Datasets:

ltg

/

norec

like 0

Follow

Language Technology Group (University of Oslo) 42

706275

train

screen

En uutholdelig spennende thriller om en politimann som bare snakker i telefonen? Er det mulig? Jada! Noen dansker har laget den, og den er fantastisk.

nb

sa

Elisabeth Bie

Unik og nervepirrende telefonthriller

https://aftenbladet.no/i/G1Aweq/

Unik og nervepirrende telefonthriller En uutholdelig spennende thriller om en politimann som bare snakker i telefonen? Er det mulig? Jada! Noen dansker har laget den, og den er fantastisk. Den skyldige Sjanger: Drama/thriller. Nasjonalitet: Danmark 2018. Regi: Gustav Möller. Manus: Emil Nygaar Albertsen og Gustav Möller. Skuespillere: Jakob Cedergren, Jessica Dinnage, Johan Olsen, Morten Suurballe, Laura Bro. Lengde: 1 time 25 min. Aldersgrense: 12 år. Ikke et offer i sikte. Ikke en bloddråpe eller biljakt. Bare fortvilte stemmer på telefonen, og det innbitte ansiktet til politibetjenten Asger Holm (Jakob Cedergren) mens han håndterer anropene som kommer inn på politiets operasjonssentral. Men når den er slutt, har du laget deg din egen sterke film i hodet av det intense dramaet, og du kommer ikke til å glemme den. Asger har én oppgave: Ta telefonen når den ringer, innhent så mye informasjon du greier, og meld videre til dem som jobber ute i felten. Værsågod neste! Kamp mot klokken Vi aner at Asger egentlig er vant med å være ute i felten, og at telefontjenesten er en midlertidig «straff». Så da han får en telefonsamtale fra en fortvilet kvinne i bil som er kidnappet, involverer han seg langt utover arbeidsbeskrivelsen. Med telefonen som eneste hjelpemiddel, starter Asgeir en hjerteskjærende og nervepirrende kamp mot klokken. Og vi publikummere får virkelig kjent på følelsen av å være maktesløs når liv står på spill. Det intense dramaet tar helt til siste bilde sjokkerende og uforutsigbare vendinger. Og minner oss også på hvor risikabelt det kan være å la skråsikker forutinntatthet påvirke våre handlinger. Modig idé Å komme på å lage en slik film, er stort i seg selv. Å gjennomføre det med glans, er en bragd. Hatten av for regidebutant Gustav Möller og Jakob Cedergren i en knallsterk hovedrolle! Visuelt er det ikke mye å hente. Men til og med det har Möller greid å få maksimalt utav, med vekselvise nærbilder av Asgers ansikt og skiftende lyssetting. Jakob Cedergren lykkes stort i å formidle sitt indre dilemma: å gjøre det riktige etter jobbinstruksen, eller å gjøre det han føler er riktig som politimann og medmenneske. Små, irriterende jobbkonflikter og byråkratisk snirkleri er fort tilgitt.

706276

train

music

Kampen for tilværelsen er blitt til fine sanger.

nb

sa

Geir Flatøe

Det er all mulig grunn til å lytte til AHI

https://aftenbladet.no/i/wEjvWA/

Det er all mulig grunn til å lytte til AHI Kampen for tilværelsen er blitt til fine sanger. AHI: "In our time" (Thirty Tigers/Border) AHI skal uttales "eye", så vet vi det. Det er også initialene i Ahkinoah Habah Izarh, som sangeren og låtskriveren fra Ontario i Canada egentlig heter. Han debuterte for to år siden med "We made it through the wreckage", et album som stadig nådde flere godt hjulpet av sangen "Ol' sweet day". Nå er oppfølgeren her, og det er all mulig grunn til å lytte til AHI og hans svært så melodiøse blanding av folk, soul og pop. AHI har tilbrakt mange år på veien, og han har en stemme lik en værbitt gatesanger. Han åpner med "Breakin' ground" og ordene I’ve been told I’m worthless, so much that it gave me purpose. En tekst skrevet av en som har måtte kjempe seg fram i livet. Han har sett "Straight ahead", og han har "Made it home". Disse første tre kuttene er blant albumets sterkeste, men han har mer bra å by på. "We want enough" er allsangrock, mens "On my side" er en takk til kona som står ved hans side selv om judge and jury find me guilty. Beste spor: "Breakin' ground", "Straight ahead", "Made it home", "We want enough".

706277

train

screen

Birgitte Tengs-saken egner seg veldig godt som saktegående true crime. Spørsmålet er om vi får noen svar.

nb

sa

Leif Tore Lindø

Ja, denne skal du definitivt se

https://aftenbladet.no/i/RxdAjx/

Ja, denne skal du definitivt se Birgitte Tengs-saken egner seg veldig godt som saktegående true crime. Spørsmålet er om vi får noen svar. «Hvem drepte Birgitte?», dokumentar/true crime, regi Bjørn Eivind Aarskog/Bjørn Olav Jahr. Premiere på TV 2 og TV 2 Sumo tirsdag 28. august kl. 21.40. Produsert av Filmhimmelen. Gjennom ni episoder skal journalist Bjørn Olav Jahr og filmskaper Bjørn Eivind Aarskog gå opp sporene i Birgitte Tengs-saken, en av norgeshistoriens mest omtalte drapssaker. Det er skrevet enormt mye om saken. Det finnes utallige tv-innslag, radio, podcaster og kilometer med informasjon om saken. Kan denne tv-serien bringe noe nytt? Ja, det kan den. TV kan formidle følelser og mennesker på en annen måte enn bøker og avisreportasjer. Å se og høre dem som ble rammet og alle som sto rundt er sterkt. Her treffer de første av ni 45-minuttershistorier godt. Så til teorien og dokumentasjonen. De to episodene vi har sett gir også en god gjennomgang av bakgrunnen for drapet. Hvem var Birgitte, hvordan var miljøene på Karmøy og ikke minst: Hva vet vi om den kvelden hun ble drept? Hvem var aktørene? Dette er grundig, godt og engasjerende fortalt. Vi får noen såre og vonde øyeblikk med både far til Birgitte og far til fetteren, som begge deltar i serien. Det er bra, og det gir en ny dimensjon til saken. I true crime-ånd er tempoet rolig og detaljrikdommen stor. Ny informasjon kommer med jevne mellomrom, men ikke fortere enn at vi rekker å fordøye det - og høre fra folk som sto midt oppi. Rekonstruksjoner med skuespillere, arkivopptak, private bilder, intervjuer med foreldre, venner, politifolk og bekjente. Alt er med, og bak det hele ligger premisset til Jahr: Det må ha vært manipulasjon av bevis og graverende etterforskningsfeil her. Hvem ble ikke etterforsket grundig nok? Hvilke spor ble ikke fulgt opp? Var det andre kandidater enn fetteren? Kritikken mot politiet kommer tidlig, og den blir spennende å følge. Og selvfølgelig kommer det flere spørsmål. Var avhørene gode? Var politimetodene gode nok? Både faren til Birgitte og faren til fetteren er altså med i serien, og her ligger det også en vond fortelling om en familie som opplevde det verste en kan oppleve, med et opprivende etterspill. I de to første episodene aner vi bare starten av denne konflikten, som enn så lenge blir nøkternt og verdig fortalt. Kan denne seien få fram noe vi ikke visste fra før? Tja, det gjenstår å se. Men etter å ha sett de to første episodene har i alle fall jeg markert tirsdager og onsdager 21.40. Dette virker veldig solid, spennende og godt fortalt. Starten er god, så gjenstår det å se om Jahr og Aarskog klarer å svare på noen av spørsmålene. LES OGSÅ: Skjelvet: Suveren Joner Pia Tjelta spiller kriserammet mor

706278

train

literature

BOK: Simon Strangers selektive selvplukk gjennom alfabetet blir i meste laget for én roman.

nb

sa

Jan Askelund

En gimmick

https://aftenbladet.no/i/xRjkbB/

En gimmick BOK: Simon Strangers selektive selvplukk gjennom alfabetet blir i meste laget for én roman. Simon Stranger: Leksikon om lys og mørke. Roman. 396 sider. Aschehoug. Det ligger en besnærende ide bak når Simon Stranger kaller sin siste roman for et leksikon, bare at «Leksikon om lys og mørke» ikke er noe leksikon verken i betydningen oppslagsverk for fakta eller ordtilfanget i et språk, men en roman. Og mens det umiddelbart kan se fikst ut å bygge den opp med like mange kapitler som det er bokstaver i alfabetet, og der hver bokstav tjener som kapitlets overskrift, er det ikke annet enn en gimmick: Det ABCDE-og-så-videre-alfabetet vi bruker, er bare en tilfeldig rekkefølge av bokstaver som sånn sett like gjerne - til og med heller - kunne ha begynt med QWERT, som på skrivetastaturene. Men for Simon Strangers formål fungerer det bra, en stund. Første kapittel, A, begynner slik: «A for anklagen. (...) A for avhøret. (...) A for arrestasjonen. (...) A for alt som skal forsvinne og gli inn i glemselen». Neste kapittel begynner slik: «B for bande. (...) B for bygning. (...) B for Bandeklosteret, den beryktede villaen som ligger på en bakketopp like utenfor bykjernen i Trondheim». Slik komprimeres med noen få ord det romanen skal handle om, som er å bevare minnet om jøden Hirsch Komissar (1887-1942, kjøpmann i Trondheim), for først når en ikke lenger minnes og ens navn ikke lenger blir nevnt, er man død. Romanens jeg-forteller er identisk med forfatteren Simon Stranger selv, som i nåtid skriver sin roman henvendt til Hirsch Komissar. Han har fått vite at medlemmer av den Komissar-familien han nå mange år seinere er giftet inn i, etter krigen kjøpte det Bandeklosteret (kapittel B) som i sin tid var hovedkvarteret for Henry Rinnan og hans medarbeideres morbide angiveri-, tortur- og drapsforbrytelser. Dette gir påskudd til konstruksjonen av romanens to parallelle løp, det ene som handler om Hirsch og Komissarene og, stadig mer utover i romanen, jødenes historiske lidelser, det andre en karakterstudie i Henry Rinnans person og skildringer av ugjerningene hans. Det store bildet kjenner alle. Men ikke hva Henry Rinnan til enhver tid tenkte og følte, sa og gjorde. Stranger vil ha leseren til å tro at han gjør, og refererer fra Rinnans dager og netter som var han inni Rinnans hode og kropp. For «Leksikon om lys og mørke» er dét enda mer problematisk enn at forfatteren/fortelleren henvender seg direkte til sine barns tippoldefar, Hirsch Komissar, når han skildrer omstendighetene for mordet på Hirsch. Mens romanen beveger seg gjennom alfabetet, får leseren i alternerende snutter bilder fra Komissarfamiliens liv i Trondheim fram til og under krigen, hvordan etterlevende på forskjellig vis siden sliter med sine liv – særlig ved det traumatiske i å bo i Rinnans drapsreir, Rinnans barndom, oppvekst, karakterdannelse, troløshet og ugjerninger, samt Simon Strangers eget strev med å internalisere det alt sammen og uttrykke det i en roman, samtidig som det er en del av oppdragerarbeidet han tar overfor egne barn. Det blir til sammen i meste laget for én roman, særlig fordi meget av stoffet kan føles overflødig for utenforstående lesere som allerede kjenner historien om Rinnan-banden og deler av motstandskampen som Stranger bruker mye plass på, og som alt sammen har vært behandlet i bøker fram til nå. Ved å ta det med sprenger han dessuten sitt eget tekniske opplegg med å la kapittelbokstavene styre, som når han i kapittel H («H for Hirsch (...) H for håp.» (...) bruker femten sider på å skildre en flukt til Sverige i 1942. Det som til å begynne med ser ut som et fikst konstruksjonsprinsipp, blir etterhånden ganske skeivt, med kapitler som varierer i lengde fra innpå 60 sider ned til tre linjer, og romanens organisasjonsplan et fritt-fram for forfatteren til å gå på selvplukk i alfabetet for egne formål.

706279

train

literature

BOK: Johan B. Mjønes fører leseren fram til dødens snublenære terskel.

nb

sa

Jan Askelund

Levende om en døende

https://aftenbladet.no/i/vmj7yB/

Levende om en døende BOK: Johan B. Mjønes fører leseren fram til dødens snublenære terskel. Johan B. Mjønes: Heim. Roman. 253 sider. Aschehoug. Johan B. Mjønes (1976, debut 2009) har skrevet enda en fin roman. Denne gangen går han inn i hode og kropp til gamle Jørgen Heim, som med store smerter, med en voldsom tørst og umettbar sult ligger i en seng på sykeheimen og skal dø mens han lar leseren medoppleve dødsprosessen sammen med jeg-fortelleren Jørgen selv: «Heim» åpner med en dagklar scene fra Jørgens helt unge år, da han er ute i båt sammen med sin tre år eldre bror Harald. Uten at Mjønes gjennomfører fortellingen der og da – Jørgen skal siden, der han ligger, rekapitulere brorens død i skiftende scener, forstår vi at broren faller på sjøen og drukner. Den ulykken blir avgjørende for hvordan resten av livet hans skal arte seg, ikke noe mindre enn hans skjebne. For han hadde ikke noe ønske om å bli værende heime og overta garden etter faren og hans far igjen. Han ville ut og bort, men med brorens død var «lillebror blitt odelsgutt». Med hans sterke plikt- og familiekjensle blir en fatal ulykke til et livs skjebne, til hans oppgave å overta den rollen i livet som en annen i utgangspunktet var tildelt. Den inneholder også mye skyldfølelse, og denne (nettopp) skjebnesvangre ulykken med brorens død, kverner igjen og igjen gjennom ham der han ligger. Han er en mann uten fakter, som bestandig har gjort det han måtte gjøre, og etterhvert utviklet til en stoisk devise: «Alt vi gjør er å holde fast, mens vi venter på å slippe taket.» Nå er han i ferd med å slippe taket: «Hendene har ikke styrke til å holde annet enn minner av alt jeg har berørt.» (s. 127). Nå svirrer de gjennom hodet på ham - fra guttedager og krigstid, fra arbeid og familieliv, generasjoners liv, i febril døs, heftig, spastisk, likevel også med flytende, milde overganger innimellom, mens en og annen pleier kommer og går som utydelige skygger og steller et stinkende, råtnende sår på låret hans eller graver avføring ut av ham. Alt er greit og avklart for Jørgen og får så være, hvis han bare kunne klare å svelge noe drikke, få i seg noe næring, der han ligger og døser og dør og sulter og tørster ihjel. Det er alt sammen elegant framstilt i et enkelt språk, så man nesten må tenke at «slik er det» - og tenker det. En praktfull roman.

706280

train

literature

ROMAN: Kvinnemonolog full av fleskete formuleringer og forsert dramatikk.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Stort vidd? Tja, la oss heller si kjedelig!

https://aftenbladet.no/i/rLjEWa/

Stort vidd?Tja, la oss heller si kjedelig! ROMAN: Kvinnemonolog full av fleskete formuleringer og forsert dramatikk. Marita Fossum. Singularitet. Roman. 143 sider. Oktober. Spriket mellom forlagenes obligatoriske forhåndsros av aktuelle bøker og kritikerens opplevelse av de samme tekstene kan være stort. Mens f.eks. Oktobers vaskeseddel lover at «Singularitet», den syvende romanen til Marita Fossum (født 1965, debut 2002), oppviser «driv», «overskudd», «språklig følsomhet» og «stort vidd» der teksten på «underfundig» og «originalt» vis, må vite, tar for seg en «kvinne som setter sin hverdag og trygghet på spill for å åpne seg mot verden og den nakne eksistensen», vil jeg nøye meg med å fastslå at denne jeg-romanen mest av alt virker pratsom, flat og kjedelig i all sin forserte dveling ved den middelaldrende hovedpersonens prostitusjonsplaner, synet av en skadet, ung mann ikledd underbukse i Botanisk hage, opplevelsen av den suicidale naboens pistol, tankene omkring den vel nittiårige farens pleiesituasjon, formidlingen av en fomlende, smertefull voldtekt og de stadige påminnelsene om venninnen Abigails kosmisk styrte healingsskrullerier. For å si det som det er - ikke på noe plan fanger den klisjeklamme historien om arbeidsløse Gulline Syvertsen, kalt Gullemor, min interesse. Hennes siste jobb var på Kulturhistorisk museum, men mye kunne visstnok ha vært annerledes dersom hun hadde fullført hovedoppgaven sin om Sartre på nittennittitallet. Nå bor hun alene i en sentrumsnær leilighet i Oslo, insisterer på at livet hennes er «blottet for mening», og vil gli frivillig inn i horerollen. Ved å tilby «samtale og sex» under navnet Ella F, ønsker hun å kvitte seg med «følelsen av å stå utenfor mitt liv og betrakte meg selv, som om jeg er i en film, eller er en person i en roman.» Kanskje er livet «på kanten» av det aksepterte det som skal til for å kunne finne den berømte meningen i tilværelsen. Spesielt «original» er knapt opplevelsen av eksistensiell tomhet og lede. Og prostitusjonsplanen, ja, den føles mer sær enn «underfundig», spør noen meg. Så det blir definitivt feil å tale om episk «driv»» i denne kronglete, seigtflytende kvinnemonologen hvor de pompøse, tomtønneklingende utsagnene er både mange og prangende. Som når det gjelder å «forlate denne kloden, planetsystemet, Melkeveien og de påfølgende to galaksene, for å kjenne at livet, dette skjelvende bladet i universet, bevret». Eller hva med den dypsindige forsikringen om at «jeg stoler ikke på Melkeveien, den virker utflytende, grenseløs, liksom bestemt og var på samme tid»?

706281

train

music

Oliver og Svein Olav Kersbergen har nådd sitt femte album.

nb

sa

Geir Flatøe

Stavanger-brødrene skaper fortsatt magi

https://aftenbladet.no/i/bKrepe/

Stavanger-brødrene skaper fortsatt magi Oliver og Svein Olav Kersbergen har nådd sitt femte album. Sleepyard: "Winter crickets" (Global Recording Artists) Selv om "Angels make perfect" likner en sommerlett poplåt, handler Sleepyard mer om stemning enn om vers og refreng. "(Always) In the back of my mind" er et mesterstykke i så måte, en påfallende enkel melodi som snor seg innom mye spennende i løpet av tre og et halvt minutt. Korte "Silent running" er stille nok, men støyen lurer under overflaten. Sleepyard stiller med kvinnelig vokal på noen av sangene, og Judy Dyble var i sin tid med på å starte britiske Fairport Convention. På "Blue barracuda" fletter lyden av flere århundrer gammel folkemusikk seg sammen med elektronikk. 69-åringen er blant gjestene som også teller Katje Janisch, Gaute Storsve, Øyvind Berekvam, Lydia l. Ashton, Bo Chung, Knut Jonas Sellevold og Geoff Leigh, sistnevnte en gang med i Henry Cow. Mens Stavanger-brødrene Kersbergen har jobbet hjemme, har de andre sendt sine bidrag dit. Og jo da, de har fortsatt magien i behold. Best spor: "Winter crickets", "(Always) In the back of my mind", "Blue barracuda", "Angels make perfect".

706282

train

music

Hennes første album på hjemlig stavangersk.

nb

sa

Geir Flatøe

Kjærligheten som skjærer seg

https://aftenbladet.no/i/QlkdLq/

Kjærligheten som skjærer seg Hennes første album på hjemlig stavangersk. Hanne Sørvaag: "Som om me hørte samen" (Diamond Road) Hanne Sørvaag har gjort det bra som artist og ikke minst som låtskriver på engelsk. Nå skifter Tjensvoll-jenta til morsmålet. På norsk blir det mer personlig, viktigere å finne de rette ordene. Klisjeer skal unngås og ord skal rime uten at det virker kunstig. Historier skal fortelles med passelig mange ord. Det er ikke lett. Jordnære beskrivelser som du ringte meg ein tirsdag og sa det det va ein ting du måtte sei ("Det har eg glømt») fungerer bedre enn å rime prins på fins ("Fins du?)". I det store og hele klarer Sørvaag seg bra. Hun har lagd 11 sanger om kjærligheten som gikk i stykker, både hennes egen og foreldrenes. Rom for drømmer og håp er det også, i det minste i sangen "Fins du?". Hun åpner også albumet med et forsiktig håp i "Ka om det går bra?". Selv om det er en stemme som sier noe annet: Tvilen pirke i det skjøra Der det gjørr mest vondt Det som e tungt å bygga opp Men så lett å riva sondt I "Ikkje se på meg sånn" treffer hun eksen og river skorpen av gamle sår. I tittelkuttet "Som om me hørte samen" går hun tilbake til 1983, til den gang foreldrene holdt sammen og de var en familie på fire: Det e så rart å se det nå Som om me va på same lag. "Eg spele Memory" handler om da en av foreldrene gikk sin vei. En vakker sang, nydelig sunget og med et innhold som tvinger tårene fram. Dette er Sørvaag på sitt beste. Ankepunktet mot resten av platen er innpakningen. Svenske produsenter og musikere, pluss rikelig med strykere, glatter for mye på det som er en personlig plate, men det funker på enkelte kutt. Pål Frøiland har vært med på flere av på tekstene, inkludert avslutningen "Hold det for deg sjøl". Det er på tide å gå videre i livet: Du kjenne meg godt Vett eg e svage, for deg Men tiå har gått Nå må du la meg vær’. Platen utgis fredag 31. august. Beste spor: "Som om me hørte samen", "Det har eg glømt", "Eg spele Memory", "Den du aldri fekk".

706283

train

music

Varme sanger fra en værbitt veteran.

nb

sa

Geir Flatøe

Soul for en plaget planet

https://aftenbladet.no/i/WLKPyj/

Soul for en plaget planet Varme sanger fra en værbitt veteran. Candi Staton: "Unstoppable" (Thirty Tigers/Border) Candi Staton fra Hanceville i Alabama turnerte med gospel som 12-åring. Siden ble hun First Lady of Southern Soul og så First Lady of Disco. Etter å ha slitt med alkoholbruken, vendte hun tilbake til gospel på 80-tallet. Nå har en ny generasjon omfavnet henne, folk som Jason Isbell, Will Oldham og Joss Stone. 78 år gammel har hun gått i studio med et knippe sanger for vår plagede planet. Selv om Elvis Costello står bak den definitive versjonen av Nick Lowes "(What's so funny 'bout) Peace, love and understanding", er det flott å høre Staton synge den. Hun tar også for seg Patti Smiths "People have the power" og avslutter flott med Tyrone Davis' gamle "Can I change my mind". I believe in love, synger hun på "Love is you". Det vitner om utholdenhet for en som har vært gjennom fem skilsmisser, og som giftet seg på nytt i fjor. Hun har oppgitt mishandling som grunn for sine mange havarerte ekteskap, og det på høy tid at hun finner lykken. Beste spor: "Can I change my mind", "Revolution of change".

706284

train

literature

Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver tett opp mot eget liv, og da er hun på sitt aller sterkeste - en av vår tids største forfattere.

nb

sa

Ida Vågsether

Et høydepunkt i bokåret 2018

https://aftenbladet.no/i/a2EWXa/

Et høydepunkt i bokåret 2018 Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver tett opp mot eget liv, og da er hun på sitt aller sterkeste - en av vår tids største forfattere. Umuligheten ved å elske Kjersti Annesdatter Skomsvold: Barnet. Forlaget Oktober. 128 sider. Kjersti Annesdatter Skomsvold er en av vår tids største forfattere, og aller sterkest er hun når hun skriver tett opp mot eget liv. Det gjør hun i sin nyeste roman “Barnet”, en sår fortelling om ensomhet og å tørre å bryte ut av den for å stole på kjærligheten, nok en gang. Rammen for “Barnet” minner om Knausgårds årstidsromaner, hvor han skriver til sitt ufødte barn. Men der Knausgård er en far som skriver til sitt barn om verden, møter vi i denne romanen en mor som skriver for å fortelle om sitt liv, hvordan hun møtte barnets far og hvorfor det ble de to. På den måten skal barnet forstå hvordan det selv ble til. Moren forteller om sykdommen hun har hatt, ensomheten hun kjente på, år på skriveskoler, tidligere forhold og en ekskjærestens død. Flere av hendelsene kjenner vi igjen fra “Monstermenneske”, Skomsvolds selvbiografiske, kritikerroste roman fra 2012. Derfor kan en anta at også dette er selvbiografisk - uten at det egentlig er spesielt relevant. Uansett hvor mye av dette som er tuftet på virkeligheten, kan en trygt si at Skomsvold har skrevet en sterk roman. Nok en gang skriver Skomsvold fram et menneskes erfaringer på en måte som gjør at jeg som leser føler meg mindre alene. God litteratur gjør private opplevelser allmenngyldige, og det er nettopp det som skjer i denne romanen. Her tematiseres det dypt eksistensielt utfordrende ved å virkelig knytte seg til et annet menneske, ved å gjøre seg avhengig av en annen. "Jeg trodde kjærlighet innebar å oppdage et nytt menneske, men det er å oppdage seg selv, og det er smertefullt", står det et sted, der hovedpersonen reflekterer over hvor sjalu hun plutselig er blitt. Hvorfor satse på kjærligheten, velge å stole på et nytt menneske og tillate seg å være sårbar, når en har erfart hvor vondt et kjærlighetstap er? Romanen kretser rundt slike spørsmål. Med en utforskende fortellerstemme som søker og som gransker seg selv og omgivelsene, utfordrer Kjersti Annesdatter Skomsvolds roman “Barnet” tosomhetens vilkår.

706285

train

music

KONSERT: En kvartett av Haydn går helt inn til kjernen i hva kammermusikk er.

nb

sa

Arnfinn Bø-Rygg

Musikk med melankoli, vårlig friskhet og humor

https://aftenbladet.no/i/On7aA1/

Musikk med melankoli, vårlig friskhet og humor KONSERT: En kvartett av Haydn går helt inn til kjernen i hva kammermusikk er. Onsdagens kveldskonsert i domkirken begynte med Debussy som det i år er 100 år siden døde. Sonaten med den uvanlige besetningen fløyte, bratsj og harpe er en slags kvintessens av hva vi forbinder med det franske i musikken: Gjennomskinnelige melodier, klanglig subtilitet, temaer som bare antydes, atmosfæren av noe artifisielt. Som mange andre av Debussys verker er dette poesi som er blitt til klang, til ren instrumentalmusikk. På alle måter solid Annaleena Jämsä på fløyte, Eivind Holtsmark Ringstad på bratsj og den fabelaktige Marie-Pierre Langlamet på harpe tryllet frem en atmosfære som Debussy selv betegnet som «skrekkelig melankolsk. Jeg vet ikke om man her skal le eller gråte. Kanskje begge deler samtidig?» Instrumentene her spiller ofte to og to. Bratsjens buestrøk føyer seg inn i fløytens toner, og når den spiller pizzicato (knipsing på strengene), berikes den av harpens knipsing. Og harpen lar kaskader av toner sildre ut i rommet. Beethovens fiolinsonate nr. 5 i F-fur, den såkalte «Vårsonaten», ble fremført av Jan Bjøranger og Ihle Hadland. Det var på alle måter en solid fremføring. Jeg kunne ha ønsket meg en større tone i fiolinen, slik at balansen mellom fiolin og klaver ble bedre, men ellers ble karakteren i de ulike satsene ivaretatt på beste måte. Intet mindre enn nydelig var fiolinens tone i den neddempede langsomme satsen. Og det var en friskhet over tolkningen som helhet som rettferdiggjør assosiasjoner til våren, selv om tittelen «Vårsonaten» ikke stammer fra Beethoven selv. I kammermusikkens hjerte Vi har ikke i de siste årene vært godt forspent med strykekvartetter. Desto hyggeligere at Maxwell Quartet deltar på årets festival, og denne kveld med strykekvartettens far, Haydn. De unge musikerne i den lovende skotske kvartetten hadde en utpreget sans for Haydns vidd og humor, noe vi også kunne lese i musikernes ansikter. Vi hørte i denne gode fremføringen tydelig hvordan Haydn i sin kvartett i Ess-dur op. 71 nr. 3 introduserer førstesatsen med en dramatisk gest, ja, én eneste akkord. Det skaper forventninger! Og variasjonene i den langsomme satsen gled over i hverandre inntil det ugjenkjennelige. I menuetten var dansekarakteren så å si borte, slik det skal være i en god tolkning av denne kvartetten. Fortjent var applausen som til slutt gjallet gjennom kirkerommet.

706286

train

literature

BOK: Sanselig om stillasarbeid, barndomstraumer og brutt ensomhet.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Svensk balkongbygger i Oslo

https://aftenbladet.no/i/rLjwga/

Svensk balkongbygger i Oslo BOK: Sanselig om stillasarbeid, barndomstraumer og brutt ensomhet. Guro Hoftun: Svensken. Roman. 198 sider. Cappelen Damm. Guro Hoftun, født 1970 og kjent som featurejournalist i VG Helg, debuterte skjønnlitterært i 2011 med utroskapsromanen «Anfall» og har siden gitt ut både «Storbarnsliv» (2015), Bragepris-nominert i sakprosaklassen, og ungdomsboka «Ord på S» (2015). Årets roman gir ordet til den 41-årige stillasarbeideren Jens Persson, er lagt til 2011 og tegner et troverdig, psykologisk-realistisk portrett av en svenske som sammen med rundt 30.000 landsmenn har søkt jobb i krøsusrike Norge, der en balkongbyggende stillasarbeider i løpet av snaue fire arbeidsdager tjener mer enn en sivilingeniør med seks års utdannelse gjør i kriserammede Sverige. Vi hører om høydeskrekken som ligger på lur når jeg-fortelleren sammen med Patrick, Nico og Lars - tre andre selvproletariserte svensker, med ulik bakgrunn og forskjellige personligheter - balanserer på smale stillasbord flere etasjer over bakken, i ferd med å banke hull i vegger, mure, pusse, male, snekre og skru slik at gamle bygninger i Oslo blir utstyrt med balkonger. Skildringen av denne krevende arbeidsprosessen topper seg i en dramatisk hending mot slutten av boka og understreker at mange av jobbene gjestearbeiderne utfører, er så farefulle og lite forlokkende at nordmenn søker andre arbeidsoppdrag i sin uendelig rike, «late» ulandstilværelse, slik svenskene i polemisk-satirisk stil liker å karakterisere situasjonen. Mens de tre kollegaene drar hjem til familie og venner i Sverige hver torsdag, forblir Jens oftest i Oslo i stedet for å besøke mora som bor på den svenske vestkysten. Gradvis og i glimt får vi vite hvorfor, en demaskeringsprosess som er både stilsikkert og medrivende utført. Når Jens foretrekker å tilbringe helgene i Oslo, i rommet sitt på et nedlagt solarium, uten vinduer og bare utstyrt med en seng, et bord og et skap, i ly av løgner og etter sigende fordi han «prøver å like å være alene», har det å gjøre med en uavklart, problematisk fortid. Den avdøde faren hadde et alkoholproblem som sønnen nå synes å videreføre. For klokka fem hver fredag begynner den litt beskjedne, tafatte Jens – som må holde seg edru i hverdagen som stillasarbeider - å drikke så mye øl at han får vansker med å omgås mennesker uten å overskride grensene for det som blir regnet som akseptabel atferd. Viktigere er det likevel at jeg-fortelleren ni år gammel opplevde at bestevennen Pelle døde på dramatisk vis mens de to lekte i skogen. Dette førte til at Jens, som lærte seg de latinske navnene på dyr og planter han gjorde seg kjent med, siden la bort planene om å bli biolog eller zoolog og begynte i snekkerlære i stedet. Den dårlige samvittigheten og traumet knyttet til kameratens bortgang har Jens aldri klart å kvitte seg med. Først nå antyder kommentarene til hans kreftsyke mor at det kan være et sprik mellom den ensomme, lett snublende fortellerens minner og det som faktisk hendte den gangen, i en fjern fortid. Ellers er dette enda en roman om kropp og kjærlighet, sosial angst og lengsel etter nærhet. Da Jens noen år tidligere jobbet som vaktmester på et hotell på Geilo, opplevde han at det intense forholdet til den svenske resepsjonisten Linda brått tok slutt. Han prøvde å drukne sorgen over bruddet i alkohol. Det førte til at han mistet en finger mens han brukte en sag i fylla. Bedre går det trolig (eller kanskje?) med det forholdet han nå nølende, full av emosjonell ambivalens, innleder til den frodige, matglade, Tjorven-alluderende læreren Katrine. Iallfall klinger romanen ut med følgende kloke, oppløftende utsagn: «Vender jeg meg bort, er jeg alene. Snur jeg meg, ser jeg henne.» «Svensken» er ikke spesielt dristig i formspråk eller stoffvalg. Men den rommer mange sensuelle scener, virker målbevisst strukturert, satser på en åpen slutt og er absolutt leseverdig.

706287

train

music

Det har tatt dem lang tid å nå ut. Til gjengjeld er musikken slitesterk.

nb

sa

Geir Flatøe

Americana med flotte harmonier

https://aftenbladet.no/i/kajekA/

Americana med flotte harmonier Det har tatt dem lang tid å nå ut. Til gjengjeld er musikken slitesterk. Cordovas: "That Santa Fe Channel" (ATO/Border) Cordovas' første og selvtitulerte album fra 2012 ble oversett, men de fortsatte turneringen på kryss og tvers. I fjor plukket det svenske selskapet Rootsy opp platen og ga den ut på ny, og dermed begynte hjulene omsider å rulle. Plateselskapet ATO ga dem deretter en sjanse, med Kenneth Pattengale fra Milk Carton Kids som produsent. Musikken kan spores tilbake den gang Grateful Dead, The Band og Allman Bothers visket ut grensene mellom rock, country og folk. I dag kaller vi det americana. De holder hus i Nashville, mens bandleder Joe Firstman er fra North Carolina og har bodd mye av livet i California. Vinteren tilbringer bandet i Todos Santos i Mexico, der nye sanger skrives og konserter arrangeres. Denne miksen og tid og sted er konsentrert ned til ni sanger. Med spilletid rundt en halv time bør det helst ikke være mye dødtid, og det er det da heller ikke. Firstman forsøkte seg opprinnelig som soloartist med albumet "War of women" utgitt på Atlantic i 2003. Det ble ingen salgssuksess, og han fikk seg jobb som musikalsk leder på et tv-show. Han ga ut nye plater for egen regning, før han fikk med seg en gjeng som kunne dele på vokal og harmonier. I Cordovas har han nå med seg gitaristene Lucca Soria og Toby Weaver, trommis Graham Spillman og keyboardist Sevans Henderson. Hvilken småby Firstman sikter til med åpningslinjen this town's a drag, no drugs, er ikke godt å si, men i fjor spilte de i hvert fall en serie konserter i Norge. Uansett er "This town's a drag" er fin låt, mens "Selfish loner" viser hva harmonier kan gjøre med en sang. Tidløs country med steelgitar og et piano med løse tøyler, før den elektriske gitaren viser hvem som er sjefen. "Talk to me" er en kjærlighetssang til noen som ikke gjengjelder følelsene. Stalking? Fascinerende nok har sangen et par sekunder som likner refrenget i Tommy og Tigerens "Kongen på besøg". "I'm the one who needs you tonight" er albumets vakreste 2 minutter og 50 sekunder, med et vers ikke langt unna Bob Dylans "Girl from The North Country". På den annen side stjal Dylan selv deler fra den britiske folkesangen "Scarborough Fair". Slik går ting i arv, og det er ikke noe galt i det. Gjenbruk er tingen. "Frozen rose" ble plukket ut som singel, men er langt fra det beste kuttet her. Dårlig er det likevel ikke, så lenge harmoniene er på plass. De bærer også "Santa Fe" trygt av sted, en sang av det myke slaget. Standin’ on the porch with a gun in his hand, just because he can, heter det i blues- og boogie woogie-aktige "Standin' on the porch". Med tanke på den opphetede våpendebatten i USA, kunne det utviklet seg til en politisk sang, men det gjør det ikke. "Your town" bygger på det bandet kan best: fine melodier og myke harmonier. De slipper seg noe mer løs i avslutningen "Step back Red", uten at vi snakker om musikk som setter en støkk i noen. Gitaren og pianoet får likevel lov til å leke seg. Det har vært en lang reise for Firstman og Cordovas, men de har holdt ut. Godt er det. Beste spor: "This town's a drag", "Selfish loner", "I'm the one who needs you tonight", "Santa Fe".

706288

train

screen

«Megalodon» har alle ingrediensene som trengs i en vellykket katastrofefilm, men skjemmes av sin egen forutsigbarhet og høye klisjénivå.

nb

sa

Kine Hult

Nå kommer monsterhaiene

https://aftenbladet.no/i/8wAVKr/

Nå kommer monsterhaiene «Megalodon» har alle ingrediensene som trengs i en vellykket katastrofefilm, men skjemmes av sin egen forutsigbarhet og høye klisjénivå. Megalodon Sjanger: Action / Grøsser / Sci-Fi Skuespillere: Ruby Rose, Jason Statham, Rainn Wilson Regi: Jon Turteltaub USA, 2018 Lengde: 1 t. 53 min. Aldersgrense: 12 år Hvis du var blant dem som fikk angst for å bade i sjøen etter å ha sett «Haisommer»-filmene, er det bare å holde seg langt unna «Megalodon». Som tittelen antyder, er det på ingen måte småfisk vi har med å gjøre her. Filmen starter med et lite tilbakeblikk, hvor dykkeren Jonas (Jason Statham) blir tvunget til å ta et valg som koster flere av kollegene livet. Så blir han skjøvet ut i kulden, og avgår med en slags selvpålagt førtidspensjon. Fem år senere starter hovedhandlingen. I et usedvanlig avansert forskningssenter utenfor kysten av Kina står forskerne foran et gjennombrudd av det slaget som gjør at lærebøker må skrives om. De mistenker at det finnes ukjente havområder under det som tidligere har vært kjent som den aller mest dyptliggende havbunnen i verden, og det viser seg å stemme. Men i likhet med dvergene i «Ringenes Herre» har disse menneskene i sin grådighet etter både viten og rikdom gravd dypere enn de burde. I denne avgrunnen finnes forhistoriske uhyrer som definitivt ikke burde forstyrres. I den grad det finnes noen moral i denne historien, er den så enkel som dette: Når man tukler med naturen, får det konsekvenser. Konsekvensen i dette tilfellet er en hai på størrelse med et mellomstort cruiseskip. Castingen er også i beste fall på det jevne. Bingbing Li går rundt med et forskrekket ansiktuttrykk som ikke passer spesielt godt til rollefigurens handlekraft og mot, mens Jason Statham framstår som litt for varm og medmenneskelig til at det passer inn i imaget til det som ifølge manuset skulle vært en desillusjonert, alkoholisert einstøing. I tillegg slutter jeg aldri å la meg forundre over mange manusforfatteres hang til å skrive inn barn som oppfører seg og snakker på en måte som ingen barn gjør. Dette er en historie om eventyrlyst, mot, kløkt og selvoppofrelse. Men samtidig er det en film som skamløst benytter seg av hele registeret av forutsigbare vrier og vendinger. Alle karakterene er som klippet ut av en samling av standardtyper i amerikansk film. Her finnes det ingen overraskelser, og regissør Jon Turteltaub tar ingen sjanser. Det er litt synd, for filmen er en visuell fest og den kunne ha vært mye mer spennende hvis man ikke så til de grader hadde kunnet forutsi handlingen. Samtidig er det noe med å ta noe for det det er. I dette tilfellet lykkes regissøren med å lage en enkel, underholdende sjangerfilm som ikke krever noenting som helst av seeren. Og noen ganger er det akkurat det vi vil ha.

