id
int64 1
13k
| url
stringlengths 17
91
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 2
74
| category
stringlengths 34
189
| ingress
stringlengths 100
1.14k
| article
stringlengths 400
55.6k
|
|---|---|---|---|---|---|---|
11,391 | https://snl.no/Bistri%C5%A3a | 2023-01-31 | Bistriţa | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Romanias geografi | Bistrița er en by i Romania i Transilvania, ved Sirets bielv Bistriţa, 80 kilometer nordøst for Cluj-Napoca. Byen hadde 94 700 innbyggere i 2020 og er hovedstad i fylket Bistrița-Năsăud. Viktige næringer er tre-, bygnings- og næringsmiddelindustri. I omegnen er det tømmer- og vinproduksjon. | Byen ble grunnlagt av tyske kolonister (sachsere) på 1100-tallet. Den ble fristad 1366, men var i lange perioder underlagt den ungarske kongen. Beliggenheten nær fjellovergangen til Moldova gav godt grunnlag for handel. Den har vært rumensk fra 1918, men var ungarsk fra 1940 til 1945.I Bram Stokers roman Dracula (1897) er Bistrița (Bistritz) den første byen fortellerskikkelsen Jonathan Harker kommer til i Transilvania, etter først å ha overnattet i Cluj (Klausenburg), på sin reise for å treffe vampyrgreven Dracula på hans slott i Karpatene. I nyere satsing på turisme i Bistrița utnyttes dette poenget. Les mer i Store norske leksikon Romania Romanias geografi Romanias historie Romanias befolkning |
12,128 | https://snl.no/cannelloni | 2023-01-31 | cannelloni | Store norske leksikon,Næringsmidler og husholdning,Mat,Ulike lands kjøkken,Sør-Europas kjøkken,Italiensk mat | Cannelloni er en italiensk pastatype av durumhvete, formet som et rør, cirka 10 cm langt og med en diameter på 2 cm. Tradisjonelt fylles rørene med kjøttsaus, ost eller grønnsaker, legges ved siden av hverandre i en ildfast form, dekkes med hvit saus eller tomatsaus, før de stekes eller gratineres i stekeovn. | Tørket cannelloni kan kjøpes i butikken, men man kan også lage dette av fersk pasta. Da lager man tynne pastaplater, skjærer ut store firkanter (7x10 cm), legger på en spiseskje med ønsket fyll, og ruller pastaplaten sammen til et rør.En av de mest utbredte cannellonirettene er Cannelloni di carne, der pastarøret fylles med tomatisert kjøttragu, og dekkes av hvit saus og ost. En annen populær måte å servere cannelloni på er å fylle rørene med en blanding av spinat og ricotta.Beskrivelser av fylt pasta finner man allerede på 1700-tallet, men i kokebøker dukker ordet cannelloni opp først på begynnelsen av 1900-tallet. Varianter av cannelloni finnes også i andre matkulturer. Canelons er en velkjent rett i det katalanske kjøkken, og i USA går cannelloni under navnet manicotti, som betyr ermer. Les mer i Store norske leksikon pasta italiensk mat italiensk vin |
10,861 | https://snl.no/diagonalgang | 2023-01-31 | diagonalgang | Store norske leksikon,Sport og spill,Skisport,Langrenn | Diagonalgang er en skiteknikk som er vanlig i turskiløping og obligatorisk i klassisk stil i langrennskonkurranser. Teknikken brukes i flatt terreng og ikke altfor bratte motbakker. | Bena arbeider som i vanlig gange, men med større skrittlengde og kraftigere fraspark, i motbakker med økt takt og mindre skrittlengde. Når høyre ben sparker fra, skyver man fra med venstre stav, samtidig som høyre stav føres frem til nytt tak; tilsvarende med venstre ben. En rytmisk og god tyngdeoverføring fra ben til ben er viktig for å få effektive fraspark.Blir bakkene for bratte til diagonalgang, benyttes fiskebensgang, hvor skiene settes i omvendt plogform med samlede bakski og spredte tupper og man løper opp. På flater og i slake nedoverbakker benyttes dobbeltak, hvor man skyver samtidig fra med begge stavene, ofte kombinert med fraspark med det ene benet før stavtakene. Dobbelttak uten beinspark kalles gjerne pigging eller staking. Les mer i Store norske leksikon ski skisport langrenn skøytetak |
10,004 | https://snl.no/bestemmende_%C3%A5rsproduksjon | 2023-01-31 | bestemmende årsproduksjon | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Energi,Kraftselskaper og kraftverk | Bestemmende årsproduksjon til et vannkraftverk eller et system av vannkraftverk er en beregnet årlig kraftproduksjon som med høy grad av sikkerhet kan leveres i 9 av 10 år. | I et vannkraftverk er produksjonen avhengig av vanntilsig, som varierer mye fra år til år. Den norske elforsyningen er i det alt vesentlige basert på vannkraft. Dette gjør produksjonsystemet upålitelig, da varierende tilsig gir store utslag i årlig kraftproduksjon.Før energiloven trådte i kraft, og Norge i hovedsak måtte være selvforsynt med elektrisk energi, var det viktig å etablere et mål på hva kraftsystemet kunne levere med en høy grad av sikkerhet. Leveringssikkerheten ble ivaretatt ved å etablere et overskudd av produksjonskapasitet i et hydrologisk normalår for å sikre kraftbalansen i et tørrår. Ved å planlegge produksjonssystemet for en kraftbalanse basert på bestemmende årsproduksjon framfor midlere årsproduksjon, reduserte man risikoen for at det oppsto en situasjon med kraftmangel.Bestemmende årsproduksjon fastsettes på det samme datagrunnlaget som ligger til grunn for beregning av midlere årsproduksjon. Basert på historiske data om tilsig over en periode på 30 år beregnes årlig produksjon, og bestemmende produksjonsevne fastsettes som den fjerde minste årsproduksjon i perioden.Etter at energiloven trådte i kraft, har begrepet bestemmende årsproduksjon gått ut av bruk. Krav om høy leveringssikkerhet er nå erstattet av et kraftmarked der prisene på kraft fastsettes slik at det blir balanse mellom tilbud (produksjon) og etterspørsel. Dertil er det etablert flere overføringslinjer som har lagt til rette for mer kraftutveksling med utlandet, og gjort Norge mindre sårbar for en vannkraftproduksjon som varierer fra år til år. Les mer i Store norske leksikon fastkraft vannkraft vannfallsenergi midlere årsproduksjon |
3,737 | https://snl.no/duetre | 2023-01-31 | duetre | Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Tofrøbladete planter,Kornellordenen,Nyssaceae,Davidia | Duetre er et løvtre i familien Nyssaceae i kornellordenen som opprinnelig kommer fra Vest-Kina, men som dyrkes mange steder på grunn av sine dekorative blader og blomsterstander. | Duetreet blir opptil 20 meter høyt, har en bred trekrone og blad som minner om lindeblad. Blomstene sitter flere sammen i hoder, omgitt av hvite høyblad som sitter på en lang, tynn stilk. De beveger seg selv ved svak vind og kan minne om flagrende lommetørklær.I Norge kan duetreet bare dyrkes i lune strøk i Sør-Norge. Frukten som dannes er en hard nøtt. Les mer i Store norske leksikon kornellfamilien |
12,398 | https://snl.no/Avesta_-_by_i_Sverige | 2023-01-31 | Avesta
(by i Sverige) | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Sveriges geografi | Avesta er en by i Dalarna i Sverige, ved Storforsen i Dalälven. Byen har 16 300 innbyggere (2020). Avesta er et betydelig jernbaneknutepunkt og et tradisjonsrikt industristed med byprivilegier fra 1641. I gamlebyen finnes mye velbevart tømmerbebyggelse. | Avesta kommune har et areal på 616 kvadratkilometer og 22 900 innbyggere (2022). Avesta er en skogskommune med lange industritradisjoner, men i senere tid har kommunen blitt rammet hardt av arbeidsplassnedleggelser. Den største industribedriften er Outokumpu (tidligere Avesta Järnverk) sitt anlegg for framstilling av rustfritt stål. Les mer i Store norske leksikon Sverige Dalarna Eksterne lenker Avesta kommune Visit Dalarna – offisiell besøksguide |
3,364 | https://snl.no/Desmond_Bagley | 2023-01-31 | Desmond Bagley | Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteraturtyper,Krim,Krim i Storbritannia | Desmond Bagley var en britisk forfatter av spenningsromaner. De fleste av utgivelsene hans er oversatt til norsk. Etter å ha jobbet i den britiske flyindustrien under andre verdenskrig levde han blant annet i Uganda og Sør-Afrika, mellom 1947 og 1960. | Etter utgivelsen av The Golden Keel fra 1962 fulgte en rekke thrillere av høy kvalitet, der Bagley utnyttet sine erfaringer fra journalistikk og utstrakt reisevirksomhet. Han beskjeftiget seg også med datateknologi, matematikk og militærhistorie. Utvalgte utgivelser The Golden Keel fra 1963 High Citadel fra 1965 Wyatt's Hurricane fra 1966 Landslide fra 1967 The Vivero Letter fra 1968 The Spoilers fra 1969 Running Blind fra 1970 The Freedom Trap fra 1971 The Tightrope Men fra 1973 The Snow Tiger fra 1975 The Enemy fra 1977 Les mer i Store norske leksikon kriminallitteratur Storbritannias litteratur |
8,188 | https://snl.no/Assens_kommune | 2023-01-31 | Assens kommune | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Danmarks geografi | Assens kommune ligger vest på Fyn i Danmark ved Lillebælt i Region Syddanmark. Den har 41 390 innbyggere i 2017 og et areal på 512,7 kvadratkilometer. | Kommunen oppsto ved sammenslåing av kommunene Assens, Glamsbjerg, Haarby, Tommerup, Vissenbjerg og Aarup ved kommunereformen i 2007.Kommunens største byer etter folketall i 2016, innbyggertall i parentes: Assens (6110) Glamsbjerg (3217) Vissenbjerg (3204) Aarup (3146) Haarby (2462) Tommerup Stationsby (2418) Tommerup (1601) Ebberup (1272) Brylle (1233) Les mer i Store norske leksikon Danmarks geografi Eksterne lenker Assens kommunes nettsted |
1,769 | https://snl.no/Manuela_Di_Centa | 2023-01-31 | Manuela Di Centa | Store norske leksikon,Sport og spill,Skisport,Langrenn | Manuela Di Centa er en tidligere langrennsløper fra Italia. Hun var en av de beste kvinnelige utøverne i sin idrett på 1990-tallet og senere har markert seg som politiker i hjemlandet. Di Centa vant til sammen sju medaljer i olympiske leker og er særlig kjent for sine prestasjoner under OL på Lillehammer i 1994, der hun vant to gull og fem medaljer totalt. | Idrettskarriere Manuela Di Centa debuterte internasjonalt allerede som 19-åring og deltok i VM i Oslo i 1982. Hun deltok i totalt fem olympiske leker fra 1984 til 1998. Utover på 1980-tallet var hun i konflikt med det italienske skiforbundet og var i perioder utenfor landslaget. Alle hennes 14 medaljer i VM og OL er tatt på 1990-tallet.Di Centas første internasjonale medaljer kom i VM i Val di Fiemme i 1991 med en sølv og to bronse. Hun var også med på det italienske bronselaget i stafetten i OL i 1992.Di Centas store mesterskap ble Lillehammer-OL i 1994. Hun vant individuelt gull på både 15 kilometer fristil og 30 kilometer klassisk, som ble hennes eneste internasjonale gullmedaljer i karrieren. I tillegg vant hun to sølv og en bronse, fem medaljer av fem mulige i mesterskapet.Hun vant verdenscupen sammenlagt i sesongene 1993/1994 og 1995/1996, og tok totalt 15 individuelle rennseirer i verdenscupen. Hun ble tildelt Holmenkollmedaljen i 1996. Internasjonale medaljer Medalje Øvelse OL Gull 15 km fristil Lillehammer 1994 Gull 30 km klassisk Lillehammer 1994 Sølv 5 km klassisk Lillehammer 1994 Sølv 15 km jaktstart Lillehammer 1994 Bronse Stafett Albertville 1992 Bronse Stafett Lillehammer 1994 Bronse Stafett Nagano 1998 Medalje Øvelse VM Sølv Stafett Val di Fiemme 1991 Sølv 30 km fristil Falun 1993 Sølv Stafett Falun 1993 Sølv 30 km fristil Thunder Bay 1995 Bronse 5 km klassisk Val di Fiemme 1991 Bronse 30 km klassisk Val di Fiemme 1991 Bronse 5 km klassisk Thunder Bay 1995 Etter idrettskarrieren Fra 1998 til 2010 var Di Centa medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC). Hun besteg i 2003 Mount Everest som første italienske kvinne.Fra 2006 til 2013 var Manuela Di Centa representant i det italienske parlamentet, for Silvio Berlusconis parti Forza Italia. Hun har også jobbet for italiensk TV (RAI).På 2000-tallet ble Di Centa, i likhet med mange italienske utøvere, koblet til bloddoping (EPO) på 1990-tallet uten at noen dopingsak har blitt opprettet. Di Centa selv har avvist alle anklager.Hennes bror Giorgio Di Centa (født 1972) ble olympisk mester på 50 kilometer fristil og i stafett i Torino i 2006. Manuela delte selv ut femmilsgullet til sin bror på avslutningsseremonien i 2006-lekene. Les mer i Store norske leksikon langrenn OL på Lillehammer 1994 vinter-OL |
12,280 | https://snl.no/Cartago_-_by_i_Costa_Rica | 2023-01-31 | Cartago
(by i Costa Rica) | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Nord- og Mellom-Amerika,Costa Ricas geografi | Cartago er en by i Costa Rica. Den ligger på høysletta Meseta Central, 1439 meter over havet, ved foten av vulkanen Irazú (3432 moh.), 19 kilometer øst for hovedstaden San José. Byen har 230 800 innbyggere (Statistics and Census Institute of Costa Rica, 2019). | Mange pilegrimer besøker den romersk-katolske basilikaen Nuestra Señora de los Ángeles hvert år. Basilikaen har en statue av en svart madonna kalt La Negrita, Costa Ricas skytsengel. Byen er også kjent for sitt søndagsmarked. Historie Cartago ble grunnlagt i 1563, oppkalt etter oldtidsbyen Kartago. Som Costa Ricas første hovedstad var Cartago var en viktig by i kolonitiden. I 1823 ble hovedstaden flyttet til den mer dynamiske byen San José, og Cartago mistet sin status. Byen har ofte vært utsatt for jordskjelv, flom og vulkanutbrudd, og i dag finnes ingen intakte bygninger fra kolonitiden. Les mer i Store norske leksikon Costa Ricas geografi Costa Ricas befolkning Costa Ricas historie |
1,777 | https://snl.no/Roy_Eldridge | 2023-01-31 | Roy Eldridge | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Jazz,Nord-Amerikanske jazzutøvere og -ensembler, 1920 – 1960 | Roy Eldridge var en amerikansk jazztrompeter. Gjennom sitt intense og meget personlige trompetspill markerte han seg i 1930-årene som en av jazzens store stilskapere. | Influert av Louis Armstrong utviklet han en trompetstil som ble en inspirasjonskilde for Dizzy Gillespie og således danner en bro mellom 1920- og 1940-årenes jazz. Han spilte med blant andre Fletcher Henderson og Gene Krupa, og ledet en rekke egne grupper. Eldridge, som også var en habil sanger og trommeslager, besøkte Norge en rekke ganger, ofte som medlem av Jazz at the Philharmonic. Les mer i Store norske leksikon jazz |
3,407 | https://snl.no/John_Engh_-_misjon%C3%A6r | 2023-01-31 | John Engh
(misjonær) | Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Kristen misjonsvirksomhet | John Engh var en norsk misjonær, og en av de to første misjonærene fra Det Norske Misjonsselskap på Madagaskar. Han regnes som en sentral pioner for misjonen. Han arbeidet i Madgaskar i en periode med store konflikter mellom lokale befolkningsgrupper, med koloniinteresser, de første årene av hans opphold konflikter mellom franske og britiske koloninteresser og etter 1895 mellom de franske kolonisatorene og lokalbefolkningen. | De norske misjonærene kom til Toamasina (tidligere Tamatave) på Madagaskars østkyst i august 1866 med Misjonsselskapets eget skip Elieser, og grunnla 4. desember 1867 den første norske misjonsstasjon i byen Betafo. Stasjonen telte ved hans avreise i 1899 over 10 000 kristne. Engh var på Madagaskar i til sammen tretti år, bare avbrutt av et to og et halvt års hjemmeopphold 1886–1889. Misjonspresten A. Anders Olsen skrev biografien Madagaskarpioneren John Engh om hans liv og virke. Les mer i Store norske leksikon misjon kristen misjonsvirksomhet Det Norske Misjonsselskap Litteratur Brown, Mervyn (2000). A History of Madagascar. Princeton: Markus Wiener Publishers Olsen, A. Anders (1927). Madagaskarpioneren John Engh. Bergen: Lunde & Co. Forlag. Bokhylla Skeie, Karin Heistad (2012). Building God's Kingdom in Highland Madagascar. Leiden og Boston: Brill Publishers |
6,673 | https://snl.no/Hugo_Eckener | 2023-01-31 | Hugo Eckener | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Luftfart,Biografier i luftfart | Hugo Eckener var en tysk luftskipsfører og -konstruktør. Han ledet den første flygningen rundt jorden i et luftskip. | Karriere Eckener var fra 1920 i direksjonen for Zeppelin-selskapet, og i 1924 førte han zeppelineren ZR-III (som ble bygd for USA som krigserstatning og senere fikk navnet Los Angeles) fra Friedrichshafen til Lakehurst i New Jersey, USA. Han ble senere kaptein på Graf Zeppelin, som fløy kommersielt over Atlanterhavet mer enn 100 ganger og som i tidsrommet 8.–29. august 1929 foretok den første verdensomflygningen med luftskip. Ferden med Graf Zeppelin gikk fra Lakehurst via Friedrichshafen, Tokyo og Los Angeles tilbake til Lakehurst på 21 dager, 7 timer og 31 minutter.Eckener nektet å samarbeide med nazistene, som fratok ham kommandoen kort tid før Hindenburg-katastrofen. Forfatterskap Eckener publiserte selvbiografien Im Zeppelin über Länder und Meere (1949). Les mer i Store norske leksikon luftskip Graf Zeppelin |
7,974 | https://snl.no/bureising | 2023-01-31 | bureising | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Landbrukshistorie | Bureising er det å rydde og bygge et nytt selvstendig gårdsbruk på et jordområde som før var udyrket. | Rydding av bruk fjernere fra eldre bebyggelse var vanlig blant annet i vikingtiden, i Solør på begynnelsen av 1600-tallet av finske innvandrere til Finnskogene, og på 1700-tallet i forbindelse med utviklingen av husmannsvesenet. Dette har gjennom tidene foregått mest ved at sønner og tjenere slo seg ned på utjorder og i utkanter av eldre gårder og der opparbeidet nye bruk, i eldre tid oftest som leilendinger under hovedbruket.I første halvdel av 1900-tallet var bureising et landbrukspolitisk satsningsområde. Begrepet Betegnelsen bureising ble trolig først brukt i denne betydningen av forfatteren Hans Seland (1867–1949) i tittelen på romanen Bureising fra 1909. Seland satt senere i flere år i styret i Norsk Landmandsforbund (senere Norges Bondelag) blant annet sammen med Klaus Sletten og Johan E. Mellbye. Dette styret fikk anledning til å påvirke det nasjonale programmet for nyetableringer i landbruket – også med begrepet bureising. Tidligere uttrykk har vært «indre kolonisasjon». Historikk Det offentlige har fra gammel tid gitt rydningsmennene lettelser. Norges eldste lover satte således «einvirkene» i reserven ved utskrivning til leidang, og midt på 1200-tallet ble det lovbestemt at den som ryddet nytt bruk, skulle være fritatt for leie og leidang i tre år, hvoretter bruket skulle skyldsettes. Leilendingssystemet gjorde at nybyggerne slapp å utrede kjøpesum for jorden; på statens eiendommer fikk de ofte også fritt byggevirke. På 1700-tallet var det i hele Europa sterk interesse for indre kolonisasjon, i Norge særlig etter 1750. Flere nye bygder ble ryddet på den tiden, for eksempel Målselv og Bardu, og koloniseringen av Finnmark (utmål) skjøt fart. Det ble også opprettet mange husmannsbruk. I første halvdel av 1800-tallet ble det gitt lite offentlig støtte til bureising. Befolkningstilveksten fant sted på husmannsbrukene, som økte i antall til 1855. Deling av gårder og sterkere drift satte dessuten eksisterende bruk i stand til å underholde et større folketall. På grunn av utvandringen til Amerika og byenes vekst døde interessen for bureising bort. Landbruket kom endog til å lide under mangel på arbeidskraft. Etter 1905 økte interessen for å begrense utvandringen. Selskabet til Emigrasjonens inskrænkning, som ble drivkraften både overfor myndighetene og i det praktiske arbeid, ble stiftet i 1908. Selskapet endret i 1915 navn til Selskapet Ny Jord, som i 1976 ble slått sammen med Det norske myrselskap til Det norske jord- og myrselskap. Hovedvirkemiddelet skulle være å arbeide for «indre kolonisasjon». Dets første tiltaket var feltet Bjørndalen i Nærøy, Nord-Trøndelag, i 1912. Matforsyningskrisen under første verdenskrig og arbeidsløsheten i mellomkrigstiden stimulerte arbeidet. Tanker om å motarbeide økonomiske og sosiale skadevirkninger av ensidig industrialisering kom inn i det ideologiske grunnlaget; man ville skaffe industriarbeiderne egne hjem (arbeiderbruk). Stortinget gav i 1920 regler om organiseringen av bureising og om statstilskudd og lån. Selskapet Ny Jord kom til å spille en hovedrolle. Også fylkenes landbruksselskaper har gjennom årene virket som bureisingslag, i noen tilfeller staten ved Landbruksdepartementet, dessuten lokale kommunale lag. Bureisingsvirksomheten er nå stagnert. Siden 1960-årene har nydyrking stort sett vært konsentrert om utvidelser av eldre bruk. Les mer i Store norske leksikon norsk jordeiendomshistorie landbruk jordbruk i Norge |
3,143 | https://snl.no/Ahmad | 2023-01-31 | Ahmad | Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkvitenskapens fagdisipliner,Onomastikk,Personnavn,Fornavn,Guttenavn | Ahmad er eit arabisk mannsnamn. Det er ein variant av Ahmed som er kortform av Muhammed med tydinga ‘lovprist’. | Namnet har fleire variantar: Ahmed, Ahmet, Ahmad. Kjende personar med namnet Ahmad Eit utval personar med namnet Ahmad, og som er omtalt i Store norske leksikon: Taqi al-Din Ahmad Ibn Taymiyya (1263–1328) Muhammad Ahmad ibn Abd Allah al- Mahdi (1844–1885) Ahmad Shukeiri (1908–1980) Ahmad Hassan al- Bakr (1914–1982) Ahmad Abdallah Abderrahman (1919–1989) Jaber al-Ahmad al-Jaber al-Sabah (1926–2006) Ahmad Jamal (1930) Ahmad Tejan Kabbah (1932–2014) Ahmad Yassin (1938–2004) Ahmad Ibn Fadlan (–960) Namnestatistikk I perioden 1900–2017 var det omtrent 270 menn (fødde i Noreg) som hadde Ahmad som det einaste førenamnet eller som det fyrste av fleire. Les meir i Store norske leksikon mannsnamn førenamn, mellomnamn, etternamn personnamn |
1,014 | https://snl.no/dalmatiner | 2023-01-31 | dalmatiner | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Husdyr,Hund,Hunderaser | Dalmatiner er en hunderase. Navnet skyldes at rasen kom til Vest-Europa fra Dalmatia, men den stammer sannsynligvis fra Nord-India og kom til Vesten med romfolket, som brukte den som altmulighund, særlig som jakthund. | På 1700- og 1800-tallet var dalmatineren meget populær som følge for hesteekvipasjene i England og Frankrike; først som beskyttelse mot landeveisrøvere, senere som ren staffasje. Dalmatineren er nå ren selskapshund. Utseende Dalmatineren er middels stor, rektangulær. Mankehøyden er 56–61 cm for hannhunder og 54–59 cm for tisper. Den har ganske langt hode med forholdsvis bred skalle, moderat stopp, lang snute og middels store øyne med runde øyeåpninger. Den har høyt ansatte, hengende ører. Pelsen er kort, hard og blank. Pelsen har hvit bunnfarge med skarpt avgrensede, svarte eller brune, små flekker jevnt fordelt over hele hunden. Flekkene må være enten svarte eller brune. Kombinasjoner er ikke lov (valpene fødes hvite). Halen er svakt oppoverbuet. Les mer i Store norske leksikon Hund Hunderase Liste over hunderaser hundens historie |
