Datasets:

ltg

/

norec

like 0

Follow

Language Technology Group (University of Oslo) 36

706391

train

screen

FILM: Fin Romeo og Julie-film frå Oslo. Men historia har du sett før, ja.

nb

sa

Jan Zahl

Flott dans, velkjent historie

https://aftenbladet.no/i/Xw7BbE/

Flott dans, velkjent historie FILM: Fin Romeo og Julie-film frå Oslo. Men historia har du sett før, ja. Battle Sjanger: Ungdomsdrama. Med: Lisa Teige, Fabian Svegaard Tapia, Vebjørn Enger. Regi: Katarina Launing. Manus: Maja Lunde. Nasjonalitet: Norge, 2018. Lengd: 1 t. 41 min. Aldersgrense: For alle. Først: Applaus for å laga skikkeleg film om og for norsk ungdom anno 2018. La oss håpa ungdommen kjenner si besøkstid og går for å sjå «Battle». Der vil dei som har sett «Skam» møta eit kjent ansikt. Hovudrolla Amalie blir fint spela av Lisa Teige, kjent som Eva i «Skam». Og til alle rogalendingar: Kjærasten hennar blir også fint spela av Vebjørn Enger frå Randaberg. Det er framleis rart å høyra han snakka oslosk. «Battle» baserer seg på Maja Lundes ungdomsroman, og handlar om Amalie og vennene hennar. Ho bur saman med faren på rikaste Oslo Vest, lever eit privilegert liv, bruker fritida på moderne dans under ei streng lærerinne og kjempar med dei andre jentene om å bli den som får plass på danseskule i Holland. Så dukkar plutseleg namsmannen opp, funkishuset skal på tvangssal, faren er konkurs. Amalie må flytta til eit lite husvære i ei svær blokk i Groruddalen. Der er folka ikkje kvite eller rike. Dei dansar ikkje moderne dans, men hip hop, slik sjarmerande Mikael (Fabian Svegaard Tapia) gjer. Amalie hamnar i konflikt med seg sjølv. Kva skal ho fortelja? Kva skal ho skjula? Kven skal ho velja? Konfliktlinjene og kontrastane i historia er dermed (over)tydelege: Vest mot aust i Oslo. Materiell rikdom mot immaterielle verdiar. Kvitt mot svart. Det ytre mot det indre. Det falske mot det ekte. Løgn mot sanning. Det er så tydeleg at det tangerer klisjeen. Gjennom heile filmen er det masse dans, både av det «klassisk» moderne og det urbane hip hop-slaget. Regissør Katarina Launing har bevisst rekruttert dansarar til rollene, for å gjera dansescenen truverdige. Det har ho lukkast med. Men dyktige dansarar er ikkje automatisk like overtydande skodespelarar. Dansescenene driv ikkje heller nødvendigvis historia framover, så det er nok ein fordel om du liker å sjå på dans. Den nesten totale mangelen på ærleg kommunikasjon er sentral for dramaturgien i filmen - men det blir så mykje av det at eg knapt trur det ville skjedd i den verkelege verda. «Kan du ikkje bare få sagt det!?» sat eg i stolen og tenkte mang ein gong. Men då hadde det neppe blitt nokon langfilm.

706392

train

misc

UTSTILLING: Arbeidet er monotont, utmattende, frustrerende, hardt. Men årets Stavangerkunstner, Anna Ihle, gjør gull av gråstein.

nb

sa

Trond Borgen

Hun gjør gull av gråstein

https://aftenbladet.no/i/WL57lk/

Hun gjør gull av gråstein UTSTILLING: Arbeidet er monotont, utmattende, frustrerende, hardt. Men årets Stavangerkunstner, Anna Ihle, gjør gull av gråstein. Rogaland kunstsenter: Anna Ihle, Lysende framtidsutsikter, video, installasjon, silketrykk. T.o.m. 4. nov. Uvirksomme hender, bok 2018. Kanskje er det ikke gull alt som glitrer. Men når det forvandles til kunst, kan det glitre likevel. Se bare på Anna Ihles harde liv som gullgraver; det er mye strev, men lite utbytte. Likevel er den kunsten hun har skapt av dette verdt et grundig blikk, der den vises som videoinstallasjon i kunstsenteret på Nytorget. Utbytte kan måles i ulike verdier. Ikke bare i kroneverdi pr. gram gull. Ihle og hennes tre gullgraverkamerater leter etter gull i Nordland, men finner så ørsmå mengder at det ikke er snakk om noen fortjeneste – de finner helst «grus og sorpa», som det heter i filmen. Det kunstneriske utbyttet av hennes gullskjerping blir derimot godt fordi hun både makter å gi den en sterk form og å sette den inn i en interessant konseptuell sammenheng. Årets stavangerkunstner Som årets stavangerkunstner ha hun brukt egne erfaringer fra det å vende tilbake til sin barndoms by etter endt kunstutdanning. Oljebyen, som hadde så lysende framtidsutsikter, var da inne i en krisetid pga. sterkt fallende oljepris; og for henne blir videoen hvor hun leter etter gull (2016) en frisk metafor for oljeletingens usikre verdiskaping. Perspektivet utvides, imidlertid, for Ihle vil også undersøke arbeidets vesen: hva er arbeid, og arbeidsmoral? Hvordan håndterer mennesket uvirksomhet, kjedsomhet, tomt arbeid? Dette er spørsmål hun har vært opptatt av i hele hennes unge kunstnerskap, slik det dokumenteres og kommenteres i boken «Uvirksomme hender», utgitt i forbindelse med utstillingen. Den henter sin tittel fra en stor skulptur hun laget i 2014: fragmenter av en engel (med forelegg i kirkekunsten), med hendene som framtredende elementer, hengende fra taket. Har engelen uvirksomme hender, må mennesket selv trø til med nødvendig arbeid. Gullgraver Det gjør Ihle ved å iscenesette seg selv som gullgraver. Som i kunsten hennes for øvrig, skaper hun her en situasjon med klare føringer og begrensninger, motsatt av det vi tradisjonelt forbinder med kunstneren som den frie skaperkraften helt uten bindinger. Det er dette Merete Jonvik kaller anti-overskridende virksomhet i sitt innsiktsfulle essay i boken. Slik blir denne selv-iscenesettelsen bl.a. et bilde på arbeidets monotoni, utmattelse, frustrasjon. Dette siste ser vi når samarbeidet mellom de fire i teamet knirker og gnisser, med Ihle selv, som arbeidsleder, i en kritisk kommentatorrolle. Filmen er redigert som et reality-show i fjernsynet. Vi ser en gjeng med amatører som prøver å mestre et felt de i utgangspunktet ikke har peiling på. De lærer etter hvert, men gjør ikke det store varpet. Filming, klipp og redigering holder et høyt nivå, utført av Kjartan Trana og Kai Arne Svanæs-Soot; og musikken på lydsporet, av Jens Borge, er mildt suggererende, men etter hvert ensformig, akkurat som det arbeidet den speiler. Gull av gråstein I utstillingen for øvrig finnes noen kontorskillevegger med silketrykk, plassert på golvet, og tre silketrykk på vegg. Alle har tittelen «Mot Suksess», med det underliggende spørsmålet om suksess kan skapes inne i båser og rammer, men også hva suksess egentlig er. Disse utstillingselementene er knapt mer enn oppskriftsmessige standardelementer innen konseptkunstens sfære; de bidrar ikke vesentlig til forståelsen av hennes prosjekt. Når Anne Ihles utstilling likevel er så god og interessant, er det fordi hun, i sin iscenesettelse av tilsynelatende fåfengt arbeid, sier noe om kunstnerens rolle i dagens samfunn. For hun lager gull av gråstein. I filmen «Lysende framtidsutsikter» blir hun en Sisyfos som finner seg selv som alkymist.

706394

train

screen

I noen filmer står formen i veien for innholdet. Det er heldigvis ikke tilfellet i regidebuttant Aneesh Chagantis «Searching», hvor handlingen i sin helhet utspiller seg på digitale flater.

nb

sa

Kine Hult

Original thriller fra dataalderen

https://aftenbladet.no/i/P3x5VX/

Original thriller fra dataalderen I noen filmer står formen i veien for innholdet. Det er heldigvis ikke tilfellet i regidebuttant Aneesh Chagantis «Searching», hvor handlingen i sin helhet utspiller seg på digitale flater. Searching Sjanger: Thriller Skuespillere: John Cho, Debra Messing, Joseph Lee, Michelle La, Sara Sohn Regi: Aneesh Chaganty USA, 2018 Lengde: 1 t. 42 min. Aldersgrense: 12 år Du kan finne ut ganske mye om et menneskes liv ved å gå igjennom vedkommendes datamaskin og smarttelefon. «Searching» viser oss dette ved å la absolutt hele handlingen utspille seg på ulike skjermer. I løpet av en kort prolog basert på ulike kalenderoppføringer, epost-varsler og familievideoer, presenteres vi for familien det handler om, hvor mor blir syk og dør og far oppdrar datteren alene. Dette er et uhyre effektivt fortellergrep, og et skoleeksempel hvis man vil diskutere hva begrepet«show, don’t tell» innebærer. John Cho spiller den godhjertede faren Kim, som opplever marerittet når datteren Margot (Michelle La) forsvinner. Gjennom å følge digitale spor, oppdager han at hun holdt en hel del ting skjult for ham, og sammen med en kvinnelig politietterforsker søker han igjennom alle tenkelige plattformer for å finne ut hvor datteren har blitt av og hva som har skjedd med henne. Man kunne kanskje tenkt at en film som dette ville bli anstrengende å se på i lengden, men heldigvis har Chaganti skrudd sammen en historie som er spennende nok til at man til tider glemmer at det hele mest av alt ligner den typen amatøropptak som folk fyller opp telefonene sine med. Det skal likevel sies at plottet nok ikke er originalt nok til at det ville skapt en minneverdig film uten at den var fortalt på akkurat denne måten, og Ganeshi etterlater seg et par lettvintheter som neppe korresponderer med hvordan ting ville fungert i den virkelige verden. Men det er fort gjort å glemme disse innebygde svakhetene takket være det originale fortellergrepet. Grepet er også mye mer enn en kul gimmick. I små sekvenser leverer Chaganti en tydelig kritikk mot en samfunnsutvikling hvor stadig mer av våre sosiale relasjoner filtreres gjennom ulike digitale hjelpemidler. Det blir smertefullt tydelig når David kontakter Facebook-vennene til datteren og oppdager hvor effektivt digitale vennskap kan skjule hjerteskjærende ensomhet i den analoge verden. Samtidig framfører han en advarsel om hvor lett det er å bryte inn i en annens innerste privatliv hvis man er tilstrekkelig street smart i den digitale verden.

706395

train

screen

Svenskspråklige «Conspiracy of silence» er nok en nordisk serie som later som den er både viktig og spennende, men som er en eneste lang sjangerklisjé.

nb

sa

Elisabeth Bie

TV: Våpeneksport?! Er det også galt nå?

https://aftenbladet.no/i/6nRl6O/

TV: Våpeneksport?!Er det også galt nå? Svenskspråklige «Conspiracy of silence» er nok en nordisk serie som later som den er både viktig og spennende, men som er en eneste lang sjangerklisjé. Conspiracy of Silence Strømme-tv. 8 episoder. Sesong 1 Sjanger: Politisk thriller. Nasjonalitet: Sverige 2018. Kanal: Viaplay. Regi: Charlotte Brandström. Skuespillere: Jens Hultén, Vera Vitali, Henning Mestad, Mick Fletcher, Krister Henriksson, Halina Reijn, Henrik Rafaelsen. Premiere: 14. september. I et skinn av samfunnsengasjement, byr Viasat på en svensk politisk thriller som er for gravalvorlig, for konvensjonell og altfor lite engasjerende. Plottet er interessant nok - på papiret: En skjeggete fyr med palestinaskjerf, Robert Kastell, vender hjem til Sverige, etter at alle har trodd at han er død i over 30 år. Motivet er hevn. Målet er våpenmegleren Anders Speths, spilt av norske Henrik Mestad og «hele den dobbeltmoralske, svenske våpenindustrien». Motivet er - noe uklart. Men det har noe med at de begge tidligere jobbet med med våpeneksport, og at Robert «har noe på» Anders. Så er det en alkoholisert eks-journalist, konspiratorisk besatt av svensk våpenindustri. Han forsvinner. Så er det en stor våpenhandel med Indonesia som betyr vinn eller forsvinn for en stor hjørnesteinsbedrift. Og et par døtre som etter hvert blir innblandet i våpenfloken på hver sin kant. Gravalvorlig «viktighet» Det skorter ikke på gode skuespillere og miljøskildringer. Manus og karakterutvikling er det verre med. Mye verre. Følelsen av å ha sett dette før, sniker seg inn etter bare noen minutter: gravalvorlige skandinaver på «viktige» oppdrag med halvkvedede viser. Noe går galt. Etter første episode erkjenner du at det ligger en tåke av (skandinaviske, særlig svenske) politisk korrekte forutsetninger, sauset inn i all verdens klisjeer, over det hele: Kvinner er sterke. Våpenindustri er fy-fy. Menn i dress og hus med utsikt over sjøen er den personifiserte ondskap. Eks-journalister med besettelse har alltid rett. Menn som plutselig bruker lebestift og dameklær er helt dagligdags. Likevel kunne dette blitt en severdig serie. Hadde det ikke vært for alle «hemmelighetene» rollefigurene går og bærer på. Etter to episoder er det klart at det ikke er noen karakterer som vekker noe engasjement. De er for mange, og for mange brikker og minst én dimensjon mangler. Og her er altfor mange tilfeldigheter til at historien er troverdig. Blir ikke hekta Og når du etter tredje episode fortsatt lurer på hva det er som står på spill her, og hvorfor, er det klart at serieskaperne har gjort en fatal tabbe i dagens knallharde strømmeseriemarked: Har du ikke hektet seerne etter to-tre episoder, hjelper det ingenting hvor fantastisk fortsettelsen blir. Da velger vi noe annet. Det finnes utrolig mye bra å velge mellom. Det multinasjonale tv-konsernet Modern Times Group (MTG) står bak både Viaplay og TV3, som også skal vise «Conspiracy of silence» etter hvert. De satser stort på nordiske produksjoner framover. Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.

706397

train

music

Vakre viser som ikke fikk plass på albumet.

nb

sa

Geir Flatøe

Visesang av beste slag

https://aftenbladet.no/i/WLKnM2/

Visesang av beste slag Vakre viser som ikke fikk plass på albumet. Iron & Wine: "Weed garden" (Sub Pop/Playground) Det tok fire år mellom det femte og sjette soloalbumet til Sam Beam, alias Iron & Wine. I mellomtiden ga han ut en plate sammen med Ben Bridwell og en med Jessice Hoop, men da han kom til fjorårets "Beast epic" hadde han sanger til overs. Resultatet er en ep på seks kutt. Han har gjort ferdig sangene som ble liggende i fjor, i tillegg til å inkludere "Waves of Galveston". Det er sang han har spilt på konserter og som har sirkulert i bootleg-markedet. Den står fint sammen med "Autumn town leaves" og "Talking to fog", to sanger som enhver fan av Iron & Wine bør lytte til. Ikke bare dem, forresten. "Autumn town leaves" er klassisk visesang med røtter til Paul Simon, Don McLean, Bob Dylan og den gjengen der. "Talking fog" er ikke like umiddelbar, men har de samme kvaliteter. Dessuten er "What hurts worse" en nydelig åpning med sin bønn om let's become the lovers we need. Beste spor: "Autumn town leaves", "Waves of Galveston".