706289

train

literature

KRIM: Karin Fossum skriver krim som ingen andre. Hun er mer interessert i menneskene enn forbrytelsen. Derfor er hun mer spennende å følge enn noen annen norsk krimforfatter.

nb

sa

Tarald Aano

Hun er helt unik som krimforfatter

https://aftenbladet.no/i/4dAo0V/

Hun er helt unik som krimforfatter KRIM: Karin Fossum skriver krim som ingen andre. Hun er mer interessert i menneskene enn forbrytelsen. Derfor er hun mer spennende å følge enn noen annen norsk krimforfatter. Karin Fossum: Formørkelsen. Roman. 333 sider. Cappelen Damm. Det gjør fysisk vondt å lese dette. Det smerter i sjelen. Det er nesten så jeg har lyst å legge boken fra meg etter de første sidene. Karin Fossum åpner nemlig sin nye roman «Formørkelsen» med en skildring av enhver forelders verste frykt, tapet av et barn: En far slipper sin 15 år gamle sønn ut fra sjuende etasje mens moren ser på. Men jeg leser videre, og Karin Fossum demonstrerer sitt mesterskap enda en gang. Hun utforsker hendelsen, hun lar den kloke etterforskeren Konrad Sejer bruke all sin kløkt og all sin menneskelighet og all den tid han trenger for å finne en sannhet i det som bare er en dyp, dyp tragedie. Det er nemlig ikke sikkert at første versjon, morens versjon, er sann . Det kan tenkes at farens fortelling slår sprekker i det hun har fortalt. Og snart er dette et drama som på typisk fossumsk vis er større enn en krimgåte - igjen dykker hun dypt inn i menneskene hun løfter framfra fantasien sin og inn i en realisme vi tror på, føler på, har medlidenhet med, rystes over. Dermed blir jakten på hva som egentlig skjedde, også et forsøk på å forstå hvordan hun og han levde sine liv, hvordan de ble trukket mot hverandre og hvordan de etterhvert ødela hverandre. Hvordan alkoholismen river henne i stykker, hvordan depresjonen spenner beina under ham, hvordan hatet driver henne videre, hvordan hans fortid i Serbia kaster skygger. Hvordan den hverdagen de må inn i hver for seg blir truende fordi alle deres valg blir tolket av deres omgivelser, og hvordan hverdagen blir trøst fordi det er den eneste de har. Og midt oppi dette leter Konrad Sejer etter den versjonen, den forklaringen som holder. I denne romanen er han i skyggene, han er tilbaketrukket og dempet - men han er like sterk som før, like farget av melankoli og like full av erfaring som sier at det er synd på menneskene.

706290

train

stage

TEATER: Morsomt og sårt når danske skuespillere tar oss med gjennom alle H. C. Andersens 156 eventyr - og dikterens liv.

nb

sa

Tarald Aano

Eventyrlig teater

https://aftenbladet.no/i/EoA2E5/

Eventyrlig teater TEATER: Morsomt og sårt når danske skuespillere tar oss med gjennom alle H. C. Andersens 156 eventyr - og dikterens liv. Rogaland teater, teaterhallen: H. C. Andersens samlede eventyr, gjestespill med Mungo Park. Av Heinrich Christensen. Med Mads Hjulmand, Malin Rømer Brolin-Tani og Jonas Munck Hansen. 100 minutter. Spilles til Det er nesten blitt en egen teatersjanger å presentere store dikteres samlede verker i løpet av én forestilling - her kommer den danske teatergruppen Mungo Park med en 100 minutter lang oppdagelsesreise om deres store nasjonalikon H.C. Andersen. Dermed ønskes vi velkommen til en heseblesende bergogdalbane gjennom den danske dikterens liv og verk. Alle hans 156 eventyr skal nevnes, alt pakket inn i en historie plassert i et dansk folkebibliotek. Tre historier Slik blir dette egentlig tre historier: Rammen er de tre bibliotekansatte som forbereder en H.C. Andersen-uke, men det dukker ikke opp en eneste gjest. Så hva skal de tre gjøre? De begynner å leke, de leter etter rareste navn i eventyrene Andersen skrev, de jakter på den voldeligste episoden eller det rareste talende dyr. De går lenger; de begynner å spille ut dikterens liv, de løfter opp hans ambisjoner om å bli feiret romanforfatter, hans bønn om å bli udødelig, hans inderlige ønske om å bli elsket, hans tragiske ensomhet, sutrete selvmedlidenhet og lammende dødsangst. Og selvsagt historiene han diktet fram; eventyrene som refereres til, gjenfortelles eller spilles ut. Stol på fantasien Alt dette skal skje i løpet av 100 minutter, på en scene som består av en lang bokhylle, en arbeidspult, en skranke, to kontorstoler, en glassmonter med en svane og H.C. Andersens hatt, og en boktralle. Det funker veldig godt, og skuespillerne beveger seg lekent mellom det nøkterne kontorlandskapet og illusjonene som oppstår når teatret løfter oss inn i fantasien. Slik tas vi inn i forfatterens liv og hans eventyr - fra det subtile og sårbare til det vulgært støyende. Her spilles ømheten fra «Prinsessen på erten» og «Piken med svovelstikkene», her får vi den avslørende komikken i «Keiserens nye klær», og her får vi brutaliteten fra «Lille Claus og Store Claus» og Andersens seksualangst i overtydelige doser. Store fakter Overtydelig er kanskje det ordet som beskriver hele forestillingen aller best, for Mungo Park forteller historien og eventyrene med store fakter, veldige overdrivelser og brå overganger. Enkelte av tablåene kan minne om Mister Bean, andre er tegnefilmoverspilte. Men det gjør ingenting, antakelig er det den eneste måten å komme gjennom denne historien på. Og det er en prestasjon å rase gjennom alle eventyrene og samtidig gi oss bilder fra Andersens liv som internasjonal superstjerne, barnas udødelige venn og bittert, misforstått geni. Egentlig er det der den aller beste historien ligger, i lidelsen og komikken og drømmene og lidenskapen og skuffelsen - det er materiale som skaper godt teater. Eventyrene er vidunderlige, men også utdaterte og «mye lort», som bibliotekarene synger. Rammefortellingen er også tidvis morsom, men bibliotekarparodiene er lettvinte og tvinges i alle slags retninger for å skape en rød tråd som skal holde forestillingen sammen. Det er så vidt den ikke ryker.

706291

train

literature

BOK: Kristian Klausen tar den hemningsløse fortell-alt-mammutfortellingen helt ut.

nb

sa

Jan Askelund

Livstruende litteratur

https://aftenbladet.no/i/6nARM3/

Livstruende litteratur BOK: Kristian Klausen tar den hemningsløse fortell-alt-mammutfortellingen helt ut. Kristian Klausen: Dagbøkene 1996-2018. Roman. 173 sider. Cappelen Damm. Det er overproduksjon av bøker. Vi orker ikke å svelge unna de tusenvis av titler som årlig blir sendt ut på «markedet», som det heter, og det pågår en uavlatelig kamp om revir, oppmerksomhet, lesere, kunder, som samtidig dreier seg om hvilke temaer, fortellinger og holdinger som bør komme til uttrykk og prioriteres. (Og som det offentlige anmelderiet er en del av). Kristian Klausen (1971, debut 2008) er en lett gjenkjennelig forfattarer i stil og tone, topografi og karakterer. Han er også en kamplysten deltaker i revirstriden – både i den større klassifiseringen av verdenslitteraturens uendelighet av forfatterskap og den som i hans eget biotop, med basis i Drammen, utkjempes på det vesle norske parnasset. Bøkene hans er pakket med forfattere, bøker og titler, f.eks. «Mitt liv var et hett bibliotek», som en av romanene hans heter, og handler om en sosialt mistilpasset mann som imidlertid blomstrer og trives blant bøkene han leser og som heller vil utøve sin bibliotekargjerning i kjellermagasinene enn blant publikum. Klausen med ham ser ut til å leve og puste gjennom bøker. Han har også vært ute med spitord mot en og annen skriver han ikke uten videre lar seg imponere av. I årets roman tar han det helt ut: I en morsom og sorgfull parodi går han til et gevaltig angrep på den oppblåste, hemnings- og hensynsløse ego-litteraturen der «elefantsyke er den nye vinen». Her er det ikke nødvendig å nevne forfatternavn: Når redaktøren til Klausens jeg-forteller går bananas da han kommer med sine kartonger med dagbøker gjennom 22 år og ber henne hjelpe seg med å lese og redigere, plukke gullkorn så å si - for her må vel være stoff til en roman her? - vil hun utgi hele dritten under ett, urørt som det står, til sammen 13.000 sider i 13 bind. Det vil i utgangspunktet ikke dagbokskriveren, som innvender at råmaterialet hans er ikke er kunst og litteratur slik det ligger i sine skoesker. Men hun overtaler ham, for penger og kjendiseri – om herostratisk – trumfer alt. Riktignok gjør han før utgivelsen noen forsøk på å få tidligere kjærester og den eneste nære mannlige vennen han har hatt, til å se på prosjektet. Det har stoff i seg til å drepe. Kristian Klausen viser i all hverdagslig enkelthet hva selvtekt i form av en hensynsløs opphevelse av sjangerskillene mellom fiksjons- og saklitteratur uvegerlig må føre til.

706292

train

music

Hold ut, du er ikke alene, lyder budskapet.

nb

sa

Geir Flatøe

Sterke låter, fullt trøkk og tøft som bare det

https://aftenbladet.no/i/Mg8v2m/

Sterke låter, fullt trøkk og tøft som bare det Hold ut, du er ikke alene, lyder budskapet. The Interrupters: "Fight the good fight" (Epitaph/Playground) For sju år siden slo Aimee Allen seg sammen med Van Nyus-brødrene Kevin, Justin og Jesse Bivona og dannet The Interrupters. Gitarist Kevin har en Grammy på hylla for studioarbeidet sammen med Tim Armstrong da legendariske Jimmy Cliff gjorde et sterkt comeback med "Rebirth" for seks år siden. Han kan altså sin reggae, noe som må til i et skapønk-band. Aimee, som koret på Cliff-plata, har på sin side en stemme du lett kan tro kommer fra en fjerde bror. Nevnte Armstrong er produsent, og han tar med seg bandet sitt Rancid på allsangen "Got each other": We don't have much, but we got each other. Albumet åpner med "Title holder": Fight like a title holder/Stand like a champion/Live like a warrior/And never let 'em break you down. Herfra og ut er albumet en revitalisering av sjangeren oppsto da London møtte Jamaica for 40 år siden. Sterke låter, fullt trøkk og tøft som bare det. Beste spor: "Title holder", "So wrong", "She's kerosene", "Broken world", "Got each other", "Gave you everything".

706293

train

screen

Det blir aldri helt magisk, men den animerte fantasy-serien «Disenchantment» er en visuell fest og byr på rikelig med humrestoff.

nb

sa

Kine Hult

Deilig, mørk humor fra Simpsons-skaperen

https://aftenbladet.no/i/e1xBpM/

Deilig, mørk humor fra Simpsons-skaperen Det blir aldri helt magisk, men den animerte fantasy-serien «Disenchantment» er en visuell fest og byr på rikelig med humrestoff. Tv-serie: «Disenchantment» Sjanger: Animasjon, fantasy, humor. Premiere på Netflix fredag 17. august. Få om noen animerte humorserier kan måle seg med «The Simpsons», i hvert fall hva kommersiell suksess angår. Selv etter 30 sesonger holder den velkjente familien koken. Serieskaper Matt Groenings andre serie, «Futurama», ble aldre like populær, men tok opp i seg mye av den velkjente humoren vi kjenner fra flaggskipet «The Simpsons». Når han nå lanserer en tredje serie, eksklusivt for strømmegiganten Netflix, er det et helt nytt univers som utforskes. Amerikansk samtid og framtid er byttet ut med et mytisk middelalderunivers, og i sentrum av handlingen finner vi den forsofne prinsesse Bean, som heller vil feste og gamble og finne på ugagn enn å gifte seg med de håpløse frierne familien hennes kommer drassende med. Hun allierer seg med sin egen personlige demon og en alv, og så er balubaen i gang. Animasjonene av de ulike karakterene er lett gjenkjennelig groeningske, og man ser med et halvt øye slektskapet til skaperens to andre serier. Men bakgrunnene og omgivelsene er virkelig noe helt annet. Tegningene er rett og slett nydelige, og viser til det fulle hvordan Groening lykkes med å tenke nytt uten å gi slipp på sin egenart. Serien skiller seg også fra de andre to ved at en hovedhandling følges gjennom sesongen, i stedet for at man avslutter historien i hver episode. Men mye er likt, kanskje først og fremst den uforlignelige humoren, de elleville påfunnene og ikke minst det strålende stemmeskuespillet. Det er med andre ord mye å glede seg over her, kanskje spesielt for Groening-fansen. Men det er også et par ting som gjør at «Disenchantment» ikke når helt opp. Først og fremst mangler i all hovedsak den samfunnssatiriske brodden og dagsaktualiteten som kjennetegner «Simpsons». Historien kan i perioder framstå som litt uinspirert og retningsløs. Heldigvis er det så mange one linere og slapstick-øyeblikk å glede seg over at man fort slutter å tenke på dette.

706294

train

misc

UTSTILLING: Finsk foto står sterkt i samtidskunsten. Den som besøker Kannik, forstår hvorfor.

nb

sa

Trond Borgen

Er det her Gud bor?

https://aftenbladet.no/i/jPjWeq/

Er det her Gud bor? UTSTILLING: Finsk foto står sterkt i samtidskunsten. Den som besøker Kannik, forstår hvorfor. BGE Contemporary Art Projects: Ola Kolehmainen, Hellige rom, fotografi. T.o.m. 16. september. Finsk fotografi har de senere årene etablert en sterk posisjon i samtidskunsten. Besøker du BGE-galleriet i Kannik nå, vil du se én av grunnene til denne styrken: Ola Kolehmainens utstilling «Hellige rom» er en intrikat mosaikk av rom, lys og tid som får de tre religionene som springer ut av Abraham til å møtes i en felles kunstnerisk visjon. Det er et omfattende prosjekt; Kolehmainen har over en femårsperiode besøkt 15 europeiske byer og fotografert mer enn 50 gudshus – kirker, synagoger og moskéer – med et spenn på 1500 års arkitektur- og kulturhistorie. I galleriet viser han denne monumentale arkitekturen dels som en materialisert teologi, dels som redigert lys, og dels som en komposisjon sett gjennom et modernistisk filter. Det er de to første aspektene som umiddelbart slår meg her; men etter hvert som den nærmest overveldende storheten og de særegne fargene synker inn, og jeg går nærmere, trer et rutemønster fram i bildene. Noen ganger nærmest umerkelig subtilt, andre ganger grovere, tydeligere. Sammenføyd Det viser seg at Kolehmainens fotografier som oftest er satt sammen av flere eksponeringer, under til dels vekslende lysforhold. Noen ganger, som i «Pantheon 128 AD II, Roma», består helheten av 12 separate fotografier, adskilt med smale horisontale og vertikale veggstriper. Andre ganger, som i «Apollinare Nuovo 504 AD Cappella I, Ravenna», er sporene av de ulike fotoopptakene nesten umerkelig integrert i helheten. I flere av bildene er sammenføyningene av de ulike eksponeringene med vilje lett «unøyaktige», som for å vise kunstnerens teknikk, virkemidler og komposisjonsprinsipper. Resultatet er slående prismatisk, nærmest kaleidoskopisk, for Kolehmainen rykker de hellige rom ut av en rent beskrivende fotografisk sfære henimot en ekstra dimensjon som også rommer konseptuelle meta-referanser: rutemønsteret refererer åpenbart til modernismens grid, slik vi finner det, i sin reneste form, i Mondrians malerier, og også i andre former i mye modernistisk kunst. Når sammenføyningene ikke alltid er geometrisk renskårne i disse bildene, men tvert imot en smule skakke og irregulære, antydes her en modernisme som ikke lenger kan, eller er verdt, å opprettholdes som noe renhetsideal. Kunstens egen kraft Det er da spørsmålet melder seg: er det her Gud bor, i disse lysfylte rommene? Én og samme, inkluderende guddom, eller tre ganske ulike, ekskluderende makter? Kolehmainen leter imidlertid ikke etter noen gudsbekreftelse i disse rommene; det er som om han i stedet sier at vi kan søke en åndelig opplevelse uten guddommen, i selve kunstens vesen, slik modernismen på sitt vis erstattet religionen som åndelig opplevelse. Lyset fyller troens rom, viser han oss, men det er først og fremst en tro på kunstens egen kraft, det artifisielle ved dens konstruksjon og visualitet. Så finner jeg i disse bildene en dobbel iscenesettelse av lyset: først arkitektenes og byggmestrenes, i konstruksjonen av de hellige bygningene, dernest i kunstnerens, i konstruksjonen av fotografiske puslespill. Han fragmenterer det han ser gjennom ulike fotografiske eksponeringer, for deretter å bygge opp en ny helhet, på egne premisser. Da er Guds hånd erstattet av kunstnerens hånd, og den rykker troens rom ut av historien og skaper sitt eget lysfylte, kaleidoskopiske rom i galleriet.

706295

train

literature

ROMAN: Veldreid, lekent, underholdende, smått satirisk og tankevekkende science fiction.

nb

sa

Sigmund Jensen

Stavangersk science fiction

https://aftenbladet.no/i/VRwXG6/

Stavangersk science fiction ROMAN: Veldreid, lekent, underholdende, smått satirisk og tankevekkende science fiction. Stig Beite Løken: Drømmelinsene. Roman. 276 sider. Cappelen Damm. Den teknologiske utviklingen opptar mange forfattere for tiden. I Stig Beite Løkens (f. 1983) kanskje beste utgivelse hittil, ”Drømmelinsene”, kan man ikke bare kjøpe drømmen man ønsker, men også besøke andres drømmer og invitere andre inn i egne drømmer. Vi befinner oss i en høyteknologisk virkelighet der menneske og maskin er sammenføyd, kredittkortet et implantat og underbevisstheten online, i et Stavanger anno 2042 som synes modellert etter siste utkast til ny sentrumsplan, der Helgø er erstattet med Carrefour og der Gamle Stavanger, som brant ned i 2028, har blitt til Ydstebøkvartalet. Hovedpersonen er den 41-årige, lettere desillusjonerte Jonas Høller, som jobber i Øglitz Eiendom, bor i en liten loftsleilighet i Niels Juels gate, lever på Fjordlands ferdigmiddager og jevnlig tiltvinger seg fellatio fra firmaets robotresepsjonist. Men når Høllers sjef, inspirert av at kinesiske offentlige ansatte bedriver saksbehandling i søvne, kommer på at også boligvisninger kan foregå i drømme, er det duket for visse komplikasjoner på ulike virkelighetsnivåer. Under en søvnvisning møter Høller Mathilde, som etter alt å dømme er en eldre versjon av den syttenårige Mathilde vi møtte i ”Skogen i tapetet” (2015), og snart planlegger de to å flytte sammen i drømmevisningshuset på Eiganes, altså bokstavelig talt et drømmeliv, som somnonauter, søvn- og drømmereisende. Men dette er en verden som krakelerer. Også i debutboken (2012) kombinerte Løken det alminnelige med det fantastiske, og teknikken med å sammenblande det vanlige og tilforlatelige med det fremmede, uforklarlige og uhyggelige, er også en klar styrke ved denne romanen, som ellers er elegant gjennomført, holder et høyt språklig nivå og har en fin balanse mellom de ulike stiltoner og stemningsleier. I forhold til tidligere utgivelser tillater forfatteren seg her å være mer leken, og han gir sitt uomtvistelige fortellertalent friere tøyler. Nå skal man kanskje ikke lenger enn til Stokkavannet og Sjernarøyene før Star Wars bare blir tåpelig. Men for alle som liker en intelligent, tankevekkende og godt fortalt historie, er ”Drømmelinsene” en sann svir.

706296

train

music

Det er lov å feile, som fru Solberg sier. Kunsten er å komme seg på føttene igjen.

nb

sa

Geir Flatøe

Vakkert om vonde år

https://aftenbladet.no/i/KvAK2G/

Vakkert om vonde år Det er lov å feile, som fru Solberg sier. Kunsten er å komme seg på føttene igjen. Cullen Omori: "The diet" (Sub Pop/Playground) Livet har ikke alltid gått på skinner for Cullen Omori, men framtiden så lys ut i 2011. Da var han med i Chicago-bandet Smith Westerns og fikk en varm mottakelse for andrealbumet "Dye it blonde". To år senere var begeistringen ikke den samme da "Soft will" kom ut. Brødrene Cullen og Cameron sluttet å snakke sammen, og gitarist Max Kakacek ville ikke mer. Året etter var det slutt, etter sju år og tre plater. Omori gikk fortsatt på high school da han dannet bandet og tok visstnok bruddet hardt. I hvert fall forlot han hele sirkuset og fikk seg en jobb på sykehus. Men en sirkushest glemmer aldri lukten av sagflis, og på fritiden gjorde han ferdig påbegynte sanger. Nye sanger kom også til, og i 2016 vendte han tilbake til manesjen som soloartist med albumet "New misery". Dermed var han i gang igjen, men på kjærlighetsfronten gikk ting i stå. Generelt var han så langt nede at det eneste han hadde et overskudd av, var negative følelser og selvforakt. Men alt kan kanaliseres og brukes, og det gode er at han hadde noe å skrive sanger om. Attpåtil fikk han seg en ny kjæreste som han kunne slippe til i låtskrivingen. "Happiness reigns" er skrevet av paret sammen, og det er blitt en sommerlett poplåt om den livreddende kjærligheten – selv om det også synges om blomster av uran. En annen ting som fikk hjulene til å rulle igjen, var flyttingen fra Chicago til Los Angeles. Der møtte han artisten og produsenten Taylor Locke, som tok kontakt etter det Omori selv følte var en katastrofal konsert i Los Angeles. Sammen har de fått ting til å fungere i studio. Albumet åpner med "Four years", en retrolåt med disig slør og et refreng skrevet i pophimmelen. En på alle måter nydelig sang, selv om teksten ikke er fullt så harmonisk. Han går sjelden direkte på sak og holder heller tekstene mer kryptiske. Det lyder likevel selvutleverende når han synger: The boy is left, trying to sort through all the mess Became so attached to feeling like a piece of trash Heldigvis har sangen med en kvinnelig skikkelse også, og det virker som om det er håp. "Borderline friends" og "All by yourself" stiger ikke like høyt, men er snekret av samme solide materiale. Til gjengjeld har nevnte "Happiness reigns" refrengene disse mangler. Den vanlige oppbygningen med vers og refreng er for øvrig noe Omori har forsøkt å løsrive seg fra denne gang. Det fungerer bra, selv om han er en kløpper på refreng. Han befinner seg i skjæringspunktet mellom 60- og 70-tallet, ikke så rart for en som nevner T-Rex og John Cale blant sine favoritter. Beatles og sen-Lennon ligger vel nærmere hans egen musikk, noe som stemmer med hans visjon for "Happiness reigns"; å bringe kjærlighetssangene til Beatles og Rolling Stones inn i det 21. århundre. Omori holder seg til det klassiske popformatet, og "Master eyes" og "Natural woman" er de eneste kuttene som så vidt sniker seg over fire minutter her. Fine sanger begge to. I det hele tatt er det ikke noe som føles overflødig. 12 kutt og rundt 40 minutter passerer uten at det skurrer, selv om Omoris eget liv har skurret både her og der. Beste spor: "Four years", "Happiness reigns", "Master eyes", "Natural woman", "A real you".

706297

train

screen

FILM: Moro for store og små - om store og små - i «De utrolige 2».

nb

sa

Jan Zahl

Utrolig moro 2

https://aftenbladet.no/i/zLjKaO/

Utrolig moro 2 FILM: Moro for store og små - om store og små - i «De utrolige 2». FILM De utrolige 2. Originaltittel: The Incredibles 2. Sjanger: Animasjon, Barnefilm, Familiefilm. Norske stemmer: Atle Antonsen, Lisa Tønne, Jeppe Beck Laursen. Regi: Brad Bird. Nasjonalitet: USA, 2018. Språk: Norsk. Lengde: 2 t. 5 min. Noko av det du får med på kjøpet som forelder på 2000-talet, er alle dei barne- og familiefilmane du blir nøydd til å sjå. Det har opp gjennom åra bydd på varierande grader av underhaldning, for å seia det sånn. Men éin ting har jamt over vore ei stor glede i heile familien: Dei påkosta animasjonsfilmane frå Pixar (og Blue Sky Studios, som bl a har laga «Istid»-filmane.) For her kombinerer ein altså cutting edge animasjonsteknologi med historier og humor som treff både store og små. «De utrolige 2» er ein ny slik film. Oppfølgjaren kjem 14 år etter den første «De utrolige». Det var ikkje meininga at det skulle koma ein film nummer to, men med den suksessen den første fekk, har det nok vore eit visst press på regissør og manusforfattar Brad Bird, ja. Som i mellomtida har laga filmar som «Rottatouille» og «Mission Impossible - Ghost Protocol». «De utrolige 2» startar der den første slutta. Det er blitt forbode med superheltar, men eit rikt søskenpar vil prøva å løfta dei fram i lyset igjen. Dei har bestemt seg for å satsa på Fru Utrolig, også kjent som Elastika, mens Hr. Utrolig må stella heime, ta seg av ei tenåringsjente, ein irriterande veslebror og ein baby som også viser seg å ha superkrefter. Her er mykje å gleda seg over for alle som kjenner historia om då far skulle stella heime, for alle foreldre som har barn, og for alle barn som har foreldre. Men ute i den store verda er det altså fullt av skurkar og fartsfylte oppdrag, og det er eigentleg bare å bøya seg i støvet over animasjonen, actionen, overskotet og kreativiteten i forteljinga. Det heile ser rett og slett fantastisk ut. Kanskje er filmen litt i overkant lang, med sine meir enn to timar, kanskje kunne ein knipe litt i dei roligare partia, men jamt over er dette utrolig moro. Til og med forfilmen «Domee Shis Bao» er nydeleg. «De utrolige 2» sette ny innteningsrekord for ein animasjonsfilm i opningshelga i USA i sommar. Mange har tydelegvis venta lenge på denne oppfølgaren. Dei blir ikkje skuffa.

706298

train

stage

TEATER: Statsteatrets norgeshistorieprosjekt blir betre og betre jo tettare det kjem på vår eiga tid. «1980 - Aker Brygge» er tragedien som får deg til å le.

nb

sa

Jan Zahl

Komisk alvor om 1980-talet

https://aftenbladet.no/i/Mg8Xr0/

Komisk alvor om 1980-talet TEATER: Statsteatrets norgeshistorieprosjekt blir betre og betre jo tettare det kjem på vår eiga tid. «1980 - Aker Brygge» er tragedien som får deg til å le. TEATER Rogaland teater: 1980 - Aker Brygge. Av: Yngve Sundvor og StatsTeatret. Regissør: Yngve Sundvor. Dramaturg: Morten Kjerstad. Med: Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen, Gard Bjørnstjerne Eidsvold. Lengd: 1 time 30 min. Eigentleg er forteljinga om det glade 1980-talet ei trist historie. Jappetid, børskrakk, boligboble, fest og bakrus (og litt under middels estetisk smak) er strengt tatt til å grina av. Men Statsteatret spelar sin tragedie «1980 - Aker Brygge» ut som komedie - men samtidig ikkje utan alvor og varme. Dette er teater som både får deg til å le, bli blank i blikket, varm i hjartet, vond i magen og ettertenksam i hovudet. Det er godt gjort, særleg med tanke på kor enkelt det er gjort. Eller, forresten. Det er jo supervanskeleg å gjera dette enkelt. Då Statsteatret lanserte seg for 8–9 år sidan, sa dei at dei ville vera som eit band: Ein gjeng som laga teater med så enkle verkemiddel at dei kunne pakka det dei trengte i ein bandbil, kjøra vidare til neste stad, pakka opp og opptre. Skal slikt nakent teater fungera, fire folk på ein scene, med særs enkel scenografi, er du avhengig av gode idear, gode tekstar og særs flinke skodespelarar. Alt dette byr Statsteatret på i «1980 - Aker Brygge». Bare tanken på å laga underhaldande teater om ting som deregulering, boligbobler, bankkrise, derivat og HVPU-reforma, ville teke knekken på dei fleste. Regissør/manusforfattar Yngve Sundvor og hans trupp gjer som dei tidlegare har gjort, nemleg å fortelja den store historia gjennom å gå tett på éin familie og fortelja deira vesle historie. Familien Kielland frå Grefsen består av ei lektormor (Per Kjerstad), Wilhelm (Kim Sørensen) som har ei høg stilling i Kredittkassen, Alexander (Cato Skimten Storengen) som vil vera investor og bli rik, og Einar (Gard Bjørnstjerne Eidsvold) som har spesielle behov og bur på institusjon. Alexander vil investera pengar han ikkje har i gigantprosjektet Aker Brygge. Og når «greed is good» er det ingen grenser for kva du vil gjera for å få tak i millionane, og prøva å redda di eiga ræv når det går i dass. Skodespelarane gneistrar i rollene, både i hovudrollene og i alle siderollene dei går inn og ut av - og skaper særs god kontakt med salen. Den einaste scenografien på scenen, er ein beige skinnsofa, som til gjengjeld spelar rolla som alt frå likkiste, sofa, japansk restaurant og gamblingbord. Dei øvrige sceniske verkemidla er litt lys, litt skrift og skuggar på bakveggen og effektfull musikk frå det famøse tiåret. Alt blir styrt av ensemblet sjølv, me ser alt som blir gjort på og frå scenen, men kjøper likevel illusjonen. Både ensemblet og publikum har ein fordel i denne episoden av norgeshistoria som ikkje var der i dei første. Ingen av oss har opplevd slaget ved Stamford Bridge («1066») eller Svartedauen («1349»). Men me har opplevd 1980-talet. Det gir ekstra gjenkjenning både til historia og detaljane i stykket, frå den tre kilos «mobiltelefonen» til menyen til «Peppes pizza». Di tettare Statsteatret kjem på vår eiga tid i prosjektet med å fortelja norgeshistoria frå 1066 til 2066, di tettare kjem me som publikum på historiene deira/våre. Særleg den lette tilbakeståande Einar spelar ei viktig (og klassisk) rolle, som den som stiller dei tilsynelatande naive, men grunnleggjande spørsmåla rundt dei grådige brørnes handlingar. Samtidig tilfører han eit nødvendig alvor og har si eiga historie i stykket. Det flotte sluttbiletet gjer at du går ut frå denne komiske tragedien med ei kjensle av vemod.

706299

train

literature

SAKPROSA: Livet som flyktning er ikkje lett. Heller ikkje for nordmenn i Stockholm under krigen.

nb

sa

Tom Hetland

Nordmenn på sitt verste og beste

https://aftenbladet.no/i/6nAQgL/

Nordmenn på sitt verste og beste SAKPROSA: Livet som flyktning er ikkje lett. Heller ikkje for nordmenn i Stockholm under krigen. Alf Skjeseth: Nordens Casablanca. Nordmenn i Stockholm under krigen. 288 sider. Spartacus. Mot slutten av krigen var det registrert snaut 43.000 norske flyktningar i Sverige, 7200 av dei i Stockholm. Det norske eksilsamfunnet i nabolandet var på storleik med ein godt over middels stor norsk by. Hovudstaden i det nøytrale Sverige var møteplass for diplomatar og spionar, eksilpolitikarar og forretningsfolk, eventyrarar og spekulantar, motstandsfolk som kvilte ut mens dei venta på ordre om nye aksjonar, og nazistar som forsøkte å infiltrera det norske miljøet. «Nordens Casablanca» er såleis ingen dum tittel på journalist Alf Skjeseths bok om nordmenn i Stockholm under krigen. Den legendariske filmen frå den marokkanske spionreiret, med Ingrid Bergman og Humphrey Bogart i hovudrollene, var forresten ein av dei store kinosuksessane i den svenske hovudstaden i 1943. Men Stockholms eige ry som samlingspunkt for agentar var faktisk så stort at ein del av handlinga i den første James Bond-boka, Casino Royale, er lagt dit. Agent 007 likviderer blant anna ein norsk dobbeltagent. Intrigar og maktkamp For fleirtalet av nordmennene i Stockholm, for ikkje å snakka om resten av Sverige, var tilværet mindre glamorøst. Venting, uvisse og uro for familie, venner og kampfellar i heimlandet var kvardagen for mange. «Rapportene fra norske flyktningmottak og forlegninger (har) slående likheter med frustrasjonen som står som damp opp fra dagens asylmottak og flyktningleirer,» påpeikar Skjeseth. Det er eit liv som lett får fram dei verste sidene hos folk. Forfattaren skildrar eit miljø der altfor mange brukte kreftene på sladder, intrigar og maktkamp. Negative karakteristikkar av andre sat ofte laust. Willy Brandt, som gjorde ein stor innsats for Norges sak i Stockholm, vart utsett for giftig mistenkeleggjering fordi han var tyskar. Eit anna grovt eksempel er den mektige Ap-politikaren Martin Tranmæls baksnakking av den norske diplomaten Niels Chr. Ditleff, ein mann som ifølgje Tranmæl heller «burde være ekspeditør i en parfymebutikk». Ditleff vart seinare, med den svenske grev Folke Bernadotte som alliert og frontfigur, pådrivar for å organisera «dei kvite bussane», som berga 20.000 menneske ut av dei tyske konsentrasjonsleirane mot slutten av krigen. Boka til Skjeseth manglar altså på ingen måte heltar, heller ikkje dei fargerike personane som gjerne kjem til sin rett under ekstreme forhold. «Nordens Casablanca» er derfor blitt både spennande og underhaldande. Boka innheld få nye og oppsiktsvekkjande opplysningar, men Skjeseth har samla stoff frå svært mange bøker og andre kjelder, og til saman gir dette eit bilde av det norske miljøet i Stockholm som er eit viktig tilskot til krigshistoria. Ikkje minst interessant er det å følgja dei politiske manøvreringane i det norske Stockholms-miljøet, der Arbeidarpartiet peika seg klart ut som dei dyktigaste maktstrategane. Svik eller solidaritet? I ei slik bok er det også på sin plass at Skjeseth drøftar den offisielle svenske politikken under krigen, som ennå i dag kan vera noko av ein verkebyll. Så seint som i 2016 gav NRK-journalisten Eirik Veum ut boka «Det svenske sviket» med hard kritikk av Sveriges tilpassing til tyske krav. Gjorde Sverige knefall for Hitler-Tyskland, eller var landet tvert om ein solidarisk og nødvendig støttespelar for den norske motstandskampen? Skjeseths svar, etter ein nøktern gjennomgang, er ja og ja. Det kjem an på tidspunktet. «Si ham: at så lenge jeg lever og ånder så skal aldrig Sverige bli betraktet som en del av Norden, men som en rakkerknekt som står i Tysklands tjeneste,» skreiv statsminister Johan Nygaardsvold frå London nyttårsaftan 1940 til ein nordmann som skulle møta den svenske statsministeren Per Albin Hansson. Nygaardsvold kunne saktens vera rasande. Svenskane hadde gitt løyve til transitt av tyske troppar, mange norske flyktningar var blitt avviste på grensa, framståande svenskar hadde håna nordmennene som «feige» i motsetning til dei heroiske finske soldatane. Det skulle bli verre før det vart betre. Det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 fekk brikkene til å falla på plass for tyskvennlege og antikommunistiske krefter i det svenske samfunnet. Også utanriksminister Christian Günther meinte at Sovjetunionen var ein større trussel enn Nazi-Tyskland, og innretta politikken etter det. Svensk politi gjekk ikkje av vegen for å utlevera norske kommunistiske motstandsfolk til torturistane og bødlane i Gestapo. Vendepunkt: Jødane og Stalingrad Omslaget kom ved årsskiftet 1942/43. To hendingar var avgjerande. Slaget ved Stalingrad viste at Tyskland sannsynlegvis kom til å tapa krigen. Og deportasjonen av dei norske jødane i november 1942 avslørte Nazi-Tysklands sanne ansikt for dei som måtte ha vore i tvil. Ei undersøking i slutten av 1942 synte at inga sak det året hadde gjort djupare inntrykk på svenskane. I tillegg til at den kynisk-realistiske utanrikspolitikken måtte peika i ei anna retning, stod den svenske regjeringa nå under eit sterkt moralsk press frå opinionen for å tona flagg mot barbariet og hjelpa eit broderfolk. Heretter gjekk brota på nøytralitetspolitikken den andre vegen. 15.000 nordmenn vart opplærte som politisoldatar på svensk jord, klare til kamp om det skulle bli nødvendig. Historia fekk, som me alle veit, ein lykkeleg slutt med fred, jubel og norske og svenske flagg i gatene i Stockholm i maidagane 1945. Men elles er «harmoni» eit nokså malplassert ord i Alf Skjeseths velskrivne og velredigerte krigssoge frå Stockholm.

706300

train

literature

SPENNING: Hva skjer når Bill Clinton plutselig blir action-forfatter? Han blir veldig opptatt av å skildre en flott amerikansk president.

nb

sa

Tarald Aano

Når presidenten gjør ting han ikke kan

https://aftenbladet.no/i/On7lzO/

Når presidenten gjør ting han ikke kan SPENNING: Hva skjer når Bill Clinton plutselig blir action-forfatter? Han blir veldig opptatt av å skildre en flott amerikansk president. Bill Clinton og James Patterson: Presidenten er savnet. Oversatt av Inge Ulrik Gundersen. 539 sider. Gyldendal. Dette er en dobbel historie om presidenten som gjør ting han ikke kan: Presidenten skriver spenningsroman om presidenten som rykker ut av Det hvite hus for å berge hele USA og halve verden fra historiens verste terrorangrep. Vi snakker om actionromanen som superselger James Patterson har skrevet sammen med Bill Clinton, USAs president fra 1993 til 2001 og mannen til Hillary Clinton som tapte forrige presidentvalg mot Donald Trump. Resultatet er en streit spenningsfortelling, enda en av disse historiene fra det indre liv i Det hvite hus med helter og forrædere og en trussel mot nasjonen som overgår alt siden andre verdenskrig. Du finner enormt mange sånne storyer i bokhyller, på kinolerreter og i strømmetjenester - og det er ingenting spesielt med Clinton/Patterson sin versjon. Bortsett fra to ting, kanskje: Det meste av handlingen her foregår utenfor Det hvite hus, ettersom presidenten selv stikker av for å avverge et gigantisk hackerangrep som vil sende USA (og store deler av verden) tilbake til steinalderen, altså tiden før internett. Dernest: Clintons klo ser ut til å ha bidratt til å skildre presidentens gode vilje på en måte som nesten blir parodisk. Her er balanserte tanker om den frie presse, vi får grublinger om å ha makt over liv og død, vi får erklæringer om dyp kjærlighet, og vi får vite hvor forferdelig usaklige presidentens politiske motstandere er. Det er nesten som om Clinton har hatt behov for å skrive et forsvarsskrift. Og det er slett ikke sikkert det er klokt å pakke inn i action-formatet. Men som thriller funker det noenlunde. Patterson er en rutinert og bestselgende veteran, og han vet å drive fortellingen framover ved å fordele spenning i passe porsjoner selv om klisjeene fyker veggimellom og skildringene av folk og scener er høyst ordinære. Men presidenten kommer godt fra dette - i boken blir han en helt, og i virkeligheten kunne det nok gått atskillig verre.

