive budbilsjåføren Rhino
Min personlige favoritt av Eckbos karakterer i serien er den depressive budbilsjåføren og artisten fra Rodeløkka, Rhino Thue.
Han er tilbake for anledningen med ANGZT MACHINE (mannens solo-elektronika-prosjekt) tatovert på brystet.
Hårsår som alltid, naturligvis.
Grunnen til at han blir med på en slags ny runde er enkel:
«Hevn.
Revansj.»
PS:
Det må nevnes at Eckbo spiller hele fem karakterer, storkudos!
Et av seriens sterkeste kort er Atle Antonsens idiotkarakter, Bent Leikvoll.
Alltid irriterende, alltid litt dummere enn de andre, alltid morsom.
Det eneste jeg er noe bekymret over er om de nye deltakerne (altså ingen av Eckbos karakterer), kan muligens drukne i et allerede sammensatt persongalleri.
Vi får se.
Morsomt er det uansett.
Nissene over skog og hei ser du på TVNorge fra 1. desember klokken 20.00, og vurderingen er basert på de første fem episodene.
|
000111 | train | 5 | screen | 7 | 12 | 2,011 | Moderne western med nåtidsproblematikk og tidløs problemløsning | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Justified S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/justified-s01 | Justified S01
Moderne western med nåtidsproblematikk og tidløs problemløsning
Westernsjangeren lever i beste velgående, tenker jeg når jeg ser Justified.
Det er ikke ofte jeg treffer på en serie med en så klar og tydelig hovedperson som Raylan Givens.
Han har kanskje et noe uklart mål, men et glassklart middel - nemlig evnen til å manipulere loven over på sin side.
Og da ligger både storskurkene og småskurkene i småbyen tynt an.
Olyphant gjør kanskje sin beste rolle noensinne som Givens.
Justified handler om U.S. Marshal Givens som skyter en satan i grenseland til nødverge og dermed hisser på seg sjefene i Miami.
Sjefene forflytter Givens fra Miami til Lexington, Kentucky - hans barndomsby - og her må sjarmøren i stetsonhatt handskes med ekskjærester, foreldre og gamle kjenninger.
Hardt, innbitt - nesten bittert
Serien er skapt av Graham Yost, og i rollen som Givens har Yost valgt Timothy Olyphant.
Et glimrende valg.
Olyphant er den nye Clint Eastwood, noe han overbeviste meg om bare ved å låne stemmen sin til skikkelsen "Spirit of the West" i den fantastiske Rango.
Det harde, innbitte - nesten bitre - som må til for å skape denne typen figur, faller seg naturlig for Olyphant, som i Givens kanskje gjør sin beste rolle noensinne.
Det er på bygda den virkelige jævelskapen skjer
Utgangspunktet for Justified er altså at en overkvalifisert bypurk må hanskes med småbykriminalitet, men alle som har satt sitt ben i ei revesaks vet av erfaring at det er på bygda den virkelige jævelskapen skjer.
Derfor blir det minst like hett å være U.S. Marshal i Lexington som i Miami.
Og godt er det, for serier fra Miami finnes det fra før.
Justified føles unik.
Som en perle.
En megasjarmerende nabojente med avsagd hagle.
Figurene i Justified er i det store og det hele bra skildret av mer eller mindre kjente fjes, og selv om ikke alle er like minneverdige holder skuespilleriet en jevn kvalitet hele sesongen gjennom:
Den alltid fantastiske Walton Goggins MÅ nevnes i rollen som Givens' motpart, Boyd Crowder; en fyr som ikke tar fem øre for å blåse ei kirke i lufta med rakettkaster i den ene øyeblikket og sitere bibelen i det neste.
Pappa Crowder, spilt av M.C. Gainey, er en fantastisk slemming og seriens ruvende, uhyggelig faderlige gærning.
Joelle Carter sitter som ei kule som Givens eks-kjæreste Ava - den megasjarmerende nabojenta som selvfølgelig kan å skyte med avsagd hagle.
Manusarbeidet åpner sterkt og avslutter sterkt med en liten dypp i midten.
Justified er altså best i begynnelsen og slutten - en klassisk førstesesong.
Gangstagrass, gresshopper og hunder som bjeffer
Justified er lyden av Gangstagrass' temalåt 'Long Hard Times To Come', gresshopper og hunder som bjeffer.
Det er en moderne westernserie med nåtidsproblematikk og en tidløs måte å hamle opp med problemene på.
Dessuten er serien et kjempebra følge til bourbonen.
(Hør forresten hele Gangstagrass' nye album i Spotify.
Det anbefales.)
Blir det Justified under treet i år?
Sesong én kommer i alle fall for salg i dag.
Har du kommentarer?
Fyr løs (i nødverge, da).
|
000112 | train | 3 | screen | 27 | 12 | 2,011 | Prisvinnende serier kan være kjipe, de óg. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Mildred Pierce | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/mildred-pierce-norgespremiere | Mildred Pierce
Prisvinnende serier kan være kjipe, de óg.
Norgespremiere 27.12 - NRK1 - 21:15
Mildred Pierce er en bejublet og prisbelønt miniserie som får meg til å trekke på skuldrene av prisutdelinger.
Det er ingenting med denne serien som virkelig vekker serieelskeren i meg fra romjulsslumringen, snarere tvert imot.
Mildred Pierce gjør meg veldig forbanna på en veldig langtekkelig måte.
Kveldens premiereserie på NRK1 handler om Mildred Pierce som jobber og sliter og klarer seg bra under depresjonen i USA, men som har litt uhell i kjærlighet og ei utakknemmelig drittdatter.
Det handler med andre ord om et mor-datter-forhold spilt ut mellom Mildred (Kate Winslet) og Veda (Morgan Turner og senere Evan Rachel Wood) der den ene parten er overbeskyttende og velmenende til det katastrofale og den andre bare er en jævelunge.
Mildred Pierce gir meg ikke så mye nytt perspektiv som den gjør meg veldig forbanna, og den gjør meg forbannet på en veldig langtekkelig måte.
Hvor mye er en villig til å ofre for sine barn?
Serien er bra spilt og bra laget og alt det der, typisk nok.
Det gjør det jo verre å mislike den.
Men allikevel må jeg være ærlig og sette ord på det jeg mener, og det får nå i det minste bli en støtteerklæring til dere andre som har hørt om denne 'prisbelønte HBO-serien' men som kjenner at dere ikke liker det dere ser.
Mildred Pierce problematiserer hvor mye en er villig til å ofre for sine barn - satt i en annen tid.
Men det er ikke god underholdning å se nesten seks timer hvor en hovedperson jeg egentlig skulle heiet på, aldri kan sette skapet på plass.
Din mening teller
Du som liker den, har ikke dårlig smak eller noe.
Du har rett og slett smak, akkurat som meg.
Og har du en annen oppfatning av serien, ønsker jeg dine kommentarer hjertelig velkommen i kommentarfeltet under.
Kanskje du fikk en dvd eller en cd til jul?
Sett på den i nitida i kveld i stedet, du.
Jeg tror jeg skal se Six Feet Under.
Mildred Pierce har premiere på NRK1 i kveld, klokka 21:15
|
000113 | train | 3 | screen | 1 | 1 | 2,012 | For den ikke så visuelt kresne eventyrfansen | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Once Upon a Time | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/once-upon-a-time | Once Upon a Time
For den ikke så visuelt kresne eventyrfansen
NORGESPREMIERE 1.1. - TVNorge
- 19:30
Utsagnet fra Ginnifer Goodwin om at 'de gode manusforfatterne jobber i TV' har jeg melket hardt de siste månedene.
Og det har vært godt.
Goodwyn kom med påstanden under fjorårets San Diego Comic-Con, en gedigen popkulturell messe hvor blant annet serien hun er norgesaktuell med i dag, Once Upon a Time, ble vist frem for en sal full av nerder og wannabees.
Once Upon a Time er ikke spesielt stilig å se på.
Jeg har sett de tre første episodene av Once Upon a Time, og jeg tror hun har rett i at mange gode manusforfattere har meldt overgang til TV i den senere tid.
Men hva er det rekvisitørene, scenografene og sminkørene venter på?
Once Upon a Time er nemlig ikke spesielt stilig å se på.
Begynner med slutten
TV-serien fortelles i fortid og nåtid, hvor fortiden er den erketypiske eventyrverdenen hvor Snehvit, Prinsen, Den onde Dronninga, de syv dvergene og alle de andre eventyrskikkelsene bor.
Serien begynner ved eventyrets slutt
- Snehvit får sin Prins, men seremonien er knapt slutt før den onde Dronningen tramper inn og lager sur stemning.
Hun kaster en forbannelse over samtlige i hele det forbanna eventyrlandet, seg selv inkludert, og sender med det alle eventyrfigurene inn i vår verden.
Smell.
Som en ekstra tvist fjernes hukommelsen på samtlige slik at ingen husker hvem de var.
Styrken ligger i nåtiden
Once Upon a Times styrke er nåtiden.
Det er i nåtiden seriens heltinne lever, hun heter Emma og spilles av Jennifer Morrison.
Hun gjør en bra innsats, må jeg si.
Det hadde vært bortimot krise om Morrison hadde overspilt like mye som mange andre her, men hun begrenser seg og toner ned de største muskelgruppene i ansiktet.
Sammen med den overspilte Henry (Jared Gilmore) må hun orientere seg i forhekselsen hun har rotet seg inn i, og det tar henne heldigvis ikke så lang tid.
Svakheten er selve eventyrdelen
Once Upon a Times svakeste side er dessverre tilbakeblikkene til eventyrverdenen.
Det som egentlig skulle vært selve rosinen i pølsa blir en bortimot uspennende affære hvor verken skuespilleri, kostymer, sminke eller spesialeffekter holder så høy standard som jeg kunne tenkt meg.
Innmari synd er det - utpågjort faktisk
- Siden Once Upon a Time forsøker å dikte på de eksisterende eventyrene med forhistorier og bihistorier jeg aldri før har hørt.
For hardcore eventyrfans
Hvis du er hardcore eventyrfan, er nok dette noe du bør få med deg for ernæringens skyld.
Forresten så er det ingen fare for å dø av mangelsjukdommer om dagen heller, det er mye på gang i fantasy- og eventyrsjangren.
Men det er stor sjanse for at du med hell kan bruke tiden din på noe annet.
Svelger du eventyr med hud og hår, eller spiller det faktisk en rolle hvordan det ser ut?
Kommentarfeltet er ditt!
LES OGSÅ:
Filmpolitiet kårer årets beste FILMER |
SPILL |
SERIER
|
000114 | train | 6 | screen | 2 | 1 | 2,012 | Alt du kan ønske deg fra en dansk-svensk spenningsserie! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Broen | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/broen-norgespremiere | Broen
Alt du kan ønske deg fra en dansk-svensk spenningsserie!
UTE PÅ BLU-RAY OG DVD:
Oppdatering 25.01:
Jeg har nå fått sett alle ti episodene av Broen, og puster lettet ut.
Serien holder spenningen hele veien, og jeg har fått presentert mange slags handlingsvendinger og sett flere potensielle gjerningsmenn komme og gå.
Jeg digger at manusforfatterne bare slenger inn nye elementer som gis plass i historien og ikke bruker tiden på å snakke om hvor fælt ting er.
Det setter Saga en effektiv stopper for med sin avfeiende væremåte.
Både Saga og Martin har en vei å gå i Broen som begge skal lære noe av, og de er rimelig herja inne i tiende episode.
Jeg óg.
Broen er en serie du får mest utbytte av hvis du ser et par-tre episoder i slengen.
Så, videre til det jeg skrev om den 2. januar i år:
Takk og lov for kommentarfeltet vårt.
Uten det hadde vi bare vært halvparten så artig et nettsted.
Hos oss er ikke en artikkel ferdig idét den publiseres - tvert imot: det er når den er ute, at moroa begynner.
Før jul la vi ut hver våre lister over årets beste utgivelser innen film, spill og serier.
Og det er fra kommentarfeltet i min sak over 2011s beste serier at jeg nå vil trekke frem bruker triestes utsagn:
- Den beste serien har ennå ikke blitt vist på norsk TV og heter Bron/Broen.
-trieste.
- Den beste serien har ennå ikke blitt vist på norsk TV og heter Bron/Broen.
Dette er en mørk svensk-dansk thrillerserie som mest sannsynlig blir vist på NRK på nyåret.
Som jeg sa til trieste:
-du hadde meg på 'Bron'.
Slike oppfordringer i kommentarfeltet svelger jeg rått, og gleden var stor da jeg første nyttårsdag fikk sett de tre første episodene av Broen selv.
Jeg kan uten videre slutte meg til triestes anbefaling og gjøre deg ekstra oppmerksom på kveldens dansk-svenske krimthriller på NRK1.
En død kvinne i kjørefeltet
Broen begynner på Øresundsbroen - den nesten åtte kilometer lange broforbindelsen mellom Malmø og København.
En kveld slukkes lyset midt på broen i omtrent et minutt, og når lyset kommer på igjen ligger det en død kvinne midt i det ene kjørefeltet.
Fra Malmø kommer politietterforsker Saga Norén (Sofia Helin) og fra København kommer politietterforsker Martin Rohde (Kim Bodnia).
Dette er starten på et fascinerende samarbeid, siden det som ser ut som et enkeltstående drap viser seg å være noe helt annet.
Et slags vakkert romvesen
Helins rollefigur Saga Norén er en av de mest spesielle etterforskerne jeg har sett på TV.
Tankene går mot et slags vakkert romvesen, eller et barn i en voksen kropp.
Sagas måte å være på er nemlig alt annet enn A4, og etter et par-tre episoder er Saga Broens komiske ingrediens, siden hun ikke skjønner hva sosial omgang vil si.
Det gjør derimot Martin Rohde, som liker Saga og ler av hennes merkelige vesen.
Bodnia er naturlig og sosial i rollen som Rohde - en rolle som utrolig nok passer ham glimrende.
Her er nemlig ingen voldelige utbrudd, ingen eksplosjoner og harde virkemidler som Bodnia har gjort seg mest kjent for.
Han er en bamsete danske med vondt i pikken som følge av en sterilisering - en jordnær og fin fyr.
Spennende og overveldende
Broen introduserer flere figurer enn som så, og noen av dem presenteres helt løsrevet fra den pågående etterforskningen før de flettes inn i hovedhistorien på snedig vis.
Birollene står ikke tilbake for hovedrollene heller - i det hele tatt er Broen nydelig rollebesatt.
Drapsmysteriet som flik for flik avdekkes er like spennende som det er overveldende.
Broen er velspilt, velregissert og vanskelig å legge fra seg - alt det jeg vil at en dansk eller svensk eller hvilken som helst spenningsserie skal være.
Iblant får jeg den gode, gnagende følelsen av at ingenting er som det ser ut til og at avsløringene kommer til å rive opp alt med rota.
Dét er en god følelse.
Det skorter ikke på makabre og oppfinnsomme vendinger i Broen, og jeg finner ikke en eneste ting å sette fingeren på.
Broen er den varmeste krimanbefalingen så langt i det nye året, og vil nok gi deg ti engasjerende mandagskvelder.
Broen er ute på Blu-ray og dvd fra og med i dag, 25.01.
|
000115 | train | 6 | screen | 5 | 1 | 2,012 | Det beste som har skjedd fantasysjangeren på ti år. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Game of Thrones S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/game-of-thrones-s01 | Game of Thrones S01
Det beste som har skjedd fantasysjangeren på ti år.
Game of Thrones er en fantastisk serie.
Den som vil beskrive Game of Thrones for en annen person, bruker gjerne Ringenes Herre som en referanse.
Og det er ikke så dumt det - Ringenes Herre er en ti år gammel filmtrilogi og var det beste som hadde skjedd fantasy-sjangeren på den tiden.
Game of Thrones er det beste som har skjedd fantasysjangeren siden.
Nå er sesong 1 ute på Blu-ray og DVD!
Ingenting i Game of Thrones er kjedelig å følge med på.
Stedet er Westeros - et kontinent som kanskje kan beskrives som et langstrakt Storbritannia, der nordspissen er dekt av en evig vinter som trolig strekker seg til nordpolen.
Her har en stor mur stått i tusenvis av år for å beskytte resten av landet mot skrekkelige vesener fra nord.
Sørspissen av Westeros består av stein og ørken og strekker seg østover mot nabokontinentet Essos.
Urovekkende beskjeder fra isødet
I Westeros kan ’vintrene vare en mannsalder og somrene flere tiår’, og idét HBO-serien begynner kommer det urovekkende beskjeder fra isødet i nord om at 'de andre' - overnaturlige skapninger og menneskenes fiender - igjen er blitt observert.
Game of Thrones går opp i den høyere enheten enkelte glimrende TV-serier iblant når.
I tillegg kommer meldinger fra øst om at gjenlevende ættinger av en avsatt konge har planer om å ta igjen makten og mer til.
En konstant maktkamp
Ingenting i Game of Thrones er kjedelig, og dét er en bragd i seg selv, så mye det er å følge med på i Westeros’ syv kongeriker.
Landet befolkes av mennesker, dyr og andre vesener i en slags middelaldertid som er typisk for fantasysjangeren.
Og sjangeren tro foregår det også en konstant maktkamp om herredømmet over hele Westeros.
Motiver, strategier og intriger av stor underholdningsverdi
Maktkampen foregår mellom de forskjellige adelsfamiliene, og kampen står om å få sitte på Jerntronen.
Det er et sammensurium av motiver, strategier og intriger av stor underholdningsverdi; den gåtefulle evenukkens lavmælte hvisking og den brautende kongens rop i fylla fascinerer selv den som har sett lignende før.
Grunnen til seriens umiddelbare appell er nok et solid skriftlig utgangspunkt i forfatter George R. R. Martins bøker A Song of Ice and Fire (jeg har ikke lest bøkene), men også et lykkelig ekteskap mellom serieskapere og skuespillere som gjør at Game of Thrones går opp i den høyere enheten enkelte glimrende TV-serier iblant når.
Kjente (og ukjente) kjære
Rollelisten består av kjente og kjære fjes som Sean Bean, Michelle Fairley, Peter Dinklage, Nikolaj Coster-Waldau og Aidan Gillen, og de nye fjesene blir like fort kjære de også.
Spesielt synes jeg Maisie Williams som den guttete Arya Stark og Emilia Clarke som den vevre og usårlige Daenerys Targaryen fortjener å trekkes frem.
De blir rollene sine, kort sagt.
Og de er gode eksemplifiseringer på Game of Thrones’ suksess.
Jeg har allerede kåret sesong én av Game of Thrones til 2011s beste TV-serie, og det er all mulig grunn til å investere i en Blu-ray eller DVD!
Har du kommentarer, spørsmål eller synspunkter?
Kommentarfeltet under er åpent for alle!
|
000116 | train | 5 | screen | 28 | 1 | 2,012 | Verdt å se - grunnet én mann: 'The Swede'. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Hell on Wheels | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/hell-on-wheels | Hell on Wheels
Verdt å se - grunnet én mann: 'The Swede'.
NORGESPREMIERE - 29.1 - VOX
- 22.00.
Hell on Wheels er en ny, amerikansk TV-serie som handler om jernhestens vei fra øst mot vest i 1860-årene, hvor svarte slaver, horer, nybyggere, indianere, kyniske entrepenører og krigstraumatiserte borgerkrigssoldater møtes.
Hovedpersonen, Cullen Bohannon, hører til sistnevnte, og selv om han er en vrien hovedperson i leve seg inn i, har han sine øyeblikk.
Anson Mount heter den virkelige personen som spiller Bohannon, og han spiller den riktig, siden Bohannon ikke har så mye å leve for lengre og det lille han igjen å leve for kun trenger enkelte korte aktive handlinger.
En mesterlig oppvisning i kald og kynisk nordisk nybyggermentalitet.
Som når han går fra å være dødsdømt til å bli arbeidsleder på 'Hell on Wheels' - jernbaneutbygningen.
'The Swede'
Men det er ikke Mount som gjør Hell on Wheels verdt å se.
Det er Thor Gundersen som er verdt å se - spilt av Christopher Heyerdahl - en mesterlig oppvisning i kald og kynisk nordisk nybyggermentalitet med fantastisk norsk-engelsk aksent som 'The Swede'.
En rapper fronter slavene
Slavene frontes av rapperen Common i rollen som Elam, og jeg var ikke overbevist til å begynne med.
Han hadde ikke den intensiteten som de andre på rollelisten hadde, og siden Elam er alfahannen blant slavene og alfahannene i Hell on Wheels må være himla intense for å overbevise, trodde jeg ikke på ham til å begynne med.
Men i episode tre begynner det å komme seg, selv om jeg fortsatt ikke er sikker på om Common er like mye skådis som musiker.
Landets hardeste side
Den røde tråden i Hell on Wheels er etterforskingen som leder Bohannon stadig nærmere å få sin hevn over de som ødela familien hans - og sin egen frelse.
Bihistoriene forteller om nybyggere som møter det lovede landets hardeste side, de svartes gryende rettigheter og den industrielle utviklingen.
Blodige og nærgående bilder
Den langsomme ferden foregår i teltleirer og brakker i ødemarken - indianernes land.
Et nådeløst og usentimentalt land.
Derfor får jeg se blodige og nærgående bilder av skalperinger og henrettelser.
Avsenderen er AMC - samme kanal som viser blod og gørr i The Walking Dead hver uke.
Råskapen er en del av Hell on Wheels som enten skremmer deg vekk eller holder deg fanget - jeg, for min del, sitter i klisteret.
Hell on Wheels spiller dessuten minst like kul kjenningsmusikk som Justified - moderne musikk som nikker kraftig til country og setter stemningen perfekt.
Jeg liker slike renselsesreiser som Hell on Wheels legger opp til - enda det kan være vondt og stygt å se på.
Hell on Wheels har norgespremiere i morgen kveld, søndag, klokka 22:00 på TVNorge VOX.
Omtalen er basert på de tre første episodene.
|
000117 | train | 4 | screen | 29 | 1 | 2,012 | Britisk mediedrama for den historie- og epokeinteresserte | nb | p3 | Torfinn Borkhus | The Hour | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-hour-norgespremiere | The Hour
Britisk mediedrama for den historie- og epokeinteresserte
NORGESPREMIERE - 29.1 - VOX
- 21:00
The Hour handler om en sammensatt kjerne på tre personer som får i oppdrag å lage en ny type fjernsyn i Stobritannia på femtitallet; én time dagsaktuell tv med gjester og reportasjer fra de viktigste verdenshendelsene.
De tre hovedrollene består av produsent Bel Rowley (Romola Garai), programleder Hector Madden (Dominic West) og innenriksreporter Freddy Lyon (Ben Wishaw) - et lite trekantdrama i seg selv.
Sammen lager disse bølger i et presset politisk klima hvor Suezkanalen stenges, Israel angriper Egypt og verden står overfor en ny krig.
Og innenfor en liten krets av nyhets- og sosietetsfolk brygger det også opp til et klimaks som enten slår overende de som søker sannheten eller de som skjuler den.
Mediene vil være med å bestemme
The Hour er en BBC-produksjon med en overflod av epokedetaljer - interiør, eksteriør, rekvisitter og røyking.
Der Pan
Am feiga ut på sigarettrøyking, går The Hour like langt som Mad Men i både røyking og drikking.
Og der Mad Men viser forskyvningen i innflytelse blant kvinner og menn, viser The Hour forskyvingen i innflytelsen media har på dagsordenen - hvor kvinnene allerede har begynt å ta sin plass.
Et lite nikk til True Blood?
Stemningen er det ikke noe å si på, i alle fall.
Jeg fylles av en mektig krimfølelse av The Hours lydspor, som består av metronomtikking og glassplinging, kul fagott og lekkert pianokrydder - litt Rosa Panteren-aktig listemusikk.
Jeg kunne ønske at rulleteksten bare varte og varte og varte.
Noe med utseendet skurrer litt, men det er mulig at fargene på tittekopiene jeg har fått bare er litt rare - skjeggstubber og mørkt hår blir lilla og hud går mot blått - det ser ut som folk fryser hele tiden.
Det gir følelsen av en kald serie, og det er kanskje meningen.
I disse forbigående vampyrtider går tankene lett mot denslags når jeg ser den blåbleke og magre Ben Wishaw småspringe rundt herskapsvillaer i parkasen sin.
I enkelte situasjoner fryser tiden
Jeg, for min del, skyves litt vekk av det stive, høflige skallet engelskmennene omgir seg med i epokeserier.
Alt er så kontrollert, så beregnende og antydende.
Men i enkelte situasjoner fryser tiden, og jeg blir sittende helt stiv og se glimrende skuespillere spille intenst godt.
Fremdriften oppleves treg.
Kanskje har The Hour én historie for mye å fortelle?
Jeg har sett alle seks episodene og føler at jeg har blitt fortalt mye på en tungvint måte.
Alle historiene fortelles gjennom hverandre, og noen ganger kjeder jeg meg fordi en eller annen må dit og dit for å nøste enda litt mer i den og den tråden før vi kan fortsette med det som er spennende.
Abi Morgan (The Iron Lady, Shame) har skrevet seg litt bort i manusarbeidet med The Hour, synes jeg.
Epokehunger og historieinteresse går kanskje hånd i hånd?
Hvis du har interesser i den retning og tåler en romanse og et drapsmysterium i tillegg, skulle det meste være på plass.
The Hour har premiere på TVNorge VOX i kveld, 21:00.
Hell on Wheels følger på 22:00!
Har du kommentarer til anmeldelsen eller bare en tanke du vil dele, er du hjertelig velkommen til å bruke kommentarfeltet vårt!
|
000118 | train | 5 | screen | 31 | 1 | 2,012 | Verdens beste spedisjonsbyrå vender tilbake og feirer seg selv! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Futurama S05 & 6 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/futurama-s05-s06 | Futurama S05 & 6
Verdens beste spedisjonsbyrå vender tilbake og feirer seg selv!
Det er noe herlig med serier som vender tilbake og feirer seg selv.
I 2003 var det over for Futurama på kanalen Fox (som også sender søskenprogrammet The Simpsons); de til sammen fire sesongene ble sendt om og om igjen, og etterhvert kom de fire dvd-filmene som er kule nok, men som drar den intergalaktiske galskapen litt for langt ut i spilletid.
- Selv en genial serie som denne trenger litt innkjøring etter noen års fravær.
Futurama kler TV-formatet aller best, og nå er serien tilbake der den hører hjemme: på boks, bestående av 26 flunka nye episoder spilt inn i seriens nye hjem; Comedy Central.
To forskjellige femtesesonger
Tunga må være rett i munnen når det snakkes om Futurama-sesonger:
Viasat 4 og TV2 har sendt sesong fem, men det er en annen sesong fem enn den som er på boksen jeg anmelder i dag:
De fire rett-på-dvd-filmene ble nemlig redigert om til 16 TV-episoder og sendt som sesong fem i USA (og her i Norge).
Boksen jeg anmelder i dag representerer Comedy Centrals Futurama, og kalles egentlig sesong 6A og 6B, men på boksen står det altså sesong 5 og 6.
Ikke noe av dette er tidligere sendt på norsk TV.
Den gode miksen mellom varme og satire
Jeg ble rørt etter første episode.
Som sagt er serien kjempeglad over å være tilbake, og det holdes ikke tilbake på noe vis.
Og så tok det meg litt tid, men i løpet av sjette episode, "Lethal Inspection", kjente jeg at den gode miksen mellom varme og satire stemte.
Selv en genial serie som denne trenger litt innkjøring etter noen års fravær, men når Bender er tilbake på sitt gamle menneskeforaktende, umoralske og megalomane selv, er det som om Futurama aldri har vært på pause.
Overgangen til Comedy Central (South Park) merkes ikke på manusarbeidet, men kan sees i de innledende episodene på at Amy og Leela stadig er halvnakne - en oppjustering av seksualiteten, rett og slett.
Dette tones ned etterhvert som sesongen går sin gang, og jeg ser at Matt Groening og David X.
Cohen (serieskaperne) har funnet formen et sted midt i mellom fortidens trygghet og nåtidens opprør.
Futurama har ADHD
Det er pussig at Leela og Fry er sammen nå, men forholdet spilles ned en del ettersom sesongen går sin gang, og tas opp igjen litt mot slutten av sesong seks.
Det samme med Kif og Amys forhold, som egentlig er et veldig underholdende et.
Leela og Frys forhold er seriøst, og sørger for enkelte av Futuramas følelsesladde øyeblikk uten humor.
Futurama har ADHD, og det kler serien godt.
Diagnosen har en positiv påvirkning på historiefortellingen, replikkene og seriens referanser til samtidige fenomener i det virkelige liv.
Historiene starter ett sted, hopper videre til en assosiasjon (Lolcats, iPhone, frøbanken på Svalbard, roboseksualitet) og sper på med samtidssatire der det måtte passe, før serien hopper videre og fordyper seg i en ny, interessant tanke et annet sted.
Robot Santa gir gjengen en lekse
Juleepisoden markerer skillet mellom sesong fem og sesong seks (6A og 6B).
Her angriper Robot Santa med alt han har, og gir gjengen en lekse i hvordan jul egentlig skal feires.
Futurama når iblant nye høyder i sesong fem og seks, og slikt er en enorm glede å se.
Utviklingen, eller kurven, peker definitivt oppover for Futurama, og jeg hører inspirerte stemmeskuespillere glede seg over sprudlende manus.
Futurama
- The Complete Seasons 5 & 6 er i salg fra 1.2.2012.
Har du kommentarer til anmeldelsen, er det plenty med plass under her :)
|
000119 | train | 4 | screen | 10 | 2 | 2,012 | Det startar så sjukt godt i den nest siste sesongen av serien Chuck. Men plutseleg punkterer alt. | nn | p3 | Ronny Brede Aase | Chuck S04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/chuck-s04 | Chuck S04
Det startar så sjukt godt i den nest siste sesongen av serien Chuck.
Men plutseleg punkterer alt.
Eg har tidlegare meldt sesong 3 av Chuck for Filmpolitiet.
No er den fjerde sesongen ute på DVD, og fyrste halvdel er ei magisk gåvepakke til fansen.
Fansen, som har jobba hardt for å halde serien flytande.
Massivt trykk ovanfor sponsorane fekk fjernsynskanalen NBC til å bestille ein liten fjerdesesong.
13 episodar.
Og det verkeleg sprutar av desse 13.
Problemet oppstår når der, i siste liten, blir bestilt 11 episodar til.
I fyrste halvdel er historia engasjerande, sjarmerande og morosam.
Alt er nydeleg sydd saman.
Spenningsnivået er høgt.
Ein blir formeleg kasta frekke cliffhangers og twistar etter.
Jaktar på mor si
Det heile startar med at Chuck (Zachary Levi) oppdagar at mor hans er i live.
Han byrjar leite etter henne.
Kvar er ho?
Kvifor er ho der?
Samstundes er Chuck sitt forhold til Sarah (Yvonne Strahovski) sjølvsagt prega av drama.
Kompisen Morgan (Joshua Gomez) vil så frykteleg gjerne vise at han kan fungere som spion, med Casey (Adam Baldwin) som skeptisk læremeister.
Resten av figurgalleriet er med òg.
Dei skin, alle saman.
Dette er figurar ein verkeleg blir glad i, og sjarmen er absolutt til stades òg i denne fjerde sesongen.
Dessutan dukkar Dolph Lundgren opp i ei aldri så lita badguyrolle i fyrste episoden, medan Timothy Dalton (James Bond, yeah!) og Linda Hamilton (Terminator) etter kvart blir fast inventar i serien.
(meldinga held fram under biletet)
Seig restart
Der skjer så mykje i starten av denne sesongen.
Sikkert fordi manusforfattarane trass alt ville vise oss Chuck på sitt beste i episodane dei fekk tildelt.
Episode 13 er intens, forrykande og nydeleg.
Den sluttar så perfekt, som den ultimate sesongavslutning, i total stillheit i ein sjukehuskorridor.
Eit verdig punktum for sesongen.
Det var nok planen.
Men så må serien rett og slett restarte.
Byggja seg opp att frå scratch, midt i sesongen.
Og her går alt gale.
Den gjennomgåande historia som har heldt meg engasjert er ferdig, og vi støyter på ei rekkje individuelle episodar.
Du veit, sånne der alt får ei løysing rett før episoden er slutt, og kor du sit med ei kjensle av at alt har stagnert.
Nokre av desse småhistoriene er beint fram keisame.
Spenningsnivået og den gode, gjennomgåande historia kjem heldigvis attende, til ei viss grad, mot slutten.
Ei og anna overrasking dukkar opp, og eg let meg engasjere.
Likevel har den trauste duppen vore for lang, og når alt er over, blir eg sitjande att med eit heilskapsinntrykk rett over middels.
Kva er di meining om serien?
Legg inn din kommentar under traileren.
|
000120 | train | 5 | screen | 26 | 3 | 2,012 | Fremdeles det smarteste du kan se på TV! | nb | p3 | Birger Vestmo | Mad Men S05E01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/mad-men-s05e01 | Mad Men S05E01
Fremdeles det smarteste du kan se på TV!
OBS:
Denne anmeldelsen inneholder noen få spoilers.
Det er 17 måneder siden forrige episode av Mad Men strålet rundt på amerikanske tv-skjermer.
Det er en evighet i seriesammenheng.
Men i den 92 minutter lange første episoden av sesong 5, A Little Kiss, virker det som om tiden har stått stille.
Likevel har mye skjedd.
Seriens skaper og hovedforfatter Matthew Weiner og regissør Jennifer Getzinger mye tid på å gjenforene oss med figurene, kontoret og tidsånden.
Det legges ut noen ledetråder til hva sesong 5 vil handle om.
Og Mad Men virker fremdeles å være noe av det stiligste, smarteste og mest sofistikerte du kan se på en tv-skjerm!
Siden sist
Maktforholdet i reklamebyrået Sterling Cooper Draper Pryce er i ferd med å endres.
Roger Sterling (John Slattery) kjenner det brenner under føttene hans, og tyr til sleipe metoder for å holde maktbalansen i hevd overfor den yngre Pete Campbell (Vincent Kartheiser).
Joan Harris (Christina Hendricks) har fått barn, og er redd for å glipp av jobben mens hun er borte.
Og så er det Don Draper, da (Jon Hamm).
Hans plutselige ekteskap med sekretæren Megan (Jessica Paré) i sesong 4 møter problemer allerede nå.
Hun er åpenbart ikke helt klar over alle sider ved Dons personlighet, og tråkker feil når hun vil feire hans 40-års bursdag.
Fokuserer på menneskene
Mad
Men har et fantastisk persongalleri, som er i stadig utvikling.
Sesong 5 introduserer noen nye fjes, men de gamle kjente er fremdeles mest i fokus.
Jeg synes det mest spennende i denne første episoden er å se Joan takle morsrollen, Pete gå i klinsj med Roger og Don reagere negativt på Megans vennlige og velmente gest.
Samtidig er det en ting jeg savner i episoden, nemlig at reklamebyrået faktisk lager reklame.
Det har alltid vært noe av det mest fascinerende med serien, fordi hvordan de velger å selge produkter, sier samtidig mye om tidsånden figurene lever i.
Men dette kommer vi sikkert tilbake til senere i sesong 5.
Denne innledende episoden fokuserer på menneskene, ikke faget.
Den hvite manns verden
I en scene i begynnelsen ser vi Don hilse sine tre barn god morgen.
Datteren og den yngste sønnen får et kyss på kinnet.
Men ti-åringen Mickey må håndhilse.
Don er fremdeles følelsesmessig distansert, iallefall på utsiden.
Andre menn begynner å føle forventningene til mannsrollen endre seg.
Vi ser Pete ha en diskusjon med en annen pendler på toget om hvordan konene plutselig begynner å legge seg opp i hva de gjør på jobben, og hvorfor de kommer sent hjem.
Mad Men skildrer fremdeles den hvite manns verden i sesong 5, men flere tegn i tiden tyder på at både kvinner og menn av alle farger reiser seg for å kreve sin plass.
Kan bli spennende
Når Mad Men endelig er tilbake, er det ikke med et smell, men med et sus av forventninger til hva som skal utfolde seg over de neste 12 episodene.
Den første signaliserer tilsynelatende ingen ekstreme omveltninger, men viser tegn til potensielle interessekonflikter og nasjonale spørsmål som kan bli svært spennende å følge med på.
Og Don Draper er fremdeles den mørke, mystiske, barske og besnærende figuren som alle kvinner vil ha, og alle menn vil være.
Bare innrøm det!
(Her i Norge vises sesong 5 av Mad Men på VOX fra 8. april)
|
000121 | train | 6 | screen | 2 | 5 | 2,012 | Det episke dramaet forsetter i andre sesong av <em>Game of Thrones</em>. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Game of Thrones S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/game-of-thrones-s02 | Game of Thrones S02
Det episke dramaet forsetter i andre sesong av Game of Thrones.
Det er duket for krig, intriger, sex og drama når de adelige familiene i de syv kongerikene i Westeros fortsetter kampen om makten og tronen i Game of Thrones.
Da Torfinn Borkhus anmeldte den første sesongen, mente han at dette var det beste som hadde skjedd fantasysjangeren på ti år.
Han omtalte Game of Thrones som en fantastisk serie - og det er den fortsatt.
Denne anmeldelsen er basert på de fire første episodene i andre sesong, og jeg er ikke skuffet over fortsettelsen!
Maktkrigen fortsetter
Andre sesong av Game of Thrones starter der den første sesongen slapp.
Borgerkrig herjer i de syv kongerikene i Westeros.
Lannister-klanen klamrer seg til makten med den ufordragelige drittungen Joffrey på tronen.
Han blir mer og mer fryktelig mot sin forlovede Sansa Stark, mens han hersker i King's Landing som en maktsyk og sadistisk treåring.
Brødrene til den avdøde kongen Robert Baratheon, Renly og Stannis, vil begge vippe Joffrey av tronen og ta kronen selv, mens Robb Stark kriger for rettferdighet, hevn og herredømme i nord.
Et rikt persongalleri
Dette er bare noen få av de mange historietrådene vi følger i andre sesong av Game of Thrones.
Det er mye å følge med på, og manusforfatterne og regissør Alan Taylor vever det sammen på mesterlig vis.
Likevel gjelder det å ha handlingsforløpet og persongalleriet fra første sesong friskt i minne.
Andre sesong bruker nemlig ikke tid på å introdusere oss for menneskene og universet på ny.
Du må holde tunga rett i munn for å følge med på hvem som kriger mot hverandre og hvem som er allierte, spesielt hvis du ikke har lest George R. R. Martins A Clash of Kings, som andre sesong er basert på.
Strålende skuespillere
Det var ikke alle rollefigurene som overlevde første sesong av serien.
Persongalleriet er imidlertid ikke svekket av den grunn.
Du møter flere nye rollefigurer i sesong to av Game of Thrones.
Balon Greyjoy, Stannis Baratheon, prestinne av R'hllor Mellisandre av Asshai og Davos Seaworth, er noen av figurene som veves inn i historien.
Liam Cunningham er flott som Davos Seaworth, en tidligere smugler og som nå er lojal tilhenger av Stannis Baratheon.
Stephen Dillane gjør en god jobb for å få meg til å mislike den strenge Stannis, mens Carice van Houten er skremmende og forførende som Mellisandre.
Det er imidlertid skuespillerne fra første sesong som jeg fortsatt har mest sansen for.
Lena Headey overbeviser spesielt som manipulerende adelskvinne og beskyttende dronningmor, mens Peter Dinklage er den virkelige stjernen i serien som Tyrion Lannister.
Tyrion er en kompleks figur med både gode og dårlige egenskaper, som handler både uselvisk og egoistisk.
Dinklage spiller dette ut med en overbevisning og troverdighet som imponerer.
Et mesterlig drama
Game of Thrones er et intenst karakterdrama med solid manus og dyktige skuespillere.
Andre sesong fortsetter eventyret på mesterlig vis.
Dette er en serie der fantasyfantaster og dramaelskere kan møtes i skjønn forening.
Dramaet fengsler deg fra første til siste stund i hver episode, du kjeder deg ikke et sekund!
De timeslange episodene flyr forbi og gjør deg sulten på mer.
Game of Thrones er allerede sikret en plass på listen over serieklassikere.
Hvis HBO fullfører adapsjonen av alle bøkene i George R.R.
Martins mesterverk A Song of Ice And Fire, vil Game of Thrones gå ned i historien som en av de beste seriene gjennom tidene!
GAME OF THRONES HAR PREMIERE PÅ CANAL+ ONSDAG 2. MAI KLOKKEN 20.00.
Serien kommer på NRK3 tidlig i 2013.
|
000122 | train | 6 | screen | 18 | 5 | 2,012 | Katastrofehåndtering av ypperste slag. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Treme s02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/treme-s02 | Treme s02
Katastrofehåndtering av ypperste slag.
Fjorten måneder har gått siden kombinasjonen Katrina/dårlig ingeniørarbeid sørga for at 80 prosent av New Orleans sto under vann.
Unntakstilstanden som regjerte i månedene etter katastrofen har nå glidd over i en ny type hverdag - post-Katarina-hverdagen.
Antoine Batiste jakter fortsatt kontinuerlig på neste gig, Chief Lambreaux kjemper en stadig mer fånyttes kamp mot byråkrati og forsikringsselskaper, Annie Tee får stadig oftere ta med seg fela si innendørs for å spille, mens DJ Davis utrettelig pusher både musikk og propaganda - mye er ved det gamle.
Sesongen plukker opp tråden der den forrige slutta, og til tross for at det har gått litt tid virker de to første sesongene som en eneste lang sømløs historie.
Det meste Torfinn skrev om sesong 1 gjelder fortsatt.
Uten episoder
Treme behandler på et vis episodeinndelinger som et nødvendig onde.
Det oppleves som om de har spilt inn en elleve timer lang film, og i ettertid gitt klipperne beskjed om å dele den opp i timeslange biter.
Er du avhengig av cliffhangere som drar deg videre gjennom serien trenger du ikke prøve deg på Treme.
Det er ikke første gang David Simon prioriterer helhet foran episodedramaturgi når han lager TV-serier - The Wire transcenderer også tradisjonell episodeoppbygging.
Og nok en gang gir han seeren følelsen av å se på noe mer enn en vanlig TV-serie, det minner mer om en visuell roman - en glimrende, visuell roman.
Jeg så hele sesongen på ei helg.
Treme nytes gjerne - og kanskje aller helst - i store doser.
Krever sin seer
Treme har i det hele tatt mye til felles med The Wire, ikke bare skaperen og flere av skuespillerene (i denne sesongen introduseres Jim True-Frost og James Ransone
- Prez og Ziggy fra The Wire).
Først og fremst:
Dette er to serier du må bestemme deg for å se på, og ikke avskrive selv om det lugger litt i starten - ikke forvent å bli oppslukt etter ti minutter.
Simon fôrer ikke med teskje, og spenningskurven kan være litt utydelig - Treme sesong 2 er intet unntak.
MEN:
Hvis du investerer noen timer av livet ditt i disse seriene kommer du ikke til å angre.
Sannsynligvis kommer du til å investere enda flere timer på et senere tidspunkt - for å se alt på nytt.
Både Treme og The Wire har et bredt og rikt persongalleri der ingen spiller tydelige hovedroller, og begge forteller mange parallelle - og like viktige - historier.
Mangelen på én overordna historie gjør at miljø, helhet og stemning blir avgjørende for opplevelsen - i begge seriene fungerer dette tilnærma perfekt.
Dialogen er prikkfri, forresten - nok et fellestrekk som bør nevnes.
Krisehåndtering og kultur
Hvis The Wire er et portrett av Baltimore er Treme en hyllest til New Orleans.
En bittersøt, kjærlig hyllest.
The city that care forgot spiller den virkelige hovedrollen, jeg har aldri før sett en serie som har dratt det geografiske bakteppet så langt fram i handlinga.
Her er det karakterenes jobb å bygge opp under miljøet de lever i - ikke omvendt.
Og for et miljø!
Pulserende og fargesprakende - kontinuerlig lydlagt av jazzen som ser ut til å fortsatt leve i en symbiose med byen som skapte den.
Krisehåndtering og kultur går hånd i hånd, og sammen utgjør de to Tremes tematiske ryggrad.
Mannen i gata
Treme s02 er leken og alvorlig, varm og mørk.
Alt dette i enda større grad enn i første sesong.
New Orleans anno 2006/2007 blir granska med et kritisk, men kjærlig blikk.
Politi, politikere og katastrofeprofitører blir fortsatt levna liten ære, men Treme bruker langt mer energi på den jevne New Orleaners tilværelse i år 1 etter Katarina enn på makthaverne.
11 timer med Treme er en følelsesladd opplevelse.
Fra kynisme til inderlighet, fra lykke til fortvilelse.
Men det som kommuniseres aller klarest er håp og optimisme.
I tillegg blir enhver hyggelig opplevelse ekstra hyggelig når utgangspunktet er katastrofisk - dette gjør at Treme er stappa med feelgood-øyeblikk.
Jeg har bare tilbragt snaut tre døgn i New Orleans, og sliter derfor med å si noe om hvor ekte Treme faktisk er.
Men jeg tror på universet, helt og fullt.
Og enda viktigere:
Jeg elsker det.
Treme s02 er nå i salg på Platekompaniet
|
000123 | train | 4 | screen | 1 | 6 | 2,012 | Mer drama enn noen gang i vampyrserien fra HBO. | nb | p3 | Marte Hedenstad | True Blood S04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/true-blood-s04 | True Blood S04
Mer drama enn noen gang i vampyrserien fra HBO.
Fjerde sesong av True Blood er full av sex, intriger, blod og drama - mye drama.
Intrigene dras til tider ut i det kjedsommelige, men tilhengerne av dette vampyreventyret vil likevel bli underholdt av sesong fire i serien.
Og med en heftig sesongavslutning er alt duket for at folk vil ha mer, etter denne sesongen også.
Bill med ny dame
Sesong tre av True Blood avsluttet med at Sookie (Anna Paquin) teleporterte med sin gode fe til alveland (?!), etter at hun fant ut at vampyrkjæresten hennes Bill (Stephen Moyer) hadde etterforsket henne på oppdrag fra vampyrdronninga Sophie-Anne.
Når fjerde sesong starter befinner vi oss i det magiske landet, der alle er lykkelige og fornøyde.
Men alvene er ikke så vakre og gode som de først ser ut til å være.
Etter å ha sett deres virkelige ansikt flykter Sookie tilbake til vår verden.
Trygt hjemme i Bon Temps oppdager hun at hun har vært borte i et år, og mye har forandret seg siden hun først forsvant fra småbyen.
Bill har funnet seg ei ny dame å nedlegge, broren Jason har solgt huset hennes, mens vampyrkjekkingen Eric aldri ga opp håpet om at Sookie var i live.
Trekantdramaet fortsetter
Alt er tilrettelagt for at dramaet kan begynne.
Og det gjør det også.
Uten å avsløre for mye, kan jeg si at Eric, Sookie og Bill-triangelet blir forløst i løpet av sesongen, men ikke før det først har tilspisset seg ganske kraftig.
Alexander Skarsgårds rollefigur Eric, gjennomgår noen heftige forandringer som gjør at Sookie virkelig får øynene opp for ham, mens hun samtidig ikke klarer å glemme kjærligheten hun har for Bill.
Jeg ble absolutt underholdt underveis, men rakk likevel å bli dritt lei hele trekantdramaet i løpet av sesongen.
Jeg var heller ikke spesielt entusiastisk over hvordan Sookie løste det hele til slutt.
Som svoren fan av Alexander Skarsgård var jeg rimelig fornøyd over all den ekstra tiden han fikk på skjermen.
Det er Eric som er den mest interessante figuren i sesongen, og Skarsgård klarer å formidle følelser på en måte som virker ekte.
Veik heks
Alle sesongene av True Blood rammes inn av en avsluttende fortelling.
Hver sesong har en ny fiende som truer innbyggerne i Bon Temps, og som må overvinnes.
Denne gangen er det en heks med en vendetta som er på ferde, som byr på virkelige utfordringer for vampyrene i byen.
Heksa Marnie driver nemlig med nekromantikk, noe som innebærer at hun kan kommandere de døde.
Dette er noe Bill og de andre dauingene ikke kan finne seg i.
Fiona Shaw har rollen som heksa Marnie, og en mindre sympatisk rollefigur skal du lete lenge etter.
Som Marnie har Shaw en klagende måte å snakke på som er umåtelig irriterende.