5,348 | https://snl.no/AvtaleGiro | 2023-01-31 | AvtaleGiro | Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Privatøkonomi | AvtaleGiro er en løpende avtale mellom betaler (kunde) og betalingsmottaker om at en finansinstitusjon kan automatisk overføre penger (debitere direkte) fra betalers konto. | I avtalen er det angitt en maksimal beløpsgrense for hver tidsperiode. Det er også regler om varsling foran hver betaling (vanligvis syv dager) og regler for hvordan betaler kan stanse enkeltbetalinger.AvtaleGiro ble første gang tilbudt norske bankkunder i 1995 og bruken har økt hvert år siden den gang. AvtaleGiro er en av de tre mest brukte overføringstjenester blant privatpersoner i Norge (se figur). Ved utgangen av 2020 var det registrert 20,8 millioner avtaler om automatisk regningsbetaling. Avtalene reguleres av Finansavtaleloven.AvtaleGiro kan kombineres med elektronisk faktura (e-faktura). Les mer i Store norske leksikon e-faktura Eksterne lenker Lovdata: finansavtaleloven § 26. Avtale om belastningsfullmakt Norges Banks memo om publikumsrettet betalingsformidling 2020 |
6,474 | https://snl.no/Barlaams_og_Josafats_saga | 2023-01-31 | Barlaams og Josafats saga | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Verdens historie,Middelalderen | Barlaams og Josafats saga er en oppbyggelig roman fra middelalderen. Den kristne munken Barlaam vinner en indisk prins, Josafat, for kristendommen gjennom lærde samtaler. Etter at Josafat er blitt konge, kristner han landet sitt, men trekker seg senere tilbake til eneboerliv. | Barlaams og Josafats saga er først skrevet på gresk med grunnlag i en buddhistisk legende. Den ble oversatt til en rekke språk, blant annet latin. Fra latin ble den overført til norrønt omkring midten av 1200-tallet. Les mer i Store norske leksikon middelalderen Litteratur Barlaam og Josaphat. Oversatt fra norrønt av H. E. Kinck. Christiania, 1852. Les boka Barlaams ok Josaphats saga. Norrøn utgave ved R. Keyser og C. R. Unger. Christiania, 1851. Les boka Barlaams ok Josaphats saga. Norrøn utgåve ved Magnus Rindal. Oslo, 1981. Les boka Historien om Baarlam og Josaphat. Oversatt fra fransk av Helge Nordahl. Oslo, 1998. Les boka |
7,480 | https://snl.no/William_Boyd | 2023-01-31 | William Boyd | Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur på 1900-tallet | William Boyd er en britisk forfatter og universitetslærer. Han er utdannet ved universitetene i Glasgow og Oxford. Hans første roman, A Good Man in Africa (1981), ble belønnet med Whitbread First Novel Award og Somerset Maugham Award. | Av senere romaner, som også har høstet priser og begeistret omtale, kan nevnes An Ice-Cream War (1982), The New Confessions (1987), Brazzaville Beach (1990), The Blue Afternoon (1993), Armadillo (1998) og Any Human Heart (2002). I 1998 gav han ut Nat Tate: An American Artist 1928–1960, en oppdiktet «biografi» over et misforstått geni som var så troverdig at flere kunstkritikere hevdet å ha hørt om kunstneren. Boyd har også skrevet noveller, blant annet samlet i The Destiny of Natalie X (1995).Boyd har skrevet manus for film og tv, blant annet til Richard Attenboroughs Chaplin (1992) og til filmatiseringene av hans egne romaner A Good man in Africa (En god mann i Afrika, 1994) og Armadillo (2001). I egen regi har han gjort spillefilmen The Trench (1999), som beretter om myrderiene på slagmarken under første verdenskrig. Les mer i Store norske leksikon Storbritannias litteratur |
743 | https://snl.no/brannvesen | 2023-01-31 | brannvesen | Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Samfunnssikkerhet og beredskap,Brann og brannvern | Brannvesen, kommunalt organ med oppgave å forebygge og slokke brann. Brannvesenet utformes etter forskrifter gitt av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). | Brannvesenets innsatsstyrker Når ulykken er ute, skal kommunens beredskap settes inn for å begrense skadenes omfang. Forskriften forutsetter at beredskapen skal være tilpasset risikoen i kommunen, men setter også minimumskrav til organisering og dimensjonering av innsatsstyrken, i hovedsak knyttet til innbyggertallet i tettsteder i kommunen. I små og mellomstore kommuner vil innsatsstyrkene organiseres som innkallingsstyrker, mens i større kommuner/byer vil det være dreiende vakt med fast ansatt (kasernert) innsatsstyrke. Branner utvikler seg ofte sterkt progressivt, i løpet av 3–10 minutter kan et rom være overtent, få minutter senere kan den vanlige bolig være fullt ut involvert i brannen og langt på vei tapt. Man deler opp tidsforløpet fra antennelse til full slokkeinnsats i: Oppdagelsestid, varslingstid, alarmeringstid, utrykkingstid, og riggetid. Summerer man den totale innsatstiden, viser det seg at selv yrkeskorps mange ganger når så sent frem at brannen kan være vanskelig å begrense.Vaktlaget rykker normalt ut med fire mann i en brannbil, to av denne styrken er gjerne utrustet og øvet for røykdykking. En moderne brannbil bringer gjerne med 2000–3000 liter vann til slokking. Etter brannbilen følger tankvogn med ekstra vann, dersom vannledningsnettet ikke er godt nok bygd ut. I mange tilfeller vil brannvesenet også rykke ut med en stigebil; ikke bare for å kunne berge personer ut fra høye hus, men også fordi det gir slokkestyrken stor fordel å kunne komme nær brannen og slokke den ovenfra.Dersom brannen har brutt ut av branncellen når den første slokkeinnsatsen settes inn, vil det ofte være store problemer forbundet med å bringe ilden under kontroll. Branner kan bli så store at slokkestyrken ikke kan gjøre annet enn å trekke seg tilbake og forsøke å begrense skadens omfang ved å utnytte naturlige hinder (avstand) eller etablerte hinder (brannseksjoneringer). Les mer i Store norske leksikon brann Eksterne lenker forskrift om brannforebygging (Lovdata) brann- og eksplosjonsvernloven (Lovdata) |
3,292 | https://snl.no/Archibald_Campbell_-_1629%E2%80%9385 | 2023-01-31 | Archibald Campbell
(1629–85) | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands historie,Skottlands historie | Archibald Campbell var en skotsk adelsmann og politiker. Han var sønn av Archibald Campbell (1607–1661), som støttet Oliver Cromwell mot Karl 2 og derfor ble henrettet i 1661. I motsetning til faren hørte Campbell derimot hele tiden til Karl 2s trofaste støttespillere, og fikk både tittelen og det beslaglagte familiegodset tilbake. | Som ivrig protestant kom Campbell senere i strid med Karl 2s bror, Jakob, hertugen av York (den senere kong Jakob 2), ble dødsdømt som forræder, men reddet seg til utlandet. Han tok parti for kongsemnet James Scott, hertugen av Monmouth, og ledet det uheldige innfallet i Skottland i 1685. Campbell ble fengslet og henrettet i Edinburgh. Les mer i Store norske leksikon Campbell Skottlands historie Englands historie |
8,984 | https://snl.no/%C3%89cole_de_Paris | 2023-01-31 | École de Paris | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunstvitenskap,Termer og begreper i bildende kunst | École de Paris er en fransk betegnelse for flere forskjellige grupperinger av kunstnere som bodde, arbeidet og stilte ut sin kunst i Paris i tiårene fra århundreskiftet 1900 og frem til 1960-årene. | En alternativ, men mindre anvendt norsk betegnelse er Paris-skolen, sjeldnere pariserskolen. School of Paris gjelder i engelskspråklig faglitteratur på linje med École de Paris. Kronologisk inndeling École de Paris betegner ingen undervisningsinstitusjon og representerer verken bestemte kunstnere i absolutt forstand eller en konkret kunstretning eller stil. Betegnelsen peker mot kunstnermiljøer som i delvis kronologisk rekkefølge har hatt Paris som oppholdssted og kunstscene. Betegnelsen blir således ikke bare anvendt om kunstnere som hadde Paris som referansepunkt før første verdenskrig, men også om miljøer i mellomkrigstiden og i de første tiårene etter 1945. Inndelingen i tre adskilte tidsavsnitt er belastet med diverse feilkilder, siden flere av de aktuelle kunstnerne var aktive over mange tiår. Rekruttering Miljøene som i retrospektivt perspektiv fikk kallenavnet École de Paris, rekrutterte i første rekke malere og billedhuggere, kritikere og gallerister. Men disse miljøene tiltrakk seg også utøvere innenfor andre kunstarter, som litteratur, teater og musikk. Flere ikke-franske kunstnere bidro vesentlig til miljøenes etablering og produktivitet. Utveksling av kreative ideer dannet kjernen i de internasjonale miljøene for kunstnere i Paris som ble kalt École de Paris. Utstillingssteder og gallerister har virket positivt på rekrutteringen. Modernisme Malere som tilhørte École de Paris, brøt til å begynne med ikke direkte med etablerte og konvensjonelle sjangrer eller medier. De arbeidet innenfor figur-i-rom-motivet og landskapsmaleriet, inklusive urbane scener. Disse malerne konsentrerte seg også om stillebenet og portrettet. Men de valgte motivene ble uført med ikke-realistiske farger og som eksperimentelle komposisjoner. I denne forstand dannet disse kunstnerne en avantgarde som i årene frem til første verdenskrig distanserte seg fra det tradisjonelle kunstsynet. Under første verdenskrig og i mellomkrigstiden, samt etter 1945, ble maleriet supplert med andre kunstneriske medier, som skulpturale objekter, film, installasjon og performance. École de Paris er dermed i generell forstand ensbetydende med den suksessive og brede fremveksten av modernismen, som inkluderer radikale kunstretninger som fauvisme, kubisme, ekspresjonisme, surrealisme, abstrakt kunst og interdisiplinære kunstformer som installasjon og performance. Definisjonen av hva som skal gjelde som moderne kunst, inklusive relaterte politiske standpunkter, har både samlet og splittet École de Paris. Bydeler i Paris Attraktive bolig- og atelieradresser i Paris for kunstnere har endret seg over tid. Mot slutten av 1800-tallet og noen år fremover etter 1900 var Montmartre og Batignolles populære bydeler. Men bohemenes atelierer og kafeer i Montmartre ble gradvis avløst av andre sosiale treffsteder, gallerier og private undervisningsinstitusjoner i bydelen Montparnasse. Etter 1945 var kaféer og gallerier i byområdene Saint-Germain-des-Prés og Quartier Latin populære samlingssteder. Enkelte kunstnere, som Henri Matisse og Pablo Picasso, bosatte seg etter første verdenskrig permanent eller temporært i Nice eller andre byer langs Côte d´Azur. 1900 til 1914 Spanjolen Picasso, som bosatte seg i Paris i 1904, dannet i mange henseender et sosialt og kunstnerisk referansepunkt. Hans mange kunstneriske prosjekter var avhengig av sammensatte impulser fra et bredt spekter av kolleger. Picassos kreative holdning og samspill med andre kunstnere representerer noe typisk for École de Paris.Franskmannen Matisse blir i tillegg til Picasso regnet blant de sentrale miljøskapere og kunstneriske innovatører i fasen frem til første verdenskrig. I årene 1908–1911 underviste Matisse mange skandinaviske maler. Denne virksomheten gikk under navnet Académie Matisse. Blant de norske deltagerne finner man Jean Heiberg og Per Krohg. De studentene som mottok undervisning, kalt Matisse-elever, fikk kontakt med sosiale miljøer, for eksempel Gertrude og Leo Steins salong og kunstsamling, som var en vesentlig del av École de Paris. Mellomkrigstiden I årene etter første verdenskrig ble betegnelsen École de Paris anvendt mer ekskluderende om en gruppering kunstnere med jødisk og ikke-fransk bakgrunn og om utenlandsk innflytelse i sin alminnelighet. Flere av disse kunstnerne holdt til i bydelen Montparnasse. Kretsen bestod blant mange andre av Chaïm Soutine og Marc Chagall. Men det oppstod en motsetning mellom malere med utenlandsk bakgrunn og malere som for eksempel André Derain og André Dunoyer de Segonzac, som ble forstått som representanter for en fransk tradisjon. École de Paris som en gruppering av utlendinger ble dermed satt opp mot École française som rekrutterte franske kunstnere og utenlandske kunstnere som var villige til å la seg assimilere. Nasjonalisme og antisemittisme spilte en rolle i oppsplittingen av École de Paris i mellomkrigstiden. Definisjonen av moderne kunst som purisme ble diskutert i tidsskriftet L´Esprit Nouveau i 1920-årene. Fernand Léger og norske malere I 1920-årene studerte mange skandinaviske kunstnere ved den private kunstskolen Académie de L´Art Moderne i bydelen Montparnasse. Her underviste Ferdnand Léger. Blant de mange skandinaviske kunstnerne som fulgte hans veiledning, finner man Ragnhild Keyser, Ragnhild Kaarbø og Charlotte Wankel. Disse norske malerne, pluss Thorvald Hellesen, ble integrert i de miljøer og fikk stille ut på de utstillingssteder som tilhørte denne delen av École de Paris. Etter 1945 École de Paris blir videre benyttet om en uformell sammenslutning av malere som var en dominerende faktor i etterkrigstidens Paris og fremover mot 1960-tallet. Malerne i dette miljøet ble født i årene frem mot 1914. De har til tross for ulik nasjonal bakgrunn og kunstnerisk utdannelse abstraksjon og raffinerte fargekombinasjoner som fellesnevner. En nærmere karakteristikk vil være å påpeke at flere av disse malerne dels dyrket ekspressivitet og kraftige penselstrøk og dels komponerte maleriene sine i henhold til kubistiske prinsipper. I denne gruppen finner man navn som Roger Bissière, Maria Elena Vieira da Silva og Nicolas de Staël.Under samlebetegnelsen Jeune École de Paris finner man en gruppe malere som arbeidet med postkubistisk komposisjon og gestisk penselskrift. Denne tallrike grupperingen fulgte i fotsporene til École de Paris-malere, som for eksempel Pierre Soulages og Jean-René Bazaine. Anna-Eva Bergman og Inger Sitter Enkelte norske malere hadde nær kontakt med det sentrale École de Paris-miljøet i 1950-årene. Det gjelder for eksempel Anna-Eva Bergman. I sin kunst orienterte hun seg mot geometriske former og det nonfigurative, som var kjennetegn ved enkelte av malerne som tilhørte École de Paris, blant annet hennes ektefelle Hans Hartung. Inger Sitter hadde tilhold i Atelier 17 i Paris i midten av 1950-årene, et grafisk verksted som ble ledet av Stanley William Hayter. Her møtte hun representanter for det nonfigurative formspråket. Henie Onstad Kunstsenter Sonja Henie og Niels Onstad bygget i årene frem mot 1968 opp en kunstsamling som har École de Paris som fundament. Samlingen inneholder verk fra de forskjellige fasene av École de Paris, både malerier av Henri Matisse og Pablo Picasso så vel som Maurice Estève og Serge Poliakoff. École de Paris profilerer fremdeles kjernesamlingen til Henie Onstad Kunstsenter. Utstillinger École de Paris er dessuten anvendt som tittel på store kollektive utstillinger med malerkunst som ble arrangert i Paris fra og med 1950-årene. I Paris fant disse utstillingene sted i Galerie Charpentier.De senere tiårene har utstillinger, som omfatter kunstnere som er assosiert med École de Paris, blitt arrangert av kunstinstitusjoner i Europa og USA. Disse brede mønstringene av kunst, som ble produsert av kunstnere som bodde og arbeidet i Paris fra 1900 og helt frem til 1968, har befestet École de Paris som en sentral bidragsyter til definisjonen og forståelsen av moderne kunst. Fra Paris til New York Flere forskere har foreslått året 1968 som sluttstrek for École de Paris. Fra og med 1960-årene og i flere tiår fremover overtok New York posisjonen som ledende kunstmetropol for eksperimentelle kunstnere. New York-skolen ble til å begynne med særlig profilert gjennom den abstrakte ekspresjonismen. Forskyvningen av det kunstneriske hegemoniet fra Paris til New York har å gjøre med endringer i kunsthandelens internasjonale strategier og preferansene ved de store internasjonale utstillingene, som Biennalen i Venezia og Documenta i Kassel. Les mer i Store norske leksikon kunst i Frankrike kunst i USA New York-skolen Paris – historie norsk kunsthistorie Litteratur Bougault, Valérie (1997). Paris. Montparnasse. The Heyday of Modern Art. 1910-1940. Paris: Edition Pierre Terrail Dorival, Bernard (1962). The School of Paris. London: Thames and Hudson Green, Christopher (2000). Art in France. 1900-1940. New Haven: Yale University Press Harambourg, Lydia (1993). L´École de Paris 1945-1965. Dictionnaire des peintres. Neuchâtel: Ides et Calendes Hellandsjø, Karin (2008). The Henie Onstad Art Centre. The Art of Tomorrow Today. The Collection. Milano: Skira Hoff, Svein Olav (2018). Pariserne. Henrik Sørensen, Jean Heiberg, Axel Revold, Per Krohg. Malerier 1909-1927. Oslo: Press Forlag Nacenta, Raymond (1960). School of Paris. The Painters and the artistic Climate of Paris since 1910. Greenwich, Connecticut: New York Graphic Society Wilson, Sarah ed. (2002). Paris. Capital of the Arts. 1900-1968. London: Royal Academy of Arts |
12,109 | https://snl.no/Eikelandsosen | 2023-01-31 | Eikelandsosen | Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Vestland,Bjørnafjorden | Eikelandsosen er ein tettstad i Bjørnafjorden kommune i Vestland. Tettstaden er ifølgje SSBs definisjon 0,8 km², og har 540 innbyggjarar (2022). | Tettstaden ligg ved munninga av Eikelandselva (Koldalselva) i botnen av Eikelandsfjorden, ein arm av Fusafjorden, søraust for Bergen.Eikelandsosen har noko industri, mellom anna maskin-, trevare- og næringsmiddelindustri, likeins betongvarefabrikk. Staden har òg fiskeoppdrettsanlegg.Eikelandsosen har vegsamband med Bergen (over Trengereid fylkesveg 48/fylkesveg 49/E 16), med Hardanger og Sunnhordland på fylkesveg 48 og fylkesveg 49, og dessutan over Fusafjorden (ferja Venjaneset–Hattvik) til Osøyro (fylkesveg 552).Det er store jettegryter kring Koldalsfossen i Eikelandselva. Kart Les meir i Store norske leksikon Fusa — tidligere kommune Bjørnafjorden |
10,905 | https://snl.no/Alfred_J%C3%B8rgen_Bryn | 2023-01-31 | Alfred Jørgen Bryn | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Teknologi- og industrihistorie,Norsk teknologi- og industrihistorie,Biografier i norsk teknologi- og industrihistorie | Alfred Jørgen Bryn var en norsk ingeniør. Han var far til Alf Bonnevie Bryn, og bror av Halfdan Bryn og Knud Ørn Bryn. | Han grunnla i 1887 et patentbyrå i Oslo, Bryns patentkontor A/S, som etter hvert kom til å bli markedsledende på sitt område.Bryn ble internasjonalt kjent for sitt arbeid på det industrielle rettsvernets område. Han utga blant annet: Varemerket; en orientering (1929) Om patenter (1929) Retten i oppfinnelser efter norsk lov (1932) Les mer i Store norske leksikon Alfred Bryn i Norsk biografisk leksikon norsk industrihistorie før 1940 patent |
1,022 | https://snl.no/epoksyplast | 2023-01-31 | epoksyplast | Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Polymerkjemi | Epoksyplast er herdeplast på basis av epoksyharpikser. Den utmerker seg ved sin styrke, formbestandighet og motstandsdyktighet mot vann, syrer, alkali, bensin, olje og en del andre væsker. Den brukes for eksempel i elektroteknikken til isolasjonsmateriale og til innstøping av elektriske komponenter, i bygningsindustrien til gulvbelegg og dekorative plater og ellers på samme måte som polyesterplast i form av fiberarmerte produkter av meget høy styrke. | Blant annet produseres ski og skistaver i glassfiber- eller karbonfiberarmert epoksyplast. Skiene kan da ha såle av polyetylen og stavene en ytterhylse av lettmetall. Ved tilsetning av fenolharpiks fås en spesielt varmebestandig epoksyplast som på grunn av sine ablative egenskaper også egner seg til bruk i varmeskjoldet på romfartøyer. Tilsetning av visse reaktive nitrilgummityper til epoksyplast gir materiale med høy slagfasthet. Les mer i Store norske leksikon EP-plast herdeplast epoksyharpikser |
9,896 | https://snl.no/adidas | 2023-01-31 | adidas | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Søm, klær og mote,Internasjonal tekstilindustri | Adidas er et tysk varemerke og en sportsutstyrprodusent i det internasjonale varemerkekonsernet adidas AG. Selskapet har hovedkvarter i byen Herzogenaurach i Bayern i Tyskland. I 2017 var omsetningen for adidas-konsernet omkring 207 milliarder norske kroner. | Historie Adidas har sin opprinnelse i firmaet Gebrüder Dassler Schuhfabrik. Det ble etablert i 1924 av brødrene Adolf og Rudolf Dassler i den bayerske byen Herzogenaurach. Målet var å tilby atleter optimalt skotøy. Deres sko ble brukt av Lina Radke da hun vant OL-gull i Amsterdam 1928 og Jesse Owens historiske gullmedalje under OL i Berlin 1936.Etter en uoverensstemmelse skilte brødrene lag i 1948. Det samme året etablerte Rudolf Dassler Puma. I 1949 startet Adolf «Adi» Dassler (1900–1978) på egen hånd og registrerte firmaet «Adi Dassler adidas Sportschuhfabrik». 18. august 1949 registrerte han en sko med de tre karakteristiske stripene, som siden den gang blitt adidas' kjennetegn og varemerke.Adi Dassler og firmaet utviklet stadig nye modeller. I 1954 skapte adidas overskrifter under finalen i VM i fotball. Deres lette fotballsko med utbyttbare dobber viste seg å være utslagsgivende. Vest-Tyskland vant gull over Ungarn.I 1960-årene utviklet adidas seg til det dominerende idrettsskomerket og startet produksjon av idrettsklær og baller. Fra 1956 til 1985 produserte Gjøvik Skofabrik i Norge adidas-sko på lisens, som de første utenfor Vest-Tyskland. Ulike eierstrukturer Etter at Adi Dassler døde i 1978 ledet hans kone, Käthe Dassler (1917–1984), selskapet frem til 1984. Fra 1985 til 1987 var sønnen Horst Dassler (1936–1987) firmaets leder. Familiebedriften ble i 1989 omdannet til aksjeselskap og var fra 1990 til 1993 eid av den franske forretningsmannen Bernard Tapie.I 1990-årene ble adidas restrukturert og produksjonen flyttet til Asia. Selskapet ble børsnotert i 1995 og overtok i 1997 Salomon, en fransk produsent av blant annet golfutstyr (TaylorMade) og ski og skiutstyr (grunnlagt i 1947). Adidas-Salomon ble verdens nest største sportsutstyrsprodusent etter Nike, men i 2005 ble Salomon (unntatt TaylorMade) solgt til den finske sportsutstyrprodusenten Amer Sports.I 2006 overtok adidas konkurrenten Reebok med sportssko som hovedprodukt. Konsernet fikk på nytt navnet adidas med hovedmerkene adidas, Reebok og TaylorMade. International Sports, Culture and Leisure Under OL i Melbourne 1956 ble adidas de første som benyttet kjente idrettsutøvere til å reklamere for sine produkter. I 1983 dannet Horst Dassler sponsorselskapet International Sports, Culture and Leisure (ISL). Selskapet samarbeidet nært med IOC og Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) og deres ledere Juan Antonio Samaranch og João Havelange. Horst Dassler var av mange ansett som idrettsverdenens mektigste person. ISL gikk konkurs 2001. Eksterne lenker adidas |