706398

train

literature

BOK: Poetisk innkretsing av personlige traumer i vår kriseridde verden.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Sorg, savn og omsorg i båtflyktningenes skygge

https://aftenbladet.no/i/4degdo/

Sorg, savn og omsorg i båtflyktningenes skygge BOK: Poetisk innkretsing av personlige traumer i vår kriseridde verden. Hilde Lindset: Bare de levende trenger å bli husket. Roman. 383 sider. Tiden. La det være sagt innledningsvis, rett fram og uten forbehold: Hilde Lindset (f. 1978, debut 2012), med fire formfullendte novellesamlinger i bagasjen å vise til, framstår som en strålende stilist også i sin første roman, en følsom tekst som satser på intime, poetiske klanger, tilbakevendende refleksjoner, glupe paradokser, aforistisk klingende visdomsord, finurlige antydninger – og ikke på en aristotelisk, salgbar dramaturgi basert på en klar begynnelse, et velordnet midtparti og en skakende slutt – når hun i samtidsmosaikken «Bare de levende trenger å bli husket» legger handlingen til O, en øy uti havet, lar oss møte den tilreisende, sorgtunge Louise, en liten, navnløs gutt som hun redder fra drukningsdøden, legen Sivert og forfatteren Lilja som i en rekke kursiverte avsnitt utformet i «du»-form kommenterer at hun i hovedfortellingen bruker flyktningkatastrofen som ramme for det intrikate, fascinerende flettverket av en personlig forankret kriseroman hun velger å utfordre leseren med. Bare det at mange av boksidene er utformet som klassiske prosadikt med ujevn høyremarg, uten enderim, understreker at Hilde Lindset her satser på et formspråk som avviker sterkt fra det man finner i realistiske romaner av det fortellende, tradisjonelle slaget. Tidlig får vi vite at (dikteren) Louise leser om båtflyktningene som driver i land på øya O. Hun har vært mye alene de siste årene, bryter opp fra et trist liv og drar sørover, usikker på om det primært er for å hjelpe nødstilte. Men hun blir den de lokale redningsarbeiderne tror hun er, tar hånd om en liten gutt som må ha opplevd at foreldrene druknet på havet, viser omsorg og får kontakt gjennom lek og andre aktiviteter, men plages av tanken på at hennes hjelp kanskje først og fremst handler om egen smerte, egen sorg, eget savn. Kanskje trenger hun guttens traumatiske sorg – som han til hennes undring ikke lar komme til uttrykk – for å vite at hun kan oppleve en slags lykke i hverdagen. For Louise er tatovert i hjertet av en tragisk kjærlighetshistorie hun ikke blir kvitt. På øya kommer hun i kontakt med den litt yngre, idealistiske legen Sivert. Også han er lenket til emosjonelle minner han ikke klarer å viske ut. Polske Anna gikk ut av drømmen hans, og han er usikker på om han noensinne vil våge å si «Jeg elsker deg» igjen – i visshet om at for han er ikke sex nok, for han gjelder bare kvinner som satser på «kjærligheten» og en felles framtid. Når også skriver-du’et Lilja baler med et kjærlighetstraume hun ikke har klart å hanskes med, får man et tett, tredelt drama med mange åpne eller skjulte lidenskaper, mye undertekst og en rekke motivisk-tematiske paralleller. Original eller stram er ikke intrigen. Men her bæres den fram av et rytmisk pulserende språk som imponerer med mange treffende bilder, perspektivrike formuleringer, elegante fyndord. Her er pusten til gutten «en ekstra dyne, en lett vinge», mens «Luften er mange hunder som løper rundt og vokter over høsten». Ellers lyder spørsmålet: «Er et minne et dikt vi alltid dikter på?», vi får vite at «Mistet og tapt er ikke det samme som savnet», og i samtalene på øya «sparker en setning fra ham løs en setning fra henne». Bak orda deres ligger «de som har kommet, de som skal komme (---)de som drukner, eller mister noen.» Mesterlig og øm er scenen der Louise og Sivert havner sammen i en sovesofa, og glimtene av flyktningene de prøver å hjelpe, er alltid såpass sanselige at de vider seg ut mot en viktig innsikt, et sentralt ledemotiv: «Alle bærer sin historie på ryggen».

706399

train

music

Lyn og torden skaper ti myke sanger.

nb

sa

Geir Flatøe

Sterke sanger smidd i uvær

https://aftenbladet.no/i/EoMmRA/

Sterke sanger smidd i uvær Lyn og torden skaper ti myke sanger. Mutual Benefit: "Thunder follows the light" (Transgressive/Border) Platen ble unnfanget under en storm i New England, med Jordan Lee sittende ved pianoet og lytte til pausen mellom lyn og torden. Det gir oss flotte "Written in lightning", et godt navn på en åpningslåt. Påfølgende "New history" er like bra. Sett fra gruvebyene, mener Ohio-mannen at USA aldri har vært great. Det har bare handlet om å overleve. Teller du med digitale utgivelser, er dette Lees niende plate som Mutual Benefit. Det første fysiske albumet kom i 2013, og "Love's crushing diamond" fikk mye skryt. Oppfølgeren "Skip a sinking stone" sank derimot som en stein, så nå vender han tilbake til start. Musikken ligner det Sufjan Stevens og Bon Iver gjorde før, og Lee lager sanger tåler denne sammenligningen. Besetningen skifter etter behov og byen han for tiden bor i. Fiolinist Jake Falby er en gammel kjenning, mens vokalist Johanne Swanson fra Yohuna er et nytt og velkomment bekjentskap for folksangeren. Beste spor: "Written in lightning", "Mountains shadow", Thunder follows".

706400

train

literature

BOK: Med smittende entusiasme og hellig vrede om skjebnen til norske krigsseilere.

nb

sa

Steinar Sivertesen

Storslått krigsseilersekstett fullført

https://aftenbladet.no/i/e1LqPg/

Storslått krigsseilersekstett fullført BOK: Med smittende entusiasme og hellig vrede om skjebnen til norske krigsseilere. Jon Michelet: Krigerens hjemkomst. Roman. 571 sider. Oktober. Fredag 1. november 2013. Et forventningsfullt Sting-publikum sitter som tente lys idet Jon Michelet entrer scenen og oppglødd utbryter at nå ser han jaggu fram til å køle på for å formidle smakebiter fra «Skytteren» - bind to i romanserien «En sjøens helt» - til det han kaller Norges mest lydhøre, «rocka» festivaltilhørere. Og han skuffet ikke. I et overfylt lokale, ivrig og med karakteristisk trøkk, brettet han ut scener fra livet til unggutten Halvor Skramstad fra Rena i Østerdalen, han som ble matros og skytter på diverse handelsskip, og som for alltid kommer til å illustrere det marerittet norske krigsseilere gikk igjennom i løpet av seks år i ulike farvann over hele kloden - et maritimt Michelet-drama som både har høstet fortjent kritikerros og hatt en formidabel leserappell. Stolt kunne dikteren mot slutten av livet konstatere at hans miks av dokumentarisk materiale og fantasi ikke bare innbrakte honnørord fra anmelderne og salgstall som kun enkelte bestselgere i krimbransjen kunne måle seg med. Krigsseilerserien hans ble også belønnet med Norske sjøoffiserers hederspris og skapte en unik kontakt med det sjømannsmiljøet han så målbevisst reiste et litterært minnesmerke over. Fjorten dager før den kreftsyke forfatteren gikk bort i april i år, etter å ha «kjempet seg ferdig, bokstav for bokstav» (Dag Solstad), møtte forlagsredaktør Cathrine Narum den dødsmerkte dikteren og mottok de siste håndskrevne sidene av den teksten som ifølge hennes godt avstemte etterord nå foreligger som «Krigerens hjemkomst», det sjette bindet av det giganteposet som garantert vil bli stående som et sentralt referanseverk om våre krigsseilere og den skamløse uretten de ble utsatt for av det offentlige Norge i fredstid. Årets posthume roman dekker perioden fra lille julaften 1944 til august 2011 og pendler mellom ulike geografiske, historiske, sosiale miljøer. Synsvinkelen veksler fra Halvor Skramstads dagboksnotater i jeg-form til den anonyme fortellerstemmens framstilling av hovedkarakterens opplevelser og tanker i tredje person. Samtidig som handlingen skrider framover måned for måned, år etter år, fra krigens Ny-Guinea og Stillehavet til fredstilværelsen som kranfører i Fredrikstad, gis instruktive tilbakeblikk på den dramatikken hovedpersonen har opplevd tidligere – ofte iblandet morsomme anekdoter eller leksikalske miniforedrag knyttet til stoffet som behandles. Så målet er fortsatt å gi eksakt kunnskap om skip, faktiske steder, historiske skikkelser, dramatiske hendelser i en fiktiv ramme som åpner for sterke emosjoner, rappkjefta replikker, slangprega vendinger. Slik kan dikteren la solidaritetens og indignasjonens flamme frese heftig og hett på vegne av alle de uteseilerne som kjempet for freden, men som døde etter å ha blitt utsatt for miner, torpedoer, bomber og selvmorderiske kamikazeflygere, eller som overlever, fysisk og psykisk skadd for livet, sjøheltene som ender som arbeidsløse uteliggere, angstdrevne tiggere, alkoholiserte nervevrak, krigsofre som skriker i søvne, begår selvmord eller nektes penger fra Nortrashipfondet slik de var blitt lovet da de våget livet på de nesten 1000 norske skipene som i konvoifart og på annet vis gjorde det mulig for de allierte å vinne krigen. Jon Michelet var ingen finlitterær modernist som satset på undertekst og finurlige, fikse finter. Han var en entusiastisk, realistisk forteller med romantiske gener, en frisk fabulator og flittig kunnskapssentral som satte problemer under debatt og omfavnet sine skikkelser med ømhet, varme, moralsk harme. Der noen fiksjonsfigurer i det maritime makthierarkiet tråkker over anstendighetens grenser, og navngitte politikere refses for sin rolle i Nortrashipssaken, står Krigskors-mottakeren Halvor Skramstad - omsider gift med den irske sykepleiersken Muriel Shannon - fram som romanseriens fremste proletære helt, riktignok ikke uten at også personlig feighet og livstruende alkoholmisbruk avtegner seg i dette forviklingsrike avslutningsbindet i det som er blitt forfatterens hovedverk. Men vil du vite mer om det å bestyre en bar i tropene, høre om kampene på Iwo Jima og Okinawa, bli vitne til en harakiriscene, informeres om bruken av napalm eller eksistensen av kokosnøttkrabber, svippe innom Mærradalen på Oslo vestkant, møte bestekompisen som blir hallik, ta innover deg Gerhardsens Kråkerøytale, besøke kvekerkirkegården i Sauda, bli kjent med Ap-pampen Ingvald Haugen, se konturene av redere som sender underbetalte sjøfolk ut for å kjempe og dø, være vitne til en mobbende mattelærer på Oslo Sjømannsskole eller bli minnet om Ravensbrück, ja, da må du lese «Krigerens hjemkomst», forfatterens femtiende bokutgivelse som er både underholdende, informativ og perspektivrik.

706402

train

screen

Du tar de mest typiske klisjeene i en filmsjanger, jazzer dem ellevilt opp. Sånt blir det mye moro av, men ikke så lenge som i 45 minutter.

nb

sa

Elisabeth Bie

Herlig humor i slappe «filmer»

https://aftenbladet.no/i/J15laR/

Herlig humor i slappe «filmer» Du tar de mest typiske klisjeene i en filmsjanger, jazzer dem ellevilt opp. Sånt blir det mye moro av, men ikke så lenge som i 45 minutter. Torsdagsfilmen TV-serie i 5 deler Sjanger: Humordrama. Kanal: TV 2. Nasjonalitet: Norge 2018. Regi: Jørgen Høst. Med: Morten Ramm, Erik Solbakken, Else Kåss Furuseth, Laila Goody m.fl. TV-premiere: Torsdag 13. september. Ideen om å parodiere filmsjangere ved å lage sine egne, små filmer er morsom, og det er også langt på vei gjennomføringen i TV 2s nye humorsatsing. Under vignetten «Torsdagfilmen» skal kjente og elskede filmsjangere tolkes av Erik Solbakken og Morten Ramm. Selvsagt med et humoristisk-parodisk blikk. Fem frittstående filmer er laget, og de første sjangerne ut er nordic noir, altså krim på mørketidsvis, og krigsdrama. Senere kommer både romantisk actionkomedie, psykologisk thriller og familiedrama, alle sammen med Solbakken og Ramm i bærende roller. Politiet på Snapchat I den første episoden må en veteran av den gamle skolen i drapsavsnittet samarbeide med politiets nyansatte SoMe-ansvarlige. Som tilfeldigvis også er gift med den kjente bloggeren Politifrue. Veteranen er helt ukjent med sosiale medier, til gjengjeld har han lest alt som er å oppdrive av kriminallitteratur, og bruker det han lærer der i jobben. Nå må han få seg Snapchat-konto for ikke å bli «stående igjen på perrongen», som ledelsen frykter. Det er den absurde SoMe-harselasen, der det likes og deles bilder av blod og lik til viral forlystelse, som glitrer mest her. Også krimlitteraturparodiene er gøyale og treffsikre. Her blir det gapskratt! Sketsj-preg Det som ikke er like vellykket, er «filmen» som film. Manuset har satset mye på humor, men mindre på dramaturgi. Når en «film» varer i 45 minutter, blir det for mye tomrom mellom høydepunktene, og hovedinntrykket blir et knippe sketsjer som ikke er sydd godt nok sammen. Den samme tendensen ser vi i episode 2, «Landssviker». Morsomme parodier på krigsdramaets klisjeer og sjangertrekk, med en egen tolkning av det tyske språket som ekstra krydder. Bruk gjerne tid på denne på torsdagskveldene framover. Anmeldelsen er basert på de to første episodene: «#LIKOGDEL» og «Landssvikeren».

706403

train

screen

Britene kan dette med skandaler, og BBC kan tv-drama. Dette, kombinert med strålende skuespillerprestasjoner, gjør «Ein engelsk skandale» til en skikkelig innertier.

nb

sa

Kine Hult

Ingenting slår en vaskeekte skandale

https://aftenbladet.no/i/WL5Rqg/

Ingenting slår en vaskeekte skandale Britene kan dette med skandaler, og BBC kan tv-drama. Dette, kombinert med strålende skuespillerprestasjoner, gjør «Ein engelsk skandale» til en skikkelig innertier. «Ein engelsk skandale» Britisk dramaserie i tre deler. BBC/Amazon Alle de tre episodene er tilgjengelige på NRK TV, mens serien har premiere på linært tv på NRK 1 mandag 11. november. I en tid hvor det er alment akseptert, ikke minst blant politikere, å heise regnbueflagget, er det lett å glemme at situasjonen for homofile - også i vår del av verden - var radikalt annerledes for bare få år siden. Den påminnelsen får vi rett i fleisen i «Ein engelsk skandale», en BBC-serie i tre deler basert på historien om den helt virkelige skandalen omkring den engelske politikeren Jeremy Thorpe. Thorpe var parlamentsmedlem i England i 20 år, og var også i en periode parlamentsleder i det liberale partiet. Karrieren tok brått slutt da han i 1976 måtte møte i retten, tiltalt for å ha bestilt drapet på sin tidligere elsker Norman Scott, noe han ble frikjent for. Hugh Grant er ganske enkelt fabelaktig i rollen som den tilsynelatende følelseskalde og kalkulerende, men muntre, munnrappe og omgjengelige Thorpe. Scenene som viser forholdet mellom ham selv og Scott, som spilles av den på alle måter fantastiske Ben Whishaw, er til tider hjerteskjærende. Grant levner ikke Thorpe mye ære, og framstiller ham som en mann med svært begrensede evner til å elske noen, selv ikke mannen som så åpenbart forguder ham. Noe av tragedien ligger selvsagt i tiden hendelsene fant sted i. Homofili var ulovlig, og Thorpe risikerte mye ved å leve ut legningen sin. Da han så sviktet elskeren sin, fant sistnevnte det for godt å prøve seg på en form for utpressing, og snart var begge fanget i en nedadgående spiral hvor mange ble tatt med i dragsuget. Til tross for den overordnede tragedien i saken, har BBCs dramatisering rikelig med glimt i øyet og mange små lommer fylt med den sedvanlige britiske humoren. Scenene hvor verdens mest ubrukelige leiemordere kludrer det til for seg selv og alle andre involverte, er kostelige. Whishaw skildrer på sin side Scott på en måte som gjør at vi aldri blir helt sikre på om han er grenseløst naiv eller en ekstremt kalkulert sjarmør, eller om det faktisk går an å være begge deler på en gang. Denne balansen mellom tungt og lett gjør serien til en fryd å se på, en sårvakker skildring av hvordan ting var dømt til å gå galt, fordi samfunnet var som det var, og fordi hensynsløse folk har en tendens til å få det som de vil.

706405

train

literature

BOK: Rått og hjerteskjærende om overgrep og omsorgssvikt.

nb

sa

Sigmund Jensen

Det vanskelige barnet

https://aftenbladet.no/i/WL5Bbd/

Det vanskelige barnet BOK: Rått og hjerteskjærende om overgrep og omsorgssvikt. Maria Kjos Fonn: Kinderwhore. Roman. 231 sider. Aschehoug. «Jeg tror jeg kunne blitt lagt fram i retten som bevismateriale, for jeg er resultatet av en forbrytelse,» sier nittenårige Charlotte Jacobsen i Maria Kjos Fonns (f. 1990) brutale portrett av henne. I korte, episodiske tekster skildres en marerittaktig oppvekst uten trygghet og forutsigbarhet. Moren sliter med angst og ensomhet, vil stort sett bare sove, og styres av pillemisbruket og programoversikten i tv. Både mor og datter kler seg i Kinderwhore-kjoler («Mamma dyrket en dame som skreik mer enn hun sang, Courtney Love var min vuggesang»), og stefedrene kommer og går. Tolv år gammel kommer så den mannen inn i Charlottes liv som ødelegger det med regelmessige nattlige voldtekter mens moren ligger i pillerus i naborommet. Heretter blir alt en nedadgående spiral av dop og rus, prostitusjon og promiskuitet, overdose og selvmordsforsøk. «Livet var en lek, og jeg var leketøyet». Femten år gammel er hun et psykiatrisk kasus, uten at verken læreren, skolebibliotekaren, barnevernet, morens venninne eller andre voksne skjønner at adferdsforstyrrelsene er et rop om hjelp og de psykososiale vanskene en ren nødvergehandling. Dette er svært ubehagelig, rystende lesning. Ingen av dem som burde ha fanget det opp og grepet inn, gjør noe med det. Charlotte blir det vanskelige barnet som møtes med tvang. Sånn sett minner historien litt om «Glassjenta» som Aftenbladet skrev om for en tid tilbake. Selv om det ikke er direkte uttalt, må det kunne sies at «Kinderwhore» også er en skarp kritikk av de som tillater dette å skje, enda de har både midler og myndighet til å få stanset det. For til syvende og sist er det Charlotte selv som må bryte den destruktive spiralen, med hjelp fra en god venninne, som siden også blir hennes kjæreste. Sammen får de omsider utrettet det som lærerne, sosionomene, terapeutene og psykiaterne burde ha gjort for lenge siden. Det er jo oppløftende at forfatteren mot slutten viser så stor tiltro til det norske rettsvesenet at den skyldige blir straffet for sine forbrytelser, men det generelle inntrykket er vel det motsatte, altså at overgrep av denne typen sjelden fører til domfellelse på grunn av bevisets stilling. Og moralen? «La meg ha det lille livet mitt i fred!»