Og selv om hun får virkelig mektige krefter etter hvert, forblir Marnie en veik og stusselig figur som jeg ikke har noe til overs for.
Gi meg heller eller en rå og nådeløs figur som vampyrkongen Russell Edgington fra forrige sesong, enn denne sutrete og fjollete dama.
Venter spent på fortsettelsen
Det skjer utrolig mye i løpet av denne sesongen av True Blood.
Likevel kjeder jeg meg litt av episodene i midten av sesongen, fordi visse hendelser og intriger dras for langt ut.
Heldigvis tar serien seg opp mot slutten og leverer en sesongavslutning som fikk meg til å både grine og gispe.
Jeg lot meg overraske og serien avsluttet så dramatisk at jeg virkelig venter spent på fortsettelsen.
|
000124 | train | 6 | screen | 5 | 6 | 2,012 | Den moderne Sherlock held fram i same stil. Ypperleg stil! | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Sherlock S2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/sherlock-s02 | SherlockS2
Den moderne Sherlock held fram i same stil.
Ypperleg stil!
Eg legg på ingen måte skjul på at eg ikkje var samd i Torfinn si anmelding av Sherlock sesong
1.
Der, då var det sagt.
Sherlock og Watson er attende, og held fram i sporet dei slutta av med i sesong
1.
Dette er ei modernisering av Sherlock, satt til dagens London.
Der dei opprinnelege Holmes-bøkene var dagbøker skrivne av Watson, følgjer me no livet rundt Watson sin terapautiske blogg, som han skriv om deiras eventyr.
Sherlock er ein britisk miniserie, med tre halvannatimeslange episodar.
Som i første sesong er desse meir eller mindre basert på klassiske Sherlock-historier, og er fylt med nok tilbakekall til bøkene til at fans kan nikke gjenkjennande.
Den vanskelege andreepisoden
Andre episode er den svakaste, ikkje ulikt første sesong.
Det kan verke som om manusforfattar Steven Moffat har følt seg tvungen til å ta med Hunden i Baskerville fordi det er ei av dei mest kjende Sherlock-historiene, men blandinga av den høgst rasjonelle Sherlock og dei overnaturlege elementa til den påståtte demonhunden fanga ikkje meg på same måte som dei andre to (som omhandlar eit rojal skandale, og endå eit oppgjer med Sherlocks erkefiende og «likemann»).
Den andre episoden er på ingen måte dårleg TV, men målt opp mot dei resterande episodane tapar det seg litt.
Dette er nemleg noko av det betre eg har sett på TV nokon sinne.
|
000125 | train | 4 | screen | 10 | 8 | 2,012 | Charlie Sheen klar med ny komiserie. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Anger Management | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/anger-management | Anger Management
Charlie Sheen klar med ny komiserie.
–
Du kan ikke sparke meg, jeg slutter!
Du tror du kan bytte meg ut med en annen fyr?
Det blir ikke det samme!
Charlie Sheen åpner sin nye serie med et siste spark til gjengen som kastet ham fra serien Two and a half men.
I fjor mistet han jobben til Ashton Kutcher etter noen kokainfylte uker på fylla.
Et halvt år senere annonserte kanalen FX at de ville ha skandalestjerna i TV-versjonen av filmen Anger Management.
Han fortsetter i denne nye serien med stort sett den samme type rolle han hadde i Two and a half men.
Og det funker – sånn passe i hvertfall.
Psykolog og sinnemestring
Serien er basert på filmen med samme navn fra 2003, hvor Jack Nicholson hadde hovedrollen.
Selv om begge er brautende mannfolk er Sheens figur veldig forskjellig fra filmens Buddy Rydell.
Faktisk er serien så langt fra filmen, at en sammenligning ikke er nødvendig.
Nær sagt er kun grunnkonseptet igjen:
Sinna folk er morsomme.
Charlie Goodson (Sheen) er en sinnemesteringsterapaut med et bredt spekter av pasienter som alle lever dysfunksjonelle og sinte liv.
Som den passiv-aggresive moteeksperten, den fordomsfulle pensjonisten eller den bitchy sossen.
Gruppesamtalene er stedet hvor alle får lettet på trykket.
Anger Management er langt i fra et soloshow med Sheen, det varierte ensembelet er sammen skyld i seriens gyldne øyeblikk.
Dynamikken mellom figurene får hjelp av at Goodson også må forholde seg til en ekskone og ei tenåringsdatter.
Serien starter rett på uten en introduksjon eller forhistorie.
Det gjør at flere av figurene som dukker opp i løpet av de første episodene (og det er mange) ikke finner sin rette plass.
Derek Richardson i rollen som Nolan, en av pasientene i sinnemestringsgruppa til Goodson, gjør for eksempel lite ut av seg.
På den andre siden finnes Selma Blair, som spiller en annen terapaut.
Hennes forhold til Goodson betyr ikke bare at de ligger med hverandre.
De analyserer hverandres tanker, handlinger og hverdag – et smart grep for å gi Charlie Sheens rollefigur litt mer dybde.
Anger Management er i bunn og grunn en helt standard sitcom.
Den gjør ikke noe nytt, den er ikke på kanten eller særlig frekk.
Sheens figur strør om seg med kvinner og sex, uten at det blir nærgående eller realistisk.
Til og med kulissene setter mine tanker på sporet av Two and a half men.
Amerikansk familieunderholdning står med andre ord i sentrum – funker det?
Ja, det gjør det.
Sheen beviser at han har karisma til å bære en serie helt alene, og han får meg til å flire opptil flere ganger.
Det skrangler fortsatt litt innimellom på manus, komiske poeng og på rollegalleriet – men i løpet av første sesong vil nok ting skru seg til og kjedelige sidefigurer bli faset ut.
Og forhåpentligvis blir doktor Goodson enda litt frekkere.
Denne omtalen er basert på de tre første episodene i serien.
Første episode vises i Norge på Viasat 4, mandag 13. august kl. 2130.
|
000126 | train | 5 | screen | 6 | 9 | 2,012 | Denne gongen er det personleg. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Boardwalk Empire S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/boardwalk-empire-s02 | Boardwalk Empire S02
Denne gongen er det personleg.
Det har ikkje gått meir enn fem minutter før Ku Klux Klan angrip ein av spritfabrikkane under Nucky Thompsons styring i andre sesong av forteljinga om The Boardwalk Empire.
1921 vert eit hardt år for Nucky Thompson, men langt frå det siste.
Til det er historia for gripande, og langtidsbelønninga for stor.
Men på kort sikt, episodevis, kan det framleis bli litt langtekkeleg.
Vanekriminelle som politikarar er i vinden for tida, men ingen skal seie at Nucky ikkje taklar brasene godt.
Han sjonglerar trusretningar, haldningar og folkegrupper som det var den lettaste sak av verda.
Men når dei som står han nære konspirerar mot han, vert det vanskeleg uansett.
Har fanga tidsalderen
Atlantic City har knappast blitt portrettert vakrare enn dette, sjølv om me hovudsakleg får sjå innsida av bygningar.
Lyset kan sjå litt planlagt ut til tider – byen er i ein evig dus glød – men dei verker å følgje planen som Martin Scorsese la ned med første episode i første sesong.
Der heile første sesong vart ei sakte oppbyggjing av figurane, er andre sesong ei sakte nedriving, noko eg tykkjer fungerar betre.
Dei personlege drivkreftene som står bak diverse svik er mykje sterkare denne sesongen enn sist gang.
Best samla
Dette er nok ein serie som bør sjåast i samla format.
Og HBO har gjort eit godt arbeide med å setje saman ei pakke for deg å nyte serien i.
Eg får oppsummeringsstoff, interessant materiale frå bak kamera, nokre dokumentarar om forbodstida (som mystisk nok forklarar kor tidsriktig TV-serien er), og ikkje minst den hendige «kven er dette?»
-funksjonen som kan hentast fram når eg betvilar kven som eigentleg er foreldra til kven, eller kva ho eigentleg gjorde førre sesong.
Meir Nucky, meir Chalky, meir Darmody
Nucky Thompson (Steve Buscemi) har alltid balansert på knivseggen mellom politiker og kriminell.
Buscemis karisma og skodespel held serien oppe og tilfører det distinkte som serien ellers ikkje heilt klarar å skape utan han.
Bakhistoria er òg nettopp det som gjer historia til James Dermody (Michael Pitt) så interessant.
Forholdet til mora vert utforska, og skapar eit av få verkelege sjokkelement i sesongen.
Stort omfang
Av serier som går akkurat no er det kanskje berre Game of Thrones som har det same omfang som Boardwalk Empire.
Kjøtet på beina som eg følte serien mangla sist sesong er meir på plass, og gjer det meir sjåverdig.
Men saktegåande er det framleis.
Den forteljast meir på same måte som Mad Men, saktegåande og meir som éin lang film enn fleire episoder.
Og då er det jo greit å ha nettopp alle episodane samla på same stad!
Har du sett Boardwalk Empire?
Legg att din vurdering under traileren for sesong
2.
|
000127 | train | 5 | screen | 7 | 9 | 2,012 | Det kan ikke bli mer blodig en dette. | nb | p3 | Marte Hedenstad | True Blood S05 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/true-blood-s05 | True Blood S05
Det kan ikke bli mer blodig en dette.
Endelig blir man engasjert igjen!
Den femte sesongen av vampyrdramaet True Blood er den beste i serien hittil.
De to siste sesongene av HBOs blodige eventyr om Sookie Stackhouse har ikke overbevist.
Nå er det godt å se at serien er tilbake på rett kjøl.
Dette er deilig underholdning.
Politikk og religion og sånn
Sesong fire av True Blood var preget av intriger som ble dratt ut til det kjedsommelige.
Heldigvis er det et helt annet tempo over serien i den femte sesongen og du får aldri tid til å kjede deg.
Politisk renkespill, religion og opprør er stikkord for det som utspiller seg.
Når vampyrene Eric (Alexander Skarsgård) og Bill (Stephen Moyer) blir arrestert av vampyrmyndighetene, blir vi med til basen for vampyrenes hemmelige og aller høyeste styresmakt, der en politisk maktkamp utspiller seg blant styremedlemmene.
Skal vampyrene fortsette å leve av det kunstige blodet True Blood, eller skal de gå tilbake til et levesett der vampyrer er en overlegen rase og mennesker kun er kveg?
Samtidig dukker det opp opprørsgrupper som vil ta knekken på vampyrer og andre overnaturlige vesener.
Livet blir derfor ekstra farlig for våre venner i Bon Temps.
Politikk og religion fungerer godt som tema for sesongen.
Det gir serien mer substans enn den har hatt tidligere og gjør handlingen mer interessant.
Nye og gode rollefigurer
Dialogen i den femte sesongen av True Blood er blitt skarpere og frekkere.
Vi blir også introdusert for flere sterke, nye rollefigurer i denne sesongen.
Christopher Meloni, kjent fra Law & Order:
Special Victims Unit, er for eksempel rå i rollen som styrelederen Roman.
Meloni overbeviser stort som den beinharde vampyren som leder med jernhånd.
Hans skuespillerprestasjon overgår selv Alexander Skarsgård, som lenge har vært min favorittskuespiller i serien.
I tillegg til flere gode nye, utvikler også flere av de gamle rollefigurene seg til det bedre.
Hovedpersonen Sookie, spilt av Anna Paquin, har endelig fått litt mer bein i nesa, Tara gjennomgår en større forandring som gjør henne mye tøffere og Jason vokser som person i denne sesongen.
Glimrende underholdning
I femte sesong av True Blood har serien mer vold og galskap enn noen gang – og mer blod, mye mer blod enn noen av de tidligere sesongene.
Det er spennende og jeg liker det!
Sesongen fikk meg til å rope til TV-en og småhoppe i sofaen ved flere anledninger.
Det er tydelig at serieskaper Alan Ball ønsker å avslutte med et smell.
Tidligere i år ble det klart at Ball legger fra seg det kreative ansvaret og slutter som manusforfatter for serien, og Ball har gitt alt i arbeidet med sin siste sesong av True Blood.
En spennende historie, bedre karakterutvikling og gode skuespillerprestasjoner gjør dette til en solid sesong som gir deg 12 episoder med glimrende underholdning.
Det skal bli interessant å se om den sjette sesongen i serien vi klare å toppe dette.
True Blood S05 hadde norgespremiere på C More 6. september og kommer på NRK3 våren 2013.
|
000128 | train | 4 | screen | 7 | 9 | 2,012 | Sjå kva som skjer! | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | The Newsroom S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-newsroom-s01 | The Newsroom S01
Sjå kva som skjer!
Det er tydeleg at livet bak det me vanlegvis ser på TV fascinerar Aaron Sorkin.
Manusforfattaren – som står bak West Wing, og meir nyleg The Social Network – har nytta heile karriera si på å skrive snappy kommentarvekslingar mellom intelligente mennesker.
The Newsroom har fått både heder og pepper av kritikarar verda over, alt etter kva dei har lagt mest vekt på.
Som vanleg ligg sanninga ein stad midt i mellom.
Etter at den vanlegvis så uavhengige journalistringreven Will McAvoy (Jeff Daniels) bryt ut i ei tirade mot det amerikanske samfunnet under ein direktesendt paneldiskusjon (ikkje heilt ulikt scena frå Network) kjem han attende til eit nyheitsprogram i oppløysing.
Han teamer opp med eks-kjærast og TV-produsent MacKenzie McHale (Emily Mortimer) om å lage eit nytt program, News Night, på den fiktive kanalen ACN.
McAvoy er drittlei av å vere den objektive saks ridder, målet er at det nye programmet skal ha sterk subjektiv brodd.
(Anmeldinga held fram under biletet)
Sjå kva som skjer
Den største skilnaden frå til dømes West Wing eller tidlegare Sorkin-serier som Studio 60 on the Sunset Strip er at The Newsroom i mykje større grad følgjer ekte hendingar.
Det knytter den òg tettare opp mot røynda – og for meg vert dei dertil meir engasjerande.
Figurane til Sorkin har gjerne vore basert på ekte mennesker, men når dei kommenterar det faktiske oljelekkasjen i Mexicogulfen eller Palins ekte omtale av amerikanske skytelovar, så kjennest McAvoy meir ut som eit talerøyr for den liberale Sorkins politiske meiningar.
Det anar meg iallfall at McAvoys «mission to civilize» av og til er Sorkins stemme, uansett kor mykje dei har forsøkt å dekkje det til ved å gjere Daniels rollefigur til ein moderat republikaner.
Me kaller det glimt i auget
Det er ikkje naudsynt dårleg med ei «personleg» stemme i serien, men når den i så stor grad som her trer fram kjennest det ut som historia ofte vert dytta litt til sides for å levere ei meining.
News Nights uoffisielle motto
«Speaking truth to the stupid» har kanskje teke over som slagord for serien òg, men heldigvis legg Daniels desse fram med innleving og naturleg pondus – han har fanga rolla som McAvoy veldig godt.
Serien ellers er befolka av gode skodespelarar som er usannsynleg skarpe i kommentarane, men – på same måte som i til dømes West Wing – ikkje akkurat realistiske.
Spesielt har eg sansen for Dev Patel og Alison Pills figurar, men heilt kjend med dei har eg ikkje rukke å bli enno.
Dei har til og med klart å gjere Olivia Munn til ein givande figur – noko som åleine fortener ei bøtte skryt.
(Anmeldinga held fram under biletet)
Unyansert bilete
Men eg liker stemninga, og det er mennesker her som eg gledar meg til å sjå meir av.
Om du har sansen for Sorkins rappkjefta figurar, så finn du absolutt noko du har sansen for her.
Personleg håpar eg at han kan la historia få snakke litt for seg sjølv i tillegg.
Anmeldinga er basert på dei fem første episodane.
The Newsroom har premiere søndag 9. september klokka 20.00 på C More Series.
Kva trur du om Aaron Sorkins dannelsesprosjekt?
|
000129 | train | 4 | screen | 2 | 10 | 2,012 | En treg sesong med en heftig avslutning. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Fringe SE04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/fringe-se04 | Fringe SE04
En treg sesong med en heftig avslutning.
I helgen var det sesongpremiere på den femte og siste sesongen av science fiction-serien Fringe.
Mens vi venter spent på at sesongen skal vises på fjernsyn i Norge kan vi kose oss med sesong fire, som kom ut på Blu-ray og DVD i høst.
Dette er imidlertid ikke den beste sesongen av Fringe.
Tregt tempo og dårlige forklaringer preger sesongen i det som egentlig er en utrolig spennende serie.
Kjedelig uten Peter
I Fringe utforsker spesialagent Olivia Dunham (Anna Torv), den eksentriske forskeren Walter Bishop (John Noble) og hans sønn Peter (Joshua Jackson) uforklarlige hendelser i ekte X-Files-stil.
I tillegg forteller serien historien om to parallelle univers som står i fare for å utslette hverandre.
Tredje sesong av serien avsluttet med en overraskelse som fikk fansen til å måpe i sjokk.
Peter ofret seg selv for å redde de to universene, hans eksistens ble slettet og på et blunk var det som om han aldri hadde eksistert.
Fjerde sesong fikk den formidable oppgaven med å forklare hvordan alt hang sammen.
Det er tydelig at manusforfatterne har slitt litt med akkurat det, for forklaringene vi får er ikke tilfredsstillende nok og vi sitter igjen med en følelse av at det er noe som mangler.
Det kan nok hende at serieskaperne fikk litt panikk da de forsto at den femte sesongen blir den siste.
De har panisk prøvd å nøste opp noen løse tråder for å gjøre alt klart for den store avslutningen.
Dessverre blir det litt rotete.
Alt du vet er feil
Da Peter ble slettet fra tid og rom fikk dette en rekke ringvirkninger i begge univers.
Alt du vet basert på det som skjedde i de forrige sesongene er nå feil.
Siden hverken Walter eller Olivia har møtt den voksne Peter er de nå helt andre personer enn de vi har blitt kjent med gjennom serien.
Ingen av dem husker Peter, og folk som skulle levd er døde og noen som burde vært døde er i live.
Verden er et tristere sted uten Peter, og det samme er Fringe.
Episodene uten Joshua Jackson viser tydelig at det er han som bærer serien, med litt hjelp av fantastiske John Noble selvfølgelig.
Men slapp av, som du sikkert skjønner er det ingen spoiler å avsløre at Peter kommer tilbake igjen.
Mens han er borte vet vi hele tiden at han kommer tilbake, vi vet bare ikke når, eller hvordan.
Når de mystiske hamskifterne plutselig dukker opp igjen er det kun Peter som vet hvem de er.
Han må få menneskene i de to universene til å samarbeide for å bekjempe en felles motstander som truer deres eksistens.
En heftig avslutning
Fjerde sesong av Fringe bruker lang tid på å viderebringe spenningen fra forrige sesong.
Tempoet ble så tregt at jeg faktisk rakk å kjede meg et par ganger underveis og jeg satt med en følelse av at mange av episodene kun var fyllmasse.
Heldigvis tar serien seg veldig opp i siste halvdel av sesongen.
Da løsnet det endelig opp, samtidig som spenningen snørte seg til, og jeg opplevde flere «skrike-til-tv-skjermen-øyeblikk».
Vi får endelig vite hvem «The Observers» er, hvor de kommer fra og hva de vil her, og vi får bli med en tur inn i deres tilværelse for å se tiden slik de ser den.
Spenningsnivået er ekstremt høyt i sesongavslutningen.
Jeg vet ikke om jeg elsker eller hater den, men uten å avsløre for mye for de som ikke har sett sesongen, så kan jeg si at vi tar turen til år 2036 og en fremtid som ikke har gått helt som planlagt.
Avslutningen er et tydelig oppspark til den siste sesongen (som altså hadde amerikansk premiere i helgen), og det skal bli spennende å se hvordan den store avslutningen utfolder seg.
|
000130 | train | 4 | screen | 2 | 10 | 2,012 | Kjærleik i finanskrisetid. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Shameless S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/shameless-s01 | Shameless S01
Kjærleik i finanskrisetid.
Fleire TV-seriar dei siste åra har forsøkt å vise kor langt menneske kan gå for å halde det økonomiske livet sitt i orden.
Men ikkje så mange av dei større har vist hovudrollene sine i faktisk fattigdom.
I Shameless er figurane innom det aller meste av kriminalitet for berre å halde hovudet over vatnet.
Familien Gallagher er mildt sagt dysfunksjonell.
Far Frank (Willim H. Macy) er kraftig alkoholikar, og difor har dottera hans, 21 år gamle Fiona, vore mor for sine fem yngre søsken.
Familieforholdet dei imellom er sterkt, men høgst uvanleg.
Situasjonane dei hamnar oppi er tidvis frykteleg morosame, men serien har ikkje heilt bestemt seg for kva den er etter første sesong.
Ein stor familie
Shameless er til tider hysterisk artig, og fullasta med svart humor som eg ikkje klarar å late vere å elske.
Gjengen med gatesmarte ungar som trass akutt mangel på fast inntekt, likevel klarer å dele dollars og kjærleik mellom seg varmer både hjartet og smilemusklane.
Seriens figurgalleri – ein sjupersoners familie og omliggande naboar og vener – kan verke litt stort, men serieskaparane har klart å veve historiene deira saman så det aldri er vanskeleg å følgje med.
Alle har sine samhandlingar, sine samtaler og sitt samspel.
Av og til kan dei mjukare sidene bli litt for klissete, men Franks stort sett kalde og kyniske framtoning vegar opp for det søte.
Fantastisk som fyllik
William H. Macy som Frank er seriens sentrum, sjølv om han eigentleg ikkje får så mykje skjermtid.
Til å spele ein figur som raskt kunne ha blitt ein karikatur av trygdesnylteren – amerikansk «white trash» – tippar han aldri over i monsterfasen, trass kynismen.
Macy har stålkontroll på slike elskelege, patetiske figurar.
Ellers er eg imponert over «borna» i serien.
Emmy Rossum er familielimet og matriarken Fiona, og samspelet mellom Cameron Monaghan og Jeremy Allen White som brørne Lip og Ian er noko av det beste i heile serien.
Remake av britisk serie
Produsent Paul Abbott, har teke med seg denne serien over havet frå England.
Der har han allereie har gjort fem sesongar med Shameless som manusforfattar og regissør.
Det merkast kanskje på ein svart humor som eg ofte forbind meir med britiske enn amerikanske komedier.
Eg har ikkje sett den britiske sjølv, men eg har oppfatta at seriens framgang omtrent er ein direkte kopi av originalen – utan at det nødvendigvis gjer noko.
Sett i amerikansk kontekst fungerer det veldig godt, og serien får ekstra slagkraft av godt bruk av kamera, spesielt i meir kaotiske scener.
Endrar stemning
Mot slutten av sesongen endrar TV-serien seg litt.
Familien får besøk av folk dei ikkje har sett på lenge, og stemninga vert meir dramatisk.
Det er ikkje dårleg, men latteren sit ikkje like laust, og serien mistar litt av det skarpe og raske den gjorde så godt i starten av sesongen.
Etter enda oppleving framstår serien kanskje som litt forvirra.
Eg er absolutt interessert i å vite kva som hender med Frank, Lip, Fiona og resten av gjengen, men avslutninga held ikkje heilt oppe det starten lova.
Om Shameless er heilt lik det britiske opphavet, så har dei kanskje gått glipp av ein sjanse til å gjere det litt meir heilskapleg mot slutten.
Serien er likevel sjåverdig, og eg ser fram til meir.
Første sesong er tilgjengeleg på DVD/Blu-ray no.
Andre sesong startar på C-More den 5. oktober.
|
000131 | train | 5 | screen | 8 | 10 | 2,012 | Intens krim etter velkjent oppskrift. | nb | p3 | Roy Strømsnes | Forbrytelsen SE03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/forbrytelsen-se03 | Forbrytelsen SE03
Intens krim etter velkjent oppskrift.
Forbrytelsen går inn i sin tredje og siste sesong med den samme, etter hvert velkjente, suksessformelen som preget de to første.
Et intrikat krimplott, nære familierelasjoner og storpolitisk spill veves sammen til en intens og underholdende krim-noir.
Det funker heldigvis fortsatt.
Denne gangen har handlingen fått et maritimt bakteppe – en uidentifisert sjømann blir funnet drept i havneområdet i København.
Kriminaletterforsker Sarah Lund settes på saken og får snart erfare at mordet kun er opptakten til en større og mer infam forbrytelse, med forgreninger til Danmarks største industrikonsern, en profilert skipsreder og selveste statsministerens kontor.
Gråbøl er glimrende
Danskene er uforskammet gode på TV-drama.
Forbrytelsen, med Sofie Gråbøl i rollen som den ustabile og smått ikoniske politietterforskeren Sarah Lund, er en av de største Skandinaviske TV-suksessene på denne siden av 2000-tallet.
Gråbøl er fortsatt glimrende i rollen.
Strikkegenseren er på plass, det samme er sitrondropsene og det rufsete privatlivet.
Etter 25 år i tjenesten begynner Sarah Lund i tillegg å bli lei av jobben sin.
Heldigvis tar det ikke lang tid før plottet skrus til og gir henne annet å tenke på.
Serien er svært tro mot sitt eget formspråk og fortellerteknikken vi kjenner fra de to første sesongene.
Vi følger fortsatt flere parallelle historier som gradvis flettes inn i hverandre.
Intens spenning
Personlig synes jeg forrige sesong var en liten nedtur.
Den manglet litt av intensiteten til forgjengeren.
I tillegg hadde den et tema som nok engasjerte dansker i større grad enn nordmenn (danske soldaters tilstedeværelse i Afghanistan).
I denne tredje sesongen har de gått litt tilbake til den nære, intense spenningen som preget første forbrytelse.
Ifølge serieskaperne er de nå inne i sin definitivt siste sesong.
Dermed blir jeg ekstra nysgjerrig på hvor langt manusforfatterne tør å gå.
Så langt er dette krim av ypperste klasse og jeg gleder meg til fortsettelsen.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
Forbrytelsen ser du på NRK1 mandager klokken 22.00.
Si din mening om Forbrytelsen i kommentarfeltet!
|
000132 | train | 5 | screen | 15 | 10 | 2,012 | Første episode av sesong tre er et deilig stykke blodig zombiedrama. | nb | p3 | Marte Hedenstad | The Walking Dead S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-walking-dead-s03 | The Walking Dead S03
Første episode av sesong tre er et deilig stykke blodig zombiedrama.
Natt til mandag var det amerikansk premiere på tredje sesong av The Walking Dead.
På torsdag starter sesongen på Fox Crime her i Norge.
Jeg har sett første episode av sesong tre og det er tydelig at The Walking Dead er i ferd med å bli mørkere enn noen gang.
Episoden forteller om en utslitt gruppe mennesker som er i ferd med å miste alt håp om tilværelsen.
Sesongpremieren er ikke full av overraskende elementer, men følger en trygg oppskrift.
Likevel er dette en nervepirrende, underholdende og ekstremt spennende episode!
Den håpløse stillheten
Tredje sesong starter flere måneder etter avslutningen i sesong to.
Pågangsmotet sheriff Rick Grimes og gjengen hadde mens de bodde på gården i forrige sesong er strippet vekk – tilbake står en håpløs og desillusjonert gruppe mennesker.
De fem minuttene med stillhet, der ingen sier et ord, episoden starter med, poengterer håpløsheten de alle kjenner på.
Vinteren har vært lang og hard.
Loris gravide mage har vokst seg stor og resten av flokken er slitne etter lang tid på veien.
Håp om trygghet bak fengselsmurer
Når Rick og de andre overlevende kommer over et gammelt fengsel virker det som om frelsen er nær.
Alt de trenger å gjøre er å rense ut zombiene som infiserer plassen, så vil matrasjoner, medisiner og ikke minst trygghet bak murene være innen rekkevidde.
Gruppen tar for seg oppgaven på en kald og praktisk måte.
Det er deilig å se at gjengen endelig har lært litt mer om hva som må til for å overleve i en verden full av kjøttetende zombier.
Den første runden med skadedyrbekjempelse går altså fint, men så tar Rick og gutta turen lenger inn i fengselet, og det er ikke overraskende at ting ikke går helt etter planen når de beveger seg dypere inne i de mørke korridorene.
Det er ikke vanskelig å gjette hva som venter rundt neste sving, men dette ødelegger likevel ikke for opplevelsen av sesongpremieren.
Historien er så godt og nervepirrende fortalt at det ikke gjør noe om serien følger en trygg oppskrift.
Selv når du venter på det du vet kommer til å skje, sitter du med hjertet i halsen.
Jeg var helt svett i håndflatene da episoden var over og kan nesten ikke vente til neste episode!
Bitterheten råder
Fokuset i serien er fortsatt på de mellommenneskelige relasjonene og dette er en av grunnene til at jeg liker The Walking Dead så godt.
Serien er mer enn bare hjernedøde zombier, den er en velskreven dramaserie med interessante rollefigurer, som helt tilfeldigvis har havnet i en postapokalyptisk verden.
I denne første episoden av sesong tre ser vi at Rick gjør det han kan for å holde gruppen i live, samtidig som han leter etter en trygg havn der Lori kan føde barnet sitt – dette begynner imidlertid å tære på den pliktoppfyllende sheriffen.
Dette er likevel ingen såpeopera – dramaet er godt balansert av actionsekvenser og nervepirrende spenning i fengselets mørke korridorer.
Det er en kald, kynisk og bitter Rick vi møter i sesongpremieren.
Etter hvert som Loris mage har vokst seg større har også hans følelse av å ha blitt forrådt vokst seg vond.
Det er tydelig at tanken på at kona skal føde ungen til mannen han drepte i forrige sesong ikke er lett å takle.
Jo mer konfliktfylt Rick blir, desto mer interessant blir han som figur.
Andrew Lincoln spiller ut hans frustrasjoner med en overbevisning som lar meg virkelig kjenne på bitterheten som tærer på han innenfra.
Det ser ut til at det blir enda mer fokus på forholdene i gruppa denne sesongen.
Første episode etablerer statusen for de forskjellige relasjonene.
Det nyforelskede forholdet til Glenn og Maggie, det usikre og haltende forholdet mellom Carol og Daryl og sist, men ikke minst det vanskelige og vonde forholdet til Rick og Lori.
Dette er likevel ingen såpeopera – dramaet er godt balansert av actionsekvenser og nervepirrende spenning i fengselets mørke korridorer.
Ny og tøff sverdsvingende dame
I slutten av sesong to ble Andrea separert fra resten av gjengen i dramatikken da de flyktet fra gården.
Det siste vi så av henne var da hun ble overfalt ev en død fyr i skogen og ble reddet av en mørkkledd skikkelse med katana og to kjeveløse zombier i bånd.
I første episode får vi endelig møte Michonne, den hardbarka dama som reddet henne.
Den relativt ukjente Danai Gurira spiller den ensomme vandreren som tydeligvis klarer å holde hodet kaldt når zombiene blir for nærgående.
Vi blir ikke særlig kjent med henne i sesongpremieren, men det kommer frem at hun og Andrea har utviklet et vennskap over vinteren.
Det er deilig å endelig se en skikkelig tøff kvinne i The Walking Dead, og jeg gleder meg til å få en innføring i hvilke ferdigheter Michonne har med samuraisverdet.
Gled deg til fortsettelsen!
Denne smakebiten på sesong tre av The Walking Dead gir meg virkelig lyst på mer.
Det er et godt stykke mellom hver serie som serverer tidenes best lagde zombier kombinert med en spennende historie og gode rollefigurer.
Andre sesong av The Walking Dead var til tider litt treg og på et punkt var håpet om noe bedre den eneste grunnen til at jeg fortsatte å se.
Sesongen tok seg heldigvis opp mot slutten og hvis sesong tre fortsetter så forrykende som denne første episoden lover, så har vi en virkelig spennende høst i møte!
Anmeldelsen er basert på den første episoden av sesongen.
The Walking Dead ser du på Fox Crime torsdager klokken 21.55.
|
000133 | train | 5 | screen | 12 | 11 | 2,012 | U. S. Marshall Givens har mista grepet, men <em>Justified</em> er fortsatt like sylskarp. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Justified S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/justified-s03 | Justified S03
U.
S. Marshall Givens har mista grepet, men Justified er fortsatt like sylskarp.
Når den moderne western-historien Justified nå er tilbake på TV-skjermen i tredje sesong, er det fortsatt med sylskarp dialog i fokus at serien forteller om U.
S. Marshall Raylan Givens.
Siden Raylan fikk litt hard medfart i forrige sesong er ikke han like på lenger, men rollefiguren er kanskje enda mer interessant, og Timothy Olyphant spiller fortsatt like strålende.
Har mista grepet
Justified tar oss med til småbyen Lexington i Kentucky, der den tøffe U. S. Marshall Givens jobber med å fakke hardbarka kriminelle som lovens lange arm.
Da vi forlot Raylan i andre sesong hadde han blitt skutt og han hadde nettopp funnet ut at ekskona Winona (Natalie Zea) var gravid med hans barn.
Tredje sesong fortsetter der den forrige sesongen slapp.
Vi møter en Raylan som sliter med å komme i form etter skuddskaden, som hemmer skuddarmen hans, og Reylan er ikke bare fysisk skadet, det virker også som at han ikke er på topp psykisk sett.
Han har begynt å miste grepet og gjør flere feil vi aldri ville forventet av den Raylan vi har blitt kjent med gjennom sesong en og to.
Siden han og ekskona har funnet tilbake til hverandre igjen, og i tillegg har et barn på vei, har Raylan mer å miste enn noen gang.
Det er kanskje også en av grunnene til at han ikke er like rask på avtrekkeren som før.
Iskald skurk
Timothy Olyphant spiller fortsatt som han er født for rollen, og Walter Goggins er fortsatt skremmende god som sleipingen Boyd Crowder, som har planer om å ta over som kongen for marihuana-handelen i området, tidligere drevet av dopdronninga Mags Bennet (Emmy-vinner Margo Martindale), som sjekket ut i forrige sesong.
Det er imidlertid flere som har planer om å overta den tittelen.
Storkaren Robert Quarles, spilt av Neal McDonough (Band of Brothers, Medical Investigations, Captain America: The First Avenger), har planer om å ta over styringa i hele østre Kentucky.
Med sine isblå øyne har Neal McDonough en spesiell evne til å spille kynisk og kald skurk, og basert på de to episodene jeg har sett kommer han til å gjøre en god jobb som hovedskurken i sesong 3 av Justified også.
God underholdning
Det gjelder å holde ørene åpne og følge med på praten når du ser Justified, og sesong tre er ikke annerledes.
Serien drives fortsatt fremover av velskreven dialog, som skuespillerne leverer på overbevisende sett.
Nyanserte rollefigurer gir mer dybde til historien, og bidrar til at Justified blir en underholdende etterforskningsserie i herlig moderne westernstil.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
Justified ser du på Viasat 4, mandager klokken 00.00.
|
000134 | train | 5 | screen | 4 | 12 | 2,012 | En velskrevet dramaserie som det er verdt å følge med på! | nb | p3 | Marte Hedenstad | Nashville S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/nashville-s01 | Nashville S01
En velskrevet dramaserie som det er verdt å følge med på!
Når Oscar-vinneren Callie Khouri, manusforfatteren bak Thelma & Louise, lager TV-serie om country oppstår det søt musikk.
Nashville er en fin blanding av fine countrymelodier, drama og intriger, og dette kan være denne TV-sesongens beste nykommer på skjermen.
Etter å ha sett de første episodene i serien kan jeg konstatere at Nashville er en lovende dramaserie, og jeg gleder meg til å se fortsettelsen.
Generasjonskrig
Nashville tar oss med til countryhovedstaden i USA, der Rayna Jaymes, spilt av Connie Britton (Friday Night Lights, American Horror Story), regjerer som dronningen av country.
Med 20 år i bransjen har hun vært en udiskutabel stjerne i en årrekke, men Rayna begynner å dra på åra, stjernestatusen har så vidt begynt å falme, den nye plata selger ikke og Rayna spiller konserter for halvtomme saler.
For å promotere det nye albumet uten å gå i minus økonomisk, vil Raynas plateselskap at hun skal turnere sammen med den unge nye countrystjerna Juliette Barnes (Hayden Panettiere), men de to ender i stedet opp som bitre rivaler.
Rayna vil ikke assosieres med en tyggegummi-country-pop-artist som kun spiller på sex, mens Juliette ikke er spesielt begeistret for det hun ser på som en avdanka countrydronning som har mista grepet.
Det brygger opp til full diva-krig når begge vil ha gitaristen Deacon Claybourne (Charles Esten), Raynas tidligere elsker og låtskriverkompanjong, med på sin turné.
Dette er kjernen i handlingen i Nashville.
I tillegg veves den politiske karrieren til Raynas mann, økonomisk trøbbel, og Raynas problemer med sin kontrollerende far, inn på en smart måte.
Kontrasten mellom glitteret og showet på scenen, til det som foregår i kulissene når sceneteppet er gått ned, er stor.
Nyanserte rollefigurer
Liker du ikke countrymusikk, sier du?
Jeg tviler på at det har noe å si for om du kommer til å like Nashville eller ikke.
Serien handler ikke så mye om musikken, som om menneskene bak den – det er rollefigurene, ikke musikken som er i fokus.
Selv om både Rayna og Juliette begge er klisjéfylte rollefigurer, den falmende stjerna som klamrer seg til suksess og den sexye nykommeren som ligger seg til topps, så er de også nyanserte figurer som det er interessant å følge med på.
Den promiskuøse og utspekulerte Juliette, gjør det hun må for å nå sine mål, men vi får også se en mer sårbar side av henne som viser at det faktisk er en virkelig person under alle paljettene.
Rayna fremstår som en beinhard dame som har vært i bransjen lenge, men vi ser også at det ligger mange vanskelige valg i livet bak suksessen.
Siden serien gidder å bruke tid på å vise at det er mer ved figurene enn det vi først ser, så er det et godt grunnlag for karakterutvikling her og det skal bli spennende å se hvor denne utviklingen tar serien.
Callie Khouris manusarbeid er gjennomført bra, og derfor har jeg tro på at serien kan bli et TV-drama det er verdt å følge med på i tiden fremover, så lenge den unngår å tråkke altfor dypt ned i klisjémyra den sirkler rundt.
Ekte musikkglede
Så –synger skuespillerne selv?
Ja, det gjør de.
Nashville leverer et lydspor som består av en blanding av coverlåter og melodier skapt for serien, som skuespillerne leverer overraskende bra.
Panettiere har jobbet med musikk før og Britton skal ha jobbet med den legendariske musikeren og produsenten T-Bone Burnett for å få stemmen i stand.
Jeg er ikke i tvil om at det er en del autotune med i bildet her i tillegg, men slik er det jo med virkelige artister også.
Nashville promoteres som en serie om ekte musikkglede, og derfor kunne jeg ønske at serien inneholdt mer musikk.
Ja, jeg vet at Nashville er i en helt annen liga enn Glee, og at serien er laget for et helt annet publikum, men jeg savner å kunne drømme meg ihvertfall litt bort i lengre musikkinnslag.
Et høydepunkt er sidehistorien om den usikre servitrisen som viser seg å være en strålende låtskriver, og som opptrer på det lokale vannhullet på en åpen mic-kveld sammen med gutten som jobber i baren.
Sam Palladio og Clare Bowen er sukkersøte sammen mens de leverer en trist låt, sunget med sarte stemmer, men det er jo så fint.
Her føler jeg att kjærligheten for musikken virkelig kommer frem, og det er med denne historien vi får kommentaren om at musikken, det er "a piece of you that you're obligated to share".
Jada, la oss smøre på med et tykt lag sentimentalitet – det går helt greit, for det smaker jo ganske godt en gang i blant.
Music, it's a piece of you that you're obligated to share.
- Avery Barkley i Nashville.
Verdt å følge med på
Den første episoden i serien har mye å fortelle og mange figurer å introdusere og derfor er tempoet ekstremt høyt.
Det var mye som skulle fortelles, noe som ble litt slitsomt, og jeg følte at klippetempoet ikke passet inn i en TV-serie om countrymusikk.
Heldigvis har serien roet seg ned i den tredje episoden, slik at vi får tid til å puste mellom slagene, så ikke bli redd hvis du først synes det virker litt mye.
Nashville er absolutt en serie du kan kose deg med nå som vintermørket og kulda virkelig setter inn.
Ikke la deg skremme av de glamorøse, Frustrerte fruer-aktige promobildene som reklamerer for serien.
Diva-krigen til tross, her det ikke bare tullete intriger og overdreven drama, Nashville er faktisk mer enn det.
Anmeldelsen er basert på episode 1 og 3.
Nashville ser du på TV3 tirsdag, klokken 21.30.
|
000135 | train | 5 | screen | 6 | 12 | 2,012 | Andre sesong av <em>American Horror Story</em> byr på blod, gørr og grøss! | nb | p3 | Marte Hedenstad | American Horror Story: Asylum | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/american-horror-story-asylum | American Horror Story:Asylum
Andre sesong av American Horror Story byr på blod, gørr og grøss!
Et mørkt og dystert galehus der du kan høre de innsattes skrik gjennom veggene, en streng nonne som i all hemmelighet sliter med å tøyle sine lyster, en lege som liker å eksperimentere med den menneskelige kroppen.
American Horror Story:
Asylum smører tykt på med vante skrekk-klisjeer, men når det er gjort så bra som det er her, kan du bare kose deg med frydefulle grøss i sofakroken.
Andre sesong av American Horror Story er ikke like skremmende som den første, men her er det nok blod og gørr til at dette fortsatt ikke er en serie for sarte sjeler.
Samme folk, nye roller
American Horror Story:
Asylum er som sagt sesong to av American Horror Story.
Flere av skuespillerne fra den opprinnelige rollebesetningen dukker opp igjen, men nå spiller de helt nye figurer vi ikke har møtt før.
Asylum er nemlig en frittstående historie, som ikke har noe som helst med den første sesongen å gjøre.
Derfor er det kanskje litt forvirrende å se skuespillere som Jessica Lange igjen, men jeg lover deg at tidligere rollefigurer fort blir glemt.
Det tok ihvertfall ikke lange tiden før jeg ble sugd inn i denne vanvittige historien.
Fanget i et galehus
Året er 1964, vi befinner oss på Briarcliff psykiatriske sykehus, som nonnen Jude Martin (Jessica Lange) driver med hard hånd.
Hun har liten sympati for sine innsatte og påstår at mentale lidelser kun er en nymotens unnskyldning for begåtte synder.
Kit Walker, som er uskyldig siktet for en rekke brutale kvinnemord, inkludert mordet på sin egen kone, ankommer klinikken for å få en utredning av sin mentale helse.
Den lesbiske journalisten Lana Winters sniker seg inn for å ta en titt på morderen og skrive tidenes historie, men blir oppdaget av sjefsnonna Jude, som tvangsinnlegger henne på grunn av «syke seksuelle lyster».
Mental illness is the fashionable name for sin.
- Sister Jude Martin.
De uskyldige er altså nå fanget i dette galehuset, uten noen mulighet til å unnslippe, og vi får servert de klisjeene som finnes om psykiatrisk behandling i gamledager.
Elektrosjokkbehandling og fysiske avstraffelser er en selvfølge, og serien lar deg virkelig kjenne på skrekken det må være å bli innlagt på et sted som dette uten håp i siktet.
En ekte Frankenstein-doktor
Siden dette er en skrekkhistorie skjer det selvsagt mye rart i galehusets mørke rom.
Den rimelig spesielle legen Arthur Arden, spilt av James Cromwell, bedriver hemmelige eksperimenter på de innsatte.
Merkelig nok så dør pasientene hans tilfeldigvis av «behandlngen» hver gang, og han kremerer dem fort som fy, før noen får tatt en titt på likene.
Samtidig får han den unge, godtroende nonnen Mary Eunice til å sette ut mat til noen mystiske skapninger i skogen.
Er det selveste Dr. Frankenstein som er på ferde?
Siden Briarcliff er et galehus drevet an nonner tar det ikke lang tid før Satan selv kommer på besøk, og strenge søster Jude har selvsagt en hel haug med skjeletter i skapet, for ikke å glemme det røde undertøyet hun tar på seg når lysten etter den unge, kjekke presten blir for stor.
Gjør klisjeene bra
Som du skjønner så er denne brødskiva smurt så tykt med klisjeer at det regelrett renner nedover haka di som smelta smør når du prøver å spise den, men som alle som har fått nok av den forferdelige smaken på Vita Hjertegod har forstått, så er et tykt lag med ekte smør på brødskiva skikkelig godt!
Ja, American Horror Story:
Asylum er en eneste stor skrekk-klisjé du har sett hundre ganger før, men serien er så gjennomført at dette ikke er noe problem.
Ting tas helt ut i et forferdelig, men fantastisk sammensurium av blod, gørr og løse kroppsdeler, og hvis du er en skrekkentusiast er det vanskelig å ikke la seg underholde.
Serien har dessuten sterke spenningselementer, som gjør at jeg vil bli med videre og det er et element av krim her, i form av at Kit Walker ikke er den grusomme morderen han er anklaget for å være.
Hvem er den beryktede morderen «Bloody Face» og når vil han slå til igjen?
Kan det ha noe med Dr. Ardens eksperimenter å gjøre?
Slikt er det spennende å spekulere i.
God skuespillerstab
Skuespillerstaben må også ta en del av æren for at American Horror Story:
Asylum er så bra som det er.
Jessica Lange spiller strålende som beinhard nonne som ikke tolererer synd, men som selv sliter med skittene tanker, og James Cromwell skifter stødig mellom koselig lege som lovpriser kyskhet, og gal lege som vil kutte opp hjerner.
Jeg vil også dra frem Evan Peters, som spiller Kit Walker, som spesielt bra.
Hans smerte over tapet av kona og desperasjonen etter å komme seg ut, er til å ta og føle på.
La det gå kaldt nedover ryggen på deg
Jeg koste meg da jeg så American Horror Story: Asylum, men noen problemer har jeg med serien.
På starten av første episode befinner vi oss i nåtid, der et nygift par, på jakt etter spenning, tar turen til Briarcliff, som nå er en nedlagt rønne kjent for å være hjemsøkt.
Der blir bryllupsreisen litt mer rosenrød enn forventet når en fyr, som ser ut som Frankensteins monster, prøver å spise dem.
Med ujevne mellomrom blir vi hentet fra 1964 og til denne nåtiden, der vi opplever hva som skjer når folk forviller seg inn i det gamle galehuset.
Det er tydelig at denne delen av historien er lagt inn for å vise hvor forferdelig det kommer til å gå med søster Judes mentalsykehus, men dette føles overflødig og river meg ut av spenningen som historien fra 60-tallet har opprettet.
Jeg trenger ikke å få nåtiden trykt opp i trynet for å forstå at det kommer til å gå ad undas.
Heldigvis lar jeg meg ikke irritere så mye over denne tidsreisen at det ødelegger fullstendig.
For når vi befinner oss i Briarcliffs mørke korridorer på 60-tallet er American Horror Story:
Asylum full av herlige grøss, som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg.
American Horror Story:
Asylum ser du på FOX CRIME, torsdager klokken 22.50.
|
000136 | train | 5 | screen | 14 | 1 | 2,013 | Velskrevet, morsom og flau – andre sesong av <em>Girls</em> skuffer ikke. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Girls S02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/girls-s02 | Girls S02
Velskrevet, morsom og flau – andre sesong av Girls skuffer ikke.
Når Lena Dunham lager TV-serie om unge kvinner fulle av usikkerhet, som har problemer med å finne seg selv, blir resultatet strålende.
Girls er en herlig blanding av "feel good" og "feel bad", og byr på både morsomme og kriseflaue scener.
Lena Dunham fortsetter å imponere med sin sjarm og smarte humor i andre sesong av Girls.
Serien problematiserer selv den minste lille filleting i en ung kvinnes hverdag –her er det mye som er satt på spissen, men du vil du helt sikkert fnise litt for deg selv i sofaen over ting du kjenner deg igjen i.
Strålende manusarbeid
Serieskaperen Lena Dunham spiller hovedrollen i Girls.
Forfatterspiren Hannah lever sine glade tyveår i New York, der hun prøver å brødfø seg gjennom caféjobb og skriveoppdrag, mens hun arbeider på romanen som skal gjøre henne til "the voice of my generation", som hun sier.
Som i sesong én handler serien mer om livsproblemene til Hannah og venninnene hennes, enn om Hannahs forfatterskap, og vi blir servert kjærestetrøbbel, venninnekrangler og andre utfordringer på løpende bånd.