8,869 | https://snl.no/Giorgio_Agamben | 2023-01-31 | Giorgio Agamben | Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens fagdisipliner,Politisk og økonomisk filosofi,Marxistisk filosofi | Giorgio Agamben, italiensk filosof, utdannet i filosofi og jus ved Universitet i Roma. Han har skrevet et titalls bøker om blant annet språk, estetikk, rettsfilosofi, filmteori og politisk filosofi. Agamben ble internasjonalt kjent i kjølvannet av den engelske oversettelsen av Homo Sacer, Den suverene makten og det nakne livet som ble utgitt i 1995 på italiensk, oversatt til engelsk i 1998 og til norsk i 2010. Han var professor ved blant annet The European Graduate School i Sveits. | Språk Agamben deltok på Martin Heideggers seminarer i franske Le Thor i 1966 og 1968, og er influert av Heideggers syn på språket som svært sentralt for menneskets livsform. Fokuset på språk gjør at Agamben regelmessig baserer sin filosofi på en studie av hvordan et begrep fungerer i samtiden og hvordan begrepets betydning og funksjonsmåte har utviklet seg over tid. Videre benytter han ofte eksempler fra poesi og litteratur i sin filosofi, også i forbindelse med politiske problemstillinger. Homo sacer Homo sacer er tittelen på en serie av Agambens bøker samt et begrep som viser til en person i romersk lov som kunne drepes uten straff, men ikke ofres. Homo sacer blir utsatt for en såkalt inkluderende eksklusjon: på den ene siden ekskludert fra rettighetene i samfunnet, men allikevel inkludert i loven i kraft av sin eksklusjon Et moderne eksempel på denne mekanismen finner Agamben i flyktningen, som er ekskludert fra rettighetene en statsborger besitter, men allikevel innbefattet i lovverket i kraft av rettighetene han eller hun er ekskludert fra. Unntakstilstanden Unntakstilstanden er tittelen på en av Agambens bøker, men også et begrep som benyttes i Agambens filosofi forøvrig. Agamben tar utgangspunkt i Carl Schmitts påstand om at suveren makt er den makten som har kontroll over unntakstilstanden, en tilstand der loven settes til side. Agamben deler imidlertid Walter Benjamins oppfatning om at unntakstilstanden har blitt regelen. Dette leder Agamben til konklusjonen at vår tid som er preget av at makt kan utøves uten å være fundert i loven. Et moderne eksempel på dette er Guantánamo Bay, der mennesker holdes fengslet uten dom. Biopolitikk Et annet meget sentralt begrep i Agambens forfatterskap er biopolitikk. Her bygger Agamben på filosofen Michel Foucault som trakk et skille mellom tradisjonell politikk som primært er opptatt av sikkerhet og straff, og biopolitikk som også beskjeftiger seg med innbyggerens helse, vaksinasjonsprogrammer, fødselsrater og så videre. I motsetning til Foucault som mente at biopolitikk var et moderne fenomen, sporer Agamben biopolitikkens opprinnelse tilbake til antikken. Eksterne lenker Les Agambens biografi, bibliografi og se videoforelesninger på The European Graduate School sine hjemmesider Litteratur Agamben. G., Midler uten mål, Notater om politikk, 2008. Finn boken i bibsys Agora, Journal for metafysisk spekulasjon. Agamben, nr. 4, 2011. Finn journalen i bibsys Murray. A., Giorgio Agamben, 2010. Finn boken i bibsys Les mer i Store norske leksikon politisk filosofi rettsfilosofi estetikk |
10,755 | https://snl.no/Gustave_Caillebotte | 2023-01-31 | Gustave Caillebotte | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Realisme og impresjonisme | Gustave Caillebotte var en fransk maler og kunstsamler. Han studerte i Paris. Caillebotte mottok sterke impulser fra impresjonistene, særlig Alfred Sisley og Claude Monet, og deltok i deres utstilling 1876 med Parketthøvleren. | Han fikk stor betydning for impresjonistene ved at han støttet dem økonomisk. Han skjenket sin store samling på 67 bilder (blant annet Jean Renoirs Le Moulin de la Galette) til den franske stat. Samlingen er nå i Musée d'Orsay i Paris. Les mer i Store norske leksikon kunst i Frankrike impresjonisme Litteratur Morton, Mary og George Shackelford (2015). Gustave Caillebotte: The painter´s eye, University of Chicago Press |
10,083 | https://snl.no/Torgrim_Castberg | 2023-01-31 | Torgrim Castberg | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Musikkvitenskap,Musikkforskere | Torgrim Castberg var en norsk fiolinist, musikkpedagog og musikkdirektør og en sentral skikkelse i Bergens musikkliv på begynnelsen av 1900-tallet. | Utdannelse Torgrim Castberg begynte å spille fiolin som 9-åring og arvet da sin morfars Amati-fiolin. Han ble som barn og ungdom undervist av blant annet Gudbrand Bøhn. 17 år gammel fikk han, etter anbefaling fra Edvard Grieg, stipend fra Houens legat og reiste til Paris for å studere videre. Etter tre år i Paris dro han til Berlin hvor han blant annet fikk undervisning av Carl Markees og Robert Kahn, begge professorer ved Musikkonservatoriet i Berlin. Karriere Castberg ble ansatt som konsertmester i Harmoniens orkester i Bergen i november 1900. Orkesteret var da i krise og i januar 1901 ble det slått sammen med det konkurrerende orkesteret Musikforeningen. Selskapet Musikforeningen Harmonien fikk en kort levetid og ble oppløst allerede i 1903. Torgrim Castberg fortsatte å virke som konsertmester for Harmoniens orkester i de få årlige konsertene selskapet arrangerte i årene frem til rekonstruering av orkesteret i 1919. Høsten 1905 etablerte Torgrim Castberg Musikakademiet i Bergen (senere Bergen Musikkonservatorium) med støtte fra blant annet forretningsmannen Fridtjof Sundt. Virksomheten vokste raskt og i 1913 hadde Musikakademiet nærmere 500 elever og det var behov for større plass. Torgrim Castberg fikk da oppført Musikens Hus i Vestre Torvgate, sentralt i Bergen. Bygget var spesielt isolert og innrettet på musikkundervisning og hadde konsertsal i kjelleren. Musikakademiet var et breddetilbud spesielt rettet mot barn og unge og det første i sitt slag i landet. Castberg var en moderne pedagog og la vekt på å gjøre undervisningen spennende. Barna skulle fra tidlig alder ikke bare kunne håndtere et instrument, men også lære musikkteori og musikkhistorie. Sentralt i undervisningen var samspill og deltakelse i orkester og kor. Akademiet tilbød undervisning i alle instrumenter, samt sang, komposisjon og plastikk (avspennings- og pusteteknikker). Lærerne var profesjonelle, utøvende musikere. Hver sommer arrangerte Musikakademiet egne kurs for organister og sanglærere fra distriktene. Torgrim Castberg la vekt på at Musikakademiet skulle bidra til musikkglede og musikkforståelse i de brede lag av folket og på den måten styrke musikklivet i Bergen i vid forstand. Men akademiet skulle også være et tilbud til dem som ønsket å satse på en karriere som musiker. Mange profesjonelle musikere fikk sin første musikkundervisning på Musikakademiet. Mest kjent er komponisten Harald Sæverud og kapellmester Johan Ludwig Mowinckel jr. I 1913 foreslo Torgrim Castberg å opprette en musikkhøyskole i Bergen, i samvirke med hans eget Musikakademi. Forslaget fikk mye støtte i musikkretser, men møtte også motstand, ikke minst fra Kristiania. Norges Musikkhøgskole ble først etablert i 1973 i Oslo. Etter Castbergs død i 1928 overtok fiolinisten Arve Arvesen som direktør for Musikakademiet. Etter noen år døpte han akademiet om til Musikkonservatoriet. I 1980 fikk Musikkonservatoriet status som statlig høgskole. I 1995 ble Musikkonservatoriet til Griegakademiet og innlemmet i Universitetet i Bergen. Torgrim Castberg var opptatt av å formidle kunnskap om musikk generelt og norsk musikk spesielt. Han holdt utallige foredrag landsdelen rundt og skrev artikler og holdt kåserier i radio. I en periode på 20-tallet var han fast musikkanmelder i Morgenavisen. Komposisjoner Torgrim Castberg fikk utgitt og oppført en del mindre komposisjoner og sanger, blant annet Høstvise, Gute Nacht og Mit hjerte er et Guldskrin fra 1905. Han satte også musikk til fire sanger av Bjørnstjerne Bjørnson. I 1901 fremførte han sin egen komposisjon Berceuse (vuggevise) på en konsert i Kristiania. Mest spilt ble hans komposisjon for fiolin og piano Chanson sans paroles fra 1915. Familie Torgrim Castberg var sønn av Johan Christian Tandberg Castberg og bror av statsråd og stortingsmann Johan Castberg. Han var gift med Ida Anker og sammen fikk de fem barn, blant annet redaktøren Katti Wankel og tegneren og maleren Johan Christian Castberg. Les mer i Store norske leksikon fiolin Bergen Musikkonservatorium Griegakademiet Eksterne lenker Universitetsbiblioteket i Bergen, Manuskriptsamlingen: Torgrim Castberg |
6,863 | https://snl.no/Appalachene | 2023-01-31 | Appalachene | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Nord- og Mellom-Amerika,Nord- og Mellom-Amerikas geografi generelt | Appalachene er et fjellsystem i Nord-Amerika, som strekker seg mer enn 1900 km fra Gaspéhalvøya i Québec (Canada) til Alabama (USA). | Fjellene når en bredde av 300 km og en høyde av cirka 2000 moh., og danner en naturlig barriere mellom den atlantiske kystslette og det indre lavland. De har derfor spilt en avgjørende rolle i kontinentets økonomiske og bosetningsmessige historie. Inndeling Appalachene kan deles på langs i tre soner. Nærmest De store sletter (Great Plains) ved Mississippielven ligger de horisontalt lagdelte Catskill-, Allegheny- og Cumberlandfjellene, til dels sterkt oppskåret av elvedaler.Øst for denne sonen kommer de egentlige foldede Appalachene (fra slutten av paleozoisk tid) med lange nordøst–sørvestgående daler utarbeidet i løsere berg i foldenes strøkretning med mellomliggende rygger i hardere berg. Denne sone avsluttes i øst av den store appalachiske dal. Her finnes nedre del av St. Lawrence, Champlaindalen, Hudsonelvens dal og de øvre løp av elvene Delaware, Susquehanna, Potomac og Tennessee.Den tredje sone mot øst består av harde, metamorfe bergarter; her finnes de høyeste topper i Appalachene. Kull finnes mange steder i Appalachene, og de er også rike på jern. Fjellgrupper Av enkelte grupper kan nevnes White Mountains (med Mount Washington 1918 moh.) og Green Mountains øst for Champlaindalen, og Blue Ridge lenger sørvest med den høyeste topp i Appalachene, Mount Mitchell (2037 moh.) i North Carolina. Skråningen fra Blue Ridge mot den atlantiske kystslette faller av i trappetrinn og kalles Piedmont Region.Appalachene omfatter vannskillet mellom Atlanterhavets og Mexicogolfens tilløp. Den sørlige del av Appalachene er dekket av en svært artsrik løvskog, mot nord vokser blandingsskog.Hele fjellsystemet blir ofte feilaktig kalt Alleghenyfjellene. Samferdsel Jernbanene og veiene gjennom Appalachene går gjennom trange daler som elvene har gravd på tvers av de harde nordøst–sørvest-gående rygger. Hudson–Mohawkdalene danner de laveste passasjene gjennom Appalachene. Gjennom Mohawkdalen går Eriekanalen, som forbinder de store nordamerikanske sjøer med Hudsonelven. Geografi Appalachene stekker seg over følgende provinser/delstater: Newfoundland and Labrador Saint-Pierre-et-Miquelon Québec Nova Scotia New Brunswick Maine New Hampshire Vermont Massachusetts Connecticut New York New Jersey Pennsylvania Maryland Virginia West Virginia Ohio Kentucky Tennessee North Carolina South Carolina Georgia Alabama Les mer i Store norske leksikon USAs geografi Delstater i USA |
7,193 | https://snl.no/apokalyptikken | 2023-01-31 | apokalyptikken | Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Jødedom | Apokalyptikken er en vanlig betegnelse på en gren av den jødiske litteraturen fra 3. århundre før vår tidsregning og frem til slutten av 1. århundre etter vår tidsregning. Den omfatter det som skal være guddommelige åpenbaringer rundt temaer som dommedag, verdens ende, engler og livet etter døden. Forfatterne skriver ikke i eget navn, men formidler inntrykket av at tekstene stammer fra tidligere kjente bibelske skikkelser, som Henok (Enoch), Esra eller Abraham. | Jødiske apokalyptiske tekster ble hovedsakelig skrevet på hebraisk og arameisk i Eretz Israel (Landet Israel) og i Egypt. Flere skal også stamme fra tiden etter tempelet i Jerusalems fall i år 70 evt. Bare Daniels bok ble en del av Tanakh. De apokalyptiske tekstene ble etter hvert oversatt til både gresk og andre språk og overlevert for ettertiden gjennom kristendommen. Les mer i Store norske leksikon apokalypse |
719 | https://snl.no/autodaf%C3%A9 | 2023-01-31 | autodafé | Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Katolisisme,Begreper i katolisismen | Autodafé betyr troshandling og var opprinnelig den offentlige forkynnelsen av inkvisisjonens kjennelse i kjettersaker. Senere ble det også navn på den høytidelige fullbyrdelse av de straffer som inkvisisjonen hadde idømt i Portugal, Italia og Spania fra slutten av 1400-tallet. Den er en videreføring av generalprekenen fra middelalderens inkvisisjoner. Autodafé er også offentlig brenning av skrifter. | I teorien fantes de to typer autodafé: den generelle med mange dømte som ble vist frem på en stor offentlig plass, og den partikulære som hadde få eller bare én dømt og vanligvis fant sted i en kirke. Den generelle autodafé var vanlig på 15- og 1600-tallet, men forsvant nesten helt ut av bruk på 1700-tallet i tråd med de forskjellige inkvisisjonenes reduserte aktivitetsnivåer.Mest beryktet er autodaféen i Sevilla i 1559, hvor Filip 2 og den kongelige familie var til stede, og 14 mennesker ble levende brent. Like kjent er den på Plaza Mayor i Madrid i 1680 der Karl II overvar begivenhetene, foreviget i Francisco Rizis berømte maleri. På dette tidspunktet var Den spanske inkvisisjonen så lite aktiv at man måtte samle sammen domfelte fra hele Spania gjennom flere år for å ha nok til å vise frem for kongen. Les mer i Store norske leksikon inkvisisjonen den spanske inkvisisjonen den romerske inkvisisjonen den portugisiske inkvisisjonen katolisismens historie |
10,799 | https://snl.no/Christian_Egemar | 2023-01-31 | Christian Egemar | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Norske regissører og scenografer | Christian Egemar var en dansk-norsk scenograf som var en foregangsmann innen norsk scenografi. Han tegnet blant annet dekorasjoner og drakter til forestillinger på Riksteatret og Nationaltheatret. | Egemar ble utdannet som tegner og dekoratør i Danmark, kom til Norge i 1959 og var ansatt i Fjernsynsteatret i 1960–1970. Han gjorde en stor innsats som scenograf ved Den Nationale Scene, hvor han i årene 1967–1976 skapte dekorasjoner og utstyr til blant annet Henrik Ibsens Brand, Peer Gynt og Gengangere; Bertold Brechts Schweyk i annen verdenskrig, Det gode menneske fra Sezuan og Arturo Ui; Nordahl Griegs Nederlaget og Vår ære og vår makt; William Shakespeares Macbeth og Peter Weiss' Mordet på Marat. Han hadd også mange oppgaver på Det Norske Teatret.Med sin kombinasjon av realisme og stilisering var han en foregangsmann i norsk scenografi. Han var tilknyttet Fjernsynsteatret som scenograf, med en stor årlig produksjon. Blant hans mange oppgaver her var Olav Duun-serien Medmenneske og flere Ibsen-produksjoner, også serien De unges forbund. Han hadde også ansvar for scenografien i mange underholdningsshow. Les mer i Store norske leksikon Christian Egemar i Norsk biografisk leksikon scenografi |
7,344 | https://snl.no/Jens_Book-Jenssen | 2023-01-31 | Jens Book-Jenssen | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Revy og underholdning,Underholdningsartister | Jens Book-Jenssen var en svært populær norsk sanger, kabaretkunstner og teaterleder. Hans aktive karriere som sanger strakk seg over mer enn 60 år med uavbrutt popularitet, og mer enn to millioner solgte plater. mottok Spellemannprisens hederspris for 1972, og Leif Justers ærespris i 1983. | Sangkarriere Som sanger platedebuterte han i 1932. Han ble raskt landets ledende plateartist i en stil som var sterkt påvirket både av Ernst Rolf og tidlig amerikansk crooner-jazz, særlig Bing Crosby. Den ledende posisjonen beholdt han til begynnelsen av 1960-årene. Til senere suksesser hører dobbeltalbumet Det går ingen veier tilbake (1975) og singelen Det er lov å være bli', som han lanserte til 75-årsdagen i 1985. Blant hans mange klassikere er Når lysene tennes der hjemme (1934), En liten gyllen ring (1936), Blåklokker (1938), Gudskjelovkvelden (1949), Hva var vel livet uten deg (1951), Nordlandsnetter (1952), Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé (1950, ny innspilling i 1957), Norge i rødt, hvitt og blått (1963), mange av Reidar Thommessens melodier og den vemodige visen om Jacob Skjærsliper (1956). Revykarriere Jens Book-Jenssen hadde sin scenedebut hos Victor Bernau i 1933. I 1934–1935 var han ved Scala Teater, og i 1936 startet han ved Chat Noir. Book-Jenssen satte også i scene en lang rekke revyer, og han var direktør for Sirkusrevyen fra 1947 til 1949 og for Chat Noir fra 1947 til 1950 og fra 1954 til 1959. I årene 1950 til 1954 og etter 1959 ledet han omfattende revyturneer både i Norge og rundt i Europa. Book-Jenssen var kjent for å slippe til nye talenter, som The Monn-Keys, Nora Brockstedt og Grynet Molvig. Han skrev og oversatte også sangtekster, noen ganger under pseudonymet Peter Coob. Les mer i Store norske leksikon Jens Book-Jenssen i Norsk biografisk leksikon norsk teaterhistorie revy Eksterne lenker Sceneweb om Jens Book-Jenssen |
5,547 | https://snl.no/bariumsulfid | 2023-01-31 | bariumsulfid | Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Uorganisk kjemi | Bariumsulfid er en kjemisk forbindelse av grunnstoffene barium og svovel. Det har kjemisk formel BaS. | Bariumsulfid finnes som et hvitt pulver som løser seg i vann under hydrolyse. Det fremstilles ved å varme bariumsulfat opp med kull og tjener som utgangsprodukt for fremstilling av andre bariumforbindelser. Reaksjon mellom løsninger av bariumsulfid og sinksulfatløsning gir utfelling av tungt løselig bariumsulfat og sinksulfid, som illustrert i følgende reaksjonsligning:BaS + ZnSO4 = BaSO4 + ZnSDenne blandingen er kjent som hvit malerfarge under navnet litopon. Litopon utmerker seg ved stor dekkevne (barytthvitt).Bariumsulfid som har innebygd små mengder av forurensninger i krystallstrukturen, har den egenskapen at det etter forutgående belysning fortsetter å lyse (fosforescens). Av den grunn brukes bariumsulfid i fosforescerende stoffer (se fosforer). Den første som iakttok dette var en skomaker og alkymist, Vincentius Casciarolus fra Bologna omkring år 1600.Bariumpolysulfid, BaSx>1, brukes mot skadeinsekter på blomster, grønnsaker, frukttrær og vinstokker. Les mer i Store norske leksikon bariumsulfat bariumkarbonat |
2,998 | https://snl.no/dike | 2023-01-31 | dike | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Jordbruk | Dike er ein jordvoll som skal verne lågtliggjande land mot overfløyming. I Noreg blir omgrepet flaumverk brukt om vollar som er laga for å flaumsikre elvar. For å førebyggje overfløyming ved flaum blir det gjerne bygd mellombelse dike av sandsekker. | Mest kjende er dika langs den danske, tyske og nederlandske Nordsjøkysten. Desse er laga til vern mot stormflod og for å tørrleggje grunt hav langs kysten. Særleg i Nederland er dike nytta til landvinning av store område som tidlegare var under grunt brakkvatn eller hav.Omgrepet dike kan også brukast om dreneringsgrøfter. Les meir i Store norske leksikon flaum drenering Noregs vassdrags- og energidirektorat |
3,162 | https://snl.no/Jonathan_Demme | 2023-01-31 | Jonathan Demme | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Nord-amerikansk film og TV,Nord-amerikanske filmskapere | Jonathan Demme var en filmregissør fra USA som begynte som regissør for B-filmprodusenten Roger Corman. | Demme vokste opp i Rockville Centre på Long Island og i Miami. Han debuterte i 1974 og fikk kritikerros for Citizen Band (1977) og Melvin and Howard (Millionærarvingen, 1980). Kort tid etter ble Stop Making Sense (1984) med rockegruppen Talking Heads en konsertfilmsuksess.Etter thrilleren Something Wild (Farlig flørt, 1986) og mafiakomedien Married to the Mob (Gift med mafiaen, 1988), vant Demme Oscar-prisen for beste regi med den dystre Silence of the Lambs (Nattsvermeren, 1991). Filmen var basert på en krimroman av Thomas Harris, og hadde Anthony Hopkins i hovedrollen som seriemorderen og kannibalen Hannibal Lecter og Jodie Foster som ung, ambisiøs FBI-agent.Demme fikk også oppmerksomhet med dramaet Philadelphia (1993), hvor Tom Hanks vant Oscar for sin innsats som en ung advokat som blir oppsagt fordi han har AIDS, for Toni Morrison-filmatiseringen Beloved (1998) og for den underfundige, svarte komedien Rachel Getting Married (2008). Etter å ha jobbet innen TV og dokumentarfilm, ble Ricki and the Flash (2015) med Meryl Streep hans siste spillefilm. Les mer i Store norske leksikon Film i USA |
8,667 | https://snl.no/aux_deux_crayons | 2023-01-31 | aux deux crayons | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunstvitenskap,Termer og begreper i bildende kunst | Aux deux crayons er en fransk betegnelse for en tegning som blir utført med kritt i fargene svart og rødt. | Historikk Antoine Watteau og François Boucher er særlig kjent for å kombinere to krittfarger, gjerne på kolorert papir. Les mer i Store norske leksikon aux trois crayons Litteratur Cennini, Cennino (2015). Il Libro dell´arte. A New english translation and commentary with italian transcription (Lara Broecke). London: Archetype Publ. Hayes, Colin (1980). Den store boken om maling, tegning og grafikk. Teknikker og materialer. Oslo: Aschehoug. Oversettelse og bidrag ved Jan Thurmann-Moe Mayer, Ralph (1991). The Artist´s Handbook of Materials and Techniques. New York: Viking Stephenson, Jonathan (1989). The Materials and Techniques of Painting. London: Thames & Hudson |