706301

train

literature

BOK: Lars Saabye Christensen innfrir igjen. I «Byens spor -Maj» skriver han medrivende om gledene og påkjenningene ved å leve.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Det gjelder å berøre mer enn å imponere

https://aftenbladet.no/i/rLj6lw/

Det gjelder å berøre mer enn å imponere BOK: Lars Saabye Christensen innfrir igjen. I «Byens spor -Maj» skriver han medrivende om gledene og påkjenningene ved å leve. Lars Saabye Christensen: Byens spor - Maj. Roman. 540 sider. Cappelen Damm. Slutten på andre bind av den annonserte trilogien om oslogutten Jesper Kristoffersen, hans familie og ulike bekjente knytter an til prologen i «Byens spor», bind I, og understreker at allsidige Lars Saabye Christensen (f. 1953, debut 1974) fortsatt er en vital og formbevisst forteller av det psykologisk-realistiske slaget, oftest med full kontroll over sitt mangslungne stoff og i stand til å lokke fram stadig nye poetiske, aforistisk klingende formuleringer som suger næring både fra latteren og gråten, drømmen, hverdagslivet og døden. Årets roman tar for seg tidsrommet august 1956 til september 1957, teksten er gjennomgående holdt i tredje person, med allvitende synsvinkel - riktignok med et par overrumplende meta-kommentarer fra et forfatternært dikter-jeg underveis - og handlingen utspiller seg stort sett i Oslo, helst i velkjent Saabye-terreng rundt Kirkeveien og Majorstua, samtidig som vi blir med Jesper, født 1941, på utflukter til København og Hurdal, før han kort omtales i bokas sluttord, signert Fagerborg Avdeling av Oslo Krets av Norges Røde Kors. Teksten kan leses på flere plan. Vi står fortsatt overfor en øm, dramatisk ladd familiesaga knyttet til den pianospillende outsideren Jesper, han som begynner i første real på Fagerborg skole, har sluttet å falle om nettene, får legeerklæring på at han er følsom, håper på en musikerkarriere og skaffer seg ressurssterke, sympatiske Trude som kjæreste. På hjemmebane må han forholde seg til den omsorgsfulle mora Maj som er ubetalt kasserer i det lokale Røde Kors-laget, får seg sekretærjobb i reklamebyrået Dek-Rek, beviser at hun er initiativrik og drar på fordekt Roma-ferie, samt til den vakre veslesøsteren Stine som begynner i første klasse, ikke klarer å si R og aldri har med seg venninner hjem. Der gigantromanen «Magnet» (2015) først og fremst dveler ved fotografiet som kunstart, tar årets bok for seg amatørpianisten som med en finger kan spille «En C som får deg til å gråte», som nærmer seg Satie, Sæverud og Oscar Peterson, og lærer at «Det finnes usanne toner og falske tanker». Instrumentet må yte motstand, for at kunsten skal kunne «bevege». Å dyrke teknikken og det feilfrie for å «imponere» blir en artistisk snubletråd som må unnflys. Samtidig er Jesper tenåringen som blir kysset fort og flyktig i nakken, og vet: «Det holder. Det holder i lange baner og et stykke til.» Men noen ganger blir alle ord «feil, uansett hvor riktige de er». Verden står brått fram som «ustemt», vemodet – «en slags sorg med gåsehud» - griper om seg, og en innsikt avtegner seg: «Samvittigheten er den mest nidkjære, plagsomme og tyngste av alle følelser, verre enn forelskelsen, misunnelsen og sjalusien til sammen.» Portrettet av Jesper er nyansert og lyttende og overskrider alle sjablonger klistret til forestillingen om den ambivalente tenåringen - som vekselvis jubler og lider, er mutt og euforisk - i møtet med den obligatoriske drømmejenta som kommer inn i livet hans med alle sine emosjoner og drifter, sitt alvor og sitt ufravikelige sannhetskrav. I det hele tatt – både Maj, Stine og Trude skildres på et hjertevarmt vis som fascinerer, berører, vekker undring og ettertanke. Mesterlig er også skildringen av Jostein, Jespers eneste venn, den snublende, døvhørte slaktersønnen og anti-helten som slipper løs en gris, har en panne full av kviser, lærer seg lønnsforhandlingenes edle kunst og vil bli millionær. Lytefri er denne massive, temmelig tradisjonelle teksten definitivt ikke. Den allvitende fortelleren blir av og til for pratsom, belærer for mye, antyder for lite, står i fare for å tømme stoffet for indre spenning og tegner et litterært oslokart som kan romme pedantisk mange gatenavn. Spesielt elegante er heller ikke overtydelige forsikringer av typen: «Maj kjenner en ømhet for gutten sin, ikke at hun ikke har gjort det før, men akkurat nå blir det nesten for mye.» Og likevel – dette er en rørende roman som fortjener mange lesere, full av stramme scener og kjappe, underfundige dialoger, gjennomstrømmet av bluestoner og lovsang, ensomhet, klasseskiller, fellesskap, sødme, sårbarhet, skam, skyld og sorg, forelskete og fortvilte mennesker i dødens, selvmordets og abortens skygge, utstrakt mellom vare kjærtegn og brutal vold, moralsk tyngde og dobbeltmoral, med Jesper i hverdagsorkanenes sentrum der han ustøtt vakler videre gjennom skoletimer, pianoundervisning og forelskelsens faser, møter et landsens søskenpar, sviker og kjører motorsykkel lik «en Glenn Gould som bryter fartsgrensene i Hurdal-variasjonene» - en ferd med fatale følger.

706302

train

misc

UTSTILLING: Det er søtt som illustrasjoner til en barnebok, men samtidig urovekkende. Marit Victoria Wulff Andreassen er blant de store norske tegnerne, ifølge vår anmelder.

nb

sa

Anne Therese Tveita

Frykt og avsky i eventyrland

https://aftenbladet.no/i/e1xjjQ/

Frykt og avsky i eventyrland UTSTILLING: Det er søtt som illustrasjoner til en barnebok, men samtidig urovekkende. Marit Victoria Wulff Andreassen er blant de store norske tegnerne, ifølge vår anmelder. Skur 2: Marit Victoria Wulff Andreassen: Premonition. Tegninger, penn og farbeblyant. Til 4. september. Allerede fra første blikk blir man lokket inn i Wulff Andreassens umiskjennelige univers. Med sine sarte, fine linjer i sukkersøte nyanser av rosa og vårgrønt suges man med barnlig entusiasme inn mot de vakre tegningene, som en møll mot flammene. Hennes bilder har en umiddelbar behagende estetikk. Med symmetri og stiliserte motiver og lett tilgjengelige format selger de seg inn, som søte, snille illustrasjoner man kan finne i barnebøker. Det er først når man kommer nær dem at deres sanne identitet kommer til syne. For som utstillingstittelen røper ligger det en forutaning om noe urovekkende under overflaten, kamuflert av de vakre formene og deres innbydende pallett. Videreutvikling Da Wulff Andreassen i 2015 gjennomførte sin første store separatutstilling, Through the Woods ved Stavanger Kunstmuseum, presenterte hun verk med hardtslående og utilslørte motiver med et sterkt fokus på kjønn, seksualitet og identitet. Med eksponerte kjønnsorganer og alt annet enn tilbakeholdne titler plasserte hun seg i terrenget blant de store tegnerne, lokalt og nasjonalt. Gjennom store deler av sitt kunstnerskap har Wulff Andreassens vært konsekvent mot sitt uttrykk og sin tematikk. Utstillingen Premonition er intet unntak, og den representerer samtidig en videreutvikling av de samme tendenser, med en dypere og nærmest filosofisk tilnærming til tematikken. De før omtalte kjønnsorganene er ikke lenger like påtrengende. Snarere insinueres deres nærvær, tidvis som noe skjult, gjengrodd, eller som forestående gjennombrudd, voksende ut av organiske materialer som planter eller hår. Oppvåkning Gjennom sine tablåer maner hun frem løfter om en kommende oppvåkning. Som i verket Promised Land, hvor det inne blant blant vegetasjon og hårtuster, i et rede, ikke befinner seg egg, men snarere to sart-rosa, myke testikkel lignende organer. Eller verket Faith, hvor en annen redelignende konstruksjon som i farge og utforming gir assosiasjoner til buktende innvoller og tarmer ut av hvilke det vokser de sarteste vårblomster. Denne motivmessig gjentagende metamorfosen, transformasjoner mellom menneskeorganer og natur, er kan hende overførbar til den gryende utvikling- og utforskning av ens identitet og selvet. Kanskje er det nettopp dette udefinerbare og ukjente som skaper uroen i bildene, men ubehaget befestes yterligere gjennom Wulff Andreassens tilbakevendende bruk av hår i sine motiver. Hår som tradisjonelt symbol på en kvinnes skjønnhet, ofte som noe erotisk, tar en helt ny og forstyrrende betydning i Wulff Andreassens strek der det dukker opp i former som er både upassende og naturstridige. Stedvis tar det form som flammene fra et bål, eller som i verket Last Call hvor planter og hår vekselvis vokser sammen og helt omslutter noe som danner konturen av en menneskekropp. Sterkt inntrykk oppnås i verket Ikon, hvor mengder av gyldent hår bukter og tvinner seg og antar formen av en vulva, med kjønnslepper og en vagina dryppende av sekreter. Frastøtende Den bulgarsk franske filosofen Julia Kristeva introduserte i sin tid begrepet abjektet. Dette forkastede som ikke lenger er en del av kroppen. Hår, ekskreter og sekreter som i sin naturlige form kan forbindes med nytelse og nytte, betraktes som noe frastøtende og avskyelig i det øyeblikk det ikke lenger tilhører legemet. Det rokker ganske enkelt ved menneskers behov for forutsigbarhet, kontroll og orden. Med sine surrealistiske, drømmeaktige, til dels marerittaktige små scener, og hele tiden med dette underliggende udefinerbare, åpner kunstneren for refleksjoner langt forbi hennes unektelig store tegneferdigheter. Selve utstillingen er gjennomtenkt og delikat presentert, og danner en innbydende og kjærkommen oase mot høstregnet utenfor. Det er beklagelig at den kun skal stå til 4. september.

706303

train

literature

BOK: Høvrings nye roman har en både forstandig og egensindig klang.

nb

sa

Eirik Lodén

Søstersjalusi i fjellheimen

https://aftenbladet.no/i/BJXKew/

Søstersjalusi i fjellheimen BOK: Høvrings nye roman har en både forstandig og egensindig klang. Mona Høvring: Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født. Roman. 136 sider. Oktober Ella og søsteren Martha tar inn på et høyfjellshotell i noe som skal forestille Alpene. Egentlig er det bare en norsk bygd, siden Martha i tillegg til andre syndromer antagelig lider av flyskrekk, men fortelleren Ella har drømt seg bort i brosjyrer og gamle Heidi-filmer, kanskje for å holde ut oppdraget hun usagt har fått av foreldrene med å ta seg av søsteren en stund. Martha lider psykisk, er nettopp utskrevet etter en innleggelse, og kan være krevende reisefølge. Søskensjalusien melder seg så snart de begynner å forholde seg til omverdenen. Martha tåler dårlig å ikke være begivenhetenes sentrum, og forlater hotellet midlertidig i krenket majestet. Deres joviale far gjør også en gjesteopptreden, men virker fornøyd med å gjøre visitten så kort som mulig. Midt oppi familieståheien rekker Ella å flørte litt med hotellets kvinnelige personale og gjøre noen intime erfaringer. Slutten antyder at det helst er en kjærlig morsskikkelse hun savner. Men som Ella selv medgir til slutt: ”Jeg veit at dersom Martha hadde fortalt om disse hendelsene, om denne reisa vår, hadde fortellinga blitt annerledes. (…) Kanskje hadde Martha si sannhet vist seg å være stikk i strid med mi, og kanskje hadde en mer forstandig klang kvilt i skrifta.” Som både sitatet og tittelen røper, må man iallfall gå med på en egensindig klang i forfatterens ”samnorske” skrift. Men Mona Høvring (f. 1962, deb. 1998) er som alltid – uansett sjanger – Poeten Høvring: sjarmfull, søkende, sårbar, vâr. Elegant på sine helt egne premisser, med noen små knudrete ujevnheter: Det lange engelskspråklige sitatet fra en førtitallsfilm virker både innlimt og utenpåklistret. I motsetning til referansene til Stefan Zweig som både åpner og avslutter boken, og som kan gi perspektiv – i det minste til nostalgien, lengselen som svir gjennom tomheten og retningsløsheten. For disse unge kvinnene er ikke bare, eller først og fremst, følelsesmessig forvirret. For dem er kanskje Zweigs ”Verden av i går” snarere ”Verden av i forgårs”, og fremstår derfor som desto mer forlokkende.

706304

train

music

Et Amerika der skillet mellom løgn og sannhet viskes ut.

nb

sa

Geir Flatøe

Verden er blitt råere, så Tasjan følger etter

https://aftenbladet.no/i/wEjw24/

Verden er blitt råere, så Tasjan følger etter Et Amerika der skillet mellom løgn og sannhet viskes ut. Aaron Lee Tasjan: «Karma for cheap» (New West/Border) 11 år gammel lærte Aaron Lee Tasjan seg å spille gitar ved å lytte til Beatles, Oasis og Tom Petty. Siden takket han nei til Berklee college og dro heller til Brooklyn og dannet bandet Semi Precious Weapons. Tasjan hoppet av etter ett album i 2008 og begynte å spille med legendariske New York Dolls. Så dannet han The Madison Square Gardeners, og det ble én plate med dem også. For fem år siden flyttet han til Nashville for å starte en solokarriere. Han er også medlem av Los Angeles-bandet Everest, som for tiden ligger i dvale. Nå tar 32-åringen et skritt vekk fra de folk-pregede soloalbumene. Tilfør en dose California-pop fra 70-tallet, litt glam og en vedvarende svakhet for Beatles og Tom Petty, og du har en viss idé om veien han nå befinner seg på. Selv kaller kan musikken råere enn noe han gjort før. Råere musikk for en råere verden. På "Set you free" synger han it’s a smokescreen scene and nobody knows what’s real. Tittelen er hentet fra Bibelens gamle ord om at sannheten skal sette deg fri, men sannheten er noe det stadig er vanskeligere å få øye på i dagens USA. Han åpner med "If not now when" der platetittelen finnes i teksten: All of your friends are asleep and you can't buy karma for cheap. Også denne sangen handler om at det er vanskelig å få et grep om ting: You tried to pin a tail on the wind But you didn't know where to begin And the room is starting to spin Han fortsetter med "The truth is so hard to believe", før vi får "The rest is yet to come". Tasjan har ønsket å skrive en plate som kan gi trøst, mot og håp, men det er vanskelig å skjønne her. Sangen er tvert imot en erkjennelse av at det verste gjenstår: It's a rainy parade But the rest is yet to come And the colors all fade 'Cause they have nowhere to run Vi lever alle alene i denne verden, synger han i "Heart slows down", sangen der Petty og Beatles bryter overflaten samtidig. Noen som husker The Traveling Wilburys? George Harrison og Tom Petty var med der, og senere på platen etterlikner han Roy Orbison også. Pluss en produksjon som minner om det Jeff Lynne drev med. Da gjenstår bare Bob Dylan, og han finner du spor av i tekstene. På de mykere "Dream dreamer" og "Strange shadows" ligger Tasjan et sted mellom Everly Brothers og nevnte herr Orbison, et sted han trives bra. Til gjengjeld får vi sumpblues-aktige "Crawling at your feet", med evil on your heels. "End of the day" handler om hun som traded her heart for a mansion on Music Row. Mot slutten kommer fine "Song bird", med årets første julerefreng: Christmas bells are ringing Here comes the girl next door Something feels right That never has felt right before Det handler mer om nabojenta enn om jula, men fint er det likevel. To bonuskutt er det også blitt plass til, og det er ikke rart de er tatt med. "City of angeles" og "My whole life is over" er noe av det beste her. Beste spor: "Song bird" og "End of the day", pluss bonuskuttene "City of angels" og "My whole life is over".

706305

train

literature

SAKPROSA: Tre talar blir for tynt grunnlag for eit bokprosjekt om vår tids fremste russiskspråklege forfattar.

nb

sa

Tom Hetland

Russlands sjel i kortversjon

https://aftenbladet.no/i/P3GaEz/

Russlands sjel i kortversjon SAKPROSA: Tre talar blir for tynt grunnlag for eit bokprosjekt om vår tids fremste russiskspråklege forfattar. Svetlana Aleksijevitsj: Frihet. Mennesket, litteraturen og Russland. Omsett frå russisk av Hege Susanne Bergan og Alf B. Glad. Forord av Erika Fatland. 103 sider. Kagge Forlag. Eg er eit «øyremenneske», seier den kviterussiske forfattaren Svetlana Aleksijevitsj om seg sjølv. Nobelprisvinnaren frå 2015 har bygd ein forfattarskap på å lytta til dei små kvardagsmenneska som har blitt offer for dei store, utopiske prosjekta. Det har resultert i bøker om barn og kvinnelege soldatar under det russarane kallar Den store fedrelandskrigen, om atomkatastrofen i Tsjernobyl, om krigen i Afghanistan og om sjølve sovjetmennesket, om mentaliteten som vart skapt av det 70 år lange eksperimentet med å skapa eit sosialistisk samfunn. I heimlandet, som for Aleksijevitsj kulturelt og språkleg både er Kviterussland og Russland, er det på ingen måte ukontroversielt. Ho hadde problem med å bli publisert då ho begynte å skriva på slutten av sovjetperioden, og i dagens russisk-nasjonalistiske og imperienostalgiske klima blir ho skulda for å vera upatriotisk. Kvinner og krig Kagge Forlag har nå gitt ut ei bok med tre talar der Aleksijevitsj filosoferer over si eiga forfattarrolle, om arven frå sovjetperioden og om Russland i dag. Talane er frå 2013 (takketale ved tildelinga av dei tyske bokhandlarane sin fredspris), frå 2015 (nobelforedraget i Stockholm) og 2017 (foredrag på Litteraturhuset i Oslo). Av desse er den sistnemnde, med tittelen «På sporet av det frie mennesket (den sovjetrussiske sjels historie)», den mest interessante. Her fortel Aleksijevitsj om den dokumentariske arbeidsmetoden sin. Ho bruker fem til sju år på kvar bok og gjer opptak med 500-700 menneske. Av dette materialet prøver ho å skapa eit så sant tidsbilde som mogleg. For eit menneske oppvaksen i Sovjetunionen, der Sanninga var eit ord i eintal, er dette ei større utfordring enn me kanskje ser for oss: «Det har alltid plaget meg at sannheten ikke kan rommes i ett hjerte eller ett intellekt. At den er så oppstykket – det er mange sannheter, og de er strødd utover verden,» konstaterer Aleksijevitsj. Ein av konklusjonane hennar er at kvinner – også dei som har vore soldatar – snakkar annleis om krigen: «Om mannen er gissel av krigskulturen, så er kvinnen fri. I kvinnenes historier finnes tross alt tanken om at krig er drap,» slår ho fast. Men dermed utfordrar ho også den rådande, heroiserande forteljinga om krigen, som har eit like sterkt hegemoni i dagens Russland som i Sovjetunionen. Fridom og fangeleirar Aleksijevitsj viser til at åtte av ti russarar heller vil bu i eit sterkt land framfor «eit verdig land», der det er godt å leva. Fridommen var ikkje så enkel som romantikarane i perestrojka-perioden på 1980-talet trudde: «Vi har ikke erfaring med frihet, bare fangeleirer,» slår Aleksijevitsj fast, «ingen hadde sett for seg friheten som et arbeid.» Dette er ikkje originale refleksjonar. Ein høyrer dei ofte frå desillusjonerte veteranar frå demokratikampen, og dei legg kanskje i overkant vekt på mentalitet og historisk arv i staden for det økonomiske og sosiale sjokket som samanbrotet av kommunistregimet førte med seg for millionar av sovjetborgarar. Men dette er eitt av dei mange russiske paradoks: Historias mest materialistiske ideologi vart forsøkt gjennomført i eit samfunn med ein ekstremt ikkje-materialistisk ideologisk tradisjon. Ein granskar sjela, og gløymer gryta. Her kunne det vore spennande om Aleksijevitsj, med sin lyttande metode, hadde gått djupare inn i den postsovjetiske perioden. Ikkje minst kvinnene kan ha mykje å fortelja om den. Trass i fascinerande innblikk i Svetlana Aleksijevitsj’ tankar synest eg nok at dette bokprosjektet er litt tynt. Det er også ein god del overlapping mellom dei tre talane. Med all respekt for Erika Fatlands forord ville boka blitt løfta av fleire og grundigare artiklar om Aleksijevitsj’ forfattarskap og samfunnssyn. Det fortener vår tids kanskje fremste representant for den store russiske humanistiske forfattartradisjonen. Omsetjingane til norsk kunne derimot knapt vore betre.

706306

train

music

Lunsjkonserten i Skur 2 onsdag ble en demonstrasjon på det mangfold som preger årets festival.

nb

sa

Arnfinn Bø-Rygg

Kammermusikkfestivalen: Musikalsk mangfold på lunsjkonserten

https://aftenbladet.no/i/G1A5m6/

Kammermusikkfestivalen:Musikalsk mangfold på lunsjkonserten Lunsjkonserten i Skur 2 onsdag ble en demonstrasjon på det mangfold som preger årets festival. Verk av Grieg, Janácek + skotsk folkemusikk Om festivalens kunstneriske leder, Christian Ihle Hadland, ikke deltok på åpningskonserten, så var han desto sterkere tilstede på lunsjkonserten onsdag. Han presenterte verkene med velvalgte ord og spilte de seks lyriske stykkene op. 43 av Grieg. Noen av de mest kjente klaverstykkene av Grieg finnes her, slik som «Sommerfugl», «Liten fugl» og «Til våren». «Sommerfugl» ble, som forventet av denne pianisten, fremført luftig og elegant. Jeg merket meg ellers «Liten fugl», der de hurtige notene var som triller og vi kunne se fuglen for oss i forskjellige positurer; ikke som etterligning av en fugl, men musikkens bliven-fugl som den franske filosofen Gilles Deleuze ville ha sagt. I det tredje stykket, «I hjemmet», var intimiteten i uttrykket til å ta og føle på. Oslo kammerakademi fremførte så Janáceks «Mládi» (Ungdom), en suite for blåsesekstett, skrevet kort tid etter at komponisten var 70. Det karakteristiske motivet som Janácek tok fra språkmelodien til tre tsjekkiske ord som betyr «ungdom, gylne ungdom», er kimen for de fire satsene: For det lekende barnet i første sats, for den ettertenksomme andresatsen der vi hører fuglestemmer, for den dansende scherzoen og for finalen, som sprudler av innfall. Alt ble det virtuost utført av Oslo kammerakademi. Den unge skotske Maxwell-kvartetten vartet så opp med et knippe skotsk folkemusikk, med et par avstikkere til eldre irske folketoner. Å koble folkemusikk med kunstmusikk er både fruktbart og interessant, ikke minst fordi det er en kjensgjerning at f.eks. Haydn og Beethoven mottok mange impulser fra folkemusikk og folkelige melodier. Arrangementene som Maxwell-kvartetten brukte, var like spennende som de var iørefallende. De fire musikerne mottok da også stor applaus for sitt spill. Mer fra Kammermusikkfestivalen:

706307

train

music

UTSTILLING: Det er mye musikk i Magne Furuholmen, også kjent fra popbandet a-ha, sine bilder. Vår anmelder Trond Borgen er imponert.

nb

sa

Trond Borgen

Tresnitt i full prakt

https://aftenbladet.no/i/4dAkaG/

Tresnitt i full prakt UTSTILLING: Det er mye musikk i Magne Furuholmen, også kjent fra popbandet a-ha, sine bilder. Vår anmelder Trond Borgen er imponert. Haugesund kunstforening, Haugesund Billedgalleri og Den norske filmfestivalen: Magne Furuholmen, ICON, tresnitt, monotypi, etsning. T.o.m. 16. september. Fargene smeller i rommet; formene snur og vrir seg i rytmisk driv. Som frosset musikk, som en dans som virker løssluppen, men likevel er tøylet av en stram hånd som føyer det enkelte motivet inn i mønstre som kan gjenkjennes i helheten. Magne Furuholmen er årets festivalutstiller i Haugesund. Han fyller billedgalleriets store sal med store, fargerike tresnitt og monotypier, noen ganger med flere varianter av samme motiv. Det er blitt et svært energifylt rom. Bildene kan beskrives som nonfigurative, skjønt de også rommer bokstaver, brokker av tekster, som f.eks. fra Beatles-sanger («Norwegian Wood», «Glass Onion», «Helter Skelter»). Bokstavene er speilvendte; det er som om jeg står foran et speil og ser inn i noe jeg ikke helt kan gripe; for det jeg ser, er ikke mitt eget ansikt, men en bevissthetsstrøm av assosiasjoner og følelser. En rent subjektiv fantasiverden, som sett av Alice Through the Looking Glass. Monumentalt Furuholmen har gjenopptatt sitt arbeid med tresnittet, etter flere års pause. Det er en god ting, for det er ofte her han er sterkest som kunstner. I utstillingen han viste i Galleri Sølvberget i 1995 var tresnittene rått og primitivt skåret, med grovt redskap, fulle av spontane innfall og styrt av eksplosive rytmer. De nye tresnittene, og monotypiene, trykket på lerret, har mye av den samme nerven, men de virker mer kontrollerte, mer avklarte i komposisjonene. Fargene samler seg i større flater, og de snakker til og mot hverandre i et lett lesbart formspråk. Resultatet er tresnitt som ikke lenger kun har en ekspressiv kvalitet, med linjer tilbake bl.a. til Munch, de tyske ekspresjonistene og Asger Jorn, men som også har et åpenbart dekorativt preg. Furuholmen nærmer seg det innsmigrende billeduttrykket, men han vet å stanse akkurat i tide. Resultatet er monumentale bilder, samlet i seriene «Norwegian Wood» og «Sorgenfrei»; som opptar i seg deler av tresnittets historie snarere enn å være banebrytende nyskapende. Det er tresnittet i full prakt som utfolder seg i Haugesund, skapt av en mester i faget. Som for å aksentuere rytmene på veggen, har han plassert to gråe skulpturer ute på golvet. De er formet i steingods, med bokstaver preget inn i leiren. Jeg leser: «No succinct sensual constrictions», men må etter hvert gi opp å tyde resten. Det er som om fragmenter av viten og sivilisasjon i sin tid ble bevart på disse søylene – disse minnepinnene – men nå kanskje er i ferd med å gå tapt. De to skulpturene, kalt «Literary constructs», virker litt forlorne her, fordi de nok mangler en større og bedre kontekst å fungere i. Skogen Iscenesettelsen av utstillingen er ellers enkel, men effektiv: jeg svinger rundt hjørnet, inn i neste sal, og der er uttrykket ganske annerledes. Serien «Stigma I – VI» er tresnitt utført kun i gråtoner, med treets årringer som dominerende i flaten. Det er som om skogen, utgangspunktet for alle tresnitt, som var rimelig fjern i storsalens fargeprakt, nå kommer meg nær og blir håndfast og konkret. Her balanserer Furuholmen formspråket mellom naturens eget avtrykk og kulturens spor i form av enkle former som flyter utenpå naturen. Det er former som i sin enkelhet nærmest blir symboler og diagrammer for menneskets virke. Bakenfor og rundt disse sees treets årringer, som teller tiden i en ganske annen målestokk enn menneskets korte tid på jorden. Dette er tid og evighet mesterlig konsentrert i et dempet spill av gråtoner. Musikk Denne utstillingen kan gjerne oppleves som musikk som brer seg fra rom til rom, i ulike forløp og klanger, fra den rytmisk drivende førstesatsen til den rolige andresatsen. Her er også det jeg vil kalle en coda: et tillegg, en avslutning på den godt komponerte helheten. En avrunding, beslektet med rytmenes spill i tresnittene, likevel med ny innfallsvinkel til papiret: serien kalt «Spina I – X» er etsninger i lite format, inspirert av ryggvirvler, knokler og nervetråder, i fri flyt på det hvite papiret. Her går jeg tett på. Det er som om åndedrettet, snart heftig pulserende, snart rolig flytende, nå kan hvile ut i små upretensiøse snirkler, stille hviskende i sitt uttrykk. Slik spenner Furuholmens kunst fra det monumentale til det intime, fra de store følelsesmessige utbrudd til den stilleste pust. Når han kaller utstillingen «ICON», vrenger han på den tradisjonelle betydningen: hellig bilde. Han peker ikke på noen metafysisk erfaring eller religiøs forståelse av ikonet; snarere dyrker han kunsten selv nærmest som et hellig sted, en åndelig erfaring som er verdt å feire.

706308

train

literature

ROMAN: Sympatisk minnealbum av det detaljerte, omfattende slaget.

nb

sa

Steinar Sivertsen

En iherdig multikunstner om 1990-åra

https://aftenbladet.no/i/8wAQQE/

En iherdig multikunstner om 1990-åra ROMAN: Sympatisk minnealbum av det detaljerte, omfattende slaget. Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Nittitallet. Roman. 768 sider. Aschehoug. Maurflittige Ketil Bjørnstad (f. 1952,debut 1972), suksessombrust musiker og forfatter, gir i år ut fjerde bok av en varslet romansyklus i seks bind der han tar sikte på å fange «Historien om et liv. Historien om en tid.» Med stort alvor og tidvis svært detaljorientert beretter han kronologisk om 1990-tallet slik han insisterer på å ha opplevd det. Resultatet er en mastodont av en erindringsroman, ikke bare om de «levende», men også om de «døde», en «beretning om frigjøring, undergang og håp», skrevet av en ganske sky, lite oppmerksomhetssøkende kunstner (hevder han) som heller vil bli nummer fem enn nummer en når premiene deles ut, for slik å kunne unngå det røffe mediekjøret som alltid blir seierherren til del. Beskjeden? Neppe! Denne smålåtenheten passer likevel ikke helt. For viljen til å brette ut livet sitt over tusenvis av sider, gjennom seks tiår, er formidabel, og den litt pralende påstanden om at «Verden som var min» er skapt i forlengelsen av mesterverk som «Ulysses» og «På sporet av den tapte tid» vitner knapt om manglende selvbevissthet eller trang til å stille seg i bakgrunnen. At han mener å følge opp hovedmotivet til Fellini i «Amacord» ved å «minnes de menneskene som var der, som fikk meg til å le, til å gråte og til å elske den gangen», sier også sitt. Så dette er en passe ambisiøs, ikke spesielt avansert form for moteriktig, egosentrert virkelighetsdiktning som sies å lene seg på geniene i bøkenes og filmens verden. Noe som ikke akkurat plasserer multikunstneren Ketil Bjørnstad i en anonym observatørrolle, langt borte fra mediesirkusets malstrøm, nesten uten kunstneriske pretensjoner. Her trer han uten nøling inn på hovedscenen og flagger ivrig med stadig nye bøker og plateinnspillinger, med sin omfattende turné- og reisevirksomhet, sine mange vennskapsforhold i kulturkjendisenes brokete reservat og – særlig - møtet med sitt livs store kjærlighet - den gløgge, vakre VG-journalisten C(atharina Jacobsen) som får ham til å flytte fra Sandøya og den andre, keramikeren han etter mer enn femten års samliv giftet seg med i 1989. Syk av presset En så hektisk, energitappende runddans i litteraturens, musikkens og driftenes tjeneste gjør at selv den hyperproduktive arbeidsnarkomanen Ketil Bjørnstad til slutt blir syk av presset, viser det seg. Det er lett å finne svakheter ved dette episke gigantprosjektet. Den språklige utformingen av stoffet er ikke alltid like imponerende. Detaljene blir ofte for mange. Bagateller kan blåses opp til å bli verdenshistoriske sensasjoner. Og det hender informasjonstettheten virker utmattende, ja, nærmest forsert der teksten streifer innom likt og ulikt på sin urolige ferd gjennom tid og rom. Lar meg sjarmere Men i det store og hele lar jeg meg sjarmere og underholde av forfatteren som er raus og rosende i sin omtale av ulike kunstnere og andre han støter på gjennom livet, som går tett på viktige begivenheter i tida, ikke minst ulykker eller kriger, og som uavlatelig minner oss på mye av det vi ikke bør tillate oss å glemme i spennet mellom John Donne, den tyske plateprodusenten Manfred Eichner, Lill Lindfors, Terje Rypdal, Ole Paus, Åse-Marie Nesse, Lynni Treekrem, Kari Bremnes, Randi Stene, Erik Hillestad, Edvard Munch og Stein Mehren (osv., osv.), for ikke å si attentatet på William Nygaard og EU-avstemmingen i 1994, folkemordet i Rwanda, fattigdommen i Bangladesh, et toårig opphold i Paris sammen med C og stadig nye konfrontasjoner med «Smerten, tapet, savnet, angsten» - dvs. «Forutsetningen for det meste av den store kunsten». Befriende Dessuten velger hyggelige, passe selvkritiske Ketil Bjørnstad stadig å utlevere seg selv framfor å gå i strupen på andre mens han målbevisst og grundig søker å skrive sitt turbulente kunstnerliv. Det føles befriende. Selv om alvoret og patosen dominerer framstillingen, fins det denne gangen også en del lattermilde scener, som når forfatteren begir seg på skitur til Kikut, eller når han havner i Paris-leiligheten til sex-orakelet Shere Hite og får panikk. Men vakrest og mest ujålet er teksten når han minner oss om nærheten han har fått oppleve i møte med barnehjemsbarn i Bangladesh: «En varm, liten jentehånd i hans egen store, hvite.»

706309

train

music

Det koker godt på Kygos minnepinnefest, men stor kunst er det ikke.

nb

sa

Leif Tore Lindø

Kygo: Spektakulær heismusikk

https://aftenbladet.no/i/jPjqqn/

Kygo:Spektakulær heismusikk Det koker godt på Kygos minnepinnefest, men stor kunst er det ikke. Kygo kommer inn til Imagine Dragons-flørten «Born to be Yours». Vår mann fra Bergen blir snart borte i et hav av flammer, røyk og effekter, og man tenker «ja, ja, det var jo...greit, men det kommer vel mer?». Nei, det gjør ikke det, og ganske umiddelbart begynner tankene å svirre: Er det fair å anmelde dette som en «vanlig» konsert? Hva er det Kygo vil oppnå? Er det noen ambisjoner her utover å lage feststemning? Fenomenet er interessant. Disse klubb-dj-ene har tatt steget ut og opp på arenaene, steder som tidligere var reservert for mannerock og madonnapop. Nå kommer horder av produsenter og stiller seg opp, roper navnet på byen, teller til fire og så er gymtimen i gang. LES OGSÅ: Slik blir lørdagen på Utopia Det virkelig vanskelige med Kygo, som det var med Guetta i fjor, og som det er med alle disse DJ slæsj produsentene, er om vi skal bruke de «vanlige» kriteriene for en konsertanmeldelse på det som egentlig er en enorm fest. I alt det musikalske rauaraddelet på Utopia var det én ting som overskygget alt: Det funker jo. Det blir fest av det. Folk storkoser seg. De hopper når Kygo sier hopp. De brøler når han spør - for syttende gang - om det er god stemning. Når du kjenner pyroen 70 meter unna, når du blir dekka i konfetti og ser rakettene farge himmelen rosa og lilla, de har han strengt tatt oppnådd det han vil, i alle fall langt på vei. Det er absolutt ingenting å si på stemningen. Likevel knirker det. Kyrre Gørvell-Dahll virker som er framifrå trivelig type. Han har åpenbart talent, både musikalsk og med bisniss. Det pussige er at han, og hans mange DJ slæsj produsent-kollegaer virker nokså uinteressert i å legge personlighet, nerve og formidling i potten, kvaliteter vi tradisjonelt har holdt som positive for en artist. Og hvorfor skal de bale med det når det de gjør fungerer så godt som det gjør? Ja, si det. Et slags svar på det fikk vi på siste låt fredag kveld, rett før fyrverkeriet og dopapiret og konfettien ble tømt. Da rigget de seg til med et flygel og krakker til strykere. Ut kom vokalist Justin Jesso, Kygo satte seg ved det hvite flygelet og strykerne spente buen. De to-tre minuttene med akustiske «Firestone» er kanskje ikke balladespilling i verdenstoppen, men det ga en slags følelse av at mennesket trumfer maskin, for å være litt pompøs. Plutselig var det mennesker der som sang, spilte, formidlet, kunne risikere å spille feil og noe sto faktisk på spill. Dette mangler i resten av settet til Kygo, og det er muligens gammaldags å kreve at han skal ta sånne sjanser. Hvorfor ikke heller lene seg på edb-en og gjøre det perfekt? Bruke energien til noen lette zumba-bevegelser, si at folk skal løfte hendene og gjennomføre meningsmålinger på stemningen i salen? Vel, fordi flawless ikke nødvendigvis er det mest spennende, og fordi det helt åpenbert er potensial til noe langt mer her enn en mann som vifter med hendene til lyden av innspilt musikk. Å redusere musikken til «var det god stemning?» blir for veikt. Folk storkoste seg. De sang med. De hoppet og danset og drakk og snofla rundt. Ingen betviler det, og de lunkne anmeldelsene Kygo får handler ikke om å degradere folks kjekke kvelder. Spørsmålet er om det holder at en kar kommer på scenen og - for en stor del - bare setter på sanger han har laget, brekker litt rundt på «Sweet Dreams» og lener seg til det visuelle fiksfakseriet. Er det en god utnyttelse av konsertformatet? Svaret på det er et rungende NEI. Det er flott når han hyller avdøde Avicii med «Without You». I en annen tid ville vi hørt på hans versjon, lyttet til hvordan han tolket sangen, hva han la inn av seg selv i den og så videre. Her spilles låten av som den er. Hmmm. Javel. Ok. Tidvis føltes Kygo-konserten som halvgode sanger som var flott pynta, en slags spektakulær heismusikk, for å være litt kvass. Tropical house-partiene, med sin behagelig lave bpm og syntetiske blåselyder, er ganske traurige. Kygo fikk opp dampen litt på sin siste plate, og noen ganger klarte han å mose ut litt trøkk fra sin pidestall utenfor Konserthuset. Han har laget noen ok sanger, noen ganske gode og mange som ikke setter djupe spor. Disse spiller han, eller han spiller dem av, og det lager vitterlig fyr i teltet. Men det forandrer ikke det underliggende problemet her, at det lukter minnepinne, autopilot og sikkerhetsnett av nesten alt han gjør. Man kan lage en heidundrande, heseblesende fest på den måten, men målt etter gammaldagse regler er den musikalske og kunstneriske verdien så som så. Og ja, det føles litt som at en sedat voksenperson rakker ned på ungdomsmusikken. Det er aldri vakkert. Men å bare kaste seg på «god stemning»-bølga, fordi russpluss-generasjonen omfavner den, det er jeg heller ikke med på. Hvis du først skal være musiker, så får du bjuda på litt. Noen nye ideer, litt personlighet, ta noen sjanser, bryt litt land og vær litt djerv. Man skal ha respekt for folk som gjør det som fungerer. Danseband gjør det, coverband gjør det, bryllupssangere gjør det og Kygo gjør det. Kanskje er det i bunn og grunn det dette er: Bruksmusikk. Means to an end. Man gjør A for å oppnå B. Ingenting galt med det, men stor kunst er det ikke.