Det er stort sett trivielle spørsmål og problemstillinger som opptar jentegjengen, og dette kunne blitt slitsomt i lengden hvis det ikke hadde vært for Dunhams strålende manusarbeid.
Dialogen er skarp, merkelig, smart og morsom, og skuespillerne leverer replikkene med en troverdighet som er imponerende med tanke på alt det rare som kommer ut av munnen til noen av dem.
Rollefigurer som blant andre Hannah selv, Jessa, spilt av Jemima Kirke, og spesielt Shoshanna, den naive rikmannsjenta spilt av Zosia Mamet, er fulle av utsagn som ikke alltid henger på greip, men som jeg tror på at rollefiguren virkelig mener.
Godt skifte mellom komikk og følelser
I 2012 vant den førte sesongen Emmy for enestående casting for en komiserie, og skuespillertruppen i Girls har ikke blitt noe dårligere siden sist.
Lena Dunham er utrolig god på å skifte mellom hysterisk komikk og sårt følelsesliv.
Episoden der Hannah i ubehersket kokainrus og gul helsetrøye oppdager at hun er blitt forrådt av sin beste venn, er et godt eksempel på dette.
I tillegg til Dunham vil jeg trekke frem Jesmina Kirke sin prestasjon som den på utsiden sterke og selvsikre, men likevel svært usikre Jessa, som spesielt bra.
Samspillet mellom Dunham og Kirke gir sesongen noen av dens sterkeste scener.
Se traileren for andre sesong av Girls her!
Mye preik, lite dybde
Girls sender stadig et stikk i siden til selvopptatte jenter som mener hele verden dreier seg rundt deres egen navle.
Neida, Hannah er ikke selvopptatt, det er bare det at det meste Hannah snakker om handler om henne selv.
Gjennom hele sesong én av Girls jaktet Hannah på drømmemannen, men da hun endelig fikk ham skulle det vise seg at hun har angst for å binde seg, og denne angsten bærer hun med seg i sesong to også.
Det betyr at hun fortsatt har en hel haug problemer hun kan dele med sine nærmeste, og hun snakker hull i hodet, ikke bare på vennene sine i serien, men også på meg med all praten.
Blir denne dama aldri fornøyd?
Når det er like før jeg klikker på Hannah, og begynner å tvile på om Lena Dunham fortsatt er like skarp, kommer imidlertid en mer sårbar side av Hannah frem som avslører usikkerheten som ligger til grunn for mange av de tullete problemene hennes.
Jeg rekker akkurat å få sympati for henne igjen, før serien haster videre.
For tempoet i Girls er høyt, så høyt at vi bare har tid til å skrape i overflaten på det jentene i gjengen sliter med.
Jeg aner ofte at noe dypere ligger bak når en av jentene strever med noe som ved første øyekast kan virke trivielt, men serien tar seg ikke tid til å utdype det.
Hver gang vi kan skimte et glimt av alvor hopper vi lett videre til neste knull, kjæreste eller vanskelige forhold.
Girls er en svært ærlig serie på mange måter, derfor kunne jeg ønske den også turte å dvele lenger ved problemene som stikker dypere.
Likevel har jeg forståelse for at Lena Dunham ønsker å beholde den lettbeinte stemningen i serien, siden dette tross alt er en komedie.
Passende prisdryss
Første sesong av Girls skuffet under Emmy-prisutdelingen i 2012, da serien kun vant én av de fem nominasjonene den var nominert til.
På årets Golden Globe-utdeling gikk det heldigvis bedre med den velskrevne komedien.
Lena Dunham og co stakk av med prisene for beste TV-serie i kategorien komedie eller musikal, og beste kvinnelige skuespiller i en TV-serie i kategorien komedie eller musikal.
Tidspunktet for prisdryss over serien kunne ikke vært bedre - 13. januar var det premiere på HBO-seriens andre sesong i USA, og mandag er det premiere her til lands på C More og i HBO Nordic.
Da min kollega Maria Lindberg anmeldte den første sesongen i 2012 konstaterte hun at:
"Girls er en etterlengta serie for oss som driter i designklær og champagnebrunsjer på Upper East Side".
Akkurat det er er Girls heldigvis fortsatt, og serien er fortsatt ærlig, fortsatt flau, fortsatt morsom, varm og til tider sår.
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene i sesong 2 – jeg gleder meg til fortsettelsen!
Girls sesong 2 ser du på C More mandager klokken 20.30, eller når som helst i HBO Nordic.
|
000137 | train | 6 | screen | 18 | 1 | 2,013 | <em>The West Wing</em> sin vonde tvillingbror. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | House of Cards S01 E01-02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/house-of-cards-s01 | House of Cards S01 E01-02
The West Wing sin vonde tvillingbror.
Anmeldinga er basert på dei to første episodane.
2013 vert spennande for TV-seriesjåarar, og Netflix hopper tidleg uti med båe beina.
Med sin første heileksklusive serie vil dei rokke litt ved TV-verda, deriblant ved å leggje ut heile sesongen på ein gong den 1. februar.
Eg innrømmer gjerne at eg er svak for politisk spel, og manipulative meisterhjerner.
Men då skal dei sanneleg vere godt skrive òg.
Dette klarer House of Cards ypparleg.
Med Kevin Spacey i sentrum, David Fincher på regi, og manusforfattarar i verdsklasse, har serien foreløbig heva og sett lista for serieåret 2013.
Kynisk innpiskar
House of Cards sin første episode startar i desse dagar, på ein nyttårsfest i 2013 før Inauguration Day – dagen då presidenten vert teken i eid etter valet.
Francis Underwood (Kevin Spacey), ein kynisk innpiskar i kongressen, har hjelpt ein karismatisk TV-flink presidentkandidat til siger og ventar seg utanriksministerstillinga til gjengjeld.
Den får han ikkje.
Arbeidet hans på Capitol Hill vert dermed noko litt anna.
Underwood og hans apparat tek sikte på å senke den sitjande makta med politisk spel i beste Machiavellianske stil.
Han vert senter i ei stor maktkabal, som forsøker å behandle landets mektigaste som sjakkbrikker.
(Artikkelen held fram under bileta.)
Britisk opphav
Aller helst – iallfall kunstnarisk sett – ville nok Netflix og David Fincher ha ynskt at USA hadde fått ein ny president i år.
Den opphavlege serien kom idet Margaret Thatcher gjekk av som britisk statsminister, noko som gav ein ekstra dimensjon til forteljinga som først dukka opp i 1990.
I den britiske originalen heitte hovudpersonen Francis Urquhart, og vart syrleg spelt av Ian Richardson, som hovudsakleg vart kjend for eit utspekulert men herleg politisk vagt sitat:
– You might very well think that; I couldn't possibly comment.
I Storbritannia har setninga blitt litt som vårt norske «bob-bob, ikke sant?», ein replikk som lev vidare i språket lenge etter seriens slutt.
Fantastisk Spacey
Kevin Spacey følgjer i same ånd, men med ei herleg sørstatsdialekt.
Punktleg, syrleg, og med fullstendig kontroll over omgivnadene.
Å få fram så mykje kjensler med eit så kaldt ansikt er ei fantastisk styrke.
Velartikulert speler han seg ikkje berre gjennom den verkelege verda, men òg direkte til oss.
Med jamne mellomrom bryt han ut av handlinga, ser direkte i kamera, og sjarmerer oss med den same sylvtunga som han driv Washington med.
Eit herleg grep som kan verke uvant, men som alt frå første scene gir ekstra tyngde til Underwood sine handlingar.
Folk som er allergiske mot såkalla Sorkinisms – replikkar som er så skarpe at folk i den verkelege verda eigentleg ikkje burde klare å seie dei – kan kanskje reagere sameleis her.
På eit tidspunkt omtalar han kona si på følgjande vis:
– Eg elskar ho som haiar elskar blod.
Ifølgje Netflix sjølv er den største likskapen mellom opphavet og den nye serien i første episode, før amerikanarane så går vekk frå den opptrakka stien.
Om du kan sjå den britiske utan fare for spoilers skal eg derimot ikkje garantere.
Mørkt og dystert
Manusforfattar Beau Willimon held fram i same stil som har gjorde med fjorårets Maktens menn.
House of cards penser litt innpå same feltet – det ekstreme arbeidet for å dysse ned og løfte opp rykte og hendingar for å fremje si eiga sak.
Eg skal ikkje ein gong forsøke å begi meg ut på introduksjonar av alle karakterane.
Basert på karakterrikdommen i dei to første episodane har eg neppe sett alle enno, og basert på Willimons tidlegare arbeid har nok absolutt alle har ein agenda, sjølv om dei kanskje ikkje er like openbare i starten.
I dei to første episodane byggjer Underwood opp eit spel som er imponerande, og i Finchers regi vert det heile framsynt i eit kaldt og mørkt Washington som speglar Underwoods sinn.
Fincher kan dette med å trekke fram éin person og byggje verda rundt den.
Ei scene der Underwood avleverer slutten av replikken sin med ansiktet i totalt mørkre gav meg frysningar.
Djupe basstonar vert nytta for å underbyggje stemninga når Underwood set i gang.
Lat oss berre håpe at historia vert like sterk både audielt og visuelt sett når andre regissørar enn Fincher tek over stolen.
(Artikkelen held fram under bileta.)
Når korthuset fell
Eg kan av naturlege årsaker ikkje konkludere om heile sesongen basert på det eg har sett.
Men oppbygginga legg opp til store maktintrigar og eit spel ikkje heilt ulikt det ein allereie har sett i Kelsey Grammer-serien Boss.
Og eg elskar det.
Eg gler meg til å sjå når seriens metaforiske korthus til slutt kjem til å falle.
Noko av det mest interessante er korleis sjåarane takler det å kunne sjå ein heil sesong av noko heilt nytt samtidig.
Vil spenningsbyggjinga frå veke til veke fungere på same vis når alt kjem samtidig?
Vil lunsjdiskusjonane i kantina dele folk inn i kor mange episodar dei har orka å sjå samtidig?
Vel, det gjenstår å sjå.
Foreløbig kan eg berre anbefale House of Cards på det varmaste, dette er ein maktdemonstrasjon frå Netflix.
Anmeldinga er basert på dei to første episodane.
House of Cards kjem eksklusivt til alle Netflix-regionane – òg Noreg – den 1. februar.
Oppdatert, 13. februar:
House of Cards vil etter kvart kome i «fysisk form» (DVD) til heimemarknaden etter kvart (ingen dato satt), og er innkjøpstilgjengeleg for TV-kanaler stader der Netflix ikkje er – til dømes store deler av Europa.
|
000138 | train | 2 | screen | 24 | 1 | 2,013 | Hr. Hovedrolle, du må gjerne dø for min del | nb | p3 | Maria Lindberg | Banshee S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/banshee-s01 | Banshee S01
Hr.
Hovedrolle, du må gjerne dø for min del
Figurene vi møter i tv-serier har blitt såpass virkelighetsnære, spennende og varierte, at man skulle tro at enhver serieskaper tok seg tid til å se på noen av disse som inspirasjon når man lagde en ny tv-serie.
At hovedrollen i Banshee ikke ser ut til å være annet enn en grunn drittsekk uten formildende eller attraktive trekk virker derfor utrolig rart.
En slem rollefigur som samtidig kan være en man heier på, må begynne å bli et såpass etablert element i tv-serier at det snart er noe man kan ta studiepoeng i på diverse humanistiske fakulteter.
Jeg begynner derfor å lure på om skaperne av Banshee har sovet seg gjennom 10 år med tv-serier og figur-utvikling, og gått glipp av hvor mye seere elsker menn som Tony Soprano, Dexter, Al Swearengen eller Eric Northman, for Lucas Hood er definitivt ikke en mann av samme kaliber.
Hvorfor, Lucas?
Seriens hovedperson (Antony Starr) sniker seg inn i småbyen Banshee for å oppsøke ekskjæresten som han tidligere utførte et diamanttyveri sammen med, et tyveri som gav ham 15 år i fengsel.
Han oppdager at diamantene er borte og kjæresten har gått videre uten ham, og stjeler derfor identiteten til byens nye sheriff som dør etter et barslagsmål, for å finne ut om det egentlig er noe for ham i Banshee, og for å fortsette jakten på byttet etter diamanttyveriet.
I løpet av de to første episodene virker det derimot som om han blir i byen for å spionere på ekskjæresten mens han får utløp for et brusende behov for slåssing og skyting.
Man oppfatter ikke Lucas som en fyr som gjemmer seg når han er redd, heller ikke som usikker eller bortkommen, men det er vanskelig å vite.
Han kommuniserer egentlig ikke så mye, og det er jo litt dumt når du er en hovedperson i en tv-serie.
Slemmingen og tøffingen
Gjennom de to første episodene blir vi også introdusert for følgende bukett av biroller.
- Ekskjæresten Carrie ser ikke ut som om hun er en dag over tredve, noe som gjør det vanskelig for meg å tro på at hun var en mestertyv for 15 år siden.
Hun spilles av Ivana Milicevic som jeg stort sett kjenner igjen fra rollene som pen dame/modell/russisk pen dame/russisk modell.
Hennes tilstedeværelse gir meg ikke frysninger, men er heller ikke så stiv eller umenneskelig at man kan holde det mot serien.
- Deva, dattera til ekskjæresten, 15 år, opprørsk og typisk rusglad tenåring som kommer til å rote seg borti masse farlig som Lucas må redde henne fra.
- Kai Proctor, slem forretningsmann som eier hele Banshee, men som liker seg best i slakteriet sitt (skummelt slakteri) eller i villaen sin hvor han har slemme hunder som biter de dumme pøblene hans.
Han har også horer som står klare til å suge ham når han kommer hjem sånn at vi kan studere jesus-tatoveringa han har på ryggen.
Hvor er den høyryggede lenestolen og den hvite katta?
- Sugar Bates, tidligere bokser og nå bar-eier.
En av de få som vet at Lucas er en lurendreier (Token black guy-alarm).
- Siobhan Kelly, politi og kollega til Lucas.
Veldig tøff, blir introdusert ved at hun moser fjeset til en junkie i et bord mens hun roper "shut up!".
- Job, Lucas' "fixer guy", en transe-aktig og motegal frisør som egentlig er superhacker og mestertyv-hjelper.
Ingen av disse figurene er spennende, ingen trigger nysgjerrigheten eller empatien hos seeren, og de står kun igjen som et oppkok av forventede personlighetstrekk ved de ulike rollene de skal fylle.
Hva har du gjort her, Alan Ball?
Plottet, i den grad det finnes, dras i stykker av en rekke hendelser som bidrar mer til å få Lucas til å virke som en skyteglad idiot enn å skape spenning og nysgjerrighet som drar oss videre i historien.
Jeg skjønner ikke hva som skal være spennende her, og det hjelper ikke å dra på med sex og vold, noe HBOs søsterkanal Cinemax tydeligvis har ment skal være en viktig ingrediens i serien.
Skuespillerprestasjonene i serien er ikke utprega ille, og både Anthony Starr (Lucas) og Frankie Faison (Sugar) gjør så godt de kan med det lille de har fått å spille på.
Det som kanskje irriterer meg mest med serien er hvordan den selges inn som at den er "laget av True Blood-skaperen".
Manusforfatterne David Schickler og Jonathan Tropper har hverken skapt eller skrevet True Blood.
Det har derimot Alan Ball, som er kreditert som "executive producer", en rolle som gir rom for både nærgående detaljstyring og distansert kontraktskriving.
I dette tilfellet tipper jeg Ball har gjort sistnevnte.
Det er lite i Banshee som får meg til å tenke på de mesterlige dialogene i Six Feet Under eller de kuriøse og elskverdige figurene fra Bon Temps i True Blood.
Det skal sies at denne anmeldelsen er basert på de to første episodene i serien.
Det kan ta seg opp, eller det kan fortsette å være like uoriginalt og kjedelig som de to første episodene.
Gi gjerne lyd fra dere i kommentarfeltet om noen ser fortsettelsen.
Det kommer ikke jeg til å gjøre.
|
000139 | train | 4 | screen | 24 | 1 | 2,013 | En trivelig serie, som prøver litt for hardt. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Wedding Band S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/wedding-band-s01 | Wedding Band S01
En trivelig serie, som prøver litt for hardt.
Det lover ikke godt når en serie er kansellert før den rekker å bli vist på fjernsyn her til lands.
Når det skjer er det ofte ikke grunn til å ofre serien noe tid i det hele tatt.
Det ble kun én sesong av den amerikanske komiserien Wedding Band, før selskapet TBS tok den av plakaten, men det er synd, for denne lettbeinte serien er et trivelig innslag i tv-hverdagen.
Fire kompiser, mange bryllup og et band
Som du kanskje har skjønt av navnet så handler Wedding Band om et band som spiller i bryllup.
De fire kompisene, Tommy, Eddie, Barry og Stevie, bruker all fritiden sin på spillejobber på konfirmasjoner, bar mitzvaer og selvfølgelig bryllup, med bandet «Mother of the Bride».
Gutta har spesialisert seg på å ikke bare spille bra, men på å gjøre kvelden så minneverdig som mulig, og kanskje ta med seg en dame eller to hjem når de går også.
Brian Austin Green, kjent fra Beverly Hills 90210, spiller hovedrollen som vokalistkjekkasen Tommy, som kommer i trøbbel når bandet skal spille i bryllupet til hans gamle flamme.
Harold Perrineau fra LOST spiller Stevie, den nye fyren i bandet, og deretter har vi Peter Cambor og Derek Miller i rollene som familiemannen Eddie og supernerden Barry.
Skuespillerne har en god kjemi seg imellom og det er lett å tro på at dette bare er en kameratgjeng som en eller annen gang hadde en god idé om å starte et band.
Se en bakomvideo om hvordan bandet ble til her:
Prøver for hardt
Wedding
Band er en komiserie, men den er ikke så morsom som den ønsker å være.
Scenene som åpenbart er laget for å fremkalle latterkuler hos publikum virker påtvungne, som om alle de involverte prøver litt for hardt.
Et eksempel er når Tommy ved et uhell skyter en champagnekork i puppen på bruden, sin tidligere kjæreste Ingrid, slik at lufta går ut av den falske puppen hennes.
Det er litt for simpel humor til at jeg gidder å le av det, og når det i tillegg er for langt mellom poengene som faktisk er gode,så svikter serien som komedie.
Enkel underholdning
Tross feilslått komikk er Wedding Band likevel en trivelig serie, rett og slett på grunn av den gode kjemien mellom Green, Perrineau, Cambor og Miller.
Jeg blir i godt humør av samspillet mellom dem.
Skuespillerne skal visstnok ha brukt en måned før innspilling bare på å «jamme» sammen, og det høres, for Mother of the Bride kunne lett ha vært et ekte band, og det er når gutta står på scenen at magien skjer.
Mother of the Bride har sin egen vri på kjente låter ut i fra hvordan type bryllup de spiller i.
Jeg elsker for eksempel countryversjonen deres av «I Will Survive», og når de øver på New Radicals sin klassiker «You Get What You Give» storkoser jeg meg i sofaen.
Wedding
Band er lettbeint og enkel underholdning som du kan slappe av med.
«Feel good» er stikkordet for denne serien.
Ikke forvent deg intelligent humor du kan le deg støl av, men forvent deg trivelige øyeblikk du kan smile av.
Jeg har kun sett den første episoden i serien, men kommer nok til å følge litt med på Wedding Band, som du kan se på TV3, torsdager klokken 22.30.
|
000140 | train | 4 | screen | 12 | 3 | 2,013 | En søt TV-serie, med akkurat passe mengde hjertevarme. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Go On | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/go-on | GoOn
En søt TV-serie, med akkurat passe mengde hjertevarme.
Med humor og eksentriske rollefigurer skal serien Go
On prøve å sjarmere seg inn på norske TV-seere denne uka.
Og jeg blir ikke overrasket om serien klarer det, for trivelig er stikkordet når Friends-stjerna Matthew Perry dukker opp i TV-ruta med denne dramakomedien.
Den spesielle terapigruppa
I Go
On spiller Matthew Perry radiosportsankeren Ryan King, som prøver å komme seg videre i livet etter kona sin død.
Vi møter Ryan en måned etter at kona hans gikk bort, når han er overbevist om at han er klar for å komme tilbake på jobb.
Sjefen hans finner imidlertid fort ut at Ryan er alt annet enn klar og insisterer på at han må gå i sorgterapi først.
Terapigruppen til Ryan består av en gjeng spesielle mennesker, som alle har sitt å stri med, som for eksempel Sonia, som ender opp med huset fullt av katter etter at hun dumpet kjæresten, eller den blinde, koselige mannen George som drasser rundt på alt han har av verdi i frykt for å bli rana.
Gjennom terapigruppen legger serien opp til merkelige problemer og artige hendelser, som vi får etter hvert som vi blir introdusert for de forskjellige gruppemedlemmene.
Se traileren for Go
On her:
Finner ikke opp kruttet
Jeg har kun sett de første to episodene av Go On, men jeg kan likevel konstatere at serien ikke akkurat har funnet opp kruttet.
Det ser ut til at komedien opererer etter den typiske oppskriften som tar for seg én problemstilling eller ett problem i hver episode og lager humor rundt det, mens en tynn rød tråd, i dette tilfellet Ryan sin sorgprosess, binder det hele sammen.
Dette er en enkel måte å bygge opp en serie på, men det fungerer helt greit når det er snakk om et komidrama som dette.
Søt serie med hjertevarme
Med Go
On forsøker Matthew Perry, og serieskaper Scott Silveri (Friends), seg på den samme, bittersøte humoren som Laura Linney klarte så godt i rollen som kreftsyke Cathy i The Big C.
Serien får det ikke like godt til, noe som kanskje kommer av at Go
On lener seg mer på humoren enn på det såre slik The Big C gjør, men Matthew Perry spiller absolutt bra som en mann som har mistet holdepunktet i livet og forsøker å komme seg på bena igjen.
I sin ensomme og litt patetiske tilværelse er Ryan et godt eksempel på at alle må finne sin egen måte å takle sorg på.
For eksempel får han assistenten til å sende ham sms-meldinger etter jobb, fordi han i sin ensomhet trenger å vite at det er noen der ute som tenker på ham.
Go
On holder seg i trygt farvann og tør ikke å tråkke over linja for hva som er greit å tulle med, men ikke alle serier behøver å være grensesprengende.
Dette er trygg, men trivelig TV-underholdning, som er lett å fordøye for den gjengse TV-titter.
Skaperen av Friends, Scott Silveri, har sammen med Matthew Perry laget en søt TV-serie med nok morsomme øyeblikk og akkurat passe mengde hjertevarme.
Go
On ser du på TV3, tirsdager klokken 22.30.
|
000141 | train | 4 | screen | 17 | 3 | 2,013 | Kevin Bacon tek styringa i kampen mot ein armé av seriemordarar. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | The Following S1 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-following-s1 | The FollowingS1
Kevin Bacon tek styringa i kampen mot ein armé av seriemordarar.
Eg tipper at tv- og filmsjåarars store fascinasjon for seriemordarar det siste århundret kjem til å ende opp som ei eller anna antropologisk fallitterklæring over sivilisasjonen vår om nokre tusen år.
I The Following vert vår «glede» over å sjå altfor intelligente mennesker planleggje og utføre «perfekte» forbrytingar teken til eit høgdepunkt – iallfall reint mengdemessig.
Kvaliteten er ikkje på same toppnivå, men historia har nokre effektive grep som gjer den vanskeleg å slå av.
Og Kevin Bacon har endeleg fått sin eigen tv-serie!
Karismatisk seriemordkultleiar
Ryan Hardy – spela av Kevin Bacon – speler ein alkoholisert eks-FBI-agent som vert henta attende til tenesta når hans «kvite kval» – seriemordar Joe Carroll – rømmer frå fengselet.
Tidlegare var Carroll ein karismatisk universitetsprofessor som drap 14 unge jenter i ly av å forelese om Edgar Allan Poe.
Han har forsvunne langt inn i eit gotisk, morbid kunstunivers – og er spesielt oppteken av auger.
Men overraskande nok let Carroll seg fange igjen kort tid etter han rømmer.
Det viser seg at han nytta tida i fengselet til å rekruttere følgjarar på internett – følgjarar som er minst like begeistra for godt planlagde mord som han sjølv er.
Dermed kan han lene seg tilbake, og følgje den fanatiske fansen sine gjeremål frå bak murane.
Avhengig av å gå vekk frå klisjeane
Manusforfattar er Kevin Williamson – mannen bak 90-talsskrekkfilmane Skrik og I know what you did last summer – og i serien forsøker han å leike med skrekksjangeren i ei form for metaforteljing.
Målet for Joe Carroll er nemleg å skrive ei bok, og slik fullføre Edgar Allan Poes siste verk.
Dette gjer han ved å setje seg sjølv i rolla som skurken, og Hardy som helten.
Kanskje er det Williamsons forklaring på kvifor nokre av figurane går litt i klisjéfella?
Den herja helten – flott spelt av Kevin Bacon – mot den karismatiske seriemordaren (som sjølvsagt er britisk), ein har sett det før.
Det nye er måten han handterer seriemordarens kultistar.
For med Carroll i fengsel igjen er han avhengig av at lakeiane hans utfører arbeidet for han.
Dermed slepp ein tradisjonell katt og mus-leik, og vår helt vert avhengig av å halde augo og sinnet opent.
Sterke bileter og situasjonar
Ein gong måtte jo nettverkskanalane som Fox følgje etter kabelkanalane som HBO og AMC.
For dette er meir valdeleg og sterkt, og mindre humorfylt, enn den jamne Criminal Minds-serie.
Samtidig tek den ikkje mogelegheita til å late seg vere så djup som Dexter på sitt beste.
Situasjonar som ein ihelpint hund (sterkt Se7en-inspirert), og ei kvinne med overraskande bruksområder for ei ishakke, er rystande, men ikkje særleg meir.
Hittil prøver dei ikkje å seie noko om valdens påverknad på mennesker, eller kanskje til og med seie noko om korleis Carroll klarte å samle følgjarar så lett.
I tillegg ser eg for meg at Williamson litt for raskt kan ty til «Hah, du hadde ikkje venta at denne personen var i Carroll-kulten, hadde du vel?» kvar gong han skal overraske.
Det fungerer fint med skjulte muldvarpar så langt, men kan bli slitsomt i lengda.
Lovande sidehistorier
Det er liten tvil om at Kevin Bacon er eit godt val som hovudmann.
Han har både utsjånaden og skodespelereigenskapene til å spele ein sliten helt av dette slaget.
Purefoys' Carroll-skikkelse klarer å halde på spenninga, men burde kanskje lene seg mindre på Hannibal Lecter (ingen er vel som Anthony Hopkins).
The Following er intenst, og fylt med nok bråstøkkar for dei som elskar slikt.
Premisset med dei mange seriemordarane er lovande, og gode figurar kan bringe dynamikk til ein serie som – om den berre hadde hatt éin skurk – raskt kunne ha blitt langdryg.
I ein av seriens første subplott er det eit trekantdrama som held spenninga.
Valorie Curry – som du kanskje kjenner som ansiktet og stemma bak Kara – gjer ei forurolegande framføring som ein av Carrols fremste fans.
Om det vert meir av slikt kan The Following verte noko det er verdt å – orsak ordspelet – følgje vidare.
Om dette skulle vere noko for deg, sjå fram til ein andre sesong, Fox fornya den nettopp.
The Following har premiere på TVNorge i kveld, 17. mars, klokka 22.00
|
000142 | train | 6 | screen | 26 | 3 | 2,013 | Kvalitet – og Kristofer Hivju, er stikkordene for tredje sesong av <em>Game of Thrones</em>. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Game of Thrones S03 E01-02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/game-of-thrones-s0-3e01-02 | Game of Thrones S03 E01-02
Kvalitet – og Kristofer Hivju, er stikkordene for tredje sesong av Game of Thrones.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene av sesong 3.
Maktkampen om jerntronen fortsetter når vi tar turen tilbake til Westeros sine syv kongeriker i tredje sesong av Game of Thrones.
Nå tilspisser intrigene seg, vår kjære favorittdverg er ute i hardt vær og serien tar en mørkere vending, for som vi alle vet:
«winter is coming».
Det kan være lurt å se de siste episodene av andre sesong på nytt nå før du begynner på sesong tre, for du bør ha hendelsene fra forrige sesong friskt i minne for å holde tritt med hva som skjer.
Det er mange nye rollefigurer å holde styr på, så her gjelder det å ha tunga rett i munnen.
Kaster deg ut i historien
Første episode kaster ikke bort noe tid på å sette seeren inn i hva som har skjedd tidligere, men fortsetter historien der andre sesong slapp.
Kong Joffrey og Lannister-klanen klamrer seg til tronen og makta i Kings Landing, mens Tyrion Lannister blir mørkere til sinns etter hvert som det blir tydelig akkurat hvor uønsket hans eksistens er.
Rob Stark fortsetter sin krig og hevntokt lenger nord, mens Jon Snow går bak fiendens linjer «beyond the wall».
Og i øst vokser Daenerys Targaryen sine drager seg store, mens hun kjøper seg en hær av slaver hun skal erobre Westeros med.
De forskjellige historielinjene veves sammen på en god måte, med en fin flyt i vekslingen mellom dem.
If Mance Rayder likes you, you'll live another day.
- Ygritte til Jon Snow.
Hivju er som født for rollen
Det er ingen tvil om at Game of Thrones er en av de mest imponerende produksjonene seriemesteren HBO noensinne har produsert.
Dette er det nærmeste vi kommer Ringenes Herre på fjernsyn og med tredje sesong av serien fortsetter festen av storslåtte sett, kostymer og omgivelser.
Som i de foregående sesongene er det likevel de interessante rollefigurene og den enestående ansamlingen av skuespillere som gjør inntrykk i tredje sesong av Game of Thrones.
Serien utvider rollegalleriet med en rekke nye, gode rollefigurer.
For oss i Norge er det spesielt morsomt å se Kristofer Hivju i rollen som Tormund Giantsbane, wildlings-lederen Mance Rayders høyre hånd, og han er en svær kriger med en spøkefull tunge.
Med sitt store skjegg og ville utseende er Hivju som født for rollen, men det er gøy å se at det er mer enn utseendet som er på plass for Hivju.
Han gir Giantsbane en grov røst som passer rollen godt, og et inntrykk av at Tormund er en farlig mann, samtidig som han har glimt i øyet.
Imponerende rolleprestasjoner
Arya Stark, spilt av Maisie Williams, er ei tøff lita jente som er en av mine favorittfigurer i serien.
På flukt fra grusomhetene som utspilte seg i Harrenhal møter hun mange interessante figurer på sin vei i sesong tre, blant annet Thoros of Myr, en R’hllor-prest som er mer opptatt av damer, alkohol og slåssing enn å være gudfryktig.
Den britiske komikeren Paul Kaye spiller Thoros, som er et medlem av the Brotherhood Without Banners, en gruppe fredløse som jobber mot Lannister-klanen, og Kaye gjør Thoros til et gøyalt innslag i sesongen.
Ciarán Hinds (Rome) som Mance Rayder og Diana Rigg som Lady Olenna Redwyne er andre nye ansikter jeg likte godt, men jeg lot meg spesielt imponere av Thomas Brodie-Sangster, som spiller Jojen Reed, den synske gutten som kommer til å hjelpe Bran Stark med å utvikle seg denne sesongen.
Brodie-Sangster, som er mest kjent fra Love Actually er trygg og selvsikker i rollen som den alvorlige Jojen, og er svært troverdig som en slags læremester for Bran.
Jeg likte ham umiddelbart og gleder meg til å følge med på hvordan Brodie-Sangster presterer utover i sesongen.
KVALITET
To episoder er kun en liten smakebit på den tredje sesongen av Game of Thrones, og jeg har ikke blitt introdusert for alle de nye rollefigurene enda.
Som fan av bøkene vet jeg imidlertid hva som kommer til å skje og det er mye som skal utspille seg på TV-skjermen som jeg gleder meg til å se.
Så langt er det uansett helt klart at også tredje sesong av Game of Thrones er velskrevet, velspilt og veldig, veldig spennende.
Game of Thrones ser du på C More mandager klokken 20.00, eller når som helst hos HBO Nordic.
|
000143 | train | 4 | screen | 10 | 4 | 2,013 | Meir ein hyllest til «Twin Peaks» enn «Psycho». | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Bates Motel S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/bates-motel-s01 | Bates Motel S01
Meir ein hyllest til «Twin Peaks» enn «Psycho».
(Anmeldinga er basert på dei tre første episodane.)
Det er gjort mykje rart i kjølvatnet av Hitchcock-filmen Psycho.
Skrekkfilmen frå 1960, om ei ung kvinne som tek inn på eit landevegsmotell med ein litt shady eigar har ført til tre – 3 – dårlege oppfølgjarar, der Anthony
Perkins speler i ei eller anna form i alle – som mammagut og motellverten Norman Bates.
TV-serien Bates Motel vil i staden fortelje historia før filmen, då Norman var ung, og mora tek over det som seinare skal bli – nettopp – Bates Motel.
Men ikkje forvent etterkrigsstemning.
For å unngå å vere fanga i Hitchcocks univers, og for å fjerne seg litt frå den klassiske filmen, er serien sett til notida.
Gode hovudroller
Trass at det er USA anno 2013, og ikkje 1960, er det framleis mange kjende element.
Norman er framleis ein litt sosialt utilpass sjarmør, og mora hans styrer framleis livet hans – kanskje litt meir naturleg ettersom han no er 17 år.
Og på toppen av bakken bak Bates Motel er det eit særs gjenkjenneleg, gammalt, krokete hus.
I hovudrolla speler ein overraskande inspirert Freddie Highmore (Charlie og Sjokoladefabrikken), som må stride med både forholdet til si kontrollerande mor, samt heilt vanlege high school-utfordringar.
Highmore plukkar opp dei heilt riktige elementa frå Perkins rolle – spesielt blikket som skiftar frå blygt til intenst på ein augneblink.
Dette lover godt for den 21 år gamle skodespelaren i hans første storrolle sidan familiefilmen Spiderwick-krønikene i 2010.
Vera Farmiga kan vere minst like intens i rolla som hans mor, Norma, og skaper ei nerve som til tider får serien til å dirre som ein gitarstreng.
I sesongens første episode legg ho grunnlag for mykje av koplinga mot filmen, og samtidig mykje av forklaringa på Normans – korleis seier eg dette best ... – interessante forhold til mora si (nudge, nudge, wink, wink).
Bakteppet utviklar seg
Men første episode er ikkje den beste starten på serien, her verkar universet nesten å vere litt for drøymande.
Dei lokale jentene er nesten litt for ivrige på å ynskje Norman velkomen i gjengen.
Men han har tydelegvis ikkje berre ei sterk tiltrekkingskraft på det kvinnelege kjønn, han har òg ei evne til å finne mysterium – noko småbyen Fairvale er full av.
I dei to neste tek det seg opp, byen utviklar seg frå å vere eit flatt bakteppe til å bli ein litt Twin Peaks-aktig stad – den idylliske tømrarbyen med ei mørk underside.
Ved sidan av Normans utvikling til den figuren me kjenner er det tydeleg at det er byens mange mysterium som skal halde på merksemda vår.
For det er verken billege skvetthopp eller dei største horrorscenene Bates Motel fokuserer mest på (sjølv om dei finst, TV-serien går ikkje seint på kvelden utan grunn).
TV-serien har allereie fått klarsignal for ein andre sesong, og det er nok naturleg at historiene i småbyen vil stå meir i sentrum fram mot ein eventuell slutt på serien.
Men heilt Hitchcocksk er det ikkje
Forløparar – eller «prequels» om du vil – er i vinden, og i løpet av året kjem me òg til å få forhistoria til seriemordaren i Nattsvermeren i TV-form.
Allereie har me fått forhistoria til The Wizard of Oz, i Sam Raimis Oz:
The Great and Powerful.
Dersom du venter deg Hitchcockske vendingar kan du raskt bli skuffa.
Skaparane av Bates Motel har fleire gonger sagt at serien ikkje er direkte knytt til filmen – heller boka – og slik sett er det kanskje ei ulempe for serien å ha knytt seg opp mot ein legendarisk filmskikkelse.
Samtidig, etter tredje episode har eg lyst til å sjå meir.
Godt skodespel i kombinasjon med ein mystisk småby veg delvis opp for ein nesten litt for eventyraktig start på serien.
Og trass ei litt splitta personlegdom – frå manusforfattarar på så ulike ting som Lost og Friday Night Lights – har den teke tak i meg.
Og det er vel kanskje det ein mystisk serie som dette skal?
Første episode av Bates Motel starter på NRK3 i kveld klokka 22.25 (og 02.30).
(Anmeldinga er basert på dei tre første episodane.)
|
000144 | train | 4 | screen | 15 | 4 | 2,013 | Underholdende om et ungt universalgeni. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Da Vinci's Demons S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/da-vincis-demons-s01 | Da Vinci's Demons S01
Underholdende om et ungt universalgeni.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene:
Maktspill, vitenskap, sex og mystikk er tema når manusforfatteren for Christopher Nolans Batman-trilogi lager serie om Leonardo da Vinci.
Da Vinci’s Demons byr på spenning og underholdning, men serien er likevel et stykke unna kvalitetsserier som sammenlignbare Game of Thrones og Rome.
Eplekjekk vitenskapsmann
Da Vinci’s Demons er satt til Leonardo da Vincis unge år i Firenze i Italia på 1450-tallet, og følger hans liv og arbeide helt i starten av hans karriere som kunstner, vitenskapsmann og fritenker.
Da Vincis sene 20-år er for det meste udokumentert i historien, og det er denne perioden av livet hans David S.
Goyer tar utgangspunkt i når han vever en historie som nok er basert mer på fantasi enn virkelighet.
Vi befinner oss i Firenze på 1450-tallet.
Tom Riley spiller en 25 år gammel, eplekjekk Leonardo da Vinci som har stor tro på sin egen genialitet.
I motsetning til Vatikanet i Roma har han også tro på at kunnskap bør eies av alle, ikke kontrolleres og undertrykkes slik kirken gjør, og i håp om å beskytte Firenze fra Romas klør etablerer da Vinci seg som våpeningeniør for Lorenzo Medici, overhodet i familien som styrer Firenze.
Han får raskt Vatikanet på nakken, og livet som oppfinner, vitenskapsmann og kunstner begynner å bli farlig for da Vinci.
Vitenskap og mystikk
Da Vinci’s Demons blander maktspillet mellom Roma og Firenze og da Vincis vitenskapelige oppfinnelser med det mystiske og okkulte.
Når Leonardo møter en tyrkisk mann som er medlem av den hellenistiske mysteriereligionen Mithras-kulten, begynner merkelige ting å skje.
Tyrkeren forteller Leonardo om «The Book of Leaves», en eldgammel bok som inneholder svaret på universets mysterier, og det er nå opp til Leonardo å finne boken før Vatikanet finner den og stenger all kunnskapen vekk i arkivet sitt.
En annerledes Leonardo
Tom Riley spiller en Leonardo da Vinci som er alt annet enn det man forestiller seg at han skal være.
Han er sverdmester, bråkmaker og han røyker opium og drukner seg i vin for å få de mange ideene han har i hodet til å roe seg ned slik at han rekker å få dem ned på papiret.
At Leonardo da Vinci kanskje skal ha vært homofil har serieskaper David S. Goyer også blåst fullstendig i.
Hans Leonardo er en kvinnebedårer av rang, noe som kommer tydelig frem av seriens sexscener.
I starten hadde jeg litt trøbbel med å godta dette premisset for serien, men Tom Riley overbeviser og sjarmerer som denne bråkjekke versjonen av universalgeniet.
Se traileren for serien her:
Mer eventyr enn realisme
Hvis du ser for deg at Da Vinci’s Demons er en autentisk fremstilling av Firenze på 1400-tallet, så tar du feil.
Serien legger liten vekt på realisme.
Datagrafikken som gjør settene i Swansea i Wales om til Firenze i Italia gjør heller ikke den beste jobben med å overbevise meg om at utsikten av Il Duomos kuppel er virkelig.
Når det er sagt så etterstreber Da Vinci’s Demons heller ikke å være autentisk.
Serien omtales tross alt som historisk fantasi, og når jeg ser på med det i tankene så lar jeg meg underholde.
Serien skaper en eventyrlig verden som fascinerer meg, og jeg liker hvordan Leonardo da Vincis drømmer og ideer fremstilles.
Når Leonardo får en idé kommer de raske blyantstrekene og skissene hans til liv i bildet, noe jeg likte spesielt godt da han studerte fugler i flukt i den første episoden av serien.
Fremstillingen miner meg litt om hvordan tankerekken til Sherlock Holmes fremstilles visuelt i Guy Ritchie sine filmer med Robert Downey Jr. i hovedrollen.
Lettbeint, men spennende
David S. Goyer har skrevet manuset til alle de åtte episodene i denne første sesongen av Da Vinci’s Demons og han har regissert de første to episodene jeg har sett.
Serien har en vei å gå på kvaliteten på produksjonen, men Goyer har skapt en spennende serie som nok vil underholde mange.
Med blandingen av lettbeint humor servert av Tom Riley, og mørkere drama så vil nok Da Vinci’s Demons passe inni TV-hverdagen til mange, og personlig kommer jeg til å fortsette å følge med på serien.
Da Vinci's Demons ser du mandager 21.55 på Fox Crime
|
000145 | train | 5 | screen | 18 | 4 | 2,013 | Et vakkert og skremmende etterforskningsdrama som gir nytt liv til den legendariske seriemorderen. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Hannibal S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/hannibal-s01 | Hannibal S01
Et vakkert og skremmende etterforskningsdrama som gir nytt liv til den legendariske seriemorderen.
Anmeldelsen er basert på de første to episodene:
Dr. Hannibal Lecter er kanskje den mest kjente seriemorderen fra litteraturens og filmens verden.
Når vi møter den menneskeetende psykiateren i den nye serien Hannibal er det før hendelsene som utspiller seg i Red Dragon og Nattsvermeren, og Hannibal er ikke engang hovedpersonen i serien som bærer hans navn.
Det er likevel liten tvil om at dette kommer til å være det beste etterforskningsdramaet som går på norsk fjernsyn fremover, for Hannibal lager et utsøkt måltid av en velkjent oppskrift.
Genial og ustabil
FBI-agent Will Graham, spilt av Hugh Dancy, er en lynende intelligent mann med en plaget sjel.
Hans evne til å empatisere med og sette seg inn i morderens hode, og tenke som ham og leve seg inn i hans handlinger, gjør ham best til å sette seriemordere bak lås og slå.
Samtidig som evnene hans gjør ham til den beste i sitt felt, gjør det ham også ustabil.
Når etterforsker Jack Crawford, spilt av Laurence Fishburne, hanker Graham inn for å hjelpe til i en sak om en seriemorder som spidder unge jenter på hjortegevir, blir han derfor samtidig sendt til en psykiater for å klargjøre ham for tjeneste i felten.
Psykiateren er, som du sikkert har forstått, Dr. Hannibal Lecter.
Se traileren for serien her:
Fascinasjon for det mørke i mennesket
Hannibal er, som sagt, forhistorien til Red Dragon og Nattsvermeren, og vi vet ikke om Dr. Lecter enda har blitt til den kannibalen og seriemorderen vi kjenner ham som.
Det som er tydelig er imidlertid at Lecter er fascinert av hva som driver et menneske til å drepe.
Han er derfor svært interessert i hvordan Graham klarer å sette seg inn i hodet til brutale mordere og forstå hvorfor de gjør som de gjør.
I løpet av timene de har sammen utvikler det seg et bånd mellom de to, og det virker som om Lecter ønsker at Graham skal dyrke frem de mørkere sidene av seg selv.
Strålende Dr. Lecter
Mads Mikkelsen har den formidable oppgaven med å fylle skoene til Anthony Hopkins som har portrettert Hannibal Lecter tidligere, og Mikkelsen har klart å gjøre Hannibal til sin egen.
Han fremstår som kald, men karismatisk, intelligent og beregnende, samtidig som hans følelsesløse ansikt av og til mykner opp med et lite smil, som om han ler av oss fordi han vet noe vi ikke vet.
Etter hvert som Dr. Lecter begynner å hjelpe Graham og Crawford med selve etterforskningen får vi se at han advarer morderen om at han er i ferd med å bli tatt, men vi som publikum vet ikke om han er en drapsmann selv.
Er han en beregnende morder som spiser sine ofre enda, eller har han bare en fascinasjon for det makabre i mennesket?
Er den perfekt tilberedte steken han serverer virkelig svin som han sier, eller er det bleke kjøttet noe helt annet og forferdelig?
Vi vet ikke, og det gir serien en intens spenning som er til å ta og føle på.
Kjent oppskrift på ny måte
Hannibal er egentlig bare et typisk episodebasert etterforsknings-drama som følger den samme oppskriften de fleste andre slike serie gjør.
En morder skal fakkes, en smart fyr med ukonvensjonelle metoder er den beste til å klare det, og det gjør han i hver episode - vi har sett det før.
Derfor kunne det fort ha blitt kjedelig, men Hannibal pakker det så godt inn at jeg fort glemmer at dette er en rett jeg har smakt før.
Serien fremstiller Grahams levende fantasi ved å putte ham inn i morderens posisjon i tilbakeblikkene vi ser av drapene som er begått.
Det er ubehagelig å se helten i denne posisjonen og det spiller på usikkerheten om hvor beregnelig Graham egentlig er.
Hugh Dancy og Laurence Fishburne spiller begge godt som Graham og Crawford, men Mads Mikkelsen er enestående som Dr. Lecter og jeg gleder meg til å følge med på hvordan han utvikler rollefiguren videre.
I tillegg er serien svært velprodusert med scener som ser fabelaktig ut, ikke minst når grusomme drap fremstilles på en nesten kunstnerisk måte.
Det er ubehagelig ned til hver minste detalj, noe som understrekes litt i overkant mye av høy spenningsmusikk som føles litt for påtrengende, men som likevel ikke ødelegger seeropplevelsen.
Hvis Hannibal fortsetter like bra utover i sesongen som de første to episodene, har vi mye bra TV å se frem til.
Hannibal ser du på TVNorge torsdager klokken 21.30.
|
000146 | train | 3 | screen | 19 | 4 | 2,013 | Ufokusert småbyskrekk med nokre få gode augneblink. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Hemlock Grove S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/hemlock-grove-s01 | Hemlock Grove S01
Ufokusert småbyskrekk med nokre få gode augneblink.
Anmeldinga er basert på dei tre første episodane.
Netflix starta sitt krosstog mot tradisjonell tv-kikking med serien House of Cards, som la eit stødig fundament for deira komande seriar då heile første sesong vart lagt ut i februar.
Å skulle følgje opp er litt som å hoppe etter David Fincher, og kanskje det er difor fallhøgda kjennest ekstra stor.
Skrekkserien Hemlock Grove kan framleis ta seg opp, men er førebels skjemd av ein ufokusert start, og eit manus som ser ut til å tiltrekkje seg klisjear som eit flugepapir.
Jada, jada, «Twin Peaks», eg ser deg
Grunnpremisset er for så vidt spennande:
Eit bestialsk mord på ei ung jente vert oppdaga i den elles rolege staden Hemlock Grove.
Og to av byens high school-ungdommar, frå to familiar som hatar kvarandre – tilfeldigvis ein fattig varulv (Landon Liboiron) og ein styrtrik vampyr (Bill Skarsgård) – forsøker å finne ut kven som gjorde det.
Det kjipe med å anmelde ein serie som tek stad i ein amerikansk distriktsby med skumle understrømmar, er å finne seg i å nemne Twin Peaks som ei openbar referanse – kvar gong.
Eg beklagar, det berre er slik, Lynch' absurde småbysaga har sett kraftige spor i tv-verda.
I dette tilfellet har skrekkregissør og -produsent Eli Roth (Hostel, Cabin Fever) uttalt at den er ein direkte inspirasjon for regiarbeidet hans, så me får heller tole det.
Rotete og ufiltrert
For Hemlock Grove er stappfull av sære figurar.
Ei stum Frankenstein-aktig tenåringsjente med indre monolog som ein småsarkastisk chick lit-roman, ei jente som sverger på at ho er gravid med ein engel, og ein viltnemndkonstabel som kanskje er meir vand med overnaturlege dyr enn med skadekøyrd elg.