11,670 | https://snl.no/bifurkasjon | 2023-01-31 | bifurkasjon | Store norske leksikon,Geografi,Naturgeografi | Bifurkasjon er gaffeldeling av en elv hvis to grener løper til hvert sitt vassdrag. Et godt eksempel på dette finnes i Norrland, Sverige, hvor Torne älv like ovenfor Junosuando sender Tärendö älv mot sør til Kalix älv; det mest berømte eksempel viser Orinoco i Sør-Amerika, som 500 km fra sitt utspring sender Casiquiare til Amazonas' bielv Rio Negro. | Mer alminnelig er det at en sjø eller myr har avløp til to forskjellige elvesystemer. Dette fenomenet er ikke en ekte bifurkasjon, men kalles gjerne en pseudo-bifurkasjon. Det mest kjente eksemplet i Norge, dog menneskeskapt, er de to utspring fra Lesjaskogsvatnet i Lesja kommune i Oppland. Vannet ble til i 1660-årene da to mindre vann ble gjort sammenhengende ved oppdemming, til bruk for jernverket på Lesjaverk. Fra Lesjaskogsvatnet renner Rauma mot nordvest og Gudbrandsdalslågen mot sørøst.'Bifurkasjon' brukes også som en medisinsk term. Les mer i Store norske leksikon elv |
7,097 | https://snl.no/Badderen | 2023-01-31 | Badderen | Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Troms og Finnmark,Kvænangen | Badderen er et sted i Kvænangen kommune i Troms og Finnmark fylke. Stedet ligger ved munningen av Badderelva i botnen av Badderfjorden. | Det er 177 innbyggere i grunnkretsen Badderen hvorav rundt en tredjedel i tettbebyggelsen i fjordbotnen (2017). Badderen, er et gammelt handelssted og ligger ved E6. Badderen bru ble tatt av vårflommen 31. mai 2022. Ny, midlertidig bru ble åpnet 8. juni.Fra Badderen ble malmen fra de tidligere kobbergruvene i Badderdalen skipet ut. Gruvene var i drift fra 1840-årene. Malmen ble først sendt til Kåfjord smelteverk i Alta for bearbeiding og utskiping. I 1896 ble kobbergruvene overtatt av Sulitjelma Aktiebolag, som gjorde Badderen til sentrum for gruveaktiviteten i Kvænangen. Stedet fikk da blant annet malmkai, og det ble etablert vei- og telefonforbindelse til gruvene. Gruvene ble imidlertid nedlagt allerede i 1909. Navn Badderen heter på samisk Báttár og kommer antagelig av det samiske verbet báddat, 'svelle, gå over sine bredder'; navnet kan skyldes isgangen i nedre del av Badderelva om våren. Verbet báddat kan også bety 'stige når havet står på'; elva munner således ut i Badderfjorden. Endelsen -en i navnet er den bestemte artikkelen på norsk. Kart Les mer i Store norske leksikon Kvænangen Troms og Finnmark |
2,834 | https://snl.no/distriktsutbygging | 2023-01-31 | distriktsutbygging | Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Norsk politikk og offentlig forvaltning,Myndigheter i Norge,Lokalforvaltning | Distriktsutbygging er tiltak som settes i verk, både offentlig og privat, for å fremme den økonomiske utviklingen og bedre levevilkårene i utkantdistriktene. | Distriktsutbygging har vært et sentralt politisk spørsmål i etterkrigstiden helt siden gjenreisingen. Rasjonalisering og tilbakegang i primærnæringene, som jordbruk og fiske, medførte at folketallet gikk tilbake i utkantene. Denne tendensen ble søkt styrt ved distriktsutbyggingen.Dagens distriktsutbyggingspolitikk tar utgangspunkt i to hovedmålsettinger. Den første hovedmålsettingen er å opprettholde hovedtrekkene i landets bosettingsmønster, noe som skal ivaretas gjennom ikke minst ulike næringspolitiske virkemidler. Den andre hovedmålsettingen er å sikre likeverdige levekår i hele landet. Dette skal først og fremst skje gjennom å styrke kommunenes innsats som tjenesteyter av velferdsgoder.Distriktspolitikken har i forhold til disse målsettingene lagt beslag på store deler av de økonomiske ressursene og den økonomiske planleggingen. I tillegg er det blitt gjennomført en rekke spesielle tiltak for å fremme næringsutviklingen. Gjennom distriktsskatteloven fra 1969 og etableringsloven av 1976 ble det stimulert til spredt næringsvirksomhet. Selskapet for industrivekstanlegg (SIVA) ble opprettet i 1968 og har bygd industribygg der bedrifter kan leie lokaler.Det første statlige fondet var Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge, som ble vedtatt av Stortinget i 1952. I 1956 ble Arbeidsløysetrygdens utbyggingsfond, som skulle virke i Sør-Norge, opprettet. I 1961 ble de ulike fondene samlet i Distriktenes Utbyggingsfond. Fra 2004 er oppgavene underlagt Innovasjon Norge. Les mer i Store norske leksikon lokalforvaltning i Norge Litteratur NOU 2004:19, Livskraftige distrikter og regioner, Oslo, 2004. |
10,791 | https://snl.no/Befalets_Fellesorganisasjon | 2023-01-31 | Befalets Fellesorganisasjon | Store norske leksikon,Samfunn,Arbeid og velferd,Arbeidsliv,Arbeidslivsorganisasjoner | Befalets Fellesorganisasjon (BFO) er en fagforening for offiserer og befal i Forsvaret, tilsluttet hovedorganisasjonen Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og YS–Stat. | Forbundet ble til gjennom en sammenslåing av flere tidligere tjenestemannsorganisasjoner innen Forsvaret i 1957. BFO sporer sine historiske røtter tilbake til etableringen av Sjømilitære Samfund i 1835.BFO organiserer personell innen alle tre forsvarsgrener, samt elever som gjennomgår grunnleggende befalsutdanning. Organisasjonen har som formål å ivareta medlemmenes sosiale, faglige og økonomiske interesser samt å arbeide for forsvarssaken.Forbundets sekretariat ligger i Oslo. Det har regionkontorer for Nord-Norge, Midt-Norge, Vest-Norge, Indre Østlandet og Viken. Forbundsleder siden landsmøtet i 2014 er Jens Berhard Jahren (valgt til 2023). BFO utgir Offisersbladet. BFO har over 10 800 medlemmer (2022). Les mer i Store norske leksikon Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund fagforening Eksterne lenker Befalets Fellesorganisasjons nettsider |
7,139 | https://snl.no/Budsjettnemnda_for_fisken%C3%A6ringen | 2023-01-31 | Budsjettnemnda for fiskenæringen | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Fiskeri og havbruk,Norske fiskerier,Fiskeriorganisasjoner | Budsjettnemnda for fiskeriæringen hadde som oppgave å legge statistisk og annet materiale best mulig til rette for forhandlingene om statsstøtte til fiskenæringen mellom Norges Fiskarlag og staten ved Fiskeridepartementet. Nemnda ble lagt ned rundt 2003. | Medlemmene representerte fiskeriadministrasjonen, Statistisk Sentralbyrå og Norges Fiskarlag, og hadde sitt sekretariat i Fiskeridirektoratet, kontoret for driftsøkonomiske undersøkelser. Hvert år skulle nemnda legge frem resultatene av økonomiske undersøkelser for vanlig godt drevne og vel utstyrte fiskefartøyer som driver helårsfiske, og et totalregnskap og totalbudsjett for fiskenæringen.Etter eget initiativ eller etter anmodning fra Fiskeridepartementet eller Norges Fiskarlag skulle nemnda også kunne legge frem annet materiale som kan være av betydning for forhandlingene. Les mer i Store norske leksikon norsk fiskerihistorie |
3,929 | https://snl.no/antikva | 2023-01-31 | antikva | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bokkunst og skrift,Skriftdesign og typografi,Skrift | Antikva er vår viktigste og mest benyttede skriftform i løpende tekst, og er dermed vår skriftlige kulturs viktigste ansikt. Den har en håndskriftform fra renessansen og en monumentalskrift fra antikken som forbilder. Antikvaskriftens mest karakteristiske formtrekk er seriffene og kontrasten i strekbildet. | Antikvaskriften fikk sin grunnform allerede i boktrykkingens par første tiår midt på 1400-tallet, og har senere gjennomgått mange faser med påvirkning fra ulike stilperioder, ideologiske brytninger og enkeltpersoners kreative og visjonære grep. Renessansens antikvaskrifter skapte grunnrisset til dagens bokstavform.Innenfor rammene av det formidealet som kalles antikva, er det betydelige avvik og en rik flora av varianter. I ganske stor grad kan disse avvikene grupperes og tilordnes tidsepoker og stilperioder. Antikvaens forbilder De første boktrykkerne og stempelskjærerne la vekt på å gjenskape skriftbildet i de håndskrevne manuskriptene i stor detalj. I Italia var det humanistenes minuskelskrift som de på 1300-tallet utviklet fra bokstavformer som de fant i gamle karolingiske manuskripter fra 900- og 1000-tallet. De fikk dermed med seg mange trekk fra penneteknologien – seriffene, kontrasten mellom grunnstrek (pennens nedstrøk) og hårstrek (pennens oppstrøk) og det skjeve trykket i de runde bokstavformene – trekk som i og for seg var den nye teknologien uvedkommende.Den første fullverdige antikvaskriften ble skåret i Venezia omkring 1470 av franskmannen Nicolas Jenson. Formen på de store bokstavene hentet Jenson fra gamle romerske innskrifter, med Trajansøylens bokstaver som de mest sentrale, og satte dermed standarden for det trykte dobbeltalfabetet. Jensons skrift ble benyttet og kopiert mange steder både i Italia og Tyskland. Antikvaen og humanismen Humanismen spilte en viktig – kanskje avgjørende – rolle både i utviklingen og i spredningen av antikvaskriften. Et av humanistenes viktigste oppdrag var å gjøre antikkens litteratur kjent i samtiden. Det gjorde de blant annet gjennom en storstilt trykking av klassiske verker i latinsk språkdrakt og trykt med littera antica. Da humanismen spredte seg videre fra Italia, fulgte antikvaskriften med. Antikvaskriften fikk status som et humanistisk idiom og ble snart akademias og vitenskapens foretrukne trykkskrift i Europa. Sentrale personer i denne sammenhengen var den italienske humanisten og boktrykkeren Aldus Manutius og hans stempelskjærer Francesco Griffo. Griffos antikvaskrift i Aldus’ utgaver av Hypnerotomachia Poliphili og Pietro Bembos De Aetna er ansett som forbilder for franske stempelskjærere som Claude Garamond, Simon de Colines, Robert Granjon, Jean Jannon og andre som leverte antikvaskrift til trykkerier i Frankrike og Holland. Frankrike ble selve kraftsenteret for antikvaens videre vei ut i Europa. Barokken På 1600-tallet møtte antikvaen barokkens estetiske idealer. Bokstavstreken ble kraftigere og mer kontrastrik; renessansens håndskrevne forbilder slapp ikke helt taket, men enkelte trekk ble modifisert og mer stilisert.Denne utviklingen falt sammen med den kommersielle fremgangen i Holland og de hollandske sjøfartsbyene Antwerpen og Amsterdam. Det hollandske borgerskapet trengte trykksaker, både til forretningsdrift og til adspredelse, og Holland ble et tyngdepunkt i europeisk skrift- og trykksakproduksjon i denne perioden. Opplysningstiden Opplysningstiden og nyklassisismen representerte et kraftig brudd med det humanistiske bokstavidealet og med tilnærmingen til bokstavdesign. På slutten av 1690-tallet ble det i Frankrike lansert en ny antikvaskrift, Romain du roi – Kongens antikva – en skrift som skulle markere Frankrikes nasjonale profil innenfor typografi og bokutgivelser. Skriftdesignet bygget på helt nye og utradisjonelle prinsipper, rasjonalitet og geometri. Bokstavene ble tegnet inn i en matrise på 8 x 8 kvadrater; antikvaens kjennetegn – strekkontrasten og seriffene – var fortsatt med, men var underlagt kvadratenes strenge regime. Skriften ble aldri noen varig suksess, men den hadde introdusert en ny tilnærming til bokstavform og en vilje til å gå helt nye veier. John Baskerville John Baskerville fra Birmingham er et navn som står frem i denne perioden. Baskerville var inspirert av de radikale formtrekkene i Romain du roi – den loddrette aksen og de kraftige kontrastene – men ikke metoden. Han radikaliserte den tradisjonelle antikvaformen ut fra sine egne ideer og visjoner, og står omtrent alene som en som foregriper klassisismen innenfor bokstavdesign. Klassisismen Klassisismen faller delvis sammen med opplysningstiden, og kan sees som opplysningstidens visuelle uttrykksform. I skriftutviklingen ble tradisjon og skrittvis utvikling vraket til fordel for en mer matematisk og teoretisk tilnærming til bokstavformen. Pennetrekkene sto igjen kun som stiliserte rester. Dette var endepunktet på en utvikling der antikvaskriften gradvis hadde tilpasset seg den nye teknologien og lagt trekkene fra hånd og penn bak seg. Giambattista Bodoni er den fremste eksponenten for denne antikvastilen fra slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. 1800-tall og nye skriftformer Helt frem til begynnelsen av 1800-tallet fantes antikva bare i ett snitt, det vi kaller normal. (Kursiv, som ofte følger som sidesnitt til antikva, er en egen skriftsort med et annet forbilde.) I de første tiårene av 1800-tallet kom andre skriftformer som egyptienne (1815) og grotesk (1816). De lå formmessig til rette for eksperimentering med bokstavbildet: halvfet, fet, smal, bred og så videre, og kombinasjoner av disse. Det smittet over på antikvaen som snart ble skåret i de samme variantene. I prinsippet er disse formene fremmede for antikvaen, men brukes mye i titler og i kommersielle trykksaker.Utover på 1900-tallet ble den håndverksorienterte tilnærmingen til bokstavutforming erstattet av et nytt paradigme; designere og kunstnere designet bokstaver på tegnebrettet. Det resulterte i større variasjonsbredde og et enormt utvalg av skrift- og bokstavvarianter. Antikvaen finnes nå i en rekke underkategorier preget av ulike stilperioder – renessanse, barokk, rokokko, nyklassisisme, jugend, funksjonalisme, postmodernisme og så videre – i tillegg til mer fantasipregete former. Antikva mot gotisk Antikvaskriftens arne lå i Italia, nærmere bestemt i Venezia. Herfra spredte den seg nordover i allianse med humanismen og latinen, først til Frankrike i første halvdel av 1500-tallet, deretter til England og Holland på 1600-tallet. I tysktalende områder, samt Norden og Baltikum som var under innflytelse av tysk kultur og reformasjon, var gotisk skrift, nærmere bestemt frakturen, nærmest enerådende. Men gjennom tilknytningen til humanismen og latinen, ble antikvaen vitenskapens og akademias skriftform, gotisk ble skriftformen for religiøs og folkelig litteratur. Skillet var markert; fremmedord og akademiske ord og uttrykk i gotisk tekst ble satt med antikva.Sverige gikk over til antikva i løpet av første halvdel av 1800-tallet, kanskje på grunn av kong Carl Johans tilknytning til Frankrike, Norge og Danmark i løpet av 1880–1890-tallet. Når antikvaen vant frem, var det sannsynligvis mest fordi den hadde sterke funksjonelle fortrinn: generelt bedre leselighet, kursiv og halvfet som fremhevelsesskrift og versaler som kunne brukes til titler.Antikvaskriften har vært, og er fortsatt den overlegent mest benyttede skriftformen i typografisk mengdetekst – bøker, tidsskrifter, aviser, magasiner og så videre. Også i nettmedier er skriften mye i bruk etter at den tidligere ofte ble valgt vekk så lenge dataskjermenes oppløsning og teknologi ikke var avansert nok til å yte rettferdighet til antikvaens fine detaljer. Les mer i Store norske leksikon typografi typografiske epoker Romain du Roi skrifttype grotesk karolingisk minuskel humanistisk minuskel Litteratur Rannem, Øyvin: Arven etter Aldus. En historie om trykkskriften. Press 2022. |
6,309 | https://snl.no/Afghanistans_flagg_og_v%C3%A5pen | 2023-01-31 | Afghanistans flagg og våpen | Store norske leksikon,Geografi,Flagg og nasjonalsymboler,Flagg og våpen | Afghanistans flagg har tre vertikale striper i svart, rødt og grønt, med landets riksvåpen i midten. Våpenet viser en stilisert moské, flankert på begge sider av flagg på flaggstenger, omgitt av en krans av hveteaks bundet sammen med et bånd. | Flagget Afghanistan har skiftet nasjonalflagg mer enn 20 ganger siden 1900. De fleste hadde tre horisontale eller vertikale striper i grønt, hvitt (eller rødt) og svart, noen med islamske innskrifter, andre med statens våpen i midten. Fra 2002 har flagget tre vertikale, like brede striper i svart, rødt og grønt (regnet fra stangen) med statens våpen i hvitt i midten. Statsvåpenet Det nåværende våpenet ble tatt i bruk 2002 og modifisert i 2004. Det viser en stilisert moské med en bønnenisje og alter, flankert på begge sider av flagg på flaggstenger, omgitt av en krans av hveteaks bundet sammen med et bånd, der det nederst er skrevet Afghanistan. Øverst, der aksene møtes, står på arabisk Det er ingen annen Gud enn Allah, og Muhammed er Allahs profet, under dette står Gud er allmektig. Under moskeen står årstallet 1298, som i den islamske solkalender tilsvarer 1919, da landet oppnådde uavhengighet fra Storbritannia. Les mer i Store norske leksikon Afghanistan Afghanistans politiske system Afghanistans befolkning Afghanistans historie |
956 | https://snl.no/Albatross-ekspedisjonen | 2023-01-31 | Albatross-ekspedisjonen | Store norske leksikon,Realfag,Vannlære,Oseanografi,Havforskere, organisasjoner og ekspedisjoner | Albatross-ekspedisjonen var en svensk oseanografisk ekspedisjon rundt Jorden fra 1947 til 1948. Ekspedisjonen var svært viktig for oseanografi og geologien på bunnen av verdenshavene. | Ekspedisjonen var ledet av den svenske fysikeren og oseanografen Hans Pettersson og ble gjennomført med skonnerten Albatross, som var særlig utrustet for å studere dyphavet og sjøbunnen på de store dypene.Med et nytt bunnlodd (Kullenbergs lodd) lyktes det å ta opptil 20 m lange propper av bunnavleiringene (se dyphavsavleiringer). Lagdelingen i disse prøvene kastet lys over Jordens historie gjennom lange tidsrom, og var viktig for klimatologi og utviklingen av teorien om kontinentaldrift. Under ekspedisjonen ble det også utført viktige observasjoner innenfor oseanografi og biologi. Les mer i Store norske leksikon Hans Pettersson dyphavsavleiringer kontinentaldrift ekspedisjon |
3,694 | https://snl.no/Dannemora_gruver | 2023-01-31 | Dannemora gruver | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Teknologi- og industrihistorie,Norsk teknologi- og industrihistorie,Bergverkshistorie | Dannemora gruver er gamle manganholdige jernmalmgruver i Östhammar kommune, Uppsala län, Sverige. Gruvene ble drevet fra 1481, nedlagt i 1992. | Allerede før år 1700 var det tatt ut 1 million tonn stykkmalm; samlet produksjon frem til nedleggelsen er anslått til 24 millioner tonn med 40–50 prosent jern, 3 prosent mangan og 0,0004 prosent fosfor.Malmsonen i Dannemora danner et 3 kilometer langt drag med et tjuetalls større konsentrasjoner av jernmalm. Det gjenstår fortsatt store malmreserver, mer enn det som er produsert. Nedleggelsen skyldes markedsmessige forhold. Les mer i Store norske leksikon bergverksdrift jernmalm |
6,599 | https://snl.no/Odilon_Barrot | 2023-01-31 | Odilon Barrot | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Frankrikes historie,Den franske revolusjon | Odilon Barrot var en fransk advokat og politiker. Han var Frankrikes statsminister fra 1848 til 1849. | Under restaurasjonen i 1815–1830 tilhørte Barrot den liberale opposisjonen, og støttet kong Ludvig Filip under julirevolusjonen. I 1847 var han en av lederne for «reformbankettene» og kom derved mot sin vilje til å forberede februarrevolusjonen året etter. Han var statsminister fra desember 1848 til oktober 1849. Ved Napoleon 3s statskupp i 1851, da han gjorde seg selv til keiser, ble Barrot satt utenfor det politiske liv.I 1875–1877 utkom hans erindringer. Les mer i Store norske leksikon julirevolusjonen julikongedømmet februarrevolusjonen Frankrikes historie 1815–1875 |
6,263 | https://snl.no/David_Kl%C3%B6cker_Ehrenstrahl | 2023-01-31 | David Klöcker Ehrenstrahl | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Øvrig europeisk malerkunst 1400-1750 | David Klöcker Ehrenstrahl var en svensk maler. Han var elev av dyremaleren Juriaen Jacobsz i Amsterdam i 1648. Han kom til Sverige i 1652, studerte i 1654–1661 renessansens og høybarokkens kunst i Italia, Paris og London. Ved hjemkomsten ble han hoffmaler. | På Drottningholm malte han i 1660–1670-årene en rekke dekorative arbeider i en pompøs, allegorisk stil. Kjente verker er takmaleriet Svea omgitt av dydene (1669–74) i Riddarhuset, Korsfestelsen (1695) og Dommedag (1696) i Storkyrkan. Han malte også portretter av den svenske kongefamilie og adel så vel som folkelige gruppebilder, Brønnmesteren i Medevi med sønner (1683) og livfulle dyrebilder, Svart mann med aper og papegøyer (1670), Bjørnejakt (1674) og Orrfuglleik (1675). Han malte også intimt studerte stilleben.Han ble adlet 1674 under navnet Ehrenstrahl. Les mer i Store norske leksikon kunst i Sverige stilleben Karl 11 |
7,448 | https://snl.no/Bj%C3%B6rk%C3%B6traktaten | 2023-01-31 | Björkötraktaten | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Europas øvrige historie,Europa på 1900-tallet | Björkötraktaten var et hemmelig dokument som på den tyske keiser Vilhelm 2s initiativ ble undertegnet av denne og den russiske tsar Nikolaj 2 under et møte ved Björkö i den finske skjærgården 23.–24. juli 1905. Traktaten skapte en allianse mellom Tyskland og Russland, som skulle tre i kraft ved den den russisk-japanske krigens (1904–1905) opphør. | Dette var det siste forsøket på å skape en fastlandskoalisjon rettet mot Storbritannia, idet forutsetningen var at også Frankrike skulle bli med. Tsaren hadde undertegnet uten å rådføre seg med sine ministere, og under sterkt påtrykk fra disse meddelte han den tyske keiseren at han anså overenskomsten uforenlig med den fransk-russiske traktaten. Også den tyske rikskansler Bernhard Bülow var imot avtalen. Med det var episoden endt; først ved bolsjevikenes diplomatiske avsløringer i 1917 fikk man full beskjed om hva som hadde foregått. Les mer i Store norske leksikon den russisk-japanske krig Tysklands historie 1800–1918 Russlands historie |