706408

train

literature

BOK: DNs anmelder kalte den «Avskyelig!», jeg syns den er septiktank full av piss.

nb

sa

Gunnar Gran

Kvalmende framtidsfabel

https://aftenbladet.no/i/gPeXra/

Kvalmende framtidsfabel BOK: DNs anmelder kalte den «Avskyelig!», jeg syns den er septiktank full av piss. Gert Nygårdshaug: Zoo Europa. Mino-serien 5. Framtidsroman. 507 sider. Cappelen Damm. Piss som i pisspreik. Men ok, jeg skal prøve å puste med magen, Gert Nygårdshaug har gitt meg mange gode stunder i årevis, så så galt kan det vel ikke være? Vi er i England, cirka år 2050 og alt har gått til helvete. Samfunnet har brutt sammen, det er alle mot alle. Men den svært turvante nordmannen Karl Iver klarer seg godt. Han er skytterkonge og veterinær, bor i telt, plaffer ned dyr og spiser dem. Karl Iver og noen kumpaner prøvde å utslette 80 prosent av menneskeheten ved å spre et dødelig virus på verdens største flyplasser. De mente det var bra å drepe «alle», fordi det ville redde kloden fra miljøgrisene. Hvorfor gikk det galt? Nuvel: Hvorfor gikk alt til helvete med Europa? Det er umulig å skjønne: Javel Brexit, javel innvandring, javel økonomisk krise, men samfunnet går da ikke i oppløsning av sånne ting. Det skal uendelig sterkere lut til. Karl Iver treffer professor Lillith som bor i et finfint hobbithus med egen strømforsyning og gigantisk vinkjeller. Men plutselig dekkes hele landet av en ny skog, skogen sprer seg som en rasende brann. Det er Mino som har vært på ferde. Han har samme idé som Karl Iver; utslett menneskeheten for å redde redd planeten. Denne Mino er en svært irriterende jeg-er-en-Gud-som-vet-bedre-enn-alle-andre hippie-profet. Så du drepte menneskeheten og er megastolt av det? Javel, ingen likes fra meg. Den nye skogen forgifter også vannet, så de fleste dør av det. Bare ikke våre helter, de skjønner sammenhengen, pluss Liliths sønner i Italia, pluss Karl Ivers kjærste i Afrika. Disse menneskene vandrer fornøyd rundt i verden, og finner alltid mengder av vin de kan belme. At heltene alltid har nok mat og vin er det mest irriterende. Her gir Nygårdshaug avkall på mye spenning. I post-apokalyptiske klassikere som «The Road» går mye av spenningen på å finne mat – her blir det aldri noe problem. Heller ikke ville dyr eller andre naturlige farer skaper spenning. Hallo hippiehimmel! Det blir i det hele tatt ekstremt lite spenning, mest idyll. «Våre helter» blir bare gladere og gladere. Til sist spyr den aggressive skogen ut et narkotisk pollen som får alle til å roe seg helt ned. De begynner å diskutere folkemord og nazisme uten å hisse seg opp. Hallo hippiehimmel! Bare nazisten Niels liver opp. Endelig en som kan skape litt konflikt i feelgood-hippe-smørja! Du vet du har problemer med en bok, når du begynner å heie på nazisten. Jeg fikk sympati for Hitleren bare fordi «heltene» var så ekstremt irriterende! Kom igjen, du og hunden Terboven! Men selvsagt blir nazisten fort en del av den Den Store Lykkelige Familien Den eneste «spenningen» går på om de som er glade i hverandre vil møtes igjen (spoiler alert: Ja!). Den første boka i denne serien var «Mengele Zoo», som ble kåret til tidenes beste norske bok av NRK og Dagbladet i 2007. «Zoo Europa» er om ikke den verste, så i hvert fall en av de mest plagsomme. Zoo Europa» hyller som helter de som dreper menneskeheten i miljøets navn – det er kvalmende. Boken har i tillegg mange irriterende personer og den er alt for lang. Det verste er likevel at den er så kjeeeedelig.

706409

train

literature

ROMAN: Kan noe være sant selv om det aldri har skjedd? Tor Åge Bringsværd har alltid ment det. Derfor skriver han flotte bøker.

nb

sa

Tarald Aano

Kan noe være sant selv om det aldri har skjedd?

https://aftenbladet.no/i/On9aAw/

Kan noe være sant selv om det aldri har skjedd? ROMAN: Kan noe være sant selv om det aldri har skjedd? Tor Åge Bringsværd har alltid ment det. Derfor skriver han flotte bøker. Tor Åge Bringsværd: Når du minst venter det. Fragmentroman. 208 sider. Cappelen Damm. En av mine aller største leseopplevelser var i møte med Tor Åge Bringsværds fantastiske Gobi-serie (1985–1997). Der fulgte han barnekorstogene fra Europa til Midtøsten, sendte sine hovedpersoner videre langs silkeveien, vi møtte både Marco Polo og Mongolias herskere - og en endeløs rekke myter, fortellinger og anekdoter. Alt i et poetisk språk som lå helt på siden av det norske forfattere leverte. Nå gir Bringsværd ut en slags spin-off-roman. «Når du minst venter det» er nemlig fortalt av Marco Polos tjener, og den berører Gobi-serien på så mange vis at det nesten kunne vært seriens sjette bok, eller en epilog. I tillegg kan romanen, som forfatteren selv kaller en fragmentroman, stå som et slags dikterisk manifest. Jeg-fortelleren sier for eksempel at alle fortellingers innerste kjerne er «at ting slett ikke er usanne fordi om de aldri har hendt». Dette har Bringsværd insistert på gjennom hele forfatterskapet, i ulike sjangre, fordi han oppriktig mener at myter og forestillinger bærer like mye sannhet, eller muligheter for innsikt, i seg som den sosialrealismen han aldri har vært en del av. Så også her: I historien om Pietro (som egentlig er fra de mongolske stepper, men fikk italiensk navn av Marco) og hunden hans (også et favorittgrep hos Bringsværd) sendes vi fra drøm til myte, fra eventyr til anekdote, fra overdrivelser til løgn. Men alt dreier seg om denne mannen som i sin alderdom sitter i Persia og henter fram minner om livet sitt - i Mongolia, på reise til Venezia, og på vei hjem igjen. Han vet at «minner er ikke en kopi av det som har skjedd» og at «om natten forhandler drømmene våre med alt vi har av minner». Men han forteller også om dagene der og da, om røvere som angriper og rivaler som truer - og litt om en forsiktig kjærlighet som stillferdig dukker opp når han minst venter det. Dette er en vakker, liten bok. Springende, men full av nydelige formuleringer og observasjoner. Og den kan funke som en forrett til den vidunderlige Gobi-serien. Eller som en dessert. Tor Åge Bringsværd deltar på Kapittel onsdag kl. 19 og torsdag kl. 13.30.

706410

train

screen

Flåklypa-trilogien avsluttes med ikke mindre enn en ellevill måneferd for Solan og Ludvig. Og herlig humor i mange lag.

nb

sa

Elisabeth Bie

Flåklypa-finalen: Kjekkest for voksne?

https://aftenbladet.no/i/Xw7eex/

Flåklypa-finalen:Kjekkest for voksne? Flåklypa-trilogien avsluttes med ikke mindre enn en ellevill måneferd for Solan og Ludvig. Og herlig humor i mange lag. Solan og Ludvig - Månelyst i Flåklypa Sjanger: Animert familiefilm. Nasjonalitet: Norge 2018. Regi: Rasmus A. Sivertsen. Manus: Karsten Fullu. Stemmer: Kari-Ann Grønsund, Trond Høvik, Per Skjølsvik, Christine Hope, Hege Schøyen, Ingar Helge Gimle, Kåre Conradi, John Brungot, Fridtjov Såheim, Bjarte Hjelmeland, Steinar Sagen. Lengde: 1 time 20 min. Aldersgrense: Tillatt for alle. Kinopremiere: 21. september. Du har selvfølgelig hørt om optimisten, pessimisten og innovatøren som bor på en berghylle i huttitheiti? Nærmere bestemt Solan Gundersen, Ludvig og Reodor Felgen i bygda Flåklypa. Her er de igjen med sine karakteristiske personligheter, kanskje for aller siste gang. Helt siden animasjonsfilmen «Shrek» tok hele verden med storm i 2001, har alle animasjons- og familiefilmskapere forsøkt å etterape kunsten å more både små og store samtidig. Mens barna skal kose seg med selve historien, samt visuelle og kroppslige spillopper, er det parallelt et dypere og mer raffinert og satirisk-aktuelt humorlag tilegnet de voksne ledsagerne. Sånne filmer blir det lett solgt dobbelt så mange kinobilletter til. I «Månelyst i Flåklypa» har manusforfatter Karsten Fullu langt på vei lykkes med dette grepet. Den «voksne» humoren sitter som et skudd: Aktuell og passe satirisk frekk på temaer som falske nyheter, hva vi skal leve av etter oljen og det velkjente, norske skjæringspunktet mellom patriotisme, mindreverdighetskompleks og stormannsgalskap. Kjente modeller? Humoren understrekes av dukkefigurer som visuelt gir assosiasjoner til velkjente, virkelige personer, og en herlig symfoni av dialekter som gir tilsvarende assosiasjoner. Og selve måneferden har også mange referanser til den velkjente månelandingen i 1969. Alt dette går nok over hodet på store deler av de yngste publikummerne. Spørsmålet er da hvor mye spenning og moro det er igjen til ungene. Reodor Felgen, Solan og Ludvig koser seg med kaffe foran tv da det blir annonsert på nyhetene at månen nå ligger klar til å bli kolonisert ved å plante nasjonsflagg. Eventyrlige Solan tenner umiddelbart, mens Ludvig synes månen skal få være i fred. Men - selvfølgelig - Solan får det som han vil. Litt falske nyheter, noen snarveier her og der, og vips er han på vei til månen i Reodor Felgens hjemmebygde månerakett, sammen med en striks, statsansatt byråkrat som har fikset finansieringen. Til stor jubel for alle som ønsker å sette både Flåklypa og Norge på kartet, og ikke minst for fjernsynets direktesendinger. Sånn passe måneferd Hva kan egentlig gå galt? Mye. Selve måneferden blir både spennende, morsom og innholdsrik den, men sett fra et voksent perspektiv er den for enkel, tidvis nesten banalt oppkonstruert. Men totalt sett leverer det koselige Flåklypa-universet så det holder, i en fin blanding av velkjente figurer med sine velkjente særtrekk, samt noen herlige, nye aktører siden sist. Her må særlig Flåklypas ordfører, enkefru Stengelføhn-Glad nevnes. I den opprinnelige Flåklypa-filmen (1975) var det Wenche Foss som ga henne stemme. Nå har Hege Scøyen overtatt som kvinnen som ikke kan si L. Christine Hope skaffer også mye moro og latter som aggressiv nyhetsoppleser. «Månelyst i Flåklypa» er den siste filmen i trilogien som Kari og Kjell Aukrust Stiftelse har gitt tillatelse til å utvikle. Selv om vi ikke får noen følelse av noe endelig farvel, er den en riktig så fin avrunding Kjell Aukrusts herlige univers på film.

706412

train

music

Aaron Dessner og Justin Vernon samarbeider.

nb

sa

Geir Flatøe

Dynamisk duo ser dagens lys

https://aftenbladet.no/i/QlkQzq/

Dynamisk duo ser dagens lys Aaron Dessner og Justin Vernon samarbeider. Big Red Machine: "Big Red Machine" (Jagjaguwar/Playground) Aaron Dessner er låtskriver og multiinstrumentalist i The National. Justin Vernon er kjernen i Bon Iver. I 2009 samarbeidet de om "Big red machine" til albumet "Dark was the night", utgitt til inntekt for Red Hot Organization som jobber mot hiv og aids. Siden har de vært venner, og for to år siden begynte de å opptre sammen. Sangene er spilt inn i samarbeid med People, en voksende gruppe av internasjonale artister som hjelper hverandre. De ulike bidragsyterne gjør dette til variert debutalbum, og det blir fort noe man liker og noe man ikke liker underveis. Åpningskuttene er for så vidt sterke, men for meg klikker alt på plass først på femte kutt, kalt "Hymnostic". Det inneholder albumets vakreste vokaldel, der hymne-ordspillet i tittelen er på sin plass. Andre steder blir Vernons svakhet for vocoder påtrengende. Til tross for alle bidragsytere er det en viss minimalisme å spore på platen. Det hadde ikke skadet med mer. Beste spor: "Deep green", "Hymnostic", "I won't run from it".

706413

train

literature

Marcus Rubin har lest Watergate-journalisten, Bob Woodwards bok; «Fear. Trump in the White House», som han gir fem av seks hjerter i denne anmeldelsen.

nb

sa

Marcus Rubin

Avslørende bok om Trump: Gir et fascinerende innblikk som neppe blir gjort bedre eller mer troverdig før historikerne får sjansen om mange år.