Problemet er ikkje at det er mange av dei, problemet er – som i serien generelt – at det mest verkar som om alle ideane kom samtidig, og at ingen har filtrert dei for essens, for tanke, for prioriteringar.
Det ser litt ut som om Roth og co. meiner at «mystikk» er det same som «Nei, her veit eg sanneleg ikkje kva som går føre seg».
Han har òg uttalt at fordelen med Netflix-modellen er at ein slepp å legge inn ein cliffhanger, eller kunstige spenningsbyggarar, kvar veke.
Kanskje det er det grepet som gjer til at rytmen forsvinn, for det er mykje potensial her som vert borte i mangelen på fokus.
Skodespel øydelagd av manus
Hovudrolleinnehavar Bill Skarsgård (Victoria) som Roman Godfrey, og Landon Liboiron (Terra Nova) som Peter Rumancek gjer ein god jobb som kvar sin variant av «ung, pen mann».
Det er ein eller anna form for dynamisk duofunksjon i kjemien mellom dei, som gjer at serien på sitt beste skaper ein slags «buddy cop»-stemning mellom to overnaturlege beist.
På den andre sida har ein meir meritterte skodespelarar som Famke Janssen (X-Men, Goldeneye) – i rolla som vampyrcougaren Olivia Godfrey.
Den nederlandske skodespelaren har ein amerikansk aksent som er hakket unna perfekt, men nyttar seg i staden av ein britisk aksent som høyrest ut som ho fann den mellom 1-kronersserviettane og gipsfigurane på Nille.
Men litt varierande skodespel til trass, det er manuset som trekk dei alle saman ned.
Anten det er boka serien er basert på si skuld eller ikkje – noko har gått gale i overgangen mellom det skrivne og det sagte ord.
«Korleis forklarer ein det å danse for nokon som ikkje har bein?» svarer jenta som blir spurt om korleis det er å ha sex med ein engel.
Eg gremmer meg, stakkars Penelope Mitchell som må seie desse linjene.
Første sesong tek visstnok heile handlinga frå boka, og dei to avsluttar visstnok med det same.
Ein andre sesong er pitcha inn for Netflix, som ikkje har publisert papirmateriale å støtte seg på.
Eg er usikker på om det er ein fordel eller ei ulempe.
Augneblink redder heilskapen
Netflix satsar i mange ulike sjangrar med sine «heimelaga» seriar.
Nemnde House of Cards er for dei som liker dei tunge historiene, komande Arrested
Development er gjenopplivinga til ein kultserie, og Hemlock Grove vert eit forsøk på å hamle opp med True Blood eller Vampire Diaries (heldigvis utan det verste tenåringsdramaet, det skal dei ha).
Kanskje vil det ta seg opp, og kanskje har Eli Roth tenkt for mykje over at dette skal vere ein 13 episodar lang film, med den spenningskurven det måtte medføre.
Det er interessante ting i småbyen Hemlock Grove, augneblink av god kjemi, og eit eller anna driv eksisterer – og den tredje episoden tek seg nok opp til å redde det frå ein lågare karakter.
Førebels går det roleg for seg, men ein ser spor av den Eli Roth som viste ein drill gjennom hakepartiet på ein mann i skrekkfilmen Hostel.
Den nyaste traileren lovar trass alt lesbisk nekrofili.
Heile første sesong av Hemlock Grove vert slept på nett-tenesta Netflix i dag, 19. april.
Anmeldinga er basert på dei tre første episodane.
|
000147 | train | 4 | screen | 31 | 5 | 2,013 | Er det Jesu' atterkomst? Nei, det er berre «Arrested Development». | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Arrested Development S04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/arrested-development-s04 | ArrestedDevelopment S04
Er det Jesu' atterkomst?
Nei, det er berre «Arrested Development».
Ut frå feeden til enkelte vener av meg skulle ein tru at det var Jesus himself som var på veg tilbake.
Forsidebilete, avatarar, statusar, tweets, e-post, og sikkert til og med faks har blitt nytta for å evangelisere om attendekomsten til det ein skulle tru var ei ny tidsrekning.
Kva er årsaka til denne viraken?
Ein fjerde sesong av tv-serien Arrested Development.
Historia om den éine sonen som må halde saman sin ekstremt dysfunksjonelle familie fekk mange fans då det gjekk på tv fram til 2006, og ikkje minst då etterslengarar kunne kjøpe serien til heimekinoen og studere dei mange intrikate internvitsane i detalj.
Via Netflix har serieskapar Mitchell Hurwitz fått lov til å lage ein ny sesong, som har endt opp med å ta både det beste – men òg det verste frå serien – vidare til strøymetenesta.
Meir plott, meir alt, men mindre mellommenneskeleg
Fjerde sesong tek utgangspunkt i det same universet, dei same figurane og den same humoren – men rokkar ved nokre grunnvollar.
«Straight man» Michael (Jason Bateman) bryt i første episode med familien han nytta tre sesongar på å halde saman, og kvar av dei 15 episodane i serien tek no utgangspunkt i eitt anna familiemedlem og korleis dei taklar den oppløyste familien.
Heile sesongen tek stad i nokolunde det same tidsrommet, men kvar episode følgjer handlinga frå den eine figurens synsvinkel.
Det er vanskeleg å skulle samle plottet i det heile teke, men utgangspunktet er at den velståande Bluth-familien – dersom familie i det heile teke er dekkjande for gjengen – er i finansiell, emosjonell og spirituell trøbbel.
Det involverer tre generasjonar, tryllekunstar, pedofilianklager og reiser til India.
Det er ikkje vits å nytte plass på å oppsummere alt, fordi det er mykje.
Og på sitt beste er det heilt fantastisk morosamt.
Mange av kjenslene frå sniktitten vår ligg framleis og vaker, men etter endt sesong er eg meir positivt innstilt.
Hurwitz, som etter å ha gått hardt ut mot tradisjonell seriestruktur i tida før premiera, har moderert seg og anbefalt folk å sjå sesongen i framlagt rekkjefølgje.
Sesongen startar med å veve eit nett som ikkje heilt får utfolde seg før vel halvveges.
Startar sakte, tek av i eit bad av internvitsar
Det etter kvart litt slitne «Me såg på det som ein kjempelang film»-premisset som alle Netflix-serieskaparane har nytta i PR-arbeidet det siste året, gjelder i høgste grad i Arrested Development.
Faktisk vil eg moderere fråsegnet mitt frå sniktitten, eg er viss på at ein eller anna dedikert fan kjem til å mikse, klippe og redigere saman heile sesongen til ein 8 timar lang film.
Og kanskje eg vil like det betre?
Pay-offen kjem eigentleg ikkje før du har sett alt, og så gløtta attende på eit par episodar igjen, for å plukke opp artige ting i bakgrunnen du gjekk glipp av første gong.
Du må nesten gjere litt tolkingsarbeid sjølv for å avgjere om det er verdt det.
Første halvdel av sesongen vert eit oppspark til resten, som er vél verdt ein kikk.
Det vert herleg mørkt til tider, den svarte humoren til Mitchell og manusforfattarane er glimrande.
Det som først og fremst skildrar sesongen – og for så vidt, Arrested
Development som heilskap – er eit bad i eigne interne vitsar.
Uforståelege spørsmål vert klargjort fire episodar etter, kameracrew i bakgrunnen får plutseleg sin tur framfor kameraet, og strutsar – strutsar, over alt.
Vel, serien har alltid vore for dei som nyt gleda av å pause filmar for å sjå om det er nokre såkalla «easter eggs» i bakgrunnen, men er ein serie ein god serie når ein må sjå den halvanna gong for å få ta poenget?
Har endra dynamikk sidan TV-sesongane
Den største skilnaden frå dei tidlegare sesongen er kva som får kome i fokus.
Borte er mykje av persondynamikken mellom familiemedlemma, fordi dei stort sett er på kvar sin kant av landet – i all hovudsak fordi skodespelarane var opptekne med kvar sine prosjekt.
I staden er internvitsane i større grad enn før fokus, og til tider litt vél opplagde.
Når ein figur irriterer seg over ein ikkje vist person bak seg på flyet i ein episode, så veit ein at ein seinare får sjå kven provokatøren er.
Nokre av figurane, som den overflatiske Lindsay og bestefar George Senior, klarar ikkje heilt å halde episodane oppe på eiga hand.
Difor verkar nokre av hendingane meir som ein episode av spinoffserien Joey oppimot Friends enn det som gjorde Arrested Development så bra.
Ensemblet har ikkje heilt grunn å stå på, og eg saknar fleire samhandlingar mellom familiemedlemma.
På den andre sida, når det fungerer, så fungerer det knallbra.
Episodane til Buster – som diverre er litt lite i sesongen generelt, Maeby – som trekkjer trådar, og ikkje minst Gob – som nesten dukkar opp i Entourage – er rett og slett meir morosamt enn det meste anna på TV for tida.
Den observante sjåar vil finne at alle desse episodane er mot slutten av sesongen.
Eg klarer ikkje å stille meg heilt heilhjarta bak tv-serien, men om ein grev lenge nok vil ein til slutt finne gull.
Spørsmålet om det er ok å sjå seg gjennom «ok» underhaldning eit par timar før vert fantastisk mot slutten er eit som framleis består usvart.
Det er alltid gøy med nye tv-serieformater.
Men, er dette framtida?
Fjerde sesong av Arrested
Development vart lansert 26. mai for alle Netflix-regionane – òg Noreg.
|
000148 | train | 6 | screen | 10 | 6 | 2,013 | Det blir ikke bedre enn dette. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Game of Thrones S03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/game-of-thrones-s03 | Game of Thrones S03
Det blir ikke bedre enn dette.
I anmeldelsen av de to første episodene av tredje sesong av Game of Thrones, skrev jeg at det så langt var «helt klart at også tredje sesong av Game of Thrones er velskrevet, velspilt og veldig spennende».
Nå er alle de ti episodene av sesongen ute og jeg kan konstatere at dette er den beste sesongen så langt i Game of Thrones.
Manus, regi og skuespill - alt sitter som det skal, og rollefigurene blir bare mer interessante etterhvert som vi lærer dem bedre å kjenne.
Forfatteren George R. R. Martins univers i bokserien A Song of Ice and Fire er stort og det er mange rollefigurer å holde styr på i Game of Thrones, så det gjelder å holde tunga rett i munnen, men serieskapere David Benioff og D.B. Weiss sjonglerer alle de forskjellige historielinjene på en mesterlig måte.
Vi følger aldri én historielinje for lenge av gangen, og alle de forskjellige figurene får den tiden de trenger på TV-skjermen slik at spenningskurven i serien sakte, men sikkert stiger for hver episode.
Sjokkerte TV-seere
Store forventninger har vært knyttet til denne tredje sesongen av serien fordi den inneholder hendelser som leserne av bokserien lenge har sett frem til.
Fallhøyden er desto høyere, men som leser av bøkene selv, kan jeg si at sesongen absolutt sto til forventningene.
Spesielt én hendelse har blitt mye omtalt, etter at sjokkerte TV-seere skjelte ut både HBO og forfatter George R. R. Martin i sosiale medier, sist uke.
I denne episoden ble det klart for TV-seerne hvor kompromissløs forfatter George R. R. Martin er når det kommer til å fortelle historien, uten hensyn til hvilke rollefigurer som ryker med på veien, og som fan av bokserien var det gøy å se at dette ikke har forsvunnet på vei til TV-skjermen.
Selv om episode 9 av sesongen var var den mest sjokkerende betyr ikke dette nødvendigvis at den beste.
Alle episodene i sesongen holder høy kvalitet, men det er flere som utmerker seg.
Spesielt var den fjerde episoden, når Daenerys tar kontroll over slavehæren i Astapor, et høydepunkt.
Her viser den unge, men sterke kvinnen hvor skruppelløs og beinhard hun er villig til å være i kampen for makt og rettferdighet, og episoden endte med at jeg og mannen min satt og jublet i stua.
Dette var bare ett av mange øyeblikk i løpet av serien som første til jubel, hyling, latter eller tårer.
Sesongavslutningen var spesielt emosjonelt lada, og da rulleteksten gikk over TV-skjermen satt jeg igjen med en enorm følelse av respekt for menneskene som har laget denne serien, både foran og bak kamera.
Strålende valg av skuespillere
Æren for alle de strålende øyeblikkene i løpet av serien er fordelt mellom George R. R. Martin, manusforfatterne og regissørene av serien, men også mellom skuespillerne.
Jeg kaster med i støvet for Nina Gold og Robert Sterne, som har hatt ansvaret for castingen.
Alle skuespillerne er svært velplasserte i sine roller, og det har vært en fryd å bli kjent med de nye figurene som har kommet til denne sesongen.
Det har vært spesielt spennende å følge med på Jojen Reed, spilt av Thomas Brodie-Sangster, og hans ferd nordover med Bran.
Brodie-Sangster har en ro og et nærvær som passer perfekt for Jojen, og jeg gleder meg til å følge med på Bran og Jojens historielinje i neste sesong også.
Som jeg nevnte i anmeldelsen av de første to episodene er også Diana Rigg som Lady Olenna Redwyne, et sterkt bidrag til rollelista, for ikke å glemme norske Kristofer Hivju som gjør seg utrolig godt i rollen som den hardbarka Tormund Giantsbane.
Spennende karakterutvikling
Når det er sagt så er det rollefigurer fra den forrige eller første sesongen som jeg har blitt mest glad i denne sesongen.
Game of Thrones er et karakterdrama og derfor er det utrolig interessant å følge med på hvordan figurene utvikler seg.
Jaime Lannister, spilt av danske Nikolaj Coster-Waldau, er den rollefiguren som kanskje har gjennomgått den største forvandlingen denne sesongen.
Han og den kvinnelige ridderen Brienne of Tarth reiser sammen på veien tilbake til King's Landing og et slags vennskap utvikler seg mellom dem.
Etterhvert som han får verdigheten frarøvet og lærer den harde leksen om at pappa ikke alltid kan hjelpe ham, så ser vi også en mer human side av Jaime som ikke har kommet like godt frem før.
I en badescene i episode fem, der Brienne må hjelpe Jaime med å vaske seg, ser vi den ellers så glattpolerte ridderen i et nytt lys.
Nikolaj Coster-Waldau spiller strålende som en mann som har mistet mer enn han trodde var mulig, og scenen mellom ham og Gwendoline Christie som spiller Brienne er sår og vond å se.
Ygritte, spilt av Rose Leslie, er en annen rollefigur som har hatt en interessant utvikling denne sesongen.
Etterhvert som hun blir mer og mer involvert med Jon Snow sliter hun med å velge hvor er det hennes lojalitet ligger.
Leslie klarer å formidle
Ygrittes indre konflikt på en svært overbevisende måte, og jeg synes hun er et virkelig godt valg av skuespiller for figuren.
Arya, spilt av Maisie Williams må også nevnes som en ekstra sterk rollefigur denne sesongen.
Den tapre, lille jenta har måttet gjennomgå så mye, og Williams spiller utrolig godt som ei lita jente som ikke har noe mer å tape.
Hun var spesielt god i sesongavslutningen, der vi virkelig får et inntrykk av hva som kan skje med et pikesinn under omstendighetene hun har måttet leve i.
Også må vi ikke glemmer Tyrion, spilt av Peter Dinklage - han fortsetter seiersrunden som den beste rollefiguren i serien.
Det er vondt å følge med på hvordan Tyrions ubarmhjertige far Tywin behandler sin sønn, og Dinklage spiller med en troverdighet som gjør at Tyrions sårhet skjærer meg inn i sjela.
Kan det bli bedre?
Jeg har lest alle bøkene i George R. R. Martins A Song of Ice and Fire flere ganger, så jeg vet at eventyret såvidt har begynt - det er mye mer å glede seg til i sesongene som kommer!
Likevel er jeg spent på hvordan serieskapere David Benioff og D.B. Weiss skal klare å overgå sesong tre av Game of Thrones, for sesongen er av så høy kvalitet at det skal mye til å toppe den.
Vi får bare håpe at seriemester HBO og alle de involverte fortsetter å levere like godt som de har gjort til nå.
Uansett så kommer ventetiden frem til april 2014 og neste sesong til å bli svært lang.
Jeg vil at dette episke eventyret av et karakterdrama skal fortsette i dag!
|
000149 | train | 4 | screen | 14 | 6 | 2,013 | Noen er blitt litt tannløse, andre tror de er en gud, men vampyrene er uansett tilbake i en ny sesong blodig TV-drama! | nb | p3 | Marte Hedenstad | True Blood S06 E01-02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/true-blood-s06-e01-02 | True Blood S06 E01-02
Noen er blitt litt tannløse, andre tror de er en gud, men vampyrene er uansett tilbake i en ny sesong blodig TV-drama!
Anmeldelsen er basert på de to første episodene:
En vampyr med gudekomplekser, nakenhet, trekantsex og maktkamp - også blod da, masse blod.
True Blood er tilbake i den sjette sesongen av serien, men de to første episodene av sesongen biter ikke like hardt som før.
Vi har sett så mye merkelig i løpet av de fem årene serien har gått at ingenting overrasker lenger, og dermed mister True Blood sjokkfaktoren som har vært viktig for serien tidligere.
Ingen lever evig
Terroristangrepene som ødela True Blood-fabrikkene i forrige sesong, har ført til at det er svært lite av det falske blodet i omløp.
Dette betyr at vampyrene har begynt å gå amok i buffeen og guvernøren i Louisiana erklærer derfor krig mot vampyrpopulasjonen i staten.
Plutselig har ikke vampyrer rettigheter lenger, menneskene begynner å slå tilbake, og denne gangen har de fått bedre våpen!
Guvernør Creighton Burrell, spilt av Arliss Howard, har ordna våpen som kunne ha vært henta fra en av Blade-filmene, og for første gangen i sin eksistens begynner vampyrene å bli redde for de som står hakket ned på næringskjeden.
Og bare for å ha det på det tørre, så er selvfølgelig alt som kan relateres til Blade veldig tøft.
Arliss Howard er god i rollen som krigshissende guvernør, som også har flere sider enn man først tror.
Det blir interessant å følg med på hans utvikling som rollefigur i serien.
Se traileren for sesong 6 her:
"Billith" - vampyrenes frelser
Etter at han drakk blodet til alle vampyrers mor Lilith, i siste episode av sesong fem, eksploderte Bill, før han gjenoppstod fra de døde fra en en blodpøl på gulvet.
I denne sesongen viser det seg at hans gjenoppstandelse har gjort ham til en slags supervampyr som har telekinetiske evner, som kan overleve nesten hva det måtte være, og som kan se fremtiden.
Etter at han ble en troende mann i forrige sesong, gjør ikke akkurat hans nye evner troen svakere, og Bill tror at han er blitt til en gud.
Det er lenge siden jeg begynte å bli lei av Bill og begynte å heie på Eric i trekantdramaet med Sookie, og når Bill nå attpåtil får gudekomplekser oppå det hele, blir det litt mye for meg.
Jeg håper at Bill kommer seg rimelig fort ned på jorda igjen.
Det ser imidlertid mørkt ut fordi Lilith kommer til Bill i et syn og utnevner ham til “den eneste som kan redde oss”.
Så “Billith” er kanskje ingen gud, men en slags vampyrenes Jesus må vi kunne si at han er!
Sookie og Jason sin del av historien i denne sesongen så langt liker jeg bedre, for vi får endelig noen svar om hvem Warlow, vampyren som drepte foreldrene til Jason og Sookie, er.
Jason blir også overrasket av nyheten om at han, i likhet med Sookie, har en god fe som passer på ham.
Feen er en knudrete gammel kar som heter Niall, som spilles av Blade Runner-legenden Rutger Hauer, og med sine vittige og småfrekke kommentarer er Niall et herlig tilskudd til rollelista.
For mange blodige tårer
Av flere årsaker ble den sjette sesongen av True Blood kuttet fra 12 til 10 episoder og dermed har serien mindre tid enn vanlig til å fortelle historien på.
Derfor blir jeg litt bekymret når den to timer lange sesongpremieren og den andre episoden av sesongen omtrent bare dekker én dags handling i serien.
Tempoet i de to første episodene er tregt og serien bruker mye tid på småkrangling mellom Erics protesjé Pam og søsteren hans Nora.
Pam, som tidligere var den tøffeste vampyrdama i byen, bruker nå mesteparten av de tre timene jeg har sett til å sutre over den “irriterende søsteren” og gråte noen blodige tårer over at Eric ikke setter pris på henne.
Hva skjedde med den beinharde vampyren som ikke lot seg pille på nesa av noen?
Det er mulig manusforfatterne med dette prøver å gi Pam litt mer dybde, men det mislykkes og jeg håper Pam slik vi kjenner henne kommer tilbake iløpet av sesongen.
Religion og politikk og sånn
I forrige sesong av True Blood fikk serien et politisk aspekt, noe som fungerte veldig godt og ga handlingen mer dybde.
I sesong seks tas dette videre, men denne gangen blir det kanskje litt overtydelig.
Guvernøren av Louisianas voldelige og diskriminerende anti-vampyr politikk blir sammenlignet med sørstatenes voldelige og rasistiske historie, og det ser ut til at serien også kommer til å trekke paralleller til holocaust.
Det kan bli litt for dumt, men når det er sagt er det spennende at serien har gjeninnført større gnisninger mellom vampyrer og mennesker, siden det tilfører serien et ekstra spenningselement.
Og hvis tempoet i sesongen får opp farta litt, Pam får tilbake ryggraden sin og Bill faller ned fra sin høye hest, så blir det bra det her, men så langt har starten på sesong seks vært litt for tam.
NRK3 sender tre episoder av True Blood i uka.
Du ser serien tirsdag, onsdag og torsdag på NRK3 og når som helst hos HBO Nordic.
|
000150 | train | 4 | screen | 10 | 7 | 2,013 | Det merkes at Dexter er inne i sin åttende sesong. Heldigvis kan en spennende bifigur hjelpe verdens mest sympatiske seriemorder frem til en verdig avslutning. | nb | p3 | Maria Lindberg | Dexter S08 E01-E02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/dexter-s08-e01-e02 | Dexter S08 E01-E02
Det merkes at Dexter er inne i sin åttende sesong.
Heldigvis kan en spennende bifigur hjelpe verdens mest sympatiske seriemorder frem til en verdig avslutning.
Mange synes nok at Dexter kunne lagt plastfolien og kniven på hylla for ei god stund siden.
Mannen som har vist at man med stil kan kombinere jobben som åstedstekniker med å være seriemorder har prøvd å leve et normalt liv i gjennom sju sesonger nå.
Hvor mange ganger skal vi bekymre oss over hvorvidt Dexter klarer å skjule hemmeligheten sin?
Det er kanskje derfor de to første episodene av Dexter sesong 8 introduserer en mystisk figur fra fortiden i livet til den sympatiske psykopaten.
Det tirrer nysgjerrigheten, men er det nok til at man gidder å se enda en sesong?
Sesong sju av Dexter sluttet på dramatisk vis, Dexters søster Debra er tydelig merka av det som skjedde i de siste episodene av sesongen.
Hun vil ikke lenger ha noe med Dexter å gjøre.
Hun har slutta som sjef for krimmen i Miami og jobber nå i et privat dusørjeger-aktig firma, mens Dexter sier seg fornøyd med å ha etablert et nogenlunde normalt liv med sønnen Harrison.
Kjapt introduseres sesongens første spenningsmoment - en seriemorder som kveler folk, og tar med seg den delen av hjernen som visstnok styrer menneskets evne til empati som trofé.
Hurra for tv-serie-vitenskap.
Banale replikkvekslinger
Sammen med den nye seriemorderen dukker Dr. Evelyn Vogel opp, en psykiater som er ekspert på personlighetstrekk hos seriemordere, og det er tydelig at hun skal spille en viktig rolle i Dexters liv.
Det er i de første møtene mellom Dexter og Vogel at noe av seriens største svakheter blir tydelige.
Den elektriske stemningen som burde ligge i lufta mellom seriemorderen og psykiateren ødelegges med scener der Dexter får kommentarer som "Oj, jammen bra vi har en seriemorderekspert til å hjelpe oss med etterforskninga!", mens kameraet går tett opp til Dexters ansikt og fortellerstemmen hans sier "ånei, det er jo kjempedumt, for jeg er jo en seriemorder!"
Vogel fortsetter å avfyre antydende replikker av sorten "jeg vet hva du er", der Dexters reaksjoner er så mistenksomme at det er vanskelig å tro på at han skal ha klart å leve i skjul som seriemorder i tjue år.
Etter en del overtydelige klaske-seg-sjøl-i-panna-fremkallende replikkvekslinger blir det hele heldigvis bedre, og Vogel og Dexter får muligheten til kommunisere på en langt mer troverdig måte.
Vogel har en litt urovekkende fremtoning ovenfor Dexter.
Omsorgsfull, kjærlig, autoritær, - en tydelig morsrolle, samtidig som hun virker fascinert og tiltrukket av ham.
Kodeksens mor
Vogels motivasjon for å dukke opp i Dexters liv igjen og forholdet dem i mellom, er absolutt det mest interessante så langt i historiens siste Dexter-sesong.
Hun har spilt en viktig rolle i utviklinga av kodeksen som Dexter følger, og kan gi ham svar på mange spørsmål om hvorfor han ble som han ble.
Spørsmålet er hvorvidt dette er spennende nok til å dra med seg seere videre i serien.
Er Dexters fortid mystisk nok til å holde på seere gjennom en hel sesong?
Michael C.
Hall skinner fortsatt som Dexter, og befinner seg i en helt annen liga av skuespillere enn sine kolleger.
Jennifer Carpenter som spiller Debra skal likevel ha kudos, for hun gjør en solid jobb i vise en langt mer dyster og uforutsigbar versjon av Debra enn det vi har sett før.
Er åtte sesonger for mye?
De fleste seerne har nok kommet godt ut av Dexter-bobla som omga oss i starten, der alle var fascinerte over selve konseptet med å ha en seriemorder som protagonist i en tv-serie.
Premisset for serien er ikke lenger interessant nok i seg selv, og da blir banale dialoger og Dexters overtydelige fortellerstemme ekstra tydelig og irriterende.
Mye av informasjonen repeteres tre - fire ganger i løpet av en scene, antageligvis for å sikre seg at seerne som bytter mellom å se på serien og sjekke Facebook og virkelig får med seg at det for eksempel er 6 måneder siden forrige sesong slutta - eller for å sørge for at Two and a half men-publikummet får med seg viktige og "vanskelige" biter med informasjon i de første to episodene av sesongen.
Dexter og Vogels forhold blir spennende å følge med på - for ikke å snakke om Vogels motivasjon for å plutselig dukke opp i Dexters liv.
Men åtte sesonger av en tv-serie er i de fleste tilfeller to sesonger for mye.
Det merker man idet man starter på åttende sesong av Dexter.
Dexter har premiere på C More i kveld kl. 21.00
|
000151 | train | 5 | screen | 11 | 7 | 2,013 | God svart dramedie frå skaparen av «Weeds». | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Orange is the new black S01 E01-E06 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/orange-is-the-new-black-s01-e01-e6 | Orange is the new black S01 E01-E06
God svart dramedie frå skaparen av «Weeds».
Jenji Kohan har gjort karriere på å vise korleis narkotikasmugling kan påverke forstadskvinnas liv.
Først gjorde ho det med TV-serien Weeds, og saman med Netflix har ho no teke det eit steg vidare og sett sin nye hovudperson direkte i fengsel.
Kvinnefengselet er ein stad som lett anten kunne ha blitt behandla med silkehanskar, eller berre gjort om til eit «mannefengsel med puppar».
Heldigvis har Kohans manus rom for alle typar personar og fleire typar konfliktar, og eit imponerande koppel med skodespelarar!
Middelklassekvinna
Piper Chapman (Taylor Schilling) – som strengt talt burde ha visst betre – vert dømd til femten månader i fengsel for å ha smugla ein koffert stappfull av narkotikapengar over grensa for sin tidlegare elskar, Alex (Laura Prepon).
Fordeler merksemda bra
Å bli innhenta av fortida skaper naturleg nok store omveltingar i kvardagen hennar som luksussåpeskapar, og samlivet med forloveden Larry (Jason Biggs) vert sett på prøve – både på alvorlege, og mindre alvorlege, måtar:
Piper: – Promise me you're not watching
Mad Men without me.
TV-serien fokuserer innledningsvis på Pipers veg til å bli integrert i fengselet, som den «stakkars kvite forstadsjenta» ho er.
Etter kvart visar ho initiativ sjølv, deriblant ved å lage ryggremedier av spytt, chili og kakaosmør til den innsette kjøkkensjefen.
Serien er basert på Piper Kermans bok med same namn, men har – som adapsjonar flest – teke seg store fridomar.
Deriblant nettopp i figurskapinga.
Der boka handla mest om Pipers møte med samfunnet innanfor murane, visar serien deg heller menneska i det imponerande store og gode rollegalleriet.
I kvar episode får ein sjå éin av dei innsette sin bakgrunn.
Ein god idé, ettersom eg ser for meg at serien veldig fort kunne ha blitt keisam med utelukkande eitt premiss – jenta mot resten, nettopp noko av problemet til Weeds.
Med fleire mennesker å fordele merksemda på får serien automatisk meir levetid.
Dramaet er oftare betre enn komedien
Kohan har alltid likt å kaste figurar inn i situasjonar dei ikkje taklar, og samtidig forsøke å vise at folka du trudde du hadde kontroll på er annleis enn dei skulle vere.
Her har ein både den russiske kafématrona som viser seg å takle fengselslivet ganske bra, og ein brannmann som eigentleg vil vere ein kvinneleg frisør.
Båe er varmt representert, dei er ekte mennesker.
Seriens humor treff stort sett, og klarar – igjen, som Weeds på sitt beste – å vere både oppdatert og spenstig, men òg varm og lun.
På det mest outrerte har ein sandwichar med brukte tampongar, på det meir kvardagslege byrjer Larry sjølvsagt å sjå Mad Men heilt på eigen hand.
Dermed er dramedie – eller «dramedy» om du vil, drama og komedie samla i eitt – absolutt framleis sprell levande.
Orange is the new black vekslar raskt og med hell mellom desse spenningane, og lukkast med å få til båe to.
Når det morosame derimot tek for sterkt overhand – som til dømes med Piper si «kone» i fengselet, ho med det sjarmerande tilnamnet «Crazy Eyes» – bryt det med universet Kohan og co. har sett saman.
Allereie fornya for andre sesong
Strukturelt sett er kanskje Orange is the new black den mest tradisjonelle av Netflix sine TV-seriar hittil.
Den manglar det visuelt slåande i House of Cards, den har ikkje det ufiltrerte kaoset i Hemlock Grove, og den er årevis bak formeksperimenteringa til fjerde sesong av Arrested Development.
Det spesielle denne gongen er faktisk at kvinner er figurane, uavhengig av stereotypar og former ein skal presse dei inn i.
Den tek seksuelle handlingar og legningar i alle former på alvor (og ofte med humor) – anten det er overgrep, forhold eller «one-night-stands».
Eg merkar at eg difor vert ekstra glad for at Orange is the new black allereie er fornya for ein andre sesong.
Kor langt serien ynskjer å ta historia i første sesong gjenstår å sjå.
I løpet av dei første seks episodane kjem ein ikkje særleg langt inn i fengselstidas femten månader, og heller ikkje særleg gjennom fengselets mange innsette.
Kanskje like greitt, når ein ser korleis fengselsserien Prison Break tapte seg då dei faktisk slapp ut av buret.
Lat den endeleg avsluttast før den faktisk vert ein ny Weeds, åtte sesongar er ein for hard straff for Piper.
Orange is the new black sleppast på Netflix-plattforma den 11. juli.
|
000152 | train | 4 | screen | 11 | 7 | 2,013 | Gripande teknologikritikk på sitt beste – klisjefylt og overpolert ellers. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Revolution S01 E01-02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/revolution-s01-e01-02 | Revolution S01 E01-02
Gripande teknologikritikk på sitt beste – klisjefylt og overpolert ellers.
Apokalypsen er her, USA har vore merkeleg straumlaus i femten år grunna noko befolkninga ikkje kan forklare.
Dei som ikkje har rømt ut av byane har døydd, myndigheitene har gått i grus, og landet er difor delt inn i ulike små føydalrepublikkar av hardføre, jordarbeidande menneske.
Men alle har perfekt hår.
Det er langt frå så ille som Jack the Giant Slayer, men det er velfrisert og «akkurat slik frisøren meinte det».
Og nettopp det polerte håret er eigentleg veldig beskrivande for TV-serien Revolution.
Det har høgt nok produksjonsbudsjett til at ting ser bra ut, eit interessant nok grunnprinsipp, og fleire gode skodespelarar
Serien er skapt av Eric Kripke (Supernatural) og produsert av JJ Abrams (Lost), men manglar særpreget som gjer dei to seriane så spesiell.
Tynne bomullsgensrar er viktigast
Familien Matheson er sentral i Revolution.
Far Ben veit noko om undergangen han ikkje vil fortelje, mora Rachel har vore borte lenge, sonen Danny vert bortført, og dottera Charlie må finne sin eks-militære onkel Miles for å redde broren.
Fienden er Monroe-militsen på ulike plan – anten det er lokale tropper, eller general Monroe sentralt.
Det tek halvanna episode før eg finn ut kva kjensla i Revolution eigentleg minner meg om.
Det er litt som å sjå Xena eller Hercules-seriane, kjend frå uttallege repriser på TV3.
Ta dette i beste meining, kjensla eg kjenner att er ikkje dei tynne plottlinjene eller det sterkt varierande skodespelet.
Det er heller formen, reising frå småby til småby i «middelalderen», som alltid fører til ein eller anna kort sverdkamp.
Men det nemnde frisørnye håret, og klede som stort sett ser ut som dei er nykjøpte.
Eg har allereie hamstra inn ein kommode med boxfreshe, tynne, tettsitjande bomullsgensrar med tre knappar, sidan det openbart er det som er moten for unge, vakre, snille menn under postapokalypsen.
Bekledninga vert rett og slett for ryddig, og giv ytterlegare til kjensla av preglausheit.
Stereotypar og stereotypar
Ettersom dette er ein JJ Abrams-produsert serie er rollegalleriet er stort sett fylt opp med folk som ein gong var med i Lost, eller ser ut som dei ein gong kunne ha vore med på Lost.
Dei fleste skjøtter rollene sine godt, sjølv om den dramatiske skodespeltonen mest forsterkar tanken på Hercules.
Alle dei stereotypiske figurane er her.
Sterk, ung kvinne.
Ung, naiv mann.
Tilbaketrukken, men hardtslåande eks-militær.
Praktisk anlagt lege.
Slem person som eigentleg er snill.
Snill person som eigentleg er slem.
Du skjøner greia.
Abrams-seriens obligatoriske «nerdy comic relief», Aaron (tenk Hugo i Lost eller Diego i Alcatraz) er framleis elskeleg.
Om det er mest fordi eg sjølv plasserar meg i den rolla i mine tenkte dommedagssituasjonar veit eg ikkje, men Zak Orth (Wet Hot American Summer) varmer hjartet mitt.
Giancarlo Esposito
(Breaking Bad) er den som stikk seg ut.
Sjølv om drakta hans tilseier at han har snubla inn i ein klesbutikk for «onde, lærkledde skurkar» har han det same intense blikket, diksjonen og vendinga frå sympatisk til vondskapsfull som gjorde han interessant som narkopatriarken Gus i Breaking Bad.
I eit hav av gjennomsnittlegheit er han herleg å ha.
Riv seg ut av middelmådigheita av og til
Revolution er, eller utgir seg iallfall for å vere, ein kritikk mot vår enorme bruk av elektrisitet i alle former.
Det er når desse elementa slår inn for alvor at denne serien fungerar på sitt beste.
I eit tekstbokeksempel på planting og hausting får me først sjå at Maggie går rundt med ein iPhone i lomma, noko som slår andre som rart i eit samfunn fullstendig utan straum.
Årsaka er akkurat hjartestrengrykkande nok til at eg håper å forvente fleire slike augneblinkar.
Diverre er dei fleste forsøka meir som gatepredikantens rop:
– We had followers, but no family.
Det treff òg ein viss stad for meg som sjekker Twitter-feeden (og sjølvsagt «follower»-talet) litt for ofte, men det har diverre ikkje så stor slagkraft som serien sjølv skulle håpe.
Serieskaparen Eric Kripke glimtar til, men klarar førebels ikkje å heve starten til verken Lost eller Supernatural sitt beste eller særeigne.
Det er synd, for hadde det berre ikkje likna så mykje på «alt anna», så er det teknologiske utgangspunktet og universet rundt interessant nok til å krydre TV-kvardagen.
Revolution vart i april fornya for ein andre sesong av NBC, kanskje den med det kan få tid til å vokse og bli seg sjølv først.
Revolution har Noregspremiere på C More Series/Series HD fredag den 12. juli kl. 21.00.
|
000153 | train | 4 | screen | 12 | 7 | 2,013 | Den amerikanske versjonen av <em>Broen</em> har potensiale til å bli veldig bra. | nb | p3 | Marte Hedenstad | The Bridge S01 E01-E03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-bridge-s01-e01-e03 | The Bridge S01 E01-E03
Den amerikanske versjonen av Broen har potensiale til å bli veldig bra.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene:
Når amerikanerne lager en nyinnspilling av en vellykket film eller TV-serie fra et annet land, blir det sjeldent like bra som originalen.
The Bridge er en spennende dramaserie som nok vil fenge et amerikansk publikum, men her til lands er det nok noen som vil rynke på nesa.
For lista ligger høyt når våre venner på andre siden av dammen skal lage nyinnspilling av en av årets beste serier fra 2012.
Og dessverre kan ikke Diane Kruger måle seg med Sofia Helins Saga Norén i sin rolle som den intelligente, men sosialt handicappede etterforskeren Sonya Cross.
Et lik på en bro
I den amerikanske versjonen av Broen befinner vi oss i grensebyen El Paso i Texas.
På andre siden av elva ligger Ciudad Juárez, Mexico, en av verdens farligste byer.
En kveld går strømmen på grenseovergangen og broen som binder de to byene sammen.
Når sikkerhetskameraene og lyset skrus på igjen ligger det et lik midt på broen - kuttet i to der grenselinja mellom Mexico og USA går.
Hvis du har sett Broen vet du hva som skjer.
Når det viser seg at liket på broen i virkeligheten er to lik satt sammen til ett, den ene halvparten fra en mexikansk kvinne, den andre fra en amerikansk, blir Sonya Cross nødt til å jobbe sammen med den mexikanske etterforkeren Marco Ruiz, spilt av Demian Bichir.
Det er duket for mer enn bare en kulturkræsj når de to må samarbeide for å finne seriemorderen som er løs.
Sonya har aspergers, som hos henne manifesterer seg ved at hun sliter med å føle empati for andre og med å forstå mye av det vi vil se på som vanlig menneskelig oppførsel.
Interessant politisk aspekt
Grense- og innvandringspolitikk er betente temaer i El Paso, noe The Bridge drar stor nytte av.
Den ene kvinnen som blir funnet drept på broen er en innvandrerfiendtlig amerikansk dommer og serien berører temaer som arbeidsinnvandring, menneskesmugling, og ikke minst de enorme forskjellene i levestandard mellom de to byene.
There are five murders a year in El Paso, in Juarez, thousands.
Why? Why is one dead white woman more important than so many dead just across the bridge?
Seriemorderen Sonya og Marco må fakke har en politisk agenda: å få innbyggerne i El Paso til å slutte å se den andre veien, og gjøre noe med alt det grusomme som skjer like over broen.
Dette er et interessant aspekt ved serien som gir den en ekstra nerve.
Fletter flere historier sammen
The Bridge forsøker å fortelle flere historier på en gang.
Først og fremst så har vi mordet på broen og seriemorderen som må finnes, deretter har vi journalisten som morderen forsøker å bruke som et talerør, enstøingen som kidnapper vanskeligstilte kvinner i Mexico og rikmannskona som finner ut at hennes avdøde mann drev med smugling.
I utgangspunktet kan dette bli litt mye, men bortsett fra en litt unødvendig affære som ikke passer inn oppe i det hele, veves historiene fint inn i hverandre og gjør en nysgjerrig på å finne ut hvordan alt henger sammen.
Kan bli virkelig bra
The Bridge kan skryte av flere gode skuespillere, blant andre Demian Bichir (Weeds, Che) som er stødig og trygg i rollen som den sjarmerende og dedikerte mexikanske etterforskeren.
Han er en fin motpol til Sonyas nevrotiske fremtoning, men problemet er at Diane Kruger ikke er troverdig i rollen som Sonya.
Hennes tolkning av en kvinne med asperbergs minner mer om en veslevoksen skolejente som følger alle reglene til punkt og prikke, enn en kvinne som sliter med å relatere til menneskene rundt seg.
Scenen, som vi også kjenner fra Broen, der etterforskeren nekter å slippe en ambulanse forbi åstedet i fare for å ødelegge bevis, fungerer ikke fordi Kruger overspiller.
Hun leverer alle sine replikker med en ekstrem kulde og stivhet i blikket som nesten går over i det parodiske.
I’m sorry if I didn’t exercise empathy.
- Sonya
Det blir heller ikke bedre av at manusforfatterne har brukt enhver anledning til å trykke Sonyas aspergers opp i trynet vårt.
Det er som om de har vært liveredde for at publikum ikke skal forstå at Sonya er litt annerledes, og dermed har de gjort det så overtydelig at det ikke blir troverdig.
Jeg tror ikke på Sonya og det er synd, for The Bridge er spennende og interessant tross i at det bare er en nyinnspilling.
Jeg håper at Diane Kruger kommer bedre inn i rollen etterhvert, for da kan The Bridge bli virkelig bra.
The Bridge ser du på FOX, mandager klokken 21.55
Har du sett Broen, og hva synes du om The Bridge?
Si din mening i kommentarfeltet!
|
000154 | train | 3 | screen | 15 | 7 | 2,013 | Serien som ville gitt PFU mareritt. | nb | p3 | Rune Håkonsen | The Newsroom S02 E01-E02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-newsroom-s02-e01-e02 | The Newsroom S02 E01-E02
Serien som ville gitt PFU mareritt.
Klokka tikker ned, kameraet sikter seg inn, rødlyset uten for studio slår seg på.
Will McAvoy (Jeff Daniels) retter på slipset, det er klart for «News Night».
Aaron Sorkin (West Wing, Moneyball, The Social Network) er en maktfaktor i Hollywood, med en velutviklet sans for hva som fungerer på skjermen og på lerretet.
Med The Newsrooms andre sesong spiller han videre på historien om McAvoy og resten av teamet som jobber med å skape flaggskipet på nyhetskanalen Atlantis Cable News, og ikke minst dramatikken som oppstår i kulissene.
Men serien har et enormt problem.
Nei, faktisk er det vel to problemer.
For det første er den journalistiske hverdagen i USA en helt annen virkelighet enn den norske.
Amerikanske nyhetsankere er jo nyheten.
Det fører oss rett over på det andre problemet.
Jeff Daniels er, på bakgrunn av det første problemet, overhodet ikke troverdig i rollen som seriens hovedperson.
Presseetikk, hva er det?
Manusforfatter Aaron Sorkin vet godt hvordan en moderne nyhetsredaksjon fungerer og arbeider, og han vet nøyaktig hva som skal til for å skape et spennende TV-drama.
Derfor er livet i redaksjonen bak nyhetsprogrammet «News Night» pyntet på til det ugjenkjennelige, i hvert fall for norske seere som ikke lever med kabel-tv-kanalenes politisk polaristerte nyhetssendinger.
Seriens første episode slår an den nye sesongen med McAvoy som grilles av tv-kanalens advokater.
Han har slengt om seg med leppa på lufta, med grunnløse påstander norske PFU ville revet seg i håret over, før han trakk dem igjen.
Nå er det altså opp til lovens fotsoldater å beskytte pressefriheten og McAvoys videre karriere.
Alt dette slår an dramaet som utspiller seg i kanalens korridorer og møterom mens tilbakeblikk til borgerkrigen i Libya og Gaddafis fall, og andre ferske hendelser gir en aktuell nerve som bærer dramatikken videre og aktualiserer serien i det turbulente perspektivet til den arabiske våren.
Med det lar ikke Sorkin det indre livet i redaksjonen være spenningsdrivende i The Newsroom.
Det kan virke som om han nå mener eksterne konflikter er nødvendig for å holde på interessen, noe som virker underlig med tanke på hans bakgrunn med West Wing.
Flere lyspunkter hindrer serien fra å ramle helt til bunns.
Når Sorkins manus treffer spikeren på hodet er han skremmende presis, og The Newsroom glimter til med et blikk på hva serien kunne vært.
En bitende kritikk av et system som ikke er i stand til å oppfylle sin rolle som den fjerde statsmakt.
Mister brodd
Kanskje er det amerikanske nyhetshverdagen, dominert av meningssterke personer på kabeltvkanaler, så langt fra den norske boblen vi lever i at den eneste måten å se serien The Newsroom på er med skråblikk.
Det er fullt mulig å le oppgitt over de overdrevne situasjonene Sorkin plasserer sine overdrevne figurer i.
Flere figurer, og skuespillere, gjør sitt ytterste for å tilføre serien sårt tiltrengt troverdighet, men Sorkin forspiller en mulighet til å kritisere den polariserte amerikanske mediehverdagen til fordel for et ytre drama som gjør problemstillingene overtydelige.
Og skulle noen seere, gud forby, tro at «News Night» gir et troverdig innblikk i hvordan en nyhetsredaksjon arbeider, har Sorkin ikke bare forlatt sin kritiske røst, han benytter ikke muligheten til å la serien si noe viktig om hvordan informasjon formidles i vårt globale (og komplekse) samfunn.
Anmeldelsen er basert på de to første av totalt ni episoder i sesong to.
Premiere på C More Series 15. juli kl. 2100, og kan sees på strømmetjenesten HBO Nordic.
|
000155 | train | 4 | screen | 9 | 8 | 2,013 | Velregissert, uhøgtideleg action frå HBOs veslebror. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Strike back S03 E01-E02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/strike-back-shadow-warfare-s03-e01-e02 | Strike back S03 E01-E02
Velregissert, uhøgtideleg action frå HBOs veslebror.
Veit du kvifor HBO tilsynelatande ser ut til å utelukkande produsere det som etter kvart vert kalt «kvalitetsseriar»?
Fordi dei slepp andre seriar under systerselskap.
Cinemax (står òg bak Banshee og Hunted) er eit, og kan beskrivast som «HBOs triggerhappy veslebror».
Dette er den i syskjenflokken som knusar ølboksen i panna når den er tom, og som alltid ser ut til å ha eit magisk, utømmeleg lager av frosenpizza klart til ei kvar tid.
Strike back er ein drøymesituasjon for desse.
Serien som gjennom fire sesongar (1 for Sky, 3 for Cinemax) har følgt dei nærast overmenneskelege soldatane i den britiske spesialstyrken Section 20 – «the bluntest of their weapons» – er hardbarka, tøff action.
Pitcha frå baksida på ei bok
I den tredje (fjerde) sesongen er det jakta på terroristen al-Zuhari som er viktigast – spesielt etter at pengehjernen Kamali drep spesialstyrkens kjernekar, Liam Baxter (Liam Garrigan), i løpet av sesongens første minutt.
«Det vil bli tid til å markere hans død seinare, men slik det er no har me berre ei kort tidsvindauge til å ta jævelen som gjorde det,» seier major Rachel Dalton (Rhona Mitra).
Og det er akkurat det dei forsøker å gjere.
Sentrale er Phillip Winchester (Michael Stonebridge) og Sullivan Stapleton (Damien Scott), rambukkane til spesialstyrka, som vert teken vekk frå ferien sin for å ta knekken på skurkar.
Ellers er handlekraftige kvinner som Dalton – samt både nye og gamle påheng til serien – gode tilskot som beriker gruppa.
Ein høgtståande britisk etteretningsmann i Robson Greenes (Arr i sjelen) skikkelse vert òg spanande å sjå i episodane som kjem.
Opphavleg er dette basert på ein bokserie av tidlegare SAS-soldat Chris Ryan, men det er ikkje så farleg.
Sjølv ikkje mannen som pitcha inn serien, Andy Harries, las boka.
Han såg boka på ein flyplassbokhandel, las teksten bakpå, og klarte å selgje den inn for Sky TV med det i bakhovudet.
Kvar episode sentrerar rundt handling som må løysast for å oppnå det endeleg målet – uthenting, bankran, og så vidare – eller så går alt til helvete.