10,864 | https://snl.no/Arafurasj%C3%B8en | 2023-01-31 | Arafurasjøen | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Verdenshavene | Arafurasjøen er et grunt hav som ligger vest i Stillehavet, mellom nordkysten av Australia og sørkysten av Ny-Guinea, med et samlet areal på cirka 650 000 kvadratkilometer. Havet er koblet til Timorsjøen i vest og Banda- og Ceramhavene i nordvest. Torresstredet forbinder det med Korallhavet i øst. | Det meste av Arafurasjøen ligger på Arafurasokkelen og er et generelt grunt hav med dybder på mellom 50 og 80 meter. Havet blir gradvis dypere i vest hvor korallrev har vokst på 610 meters dyp. Arafurasokkelen var et landområde med tørt klima før det ble oversvømt av issmeltingen etter istiden.Arafurasjøens vanntemperatur varierer med årstidene, men er generell ganske varm. Om vinteren har det en temperatur på omtrent 26°C, mens om sommeren stiger den til omtrent 28°C. Saltholdigheten i ligger mellom 33 og 35 promille. Digulelva på Ny-Guinea er en av svært få elver som renner ut i Arafurasjøen.Arafurasjøen utmerker seg blant de rikeste marine fiskerier i verden, noe som bidrar til økonomien i de omkringliggende landene. Les mer i Store norske leksikon fiskeri hav Stillehavet Økonomi og næringsliv i Australia Økonomi og næringsliv i Papua Ny-Guinea |
12,468 | https://snl.no/belladonnaurt | 2023-01-31 | belladonnaurt | Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Tofrøbladete planter,Søtvierordenen,Søtvierfamilien,Belladonnaurtslekta | Belladonnaurt er en flerårig urt i søtvierfamilien, hjemmehørende i Sør-Europa og Lilleasia. Den blir opptil 1,5 meter høy, med klokkeformete, fiolette blomster i bladhjørnene, og blanke, sorte bær på størrelse med kirsebær. | Bladene, som gir en viktig droge (belladonnablad), er helrandete, fjærnervete, skjøre og tynne. På begge bladsider ser man med lupe tallrike hvite prikker. De lukter narkotisk og smaker bittert. Belladonnablad er giftige og inneholder de medisinsk viktige alkaloidene hyoscyamin og atropin. Belladonnablad er offisinelle i en rekke farmakopéer.Navnet belladonna betyr 'vakker dame' på italiensk og henger sammen med at planten tidligere ble brukt i kosmetiske øyesalver som utvidet pupillene og derved ga øynene en spesiell glans. Les mer i Store norske leksikon belladonna – forgiftning søtvierfamilien |
9,614 | https://snl.no/bioetikk | 2023-01-31 | bioetikk | Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens fagdisipliner,Etikk og moralfilosofi | Bioetikk er den delen av etikken som befatter seg med anskaffelse og anvendelse av biologisk og medisinsk kunnskap, gjerne omtalt som bioteknologi. Bioetikken omfatter spørsmål som angår både mennesker, dyr og planteriket. | Bioetiske områder Biomedisinske områder hvor etiske problemer melder seg forekommer blant annet innen: reproduksjonsteknologi, med kunstig sædoverføring, in vitro fertilisering, preimplantasjonsdiagnostikk (PGD) og fosterdiagnostikk forskning på fostre og bruk av fostervev fra aborter genteknologisk diagnostikk (presymptomatiske og predikative tester, spørsmål om masseundersøkelser) genterapi Etiske problemområder i forbindelse med planter og dyr gjelder blant annet bevaring av artsmangfold, utsetting av genmodifiserte organismer i naturen og produksjon av transgene organismer ved overføring av arveanlegg fra én organisme til en annen.For husdyr og forsøksdyr gjelder lovbestemte regler for hvordan de skal behandles, og disse er basert på etiske prinsipper. Etikk i forskningen For biomedisinsk forskning som omfatter mennesker, er det etiske grunnlaget nedfelt i Helsinki-deklarasjonen. Forsøk på mennesker og dyr må følge generelt aksepterte, vitenskapelige prinsipper, være basert på tilfredsstillende laboratorie-eksperimenter, samt et grundig kjennskap til den vitenskapelige litteraturen.For mennesker gjelder det som et grunnleggende prinsipp at deltakere i forsøk skal ha gitt sitt informerte samtykke. Hvis de ikke ønsker å delta, skal dette ikke føre til dårligere behandling. Forsøkspersoner kan når som helst trekke seg fra forskningsprosjektet.I Norge har myndighetene nedsatt Nasjonal forskningsetisk komité for naturvitenskap og teknikk og Nasjonal forskningsetisk komité for medisin og helsefag som organer for diskusjon og rådgivning om bioetikk.Også Bioteknologirådet behandler bioetiske spørsmål. Forskningsprosjekter som involverer mennesker vurderes av forskningsetiske komiteer for medisin – én i hver helseregion. Lovgivning Bioetiske betraktninger ligger til grunn for lov om fremstilling og bruk av genmodifiserte organismer (genteknologiloven) av 2. april 1993 og lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi med mer (bioteknologiloven) av 5. desember 2003. Les mer i Store norske leksikon bioteknologi – lovgivning bioteknologiloven etikk Litteratur Beauchamp, Tom L. & James F. Childress: Principles of biomedical ethics, 6th ed., 2009 Foss, Øyvind: Arv og gener : bioetikk mellom manipulasjon og menneskeverd, 1998 Kappel, Klemens: Medicinsk etik : en filosofisk disussion af bioetiske grundproblemer, 1996 Kemp, Peter: Det uerstattelige : en teknologi-etikk, 1996 Kemp, Peter m.fl.: Den bioetiske vending : en grundbog i bioetik, 1997 Klint Jensen, Karsten & Svend Andersen, red.: Bioetik, 1999 Kuhse, Helga & Peter Singer, red.: A companion to bioethics, 1998 Kuhse, Helga & Peter Singer, red.: Bioethics : an anthology, 2nd. ed., 2006 Mennesker og bioteknologi, 1991 (NOU 1991:6) Neegaard, Gunnar, red.: Moderne medisin og etikk, 1985 Sirnes, Thorvald & Per Sandberg, red.: Bioteknologiens etiske, juridiske og sosiale aspekt, 1999 Tranøy, Knut Erik: Medisinsk etikk i vår tid, 4. utg., 2005 Østnor, Lars, red.: Bioetikk og samfunn, 1995 Østnor, Lars, red.: Bioetikk og teologi, 1996 |
6,811 | https://snl.no/Coucy | 2023-01-31 | Coucy | Store norske leksikon,Historie,Historiske hjelpevitenskaper,Slektsforskning og genealogi,Utenlandske slekter | Coucy var en fransk adelsslekt, opprinnelig fra Picardie. I 975 fikk slekten borgen Coucy, rundt 30 kilometer vest for Laon, i len av erkebiskopen av Reims. Lenet kom direkte under kongen rundt 1095, og behersket et strategisk viktig område i Nord-Frankrike. Enguerrand 3 de Coucy lot i årene 1230–1242 oppføre det store borganlegget Coucy-le-Château-Auffrique. | Slekten de Coucy lå stadig i feider både utad og innbyrdes, og en rekke av slektens medlemmer deltok med iver i korstogene. Slekten døde ut med Enguerrand 7 de Coucy (1340–1397). Han var gift med Isabella, datter av kong Edvard 3 av England, som utnevnte ham til earl of Bedford. Han innehadde også tittelen greve av Soissons, og døde som tyrkernes fange i Bursa, etter å ha deltatt i korstog. Les mer i Store norske leksikon adel korstog middelalderen Frankrikes historie – kapetingertiden (987–1328) |
7,188 | https://snl.no/efod | 2023-01-31 | efod | Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Det gamle testamentet | Efod er et forklelignende plagg som beskrives i Den hebraiske bibel/Det gamle testamente som en del av øversteprestens seremonielle drakt. | Materialene til efoden er beskrevet i andre Mosebok kapittel 28, vers 6-14. Den skulle lages i kunstvev av gulltråd, purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn. Til efoden hørte to skulderbånd og et belte som efoden skulle spennes fast med. På skulderbåndene skulle settes to karneolsteiner (eller lapis lazuli) der det var inngravert navnene til de tolv israelittiske stammene, seks navn på hver stein. Slik skulle øverstepresten symbolisere hele folket under gudstjenesten. Steinene skulle settes i et flettverk av gulltråd. Beltet skulle veves på samme måten og med de samme materialer som efoden og i ett med denne.I andre bibeltekster kan ordet efod også betegne andre, og mer uspesifierte gjenstander. I den hebraiske teksten er både kong David (andre Samuelsbok kapittel 6, vers 14) og profeten Samuel (første Samuelsbok kapittel 2, vers 18) iført en efod av lin. Her dreier det seg ikke om den rikt utsmykkede prestelige efod. Noen steder knyttes efoden til spådom, som i første Samuelsbok kapittel 23, vers 9 og kapittel 30, vers 7. Andre steder betegner ordet en gjenstand som tilbes. Et eksempel er Dommernes bok kapittel 8, vers 27 der det fortelles at Gideon satte opp en efod, og at israelittene «drev avgudsdyrkelse med den der». En liknende beretning finnes i Dommernes bok kapittel 18, vers 14, der efoden nevnes sammen med husguder og støpte bilder. Les mer i Store norske leksikon Det gamle testamentet Den hebraiske bibel Bibelen kristendom jødedom Eksterne lenker Bibel.no: Andre Mosebok, kapittel 28, vers 6-14 |
11,940 | https://snl.no/ekspertsystem | 2023-01-31 | ekspertsystem | Store norske leksikon,Teknologi og industri,IT,Datateknologi,Kunstig intelligens | Ekspertsystem er et dataprogram som benytter kunstig intelligens til å løse eller bidra til å løse problemer innenfor et spesialisert fagområde. Målet er å representere menneskelig ekspertise på en måte slik at programmet kan anvende denne ekspertisen. Ekspertsystemer kan blant annet brukes i helsevesenet som hjelpemiddel for å stille diagnoser. | Oppbygning Et ekspertsystem har to hovedkomponenter: en kunnskapsbase og en slutningsmotor. Kunnskapsbasen inneholder ekspertkunnskapen, mens slutningsmotoren bearbeider kunnskapen basert på forelagte problemstillinger. Ekspertkunnskapen lagres ikke som rene fakta, men som regler av typen «hvis betingelse x er oppfylt kan man trekke slutningen y eller gjøre handlingen z.» I et omfattende ekspertsystem kan det være mange tusen slike regler.Ofte kan det knyttes sannsynligheter til slutningen, for å gjenspeile at slutningen følger av betingelsen bare i en viss andel av tilfellene. Et ekspertsystem som skal hjelpe til med å stille en medisinsk diagnose, og der reglene er lagt opp med sannsynligheter, kan konkludere med at symptomene som er observert kan svare til flere alternative tilstander med hver sin grad av sannsynlighet, og angi hvilke faktorer som må observeres for å oppnå større sikkerhet.Ekspertsystemer oppfattes som hjelpemidler. For at de skal gi brukeren økt innsikt i det aktuelle fagområdet, og også for å korrigeres for feil i regelsamlingen, er det viktig at veien fra utgangsobservasjoner og anvendte regler til den endelige konklusjonen, dokumenteres. Medisinsk bruk I helsevesenet brukes ekspertsystemer som støtte for medisinsk diagnostikk og behandling (eller andre beslutninger). Disse programmene mates med store mengder medisinsk informasjon, enten fra faglitteratur eller fra tidligere pasienter. Denne informasjonen systematiseres av programmet, og kan deretter presenteres, for eksempel i form av sannsynligheten for ulike diagnoser basert på gitte symptomer og funn. Systemene kan også knyttes direkte til medisinsk-teknisk utstyr, for eksempel EKG-apparater, der kurvemønsteret analyseres automatisk og der systemet kan foreslå en tolkning.Medisinske ekspertsystemer har foreløpig en beskjeden plass i norsk medisin. En av grunnene er at systemenes «ekspertise» er helt avhengig av kvaliteten på og relevansen av de dataene som er lastet inn. Dessuten vil medisinske beslutninger ofte baseres på klinisk skjønn og generelt inntrykk, som vanskelig kan bygges inn i ekspertsystemer. Likevel knyttes det store forventninger til ekspertsystemer innen medisinen for at behandlingen av pasienter skal bli mer effektiv og skreddersydd. Historikk Det første ekspertsystemet, etter hvert kjent som Dendral, ble utviklet i 1965 av Edward Feigenbaum og Joshua Lederberg ved Stanford University i California for å analysere kjemiske sammensetninger. I 1972 ble et medisinsk ekspertsystem, Mycin, utviklet ved Stanford University, som hjelpemiddel til å stille diagnoser for pasienter med blodinfeksjoner. I 1980 utviklet Digital Equipment Corporation ekspertsystemet XCON for rask konfigurering av datamaskiner, som skal være det første i daglig bruk i kommersiell virksomhet.Siden er ekspertsystemer tatt i bruk som hjelp til diagnose, klassifisering og andre arbeidsoppgaver på en lang rekke forskjellige områder, blant annet innen medisin, ved malmleting og oljeboring, som støttesystem for beslutninger innen regnskap, revisjon, skattespørsmål og investeringsanalyse og til overvåking og kvalitetskontroll. Antall anvendelsesområder og faktiske installasjoner er raskt voksende, og det finnes også egne utviklerverktøy for ekspertsystemer.Det mest kjente moderne ekspertsystemet er Watson, utviklet av IBM. Systemet ble verdenskjent i 2011 da det vant den amerikanske spørrekonkurransen Jeopardy!, og er et kommersielt produkt som brukes i mange forskjellige sammenhenger hvor det er ønskelig med en anbefaling, som for eksempel innen helse. Systemet kjennetegnes av at det er så dyrt at bare offentlige organer og store selskaper kan forsvare prisen. I tillegg er det lukket kildekode, slik at det ikke er mulig for publikum å forstå hvordan systemet fungerer. Dette er i sterk kontrast til trenden med åpen kildekode innen maskinlæringssystemer som har blitt dominerende utover 2000-tallet. Les mer i Store norske leksikon maskinlæring kunstig intelligens |
3,741 | https://snl.no/Erling_Skakke | 2023-01-31 | Erling Skakke | Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Norges historie,Norges historie fra 1050 til 1300 | Erling Skakke var en norsk stormann, jarl og riksstyrer. Han var far til Magnus Erlingsson, som var norsk konge i perioden 1161–1184. | Erling var en av lederskikkelsene i det som i moderne tid gjerne kalles «lendmannspartiet», en gruppe av lendmenn og andre stormenn som sammen med kirken forsøkte å innføre et enekongedømme i Norge. Sønnen Magnus ble konge bare omkring fem år gammel, og mens sønnen var mindreårig, var Erling Norges reelle riksstyrer.Erling Skakke falt i slaget på Kalvskinnet i 1179. Bakgrunn Erling var sønn av lendmannen Orm Sveinsson (Kyrpingaorm) på Stødle (nå Støle i Etne kommune) i Sunnhordland, som på morssiden stammet fra Håkon ladejarl og Arnmødlingene.Erling dro på korsferd til Det hellige land og fikk under en kamp med maurerne i Spania et sår i nakken, så han siden alltid bar hodet skakt, derav tilnavnet. Etter hjemkomsten giftet han seg med Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin og ble lendmann i 1155. Lendmannspartiet På midten av 1100-tallet foregikk det mange innbyrdes kamper mellom ulike norske konger og tilhengerne deres. I kampen mellom Harald Gilles sønner stod Erling, sammen med Gregorius Dagsson og «lendmannspartiet», på kong Inge Krokryggs side. Erling ble leder for restene av dette partiet etter at både Gregorius og Inge i 1161 falt i kamper med Håkon Herdebreid, sønn av Inges bror Sigurd Munn, som en kort tid var enekonge. Erlings parti valgte Erlings og Kristins unge sønn Magnus som kongsemne og fikk ham hyllet som konge i Bergen i 1161. Dette var i strid med den gamle rettsoppfatningen om at bare virkelige kongssønner hadde rett til tronen.Erling dro deretter til Danmark med Magnus, til kong Valdemar den store, som var søskenbarnet til Erlings hustru Kristin. Kildene spriker i omtalen av dette besøket. Det er mulig, men ikke sikkert, at han der gjorde avtale om militær støtte fra danskekongen, og at han også fikk støtte derfra. I alle fall vendte Erling tilbake til Norge, overvant og felte Håkon Herdebreid i sjøslaget ved Sekken i Romsdal sommeren 1162 og tok Trondheim. Der fikk han hyllet sin sønn Magnus som konge på det tradisjonsrike Øyrating, muligens med støtte fra den nyinnsatte erkebiskop Øystein. Magnus Erlingssons kongedømme I de følgende årene søkte Erling å skaffe et bedre rettsgrunnlag for sønnens kongedømme ved å få erkebiskopen til å krone og salve ham. For å oppnå dette måtte han gå inn for en tronfølgelov som brøt sterkt med tidligere tronfølgerett. Denne nye loven stilte krav om at en tronfølger skulle være «skikket» (=rex justus), gav biskopene med erkebiskopen i spissen en viktig rolle ved kongevalg, og gjorde riket til et len av St. Olav, «landets evige konge» i 1163 eller 1164.Med sine krav om enekongedømme og ektefødthet var imidlertid denne første ordentlige norske tronfølgeloven samtidig et ideologisk forsvar for Magnus og et kongedømme som stod svært svakt etter eldre tronfølgerett. På samme tid eller senere styrket Erling også båndene til erkebiskopen og biskopene ved å la Magnus utstede et privilegiebrev for kirken. Underordnet danskekongen Forholdet til Danmark var mer problematisk. Sagaene forteller at det kom til strid fordi Erling ikke etterkom en avtale om å avstå Viken til kong Valdemar som motytelse for hjelpen med å vinne Norge for Magnus. Den danske historieskriveren Saxo Grammaticus forteller en helt annen historie om at Valdemar støttet en ny motstandsflokk mot Erling og Magnus, tilhengerne av en annen sønn av Sigurd Munn, Sigurd Markusfostre, som var blitt nedkjempet av Erlings menn tidlig i 1160-årene.Valdemar foretok i alle fall et tokt til Viken i 1165, øyensynlig uten å oppnå særlig mye. Men i 1170 ble det inngått et forlik som innebar at Erling anerkjente Valdemar som overherre. Ifølge sagatradisjonen tok han Viken i len av danskekongen som hans jarl. Opprørsflokker Det reiste seg fortsatt opprørsflokker mot Erling og Magnus, men uten resultat, inntil Sverre Sigurdsson i spissen for birkebeinerne tok opp kampen mot ham.Erling Skakke falt i kamp mot Sverre i slaget på Kalvskinnet ved Trondheim i 1179. Hans dyktighet som partifører og kriger er ubestridelig, men det kongedømmet han hadde grunnlagt måtte vike for Sverres da sønnen Magnus ble slått og falt i slaget ved Fimreite i Sogn i 1184. Les mer i Store norske leksikon Erling Ormsson Skakke i Norsk biografisk leksikon Stødle-ætten Norge i høymiddelalderen |
7,303 | https://snl.no/Colosseum | 2023-01-31 | Colosseum | Store norske leksikon,Historie,Arkeologi,Klassisk arkeologi,Romersk arkeologi | Colosseum er et amfiteater i Roma, sørøst for Forum Romanum, nær det antikke Romas sentrum. Det het i oldtiden Amphitheatrum Flavium (det flaviske amfiteater) etter keiserfamilien som fikk det bygget. Først fra 700-tallet ble Colosseum det alminnelige navnet, antagelig etter en kolossalstatue av solguden som sto like ved. Det er verdens største amfiteater og rommet cirka 50 000 tilskuere. | Colosseum ble påbegynt av keiser Vespasian etter år 70 evt. og fullført under sønnene Titus og Domitian; en formell innvielse fant sted under Titus i år 80, men den øverste etasjen ble først ferdig under Domitian. Ifølge en nylig identifisert innskrift ble bygget finansiert med krigsbytte fra den jødiske oppstanden som ble slått ned av Vespasian og Titus. Det er til alle tider blitt betraktet som et av verdens mest imponerende arkitektoniske byggverk og er et mesterverk av romersk byggekunst. Beskrivelse Bygningen er oval med en loddrett yttervegg; lengdeaksen måler 188 meter, tverraksen 156 meter, den samlede omkrets 524 meter og høyden er 48,5 meter. Eksteriøret er bygget av travertin i fire etasjer: nederst en buegang med doriske halvsøyler, derover en med joniske, så en med korintiske, og øverst en lukket mur (attika), inndelt av korintiske pilastre.Bak fasaden bæres konstruksjonen av støpte hvelv og hvelvbuer; dette er et av de første eksemplene hvor krysshvelvet brukes i romersk arkitektur. Tilskuerne kom inn gjennom 80 bueåpninger og ble så fordelt ved hjelp av et ytterst sinnrikt trappe- og korridorsystem som ga kontrollert adgang fra hver enkelt bue på gateplanet (de var nummerert) til en bestemt del av like mange sektorer i tribunene. De var inndelt både vertikalt og horisontalt, med fire horisontale seksjoner eller rader (maeniana); til disse kom så den nederste og fornemste del, podium, som lå temmelig høyt over arenaen og var forbeholdt senatorene, embetsmennene og vestalinnene. Keiseren hadde sin egen praktlosje, pulvinar.Lenger opp ble de alminnelige tilskuerne fordelt etter rang og stand, de fattige øverst. Det kunne spennes seil over tilskuerplassene til vern mot sol og regn; de ble båret av master på konsoller øverst på yttermuren, og ble manøvrert av en avdeling marinesoldater. Den ovale arenaen målte 86×54 meter, og under den var det rom og korridorer i to etasjer med dyrebur, lokaler for gladiatorene, lagre for scenerekvisitter og så videre; heiseinnretninger brakte burene opp. Like ved lå Ludus Magnus, en gladiatorkaserne med en liten treningsarena som er delvis utgravd. Bruk Colosseum ble først og fremst brukt til gladiator- og dyrekamper. Innvielseslekene i år 80 varte i 100 dager, og 5000 ville dyr strøk med. De første årene kunne arenaen også settes under vann, slik at rene sjøslag kunne utkjempes der.Dødsdømte forbrytere kunne henrettes ved at de ble kastet for ville dyr som del av lekene; andre steder ble kristne drept slik under forfølgelsene. Dette skjedde kanskje også i Colosseum, men det er ikke sikre belegg for det. Til stor skandale for aristokratiet opptrådte keiser Commodus selv som gladiator og dyrekjemper; på en eneste dag skal han ha drept 100 bjørner. I år 248 feiret keiser Philippus Arabs Romas tusenårsfest med store tilstelninger i Colosseum.I 405 ble gladiatorkampene avskaffet, og i år 523 sluttet man også med dyrekampene. Forfall og bevaring Etter et jordskjelv ble Colosseum restaurert rundt år 455, men gjennom middelalderen forfalt det mer og mer. Man trodde at det hadde vært et soltempel, og i en periode ble det brukt som en av de romerske adelsfamilienes festningsanlegg.I renessansen ble en masse byggestein ført bort og brukt under oppførelsen av nye bygninger som Venezia-, Farnese- og Cancelleria-palassene. Først rundt 1750 stanset pave Benedikt 14 ødeleggelsene og innviet Colosseum til et hellig sted til minne om de kristne martyrer.Paven holder hvert år en stor friluftsmesse ved Colosseum på langfredagsaften. I vår tid har man omtrent kontinuerlig drevet konservering og restaurering av bygningen, og arkeologiske undersøkelser har blitt utført. Fremdeles er Colosseum blant Romas største severdigheter. Les mer i Store norske leksikon Romerriket Roma Litteratur Ada Gabucci (redaktør): The Colosseum, 2001 Keith Hopkins og Mary Beard: The Colosseum, 2005 John Pearson: Arena: The story of the Colosseum, 1973 |