https://aftenbladet.no/i/7lORp4/

Avslørende bok om Trump:Gir et fascinerende innblikk som neppe blir gjort bedre eller mer troverdig før historikerne får sjansen om mange år. Marcus Rubin har lest Watergate-journalisten, Bob Woodwards bok; «Fear. Trump in the White House», som han gir fem av seks hjerter i denne anmeldelsen. Marcus Rubin, Politikens tidligere USA-korrespondent, er kjent for Aftenbladets lesere gjennom flere år. Med base i New York og Washington D.C. har Marcus Rubin fulgt amerikansk politikk på nært hold. Han har også vært stasjonert i Midtøsten i fire år. Å skrive en bok om Donald Trump er opplagt, men samtidig ekstremt vanskelig. Den 45. presidenten Helt siden han ble valgt til USAs 45. president har Donald Trump dominert den globale nyhetsstrømmen, og i dag er han antakelig verdens mest kjente person. Samtidig er Trump i stor grad et mål i bevegelse. Hele tiden skjer det noe nytt – en sprø tweet, en ny skandale, eller en oppsiktsvekkende eller bisarr tale. Så hvordan skriver man en bok om en person som virker relevant og interessant når nyhetsstrømmen til stadighet kjører i høygir om ham? Bob Woodwards svar er å ta ett skritt tilbake og gjøre det på klassisk journalistisk vis, og snakke med så mange kilder som mulig for å tegne et så presist og veldokumentert bilde som mulig, uten å la seg distrahere av alt som har skjedd etter Trumps første år i Det hvite hus. For nesten uansett hvor mye man har vært oppslukt av Trump dukker det stadig opp nye opplysninger og detaljer. Saftige anektorer Mange av de saftigste nyhetene og anekdotene i Woodwards bok har allerede blitt lekket til offentligheten, som en slags opptakt til bokas utgivelse. Likevel virker ikke denne forkunnskapen forstyrrende når man leser boka. Sammenlignet med Michael Wolffs bok, «Fire and Fury», er Bob Woodward langt mindre fokusert på skandaler og mer opptatt av å vise hvordan Trumps hvite hus fungerer og – i stor grad – ikke fungerer. Som Woodward oppsummerer situasjonen på tampen av boka er «kaos og uro» alt for milde beskrivelser av det voldsomme anarkiet som hersker i hjertet av den amerikanske regjeringen. Under Trump er det vitterlig alle mot alle. Det er populisten Steve Bannon mot presidentens datter, Ivanka. Det er Ivanka mot stabssjef Reince Priebus, og det er utenriksminister Rex Tillerson mot den nasjonale sikkerhetsrådgiveren H. R. McMaster. Og så videre, og så videre. Kun interessert i seg selv og sitt image Trump selv svever nærmest over det hele, og ser ut til å fremprovosere en konstant kamp om hans gunst og interesse. Igjen og igjen viser Woodward hvordan Trump reelt kun er interessert i seg selv og sitt image, og hvordan han ser alt som en maktkamp som noen per definisjon skal vinne og andre tape. Presidenten fremstår ikke som dum, men som sta, skamløs, intellektuelt doven og uten empati eller reell interesse for omverdenen. Samtidig tegner Woodward et bilde av Trump som nesten ubegripelig utakknemlig og illojal. Han forventer total lojalitet fra andre, men gir reelt ingen lojalitet tilbake. Etter at New Yorks tidligere borgermester, Rudy Giuliani, tar turen rundt i amerikanske medier og forsvarer Trump i forskjellige prateprogrammer etter «Grab them by the pussy»-opptaket, som nesten avsporet hele Trumps valgkamp, blir Giuliani takket med de groveste fornærmelser fra Trump. «Rudy, du er en baby. De skiftet bleia på deg nå nettopp», sier Trump da de to møtes på flyet etter TV-programmene. «Du er svak, Rudy», sier Trump mens Steve Bannon forgjeves forsøker å forsvare Giuliani. Sparket via Twitter I en annen del av boka skriver Woodward om hvordan Trump forteller Gary Cohn, tidligere leder for investeringsbanken Goldman Sachs, at han burde bli USAs finansminister – en bemerkning som ble levert foran Steven Mnuchin, som Trump da allerede hadde lovet samme jobb. Mnuchin reagerer i panikk ved å lekke til mediene at han har blitt valgt som finansminister. Cohn blir i stedet Trumps økonomiske rådgiver, og er senere personen som fjerner et brev om oppsigelse av frihandelsavtalen med Sør-Korea fra Trumps skrivebord for å unngå at det blir signert. Og slik er det igjen og igjen. Trump kaller Priebus for «en rotte», og gir ham sparken via Twitter få minutter etter at de to har blitt enige om å planlegge en verdig fratreden for Priebus. Det er uforståelig at enkelte mennesker kan finne seg i slik behandling, og det er også beskrivende at flere – inkludert Trumps nåværende stabssjef John Kelly – reelt ikke ble spurt om han ville ha jobben, men ganske enkelt ansatt gjennom en av presidentens Twitter-meldinger. Et avgjørende spørsmål som man må stille seg selv som leser er naturligvis: Kan man stole på dette? Svaret er med rimelig stor sikkerhet ja. En rekke av de villeste anekdotene har allerede blitt offentliggjort eller i det minste blitt spekulert i av en rekke andre medier. I tillegg kommer det faktum at Bob Woodward gjennom flere tiår har vært en av USAs mest kjente og anerkjente journalister. LES OGSÅ: 40 sider med kilder Woodward er respektert som grundigheten selv, og har skrevet et utall tidligere bøker om amerikanske presidenter som ikke har hatt noen vesentlige feil ved seg. Og ganske visst er de aller fleste kildene til boka om Trump anonyme, men som Woodward skriver i forordet er stort sett alle intervjuene som boken er basert på blitt foreviget med båndopptaker, og han kan dermed potensielt bevise at han har kilder til påstandene og anekdotene. Kildehenvisningene fyller dessuten over 40 sider. I tillegg tegner ikke Woodward kun et negativt bilde av Trump. Ifølge boka har presidenten et godt og kjærlig forhold til sin kone Melania, og de mange ryktene om et kaldt fornuftsekteskap ser dermed ikke ut til å holde vann. Gjennom hele boka blander Woodward også intervjuene og fortellingen med sine egne helt personlige opplevelser og refleksjoner, som ikke alltid er kritiske overfor Trump. Woodward mener for eksempel at det var galt og skadelig at amerikanske etterretningstjenester presenterte Trump for beskyldningene om at han hadde fått en gruppe russiske prostituerte til å urinere foran ham på et hotell i Moskva. Slik Woodward ser det undergravde de ondsinnede ryktene hele det overordnede budskapet – at etterretningstjenestene var veldig sikre og enige om at Russland hadde forsøkt å påvirke presidentvalget. Forfriskende ærlig Trump Samtidig er det noe forfriskende ærlig omkring Trump som også skinner gjennom i Woodwards beskrivelse. Trump sier tydeligvis akkurat hva han mener. For eksempel på dagen før valget i 2016, da han til på et valgmøte sa at det ville ha vært «den mest bortkastede bruken av tid, penger og energi noensinne» om han ikke vant valget. Ikke noe vrøvl om demokratiet eller om å ha hatt en god opplevelse, eller om hvor viktig prosessen er. Bare at han ville være potte sur og angre på det hele. Det er noe man aldri ville hørt fra en profesjonell politiker, og da særlig ikke før valget. Noe av den samme forfriskende ærligheten kommer til syne i debattene rundt USAs strategi i Afghanistan, som Woodward referer til. «Hva gjør vi egentlig i Afghanistan», sier Trump til generalene igjen og igjen. Et godt spørsmål fra presidenten, som også har fått nyss i et Pakistan ikke nødvendigvis er den gode vennen man alltid vil ha det til. Samtidig er Trumps meldinger på Twitter mer strategiske og gjennomtenkte enn de umiddelbart fremstår. Trump kaller Twitter for sin «megafon», og tenker mye på hvordan han kan bruke dette verktøyet best mulig. Han sørger for eksempel for å få en utskrift av tweets som har fått mer enn 200.000 «likes», slik at han kan studere dem og skjønne hvorfor de traff så godt. Dysfunksjonell regjering Samlet sett er det imidlertid ingen tvil om at Woodward tegner et bilde av en fullstendig dysfunksjonell amerikansk regjering, og en president uten noe moralsk kompass. Trumps tilgang til tilværelsen ser ut til å være best oppsummert i rådet som han ifølge Woodward har gitt til en venn om forholdet til kvinner: «Du må benekte, benekte, benekte». «Du må benekte alt som blir sagt om det. Innrøm aldri noe», sier Trump. En stor del av boka tar for seg tidligere FBI-direktør Robert Muellers granskning av Russlands innblanding i valget og Trump-kampanjens eventuelle samarbeid med russiske elementer. Granskningen henger som et damoklessverd over Trump og gjør ham helt ekstremt rasende. Slik Woodward beskriver det føler Trump at det er helt ekstremt urettferdig og urimelig, og raseriet dette fremkaller minner aller mest om Nixons siste dager. Bør du lese boka? Ja, hvis du interesserer deg for USA og retningen supermakten tar. Den gir et fascinerende innblikk som neppe blir gjort bedre eller mer troverdig før historikerne får sjansen om mange år. Trump er en fascinerende skikkelse, og Woodward gjør leseren litt klokere på hva det er for en merkverdig og farlig figur som amerikanerne har valgt til president. MARCUS RUBIN ADRESSEAVISEN/POLITIKEN

706414

train

music

De var med da New Zealand fikk plass på popkartet.

nb

sa

Geir Flatøe

Den deilige lyden fra Dunedin

https://aftenbladet.no/i/QlbPRJ/

Den deilige lyden fra Dunedin De var med da New Zealand fikk plass på popkartet. The Chills: "Snow bound" (Fire/Border) New Zealand-bandet The Chills har med noen avbrudd holdt det gående siden 1980. De var den gang med på å etablere det som ble kalt lyden av Dunedin; 60-tallspreget indiepop med ringlende gitarlyd, enkle basslinjer og løs tromming. I dag er frontfigur Martin Phillipps det eneste gjenværende originalmedlemmet. Chills dyrker fortsatt de enkle poplåtene, selv om ettertanken har erstattet lyden av sorgløse sommerdager. De åpner nydelig med "Bad sugar" som gjenoppliver godlyden som strømmet ut fra New Zealand på 80-tallet. "Time to atone" er ikke noe dårligere med sine kreative melodiskifter underveis. Derfra og ut går det mer på det jevne med fine sanger uten at de nødvendigvis vil havne på en spilleliste med The Chills' beste låter. Mot slutten økes tempoet på tittelkuttet "Snow bound", noe som tilfører en dose velkommen energi. Det er uansett godt å ha dem tilbake. Ser du bort fra to plater som var soloalbum fra Phillipps, er ikke fem plater på 38 år mye. Beste spor: "Bad sugar", "Time to atone", "Snow bound".

706415

train

literature

BOK: Jostein Gaarder med ambisiøst prosjekt i hjelpeløs stil og konstruksjon.

nb

sa

Jan Askelund

Pretensiøst inkjevetta

https://aftenbladet.no/i/WL5pWa/

Pretensiøst inkjevetta BOK: Jostein Gaarder med ambisiøst prosjekt i hjelpeløs stil og konstruksjon. Jostein Gaarder: Akkurat passe. En liten fortelling om nesten alt. 136 sider. Roman. Aschehoug. Med «Akkurat passe» sender Jostein Gaarder og forlaget hans i høst ut en så stilistisk og litterært hjelpeløs roman at det er forunderlig. Den åpner med at den aldrende Albert en arbeidsdag etter endt undervisning med påfølgende besøk hos sin lege, i hui og hast, uten et ord til noen, bare med en sammenrasket bærepose proviant for ett døgn, drar av gårde til den avsidesliggende hytta ved et tjern langt inni skauen. Leseren forstår at han har kommet ut av sin lektorale form, og at legen nok har gitt ham en beskjed ingen vil ha. Vi får høre om en stadig mer kraftløs venstrehånd, før diagnosen endelig kommer, midtveis i Alberts jeg-skriverier: ALS, amyotrofisk lateralsklerose, med snarlig død som prognose. Nå har han gitt seg ett døgn til å gjøre opp skriftlig status før han bestemmer seg for å ta livet av seg eller leve videre til han, under stadig større lidelser og bry for familien, dør av seg selv. Den romanen leseren nå sitter med, er de sidene Albert skriver inn i siste bind av hyttebøkene (altså fellesminnet til kone, barn og barnebarn), og er et kokihop av betraktninger, like bemerkelsesverdige for det de tar opp som det de utelater. Uten synlig ironi har «Akkurat passe» undertittelen «En liten fortelling om nesten alt», mens han i selve teksten hevder å skrive «på vegne av hele universet», for «jeg er en representant for menneskeheten». Den handler imidlertid om Albert selv - og universet, elementene og det forunderlige at det akkurat på denne kloden finnes liv, fordi forholdene er «akkurat passe» - med «akkurat passe» gjentatt som mantra i mange sammenhenger romanen igjennom (24, 37, 51, 54, 82, 84, 90 to ganger, 92, 95, 98, 101, 136 – siste ord). I dette «herværende skriftstykket» «skinner (solen) fra en skyfri himmel», og «nå» kalles i «skrivende stund» (39, 51, 54, 83, 136 – siste side). Albert og kona oppdaget hverandre første gang ved semesteråpning på Universitetet i Oslo i september (av alle år) 1972, et pangmøte han vender tilbake til. Nå som den gang er han uten bevissthet om at disse dagene for de fleste andre var de til da mest turbulente i norsk politisk historie siden 2. verdenskrig. Dét er akkurat passe ironisk: Mellom Alberts ego, hans jeg, meg, mitt og sfærene kommer ingenting imellom.

706416

train

literature

BOK: Fartein Horgar fortsetter fortellingene sine gjennom århundrers dansk-norsk slavehold, ikke uten trøtthetsslitasje.

nb

sa

Jan Askelund

Slaveliv ved våre fjerne kyster

https://aftenbladet.no/i/vm2805/

Slaveliv ved våre fjerne kyster BOK: Fartein Horgar fortsetter fortellingene sine gjennom århundrers dansk-norsk slavehold, ikke uten trøtthetsslitasje. Fartein Horgar: Frihetens kjøtere. Roman. 446 sider. Aschehoug. Fartein Horgar (1955, debut 1980) har lagt opp sin romanserie om dansk - og gjennom mer enn hundre år, vår felles dansk-norske - kolonihistorie på de karibiske øyer i årene 1672-1917 til å bli på fem bind. Det er en både fortjenstfull og formidabel oppgave han har gitt seg med å lyssette dette underkommuniserte kapitlet i romanlitteraturen. Etter at første bindet om «Paradisets elendige» tok for seg pionerårene, går andrebindet – «I slaktemåneden» - inn på 1700-tallets første del. Årets «Frihetens kjøtere», den tredje romanen på tre år, konsentrerer handlingen om 1770- til 1790-tallet. Med det er forfatteren godt halvveis i sin fortelling som ser ut til å bli et innpå to og et halvt tusen siders epos om verdens og vår egen ondskap. Det handler på den ene side om grådighet, den hvite manns hybris som deler folk inn i «blanke» og «sorte», og som driver sine slaver som arbeidsdyr på sukkermarkene og kokeriene. Kvinnene har sine spesielle attraksjoner som fødende, som hustjenere, sexleketøy, husholdersker og konkubiner, en sjelden gang som reservehustruer og betrodde bestyrere. Den mannlige råskapen og egoismen heldekker maktstrukturene. I all den fysiske og moralske elendigheten skildrer Horgar over fire mor og datter-generasjoner en rekke overlevelsesfigurer som gir historien et gjennomgående menneskelig kvinneperspektiv. Mihamy og datteren Petronella er hovedpersonene i dette bindet, som ikke er uten trøtthetstegn, der forfatteren strever med å få generasjonene av kvinner til å henge sammen, og lange passasjer kan fortone seg som foredrag om rase og regler, frihet og likhet. Og det virker ikke særlig sannsynlig at (frigitt) slave- (og samtidig planter)datter Petronella, som har lært seg selv å skrive, er informert om europeisk opplysningstid og revolusjonsidealene fra den franske revolusjon i 1789, selv om forfatteren mot slutten introduserer henne for trykkeri og redaksjon i en liten karibisk avis. Med dette har Horgar kommet fram til samme tidsrom som danske Mich Vraas store roman «Håpet» omhandler (på norsk tidligere i år), en studie i «avgrunnsdyp brutalitet og menneskeforakt» satt opp mot en smule humanitet på slavenes øyer. Han skal få noe å måle seg mot.

706417

train

literature

BOK: Om en moderne manns utfordringer i samfunnet og i senga.

nb

sa

Ida Vågsether

En Gulliksen-komedie

https://aftenbladet.no/i/0EyMJG/

En Gulliksen-komedie BOK: Om en moderne manns utfordringer i samfunnet og i senga. Geir Gulliksen: Se på oss nå. Roman. 333 sider. Aschehoug forlag. Mennesker fortsetter å være utro og Geir Gulliksen fortsetter å skrive om det. Hans nyeste roman «Se på oss nå» kan i så måte lese i forlengelse av både «Historie om et ekteskap» og «Tjuendedagen», men denne gangen har Gulliksen har fått temaet på avstand. Karakterene er litt teitere enn før, romanen er mer lettbeint og resultatet en roman som underholder, men ikke utfordrer. Hans Kaasajordet jobber med å forbedre omdømmet til kjendiser i et PR-byrå. Han lever lykkelig sammen med sin kone Ingunn og deres lille familie helt til tjue år yngre Harriet valser inn i livet hans. Hun forfører ham og de innleder et hemmelig forhold, og derfra har de det gående. Hemmelige tekstmeldinger og korte, opphetede møter. Samt noen komiske scener. Hans får ereksjon mens han melker brystene til Harriet når hun har melkespreng, han blir tatt på fersken i å la en fremmed kvinne amme Harriets barn og han ender ved en feil med å være sitte ved dødsleiet til en landskjent politiker. I “se på oss nå” er det mange merkelige, morsomme scener. Men det er også et alvor her. Den frie Harriet og den politisk korrekte Ingunn blir satt opp mot hverandre. Mens Ingunn blir flau over hva hun blir kåt av, har Harriet tilsynelatende ingen skam. Og hvilke konsekvenser får denne totale frigjøringen? Når Ingunn ble kåt av at Hans holdt fast hodet hennes under oralsex, kan det være fordi “hun visste at hun levde i et samfunn der kvinnelig underdanighet var blitt tabu, samtidig som maktforholdene fremdeles besto på de aller fleste andre områder”? Slike spørsmål reiser romanen, og her er Gulliksen god. Sex blir politisk, feminismen problematiseres på flere nivå. Men komikken og avstanden den skaper til karakterene, kommer i veien for sympatien for dem. I «Se på oss nå» er det latterlig lett å innlede hemmelige forhold, bli forlatt, skifte politisk standpunkt. Visst kan vi mennesker være noen idioter. Men for at en roman skal være god, må man på ett eller annet nivå få sympati for karakterene.

706418

train

screen

FILM: Andrea Bræing Hovig glitrar i si første hovudrolle i ein norsk langfilm.

nb

sa

Jan Zahl

Erotikk mellom lærar og elev

https://aftenbladet.no/i/gPn2zJ/

Erotikk mellom lærar og elev FILM: Andrea Bræing Hovig glitrar i si første hovudrolle i ein norsk langfilm. En affære Sjanger: Erotisk thriller. Med: Andrea Bræin Hovig, Tarjei Sandvik Moe, Anneke von der Lippe, Carsten Bjørnlund, Agnes Kittelsen, Mads Ousdal, Mattis Herman Nyquist, Lea Meyer. Regi: Henrik Martin Dahlsbakken. Nasjonalitet: Norge, 2018. Lengde 1 t. 32 min. Aldersgrense 15 år. Henrik Martin Dahlsbakken må vera norsk films mest produktive mann. Sidan kortfilmdebuten i 2010 står han oppført som regissør av sju kortfilmar og seks langfilmar - og to filmar i postproduksjon. Sjølvlærte Dahlsbakken set bare i gang og gjer ting, i stor grad uavhengig av institusjonar og offentlege støtteordningar. I tillegg liker han å utforska stadig nye sjangrar, og etter fjorårets roadmovie «Rett vest» og naturthrilleren «Cave» året før, kjem han nå med den erotiske thrilleren «En affære». Erotisk thriller, ja. Det har du ikkje sett så mange av på norsk før. Anita (Andrea Bræin Hovig) er gammal turnar som får jobb som gymlærar på ein vidaregåande skule i ein særs velståande del av Oslo. Heime i det fancy funkishuset har den danske advokatektemannen Hasse (Carsten Bjørnlund) slutta å røra henne, når han ein sjeldan gong ikkje er på jobbreise. På sin nye jobb skal ho blant anna ha den særs sjølvsikre 17-åringen Markus (Tarjei Sandvik Moe). Og så skjer det som sjølvsagt ikkje skal skje: Dei to innleier ein affære. (Eg skal aldri gløyma den første filmen eg såg om ein affære mellom kvinneleg lærar og mannleg elev, Bo Widerbergs «Å leve, det er å elske» frå 1995.) Svært mykje av «En affære» kviler på Andrea Bræing Hovig, som her gjer si første hovudrolle i ein norsk langfilm. Det gjer ho med bravur. Både i framstillinga av frustrasjonen heime og med sin kalde ektemann, forsøket på å undertrykka kjenslene som dukkar opp i møtet med Markus - og dei heftige kjenslene som veltar fram når demninga brest og ho gir seg over, på godt og vondt. Men noko av det som også bidreg til at denne filmen treff, er skodespelarprestasjonane også i dei mindre rollene. Dahlsbakken har fått med seg eit topplag av norske skodespelarar. Som Anneke von der Lippe som Markus si mor. Eller Mattis Herman Nyquist som kollegaen. Eller Mads Ousdal som spørjande fembarnsfar. Også Sandvik Moe, som mange vil kjenna att som Isak frå «Skam» gjer ei fin framstilling av Markus. Av ein 17 år gammal gut som er ei blanding av fjern, frekk, flørtete, kåt, tankelaus - og sårbar. Det einaste eg ikkje heilt kjøper, er at ein 17-åring er så sjølvsikker og dristig i møte med lærerinna si. Og kva skulle me sagt om denne filmen om læraren var mann og eleven jente? #metoo?