706310

train

literature

ROMAN: Koreanske lidelser og lidenskaper i en melodramatisk mursteinsroman.

nb

sa

Steinar Sivertsen

En bestselger mer enn et mesterstykke

https://aftenbladet.no/i/Rxd4qJ/

En bestselger mer enn et mesterstykke ROMAN: Koreanske lidelser og lidenskaper i en melodramatisk mursteinsroman. Min Jin Lee: Pachinko. Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen. 574 sider. Aschehoug. «Pachinko», den andre romanen til den amerikansk-koreanske forfatteren Min Jin Lee (født 1968 i Seoul, til USA sammen med foreldrene i 1976) er en episk skillingsvise av det ekspansive slaget, spent ut mellom 1910 og 1989, med allvitende synsvinkel og fem generasjoner involvert i en handling som pendler fra Korea til Japan og - så vidt - også New York. Med sine mange dramatiske forviklinger og sterke pasjoner har teksten ofte en umiskjennelig klang av overlesset melodrama og triviallitterær underholdning mer enn av finslipt stilkunst. Men jeg blir knapt forundret om noen lesere kommer til å karakterisere «Pachinko» som en «page turner» nettopp på grunn av det kulørte grunnpreget. Åpningssekvensen er lagt til 1910 på den vesle øya Yeongdo utenfor havnebyen Busan sør på Korea-halvøya. Landet er japansk koloni, skattene høye, fattigfolk sliter for å klare seg. Et fiskerektepar får tre sønner. Bare Hoonie med spaltet leppe og klumpfot vokser opp. Mot alle odds blir han i en alder av 28 gift med 15-årige, arbeidsomme Yangjin. Etter å ha mistet tre barn blir de velsignet med datteren Sunja. Hun vokser seg stor og sterk og blir den viktigste karakteren i boka der hun 16 år gammel blir gravid med den 34-årige, gifte, svært rike forføreren Hansu. Hun synes å ha spolert livet sitt, men reddes av en idealistisk, kristen prost som gifter seg med henne før de emigrerer til Japan, blir foreldre til to sønner og opplever den knallharde kampen for tilværelsen i skyggen av japanernes fremmedhat, krasse klasseskiller, den evige kampen for å skaffe penger til mat og utdanning for barna. At handlingen utspiller seg innenfor en bestemt historisk-kulturell ramme, gjør at vi stadig blir minnet om ulike konflikter, kriger, vold og fordommer som rammer utlendinger på japansk jord. Noen av de koreanske aktørene prøver å skaffe seg makt gjennom å involvere seg i en bransje med dårlig rykte. Pachinko er et flipperspill som kan manipuleres slik at man får noen få vinnere og mange tapere, og ved å bestyre eller eie pachinkohaller søker enkelte koreanere å overskride diskrimineringen de stilles overfor. At slaveliknende slit, sykdom og død veksler med sterke innslag av sex og truet familielykke, i tradisjonen fra klassikere som George Eliot, Dickens, Galsworthy eller andre skildrere av historisk forankrete familiedynastier, kan ikke skjule at «Pachinko» tidvis minner om en overtydelig trivialtekst full av flate, pompøse pekefingerutsagn av typen: «Han var et godt menneske med uangripelig overbevisning og intelligens.»

706311

train

music

Hun er med på å fornye bluesen.

nb

sa

Geir Flatøe

En av de beste bluessangerne blir stadig bedre

https://aftenbladet.no/i/L0OQBq/

En av de beste bluessangerne blir stadig bedre Hun er med på å fornye bluesen. Shemekia Copeland: "America's child" (Alligator/Border) Shemekia Copeland anklager ikke noen. 39-åringen fra New York mener bare at vi i vårt korte liv ikke har tid for hat. Dessuten slår hun fast at USA er et land for alle uansett tro, hudfarge, kultur og legning. Ta det politisk, den som vil. Når verden blir for mye, søker hun tilbake til "Smoked ham and peaches" mens Rhiannon Giddens fra Carolina Chocolate Drops spiller banjo. På "Great rain" fra 1991 møter hun opphavsmannen John Prine, og Emmylou Harris, Mary Gauthier og Steve Cropper er andre navn på platen. Hun er ikke så nøye på om soul, americana eller rock siver inn, og hun låner den gamle Kinks-låten "I’m not like everybody else". Copeland vet å bruke den mektige stemmen kontrollert, som i balladen "Promised myself" skrevet av hennes avdøde far Johnny Copeland. Selv er hun blitt mor siden sist og avslutter med en vuggesang. En flott artist som stadig blir bedre. Beste spor: "Ain't got time for hate", "Great rain", "Smoked ham and peaches", "Promised myself", "Such a pretty flame".

706312

train

literature

BOK: Sosialdemokratiets solnedgang skildret gjennom én familie i flott roman med stor overføringsverdi.

nb

sa

Jan Askelund

Folkehjemmets vekst og fall

https://aftenbladet.no/i/Mg8KRB/

Folkehjemmets vekst og fall BOK: Sosialdemokratiets solnedgang skildret gjennom én familie i flott roman med stor overføringsverdi. Lena Andersson: Sveas sønn. Roman. 251 sider oversatt av Bodil Engen. Gyldendal. Lena Andersson (1970) er et formidabelt navn i svensk litteratur og debatt. Etter to romaner om nevrotiske Ester Nilssons forvrøvlede kjærlighetsliv («Rettsstridig forføyning» og «Uten personlig ansvar», på norsk 2014 og 2015), er «Sveas sønn» en bok om og for alle. Selv om kjønnsvinklingen er viktig også her, favner den alle på kryss og tvers av kjønn: Gjennom tre generasjoner, mor, bestemor og husmor Svea med ektemann, vognmann Gunnar, lærersønnen og idrettstreneren Ragnar Johansson med forsikringsselskapsansatte frue og deres to barn, Erik og Elsa, skildrer Lena Andersson på eksemplarisk vis sosialdemokratiets vekst og fall, folkhemmets storhetsdager og falmende glans, en hel epokes holdninger og erfaringer utspilt i en liten kjernefamilie. Den omsorgsfulle, alltid arbeidende husmoren Svea som uopphørlig koker og baker, sylter og safter, er familiens serviceorgan, rotfast i gamletida. Sønnen Ragnar ser ned på henne. Han er lærer i praktiske fag, en fin sportsmann i unge år. Han vil nok alt til beste for alle, men vil også bestemme hva som er best for dem, en samtidig omtenksom men stivsinnet nevrotiker med et gevaltig sinne som med sin livslange følelse av utilstrekkelighet forsøker å gi sin umåtelige ærgjerrighet utløp gjennom barna, som han vil gjøre til idrettsmestrenes mestre, mens han selv forblir en underyter. Med en uoppslitelig tiltro til det han ser som rasjonelt, praktisk og effektivt - selv alltid «identisk med sin framtoning» - er Ragnar folkhemmets og sosialdemokratiets fanebærer og forsvarer. Men nå fornemmer han at på samme vis som han ser på sin mor som forhistorisk, er tiden i ferd med å løpe fra ham. På makronivå ser han det sosialdemokratiske samfunn bli oppspist av forfall i skolen, flyktninger og innvandrere, og da barna hans i det private hopper av idrettskarusellen og den folkelige (uakademiske) veien til suksess, ære og rikdom, sitter han tomhendt igjen, overflødig og ensom. Han forstår ikke helt hva som har har truffet ham, mens Lena Andersson bygger inn en snikende fornemmelse av hele velferdstatens underklasseløftende likskapsprosjekt som dømt til undergang idet hun lar unge Elsa oppslukes av akademia og teoretikernes heldekkende tale. Slik sender Lena Anderssons kommenterende forteller med «Sveas sønn» en hel epoke ad undas.

706313

train

literature

ROMAN: Tragikomisk prisvinnertekst som kjaser og maser mer enn den fascinerer.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Sorgtung stand-up-komikk

https://aftenbladet.no/i/21A3Mq/

Sorgtung stand-up-komikk ROMAN: Tragikomisk prisvinnertekst som kjaser og maser mer enn den fascinerer. David Grossman: En hest kommer inn på en bar. Roman. Oversatt av Bodil Engen 160 sider. Agora Som litteraturanmelder må man være ærlig og formidle at man kjeder seg, ikke minst om man stilles overfor en roman som andre har gjort sitt beste for å rose. Israelske David Grossman (f. 1954, debut 1983) er en venstreliberal forfatter og fredsaktivist som tidligere har skrevet gripende romaner om Holocaust, jødiske maktovergrep og det å leve med personlig savn og sorg og framtidshåp midt blant maktpolitikere og bosettere. Så da han i 2017 vant den prestisjetunge Man Booker-prisen, bl.a. i konkurranse med Roy Jacobsen, hadde jeg forventet noe mer enn den Dypt-alvor-bak-teite-vitser-romanen som nå foreligger i stilsikker norsk oversettelse under tittelen «En hest kommer inn på en bar». Den kjedet meg mer enn den overrasket, utfordret, fascinerte med sin tidvis originale tilnærming til konfliktstoffet. Rammen er et lite kjellerlokale i Netanya - for øvrig Stavangers israelske vennskapsby. Der opptrer en 57-årig stand-up-komiker med flaue, rølpete vitser, oftest sexistiske i tonen, mens han i en endeløst springende monolog vekselvis fornærmer og flørter med kveldens publikum som litt etter litt forlater rommet, forståelig nok, siden de mange hektiske utfallene og private tilbakeblikkene til slutt blir alt annet enn morsomme. Blant tilhørerne er også tekstens jeg-forteller, en pensjonert dommer og tidligere barndomsvenn som er invitert for å gi en ærlig vurdering av artisten selv og den forestillingen han framfører. Det viser seg snart at komikeren er ute på noe mer alvorlig enn å underholde sitt publikum med groviser eller rasistiske smakløsheter. Målet er å gi et ærlig bilde av egen tragiske tilværelse, fra barndommen, gjennom tre mislykte samlivsforhold til en situasjon hvor den ensomme fembarnsfaren omsider føler det påkrevd å gjøre opp status ved å minnes en fortid som smerter langt mer enn den varmer. At også dommeren kan se tilbake på et alvorlig traume, overrasker lite. Det er ikke vanskelig å fornemme det moralske alvoret når teksten nærmer seg (familie)vold og grunnene til at stand-up-klovnen i barndommen var kjent for å være han som gikk på hendene, eller å registrere alle de litterære referansene som uanstrengt og passe perspektivrikt spres nedover sidene. Problemet er at artistens taleflom fra scenen blir så utmattende at man forstår de publikummerne som forlater lokalet lenge før budskapet avtegner seg.

706314

train

literature

ROMAN: Det er noe av en begivenhet at Hilsenraths debutroman nå er tilgjengelig på norsk!

nb

sa

Sigmund Jensen

Fange i natt og tåke

https://aftenbladet.no/i/J1AXv8/

Fange i natt og tåke ROMAN: Det er noe av en begivenhet at Hilsenraths debutroman nå er tilgjengelig på norsk! Edgar Hilsenrath: Natt. Roman. Oversatt av Sverre Dahl. 596 sider. Aschehoug Som det også fremgår av etterordet til ”Natt”, har tyskjødiske Edgar Hilsenrath (f. 1926) med bakgrunn i personlige erfaringer omdannet selvbiografi til fiksjon, og bygd et forfatterskap omkring temaene folkemord og rasehat. Men selv om han er oversatt til 18 språk og har solgt mer enn fem millioner bøker, har han egentlig aldri blitt omfavnet i hjemlandet, kanskje fordi romanene hans kan oppfattes som altfor grusomme, direkte og vulgære. Debutromanen ”Natt” kom derfor først ut i USA i 1954, på tysk 1964; og ”Nazisten og frisøren” utkom først i USA i 1971, på tysk i 1977 – og på norsk i 1987 (Samlaget). Men nå flesker altså Aschehoug til med begge. ”Nazisten og frisøren” ble av Heinrich Böll omtalt som en grotesk og obskøn roman, og det er i sannhet en bisarr fortelling om massemorderen og SS-soldaten Max Schulz, som en vårdag i 1945 slenger en sekk med jødiske gulltenner på ryggen, vandrer gjennom de polske skoger, tar identiteten Itzig Finkelstein og fortsetter livet som jødisk frisør i Israel, mens han forteller om alle sine forbrytelser. Perspektivet ligger hos forbryteren, boken er sterkt satirisk. Tonen er en annen i den mørke og melankolske mursteinen av en roman, ”Natt”, kyndig oversatt av Sverre Dahl, som er dels naturalistisk, dels ekstremt realistisk i skildringen av livet i den jødiske Prokow-gettoen i Ukraina under den andre verdenskrigen, et trist og trøstesløst gjørmehull, der gehenna stiger opp fra boksidenes mørke, monotone og minutiøse beskrivelser. Gettoen befinner seg på rumensk område, ikke tysk, som visstnok ville vært verre. Men folkene som bor der er likefullt magre, dødssyke og knapt i live. Dagene tilbringes med å lete etter husly og mat. Fortelleren er Ranek, vår Vergil på denne ørkesløse vandring gjennom natt og gater, horehus og nattasyl, latriner og stablene av kadavre, et helvete av døde og halvdøde mennesker. Den unge kvinnen Sara knytter seg til ham, og senere kommer også svigerinnen Debora, som så Raneks foreldre dø. Selv om de i gettoen forsøker å bevare en sivilisasjonsrest ved å tiltale hverandre i høflig form og opprettholde en slags forretningsskikk, er det den sterkestes rett som råder. Den enes død er den annens brød, og det blir nesten bare komisk når personene forhandler om bytteforholdet mellom utslitte sko og gammelt kjøtt. Når det kommer til krita, eier de færreste verken skam eller anstendighet, og verdigheten har de for lengst gitt avkall på. Menn selger sine kvinner eller kvinnene selger seg selv for et harskt stykke brød, og man avstår ikke engang fra å plyndre døende mennesker. Mening finnes ikke mer, bare minner. Det er tidvis som å befinne seg i Becketts univers, men helt uten humor. ”Natt” skildrer denne håpløsheten på en langsom, men ladet måte, og levner liten tvil om den universelle forstands- og kulturformørkelse som tittelen sikter til. Dette er sterk, rystende og realistisk litteratur, antakelig så tett opp til virkeligheten som det i skrift er mulig å komme. Det er vel også lov å håpe at Aschehoug i fortsettelsen utgir ”Historien om den siste tanke” (1989), om folkemordet i Armenia i 1915, som Hilsenrath selv vurderer som sin beste.

706315

train

literature

KRIM: Danske Jens Henrik Jensen lanseres fortsatt med stjerner og snakk om suksess. Det hjelper ikke, andre bok om antihelten Oxen er enda kjedeligere enn den første.

nb

sa

Tarald Aano

Dødelig spenning? Nei, drepende kjedelig

https://aftenbladet.no/i/L0Ob6P/

Dødelig spenning?Nei, drepende kjedelig KRIM: Danske Jens Henrik Jensen lanseres fortsatt med stjerner og snakk om suksess. Det hjelper ikke, andre bok om antihelten Oxen er enda kjedeligere enn den første. Jens Henrik Jensen: Oxen - mørke menn. Andre av tre romaner. 581 sider. Oversatt av Henning Kolstad. Aschehoug. Hvor skal vi starte? I det snille hjørnet, bare for å være grei: Oxen er en dansk antihelt, en ex-elitesoldat med posttraumatisk stress og et intenst ønske om å holde seg skjult og i live. Det er ikke alltid like enkelt, i alle fall ikke når etterretningen stadig vekk trenger ham, og når en mystisk og hemmelig forening av mektige kvinner og menn forsøker å fjerne ham. Han vet nemlig altfor mye om dem, deres historie og deres ugjerninger. Men han kjenner ikke alle medlemmene, så hvem kan han egentlig stole på? Kan det tenkes at ondskapsklubben har medlemmer i politi og etterretning? Virkelig? Vi snakker altså om en ganske tradisjonell helt, eller antihelt, om du vil. Og vi snakker om en standard konspirasjonsfortelling. Her er dusinet allerede overfylt, og det skal godt gjøres å løfte historien slik at den skiller seg ut. Jensen lykkes ikke. Han hamrer av gårde og strever med å gjøre «Mørke menn» til en selvstendig fortsettelse av «Hengte hunder». Han bruker masse plass til å gjenfortelle - muligens nødvendig for nye lesere, men det ender i laaange transportetapper som bremser tempoet og fjerner spenning. Mange krimromaner er 100 sider for lange - her burde en brutal redaktør fjernet 200 sider. Minst. Språklig er det også middels, knapt nok. Vi skal gjennom 82 kapitler før vi forstår at hensikten med bok 2 er å skape et slags oppspill til tredje roman, og kapitlene er påfallende monotone i sin oppbygning. Første kapittel åpner slik: «Rotta satt i kanten av månen, feit og snørrviktig». Senere åpnes kapittel etter kapittel med uelegante naturskildringer: «Den mørkegrå flua danset lett som et fnugg på vannflaten» eller «Det hvite, blomsterprydete skipet ble båret ut, klart til å sjøsettes på denne vidunderlige sommerdagen...». Det gir virkelig ingenting. Andre kapittelåpninger introduserer uidentifiserte «hun» eller «han», av typen «Han satte seg opp i sengen...» og «Grøssene løp ned langs ryggen og fikk ham til å skutte seg...» Antakelig skal det ligge en slags spenning i at vi ikke får vite hvem «han» eller «hun» er før lenger uti kapittelet, men det er bare irriterende og like banalt som skummel bak-treet-filming i billige tv-serier som «Mord og mysterier». Det svikter altså både på overordnet idé og i språklig gjennomføringsevne. Dette er altså ikke dansk, dødelig spenning - dette er bare drepende kjedelig.

706316

train

music

Med full pakke i studio er dette blitt deres beste plate.

nb

sa

Geir Flatøe

Sørgelige tider blir bra sanger

https://aftenbladet.no/i/G1Aed4/

Sørgelige tider blir bra sanger Med full pakke i studio er dette blitt deres beste plate. Milk Carton Kids: "All the things that I did and all the things that I didn't do" (Anti/Playground) Vil du være slem mot Milk Carton Kids, kan det sies at Kenneth Pattengale og Joey Ryan på sitt beste er en noe kjipere versjon av Simon & Garfunkel. Hør bare "Younger years". Flott låt, men forbildene kaster skygge. Samtidig har de sin egen identitet, og med sitt femte album tar de et langt steg framover. Pattengale har flyttet til fra Los Angeles til Nashville, og albumet er spilt inn der med ringreven Joe Henry som produsent. For første gang har de fått med seg et band, og de kler fele, saksofon, klarinett, orgel, steelgitar, cello, korister og resten av pakka. Siden "Monterey" i 2015 har Pattengale vært gjennom både samlivsbrudd og kreft, mens Ryan misliker hva som skjer med hjemlandet. Slik blir det ofte bra sanger av. Flotte "Mourning in America" har sin klare adresse, mens oppbruddssangen "I've been loving you" er et ekko av Every Brothers. Beste spor: "Younger years", "Mourning in America", "Big time", "I've been loving you".

706317

train

screen

Pia Tjelta er hjerteskjærende formidabel som plaget mamma til tenåringsjente som har forsøkt å ta livet av seg. Men det var en tabbe å filme «Blindsone» i ene eneste lang tagning.

nb

sa

Elisabeth Bie

Selvmord som raserer alt

https://aftenbladet.no/i/On7ABl/

Selvmord som raserer alt Pia Tjelta er hjerteskjærende formidabel som plaget mamma til tenåringsjente som har forsøkt å ta livet av seg. Men det var en tabbe å filme «Blindsone» i ene eneste lang tagning. Blindsone Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Norge 2018. Regi og manus: Tuva Novotny. Skuespillere: Pia Tjelta, Anders Baasmo Christiansen, Nora Mathea Øien, Per Frisch, Marianne Krogh, Oddgeir Thune. Lengde: 1 time 38 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 25. august. – Men Thea var jo alltid glad! Var hun ikke? Theas foreldre Maria (Pia Tjelta) og Anders (Anders Baasmo Christiansen) er knuste. Redde. Rasende. Hysteriske. De venter og venter på beskjed om tilstanden til datteren Thea på intensiven. Den lille kjernefamilien, der alt tilsynelatende var så fint og hverdagslig og koselig og fylt av kjærlighet til hverandre. Nå er de rammet av en for dem helt ubegripelig tragedie: Tenåringsdatteren Thea kjemper for livet etter et selvmordsforsøk. Selv må de bare vente på svar de kanskje aldri får. Og tenke på hva det er de ikke har plukket opp. Hva som befant seg i blindsonen av det gode hverdagslivet. Det er en sterk og vond historie Tuva Novotny vil fortelle med «Blindsone»: Det er ikke alle psykiske lidelser som synes utenpå. Når noen svarer «fint» på spørsmålet om hvordan de har det, er det ikke alltid sant. Mye å tenke på Men hvordan skal vi i travelheten vår se signalene bak «fint»? Og hvorfor greier noen ikke å sette ord på følelsene sine? Er det fordi en ikke vil gjøre andre bekymret og lei seg? Eller er det fordi det ikke finnes ord for dem? Noe å tenke på for alle og enhver. «Blindsone» stiller spørsmålene, men det blir for enkelt at svaret bare er «vi må snakke mer åpent om det». Og her kommer også filmens problem inn: Formen. Å spille inn en film på 1 time og 38 minutter i en eneste lang tagning, er selvsagt en filmteknisk imponerende bragd som krever et helt spesielt forarbeid. Det er gjort før, blant annet i «En natt i Berlin» (2015). Denne formen er dessverre malplassert for «Blindsone», som ikke har mye ytre handling. Derfor blir summen av gåing, kjøring, grining og uvirksom venting ødeleggende for både konsentrasjon og engasjement. Det gjør filmen tidvis både langdryg og kjedelig. I tillegg er en scene der kamera forlater familien og i stedet følger en sykepleier, et forstyrrende brudd med stilen og illusjonen. Om målet var å skape en realisme publikum skal bli en del av og føle på kroppen, så lykkes heller ikke det. I stedet får vi en følelse av å være utenforstående kikkere inn i andres tragedie. Den følelsen kan ha et poeng i at vi selv blir vekket til å se etter i blindsonen, men den får vi jo også gjennom tematikken. Formidable skuespillere Skuespillerne er helt formidable, spesielt når en tenker på den formen og rammen de skal agere innenfor. Pia Tjelta får virkelig vist fram et rikt nyanseregister, hun er ekstremt realistisk i alle karakterens faser. Aller mest gripende er hun i den tause slutten av filmen. Også Anders Baasmo Christiansen gir et sterkt og troverdig portrett av en knust og rasende far. Og Nora Mathea Øien er perfekt som Thea. Filmen starter i håndballhallen, der Thea er på trening. Etterpå er vi med i garderoben og den lange veien hjem sammen med en venninne. Praten er hverdagslig: lekser, håndball, litt sladring om andre elever. Thea er av den rolige, skikkelige og pliktoppfyllende typen. De som ikke stikker seg fram og utagerer. Sånne som ofte blir oversett fordi de har det så «fint» og ikke lager drama. Etterpå er det så en får vondt av at en syntes halvtimen med henne var kjedelig og uinteressant. Så om «Blindsone» kunne gitt oss litt mer innsikt i Thea enn den ytre, kunne faktisk også alt i en tagning-formen vært mer relevant.

706318

train

music

Debutalbum med folk fra New Order og Devo.

nb

sa

Geir Flatøe

Supergruppe? Nei, men bra likevel

https://aftenbladet.no/i/KvAK2y/

Supergruppe?Nei, men bra likevel Debutalbum med folk fra New Order og Devo. Shadowparty: "Shadowparty" (Mute/Border) Shadowparty lanseres som en supergruppe fra Macclesfield. Hverken Noddy Holder, John Mayall, The 1975 eller Virginmarys er med, men byen i Cheshire med sine drøyt 50.000 innbyggere var også utgangspunktet til Joy Divison, som etter Ian Curtis' død i 1980 ble til New Order. På 2000-tallet ble bassist Tom Chapman og gitarist Phil Cunningham medlemmer. De har nå slått seg sammen med Josh Hager og Jeff Friedl, begge med noen få års spilletid i amerikanske Devo. Supergruppe? Ikke tale om. Fra Macclesfield? Bare halvveis. Derimot er debutalbumet bra, med vokalist Denise Johnson og tidligere Verve-gitarist Nick McCabe som gjester. De åpner med jubellåten "Celebrate", som kunne blitt en superhit hvis England hadde vunnet fotball-VM. Det er ikke overraskende at Shadowparty gir oss frisk synthpop fra postpunkens tid. Det er mye New Order-aktig her, men Shadowparty er også åpen for britpop og 70-tallet. Bare hør "Truth", det mest popaktige kuttet på platen. Beste spor: "Celebrate", "Sooner or later", "Truth".

706319

train

screen

Mila Kunis og særlig Kate McKinnon er frekke, opplagte, veldig morsomme og veldig dumme som amatøragenter. Men hvorfor så grotesk vold i en komedie?

nb

sa

Elisabeth Bie

To løgne damer og myyyye hardvold

https://aftenbladet.no/i/a2E09d/

To løgne damer og myyyye hardvold Mila Kunis og særlig Kate McKinnon er frekke, opplagte, veldig morsomme og veldig dumme som amatøragenter. Men hvorfor så grotesk vold i en komedie? The spy who dumped me Sjanger: Actionkomedie. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Susanna Fogel. Manus: Susanna Fogel og David Iserson. Skuespillere: Mila Kunis, Kate McKinnon, Justin Theroux, Gillian Anderson, Hasan Minhaj, Ivanna Sakhno, Sam Heughan. Lengde: 1 time 56 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 17. august. Å harselere med agentsjangeren ala James Bond, er en enkel måte å lage treffsikker underholdning på. Det er heller ikke første gangen noen bruker James Bond-tittelen «The spy who loved me» til å fortelle hva slags film vi har med å gjøre. Tittelen «The spy who dumped me» forteller tre ting: vi får romantiske relasjoner, agentfilmklisjeer og komedie. Det den ikke forteller, er at filmen også er spekket med volds- og torturscener av det harde og blodige slaget. Nok til 15-årsgrense. Og slapstick-humor og hardvold viser seg ikke å være en veldig stilig match, dessverre. Hva tenkte de på? Vill jakt etter «pakke» Som lyn fra klar himmel får Audrey en dumpe-sms fra kjæresten Drew. Det hun ikke ikke vet, er at Drew er CIA-agent. Plutselig er de to gøyale, men på alle måter middelmådige venninnene Audrey og Morgan innblandet i et heseblesende agentdrama som tar dem til alle Europas spionhovedsteder. Spekket med klassiske agentgrep: hvem er på lag med hvem, maskinaktige østeuropeere med steinansikter og ekstrem turnkompetanse, leiemordere og alles ville jakt etter en «pakke». Full av herlige popkulturelle referanser. Men også med dialog så stiv og plump at du nesten rødmer. Suverene Kate McKinnon Heldigvis finnes Kate McKinnon som Morgan. Med bakgrunn fra Saturday Night Live-teamet blir det raskt sånn at man begynner å gapskratte bare hun viser seg. Om Kate McKinnon: McKinnon viser seg å være en komisk superstjerne som gir alt: i dialog, i mimikk, kroppsspråk og timing. Full av ville påfunn og smittende humør, er Kate/Morgan verd hele kinobilletten alene. Mila Kunis er også god som storøyd og sjarmerende ekskjæreste. Mens Outlander-helten Sam Heughan er litt for stiv og velstriglet til virkelig å gjøre inntrykk som mystisk agent og romantisk forbindelse.

706320

train

screen

En som har bortført, voldtatt og drept fire unge jenter. Kan en slik mann også være en omtenksom og lidenskapelig kjæreste? Gotisk-uhyggelige «Beast» får oss til å sitre nesten helt i mål.

nb

sa

Elisabeth Bie

Hvem er monsteret?

https://aftenbladet.no/i/4dA8gV/

Hvem er monsteret? En som har bortført, voldtatt og drept fire unge jenter. Kan en slik mann også være en omtenksom og lidenskapelig kjæreste? Gotisk-uhyggelige «Beast» får oss til å sitre nesten helt i mål. Beast Sjanger: Psykologisk thriller. Nasjonalitet: Storbritannia 2017. Regi og manus: Michael Pierce. Skuespillere: Jessie Buckley, Johnny Flynn, Geraldine James, Charley Palmer Rothwell, Hattie Gotobed, Emily Taaffe. Lengde: 1 time 47 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 24. august. Paranoia. Tvil. Lojalitet. Tillit. Forelskelse. Lidenskap. En vond cocktail av disse følelsene rammer den kuede unge Moll da hennes nye kjæreste blir mistenkt for å være seriemorder. Moll blir reddet ut av en kinkig situasjon av den mystiske Pascal hjemme på øya Jersey i Den engelske kanal. Pascal er en lokal håndverker, romantisk og mild, men også vill og udannet. Han faller svært dårlig i smak hos Molls snobbete og kontrollerende familie. Dette vekker opprøret i Moll. Så skjer et fjerde mord på en ung jente på øya. En seriemorder har slått til igjen. Og Pascal er en av de mistenkte. Lidenskapelig uhygge Det snedige grepet i «Beast» er at historien - og uhyggen - spilles ut gjennom den lidenskapelige romansen mellom Moll og Pascal, slik den oppleves for Moll. Mordene og den påfølgende jakten på seriemorderen, har bare en grotesk birolle. Men vi aner fort hvor dette går. Og når Pascal blir mistenkt, får det etter hvert store konsekvenser for de to elskende. Moll forsvarer sin elskede på alle mulige måter, men tvilen sniker seg inn også i henne. Leter etter tegn. Men også Moll har mørke i fortid og sjel. Hvor mye skal til før man kan kalles et monster? Kald tåke av tvil I lidenskap og vakre naturomgivelser utvikler kjærlighetsforholdet seg, alltid omgitt av en kald tåke av tvil og uhygge. Nifs nok til å holde oss på pinebenken, vag nok til at den lidenskapelige romansen får utvikle seg. Debutanten Michael Pierce har laget en imponerende stilsikker film, med glitrende spill av de to hovedrolleinnehaverne Jessie Buckley og Johnny Flynn. Dessverre går det litt i ball til slutt. Filmen skulle endt 5–10 minutter før.

706321

train

literature

ROMAN: Lysters romandebut holder balansen mellom det sagte og det usagte – så vidt.

nb

sa

Eirik Lodén

Slankt og veldreid trekantdrama

https://aftenbladet.no/i/9mArn9/

Slankt og veldreid trekantdrama ROMAN: Lysters romandebut holder balansen mellom det sagte og det usagte – så vidt. Janne-Camilla Lyster: Mørke dyr. 139 sider. Tiden. Denne slanke, veldreide romandebuten åpner med at fortelleren er på ferie i Italia sammen med barndomsvenninnen Karin og sin egen kjæreste, Viktor, deres felles venn fra oppveksten i et lite bygdesamfunn. Under en togreise forsvinner Karin sporløst og dukker aldri opp igjen. Hun blir meldt savnet, og paret drar hjem med en følelse av begynnende avstand seg imellom. Den skal komme til å øke. De glir fra hverandre og forfølger hver sine karriereveier, han som arkitekt hjemme i Norge, hun som ballettdanser i Luzern, Paris, Reykjavik, Berlin. Karin blir paradoksalt nok mer nærværende etter sitt forsvinningsnummer, iallfall for Viktor (og oss lesere som bare opplever henne i tilbakeblikk), mens hovedpersonen synes å slites mellom ufrivillige minner og en flukt fra fortiden, fra oppvekstmiljøet og fra den hun selv har vært i forhold til sine nærmeste. Janne-Camilla Lyster (f. 1981, deb. 2005) har tidligere utgitt fem diktsamlinger og ett scenisk verk. Som poet har hun oppvist en kresen språkbevissthet, og det merkes også i hennes fortellende prosa denne gangen. Iblant kunne nok dramaturgien vært mer drivende, og med den antydende stilen kan dette halvt uuttalte trekantdramaet av et kammerspill forekomme litt vel underspilt: Den allerede noe spinkle handlingstråden risikerer å ryke og la leseren dingle i løse luften, idet selve ”intrigen” gjør et forsvinningsnummer, og også fortellerstilen kan synes å lide av en viss berøringsangst. Det blir tidvis, kanskje særlig mot slutten, lite kontaktflater mellom nåtidshandlingen og tilbakeblikkene – noe som muligens er tilsiktet, som et poeng i seg selv, en formmessig illustrasjon av fremmedgjøring eller fortrengning. Denne leseren ble iallfall mer nysgjerrig på forhistorien og mindre interessert i fortsettelsen underveis. Det er en dans på stram line, men den minimalistiske regien sørger for at fallhøyden aldri blir altfor stor. Et fenomen man kan tolke som bakkenær stilsikkerhet eller et litt feigt sikkerhetsnett, alt etter som.

706322

train

literature

ROMAN: Reflektert om terrorens og traumenes årsak og virkning, skader og følgeskader.

nb

sa

Sigmund Jensen

Reflektert om terror og traumer

https://aftenbladet.no/i/jPjxmz/

Reflektert om terror og traumer ROMAN: Reflektert om terrorens og traumenes årsak og virkning, skader og følgeskader. Birger Emanuelsen: Jeg skal beskytte deg. Roman. 317 sider. Tiden. Tittelen på Birger Emanuelsens (f. 1982) roman kan gi assosiasjoner i ulike retninger, bl.a. til Fosnes Hansens ennå ikke helt utgravde beretninger om beskyttelse, men henspiller først og fremst på relasjoner som far-sønn, mann-kone osv, etter som det gradvis tegnes et sammensatt portrett av den engstelige og utilstrekkelige jeg-fortelleren Jon, som er lærer, gift med Vilje og far til Andreas på fem, og som innledningsvis gjør seg noen tanker om skuddene i Sarajevo og Gavrilo Princip, i lys av de i rammefortellingen nylige terrorhendelsene i Paris 2015. Det viser seg at Jon har tilsvarende terrorerfaringer fra sin tid som hjelpearbeider i Zimbabwe, en hendelse som ga ham hull i cv`en, stadig fyller ham med angst og i perioder formørker hans tilværelse, og der kona blir en buffer som skal beskytte ham. Etter Afrika er Jon alltid engstelig og i konstant alarmberedskap. Det viser seg også at han har visse utfordringer med temperamentet og synspunkter som ofte heller mot en forakt for svakhet, men han sjenerer seg sjelden for å slippe løs sentimentale tårer. I relativt korte og konsise kapitler veksler fremstillingen mellom nåtid og Paris-terror, den traumatiske og ødeleggende opplevelsen i Afrika, som er temmelig trist og tragisk, og levner mennesket lite håp og ære, dessuten minner om far og bestefar, som ved sin uskikkethet belyser arvesynden, og med enkelte innlagte pek til religion, som også er det betydeligste hinderet for en fredelig sameksistens i Zimbabwe, der fremstillingen og den litterære kvaliteten kan minne litt om den afrikanske virkeligheten som f.eks. Coetzee og Ejersbo har skildret så overbevisende. Utover i romanen fremstår Jon som stadig mer ustabil og utilregnelig, og når han og sønnen i siste del av boken drar på telttur, etableres en foruroligende stemning som forplanter seg som uhygge i leseren og antyder at faren kanskje kommer til å gjøre sønnen noe vondt. Selv om slutten etter min smak kanskje er i åpneste laget, må det slås fast at Emanuelsen igjen har levert en strukturelt, språklig og tematisk sterk historie, som også byr på nye innsikter.

706323

train

music

Lett å la seg forføre av Travis Scott.

nb

sa

Anette Basso

Nær en perfekt spilleliste for nachspielet

https://aftenbladet.no/i/1kp0zX/

Nær en perfekt spilleliste for nachspielet Lett å la seg forføre av Travis Scott. Travis Scott: "Astroworld" (Epic/Sony) Travis Scott ser en stund ut til å levere en av årets aller sterkeste hiphop-plater, før han brenner av mye av kruttet. Den 26 år gamle rapperen og produsenten fra Houston i Texas ble for mange kjent som samarbeidspartneren til Kanye og for enda flere kjent som faren til Kylie Jenners barn. Scott viser med sitt tredje album at han er en kløktig kurator. Lydbildet er mørkt og drømmende, produksjonen tett og eksperimentell. Men han har aldri vært den sterkeste rapperen. Få andre samler derimot så mange store navn. Høydepunktet «Stop trying to be God» har med Stevie Wonder på munnspill og James Blake på vokal. Vakre «Skeletons» har signaturen til Tame Impala og vokal fra The Weekend. «Carousel» gir oss Frank Ocean, mens «Sicko Mode» gjestes av Drake. Med en slik åpning gjør Scott det vanskelig for seg selv å holde koken hele veien, særlig når albumet er hele 17 spor tungt. Likevel, jeg lar meg forføre av «Astroworld». Beste spor: «Stop trying to be God», «Sicko Mode», «No bystanders».

706324

train

literature

Alle gamle smågretne menn til tross: Chris Tvedt løper aldri noen risiko for å bli Gunnar Staalesen, og den slitne advokaten Mikael Brenne spiller trygt to divisjoner under den slitne privatdetektiven Varg Veum.

nb

sa

Jarle Natland

Brenne-merket. En historie om død, hoder på villspor, en sliten advokat og mye Bergens-humor.

https://aftenbladet.no/i/BJXLPG/

Brenne-merket.En historie om død, hoder på villspor, en sliten advokat og mye Bergens-humor. Alle gamle smågretne menn til tross: Chris Tvedt løper aldri noen risiko for å bli Gunnar Staalesen, og den slitne advokaten Mikael Brenne spiller trygt to divisjoner under den slitne privatdetektiven Varg Veum. Chris Tvedt: Bevisets stilling. 375 sider. Gyldendal. Men kjærligheten til Bergen, Norges vakreste og muligens eneste by, har de fire til felles. Og siden Staalesen synes inne i en kreativ tørkeperiode, kan Brenne og Tvedt avhjelpe det verste behovet for oss som har et hjerte for krim fra byen som er en eneste lang, sammengrodd fornærmelse, ifølge min gamle sjef Sven Egil Omdal. Dette er Tvedts mest humoristiske bok så langt, dersom du setter pris på små anekdoter om at Brenne aldri mer sier at noen ser godt ut, siden det var kreften som tok kiloene fra kompisen og rødfargen ut av kinnene hans. Jeg sa det handlet om gamle smågretne menn. Min favoritt med Brenne er fortsatt «Den som forvolder en annens død» fra 2016. Intrigen der er framifrå. Ellers er dette en lettlest historie fra Brenne flytter inn i nytt kontorfellesskap og får en frisk start og fram til den relativt tragiske slutten. Tvedt har skrevet seg opp siden debuten med «Rimelig tvil» (2005), språket flyter lett, inkludert alle klisjeer, han bruker flittig fra praksisen som advokat og problematiserer jus, moral og samliv på eksemplarisk vis. Tidvis flyter det for lett og blir for sømløst og uten motstand. Der Staalesen lar oss føle Veums skrupler og sjelens ubotelige ensomhet mellom alle blødmene blir Brenne en lettvekter. Men historien er mer enn tung nok: Magnus Sandtorv rømmer fra et psykiatrisk sykehus. Han er tidligere funnet med sin brors hode i hendene, nå finner politiet nesten hele hans gjenværende familie - foreldre og søster - drept på gården der hjemme. I likhet med en av de sentrale forsvarerne til den såkalte fetteren i Birgitte-saken er heller ikke Mikael Brenne i tvil om klientens skyld. Men også Brenne stiller etterhvert spørsmål som stiller saken i et annet lys. Og slutten hadde vært en bedre bok verdig. Tvedt har hatt en interessant utvikling som forfatter i godt voksen alder. Han er noe av det nærmere vi kommer John Grisham her hjemme. Jeg gleder meg til å se hvor han tar Brenne videre.