889 | https://snl.no/datio_in_solutum | 2023-01-31 | datio in solutum | Store norske leksikon,Jus,Formuerett,Alminnelig formuerett | Datio in solutum er ytelse i stedet for betaling. Datio in solutum foreligger når en skyldner med fordringshaverens samtykke innfrir sin forpliktelse med en annen ytelse enn opprinnelig avtalt, for eksempel med varer istedenfor penger. | En datio in solutum vil i alminnelighet ha karakter av betaling med «usedvanlige betalingsmidler" slik uttrykket er brukt i lov om fordringshavernes dekningsrett av 8. juni 1984 paragraf 5-5. Derfor vil den kunne omstøtes hvis den er skjedd innen tre måneder før en konkurs eller gjeldsforhandling. Datio in solutum som er foretatt i hensikt å begunstige enkelte fordringshavere til fortrengsel for andre, vil kunne være straffbar etter straffelovens kapittel 27 (forbrytelser i gjeldsforhold). Les mer i Store norske leksikon formuerett |
5,590 | https://snl.no/ammoniumkarbonat | 2023-01-31 | ammoniumkarbonat | Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Kjemi | Ammoniumkarbonat er en kjemisk forbindelse av karbon, hydrogen, oksygen og nitrogen. Forbindelsen er et salt og har kjemisk formel (NH4)2CO3. Ammoniumkarbonat brukes blant annet i hevemiddelet hjortetakksalt. | Fast ammoniumkarbonat, (NH4)2CO3 (s), fremstilles ved direkte reaksjon mellom ammoniakk, NH3 (g), og karbondioksid, CO2 (g).Saltet er ustabilt og dekomponerer langsomt til ammoniumhydrogenkarbonat og ammoniakk i henhold til følgende reaksjonsligning:(NH4)2CO3 (s) → NH4HCO3 (s) + NH3 (g)Saltet reagerer også med oksygengass i luften og gir ammoniumkarbamat: (NH4)2CO3(s) + O2(g) → NH4NH2COO(s) + NH3(g)En blanding av de tre saltene kalles hjortetakksalt, da blandingen tidligere ble fremstilt ved tørrdestillasjon av nitrogenholdige organiske stoffer, blant annet hjortehorn.Ammoniumkarbonat/hjortetaksalt brukes fortsatt til heving av enkelte typer kaker, da det spaltes til gasser ved oppvarming:(NH4)2CO3(s) → 2NH3(g) + CO2(g) + H2O(g)Som tilsetningsstoff (hevemiddel) har ammoniumkarbonat kodenummer E 503. Les mer i Store norske leksikon hjortetakksalt salter |
9,738 | https://snl.no/avsetning_-_regnskap | 2023-01-31 | avsetning
(regnskap) | Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Bedriftsøkonomi | Avsetning betyr i en regnskapsmessig sammenheng å sette av midler til dekning av en fremtidig utgift som i mange tilfeller ikke er nøyaktig beløpsmessig bestemt. | Avsetninger aktualiseres på grunn av forsiktighetsprinsippet i regnskap som tilsier at også urealiserte tap skal kostnadsføres. I påvente av at forholdet avklares foretas det en regnskapsmessig avsetning.Avsetninger kan være av kortsiktig karakter (slik som avsetning til dekning av forventede tap på kundefordringer eller avsetning til beregnet skattegjeld, det vil si dekning av skatt på regnskapsårets inntekt). Andre avsetninger har en mer langsiktig karakter – eksempelvis avsetning til dekning av forventede (urealiserte) tap på prosjekter, en rettssak eller en avsetning tilknyttet en restruktureringsforpliktelse (forbundet med større virksomhetsendringer).Avsetningen belastes vedkommende kostnadskonto i resultatregnskapet og en tilhørende (avsetnings)konto på passivasiden i balanserapporten.Uttrykket avsetning brukes også om overføring av overskuddsmidler til egenkapitalen. Les mer i Store norske leksikon regnskap |
4,138 | https://snl.no/Dera_Ghazi_Khan | 2023-01-31 | Dera Ghazi Khan | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Pakistans geografi | Dera Ghazi Khan er en by i Pakistan, Punjab, 80 kilometer sørvest for Multan. Byen har 399 064 innbyggere (2017). | Næringsliv og transport I området rundt byen dyrkes det hvete, ris, hirse og dadler. I byen er det ris- og kornmøller og tekstilindustri. Byen er tradisjonelt kjent for teppeveving og produksjon av leker av tre. Dera Khazi Khan internasjonale flyplass er 15 kilometer utenfor byen. Utdanning Universitetet Ghazi ble etablert i 2011. Historie Dera Ghazi Khan ble grunnlagt i slutten av det 15. århundre og lå ved Indus. Etter en flomkatastrofe i 2008–2009 ble byen i 2011 flyttet noen kilometer lenger vest. Les mer i Store norske leksikon Pakistans geografi Økonomi og næringsliv i Pakistan |
6,793 | https://snl.no/basketball | 2023-01-31 | basketball | Store norske leksikon,Sport og spill,Ballsport,Basketball | Basketball er et ballspill og lagspill hvor hensikten er å score poeng ved å kaste eller slå ballen i motstanderens kurv. | Sporten oppsto i USA i 1891, og ble i løpet av andre halvdel av 1900-tallet en av verdens mest utbredte idretter. I følge Fédération Internationale de Basketball (FIBA), det internasjonale basketballforbundet, er basketball verdens nest mest populære lagsport (etter fotball). Det er estimert 450 millioner spillere globalt.Sporten finnes i mange forskjellige former, både innendørs og utendørs, og på både profesjonelt nivå og amatørnivå. Det finnes en rekke variasjoner med tanke på regler og baneoppmerking. Reglene som blir beskrevet i denne artikkelen er fra de to mest populære profesjonelle regelsettene – de til FIBA og National Basketball Association (NBA).Basketball har enorm kulturell innflytelse verden over, spesielt i opphavslandet USA. Å spille på basketball på amatørnivå krever lite utstyr, kun en ball og en kurv. Som følge av dette har spill utendørs («streetbasket») vært en møteplass på tvers av sosioøkonomiske forhold, spesielt i storbyene. Sporten og kulturen rundt har siden 1980-tallet vært svært til stede i mote, musikk, film, TV og annen populærkultur. Bane og utstyr Ballen er rund, luftfylt og med overflate av lær, gummi eller syntetisk materiale. Den har en omkrets på 74,9–78 centimeter og vekt på 567–650 gram, og er ofte oransje. Ballen skal ha god sprett og en overflate som gir godt grep.Innendørs har den rektangulære banen tregulv, og er 28 meter lang og 15 meter bred (FIBA) eller 28,6 meter lang og 15,2 meter bred (NBA). Banen er delt i to av en midtlinje. Takhøyden er minimum 7 meter.Kurvene er stålringer med diameter på 45 centimeter, og under henger et åpent, hvitt nett. Kurvene er festet til en vertikal plate (1,8 meter bred og 1,05 meter høy), som stikker 1,2 meter inn over banen midt på hver endelinje. Platene er laget av hvitmalt tre, glass eller et annet gjennomsiktig materiale, og er montert på et stativ som er festet til gulvet minst 2 meter bak endelinjene. De har også et firkantet siktefelt over kurven.På banen er det avmerket endelinjer, sidelinjer, straffekastlinjer, 3-sekundersfelt (populært kalt «the paint» eller «painten») og trepoengslinjer (se figur). Avstanden trepoengslinjen har fra kurven varierer avhengig av hvilket regelsett som følges— avstanden er 6,75 meter og 6,6 meter langs endelinjen i FIBA-regler, mens den i NBA er 7,24 meter og 6,7 meter ved endelinjen. I organisert spill har hvert lag 5 spillere på banen, og 5–8 innbyttere. Spillere byttes inn ved dødball (stopp i spillet), og de kan byttes inn og ut flere ganger i løpet av kampen. På amatørnivå finnes det en rekke variasjoner. Spillet Kampen starter ved at en dommer kaster ballen opp mellom to motspillere (hoppball) i midtsirkelen, og laget som erobrer ballen går i angrep. Etter scoring overtar motstander ballen ved innkast bak endelinjen. I angrep kan ballen ikke spilles tilbake over midtlinjen, og i kamp veksler man derfor mellom å være i angrep og forsvar. Vinneren er laget som har scoret flest poeng ved spillets slutt. Ballen kan skytes eller slås opp i kurven, enten direkte eller først mot platen så den returneres ned i kurven. Den kan også presses ned i kurven ovenfra (dunkes).En scoring fra bak trepoengslinjen gir tre poeng. Ellers gir scoring to poeng. Scoring ved straffekast gir ett poeng. En kamp spilles i fire omganger à 10 minutter (FIBA) eller 12 minutter (NBA) effektiv spilletid, med pauser mellom periodene. Ved uavgjort etter fjerde omgang forlenges kampen med én eller flere perioder à 5 minutter til det ene laget vinner. Til sammen gjennom periodene har begge lag adgang til fem (FIBA) eller seks (NBA) korte spilleavbrudd («time-out») til rådslagning.I angrep har lagene 8 sekunder på å få ballen over i offensiv banehalvdel, og skuddklokke på totalt 24 sekunder til å avfyre et skudd på mål. Spillere kan ikke oppholde seg innenfor 3-sekundersfeltet mer enn tre sekunder, verken i angrep eller forsvar. Disse reglene gir basketballkamper et høyt tempo, og lagene må veksle raskt mellom forsvar og angrep.Tiden stoppes ved dødball, for eksempel ved feil, at ballen går ut, eller når det skytes straffekast. Etter dødballer starter klokken først når en spiller berører ballen. Siden profesjonelle spillere trenger under et sekund på å avfyre et skudd, kan man ved å bruke time-outs score poeng uten å bruke mye effektiv spilletid. Straffekast tas også uten at tiden går, så det er ikke uvanlig at lag feiler motstanderen med vilje for å kunne avansere til angrep uten å bruke effektiv spilletid i forsvar. På slutten av jevne kamper ser man derfor at time-outs og strategiske feil blir brukt hyppig, og kamper avgjøres ofte ikke før i de siste sekundene av spilletiden. I løpet av kampen føres det statistikk på hver enkel spiller i en rekke forskjellige kategorier. Noen av de viktigste kategoriene er: Poeng, antall sankede poeng av en spiller. Assists, antall direkte målgivende pasninger. Det tildeles en assist hvis pasningen leder til poeng uten at medspilleren dribler gjentatte ganger. I FIBA-regler tildeles det også assist hvis pasningen leder til at en spiller blir feilet, men dette er ikke tilfelle i NBA. Returer (eller «rebound»), antall ganger spilleren har sikret ballen etter et skuddforsøk. Dette gjelder i både forsvar (defensiv retur) og angrep (offensiv retur). Blokkeringer, antall ganger en forsvarspiller har forhindret et skuddforsøk ved å berøre ballen. Steals, antall ganger en forsvarsspiller har tatt ballen fra angrepet og gitt sitt lag ballbesittelse. Regler og regelbrudd I basketball er det kompliserte regler for ballbesittelse, skritt og ulovlig kroppskontakt. Derfor blir kamper dømt av flere dommere. På toppnivå er det gjerne tre dommere, hvorav to er langs sidelinjene. Kroppskontakt er i utgangspunktet ikke tillatt, og ved regelbrudd tildeles spilleren en personlig feil («foul»). Forsvarsspilleren blir tildelt personlig feil hvis den bruker ulovlig kroppskontakt for å hindre en motspiller i bevege seg («blokkere»), for eksempel ved å holde, dytte eller løpe på en motspiller, eller å slå motstanderens armer i dribling eller skudd. Angrepsspilleren blir tildelt personlig feil hvis den bruker armer, skuldre eller albue for å skyve vekk forsvarsspilleren, eller løper på en motspiller som har etablert lovlig forsvarsposisjon («brøyt» eller «charge»). Spilleren som setter en sperre kan ikke bevege seg i sperreposisjonen («moving screen») eller bruke armer eller skuldre for å hindre motspilleren.Etter feil går ballen til motstanderen ved innkast eller straffekast. Det skal skytes straffekast dersom spilleren som ble feilet var i ferd med et skudd på mål, eller hvis laget som feilet har begått et visst antall feil i samme periode (fire i FIBA og fem i NBA). Straffekastene tas fra straffekastlinjen av spilleren som ble feilet. Spilleren skyter tre skudd ved trepoenger som ikke ble mål, to ved topoenger som ikke ble mål og ett skudd pluss de opprinnelige poengene hvis skuddforsøket gikk i kurven («and-one»).Etter fem (FIBA) eller seks (NBA) personlige feil blir en spiller utelukket fra resten av kampen, men kan erstattes.Er regelbruddet etter dommernes mening utført med forsett eller setter andre i fare, dømmes det usportslig feil. Det tildeles også to straffekast hvis spilleren det feiles mot ikke er i ferd med å skyte. Grove usportslige feil kan lede til utvisning. Ved dobbeltfeil, altså at en spiller fra hvert lag blir tildelt en personlig feil, setter man ballen i spill igjen ved en hoppball. Spillere, innbyttere og lagfunksjonærer kan også tildeles tekniske feil for regelbrudd som ikke angår kroppskontakt, for eksempel ved å opptre usportslig overfor dommere eller andre funksjonærer, forsinke spillet eller henge etter hendene i kurven. Dette straffes med ett straffekast til motstanderne. For å forflytte seg på banen, må spilleren sprette («drible») ballen i bakken med én hånd. Når ballen plukkes opp etter dribling, enten ved å berøre ballen med to hender eller la ballen hvile ved plassere hånden helt under ballen, kan man ikke gjenoppta driblingen. Spilleren kan kun ta to skritt etter at ballen plukkes opp, og brudd på denne regelen kalles skrittfeil («travel» på engelsk). Skrittfeil telles ikke som personlig feil, og fører til at motstanderen tildeles ballen — ingen straffekast.Med ballen i hendene har spilleren mulighet til å «pivotere» — å forflytte ett bein mens det andre er plantet i bakken. Når én fot løftes, blir den andre etablert som pivoteringsfoten, og man har mulighet til å snurre på pivoteringsfoten og flytte det andre benet fritt. Hvis denne skyves langs bakken eller løftes uten å drible, blir det skrittfeil. Pivotering er hyppig brukt for å lure forsvarspilleren.Skrittreglene er blant de mer kompliserte på toppnivå, fordi det er uenighet om når ballen regnes som plukket opp. Ligaer har i nyere tid begynt å tillate ett skritt for å samle ballen før de to tillatte stegene tas. Mange moderne spillere utnytter dette for å gjøre omdiskuterte manøvrer som «stepback» eller «eurostep». Dersom spillere påvirker et skuddforsøk som enten er på vei ned eller allerede har berørt platen, kalles det ulovlig ballberøring eller «goaltending». Spillere kan heller ikke påvirke kurven hvis ballen har mulighet til å gå i gjennom. Hvis dette forårsakes av en forsvarsspiller, belønnes angrepet med det antall poeng skuddet ville gitt, uavhengig av om skuddet hadde gått gjennom kurven. Hvis dette forårsakes av angrepsspiller, annulleres en eventuell scoring. Taktikk Lagets fem spillere er gjerne fordelt på fem posisjoner med ulike roller, nummerert fra 1 til 5. Posisjoner 1–2 kalles gjerne «guards» eller «backcourt», mens 3–5 kalles «forwards» eller «frontcourt». Tradisjonelt er rollefordelingen slik: Point guard er som regel den primære ballføreren i angrep og har tradisjonelt hovedansvar for å lede lagets angrepsspill (playmaking). Point guards er gjerne spesialisert på dribling, pasningsspill og skudd for å kunne lage angrepsmuligheter for seg selv og andre. Eksempler på kjente point guards er Stephen Curry og Steve Nash. Shooting guard (eller scoring guard) er ofte sekundær ballfører som skal sanke poeng gjennom kutt og skudd. De skal gjerne være gode på skudd, kutt til kurven og lage angrepsmuligheter for seg selv med og uten ball. Eksempler på kjente shooting guards er Michael Jordan og Kobe Bryant. Small forward (eller wing) er en allsidig posisjon for litt større og gjerne sterke spillere, og kan både fungere som en stor guard eller en liten forward. De er spesielt viktige i forsvar, siden deres størrelse og styrke gjør at de kan forsvare flere forskjellige posisjoner. I angrep kan rollen ligne shooting guard. Mange av historiens største stjerner er small forwards på grunn av deres allsidighet i angrep. Eksempler på kjente small forwards er LeBron James, Larry Bird og Kevin Durant. Power forward er vanligvis en stor og sterk spiller som spiller nærme kurven for å ta defensive og offensive returer, beskytte kurven i forsvar og bruke sin fysiske styrke til å sanke poeng nær kurven i angrep. I moderne spill har det blitt vanlig for power forwards å være trepoengsspesialister (ofte kalt stretch four), for å skape mer rom på banen. Eksempler på kjente power forwards er Tim Duncan, Dirk Nowitzki og Charles Barkley. Center er som regel den høyeste og største spilleren på laget, og spiller ofte nærme kurven. Centeren er forsvarets anker og har hovedansvar for å beskytte kurven og blokkere angrep, samt ta returer. I angrep scorer de poeng med fysisk styrke og fotarbeid nære kurven, og hjelper sine medspillere ved å sperre løpsbanene til forsvaret. Eksempler på kjente centere er Shaquille O’Neal og Hakeem Olajuwon. Disse posisjonene er fleksible, og spillere kan gjerne spille flere posisjoner, avhengig av hvem de spiller mot og med. På toppnivå har disse posisjonene blitt stadig mer flytende, og man kan tidvis se innslag av helt posisjonsløst spill. I senere har det også blitt populært med såkalt «small-ball», hvor lag spiller uten tradisjonelle centere og forwards og sprer seg rundt trepoengslinjen for å skape rom for angrep mot kurven. Et angrep er som oftest enten et strukturert angrep på halv bane, eller kontringsspill etter defensiv retur, dødball eller at ballen blir stjålet av forsvaret. På grunn av den begrensede plassen på halv bane, er et basketballangrep ofte sammensatt av mange handlinger samtidig, en rekke pasninger og bevegelse uten ball, for at spillere skal få rom til skudd eller løp mot kurven («kutt»). Lag har gjerne et stort repertoar av angrepsstrukturer for å kunne variere og utnytte svakheter i forsvaret.En av de mest sentrale angrepsmanøvrene er «sperrer» (også kalt «screen» eller «pick»), hvor angrepsspillere uten ball blokkerer løpsbanen til forsvarsspillere slik at en angrepsspiller blir åpen for skudd eller løp mot kurven. Den mest grunnleggende sperrestrategien er «sperr og rull» («pick and roll»), hvor ballføreren navigerer rundt en sperre for å sette sin forsvarspiller ut av spill. Spilleren som satte sperren løper deretter mot kurven («ruller»). Dette kan føre til tre mulige scenario; enten at ballføreren er åpen og prøver å score, at spilleren som satte sperren er åpen og kan score, eller at forsvarsspillere har måttet rotere ansvarsoppgaver (ofte kalt «switch») og en angrepsspiller har fått en gunstig fordel, for eksempel at en tregere center skal forsvare en rask og listig point guard. Et angrep består gjerne av flere sperrer samtidig og/eller etter hverandre. Det er også vanlig å sette sperrer for å frigjøre angrepsspillere uten ball.På profesjonelt nivå, spesielt i NBA, er det svært vanlig å isolere sin stjernespiller til å spille én-mot-én mot sin forsvarsspiller, spesielt dersom angrepsspilleren har en fordel (for eksempel i størrelse eller hurtighet) over sin forsvarer. Ofte ser man centere eller power forwards rygge ned sin motstander nær kurven («post-up»), eller guards lure forsvaret fra rundt trepoengslinjen for skudd eller angrep mot kurven. De mest effektive én-mot-én-spillerne krever ofte to forsvarere, og med godt pasningsspill kan angrepslaget finne en åpen spiller. Dette er én av grunnene til at man på toppnivå er svært fokusert på offensive stjernespillere, og man for eksempel ser få NBA-mestere uten en slik spiller. Det finnes to hovedtaktikker for å spille forsvar på lagnivå: «én-til-én-forsvar» og «soneforsvar».I én-til-én-forsvar har hver forsvarsspiller ansvar for sin angrepsspiller, som oftest med tilsvarende posisjon på banen (centere forsvarer centere, for eksempel). Dersom en forsvarsspiller blir forbigått, oftest på grunn av en sperre, kan forsvaret rotere («switch») og bytte forsvarsoppgaver. Én-til-én-forsvar er gjerne effektivt for å hindre åpne skudd og ta defensive returer, men er svakere på å forsvare sperrer, løp mot kurven og gode isolasjonsspillere.I soneforsvaret fordeles forsvarsspillere etter områder på banen, og forsvarsspillere har ansvar for å beskytte områder heller enn enkeltspillere. Det mest vanlige soneforsvaret er 2–3-sonen, der man har to spillere langs trepoengslinjen og tre spillere rundt kurven. Soneforsvaret er enkelt å forstå og effektivt i å hindre skudd nærme kurven («layups»), men har sin svakhet i å gi rom for åpne skudd og offensive returer.På toppnivå er én-til-én-forsvaret mest brukt, mens soneforsvaret er populært på lavere nivåer som college- og amatørnivå. På høyt nivå er gjerne spillernes skyteferdigheter så gode at et rent soneforsvar gir for mange åpne skudd og dermed blir ineffektivt. Soneforsvaret var ulovlig i NBA frem til 2001, men i dag ser man variasjoner av soneforsvar bli brukt stadig mer av NBA-lag, som oftest i kortere strekk. Et godt eksempel er Toronto Raptors, som i NBA-finalene i 2019 mot Golden State Warriors brukte «box-and-one»-forsvar; én forsvarspiller til å dekke Stephen Curry og hans trepoengsskudd; resten i sone for forsvare kurven. Siden midten av 2000-tallet har spillet i NBA utviklet seg kraftig mot det mange kaller trepoengsrevolusjonen og «small-ball». Inspirert av amerikansk baseballs «Moneyball»-filosofi, har statistikk og matematisk analyse («advanced metrics») fått større plass og brukes for å avgjøre taktikk i dagens NBA. Advanced metrics bruker blant annet data om treffprosent for å finne skuddtypene som gir høyest gjennomsnittlig antall poeng per angrep. Analysen favoriserer åpne trepoengere, layups og straffekast, til fordel for post-ups og skudd fra rett innenfor trepoengslinjen («mid-range»-skudd) som preget basketball fra 1980-tallet frem til midten av 2000-tallet. De siste tjue årene har NBA som følge sett en dramatisk økning i trepoengsforsøk og gjennomsnittlig poengskår i kampene.Analysen ført til stor popularitet for spillestilen «small-ball», hvor man dropper tradisjonelt større spillere til fordel for mindre, raskere spillere med gode skyteevner. Ved å fjerne forwards og centere som tok opp plass nær kurven og heller spre spillere utover trepoengslinjen, lages det mer plass («spacing») for kutt, skudd og pasninger, og det er vanskeligere for forsvarsspilleren å dekke flere spillere samtidig. Med small-ball går spillet gjerne fortere og er mer preget av kontringer, og det skytes langt flere trepoengere enn tidligere. I forsvar kan mindre spillere som small forwards forsvare flere posisjoner, og lagene kan lettere rotere forsvarsoppgaver uten å lage store fordeler for motstanderen.Opphavet til trepoengsrevolusjonen regnes å være NBA-laget Phoenix Suns i 2004-2005, som fikk tilnavnet «The Seven Seconds or Less Suns», fordi deres angrep som regel varte under 7 sekunder. Ledet av point guard Steve Nash og trener Mike D’Antoni sjokkerte de ligaen med raskt og kontringspreget