Eg trur ikkje eg overraskar stort dersom eg seier at noko stort sett går til helvete.
Det hadde vel ikkje vore ein TV-serie utan dette.
Eg klarar ikkje å late vere å like det
Serien samlar så godt som alle veltrente, britiske skodespelarane med høge, markerte kinnbein – med unntak av Benedict Cumberbatch – til å sjå strengt på kvarandre i rom med sparsomt, lett farta1 lys.
Og du skjønar kanskje greia, dersom dei har hakket mørkare hud enn den gjennomsnittlege brite, så er dei mest sannsynleg slemmingar (eller er dei det?).
Actionscenene er velregisserte og oversiktlege – trass det «tradisjonelle» shakycammet i fartsfylte scener.
Det er lågbudsjett, men pengane er lagt riktige stader.
Det er synd at HBO Nordic velgjer å sende oss
Youtube-videokvalitet frå 2005 på ein DVD, men den sendast visst i HD.
Éin ting har den òg til felles med den jamne HBO-serie, den er ikkje redd for å ha viktige samtalar mellom viktige mennesker i miljø med lettkledde mennesker i bakgrunnen.
Strike Back er eit uhøgtideleg, cheesy actionunivers som eg ikkje klarer å late vere å like.
Her har Cinemax fått mykje ut av pengane, og leverer noko som fungerar bra i kjølvatnet til 24, medan me venter på at Homeland dukkar opp igjen i september.
Apropos ingenting, serien skal ha skryt for ei fantastisk vignettlåt.
The Heavy – Short Change Hero, som òg vart framheva i actionspelet Borderlands 2 og Batman:
Arkham City, er herleg soulrock.
Anmeldinga er basert på dei to første episodane.
|
000156 | train | 5 | screen | 9 | 9 | 2,013 | Givende tålmodighetsprøve. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | Boardwalk Empire S04 E01-05 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/boardwalk-empire-s04-e01-05 | Boardwalk Empire S04 E01-05
Givende tålmodighetsprøve.
Etter den blodig intense sistedelen av tredje sesong har ting roa seg litt ned i Atlantic City.
Nucky er tilbake som en nå langt mer lavtliggende sjef i byen – uten Margaret, men med broder Eli som høyre hånd.
På mange måter er vi tilbake til utgangspunktet serien starta fra – før Jimmy og Margaret blanda seg inn i styre og stell.
Men att og fram er ikke nødvendigvis like langt, karakterene har utvikla seg.
Noen, som Buscemis Nucky, på et forholdsvis subtilt plan.
Andre, som Michael Shannons Van Alden/Mueller og Gretchen Mols Gillian, har gjennomgått langt mer drastiske forandringer.
Det viktigste er uansett at vi har blitt godt kjent med et knippe karakterer, og derfor har rykka tilbake til start med fornya innsikt.
Enter J. Edgar
Folka bak Boardwalk Empire belønner – ikke overraskende – de som har hengt med gjennom tre tidvis tungrodde, men alltid givende sesonger, med å presse inn enda flere historielinjer som ikke tangerer hverandre særlig hyppig, og enda flere karakterer.
Når du allerede har investert 35 timer denne typen serie hopper du ikke av selv om de gjør den enda litt mer utilgjengelig.
Den usedvanlig skremmende Dr. Valentin Narcisse styrer Universal Negro Improvement Association, og settes tidlig opp som alltid herlige Chalkys nemesis, Elis eldste sønn Willy har dratt til Philadelphia for å gå på college, og får mye skjermtid.
Vi blir også introdusert for en ung og sulten sjef i FBIs smuglerspritavdeling – J. Edgar Hoover.
I tillegg følger vi fortsatt med på hva som skjer i New York, Cicero og Chicago – den ufrivillig kriminelle Mueller og den særdeles frivillig kriminelle Al Capone er i seg selv to meget gode grunner til å se Boardwalk Empire.
Nucky er fortsatt seriens tydelige midtpunkt, men nå først og fremst i kraft av å være alle de andre rollefigurenes minste felles multiplum.
Med misnøye som motivasjon
Det er i det hele tatt mindre Atlantic City og mer forbrytersyndikat i hele USA som nå utgjør rammeverket.
Men misnøyen er den samme.
Ingen av rollefigurene i Boardwalk Empire er fornøyde med tilværelsen.
De vil opp, bort, fram, ha mer, ha noe annet.
«Livet er herlig»-scener kan telles på ganske nøyaktig null hender, mens du trenger opptil flere for å holde oversikt over alle drøye voldshandlinger.
Boardwalk Empire er fortsatt mørkt, seigt, dystert, krevende og vakkert.
Mer Wire enn Sopranos
Det er liten tvil om at Terence Winter (skaper) og de forskjellige regissørene har latt seg inspirere av David Simons to mesterverk The Wire og Treme.
På tross av at beskrivelsen «gangsterdrama fra New Jersey med Steve Buscemi, regissert av Tim van Patten» leder tankene mot en annen moderne klassiker fra HBO, plasserer seriens episodetranscenderende fortellerteknikk den i det som nå må kunne kalles Simon-land.
Mildt sagt mye å leve opp til, og i motsetning til The Wire er det du ser her akkurat det du får – det er underholdning, og ikke så veldig mye mer.
Men det må være lov til å bygge opp serier som romaner uten at de trenger å være dyptgående analyser av samfunnet vi lever/har levd i, så lenge de er vellagde og underholdende.
Og det er Boardwalk Empire.
En fem timer lang introduksjon
Jeg har bare sett fem episoder av sesongen, det var alt vi fikk tilsendt.
Og det er vanskelig å felle en absolutt dom over sesonger i denne typen serier basert på det.
Interessante og velspilte karakterer finnes i overflod, dialogene er som forventa knallgode, epoken som presenteres har ikke blitt noe mindre spennende, og selv om det faktum at jeg ennå ikke var født hindra meg i å dra til USA på 20-tallet, virker tidskoloritten deilig overbevisende.
De tar seg som vanlig ekstremt god tid med å sette plottet ordentlig – oppsparkene varer gjerne en halv sesong.
Tålmodigheten min har med jevne mellomrom blitt satt litt på prøve, men serien takker gang på gang for tilliten med å gi meg opplevelser som får meg til å forstå hvorfor dynamikken er som den er.
Ingenting er tilfeldig.
Hvis de holder på tradisjonen med å nøste opp alt på særdeles tilfredsstillende vis, noe jeg egentlig regner med at de kommer til å gjøre, vil dette bli nok et verdig kapittel i et uvanlig velskapt epokedrama.
Hold ut!
Boardwalk Empire er ikke for alle.
Hvis du så de to første episodene av første sesong og syntes de var gørrkjedelige kan du trygt drite i å prøve på nytt.
Men hvis du så de to første episoden og sleit litt med å få tak på innholdet, for deretter å glemme hele serien lurer jeg på om du kanskje skal prøve én gang til.
Belønningen kommer sesongvis, ikke episodevis.
Det heter seg at helheten ikke kan bli større enn summen av delene, men i Boardwalk Empires tilfelle er dette blank løgn.
Og jeg mistenker at den største belønninga kommer når seriens siste episode er ferdig – når hele fortellinga er fortalt.
|
000157 | train | 5 | screen | 12 | 9 | 2,013 | Dette er gull for Gervais-fans! | nb | p3 | Birger Vestmo | Derek S01 E01-04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/derek | Derek S01 E01-04
Dette er gull for Gervais-fans!
Netflix-serien Derek er det nærmeste Ricky Gervais har vært The Office siden…vel, The Office.
Også her dokumenteres figurer med ulik grad av sosiale evner på en liten arbeidsplass, som denne gangen er et eldrehjem.
Jeg blir ikke like flau og/eller lattermild som da jeg så The Office, men denne serien har absolutt sine høydepunkter i den avdelingen.
Den er også overraskende nedstemt og melankolsk i sin skildring av eldre menneskers siste stopp.
I tillegg har serien et hjertelag som gjør den en fornøyelse å følge.
Derek formidler menneskelige kvaliteter, utfordringer og problemstillinger som mange vil kjenne seg igjen i.
Jeg ler med, ikke av
Derek (Ricky Gervais) er en av de ansatte på et britisk eldrehjem.
Han har åpenbart en form for autisme, noe som gir ham enkelte sosiale utfordringer, men han er en ypperlig sosial faktor blant beboerne.
Vi møter også andre figurer, blant andre bestyreren Hannah (Kerry Godliman) og vaktmesteren Douglas (Karl Pilkington), og følger deres hverdag med små og store utfordringer, både i forhold til hverandre og i driften av hjemmet.
Derek-figuren er kanskje ingen umiddelbar publikumstrekker.
Her har Gervais skapt en personlighet som man må bli kjent med og vant til, før man ser hans kvaliteter.
Han mangler enkelte sosiale antenner, noe som gir folk rundt ham en del utfordringer, og oss en del latter.
Men jeg ler med, ikke av.
Derek er en tvers igjennom god person, som vil alle vel.
Karl Pilkington kjenner mange fra hans reiseprogrammer Ein idiot på tur, og han viderefører litt av personligheten derifra gjennom vaktmesteren Douglas.
Han er en særing som kan virke uinteressert, men fyrer av velplasserte gloser når det trengs.
Viser avdempet side
Best liker jeg Kerry Godlimans rolle som bestyreren Hannah, ei godhjertet dame med en oppriktig kjærlighet for jobben og de eldre som bor der.
Slike finnes det mange av i den virkelige verden, men det er sjelden det blir satt et fokus på de som oppofrer seg til beste for andre.
Alle disse figurene følges av et filmteam, skjønt overgangen mellom dokumentar og fiksjon er flytende, akkurat som i The Office.
Det spiller heller ingen rolle.
Grepet skaper en illusjon av virkelighet, som bringer figurene et skritt nærmere oss.
Derek er kanskje for smal for den store allmennheten, men er gull for Gervais-fans.
Som hovedrolleinnehaver, manusforfatter og regissør, viser han en mer avdempet side av sitt komiske talent.
Derek selv er kanskje ikke den mest interessante figuren, men han er den som får situasjoner til å oppstå.
Han er også seriens emosjonelle kjerne.
Og den synes jeg er god å føle på.
(Anmeldelsen er basert på 4 av de 7 episodene, som alle er tilgjengelig hos Netflix.
|
000158 | train | 3 | screen | 30 | 9 | 2,013 | Eg kjem ikkje til å gi Stephen Merchant ein tredje date. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Hello Ladies S01 E01-02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/hello-ladies-s01-e01-02 | Hello Ladies S01 E01-02
Eg kjem ikkje til å gi Stephen Merchant ein tredje date.
Hello Ladies høyrest i utgangspunktet mest ut som serien om ein mann som trudde litt for sterkt på den nerdete engelskmannen i Love Actually, han som sa at alle amerikanske kvinner diggar britisk aksent, og med suksess drog til USA.
Og det er den draumen han bér på, hovudpersonen Stephen Pritchard (Merchant), at han ein gong skal sleppe å vere einsam.
Som ein relativt merittert webdesignar har han eit stort hus i L.A., men Pritchard manglar noko å fylle det med.
Difor prøver han seg hardt på sjekkemarknaden – utan særleg hell, hittil.
Den eine kvinna han har regelmessig kontakt med er skodespelaren Jessica (Christine Woods, Go On), som bur billeg i gjestehuset hans medan ho – som alle andre i Hollywood – prøver å bli suksessrik.
Saman med bestevenen Wade (Nate Torrence, Get Smart) – nyleg separert, og klarar ikkje å fokusere på anna – forsøker han å «male byen rød», men ender med å drepe all form for glød.
Wades' ven Kives (Kevin Weisman, Alias) ender opp med å bli Stephens nemesis – ein kort rullestolbrukar med sjarm og personlegheit.
Han som står like bak Ricky Gervais, veit du
Stephen Merchant er vel framleis best kjend for å stå like bak Ricky Gervais.
Som manusforfattar og medskapar på så godt som alt Gervais har gjort sidan dei møttest i radiokanalen XFM på slutten av 90-talet, inkludert The Office og deira førre samarbeidsprosjekt, Life's Too Short, har han gjort humorsuksess.
Hello Ladies er basert på Merchants standup med same namn, ein time om hans jakt på ei kone.
Serien sirklar rundt av dei flaue situasjonane ein kjenner frå Merchants tidlegare prosjekt – spesielt ei scene rundt eit nattklubb-bord er fantastisk gjennomført, med eit klamt klimaks – men det verkar ikkje å vere meir her.
Heldigvis har ikkje Merchant gjort tabben å gjere Pritchard utelukkande sympatisk for sjåarens del.
Det ville ha vore spikeren i kista for ein serie som i så fall berre hadde føltest som alle dei andre TV-seriane basert på standup, som har vandra hen til dei «evige reprisers land» på TV3 nattestid.
Er flauheitshumoren oppbrukt?
Hovudpersonens oppblåste ego fell i same kategori som både David Brent i The Office og Warwick Davis i Life's Too Short – både vi, serien, og alle rundt Pritchard skjønar kvifor han aldri gjer suksess.
I nokre få augneblinkar skjøner han nesten dette sjølv, og då pensar serien inn på noko litt meir spennande enn jaget etter neste flaue scene.
Det er nesten for opplagt at Stephen og Jessica kjem til å ende opp saman – såpass opplagt at eg håpar dei ikkje kjem til å nokosinne gjere det.
Om serien vert såpass forutsigbar har Merchant tapt til fordel for sine medskaparar – Gene Stupnitsky og Lee Eisenberg (amerikanske The Office, Bad Teacher, Year One).
Å bedømme på grunnlag av to episodar er skummelt, men om ein tek utgangspunkt i The Office som eit slags nullpunkt i Gervais og Merchants karriere, og ser på kva dei to sine siste prosjekt er (Gervais gjorde nyleg Derek), så vil eg absolutt hevde at Gervais kom best ut av det.
Sistnemnde har vald å gå litt vekk frå flauheitshysteriet, kanskje det er på tide at Merchant gjer det same.
Eventuelt, så må dei to berre gjere noko saman igjen
|
000159 | train | 4 | screen | 30 | 9 | 2,013 | Ingen overraskelser og lite spenning i første episode av tredje sesong. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Homeland S03 E01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/homeland-s03-e01 | Homeland S03 E01
Ingen overraskelser og lite spenning i første episode av tredje sesong.
INNEHOLDER SPOILERS FRA SESONG 2!
CIAs hovedkvarter er et eneste stort krater etter bomben som eksploderte i slutten av forrige sesong, Nicholas Brody er sporløst forsvunnet og den amerikanske Kongressen har igangsatt en granskning av CIA for å finne syndebukker å henge.
Spørmålene er harde og mange.
Hvordan kunne CIA la dette skje?
Visste de at kongressmann Nicholas Brody var en forræder?
Kunne de ha forhindret det som skjedde?
Etterretningsorganisasjonen har mistet all troverdighet, og i frykt for å bli nedlagt av Kongressen (kanskje litt vel usannsynlig) peker de fingeren på agenten som er kjent for å være uberegnelig, som har en mental lidelse - og som attpåtil har hatt et forhold til terroristen - Carrie.
Dette er grunnlaget første episode av Homelands tredje sesong legger for handlingen i resten av sesongen.
Episoden har lavere tempo og intensitet enn vi har sett i Homeland tidligere, og skal jeg dømme utifra dette ser ut til at politisk maktspill vil få større plass enn action i fortsettelsen på serien.
Fra kjernefamilie til forrædere
Oppe i alle CIA-oppdragene og maktspillet trengs det en mer hverdagslig historielinje, og som tidligere er det Brodys familie som står for denne.
Jessica Brody (Morena Baccarin) og barna Chris og Dana (Jackson Pace, Morgan Saylor), prøver å komme seg etter sjokket avsløringene om Brody og Danas selvmordsforsøk har påført dem.
Fallet fra kongressmannens kjernefamilie til familien til en landsforræder er stort, og Jessica Brody sliter med å stable familien på beina igjen.
Oppe i alle de vonde tankene opplever Dana ung, men litt forbudt forelskelse, og Morgan Saylor spiller med en menneskelig sårbarhet som kler figuren godt.
Se traileren for tredje sesong av Homeland her:
Ikke like spennende som før
I september vant Claire Danes Emmy-prisen for beste kvinnelige skuespiller i en dramaserie for andre år på rad, og det er ingen tvil om at Danes fortsetter å briljere med sine skuespillerferdigheter også i denne sesongen.
Hun er fortsatt svært overbevisende som en lynende intelligent, men bipolar CIA-agent.
I denne første episoden får vi se at Carrie sliter med skyldfølelse etter terrorangrepet i forrige sesong.
Hun er overbevist om at medisinene hun tok for å holde lidelsen sin under kontroll er grunnen til at hun ikke forutså det som skjedde.
Med et ønske om å være på sitt skarpeste, for å finne de ansvarlige for hendelsen, droppes medisiner til fordel for alternative behandlingsmetoder.
Alle andre enn Carrie tror at Brody er ansvarlig for bombeattentatet, og det er tydelig at serien legger opp til at Carrie nok en gang må arbeide alene for å finne sannheten og bevise at hun har rett.
Scenarioet fra første sesong, der Carrie beskyldte Brody for å være terrorist, er dermed nå snudd på hodet, men jeg føler likevel at det er oppbrukt.
Jeg håper serieskaperne klarer å gjøre «Carrie mot røkla enda en gang»-historien interessant nok i tredje sesong.
I de to første sesongene har Homeland tidvis vært en intens og neglbitende opplevelse.
Derfor ble jeg litt skuffet over spenningsnivået i denne første episoden av sesong tre.
Jeg lar meg ikke overraske over vendingen serien tar her, og dermed sitter jeg igjen med en følelse av at episoden ikke sto til forventningene.
Homeland er fortsatt interessant og jeg er absolutt spent på fortsettelsen, men jeg håper serien tar seg opp i de kommende episodene.
Homeland ser du på TV 2 Zebra eller i TV 2 Sumo hver mandag klokken 22.30.
|
000160 | train | 3 | screen | 9 | 10 | 2,013 | Kenny er blitt tøffel ... Neida, POWERS IS BACK! | nb | p3 | Rune Håkonsen | Eastbound & Down S04 E01-02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/eastbound-down-s04-e01-02 | Eastbound & Down S04 E01-02
Kenny er blitt tøffel ... Neida, POWERS IS BACK!
Denne anmeldelsen inneholder mindre spoilers fra de tidligere sesongene.
Serien Eastbound & Down skulle egentlig ikke fått en fjerde sesong.
Kenny Powers' iscenesettelse av sin egen død og begravelse på slutten av tredje sesong markerte et punktum for serien.
I løpet av tre sesonger hadde vi fått oppleve to nedturer og en opptur i livet til den tidligere baseballstjerna.
Men slik skulle ikke sagaen om Kenny Powers slutte.
I fjor sommer annonserte HBO at en siste runde med galskap var på vei – og takk for det.
Jeg vil fortsatt ha mer Kenny Powers.
|
000161 | train | 5 | screen | 11 | 10 | 2,013 | En lovende start på sesong fire av AMCs zombiedrama. | nb | p3 | Marte Hedenstad | The Walking Dead S04 E1 - E2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-walking-dead-s04-e1-e2 | The Walking Dead S04 E1 - E2
En lovende start på sesong fire av AMCs zombiedrama.
Denne anmeldelsen inneholder spoilers fra tidligere sesonger!
Tredje sesong av The Walking Dead fikk en dramatisk slutt da Rick Grimes og vennene hans tok med innbyggerne i Woodbury tilbake til fengselet der de hadde bunkret seg til, etter at det endelig kom for en dag hvilken maktsyk og sadistisk person The Governor virkelig er.
Når vi nå skal tilbake til den postapokalyptiske zombieverdenen i fjerde sesong av The Walking Dead, møter vi en gjeng overlevende med pågangsmot og nytt håp for fremtiden.
Sesongpremieren har en lettere stemning enn vi noensinne har sett i serien tidligere, men det tar ikke lang tid før blod, gørr og nervepirrende spenning igjen er i fokus.
En følelse av trygghet
30 Days Without an Accident er navnet på den første episoden, og det er tydelig at det har gått lang tid siden hendelsene i tredje sesong.
For første gang virker det som om våre overlevende føler et snev av trygghet, at de faktisk kan leve et liv, ikke bare overleve.
Fengselets grønne arealer blir brukt til å dyrke jorda og å holde husdyr, og snart trenger de ikke lenger dra på tokt for å finne mat.
Når følelsen av overhengende fare ikke er så intens gir det større rom for at vennskap og forhold kan utvikle seg, og bak fengselets trygge murer og gjerder har menneskene begynt å knytte bånd.
Humoren og den lyse stemningen gjør at den første episoden rett og slett blir koselig, om det er mulig å si om et zombiedrama, men den gode følelsen får er brå slutt når virkeligheten innhenter våre venner i fengselet.
Anmeldelse:
The Walking Dead S03 - Del 1 |
Del 2
Raskt tilbake til blod og gørr
For alt er ikke bare idyll, da hadde The Walking Dead blitt en kjedelig serie.
Flere zombier enn noensinne flokker seg langs fengselets høye gjerder, som begynner å gi etter for presset fra stadig flere levende lik.
Når dyra i skogen, og grisene Rick har fostret opp som mat, blir syke og dør, begynner vi å ane at ikke alt er som det bør være.
Snart begynner også menneskene å hoste og i andre episode blir vi servert fullskala zombieaction med blod, gørr og involler til den store gullmedaljen.
En brutal virkelighet
Tredje sesong av The Walking Dead var uten tvil hovedrolleinnehaver Andre Lincolns beste så langt i serien, og han fortsetter å vise sine skuespillertalenter i denne sesongen.
Rick vil så veldig gjerne skape et godt liv i fengselet, spesielt for sønnen Carl.
Da sønnen skjøt en ung mann i kaldt blod i forrige sesong, ble det en vekker for Rick, Carl fikk ikke lenger bruke skytevåpen og når vi møter dem på nytt i fjerde sesong er det tydelig at Rick har jobbet hardt for å gi Carl barndommen tilbake.
Det er imidlertid ikke lett når virkeligheten er såpass brutal som den er i The Walking Dead, og hvordan barna i fengselet brått blir voksne er et godt elemet, som gjør historien vond og sterk.
I andre episode får vi se hvordan en ung jente feiger ut når hun blir nødt til å drepe sin egen far som er i ferd med å bli en zombie.
Etterpå blir hun fortalt av en voksen at hun ikke kan være så svak, at hun må være sterk hvis hun ønsker å overleve.
Realismen i disse scenene gjør at det blir brutalt og vondt å se på, men det er nettopp dette som er seriens styrke, og som skiller The Walking Dead fra mye annet i zombiesjangeren.
Må holde på spenningen
De to første episodene av The Walking Dead er en god start på den kommende sesongen, men serien er avhengig av å holde på denne spenningen og nerven utover i sesongen også.
Nå er vi bak fengselets murer for andre sesong på rad, og det er derfor fare for at serien går i den samme fallgruven som den gjorde i andre sesong, da det ble brukt for mye tid på gården til Hershel.
Jeg håper ikke serieskaperne har gått i den samme fella på nytt, slik at midten av sesongen blir dødtid før en spennende avslutning.
Serien er ikke avhengig av at Rick og de andre overlevende i fengselet må reise videre, men det må være nok spenningsmomenter her til at sesongen drives fremover på en god måte.
Så langt har jeg forhåpninger til at dette skal gå bra, de to første episodene har lagt et godt rammeverk for resten av sesongen, vi møter nye rollefigurer, kommer tettere innpå den mystiske Michone (Danai Gurira) og vi venter fortsatt spent på å finne ut hvor The Governor har blitt av.
Fortsetter sesongen så sterkt som den starter, har vi mye spennende zombiedrama foran oss denne vinteren.
The Walking Dead ser du på FOX, mandager klokken 21:55.
|
000162 | train | 6 | screen | 20 | 10 | 2,013 | Blood, toil, tears... and meth. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Breaking Bad S05 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/breaking-bad-s05 | BreakingBad S05
Blood, toil, tears... and meth.
Eg orkar ikkje å late vere lenger.
Slepp meg fri, lat meg få diskutere ned til minste detalj kvifor eg hatar Breaking Bad, kvifor eg elskar Breaking Bad – og kva det er som gjer til at eg likevel ender opp med å gi det høgaste poengsum.
Først, utan spoilers:
Breaking
Bad er oppnåinga av det som starta med Sopranos, feiringa av den manipulerande, slu, jævlige antihelten, med sin eigen form for moral, som me likevel heiar på.
Med femte sesong har TV-serien hoppa glatt inn blant favorittane mine – som eit glimrande eksempel på ein TV-serie som slutta akkurat då den burde.
Det kjem ikkje an på mengda eller mangelen på vald, narkotika eller andre – det handlar om den mørke, vesle hemmelegheita alle menneske har ein eller anna stad inni seg.
Den som insisterer på at «eg kunne ha kome unna med 'Det Perfekte Mordet'.
«Om eg berre ville».
–
Men det vil eg jo sjølvsagt ikkje, eg er jo ikkje eit monster.
Breaking
Bad er ein TV-serie som må sjåast.
Helst frå start til slutt – ikkje i rykk og napp, slik eg har gjort det.
Detaljrikdommen i både forteljinga, figurane, omgivnadene og hendingane stiller nemleg i tillegg det ekstra kontrollspørsmålet:
– Eller er eg det?
SPOILER-advarsel – hald fram på eiget ansvar:
Den skitne vesle hemmelegheita
Det er når Walt endeleg innrømmer det at den siste puslespelbiten klikkar på plass.
Gjennom fem sesongar, tallause dialogar, og absolutt alle beskrivingar av serien nokosinne har Sanninga vore:
«Om kjemilæraren Walter White som vert dødeleg kreftsjuk, og byrjar å produsere metamfetamin for at familien skal leve godt etter han vert vekke».
Familien har stadig vore årsaka til at den geniale kjemikaren har nytta kreftene sine til det vondes teneste – han gir faen i middelet, så lenge målet er sikra.
Men då kona Skyler set han til veggs i siste episode – nesten som ein representant for TV-sjåaren – og konfronterer han med vegen han har gått for å nå målet sitt innrømmer Walt/Heisenberg at han har enda opp ein anna stad.
– Eg gjorde det for meg.
Eg likte det.
Eg er flink til dette.
Emilio, Tortuga, Jane, Victor, Tio, Gus, Mike, Dennis, Todd, Jack, Lydia, og endå fleire til.
Alle har døydd på grunn av Walters innblanding, på ein eller anna måte.
Setninga hans fell som replikken til regissør Kathryn Bigelow om Hurt Locker.
«War's dirty little secret is that some men love it» – kjærleiken til noko ein eigentleg ikkje har lov til å like.
Ambisjon
Anti-helten har vore hylla i TV-mediet i mange år allereie.
Fleire av TV-seriane som går – eller har gått – for å vere «verdas beste» no i «TV-ens gylne alder» involverer hovudpersonar som ikkje er den tradisjonelle helten (og heller ikkje den tradisjonelle antihelten, men det er ein diskusjon for ei anna dag).
Breaking
Bad er i bunn og grunn ein serie om og av ambisjon.
På den eine sida har ein Walter White – fantastisk spelt av Bryan Cranston, som har fortent absolutt alle prisar han har fått – ein éin gang ambisiøs forskar, redusert til ingenting av tidlegare samarbeidspartnarar, som no augnar mogelegheita til å skape noko verkeleg stort igjen.
Han er ikkje i narkotikabransjen, han er «i imperiebransjen».
Forholdet hans til læreguten Jesse, kona Skyler, sonen Walt Jr., og svogeren Hank har endra seg dramatisk over åra – alle støttar hovudpersonen på beste måte, noko Emmy-prisane er eit tydeleg teikn på.
Siste halvdel av sesongen var ikkje med i rekninga då serien vann i år, så eg vil ikkje vere overraska om den dukkar opp der til neste år òg.
Bak kamera har ein Vince Gilligans ambisjon, som for ein sjeldan gongs skuld har klart å avslutte ein TV-serie til heilt rett tid.
Av nyare eksempel på det motsette har ein seriar som Dexter, som nok burde ha gitt seg for nokre år sidan, og dersom sisteepisode har møtt mykje motstand.
Med buzzen som har følgt femte sesong kunne Gilligan utan problem ha fått lov til å lage meir.
Ein heil sesong der Walt og Jesse må reise til Tijuana for å treffe den nye narkobaronen der, og Jesse forelskar seg i dottera hans?
Rarare ting har hendt i TV-historia.
Dreamworks-sjef Jeffrey Katzenberg var klar for å betale 75 millionar dollar for tre episodar til – styrt av fanbuzz og mogelegheita for profitt.
Heldigvis skjedde det aldri.
Lyden av New Mexico
Breaking
Bad har vore gjennomgåande god i musikkbruk.
Frå seriens sentrale tema, som skildrar New Mexico-området som ein slags moderne westernserie, til dei mange nydelege låtane strøydd rundt om i serien.
Sisteepisode heiter Felina, oppkalla etter elskaren til hovudpersonen i Marty Robbins låt El Paso, som òg dukkar opp i episoden, og omhandlar ein jaga manns siste dagar.
Stokkar du om på bokstavane får du ordet «finale» – langt frå den einaste bittelille detaljen Gilligan og co har lagt inn.
Sjølv om det er den nest nest siste episoden, Ozymandias, som står igjen som den kraftigaste enkelthistoria, så fungerer dei to siste nydeleg som ein slags epilog for serien.
Den forklarar ikkje alt – kva hender med Jessie, kva førte eigentleg til at Walt trakk seg ut av forskarkarrieren, og kva med Huell?
– men pakkar Walter Whites stygge, valdelege, moralsk forkastelege reise mot slutten med ei sløyfe på toppen (nesten litt for pent for nokre, som hevdar at det heile var ein fantasi frå ein døyande mann).
Når Walter White til slutt klarar å innrømme for seg sjølv og verda rundt at han er monsteret han alltid har hevda at han inst inne ikkje er, er det ei passande endelikt.
Me har alltid visst at han kom til å døy, spørsmålet var berre korleis.
Sjølv meiner eg at hans siste kjærteikn til sitt «Baby Blue» plasserer Breaking Bad blant dei beste TV-seriane i verda.
I Noreg går serien på TVNorge Max.
Siste episode av Breaking
Bad går i kveld, klokka 23.00.
|
000163 | train | 5 | screen | 20 | 10 | 2,013 | En herlig start på en etterlengtet superserie. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Marvel's Agents of S.H.I.E.L.D S01 E01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/marvels-agents-of-s-h-i-e-l-d-s01-e01 | Marvel's Agents of S.H.I.E.L.D S01 E01
En herlig start på en etterlengtet superserie.
I et dramatisk høydepunkt i superheltfilmen The Avengers lurer den norønne superheltguden Loki spesialagenten Coulson inn i et bakholdsangrep og tar livet av ham.
Coulson var en ledende agent i organisasjonen S.H.I.E.L.D, en topphemmelig etterretningsavdeling som både undersøker paranormale hendelser jorden rundt og holder styr på de vennligsinnede superheltene som reddet jordkloden fra invasjonen av Chitauri-romvesenene.
Men agent Coulson var ikke død.
Clark Gregg vender tilbake som spesialagenten i kultregissøren Joss Whedons ferske tv-serie Marvel's Agents of S.H.I.E.L.D. Hvordan han overlevde (?) angrepet kommer ikke frem i første episode, det er en av den første sesongens sidefortellinger.
Men er jeg glad for at Coulson er tilbake?
Det kan jeg skrive under på.
Spennende start
Episoden sparkes i gang av en kraftig eksplosjon, en ukjent mann med superkrefter som redder en kvinne.
Det hele fanges opp av en hacker for den lyssky organisasjonen Rising Tide.
Coulson er katalysatoren i første episode av serien, og setter i gang med å samle et nytt lag av agenter som i tiden etter The Avengers-filmen kan fortsette det topphemmelige etterretningsbyråets arbeid.
Hvem er den ukjente mannen?
I løpet av knappe 45 minutter legger Whedon grunnlaget for flere spennende tråder som kan drive sesongen fremover i høyt tempo.
Den lyssky hackerorganisasjonen Rising Tide jakter på den mystiske mannen på egen hånd, mens Coulson må rekruttere en kampdyktig spesialagent for å utfylle sitt team.
At hovedkvarteret befinner seg om bord i et spesialbygd jetfly som tar med laget verden rundt røper også at episodene kommer til å spenne vidt i geografisk omfang, selv om piloten holder seg i New York.
Ikke alle skuespillerne finner sin plass
Gregg er limet som holder det ferske laget sammen i den første episoden, også Ming-Na Wen som den erfarne piloten i teamet fungerer godt.
Hackeren Skye (Chloe Bennet) er ikke helt lett å forstå, hverken hva som motiverer henne eller hvorfor hun gjør det hun gjør, mens figuren Grant Ward (Brett Dalton) ikke markerer seg særlig sterkt som en drivende figur i første episode.
De to labrottene Leo Fitz (Iain De Caestecker) og Jemma Simmons (Elizabeth Henstridge) er en «Knoll og Tott»-utgave av Bond-filmenes duppedittekspert Q, uten å bidra spesielt mye i serien startfase.
Produksjonskvaliteten ligger flere hakk under effektfesten i The Avengers-filmen, noen skuespillere dukker ikke opp i sesongens videre episoder (som How I Met Your Mother-stjerna Cobie Smulders), og andre skuespillere trenger mer tid på å finne seg til rette i seriens fortelling.
Det hindrer ikke Agents of S.H.I.E.L.Ds første episode fra å være en meget lovende start på en spennende superheltserie.
Ved å gå bak kulissene til de gigantiske hendelsene i The Avengers-filmen utforsker serieskaper Joss Whedon hvordan det er å være et vanlig menneske i en verden dominert av både ekstraordinære helter og rominvasjoner.
Bakkekontakten beholdes (så vidt) og åpner for vidstrakte eventyr – det er verdt å håpe at Agents of S.H.I.E.L.D blir actionarvtageren til X-Files.
Premiere på Viasat 4 mandag 21. oktober kl. 2200.
|
000164 | train | 4 | screen | 27 | 10 | 2,013 | Utan James Spader hadde dette kanskje ikkje vore like interessant. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | The Blacklist S01 E01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-blacklist-s01e01 | The Blacklist S01 E01
Utan James Spader hadde dette kanskje ikkje vore like interessant.
Nokre TV-seriar lever og avhenger av éin enkelt person.
Anten fordi manus eller plott ikkje er spennande nok i seg sjølv, eller rett og slett fordi éin skodespelar overdøyver alle andre.
Raymond Reddington (James Spader) er blant FBIs mest ettersøkte menn.
Han er kjend for å vere «The Concierge of Crime», ein slags fikser som ordnar ressursar og detaljar for andre kriminelle.
Plutseleg overgir han seg utan synleg grunn, og seier at han ynskjer å avsløre alle klientane sine.
På ein betingelse, han vil kun samarbeide med den nyutdanna FBI-etterforskaren Elizabeth Keen (Megan Boone).
Ho på si side, er i ferd med å adoptere eit born saman med sin nye ektemann – og slit med å balansere kvardag og arbeid i Washington.
Det passar med andre ord ikkje heilt ypperleg å få ein storkriminell inn i livet hennar på dette tidspunktet – men kva vil han eigentleg med Elizabeth?
Svartelista som utgangspunkt, Spader som midtpunkt
Det grunnleggjande i serien er Raymonds Blacklist – svartelista over klientane hans – og éin avslørt kriminell per episode.
Utgangspunktet er litt keisamt, spesielt om ein er like lei «procedurals» som meg, men serien blir bært til dei grader av James Spader.
Med eit intenst, karismatisk blikk, ein upåklegeleg sans for stil, og tydeleg måbevisst, etablerar han seg raskt som ein figur som vil bli artig å følgje med på i komande episodar.
Spader har holdt seg i TV-bransjen i eit godt tiår, gjerne som figurar som er skråsikre på at dei er den mest intelligente personen i rommet – både på godt og vondt.
Det er ikkje det at dei andre figurane ikkje er interessante – Boones dilemma er spennande nok i ein TV-kvardag allereie stappfull av morske menn – men i opninga er det Reddington som tek rampelyset.
Serien er ganske valdeleg, dog ikkje heilt på nivå med med fjorårets NBC-serie Hannibal.
Seriekriminalitetsfetisjisme
The Blacklist har antydningar til kriminalitetsfetisjisme – denne nær sagt hyllinga av seriekriminelle, og dei som arbeidar for å fange dei, har vore sentralt i TV i mange tiår allereie.
Heilt på nivå med i nestenparodien The Following er det dog ikkje, men for nokre kan Reddingtons nesten overnaturlege manipuleringsevne til å ha oversikt og framsyn til absolutt alle hendingar rundt seg bli litt for mykje.
Alle førsteepisodar er jo sjølvsagt laga med tanke på å vere eit anslag, ei reklame, for resten av historia, men sjeldan har ein episode kjentest i såpass stor grad som ein trailer for resten av TV-serien.
Ettersom NBC har byrja å avslutte fleire av CSI-seriane sine, historier med evige mengder materiale å ta av, er nok håpet at denne serien kan bli noko av det same.
Blacklist er veldig avhengig av sine kriminelle, at historiene om dei er spennande og varierte nok til at kvar episode ikkje berre vert det same kvar gong.
Eit overhengande historie om Elizabeths ukjende kriminelle far, og Reddingtons skjulte motiv for å finne akkurat Elizabeth vert forhåpentlegvis spennande nok til å drive serien framover.
Likevel, opninga klarar å skilje seg akkurat nok ut frå mengda med «éin skurk per episode»-seriane som allereie finst.
Med eit fargerikt rollegalleri, og akkurat nok leik med ein litt sliten sjanger kan The Blacklist bli interessant nok.
Men kjære serieskapar Jon Bokenkamp, ver snill å avslutte denne tidleg nok, før den blir endå ein CSI-serie.
The Blacklist går klokka 21.20 på TV3, kvar sundag.
|
000165 | train | 4 | screen | 6 | 11 | 2,013 | Double, double toil and trouble – denne heksehistorien er spennende, men til tider litt parodisk. | nb | p3 | Marte Hedenstad | American Horror Story: Coven E01-05 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/american-horror-story-coven-e01-05 | American Horror Story:Coven E01-05
Double, double toil and trouble – denne heksehistorien er spennende, men til tider litt parodisk.
Fra en hjemsøkt familie, til nonner på et galehus, er vi nå over på hekser og voodoo i New Orleans i den tredje sesongen av American Horror Story.
Denne sesongen, som har fått navnet Coven, er ikke like skremmende som de to første, men denne heksehistorien er likevel urovekkende og vemmelig.
Alt i alt er dette en god fortelling, som dessverre lider av noen litt for karikerte rollefigurer.
En seriemorder fra virkeligheten
Historien om sosiotetskvinnen og seriemorderen Madame Delphine LaLaurie, som fylte herskapshuset sitt med slaver som hun torturerte, er velkjent i New Orleans.
Da hennes makabre affærer ble avslørt i 1834 forsvant hun fra byen, og man tror at hun flyktet til Paris.
I American Horror Story:
Coven tar vi turen til New Orleans på 1830-tallet, der vi får vite historien om hva som virkelig skjedde med den sadistiske overklassekvinnen fra Louisiana.
Madame LaLaurie (Kathy Bates) holder fortsatt på med sitt tortureringsprosjekt, men når det nyeste bidraget til madammens skrekkhus viser seg å være elskeren til byens voodoo-dronning Marie Laveau (Angela Bassett), får imidlertid LaLauries eksapader en brå slutt.
Og etter å ha blitt lurt til å svelge en trylledrikk som gir evig liv, blir Madame Delphine LaLaurie gravd ned i sin egen hage.
Full heksekrig
I kjent American Horror Story-stil spoler vi så 180 år frem i tid, til dagens New Orleans.
Det er 300 år siden de legendariske hekseprosessene i Salem og den gamle hekseforsamlingen har nå holdt til i New Orleans i flere generasjoner, der de driver en hekseskole for unge piker.
Men New Orleans er ikke stor nok for både voodoo- og Salem-kulten, noe som har ført til rivalisering mellom de to gruppene, og når heksenes suverene hoverhode Fiona (Jessica Lange) ankommer byen og graver opp gode, gamle Madame Delphine LaLaurie, bryter helvete løs.
Nå vil Marie Laveau ha hevn!
You girls need to learn to fight.
When witches don't fight, we burn.
Fiona
Den fabelaktige Jessica Lange
I tillegg til krigen mellom voodoo-dronningen og Fiona, følger serien fire, unge jenter som går på hekseskolen i New Orleans, med hovedfokus på Zoe Benson (Taissa Farmiga), en usikker jente som er engstelig for sine egne krefter, og Madison Montgomery (Emma Roberts), en Hollywood-stjerne som bruker heksekreftene sine på å få det som hun vil.
Taissa Farmiga, kjent fra The Bling Ring, er god i rollen som en ung kvinne som strever med å finne sin plass her i verden, mens Emma Roberts repeterer en rolletype hun har gjort tidligere i chick flicks som for eksempel Wild Child.
Som i de to første sesongene av American Horror Story er det Jessica Lange som er den store stjerna i Coven.
Fiona er en mangefasettert personlighet, som har brukt store deler av livet og makta hun har som overhode av hekseforsamlingen til egen vinning.
På den ene siden er hun besatt av å beholde sin posisjon og på å finne hemmeligheten til evig ungdom, mens hun på den andre siden ønsker å gjenopprette det ødelagte forholdet til sin datter Cordelia (Sarah Paulson), som er rektor for hekseskolen.
Jessica Lange er fabelaktig som en kvinne som er bitter over tapt storhet, samtidig som hun har et brennende ønske om å etterlate seg noe godt i verden, og det var interessant å følge med på karakterutviklingen til Fiona over de fem første episodene i sesongen.
Se traileren for sesongen her:
Ikke troverdig
Blandingen av det okkulte og temaer som rasisme og usunne familieforhold gir American Horror Story:
Coven en historie som både er spennende og underholdende.
Derfor er det synd at flere av rollefigurene ikke holder mål.
Jeg reagerte spesielt på hvor enkelt Kathy Bates sin rollefigur Madame LaLaurie lar seg omvende fra seriemorder til trivelig, gammel dame.
Når hun graves opp, 180 år senere enn slavetidens USA som hun levde i, tar det for kort tid før hun godtar dagens samfunn slik det er.
Etter å ha bli utsatt for en traumatisk opplevelse, der den afroamerikanske heksa Queenie redder henne, gjør den gamle seriemorderen helomvending og oppfører seg plutselig som Queenies bestevenninne.
Jeg har vanskeligheter for å tro på at en sadistisk psykopat, som har brukt store deler av livet sitt på å torturere og drepe folk med en annen hudfarge enn seg selv, lar seg overbevise så enkelt og det gjør at jeg overhodet ikke tror på Bates, tross i at hun, som alltid, leverer bra.
Parodisk, ikke skremmende
I motsetning til de to første sesongene av American Horror Story, er ikke Coven spesielt skummel, dermed er det en litt annen type serie denne gangen.
I utgangspunktet synes jeg ikke det gjør noe at skrekken ikke er fokus, men jeg synes denne sesongen sliter med å finne hvilken stemning den ønsker å sette.
I det ene øyeblikket opplever vi noe makabert og ekkelt, mens vi i det andre må le av situasjoner som fremstår som komiske.
Når den rasende voodoo-dronningen sender en horde med lik fra nærmeste gravplass mot det gamle herskapshuset der heksene holder til, drar Zoe frem motorsaga og gyver løs på zombiene.
Hyllesten til Army of Darkness, som forøvrig er en fantastisk film, er åpenbar, men dette gjøres på en måte som bryter stemningen i serien fullstendig, og gjør at det hele blir parodisk istedenfor skremmende.
Tross en fantastisk prestasjon fra Jessica Lange er dermed ikke American Horror Story:
Coven like god som de to første sesongene, men dette er likevel en underholdende historie.
Og med tanke på at Coven er den nest siste muligheten du har til å se Jessica Lange i serien, så vil jeg si at dette hekseeventyret absolutt er verdt å få med seg.
Coven ser du på FOX, onsdager klokken 21.55.
|
000166 | train | 5 | screen | 12 | 11 | 2,013 | Ei truverdig historie om fem skjebnar under den andre verdskrigen. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Krigens unge hjarte | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/krigens-unge-hjarte | Krigens unge hjarte
Ei truverdig historie om fem skjebnar under den andre verdskrigen.
Ein skulle vel ikkje tru at det var noko usagt igjen om hendingane under andre verdskrig.
Gjennom spelefilm, TV-seriar, spel, dokumentarar, vitnesbyrd, kvite bussar, og så vidare, har me i snart 70 år fått sett dei fleste sidene av den fem år lange krigen.
Det hindrar likevel ikkje interessa frå å vere stor.
History Channel – populært kalla Hitler (and UFOs) Channel – er berre ein av få stader som har undersøkt krigen ned til det ein skulle tru var minste detalj.
Krigens unge hjarte forsøker å vise også det som hendte langt bak fronten – og kva unge tyskarar i krig tenkte.
Og den har klart det.
Fem menneske, fem skjebnar
Fem barndomsvener tek avskjed med kvarandre hausten 1941.
Den patriotiske nyutdanna sjukepleiaren Charlotte, soldatbrørne Winter – den dikterske Friedhelm, og den allereie militærdekorerte Wilhelm – den glamorøse Greta, og hennar kjærast, jødiske Viktor, aspirerande kjoledesigner og skreddarson.
Dei lovar at dei skal møtast igjen jula det same året, fordi – som Wilhelm seier – krigen kjem neppe til å vare lenger enn til jul.
Historia vekslar raskt mellom dei ulike hovudpersonane, ein får sjeldan meir fem minutt med kvar av dei om gangen.
Likevel blir me overraskande godt kjende med figurane, som går gjennom si stadige forandring.
Krigen får ut det verste i dei, og gjer dei alle til ulike personar i løpet av krigsåra.
– Ein må ikkje la seg freiste til å vere menneskeleg.
Ingen forblir uforandra, seier den boklærte Friedhelm i ein av seriens viktigaste scener.
Serien har skapt oppstuss, særleg i Polen, der nokre har meint at serien i for lita grad gjer oppgjer med krigen – men i staden dyttar skulda for holocaust over på polakkane.
Især er det den polske motstandsrørsla Armia Krajowa som er måla i dårleg lys, ein av dei mindre nyanserte gruppene i serien.
Likevel hadde serien gode sjåartal òg då den gjekk på polsk TV.
Krigens grusomheiter – òg langt bak frontlinjene
Serien, som på tysk heiter Unsere Mütter, Unsere Väter (Våre mødrer, våre fedrar) er omtala som Tysklands Band of Brothers.
Eg kan skjøne samanlikninga.
I Krigens unge hjarte er det dog meir minnet om samhald som driv figurane framover, enn det gode samhaldet undervegs.
Også her får me sjå krigens grusomheiter, og samtidig ei større forståing av kven som var så forlokka av nazistane sin argumentasjon på 40-talet.
Me har nok unyanserte forteljingar frå «vår» av konflikten – det er forfriskande å sjå filmnazistar sin ekte personar, i ulik grad av overtyding.
Me får sjå samfunnet slik det fungerte – og ikkje fungerte – òg utanfor krigens krysseld.
Dei raske vekslingane driv serien framover, men kan kjennest litt vel flyktige og tilfeldige til tider.
Det kan bli litt mange figurar i Krigens unge hjarte – eller lat meg omformulere – det vert for mange små bifigurar eg skulle ynskje eg visste meir om.
Serien er herleg befriande for flashbacks – ikkje eit einaste tilbakeblikk til ein unge med klarblåe auge som stirer på ei eller anna urett tidleg i livet som liksom skal forklare alt – og nyttar ingen tid på å forklare det som hendte før 1941.
Dei tre episodane på til saman 4,5 time vert nesten for lite til å fortelje det heile.
Ei truverdig, mørk og nyansert historie – med skodespelarar eg trur på.
Anmeldinga er basert på alle 3 episodane i serien.
|
000167 | train | 5 | screen | 22 | 11 | 2,013 | Spennande TV-serie om den – på overflata – perfekte forstadsfamilien. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | The Americans S01E01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-americans-s01e01 | The Americans S01E01
Spennande TV-serie om den – på overflata – perfekte forstadsfamilien.