706325

train

screen

En rettsavgjørelse om en 17-årings rett til å nekte å motta blodoverføring, får store eksistensielle konsekvenser både for dommeren og 17-åringen i dette sterke dramaet.

nb

sa

Elisabeth Bie

Sterkt og gripende om lovens sjel

https://aftenbladet.no/i/4dA4q9/

Sterkt og gripende om lovens sjel En rettsavgjørelse om en 17-årings rett til å nekte å motta blodoverføring, får store eksistensielle konsekvenser både for dommeren og 17-åringen i dette sterke dramaet. En dommers dilemma Originaltittel: The children act. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: USA/Storbritannia 2018. Regi: Richard Eyre. Manus: Ian McEwan, basert på egen roman. Skuespillere: Emma Thompson, Stanley Tucci, Fionn Whitehead, Ben Chaplin, Jason Watkins. Lengde: 1 time 45 min. Aldersgrense: 6 år. Kinopremiere: 24. august. Siamesiske tvillinger er født. Enten dør begge, eller så må én dø for at den andre skal leve. Men vil ikke det være mord? - La Gud bestemme, sier foreldrene og opinionen. Men den som skal bestemme, er høyesterettsdommer Fiona Maye. Hun må forholde seg til loven, ikke følelser og moral. Neste sak! Mellom alle de store og vanskelige avgjørelsene den pliktoppfyllende dommeren må ta, blir det storm på hjemmebane. Ektemannen sier klart fra om hva han synes om å bli så fullstendig oversett av sin overarbeidede kone. Så kommer neste sak: en 17 år gammel gutt, altså mindreårig, er alvorlig syk. Det som kan redde ham er en blodoverføring. Men gutten og foreldrene er Jehovas vitner. De mener at sjelen er i blodet, og blodet tilhører Gud. Derfor nekter de blodoverføring. For første gang beveger Fiona seg utenfor rettsalen, og oppsøker Adam på sykehuset før hun tar sin avgjørelse. Det skal få store konsekvenser for mange mennesker. «En dommers dilemma» er ikke et sånt rettsdrama der vi får kjennelsen til slutt, til jubel eller fortvilelse i salen. Filmen tar for seg hva som skjer etter avgjørelsen. Om det å få blodoverføring er å «forurense» sin egen sjel, får Fiona erfare at dommene hun avsier også kan «forurense» både hennes evne til å holde seg strengt til loven og hennes sjel. Det er bankende hjerter bak loven, og denne gangen krever de mer av henne enn bare å være «blind gudinne». Emma Thompson er strålende striks som den pliktoppfyllende dommeren, som åpenbart har brukt for mye tid med nesen i lovsamlingen og for lite på sitt eget sjeleliv. Stanley Tucci er strålende sterk i rollen som oftest er besatt av en kvinne: den oversette ektefellen. Fionn Whitehead er strålende følsom og poetisk som Adam. Sammen skaper de et gripende drama, moralsk og eksistensielt, om både hvordan en enkel avgjørelse gir ny erkjennelse. På både godt og vondt.

706326

train

music

KONSERTANMELDELSE: Aurora klarte seg veldig godt i regnet og publikumsmotbakken på Torget.

nb

sa

Leif Tore Lindø

Dassas, men trivelig, med Aurora på Torget

https://aftenbladet.no/i/qnBGxL/

Dassas, men trivelig, med Aurora på Torget KONSERTANMELDELSE: Aurora klarte seg veldig godt i regnet og publikumsmotbakken på Torget. Aurora, ONS-konsert på Torget. Publikum: Cirka 5000. Spilletid: 1 time og 15 minutter. Det er stusselig å gå på konsert når det regner og er 12,6 grader ute. Sånn er det bare, og da Aurora spurte alle de mange tusen paraplyene og regnjakkene på Torget og om de var kalde, var det ingen grunn til å lyge. Ja, vi var kalde. Vi var dassas, siden vår fabelaktige festplass klarte å gi vannet fart fra vinden, som altså bare fantes på Torget denne kvelden. Sukk. Nu vel, kaldt og kjipt vær til tross, det var ikke så ille å stå der i paraplyhavet når Aurora Aksnes først kom på scenen. Hun er en bra dame på alle vis. Flink, frisk, spennende og et bevis på at det å gå litt egne veier er en god ting, så lenge talentet holder følge. Aurora Aksnes er en av et ganske stort felt unge, gode, norske popartister. Hvis vi plasserer dem på en akse der reinspikka underholdningsshow og kunstmusikk er i hver sin ende, vil Aurora stå på kunstsiden av midten, men ikke så veldig langt ute. Hun virker å ha i seg noe av det samme potensialet som har slått ut i full blomstereng hos Susanne Sundfør. En kompromissløs holdning til egne ideer uten noe ønske om å bli utilgjengelig. Det gir musikken hennes en fin tyngde, en bunn av interessante ideer og gode grep. Hun er ofte storslått, på grensen til pomps i arrangementene, men hun tar det også ned sånn at man kjenner kilingen fra noe folkemusikkaktig naturopplegg som ikke er helt lett å få tak på. Mye personlighet Aurora og bandet spiller tett og fint, med vokalglidinger og koringer langt ute på viddene og oppe i skylagene. Det er stort sett flott å høre på, men det skal nevnes at denne kvelden kunne de som sto med musikalsk skyvelær måle at hun ikke alltid er pinlig nøyaktig med hovedvokalen. Ikke langt unna, men her og der høres det. Hun er, tross sin unge alder, så sikker på seg selv at hun våger å være dramatisk og litt sær på scenen. Kult det, men det er naturligvis en smakssak for oss som står i publikum om det tilfører eller forstyrrer. Fasiten er at det tilfører noe, et teatralsk Bjørk-aktig element, som bidrar til å løfte fram en av hennes viktigste trekk: Hun legger enormt med personlighet ned i musikken sin. Etter å ha sett noen av hennes popsamtidige den siste uka, vet vi at en del av de andre er fattige på nettopp dette. Aurora har karakter. Hun viser hvem hun er, og det er nydelig. Du kan ikke forveksle henne med noen. Framtidens dame Så har hun litt igjen før hun har nok låter i knallgod-kategorien, ikke bare i god-kategorien. Litt strammere vokal vil gjøre seg, og det er ikke sikkert at en svær utendørsscene der detaljene og feinschmeckeriet blåser litt bort er hennes yndlingselement. Men altså, det var ganske gode greier, og at hun er framtidens kvinne er vi aldri i tvil om. Etter hvert sluttet det til og med å regne. Da var vi allerede dassas og klissas, men Aurora hadde holdt kjernetemperaturen oppe. Etter regnet kunne vi heller bruke litt tid på å berømme dem som kom på at scenen skulle stå øverst, sånn at alle i publikum sto i slak oppoverbakke, mot amfi-retningen. Gratulerer med den avgjørelsen.

706327

train

literature

ROMAN: «Winterkrigen» er like morsom som de to første bøkene om Ingrid Winter. Men her er også et dypere alvor mellom latterkuler og feelgood-elementer.

nb

sa

Sigmund Jensen

Alvor mellom latterkulene når Drangsholt innfrir igjen

https://aftenbladet.no/i/BJXmpv/

Alvor mellom latterkulene når Drangsholt innfrir igjen ROMAN: «Winterkrigen» er like morsom som de to første bøkene om Ingrid Winter. Men her er også et dypere alvor mellom latterkuler og feelgood-elementer. Janne S. Drangsholt: Winterkrigen. 346 sider. Tiden. Utgangspunktet for Janne S. Drangsholts (f. 1974) tredje bok om Ingrid Winter er Tolstojs utsagn i ”Anna Karenina” om forskjellen på lykkelige og ulykkelige familier. Winter forstår ikke ”disse menneskene som klarer å tilbringe en hel dag i hengekøyen, blottet for dødsangst”. For selv er hun jo fanget i tidsklemme og hverdagsstress, og med en febril hjerne som aldri tar pause. Hun er to artikler fra å bli professor ved UiS, men veileder masterstudenter som skal skrive oppgave om forfattere de aldri har lest et ord av. Venninnen Katti skriver bloggen ”Brusemamma. En idébank for livsnytende småbarnsforeldre”. Den yngste datteren Alva er opptatt av Kardashians og ”feer som redder verden iført sexy haute couture”, misliker å ta på papir og hører muligens hjemme i autismespektrumet. Som om ikke dette er utfordringer nok, sendes hun på fotballtrening i Tottenham-shorts (hvor er barnevernet?) ”Ingen med barn kan sannferdig nekte for at familieprosjektet av og til likner en lavbudsjett skrekkfilm”. Og så er det de evinnelige new public management-konfliktene og akademikerintrigene på Ullandhaug med innføring av åpent kontorlandskap og seminarer om formidling og kommunikasjon, og opplæring i Vortex og edgy pitching. Ingrid Winter skal bli innovativ, konstruktiv og synergisk. Og så kom alvoret... Den åpenbart inkompetente instituttlederen har derfor også innledet et samarbeid med Kapittel-festivalen, som dette året har temaet Virkelighet. Men Ingrid Winter hater virkelighet og virkelighetslitteratur. For selv om mye av dette, som i tidligere bøker, er til å le seg skakk av, er det kommet et alvor inn i livet hennes. Hun går og kjenner etter på en kul i nakken som hun frykter kan være kreft, og lever med en tiltakende bekymring for at hele livet er en løgn. Hun er en moden kvinne som oppsummerer livet sitt og sammenstiller det med sine forventninger, og konklusjonene er vel ikke bare hyggelige. ”Alt det jeg elsket. Alt det som var min egen Alderaan. Snart borte,” heter det et sted, med henvisning til Star Wars. Film, musikk, litteratur For her er selvsagt referanser til både film, musikk, litteratur og akademiske avhandlinger, mens Ingrid Winters mann stadig oftere stirrer ”tanketomt foran seg med et blikk som fikk ham til å likne en religionsviter”, og i store deler av romanen fremstår som mer gretten enn Alan Rickman i julefilmen ”Love Actually”. Når det kommer til stykket, koker ”Winterkrigen” ned til et kaotisk juleselskap som Ingrid Winters mor begynner å planlegge allerede i august, og bare krangelen om hvem som skal inviteres, hvem som skal være kokk, og om det skal serveres ribbe eller pinnekjøtt, er i seg selv verdt et studium. What the Foucault? Drangsholt har et åpenbart talent for komikk, og er fremragende til å finne riktige virkemidler og den rette balansen mellom dem. Hun veksler utvungent mellom høyt og lavt, letthet og tyngde, humor og alvor, fra fløgstadske ordleker som ”What the Foucault?” og ”Suck my Balzac!” til vemodet over tiden som går, det Ingrid Winter kaller Proust-traumatisk stress, og fra morsom metaforikk til mørk melankoli. I likhet med f.eks. Erlend Loes vittige naivisme og Tore Renbergs underholdende Teksas-syklus, eller for den del filmen ”Love Actually”, rommer også ”Winterkrigen” et dypere alvor, alle latterkuler og feelgood-elementer til tross.

706328

train

literature

BOK: Jan Grue fortsetter sitt vekselbruk mellom sak og skjønn.

nb

sa

Jan Askelund

Et mesterverk om eget liv

https://aftenbladet.no/i/p6jWQ6/

Et mesterverk om eget liv BOK: Jan Grue fortsetter sitt vekselbruk mellom sak og skjønn. Jan Grue: Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse. 168 sider. Gyldendal. Jan Grue (1981) er fortsatt i trettiårene, men kan allerede framvise en imponerende cv. Siden 2016 er han professor i kvalitativ metode på Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. Han har doktorgrad i lingvistikk, samtidig som han har allehånde praktisk tilnærming til skriving via forfatter- og sakprosaskole, som litteraturkritiker, og som tillitsvalgt (arbeidsutvalget for litteratur) i Norsk kritikerlag – og med et stort og variert forfatterskap siden debuten i 2010. Dét begynte med tre flotte novellesamlinger (med en barnebok imellom), fortsatte med fagbøker («Kroppsspråk», «Teori i praksis. Analysestrategier i akademisk arbeid» - disse også punktuert med en barnebok), før han ga ut en ny novellesamling og roman i 2015 og 16. Det demonstrerer til sammen en enorm arbeidskapasitet og gigantiske ambisjoner. Det har ikke kommet av seg selv. Liv i motgang Dette siste handler hans nyeste bok om, der dikteren og fabulatoren Jan Grue – med en mengde litterære henvisninger fra Shakespeare via T.S. Eliot og Borges til Joan Didion - opphever distansen mellom det fiksjonslitterære, skriften, diktingen og hans egen person: «Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse» er en klar, ryddig, gjennomorganisert og -redigert bok om mulighetene og begrensningene i et liv, en skildring, et referat og en utviklingshistorie til en person med medfødt muskelsykdom (spinal muskelatrofi) og som ikke lar seg stoppe av hindringer av noen art. Den er Jan Grues selvbiografi og selvframstilling. Det er alt annet enn gitt at livet hans skulle arte seg og falle på plass som det har gjort: Fra barndommen av var han så fysisk hemmet, tidlig avhengig av rullestol, så skrøpelig at jevnaldrende og gamle klassekamerater ikke alltid har kunnet holde tilbake forbausete reaksjoner som nok betydde «lever du da, Jan», når de har støtt på ham senere i livet. Eksepsjonell begavelse Men jernærgjerrighet og ukuelig vilje, støttet av foreldre og søster, siden også av ektefellen, kjempet han seg til utdannelse (ved de mest velrenommerte utdanningsinstitusjoner i inn- og utland), fikk med seg sin uhamselige rullestol, skaffet seg bolig og transport over alt, slik at han til slutt med boktittelen kan si at «Jeg lever et liv som ligner deres». Mens han insisterte på sine rettigheter, på å bruke sin eksepsjonelle begavelse, og overvinne den ensomheten som «en kropp som ingen vil vite av», også var seg bevisst. Han kjenner på bitterhet, ensomhet, sorg, nok også en ikke uttalt misunnelse. Med sine nærmestes oppbakking har Jan Grue tatt ut det ytterste av sine fysiske og mentale krefter, og slik sprengt grenser for hva som får anses for mulig. Og fortsetter med det, mens han kjenner på trettheten «når hverdagen er en idrettsgren» - og formidler den, men ikke fysiske smerter verdt å dvele særlig ved. For familien er han sønnen, ektefellen og faren, for alle andre er både mannen Jan Grue og verket hans imponerende: Det er åpenbart at hele hans livshistorie og erfaringsgrunnlag avspeiler seg i skriften hans; den er til gjengjeld strukturert, klar, veloverveid og karakterfast: «Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse» er slik et mesterverk i egenframstilling.

706329

train

music

Sanger om selve livet, uten noen form for bitterhet.

nb

sa

Geir Flatøe

60 år og like blid

https://aftenbladet.no/i/rLja48/

60 år og like blid Sanger om selve livet, uten noen form for bitterhet. Henning Kvitnes: "60 runder rundt sola" (Song Harbour) Henning Kvitnes er en av dem som alltid har vært der. Først med ungdommelig nyveiv i Young Lords, siden med amerikansk voksenrock og nå som visesanger på norsk. Etter "Jada, vi elsker..." i 2014 vurderte han å gi seg, men skrivelysten vendte tilbake etter deltakelsen i tv-programmet "Hver gang vi møtes". I mai rundet han 60 år, noe som ofte får artister til å se fram mot livets slutt. For Kvitnes er det motsatt. Han kommer med en plate full av livslyst, for som han sier det i omslaget: Det går fort å bli gammel. I hvert fall 60. Mener jeg var 35 for noen måneder siden. Det er slett ingen bitter, gammel mann vi møter i tittelkuttet "60 runder rundt sola": Jeg har det bedre enn jeg fortjener Og den terskelen er lav Sangen er omtrent så tung som Kvitnes tillater seg å bli, og refrenget kunne vært sunget av Åge Aleksandersen. Samarbeidet på forrige plate satte spor. Han er mykere på "Svevende", som en visesanger på 70-tallet. Det er biter her jeg kan sverge på at jeg har hørt før, men før Ralph McTell, Glen Campbell, Ulf Lundell eller andre klikker på plass, skifter Kvitnes kurs. Smart gjort og fin koring av Maria Moe Grude. "Brukne grener" er en akustisk vise med en tekst som tar varmt imot deg: Kom innenfor døra, tørk ditt hår. Livet ble litt ekstra vått i år. Kvitnes har sin egen måte å uttrykke seg på. Leser du tekstene, kan de virke knotete og klisjéaktige, men hører du ham synge ordene, lyder det langt bedre. I kjærlighetssangen "I hjertet mitt" leverer han et refreng som burde sikre et langt liv på radio. La meg fange deg i en solnedgang. Kjærligheten i "Kjærlighetens tid" er av det mer utvidete slaget, til venner og medmennesker, til brødre og søstre. Teksten likner det som en hærskare amerikanske artister har kommet med de siste to årene: Vi skal lute oss mot vinden fra ondskap og hat. Introen ligner derimot norsk folkemusikk, eller rettere sagt svensk siden melodien er skrevet av Magnus Stinnerbom. Svenske musikere stiller opp. "Solskinn nok til alle" handler også om å stå sammen, pluss noen leveregler: Vi kan la hverandre få skinne Og bli blenda av kraft og lys Aldri la smålighet få vinne Og gi noe tilbake når noe bys Kvitnes er allerede representert på Aftenbladets liste over 150 klassiske sommersanger, med "Ut å vekke sola". Hvis ikke ville "Blå respet" vært en sterk kandidat. Vi ønsker oss alle en kopp med kaffe på ei værbitt brygge og mild vind over sommerhengekøyeseng. "Når morgenfugler flyr" er en tidløs ballade med Kvitnes på elektrisk gitar. La sorger bli til falne løv, synger han. Samtidig klarer han ikke å fri seg for tanken på den han en gang forlot. "Gla i den du er" er en duett med Unni Wilhelmsen. Han finner lykken med en som er glad i den han er. Samtidig står skoene klare ved utgangsdøra. En varm og vakker kjærlighetssang, men med et "men". Til slutt får vi "Juli regn" med en tekst av Iain Matthews, oversatt til norsk av Kvitnes. En stillferdig avslutning. En distanse lik 20 runder rundt ekvator i bil i løpet av 40 år på veien, og et liv som har passert 60 runder rundt sola. Kvitnes har gjort sitt, men han skrev langt flere sanger enn han fikk plass til på platen. Det lover godt for fortsettelsen. Beste spor: "Svevende", "I hjertet mitt", "Solskinn nok til alle", "Blå respet", "Gla i den du er".

706330

train

music

Det er billigere å skrive sanger enn å gå i terapi, mener Amanda Shires.

nb

sa

Geir Flatøe

Hun er noe av det beste Nashville har å by på

https://aftenbladet.no/i/zLj4mr/

Hun er noe av det beste Nashville har å by på Det er billigere å skrive sanger enn å gå i terapi, mener Amanda Shires. Amanda Shires: "To the sunset" (Thirty Tigers/Border) Amanda Shires var ikke mer enn 15 år da hun begynte å spille fiolin i Texas Playboys, det tidligere backingbandet til Bob Wills. Hun ga ut sitt første soloalbum i 2005, og hun spiller med Jason Isbell & the 400 Unit. I sistnevnte traff hun sin kommende mann. Hun giftet seg med Isbell i 2013, og de fikk datteren Mercy Rose i 2015. Det kan være travelt med en toåring løpende rundt, og Shires begynte å teipe fast på veggen det hun likte fra sine gamle notisbøker. Resten endte i komposten. Dessuten snakket hun med John Prine, som mente at sangene blir sannere når man bruker ting som har hendt deg selv. Dermed begynte platen å ta form. "To the sunset" kan høres ut som en depressiv tittel, men den er ment som et håp for den nye dagen som vil komme. Produsent er som sist Dave Cobb, og Isbell bidrar på gitar. Cobb produserte også fjorårets Isbell-album, der Shires deltok med fele og koring. Lydbildet er i samme nabolag, kalt americana og alternativ country. Rent geografisk heter det Nashville. Forholdet mellom Isbell og Shires har vært av det trøblete slaget, der hun blant annet måtte gripe inn og få ham lagt inn til avrusning. Det er grunn til å tro at hun har fulgt skriverådet til Prine i åpningen "Parking lot pirouette": Last night, you walked me to my car You said, ‘You won’t be getting far before you turn around’ I did a parking lot pirouette I said, ‘You’re right, I’m not done with you yet' Sangen er blant platens beste, og hun lar den bli fulgt av vakre "Swimmer" og poplette "Leave it alone". "Charms" fester seg både på grunn av den søte melodien, Shires' flotte vokal og den såre teksten. Sangen er stilet til hennes egen datter: My mom gave me her gold charm bracelet when she left me on my own/I can't remember what the charms were or the color of the stone/I still hate your father for sellin' what was never his to pawn. Derfra går vi over i sørstatsrockende "Eve's daughter", om å hive seg inn i nye forhold – happy forever and ever and ever and ever again. Et av høydepunktene er "Break out the champagne", om å møte undergangen ved å sprette champagnen. Let's get on with the shitshow, synger Shires. Her finner vi også kjærligheten som forlater henne og trøsten som så melder seg: I'm rock 'n' roll and you're golf. Det er greit å bryte sammen, men ikke la mørket ta deg, synger hun i "Take on the dark". "White feather" viser hva hun er god for som tekstforfatter, kombinert med et refreng som huskes: Could be learned behavior, to fold and call it failure. I det hele tatt er albumet fylt med linjer som fester seg, som refrenget i "Mirror, mirror", en sang om å føle seg stusselig i forhold til andre: Mirror, mirror in my head show me something different than the mirror on the wall Hun avslutter med "Wasn't I paying attention?", om en regular morning, no red flags or warnings, der vennen John låner bilen, kjører til byen og setter fyr på seg selv. En uvanlig slutt på en uvanlig plate. Hun kunne lett havnet i skyggen av ektemannen, men Amanda Shires er for øyeblikket noe av det beste Nashville har å by på. Beste spor: "Parking lot pirouette", "Charms", "Break out the champagne", "White feather".

706331

train

music

Kvintetten ble en slags musikalsk samtale.

nb

sa

Arnfinn Bø-Rygg

Spennende urfremførelse på avslutningskonserten

https://aftenbladet.no/i/gPeKVa/

Spennende urfremførelse på avslutningskonserten Kvintetten ble en slags musikalsk samtale. Vokalmusikk fra 1500-tallet, verk av Stravinskij, Per Arne Glorvigen, Schubert. Div. utøvere Domkirken søndag kveld Som åpning hørte vi vokalensemblet New York Polyphony i sanger fra 1500-tallet. Det lød herlig i katedralen. Deretter spilte Daniela Braun fiolin, Pierre Xhonneux klarinett og Yejin Gil klaver et lite utdrag fra Stravinskijs «Historien om en soldat». De tre dansene tango, vals og rag fikk den rette fandenivoldske utforming. En urfremføring sto så på programmet av ingen ringere enn bandoneon–fenomenet Per Arne Glorvigen: «Shantid». Ordet inneholder «tid», men spiller på det indiske shanti som T.S. Eliot i «The waste land» (Det golde landet) gjentar tre ganger som slutten på diktet. Glorvigen Trio og harpisten Marie–Pierre Langlamet banket først på instrumentene som et slags «Sesam, sesam, lukk deg opp!» Hviskinger og plystring, stavelser og ord fulgte lydene fra instrumentene, inntil det gikk over i tale og talesang. Strofer fra Eliots dikt ble fremført og mot slutten reflekterte komponisten over om eller hvordan hans verk skulle slutte. Det var en forrykende forestilling, med mye sort humor og en pendling mellom pessimisme og munterhet. Et livfullt avslutningsverk Som avslutning på hele festivalen fikk vi Schuberts kvintett i A-dur, «Ørretkvintetten», med Anders Nilsson fiolin, Eivind Holtsmark Ringstad bratsj, Øyvind Gimse cello, Arnulf Ballhorn kontrabass og Ihle Hadland klaver. Ihle Hadland fikk ørreten til å glinse i vannet allerede i første sats med sitt glassklare spill i diskanten, og i en av variasjonene på sangen «Ørreten» (Die Forelle) i fjerde sats la vi merke til den nydelige tonen i celloen. Musikerne var eksepsjonelt lydhøre overfor hverandre, ja kvintetten ble en slags musikalsk samtale mellom fire, noe blikk-kontakt og ansiktsuttrykk også viste. En gledelig nyhet Det var en gledelig nyhet å se at den danske cellisten Andreas Brantelid sammen med Ihle Hadland skal lede kammermusikkfestivalen fremover. Da kan det allerede store kontaktnettet som Ihle Hadland har, bli enda større. Det vil bringe flere internasjonale stjerner og unge begavelser til festivalen og stimulere publikum ytterligere. Fremtiden er altså lys for festivalen, særlig hvis sponsorene følger opp.

706332

train

music

Ravels klavertrio var høydepunktet under åpningskonserten tirsdag kveld.

nb

sa

Arnfinn Bø-Rygg

Fransk åpning av Kammermusikkfestivalen

https://aftenbladet.no/i/rLjedm/

Fransk åpning av Kammermusikkfestivalen Ravels klavertrio var høydepunktet under åpningskonserten tirsdag kveld. Fransk musikk var dominerende på åpningskonserten, men den åpnet med et lite spilt verk av Beethoven, kalt Parthia op.103. Men tittel og opusnummer er villedende. Beethoven var 22 år da han skrev denne oktetten for blåsere, som ikke akkurat peker fremover mot den giganten Beethoven ble blant komponister. Med unntak av noen typisk beethoven’ske innfall i menuetten, er dette lødig underholdningsmusikk som kunne vært skrevet av mange andre rundt 1780. Men det flotte blåserensemblet Oslo Kammerakademi spilte de fire satsene med fynd og klem slik at festivalen formelig ble blåst i gang. Etter åpningstalen fikk vi Debussys Danse sacrée og danse profane for harpe og strykere. Harpen er et gjennomgangsinstrument i årets festival og få kan traktere dette instrumentet så virtuost som Marie-Pierre Langlamet. Harpen er alle strykeinstrumenters arketyp og kan fremtrylle ulike atmosfærer som Debussy var en av de fremste til det å utnytte. Etter pause fikk vi gjenhør med vokalensemblet New York Polyphony. Ensemblet har en utsøkt balanse mellom stemmene, med en vakker klang i de svake partiene. Men ikke uventet var det de to sangene fra 1500-tallet som virket sterkest, mens nyere sanger og et par fra vår egen samtid ikke hadde samme uttrykkskraft. Mesterlig spill Det desiderte høydepunkt denne kvelden ble siste verk, Ravels klavertrio. Ravel sa til venner som spurte om trioen snart var ferdig, at ja, den er ferdig, det er bare temaene som mangler. Selv om det er mange koloristiske virkninger i dette verket, særlig i strykerne, dominerer linjen mer over fargen, melodien over klangen enn i tidligere verk. Å kalle Ravels musikk «impresjonistisk» forkludrer denne komponistens egenart. De tre musikerne, Håkon Austbø klaver, Anders Nilsson fiolin, Øyvind Gimse cello spilte dette verket på et nivå man sjelden hører under en festival. Austbø, som kjenner fransk musikk ut og inn, ledet an både i det raffinert melodiske, det rytmisk uregelmessige og besettende og i det kraftfulle. Ravel, som selv var en habil pianist, skal ha sagt at han selv var ute av stand til å spille den vanskelige klaverdelen. Men Austbø mestret denne delen med bravur. I den raske andresatsen, Pantoum (et uttrykk fra malaysisk diktning), gikk det like vilt som presist for seg. I den langsomme satsen, en passacaglia, hørte vi tydelig hvordan melodien først opptrer i klaveret, så i celloen og til slutt i fiolinen, mens det skjer i omvendt orden mot slutten. Musikken åpner rom I sin korte og velformulerte åpningstale fikk Janne Stigen Drangsholt fint frem hvordan musikk kan åpne et rom. Ja, tidskunsten musikk kan åpne andre rom, kaste oss ut i det som er blitt kalt en heterotopi (et annet-rom). Dette er også et semiotisk rom, det vil si et rom vi bare må bruke språket for å beskrive, men samtidig se hvordan verbalspråket kommer til kort.

706333

train

literature

Førsteboka var bra, men oppfølgeren er en seig affære - full av metaforer, besjelinger og tunge skildringer.

nb

sa

Ida Vågsether

Andreboka - en seig affære

https://aftenbladet.no/i/m6j1GO/

Andreboka - en seig affære Førsteboka var bra, men oppfølgeren er en seig affære - full av metaforer, besjelinger og tunge skildringer. Frederik Svindland: Engelsk tåke. Cappelen Damm. 91 sider. Frederik Svindlands andre roman “Engelsk tåke” handler om et aldrende ektepars forsøk på å tilpasse seg en ny pensjonisttilværelse. Gjennom deres sønns følsomme blikk fortelles en historie om to mennesker på vei inn i livets siste fase, som hverken moren, faren eller sønnen vet hvordan de skal håndtere. Debutromanen til Svindland, “Pelargonia” (2016), ble godt mottatt som en forfriskende debut om barndom, foreldre og naturen. Det han nå følger opp med, er mindre vellykket. Denne gangen er blikket vendt mot alderdom, språket er fortsatt lyrisk og billedlig, men det fungerer ikke like godt i en roman denne gangen. “Engelsk tåke” begynner med en beskrivelse av hovedpersonens far, en forhenværende lege, som har blitt tvunget til å førtidspensjonere seg som en konsekvens av nedskjæringer på sykehuset. Han blir altså tilsidesatt, og det er en tøff erkjennelse. Videre følger skildringer av naturen, foreldrene, forholdet deres, skogen, veier og dyr. Her er det i det hele tatt lite handling, og mye skildring av ulike kvalitet. Litt for ofte er skildringene lange og billedtunge, for eksempel her: “Det er en særskilt lydighet i morgentimene, en lempelig avstand til lyset. Rundt hver sving venter noe som kan lindre. Nyansene som oppstår, alle de ulike temperaturene, de stryker rundt husene med luft og skumring, streker opp et rom av sobre linjer. Mellom bygningene finnes det stillhet som får meg til å tenke at jeg har et og annet å lære om ubestikkelighet”. Et rom av sobre linjer? En lempelig avstand til lyset? Hva er det som egentlig sies her? Dette språket fjerner meg fra det som foregår i romanen og skygger over fortellingen. Skildringene av foreldrene og deres utfordringer er derimot fine. Her får Svindland fram hvor sterk og sårbar faren er på samme tid, hvor usikre de begge er i møte med den nye fremtiden. Men dette overskygges av alle metaforene, besjelingene og de tunge skildringene, og dermed blir Frederik Svindlands andre roman “Engelsk tåke” en seig affære.

706334

train

music

KAMMERMUSIKKFESTIVALEN: Du gode Christian Kammersjef Ihle Hadland. Det blei litt mye for meg i kveld.

nb

sa

Solveig G. Sandelson

Litt for mye

https://aftenbladet.no/i/0EAk06/

Litt for mye KAMMERMUSIKKFESTIVALEN: Du gode Christian Kammersjef Ihle Hadland. Det blei litt mye for meg i kveld. Eg ramla nesten litt av, eg, på kveldskonserten i Domkyrkja. Og det er eg heilt open for at kan ha mest med meg å gjera. Det kan vera at eg rett og slett ikkje hadde nok konsentrasjon å ta av til at Messiaens djupt alvorlege og intense verk, «Kvartett til Tidens ende», blei ståande og dirra sånn som det eigentleg må og eigentleg krev. Krigen Det er nesten ein time langt, skrive for musikarane han møtte i fangeleiren i Polen i 1941, der han sjølv var krigsfange. Framført ute, i vinterkulda midt i januar, for hundrevis av fangar og og fangevaktarar. Djupt religiøse Messiaen skreiv denne musikken til tidas ende. Heilt utan dommedagspaukar og -basunar. Det er katedralaktige slag i pianoet, gjentatte, tunge, eller bare som ei varsam påminning. Det er den lange, uendeleg lange klarinettsoloen. Den kjem frå nesten ingenting. Og spelar fuglane utan nåde ned i sjølve avgrunnen. Det er mellomspelet, nesten litt lyst. Det er celloens lovsong til Jesu evigheit, med desse gripande slaga frå pianoet bak der, det er den kaotiske dansen dei alle er med på, fiolin, klarinett, cello og piano, der ingenting fell til ro, verken tonar eller rytme, det er pianoet som lagar virvar av regnbuen, og det er den uthalte, langsame og uendeleg lyse sluttsatsen, nesten bare for fiolinen. Ein lovsong til Jesus, det også, til det udøyelege ved han. Som om Messiaen bøyer kne, innser at tida er omme. Men han gjer det ikkje utan sorg. Det er ein forfina måte å mala fram dommedag på. Heile verket må få stå i eit intenst spenn, alt som er mellom tonane må haldast oppe, og ingen pause må falla til jorda. Det var vakkert torsdag kveld, klarinettsoloen var sterk, lovsongane til Jesus gripande, dei vare varsla frå pianoet også. Men det var ikkje heilt tett nok. Vanvittig flott Sjostakovitsj Kanskje fordi vi nettopp hadde høyrt ein heilt vanvittig tett, skeiv og intens Sjostakovitsj, nummer sju av dei femten strykekvartettane hans, spelt av Maxwellkvartetten, som spelar saman alltid, og nesten er gjorde av same pust, så snart dei er på ein scene. Det var vilt flott. Eller kanskje fordi konserten blei litt for lang, faktisk kanskje ein Mozart for lang. Og her har det ingenting med Oslo Kammerakademi å gjera, som spelte denne Mozartserenaden som opna konserten. Det var bare at for ein gongs skuld blei Mozart litt for lett, satt opp mot dei andre verka. Der den seine Mozart kan få kven som helst til å knekkja saman i gråt over musikk som aldri er bare lett eller bare sorgtung, er serenaden meir sånn rett fram. Litt kjedeleg. Altså til Mozart å vera. Men du, som ein likevel kan sitja å gleda seg over utruleg fine musikarar på scena, presise, leikande, klangfulle. Eg syns nok kanskje Sjostakovitsj og Messiaen kunne fått heile konserten for seg sjølv. Sånn at eg ikkje hadde hatt brent av for mange sansar og for mye konsentrasjon før Messiaens store alvor. Og eg trur kanskje at Messiaen sitt endetidsverk kunne trengt musikarar som i tillegg til å vera drivande gode, også har spelt seg tett, tett saman. Lenge. Så ingen tone eller pause får falla til jorda. Det var bare det. Musikk: W. A. Mozart: Serenade i c-moll. Spelt av Oslo Kammerakademi D. Sjostakovitsj: Kvartett nummer sju. Spelt av Maxwellkvartetten O Messiaen: Kvartett til Tidens ende. Spelt av Jan bjøranger, fiolin, Matthias Schorn, klarinett, Øyvind Gimse, cello, og Yejin Gil, piano

706335

train

screen

Det som nok var ment som en varm, feministisk sex og singelliv-film om og for modne kvinner, ender i stedet med å nesten fornærme sitt publikum med barnslige tåpeligheter.

nb

sa

Elisabeth Bie

Fjollete og flau liksomfeminisme

https://aftenbladet.no/i/Mg8AzM/

Fjollete og flau liksomfeminisme Det som nok var ment som en varm, feministisk sex og singelliv-film om og for modne kvinner, ender i stedet med å nesten fornærme sitt publikum med barnslige tåpeligheter. Book Club Sjanger: Komedie. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Bill Holderman. Manus: Bill Holderman og Erin Simms. Skuespillere: Diane Keaton, Jane Fonda, Candice Bergen, Mary Steenburgen, Alicia Silverstone, Don Johnson, Andy Garcia, Ed Begley jr. Richard Dreyfuss. Lengde: 1 time 43 min. Aldersgrense: Tillatt for alle. Diane (Diane Keaton) har nylig blitt enke etter 40 års lykkelig ekteskap. Hennes to døtre er konstant bekymret for henne, og vil at hun skal flytte til byen der de bor. Vivian (Jane Fonda) er en suksessrik hotellgründer, som trives best som fri og uavhengig. Den føderale dommeren Sharon (Candice Bergen) ble skilt for 18 år siden, men irriterer seg nå over at eksmannen har farget håret og skal gifte seg med en ungjente han har truffet på nettet. Stjernekokken Carol (Mary Steenburgen) er fortsatt gift med sin store kjærlighet etter 35 år. Men sexlivet er ikke hva det en gang var. Til tross for at livene deres har tatt forskjellig retning, har de fire venninnene i 60-årene holdt sammen siden studiedagene gjennom sin månedlige bokforening. Etter tur velger medlemmene en boktittel som skal leses til neste gang. Da blir den diskutert og analysert, over vin og tapas. Erotikk på bokmenyen Vivian velger den kontroversielle, erotiske romanen «Fifty shades of Grey», til store protester fra de andre. Skulle ikke bokforeningen stimulere intellektet? Men romanlesingen får overraskende konsekvenser for de fire. Glemte glør blusser opp igjen, og setter på hver sin måte de fire kvinnene på nye tanker om hvordan de vil leve og hva som mangler i livene deres. «Book club» prøver hardt å være en film om en ofte oversett gruppe, eldre kvinner, med feministisk klo: Alle hovedpersonene er velutdannede, sterke og uavhengige - de trenger ikke en mann til å ta seg av dem. Det vil ha bra sex, ikke romantikk. Og ingen skal fortelle en voksen, uavhengig kvinne hva som passer seg og ikke passer seg å gjøre. Så hvorfor får en da etter en stund en følelse av å se en tv-episode av en Frustrerte Fruer-aktig tenåringsserie? Fordi det skal være morsomt. Regissør Holdermann tør bare ikke å ta temaet på alvor, det hadde blitt for smalt. Så her skal vi underholdes av flauser av typen snuble over stilig mann på flyet, glemme å skru av lyden på nettdatingsiden, tjuvbade i fontene og få kjeft av en vakt. Og en stadig tiltakende hysterisk stemning med mer og mer snakk om menn, usikkerhet og følelser. På toppen av det hele får vi en uutholdelig kjedelig og pinlig sidehistorie om to hysteriske voksne småbarnsmødre som behandler sin mor som en hjelpeløs småunge. Som finner seg i det! Frustrerte fruer fortjener film Hvor ble det av bokforeningen? Hvor ble det av kvinnene som liksom var så tenkende og uavhengige? Det er nesten flaut å se på hvordan disse rollefigurene utvikler seg. Det skorter ikke på talent og appell på skuespillersiden. Fire anerkjente, kvinnelige skuespillere i hovedroller, og aldrende Hollywood-kjekkaser som Andy Garcia og Don Johnson på sidelinjen. Hele ensemblet gjør nok sitt beste med det manuset de har å jobbe med, men den eneste som virkelig rører og imponerer er Candice Bergen som Sharon. Hun er faktisk troverdig i rollen som dommer med stor autoritet, med jordnærhet og tørr humor. Det er også fine øyeblikk her, særlig i skildringen av vennskapet mellom de fire kvinnene. Og frustrasjonene er lette å identifisere seg med. Sånne frustrerte fruer finnes det jo flust av, det er ikke det. De fortjener også en film. Men ikke lat som om det er et feministisk budskap her, da!