706419

train

music

Veien har gått fra CSN&Y til CSW&L.

nb

sa

Geir Flatøe

Søvndyssende kjedelig

https://aftenbladet.no/i/Eoezdj/

Søvndyssende kjedelig Veien har gått fra CSN&Y til CSW&L. David Crosby: "Here if you listen" (BMG) I løpet av alle konserter jeg har vært på gjennom årene, tror jeg bare det er én jeg har sovnet skikkelig på. Det var på Elvis Costello i London, under hans skjeggete periode da han satt klimprende på en krakk. Det kunne fort blitt én til. Hvis David Crosbys konsert i Stavanger på sensommeren hørtes ut som den nye platen, er jeg glad jeg ikke gikk. Snorkingen kunne ødelagt mye av stemningen i konserthuset. 77-åringen har med seg Becca Stevens, Michelle Willis og Michael League, også som komponister og produsenter. De tar ofte styringen. Er akustiske vokalgrupper med jazztilsnitt hva du ønsker, er dette kanskje velkomment. Er det derimot Crosby fra Crosby, Stills, Nash & Young du hadde håpet på, er det nærmeste en nyinnspilling av "Woodstock". Han børster også støv av demoene "1974" og "1967", men noen låtskriver har han aldri vært. Sanger fra fortiden, skrevet av andre, reddet trolig turneen. Her er det bare "Your own ride" skrevet til sønnen Django, som likner et vellykket håndverk. Beste spor: "Your own ride".

706420

train

music

Orgelet gjør heller lite av seg i Saint-Saëns’ 3. symfoni.

nb

sa

Arnfinn Bø-Rygg

Klanglig rus og orkesterprakt

https://aftenbladet.no/i/0EdOWE/

Klanglig rus og orkesterprakt Orgelet gjør heller lite av seg i Saint-Saëns’ 3. symfoni. Webern orkestrerte en fuge (Ricercata) fra Bachs Musikalisches Opfer i 1934/35. Den er blitt berømt fordi den satte en ny målestokk for slike orkestreringer. I SSOs fine fremføring hørte vi hvordan den sekstemmige fugen ikke instrumenteres kompakt, men ytterst differensiert og nyansert i de enkelte linjene. Og linjene løses opp i sine motivdeler gjennom vekslende klangfarger som med Weberns karakteristiske pointillistiske teknikk (med fargeprikker) lar dem oppstå på nytt som det han kalte «klangfargemelodier». Klangfargen for øret går her over i fargeklang for øyet. Maurice Duruflé var en fremtredende organist og en kresen komponist som etterlot seg få verk, de aller fleste for orgel. Av disse er hans suite fra 1933 et av de mest kjente. Den slutter med en gnistrende Toccata som den selvkritiske komponisten siden forkastet, men som organisten og komponisten Pieter-Jelle de Boer hadde med i sin orkestrering for stort orkester (uten orgel). Dette var ikke en versjon av Duruflés suite, men en forvandling, ja, en slags gjenkomponering med store effekter og en bombastisk slutt. Metamorfoser Kveldens hovedverk var Camille Saint-Saëns’ 3. symfoni, urettmessig kalt Orgelsymfonien (1886). Saint-Saëns er mest kjent for «Dyrenes karneval», men denne komponisten, som var et vidunderbarn, skrev over 300 verk i så å si alle sjangre, bl.a. tre symfonier, fem klaverkonserter, tre fiolinkonserter, to cellokonserter. Symfoni nr. 3 i c-moll er viet Liszt og bruker, som en slags musikalsk hyllest, fremgangsmåten med tematransformasjoner som Liszt hadde utviklet i sine symfoniske dikt. Samtlige temaer i symfonien er dannet av en eneste tonefølge som gjennom rytmisk gestaltning, harmonisk kontekst og satsenes affekter blir forandret og individualisert. Den gregorianske Dies irae-sangen kommer frem flere ganger gjennom verket, tydelig noen ganger, andre ganger gjennom metamorfoser. Kjempeoppbud av instrumenter Orgelet setter egentlig bare inn i 2. og 4. sats og tjener klangforsterkningen og klangberikelsen til kjempeoppbudet av andre instrumenter. Vi har å gjøre med en utvidet tre- og messingblåserbesetning og et rikelig slagverk sammen med et klaver spilt firhendig. Vakkert klang oboen i åpningen med det lengselsfulle oppadstigende motiv på fire toner som gjentas i hovedtemaet med pulserende hurtige toner. Dette ble spilt med den rette uro. I den langsomme delen blandet myke orgelklanger seg med melodien fra strykerne som sømløst gikk over i horn og tromboner. Den hurtige tredje delen spilte SSO med stor presisjon og dynamikk. Orgelet kommer først igjen i strålende C-dur i sluttavsnittet som inneholder hymniske og koralaktige elementer, virkningsfullt båret frem av orkesteret. Mot slutten blir det nesten for mye av det gode: tromboner og harper, orgel og klaver forbindes med de øvrige instrumentene i en klanglig rus, en umåtelig klangprakt som ikke skyr gjentatte sluttakkorder med altfor stort ettertrykk. Men SSO, ledet av den fremragende nederlandske dirigenten Antony Hermus, la ingen demper på seg. Det skulle de da heller ikke gjøre.

706421

train

misc

UTSTILLING: Multikunstneren Bernhard Østebø er en kunstner som fortjener større oppmerksomhet.

nb

sa

Anne Therese Tveita

Mye mer enn 50 nyanser av grått

https://aftenbladet.no/i/rL2d6A/

Mye mer enn 50 nyanser av grått UTSTILLING: Multikunstneren Bernhard Østebø er en kunstner som fortjener større oppmerksomhet. Sandnes kunstforening: Bernhard Østebø: Improvisasjoner, meditasjoner og konfrontasjoner. Tegning og tresnitt. Til 11. november 2018. Den lavmælte haugesunderens utstilling, med den noe klønete tittelen «Improvisasjoner, meditasjoner og konfrontasjoner», fortjener også et større lokale enn hva Sandnes Kunstforening kan tilby. Ingen av aktørene kan klandres for dette. Hele 16 større og mindre verk har fått plass i det lille utstillingslokalet i KinoKino på Sandnes, uten at det føles kvelende. Det er i seg selv en bragd. Drømmeaktige landskap Bernhard Østebøs arbeider består i hovedsak av tegninger i kullstift og kullstøv på papir. men den er slett ingen sort-hvit opplevelse av den grunn. Kunstneren evner på utmerket vis å hente ut alle de egenskapene en kullbit kan besitte: Fra mettede felter av det sorteste sorte, gjennom alle grader av grått, til bare støvtynne, florlette slør av karbon ligger igjen på det hvite papiret. Slik skaper han estetiske, drømmeaktige landskap som innbyr til meditasjon. Pigmentene ruller over verkene som tett røyk, eller som lett tåkedriv over myrterreng. Det hele vekker en form for pareidoli eller en rorschach-test. Slik man som barn lå på rygg og lette etter gjenkjennbare mønster i skyene, tar jeg meg i å på samme vis finne assosiasjoner til blomstrende grener av japansk kirsebærtre, steile fjellformasjoner og frådende hav. Slik skyene beger seg over himmelen endrer de imaginære bildene seg. Et resultat av en overaktiv fantasi selvsagt, men kunstnerens nonfigurative tegninger inneholder like fullt en opplevelse av tredimensjonalitet og bevegelse. En opplevelse frembragt tildels av nettopp hans evne til å lagvis bygge opp bildene via hele kullets spekter. Slik står han tilbake med harmoniske, eteriske verk; abstrakte men med et snev av noe vagt gjenkjennelig. Komposisjon og harmoni Som utstillingstittelen røper, er flere av de utstilte arbeidene blitt til som resultater av et spennende og interessant improvisasjonssamarbeide mellom Østebø og et knippe musikere. Gjennom ulike “sessions” har de sammen improvisert frem verk gjennom lyd og bilde. Prosjektet er dokumentert i filmer som finnes tilgjengelig på kunstnerens hjemmeside. Særlig spennende er utstillingens to større arbeider fra samarbeidet mellom Østebø og stavangermusikerne Alf Terje Hana og Line Horneland. Både gjennom prosessen og det ferdige resultatet fremstår arbeidene å finne berøringspunkter i Suiboku, eller det fjerne østens tradisjonelle tusjmalerier fra 1400 tallet. Gjennom den intuitive prosessen lar Østebø kullstiften bevege seg over papiret, tilsynelatende målløst og tilfeldig, i satser. Som en danser beveger han seg sammen med tonene fra Hanas gitar, og Hornelands underfundige vokal. Musikere og kunstneren driver hverandre videre i et harmonisk samspill. Som en kunstnerisk symbiose sendes og mottas impulser mellom aktørene. Uten en spesifikk pådriver, men snarere gjennom en stadig utveksling og videreforedling av hverandres bidrag. Spontant veloverveid Gjennom andre serier i utstillingen spiller Østebø på motsetninger mellom det spontane og det veloverveide. Med utgangspunkt i de førnevnte intuitive, nærmest åndelige skildringene, legger han til enda et element gjennom geometriske, harde figurer. Tidvis som mørke objekter, tidvis som lyse spalter eller vinduer i det eteriske landskapet. Slik skapes en overraskende balanse i verkene. Ved å forene det uanstrengte, flyktige og det kalkulerte, gjennomtenkte, lar han motsettingene komplementere hverandre. Østebøs kunstnerskap har tatt en rekke ulike vendinger gjennom årene. Utstillingen Improvisasjoner, meditasjoner og konfrontasjoner, viser en utvikling i en svært spennende retning som man med interesse ser utforsket videre.

706422

train

literature

BOK: Gine Cornelia Pedersens tredje roman overbeviser ikke.

nb

sa

Ida Vågsether

Overspent oppvekstroman

https://aftenbladet.no/i/G1LmRQ/

Overspent oppvekstroman BOK: Gine Cornelia Pedersens tredje roman overbeviser ikke. Gine Cornelia Pedersen: Vår i det hinsidige. Roman. 152 sider. Cappelen Damm. En tredje roman, en tredje utforsking av sjangeren. Gine Cornelia Pedersens siste roman “Vår i det hinsidige” er en oppvekstroman om en jente med navn Vår. Pedersen fikk Tarjei Vesaas´ debutantpris for romanen “Null” (2013), en intens roman om et grenseløst menneske. I 2015 kom “Kjærlighetshistorie eller utenom og hjem eller en roman i to akter”, et slags undersøkende epos der Peer Gynt lurer i bakgrunnen. Høstens roman er en tredje type fortelling, og mye kan tyde på at Gine Cornelia Pedersen fortsatt ikke helt har funnet formen. “Vår i det hinsidige” starter med at Vår blir født, og fortsetter videre til skolebarn og inn i ungdomsårene. Først skal hun lære om verden, så skal hun erfare dens brutalitet i det hun forelsker seg, våkner seksuelt og mennesker plutselig dør. Vår møter det hele med fullstendig åpenhet, hun er sterk og sårbar på samme tid, og går ubeskyttet ut i verden. Denne blottleggelsen er typisk for Pedersens romaner, og kjennetegner sammen med drivet i fortellingene hennes forfatterskap. Historien veksler mellom å bli fortalt av Vår selv og i tredjeperson, uklart hvorfor, da det ikke påvirker hvordan Vårs erfaringer formidles. Men romanens største svakhet ligger i språket, som er overspent poetisk med mange svulstige, slitte sammenligninger. “Den klarsynte ser rett inn i Vår med de underlige øynene, nesten gjennomsiktige, avlange, som en islagt innsjø, en katt, en slange”. Vår selv er “myk som plastelina”, regnet treffer vinduet “som små ømme beskjeder med hver dråpe” og “vinteren troner inn som en hær til hest, uten forvarsel, trærne rekker ikke engang kaste bladene sine – det er tapt”. Romanen nærmer seg stadig vekk poesien, og Pedersens språk er for ujevnt til å tåle det. Til tross for at Gine Cornelia Pedersen nå har bytta forlag, heller ikke “Vår i det hinsidige” overbeviser som roman.

706423

train

music

Ingen fornyelse, men de leverer varene.

nb

sa

Geir Flatøe

Tøffe trøndere i god form

https://aftenbladet.no/i/P3JgjX/

Tøffe trøndere i god form Ingen fornyelse, men de leverer varene. Dumdum Boys: "Armer og bein" (Oh Yeah!) Dumdum Boys' studioalbum nummer 11 ligner den klassiske oppskriften fra gullalderen. Det er gått seks år siden forrige plate, og begivenheten burde vært markert på skikkelig vis. Platen ble derimot sluppet uten forvarsel sist fredag. Det sier vel noe om dagens platesalg når en av 80-tallets fire store norske (sammen med Raga Rockers, DeLillos og Jokke & Valentinerne) sniker seg stille ut av døra. Enten det, eller så følger trønderne trenden blant internasjonale storheter med plutselige plateslipp. De åpner uansett i god, gammel form på "Lange dager". De tuller til låten mot slutten, men "Full fyr", der onsdagen går i kne, holder koken hele veien. "Champagne på senga" har et tilnærmet Jokke-refreng, og "Tilgi oss aldri" er en flott avslutning. Dessuten er "Mer enn nok" og tittelkuttet "Armer og bein" solide rockere. Yngve Sætre er tilbake som produsent og deler jobben med Martin Horntveth fra Jaga Jazzist. Solid arbeid. Beste spor: "Champagne på senga", "Full fyr", "Armer og bein", "Tilgi oss aldri".

706424

train

screen

FILM: Libanesisk Oscar-kandidat tek storpolitikken ned på gatenivå, der altfor stolte og stae menn møtest.

nb

sa

Jan Zahl

Er det rart det blir krig i verda?

https://aftenbladet.no/i/G1LWJ6/

Er det rart det blir krig i verda? FILM: Libanesisk Oscar-kandidat tek storpolitikken ned på gatenivå, der altfor stolte og stae menn møtest. Fornærmelsen Originaltittel: L´insulte. Sjanger: Drama. Med: Adel Karam, Kamel El Basha, Camille Salameh. Regi: Ziad Doueiri. Nasjonalitet: Libanon, 2017. Språk: Arabisk. Lengde: 1 t. 53 min. Aldersgrense 12 år. Du har sannsynlegvis ikkje sett så mange libanesiske filmar, men «Fornærmelsen» kan du trygt sjå. Det er ikkje så ofte libanesisk film ender opp som den eine av fem nominerte til Oscar for beste framandspråklege film, men det blei altså «Fornærmelsen». Filmen startar, bokstaveleg talt, på gateplan i Beirut, i eit nabolag av kristne arabarar. Eit arbeidslag under leiing av den palestinske ingeniøren Yasser skal fiksa opp bygningar og infrastruktur, og oppdagar at balkongen til den kristne mekanikaren Toni er ureglementert. Yasser vil gjerne fiksa balkongen, men i staden for å sleppa han til og vera takksam, blir Toni rasande. Fornærminga og konflikten som så følgjer av denne bagatellen, ender til slutt opp i rettssalen - og i storpolitikken i eit land og område av verda med lang og, eh, rik historie på konfliktfronten. Skulle nokon sett seg ned og gitt deg eit foredrag om Libanons og Midt-Austens kompliserte historie og konfliktar, ville du raskt blitt glassaktig og fjern i blikket. Men regissør Ziad Doueiris måte å gjera det på, og dyktige skodespelarar, får deg til å følgja med. I staden for å fortelja i fugleperspektiv, går han tett på dei varmblodige mennene ute i gata. To menn som på kvart sitt vis er urimelege stabukkar, samtidig som du til ei viss grad får sympati med dei. Rettssalsdramaet som følgjer forsterkar dette biletet, når to veltalande advokatar skal argumentera for kvar side. Først snakkar den eine - du får sympati for hans klient. Så snakkar den andre - og du får sympati med motstandaren. Samtidig veks dramaet ut av den stadig fullare rettssalen. Ut i gatene, der dette er blitt politikk, slik tilsynelatande bagatellar er blitt blåste opp så mange gonger, der det ikkje er grenser for kva som kan opplevast som krenkande, om den politiske, religiøse og kulturelle miksen er til stades. Heilt opp til presidentens kontor, går konflikten. I ei slik verd er det sanneleg ikkje rart det blir krig. Og hadde dette vore Hollywood og amerikansk sentimentalitet, så ville nok alt gått opp til slutt, på lett forståeleg vis. Men dette er altså Libanon.