Ok, så var me kanskje ikkje heilt ferdig med den kalde krigen likevel.
Skumle russarar var hovudfiende nummer éin frå den amerikanske film- og TV-industrien gjennom heile 80- og 90-talet – ei rolle som Midt-Austen kanskje har teke over etter kvart.
Det er difor nesten litt forfriskande å få Sovjet som skurkar igjen, i ein thrillerserie som opnar roleg men spenningsdirrande – med eit litt anna blikk på spionane enn me vanlegvis ser.
I The Americans følgjer me ekteparet Elizabeth (Keri Russell) og Phillip Jennings (Matthew Rhys) på 80-talet, på utsida ei fullstendig normal amerikansk forstadsfamilie.
Eigentleg er dei spesialtrente russiske agentar, sett saman av KGB for å overvake og underbyggje det amerikanske samfunnet i Washington D.C – med to uvitande born som ein del av familien for å halde oppe fasaden.
Plutseleg flyttar ein ny nabo inn i området, FBI-agenten Stan (Noah Emmerich).
Er han der tilfeldig, eller er dei under mistanke?
Første episode gir svaret, men legg opp til fleire spennande trefningar utover sesongen.
Kvardagen innimellom det spennande
Keri Russell er best kjend frå hovudrolla i det romantiske dramaet Felicity, men visar seg her absolutt kapabel for meir seriøse, intense roller.
Hennar forvandling til den hardtrena Elizabeth er god, og opnar nok med denne serien for mykje spennande arbeid framover for ei karriere som har vore litt anonym sidan byrjinga av 2000-talet.
Samspelet med Matthew Rhys (Brothers & Sisters) er godt, ein kar som tek ei litt anna rolle – blant anna som kameleonen blant parets, i ulike spionforkledningar.
Matthew er i større grad der òg for kvardagens brytningar – i pausane mellom storpolitikken, der forstadslivet bryt inn.
I tillegg er han, trass si russiske opplæring, meir freista av dei amerikanske samfunnsgodene.
Det er nettopp dette som er det mest interessante med serien, kvardagen innimellom det spennande.
I staden for å bli ein kva som helst spionthriller, med alle ingrediensane det måtte bety, tek dei med denne ekstra dimensjonen – korleis familien fungerer, og korleis spionane skjuler den umoralske sida frå borna sine.
Det vert nesten litt Sopranos-aktig til tider, sånn sett.
Inspirert av familiane til CIA-agentar
Skaparen Joe Weisberg, tidlegare agent i den amerikanske etterretningstenesta CIA, vart inspirert av korleis familiane til agentane fungerte.
Han har sjølv sagt at han på jobbintervjuet, med løgndetektortest, vart spurt om han ville arbeide i CIA for å bli spion, eller for å skrive om det seinare.
Sistnemnde hadde han aldri tenkt på – før akkurat då.
Den amerikanske kanalen FX starta suksessperioden sin med The Shield på byrjinga av 2000-talet, og har i det siste gjort det bra med seriar som Justified og Sons of Anarchy.
Med The Americans held dei fram med å skape gode spenningsseriar med interessante univers.
Serien hadde amerikansk premiere allereie i januar, men har latt litt vente på seg i Noreg.
No vert den eit av trekkplastera til Viasats nye drama- og bake-kanal – TV6.
Er første episode verdt å bruke fredagskvelden på?
Absolutt!
Kven er din favorittspion på film og TV?
Legg inn di meining i kommentarfeltet!
|
000168 | train | 6 | screen | 20 | 12 | 2,013 | En rystende krimserie. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Top of the Lake | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/top-of-the-lake | Top of the Lake
En rystende krimserie.
Menneskesinnet er en avgrunn med mange rom, noen av dem skjulte med mørke kroker som ikke tåler dagens lys.
I Top of the Lake setter Jane Campion dette mørket, det jævlige, i en sterk kontrast til naturens iboende renhet.
Manusforfatter og regissør Jane Campion har vunnet en rekke priser for sine spillefilmer, mest bemerkelsesverdig er The Piano fra 1993, men hun har ikke jobbet med tv-drama siden 1990.
Med Top of the Lake tar hun med seg all sin erfaring for å forme et unikt krimdrama satt i en land langt borte, som likevel følger opp det som amerikanske medier har løftet frem som «scandinavian noir».
I det Robin Griffin (Elisabeth Moss, kjent fra Mad Men) vender tilbake til den lille hjembyen for å besøke sin syke mor, ved en innsjø klemt opp i de nyzealandske fjellene, begynner hun å avdekke grumset som skjuler seg.
I løpet av seriens syv episoder river hun ikke bare vekk sløret som skjuler byens hemmeligheter, men også hennes egen fortid.
12 år gamle Tui Mitcham (Jacqueline Joe) forsøker å drukne seg selv i innsjøen.
Hun blir reddet.
Det viser seg at hun er gravid.
Griffin blir tilkalt som etterforsker, med spesialkompetanse på overgrep mot barn.
Kort tid etter forsvinner den unge jenta.
Etterforskningen av ett overgrep utvikler seg til et omfattende søk etter jenta – og en gransking av byens mørkeste kroker.
Imponerende rollegalleri
Matt Mitcham, gnistrende spilt av Peter Mullan, gidder nærmest ikke lete etter datteren.
Hun overlever.
Han er byens uformelle overhode og velgjører, men ingen spør hvor pengene kommer fra.
Mye bygger opp mot en klassisk krimfortelling, men Top of the Lake er ikke interessert i et vanlig politidrama.
Når Robin Griffin henger opp et bilde av Tui på veggen, var jeg sikker på at veggen snart ville bli dekt av kart, bilder og tråder – men nei.
Bildet forblir alene, ensomt, lik den savnede jenta.
Regissør og manusforfatter Campions tilbakeholdenhet, og evne til å fokusere, gir Top of the Lake en særegen identitet.
Byen ved innsjøen, hvor mye av fortellingen finner sted, forblir anonym.
Campion ønsker ikke å la oss bli kjent med utsiden av det menneskeskapte hvor serien finner sted.
Kun fra innsiden av hus og kafeer, kan vi enkelte ganger få et blikk av hverdagslivet.
Naturen i fokus
Naturen får på den andre siden utfolde seg i all sin imponerende prakt.
Slående og vakre landskapsbilder, helikopterkjøringer over fjelltopper og langs dalfører, og stillestående sekvenser hvor mennesket krymper i forhold til de mektige omgivelsene.
Ved å utelate det menneskeskapte forsterker Campion den underliggende motsetningen mellom naturen og dem som lever der.
En sammenligning med David Lynchs Twin Peaks er uunngåelig og likhetene er slående, men Top of the Lake er langt unna en kopi.
Serien løfter inspirasjonen og gjør det til sitt eget.
Tolv år gamle Tui, til hest med en rifle på ryggen, rir en dag inn i New Age-leiren til GJ – en av figurene som løfter seriens mystikk mangfoldige hakk.
Amerikanske Holly Hunter er fengslende som den alternative kvinneleirens leder.
Lytt til kroppen, forteller hun, og den vil fortelle deg hva du må gjøre.
De færreste av kvinnene som bor i leiren forstår dette, de er alle så skadet og misbrukt at kroppens eget språk ikke lenger er forståelig for dem.
Igjen åpenbarer kontrasten mellom menneskesinnets mørke avkroker og naturens uskyldsrene samvittighet seg.
Balansen mellom disse to motpolene, de visuelle kontrastene, og et imponerende rollegalleri bygger Jane Campion opp en ulidelig spenning i løpet av miniseriens syv episoder.
Sannheten om hvor dypt mørket strekker seg er rystende.
«Top of the Lake» vises på TV2 i Norge og er tilgjengelig på amerikansk Netflix.
Har du sett «Top of the Lake»?
Del din mening om serien i kommentarfeltet.
|
000169 | train | 5 | screen | 3 | 1 | 2,014 | Privatdetektiven er like skarp som før, om enn litt meir sjølvbevisst. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Sherlock S03 E01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/sherlock-s03-s01 | Sherlock S03 E01
Privatdetektiven er like skarp som før, om enn litt meir sjølvbevisst.
Eg veit kvifor de alle er her.
For korleis i all verda overlevde hovudpersonen hendingane på slutten av Sherlock sin andre sesong?
Meir om det straks.
Ved sidan av julenissen, og kanskje Dracula, er Sherlock Holmes blant figurane som er mest portrettert på film og tv.
Spesielt om ein tek med figurar som er inspirert av han, som godaste Gregory House.
Det er dog noko litt spesielt over figuren sjølv, den nesten magisk lynskarpe meisterhjerna som løyser krimgåter ut frå dei minste detaljar.
I BBCs nyversjon, sett til notidas London, er han ingen ringare enn storbypolitiets einaste frilansar, saman med sin etter kvart veldig gode ven, militærdoktoren John Watson.
I tredje sesong er det to år sidan me såg figurane sist, og Watson har nesten kome over det han trur er tapet av bestekameraten sin.
Han har fått kjærast, doktorjobb og ein lite kledeleg bart.
Men Sherlock er sjølvsagt ikkje død.
Internett som ein eigen figur
Sherlock-fansen har higa etter meir av privatdetektivhelten i to år no.
Og det har vore hardt.
Nettforum har surra og gått med teoriar, fanfiction og diverse visuell snacks – gjerne av grovare ting som ikkje passar seg å vise fram under eit familieselskap.
Første episode gir alle svar på dødsfallet.
Den gir faktisk 13 mogelege svar.
Og samtidig ingen svar.
Serieskaparane Mark Gatiss og Steven Moffat har ikkje tenkt å late hemmelegheita gå så lett.
Førstescena i tredje sesong er lite anna enn spektakulær, og historia vert teken vidare mot det som verkar å vere eit planlagd terroriståtak mot den engelske hovudstaden.
I 50-årsjubileumsepisoden av sci-fi-serien Doctor Who, som òg var skriven av Moffat, tok han fleire gonger «stemmer frå internett» – ulike meiningar, kritikk, og enorm entusiasme – og la i munnen på diverse figurar i serien.
Det same har han no gjort med Sherlock.
Ein får den maniske dødsfallsteoretikaren (litt sånn som meg), ein som insisterer på at Watson og Sherlock er hakket meir enn berre gode vener, og personen som er sikker på at Moriarty og Sherlock EIGENTLEG er forelska i kvarandre.
It's a Tumblr world out there.
Til gjengjeld får seriens hovudpersonar svare på tiltale.
«Everyone's a critic!» utbryt Sherlock, «I'm not gay!» slår Watson fast.
Eg kan formeintleg høyre Gatiss humre idet han legg sine svar til internettgenerasjonen i munnen på figurane sine.
Serien vert hakket meir sjølvbevisst enn den har vore tidlegare, og tek meg til tider litt ut av opplevinga, men det viser i det minste at manusforfattarane kjenner sitt internett.
Den dynamiske duoen er framleis viktigast
Serien har framleis nære band til dei opphavlege bøkene, sjølv om ein del detaljar er endra lettare på får ein framleis ei underliggande kjensle av det viktorianske London.
Tidlegare har Sherlock møtt sitt seksuelle og sitt kriminelle motstykke, lista er lagt høgt for skurkane denne gongen.
Benedict
Cumberbatch er perfekt i rolla som den iskalde Sherlock.
Meir er det ikkje å seie om det.
Han gestaltar figuren som vippar perfekt på ein knivsegg mellom menneskeleg og umenneskeleg, framleis med ein treffprosent på godt under femti prosent når det gjeld forståing for menneskesinnet – sjølv om han viser eit par gode trekk denne gongen.
Dog, gled deg til scena når han og Martin Freeman sin Watson skal møtast igjen.
Martin Freeman er Sherlocks ultimate motstykke som den menneskelege i duoen.
Det var dynamikken mellom dei to eg trakk fram i mi anmelding av andre sesong, og det er framleis dette som er best i starten av tredje sesong.
Krimgåtene kjem førebels litt i andre rekkje her, men det er heller ikkje det som har vore viktigast tidlegare i serien.
Steven Moffat har tidlegare fått kritikk for å skrive kvinneroller som pappfigurar.
Inntil vidare synest eg at Amanda Abbington, som spelar forloveden til Watson og er Freemans kone i røynda, vert introdusert godt som ei dame med litt av den same sansen for gåter som dei to andre.
Så gjenstår det å sjå kven av dei tre som vert det femte hjulet på vogna.
– Killing me, that's so two years ago
Me får førebels sett lite av personen som er anteken å vere Sherlocks erkefiende denne sesongen, spela av danske Lars Mikkelsen.
Det vert spennande å sjå korleis han vil følgje opp Andrew Scotts maniske Moriarty frå dei to føregåande sesongane.
Humoren er framleis til stades i serien, og då framleis i situasjonar mellom figurane.
Spenninga likeins, sjølv om episodens actiongåte nesten vert overflødig og borte innimellom Sherlock-flørtinga.
Sesongen består som tidlegare av tre episodar på rundt halvanna time kvar.
Første episode legg eit spennande premiss, herr Holmes visar karakterutvikling, men verkar til tider litt for sjølvbevisst.
Lat oss håpe at Sherlock får eit ordentleg mysterium å bryne seg på, og at tredje sesong ikkje berre vert blunking til fansen som – framleis – ventar i spaning på korleis Sherlock eigentleg overlevde.
– You have missed this.
Admit it, seier Sherlock.
– Jepp, det er godt å ha dykk attende, svarar eg frå sofaen.
Sjå miniepisoden «Many Happy Returns», ein 7 minutts opplading til tredje sesong av «Sherlock» som viser ein av internett-figurane.
PS:
Forresten, eg sver, om det kjem så mykje som éin «Bjarte Tjøstheim har sanneleg rykka opp i skodespelarverda, hø hø hø»-vits i kommentarfeltet, så kjem eg til å spontanimplodere, og mogelegens ta heile kloden med meg i fallet
|
000170 | train | 4 | screen | 8 | 1 | 2,014 | Underholdende vri på gammel skrekklassiker. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Sleepy Hollow S01 E01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/sleepy-hollow-s01-e01 | Sleepy Hollow S01 E01
Underholdende vri på gammel skrekklassiker.
Å ta en klassisk britisk amerikansk novelle – allerede skildret i minst 10 tv-serier og filmer siden 1980 – og fortelle den i en moderne ramme er et av de fremste eksemplene på manglende oppfinnsomhet og Hollywood-vegring.
Sjefene, de som sitter med pengene, er så redd for å satse på noe helt nytt, at det er bedre å gjenskape noe vi har sett mange ganger tidligere.
2014-serien Sleepy Hollow er også basert på Washington Irvings historie om en hodeløs rytter i en liten småby på 1700-tallet.
Forskjellen denne gangen er at hovedpersonen Ichabod Crane ikke våkner på et feltsykehus i 1780-årene, men nesten 250 år etter at han ble skadet på slagmarken.
Rytteren han halshugde i kamp har også vendt tilbake.
Og politisersjanten «Abbie» Mills er det eneste moderne mennesket som tror ham.
Fortid møter nåtid
Mens mystikken får godt med spillerom i Sleepy Hollows første episode – en hodeløsrytter med stor øks er tross alt løs i nåtidens New York (staten, ikke byen) – er det kulturkollisjonene som tar mest plass med sine plumpe forsøk på humor.
En 1700-talls mann møter en afroamerikansk kvinne som er politi?
Nei, nå er det nok.
Verden har blitt et rart sted!
–
Du har blitt frigitt fra slaveri antar jeg?
– Slaveriet har vært avskaffet i over 150 år.
Velkommen til Amerika!
Disse morsomhetene er plassert i serien av rene sjangerhensyn.
Når serien fokuserer på det viktige, magien og mystikken satt opp mot de historiske hendelsene, er det likevel vanskelig å ikke la seg engasjere.
Jeg er nemlig en hund etter spennende fortellinger fra det som ligger skjult bak «virkeligheten».
Sterkt av Nicole Beharie
Tom Mison, i hovedrollen som Ichabord Crane, er en britisk teaterskuespiller.
Det merkes.
For å gjenskape en troverdig figur fra 1700-tallet er brukes nettopp det teatralske som et sterkt virkemiddel.
Det skaper innledningsvis stor avstand mellom meg og Crane.
Noe som også kommer til syne i hvordan innbyggerne i Sleepy Hollow behandler ham.
Hvorfor ville noen tro på en mann som dukket opp fra intet og sa han deltok i krigen under general Washington?
Politikvinnen «Abbie», spilt av Nicole Beharie, blir raskt Cranes eneste venn.
Fordi hun også skjuler noe.
Beharie er en sterk skuespiller.
Hun har potensial til å utvikle rollefiguren til en moderne Dana Scully fra kultserien X-Files, en ung og selvstendig kvinne som har mange skjulte koblinger til seriens hovedmysterie.
I denne serien er bare romvesnene byttet ut med hekser og hodeløse ryttere.
Likhetstrekkene til Supernatural og tredje sesongen av American Horror Story:
Coven, som har spesielt fokus på hekseprosessene i Salem på slutten av 1600-tallet, er mange.
Men Sleepy Hollow holder seg strengt i grenselandet mellom en politithriller og en overnaturlig spenningsserie, og lar de åpenbare skrekk- og sjokkscenene være.
Sleepy Hollow er en god spenningsserie takket være skuespillerne, regien og et godt manus.
Navnet kan likevel bli seriens akilleshæl.
Den klassiske novellen, mest popularisert gjennom Tim Burtons filmatisering fra 1999, inneholder ikke nok til å bære en hel tv-serie.
I hvert fall ikke over flere sesonger.
«Sleepy Hollow» har norsk tv-premiere torsdag 9. januar kl. 2130 på TV3.
|
000171 | train | 6 | screen | 9 | 1 | 2,014 | HBOs nye krimserie er et strålende og stemningsfullt karakterdrama. | nb | p3 | Marte Hedenstad | True Detective S01 E01-03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/true-detective-s01-e01-03 | True Detective S01 E01-03
HBOs nye krimserie er et strålende og stemningsfullt karakterdrama.
HBOs nye krimserie True Detective er en saktegående, hypnotisk serie om to etterforskere som finner en myrdet kvinne, som ser ut til å være et offer for en morder med sansen for det okkulte.
Året er 1995 og vi møter Woody Harrelson og Matthew McConaughey i rollene som politimennene Martin Hart og Rust Cohle.
De har bare vært partnere i tre måneder.
Serien handler mer om deres forhold og personligheter enn om selve drapsetterforskningen — True Detective er et karakterdrama av ypperste klasse, men kan bli for treigt for deg som er ute etter en politiserie med action og dramatikk.
Vever sammen fortid og nåtid
Handlingen begynner i 2012, ti år etter at Martin Hart og Rust Cohle brøt kontakten med hverandre.
To etterforskere vil gå gjennom mordsaken de løste i 1995, fordi et nytt mord med rituelle fellestrekk som den gamle saken har dukket opp.
De to intervjues hver for seg, og det de beretter om etterforskningen og om hverandre, fungerer som fortellerstemme over handlingen når vi spoler 17 år tilbake i tid, til dagen de finner den døde, nakne kvinnen med en krone laget av et hjortegevir på hodet.
Serieskaper og manusforfatter Nic Pizzolatto vever fortid og nåtid sammen på en svært god måte, og bruker intervjusekvensene til å gi oss små drypp av hva som kommer til å skje.
Dette får deg til å stille spørsmål som: hva var det som drev de to partnerne fra hverandre, hvorfor er politiet så interessert i detaljene rundt Hart og Cohle sitt forhold, og hva har dette med den nye saken å gjøre?
Se traileren for True Detective her:
Vanskelig partnerskap
Matthew McConaugheys Rust Cohle er en nihilistisk og kynisk mann.
Han har dype personlige problemer og sliter med hallusinasjoner — ettervirkninger av hans dager som infiltratør i narkomiljøet, der han gikk litt for hardt til verks for å passe inn.
Martin Hart, i Woody Harrelson sin skikkelse, er den populære fyren på politihuset, som virker som en real familiefar med en fin fasade utad, men denne slår sprekker når man kommer litt nærmere.
Forholdet mellom Hart og Cole er kjernen av handlingen i True Detective.
De to fungerer godt sammen når det kommer til etterforskningen, men det oppstår gnisninger når de skal omgås på privaten.
Hart mener Cohle er for innesluttet, mens Cohle mener Hart er blind for livets realiteter.
Sterke skuespillerprestasjoner
Nic Pizzolatto har skrevet manuset til alle de åtte episodene av True Detective og Cary Fukunaga (Jayne Eyre) har regi.
At skuespillerne i serien ikke måtte forholde seg til en ny regissør i hver episode under innspillingen, slik det ofte er i TV-serier, har helt klart vært en fordel.
McConaughey og Harrelson er fabelaktige i rollene som Cohle og Hart, og det dysfunksjonelle samspillet mellom de to vidt forskjellige rollefigurene fungerer veldig bra på TV-skjermen.
McConaughey er spesielt god med tanke på forandringen rollefiguren hans gjennomgår, fra egenrådig etterforsker til fordrukken bartender, på de 17 årene som skiller de to tidslinjene.
Hypnotisk atmosfære
Handlingen i True Detective beveger seg fremover med sneglefart.
Etter tre timelange episoder har ikke Hart og Cohle kommet spesielt langt i etterforskningen, serien bruker isteden mye tid på å la oss komme under huden på rollefigurene.
Dette legger likevel ingen demper på spenningen i serien som, godt hjulpet av lydsporet til T-Bone Burnett (O Brother, Where Art Thou?, The Hunger Games), og Louisianas øde, men likevel stemningsfulle landskap, har en hypnotisk atmosfære.
Matthew McConaugheys rollefigur er i tillegg såpass interessant at det ikke gjør noe at mye av tiden brukes på å utforske hva som foregår bak pannebrasken hans.
I denne serien er det ingen vanvittige cliffhangere på slutten av hver episode som skal lokke deg til å følge med videre.
Oppmerksomheten blir holdt av de fengslende rollefigurene som driver deg til å følge med på hva som skjer.
Det kan være farlig å si så tidlig på året, men True Detective er såpass annerledes og bra, at jeg ikke er redd for å si at denne serien kommer til å stå på min toppliste over de beste seriene i 2014.
Her lukter det Emmy-nominasjoner lang vei!
True Detective ser du på HBO Nordic og C More fra 13. januar.
|
000172 | train | 5 | screen | 12 | 1 | 2,014 | I-landsproblemets yppersteprestinner. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Girls S03 E01-06 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/girls-s03-e01-06 | Girls S03 E01-06
I-landsproblemets yppersteprestinner.
Korleis klarar Girls å få dysfunksjonalitet til å verke forlokkande?
TV-serien om dei fire bortskjemde Brooklyn-jentene, og livet rundt dei er like flaut, like spisst, og like morosamt som tidlegare.
Som sjåar gledar eg meg stort over kvardagen deira, men eg er framleis like forvirra – er dette eigentleg folk eg kunne ha tenkt meg å henge med?
Neppe.
Tredje sesong opnar med våre fire hovudpersonar i sine nye miljø – Hannah (Lena Dunham) har fått fast følgje igjen, Marnie (Allison Williams) er singel sunnheitsdronning.
Jessa (Jemima Kirke) er på rehab, og Shoshanna (Zosia Mamet) har byrja eit studieregime der ho vekslar mellom å vere ansvarleg og uansvarleg student annakvar dag.
«Fordi du fortener det»
Eg har snakka med mange som ikkje likar Girls, som meiner at figurane si sjølvforherligelse er problemet – dei er så sjølvopptekne at dei knappast klarar å starte ei setning utan «eg».
Firkløveret er i-landsproblema sine yppersteprestinner, med kvar sitt angrepspunkt på verda.
Dette er generasjonen som har sett det perfekte liv på film og TV sjølv, og skapt seg eit bilete av verda slik dei håper den kjem til å ta imot dei – «fordi du fortener det», som reklama seier.
Visst er det irriterande, men det er den pinleg ærlege tilnærminga som fangar meg igjen og igjen.
Med «noko innan media» som fremste mål i livet må det bli gnisningar i møte med røynda.
Alle her er irriterande – med viten og vilje frå manusforfattar og serieskapar Lena Dunham si side – og det er dei store ambisjonane som er problemet, ei tidsånd som Girls klarar å hekte seg på.
Småpludder med same alvor som det alvorlege
Og ja, det er poenget med serien for meg.
Det er for mange film- og tv-historier med anten perfekte figurar, i det verste fall med ulemper på linje med jobbintervjuets «øhm, ja, altså, eg kan vere litt for perfeksjonistisk av og til, altså, hehe».
Menneska i Girls har karakterbrister som kan kløyve ein betongvegg i to – når Hannah set seg ned på bakken etter 50 meter med natursti, fordi det er befriande for menneskesinnet å kunne seie nei til ting dei hatar, så gir det gjenklang i den delen av generasjon som gjenspeiler dei kreative tomme tønnene.
– Kjedsomheit er «bullshit».
Kjedsomheit er for late folk utan fantasi, seier Adam (Adam Driver) sannferdig, ein mann som får skryt for å kaste livet sitt til sides for å passe på Hannah.
At han eigentleg ikkje har noko liv å kaste til side, er sanninga som lurar i bakgrunnen ein stad.
Serien er – trass nokre forandringar – meir forutsigbar i sin tredje sesong.
Me veit no at ein skråsikker og semi-djup debatt om ein ven sitt mentale liv raskt kan veksle til ein endå skråsikrare debatt om uttalen på eit kjendisnamn.
Måten serien behandlar trivielt småpludder med same alvor som…
vel…
faktisk alvor, har alltid vore ein av dens aller beste sider.
Kven skal gi oss håp for dagens 20-somethings denne gongen?
I første sesong var det Hannah som gjennomgikk den største dimensjonelle utviklinga, i andre sesong var det – utan tvil – Shoshanna som slo til i kampen for å bli vaksen.
Etter ein halv tredjesesong er eg litt usikker på kven det er som skal ta steget opp og vise at det kanskje er håp for den oppveksande generasjon denne gongen, men det kjem sikkert snart.
Alvoret til trass, serien er mest morosam.
Når den set kresne unge vaksne på spissen, og gjerne opp mot kvarandre, ler eg til eg har vondt i sidene.
Det er noko sjølvreflektivt her, kanskje eg berre ser serien for å plukke opp triks for ikkje å vere irriterande?
Haha, eg er glad eg ikkje er slik, tenkjer eg.
Noko eg for så vidt tenkjer når eg ser narkotikadramaet Breaking Bad òg, men på ein litt anna måte.
Lena Dunham balanserar på ei line mellom det overfladiske irriterande og det som ligg bak kvifor irritasjonen er der til å byrje med.
Etter kvart som fjerde sesong byrjar å nærme seg vert ho nøydd til å riste litt på formelen for å halde dampen oppe – men tredje sesong er inntil vidare omtrent like sterk som tidlegare.
Og ja, folk er nakne no og då.
Sånn heilt vanlege folk.
Med valker og sovemerker og alt – til og med medan dei snakkar kvardagsleg med andre folk, og ikkje nødvendigvis prøver å vere sexy framfor kameraet.
Deal with it
|
000173 | train | 5 | screen | 7 | 2 | 2,014 | Held på stemninga frå førre sesong. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | House of Cards S02 E01-04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/house-of-cards-s02-e01-04 | House of Cards S02 E01-04
Held på stemninga frå førre sesong.
Netflix slo hardt til med første sesong av House of Cards.
Som den første sjølvproduserte dramaserien deira plukka dei ut regissør David Fincher, med Kevin Spacey i hovudrolla og det kyniske svarte politiske miljøet frå ein anerkjend BBC-serie.
Sjølv om sesongavslutninga på første sesong kanskje ikkje levde heilt opp til den veldig gode starten, så gjorde serien likevel veldig mykje rett – både før og etter premiera for om lag eitt år sidan.
Andre sesong startar med veldig mykje av det same som den førre gjorde det bra – og vidarefører grunnlaget det har sett som ein mørk og skarp tv-forteljing.
Eigentleg kjennest dette mykje ut som andre del av første sesong.
Magnetisk par
Den manipulerande sylvtunga Frank Underwood (Kevin Spacey) er på full fart inn i jobben som USAs visepresident – men finn ut at det er hakket vanskelegare å vere diskré i den utvida offentlegheita han no har tråkka inn i med kona Claire (Robin Wright), som på si side har andre problem å stri med.
Samtidig utforskar journaliststanden, gjennom blant anna Zoe (Kate Mara) og Lucas (Sebastian Arcelus), framleis kva som eigentleg hendte i første sesong.
Stemninga her er framleis den same.
Opningsscena er nesten i overkant dramatisk for noko så kvardagsleg som det faktisk visar – ein joggetur kjennest meir som me følgjer haiar på jakt.
Om ein kjøper denne atmosfæren er det mykje å glede seg over her.
Dialogen er også denne gongen så skarp at den kunne ha kløyvd Washington D.C.s tunge politiske stemning i to utan særlege problem.
Robin Wright og Kevin Spacey er magnetiske saman, og gode kvar for seg.
Figurane deira er òg nesten litt for skarpe så langt – dei treng ein ordentleg motstandar å bryne seg mot.
Førebels er det litt for trygt, dei treng nokon som kan angripe tilbake – anten det er med deira eigne metodar, eller med eit nytt blikk.
Kate Mara til Filmpolitiet: – Det føltes ut som om vi lagde seks filmer på rad
«Deadlock» og andre aktuelle politiske tema
Manusforfattar Beau Willimon tek blant anna inspirasjon frå fjorårets «deadlock» i den amerikanske Kongressen, og tek politikken ut til eit større felt enn berre mellom enkeltpersonar.
I hans Washington
D.C. er det knappast ideologar igjen – berre folk som treng ei «bøtte med bacon» å ta heim til veljarane sine.
Det verkar som ein drøymesituasjon for han å kunne skrive eit manus som dette, House of Cards følest som ein utvida versjon av hans Maktens menn – med alle scenene han kanskje mana opp, men ikkje hadde plass til då.
Han tek også eit djupdykk ned i internett i år, eit subplott som kan bli spennande om han gjer det rett.
Eller berre Swordfish om han gjer det feil.
House of Cards er glad i visuelle leik med ord og uttrykk.
Anten det er eit par mansjettknappar som for alvor sementerer kva forkortinga i namnet til Frank Underwood står for (EFF YOU) – eller nokon som tek ein bit av medgjestens kake, for å vise at dei er i ferd med å ete seg inn på deira område.
Det er fine visuelle triks i monn her, som kvar og ein på sitt vis styrker og set sitt mørke preg på serien.
Apropos ingenting:
Temalåta til House of Cards er framleis ein liten genistrek.
Den politiske marsjen med fanfaretrompetar øvst og ei mørk trugande basslinje langt under er ei god beskriving av serien som heilskap.
Frank hugsar oss framleis
Om den første sesongen skreiv eg at Underwood var «The West Wings vonde tvillingbror».
Der NBC-serien om president Bartlet av og til kunne male eit vel roseraudt bilete av amerikansk politikk og hestehandel, har House of Cards' sentrale par av og til eit motsett problem – det vert nesten, nesten, for mørkt og kalkulert.
House of Cards starta heile «det er ikkje 13 episodar, det er ein 13 timar lang film»-ordskiftet til Netflix.
Det kjennest kanskje rart å kritisere førre sesong basert på hendingane i dei fire episodane eg har sett, men noko av dette burde kanskje ha vore avslutninga av første sesong.
Kevin Spacey til Filmpolitiet: – Kameraet veit ikkje kva det lagar
Nyleg vart det klart at sesong tre er på veg, og at Spacey framleis er med.
Kva kan vere Underwoods neste bytte?
Tek me steget ut i internasjonal politikk, eller kjem korthuset til å falle før det?
På sitt beste er House of Cards glimrande politisk drama, spesielt om du har sansen for manipulerande meisterhjerner.
Nokre har reagert negativt på måten
Underwood no og då bryt ut av skjermen og snakkar direkte til sjåaren, sjølv synest eg det er eit herleg grep som framleis held nerven i serien.
Eg er med på laget til Frank inntil vidare, og eg er glad han ikkje har gløymt meg.
Anmeldinga er basert på dei fire første episodane av sesongen.
Kva synest du om Spaceys rolletolking?
|
000174 | train | 4 | screen | 24 | 2 | 2,014 | Prøver å være mystisk, men blir for åpenbar. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Det tredje øyet S01 E01-02 + 05 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/det-tredje-oyet-s01-e01-02-05 | Det tredje øyet S01 E01-02 + 05
Prøver å være mystisk, men blir for åpenbar.
Hva gjør du når barnet ditt forsvinner?
Gir du etter hvert opp letingen, eller lar du jakten på svar overta livet ditt, slik at alle andre aspekter ved det må lide?
Det tredje øyet forteller historien om politietterforskeren Viggo Lust som får livet sitt snudd på hodet en herlig sommerdag, når den fem år gamle datteren Christina forsvinner.
Han skulle bare inn i kiosken og kjøpe is til den blide jenta og et øyeblikk senere var hun borte.
Vi spoler nøyaktig fire år og etthundreogfemtisyv dager frem i tid
— Viggo er forlatt av kona, han sliter både psykisk og på jobb, barnerommet står fortsatt urørt.
Christina-saken er foreløpig henlagt, men Viggo leter som besatt videre etter datteren mellom slagene.
Han har absolutt ingen spor i saken, men en natt begynner datteren å dukke opp i drømmene hans.
Avsluttende episoder
Det tredje øyet er en typisk politiserie med en fin innpakning.
Seriens fargepalett, klipp og lydbilde skaper en intens stemning, og den røde tråden som er Christinas forsvinning gjemmer seriens oppbygning med avsluttende episoder.
I hver episode jeg har sett blir Viggo (Kyrre Haugen Sydness) og hans nye partner Mari Friis (Ida Elise Broch) tildelt en ny sak, som de også løser i samme episode.
Når den lyshåra jenta hans begynner å dukke opp i drømmene hans, med hint som leder ham videre i etterforskningen, begynner han å tro at sakene han jobber med har noe med Christinas forsvinning å gjøre.
Viggo er tydelig ustabil og det forklarer hvorfor han tror at drømmene, som til hans forsvar faktisk er sanne, skal lede ham til gjerningsmannen som bortførte datteren.
I første episode fungerer også dette som et ekstra spenningselement, men når jeg etter tre episoder skjønner at dette skal gjenta seg i hver episode blir det slitsomt.
Åpenbare løsninger
Det er forståelig at Viggos besettelse gjør at han ser Christinas sak i alt annet han jobber med, men det fungerer ikke når vi får den samme regla i hver episode.
Med forbehold om at jeg kun har sett episode en, to og fem, så er det først mot slutten av femte episode, altså halvveis i sesongen, at vi kanskje, men bare kanskje, får et hint om hva som skjedde den skjebnesvangre dagen for nesten fem år siden.
Viggos drømmer gir serien et snev av mystikk som fungerer godt, men drømmene ødelegger spenningen i sakene han og Mari etterforsker.
Hintene datteren gir ham i drømmene er overtydelige og gjør at løsningen i sakene han og Mari jobber på blir åpenbare.
Varierende skuespill
Som i mye av det som lages av norske TV-serier er skuespillet i serien sterkt og slett om hverandre.
Kyrre Haugen Sydness fungerer godt i rollen som desperat far på jakt etter svar, og Ingar Helge Gimle er fabelaktig, som alltid, i rollen som en av de eldre etterforskerne på kontoret med mye livsvisdom å dele.
Endre Hellestveit er litt for stiv i rollen som en av Viggos kolleger til at han virker troverdig og Ida Elise Broch er også ujevn i sin prestasjon.
Hun leverer imidlertid replikkene sine med mer troverdighet etter hvert som kjemien mellom Mari og Viggo faller på plass.
Serien har også flere gode birollefigurer som dukker opp i forbindelse med de forskjellige sakene som skal løses.
Prøver å være annerledes
Det tredje øyet fungerer helt greit som en spenningsserie og jeg tror TV2 vil kunne glede seg over relativt gode seertall fremover.
Likevel synes jeg litt synd på skaperne av serien.
Det er tydelig at Det tredje øyet prøver å være en annerledes politiserie, men når den i dag må konkurrere mot for eksempel True Detective, er det ingen tvil om at den vil falle gjennom.
Den sammenligningen er forøvrig fryktelig urettferdig, en mer naturlig sammenligning vil være skandinaviske og norske serier som Mammon og Broen.
Tross innslaget av det overnaturlige virker fremstillingen av politikontoret mer troverdig enn Mammons fremstilling av avisredaksjonen, men opp mot Broen kommer Det tredje øyet imidlertid ikke.
Serien er ikke godt nok skrevet for det.
Det tredje øyet ser du på mandag kveld, klokken 21.40 på TV2.
|
000175 | train | 4 | screen | 9 | 3 | 2,014 | Går varsamt i strupen på mellommenneskeleg pinlegdom. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Neste Sommer S01 E01-03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/neste-sommer-s01-e01-03 | Neste Sommer S01 E01-03
Går varsamt i strupen på mellommenneskeleg pinlegdom.
«Nei da, eg fiksar det.
Eg må berre kose litt.»
Denne setninga oppsummerar eigentleg heile Neste sommar.
Sentralt er paret Eva (Janne Formoe) og Per Ivar (Trond Fausa Aurvåg), som tek over hennar foreldres hytte – ei perle i eit svabergsparadis, like ved ei rekkje andre hytter.
Sitatet over tilhøyrer Evas bror Terje (Eivind Sander) som plutseleg møter eit par som han hugsar igjen, men som han ikkje kan kome på kvar han har sett før – eller kva dei heiter.
Men om dei berre kosepratar lenge nok, så kjem han sikkert på det.
Hendingar som dette definerer serien.
Møtet mellom menneske som ikkje kjenner kvarandre så godt som dei gir uttrykk for, fasadar som er sett opp for utsida, og ein familie som sit fast med kvarandre den komande sumarferien.
Resultatet er attkjennelege situasjonar, i ein roleg nedadgåande spiral.
Spørsmålet er kanskje om det går for roleg – eit veldig sumarleg tempo.
Hyttefeltet - statussymbolets høgborg
Serien er skrive av Lars Gudmestad (Buddy, Julekongen) og Simen Alsvik (Lilyhammer, Tina og Bettina) – dei har skapt eit univers som er like bedageleg som fellesferien.
Produktplasseringa i serien er mangfaldig, men av ein eller anna grunn reagerer eg ikkje særleg på det.
Kanskje fordi at det er nettopp i hyttesamfunn som dette at framheving av statussymboler som den beste gressklipparen, den riktige hyttedassen og den flottaste grillen er på sitt fremste òg i den verkelege verda.
Når den patriarkalske velforeningsstyraren framhevar eit merke som den beste brenndoen, så er eg heilt med på det.
Om det er bevisst frå manusforfattarane si side eller ikkje, så kjennest det eigentleg ganske naturleg.
I frykteleg mange andre situasjonar hadde det stukke seg betrakteleg meir fram.
Burde gå lenger
I hovudrolla som Per Ivar er Trond Fausa Aurvåg god.
Han har nesten perfeksjonert sitt uttrykk av «stusselig kar» – som han har spelt i ein eller anna versjon sidan Den brysomme mannen.
Her er det dog meir handlekrafta som er manglande, der det heller er intelligensen som manglar på figuren hans i Lilyhammer.
Rollene elles er godt besett, og spesielt får eg fot for Ellen Horn som Per Ivars svigermor.
Lat oss håpe at ho får litt meir å seie i etter kvart som serien går.
Stem på din favoritt:
Hva er Norges beste tv-serie sidan år 2000?
Ut frå den svenske suksessen Solsidan har det vakse fram fleire seriar som prøver å ta den mellommenneskelege pinlegdommen på kornet.
Neste sommar går litt i strupen på det konfliktsky kvardagsmennesket, men ikkje så langt som Curb your enthusiasm eller danske Klovn.
I løpet av sesongens tre første episodar byggjest det sakte men sikkert opp ei stemning.
Ein eller anna stad må demninga breste, men inntil då går det nesten litt for roleg.
Seriens manus skulle gjerne ha vore litt skarpare, litt farlegare – det bedagelege er realistisk, men vil kjapt bli tamt i lengda.
Neste sommar er lunt, morosamt, og spesielt attkjenneleg – på den rette måten.
Lat oss berre håpe at den ikkje ender med å bli like rund i kantana – like ufarleg – som DeLillos-låten den lånar namnet sitt frå.
|
000176 | train | 6 | screen | 20 | 3 | 2,014 | Når vi døde vil ha kveldsmat. | nn | p3 | Andreas Hadsel Opsvik | Gjengangerne S01 E01-02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/gjengangerne-s01-e01-02 | Gjengangerne S01 E01-02
Når vi døde vil ha kveldsmat.
Fire år tidlegare døydde 38 skuleelevar i ei bussulukke.
Etterlatne foreldre i ei støttegruppe sit i ein ring og diskuterar minnesmerket som skal bli satt opp for å heidre deira minne.
Plutseleg bankar det på ei dør, det er eit av dei avdøydde borna.
Dei døde har kome attende, og dei er svoltne.
Men denne gongen er det ikkje etter hjerner, det er etter kveldsmat.
Franskmennene har det med å gjere si greie.
Også når det gjeld zombiar.
Og etter alle vandødes svoltne, tanketomme, inngåande gang er det forfriskande at dei bortkomne denne gongen kjem attende med alle minner intakt – tilsynelatande utan tanke på at dei har døydd, klar for å ta over der dei slutta.
Marknadsføringa tilseier kanskje at dette er ein zombieserie, men det er lite eksplisitt skummelt i starten av sesongen – anna enn ei underliggande dyster stemning.
Når franskmennene no tek for seg zombiane er det like greit at dei gjorde det på sin måte, i eit drivande, overnaturleg drama mellom mennesker.
Og kva enn dei andre tinga er.
Når vi døde vågner
Ein desperat pappa spør ein psykolog som nettopp har undersøkt ein attkomen tvilling.
– Så, hva er diagnosen?
Akutt oppstandelse?
Der den tilbakevendte ser akkurat ut som då ho forsvann, har ho som har vore i live heile tida vokst og blitt ei vaksen kvinne.
Akkurat det er det lett å skjøne problemet med.
Første episode etablerar mange dilemma som dette, knytt opp til korleis tilbakevendinga av døde vener og familie kan vere ei velsigning, ei forbanning, og alt derimellom.
Andre episode og vidare ut i sesongen tek sikte på å etter kvart forsøke å løyse desse problema.
Spørsmålet er korvidt dei vandøde kan gli inn i mengda, til stadane dei ein gong var.
Serien vann prisen for beste internasjonale serie på Emmy i fjor.
Det er sjølvsagt ein amerikansk remake på veg, med Kurtwood Smith (That 70s Show, Robocop) i ei sentral rolle.
Denne har inntil vidare verken fått norsk premieredato eller kanal.
I norsk språkdrakt har serien fått eit visst Ibsensk preg gjennom tittelen sin.
Om tittelen først skal inspirerast av norske dramatikarar, så hadde kanskje Når vi døde vågner vore betre?
Skumlast er kjenslene
Bandet Mogwai har lydlagd serien, hvis mørke klang passar stemninga og brotet mellom levande og døde veldig godt.
Serien skin blandinga mellom småbydrama, og overnaturleg dysterheit.
Den aukande kjensla av at noko er alvorleg gale i den vesle byen vert sterkare for kvar episode.
For kva er greia med den skumle ungen?
Grøss!
Våre vande vandøde – som me har sett i …of the Dead-filmane og The Walking Dead – har gjerne ein tendens til å bli rekna som eit symbol på tankelaus konsumering.
I Gjengangerne er desse heller ein metafor for korleis me attlatne her oppå jorda taklar bortgang, og høgst levande sorg og minner.
Det er ein interessant vri på temaet, som gjer serien frisk i seg sjølv – men den løyser kræsjet mellom det overnaturlege og det fullstendig verdslege på ein nydeleg måte.
For slapp av, det er ikkje berre filosofering over vår forholdsvis korte eksistens du får frå Gjengangerne.
Serien er ikkje så fransk.
Den tidlegare nemnde psykologen nemner fleire gongar at han jo har sett noko slikt før.
I tillegg blussar ei massemordsak opp igjen, ein lokal demning synk uforklarleg, og det er mystisk elektrisk kluss i heile området.
Kanskje er det på tide å legge dei hjernetørste zombiane på hylla no – her kjem franskmennene!
«Gjengangerne» går torsdagar klokka 21.30 på NRK2.
Anmeldinga er basert på dei to første episodane.
Du kan se første episode kl 21.30 i kveld her.
|
000177 | train | 5 | screen | 31 | 3 | 2,014 | En strålende oppladning før helvete bryter løs. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Game of Thrones S04 E01-03 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/game-of-thrones-s04-e01-03 | Game of Thrones S04 E01-03
En strålende oppladning før helvete bryter løs.
Game of Thrones er tilbake, og vi skal nå plukke opp trådene etter tredje sesong, som sjokkerte TV-seere verden over med sine brutale hendelser.
Forfatter George R. R. Martin og serieskapere David Benioff og D. B. Weiss vil nok ikke klare å sjokkere like mye i denne sesongen, noe som nødvendigvis ikke trenger å være målet heller, men med «The Red Wedding» i tankene er det vanskelig å se for seg hvordan serien skal toppe forrige sesong.
Derfor er det godt å se at de tre første episodene i fjerde sesong legger et godt spenningsgrunnlag for hendelsene som skal utspille seg i Westeros fremover.
Vinteren er på vei, maktkampen om de syv kongerikene tilspisser seg – og i øst har et knippe drager begynt å vokse seg fryktelig store.
Tidenes bryllup i King's Landing
Serien fortsetter like etter det blodige bryllupet i Riverlands.
Arya er fortsatt på flukt, holdt i nakkeskinnet av Sandor Clegane, Sansa sørger over drapet på familien, mens Kong Joffrey er full av spydige spøker om hvordan han endelig ble kvitt «The King of the North».
I King’s Landing gjøres det klart til fest, gjester fra alle de syv kongerikene ankommer byen for det kongelige bryllupet som skal stå mellom Joffrey og Margaery Tyrell.
Dette bryllupet blir langt mer festlig enn seriens forrige, men ikke alle av seriens rollefigurer blir like fornøyde med utfallet av kalaset.
Kongens onkel, Tyrion Lannister, skal ut i hardt vær denne sesongen, og i løpet av andre episode kommer Tyrion, spilt av den fortsatt fabelaktige Peter Dinklage, i en klemme som skal bli vanskelig å komme ut av.
I nord prøver Jon Snow å mobilisere the Night's Watch til kamp mot wildlings-horden som er på vei mot muren, og vi får se akkurat hvor barbariske det frie folket fra nord kan være.
Samtidig viser Daenerys Targaryen, langt til øst, nok en gang sine ferdigheter som beinhard leder på jakt etter rettferdighet, når hun marsjerer mot slavebyen Meeren.
Spennende nye rollefigurer
Game of Thrones er kjent for fantastisk casting, og fjerde sesong er intet unntak.
Den dorniske prinsen Oberyn Martell, spilt av Pedro Pascal, og elskerinnen hans Ellaria Sand, spilt av Indira Varma, er to nye fjes som er verdt å merke seg denne sesongen.
Martell ankommer King’s Landing for å delta i bryllupsfestlighetene, men prinsen, som går under kallenavnet «The Red Viper», er også kommet for å få hevn over Tywin Lannister, som han mener er ansvarlig for søsterens grusomme død.
Prinsen av Dorne er i bøkene kjent som en hissig, men veltalende fyr med stor seksuell appetitt, og Pedro Pascall er som født for rollen.
Han er sjarmerende, frekk og freidig, og sammen med den sensuelle Indira Varma sørger han for å gi denne sesongen litt ekstra krydder.
Strålende skuespill
Maisie Williams, som spiller Arya, er en skuespiller det har vært en fryd å se i utvikling på TV-skjermen, og i fjerde sesong imponerer hun meg igjen.
Arya er selvfølgelig sterkt preget av familiens skjebne, og tanken på hevn preger personligheten hennes i større og større grad.
I en scene der hun får utløp for noe av hevnlysten er det skremmende å se hvor beinhard livet har gjort henne.
Det er svært lite igjen av den lille jenta som ankom King’s Landing i første sesong, og Williams spiller med en overbevisning som mange andre, mer erfarne skuespillere, kan se langt etter.
Sitrer med underliggende spenning
Foruten noen større bobler som sprekker med et deilig smell, bærer de første tre episodene i fjerde sesong preg av at de er en oppladning til det som skal komme.