706337

train

screen

«Når jeg faller» skjærer til beinet og viser fram menneskene som rammes av en persons heroinavhengighet.

nb

sa

Kine Hult

Sober skildring av stillferdig rushelvete

https://aftenbladet.no/i/l1ybak/

Sober skildring av stillferdig rushelvete «Når jeg faller» skjærer til beinet og viser fram menneskene som rammes av en persons heroinavhengighet. Når jeg faller Sjanger: Drama Skuespillere: Preben Hodneland, Marius Aandal Pedersen, Alexandra Gjerpen, Vidar Sandem, Morten Svartveit Regi: Magnus Meyer Arnesen Norge, 2018 Lengde: 1 t. 33 min. Aldersgrense: 12 år «Når jeg faller» var Magnus Meyer Arnesen eksamensfilm ved Den norske filmskolen, og ble plukket ut som avslutningsfilm ved filmfestivalen i Haugesund i år, en plassering som aldri tidligere har blitt viet til en film produsert ved en filmskole. Det blir fort tydelig hvorfor nettopp denne har sluppet igjennom nåløyet. Arnesen forteller sin forholdsvis enkle historie om den heroinavhengige Joachim på en usentimental og nedstrippet måte, uten å noensinne miste menneskene bak elendigheten av syne. Mye står og faller på hovedrolleinnehaver Preben Hodneland, som gjør en overbevisende og ofte hjerteskjærende tolkning av Joachim. Offisielt sett har Joachim lagt rusmisbruket bak seg, etter å ha sonet en fengselsdom. Han jobber som kokk på en flott restaurant, og skjuler misbruket for alle, både kolleger og familie. Faren og broren forstår åpenbart hva som foregår, og håndterer det på hver sin måte. Den skadeskutte familien klarer på et vis å fungere til tross for denne ulykkelige situasjonen, helt til Joachim plutselig overtar ansvaret for sin sønn. Her må det tilføyes at manuset har tatt seg noen lettvinte friheter. At en tidligere narkoman og kriminell plutselig skal bli eneforsørger for en sjuåring han ikke klarer å kjenne igjen når han henter vedkommende på skolen, er litt vanskelig å tro på. Det samme er bihistorien om barnets mor (Alexandra Gjerpen) som må ha fått tidenes mest effektive strafferettslige behandling. Men ok, det er ikke avgjørende for kraften i filmen ellers. Arnesen formidler på mesterlig vis dynamikken mellom Joachim og den «nye» sønnen, håpet som tennes og brister, avgrunnen som aldri er langt unna. Det er ofte vondt å se på, men det viser også at det finnes håp, så lenge man slipper å takle alt det vanskelige alene.

706339

train

misc

UTSTILLING: Kan slitte duker fra biljardbord romme det hellige? Ja, de er som relikvier over hverdagsmennesker, mener vår anmelder.

nb

sa

Trond Borgen

Grønne avtrykk, hvite tomrom

https://aftenbladet.no/i/0EyXVE/

Grønne avtrykk, hvite tomrom UTSTILLING: Kan slitte duker fra biljardbord romme det hellige? Ja, de er som relikvier over hverdagsmennesker, mener vår anmelder. Arkivet, Tou Trykk: Christian Tunge, installasjon, artist’s books. T.o.m. 5. okt. Så er kunstnernes grafiske verksted nyetablert etablert på Tou Scene. Tou Trykk har alle muligheter til å bli et kraftsenter i lokal og nasjonal kunstproduksjon: lokalene er store, luftige og hensiktsmessige, her er moderne presser og mye godt utstyr, og verkstedet besitter dessuten solid faglig ekspertise. I tillegg har Tou Trykk nettopp åpnet et nytt visningsrom for grafikk. Første utstiller er Christian Tunge – ikke et åpenbart valg, ettersom han ikke viser grafikk i tradisjonell forstand her. Utstillingen er todelt, og de to henger ikke sammen, men befinner seg i hver sin adskilte verden, selv om de vises i samme rom. På de ene veggen henger «Felt #1-5», som ved første øyekast kan se ut som fem monokrome, grønne malerier, men som viser seg å være brukte, slitte biljardduker fra bordene i diverse biljardbuler. De er ikke bearbeidet av kunstneren; Tunge har verken skåret eller risset i noen plate, heller ikke har han tegnet på litostein. På sett og vis fungerer disse dukene likevel som grafikk, i betydningen avtrykk, ettersom de viser merker fra og spor etter alt det som har foregått på disse biljardbordene. Relikvier Foran disse dukene tenker jeg faktisk på Santa Veronikas svetteduk og på lik-kledet i Torino, begge (muligens) med avtrykk av Jesu ansikt og legeme. I Tunges duker ser vi det motsatte, merker etter vanlige mennesker i høyst triviell aktivitet. Det er som om han sier at det hellige ikke lenger finnes i det guddommelige, avsatt på dyrbare relikvier, men i mennesket selv. Tunge har hengt biljarddukene på veggen som om de skulle være slike relikvier for hverdagsmennesket og dets ubetydelige, oversette gjerninger. De henger som tause vitner om historier vi aldri får vite noe om, men som likevel manifesterer seg her som konkrete bevis for liv engang levd rundt og på disse dukene. Dukene rommer også en åpenbar referanse til den modernistiske kunstens renhetsideal, slik det bl.a. ble formulert av den amerikanske kritikeren Clement Greenberg: for et halvt hundre år siden var monokrome lerreter uten motiv eller komposisjon en renhet den nye kunsten skulle hige etter. Som for å opphøye eller helliggjøre modernismens foretrukne revir, den hvite kuben. Så kom jo etter hvert den postmodernistiske kunsten og gjorde dette idealet urent, idet den besudlet kravet om den rene og blanke kunsten. Tunge benytter altså her et grep som for lengst er godt etablert, med sine «urene» grønne flater. Han fører ringen tilbake til Marcel Duchamps readymades – ferdigvarer, hans fundne objekter – som Duchamp trakk inn i kunstsfæren og utstillingssalen for hundre år siden. Slik spinner Tunge kunsthistoriske tråder frem og tilbake i modernismens utvikling, i dag helst sett mer som ironiske kommentarer enn som noe friskt og nytt. Absolutt renhet Når jeg snur ryggen til den grønne filten, trer en helt annen verden fram. Tunge presenterer her en serie bøker – kunstnerbøker i lavt opplag, såkalte artist’s books – både laget av ham selv og av andre, utgitt på hans eget forlag, Heavy Books, og med design skap av ham selv. Både bøkene og presentasjonen er ytterst stilren, smakfull og utsøkt – jeg er fristet til å kalle denne absolutte renheten antiseptisk, sett i forhold til biljardfilten. For mens de grønne dukene er fulle av kontekst, åpenbar og skjult, viser Tunge i boken «Apophenia» en serie fotografier av mennesker tilsynelatende helt uten noen kontekst eller referanser. Det er som om figurene står eller går i hvite tomrom, noe som åpner for boktittelens fenomen: vår tendens til å oppleve eller skape sammenheng, mønstre og mening mellom ubeslektede ting. Vi leter gjerne etter et narrativ i en fotobok, og når vi ikke finner den i den sekvensen Tunge gir oss, prøver vi gjerne å lirke fram en sammenheng likevel. Han er en kunstner interessert i psykologi og mentale prosesser like mye som i de fotografiene han viser. Og så er han interessert i modernismens design og layout-teknikker; slik får bøkene et tilbakeskuende preg, i største alvor, henimot mot den renhetstanken han leker med, men ikke lenger kan ta på alvor, i filtdukene – det er utstillingens paradoks. For bøkene fra Heavy Books er i teknisk og designmessig forstand blant det ypperste som produseres i Norge. Visuelle nytelser, men helt blottet for personlig særpreg og temperament. Det er prisen Tunge må betale – en kunst med svært lav puls, hvor kunstneren tar mange skritt tilbake for å skjule seg bak en estetisk fullendt maske.

706340

train

screen

«Ramen shop» er en vakker og rørende historie om forsoning og søken etter sine røtter. Innhyllet i nytelse og duftende damp fra de lekreste matretter.

nb

sa

Elisabeth Bie

Sanselig, slurpende filmnytelse

https://aftenbladet.no/i/e1L6MQ/

Sanselig, slurpende filmnytelse «Ramen shop» er en vakker og rørende historie om forsoning og søken etter sine røtter. Innhyllet i nytelse og duftende damp fra de lekreste matretter. Ramen Shop Originaltittel: Ramen Teh. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Frankrike, Japan og Singapore 2018. Regi: Eric Khoo. Skuespillere: Takumi Saitoh, Mark Lee, Jeanette Aw, Tsuyoshi Ihara, Tetsuya Bessho, Beatrice Chien, Seiko Matsuda. Lengde: 1 time 30 min. Aldersgrense: Tillatt for alle. Kinopremiere: 21. september. Å se mennesker lage og nyte god mat på film, kan også være en kulinarisk nytelse for oss som bare ser på. Særlig når filmen er så sanselig at du nesten kan lukte og smake maten. Men kokekunsten i «Ramen shop» er ikke bare sanselig presentert, den forteller også både mørke og lyse historier fra en svunnen tid. Jakter oppskrifter Etter at begge foreldrene hans er døde, forlater den unge Ramen-kokken Masato familierestauranten i Japan. Turen går til Singapore, der moren opprinnelig kommer fra, og der han har fått kontakt med en matblogger. Mål: å spore opp morens familie for å lære oppskriftene til alle de lekre rettene fra barndommen som har gitt så mange gode minner. Men også for å utforske hva som ligger bak en vond konflikt i familien. Matbloggeren viser seg å være en ung alenemor. Ikke bare tar hun med seg Masato til stedene som byr på det beste av det beste av Singapores matkultur, hun setter også matrettene i en både mat- og kulturhistorisk sammenheng. Til stor glede for både Masato og oss. Nag fra krigen Smeltedigelen Singapore har en matkultur med både asiatisk og europeisk innflytelse. Under andre verdenskrig var bystaten okkupert av Japan. At innbyggerne fortsatt bærer nag til alt japansk, får Masato merke på kroppen. Oppholdet i Singapore blir en berg-og-dalbane av følelser for Masato. Gjennom tilbakeblikk til både egen oppvekst og foreldrenes kjærlighetshistorie, åpenbarer det seg en sårvakker saga. «Ramen shop» er både velspilt og vellaget, men det er først og fremst kjærligheten til maten og alle de sanselige og visuelle opplevelsene den fører med seg, som gjør filmen til en herlig nytelse.

706341

train

music

Historien om to immigranter i USA og deres kjærlighet til 70-tallsrocken.

nb

sa

Geir Flatøe

Rasisme, rock og den amerikanske drømmen

https://aftenbladet.no/i/8w89wG/

Rasisme, rock og den amerikanske drømmen Historien om to immigranter i USA og deres kjærlighet til 70-tallsrocken. Alejandro Escovedo: "The crossing" (Yep/Border) På sitt forrige album ble Alejandro Escovedo backet av folk fra R.E.M., Minus 5, Los Lobos og Decemberists. Det skapte et trøkk verdig mannen fra Texas, som før solokarrieren la grunnlaget i The Nuns, Rank and File og True Believers. Denne gang har han valgt å samarbeide med den italienske, instrumentale gruppen Don Antonio fra Modigliana. Bandets leder Antonio Gramentiere har i tillegg vært med på å skrive sangene. Selv om dette er folk som har turnert med Dan Stuart, Howe Gelb og Steve Wynn, gir det ham et annet lydbilde. Mer variert, men mindre trøkk. Escoveda var ikke særlig glad i George Bush, og det er ikke overraskende at han nå bruker en hel plate på å ta for seg rasisme og landets immigrantfiendtlige holdning. En uke etter at Trump-tilhengerne i Montana skrek build that wall, kommer Escoveda med en plate som forteller historien om meksikanske Diego og italienske Salvo som ankommer Texas for å oppleve den amerikanske drømmen. Selv er han sønn av meksikanske innvandrere som slo seg ned i San Antonio i Texas. Ved å legge historien til den amerikanske rockescenen på 70-tallet, gjør han det enda mer personlig. "Teenage luggage" handler om rasisme, noe han opplevde da familien flyttet til California. Han prøvde å surfe, men som han påstår: Surfere hater meksikanere. Eller som det heter i sangen: America is beautiful America is ill America’s a blood-stain In a honky-tonk kill Albumet åpner med "Footsteps in the shadows", om å snike seg over grensen. Musikken understreker farene som truer stadig sterkere. Guttene Diego og Salvo får en velkomst fjernt fra det de hadde håpet, men går på jakt etter sine musikalske helter. Blant gjestene på platen finner vi derfor Wayne Kramer fra The MC5's og James Williamson fra The Stooges. Sistnevnte spiller på "Teenage luggage", mens Kramer er gitarist på tøffe "Sonica USA". Den åpner med en hyllest til The Zeros, dannet av Escovedos lillebror Javier i 1976. "Outlaw for you" blir på sin side mer texmex enn garasjerock. For så vidt greit nok, men heller ikke "Fury and fire" lever opp til navnet. Sangen etterfølges av halvveis italienske "Flying". En søt sang, men den stopper framdriften. Platen greier ikke å bestemme seg for om den skal være rock eller rockeopera. Texas-veteranen Joe Ely er med på tittelkuttet "The crossing" og ikke minst på sin egen "Silver City", en sang med vemodig tekst og vakkert piano. Escovedo har også fått med seg Peter Perrett og John Perry fra Only Ones. Disse to har ikke spilt inn noe sammen siden 1980 og er med på å gjøre "Waiting for me" til et høydepunkt. En oppegående gjeng på 66 til 70 år, det hele. Selv er Escovado 67. "Rio Navidad" er skrevet av Willy Vlautin fra Richmond Fontaine, mens Freddy Trujillo fra samme band leser teksten der en rasistisk Texas ranger er frampå. Et flott kutt, det også. Det hele er spilt inn i Italia med Brian Deck (Modest Mouse, Iron & Wine) som medprodusent. En ujevn plate, men samtidig det dristigste Alejandro Escovedo har begitt seg ut på. Selv om 17 kutt er for mye, lykkes han et godt stykke på vei. Beste spor: "Something blue", "Waiting for me", "Silver City", "Rio Navidad", "Sonica USA".

706343

train

literature

BOK: Mellom bankende intimprosa og flat belæring

nb

sa

Steinar Sivertsen

Småbarnsmor på randen

https://aftenbladet.no/i/On9a5k/

Småbarnsmor på randen BOK: Mellom bankende intimprosa og flat belæring Monica Isakstuen: Rase. Roman. 228 sider. Pelikanen. Når Monica Isakstuen (f. 1976, debut 2009) kaller sin nyeste samlivsroman «Rase», viser hun ikke til etnisitet, men til det å «herje eller rase rundt», «rase sammen», «skjelle, smelle, være rasende». Kort fortalt dreier det seg om en navnløs, skilt enbarnsmor som i intim jeg-form bretter ut det hektiske hverdagslivet sitt sammen med et «du», en gartner som hun møter og får tvillinger med. Hun forelsker seg. Hun føder. Hun ammer og gjør så godt hun kan, hun stresser, hun svikter, hun angrer, hun viser omsorg, hun gråter, skriker og skremmer, hun savner sex, hun frykter å bli forlatt, barna maser, hun blir sint, søker nærhet, er øm, skaper avstand, oppsøker psykolog, forbanner det altfor store og dårlig vedlikeholdte huset som familien kjøper, innser at hun kjefter for mye, lytter for lite og ikke er den hun vil være. Slik sett kan «Rase» sies å rammes av den krasse kritikken som Dagbladets anmelder Endre Ruset tidligere i år reiste mot det han på macho-vis kalte «En tsunami av brystmelk» som på navlebeskuende vis flommer over det norske bokmarkedet akkurat nå. For Monica Isakstuen er en samtidsforfatter som velger å skrive om kvinnelige erfaringer og komplisert samliv, en som skildrer et mor-barn-far-forhold som balanserer på randen av sammenbrudd, som målbevisst avdekker hvorfor en ressurssterk mor nesten ikke orker mer, og hvorfor de tre barna hennes blir ulydige, redde, syke, mens de to voksne vakler videre, dag for dag, år for år, i kontrast til halvparten av alle tvillingforeldre som skilles før barna er ett år. Romanen – som knapt kan kalles original - åpner med et Rousseau-sitat, virker fragmentarisk i strukturen og mangler en stramt oppbygd intrige. Noen sider består bare av en linje, trolig for å utheve spesielt viktige utsagn. Språket er på sitt beste energisk og intenst, med ledige dialoger, retoriske gjentakelser, hektiske oppramsinger, brå utbrudd og et ras av imperativer. Mest suggestiv er teksten når jeg-fortelleren nøyer seg med å skildre – en liten barnehånd klemmes i dørsprekken, en eldre nabo tar kontakt, «du» raserer busker og planter midt på natta, en modig smågutt synger på konsert slik at romanens avslutningsord ganske overrumplende blir et løfterikt «fantastisk». Men dessverre følges stramme scener, utformet i suggestiv, rytmisk pulserende intimprosa, tidvis av dvaske, snusfornuftige pekefingerkommentarer: «De voksne må på sin side være tydelige på hva som skiller uakseptabel fra akseptabel adferd, det gjelder å være flinke til å trekke opp helt klare grenser.», «Det finnes verre ting å bekymre seg for enn barn som kommer og går.» Monica Isakstuen deltar på Kapittelfestivalen lørdag.

706346

train

misc

UTSTILLING: På sitt beste er Nico Widerberg meget god, men utstillingen i Kunstgalleriet spriker, mener vår anmelder.

nb

sa

Anne Therese Tveita

På sitt beste er dette rått og ærlig

https://aftenbladet.no/i/jPEpK0/

På sitt beste er dette rått og ærlig UTSTILLING: På sitt beste er Nico Widerberg meget god, men utstillingen i Kunstgalleriet spriker, mener vår anmelder. Nico Widerberg: Kunstgalleriet. Oljemaleri, litografi, tresnitt, skulptur. Til 14. oktober. Selv om det er mye som foregår i de to salene Nico Widerbergs 39 verk har fått til disposisjon i Kunstgalleriets lokaler, er det ikke til å komme forbi at det er hans 14 utstilte skulpturer som blir stående som utstillingens hovedattraksjon. Utstillingen som nå vises på Kunstgalleriet viser et stort og interessant spenn av kunstnerens mange ferdigheter, fra oljemalerier, tresnitt og litografier, til skulpturer i stein, bronse og glass. Ujevnt, sprikende Resultatet har likevel blitt en forunderlig, ujevn og sprikende utstilling. Den inneholder flere spennende, sterkt personlige og gjennomarbeidede verk, men inkluderer dessverre også en del verk som fremstår både repetitive og heller uengasjerte. Utstillingen faller på fraværet av en strammere kuratering, og flere av de utstilte verkene, les oljemaleriene, kunne med fordel blitt utelatt. Det er ikke her Nico Widerbergs styrke ligger. Utstillingens eneste rene tresnitt, Regn og ed, vekker interesse. Det samme gjør elementer av verket På vannet - et triptyk med nært slektskap til de gamle altertavlene. Et tredelt oljemaleri med hengslede lemmer med sort-hvitt tresnitt på baksiden. Flere eksempler på Nico Widerbergs tresnitt får vi ikke i denne omgang, og det er synd. Kanskje er det nettopp widerbergs begavelse i arbeidet med tredimensjonalitet som gjør seg gjeldende. Det er unektelig der hans store talent ligger. Aura, energi De utstilte skulpturene i henholdsvis bronse, glass og stein deler alle umiskjennelig DNA med Widerbergs mange kjente, monumentale verk. Hans monolittiske skulpturer, armløse, og tidvis hodeløse, med sine forlengede torsoer, har alle med seg et ekko fra de antikke greske skulpturer. Med sine betraktelig mer beskjedne format blir møtet med dem her en mer intim opplevelse, men selv de aller minste skulpturene tåler nærsyn uten at de mister sin aura eller iboende energi. Med upretensiøse titler som skip, stup og jeger, legger kunstneren på enkelt vis til rette for et møte mellom verk og betrakter, uten videre føringer. For Widerbergs skulpturer har alle en simpel, men rå ærlighet ved seg. Formspråket fremstår uanstrengt og naturlig. Selv gjennom de diametralt motsatte arbeidsprosessene som ligger bak arbeidet med henholdsvis stein- og bronseskulpturene, blir resultatet like fullt og ufravikelig widerbergsk. Særegen kunstner I motsetning til steinskulpturene, hvor steinhuggeren Widerberg meisler seg innover i materialet til han finner sin tenkte form, bygger skulptøren sine bronseskulpturer lag på lag fra kjernen og ut. Like fullt fremstår de endelige verkene med den samme sterke troverdighet, den samme troverdighet som dessverre mangler i flere av de utstilte malerier. Det er kanskje uunngåelig at den widerbergske palett dominerer verkene på veggene. Mye har også blitt sagt og skrevet om unge kunstnere som må vokse ut fra sine berømte foreldres skygger, og Nico Widerberg er i så måte intet unntak. Med hans far, Frans Widerbergs status som en av vårt lands aller fremste malere og grafikere, blir det lett å falle i den fellen. Kunstneren Nico Widerberg befestet tidlig sitt særegne kunstnerskap og står fjellstøtt på egne bein. Sammenligningen kunne således med fordel for lengst legges til side. Hadde det bare ikke vært for disse maleriene.

706347

train

music

Elektronisk eskapisme fra den Paris-baserte duoen.

nb

sa

Anette Basso

Euforisk debut som blåser bort høstdepresjonen

https://aftenbladet.no/i/dd1LdO/

Euforisk debut som blåser bort høstdepresjonen Elektronisk eskapisme fra den Paris-baserte duoen. The Blaze: "Dancehall" (Columbia/Sony) The Blaze gjorde seg bemerket med sin piano-house-elektro da de slapp ep-en «Territory» i fjor, hvor tittelkuttet fikk selskap av en intens, prisvinnende musikkvideo. De to søskenbarna Guillaume og Jonathan Alric står selv for regien; de produserer lyd og bilde samtidig. Begge steder står følelsene sentralt, men det skjer med en kledelig tilbakeholdenhet og med en mørk kant. Her er det eufori og frustrasjon samtidig, i nær perfekt balanse over ti låter. Allerede på andre låt, «Heaven», dras jeg med, bort fra skitne kaffekopper og stappfulle skittentøyskurver. You dance so well, messer de i den mer lettbente «Places», og «Dancehall» innbyr til dans. Med «Rise» heves armene i været, øynene lukkes, pulsen slår. I samme ånd får vi «Breath», to spor senere. Her! Akkurat her vil jeg være. I et øyeblikk glemmer jeg at jeg befinner meg alene på mitt eget stuegulv og ikke i et mørkt klubblokale, sammen med andre som føler som jeg. Det er godt gjort. Beste spor: «Heaven», «Breath», «Queens».

706348

train

misc

UTSTILLING: En sjelden anledning, skriver Trond Borgen om persisk animasjonsfilm. Men han er ikke imponert over hvordan kunsthallen formidler kunsten.

nb

sa

Trond Borgen

Persisk eventyr - sterkt, men svakt formidlet

https://aftenbladet.no/i/9m4zGl/

Persisk eventyr - sterkt, men svakt formidlet UTSTILLING: En sjelden anledning, skriver Trond Borgen om persisk animasjonsfilm. Men han er ikke imponert over hvordan kunsthallen formidler kunsten. Kunsthall Stavanger: Ali Akbar Sadeghi, animasjonsfilm. T.o.m. 21. okt. Så fikk jeg meg en eventyrlig time nede i den mørke kjelleren i kunsthallen. Der vises en serie animasjonsfilmer fra 1970-tallet av den iranske kunstneren Ali Akbar Sadeghi (født i Teheran 1937). Projisert i stort veggformat framkalles magien, drømmen og fantasien i forseggjorte filmer som, selv om de har vunnet flere internasjonale priser for barnefilm, også et voksent publikum vil ha stort utbytte av. Både pga. den fine tegnekunsten og fordi vi ser interessante kultur-referanser som krever et informert blikk. Dessuten er filmenes tema stadig aktuelle i vår ustabile verden. Det er som om de gamle miniatyrmaleriene fra den islamske verden blir levende her. Sadeghi er tydelig inspirert av denne rike kunsttradisjonen, som dessverre ikke er særlig godt kjent for et vestlig publikum. Vil du studere noe av denne skatten, dra så til David Samling i København, en av de beste samlingene av islamsk kunst i den vestlige verden. Absurd Men Sadeghi er ikke interessert i å lage vakre, statiske pastisjer; han skaper sin egen verden, full av merkelige detaljer og hendinger, ikke minst inspirert av den surrealistiske tradisjonen, hvor den logiske fortellingen må vike for underbevissthetens uendelige ufornuft. I filmene ser vi bl.a. konger og soldater, mektige krigere som foretar absurde handlinger. Tyngdekraften oppheves, dyr og gjenstander glir inn i hverandre osv. Her er også elementer fra 1960-tallets pop art, og fra den hippietiden som var i ferd med å ebbe ut da disse filmene ble laget. Tematikken spenner fra animasjonens egne virkemidler, via kjærlighet og krig, til fred som et viktig budskap. I «Flower Storm» ruster to mektige fyrster opp for å starte krig. Men unge mennesker saboterer hele opplegget, slik at når kanonkulene fyres av og eksploderer, slipper de ut mengder av fugler og blomster. Slik forlikes krigsherrene. Historien er enkelt fortalt, i et naivt formspråk, og for Sadeghi blir de surrealistiske grepene et effektivt redskap til å formidle filmenes historier og deres budskap. Sjakk, ikke matt Filmen «The Rook» (Tårnet) gir oss et svært alternativt sjakkspill. Den er fantastisk, i betydningen grunnleggende forankret i fantasien. Sjakkbrikkene deltar i et overdådig spill, ikke minst visuelt, og det ender med at hvit og svart konge står alene tilbake – mot hverandre til siste dyst. Men i stedet for å kjempe om seieren, ommøblerer de brettets ruter til bord og benker og starter et nytt spill. Seier er ikke det viktigste, men selve spillet. Mer politisk spisset ser vi dette også i «Boasting» (Skryt), hvor soldater fra ulike fraksjoner slutter seg sammen og blir enige i sitt samhold. Det er en kommentar til de politiske urolighetene i Iran i 1973, og et fromt ønske om forsoning mellom partene. Også denne filmen er hyperaktuell i dagens verden, snart femti år senere. Nei, dette er slett ikke kun barnefilmer; de sier, i all sin lekenhet, mye om verdens konflikter og om våre ønsker om fredelige løsninger. En sjelden anledning Dette er en sjelden anledning til å se eksotisk og flott kunst fra et annet kulturområde. Utstillingens problem er ikke selve kunsten, men den svake formidlingen av den: for det første fungerte ikke visningen skikkelig da jeg besøkte kunsthallen. Det var ikke mulig å kjøre alle fem filmene i én loop; to av filmene kom aldri, ikke før jeg gjorde oppmerksom på problemet. Dessuten ble kun en tredjedel av filmen «The Sun King» vist; resten var borte vekk, fant jeg ut da jeg senere sjekket den på internettet og fikk sett hele der. For det andre mangler perspektiv og sammenheng: kunsthallen har skrevet et par korte avsnitt om kunstneren på arket som følger utstillingen, men ellers finnes ikke noe forsøk på kontekstualisering eller informasjon om en kunst med røtter i et samfunn fjernt fra det norske. Det er ikke tilstrekkelig kun å rulle film og overlate publikum til seg selv i et mørkt rom. Da blir rommet dobbelt mørkt.

706349

train

music

Stemmer kommer og går, blir avløst og fletter seg sammen.

nb

sa

Geir Flatøe

Herlig hyllest til Nelson Mandela

https://aftenbladet.no/i/3jb5k0/

Herlig hyllest til Nelson Mandela Stemmer kommer og går, blir avløst og fletter seg sammen. Soweto Gospel Choir: "Freedom" (Shanachie/Border) 18. juli ville Nelson Mandela (1918-2013) ha fylt 100 år. I den anledning har Soweto Gospel Choir tatt for seg sanger fra frigjøringskampen i Sør-Afrika. Koret er kanskje ikke like kjent som Ladysmith Black Mambazo, men også de har grammypriser å vise til. Dessuten er Soweto et sterkt navn, stedet som ble et vendepunkt etter at skoleungdommer ble skutt og drept av politiet under en protestmarsj. Her er sanger av veteraner som Miriam Makeba, Letta Mbulu og Harry Belafonte, og en bit av Peter Gabriels "Biko" dukker opp. De tar også noen sidespor, som å inkludere "Hallelujah", en av de få hørbare versjonene utenom Leonard Cohens egen. De oversetter sangen til ett av de seks – av 11 – sørafrikanske offisielle språkene de behersker. Flott er det i hvert fall, ikke minst på grunn av stemmevekslingen som går igjen på hele platen. De er snaut 50, men har styrken til et helt land. Beste spor: "Sabshiya Abazahli/Sabela/Thula Mtanami", "Ibambeni Webafana", "Bawo Thixo Somandla", "Freedom medley: Jikijela/Rolihlahla Mandela".

706351

train

literature

KRIM: Hvis du først skal lese kodekrim, finnes det hyllemetre som er mye bedre enn Tom Egelands åttende om den kjedelige arkeologen Bjørn Beltø.

nb

sa

Tarald Aano

Kjedelig kodekrim

https://aftenbladet.no/i/yvjW3A/

Kjedelig kodekrim KRIM: Hvis du først skal lese kodekrim, finnes det hyllemetre som er mye bedre enn Tom Egelands åttende om den kjedelige arkeologen Bjørn Beltø. Tom Egeland: Codex. Krim. 479 sider. Capitana. Egentlig er det utrolig, i og for seg imponerende, at Tom Egeland klarer å selge haugevis av bøker når han skriver som dette: «Chifferet ble dechiffrert av verdens fremste kryptografer og en kvantedatamaskin ved MIT i Cambridge, Massachusetts. Jeg skal ikke engang forsøke å forklare chifferets matematiske fundament, men chifferet har i seg elementer av et polyalfabetisk vigenechiffer, som først ble utviklet på femtenhundretallet, av det mer primitive cæsarchifferet, og en kompleks form for matematisk steganografi.» Tom Egeland er trygt etablert som Norges fremste forfatter av kodekrim, bøker fra landskapet rundt Dan Brown. Sjangren bygger på forestillinger om eldgamle kunnskaper som har vært holdt hemmelig i århundrer og årtusener før de nå plutselig truer med å snu opp ned på verden slik vi kjenner den. Noen er villige til å drepe for å stanse kunnskapen, andre for å løfte den fram. Og midt i denne suppa av kvasivitenskap, mytologi og forbrytelser dukker det opp en hardygutt forkledd som forsker. Fargeløs helt Hos Egeland heter han Bjørn Beltø, er arkeolog, og fullstendig fargeløs - ikke bare fordi forfatteren har skapt ham som albino. Beltø er kjedelig, pregløs og grunn. Han forteller historiene sine i jeg-form, men det er ingenting i hans personlighet som drar leseren fra side til side. Da må vi stole på at Egeland denne gang har kokt sammen en neglebiter av en røverhistorie, og han spenner i alle fall opp et stort nok lerret: «Codex» handler om det som skjer etter at arkeologer i Roma finner Jesus sin tornekrone og et ukjent evangelium som forteller den sanne historien om mannen fra Nasaret. Det fører til raske forflytninger mellom europeiske hovedsteder, arabiske bakspillere, svartebørshandlere og brutale drapsmenn. Vi får også med oss noen oppstyltede etterretningsnotater underveis, samt en krimromantisk story fra 1940-tallet. Foredrag? Hmmm... Det er så vidt det hele henger sammen, og Egeland må stadig legge miniforedrag i munnen på sine personer - om teologi, arkeologi, historie og andre fag - for å skape en slags indre logikk. Dessverre funker disse mer som bremseklosser enn spenningstopper. Dramaet ligger i jakten på tornekronen og evangeliet, som blir borte underveis, surprise!, og lesernes forsøk på å forstå hvem som egentlig representerer hva i denne fortellingen. For det finnes jo noen skumle katolikker som bruker alle midler for å skjule sannheten, ikke sant? Og noen rabiate islamister som endelig tror de kan bevise at Jesus ikke er Gud? Og noen vitenskapsfolk som ikke er helt gode, de heller? Og noen elskerinner som kanskje ikke er hva de utgir seg for? Slett ikke originalt Ingen overraskelser, med andre ord, ingen oppfinnsomme påfunn, ingen originale grep. Bare enda en formelroman som er nesten-like-bra-som... Språklig er det heller ikke oppsiktsvekkende sprekt. Egeland traver traust av gårde i langt over hundre korte kapitler, effektive og lettleste (bortsett fra noen av de mer leksikalske partiene), men også tilgjorte. Når han innleder et av dem, nummer 56, slik, er det først og fremst jålete: «En eneste bokstav skiller ordene eske og veske. En v. Uanselig, nesten usynlig. Men selv de minste detaljer kan få enorme konsekvenser.» OK. Sånn rent bortsett fra at bokstaven v og stavemåten av de to ordene ikke har noen som helst betydning for handlingen.

706353

train

literature

BOK: Ei bok om det vi veit frå før.

nb

sa

Kristin Auestad Danielsen

Når bygda snakkar

https://aftenbladet.no/i/rLR88l/

Når bygda snakkar BOK: Ei bok om det vi veit frå før. Gaute Heivoll: Sang for sekstiåtte forrædere. Roman. 288 sider. Tiden. ”Sang for sekstiåtte forrædere” er ein roman som tar for seg Finsland, ei bygd der ein overraskande stor del av innbyggarane melde seg inn i NS under andre verdskrig. Kva var det med den bygda som gjorde at så mange melde seg inn? Delar av svaret er ei effektiv verving frå ein karismatisk kjøpmann som delte ut gratis tobakk til medlemmene. Det er som om det ligg ei klo over lesinga mi: 2.-verdskrig-kloa. Ei klo som leitar etter dei obligatoriske byggeklossane som skal vere med i ein sånn ein andre verdskrig-roman. Denne kloa vil vite kven forrædarane var. Kva dei gjorde. Og kva straff dei fekk. Eg les ei vinkling eg har lese før. Om forrædarar som var som vanlege folk. Om forrædarar som ikkje nødvendigvis blei forrædarar av politiske grunnar. Om forrædarar som fekk ei altfor streng straff medan andre slapp billig. Eg finn kjensleutrop som eg har høyrt før: ”Pakk!” ”Forrædere!” ”Og din far æ ein jævla nazist! Ein jævla nazist som slikke presten i raua!” Gaute Heivoll skriv også fram ein annan figur som eg kjenner igjen. Nemleg forteljinga om det usedvanlege barnet. Eit uforklarleg geni som smelter bygdefolket med musikk og som kan høyre dei døde som syng. Det talentfulle barnet i den lille bygda. Vi har sett barnet på film og i bøker. Men kva er det som ikkje er så kjent? Som gjer romanen interessant? Eg syns blikket i romanen har noko gammalmodig over seg. Eit tydeleg folkelynne kjem fram, folka er lune og slagferdige. Alle dialogane er på dialekt og alle dialogane er gode og ekstremrealistiske. Det passar godt til det sanselege, miljøskildringane med bislag, eplelukt og lusekofter som heng på spikeren på veggen. Eit anna interessant element er kristendommen. Heivoll skriv levande om korleis vekkingane går inn i bygda som bølger. Var bygdefolket ekstra mottakelege fordi dei var opne for religiøse vekkingar? Det er sikkert mange som har tenkt dette før, men eg har ikkje det, nemleg at vi kan koble vår religion til vår måte å handtere kva side folk sto på, nemleg kven som var nazistar og kven som ikkje var det. For kven er den som skal dømme? Kven skal dømme over levande og døde? Sånn sett tilfører denne boka noko nytt for meg i synet på kva 2. verdskrig var og korleis vi snakkar om den.

706357

train

screen

Gummifjeset Jim Carrey dropper de villeste sprellene når han spiller forgudet barne-tv onkel i tragikomisk, personlig krise. Men hvor vil han hen?

nb

sa

Elisabeth Bie

Morbid deppehumor med Jim Carrey

https://aftenbladet.no/i/A2Vebz/

Morbid deppehumor med Jim Carrey Gummifjeset Jim Carrey dropper de villeste sprellene når han spiller forgudet barne-tv onkel i tragikomisk, personlig krise. Men hvor vil han hen? Kidding Strømmeserie. Sesong 1. HBO Nordic. Sjanger: Dramakomedie. Nasjonalitet: USA 2018. Serieskaper: David Holstein. Regi: Michel Gondry. Skuespillere: Jim Carrey, Catherine Keener, Frank Langella, Cole Allen, Judy Greer. Episoder: 10. Premiere: 10. september. Jim Carrey, en av 90-tallets største garantister for kassasuksess på kino. Flere ganger har han prøvd seg på mer seriøse roller enn de elleville, fysiske rollene i filmer som «Ace Ventura», «The Mask» og «Dum og dummere». Best har han lyktes i «The Truman show», «Man in the moon» og «Evig solskinn i et plettfritt sinn». Felles for de rollene er tragikomikk. I «Kidding» jobber Carrey igjen med Michel Gondry fra «Evig solskinn i et plettfritt sinn». Og igjen springer humoren ut av tragedie. Hele USAs Mr. Pickles Jeff (Jim Carrey) har vært hele USAs Mr. Pickles i over 20 år. Det familiedrevne showet er et symbol på lun visdom og godhet for både barn, unge og voksne. Men nå sliter Jeff. Han har (ufrivillig) flyttet fra kone og sønn, og er på full fart inn i en eksistensiell krise. Han insisterer på å lage en Mr. Pickles-episode om døden, noe som opprører sjefen. Han er mest opptatt av å bevare Mr. Pickles akkurat som før, og å selge flest mulig tøydokker. Jeff har også problemer med å forholde seg til sin kone og sønn. Gradvis blir vi gjort kjent med bakgrunnen for den vonde situasjonen han befinner seg i. «Kidding» lunter langsomt og litt retningsløst gjennom en kald verden i de første episodene. Skal du henge med, må du bli interessert i karakterene. Det blir du. Gradvis. For det er gjennom dem de tragikomiske og ofte helt absurde humorøyeblikkene skjer. Sjelden som ha ha, mer innvendig og langvarig he he. Fascinerende kynisk Og den karakteren som fascinerer aller mest er hans unge sønn Will, fabelaktig godt spilt av Cole Allen. Et barn som har opplevd en fryktelig tragedie, men som har en mye mer kynisk tilnærming til den enn faren har. Will smiler nesten aldri, men skaper mye stor humor i kontrast til farens godhjertede sjel. Først i tredje episode aner man mer om hva som står på spill for familien. Fortsetter trenden slik, kan dette bli en riktig så interessant å følge «Kidding» videre. Anmeldelsen er basert på de 3 første episodene.