706425

train

literature

SAKPROSA: Frank Aarebrot har fått ein gjenkjenneleg, og dermed lesverdig biografi. Men forfattarane kunne med fordel ha lodda djupare.

nb

sa

Tom Hetland

Professoren som alle saknar

https://aftenbladet.no/i/P3J0jp/

Professoren som alle saknar SAKPROSA: Frank Aarebrot har fått ein gjenkjenneleg, og dermed lesverdig biografi. Men forfattarane kunne med fordel ha lodda djupare. Liv Skotheim og Martin Larsen Hirth: Frank Aarebrot - Hele Norges professor. 327 sider. Vigmostad & Bjørke. Det er umogleg å skriva ei dårleg bok om Frank Aarebrot - den folkekjære, fargerike og frittalande professoren som gjekk bort 9. september i fjor. Livet hans var jo ei einaste stor anekdotesamling, som det berre er til å ausa av. Samstundes er det vanskeleg å finna fram til noko nytt og ukjent om ein mann som i den grad levde eit offentleg liv, og som gladeleg viste fram både sine sterke og svake sider. Slik sett har biografane Liv Skotheim og Martin Larsen Hirth hatt ein jobb som må ha vore både enkel og tung. Boka om Frank Aarebrot er fornøyeleg og underhaldande lesnad, ført i pennen i eit lett språk som står til den store formidlaren. Det er altså eit gjenkjenneleg portrett, men også på den måten at lesaren sjeldan blir overraska eller utfordra. Ingen kan klaga på innsatsen til forfattarane. Heile 168 personar er intervjua, og litteraturlista på slutten av boka tel heile 30 sider. I ei tid der bøker, ikkje minst biografiar, har ein lei hang til å esa ut, er det ein prestasjon å komprimera dette stoffet på 270 sider. Likevel saknar eg nok ei tydelegare forteljarstemme og redigerarrolle. Biografien er disponert dels kronologisk, dels tematisk. Det er eit greitt grep, men enkelte stader kan det bli tendensar til oppramsing, og eg trur forfattarane med fordel kunne skilt tydelegare mellom viktig og uviktig og lodda djupare i det vesentlege. Tilbakebetaling Når det er sagt, kjem det tydeleg fram kva som var drivkrafta i Frank Aarebrots virke som akademisk formidlar. Ja, naturlegvis elska han det, med all den kjærleik til det talte, frie ordet som ein bergensar er i stand til å oppvisa – og det er som kjent ikkje lite. Men i tillegg såg han det som ei plikt, som ei tilbakebetaling til samfunnet frå ein arbeidargut frå Kronstad som høyrde til den første generasjonen i sin samfunnsklasse som hadde fått innpass på universitetet. Morfaren, muraren Steen Hansen, fortalde ein gong den unge Frank kvifor han stemte Arbeidarpartiet: «Jo, det skal jeg si deg, gutt, det er fordi partiet har gitt deg mulighet til å studere.» Også Frank var trufast og takknemleg mot sosialdemokratiet heilt til han førehandsstemte på dødsleiet, og han såg aldri partiengasjementet som eit problem for den politiske forskinga si. Det var det derimot andre som gjorde. Frank Aarebrot brann for den demokratiske folkeopplysninga, og til slutt brende han seg opp. På det meste heldt han 300 foredrag på tre år, og han tok sjeldan honorar. Han var legendarisk sjuskete og ustelt, røyken var sjeldan langt unna, og han måtte amputera den eine foten etter ein seigliva infeksjon han fekk under eit valobservatøroppdrag i Romania. Han var sjeldan nøye med detaljar, og vart derfor eit lett offer for meir petimeteraktige sjeler i akademia. Den første og den siste? Men Aarebrot oppnådde å bli profet i eige land. Karrieren hans var på stigande kurs heilt til det siste. Han danna skule med sine direktesendte maratonforedrag, om norsk historie, om krigen og om amerikanske presidentar. Mange er lei seg for at han ikkje rakk å gjennomføra det siste, halsbrekkande prosjektet: 500 minutt om den historiske utviklinga i dei 500 åra sidan Martin Luthers reformasjon. Forfattarane streifar innom det på slutten, men spørsmålet hadde vore verd ein grundigare refleksjon: Var Frank Aarebrot ein akademikartype med datostempling? Var hans tørst etter brei kunnskap og sans for verdien av formidling uløyseleg knytt til at han var del av den første arbeidargenerasjonen som fekk høgare utdanning? Og høyrde han samstundes til den siste generasjonen akademikarar som fekk leva ut det uryddige, formidlingsglade renessansemennesket i seg, før forskingsbyråkratiet, teljekantane og målet om spissa, smal, internasjonal publisering innførte ein ny og strengare disiplin? I så fall er det ikkje berre enkeltmennesket Frank Aarebrot me vil koma til å sakna.

706426

train

literature

BOK: Intenst, røft og sårbart om det å overleve som voldtektsoffer.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Når voldtektstraumet gjør kroppen til et åsted

https://aftenbladet.no/i/bKv9jq/

Når voldtektstraumet gjør kroppen til et åsted BOK: Intenst, røft og sårbart om det å overleve som voldtektsoffer. Kathrine Nedrejord: Forvandlinga. Roman. 256 sider. Oktober. Paris, vinteren 2017, klokka sju om morgenen. Hun sitter kald og våt og fortvila i trappa utafor leiligheta si, uten husnøkkel, fratatt mobil og bankkort, med «Kåpa og buksa tulla sammen i en bylt på fanget». Bloduttredelse på kinnet, kloremerker på magen, ryggen, i nakken. Nummen, «løst fra kroppen sin», ute av stand til å ta innover seg det unevnelige, det skamfulle - hun er et voldtektsoffer, overfalt på åpen gate, midt på natta, av en fremmed mann. Det dreier seg om K., en trettiårig romanforfatter og dramatiker, oppvokst i Finnmark og med samiske røtter på morssida, ikke ulik Kathrine Nedrejord, født 1987 i Kjøllefjord, dikterdebut 2010, tidvis bosatt i Paris, med to romaner, et par skuespill og ei ungdomsbok å vise til da hun i 2018 etterfulgte Johan Harstad og Arne Lygre som husdramatiker ved Nationaltheatret og nå kommer med sin tredje voksenroman. De biografiske informasjonene som gradvis og i glimt knyttes til K., tyder på at vi igjen har å gjøre med en tidstypisk form for virkelighetsdiktning med tette bånd mellom forfatteren og hennes fiktive hovedkarakter - uten at man bør spekulere videre langs dette sjølbiografiske sporet. Viktigere er det å slå fast at «Forvandlinga» - utforma på et radikalt, muntlig bokmål - er blitt en knallsterk roman som med voldsomt retorisk trøkk, panisk pulserende mellom det råe og det ømme, dyptborende, kvernende tanker og stramme sceniske opptrinn, griper fatt i ei unge kvinne som lærer leksa si: «Det gjør vondt å fortelle, men enda vondere er det å tie.» Først prøver hun å stue bort de kaotisk flimrende minnene om Han, den ukjente, sammen med de skitne klærne. Men taushet er ingen løsning. Vennen Julien, som ikke fulgte henne hjem den famøse natta, får dårlig samvittighet og vil sone, innvies i voldtekten. Fransk rettsvesen har dårlig rykte og er noe K. i utgangspunktet frykter, men allerede dagen etter det inntrufne følger Julien henne til tre ulike politistasjoner, fire avhør og gynekologisk undersøkelse slik at anmeldelsen kan avleveres, jakten på gjerningsmannens DNA iverksettes. K. er ikke til stede i kroppen sin. Distanserer seg. Vrir på et Descartes-sitat og slår fast: «Jeg kjenner ikke, altså er jeg ikke», blir utstyrt med angrepiller og HIV-medisin og drar til Oslo, melder forfall til et forfatterseminar, flytter inn hos foreldrene på Bislett, redd for hudkontakt og plaga av emosjonell ambivalens, med veslehunden som den store trøsteren i hverdagen. Etter et par måneder returnerer hun til Paris, gjenopptar kontakten med venner og venninner, fyller ti søppelsekker med ting som hun - paranoid, traumatisert, gråtkvalt, nærmest i ørska – velger å knytte til Han, skaffer seg ny leilighet og spør seg sjøl, dødssliten og desperat: «Hva er det hun ikke orker. Å snakke. Å bruke ord. Å være menneske. Å være voldtatt.» På handlingsplanet skjer det ikke all verdens, kanskje. Den gamle K. var så mye, den nye K. er så lite. Hun vakler videre i den hverdagen som ikke lenger fins, må lære å leve på nytt, konstaterer at kroppen er et åsted, skjelver og hulker og kjenner seg igjen i Kafka og hans møte med Systemet som i en eventuell rettssak garantert vil komme til å saumfare livet hennes i et byråkratspråk som ikke er hennes. For hun er en forfatter som «sprenger ut personlige tekster» og «trur på fortellingas magiske kraft», «trur på litteraturen som medisin». I stedet for å forbli i den passiviserende offerrollen, låst fast i forestillinga om at hun er evig defekt, griper den nye K. fatt i livet og språket sitt, slik at det intime i romanteksten som kjempes fram kan kommenteres gjennom meta-utsagn av typen: «Jeg skriver ikke om voldtekt, jeg skriver ikke om overgrep, jeg skriver om min, den ene, voldtekta, og ingen andres.» Samtidig minner teksten om typiske «Me too»-episoder i fortida til K., åpner opp for den klasseprega voldtektshistoria til den samiske tippoldemora og betoner at K. alltid har følt seg heime i utafor-følelsen – det å være samisk i fiskeværet nordpå, nordnorsk i Oslo, norsk i Paris. Traumet hun prøver å kvitte seg med gjennom intense, rytmisk insisterende ord skal ikke få knekke henne. Vendepunktet kommer da også og heter Brice. Men akkurat hva han innebærer eller hvordan den åpne slutten på soga arter seg, bør ikke røpes. Her gjenstår bare dette – les «Forvandlinga», den fortjener det.

706427

train

music

Ingenting haster når han spiller gitar.

nb

sa

Geir Flatøe

«Kul katt fra Philly»

https://aftenbladet.no/i/9m4g8l/

«Kul katt fra Philly» Ingenting haster når han spiller gitar. Kurt Vile: "Bottle it in" (Matador/Playground) Parkeringsvakter gjør bare jobben sin, og jeg vet personlig at det finnes flotte folk blant dem. Men likevel. Om ikke annet koste jeg meg da Kurt Vile ga ut singelen "Loading zones" og en video med hans ignorering av parkeringsvaktene i Philadelphia. Uansett er dette det friskete innslaget her. Ensomhet og usikkerhet er gjengangere på platen, slik det lett blir for artister på turné. Han holder fast ved kursen som ble staket ut den gang han lyttet til Pavement og Neil Young. Sangene er tilbakelente, og noen likner hverandre. Eller som han synger i "One trick ponies": I've always had a soft spot for repetition. Det er likevel ikke helt riktig, for lydbildet preges av skeiv og skiftende instrumentering, med innslag som den forvrengte gitaren til Kim Gordon i "Mutinies". Vile tar seg god tid. Tittelkuttet nærmer seg 11 minutter, og andre er ikke langt unna. Kanskje en av grunnene til at fanskaren er trofast, men ikke så stor. Beste spor: "Loading zones", "Bassackwards", "One trick ponies", "Mutinies".

706428

train

literature

BOK: Snubletekst mellom dilldall, gravalvor og skeive smil.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Ensom, snakkesalig, udisiplinert flakkende

https://aftenbladet.no/i/jPEJlA/

Ensom, snakkesalig, udisiplinert flakkende BOK: Snubletekst mellom dilldall, gravalvor og skeive smil. Kristine Næss: Mens jeg husker det. Roman. 359 sider. Oktober. Noen romaner er handlingsorientert, andre karakterdrevet – som «Mens jeg husker det» av Kristine Næss (f. 1964, debut 1996) hvor det ikke først og fremst er hva den skilte, febrile jeg-fortelleren Ingeborg gjør eller opplever, men det hun tenker og føler og håper som teksten synes å ville formidle. Dessverre er ikke den kjærlighetssøkende, gråtende hovedkarakteren – som sies å være både «snart» og «over» femti år - så interessant at hun kan bære en så lang, handlingsfattig, løst komponert fortelling som dette der hun uavlatelig lar seg skuffe av gifte, homofile, teite, for gamle, for unge menn. Hun har riktignok for snart ti år siden gitt ut to romaner, den ene med en viss suksess, er nå deltidsarbeider i et bemanningsbyrå, bor sammen med hunden sin i en leilighet ved en park, har besøkt psykolog tre ganger i uka og tenker stadig på den voksne, idealistiske datteren som er i Canada. I sin ensomhet har hun en plan om å søke doktorgradsstipend for å skrive en filosofisk avhandling om den østerrikske dikteren Ingeborg Bachmann, men hun har verken bachelor- eller mastergrad og står knapt fram som et akademisk talent i sin ordrike, vidløftige, monologiske plapring om egne glupe ideer, innsikter, tanker. Som når hun slår fast at «tankene tilhører den naturlige verden. De skiller seg ikke fra gress og himmel, tallerkener, bilhjul», «bevissthetenes rikdom er kolonialisert av klassebegrepet» eller «De eiende eier en styreløs tilstand.» Ufrivillig komisk blir det ellers når fortelleren igjen og igjen og igjen uthever visse ord og uttrykk gjennom kursivskrift, som om leseren er evig tungnem og trenger å bli gjort oppmerksom på særlig viktige eller geniale poeng. Best er teksten når den nøyer seg med å fortelle, ikke formidler hobbyfilosofisk snikksnakk. Skildringen av et akademisk seminar i Bergen har ironisk-satirisk snert, visse barndomsminner fra et svensk torp er både sanselige og såre. Men at romanen bruker rundt 40 sider på å skildre forberedelsene til en middag Ingeborg avslutningsvis arrangerer for venninner, kolleger og en schizofren nabo og ytterligere 66 sider på avviklingen av middagen blir i meste laget – til tross for at en del situasjoner og dialoger underveis framstår som både lattermilde og satirisk avslørende i all sin flakkende taletrengthet.

706429

train

literature

BOK: Mer gøy med Erik Meling Sele i morsom underholdningslettvekter.

nb

sa

Jan Askelund

Drømmekvinnen

https://aftenbladet.no/i/qngl5O/

Drømmekvinnen BOK: Mer gøy med Erik Meling Sele i morsom underholdningslettvekter. Erik Meling Sele: Pladask. Roman. 204 sider. Wigestrand. Med «Dumming» ga Erling Meling Sele (1987, debut 2011) i fjor ut sin første roman. Den er en fornøyelig konstruksjon med den etterhvert sjokkskadete og reformerte snobben og karrieremakeren, siv.ing. NTNU Kåre Peck, som hovedperson. Selv er Sele allerede i år tilbake med en ny roman, «Pladask», artig den også, men ikke ganske så velturnert som fjorårets. For å gi den trettiårige hovedpersonen og Frank Sinatra-fanen Frank Saxemark en identitet og romanen et startpunkt, er han satt til realfaglærer ved Kannik skole der han skal undervise en tiendeklasse i samliv, sex og forelskelse. Tiendeklassingene på Kannik ser ikke ut til å være av det mest formbare elevstoffet, men verre er det at når temaet er forelskelse, skal Frank lede undervisningen i noe han ikke har det minste greie på, for han har aldri vært forelsket. Men så får han en så intens drøm at han etterpå snaut vet om Drømmekvinnen bare og så aldeles uutslettelig finnes i hans eget hode eller om hun virkelig eksisterer. Han leter etter henne «der ute», samtidig som han søker støtte og hjelp fra både en tegner som lager sitt fantomportrett av henne etter hans beskrivelse – til hjelp i letingen, fra en klarsynt (som snaut nok finner sin egen finger), fra en hypnotisør, og en kommunal helsesøster – som er der for å hjelpe ungdomsskolelever, ikke den hodeløst forelskete læreren deres. Og enda er det mye mer. Det går over stokk og stein. Og mens den like forelskete, oppslukte Franks oppmerksomhet i hovedsak dreier seg om den virkelige eller innbilte Drømmekvinnen, flyttes leserens oppmerksomhet etterhvert bort fra utgangspunktet – som var stereotypien som ungdomsskolelærer - til det fortsatt uoppgjorte forholdet hans til sin fraskilte mor og en fortærende sjalusi til broren. Vaskeseddelen som følger «Pladask», har alderssegmentet 16-25 år som uttalt målgruppe. Det innsnevrer nedslagsfeltet så aldeles unødvendig, for denne elleville historien kan sågar få oldinger til å dra i smilebåndet, og - rett som det er - flire. For dette er i all hovedsak bare gøy og «blott til lyst».