Det har ikke begynt å koke enda, men sitringen av den underliggende spenningen vitner om at det er like før helvete bryter løs.
Fordi jeg har lest A Song of Ice and Fire, bokserien Game of Thrones er basert på, vet jeg hva som skal skje, og de tre episodene jeg har sett lader opp til kommende hendelser på en strålende måte.
I løpet av de tre første episodene har jeg allerede grått, ledd, jubla grøsset og fått gåsehud – hvis resten av sesongen fortsetter like bra går vi en fantastisk TV-vår i møte.
Glemt hvordan ting hang sammen?
Se en oppsummering av sesong 1-3 her!
Fjerde sesong av «Game of Thrones» begynner 7. april i Noreg, 21.30 på C-More Series og i løpet av dagen på stømmetjenestene C-More Play og HBO Nordic
|
000178 | train | 5 | screen | 14 | 4 | 2,014 | Fremdeles et stilsikkert drama av høy kvalitet. | nb | p3 | Birger Vestmo | Mad Men S07E01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/mad-men-s07e01 | Mad Men S07E01
Fremdeles et stilsikkert drama av høy kvalitet.
Den syvende og siste sesongen av Mad Men starter like stilsikkert som de seks foregående.
Året er 1969 og samfunnsendringene rundt reklamemiljøet på Madison Avenue blir mer og mer tydelige.
Don Draper ser ut som en relikvie fra en svunnen tid, ulastelig antrukket i hatt og dress, omgitt av hippier og andre etterdønninger fra «the summer of love».
Men mystikken rundt hans figur lever stadig, og det er fremdeles interessant å følge kampen han utkjemper mot sine indre demoner.
Første episode starter med en monolog som minner oss på hva seriens utgangspunkt er, nemlig reklame.
Disse menneskene selger illusjoner om det gode liv gjennom sine produktpresentasjoner, men ser ikke alltid falskheten som preger deres egen hverdag.
Men for Don Draper begynner ting å demre.
I en scene av denne episoden spør han seg selv om hans eget vesen er kaputt.
Han er tilsynelatende tilfreds, men han vet innerst inne hvem han er, og problemer venter både på personlig og profesjonelt plan.
En smakfull serie
I denne episoden besøker Don kona Megan (Jessica Paré), som nå bor i Los Angeles, der hun jobber for et gjennombrudd som skuespiller.
Selv er Don sendt ut i tvangspermisjon på ubestemt tid fra Sterling Cooper & Partners etter at hans personlige problemer påvirket jobben kraftig mot slutten av sesong 6.
Denne episoden viser tegn til at Don har innsett at noe må gjøres.
Legg for eksempel merke til hans forhold til røyk og alkohol!
Flere av de andre hovedfigurene ser også ut til å ha interessante problemstillinger i sikte.
Peggy (Elizabeth Moss) jobber nå under en ny kreativ leder, Lou Avery (Allan Havey), som er Don Drapers rake motsetning.
Episoden byr på flere interessante dialogutvekslinger mellom dem som effektiv beskriver den vanskelige situasjonen.
Peggy er fortvilet over en arbeidssituasjon der «bra» nå er godt nok, mens hun selv streber etter perfeksjon, slik hun alltid gjorde under Dons veiledning.
Joan Harris (Christina Hendrix) må redde selskapet fra en potensielt farlig situasjon, mens Ken Cosgrove (Aaron Staton) er misfornøyd med mangelen på assistenter.
Serien er fremdeles noe av det mest smakfulle man kan se på TV-skjermen, selv om 1969-miljøet rent stilmessig ikke kan matche seriens første sesonger.
De fleste figurene har også gjennomgått en forandring, både på personlig og profesjonelt plan, noe som gjør dem stadig friske og interessante.
Sesong 7 er delt opp i to deler, med 7 episoder i år og 7 neste år.
Jeg føler meg trygg på at serieskaper Matthew Weiner kan lose Don Draper inn i 1970-tallet på en overbevisende måte.
Denne første episoden har nødvendigvis et introduksjonspreg, der vi må friske opp bekjentskapene med hovedpersonene.
Men jeg ser ingen spesielle svakhetstegn her.
Mad Men er fremdeles stilsikkert drama av høy kvalitet!
«Mad Men» sesong 7 starter natt til i dag på AMC i USA.
Norgespremieren skjer 27. april med en dobbeltepisode på VOX.
|
000179 | train | 5 | screen | 30 | 5 | 2,014 | Mørkere og morsom fengselsblues. | nb | p3 | Sigurd Vik | Orange Is the New Black S02 E01-E06 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/orange-is-the-new-black-s02-e01-e06 | Orange Is the New Black S02 E01-E06
Mørkere og morsom fengselsblues.
Da tennene i bedehusgliset til lille irriterende ”Pennsatucky” Doggett (Taryn Manning) fikk seg nevetrøkk på nevetrøkk i sluttscenen av første sesong, kom tanken:
Det er ikke sikkert det kommer til å gå så bra med Piper Chapman (Taylor Schilling).
Etter å ha sett den selvrettferdige og godt vante forstadsjenta snuble og lande trygt gjennom alle hennes første 13 fengselsepisoder, kom til slutt svartsinnet i dama frem.
Uskylden, og den opplagte lykkelige slutten forsvant.
Muligheten for et forlenget opphold bak murene presenterte seg.
Piper:
- I am a lone wolf Brooke, and a vicious one.
Don’t make me rip your throat out with my teeth.
Serieskaper Jenji Kohan (Weeds) har lagt ned boka som inspirerte førstesesongen, og maler nå fortellingen på frihånd med en mørkere fargepalett.
Resultatet er sammensatte kvinner med drivende gode forhistorier, smarte replikkvekslinger og et karikert, men ektefølt fengselsmiljø.
Uten at forløsende feelgood og humor er fjernet fra ligningen.
Vi er fremdeles i Litchfield kvinnefengsel.
Piper soner fremdeles for å ha smuglet narkotikapenger da hun var ung og sulten på spenning.
Fengselet er fremdeles fylt av befriende politisk ukorrekte stereotyper.
Og smålighet og uheldige omstendigheter er fremdeles utløseren for de fleste konfliktene - tråkker du på feil kakerlakk kan det få alvorlige konsekvenser.
Fengselssmart
Så kompassnåla vingler, det er mye menneske som bobler ut når en er låst inne på et lite sted – og skuespiller Taylor Schilling gjør en suveren jobb med å holde Pipers komplekse karakter troverdig og dynamisk.
Ellers i fengselet brygger det til klankrig.
Makten er ”up for grabs”, og både hvit, svart og latino vil ha kontroll.
Den nye utfordreren til tronen er Vee (Lorraine Toussaint).
Hun har vært i Litchfield før får vi vite, og jobber effektivt for å få tilbake gammel status.
[caption id="attachment_198646" align="alignright" width="279"]
Vi aner trøbbel når Vee ankommer kvinnefengselet i sesong 2.
(Foto: Netflix)[/caption]
Jeg har voksne forventninger til hva Vee og ex-kjøkkensjef Red (Kate Mulgrew) kan finne på når kampen spisser til, samspillet virker lovende.
Fengselets nestsjef Natalie Figueroa (Alaysia Reiner) er også i ferd med å ta form som en manipulerende drittsekk.
Hun havner i skvis mellom egen vinning og fengselets behov, med en mulig budsjettskandale på trappene.
De kjedeligste minuttene tilbringes i selskap med vokterne.
Der merkes savnet etter den brekkekle ”Pornstache” (Pablo Schreiber), både som provokatør og replikkmaskin.
Men jeg ser ikke bort fra at vi ser igjen den velfriserte barten når ting begynner å dra seg til.
Lenge leve toaletthumoren
Jeg merker at det smiles og humres mye gjennom nesa når jeg ser Orange Is the New Black.
Mye av moroa ligger i situasjonskomikken, men jeg kan like en serie som tar seg såpass med flid på lydsiden at de med kløktig mikrofonbruk får enkel toaletthumor til å funke uten dialog.
Stikkord:
Tiss fortere Piper!
En liten blomsterkvast går også til de fotoansvarlige, Yaron Orbach og Vanja Cernjul.
Det at kameraet aldri er særlig langt unna fangene, og ytterst sjeldent titter mot himmelen, gir både nærvær med de innsatte og forsterker følelsen av å være et sted uten særlig frihet.
Fengslende forhistorier
Det er i kvinnenes forhistorier mye av magien ligger i sesong 2, og her har serien tatt steg siden sist.
Bakgrunnen til våre venninner fortelles i episodiske tilbakeblikk, og de beste er også krydret med små plotvendinger.
Her dyrker Orange Is the New Black den friheten serien har til å variere og rendyrke miljø utenfor fengselsmurene, og både dialog og persongalleri fenger og fungerer effektivt.
Spesielt sjåfør Lorna Morellos (Yael Stone) historie skjærer godt i ”liker/liker ikke”-nerven min.
Det er ei dame som virkelig skjuler mye i hverdagen.
Digger forresten at hun selvfølgelig hadde en stor West Side Story plakat på pikerommet.
Orange Is the New Black er gode på detaljene.
Innenfor murene har Big Boo skrudd på sjarmen, og skinner i skillet mellom truende bølle, øm elsker og spilloppmaker.
En annen som tar flere steg opp på ”skulle ønske jeg kjente dem”-lista er kortklipte Poussey Washington (Samira Wiley) , hun scorer Bodie fra The Wire nivå på coolhetsskalaen.
Et lite Biggs problem
Ikke alle skuespillerne treffer helt hos meg.
Jason Biggs, i rollen som Pipers nå eks-forlovede Larry, famler litt i ingenmannsland i sesongens første halvdel.
Det blir ikke bedre av at han fortsetter å trekke fra sin rolle som klein kløne i American Pie -filmene.
(Denne gangen snakker han om egen penisstørrelse i sauna med sin far.)
Den rollen henger i så stor grad ved Biggs, at det å lefle med karaktertrekkene er med å redusere Larry til en voksen Jim Levenstein.
Da fungerer American Pie -kollega Natasha Lyonne så meget bedre.
Hun herjer skjermen med så mye skitten vaginadialog at en må sitte med spoleknappen for å få med seg alle gullkorna.
Som den kvikke og omsorgsfulle Nicky Nichols er hun en av de mange solstrålene som gjør at oransje kommer til å være et godt fargevalg også i sommer.
Serien har premiere på Netflix fredag 6. juni.
|
000180 | train | 5 | screen | 17 | 6 | 2,014 | Oppgjørets time er kommet! | nb | p3 | Marte Hedenstad | Game of Thrones S04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/game-of-thrones-s04 | Game of Thrones S04
Oppgjørets time er kommet!
Denne anmeldelsen inneholder spoilers fra serien!
Fjerde sesong av Game of Thrones er over.
Da jeg anmeldte de tre første episodene tidligere i vår skrev jeg at det var «en strålende oppladning før helvete bryter løs», og det var det virkelig.
Kaoset i King's Landing har preget denne sesongen, magien i universet har fått større plass, og flere rollefigurer har blitt sendt ut i ukjent farvann.
Med den nest siste episoden slo serien den gamle rekorden til Sopranos, og er nå den mest sette serien til HBO.
Det er heller ingen tvil om at Game of Thrones fortsatt holder et høyt nivå.
Likevel er jeg ikke like fra meg av begeistring for denne sesongen som jeg har vært for de første tre, det kan ha noe med at dette også er sesongen som avviker mest fra bøkene, men jeg synes fortsatt HBO har forvaltet George R. R. Martins verk på en god måte.
Et etterlengtet dødsfall
Kaos i King's Landing preger som sagt denne sesongen.
Kong Joffreys grusomme, men mye etterlengtede død, fører til vanskeligheter for Tyrion som får skylda for drapet.
Sansa, som anses som Tyrions medsammensvorne, må flykte fra King's Landing til the Aerie, der hun utvikler et tvilsomt forhold med Littlefinger.
I nord kjemper Jon Snow og the Night’s Watch mot wildling-horden, som ønsker å søke tilflukt bak muren fra de mørke kreftene som rører seg i nord.
I øst innser Daenerys at gode intensjoner ikke alltid er ensbetydende med godt lederskap, og hun begynner å få problemer når slavene hun har frigitt i Meereen ønsker seg tilbake til sine eiere.
Tyrions store oppgjør
Karakterutvikling har alltid vært en viktig del av Game of Thrones og fokuset på dette er større enn noensinne i denne sesongen.
Dette har ført til at handlingen har gått tregere fremover, men vi har til gjengjeld lært flere rollefigurer bedre å kjenne.
Sansas vei fra forskremt ungpike til en kvinne, som begynner å forstå at hun må bruke list om hun skal overleve i De Syv Kongeriker, er interessant å følge med på, og det er skremmende å se hvordan Aryas beinharde rundreise med Sandor Clegane er i ferd med å gjøre henne til en iskald, liten morder.
Likevel er det nok en gang Peter Dinklage som stjeler showet, for dette har i stor grad vært Tyrion Lannister sin sesong.
I tre år har vi fulgt med på hvordan Tyrion har forsøkt å gjøre faren Tywin Lannister til lags, en umulig oppgave med tanke på at Tywin helst skulle sett sin sønn død.
Og vi har fulgt med på hvordan Cerseis urettmessige hat for broren har gjort livet vanskelig for ham.
Oppgjørets time er kommet i denne sesongen.
Tyrion ender opp i retten for en handling han ikke har begått, hans eneste forbrytelse er, som han sier det selv, å bli født som dverg.
Med episoden The Laws of Gods and
Men gjør Peter Dinklage sin beste skuespillerprestasjon i Game of Thrones til nå, når han i sinne og bitterhet sier han ikke drepte Joffrey, men at han skulle ønske han hadde gjort det.
I wish I was the monster you think I am.
I wish I had enough poison for the whole pack of you.
I would gladly give my life to watch you all swallow it.
Scenen er Emmy-verdig på alle måter, og selv om jeg setter penga mine på at Matthew McConaughey stikker av med prisen for beste mannlige hovedrolle i år (True Detective), så håper jeg Peter Dinklage også blir nominert igjen.
Strålende casting
Når vi først snakker om skuespillerprestasjoner må Pedro Pascal nevnes.
Han er perfekt castet i rollen som Oberyn Martell, og hans tilstedeværelse spritet opp hofflivet i King’s Landing betraktelig.
Og da snakker jeg ikke om hærskaren av horer han gjerne omga seg med, men hans sjarm og spydige humor.
Det er synd at vi ikke får se mer til Oberyn Martell, men hans dager var selvfølgelig talte fra det øyeblikket han satt sine føtter i King’s Landing.
Hans død er den mest brutale jeg har sett i Game of Thrones til nå, og selv om jeg visste hva som skulle skje ble jeg sjokkert da The Mountain smadret hodet hans som en overmoden drue.
Serieskapere David Benioff og D.B. Weiss gjør, i likhet med George R. R. Martin, det de kan for å sjokkere, og i denne scenen ble brutaliteten som beskrives i bøkene ekstrem da den dukket opp på TV-skjermen.
Skuffende sesongfinale
I forkant av sesongfinalen lovet Weiss og Benioff at dette skulle bli den beste finalen i serien så langt.
Så store ord er det nærmest umulig å leve opp til, og det klarte ikke episoden heller.
Kvinnen med kallenavnet Lady Stoneheart (ekstern lenke, GIGANTISK SPOILER) glimret med sitt fravær, og jeg regner med at serieskaperne ønsker å spare henne til sesongpremieren neste år.
Det er forståelig, men fordi Tyrions oppgjør med Tywin ikke ble så bra som jeg hadde håpet falt det noe sammen for min del.
Her er jeg absolutt farget av mine forventninger fra boka, og det er mulig TV-seere som ikke har lest A Storm of Swords blir mer begeistret enn meg.
At forandringer må gjøres når bok skal bli TV forstår jeg godt, det er ikke alltid det som fungerer på papir oversetter bra til skjermen, noen ganger må det kuttes for å spare tid, og når noe fjernes må det nødvendigvis omskrivninger til også.
Derfor forstår jeg hvorfor Beniof og Weiss skrev om Tyrions store avslutning i denne sesongen, men at de har kuttet ut Jaimes og Tyrions samtale i fangehullet før Jaime redder Tyrion er veldig trist.
Når de kutter ut Jaimes innrømmelse om at Tyrions første kone Tasha aldri var en hore Jaime hadde leid inn (jmf. episode 9 i sesong 1), men at hun faktisk var forelsket i ham, så får vi ikke et like godt innblikk i Tyrions raseri mot Tywin og hvorfor han til slutt handler som han gjør.
Dette fører igjen til at Tywins berømte ord:
«Wherever whores go», heller ikke er med, og det føles som et stort tap for min del.
Når det er sagt, så ser jeg at scenen fungerer slik den er på TV-skjermen, den fungerer, men den kunne ha vært legendarisk.
Tøff kampsekvens
At det var Brienne som fikk ta livet av Sandor Clegane til slutt er et annet eksempel på endringer fra boka, men i motsetning til Tywins avskjed synes jeg dette var stilig.
Gwendoline Christie er strålende i rollen som Brienne, og jeg liker at hun fikk mer tid på skjermen.
Det hjelper selvfølgelig på at kampsekvensen mellom the Maid of Tarth og the Hound er rå, og det er tøft at Brienne virkelig får vist hva hun er god for.
En herlig følelse av forventning
Det mest emosjonelle øyeblikket for meg denne sesongen var i sesongfinalen da Daenerys låste dragene sine ned i katakombene under Meeren.
Tårene falt da dragene fortvilet skrek etter moren sin mens hun forlot dem.
Og selv om jeg ikke synes at denne finalen overgikk fjorårets, rundet den absolutt av sesongen på en fin måte, og la virkelig til rette for at TV-seerne vil sitte klistret foran TV-skjermen under sesongpremieren neste år.
Endelig er Brans lange ferd for å finne «the three eyed raven» over, og det er spennende å se at mer magi finner veien inn i historien.
Hvordan det går med Tyrion og Varys, som er i ferd med å forlate King’s Landing skal også bli interessant å følge med på, men historielinjen jeg er mest gira på å se fortsettelsen av er Aryas.
Følelsen av store forventninger lå i lufta da Arya skuet utover havet på vei til Braavos, i sesongfinalens siste bilder.
Det skal bli en fryd å se hvor ordene «valar morghulis» tar henne.
|
000181 | train | 3 | screen | 23 | 6 | 2,014 | En blodfattig start på seriens finale. | nb | p3 | Marte Hedenstad | True Blood S07 E01-02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/true-blood-s07-e01-02 | True Blood S07 E01-02
En blodfattig start på seriens finale.
Da vampyrdramaet True Blood dukket opp i 2008, lot jeg meg bergta av seriens mystikk og forføreriske rollefigurer.
Dramaet om Sookie Stackhouse, og hennes lefling med vampyrer og andre overnaturlige vesener, ble raskt en av mine favoritter.
Som så ofte skjer med populære serier ble imidlertid HBO frista til å la den pågå for lenge, og på grunn av tregt tempo og overtydelig tematikk holdt forrige sesong overhodet ikke mål.
Nå er endelig den syvende og siste sesongen her.
HBO skal samle trådene, og vi skal omsider få svaret på hvem Sookie (Anna Paquinn) ender opp med – varulven Alcide (Joe Manganiello), den fornemme vampyren Bill (Stephen Moyer), eller den mystiske vampyrvikingen Eric (Alexander Skarsgård).
Etter å ha sett de første to episodene er jeg usikker på om vi får den fabelaktige avslutningen serien trenger, for sjelden har True Blood virket så blodfattig, på tross av at det renner over av A+, B-, og sikkert også litt "O negative".
Vampyrene angriper
I kjent True Blood-stil starter første episode der den siste scenen i forrige sesong slapp.
Hepatitt-infiserte vampyrer, gale og blodtørstige, invaderer Sookies lille hjemby Bon Temps.
Alt de tenker på er å stilne tørsten mens de venter på å dø.
Ingen er trygge, hverken mennesker eller vampyrene som beskytter dem.
Resultatet er en massakre, og de vettskremte innbyggerne som er igjen gir Sookie skylden for angrepet, hun er jo tross alt en "fang banger".
Etter angrepet kommer det frem at flere mennesker, blant andre Arlene (Carrie Preston) og Holly (Lauren Bowles), er blitt bortført av hepatitt-vampyrene.
Nå sitter de en mørk plass og venter på å bli spist, samtidig som Sookie, Alcide og byens lille politistyrke prøver å finne dem.
Engasjerer ikke
HBO har prøvd å starte sesongen med et smell, og en av hovedfigurene i serien stryker med bare noen minutter inn i første episode.
Dette er kanskje et forsøk på å sjokkere, men det hele går så fort at dødsfallet ikke gjør inntrykk.
De to første episodene er stort sett ganske uengasjerende, antageligvis fordi vi har sett det meste av det som skjer før.
Etter syv sesonger blir jeg ikke sjokkert når en vampyr eksploderer i en pøl av gørr, og jeg er vel ikke den eneste som begynner å bli lei av de endeløse problemene i Sookies kjærlighetsliv.
Noen gode spenningsmoment
Heldigvis er det andre elementer ved de to første episodene som fanger interessen.
Jessica, spilt av Deborah Ann Woll, sliter med dårlig samvittighet for drapet på Andy Bellefleurs døtre, og gjør det hun kan for å beskytte den siste dattera, Adilyn.
Woll spiller som alltid godt, og hennes samspill med Chris Bauer, som spiller Andy, er sterkt.
Men det vi alle selvfølgelig lurer mest på, er hvordan det går med Eric, som etter søsterens død i forrige sesong forlot Bon Temps i sorg.
I siste episode var vi vitne til hvordan han plutselig tok fyr da han satt og solte seg i Åre, da evnen til å vandre i solen forlot ham idet Warlow døde.
Samtidig som blodbadet finner sted i Bon Temps, reiser Pam verden rundt for å finne Eric, og vi får vite hva som skjedde med ham i løpet av de første to episodene.
Jeg skal ikke avsløre hva som har skjedd og om han er i live eller ikke, men jeg kan si at jeg ble overrasket.
Dette spenningsmomentet, som strammer seg til mot slutten av episode to, gir meg troen på at resten av sesongen kan bli bedre enn starten.
Serien må virkelig trå til nå og overraske mer for at denne siste sesongen skal bli en verdig avslutning på det litt for lange eventyret om Sookie Stackhouse.
Forhåpentligvis vil spenningsnivået heve seg, og Filmpolitiet kommer selvsagt tilbake med en full anmeldelse når hele sesongen er ute.
Nye episoder av True Blood ser du på mandager på HBO Nordic, og på CMore klokka 21.00.
|
000182 | train | 5 | screen | 4 | 7 | 2,014 | Kan bli en av årets beste serieopplevelser. | nb | p3 | Marte Hedenstad | The Leftovers S01 E01-03 + 05 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-leftovers-s01-e01-03-05 | The Leftovers S01 E01-03 + 05
Kan bli en av årets beste serieopplevelser.
2 prosent av verdens befolkning forsvinner plutselig fra jordens overflate.
I det ene øyeblikket anes fred og ingen fare, i det neste står en gutt ensom igjen uten faren sin, en bil styrter videre uten sjåffør, et bilsete står tomt etter et forsvunnet spedbarn.
Åpningen av HBOs nye serie The Leftovers er intens.
Manusforfatteren bak Lost, Damon Limdelof, og Tom Perotta, forfatteren av boken serien er basert på, har laget en fengslende serie som er vanskelig å få tak på.
Faren for at The Leftovers, i likhet med Lost, skal ende opp uten en skikkelig forklaring, er stor.
Klarer imidlertid Lindelof og Perotta å holde tunga rett i munnen hele veien til mål, kan vi ha en av årets beste serieopplevelser i vente.
Er dommedag på vei?
The Leftovers handler ikke om matrester, som navnet kanskje kunne tilsi, men om menneskene som er igjen på jorda etter den store forsvinningen.
De fleste prøver å gå videre med livene sine, men det er vanskelig å avslutte et kapittel når man aldri fikk noen svar.
For hva var det som egentlig skjedde – hvorfor skjedde det?
Var det opprykkelsen før dommedag som fant sted?
Har Gud hentet til seg sjelene som er verdig et evig liv i himmelen?
Isåfall dømte ikke Gud etter Kirkens regler, for i tillegg til blant andre uskyldige barn, hengivne bestemødre, og selvfølgelig Paven, fikk også ukristelige voldsmenn, drankere og narkomane plass i Paradis.
Som en konsekvens av dette har mange lagt troen på hylla, og nye kulter, som har sine egne forklaringer på det som skjedde, vokser frem.
Se traileren for serien her:
Menneskenes historier i fokus
Tre år etter hendelsen som rystet verden, tar vi turen til den den lille forstadsbyen Mapleton.
Her prøver politimester Kevin Garvey, spilt av Justin Theroux, å holde opprettholde ro og orden.
Samtidig er han selv i ferd med å miste grepet, både om sitt eget sinn, og om familien som holder på å gå i oppløsning.
Kona er borte, sønnen har reist hjemmefra, og dattera er midt i sin opprørske tenåring-fase.
Som nevnt handler The Leftovers om de som er igjen, og serien fokuserer mer på hvordan mennesker reagerer på den verdensomspennende krisen og på konspirasjoner som vokser frem i kjølvannet av den, enn på selve hendelsen.
I tillegg til politimesteren og hans familie får vi også et innblikk i livene til andre beboerne i Mapleton.
Vi følger blant andre en katolsk prest som prøver å overbevise befolkningen i Mapleton om at de forsvunnede slettes ikke var verdige sjeler, og en tvilende kvinne som rømmer fra sin forlovede for å bli medlem i sekten Guilty Remnant – en gjeng med hvitkledde kjederøykere, som har tatt et taushetsløfte for å være en levende påminnelse om «Guds formidable kraft».
Rollefigurenes historier er interessante og engasjerende, og skuespillerprestasjonene fra blant andre Justin Theroux, Liv Tyler, Ann Dowd og Amy Brenneman er gode.
Kan gå i «LOST-fella»
Det er spennende å se hva som driver rollefigurene til handlingene de utfører, men nettopp dette fokuset på enkeltpersonenene er også det som gjør meg engstelig for at serien skal gå i LOST-fella.
For selv om dramaet rundt rollefigurenes liv opprettholder spenningsnivået i serien i de fire episodene jeg har sett, er jeg engstelig for at det vil falle om de overnaturlige elementene aldri får noen forklaring.
Jeg er usikker på hvor serien vil hen, og det er virkelig ikke sikkert at vi noensinne finner ut av hva som skjedde med menneskene som forsvant.
Men hvis rollefigurene falmer for lenge i mørket etter svar, vil også publikum falle av, og hvis forklaringen vi eventuelt får ikke er god nok, vil veien fra hyllest til slakt være kort.
Hvis forklaringen vi eventuelt får ikke er god nok, vil veien fra hyllest til slakt være kort.
Elsk eller hat
Stemningen i The Leftovers er intens.
Dunkle, dvelende bilder akkompagneres av et strålende lydspor, som blander moderne låter og slagere med klassisk musikk som kunne hørt hjemme i et kostymedrama satt på 1800-tallet.
I likhet med HBOs fabelaktige krimdrama True Detective, som kom tidligere i år, er også The Leftovers en serie der fortellertempoet er tregt.
Derfor tror jeg dette er en serie du enten vil elske, eller hate.
Hvis du krever mye action i hver episode, er ikke dette serien for deg, men hvis du liker følelsen av noe mystisk som vaker under overflaten, og som du ikke helt får tak på, er The Leftovers perfekt.
Jeg håper resten av serien blir like god som starten.
Nye episoder av The Leftovers får du hver mandag på HBO Nordic og C More.
Har du sett den første episoden av The Leftovers enda?
Si din mening om serien i kommentarfeltet!
|
000183 | train | 4 | screen | 1 | 8 | 2,014 | Kvalitet noir på overtid. | nb | p3 | Sigurd Vik | The Killing S04 E01-04 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-killing-s04-e01-04 | The Killing S04 E01-04
Kvalitet noir på overtid.
Jeg ble overrasket da Netflix valgte å gjenopplive The Killing for en ny siste sesong.
Serien, som er basert på den danske suksessen Forbrytelsen, har speilet sin skandinaviske opphavserie på forbilledlig vis.
Den har beholdt det beste fra handling, nordisk natur og persongalleri - til og med den populære strikkegenseren ble med over Atlanteren.
Men serieskaper Veena Sud endret og foredlet krimplottene, og ga serien en treffende blek og skitten smak av den amerikanske nordvesten.
Også slutten på de to seriene klang i samme toneart.
Begge endte etter 3 sesonger med en oppslukt og selvdestruktiv detektiv som ikke makter å holde sinne tilbake i møte med ondskapen.
Det virket som et naturlig og vellykket punktum for The Killing, men nå fortsetter altså serien på egenhånd med en 6 episoders svanesang.
Holder: - We just got to keep our story straight Linden.
No one is going to find him.
No one is going to know what we did.
Etterforskerne etterforskes
Et skudd i magen og ett i hodet.
Raseriet boblet i detektiv Sarah Linden (Mireille Enos) da hun satte to kuler i sin egen sjefs kropp.
Han var hennes mentor og elsker, men han var også seriemorderen som hadde drept en mengde unge jenter og skåret ringfingeren av dem.
Når vi nå gjenopptar besøket er liket hans dumpet i innsjøen, blodflekkene vasket bort og Linden og kollega Stephen Holder (Joel Kinnaman) tilbake på kontoret.
Men!
En brysom kollega har fått ferten av at noe er muffens, og våre antihelter sliter med å holde fasaden.
I tillegg får de en ny sak å bryne seg på.
En velstående familie er brutalt myrdet i eget hjem.
Eldstesønnen er eneste overlevende, og alle spor leder mot han og den hemmelighetstunge militærskolen han går på.
Der styrer den autoritære oberst Margareth O'Neal (Joan Allen), som raskt havner på kollisjonskurs med den sosialt keikete etterforsker Linden.
I korteste laget
Jeg skulle ønske Netflix hadde gått for tradisjonelle 13 episoder og ikke bare 6 - det blir litt halveis.
Som vanlig skal vi innom en del mistenkte før en verdig morder avsløres.
Det krever møysommelig oppbygging for å fungere, men her blir vi bare så vidt kjent med flere av de mistenkte.
I tillegg brukes det verdifull tid på å hive inn ”spøkelser" fra tidligere sesonger.
Holders narkotikaavhengighet og Lindens problematiske familieforbindelser kastes inn i miksen for å sette våre detektivvenner på ytterlige prøvelser.
Det var elementer som fungerte fint da de hadde god tid til å spilles ut i tidligere sesonger, men oppleves som unødige og tafatte når de resirkuleres inn i ett allerede tettpakket krimplott.
De mange og repeterende handlingstrådene hemmer til tider framdriften, og serien oppleves i perioder irriterende seig i spenningsnerven.
Men heldigvis:
Et godt mordmysterium skinner gjennom, og allerede ved slutten av episode to, så brer den kjente og kjære følelsen av ”må bare se en episode til” seg i kroppen.
Blek og stemningsfull noir
The Killing har hele tiden vært en stilsikker serie.
Den er en blek noir hvor solen holdes på kjølig avstand, regnet skinner i HD og luftige kamerakjøringer fanger både furuskog og Seattles skyline.
Sammen med stemningsfull og monoton musikk gir dette serien en del øyeblikk av nesten meditativ karakter.
Kameraet henger ofte med på utsiden av vinduene, enten vi er på militærskolen eller på biltur med politiet, den avstanden fungerer godt sammen med seriens lavmælte uttrykk, og gir i tillegg mange flotte speilbilder av natur og landevei som glir forbi.
Et velkomponert utsnitt av en knust Linden som ser seg i et ødelagt speil er et tydelig bilde på en serie som også jobber godt med symbolbruken.
Velspilt radarpar
Sarah Linden har blitt en av de siste årenes mest minneverdige TV-etterforskere.
Med stokk stive armer, og et ansikt som ser omtrent likt ut enten det fråder av sinne eller jubler av kjærlighet.
Det blir etter hvert mye å hanskes med for Linden når selvforakt, redsel og sinne kjemper om den interne kontrollen, og skuespiller Mirielle Enos gjør en utmerket jobb med å beholde detektivens knappe uttrykk i skvisen mellom alle de kraftige følelsene.
Jeg har også sansen for Joel Kinnamans rolle som partneren Stephen Holder.
Han er komisk i sine streberske forsøk på å opptre streetsmart, og blir en ganske brekk-ekkel besserwisser når han finner ut at han skal bli far.
Men Holder er aldri langt unna ydmykheten, og han treffer som en troverdig og sympatisk fyr – som overrasker med å referere Vincent Van Gogh.
På overtid
Til tross for at The Killing har beholdt mange av sine styrker og fortsetter å levere velspilte, solide og spennende krimhistorier, så oppleves denne sesongen som en kort og unødvendig siste etappe.
Jeg likte den brutale og åpne slutten på sesong 3.
Den hugde seg inn i brystkassa, og øste ut spørsmål i stedet for svar.
Nå er den mystikken borte, og The Killings ettermæle har fått seg noen tykke strøk med gråmaling.
Merk!
Denne anmeldelsen er kun basert på de fire første episodene.
Slutten er jo ganske så sentral for en krimserie, og det er godt mulig at også The Killing sesong 4 kan overraske i siste akt.
|
000184 | train | 3 | screen | 17 | 8 | 2,014 | Pen, pyntelig og tam. | nb | p3 | Birger Vestmo | Beatles | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/beatles | Beatles
Pen, pyntelig og tam.
FILMFESTIVALEN
I HAUGESUND:
Bandet Beatles er lidenskapelig elsket.
Boka Beatles er høyt verdsatt.
Filmen Beatles er middels god.
Det er en søtladen underholdningsfilm som kan være både sjarmerende og nostalgisk, men også vag om hva historiens grunntema egentlig er.
Den kunne trengt kraftigere konflikter og en røffere skildring av tidsånden.
Beatles har riktignok noen sanne øyeblikk av tidløs ungdomsproblematikk, den er pent filmet og har et flott lydspor med den ekte varen, så dette er ingen bombe.
Men ble det for mye kos og hygge?
Vil starte band
Filmen kan nødvendigvis ikke gjenfortelle alt fra Lars Saabye Christensens roman.
Manusforfatter Axel Hellstenius har vært nødt til å begå kraftige kutt.
Alt foregår i Oslo rundt 1967, der vennegjengen Kim (Louis Williams), Seb (Håvard Jackwitz), Gunnar (Ole Nicolai Myrvold Jørgensen) og Ola (Halvor Tangen Schulz) hører på The Beatles og finner ut at de også må starte band for å få drag på jenter.
Kim får øynene opp for den nye klassevenninnen Cecilie (Susanne Boucher), men forvirres av hvordan hun veksler mellom å være vennlig og avvisende.
Beatles handler om å være ung og prøve å finne ut av ting.
Guttene er på terskelen til voksenlivet, og vi ser glimt av hvordan de opplever dets positive og negative aspekter.
Det er imidlertid lite nytt å finne her, og det kan oppleves som en akutt mangel på friske vinklinger på temaet.
Dette er sett før.
Manuskuttene føles også godt underveis.
Seb, Gunnar og Olas problemer får lite spillerom og skyves til side for å rydde plass til Kim og Cecilie.
Kompisgjengen får ikke tid nok til å etableres skikkelig.
Denne kvartetten virker lite samspilt.
Trenger mer alvor
Av og på-forholdet mellom de to hovedfigurene mangler innhold mellom linjene i dialogen.
Konfliktene som oppstår kan virke noe konstruerte og lite troverdige.
Men mye reddes i land på grunn av Louis Williams sin hjertelige fremtoning av Kim.
Dette er en filmfigur vi vil det skal gå godt for.
Det hender nok at rollen krever noe større skuespilleregenskaper enn han har rukket å opparbeide seg, men Williams tar det igjen på sterk utstråling og sjarm.
Talentfulle Susanne Boucher (Keeper'n til Liverpool) er også god som drømmedame som man aner skjuler noe bak fasaden.
Beatles er regissert av Peter Flinth (Arn-filmene), som ble hentet inn av produsent Jørgen Storm Rosenberg da de opprinnelige regissørene, Joachim Rønning og Espen Sandberg, forsvant til Hollywood.
Flindt og Storm Rosenberg har sammen med sin stab gjort mye fint med å vekke figurene og deres bymiljø til live på lerretet.
Men filmen trenger sårt litt mer alvor.
Den burde ha vært mer enn et glansbilde av et fargesprakende naivt 60-talls-Oslo.
Beatles har øyeblikk å humre av og mange toner å nynne med på, men man blir ikke satt på noen utfordringer som publikum, verken små eller store.
Dermed føles filmen pen, pyntelig og tam.
Selv med The Beatles rockende på lydsporet.
(Beatles åpnet Den norske filmfestivalen i Haugesund.
Norgespremiere: 29. august.
|
000185 | train | 4 | screen | 25 | 8 | 2,014 | En relativt verdig avslutning på en altfor lang serie. | nb | p3 | Marte Hedenstad | True Blood S07 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/true-blood-s07 | True Blood S07
En relativt verdig avslutning på en altfor lang serie.
Etter syv sesonger spekket med intriger, sex, blod og gørr er vampyrdramaet True Blood omsider omme.
Det er ingen tvil om at serien har pågått alt for lenge, og det var derfor på høy tid at eventyret om Sookie Stackhouse fikk en avslutning.
Da jeg anmeldte de to første episodene av denne siste sesongen i juni, mente jeg starten på avslutningen var blodfattig og kjedelig, det så ikke ut til at True Blood ville få den fabelaktige avslutningen fansen hadde håpet på.
Nå er imidlertid hele sesong syv ute og den tok seg kraftig opp etter den tamme begynnelsen.
Serieskaperne klarer å gi serien et relativt verdig farvel, selv om selve finalen ikke sparker så hardt som den burde ha gjort.
Et friskt pust
Det er ikke få tråder serieskaper Alan Ball og manusforfatterne må nøste opp i løpet av sesongens ti episoder.
Hvordan skal verden takle de stadig mer utagerende og blodtørstige hepatitt-infiserte vampyrene som herjer?
Finnes det en kur?
Hvordan skal det gå med innbyggerne i Bon Temps, og sist, men ikke minst, hvem ender Sookie Stackhouse (Anna Paquin) opp med?
Varulven Alcide (Joe Manganiello), hennes første kjærlighet «Vampire Bill» (Stephen Moyer), eller den mystiske vampyrvikingen Eric (Alexander Skarsgård)?
Jeg har ikke ord for hvor lei jeg har vært av Sookies kjærlighetsliv de siste par sesongene, spesielt siden TV-serien så tydelig viser hvem hennes virkelige store kjærlighet er.
Et friskt pust denne sesongen er imidlertid at valget om hvem hun skal være sammen med ikke lenger er hennes.
Et gammelt dilemma gjør seg isteden gjeldende på nytt: vil livet være best med eller uten evnene hennes?
Eric – det beste med «True Blood»
Sesongen starter som nevnt ganske dårlig.
To sentrale rollefigurer blir drept i løpet av de tre første episodene, uten at dette rører meg noe nevneverdig.
Jeg har blitt for lei av rollefigurene til at jeg bryr meg.
I episode fire tar ting seg heldigvis opp når Alexsander Skarsgårds Eric kommer tilbake for fullt.
På flukt fra sine sorger har han reist verden rundt, men med Pams (Kristin Bauer van Straten) hjelp reiser han tilbake til Bon Temps.
Reisen krydres med mimring fra deres liv sammen, og vi får se hvordan en tidligere viking og en bordellmamma endte opp som eiere av vampyrutestedet Fangtasia.
Sekvensene er et tydelig farvel fra serieskaperne til TV-seerne, og denne episoden er den beste i hele sesongen.
Den viser tydelig at Eric er det virkelige hjertet av True Blood – at serien ikke hadde vært den samme uten den karismatiske svensken.
Tilbakeblikk er et tydelig tema for denne sesongen, men ikke alt fungerer.
I samtlige episoder får vi se noen av Bills minner fra livet som menneske, men disse tilbakeblikkene er direkte kjedelige.
De er ment å vise oss hvor viktig det å være menneske og alt det innebærer, er for Bill, men dagdrømmene blir for mange, og det som vises er ikke interessant nok til at det engasjerer.
Overraskende tvist
Når intrigene blir så mange som i True Blood er det nok ikke så lett for manusforfatterne å holde styr på alt.
Derfor er det også ting som ikke helt henger på greip i den siste episoden.
Jeg vil ikke avsløre hva som skjer, men det blir gjort noen beslutninger, som er som grepet ut av løse luften, for å få en trivelig slutt på historielinjen til to av figurene.
Sookie må også ta en uventet avgjørelse i sesongfinalen, og her får handlingen en tvist som overrasket.
På tross av at jeg har vært lei av alt dramaet en god stund blir jeg rørt av hendelsen.
Den avgjørende scenen er sterk, selv om det kanskje ikke var slutten vi håpet på.
Miss Stackhouse sier farvel til en som har betydd mye for henne og samtidig som Sookie tar avskjed med livet hun har levd til nå, tar vi farvel med serien.
To sesonger på overtid er det endelig over.
True Blood ser du hos HBO Nordic, eller på C More.
|
000186 | train | 4 | screen | 27 | 8 | 2,014 | Spennende om fiktivt land i Midtøsten. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Tyrant S01 E01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/tyrant-s01-e01 | Tyrant S01 E01
Spennende om fiktivt land i Midtøsten.
Når skaperen av Homeland kommer med en ny TV-serie, fanger det umiddelbart min interesse.
Gideon Raff står bak serien Prisoners of War som Homeland er basert på.
Nå har han laget Tyrant sammen med Howard Gordon, som også jobbet med manuset til Homeland, og Craig Wright, som blant annet har jobbet med Six Feet Under.
Pilotepisoden er regissert av David Yates, som hadde regi på de fire siste Harry Potter-filmene, og hvis resten av serien fortsetter i samme spor har jeg tro på at dette kan bli en spennende dramaserie.
Et fiktivt Midtøsten
Handlingen i Tyrant skal være inspirert av den arabiske vår.
Adam Rayner spiller Bassam Al-Fayeed, sønnen til General Tariq Al-Fayeed, diktatoren i det fiktive landet Abbudin, som skal være basert på en sammensetning av forskjellige land i Midtøsten.
General Al-Fayeed lever i enorm overflod og luksus, og har sørget for større velstand i landet, men styrer det samtidig med hard hånd.
Vold, frykt og undertrykkelse er virkemidler for å holde befolkningen kuet.
Da Bassam var seksten forlot han faren, broren Jamal og livet i Abbudin for å reise til USA for å bli lege.
Han skiftet navn til Barry, giftet seg, fikk to barn, og i tjue år har han flyktet fra traumatiske minner fra barndommen.
Han har ikke besøkt hjemlandet siden han forlot det, men når nevøen hans skal gifte seg overtaler kona ham til å la familien reise.
Tilbake i Abbudin dukker spøkelser fra fortiden raskt opp i Barrys bevissthet, og det er tydelig at han sliter med å takle minnene som strømmer på.
Det viser seg at broren har tatt over som den mest brutale fyren i gata, og når det i tillegg kommer frem at opprørsgrupper har planer om å angripe bryllupsfeiringen, begynner Barry å angre på at han lot seg overtale til å reise.
En tikkende bombe
At Adam Rayner er en britisk skuespiller som ikke ser ut som om han er fra Midtøsten, kan bortforklares i serien med at moren til Barry og Jamal er fra England.
Når spøken «oi, så bleik du har blitt.
Har de ikke sol i California», smeller fra Jamal øyeblikket han ser broren, blir det imidlertid åpenbart at Rayner utseendemessig ikke er rett for rollen.
Troverdigheten øker heller ikke ved at alle i serien snakker engelsk til hverandre, selv om det bare er abbudinere i rommet.
Heldigvis spiller Adam Rayner godt nok til at jeg etter hvert glemmer disse usannsynlighetene.
Barry virker innesluttet og tilknyttet, en tikkende bombe av undertrykte følelser som kan gå i lufta når som helst.
Barrys kone Molly, spilt av Jennifer Finnigan, ser ikke ut til å være det minste bekymret over at hennes svigefar er en undertrykkende diktator, og er mer bekymret over mannens manglende evne til å snakke om følelsene sine.
Interessante historielinjer
Pilotepisoden er krydret med en rekke tilbakeblikk fra Barrys barndom, som forklarer hvordan broren, spilt av Ashraf Barhom, har blitt formet av faren til å bli et tyrannisk monster av en mann.
De viser også hvorfor Barry er så engstelig etter å komme seg vekk fra Abbudin.
Han flykter ikke bare fra en vond barndom, men fra mannen han er redd for å bli om han fortsetter å være der.
På tross av sine feil, er den første episoden av Tyrant god.
Det er vanskelig å si hvordan serien kommer til å bli etter bare én episode, men pilotepisoden legger ut flere hint til historielinjer som kan være interessante å følge.
Tyrant er nok ingen ny Homeland, men Barrys indre kvaler om hvilket ansvar han har ovenfor befolkningen i landet, opp mot ønsket om å få sin egen familie i sikkerhet, hans konflikt med broren, og det faktum at Barrys sønn er homofil, er alle elementer det kan bli spennende å følge utviklingen av.
Tyrant ser du onsdager klokken 21.30 på TV3.
|
000187 | train | 5 | screen | 13 | 9 | 2,014 | En fengslende serie med mange spørsmål og få svar. | nb | p3 | Marte Hedenstad | The Leftovers S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-leftovers-s01 | The Leftovers S01
En fengslende serie med mange spørsmål og få svar.
The Leftovers er en serie som fanger interessen fra første sekund.
To prosent av verdens befolkning forsvinner plutselig og sporløst fra jordens overflate.
Tilbake etterlater de seg familie og venner som må prøve å gå videre i livet, uten å forstå hva som egentlig skjedde.
Denne uken ble alle episodene av første sesong tilgjengelig hos HBO Nordic og C More Play, og selv om sesongfinalen etterlot meg med flere spørsmål enn svar, ble jeg likevel ikke skuffet.
Svaret er ikke det viktigste
Skaperen av Lost Damon Lindelof, og Tom Perotta, forfatteren av boken serien er basert på, har klart å skape en engasjerende fortelling, som på grunn av de mange spørsmålene den stiller, gir den samme følelsen av undring som Lost gjorde da den kom i 2004.
Da jeg anmeldte de første episodene av The Leftovers i juni, var jeg engstelig for at Lindelof skulle gå i den samme fella som han etter hvert gjorde med Lost.
Den populære serien mistet fotfeste i løpet av sine seks sesonger, da den ikke klarte å svare skikkelig på seriens mange mysterier.
«Men hvis rollefigurene falmer for lenge i mørket etter svar, vil også publikum falle av, og hvis forklaringen vi eventuelt får ikke er god nok, vil veien fra hyllest til slakt være kort,» skrev jeg i min anmeldelse av The Leftovers første episoder i juni.
Nå må jeg imidlertid spise i meg mine egne ord.
For i løpet av sesongens ti episoder har det gått opp for meg at svaret ikke er det viktigste med denne serien.
Fengslende rollefigurer
Helt fra begynnelsen av sesongen var det tydelig at det er hvordan menneskene reagerer på den verdemsomspennende krisen, og hvordan de prøver å fortsette med sine egne liv, som er viktig for Damon Lindelof og Tom Perotta.
Og siden seriens rollegalleri er så interessant å utforske, irriterer jeg meg heller ikke over fraværet av forklaring på hendelsene som utspiller seg.
Politimesteren Kevin Garvey, spilt av Justin Theroux, er en svært kompleks mann, og etter hvert som vi lærer ham bedre å kjenne får vi et dypere innblikk i en psyke som er alt annet enn sunn.
Kevin prøver å holde orden i den lille byen Mapleton, nøste opp i hva de hvitkledde sektmedlemmene av Guilty Remnants pønsker på, og finne ut av meningen med den store forsvinningen, samtidig som hans mentale helse begynner å bli tynnslitt.
Strålende skuespill
Skuespillerprestasjonene i The Leftovers holder et høyt nivå.
Både Liv Tyler og Amy Brenneman, som spiller sektmedlemmene Laurie og Meg, er gode, det samme er Carrie Coon, som spiller Nora Durst, som mistet hele familien sin i den store forsvinningen.