706358

train

literature

SAKPROSA: Åttitalsnostalgikarane har endeleg fått ei bok å gå til.

nb

sa

Tom Hetland

Det utskjelte 80-talet slår tilbake

https://aftenbladet.no/i/EoMQm3/

Det utskjelte 80-talet slår tilbake SAKPROSA: Åttitalsnostalgikarane har endeleg fått ei bok å gå til. Ole-Martin Ihle: Da He-Man kom til Norge. En fortelling om å vokse opp på åttitallet. 311 sider. Kagge Forlag. 1980-talet har blitt sitjande igjen med eit dårleg rykte. For sekstiåttargenerasjonen representerte tiåret Det Store Forfallet: politisk høgrevri, kommersialisering og fordumming. Og for ironikarane på nittitalet var det takknemleg å harsellera over hockeysveis, pastellmote og pompøse powerballadar. Men nå begynner åttitalsnostalgikarane å koma ut av skapet. «Da He-Man kom til Norge» av Ole-Martin Ihle er eit underhaldande tilbakeblikk på tiåret frå ein som hadde sin barndom og tidlege ungdom på åttitalet. Med andre ord: ein verkeleg ekspert. For i 1980-åra fekk den hyperkommersielle amerikanske barnekulturen sitt store gjennombrot i Norge. Landet vart aldri det same etter det. «Jeg kan egentlig ikke forestille meg at det har vært en mer spennende tid å vokse opp i. Det var et tiår da Norge åpnet dørene til verden, og vi som var små, sto måpende og så på det som åpenbarte seg,» mimrar forfattaren. Loven vest for elva Men boka handlar ikkje berre om tid, men også om stad. Nærmare bestemt Oslo Vest – med Norges mest einsretta, brutalt ekskluderande og sosialt kontrollerande oppvekstmiljø. Nåde den stakkaren som ikkje hadde dei rette, dyre merkekleda eller dei nyaste in-leikene! Eit så disiplinerande miljø blir ein effektiv, revolusjonær murbrekkar for alt som er nytt – og etter kvart trendsettar for resten av landet. Samstundes var det lommar av motstand også her. Blant anna Ole-Martins foreldre, radikale sekstiåttarar med ein inngrodd skepsis til alt som smaka av amerikansk kulturimperialisme. Kulturkampen i barndomsheimen er herleg skildra. Det toppar seg når den håplaust velmeinande faren til Ole-Martin vil koma sonen i møte med å laga He-Man-figurar av papp! Derimot hadde ein anonym, men lett gjenkjenneleg Rogalands-forfattar i Oslo-eksil i nabolaget lenge stor suksess med å la ungane leika hopprenn i ein heimelaga bakke i stova. Men papphopparane hans overlevde ikkje møtet med Bokløv-stilen, på same måte som far til Ole-Martin måtte konstatera at treskia tapte for den unorske og uekte glassfiberen. Sprelsk skribent Ole-Martin Ihle skriv friskt og lett, med sprelske formuleringar som «tegningene hans så ut som om de hadde vært åsted for et brutalt gjengopprør mellom fargestiftene» og «huset så ut som et asylmottak for dorullnisser». Han tar tidsånda på kornet, han kan le av seg sjølv, og legg for dagen stor kunnskap om populærkulturen på åttitalet. Framfor alt filmen – dansefilmar, karatefilmar, Rambo og Star Wars: «Jeg tror ikke noe uttrykte tiårets ukuelige optimisme – den ironiløse, vinnerglade stå-på-ånden – tydeligere enn disse filmene.» Så får ein heller bera over med at det står lite om at åttitalet også hadde andre sider som ikkje passar heilt med «dum og deilig»-ettermælet: glasnost, Murens fall og slutten på den kalde krigen, framveksten av ei ny miljørørsle og gjennombrotet for likestilling under Gro. Dette er jo ikkje faghistorie, men ei personleg, upretensiøs minnebok. Boka taper seg likevel litt på slutten, når Ihle blir i overkant konsentrert om sin eigen, kortvarige karriere som rockemusikar. Det får så vera. Eg vil tru at alle som opplevde gleda ved å stå med eitt bein i Norge og eitt i USA – og mange av dei bekymra gamlingane som i ettertid kan trøysta seg med at det vart folk av den generasjonen òg – vil mora seg over gjensynet med det utskjelte, ukompliserte tiåret.

706359

train

music

En rogalending som setter pris på Oslo, er ikke vanlig.

nb

sa

Geir Flatøe

Jærbu i eksil

https://aftenbladet.no/i/4deVRG/

Jærbu i eksil En rogalending som setter pris på Oslo, er ikke vanlig. Baardsen: "Sopp under fasaden" (Norsk Paa Plate/Out Of The City ) Trond Helge Bårdsen, med bakgrunn i Klepp-bandet Watershed, kommer med en hyllest til Oslo i "Tigerstaden" og synger at det er hans by etter å ha bodd i 20 år der. Det var vel såpass som skulle til. Dette er hans andre album som Baardsen. 43-åringen åpner intimt med piano på to kutt, før han tar noen avstikkere som bringer variasjon. Forrige plate var fin, men manglet låtene jeg husket etterpå. Denne gang setter de dypere spor etter seg. Han starter sterkt med tittelkuttet "Sopp under fasaden", om fasaden som spises opp innenfra. "Perfekt" er en søt pianoballade der teksten grenser til det naive, men Bårdsen synger som om han mener det. 1995 er pur nostalgi. "Eg gjekk rett forbi" jobber i motvind, mens "Ambassadør" er Kaizers på sirkus. "Håpet" er velment, før vi får en vakker avslutning i duetten "Sånn som du gjorde før" med Hanne Fjeldstad. Det gjør alltid godt å høre henne, og sammen lyder de flott. Andre medlemmer av bandet Baardsen er Henning Brøvig Hanssen, Stian Føyen og Anders Møller. Beste spor: "Sopp under fasaden", "Tigerstaden", "Sånn som du gjorde før".

706360

train

stage

TEATER: Utfordringa med å prøva å laga komedie og tragedie på éin gong, er at du risikerer å ikkje gjera nokon av delene. Riksteatrets «Stein i lomma» er sympatisk, men hamnar litt i den fella.

nb

sa

Jan Zahl

Verken komedie eller tragedie

https://aftenbladet.no/i/dd19x1/

Verken komedie eller tragedie TEATER: Utfordringa med å prøva å laga komedie og tragedie på éin gong, er at du risikerer å ikkje gjera nokon av delene. Riksteatrets «Stein i lomma» er sympatisk, men hamnar litt i den fella. Stein i lomma Riksteatret: Turnépremiere Spira, Flekkefjord. Regi: Erik Poppe. Av: Marie Jones. Omsett og omarbeida av Ragnar Olsen. Med: Hallvard Holmen og Øystein Martinsen. Blir spelt i Egersund 27. sep, Sandnes kulturhus 28. sep og Tysværtunet i Aksdal 30. sep. «Stein i lomma» er ein moderne klassikar. Den irske skodespelaren og dramatikaren Marie Jones skreiv stykket i 1996, det hadde sitt store gjennombrot på Fringe-festivalen i Edinburgh i 1999. Sidan er det spelt på utallige pubscener og teater over heile verda - også fleire gonger i Norge. I Stavanger gjekk «Stones in his pockets» i 2009 - med Rogaland Teaters Øystein Martinsen som den eine av dei to skodespelarane. Martinsen er også med i Riksteatrets versjon, nå i teaterdebutant Erik Poppes regi. Invasjon «Stein i lomma» handlar om den vesle landsbyen som blir invadert av ei brautande, stor filminnspeling. I originalen ligg landsbyen i Irland, der kua har vore viktigaste næringsveg. I Riksteatrets versjon ligg bygda i Nord-Norge, og viktigaste næringsveg har vore fisk. Referansane er oppdaterte og fornorska - men her sørpå kan det kjennast ganske eksotisk og langt unna likevel. Hovudkarakterane er to statistar som begge drøymer om å gjera det stort i film. Dei observerer ei rekkje eksentriske filmfolk som kjem og går, samt ulike lokale karakterar som på ulikt vis blir involvert i filminnspelinga. Det spesielle er at alle dei 15 rollene blir spelt av dei to skodespelarane, som dermed er på scenen kvart sekund i hundre minutt i strekk. Kraftprestasjon Det er i seg sjølv ein skodespelarmessig kraftprestasjon å gjennomføra dette løpet, skifta frå ein karakter til ein annan i løpet av eit sekund, utan andre ytre hjelpemiddel enn eit hovudplagg som kan takast av eller på eller setjast på snei. Resten må fiksast gjennom kroppshaldning, meir og mindre subtile karaktertrekk, stemmeleie og dialektar. Best fungerer det etter mitt syn i den subtile enden, som Martinsens nydelege framstilling av den nervøse innspelingsassistenten Anne. Men dessverre blir andre karakterar litt for karikerte - og ikkje like språkleg på plass. Som når Holmen skal snakka dansk eller bergensk. Eg blir sitjande og lura på om det er meininga at me skal le av rar dansk, av ein karikatur - revy-humor, liksom - eller om det er meininga at me skal tru på denne karakteren og le av de han seier, i all sin pretensiøsitet. Stykkets #metoo-scene, der den svenske filmdivaen Helena Löfgren (Holmen) elgar seg innpå statisten (Martinsen) er til gjengjeld kosteleg. Dyrkar alvoret? Ifølgje Poppe - som til dagleg er kjent som ein av landets fremste filmregissørar og som har skapt mange fantastiske, og ganske så alvorlege filmar - er Marie Jones lei av at stykket hennar blir framført som farse. Jones skreiv stykket i sinne, og bak komikken ligg det ei tragedie, eit sjølvmord. Poppe har ønska å løfta fram dette alvoret i sin versjon. Problemet er at det blir like mykje verken-eller som både-og. Det blir verken hylande morosamt eller skikkeleg emosjonelt tragisk. Det blir litt humring. Det blir litt trist. Men det er vanskeleg å koma under huda på 15 karakterar, setja seg emosjonelt inn i tragedien, føla med. Og om Jones´meining var å skriva eit politisk stykke, er det vanskeleg å få auge på kva som er dei politiske årsakene til både tragedien og komikken i denne versjonen. I staden er «Stein i lomma» ganske streit og hjartevarmt feelgood-teater. Du kjem til å bli imponert over dei to skodespelarane i alle rollene, du kjem sikkert til å hygga deg, kanskje fella ei lita tåre mot slutten. Men så er det ganske fort gløymt.

706361

train

literature

SAKPROSA: Tyrkia-saken er en verkebyll i Stavanger kommune. Smerten blir ikke mindre av denne boken.

nb

sa

Sven Egil Omdal

Stemmen som ingen hørte

https://aftenbladet.no/i/wEG48n/

Stemmen som ingen hørte SAKPROSA: Tyrkia-saken er en verkebyll i Stavanger kommune. Smerten blir ikke mindre av denne boken. David Selim Dundar: Fanget i Tyrkia. Fortalt til Bjørn Arild Ersland. Hertervig forlag. I den årelange striden om de to guttene som Stavanger kommune smuglet ut av Tyrkia, har to røster manglet. Barnevernet, fosterforeldrene, barnas biologiske foreldre og slektninger, kommunens ledelse, privatetterforsker Ola Thune, alle har de fått gi sine versjoner. Dommer har falt, påstander om korrupsjon er fremmet og benektet. Lyden har til tider vært øredøvende. Men de to guttene har vært tause. Når den største av dem, David Selim Dundar, endelig snakker, går fortellingen hans rett i magen. Den lille boken er et sjokkerende anklageskrift mot et system som overlot to barn til en mann som senere ble dømt for besittelse av barnepornografi og for overgrep mot en 12 år gammel jente. Samtidig er den en sår minnebok om et barn som slites mellom flere lojaliteter og som til slutt drives til desperate handlinger for å komme ut av krysspresset. Sterke forhold Sterkest er forholdet til faren, en lokal kriminell. «Folk snur seg når de ser ham i Pedersgata i Stavanger. Alle kan se at han ikke passer inn. Han er for tøff for en så liten by». Foreldrene er uskikket. Så langt ser det ut til at de fleste instanser er enige. Men faren gir også den styrken og kjærligheten som den lille gutten trenger. Den arbeidsløse fosterfaren hadde lite å gi. «Jeg og lillebroren min var arbeidet hans. Fostermora jobbet på pleiehjem, mens fosterfaren satt hjemme foran pc-en». Den pc-en hvor både David og politiet fant barneporno. David Selim Dundar har fått mesterlig hjelp til å formulere seg. Bjørn Arild Ersland har skrevet en lang rekke bøker for barn, og demonstrerer en evne til å finne barnets perspektiv. Det er som om teksten er skrevet i knehøyde. David forteller, i et kortfattet og suggererende språk, om hvordan han og broren kryper sammen på rommet når de voksne bråker. «Jeg merket ristingen av gråten hans. Så lå vi helt tett og etter en stund sluttet han å skjelve.» Ersland har klart det han innledningsvis føler seg usikker på: Å gi stemme til en virkelig person. En viktig del av sannheten «Fanget i Tyrkia» er et vitnesbyrd, avlagt 11 år i etterkant. Det er en ung voksen som gjenforteller traumatiske opplevelser fra situasjoner barnet ikke hadde oversikt over. Teksten må derfor leses som det den er: En subjektiv skildring som ganske sikkert er påvirket av alt som har skjedd i etterkant. Men de andre stemmene som har deltatt i debatten om hva Stavanger kommune gjorde eller ikke gjorde, som har diskutert lovbrudd og embetsforsømmelser, har også vært subjektive. De har også utelatt noe og forsterket noe annet. Det er derfor helt legitimt at barnet får fortelle. Boken bør ikke leses som sannheten om det som skjedde i Tyrkia i 2006, men den er definitivt en viktig del av sannheten.

706362

train

music

Ikke et comeback, men det føles sånn.

nb

sa

Geir Flatøe

Godfølelsen fra 70-tallet

https://aftenbladet.no/i/J153v4/

Godfølelsen fra 70-tallet Ikke et comeback, men det føles sånn. Graham Parker: "Cloud symbols" (100 % Records/Border) Graham Parker var en av de store heltene på 70-tallet, i hvert fall for noen av oss. Albumene "Howlin' wind" og "Heat treatment" gikk på tung rotasjon, og "Hotel chambermaid" var fast oppladning før festen. Det var ikke helt det samme da Anne Grete Preus sang oversettelsen "Rockegitarist" i Veslefikk, men det er en tøff sang uansett. Salgsmessig ble 80-tallet det beste tiåret for Parker, med klatring på de amerikanske listene. London-gutten nådde likevel aldri særlig høyt, og han forsvant han ut av syne etter "Struck by lightning" i 1991. Han ble droppet av RCA og deretter av Capitol, men fortsatte å gi ut plater. Det var fine ting innimellom, og på de to forrige albumene var han gjenforent med backingbandet The Rumour. Nå har han et nytt selskap i ryggen, London-baserte 100 % Records, som også har signert Moby, OMD og Dexys. Noen må jo redde dem. Spiren til platen ble sådd mens Parker for to år siden turnerte med Brinsley Schwarz. De var begge sentrale blant Londons pubrockere tidlig på 70-tallet, med musikk som var med på å legge grunnlaget for pønken. Parker ble spurt av tv-produsent Judd Apatow om han hadde noen sanger til overs. Etter å ha tenkt seg om, tilbød Parker uferdige "Love comes". Han hadde skilt lag med The Rumours igjen, men følte at Martin Belmont måtte med på denne. Belmont hyrte inn bassist Simon Edwards og trommis Roy Dodds. Dermed så The Goldtops dagens lys med Geraint Watkins på tangenter. Belmont er en garantist for det klassiske lydbildet. Gitaristen koblet inn produsent Neil Brockbank, som har jobbet med Nick Lowe – en annen av de store pubrockerne. De gikk i gang med "Love comes", som ble brukt i HBO-serien "Crashing". Parker hadde funnet lyden han lette etter. Han skrev mer, og "Dreamin'" endte opp på Netflix-serien "Love". Parker fortsatte å skrive, men underveis døde Brockbank av kreft. Han assistent Tuck Nelson førte arbeidet videre, og Parker har tilegnet platen Brockbank. Parker mener at platen har en musikalsk signatur som går tilbake til debuten, og det er ikke vanskelig å si seg enig når han åpner med blåserne i "Girl in need", en låt han kunne spilt for 40 år siden. I hans tilfelle er det en god ting. Parker har hatt innflytelse på folk som Elvis Costello og Paul Weller. Mens disse har utforsket nye ting, er Parker best når han står stille. Synes du det lyder som tidlig Costello, er det fordi tidlig Costello lød som Parker. Det finnes unntak, men de er ikke så store. På "Maida Hill" og "Is the sun out anywhere" slipper han løs crooneren, mens "Every saturday night" har et lyst popstrøk og viser hans gamle kjærlighet til soul. "Love comes" er slentrende med Watkins på melodica. De faller likevel under Parker-paraplyen, som holdes åpen av sanger som "Girl in need", "What happens when her beauty fades" og "Nothin' from you". Parker var en sint, ung mann. Nå fyller han snart 68 år og mimrer mildt i "Ancient past" om frimerkesamlingen med merker fra Belgisk Kongo, it wasn't very long ago we used to called it that. Things seem to have moved on It only took a moment A moment of indecision And I was left behind Han føler seg gammel, men som han synger i "Dreamin'": At least I'm not in my basement screamin'. Beste spor: "Girl in need", "Every saturday night", "What happens when her beauty fades", "Love comes".

706363

train

music

Med salige Levon Helm fra The Band som far, har Amy Helm mye å leve opp til.

nb

sa

Geir Flatøe

Flott stemme med gospelvarme og soulfølelse

https://aftenbladet.no/i/0Eyb3A/

Flott stemme med gospelvarme og soulfølelse Med salige Levon Helm fra The Band som far, har Amy Helm mye å leve opp til. Amy Helm: "This too shall light" (Yep Roc/Border) Amy Helm var med på starte bandet Ollabelle og har sunget på plater med artister som Mercury Rev, Donald Fagen og Linda Thompson. "Didn’t it rain" i 2015 var solodebuten, og nå viser hun igjen hva stemmen er god for. Skriver du ikke selv, gjelder det å plukke de rette låtene. Tittelkuttet "This too shall light" er skrevet til henne av MC Taylor alias Hiss Golden Messenger. Blandingen av folk, soul og gospel er noe hun behersker til fingerspissene, og det er ikke fjernt for hva opphavet drev med. Hun kommer mer enn bra fra Milk Carton Kids' "Michigan", Rod Stewarts "Mandolin wind", Allen Toussaints "Freedom for the Stallion", Sam Phillips' "River of love" og T Bone Burnetts "River of love". "The stones I throw" stammer fra 1965 da The Band het Levon and The Hawks. Amy Helm har en kraftig stemme med gospelvarme og soulfølelse, og 47-åringen ivaretar arven etter faren på flott vis. Beste spor: "This too shall light", "Michigan", "Freedom for the Stallion", "The stones I throw", "River of love".

706364

train

misc

UTSTILLING: Vi henter varer fra Kina. Vi bruker, kaster og kildesorterer - og sender tilbake til Kina for gjenvinning. Det kan bli kunst av sånt.

nb

sa

Anne Therese Tveita

Bruk-og-kast som provoserende kunst

https://aftenbladet.no/i/jPEQx9/

Bruk-og-kast som provoserende kunst UTSTILLING: Vi henter varer fra Kina. Vi bruker, kaster og kildesorterer - og sender tilbake til Kina for gjenvinning. Det kan bli kunst av sånt. Stian Ådlandsvik: Posture. Skulptur/installasjon. Hå Gamle Prestegard. Til 7. oktober. Lent utover et gammelt steingjerde på Hå gamle prestegard står en hullete, blå container og tar imot det salte vinddraget fra Nordsjøen like ved. I horisonten skimtes et passerende containerskip. Det er, noe poetisk, nesten vakkert over det hele. Verket, en installasjon av Stian Ådlandsvik, er samtidig så provoserende uestetisk og uetisk at det umiddelbart fremtvinger en reaksjon. Det er umulig å ikke ta stilling for eller imot, å mene noe, om nesten hva som helst, om stygt og vakkert, om forurensning og menneskeskapte klimaforandringer, livet i havet, bærekraftig interkontinental varetransport eller ganske enkelt kunst eller ikke kunst. Allerede her scorer Ådlandsvik poeng. Containeren har kunstneren plukket ut et sted i Kina med tanke på en fremtidig kunstinstallasjon hjemme i Norge Logisk problem Et nokså selvforklarende krav for å få sendt en container fra Kina til Norge er at den ikke må være tom. Logisk tenker jeg. Men restriksjonen er likevel ikke ensbetydende med at containeren må være full. Stian Ådlandsviks tretti kubikkmeters kinacontainer inneholdt ikke mer enn en liten pappeske med kinesisk produserte kjøkkenforklær da den ble sendt på sin reise halve jorden rundt. Og det er dette absurde Ådlandsvik rører ved. Hvordan varer fra lavkostland, produsert av underbetalt arbeidskraft, under arbeidsforhold langt under akseptable minstekrav sett med norske øyne, fraktes den lange veien, i digre containerskip, hit for å tilfredsstille norske konsumenters krav om varer til lavest pris. Varer vi etter endt bruk samvittighetsfullt kildesorterer til avfall vi så sender tilbake til Kina for gjenvinning. Hårfin balanse Verket bringer fokus på hvilke faktorer som skal medregnes når regnestykket i denne syklusen skal gjøres opp. Hvilke hensyn skal veie tyngst, og hvilke konsekvenser velger vi, konsumentene, å akseptere for å få våre behov dekket. Et konsekvens-regnskap Ådlandsvik selv må stå til rette for all den tid han valgte å hente hjem nettopp denne containeren til sitt arbeide. Ådlandsvik balanserer hårfint når han maler videre på budskapet sitt; Like bortenfor container-installasjonen, midt på gulvet i en ellers tom utstillingshall, og med utsikt til containeren utenfor, står den lille pappesken med kjøkkenforklærne, ved siden av en skulptur det fortsatt lukter varmt stål av. Kjuke - parasitten Kunstneren har, med kyndig hjelp av tariff-lønnede ansatte ved Rosenberg verft, fått skåret små og store biter ut av containerens tak og vegger. Disse grove stålplatene har han brukt som bestanddelene til en skulptur i form som ei kjuke - en parasittisk sopp som fester seg på trær. Særlig utsatt er skadde trær. Fra gammelt av har mennesker flere steder i verden verdsatt kjuka for sine mange bruksområder og helbredende eller helsefremmende egenskaper. Blant annet skal inntak av kjukeavkok kunne lindre leddplager og betennelsestilstander. Den skal kunne stanse blødninger og hemme veksten av kreftceller. Når den verdsatte kjuka først oppstår på levende gran- og løvtrær, vil vertstrærne etterhvert sakte men sikkert brytes ned og forsvinne. Et sted i prosessen har trærne ingen annen funksjon enn å skaffe næring til sin parasittiske leieboer. Også her det samme paradoksale regnskapet, hvor gevinst og kostnad defineres ut fra hvorvidt du er grantreet eller forbrukeren. Ådlandsviks verk provoserer. Både i form og innhold. Men det inviterer samtidig til en viktig debatt. Kunstneren har med intensjon valgt å sette seg selv og sitt verk inn i det samme problematiske regnestykket, hvilket gjør at han på finurlig vis unngår den moraliserende pekefinger man ofte finner i kunst som omhandler miljø og klima.

706365

train

music

Det enkle er ofte det beste, heter det. Så er tilfellet også med Fay Wildhagens etterlengtede andrealbum.

nb

sa

Anette Basso

Fint selskap til høststormene

https://aftenbladet.no/i/QlbE94/

Fint selskap til høststormene Det enkle er ofte det beste, heter det. Så er tilfellet også med Fay Wildhagens etterlengtede andrealbum. Fay Wildhagen: "Borders" (Warner) Hun fikk en pangdebut i 2015, med spellemannsnominasjon og roste opptredener. Etter et sykdomsopphold er 25-åringen tilbake, nå også som produsent. Siden sist har Fay Wildhagen blant annet tilbrakt en måned alene i en hytte på fjellet, hvor mye av «Borders» ble til. Det er en plate som kler elementene rundt oss, fra skogbunn til fjell- og bølgetopp. Heftige strykere og blåsere i selskap med trommer, tangenter og gitarer. Flere låter følger en formel: Myk oppbygging, flere lag kommer til, før det forløses med stor kraft. Til tider blir det anmassende, som når tittelkuttet «Borders» tipper over i det pompøse. Storslagne «Delusional» gjør det samme. «Life of Pi» har derimot en mørkere undertone og råhet ved seg. Hun har en flott vokal, levende og skjør, med et smått androgynt preg som til tider drukner. Det sitter når det strippes ned. Nydelige «Golden» bæres av vokal og en skimrende gitar. Med den livsbejaende «New again» når hun fram, helt til hårene på armen reiser seg. Beste spor: «New again», «Golden», «Life of Pi».

706366

train

music

Den tyske dirigenten Markus Stenz viste seg som en musikkfremstiller av rang.

nb

sa

Arnfinn Bø-Rygg

SSO med storartet Bruckner-fremføring

https://aftenbladet.no/i/P3xxke/

SSO med storartet Bruckner-fremføring Den tyske dirigenten Markus Stenz viste seg som en musikkfremstiller av rang. Schumann: Konsertstykke for fire horn og orkester Bruckner: Symfoni nr. 7 German Hornsound, hornkvartett SSO, dir.: Markus Stenz Konserthuset, torsdag kveld Schumanns konsertstykke for fire horn og orkester er nærmest en raritet og sjeldent å høre i konsertsalen. Dette romantiske stykke stiller store krav til hornistene som danner en solo-kvartett. Etter de innledende fanfarer merket vi oss det nyanserte fargespillet mellom horn-kvartetten German Hornsound og orkesteret. I den langsomme romansen var det igjen det rike klangfargespekteret som fanget oppmerksomheten, mens siste sats, igjen med fanfarer, ble spilt med vidd og fantasi slik vi ellers kjenner det fra Schumanns klaverstykker. Så stor var begeistringen i salen at de fire hornistene ga et ekstranummer: en Bruckner-koral. En begivenhet Det første vi merket oss da SSO gikk i gang med Bruckners Syvende, var den enorme dynamikken. Det gikk fra det nesten uhørlige (i begynnelsen) til det øredøvende sterke. Hovedtemaet i denne satsen er som fra en annen verden – Bruckner selv sa at han hadde drømt det; en venn av ham hadde plystret det for ham. Temaet utstråler en slags overjordisk herlighet, som også er frihet. Under ledelse av den dyktige dirigenten ble vi lyttere vitne til en klangaura som gikk ut over det rent musikalske og ble til bilder ladet av betydning og emosjonalitet. Det stiger ofte til det monumentale i denne symfonien, der SSO viste en beundringsverdig god balanse mellom de forskjellige instrumentgruppene. I adagioen ble vi med på flukten opp mot det ekstatiske (og berømte) bekkenslaget. Da Bruckner var kommet hit i utskrivingen av satsen, var Wagner død (13.2.1883). Rystet i sitt innerste forvandlet da Bruckner mot slutten adagiomelodien til en klagesang. Etter den raske scherzoen, som ble spilt med en rekke fine detaljer, kom så finalen der det var det kromatisk-koralaktige som fascinerte. Som helhet var SSOs og Markus Stenz’ tolkning av dette verket en begivenhet av de store. Aldri tidligere har jeg hørt SSO på dette nivået i en Bruckner-symfoni.

706367

train

literature

BOK: «Krigen er ikke over, kamerat. Den tok seg bare en blund.»

nb

sa

Jan Askelund

Han overgår de fleste

https://aftenbladet.no/i/dd1Jqq/

Han overgår de fleste BOK: «Krigen er ikke over, kamerat. Den tok seg bare en blund.» José Eduardo Agualusa: Ufrivillige drømmeres forening. Roman. 282 sider oversatt av Christian Rugstad. Bokvennen. I fjor kom angolanske José Eduardo Agualusas virtuose og betagende roman «Allmenn teori om glemsel» om kolonialismens uutslettelige sår på norsk, og nå gir Bokvennen allerede ut Agualusas ikke mindre elegante, fjorårsferske roman «Ufrivillige drømmeres forening», også den i Christian Rugstads fine oversettelse. Med sine faktiske, selvopplevde og drømte hendelser, nåtidige, fortidige og framtidige, utspiller den seg i Angola, med avstikkere til Cuba og Sør-Amerika, omtrent fra tiden da Portugal måtte oppgi sine afrikanske kolonier på 1970-tallet, gjennom påfølgende år med borgerkrig og utenlandsk innblanding, fram til dagens korrumperte og undertrykkende hverdager med fravær av frihet og velstand for flertallet i oljenasjonen (der vi også deltar). Det er som om diktets fortettete ord om at fortid og nåtid kanskje begge er presente i framtid og framtiden rommet i fortiden (T.S. Eliot: «Burnt Norton») i «Ufrivillige drømmeres forening» blir orkestrert, utspilt og visualisert i fullt romanformat. Det sørger de to jeg-fortellerne for. Den ene er den 55-årige, lakonisk distanserte, journalisten Daniel Benchimot, med forsvinningssaker som spesiale, som vekkes til hektisk politisk deltakelse da hans unge datter blir fengslet for revolusjonært oppvigleri mot regimet. Den andre er den pensjonerte offiseren Hossi Apolónio Kaley, som i mange år sloss med imperialistene, med støtte av sør-afrikanske rasister, og i borgerkrigen for makthaverne, men som nå har byttet side, i begynnelsen passivt fra sitt lille kysthotell. Meget mot sin vilje går han igjen i mange menneskers drømmer. Om de to mennene ikke forstår hva disse drømmene består i og betyr, så forstår de hverandre. «Ufrivillige drømmeres forening» utvikler seg finurlig og med stor skrivekunst til en bevegende blanding av surrealisme og den mest brutale naturalisme, fra den lyrisk ømmeste kjærlighetsfortelling til tortur og undertrykkelse i et tropisk lys og mørke, i tilskikkelser de fleste av oss på våre kanter trolig må til litteraturen for å medloppleve, og som bare de færreste forfattere makter å formidle: Blant tusentalls habile forfattere og fortellere er det bare et fåtall som også er diktere; José Eduardo Agualusa (1960) er blant dem. I hans selskap får «ånden strekke litt på bena».

706369

train

screen

Et hevndrama kan antakelig ikke bli mer klisjéfylt enn «Peppermint».

nb

sa

Kine Hult

Monster-mamma knuser alle

https://aftenbladet.no/i/karOoj/

Monster-mamma knuser alle Et hevndrama kan antakelig ikke bli mer klisjéfylt enn «Peppermint». Peppermint Sjanger: Action / Drama / Thriller Skuespillere: Jennifer Garner, Richard Cabral, John Gallagher Jr. Regi: Pierre Morel USA, 2018 Lengde: 1 t. 42 min. Aldersgrense: 15 år Hadde den ikke vært så tragisk på alle måter, kunne man vært fristet til å le litt av «Peppermint»s innledning, så full av klisjéer og overdrivelser er den: To gode og snille foreldre strever med å få endene til å møtes, ingen kommer i den 10 år gamle datterens bursdag, overdrevent tatoverte, meksikanske gangstere plaffer ned den lille familien, fra en bil som kjører i sakte film forbi åstedet, bare fordi far har vurdert å bli med på et idiotisk opplegg for å lure en narkoboss. Det blir verre: En enten udugelig eller korrupt dommer frikjenner de skyldige, og så prøver politiet å tvangsinnlegge moren, som overlevde skytingen, og som nå naturlig nok er blitt litt hissig. Så hvis noen virkelig trengte å få det inn med teskjeer, så kunne det ikke vært gjort stort mer grundig enn her. Mor er forbanna, og med god grunn. Jennifer Garner spiller rollen som den stormannsgale hevnerinnen med en innbitthet man bare må beundre henne for når man tar det elendige manuset i betraktning. Rollefiguren hennes klarer egenhendig å rulle opp et kriminelt nettverk, lure både skurkene og politiet og flere lands myndigheter i en årrekke, samt å etablere lov og orden og fred og fordragelighet i det som tidligere var et av byens mest belastede strøk. I tillegg treffer hun alle hun skyter på (det er ganske mange) og ingen treffer henne. Imponerende. Det er sikkert meningen at vi innimellom all volden skal få noen små glimt av smerten hun føler over å ha mistet mann og datter, men disse glimtene er like klisjéfylte og overtydelige som resten av filmen, så det blir mest av alt dumt og kleint og forutsigbart. Regissør Pierre Morel lener seg tungt på et stort antall elleville actionscener, men de fleste av dem er i beste fall forglemmelige, lite kreative og på alle måter gjennomsnittlige. Styr unna.

706371

train

screen

«A Discovery of Witches» er sikkert gøyal for «Twilight»-fansen. Men det er ikke til å komme bort fra at den framstår som sørgelig utdatert.

nb

sa

Kine Hult

Magien uteblir i hekse-drama

https://aftenbladet.no/i/wEGnn4/

Magien uteblir i hekse-drama «A Discovery of Witches» er sikkert gøyal for «Twilight»-fansen. Men det er ikke til å komme bort fra at den framstår som sørgelig utdatert. A Discovery of Witches Britisk fantasy/drama Premiere på HBO Nordic lørdag 15. september I billedskjønne Oxford, hvor de fortsatt benytter rørpost på universitetet og bare antrekkene røper at man ikke har havnet på voksen-versjonen av Hogwarts, bor det en hel drøss med overnaturlige skapninger. De ser til forveksling ut som helt vanlige folk, og den jevne muggle aner ikke at de har litt andre krefter enn det som er normalen. Dette er bakgrunnen for handlingen i «A Discovery of Witches», en serie produsert av britiske Sky, basert på Deborah Harkness’ bestselgende bøker. Hovedpersonen er den unge historikeren Diana Bishop, en heks som fornekter kreftene sine og som ikke vil henge med de andre heksene når de holder på med heksegreier. Men når hun helt ufrivillig ramler over en spesielt magisk bok på biblioteket, blir hun plutselig oppsøkt av andre hekser og trollmenn, samt en kjekk vampyr. Alle vil ha klørne i boka, av ulike grunner som ikke skal røpes her. Det hele framføres med et gravalvor som ikke slipper igjennom så mye som en bitteliten vittighet. Det er en veldig pen serie, om ikke annet. Bildene fra Oxford og den britiske landsbygda er gjennomført nydelige, det samme er scenene fra dekorative Venezia. Men så er det handlingen og dialogen, da. Serieskaperne lar karakterene gi oss bakgrunnsinformasjonen vi trenger gjennom samtaler som er så oppstyltede at man nesten må le. «Å nei, snakket du med en vampyr, alle vet jo at vi hekser og vampyrer hater hverandre». «Ja, her sitter vi, en vampyr og en demon». I tillegg klarer en av nattens skapninger det kunststykket det er å ha sex midt på dagen, midt på åpen gate i Venezia, uten at noen kommer forbi og oppdager det. I en by med 30 millioner årlige turister. Bra jobba. Serien er laget for en kanal som legger inn flere reklamepauser i løpet av hver episode. Det er på ingen måte optimalt når serien skal vises av en strømmetjeneste. Det fører til mange oppstyltede og unødvendige cliffhangere, samt en god porsjon slitsomme repetisjoner. Det gir også serien en form som framstår som temmelig utdatert i 2018.

706373

train

screen

En skikkelig positiv, inspirerende drittfilm om tilgivelsens kraft.

nb

sa

Leif Tore Lindø

Tamt om tilgivelse

https://aftenbladet.no/i/zLJ0eO/

Tamt om tilgivelse En skikkelig positiv, inspirerende drittfilm om tilgivelsens kraft. «I Can Only Imagine», drama, USA. med J. Michael Finley, Dennis Quaid, Madeline Carroll. Regi: Jon Erwin og Andrew Erwin. 1 t. 50 min. 9 år. Historien om verdens mest solgte kristne sang kunne faktisk blitt til en god film, men «I Can Only Imagine» viser at veien til...vel, daffe filmer, er brolagt med gode intensjoner. Bart Millard, gosselig og temperaturløst spilt av J. Michael Finley, vokser opp med en far som mishandler ham fysisk og mentalt. Barts oppvekt fortelles i hopp og sprett og tjo og hei. Han har det litt vondt, litt godt, litt vanskelig og har en litt uklar drøm som faren (Dennis Quaid) sier han ikke kan tjene penger på. I bakgrunnen et sted ligger Jesus og venter på at folk skal finne ham, for da er problemene løst. Filmen forteller bare at det er sånn, ikke hvorfor det er sånn. Ikke ekte Intensjonen med «I Can Only Imagine» er å forkynne tilgivelsens kraft og at ingen er for langt unna Guds kjærlighet. Det er flott og fint. Som en visuell, kristen preken er det ikke så ille, men som film - som kunstverk - er det langt, langt under pari. Klisjeene i alt fra lyssetting og musikk til dialog og klipping er over alt. Men det verste er at denne sanne historien ikke føles sann. Bart Millard skrev til slutt sangen «I Can Only Imagine», den mest solgte kristne sangen noensinne. Filmen forteller om hvordan den sangen ble til, altså Bart Millards livshistorie. Det går ikke så veldig godt. Ikke ekte «Det føles ikke ekte», får Bart beskjed om fra bandets manager, og nettopp dette er problemet til filmen. Ingenting her føles ekte. De dype, menneskelige problemene blir løst ved å hoppe i historien. Dype kutt i relasjonene blir behandla som overflatesår. Alt er løst hvis man skriver en sang, finner Jesus eller bare venter noen år. Denne forsiktige prikingen i det vonde, pluss litt sweet, american love og follow your dream blir sausa sammen til en stor klump middelmådighet. Skuespillere, regi, budsjett og intensjon får dele skylden. Patos og inderlighet er det nok av. Det som mangler er alt det andre. "I Can Only Imagine" kan fungere som en massasjestol for dem som vil se en oppløftende, positiv inspirasjonsfilm med et tydelig kristent budskap. Hvis du likte «Heaven Is For Real», eller nikker inderlig til navn som Amy Grant og Michael W. Smith, go to church. Men som kunstverk er dette en paddeflat, ambisjonsløs film.

706374

train

music

Forholdet er slutt, men musikken fortsetter.

nb

sa

Geir Flatøe

Rørende vakre sanger

https://aftenbladet.no/i/4debn6/

Rørende vakre sanger Forholdet er slutt, men musikken fortsetter. The Stray Birds: "Let it pass" (Yep Roc/Border) At Maya de Vitry og Oliver Craven gikk fra hverandre, kunne betydd slutten på The Stray Birds. I det minste burde det ført til en oppbruddsplate a la det Abba, Fleetwood Mac, Richard & Linda Thompson og andre par-band har gitt oss. Stray Birds går isteden motsatt vei. Mens de pleide å skrive sangene hver for seg, har paret nå jobbet tett sammen om dem, i lag med tredjemann Charlie Muench. Det resulterer i et budskap om at livet er hardt, men at det går videre. Hvor er ikke godt å si, men det vil bli bedre. Åpningen "The bridge" er en nydelig sang om nettopp dette, om å føre krig, bygge murer og bryte avtaler, men at alt til syvende og sist er vann under broa. Med et nytt steg i retning rock og med harmoniene intakt, kunne refrenget tilhørt salige The Band. Den Nashville-bosatte folk-trioen gir oss rørende vakre sanger som rister av seg asken og løfter hodet. Beste spor: "The bridge", "Light as a fire", "Nothing to say about it now", "If time is not enough", "Sleep with my window open".

706375

train

literature

BOK: Hederlig debut om bygdeliv, fajanse, stjålne juletrær og en forsvunnet hund.

nb

sa

Sigmund Jensen

Fajanse og forviklinger

https://aftenbladet.no/i/dd1rAB/

Fajanse og forviklinger BOK: Hederlig debut om bygdeliv, fajanse, stjålne juletrær og en forsvunnet hund. Frank Tønnesen: Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem. Roman. 352 sider. Pelikanen. De fleste kjenner nok Frank Tønnesen (f. 1972) som den prisbelønte artisten Tønes, de små problemers trubadur. Når han nå debuterer som romanforfatter, er tematikk og motiver stort sett de samme som i viselyrikken, og med den samme balansen mellom alvor og komikk som i sangene. Helst skulle jeg sett det alvorlige aspektet i romanen ytterligere utviklet, for Tønnesen skriver godt om ensomhet, tosomhet, tilhørighet og utstøtthet. «Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem» kan kanskje best beskrives som en kollektivroman fra bygda. Boken er inndelt i relativt korte kapitler, språket er enkelt, personene småstedsoriginale. Her er onkel Erik som tøffer rundt på mopeden og Tarald som har mistet både hunden og interessen for den. Bernt og Anna Torild skal sette seg til for å spise fårikål, men får uventet besøk av den glupske onkel Reidar. Leif på sin side har ikke bare mistet interessen, han er lei av alt og alle, og særlig kona Marianne; karbonade- og kaketretten mellom dem i en konfirmasjon, er fornøyelig lesning. Leif presterer dessuten å legge igjen programheftet til tante Esthers begravelse på gavebordet, i stedet for konvolutten med pengene. Og selv om han er vant til pølser og cola til frokost, går Leif med ett over til å drikke kålvann når legen ber ham om å skrelle bort et par kilo. Her er videre Tormod som har gjort det til en tradisjon å stjele juletrær, og Trond Egil, en slags sørvestnorsk variant av Chatwins Kaspar Utz, som er lidenskapelig opptatt av Figgjo flint og Egersund Fayance, og som både våkner opp bakfull i Sauherad hos en annen fajanseentusiast og gjør seg til tjuv for en fløtebolle. Bakom det hele er en jeg-forteller som virker svært ensom og er redd for at noe fryktelig snart skal skje. «Jeg kan sitte i timevis og se TV med lyden av (...) Hele tiden savner jeg noe». Resultatet er en på mange måter sjarmerende debut, uten det store plottet eller de voldsomme konfliktlinjene, men som til tross for humor, presise observasjoner og at romanen byr på bilder som: «Jakken trakk seg sammen som en fisk i en varm stekepanne», mangler en dimensjon eller to på å være en litterær gourmetopplevelse. Etter endt lesning tenker man vel helst litt som en av romanpersonene: «Han var tom for krefter, småpraten hadde tatt på.» Frank Tønnesen deltar på Kapittelfestivalen fredag og lørdag.