706430

train

literature

Gunnar Staalesen fortsetter å fornye seg, men Varg Veum er den samme gamle bergenske grinebiteren. Hvor mye juling skal en mann tåle, mens han avleverer mer eller mindre vellykkede one-linere inspirert av mester Chandler og Phillip Marlowe?

nb

sa

Jarle Natland

Lykken var kort for Varg Veum

https://aftenbladet.no/i/wEGoRG/

Lykken var kort for Varg Veum Gunnar Staalesen fortsetter å fornye seg, men Varg Veum er den samme gamle bergenske grinebiteren. Hvor mye juling skal en mann tåle, mens han avleverer mer eller mindre vellykkede one-linere inspirert av mester Chandler og Phillip Marlowe? Staalesen har trofast levert gjennom snart femti år. Han tok den utslitte sjangeren med privatdetektiv og greidde mot alle odds å gjøre den til en norsk, for ikke å si ultra-bergensk variant med stort hell. Kjartan Fløgstad mente en gang at det var Nord-Jæren og oljepengene som ville lokke fram en norsk variant av Phillip Marlowe. Den gang ei. Ære være våre lokale helter, måtte det være Kolbjørn Hauge eller Lars Helle, men det er Staalesen som har stålgrepet om språket, intrigene og den litt desillusjonerte fortelleren med et halvt øye til akevittflasken i kontorskuffa og et halvt øye til jomfruen i nød. Her er det ellers langt mellom jomfruene. Staalesen leverer utrolig syrlige portrett av de fleste kvinnene her, inkludert hun som låner ut datteren til pornofilm. For «Utenfor er hundene» er en direkte oppfølger til «Storesøster». Varg Veum er offisielt frikjent, men for alltid merket av pedofil-mistanken. Han lurer på sannheten om faren, han trøbler med kjærligheten. Noen prøver å kjøre ham ned. Samtidig er andre medtiltalte i pedofil-saken i ferd med å dø. En ekstra bonus for oss som liker norsk krim er Veums Tønsberg-besøk der han får avgjørende hjelp fra en stammende, men staut advokat. Norsk krims svar på det interaktive Marvel-universet. Tidvis blir det i overkant latterlig med barnemisbrukere som ramler inn fra alle kanter og ikke helt troverdig, men totalt sett ror Staalesen intrigen i havn. «Storesøster» var bedre, men «Utenfor er hundene» toner ut i beste veumsk ånd: Det er lite håp, vi gjør vårt beste. Tar heisen opp til de sju fjell, går på ski, puster. Puster.

706431

train

literature

SAKPROSA: Viktig bidrag til Stavangers okkupasjonshistorie.

nb

sa

Sven Egil Omdal

Mannen som arresterte Stavangers jøder

https://aftenbladet.no/i/4dwO29/

Mannen som arresterte Stavangers jøder SAKPROSA: Viktig bidrag til Stavangers okkupasjonshistorie. Torgeir E. Sæveraas: «I skyggen mellom trærne», 362 sider, Spartacus En junimorgen for seks år siden åpnet forsvarshistoriker Torgeir E. Sæveraas avisen og oppdaget at han var i slekt med en krigsforbryter. Hans grandonkel, John Georg Ekerholt, var ansvarlig for arrestasjonen av jødene i Stavanger-distriktet. Torgeir Sæveraas visste svært mye om den andre verdenskrig, men familien hadde aldri fortalt at onkel John hadde sendt menn, kvinner og barn til gasskamrene i Auschwitz-Birkenau. Boken som ble utløst av denne rystende oppdagelsen, handler om mye mer enn mannen som var sjef for Statspolitiet i Stavanger i ett år fra sommeren 1942. Sæveraas, som er forsker ved Forsvarets stabsskole, bruker mye plass på å diskutere de ulike historiske framstillingene av vedtaket om å arrestere alle de norske jødene; var det tyskernes påfunn, eller var det norske bidraget til holocaust initiert av Quisling og kretsen rundt ham? Etter å ha veid fram og tilbake mellom de ulike framstillingene hos Kristian Ottosen, Marte Michelet og Bjarte Bruland, lander han på at initiativet lå hos sjefen for Gestapo i Norge, SS-Sturmbannführer Helmuth Reinhard. Denne langvarige, og fortsatt uavklarte diskusjonen, har nok en viss historisk interesse, men om det nå var Gestapo som utløste arrestasjonsbølgen, fritar det ikke de norske medhjelperne for skyld. Mildt straffet Dette er et vesentlig punkt i framstillingen til Sæveraas. Han bruker mye plass på å sammenlikne grandonkelen med politiinspektør Knut Rød, som sørget for arrestasjon og deportasjon av jødene i Oslo. Knut Rød gikk helt fri fordi han skulle ha hjulpet Hjemmefronten, en avgjørelse som for mange ennå er en skamplett på rettsoppgjøret. John Ekerholt fikk en mellomlang straff, og ble nokså tidlig benådet. Han var faktisk den av avdelingslederne ved Statspolitiet i Stavanger som fikk desidert mildest straff. Selv om han personlig var med på å arrestere de jødiske mennene, og var den som undertegnet ordren om å arrestere også de jødiske kvinnene og barna, ble disse handlingene ikke tillagt noen vekt da han ble stilt for retten. Tatt i betraktning at hans etterfølger, Jacob Skaar Pedersen, ble henrettet for å ha slått noen av fangene, er det fortsatt en del av vår felles skam at de jødiske livene talte så lite, også for den gjenreiste norske rettsstaten. Rystet inn i ryggmargen Det er derfor ingen grunn til å motsi Sæveraas når han karakteriserer den rollen hans grandonkel spilte under jødeaksjonene i Stavanger-området høsten 1942 som «moralsk, etisk og på alle tenkelige måter utilgivelig.» «I skyggen mellom trærne» er en uvanlig bok, i den forstand at en faghistoriker plasserer sin egen familie og sitt lokalmiljø (Ås i Akershus), inn i en kildekritisk granskning av flere av okkupasjonens viktigste hendelser. Det personlige preget gir framstillingen nerve, men skaper samtidig en viss usikkerhet om hvor mye hans vurderinger er påvirket av det han selv beskriver som en oppdagelse som rystet ham «dypt inn i ryggmargen». For lesere i Rogaland gir boken uansett et viktig bidrag til vår lokale okkupasjonshistorie. John Georg Ekerholt ledet den store Stavanger-avdelingen av Statspolitiet da beslutningen ble tatt om å flytte sammen med Gestapo i Solvang aldershjem, et vedtak som bidro sterkt til at Statspolitiet her ble mer brutalt enn andre steder. To av de 25 nordmennene som ble henrettet etter krigen, hadde sitt arbeidssted i Eiganesveien 17. Ekerholt var her i kort tid, men etterlot seg lange og dype spor.

706432

train

screen

FILM: Enkelte historier toler å bli fortalt igjen og igjen. Som «A Star is Born», nå med Lady Gaga.

nb

sa

Jan Zahl

Prisen for å bli ei stjerne

https://aftenbladet.no/i/7lO9P9/

Prisen for å bli ei stjerne FILM: Enkelte historier toler å bli fortalt igjen og igjen. Som «A Star is Born», nå med Lady Gaga. A Star is Born Sjanger: Drama, musikkfilm. Med: Bradley Cooper, Sam Elliott, Anthony Ramos, Bonnie Somerville, Lady Gaga. Regi: Bradley Cooper. Nasjonalitet: USA, 2018. Lengde: 2 t. 15 min. Aldersgrense: 9 år Du har høyrt denne historia mange, mange gonger før. Du har høyrt henne fortalt om verkelege personar (Edit Piaf, Janis Joplin, Jim Morrison, Curt Cobain, Amy Winehouse, Chris Cornell). Og du har kanskje til og med sett ein av dei tre tidlegare versjonane av «A Star is Born», den frå 1937, den frå 1954 eller den frå 1976, med Kris Kristoffersen og Barbara Streisand. Men til alle tider er dette tilsynelatande ei historie som fascinerer - om den talentfulle, ukjende som blir oppdaga og så blir stor stjerne. Og om prisen berømminga har. 2018-versjonen av «A Star is Born» er Bradley Coopers debut som regissør. I tillegg har han den eine hovudrolla, som den forfylla og slitne countryrockstjerna Jackson Maine. Filmen startar der, med ein rusa og uinspirert gitargud og songar på scenen. Me blir med han ut i bilen, gjennom kaos og skrikande fans, der han finn fram spritflaska, som nesten er tom. For å få påfyll, stoppar han ved ein tilfeldig bar. Der opptrer Ally (Gaga), som har gitt opp musikkdraumen og i staden jobbar som servitør, der ho syng «La Vie en Rose» av Edit Piaf. Og så oppdagar Maine henne - både som artist og kvinne - slik Piaf i si tid blei oppdaga der ho song på gata i Paris. Sidan skal det gå ei blanding av bratt oppover og nedover. Ho skal bli berømt - men til kva pris, når den vanlege jenta plutseleg er utstyrt med oransje hår, glossy dansarar og ein kynisk manager? På si side er Jack allereie i full gang med å betala for dette livet, med piller, sprit, tinnitus og indre demonar. Dei to blir eit par. Det blir ikkje enkelt. Feil fortalt, blir ei slik historie bare ein klisjé. Rett fortalt, som her, blir det både fint og rørande. Melodramatisk, ja, men godt melodrama er bra. Sjølv om to timar og 15 minutt strengt tatt er for lenge for ein film. Cooper er overtydande som den herja stjerna. Men minst like mykje imponerer superstjerna Lady Gaga, heilt frå ho er heilt ukjent, usminka og «vanlig» til ho er så styla og utspjåka at ho kommenterer at ho ikkje ein gong liknar på seg sjølv. Og dette er altså ein musikkfilm, der musikken og songane heldigvis får skina mellom kjærleikshistoria og stjernereisa. Det er skikkeleg tøft og trøkk når Jack tek fram gitaren. Men når Lady Gaga set seg til pianoet og syng - og når dei to syng saman - er det bare å gjera seg klar for gåsehud og ståpels og la det stå til.

706433

train

misc

UTSTILLING: Sprikende, skriver Trond Borgen om utstillingen på Hå gamle prestegard.

nb

sa

Trond Borgen

En vandring i naturen og kunsten

https://aftenbladet.no/i/Rx0X0W/

En vandring i naturen og kunsten UTSTILLING: Sprikende, skriver Trond Borgen om utstillingen på Hå gamle prestegard. Hå gamle prestegard: Marianne Berg, Ekko; Marianne Broch, Innover, skulptur. T.o.m. 11. nov. To kunstnere med felles utstilling på Hå: Marianne Berg skaper serielle former i ulike menneskeskapte materialer; Marianne Broch former sin kunst i naturens eget materiale, treet. Resultatet er en utstilling som halter og spriker; det går ingen umiddelbar bue fra den ene til den andre. Når Broch kaller sitt bidrag «Innover», er det en konkret beskrivelse av det arbeidet hun utfører, for hun hogger og skaver seg innover i treet. Innover i gamle røtter og stammer, som for å finne en slags urform langt der inne. Men først vandrer hun i fjell, skog og mark. Det er resultatene derfra hun henter hjem, for å begynne sin møysommelige, fysiske bearbeiding av treverket. Slik konserverer hun hele denne prosessen – av langsom vekst i naturen, menneskets vandring der og det fysiske arbeidet med treverket – i de ferdige skulpturene, som derved får et visst konseptuelt preg. Ikke ulikt det vi ser hos den britiske kunstneren Richard Long, som, etter sine vandringer i fjellet, henter stein og annet naturmateriale og bearbeider dem i stram formasjon i galleri og museum. Sterke, men sårbare Av røtter av fjellfuru fra Jotunheimen, gran og furu fra Krokskogen og uspesifisert bjørk skaper hun en serie kalt «Kuleobjekter». Det er trekuler som er plassert på golvet og ser ut som fint tilhogde, men likevel uregelmessige kloder. Kompakte, sterke, men likevel sårbare. I klodeformen anes en miljøbevissthet av geopolitiske dimensjoner; men Broch er en lavmælt kunstner som ikke legger tydelige føringer for vår tolkning av kunsten sin. Et par store «Stammer» er montert sammen med noen kuleobjekter, som slående installasjoner som setter i spill ulike følelser, fra aggresjon til opplevelse av vern og beskyttelse. Selv om plasseringen kan virke statisk, ligger her også et veldig potensial for en ganske barokk opplevelse av stammenes svulmende former. Men assosiasjonene mine går også til Giorgio de Chiricos metafysiske maleri for hundre år siden, med sine besynderlige oppstillinger av objekter som tilsynelatende sier noe utover seg selv, men som egentlig er mystisk absurde. Og til Iver Jåks’ sterke utnyttelse av den samiske magiske tradisjon med bruk av naturobjekter. Det ligger noe magisk både i Brochs skulpturelt formede trestammer og i hennes kuleformer; de blir en slags energibatterier med en lagret kraft som kommer rett fra naturen, men i annen form enn naturen egen. For her er treet bearbeidet; menneskeskapt form går i dialog med naturens form. Et annet aspekt er også interessant her, nemlig den åpenbare fetisjeringen av naturens materialer som finner sted i Brochs behandling av dem. Jeg ser et grunnleggende begjær etter et naturmateriale som kan formes og føyes ved hjelp av fysisk omgang med materien. Dette bidrar til å gjøre Brochs kunst svært severdig. Gjentakelse Bergs kunst går i en annen retning. Som Broch arbeider også hun i serier, men hennes skulpturelle rekker rommer mer eller mindre identiske former. Én av dem heter «Ekko» og viser en nokså non-distinkt form hvor hver gjentakelse er utført i bronse, epoksy, betong og gips med bladsølv. Foran disse tenker jeg umiddelbart på noen av Bård Breiviks serielle arbeider, men den forseggjorte håndverksmessige utførelsen og den utsøkte materialbehandlingen som vi ser hos Breivik, mangler her. Tung på labben blir Berg også i serien «Dvale», også den utført i ulike materialer: en form som både kan minne om en meteoritt og en liten leirklump, gjentas, nærmest som en besvergelse, som for å blåse litt liv i et konsept som imidlertid aldri helt tar av. Avstanden mellom idé og evnen til å forme materien blir for stor. Berg synes mer opptatt av kun å vise likheter og forskjeller som oppstår når identiske former lages i ulike materialer. Slik disse skulpturrekkene presenteres her, er dette interessant kun i begrenset grad, for enkelte av materialene dreper mer enn levendegjør formene.

706434

train

screen

Med sin 22. juli-film ønsker briten Paul Greengrass å vise verden hvordan fredelige Norge håndterte en grusom terrorhandling. Til inspirasjon og ettertanke.

nb

sa

Elisabeth Bie

«22 July»: Sterk, relevant og aktuell

https://aftenbladet.no/i/21zdmG/

«22 July»:Sterk, relevant og aktuell Med sin 22. juli-film ønsker briten Paul Greengrass å vise verden hvordan fredelige Norge håndterte en grusom terrorhandling. Til inspirasjon og ettertanke. 22 July Sjanger: Drama. Regi: Paul Greengrass. Manus: Paul Greengrass. Basert på Åsne Seierstads bok «En av oss». Med: Jonas Strand Gravli, Andreas Danielsen Lie, Jon Øigarden, Maria Bock, Thorbjørn Haarr, Seda Witt, Isak Bakli Aglen, Eindride Eidsvold m. fl. Lengde: 2 timer 24 min. Kanal: Netflix. Det har ikke manglet på norske motforestillinger om Paul Greengrass’ Netflix-finansierte spillefilm «22 July» om den mørkeste dagen i nyere norsk historie: Hvorfor må de norske skuespillerne, som besetter alle rollene, snakke engelsk? Hvorfor skal monsteret Anders Behring Breivik få en såpass stor rolle? Og kunne ikke sårene fått gro mer før en slik film kommer? Britiske Greengrass er en anerkjent regissør med både journalistisk og dokumentarisk bakgrunn, og med samfunnsaktuelle filmer som «Bloody Sunday» og «United 93» på CV-en. Hans tilnærming til hendelsene i Norge 22. juli 2011 er ikke først og fremst selve terrorhandlingen som i «Utøya 22. juli», men konsekvensene den fikk etterpå. For enkeltmennesker, men også for det norske samfunnet. Og for de universelle verdiene ytringsfrihet, rettssikkerhet og demokrati. Skjer stadig igjen For oss nordmenn, som i størst grad har hendelsene og dekningen av 22. juli under huden, kan det nok gå litt fort i svingene av og til. Filmen forteller altså ikke hele historien, men Greengrass har likevel lyktes i å få fram sitt universelle budskap om en hendelse som stadig skjer igjen i forskjellige nyanser. Som i Åsne Seierstads bok, som filmen er basert på, er tidslinjen brukt som et sterkt dramaturgisk fortellergrep i den første delen, som omhandler selve terrorhandlingen. Gradvis flyttes fokuset til enkeltskjebnene. Unge Viljar, som ble livstruende skadet foran øynene på sin yngre bror, er fantastisk spilt av Jonas Strand Gravli. Vi følger ham gjennom umenneskelige kampen tilbake til livet, og konsekvensene det har for hans nærmeste. Hans lavmælte vitnemål i rettssaken er et av filmens aller mest gripende øyeblikk. Andreas Lie Danielsen er også god som Anders Behring Breivik med det han har å spille på: det ytre bildet vi allerede har av massemorderen. Inspirerende På en skrudd måte er «22 july» faktisk også en oppløftende og inspirerende film. Når dommen er falt, og Behring Breivik sier til sin advokat at «det vil komme noen etter meg og fullføre det jeg startet», svarer Lippestad: «Da vil vi, våre barn og deres barn kjempe imot og vinne over dem også». I «22 July» viser Greengrass for hele verden at den grusomme dagen fikk nordmenn til å stå samlet mot terroristen og det han sto for. Rettsprosessen viser at både ytringsfriheten og det norske demokratiet kom styrket ut, nettopp fordi Behring Breivik fikk en arena der han ble til de grader motsagt. I en tid der Breivik-tankegrums får stadig større fotfeste, er dette et viktig budskap å nå ut med gjennom gigantkanalen Netflix. For målgruppen er ikke bare norske seere: Med engelsk tale og uten teksting når den nok ut til enda flere. Ikke en dag for tidlig.