angrepsspill, høy andel trepoengere og small-ball i en tid hvor de fleste lag spilte tregt og metodisk i angrep. Laget vant aldri en NBA-tittel, men krediteres gjerne for å ha modernisert angrepsspill i basketball. Ti år senere begynte laget Golden State Warriors å dominere ligaen med en spillestil basert på D’Antonis Phoenix Suns, men implementert med to av tidenes beste trepoengsskyttere, Stephen Curry og Klay Thompson, og Draymond Green som underdimensjonert center med godt trepoengsskudd og strålende forsvarsevner. Streetbasket Utendørs amatørbasket, vanligvis kalt «streetbasket» eller «blacktop» (etter asfaltens svartfarge), er utbredt verden over og en viktig grunn for sportens utvikling og popularitet. Streetbasket krever kun en ball og en kurv, og kan spilles med alt fra to spillere til fullt lag med innbyttere. Det finnes en rekke variasjoner og forskjellige spill, men den mest utbredte varianten er «pick-up», lavterskelkamper der man velger lag ut i fra tilgjengelige spillere i parken, ofte med fremmede. Pick-up kan spilles på full bane med tilnærmet vanlige basketregler, men dersom det er mindre enn 4 spillere på hvert lag, spilles det vanligvis på én kurv og halv bane. Ved spill på halv bane, veksler lagene på å være i angrep, og forsvarslaget kan overta ballen og gå i angrep hvis de tar returen og fører ballen bak trepoengslinjen, ved feil eller at ballen går ut. Det er ingen dommer og spillet er gjerne mer løssluppent når det gjelder kroppskontakt og feil.De lave tekniske kravene kan være en av grunnene til sportens popularitet og kulturelle innflytelse, siden sporten kan spilles uten særlig økonomisk investering eller organisering, og spillere har anledning til å spille og trene noenlunde realistisk uten å være tilknyttet et lag. I byene, spesielt i USA, er streetbasket møteplasser på tvers av sosioøkonomiske forhold, og et gratis lavterskeltilbud der det ofte spilles basket på svært høyt nivå. Historikk Basketball ble utviklet i Massachusetts, USA i 1891 av den kanadiske ungdomslederen James W. Naismith, for å aktivisere ungdommene han underviste på YMCA. Det opprinnelige spillet ble spilt med en fotball og ferskenkurver med lukket bunn, slik at en funksjonær måtte klatre opp og hente ballen etter hver scoring. Naismith utarbeidet tretten grunnleggende regler for å hindre grovt spill, blant annet regler om skritt, kroppskontakt og feil, og disse er fortsatt i bruk. I begynnelsen hadde hvert lag ni spillere på banen om gangen, men dette ble etter hvert redusert til fem slik det er i dag.De første profesjonelle kampene ble spilt i USA rundt 1898. Sporten ble tidlig populær på collegenivå, og første collegekamp ble spilt allerede i 1895. Det første collegesluttspillet ble arrangert i 1922, med lag fra seks amerikanske college. Fra USA spredte spillet seg til Europa ved at amerikanske soldater spilte det under første verdenskrig, deretter til resten av verden i forbindelse med andre verdenskrig.I 1937 ble den amerikanske proffligaen National Basketball League (NBL) stiftet, etterfulgt i 1946 av Basketball Association of America (BAA). Disse ble slått sammen i 1949 for å danne National Basketball Association (NBA).På profesjonelt nivå slet sporten lenge med publikumstall og ujevnt nivå blant lagene, delvis grunnet dårlig økonomi og ustrukturerte arbeidsforhold for spillerne. På 1980-tallet sammenfalt en rekke faktorer og nyvinninger, og førte til en eksplosiv vekst i idrettens popularitet. NBA sikret seg TV-avtaler gjennom kabel-TV-ens fremvekst i USA. Basketball viste seg som perfekt for TV-formatet — raskt og underholdende spill, jevne kamper og plass til reklamepauser.På grunn av fremveksten av en rekke stjernespillere som Michael Jordan, Larry Bird, «Magic» Johnson og Julius Erving, innså ligaen og kommersielle sponsorer verdien i å markedsføre enkeltspillere for å styrke seertall og selge kommersielle varer som sko, klær og mat. Disse spillerne, samt lag som Chicago Bulls, Boston Celtics og Los Angeles Lakers ble kjent verden over, og basketball ble etablert som det globale fenomenet det er i dag. Likestilling og kamp mot diskriminering I sportens tidlige fase, på starten av 1900-tallet, reflekterte spillet tidens segregerte amerikanske samfunn. Spillere med mørk hud kunne ikke spille på profesjonelle hvite lag eller på collegenivå. Sporten så fortsatt vekst i afrikansk-amerikanske miljøer gjennom streetbasket og egne ligaer, hvor det ble spilt i en helt annen spillestil som mer ligner dagens sport. Det første profesjonelle afrikansk-amerikanske laget, Spartan Braves (senere Harlem Renaissance) ble stiftet i 1923, og senere tilkom det berømte Harlem Globetrotters. Begge lag bidro til å bryte barrieren ved å konkurrere mot hvite lag på høyeste nivå. Utenfor banen var de tilknyttet politiske miljøer som kjempet for likestilling. I 1947 ble den første afrikansk-amerikanske spilleren med på et collegelag. De påfølgende årene ble det rekruttert afrikansk-amerikanske stjernespillere som Wilt Chamberlain, Bill Russell og Oscar Robertson til å spille på collegelag. Disse ble senere stjerner i NBA, og flere av dem brukte sin nasjonale stjernestatus for å kjempe mot rasisme.Fra midten av 1980-tallet til i dag har flere av sportens største stjerner brukt sin stjernestatus på banen til å løfte frem afrikansk-amerikansk kultur i samfunnet. Gjennom sin enorme popularitet, mediedekning og store sponsoravtaler er spillere som «Magic» Johnson, Michael Jordan og Allen Iverson mer enn sportsstjerner; de er superkjendiser og ikoner som bidro til å popularisere afrikansk-amerikansk mote, musikk og kultur på tvers av samfunnsgrupperinger og hudfarge ved å bringe den inn i basketsporten og frem i rampelyset. Dagens NBA, kvinneligaen WNBA og deres stjerner er svært aktive politisk, spesielt sammenlignet med de andre amerikanske sportsligaene NFL og MLB, gjennom filantropi og kampanjer på og utenfor banen.Basketball har siden oppfinnelsen på 1890-tallet vært svært mannsdominert. Kvinnesiden har måttet kjempe og kjemper fortsatt for likestilling. Selv om kvinner har spilt basket siden sportens oppfinnelse, gjorde kvinnesyn at reglene var svært annerledes i lang tid. For eksempel ble kontinuerlig dribling, et helt fundamentalt element i basket, offisielt tillatt for kvinner først i 1966, mens herrespillet var så å si ferdig utviklet til den moderne varianten. Først i 1971 spilte kvinnesiden på full bane med moderne regler. Basket for kvinner ble ikke OL-gren før i 1976 – 40 år etter herrene. Women’s National Basketball Association (WNBA), dagens toppnivå i kvinnebasket, ble stiftet i 1997. Til tross for WNBAs dramatiske vekst i popularitet de senere årene, kjempes det fortsatt for likelønn og lik anerkjennelse for kvinnesiden. I 2019 tjente WNBA-spillere rundt 70 000 dollar i gjennomsnitt, i motsetning til NBA-spilleres gjennomsnitt på 6,1 millioner dollar. Organisering og konkurranser Det internasjonale basketballforbundet, FIBA eller Fédération Internationale de Basketball (Amateur), ble stiftet i 1932. Forbundet har 212 medlemsnasjoner (2021) som følger FIBAs bestemmelser og spilleregler, og organiserer verdensmesterskapet og basketball i OL.Det finnes en rekke nasjonale ligaer over hele verden, blant annet svært profilerte ligaer i Spania og Kina. Nedenfor er noen av de fremste konkurransene i verden. NBA: Nordamerikansk profesjonell liga for menn med 30 lag fra USA og Canada. Regnes som basketballens toppnivå, og en NBA-tittel er blant de høyeste utmerkelsene man kan vinne. Følger egne spilleregler. WNBA: Nordamerikansk profesjonell liga for kvinner med 12 lag. Følger egne spilleregler. NCAA: National Collegiate Athletic Association, amerikansk liga på collegenivå. Spillere må være ubetalte collegestudenter, men nivået er likevel høyt. Ligaen er svært populær, spesielt i sluttspillet March Madness. Følger egne spilleregler. EuroLeague: Mesterligaen for europeiske klubber, tilsvarende Champions League i fotball. Ansett som Europas gjeveste klubbkonkurranse, og består av toppklubbene fra de europeiske nasjonale ligaene. Bruker FIBAs regler. Verdensmesterskap: Også kjent som FIBA Basketball World Cup, cup med FIBAs medlemsnasjoner arrangert siden 1950 (1953 for kvinner). Arrangeres hvert fjerde år. Bruker FIBAs spilleregler. Europamesterskap: Også kjent som FIBA EuroBasket, cup med europeiske FIBA-nasjoner arrangert siden 1935 (1938 for kvinner). Arrangeres annethvert år. Bruker FIBAs spilleregler. Basketball i OL: Organiseres av FIBA i hvert sommer-OL fra 1936 (for kvinner fra 1976), og ifølge forbundet den mest sette lagidretten i OL. Fra 1992 kunne også profesjonelle (NBA-)spillere delta, og basketgrenen har siden vært stjernespekket. Bruker FIBAs spilleregler. Basketball har eksistert i organisert form i Norge siden 1963, da Bærum Basketballklubb meldte seg inn i Norges idrettsforbund. Norges Basketballforbund ble opprettet i 1968, og har arrangert NM siden samme år. Fra 1974 har det blitt kåret seriemestere for begge kjønn. Siden 2021 heter denne serien Firi-ligaen. Den kårer seriemestere for både kvinner og menn årlig. Les mer i Store norske leksikon NBA ballspill idrett i USA Eksterne lenker Det internasjonale basketballforbundets nettsider Norges basketballforbunds hjemmeside National Basketball Associations hjemmeside |
3,506 | https://snl.no/Danebu | 2023-01-31 | Danebu | Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Reiseliv,Bedrifter og organisasjoner i norsk reiseliv | Danebu er en fjellstue og feriesenter i Nord-Aurdal kommune, i Innlandet fylke, 5 km øst for Aurdal i Valdres; 985 meter over havet. | Danebu ble reist etter initiativ av P. Chr. Andersen for midler samlet inn blant norsk ungdom, og skjenket dansk ungdom ved Dansk Idrætsforbund som takk for Danmarks hjelp til Norge under andre verdenskrig. Danebu ble innviet 1950 og overtatt av Dansk Folke-Ferie 1976. Anlegget ble utvidet med utleiehytter 1985–88. Siden 2011 eies Danebu av Valdres Mountain Lodge Danebu Kongsgaard AS. Eksterne lenker Danebu Kongsgaard |
1,720 | https://snl.no/botanisk_hage | 2023-01-31 | botanisk hage | Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Botanikk,Begreper i botanikken | En botanisk hage er en hage som er anlagt for å gi tilgang på planter til forskning og undervisning. De fleste botaniske hager ligger i tilknytning til et universitet eller annet større lærested. | En botanisk hage er en levende plantesamling, der plantene kan komme fra en rekke ulike steder i verden. Ofte er plantene plassert i et system, og det er vanlig å ta utgangspunkt i slektskap mellom plantene. Dermed gjenspeiler plasseringen i hagen moderne biologisk systematikk.I tillegg kan det være områder i hagen som er viet til et geografisk område, for eksempel en fjellhage med planter fra ulike fjellstrøk. Det kan også være egne plantesamlinger med nyttevekster eller medisinplanter.Andre eksempler på temasamlinger en dufthage for blinde og svaksynte, planter som ble brukt i vikingtiden, eller planter for bier og humler. En plantesamling med bare busker og trær kalles arboret.Flesteparten av de botaniske hagene inneholder også drivhus, med planter som trives i andre klima. Slike drivhus kan for eksempel inneholde planter fra tropiske strøk.Botaniske hager kan også inneholde damanlegg, både ute og inne, med vannplanter. For eksempel inneholder Kew Gardens i London en rekke arter nøkkeroser i slike dammer. Historikk De eldste botaniske hagene er de italienske, som ble anlagt utelukkende til hjelp ved universitetsundervisningen. Allerede på begynnelsen av 1300-tallet ble den botaniske hagen i Salerno anlagt.Den eldste hage utenfor Italia er den i Leiden i Nederland fra 1577, så fulgte Montpellier i Frankrike og Heidelberg i Tyskland, begge med botanisk hage fra 1593. I Norden er Københavns botaniske hage eldst, anlagt på første halvdel av 1600-tallet. Norske botaniske hager I Norge har vi fem offisielle botaniske hager. Den eldste er ved Universitetet i Oslo og ligger på Tøyen. Den ble stukket ut alt i 1814, men anlagt 1815–1818 av den tysk-danske gartneren Johan Siebke etter en plan utarbeidet i København.I Bergen ble en mindre botanisk hage anlagt ved Bergens museum i 1899 og utvidet etter 1926, den er nå en universitetshage. Den botaniske hagen i Bergen ble flyttet til Milde i 1996, og drives nå som Arboretet og Botanisk hage i nært samarbeid med Stiftelsen Det norske arboret.I Trondheim ble en botanisk hage ved universitetet (nå NTNU) anlagt på Ringve i 1973. Kristiansand fikk sin botaniske hage i 1969, mens den nyeste ligger i Tromsø, anlagt 1994. Berømte botaniske hager De største og mest mønstergyldige botaniske hager i Europa er for tiden Kew Gardens i Kew, nær London, i Edinburgh, Dublin og München. Av tropiske botaniske hager er anleggene i Peradenyia på Sri Lanka og i Bogor på Java særlig berømte.I nyere tid har forstbotaniske hager, arboretum, fått stadig større betydning. Dette er hager med trær og busker. Mønsteranlegg finnes i USA, Danmark og Sverige. Botaniske hager i Norge, samt et utvalg arboreter og temahager Grunnlagt Areal (ha) Spesialitet Botanisk hage i Bergen1 1899 1,6 Rhododendron, Primula Arboretet og Botanisk hage på Milde (Bergen) 1971 51 Arboret med trær og busker fra hele verden. Botanisk hage med fjellhage Botanisk hage i Oslo 1814 14 Systematisk avdeling, arboret, nytteveksthage, fjellhage, utstillingsveksthus Agder naturmuseum og botaniske hage (Kristiansand) 1969 5,4 Kaktus og andre sukkulenter, middelhavsplanter, bartrær Stavanger botaniske hage 1977 12,8 Urtehage med medisinplanter, krydderplanter, fjellhage, Sempervivum, Primula, Lewisia Ringve botaniske hage (Trondheim) 1973 14 Trær og busker fra nordlig tempererte sone, fjellplanter Botanisk hage i Tromsø 1994 1,8 Trær fra den nordligst tempererte sone Kongsvoll fjellhage 1924 0,8 Fjellplanter fra Dovre-området Urtehagen på Domkirkeodden (Hamar) 1975 0,1 Gamle klosterplanter, medisin-, krydder- og fargeplanter Den gamle urtegaard på Borgarsyssel museum (Sarpsborg) 1930 120 m2 Kopi av klosterhage Parken, UMB (Ås) 1860 60 Nordskogarboret, pryd- og frukttrær, rosarium Norsk Skogmuseum (Elverum) 1964 1 Økonomisk viktige tresorter for norsk skogbruk Rogaland arboret (Espeland) 1972 60 Trær og busker fra den nordlige halvkule Svinviks arboret (Kvanne i Surnadal) 1943 8 Rhododendron, bartrær 1 Flyttet til Milde i 1982 Et utvalg botaniske hager i utlandet Grunnlagt Areal (ha) Sverige Göteborgs botaniska trädgård 1923 175 Lunds botaniska trädgård 1865 8 Bergianska trädgården (Stockholm) 1791 16 Botaniska trädgården vid Uppsala universitet 1655 14 Danmark Botanisk hage ved Universitetet i København 1872 10 Botanisk hage i Århus 1873 21,5 Finland Botanisk hage ved Universitetet i Helsinki (Kaisaniemi) 1678 11 Botanisk hage ved Universitetet i Turku 1924 21 Botanisk hage ved Universitetet i Oulu 1983 16 Island Lystigardur Akureyrar (Akureyri) 1957 3,2 Hortus Botanicus Reykjavicensis (Reykjavik) 1961 2,5 Storbritannia Cambridge University Botanic Garden 1846 16 Royal Botanic Garden, Edinburgh 1670 28 Glasgow Botanic Gardens 1817 11 Royal Botanic Gardens, Kew (London) 1759 300 Chelsea Physic Garden (London) 1673 1,4 The Royal Horticultural Society's Garden, Wisley 1903 97 Irland National Botanic Gardens, Glasnevin (Dublin) 1795 20 Nederland Hortus Botanicus Amsterdam 1638 1,2 Botanisk hage ved Universitetet i Leiden 1590 2,6 Botanisk hage ved Universitetet i Utrecht 1639 27 Belgia National Botanic Garden of Belgium (Meise, nær Brüssel) 1826 93 Botanisk hage ved Universitetet i Liege 1819 32 Tyskland Botanischer Garten und Botanisches Museum, Berlin 1679 50 Botanisk hage ved Universitetet i Hamburg 1821 24 Botanisk hage ved Universitetet i Heidelberg 1593 3 Botanischer Garten München-Nymphenburg 1812 22 Botanischer Garten der Technische Universität (Dresden) 1820 3,3 Botanischer Garten der Martin-Luther-Universität (Halle) 1698 4,5 Botanisk hage ved Universitetet i Leipzig 1543 3,1 Frankrike Jardins des Plantes de l'Université (Montpellier) 1593 5 Jardin des Plantes, Paris 1635 28 Sveits Botanisk hage ved Universitetet i Basel 1589 1,2 Les Conservatoire et Jardin Botaniques (Genève) 1817 28 Botanisk hage ved Universitetet i Zürich 1836 1,8 Østerrike Botanisk hage ved Universitetet i Wien 1754 8 Italia Botanisk hage ved Universitetet i Firenze, “Giardino dei Semplici” 1545 Giardini Botanici dell'Isola Madre (Milano) 1600 5 Botanisk hage ved Universitetet i Padova 1545 2,2 Botanisk hage ved Universitetet i Pavia 1773 3,5 Botanisk hage ved Universitetet i Pisa 1543 3 Botanisk hage ved Universitetet i Roma, “Tor Vergata” 1883 100 Botanisk hage ved Universitetet i Torino 1728 3 Spania Royal Botanic Garden (Real Jardín Botánico), Madrid 1755 8 Jardín de Aclimatación de la Orotava (Puerto de la Cruz, Tenerife) 1788 6 Viera y Clavijo (Tafira, Gran Canaria) 1952 28 Russland Arboretum of Komarov Botanical Institute in St. Petersburg 1714 19 Botanisk hage i Moskva 1946 370 India Indian Botanic Garden, Howrah (Calcutta) 1787 109 Sri Lanka Royal Botanic Gardens, Peradeniya 1821 59 Malaysia Penang Botanic Gardens 1884 29 Indonesia Bogor Botanic Gardens 1817 87 Kina Beijing Botanical Garden 1955 528 Japan The Kyoto Botanical Garden 1924 2,5 Shinjuku Gyoen National Garden (Tokyo) 1872 59 Madagaskar Parc Botanique et Zoologique de Tsimbazaza (Tananarive) 1925 Sør-Afrika Durban Botanic Garden 1848 20 Kirstenbosch National Botanical Garden (Claremont) 1913 528 Canada Montreal Botanical Garden 1931 75 Ottawa Botanical Garden 1887 40 USA Honolulu Botanical Gardens (Hawaii)* 1850 260 Fairchild Tropical Botanic Garden (Miami, Florida) 1938 83 New York Botanical Garden 1891 100 Missouri Botanical Garden (St.Louis) 1859 32 Brasil Instituto Plantarum (São Paulo) 1938 240 Jardim Botânico do Rio de Janeiro 1808 Uruguay Jardín Botánico, Montevideo 1902 13 Australia Botanic Garden of Adelaide 1855 20 Kings Park and Botanic Gardens, Perth 1872 400 Royal Botanic Gardens, Sydney 1816 30 Australian National Botanic Gardens, Canberra 1949 90 New Zealand The Christchurch Botanic Gardens 1863 30 Welllington Botanical Garden 1886 25 * består av fem botaniske hager på øya Oahu. Årstallet gjelder den eldste, Foster Botanical Garden. De fem dekker til sammen et område på 260 ha. Les mer i Store norske leksikon arboret Eksterne lenker Oslo: Botanisk hage Bergen: Arboretet og Botanisk hage på Milde Trondheim: Ringve botaniske hage Kristiansand: Agder naturmuseum og botaniske hage Tromsø: Botanisk hage i Tromsø Royal Botanic Gardens, Kew, Storbritannia (eng.) Royal Botanic Garden Edinburgh (eng.) Botanisk hage i München (ty.) Botanic Gardens Conservation International (BGCI), portal for informasjon om verdens botaniske hager (eng.) |
1,696 | https://snl.no/tverrsnittsstudie | 2023-01-31 | tverrsnittsstudie | Store norske leksikon,Samfunn,Samfunnsfag,Forskningsmetode | Tverrsnittsstudie er en studie av fenomener, mønstre eller sammenhenger på ett bestemt tidspunkt. Dette kalles også synkron forskning, i motsetning til diakron forskning, som innebærer studier av fenomener, mønstre eller sammenhenger på flere tidspunkter. Tverrsnittsstudier kan gi grunnlag for omfattende analyser av de forholdene som finnes på undersøkelsestidspunktet, men viser ikke hvordan disse forholdene opprettholdes, utvikles eller endres over tid. | Tverrsnittsstudier er ofte basert på kvantitative data, med regresjonsanalyse som en vanlig metode for å analysere sammenhenger mellom ulike variabler.I epidemiologisk forskning kan formålet med tverrsnittsstudier være å fastslå hvor utbredt en sykdom er i en befolkning, eller å studere sammenhenger mellom mistenkte årsaksfaktorer og forekomsten av sykdom. Dermed kan antakelser om mulige årsaker til sykdommen styrkes eller svekkes. Les mer i Store norske leksikon forskning vitenskap |
8,511 | https://snl.no/Berit_%C3%85s | 2023-01-31 | Berit Ås | Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Norsk politikk og offentlig forvaltning,Partier og politikere,Norske politikere,Tidligere politikere | Berit Ås er en norsk sosialpsykolog, professor og politiker. Hun har representert både Arbeiderpartiet, Demokratiske Sosialister (AIK) og Sosialistisk Venstreparti (SV). I 1973 ble hun den første kvinnen til å lede et politisk parti i Norge, som leder for det lille utbryterpartiet Demokratiske Sosialister (AIK). Ved opprettelsen av SV i 1975 ble hun valgt som partiets første leder. Ås er også kjent for arbeidet sitt med «de fem hersketeknikkene». | Forsker og professor Berit Ås var lærer fra 1953 til 1954 og arbeidspsykolog ved Oslo arbeidskontor i tidsrommet 1954–1957. Hun arbeidet med flere forskningsoppdrag fra 1957 til 1969, ble universitetslektor i sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo i 1969, før hun ble førsteamanuensis fra 1980 til 1991 og deretter professor fra 1991 til 1994. Politiker Ås var medlem av formannskapet i Asker fra 1967 til 1973 og varaordfører for Arbeiderpartiet fra 1971 til 1973. I perioden 1969–1973 var Ås vararepresentant til Stortinget for Arbeiderpartiet i Akershus. Hun var leder av Kvinneaksjonen mot norsk medlemskap i EEC i 1972, og ble valgt til leder for Demokratiske Sosialister (AIK) da dette ble opprettet i 1973. Hun beholdt lederskapet til partiet ble oppløst etter opprettelsen av Sosialistisk Venstreparti (SV) i 1975. Ås var dermed Norges første kvinnelige partileder. Året etter utnevnelsen ble imidlertid Eva Kolstad leder av Venstre, og dette var første gang et stortingsparti valgte en kvinne som ny leder.Til stortingsvalget 1973 stilte Demokratiske Sosialister (AIK) til valg som en del av samlingslista Sosialistisk Valgforbund, og Ås ble innvalgt fra Oslo. Fra 1973 til 1977 var hun dermed stortingsrepresentant for SV i Oslo, og deretter vararepresentant til Stortinget i den påfølgende perioden fra 1977 til 1981.Da Demokratiske Sosialister (AIK) ble slått sammen med Sosialistisk Folkeparti (SF) til Sosialistisk Venstreparti i 1975, ble Berit Ås den første lederen av det nystartede partiet SV i tiden 1975–1976. Fra 1976 til 1979 var hun nestleder.Berit Ås var også en av initiativtagerne til Stiftelsen Kvinneuniversitetet, som kom i drift i 1985, der hun var styreleder fra 1983 til 1989 og fra 1992. Formidler Ås er også kjent for å ha systematisert, videreutviklet, popularisert og gjort kjent «de fem hersketeknikkene», opprinnelig utarbeidet av Ingjald Nissen. Dette er teknikker som blir brukt for å herske over enkeltpersoner eller grupper i et ordskifte. De fem teknikkene er: usynliggjøring latterliggjøring tilbakeholdelse av informasjon fordømmelse uansett hva du gjør påføring av skyld og skam Hun har utgitt en rekke bøker, blant annet Forbrukeren i det moderne samfunn (1966) og Kvinner i alle land … Håndbok i frigjøring (1981; ny utgave 2008). I tillegg har hun vært medforfatter og redaktør av en rekke bøker og skrevet artikler i norske og internasjonale tidsskrifter. Hedersbevisninger Berit Ås er ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Hun ble tildelt Folkets fredspris i 2022. Les mer i Store norske leksikon Berit Ås i Norsk biografisk leksikon Eksterne lenker Stortinget: Berit Ås NRK Nett-TV: Tilbake til 70-tallet (flere innslag der Ås selv kommenterer) Litteratur Haslund, Ebba (2008). Ild fra Asker: et portrett av Berit Ås. |