706376

train

literature

BOK: Språklig spenstig, kraftfullt inntrengende og følelsesdyrkende «romantisk barbari».

nb

sa

Sigmund Jensen

Blut & Boden

https://aftenbladet.no/i/jPErWL/

Blut & Boden BOK: Språklig spenstig, kraftfullt inntrengende og følelsesdyrkende «romantisk barbari». Simon Strauss: Syv netter. Roman. 127 sider. Oversatt av Gina Tandberg. Pelikanen. På Hundvåg var det for noen år siden en butikk som het Bravo. Den gikk konkurs, men gjenoppsto som Nye Bravo, som også gikk inn. For tredje gang åpnet så butikken dørene, denne gangen under navnet Nye Nye Bravo, som også gikk dukken. Omtrent sånn oppleves i grunnen den nye romantiske orienteringen i tysk litteratur. En av denne nye nyromantikkens toneangivende figurer er historiker og journalist Simon Strauss (f. 1988), som i likhet med sin noe mer berømte far, Botho Strauss (f. 1944), har måttet tåle både skepsis og brunskvetting for sine reaksjonære standpunkter. Men selv om debutromanen «Syv netter» flommer over av fordommer og fordømmelser, er det en bok som har umiddelbar appell i kraft av språk, intensitet og ungdommelig energi. Det var forlagsredaktør Tom Müller som oppfordret Strauss til å skrive en bok om de syv dødssyndene på syv netter. I romanen er Müller den fremmede T som på beste Faust-vis inngår en pakt med jeg-fortelleren S, i en litterær atmosfære som også bringer tankene til Bulgakov og Kafka, tar opp i seg deler av Heideggers tenkning og Rilkes poetikk, og inneholder spor av filosofiske nøtter som Nietzsche og Kraus. Hovedpersonen fikk operaabonnementet i fødselsgave, han har bestått alle eksamener og holdt alle avtaler, forrådt sitt hjerte og egentlig aldri måttet kjempe for noe. Nå står han på terskelen til voksenlivet, og frykter at han om noen år skal komme til å se tilbake på sitt liv som grått, tomt, alminnelig og betydningsløst. Det som deretter følger er et hundre sider langt samfunns- og kulturkritisk utbrudd, der jeg-fortelleren sparker i alle retninger. Han utkjemper en følelsenes kamp for en generasjon som «mangler ilden og motet,» i en verden der enighet aldri har stått høyere i kurs enn i dag. Strauss har unektelig en del poenger, men for det meste blir dette unyanserte påstander og postulater, liksom et foredrag han holder for leseren, uten egentlig å anstrenge seg nevneverdig for å pakke det inn i en mer konvensjonell romanhandling. Det er likevel noe besnærende og imponerende ved denne materien. Strauss skriver dystert og aggressivt, elegisk og klisjéfylt, ærlig og ekte og som i gåter, ofte med en patetisk poetisk-filosofisk klang, han skriver med autoritet og overbevisning, med en stemme like inntrengende som den søvnløse og desillusjonerte jeg-fortelleren i Palahaniuks «Fight Club», og fortelleren i Noréns «Filosofiens natt». S tenker: «Verden trenger meg så sårt. Jeg må bare komme til makten.» Men den maktutøvelsen han ser for seg, der han bl.a. vil innføre en variant av det romerske clientela-systemet, minner ubehagelig om en form for totalitarisme. Det hele er imidlertid såpass raffinert gjort at det er umulig å gå i rette med romanen uten samtidig å bekrefte dens påstand om at alle tenker likt og vil det samme, og at ethvert avvik fra den gjengse mening er en avsporing og uhyrlighet. Det kan synes som om Strauss forfekter en nasjonalkonservativ, tradisjonsbevisst motbevegelse med utspring i den tyske felleskulturen og røtter i det politiske høyre, men det er ikke dermed sagt at han ender opp i det som Thomas Mann i sin tid omtalte som «romantisk barbari», eller at han blir et talerør for «Alternative für Deutschland», slik enkelte kommentatorer har bebreidet ham. Mye av dette er temmelig patetisk, men så er det også mer patos forfatteren etterlyser, «et nytt, mer romantisk språk å snakke om Europa på». Og «Syv netter» byr vel kanskje først og fremst på nettopp det, i tillegg til en forsøksvis spissformulert diagnose. Simon Strauss deltar på Kapittel torsdag og fredag.

706377

train

literature

DIKT: Mer en ”lovende” debut enn en debut som lover noe spesielt eller særegent.

nb

sa

Eirik Lodén

Bygge et reir, grave en grav

https://aftenbladet.no/i/9m4m5q/

Bygge et reir, grave en grav DIKT: Mer en ”lovende” debut enn en debut som lover noe spesielt eller særegent. Mari Oseland: Oss. Dikt. 63 sider. Tiden Mari Oseland (f. 1986) fra Stavanger debuterer med en tynn, skjør lyrikkbok, en fortellende sekvens av tekster mer enn enkeltstående dikt med egen bæreevne, som så mange andre gjør for tiden. Tittelen ”Oss” har en viss ironisk biklang, ettersom det blir heller lite av de to i den lille kjærlighetshistorien som utgjør handlingstråden. ”Jeg”/hun går på byen en kveld, møter en fyr, tar han med hjem, og allerede i heisen på vei opp til leiligheten ”har vi gjennomført et samleie”. Vi går i hi inne i livmoren min maler veggene hvite bygger et reir av ting jeg finner slengt i krokene Senere viser det seg at han er sterkt psykisk ustabil. Desto verre, hvis hun venter barn, som visse ting kan tyde på. Han kommer og går som det passer ham, hopper ut vinduet om så må være. Kanskje flykter også hun fra noe med dette prosjektet, fra sitt eget opphav, fra sin egen retningsløse fremtid? Hun går ut på byen igjen, speider etter ham, spør etter ham der hun først møtte ham. Hun prøver å ta seg av ham når han har gråtetokter, er med ham på fester der kameratene vil skamklippe ham mens han sover. Hun er med ham i skog og mark der han – enten symbolsk eller bokstavelig talt – graver sin egen grav, noe som skal spille en viss rolle i de avsluttende sekvensene, som fungerer mer poetisk enn realistisk, men ikke helt som noen av delene. Ingenting av dette blir spesielt levende, iallfall ikke i individuell forstand, men mer som generelle scener, situasjoner som kanskje kan være mer allment gjenkjennelige enn egentlig øyeåpnende eller nysgjerrighetspirrende. Men Oseland skriver veldig profesjonelt, nesten litt for profesjonelt: Hun vet allerede hvordan hun skal unngå stilbrudd, men våger ennå ikke å satse på en egen stil og en større virkelighetsfylde. Dermed blir dette – til tross for relevante temaer og åpenbar dyktighet – mer en ”lovende” debut, enn en debut som lover noe spesielt eller særegent. Der ligger den bratte veien fremover og oppover.

706378

train

literature

BOK: Sanselig og systematisk om et bygdesagn, sjalusi og sorg.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Kirkeklokker, trekantdrama, bygdeliv

https://aftenbladet.no/i/karLqA/

Kirkeklokker, trekantdrama, bygdeliv BOK: Sanselig og systematisk om et bygdesagn, sjalusi og sorg. Lars Mytting: Søsterklokkene. Roman. 445 sider. Gyldendal. Den fjerde romanen til Lars Mytting (f. 1968) - han som folk flest trolig mest forbinder med sakprosautgivelsen «Hel ved» (2011), og som har solgt over en million bøker på 18 språk – er en frodig historisk roman med den forviklingsrike hovedhandlingen lagt til en fiktiv bygd i Gudbrandsdalen rundt 1880. Teksten er konsekvent nøstet sammen og full av hverdagsrealistisk stoff ispedd magiske, melodramatiske elementer knyttet til sagn og overtro, kjærlighetens veier og avveier, moralsk svik, sykdom, savn og død. Det viktigste ledemotivet i romanen er de malmfulle Søsterklokkene i bygdas forfalne stavkirke fra 1170. De ble støpt da storbonden på Hekle-gården mistet sine to siamesiske tvillinger, sammenvokst fra hoftene og ned. Han ofret hele slektens sølvbestikk i støpen, noe som resulterte i at de to klokkene ga fra seg en makeløs klang, ofte uten at klokkeren var i kirken når de ringte. Slik appellerte Søsterklokkene både til sansene, sterke følelser, kollektiv overtro. Dette folkloristiske motivet er godt turnert og knyttes tett sammen med den dramatiske kjærlighetshistorien til Astrid Hekne, den 20-årige eldstedatteren på gården som flere hundreår tidligere sørget for at Søsterklokkene ble bygd. Hun har sagt nei til to respektable friere da hun forelsker seg i Kai Schweigaard, bygdas nyankomne prest, for deretter å falle for Gerhard Schönauer, den tyske arkitekten som har fått i oppdrag å tegne den lokale stavkirken som skal rives, fraktes til Dresden og gjenoppbygges på sachsisk jord. Da Astrid får vite at også Søsterklokkene skal fjernes fra bygda, legger hun en plan som får skjebnetunge konsekvenser for både henne selv, presten og den tegnende arkitekten. Utfallet av trekantdramaet og det tyskstyrte prosjektet, inspirert av maleren I. C. Dahl og hans interesse for norske stavkirker, bør ikke røpes, men den historien som utfolder seg, er et historisk forankret melodrama som garantert vil kunne appellere til mange lesere. Mye er ømt og heftig formidlet, fantastiske elementer veksler med beinhard realisme, livet i en fattig bygd mot slutten av 1800-tallet avdekkes i detalj, teksten er elegant komponert, og dikterspråket fengsler med sin blanding av standard bokmål, ledig dialekt, tysk og oppdiktete begreper med magisk, fantasieggende klang. Da får en heller bære over med dikterens hang til det romantisk svermeriske.

706380

train

screen

FILM: Herlig usentimentalt og rørande om kor, kameratskap - og døden.

nb

sa

Jan Zahl

Du kjem til å grina av denne filmen. Og det er bra

https://aftenbladet.no/i/jPEJpL/

Du kjem til å grina av denne filmen.Og det er bra FILM: Herlig usentimentalt og rørande om kor, kameratskap - og døden. For vi er gutta Sjanger: Drama. Medvirkende: Ivar Krogh Hovd, Prepple Houmb, Geir Schau, Gunnar Martinsen, Terje Rangnes, Jo Raknes, Knut Akselsen, Nils Andersen, Svein Bjørge, Ivar Eidem, Rune Gokstad, Ivar Nergaard, Torkil Torsvik, Thomas Hagen mfl. Regi: Petter Sommer, Jo Vemund Svendsen. Nasjonalitet: Norge, 2018. Lengde: 1 t. 14 min. Aldersgrense: For alle. Det er ikkje ofte eg sit aleine i mørkret og grin på kino. Men «For vi er gutta» hadde den effekten på meg. Tårene rann. Starten på filmen skulle ikkje tilseia at det gjekk sånn. «Mannskoret» blei starta i 2002 av Prepple Houmb (DumDumBoys), Geir Schau, Espen Thoresen og Atle Antonsen. Det er eit eksklusivt kor av ganske kjende fjes frå musikk og media som møtest kvar tysdag bak lukka dører for å synga, drikka øl og preika. Og her startar altså filmen, med ei ganske klisjémessig framstilling om korleis menn er når dei er saman. Dei syng songar om sprit og asshole og kvifor det svir når dei pissar, dei vitsar om fitte og puling. Det er ganske stusslige greier og moderat morosamt. Og det ville vore ein uuthaldeleg tanke om poenget med filmen var å følgja øvinga til eit middels mannskor av halvkjendisar i Oslo fram mot den usannsynlege spelejobben som oppvarming for Black Sabbath på Tons of Rock i Halden. Siste gong Men så snur det. Ein av gutta har nemleg fått beskjed av legen om at han har tre månader igjen å leva. Nå har han levd i to. Sjølv meiner han kroppen har meir i seg enn 30 dagar til på denne jorda. Men, som han seier, han kan jo ikkje vita det, sidan han ikkje har noko erfaring med å døy av kreft. Så nå tenkjer han stadig at han gjer ting for siste gong. Han har kjøpt sine siste sokkar og underbukser. Han kjører sin siste motorsykkeltur. Han seier det slik. Ganske nøkternt. Konstaterande. Trist, men utan sentimentalitet. Men dermed har historia om «Mannskoret» fått ein emosjonell tyngde som gir filmen ny retning og koret ei ny rolle. Plutseleg har orda om kameratskap, om å bety noko for kvarandre, fått eit heilt anna og viktig innhald. Spøken dei skreiv inn i statuttane ved etableringa, om at koret skulle synga i gravferda til kormedlemmene etter kvart som dei døyr, er plutseleg blitt alvor. Korleis skal den dødssjuke leva sine siste dagar? Korleis skal koret følgja han på vegen ut av livet? Dette er altså ein dokumentarfilm - som illustrerer at du ikkje får sterkare historier enn dei du finn i den verkelege verda, dei som handlar om ekte menneske. Men det er også eit krevjande materiale å handtera. Korleis koma nær - men halda respektfull avstand? Korleis bli personleg, men ikkje privat? Korleis balansera sorga og gråten med latteren og gleda? Korleis unngå å vippa over i sentimentaliteten, i klissete føleri? Korleis takla døden? Det er her gutta - både regissørane Petter Sommer og Jo Vemund Svendsen og korfolket - viser fram det flotte i heilt vanlege, middelmådige, middelaldrande menn som møter livets store drama. For råskapen, rølpen, rock´n roll-attityden, humøret og varmen som har bunde dei saman i glade dagar, bind dei også saman i sorga. Dei betyr faktisk noko for sin døyande venn. Han betyr faktisk noko for dei. Kanskje er det fordi eg sjølv er blitt ein middelaldrande, middelmådig mann. Kanskje er det fordi eg sjølv har sett kameratar døy av kreft. Men «For vi er gutta» traff meg altså rett i magen. Og då må eg bare bøya meg. Og la tårene renna.

706381

train

misc

UTSTILLING: Mange godord fra kritiker Trond Borgen til Elisabeth Norseng. Men det virker som om hun ikke tror at bildene er sterke nok i seg selv.

nb

sa

Trond Borgen

Tung bør for lett kunst

https://aftenbladet.no/i/qngeWL/

Tung bør for lett kunst UTSTILLING: Mange godord fra kritiker Trond Borgen til Elisabeth Norseng. Men det virker som om hun ikke tror at bildene er sterke nok i seg selv. Sølvberget galleri: Elisabet Norseng, Tegning, akvarell. T.o.m. 16. des. Så er det tid for mer fargespill i Sølvberget galleri. Sommerens utstilling med Gerd Tinglums sterke iscenesettelse av farge – hvor fargene både ble en konkret, kompakt, fysisk manifestasjon i rommet og en abstrakt størrelse i en intellektuell undersøkelse av kunstens grunnleggende vilkår – avløses nå av Elisabet Norsengs lette, tynne streker og former. Hun viser tegninger, utført med fargeblyant, og akvareller, i grenselandet mellom maleri og tegning. Norsengs billedverden er flytende, svevende og uten grenser. Bildene er som utsnitt av en større virkelighet som brer seg utover fra tegning til tegning, stasjoner i større og mindre serier. For det er selve naturen, eller opplevelsen av den, hun forsøker å fange i bildene sine, i et sterkt abstrahert formspråk. Bildene puster og blinker, løser seg opp eller samler seg i improviserte rytmer; Norseng tilstreber en vâr, lett billedpoesi, og hun leder blikket mitt gjennom poetiske titler: «Som Himmelen Mellom Fuglenes Vinger», «The Clouds Have no Weight», «Of Wind, of Sky, of Leaves, and of Nothing». Frihet Det går en imponerende konsistens gjennom Norsengs kunstproduksjon; i mange år har hun dyrket denne balansen mellom amerikansk og nordeuropeisk abstrakt ekspresjonisme og fransk informell kunst. Det har gitt henne stor frihet. Formspråket hennes er like åpent som det vi ser i Erik Greens pastelltegninger, noen ganger også like heftig, men oftest drar hun det i mer lyrisk retning. Hun stoler på sine kroppslige gester, slik de avsettes på papiret. Så ser vi her tegningen som kunstens nakne øyeblikk, intimiteten blottlagt på hvitt papir. Både tegningene og akvarellene har dette spontane uttrykket som må være resultatet av fri improvisasjon. Lette streker på hvit overflate får motivene til å puste og lyse. Jeg tenker på surrealistenes automatiske skrift, som åpenbart også ligger her som en kulthistorisk referanse. I noen av de største bildene, i serien «Som Himmelen Mellom Fuglenes Vinger», akvareller på papir montert på lerret, finner jeg dessuten et slektskap med noen av Kandinskijs akvarell-improvisasjoner laget for hundre år siden. Norseng samler altså tråder fra flere modernistiske retninger i sin kunst. Ikke lenger som en del av modernistisk avantgarde, snarere som kultiverte, avslepne kulturrelativistiske fingerøvelser. Musikk Og så understreker hun affiniteten mellom egne komposisjoner og musikk-komposisjoner: orgelverket «Sudden in a shaft of sunlight», nykomponert av Sven Lyder Kahrs og innspilt av Nils Henrik Asheim, følger utstillingen som et lydspor, som en ambient atmosfærisk kulisse som øker følelsen av en flytende, svevende billedverden. Det er som om Norseng ikke tror at bildene hennes er sterke nok i seg selv, men trenger støtte utenfra. Utstillingens mest problematiske forhold finner jeg i enda mer støtte utenfra, nemlig forsøket på å knytte bildene til verdenspoesien. Som en del av utstillingen siterer hun dikt; enkelte er åpenbare kilder til Norsengs inspirasjon og gir et godt bilde på hennes metode, som ett av Paul Eluard, hvor det heter: «Du kommer til en annen verden/En verden hvor man med presisjon etterligner/Det vakre den gode sannheten… /Men det du søker har vindens farge». Hadde hun enda stanset her; hun dynger imidlertid dikt på dikt, både i katalogen og i selve utstillingen, hvor en rekke dikt er spredt omkring som løse flygeblad. Faktisk trykker hun dikt og sitater av hele 24 diktere, gjerne flere av samme forfatter. Da blir det, som det heter på godt ny-norsk, en fullstendig overkill. Alle disse diktene fungerer som en jålete name-dropping, som for å gjøre utstillingen vektigere enn den faktisk er. Da blir all denne poesien en tung bør for en lett kunst.

706383

train

screen

FILM: Blodsprut, sci fi og forsøk på vera både tøff, emo og morosam på éin gong. Kan det gå bra? Nei.

nb

sa

Jan Zahl

Salig sci fi-røre

https://aftenbladet.no/i/wEGvld/

Salig sci fi-røre FILM: Blodsprut, sci fi og forsøk på vera både tøff, emo og morosam på éin gong. Kan det gå bra? Nei. PREDATOR Sjanger: Spenning, Thriller, Action, Sci-Fi. Med: Boyd Holbrook, Trevante Rhodes, Jacob Tremblay, Keegan-Michael Key, Olivia Munn, Alife Allen, Thomas Jane, Augusto Aguilera, Sterling K. Brown. Regi: Shane Black. Nasjonalitet: USA 2018. Lengde: 1 t. 47 min. Aldersgrense: 15 år. Så er han her. Den fjerde filmen i Predator-serien, som starta med Arnold Schwarzenegger i 1987 - og som dessverre legg opp til endå fleire etter årets film, sidan Hollywood tener masse dollars på dette rolset. Kva «handlar» det om? Vel, predatorar frå det ytre rom, som ser ei blanding av skumle og komiske ut, med alle sine tenner og rastafletter, kjem til jorda. Dei er tilsynelatande usårlege og drep alt og alle med eit knips med klørne sine. Men nokon må jo redda familien og menneskeslekta, og det blir skarpskyttar og kaptein Quinn McKenna (Boyd Holbrook) - saman med eit lag avskilta soldatar med diverse mentale problem. Denne gjengen vekslar mellom bestialsk dreping og forsøk på humor som denne meldaren ikkje lo av éin einaste gong. Karakterane er djupe som eit blankt A4-ark. Humor og vald kan kombinerast med stort hell, som i Quentin Tarantinos filmar. Men i tilfellet «Predator» er effekten at du utviklar null kjenslemessig tilknyting til karakterane, og dermed null sympati og at du aldri lurer på korleis det ender. Pluss at humoren ikkje fungerer når far til dømes har skote ein amerikansk soldat i auget med ei pil, og så, totalt uberørt, slår av ein vits til din åtte år gamle son, som forresten også er heilt uberørt. Sonen har jo forresten asbergers syndrom, som i dette tilfellet betyr at han kjapt lærer seg utanomjordisk språk og teikn. Ingen døyr utan grotesk blodsprut, avkutta hovud og armar, eller med tarmane dinglande. Det ligg kanskje i sjangeren, men det blir mest teit og - etter kvart - ganske kjedeleg. Aller verst er det likevel når regissør Shane Black prøver å vera emo, midt i alt action- og humorrolset. Når soldatens kone forklarer kva slags helt han er eller når sonen snakkar filosofisk med faren om forskjellen på ein soldat og ein drapsmann. Alt til klissete, sentimental musikk. Ingenting positivt? Jo. Det ser jo smashing ut, flott filma og med CGI-effektane du kan forventa i 2018.

706384

train

screen

«Du kan hvis du vil». «Bakom skyene er himmelen alltid blå». Her kommer den kynisk-varme og galgenhumoristiske filmversjonen av alle verdens positivitets-floskler.

nb

sa

Elisabeth Bie

Varm og kynisk moro med rullestol

https://aftenbladet.no/i/karMv9/

Varm og kynisk moro med rullestol «Du kan hvis du vil». «Bakom skyene er himmelen alltid blå». Her kommer den kynisk-varme og galgenhumoristiske filmversjonen av alle verdens positivitets-floskler. Don't worry, he won't get far on foot Sjanger: Drama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi og manus: Gus van Sant. Skuespillere: Joaquin Phoenix, Jonah Hill, Rooney Mara, Jack Black, Mark Webber, Udo Kier, Carrie Brownstein, Beth Ditto, Kim Gordon. Lengde: 1 time 54 min. Aldersgrense: 12 år. Kinopremiere: 14. september. Drita full forlater alkoholiserte John (Joaquin Phoenix) en fest fordi noen vet om en fest med enda finere damer. Dagen etter våkner han på intensiven, lam fra halsen og ned etter en voldsom bilulykke. Uten så mye som et tequilashot innen rekkvidde. Noen år senere er John en kjent og kontroversiell tegneserieskaper. Elsket og edru. Det er de store trekkene i historien om John Callahan, basert på hans egen selvbiografi. Men mellom de to ytterpunktene finnes en både rørende og tankevekkende historie om hvordan vi alle har muligheten til å reparere oss selv når alt tilsynelatende er knust, ved å be andre om hjelp, snakke om det som tynger oss - og å tilgi andre og seg selv. Tragikomisk feelgood Anonyme Alkoholikeres (AA) velkjente 12 trinn er sentrale. Det er også et knippe herlige gruppemedlemmer, spilt av blant andre musikerne Kim Gordon og Beth Ditto. Johns reise fra helvete til himmel er skildret med sedvanlig, bred Hollywood-pensel, og det er ryddet plass til hele følelsesregisteret. At kynisk galgenhumor krydrer det hele, er et veldig stort pluss. Det kunne fort blitt for klamt. «Don’t worry, he won’t get far on foot» er først og fremst en tragikomisk underholdningsfilm med livsvisdom av feelgood-sorten. Men den utmerker seg også med svært solide skuespillerprestasjoner og et stilig, oppstykket fortellergrep. Sterke rolletolkninger John Callahan er en person som det ikke går an å mislike, til tross for sine mange personlighetsskavanker. Hans forvandling fra alkoholisert døgenikt, via bitter og krenkbar rullestolavhengig som koser med offerrollen, til en fyr med humor, selvironi og livsglede, er mesterlig spilt av Joaquin Phoenix. Og AA-sponsoren Donnie er en person det ikke er til å unngå å bli fullstendig fjetret av, utrolig stilig portrettert av Jonah Hill. Dekadent og livstrett, og med en kynisk avstand til sine «piglets» i AA, er han latterlig, likandes og tragisk på en gang. Og som en herlig, ekstra bonus: John Callahans frekke, satiriske striper.

706386

train

music

I kveld hadde SSO en dirigent som får musikerne til å yte opp mot sitt beste.

nb

sa

Arnfinn Bø-Rygg

Musikk, bilder og ord for alle sanser

https://aftenbladet.no/i/gPn4wk/

Musikk, bilder og ord for alle sanser I kveld hadde SSO en dirigent som får musikerne til å yte opp mot sitt beste. Verk av Wagner og Kaija Saariaho. Konsert: La Chambre aux échos. Konserthuset: Torsdag 13.09.2018 Manus og regi: Aleksi Barrière. Lysdesign: Étienne Exbrayat. Skuespiller: Thomas Keller. Musiker: Peter Herresthal, fiolin SSO, dirigent: Clément Mao-Takacs. Forspillet til operaen Lohengrin av Wagner var opprinnelig satt på programmet torsdag kveld, siden gral-motivet her er bærende og konsertens hovedverk, Saariahos fiolinkonsert Graal Théâtre, har dette i sin tittel. I stedet fikk vi høre Wagners Waldweben, et arrangement Wagner gjorde for rent orkester, der vi hører fragmenter fra andre akten i Siegfried: Siegfried kan her, etter drapet av dragen, tyde fuglenes sang og hva de sier til ham. Det passet for så vidt også godt, siden usikkteaterkompaniet La chambre aux échos (Ekkorommet) fremstilte natur på tre skjermer – vegetasjon, planter, blomster. Også skuespillerens ord dreiet seg mye om natur. Saarihos Graal théâtre (1994) skal ha blitt inspirert av Beethovens fiolinkonsert, da Saariaho hørte Gidon Kremer fremføre den. Hun skrev så denne konserten for Kremer. Torsdag var det Peter Herresthal som var solisten, en glimrende fiolinist som også har spilt inn Saariahos verk. Det er et verk som i den ene ende refererer til noe indre, den hellige gral, i den andre til noe ekstrovert, dramatisk. Verket rommer et motsetningspar, en sats med overskriften «Delicato», lyrisk i karakter og med en lineær kontinuitet, den andre «Impetuoso» med kontraster og konflikt. Klangflater, harmonikk, tekstur og dynamikk dominerer verket som har en egen romlighet som SSO utfoldet på beste måte. Saariaho sier selv at hennes verker ofte inneholder en organisk impuls, som utfolder seg i rom og tid, og en arkitektonisk, som liksom danner skulpturer i rommet. Det ekspressive og det energiske er også to poler i Graal Théâtre, glimrende tolket av Herresthal og orkesteret. Forspillet til Wagners Tristan og Isolde, musikkdramaet om den dødelige kjærlighet, befinner seg på terskelen til moderne musikk. De svevende dissonanser, pauser fylt av uendelighet, den lengselsfulle kromatiske melodikken – alt ble det spilt under høyromantisk trykk av et særdeles velopplagt SSO. Det var tydelig at dirigenten, Clement Mao-Takacs, var inspirerende, og han utmerket seg ved særdeles presis og nyansert tegngiving. Saariahos. Vers Toi Qui Es Si Loin (Henimot deg, som er så langt unna) for fiolin og orkester og komponert nå i år, lot så fiolinen skinne i det øverste register. Herresthal, som stykket er skrevet til, formet det sammen med orkesteret på en usedvanlig vakker måte. At Saariaho er forankret i fransk musikk, og ikke i finsk tradisjon, hørte vi både her og i orkesterstykket Lumière et Pesenteur (Lys og tyngde), et utdrag av et oratorium skrevet for den franske filosofen Simone Weil. I Wagners Tannhäuser-ouverture, som kom til slutt, viste SSO igjen hvor mye de kan få ut av Wagner når de har en dirigent som får musikerne til å yte opp mot sitt beste.

706387

train

screen

Mr. Bean møter inspector Closeau på sparebluss i den tredje Johnny English-filmen.

nb

sa

Kine Hult

Atkinson er løyen, men det hjelper ikke

https://aftenbladet.no/i/ngxKnQ/

Atkinson er løyen, men det hjelper ikke Mr. Bean møter inspector Closeau på sparebluss i den tredje Johnny English-filmen. Johnny English strikes again Sjanger: Action / Eventyr / Komedie Skuespillere: Rowan Atkinson, Emma Thompson, Olga Kurylenko, Ben Miller, Jake Lacy Regi: David Kerr Storbritannia, 2018 Lengde 1 t. 28 min. Aldersgrense 6 år Å låne ideer fra andre filmer kan ofte fungere bra, hvis det gjøres med en viss grad av finesse. Det kan man vanskelig beskylde den tredje «Johnny English»-filmen for å ha spesielt mye av. Den framstår i stedet som en lang kavalkade av oppbrukte sketsjer og et enkelt, underliggende plott blottet for enhver original tanke eller overraskende vri. Bakgrunnen for handlingen er denne: Et hackerangrep avslører identiteten til alle de hemmelige agentene i England. Dermed hentes den på alle måter udugelige Johnny English (Rowan Atkinson) fram igjen fra glemselen, og settes til å utforske saken og stoppe galningen som er i ferd med å infiltrere systemene til all infrastruktur i landet. Etterforskningen bringer ham til vakre Sør-Frankrike, hvor han får kløne rundt litt på samme måte som i «Mr. Beans ferie» fra 2007. Han lar seg etterhvert sjarmere av en vakker russisk agent, får cocktail-paraplyen i nesen, setter fyr på ting ved et uhell, snakker Closeau-fransk og så videre. Det kan til tider virke som om manuset er såpass tilrettelagt for at Atkinson skal få vise fram elastisiteten til gummitrynet sitt at alt annet kommer i andre rekke. Hadde det nå enda dukket opp noen sketsjer vi ikke hadde sett før. Eller noen overraskelser. Eller noe som man kunne karakterisere som bittelitt vågalt. Eller bare et lite snev av humoristiske ambisjoner. For all del, det er lett å le av et humortalent som Rowan Atkinson. Men selv han sliter med å få ting til å henge sammen når manuset framstår som noe dramagruppa på en hvilken som helst ungdomsskole kunne ha komponert.

706388

train

literature

BOK: Ingegerd Henriksen smører vel tjukt på i sin lettleste, enkle og ubehagelige første roman.

nb

sa

Jan Askelund

Pedofilt, incestuøst

https://aftenbladet.no/i/VR8Bbl/

Pedofilt, incestuøst BOK: Ingegerd Henriksen smører vel tjukt på i sin lettleste, enkle og ubehagelige første roman. Ingegerd Henriksen: I min fars hus. Roman. 299 sider. Juritzen. Hvis formålet med lesningen er å kose seg med en god roman, skal man styre langt unna Ingegerds Henriksens debut, «I min fars hus», for den inneholder ikke stort annet enn gru, bigotteri og grotesk mishandling av mange slag. Helt uavhengig av sitt tema, er den heller ikke en særlig vellykket romankonstruksjon. Det går slik: Tid og sted er like etter annen verdenskrig i og omkring Oslo, med trangboddhet og materiell knapphet, tydelige – også tydelig uttalte - klassemotsetninger i inntekt, status og språk, der man («folk flest») blir holdt på plass av sosiale, politiske og religiøse underkuingsmekanismer i en fortielsenes vedvarende, forskremte dressur. Her lar forfatteren den femårige Catharin selv, og i jeg-form, fortelle hvordan dagene og nettene hennes arter seg fram mot seksårsdagen hun frykter hun ikke får oppleve. De domineres av hennes far, en straffende hustyrann som banker sin kone og voldtar sin lille datter i lystens, Guds og Hallesbys navn: Igjen og igjen får vi lese hvordan han kler av både seg og datteren, til å begynne med sammen med sin kollega, «onkel» Gunstein – som etterhvert bare forsvinner ut av fortellingen, mens mora bokstavelig talt ser en annen vei. Den bigotte, snobbete mora er bare opptatt av at mannen en dag skal bli ferdig med prestestudiet slik at hun selv blir prestefrue. I mellomtida innprenter hun jentungen at hun må være snill og lydig og at far har det så strevsomt, og ellers holde seg borte fra nabobarna. De er arbeiderunger og sikkert kommunister; snakker fælt gjør de også. Forfatteren smører tjukt og repetitivt på, mens den traumatiserte, bleike, undervektige og isolerte femåringen med hodepine forteller det hele i sitt eget språk, med en vrimmel av barnlige «snill» og «slem», «stygg», «trist», «pent», «redd», «glad i stemmen». Fordi romanen skal bæres av et lite barns stemme, er teksten sånn sett uten litterære pretensjoner. Men det betyr ikke at den vel voksne forfatteren kan frita seg fra å gi den 300 sider historien en kunstferdigere dreis. Men ett sted svinger det. Da tenker Catharin: «Jeg visste ikke om jeg ville bli voksen. Kanskje det var verre enn å være barn.» Hun lever alt «en skjebne verre enn døden.»

706389

train

screen

Far og datter vil leve et asketisk og avsondret liv i skogen. Hvorfor kan de ikke bare få lov av sosialtjenesten til å leve slik de vil?

nb

sa

Elisabeth Bie

Vemodig jakt på fullstendig frihet

https://aftenbladet.no/i/6nRPdQ/

Vemodig jakt på fullstendig frihet Far og datter vil leve et asketisk og avsondret liv i skogen. Hvorfor kan de ikke bare få lov av sosialtjenesten til å leve slik de vil? Leave no trace Sjanger: Drama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Debra Granik. Skuespillere: Ben Foster, Thomasin McKenzie. Lengde: 1 time 48 min. Aldersgrense: 6 år. Kinopremiere: 14. september. USA. Land of the free. Individets rettigheter til å leve sitt liv som man ønsker, er selve grunnmuren i nasjonen. Men hvor fri og uavhengig går det an å bli i et samfunn? Og når blir trangen til frihet og uavhengighet en tvangstrøye? «Leave no trace» gir både inspirerende, vemodige og tankevekkende innblikk i livet til et par outsidere som ønsker å leve i fred. Tenåringsjenta Tom og faren Will bor i en liten leir i stort skogsområde utenfor Portland, Oregon. Dagene går med til sanking, fiksing, matlaging, sjakk. Will er krigsveteran, tydelig traumatisert. Men livet er godt den dagen da sosialtjenesten kommer og tar hånd om dem. Velmenende skaffer de bolig, jobb og skole. Mens Tom gradvis trives i sitt nye liv, blir støyen, kravene, byråkratiet og takknemlighetsgjelden snart for mye for Will. Hva nå? Rørende samspill Regissør Debra Granik er også kvinnen bak «Winter’s bone» (2010), som sørget for Jennifer Lawrences store gjennombrudd. Denne gangen kan det samme skje for Thomasin McKenzie, som gir et knallsterkt portrett av den tøffe, selvstendige Tom. En tenåringsrolle ikke ulik den Lawrence spilte i «Winter’s bone»: styrke og ro hentet ut av ekstreme omstendigheter. Samspillet hennes med Ben Foster er rørende, de fyller hvert øyeblikk med sin felles stillhet, ro, kamp og tilfredshet i pakt med dryppende våt og frodig skog. Mennesker som føler seg fri bare når de er avsondret fra samfunnet, er et tema som også ble sterkt belyst i Sean Penns nydelige «Into the wild» (2007). Nyansert frihet «Leave no trace» romantiserer i utgangspunktet det asketiske livet i pakt med naturen, og latterliggjør samfunnets konvensjonelle krav til å være og tenke som andre. Men etter hvert kommer nyansene, og gir næring til både sterke følelser og nye tanker. Med en slags poetisk realisme, malt i den dype skogens palett, får vi ta del i et både vakkert og vemodig stykke menneskelig virkelighet.

706390

train

literature

BOK: Jordnært møte med flyktninger pakket inn i litt for mange vidløftige ord.

nb

sa

Steinar Sivertesen

Heller det jordnære enn det høystemte

https://aftenbladet.no/i/karMQa/

Heller det jordnære enn det høystemte BOK: Jordnært møte med flyktninger pakket inn i litt for mange vidløftige ord. Erland Kiøsterud: Åpenbaringen. Roman. 96 sider. Oktober. Når jeg leser romanene til Erland Kiøsterud (f. 1953, debut 1973), fornemmer jeg oftest en sympatisk forteller som gjerne vil framstå som dyp og filosofisk i tonen, også når han setter jordnære, politisk aktuelle problemer under debatt. Denne hangen til det høystemte - tidvis diffust høyttravende – midt i det hverdagslige karakteriserer også jeg-romanen «Åpenbaringen», en direkte videreføring av «Henders verk» fra 2015. Dette innebærer at det motiviske sentrumet i teksten er Holmen pensjonat ved Oslofjorden, og at ordet overlates til pensjonateieren Christian, gift med trafikkofferet Magda-Marie og far til den voksne, karrieresøkende Jonas, bosatt i London. I dagboksaktige notater peker Christian i stikkordsform på det som skjer i en ikke altfor fjern framtid: Borgerkrigsliknende tilstander hersker i utkanten av de europeiske storbyene, havnivået stiger, søppel inntar strendene, skogbrannene herjer i California, pengemakten raserer naturen, utmanøvrerer låntakere og rydder rom for golfbaner og parkeringsplasser - uten at avisene synes å bry seg om sannheten. Når han stadig vandrer rundt i nærmiljøet, avdekkes den skjønnheten, roen og vitaliteten som naturen fortsatt representerer. Men mest skriver han om livet til de femten voksne mennene og kvinnene, barn og gamle, som bor sammen med ham og kona på pensjonatet. De er hjemløse flyktninger fra ulike land og kontinenter, har opplevd krigens og fattigdommens heslighet og søker nå fred og samhold i et lite land langt mot nord. Allmannamøter holdes, konflikter avtegner seg, nødvendig vedlikeholdsarbeid på bygningene skildres. Mange av scenene knyttet til dette jordnære dramaet fungerer bra. Men dessverre rommer teksten en rekke symbolsk ladde ledemotiv av det forserte, vidløftige slaget. Jeg tenker da særlig på bruken av signalbegrepet «stillheten». Den sies å ha «trengt helt inn i kroppen» hans, slik at den «ikke lenger er noe vi kan tre ut av». Sier altså en forteller som jo uavlatelig bryter «stillheten», også når han på hobbyfilosofisk, lettere pompøst vis insisterer på at «gatelegemet forvandler seg til ren energi», proklamerer at «Stoffet inne i meg og utenfor meg er det samme» eller erklærer at han er «på den andre siden av språket». Så for meg er dikteren best når han skildrer og ikke tyr til høystemte postulater.