Det er imidlertid Emily Meade, som spiller bestevenninnen til Kevins datter, Anne Dowd, som spiller sektlederen Patti Levin, og Justin Theroux som jeg lar meg imponere av.
Sistnevnte spiller strålende, og balanserer rollen som velmenende politi og familiefar, med rollen som en mann på randen av sammenbrudd svært godt.
Spesielt i sesongens siste episoder viser skuespilleren hvor dyktig han er, når Kevin begynner å miste grep om virkeligheten.
Theroux har en variert karriere bak seg med roller i en rekke forskjellige filmer og serier, blant annet American Psyco, Mullholland Drive, Six Feet Under og Parks and Recreation.
Det er imidlertid ingen tvil om at skuespilleren, i en alder av 43 år, nå har fått sitt store gjennombrudd.
Dette er en mann å følge med på i årene fremover.
En kvalitetsserie
Det har vært en del «buzz» rundt The Leftovers siden premieren i juni, men likevel mener jeg serien fortjener enda mer oppmerksomhet.
Seriens mystikk, fengslende rollefigurer og intense atmosfære, skapt av et strålende lydspor og dvelende kameraføring, gjør at dette er en av årets «må se»-serier.
Den er ikke perfekt, og har noen svakere episoder i løpet av sesongen.
I episode tre, som handler om Mapletons prest Matt Jamison, spilt av Christopher Eccleston, faller for eksempel spenningsnivået noe fordi presten ikke føles relevant nok for hovedhandlingen.
Og selv om jeg har slått meg til ro med at jeg kanskje aldri får noen svar på de store spørsmålene, så synes jeg serien kan være i overkant forvirrende til tider.
Følelsen av at dette er en kvalitetsserie holder seg imidlertid oppe gjennom hele sesongen, og jeg gleder meg til å la meg fengsle av sesong to av The Leftovers til neste år.
|
000188 | train | 3 | screen | 25 | 9 | 2,014 | En skuffende start på serien om Batmans opphav. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Gotham S01 E01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/gotham-s01-e01 | Gotham S01 E01
En skuffende start på serien om Batmans opphav.
Med serier som Agents of S.H.I.E.L.D og Arrow, med Flash like rundt hjørnet, og enda flere serier på vei neste år, så er det ingen tvil om at superhelter gjør det bra på TV om dagen.
Mye vil imidlertid som alltid ha mer, og derfor var det med stor iver jeg så frem til FOX sin nye serie Gotham, som forteller forhistorien til Batman, min store superheltfavoritt.
Høye forventninger gjorde skuffelsen desto større da jeg endelig fikk se første episode av eventyret – middelmådig er inntrykket jeg sitter igjen med.
Batmans opphav
Gotham sentrerer rundt politimannen James Gordon, og hvordan han som ung og fersk politimann forsøker å renske opp i kriminaliteten i den korrupte byen.
Første episode begynner den skjebnesvangre kvelden Bruce Waynes foreldre blir drept i en mørk bakgate, hendelsen som setter den unge gutten på veien til å bli Gothams kappekledde beskytter.
Det er detektiv Gordon og partneren hans som får jobben med å fakke Wayne-parets morder, men det er lettere sagt enn gjort, når det viser seg at drapet ikke bare var et ran som gikk galt.
Maktkamp, organisert kriminalitet, politikk og korrupsjon – alle er elementer detektiv Gordon må hanskes med.
Svak hovedrolle
I Christopher Nolans Dark Knight-trilogi var det Gary Oldman som ga liv til detektiv Gordon.
På TV-skjermen er det nå Ben McKenzie som har oppdraget, men McKenzie, som er mest kjent for sin fabelaktige rolle som Ryan i The O.C., kan ikke måle seg med sin eldre kollega.
McKenzie er god på å spille tankefull, men han overbeviser ikke på andre områder, og dårlig kjemi mellom ham og Erin Richards, som spiller kjæresten Barbare, og Donal Logue, som spiller partneren Harvey, gjør at forholdene ikke virker troverdige.
Nå skal det sies at McKenzie ikke har hatt tidenes manus å jobbe med, men han har heller ikke tyngden til å løfte et middelmådig manus opp til noe bedre.
Det hjelper heller ikke på at Donal Logue overspiller sin rolle som fordrukken og korrupt politimann, som ikke bryr seg så mye om kjeltringen de tar er skyldig eller ikke, så lenge han får gå hjem til middag.
Feil og usannsynligheter
Et stort irritasjonsmoment ved Gotham er at serien ikke er konsekvent når det gjelder hvilken tid vi befinner oss i.
Siden serien er en forhistorie, vil det være rimelig å anta at superhelten Batman befinner seg i vår tid, mens handlingen i serien er fortid.
Dermed passer 70-tallspreget klær og biler har i serien, men hvorfor i all verden har rollefigurene mobiltelefoner?
Slike usannsynligheter gjennomsyrer pilotepisoden, som for eksempel at detektiv Gorden har autoritet nok til å stanse en skuddveksling på politikontoret en av sine første dager på jobben, mens politimennene senere omtaler ham som en fersking som ikke vet hva han driver med.
Referanseronking
Mitt største problem med Gotham er at serieskaperne kontinuerlig minner publikum om at det er Batmans tegneserieunivers vi befinner oss i.
Catwoman dukker for eksempel opp i den første episoden uten å ha en ordentlig rolle i historien.
Hun er ene og alene med for å konstatere at: joda, i denne serien får du se hvor Batman-skurkene kommer fra!
Den eneste figuren fra skurkegalleriet som fungerer i piloten er Oswald aka Penguin, spilt av Robin Lord Taylor.
Det virker som om serieskaperne har tatt seg noen friheter når det gjelder bakgrunnshistorien til Penguin fra tegneserien, men rollefiguren fungerer i denne versjonen av historien.
Robin Lord Taylor er også et godt valg for skurken, og overbeviser som den kuede høyrehånden til gangstersjefen Fish Mooney, som spilles godt av Jada Pinkett Smith.
Får en ny sjanse
Så, er det i det hele tatt vits å se Gotham?
Vel, du går ikke glipp av noe om du lar være.
Heldigvis er det syv episoder igjen av serien, som forhåpentligvis kan overbevise meg om det motsatte.
Jeg kommer til å gi Gotham et par episoder på å forbedre seg før jeg kaster inn håndklet, men så langt er dette kun en middelmådig serie.
Gotham ser du på C More Series, torsdager klokken 21.00, eller i C More Play.
"Hva f****, hva er det du sier?
Gotham er jo så bra!!" Åja, er du uenig i anmeldelsen?
Si din mening i kommentarfeltet under traileren.
|
000189 | train | 5 | screen | 6 | 10 | 2,014 | Forfriskende bra spiondrama! | nb | p3 | Marte Hedenstad | Homeland S04 E01-02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/homeland-s04-e01-02 | Homeland S04 E01-02
Forfriskende bra spiondrama!
Anmeldelsen inneholder spoilere fra sesong tre.
I forrige sesong av Homeland veivet vi forvirret rundt mens Brody prøvde å bestemme seg for om han ville hjelpe CIA eller ikke, og Carrie forsøkte å bevise at han ikke sto bak bombingen av CIAs hovedkvarter.
Carries følelser for Brody var viet mye tid på TV-skjermen, og selv om det var fryktelig trist trakk jeg likevel et lettelsens pust da hans siste time omsider kom i siste episode.
For dette la grunnlaget for at serien kunne starte med relativt blanke ark i den fjerde sesongen, og etter å ha sett de to første episodene kan jeg konstatere at Homeland endelig er skikkelig tilbake som skarpt spiondrama.
Dronedronniga
Carrie er blitt stasjonssjef for CIA i Kabul.
Flere suksessfulle droneangrep, der hun og teamet hennes har tatt ut flere terrorister på CIAs dødsliste, har gitt henne kalle navnet «The Drone Queen», men festen skal ikke vare lenge.
Når en tilsynelatende god kilde i Islamabad tipser om at en terrorist, høyt i systemet hos Taliban, skjuler seg i et gårdshus i Pakistan, slår dronedronninga til, men seiersfølelsen skal vise seg å bli kortvarig.
Bryllupsfeiringen som ble holdt i gårdshuet hadde ikke kilden i Islamabad sagt noe om, og dermed ble en rekke sivile, kvinner og barn, drept.
Hvordan kunne noe slikt skje?
Carrie vil ha svar og begynner å nøste opp i hvem som leverte informasjonen angrepet var basert på, og hva kildens motiver kan ha vært.
Se traileren for sesong fire av Homeland her:
Ubehagelig, men bra
Med dette er Homeland tilbake på rett kurs som spennende spiondrama, men vi kan fortsatt ikke slippe fullstendig tak i hendelsene fra forrige sesong.
Da Carrie ble gravid med Brody bestemte hun seg for å beholde barnet, og nå er den lille datteren deres kommet.
Trygt hjemme i USA tar søsteren og faren seg av den rødhårede tulla slik Carrie ønsker, men når hun kommer tilbake fra Islamabad tvinges hun til å ta på seg den fryktede morsrollen.
Claire Danes klarer som alltid på strålende vis å formidle Carries kaotiske følelsesliv, og hun er særlig god når Carrie viser hvor engstelig hun er for å være mor, alene, uten faren som var grunnen til at hun beholdt barnet i utgangspunktet.
En badescene med Carrie og datteren i første episode, der vi virkelig får et innblikk i hvor vettskremt hun er, er spesielt vond og sjokkerende.
En spennende høst
Siden det er en helt ny historie som nå er påbegynt, er fjerde sesong av Homeland en gylden mulighet for seere som har falt av til å begynne å følge med på serien igjen.
De to første episodene legger opp til en interessant sesong, og holder resten av sesongen samme nivå går vi en spennende seriehøst i møte.
Homeland ser du på TV2 tirsdager klokka 22.40, og nye episoder kommeri TV2 Sumo på mandager.
Skal du se «Homeland i høst?
Si din mening om serien i kommentarfeltet!
|
000190 | train | 5 | screen | 13 | 10 | 2,014 | En mørk og urovekkende sesongstart. | nb | p3 | Marte Hedenstad | The Walking Dead S05 E01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-walking-dead-s05-e01 | The Walking Dead S05 E01
En mørk og urovekkende sesongstart.
Anmeldelsen inneholder spoilere fra sesong 4.
Skaperne av det postapokalyptiske zombiedramaet The Walking Dead vet hvordan de skal holde på oppmerksomheten til seerne, og fange dem inn igjen når serien har sklidd litt ut.
Sesong fire fikk en nervepirrende avslutning da Terminus viste seg å ikke være tilfluktsstedet sheriff Rick Grimes og vennene hans hadde håpet på, men noe mye mer grusomt og makabert.
Nå er zombieserien tilbake med sin femte sesong, og første episode er en intens start på fortsettelsen, men røper lite om veien videre.
Ubehagelige scener
I motsetning til de tidligere sesongpremierene i serien, starter denne der den forrige sesongen slapp.
Den slitne gruppen med overlevende sitter fanget inne i en togvogn og venter på å bli slaktet som kveg.
Slik vi så i slutten av sesong fire har nemlig beboerne i Terminus tydd til kannibalisme for å overleve.
Nå snører det seg til for Rick og gjengen når slaktebenken nærmer seg uten noen mulighet for å slippe unna.
Det er noe ekstremt urovekkende å se mennesker behandle andre mennesker som dyr, og scenen der vi får et glimt av hvordan det ser ut når mennesker avlives og parteres er svært ubehagelig.
En scene som innebærer halskutting er spesielt drøy og nervepirrende, og nettopp denne urovekkende stemningen gjør denne episoden av The Walking Dead til den mest gufne i serien så langt.
Se traileren for sesong fem her:
Hvor langt er du villig til å gå?
Tegneserieskaper og manusforfatter Robert Kirkman avslører lite om hvor veien går videre i denne første episoden, men setter tydelig stemningen og tema for sesongen.
I løpet av episoden får vi se hva som fikk beboerne i Terminus til å bli slik de har blitt, og dermed er det, i enda størr grad enn tidligere, spørsmålet om hvor langt man er villig til å gå for å overleve som står i fokus.
Rick tvinges til å ta en titt på seg selv og hvem han er blitt oppe i all elendigheten, og ikke minst hva som hindrer ham fra å synke like lavt som slakterne fra Terminus.
En mørk start
Det ser ut til at Rick Grimes og The Walking Dead går inn i en enda dystrere periode enn vi har sett til nå, og serien kan stå i fare for å bli for mørk.
Uten et lys i enden av tunnelen er jeg redd for at Rick kan bli så mørk at serien vil bli slitsom å følge med på.
Hvis Robert Kirkman og resten av manusforfatterne klarer å balansere det mørke med et glimt av håp som skaper fremdrift i serien, kan dette bli en svært interessant sesong av The Walking Dead.
For nå har sheriff Rick Grimes og vennene hans kniven mot strupen, og da får vi et dypt innblikk i hvem de virkelig er som mennesker.
Sesong fem av The Walking Dead har premiere mandag 13. oktober, klokken 21.55, på Fox.
|
000191 | train | 5 | screen | 17 | 10 | 2,014 | Glimrende spiondrama som fortsetter der det slapp - heldigvis. | nb | p3 | Erlend Lånke Solbu | The Americans S02E01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/the-americans-s02e01 | The Americans S02E01
Glimrende spiondrama som fortsetter der det slapp - heldigvis.
Anmeldelsen inneholder spoilere fra sesong 1.
Den første sesongen av The Americans var en voldsomt positiv overraskelse.
Topp skuespill, nyanserte rollefigurer, spennende plot - alt pakka inn i ei særdeles interessant rammefortelling.
I tillegg, og dette er viktig - vi tror på historien.
Kort fortalt:
Tidlig åttitall og kald krig
- Liz og Philip er russiske KGB-agenter som for snaut tjue år siden ble beordra til å dra til USA, gifte seg, og få barn.
De virker dermed som en hvilken som helst annen amerikansk forstadsfamilie, barna deres tror at det er det de faktisk er, men i virkeligheten er målet å ødelegge for USA fra innsida.
Sesongåpninga tyder på små tematiske justeringer, men det ser ut som om de fortsetter i samme spor.
Det tror jeg de gjør lurt i.
Utilsikta skade
Mye henger i lufta når den meget sterke førstesesongen avsluttes.
Liz er hardt skadd, FBI vet at de jakter på et par og Paige har begynt å fatte mistanke til foreldrene sine.
Det har gått to måneder når tråden plukkes opp.
Liz har tilbragt disse i en hytte i skogen under påskudd av at hun har passa på ei syk tante, nå er tiden kommet for å reise tilbake til familien.
Samtidig spiller Phil amerikansk redneck-agent som skal selge våpen til afghanere.
Ting går ikke etter planen, og han dreper to agenter og en ung gutt som er på feil sted til feil tid.
Phil, som i første sesong ble framstilt som den klart mest menneskelige halvdelen av Jennings-ekteparet, tar åpenbart ikke lett på dette, og det virker tydelig at det er drap på uskyldige, ikke Sovjet/Afghanistan-krigen som er grunnen til at scena får slå an tonen for sesongen.
Livet som agentbarn
En annen ting som tidlig blir klart er at de familiære konfliktene ikke skal være knytta til forholdet mellom Liz og Phil - de har åpenbart lagt uenighetene til side.
Paige overrasker dem midt i en frisk 69-seanse, noe som sannsynligvis er manusforfatternes måte å formidle «ekteskapet er nå bunnsolid» på.
Det kan derimot se ut som om barna skal få mer boltreplass i denne sesongen - Paiges mistanker om at foreldrene skjuler noe blir gradvis sterkere.
I tillegg tydeliggjør åpningsepisoden at barnas sikkerhet kommer til å stå sentralt, kan foreldrenes mildt sagt farlige yrke føre til at også de plutselig havner på feil sted til feil tid, akkurat som gutten Phil drepte?
Sent men godt
Første episode dreier seg naturlig nok først og fremst om Jenningsene, men vi får også hilse på Stan.
Han sliter med å slippe taket i paret han jakta på, til tross for at han har blitt forsikra om at hun er død og at han er henta tilbake til Sovjet.
På hjemmebane er han ikke blitt mindre tafatt, og heller ikke forholdet til Nina, nå trippelagent, virker å være noe særlig å skryte av.
Vi møter også en ny KGB-agent, Oleg.
Vi får vite at han liker Rod Stewart og ser ut til å ta forholdsvis lett på ting, ellers virker den ene scena med ham som en obligatorisk introduksjon av en ny rollefigur uten å gi noe særlig mye mer.
Sesongåpninga er ikke forrykende, det virker som om de stoler på det grunnlaget de la i sesong én og satser på at folk har tillit til oppskrifta som funka såpass godt da.
Det er som vanlig stilsikkert, subtilt og interessant, men etter en halv time tenker jeg at de kanskje tar seg litt vel god tid med å komme til det punktet som skal gi oss motivasjon til å følge sesongen.
Plutselig kommer vi dit, og den møysommelig oppbygd urovekkende stemninga kulminerer i en jævlig scene som ikke gir deg noe valg - du må se denne sesongen også.
Ikke det at jeg egentlig på noe tidspunkt var i tvil.
Og jeg blir ikke veldig overraska hvis femmer-sesongåpninga legger grunnlaget for en sekser-sesong.
Sesong 2 av The Americans begynner på Viasats TV6 19.oktober.
|
000192 | train | 4 | screen | 4 | 11 | 2,014 | Velkommen til Fräulein Elsa's Cabinet of Curiosities. | nb | p3 | Marte Hedenstad | American Horror Story: Freak Show E01-02 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/american-horror-story-freak-show-e01-02 | American Horror Story:Freak Show E01-02
Velkommen til Fräulein Elsa's Cabinet of Curiosities.
Manusforfatter og regissør Ryan Murphy har alltid hatt en spesiell interesse for outsiderne i samfunnet, noe som kommer til uttrykk i blant annet TV-serien Glee og HIV/AIDS-dramaet The Normal Heart.
Med den fjerde sesongen i serien går serieskaperen av American Horror Story enda tydeligere til verks med sitt prosjekt – med sesongen Freak Show setter Murphy mennesker med fysiske avvik og misdannelser på utstilling, og viser hvordan de har vært samfunnets utstøtte.
Murphy bruker de to første episodene av sesongen for å sette stemningen for dette kapittelet i antologien som er American Horror Story, og bruker vante klisjeer for å styre serien inn på et mer skremmende spor enn de to siste sesongene.
Siamesiske tvillinger som headlinere
Freak Show forteller historien om Fräulein Elsa's Cabinet of Curiosities, som er en av de siste freakshowene i USA.
Året er 1952, vi befinner oss i småbyen Jupiter i California.
Fjernsynets inntog i landets mange stuer har ført til en dalende interesse for å betale for å la seg sjokkere og underholde av mennesker med funksjonshemninger, og Elsas freakshow sliter for å overleve.
Når de siamesiske tvillingene Bette og Dot Tattler blir oppdaget etter at moren deres døde, ser Elsa sitt snitt til å få seg en attraksjon hun er sikker på vil bringe klingende mynt i kassa.
Men Elsa og hennes vanskapte venner er ikke velkomne i Jupiter, og når en rekke mennesker i området blir funnet myrdet på bestialsk vis, er det ikke vanskelig for politiet å vite hvor de skal peke fingeren.
Dronningen av American Horror Story
Det er selvfølgelig American Horror Storys dronning Jessica Lange som spiller Elsa, den tyske immigranten med et brennende ønske om å bli en stor stjerne i Hollywood.
Hun er en slags Marlene Dietrich som aldri ble oppdaget, og som blindt forsøker å bruke freakshowet sitt for å bli en stor stjerne.
Ved første øyekast er Elsa kynisk og egoistisk, hun skyr ingen midler for å få det slik hun vil, men ved en nærmere titt ser vi at hun også er et skadet menneske som er redd for å gå inn i glemselen uten å sette spor.
Jessica Lange overbeviser som alltid, selv når hun fra sirkusscenen leverer en lett parodisk fremførelse av David Bowies «Life on Mars», ikledd en lyseblå dress og knall øyenmsinke.
Imponerende skuespillerprestasjon
Etter å ha sett de to første episodene er det likevel lett å konstatere at det er Sarah Paulson som serverer sesongens mest imponerende skuespillerprestasjon.
Hun har rollen som Bette og Dot, som deler kropp, men ikke hjerte, og som er to vidt forskjellige personligheter.
Å spille mot seg selv kan ikke være en enkel oppgave, men Paulson er overbevisende i begge rollene, både som den drømmende og enkle Bette, og som den illusjonsløse og mer innsiktsfulle Dot.
Regissører Ryan Murphy og Alfonso Gomez-Rejon formidler jentenes forskjellige syn på verden på en strålende måte.
Istedenfor å bare fokusere på en tohodet Paulson, ser vi ofte rollefigurenes hode alene, helt i kanten av bildet.
Og vi ser for eksempel kun den venstre armen som gjør ting, når det er Bette som er fokus.
På denne måten skaper serien et bilde av hvordan jentene har det hver for seg, istedenfor å bare fokusere på at de er siamesiske tvillinger.
Detaljer som at det kun er den venstre foten som har lakkerte tånegler, eller at bildene Bette har hengt opp på veggen henger skjevt fordi hun alltid ser verden i vinkel på grunn av hvordan hodet er plassert på kroppen, er også et interessant lite element som hever seeropplevelsen.
For mye som skal fortelles
American Horror Story har alltid hatt et stort og variert rollegalleri, og det er tilfellet med denne sesongen også.
Denne gangen synes jeg imidlertid at det blir rotete med de mange historiene som fortelles.
I de to første episodene blir vi introdusert for Elsa og de mange artistene hennes, blant andre Jimmy Darling som har sammenvokste fingre, spilt av AHS-veteran Evan Peters, den beskjeggede damen Ethel Darling, glitrende spilt av Kathy Bates, nykomlingen Michael Chiklis, som spiller showets strongman, og hermafroditten Desiree Dupree, spilt av Angela Bassett.
Elsas spill, intrigene i sirkusleieren og hvordan de ulike rollefigurene takler å bli sett på som en «freak», og avskyen omverdenen har for dem, er noen av temaene som introduseres.
I tillegg møter vi den bortskjemte rikmannsgutten Dandy Mott, spilt av Finn Wittrock, som har et pent utseende, men et mørkt indre, og ikke minst den grusomme klovnen som står bak de mange drapene i området.
Det er altså allerede ganske mye som skjer, og enda har ikke alle rollefigurene i serien kommet på banen.
Henter skrekken tilbake
Etter min mening har ingen av American Horror Storys sesonger vært like skremmende som den første.
Med rollefiguren Twisty the Clown, spilt av John Carroll Lynch, forsøker serieskaper Ryan Murphy å bringe skrekken tilbake, og det får han til relativt bra.
Den stumme klovnen, som skjuler munnen bak en maske som ville gjort The Joker stolt, myrder sine ofre på groteskt og voldsomt vis.
Og selv om hele rollefiguren i utgangspunktet er en klisjé, er Twisty, for en som fortsatt er traumatisert etter Tim Currys prestasjon som Pennywise i It, skikkelig skummel.
Hvor mye plass den morderiske klovnen blir viet i sesongen gjenstår imidlertid å se, for hovedfokuset i sesongen ligger tross alt på Elsa, Bette, Dot og resten av sirkuset.
Ryan Murphy har som sagt samfunnets outsidere som et veldig tydelig prosjekt, og forakten omverdenen har for artistene i Elsas freakshow er vond å være vitne til.
Det er ubehagelig å se på avskyen de behandles med, og hva dette hatet igjen bringer frem i dem.
American Horror Story:
Freak Show ser du på FOX, onsdager klokken 21.55
|
000193 | train | 4 | screen | 6 | 11 | 2,014 | En ny start i tv-ruta for den berømte spillserien. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Halo: Nightfall – episode 1 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/halo-nightfall | Halo:Nightfall – episode 1
En ny start i tv-ruta for den berømte spillserien.
«Halo: Nightfall» består av fem episoder som slippes ukentlig og blir tilgjengelig som en del av spillsamlingen «Halo: The Master Chief Collection» på Xbox One.
På samme måte som Marvel og DC Comics lager dusinvis av filmer knyttet til ett og samme superheltunivers, er spillbransjen i full gang med å skape serier, filmer og tegneseriebøker basert på de mest populære spillseriene.
En av de første i denne ny bølgen er Halo-serien Nightfall, som sikter på å knytte sammen den ikoniske spillseriens komplekse historie på en ny måte.
Microsoft har lagt mye prestisje i serien, og hostet opp nok penger til å kunne putte navnet til Ridley Scott på listen over produsenter, alt for å forberede spillere og resten av verden på det kommende storspillet Halo 5: Guardians.
Et mystisk terrorangrep
En skjør våpenhvile har trådt i kraft i det 26. århundre etter årelange kriger mellom menneskeheten og den utenomjordiske alliansen Covenant.
ONI (Office of Naval Intelligence), en del av de forente nasjoners romkommando, har agenter ute på de mange koloniene i det ytre rom for å overvåke og motarbeide spionvirksomhet.
Under et rutineoppdrag på planeten Sedra kommer Jameson Locke, spilt av Mike Colter, og hans tropp over en fremmed soldat som setter i gang et mystisk terrorangrep.
Snart blir det klart at svaret på hva som har skjedd, på hva som har rammet menneskene i kolonien, ligger langt ute i verdensrommet.
Locke er ikke bare hovedfiguren i Nightfall, men også en sentral figur i det kommende storspillet.
Colter, som tidligere er kjent for en rekke mindre roller i blant annet Zero Dark Thirty og Men in Black 3, gjør seg godt i rollen.
Han makter å kombinere actionscenenes intensitet, med en stadig økende spenning i episodens fortelling på vei mot verdensrommet.
Det samme gjelder hans medskuespillere og spesielt Steven Waddington (kjent fra Den siste mohikaner).
Waddington har et markant ansikt og en tydelig ruvende skikkelse, og hans rolle i Nightfall antydes tidlig å være sentral.
Fargesterkt
Fargene i bildet er gjennomprosessert i et forsøk på å skape en atmosfære som passer spillseriens visuelle uttrykk.
Det fungerer når serien tar oss med til mørke korridorer, i møte med teknologi, og på vei vekk fra planeten Sedra.
Men i naturen, hvor seriens aller første scener finner sted, og i kolonien på Sedra som er filmet i en storby, oppleves de forvridde fargene som disharmoniske.
Denne opplevelsen bidrar til at enkelte sekvenser i første episode faller gjennom og bryter seriens iherdige forsøk på å fremstå som en enhetlig del av spillserien.
For dem som er helt ferske til de mange fortellingene og figurene som allerede finnes rundt Halo-universet, er det en hel del referanser som vil passere høyt over hodet.
Forhåndskunnskap er ikke nødvendig om denne serien marker første skritt inn i den berømte spillserien, men likevel en markant fordel.
Halo:
Nightfall er en ny og spennende måte å fortelle historier som tidligere har vært låst til spillmediet.
Regissør Sergio Mimica-Gezzan drar åpenbart på sin erfaring fra både Battlestar Galactica og Heroes når har varsomt bygger opp fortellingen.
Første episode treffer godt, men gjør det samtidig klinkende klart at det er blant stjernene i de kommende episodene serien vil finne sine svar.
|
000194 | train | 4 | screen | 18 | 11 | 2,014 | Økt innsats og større fare på vei mot ringen. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Halo: Nightfall – episode 2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/halo-nightfall-episode-2 | Halo:Nightfall – episode 2
Økt innsats og større fare på vei mot ringen.
Denne anmeldelsen inneholder spoilere og informasjon om første episode av Microsofts «Halo»-serie «Nightfall».
Les dommen over serieåpningen her.
Nightfall sløser ikke bort tiden.
I løpet av første episode rammet et terrorangrep kolonien Sedra med et våpen som kun angriper mennesker.
Opphavet ble raskt sporet til restene av en Halo-ring og hovedpersonen Locke reiste rakt til den fremmede planeten ringen går i bane rundt.
Dermed forandres også omgivelsene drastisk fra jordlignende byer og skoger, til en grå ødemark hvor nye trusler venter soldatlaget.
Omgivelsene er dramatisk forandret og det kler serien.
I kobbel med teknologien, våpnene, og romskipene, finnes Nightfall sin mest spennende form i den andre episoden.
Også tempoet og spenningsøyeblikkene er dermed mer effektive enn den første episoden.
Opplevelsen av å være på en fremmedplanet, med fremmede livsformer og farer, skaper en god nerve som driver frem flere intense sekvenser.
Driver historien videre
Persongalleriet er stort og flere av figurene har fått en svak introduksjon i seriens første episode.
Det er med andre ord vanskelig å engasjere seg i dem utover kjernegruppen som består av Macer (spilt av Christina Chong) og den værbitte Randall Aiken (spilt av Steven Waddington), foruten Locke selv som er godt portrettert av stjerneskuddet Mike Colter.
Årsaken til at store deler av soldatlaget ikke blir viet plass er mest høy sannsynlighet ønsket om å tilpasse episodenes lengde til et nettvennlig format.
På mange måter er Nightfall en ordinær tv-serie, med både produksjonskvalitet og ambisjoner om å bli tatt like seriøst, men med sin YouTube-vennlige form blir ikke hver enkelt episode omfangsrike nok til å skildre alt det historien har å by på.
Det gjør at jeg sitter med en følelse ved episodens slutt over å ha sett en smakebit, samtidig vil jeg se mer.
Akkurat det er jo utelukkende en positiv følelse.
|
000195 | train | 4 | screen | 24 | 11 | 2,014 | Storslagent historisk eventyr fra Netflix. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Marco Polo S01 E1-6 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/marco-polo-s01-e1-6 | Marco Polo S01 E1-6
Storslagent historisk eventyr fra Netflix.
Få eventyrere er så berømte som Venezias store sønn Marco Polo.
Marco Polos reiser er verdens mest berømte reiseskildring og også en av verdens mest inflytelsesrike bøker.
Eventyreren med de eksotiske fortellingene om det fjerne Østen, har vært gjenstand for fascinasjon og debatt siden hans eventyrlige skildringer av Asia kom ut på slutten av 1200-tallet.
I nyere tid har en rekke filmer og TV-serier blitt laget om Marco Polo, og når det nå er Netflix sin tur slår de virkelig på stortromma.
Det er ingen tvil om at strømmegiganten med Marco Polo ønsker å ta opp kampen mot HBO og Game of Thrones – dette er et episk karakterdrama, fullt av intriger, politikk, krig og sex.
Starten av en lang reise
Marco Polo reiste sammen med faren og onkelen sin på handelsreise, og tilbragte 24 år i Asia.
Netflix har valgt å fokusere på de første årene av Polos reise og hans tid i hoffet til den mongolske keiseren Kublai Khan, som var barnebarnet til Dhengis Khan, og som som hersket helt fra Nord-Kina i øst til Russland og Persia i vest.
Serieskaperne har vridd litt på historien når det kommer til hvordan Marco Polo endte opp som et medlem av keiserens hoff i Khanbaliq, dagens Beijing, men de to viktigste detaljene er de samme:
Kublai Khan var fascinert og imponert av den observante og lærenemme Marco Polo og tok ham inn i sitt hoff.
Marco ble høyt verdsatt av Khanen, men han fikk ikke lov til å forlate keiserens tjeneste.
I seriens seks første episoder spilles det mer på Marcos fangenskap enn det som kanskje var reelt, men dette fungerer fordi det skaper et ekstra spenningsmoment i fortellingen.
Politiske intriger
Den italienske skuespilleren Lorenzo Richelmy kler rollen som Marco Polo godt.
Dette er en figur som i tillegg til eventyrer har blitt portrettert som kvinnebedårer, sjarmør og skrøner opp gjennom åra, men Richelmys Marco er en av de mer troverdige portretteringene av Marco Polo jeg har sett.
I serien selger Marco Polos far sønnen til Kublai Khan for å lov til å handle langs Silkeveien.
Marcos sinne over farens svik preger ham, og settes i kontrast til den stadig økende lojaliteten han føler for keiseren.
Marco Polo er imidlertid et karakterdrama der de politiske intrigene står i sentrum, og handler derfor mer om politikk og krig enn om Marco Polo selv.
Kublai Khan ble den første keiseren over både Nord- og Sør-Kina som ikke var kinesisk, og i Marco Polo fortelles historien om den turbulente tiden før han erobret hele landet.
Derfor foregår handlingen både i Khanbaliq og i Song-dynastiets hovedstad Lin’an i Sør-Kina.
Serien veksler fint mellom de to hoffene.
Det er interessant å se hvordan den svinnende makten i Lin’an strever for å ikke bli knust under den store Khanens styrke, samtidig som vi følger med på hvordan Kublai Khan må navigere gjennom forrædere og mordforsøk i den evige kampen for å beholde makta.
Episk skala
Game of Thrones er den eneste serien på TV i dag med samme produksjonsskala som Marco Polo.
Siden begge seriene foregår i et episk univers i krig, er det også naturlig å sammenligne dem.
Marco Polo er spilt inn i Kazakhstan, Malaysia og Italia, og det er ingen tvil om at Netflix og Weinstein Company har klart å produsere en serie som ser like storslagen ut som konkurrenten.
Sett med norske øyne er det ekstra interessant at de to første epiosdene i serien er regissert av Joachim Rønning og Espen Sandberg.
Kon-Tiki-regissørene har et godt øye for store filmlandskap, og serverer to episoder som imponerer visuelt sett.
I tillegg til de flotte panoramabildene blir vi også servert en rekke kampsekvenser som er nydelig filmet av Romain Lacourbas.
Kameraet kommer noe nærmere på i de fire neste episodene, men omgivelsene er flotte, og jeg føler at jeg virkelig blir tatt med til 1200-tallets Kina.
God, men ikke fremragende dialog
Når det kommer til manuset kan jeg imidlertid ikke si at Marco Polo er på HBO-nivå.
Forfatter John Fusco (mest kjent for Young Guns av alle ting) sin dialog er god, men ikke fremragende, og når den i tillegg leveres på engelsk av mongolske, italienske og kinesiske rollefigurer, mister den troverdighet.
At Netflix ønsker en engelsk dialog er forståelig, de kan ikke risikere å fremmedgjøre sitt engelsktalende publikum når seriens kostnader er så store.
Skuespillerne er også jevnt over gode, men jeg ønsker meg likevel dialog på rollefigurenes morsmål da dette hadde hevet seeropplevelsen betraktelig.
Netflix skal ha honnør for å satse på en egenproduksjon i en så stor skala som Marco Polo, og jeg tror det var lurt å gå for en figur som folk har et forhold til.
Oppskriften med karakterdrama satt i en historisk setting er noe som fungerer godt, og selv om Marco Polo har noen mangler når den absolutt opp på underholdningsskalaen.
«Marco Polo» blir tilgjengelig i Netflix 12. desember.
Si din mening om serien i kommentarfeltet!
|
000196 | train | 3 | screen | 25 | 11 | 2,014 | Strandet på fremmed jord. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Halo: Nightfall – episode 3 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/halo-nightfall-episode-3 | Halo:Nightfall – episode 3
Strandet på fremmed jord.
Denne anmeldelsen inneholder spoilere og informasjon om første og andre episode av Microsofts «Halo»-serie «Nightfall».
Les dommen over serieåpningen her og over andre episode her.
Jakten på svar etter terrorangrepet på planeten Sedra tok en uventet vending i forrige episode av Halo: Nightfall.
Soldatgruppen, ledet av Jameson Locke (Mike Colter) og Randall Aiken (Steven Waddington), reiste ut for å etterforske opphavet til det mystiske materialet som ble brukt i bomben.
Stoffet ble sporet til en forlatt del av en Halo-ring, men når gruppen lander på ringen angripes romskipet av lekgolo-ormer.
Skipet styrter og mannskapet er strandet.
Å overleve i det fiendtlige atmosfæren blir en av de største utfordringene.
Ormene sporer både teknologi og bevegelse, og kontakten med hjemmebasen er kuttet.
Et lite skip med plass til to er deres eneste mulighet til å tilkalle hjelp.
En gruppe smuglere, som har tatt den farefulle veien til ringen for å tjene penger til sine utarmede familier, har informasjon som styrker det syltynne håpet til mannskapet.
I det golde og mørke landskapet øker intensiteten til Halo:
Nightfall betraktelig.
Den konstante trusselen fra lekgolo-ormene truer med å utrydde alle soldatene og skaper en mer nervøs stemning blant mannskapet.
Bygger ikke opp engasjement for bifigurene i dramaet
Dødsfrykten og det fremmede langskapet driver frem ny dramatikk og forholdet jeg har utviklet til hovedpersonene, opplevelsen av deres situasjon er intens.
Samtidig inneholder seriens fortsatt mange uinteressante figurer som nærmest utelukkende har funksjon som kjøttskjold.
Serien klarer ikke å bygge opp mitt engasjementet for andre enn Locke og Aiken.
Effektiv redigering og oppbygning gjør at den tredje episoden ikke står stille på noen som helst punkt, men det er åpenbart at historien som fortelles trenger større rammer enn de knappe minuttene hver episode varer.
En brå slutt bidrar til at opplevelsen av de fem planlagte episodene av Halo:
Nightfall egentlig er en film forsterkes – ikke ulikt slik Forward Unto Dawn ble klippet om etter serien var sendt i 2012.
Har du sett «Halo: Nightfall»?
Del dine meninger om serien i kommentarfeltet.
|
000197 | train | 3 | screen | 4 | 12 | 2,014 | Lite troverdig spionthriller. | nb | p3 | Marte Hedenstad | State of Affairs | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/state-of-affairs | State of Affairs
Lite troverdig spionthriller.
Katherine Heigl, kjent fra Grey’s Anathomy returnerer til TV-skjermen, etter lefling med romantiske komedier på det store lerretet, i spionthrilleren State of Affairs.
Serien virker som et forsøk på å blande tungvektere som Homeland og The West Wing i ett intenst drama, men klarer ikke å bli mer enn en helt grei TV-serie.
Tøff dame med indre kvaler
Heigl spiller Charleston Tucker, en av CIAs beste analytikere, som leder gruppa som setter sammen presidentens daglige brief, etterretningsrapporten som inneholder sensitiv informasjon om blant annet sikkerhet og trusler USA står overfor.
Det er opp til Charlie å bestemme hvilke kriser presidenten skal informeres om, noe som byr på en rekke moralske og politiske utfordringer.
Charlie er flinkest i klassen, hun er tøff, og ser plettfri ut, men på innsiden er hun et følelsesmessig rot.
Første episode begynner ett år etter at forloveden hennes Aaron ble drept i et terroristangrep i Afghanistan, og vi får se hvordan Charlie benytter alkohol og sex med tilfeldige menn som en slags virkelighetsflukt.
Forloveden er forresten også sønnen til President Constance Payton, spilt av Alfre Woodard (Frustrerte Fruer, Et spørsmål om skyld), og sammen er de fast bestemt på å finne terroristen som var skyld i Aarons død.
Svak hovedrolle
State of Affairs er altså en spionthriller om en flink og tøff dame i CIA, som har alvorlige personlige problemer – det er umulig å unngå sammenligningen med Homelands Carrie Mathison.
Der Claire Danes er overbevisende som den maniske, men brilliante Carrie, er Katherine Heigl alt annet enn troverdig i sin rolle.
Det er urealistisk at Charlie, etter en kveld på fylla som endte i et one night stand, ser ut som om hun har blitt strigla av stylister når hun må på jobb klokken to om natta, uten å være en smule påvirket av kveldens strabaser.
Og Heigl klarer heller ikke overbevise meg om at Charlie har tyngden som må til for å navigere seg i det beinharde, mannsdominerte miljøet i CIA.
I scenene med Woodard viser Heigl seg fra en bedre side.
Woddard spiller som vanlig godt, og samspillet mellom presidenten og svigerdatteren, som begge ønsker hevn og rettferdighet, fungerer fint.
Interessant rød tråd
State of Affairs ønsker å være en nervepirrende spionthriller, og holder et visst spenningsnivå i den første episoden.
Det ser ut til at serien tar for seg en ny hendelse i hver episode som Charlie og teamet hennes må takle, og den første spisoden er litt spennende, men lider av overtydelige frempek om hva som kommer til å skje.
Som alltid i serier med dette formatet er det som regel den berømte røde tråden som er mest interessant, og her er det sannheten om hva som egentlig skjedde den dagen Aaron ble drept som det nøstes opp i.
Mot slutten av den første episoden viser det seg nemlig at ikke alt er slik det har blitt fortalt når det gjelder den skjebnesvangre dagen.
Denne delen av historien gjør at State of Affairs kan være verdt å følge med på.
Selv kommer jeg nok til å se på hvis jeg tilfeldigvis kommer over serien en torsdagskveld, men i mylderet av gode serier denne høsten faller State of Affairs til kort på prioriteringslista.
State of Affairs ser du på TV3, torsdager klokken 22.30.
|
000198 | train | 5 | screen | 16 | 1 | 2,015 | Lun mannekos i hverdagsvakker dramedie. | nb | p3 | Sigurd Vik | Looking S02 E01-E05 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/looking-s02-e01-e05 | Looking S02 E01-E05
Lun mannekos i hverdagsvakker dramedie.
Looking ble omtalt som et friskt TV-pust da serien dukket opp på HBO i fjor.
En serie om tre nære homofile venner som «lever og elsker i San Francisco».
Problemet var bare at serien ikke klarte å overbevise meg om at de tre «nære vennene» faktisk var spesielt nære venner – til det tilbrakte de for lite kvalitetstid sammen foran kameraet.
Heldigvis ordner dette seg raskt i sesong to.
Med et suggererende sakte fortellertempo, befriende mangel på moralisering og et stadig hverdagsvakrere San Francisco, er Looking i ferd med å bli en liten opplevelse av en dramedie.
Krydret med en god porsjon lun mannekos, stor sexappetitt og munnrappe replikkvekslinger.
Vokabularet ditt vil nok kanskje også utvides en smule.
Sex og forbrødring
Sesonginnledning sender oss rett på hyttetur med hele gjengen.
Den sammensveisingen er akkurat det Looking trenger for å etablere Patrick (Jonathan Groff) , Augustin (Frankie J. Alvarez) og Dom (Murray Bartlett) som noe mer enn bare hovedpersoner på hver sin kant.
Både samholdet og de interne gnisningene og usikkerhetene i vennskapet kommer godt til syne i fraværet av storbyens sosiale fluktruter.
Tilbake i byen, og uten å avsløre for mye av handlingen i sesong 2, så fortsetter Dom sin drøm mot å eie sin egen restaurant, samtidig som hans nye åpne forhold til den eldre Lynn (Scott Bakula) gir utfordringer for den sexvante servitøren.
Patrick rives mellom å være sidespranget til sjefen, og sin egen anglosaksiske anstendighet.
I tillegg til at han forsøker å etablere et vennskap med ekskjæresten Richie (Raúl Castillo).
Richie: – Are you a homewrecker now Patrick?
Nevemagnet slår tilbake
Den som gjør de største stegene er Augustin, som etter å ha tilbrakt hele første sesong som en gigantisk selvopptatt nevemagnet, nå ønsker å bli et bedre menneske, og begynner å jobbe for et ungdomssenter for homofile og transpersoner.
Denne anmeldelsen er kun basert på de fem første episodene, og jeg kjøper ikke nødvendigvis helt at dette blir en varig endring i livsfilosofi for den ganske egoistiske og motstandskye cubaneren.
If you’re going to San Francisco…
Looking er smart satt sammen.
Den er filmet på location med en hverdagslig, men vakker stil, som smaker mer av indiefilm enn av typisk storby TV-serie.
Det gir serien en naturlig avslappet stemning, og bygger opp under tittelen – det føles som vi henger med for å se på hva som skjer, der det skjer.
Og San Francisco får skinne på sitt eget vis.
Med munter rappkjeftethet, treffende Some-referanser og gode bakgrunnshistorier byr Looking på et fengende innblikk i hverdagslivet til homofile menn i en av verdens mest frilynte byer.
Fra hvitvin og trekantsex i den rike kjærestens jacuzzi, via parformiddager på markedet, til HIV-sjekking i en ombygd campingbil på gata.
Og så vil den kanskje ha en viss gjenkjennelsesfaktor også:
Det tar ikke lang tid for Patrick å gå fra nettporno, utløsning og sæd-tørk til han ligger henslengt og småstalker eksen på Facebook.
Velspilt dramedie
Jonathan Groff, kjent fra Glee og Disneyfilmen Frost, gjøre en flott jobb som den usikre selvsikre Patrick.
Full av bagasje fra for mange ungdomskilo, lite støttende foreldre og dårlige break-ups.
En annen kar som bringer glede er Daniel Franzese, som den fantastisk morsomme Eddie.
En bamse av en mann, som med snappy replikker og hjertevarm livsvisdom hele tiden virker å være litt for lite på skjermen.
Tempoet er et litt tveegget sverd for Looking.
Det er det rolige fortellertempoet som skaper mye av seriens stemning, men tidvis sliter den med å klare å skape i framdrift i alle historiene parallelt.
Og noen av historiene mister litt momentum mens de venter på hverandre.
Looking er best når den klarer å flette historiene sammen – en kunstøvelse med bare ca. 27 minutter per episode.
Godt selskap
Looking brukte en drøy sesong på å vinne meg over, og den krever at du investerer i både formen og figurene.
Men hvis man gir serien tid, så får man mye god TV tilbake.
Gutta i San Francisco er rett og slett godt selskap.
Tips:
Selv om det kommer ny episode hver uke på HBO Nordic og C More, er episodene så korte at jeg vil anbefale å spare opp episoder for litt binge-watching – sånn at en kommer ordentlig inn i stemninga.
|
000199 | train | 5 | screen | 16 | 1 | 2,015 | En ærlig dramakomedie om hverdagens problemer. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Togetherness S01 | https://p3.no/filmpolitiet/category/tv/togetherness-s01 | Togetherness S01
En ærlig dramakomedie om hverdagens problemer.
Av og til kommer man over en TV-serie med rollefigurer som du blir skikkelig glad i, og som du virkelig kan relatere deg til fordi de oppleves som ekte mennesker.
Slike serier kommer ikke så ofte, men med Togetherness har brødrene Mark og Jay Duplass, sammen med manusforfatter Steve Zissis, klart å skape åtte episoder med hjertevarmende hverdagshumor.
Hvordan går det når forventningene du hadde til livet ikke blir oppfylt og virkelighetens harde realitet slår deg i fleisen?
Det er det Togetherness handler om – om fire mennesker som prøver å finne lykken i en hverdag som ikke ble helt slik de hadde tenkt.
Fire voksne under ett tak
Brett og Michelle, spilt av Mark Duplass (The League) og Melanie Lynskey (kjent som Rose i Two and a Half Men), har vært gift i ti år og sliter med å holde den berømte gnisten ved like.
Tina, søsteren til Michelle, spilt av Amanda Peet, er deprimert fordi hun i en alder av over tretti ikke har oppnådd noe i livet, og hverken har karriere, hus eller mann, mens Alex, bestekompisen til Brett, spilt av Steve Zissis, sliter med en havarert skuespillerkarriere på grun av hårtap og vektøkning.
Når Alex kastes ut av leiligheten fordi han er blakk og Michelle kommer til L.A. for å prøve å starte en ny karriere som partyfikser, flytter de begge inn hos Michelle og Brett.
Fire voksne under ett tak er mye, og dette presser de mange problemene deres frem i lyset.
Bittersøt humor
Det oppstår mange artige situasjoner i Togetherness og serien har sin del av kleine puteøyeblikk, men dette er ingen hysterisk situasjonskomedie.
I tillegg til å være morsom er serien også sår og vond, fordi problemene som tas opp er vanskelige.
Hvordan skal du si til partneren din at du synes sexen er kjedelig, eller at livet dere har sammen ikke gir deg noe?
Hvordan skal du si til din beste venn at du elsker henne, hvis hun ikke føler det samme?
Nettopp denne blandingen av det såre og det artige er det som gjør Togetherness så bra, den bittersøte humoren som tar hverdagslivet på kornet.
I løpet av sesongens åtte episoder rekker du å bli kjent med de fire rollefigurene, og siden de oppleves som virkelige mennesker, som eksisterer utenfor TV-skjermen, rekker du også å bli glad i dem – det ble iallfall jeg.
Nye episoder av «Togetherness» finner du på HBO Nordic hver mandag.
Se traileren for «Togetherness» her, og si din mening om serien i kommentarfeltet!
|