12,049 | https://snl.no/Blanco-partiet | 2023-01-31 | Blanco-partiet | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Sør-Amerika,Uruguays historie,Uruguays samtidshistorie | Blanco-partiet er et konservativt parti i Uruguay, et av landets to tradisjonelle partier. Etter valget i 2019 er det Blanco-partiet som styrer landet for perioden 2020–2025. | Blanco-partiet ble dannet under president Manuel Oribe i 1836. Resten av 1800-tallet var preget av konflikter mellom Blanco-partiet, som representerte de konservative verdiene i landet, og det liberale Coloradopartiet, som satt ved makten uavbrutt fra 1865 til 1959. Blanco-tilhengerne ble tradisjonelt funnet blant de velstående, i kirkeledelsen og hæren.I 1958 ble Luis Alberto de Herrera valgt som Blanco-partiets første president, men døde før han inntok embetet. Fra 1970 var Wilson Ferreira Aldunate partiets mest fremtredende politiker, sterkt kritisk til statskuppet i 1973 og det påfølgende militærdiktaturet. Etter demokratiet ble gjeninnført i 1985 fremsto Blanco-partiet som et mer folkelig parti. I perioden fra 1990 til 1995 var Blanco-partiet representert av president Luis Alberto Lacalle, Luis Alberto de Herreras barnebarn. Neste valgseier var i 2019, da Luis Lacalle Pou vant presidentvalget. Les mer i Store norske leksikon Uruguays politiske system Uruguays historie |
11,032 | https://snl.no/Boubacar_Boris_Diop | 2023-01-31 | Boubacar Boris Diop | Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Afrikas litteratur,Senegals litteratur | Boubacar Boris Diop er en forfatter og journalist fra Senegal. Bøkene hans er hovedsakelig skrevet på fransk, men han har også skrevet to romaner på det vestafrikanske språket wolof. Videre har han skrevet skuespill samt mange essayer om politiske og sosiale forhold i Vest-Afrika. | Bøkene hans viser at han er sterkt kritisk til styresettet både i Senegal og i andre stater i regionen. Han er også opptatt av at arven fra kolonitiden fremdeles setter preg på utviklingen i Afrika. Hans kanskje mest kjente bok behandler folkemordet i Rwanda i 1994. Med sitt sterke samfunnsengasjement og sin særpregede litterære stil regnes Diop blant vår tids viktigste forfattere fra det franskspråklige Afrika. Lærer, journalist og forfatter Diop arbeidet først som lærer i Senegal. På slutten av 1970-tallet begynte han som journalist, blant annet skrev han om afrikanske forhold i flere europeiske aviser. Særlig kjent er det at han i lang tid var bidragsyter i den anerkjente sveitsiske avisen Neue Zürcher Zeitung. Sin første roman skrev han mens han gikk på videregående skole, men denne boken er ikke utgitt. Diop fikk sitt litterære gjennombrudd med romanen Le Temps de Tamango (1981, Tamangos tid). Her behandler han samtidens begivenheter slik han mener de kan komme til å fortone seg for mennesker i annen halvdel av det 21. århundret. Boken forteller om forskere som i 2063 forsøker å forklare og forstå politiske begivenheter i Vest-Afrika på 1970-tallet. Samtidig tar den opp et av de spørsmålene det er skrevet mest om i moderne afrikansk litteratur: Hvorfor endte frigjøringen fra kolonistyret så ofte med at afrikanske diktatorer overtok etter de europeiske koloniherrene? Drøm og galskap Flere av Diops første bøker viser at han har fått impulser fra barokkens litteratur. Dette gjelder ikke minst Les Tambours de la mémoire (1987, Erindringens trommer), der temaet forvandling er viktig og man ofte ikke vet hva som er virkelighet, og hva som er illusjon. For eksempel blir en kvinne som lever i vår egen tid og arbeider som hushjelp, på gåtefullt vis forvandlet til en dronning fra 1800-tallet som kjempet for frihet og mot kolonimaktene. I Les Traces de la meute (1993, Sporene etter jakthundene) møter leserne en mann som har vært vitne til en grusom forbrytelse. Nå er han usikker på hvor grensen går mellom det han har sett, og det han selv har vært med på å begå, og foreningen av skam og usikkerhet driver ham nesten til vanvidd. Også i Le Cavalie et som ombre (1997, Rytteren og hans skygge) handler det om hvor kort avstanden er mellom fornuft og galskap. Her fortelles det blant annet om en kvinne som har hatt til oppgave i livet å fortelle historier til en mystisk person hun ikke vet hvem er. I disse fortellingene står både drøm og galskap sentralt, og de viser også at Diop har fått impulser fra den muntlige tradisjonen i senegalesisk litteratur. Disse impulsene blir enda tydeligere i de senere bøkene hans. Å skrive for ikke å glemme Romanene Diop skrev mot slutten av 1990-tallet, kan virke som uhyggelige fantasier. Men forutsetningene for den fortvilelsen som preger bøkene hans fra denne tiden, var virkelige nok. Det dreier seg om folkemordet i Rwanda i 1994. Diops bok fra år 2000, Murambo ou le livre des ossements (Murambi eller knoklenes bok), er en direkte skildring av denne katastrofen. På slutten av 1990-tallet ba litterære organisasjoner i flere europeiske og afrikanske land ti fremtredende afrikanske forfattere om å skrive hver sin roman med folkemordet som tema. Prosjektet ble kalt Écrire par devoir de mémoire («Skrive fordi man har plikt til å huske»). Diops bidrag er blitt hans mest kjente bok. Selv om Murami er preget av den samme fortvilelsen som Diops tidligere romaner, er stilen her en annen. Oppbygningen av boken er polyfon; den har en rekke fortellere som supplerer hverandre. De har alle vært vitner til folkemordet, men de er blitt konfrontert med det på ulike måter: Noen forsøkte å redde liv, andre forsøkte å komme unna forfølgerne, andre igjen deltok selv i myrderiene eller var vitne til at en kjær slektning plutselig ble en voldsmann. Den kanskje viktigste skikkelsen er en mann som vender tilbake til sitt hjemland etter mange års fravær og prøver å forstå hvordan denne ufattelige tragedien kunne ramme hans fødeland. Murambi er en nøyaktig og sannferdig skildring av tragedien i Rwanda, men personene og fortellingene om dem er alle oppdiktede. Mest av alt er fremstillingen preget av at forfatterens hensikt ikke er å fordømme enkelte mennesker og deres handlinger, men å forstå hva som har foregått. Fra fransk til wolof Etter årtusenskiftet har Diop ikke bare skrevet på fransk, men også på wolof. En av de siste romanene han har skrevet på fransk, er Kaveena fra 2006. Denne boken er blitt kalt en slags politisk thriller. Tittelen er den samme som navnet på en seks år gammel jente som boken forteller om. Kaveena er blitt drept på uhyggelig vis, og hennes mor er fast bestemt på å finne ut hva som skjedde med datteren, selv om hun dermed løper en stor risiko for egen del, siden folk i kretsen rundt landets diktator viser seg å være innblandet. Diops første roman på wolof, Doomi Golo, ble skrevet i 2003. Denne boken er trolig den første romanen som er skrevet på dette vestafrikanske språket. Forfatteren laget selv en fransk utgave i 2008, som fikk tittelen Les Petits de la guenon (Marekattens smårollinger). Rammefortellingen handler om en gammel senegaleser som har mistet sønnen sin og forsøker å få sin sønnesønn, som arbeider i Europa, til å vende hjem. Men boken omfatter også en rekke mindre historier inspirert av muntlig senegalesisk tradisjon. Tittelen på boken er hentet fra en av disse historiene: En mor frykter at barna skal bli tatt fra henne, og redder dem ved å skape dem om til marekatter (en art små apekatter). Stilen i denne boken blir ofte kalt en slags fantastisk realisme, og den minner om stilen i mye karibisk samtidslitteratur. Diops andre bok på wolof er Bammeelu Cocc Barma (Cocc Barmas gravsted) fra 2017. Denne boken er ennå ikke blitt oversatt til fransk. Sentralt i fortellingen står Cocc Barma Fall (1586–1655), en av de mest kjente vismennene i Senegals historie. Han var blant annet rådgiver for en tyrannisk konge, og med sin klokskap klarte han flere ganger å stanse kongens maktmisbruk. Hoveddelen av boken foregår likevel ikke på 1600-tallet, men i vår tid, og rammefortellingen beskriver hvordan moderne forskere oppdager nye sider ved en av de mest kjente skikkelsene i Senegals historie. Diop har også arbeidet for språket wolof som oversetter og bokutgiver. Han har grunnlagt en bokserie der sentrale verker fra franskspråklig litteratur, og med innhold som har tilknytning til Afrika, kommer ut på wolof. I denne serien er blant annet nobelprisvinneren Jean-Marie Le Clézio representert. Diop har selv oversatt Cahier d'un retour au pays natal (1945, norsk oversettelse Opptegnelser ved tilbakekomsten til fedrelandet fra 2001) av Aimé Césaire, en av de mest kjente skikkelsene innenfor négritude-bevegelsen Teater Diop har skrevet flere teaterstykker, til dels i samarbeid med scenekunstnere fra Senegal. Hans mest kjente skuespill er Thiroye, terre rouge (1981, Thiroye, rød jord) . Temaet for stykket er en hendelse som er behandlet i romanform av flere andre vestafrikanske forfattere, blant annet Léopold Sédar Senghor. Høsten 1944 var det streik blant senegalesiske soldater som gjorde tjeneste i landets hær fordi de fikk vesentlig lavere lønn og dårligere vilkår enn soldatene fra Frankrike. Streiken ble oppfattet som mytteri, og 1. desember ble en rekke mørkhudede soldater henrettet. Det er uenighet om det nøyaktige antall ofre; det varierer fra rundt 50 til over 300. Hendelsen etterlot en sterk forbitrelse hos mange innfødte afrikanere, og minnet om den har holdt seg levende også etter at det franske koloniveldet ble avskaffet. Essays I det 21. århundret har Diop også gjort seg bemerket som essayist. Han har behandlet en rekke emner, men de aller fleste har å gjøre med det bildet europeerne, og særlig de tidligere kolonimaktene, sitter igjen med av Afrika etter at selve koloniveldet er blitt avviklet. Blant annet har han vært opptatt av hvordan folkemordet i Rwanda har påvirket europeernes syn på Afrika og afrikanernes syn på seg selv. For det første er Diop bekymret over at mange hevder at folkemordet aldri har funnet sted, og at andre reduserer omfanget av tragedien, for eksempel antallet drepte. For det annet kritiserer han dem som bruker tragedien i Rwanda som argument for at afrikanerne fremdeles er «primitive», og minner om at det på 1900-tallet, både under verdenskrigene og senere, har funnet sted grufulle folkemord også i Europa. Men først og fremst legger han vekt på at det som hendte i Rwanda, ikke bare kan forklares ved å vise til motsetninger mellom afrikanske folkegrupper som hutuer og tutsier; motsetningene mellom dem var i stor grad skapt av europeerne gjennom koloniseringen og utnyttingen av Afrikas ressurser. Afrika, en ressurs i verden Flere av essaysamlingene har Diop skrevet sammen med andre forfattere. Dette gjelder for eksempel L'Afrique au secours de l'Occident (2006, Afrika til hjelp for Vesten). Her har Diop bare skrevet en liten del av boken, men boken som helhet uttrykker en idé som er viktig for ham: Afrika må ikke bare stå frem som en mottaker av hjelp fra Vesten; kontinentet har også hjelp å gi tilbake. Dette viser seg særlig i forbindelse med vår tids miljøkrise: I Afrika finner man ofte et mer harmonisk forhold mellom mennesket og naturen for øvrig enn det som preger Europa og Nord-Amerika i vår tid. Diops mest kjente essaysamling er L'Afrique au-delâ du mirroir (Afrika hinsides speilet) fra 2007. Det er ikke minst her man finnes kritikken av måten europeerne har fremstilt folkemordet i Rwanda på. Denne boken kom i engelsk oversettelse i 2014, og denne utgaven har gjort Diops tanker kjent også utenfor det franskspråklige Afrika. En kontroversiell forfatter Boubacar Boris Diops forfatterskap og virke for øvrig er preget av stor spennvidde. Hans engasjement og ønske om å kjempe kommer stadig tydeligere til uttrykk. Men dermed kommer det også frem at troen hans på at kampen vil føre til et resultat, er blitt sterkere. I dag er Diop utvilsomt en av forfatterne fra det franskspråklige Afrika som det er størst oppmerksomhet rundt. Den anerkjennelse han har oppnådd, har ikke fått ham til å stanse opp eller gjenta seg selv. Han har maktet å utvikle og fornye seg, både når det gjelder innhold og form. Blant prisene Diop har mottatt, er Grand prix littéraire de l'Afrique noire (2000 («Den store litterære prisen for det svarte Afrika»). En rekke av Diops bøker finnes i engelsk oversettelse. Les mer i Store norske leksikon Senegals litteratur Senegals historie Senegals geografi Senegals befolkning Litteratur Nasrin Quader: Narratives of Catastrophe. Boris Diop, ben Jelloun, Khatibi, Fordham University press, Bronx, 2009. ISBN: 9780823230501 (Boken finnes både som e-bok og i papirutgave). |
12,598 | https://snl.no/Des_Moines | 2023-01-31 | Des Moines | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Nord- og Mellom-Amerika,USAs geografi,Byer i USA | Des Moines er hovedstad og største by i delstaten Iowa i USA. Byen ligger omtrent midt i delstaten ved elven Des Moines, som byen er oppkalt etter. Des Moines har 217 521 innbyggere, og utgjør kjernen i en større byregion med 645 911 innbyggere (US Census, 2017). | Des Moines er et viktig samferdselsknutepunkt og regionalt senter for bank og forsikring, engroshandel og grafisk virksomhet. Byen er sete for Drake University, grunnlagt 1881, og medisinsk høyskole, College of Osteopathic Medicine. The Iowa Commission for the Blind har den største samlingen av blindelitteratur i landet. Det årlige landbruksmarkedet (Iowa State Fair) er blant de største i verden. Byen har 45 km med klimaregulerte skyways – innebygde fotgjengerbroer – som binder bykjernen sammen.Des Moines ble grunnlagt i 1851 ved Fort Des Moines fra 1843, fikk bystatus i 1857 og ble delstatshovedstad fra 1858. Les mer i Store norske leksikon Iowa USAs geografi USAs befolkning USAs historie Økonomi og næringsliv i USA |
6,411 | https://snl.no/Bakindia | 2023-01-31 | Bakindia | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Asias geografi generelt | Bakindia er en eldre betegnelse på den østligste av de tre store halvøyene i Sør-Asia, som ligger mellom Bengalbukta i vest og Sør-Kinahavet i øst. Helt i sør skyter Malayahalvøya frem mot De ostindiske øyer (øyriket som ligger mellom det asiatiske fastland, Ny-Guinea og Australia), og i nord strekker Bakindia seg helt opp mot Tibets fjellverden. | Bakindia omfatter landene Myanmar, Thailand, Laos, Kambodsja og Vietnam, samt den delen av Malaysia som ligger på Malayahalvøya. Landformer Adskilt av trange elvedaler strekker det seg tre høye fjellkjeder, som er opptil 6000 meter høye, fra Øst-Tibet inn i Bakindia. Her bøyer de seg skarpt mot sør og grener seg ut i flere kjeder. I vest skiller Arakan Yoma (Arakanfjellene) Assam fra landet sørover. Lenger sør blir fjellene lavere. I dalene mellom fjellene renner de store elvene Irrawaddy (Ayeyarwady), Mekong, Thanlwin, Chao Phraya og Songkoi. Størst er Mekong, som ved munningen lager et delta på over 70 000 kvadratkilometer. Lengst i øst ligger det store Tonkingdeltaet. Kystene er lave og sumpige i vest og brattere i øst. Klima Bakindia har et varmt monsunklima med små temperaturvariasjoner mellom sommer og vinter. I Bangkok er middeltemperaturen i desember 23,8 °C, i april 28,6 °C. Nedbøren er avhengig av monsunvindene, som stort sett gir liten nedbør om vinteren og høy nedbør om sommeren. Størst nedbør har Malayahalvøya og de vestlige strøkene av Bakindia. Langs Bengalbukta er årsnedbøren over 4000 millimeter, i Myanmar er den flere steder under 1000 millimeter. I resten av Bakindia ligger årsnedbøren på ca. 2000 millimeter. Plante- og dyreliv Plantelivet har en tropisk frodighet, og er artsrikt. I store strøk er det urskog med palmer, bambus, teaktrær og mangroveskog, men i Laos og Kambodsja er det store åpne gressletter.Dyrelivet er rikt, med aper, tigrer, elefanter, neshorn, hjorter og tapirer. Av fugler finnes det en sann mangfoldighet. Befolkning På Malayahalvøya bor det mest malayer og kinesere. De østlige delene av området domineres av vietnamesere, de sentrale av thai, lao og khmer, og de vestlige av burmanere. I tillegg kommer et stort antall mindre etniske grupper, som ofte lever mest mulig tilbaketrukket fra de større folkegruppene. Buddhismen er den mest utbredte religion, men de fleste malayene er muslimer. Næringsliv Viktigste næringsvei er jordbruk, og hovedavlingen er ris. Fra skogene kommer frukt, bambus og verdifulle treslag, blant annet teak. I Thailand, på Malayahalvøya og øyene utenfor finnes verdens største tinnforekomster. Det utvinnes blant annet salt, edelstener, petroleum og gummi. Les mer i Store norske leksikon Indokina Asia |
4,064 | https://snl.no/Johanne_Andersdatter_Asdal | 2023-01-31 | Johanne Andersdatter Asdal | Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Norges historie,Norges historie fra 1300 til 1660 | Johanne Andersdatter Asdal var en dansk adelsdame. Hun var datter av Anders Nielsen til Asdal, og var gift første gang med ridder Bonde Due til Torp (død 1420), annen gang med lensmann på Ålborghus, riksråd Niels Eriksen Banner til Vinstrup (død ca. 1447). | Etter sin siste ektemanns død satt hun som borgfrue på farsslektens gård Asdal sørøst for Hirtshals, og nøt i kraft av sin rikdom og sterke personlighet usedvanlig anseelse. I 1462 omtales hun som intet mindre enn høvedsmann i Vendsyssel og rangerte foran biskopen av Børglum.Gjennom sine 18 barn ble hun stammor til en tallrik etterslekt i alle tre skandinaviske land. En rekke nålevende norske slekter hevder gjennom henne å kunne føre sine aner tilbake til Olav den hellige, men det er omstridt om hun virkelig var en etterkommer av helgenkongen. Les mer i Store norske leksikon Danmarks historie Due – slekt etter Anders Nielsen |
2,253 | https://snl.no/ekliptikken | 2023-01-31 | ekliptikken | Store norske leksikon,Realfag,Astronomi,Astronomi | Ekliptikken er den storsirkelen hvor himmelkulen skjæres av jordbanens plan. Dette tilsvarer den banen Solen synes å følge over himmelen i løpet av året. | Ekliptikken skjærer ekvator i jevndøgnspunktene, som ligger 180° fra hverandre. Vinkelen mellom ekliptikken og ekvators plan (ekliptikkhellingen) er 23° 27ʹ. Midt imellom jevndøgnspunktene ligger solvervspunktene, hvor Solen kommer lengst (23 ½°) vekk fra ekvator; om sommeren i nordlig retning og om vinteren i sørlig retning.De to parallellsirklene gjennom solvervspunktene kalles vendekretsene, fordi Solen vender om ved dem.Fordi både Månens og planetenes baner danner små vinkler med jordbanens plan, vil vi alltid se disse himmellegemene nær ekliptikken. Les mer i Store norske leksikon ekliptikksystemet astronomiske koordinater |
6,758 | https://snl.no/darmstadtium | 2023-01-31 | darmstadtium | Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Grunnstoffer,Ustabile grunnstoffer | Darmstadtium er et radioaktivt grunnstoff med atomsymbol Ds og atomnummer 110. Det finnes ikke i naturen, men har blitt fremstilt ved kjernereaksjoner. Darmstadtium antas å tilhøre gruppe 10 i periodesystemet. | Historie og fremstilling Darmstadtium ble først laget av en forskningsgruppe ved det tyske forskningssenteret GSI, som ligger utenfor Darmstadt. Gruppa var ledet av Peter Armbruster, Gottfried Münzenberg og Sigurd Hofmann. De bestrålte et target av bly-isotopen 208Pb med nikkelprosjektiler, 62Ni-ioner, fra en lineærakselerator. 9. november 1994, etter å ha bestrålt blytarget i en hel uke, observerte de en desintegrasjonskjede med alfa-utsendelse til kjente nuklider, 265Hs (hassium), 261Sg (seaborgium), 257Rf (rutherfordium) og 253No (nobelium). Dette stadfestet at 269110 hadde blitt dannet i en kald fusjonsreaksjon, som illustrert i følgende reaksjonsligning: 208Pb + 62Ni → 269Ds + n I et nytt eksperiment laget den samme forskningsgruppen isotopen 271Ds, der de bestrålte bly med 64Ni-ioner i en tilsvarende kjernereaksjon. I 2001 ble forskerne ved GSI anerkjent som oppdagere av grunnstoff 110, og de kunne dermed komme med forslag til navn. Navnet ble darmstadtium, med atomsymbol Ds. Dette navnet ble offisielt anbefalt av IUPAC i 2003. Egenskaper Det er observert 15 isotoper av Ds med massetall fra 267 til 281. Dessuten er det 4 isomere: 170mDs, 171mDs, 173mDs og 173m1Ds. Isotopene er overveiende observert som alfa-desintegrerende. Halveringstiden er kort, 10 mikrosekunder for den letteste isotopen, men stiger med økende massetall. For 272Ds, som har «lukket» nøytronskall med N = 162, er halveringstiden på 1 sekund. For den tyngste registrerte isotopen, 281Ds, er halveringstiden på 4 minutter. Darmstadtium antas å stå under platina i gruppe 10 i periodesystemet, men de kjemiske egenskapene har enda ikke blitt undersøkt for å verifisere grunnstoffets plass. Darmstadtium Atomsymbol Ds Atomnummer 110 Relativ atommasse 281,16206 Smeltepunkt - Kokepunkt - Massetetthet - Oksidasjonstall (VI,IV,II) Elektronkonfigurasjon [Rn]5f146d97s1 Les mer i Store norske leksikon grunnstoff periodesystemet radioaktivitet |