706435

train

literature

BOK: Per Petterson er forlengst hinsides alle diskusjoner om virkelighetslitteratur.

nb

sa

Jan Askelund

Så intense følelser, så trange utløp

https://aftenbladet.no/i/1k9A2G/

Så intense følelser, så trange utløp BOK: Per Petterson er forlengst hinsides alle diskusjoner om virkelighetslitteratur. Per Petterson: Menn i min situasjon. Roman. 297 sider. Oktober. Når romanresultatet av en forfatters bruk av seg selv blir som i Per Pettersons siste roman, «Menn i min situasjon», er det ikke lenger bryet verdt å anvende krefter på å drøfte og dømme den såkalte virkelighetslitteraturen som sjanger eller hvor mye en forfatter bruker, eller har «lov» til å bruke sitt eget, families og alle andre bekjentskapers liv skjønnlitterært. Heller enn å konstatere at, er det imidlertid fortsatt interessant å se og annamme hvordan en forfatter gjør det. Per Petterson (1952, debut 1987) gjør det med stil og eleganse. Årets roman, «Menn i min situasjon» - den første siden «Jeg nekter» i 2012, er sentrert omkring gjenkjennelige, bokstavelig talt familiære, temakretser i Pettersons forfatterskap, også denne med forfatteren Arvid Jansen som hovedperson, Per Pettersons skjønnlitterære andre jeg. Den åpner en søndagsmorgen i september 1992 da romanens fraflyttede kone Turid panikktelefonerer ham for å få hjelp – han er den eneste hun «har». Da er Arvid en mann på Pettersons egen alder, og utover i romanen legges det så mange, og gjentatte, markører at «Menn i min situasjon» nødvendigvis også leses selvbiografisk, særlig med de mange stedene det refereres til «skipet» (virkelighetens «Scandinavian Star» som brant i en skandaløs skipskatastrofe 1. april 1990, og blant 159 mennesker også tok livet av hans aller næreste familiemedlemmer), og som Petterson viser til både i og utenfor bøkene sine. I romanens litterære, konstruerte virkelighet har det da gått et år siden kona kort tid før skipet forulykket tok barna med seg og dro. Da telefonen kommer, har forfatteren Arvid Jansen bak seg et fortvilet og forvrøvlet år med drikking på byen og tilhørende mislykkete engangs kvinnesamkvem, samt utallige måfå-bilturer på kvelds- og nattetid. Han bruker tida til mer av det samme, samtidig som han minnes, skildrer dagene sine, reflekterer over sin egen person og alle sine utilfredsstillende forhold til andre – og som alt sammen blir til romanen «Menn i min situasjon». Den ensomme Arvid er «ikke alene, men forlatt» etter at Turid tok med seg de tre jentene deres og dro, som Arvid også omskriver til «Turids abdisering», «Turids sorti», «Turids frafall» der han harper på et femten års kjærlighetsforhold som nå er kuttet over. Men samme hva ord han setter på det, vet han at forklaringen er han selv, hans egen tilknappete person, «murt inne i mitt eget», i «forknytt taushet», mannen som «aldri ga alt jeg hadde». Han holder alltid igjen: Så når en person et sted uttrykker at noe var «deilig», synes Arvid at «det var å ta i». Han kan altså være sarkastisk morsom, men enda mer er han en alvorstynget rapportør med frapperende evne til å skildre situasjoner og forhold, som når han sier om Turid og ham at «vi var som to sykkelhjul i en trikkeskinne». Eller oppsøker familiegravstedet på en ødslig kirkegård i Oslo og «gjør døden permanent», slik navnene på dem han savner så intenst, er meislet i stein. Men, som han sier, har han - «en mann i min situasjon» - aldri kunnet gi seg hen (bare når han reflekterer og skriver, tør Arvid risikere en slik ordbruk). Tittelens formular, «menn/en mann i min situasjon», er gjentatt med ujevne mellomrom mange ganger i romanen (fra side 19 til 288), og er ikke bare treffende for historien til Arvid Jansen, men signaliserer pretensjoner om representativitet. Jeg skulle tro at mange, ikke bare mannlige, lesere av «Menn i min situasjon» kan gjøre en beryktet landsmanns ord til sine: «Om blodet er aldri så tynt, man kjenner seg dog i slekt med Peer Gynt». Og Arvid Jansen. Per Pettersons lommekjente revir i «Menn i min situasjon» er Oslo med omegn. Her skildrer han gjennom romanens første fem, av seks, avdelinger en retur til barndommens Veitvet, forflytter seg i flere sentrale bydelers leiligheter og senger, kneiper og en fargehandel, nattlige kaiscener og lyriske overnattingsturer i marka, ikke-planlagt henting av barn som utarter til slapstick slåsscene, søte møter med kvinner som kan og vil mer enn ham – så hvert underkapittel lyser, formidlet av en hovedperson som kanskje har som sitt aller såreste punkt at han aldri opplever en annen han helt ut ut kan dele sin kjærlighet til litteraturen med. Det er strålende. Men sjette og siste avdeling, fire år etter romanens hovedkropp, kan virke påhengt.

706436

train

literature

Den amerikanske drømmen lever fortsatt, men for mange er den blitt vond. Thor Steinhovdens bok «Det amerikanske marerittet» maler et godt portrett av dagens USA og vever et dystopisk bakteppe for framtiden.

nb

sa

Arild I. Olsson

Portrett av et sønderrevet land

https://aftenbladet.no/i/m62vA4/

Portrett av et sønderrevet land Den amerikanske drømmen lever fortsatt, men for mange er den blitt vond. Thor Steinhovdens bok «Det amerikanske marerittet» maler et godt portrett av dagens USA og vever et dystopisk bakteppe for framtiden. Thor Steinhovden: Det amerikanske marerittet. Sakprosa. 254 sider. Res Publica. «Det er ikke Trump som har skapt dagens kaos, det er kaoset som har skapt Trump», skriver Steinhovden. Sidene er spekket med skarpe og velformulerte observasjoner som sammen med spennende episoder drar oss gjennom USAs moderne, politiske historie og til slutt ender opp i en trailerpark. Der møter vi den amerikanske drømmens siste håpefulle: De ulovlige immigrantene som tar seg over grensen fra Mexico. Skurken i boka heter Newt Gingrich, mannen som var leder for Republikanerne i kongressen fra 1995 til 1999 og som systematisk bidro til å forverre forholdet mellom Demokratene og Republikanerne, slik at amerikansk politikk ikke lenger handler om hva de to partiene er uenige om, men om hvordan de er uenige. Forfatteren forklarer pedagogisk hvordan dette samarbeidsvakuumet er blitt større og større og i verste fall har fått hele statsapparatet til å gå i stå. Negativ utvikling Han får også fram hvordan USAs traumatiske 1960-tall fortsatt dikterer dagens politikk. Borgerrettighetskampen rev Demokratene i stykker og overlot Sørstatene til Republikanerne. Steinhovden illustrerer dette med Alabama-guvernør George Wallace sitt «segregering i dag, segregering i morgen, segregering for alltid». Den konservative sørstatsdemokraten prøvde å stanse immatrikuleringen av svarte studenter ved University of Alabama i 1963, bare for å bli nedkjempet av sin egen president Kennedy. Wallace var en klassisk New Deal-demokrat som også, vil denne anmelderen mene, var reinspikket rasist. Steinhovden trekker tråder fra sørstatsdemokratene som var konservative til beinet, men tilhengere av et velfungerende statsapparat, til vår tids populister. Han trekker spesielt fram Marine Le Pen og ikke minst - når det kommer til strategi - Donald Trump. Slik forklarer Steinhovden hvordan dagens polariserte USA er et resultat av prosesser som har fått lov til å utvikle seg over flere tiår. Ikke minst peker han på utviklingen innen media, der framveksten av alternative (høyreorienterte) kanaler på nettet har bidratt til å svekke den felles virkelighetsforståelsen. Som en av Steinhovdens mange kilder forteller: «Bestefars (republikanske) parti eksisterer ikke lenger. Det ble kidnappet av ekstreme evangeliske kristne og Tea Party-bevegelsen. Det ble infiltrert av antisemitter og rasister i samme slengen». Når forfatteren drar linjene tilbake til Tyskland på slutten av 1920-tallet og 1930-tallet maler han ettertrykkelig fanden på veggen. Nasjonens idé Alt er heldigvis ikke like negativt. Et stort flertall av innbyggerne i USA mener at den amerikanske drømmen er oppnåelig for dem. Dette er et sentralt poeng i USAs nasjonale idé: Friheten til selv å velge hvordan man vil leve og muligheten til å skape sin egen framtid. Kanskje det som gjør den amerikanske drømmen til nettopp en drøm, er at den ikke lover noe bestemt utfall. Steinhovden lar førsteamanuensis Hilde Restad ved Bjørknes Høyskole si det slik: - Den amerikanske drømmen er et håp og en tro som skal fullbyrdes en gang i framtiden. Slik kan drømmen om Amerika tillegges en religiøs dimensjon. Fra vondt til verre I en nasjon der lederne for de 350 største selskapene har inntekter som er 300 ganger høyere enn gjennomsnittsinntekten til de ansatte i bedriftene de jobber for, er det vanskelig å se at den amerikanske drømmen skal være like oppnåelig for alle. Forskjellene øker og øker på alle vis og områder, og reduserer samtidig den sosiale mobiliteten. Med Trump i Det hvite hus er USA i ferd med å gå fra vondt til verre. Steinhovden viser hvordan USA ikke bare er i ferd med å bli Republikanerne mot Demokratene, men by mot land, svarte mot hvite og liberale mot konservative. «Det amerikanske marerittet» anbefales til alle som er interessert i USA. Steinhovden skriver godt og har levert en bok som fortjener å bli lest langt utenfor amerikansk-politikk-nerdesegmentet. Den er lettforståelig og lesevennlig. Og så er jo timingen den beste - like før tidenes viktigste mellomvalg i USA.

706437

train

music

Helt siden 70-tallet har han gitt ut flott musikk.

nb

sa

Geir Flatøe

Gi denne mannen en Grammy, takk

https://aftenbladet.no/i/l1y8ee/

Gi denne mannen en Grammy, takk Helt siden 70-tallet har han gitt ut flott musikk. John Hiatt: "The eclipse sessions" (New West/Border) Når John Hiatt nå mener at den nye platen hører hjemme side om side med to av de bedre, er det grunn til å lytte. "Bring the family" (1987) ble spilt inn på fire dager mens Hiatt trodde karrieren var over, og "Crossing muddy waters" (2000) ble lagd på sparket. Hans nye studioalbum, det 23. i rekken, oppsto på samme måte: Ikke planlagt og med et resultat som overrasket ham. Det er gått fire år siden sist, og det var ikke gitt at Hiatt ville komme med en ny plate etter en skammelig oversett karriere. Han åpner med flotte "Cry to me", og melankolske "Aces up your sleeve" er nydelig. Strøken americana og rock følger. I'm over the hill, synger Hiatt. Platetittelen er en formørkelse. Han tar farvel med vakre "Robber's highway", men platen føles ikke slik. 66-åringen fra Indiana lyder revitalisert, og etter ni Grammy-nominasjoner er det på tide at han får en pris å sette på hylla. Beste spor: "Cry to me", "Aces up our sleeve", "Nothing in my sleeve", "Hide your tears", "Robber's highway".

706438

train

screen

Når du trodde at den mørke fortiden var tilbakelagt og du endelig har senket skuldrene. Da viser fascinerende og spennende «Kielergata» hvor fort og grotesk alt kan snu.

nb

sa

Elisabeth Bie

Nabolagsidyll fra helvete

https://aftenbladet.no/i/gPl7Vk/

Nabolagsidyll fra helvete Når du trodde at den mørke fortiden var tilbakelagt og du endelig har senket skuldrene. Da viser fascinerende og spennende «Kielergata» hvor fort og grotesk alt kan snu. Kielergata TV-serie i 10 deler. Premiere på TV 2 og TV 2 Sumo torsdag 18. oktober. Sjanger: Drama/thriller. Nasjonalitet: Norge 2018. Regi: Patrik Syversen og Cecilie Mosli. Manus: Patrik Syversen, Jesper Sundnes og Stig Frode Henriksen. Skuespillere: Thorbjørn Harr, Andrea Bræin Hovig, Ylva Lyng Fuglerud, Nicolai Cleve Broch, Ingrid Bolsø Berdal, Johan Rheborg, Alexandra Rapaport, Kyrre Haugen Sydness, Anneke von der Lippe, Sigurd Myhre, Kyrre Hellum, Nader Khademi, Pihla Viitala, Janne Heltberg, Cecilie Mosli, Iselin Shumba m.fl. Småstedet Slusvik et sted i Norge sies å være Nordens minst kriminelle sted. Her ligger Kielergata. En tilsynelatende typisk norsk middelklassegate, med fine, store hus, velstelte hager og grill på terrassen. Kielergata er en sånn familiegate der naboene går på grillfest til hverandre og hjelper hverandre der det trengs. Tilsynelatende. Hovedpersonen er Jonas Shulman, som er ny både på stedet og i gata. Han har en enkel jobb, og et tilbakelagt alkoholproblem. Familielivet er trygt og A4. Utpressing-sjokk Helt til den dagen en ny bekjent prøver å presse Jonas for ting han har funnet ut om fortiden hans. På et øyeblikk rakner idyllen han omgir seg med, og avløses av et mareritt av den paranoide typen. Men så viser det seg at det ikke bare er Jonas i gata som har en skjult, mørk fortid. Å starte et helt nytt liv, for eksempel gjennom vitnebeskyttelse, og så bli innhentet av fortiden, er langt fra et ukjent grep i populærkulturen. Likevel føles «Kielergata» både original, og ikke minst befriende norsk i uttrykket. Lange tagninger og dvelende nærbilder i all hverdagsligheten får oss til å til å se menneskene på en engasjerende og intim måte. Så brytes hverdagsligheten av sjokkartede hendelser og handlinger på en svært så uforutsigbar måte. Overflaten revner Jonas, kona Elin og datteren Sofie spilles av glimrende og troverdig av Thorbjørn Harr, Andrea Bræin Hovig og Ylva Lyng Fuglerud. I seriens første episoder er det først og fremst dem vi blir godt kjent med. Historien hopper fram og tilbake i tid, og pusles gradvis sammen med nye biter. Og jo flere brikker vi får, dess flere innser vi at vi mangler. «Kielergata» bæres fram av fiffige, og ofte sjokkerende og groteske kontraster mellom idyllisk småbyfamilieliv på skinner og beksvarte fortidshemmeligheter. Og når revnene i overflaten blir større, bare stiger spenningen og fascinasjon for både gata, menneskene som befolker den og alle hemmelighetene de omgir seg med. «Kielergata» ligger an til å bli en super serie å følge utover høsten! Anmeldelsen er basert på de to første episodene.

706439

train

screen

«Dogman» er en fascinerende studie i kontraster. Mellom herlig situasjonskomikk og ekkel vold. Og mellom godhet og onde gjerninger.

nb

sa

Elisabeth Bie

Må en bli ond for å befri oss fra det onde?

https://aftenbladet.no/i/Rx0j2J/

Må en bli ond for å befri oss fra det onde? «Dogman» er en fascinerende studie i kontraster. Mellom herlig situasjonskomikk og ekkel vold. Og mellom godhet og onde gjerninger. Dogman Sjanger: Drama/thriller. Nasjonalitet: Italia 2018. Regi: Matteo Garrone. Manus: Ugo Chiti, Massimo Gaudioso og Matteo Garrone. Skuespillere: Marcello Fonte, Edoardo Pesce, Nunzia Schiano, Adamo Dionisi, Francesco Acquaroli, Alida Baldari Calabria, Gianluca Gobbi, Aniello Arena. Lengde: 1 time 42 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 26. oktober. Innehaver Marcello av dyrefrisørsalongen Dogman er en herlig, godhjertet fyr. Selv den argeste kamphund blir til slutt en malende pusekatt når Marcello klipper, føner og godsnakker. Han forguder datteren sin, og utstråler varme og omsorg. At han på si driver litt kriminalitet, får oss likevel ikke til å mislike ham. Men i den lite pene kystbyen han bor i, er det machobiffen Simone som styrer. Den aggressive tidligere bokseren, med fullt utviklet sosiopati, terroriserer bydelen med trusler og grusom vold. Selv om han også er en mammagutt, er han den personifiserte ondskap. «Alle» vil bli kvitt ham. Vennskap i ubalanse «Vennskapet» mellom Marcello og Simone er bygd på frykt og undertrykkelse. Marcello tør ikke å stå opp mot ham, noe som gir ham store problemer. For å kunne ta et oppgjør med Simones krav og trakassering, må Marcello gå i seg selv og gjøre noe med sin egen konfliktskyhet, naivitet og lojalitet. Han må bli ondere. «Dogman» er en studie i kontraster og i personlighetsutviklingen til en enkel og god mann, nydelig og troverdig spilt av Marcello Fonte. Scenene fra hundesalongen er fulle av varm situasjonskomikk. Møtene mellom Marcello og Simone er fulle av skrekk og ubehag, noe som forsterkes av en ekstremt realistisk stil og skuespill. Skikkelig godbit Filmen bruker god tid på å bygge opp til sitt klimaks, men er hele tiden en tankevekkende godbit som byr på flere moralske dilemmaer. Marcello Fonte fikk prisen for beste skuespiller i Cannes i år. Regissør Matteo Garrone er også mannen bak filmen «Gomorra» (2008). «Dogman» er også Italias offisielle Oscar-bidrag.

706440

train

screen

FILM: En oppsiktsvekkende normal mann i en spektakulær historie.

nb

sa

Leif Tore Lindø

Sober type i det mest spektakulære menneskeheten noensinne har gjort

https://aftenbladet.no/i/yv21G2/

Sober type i det mest spektakulære menneskeheten noensinne har gjort FILM: En oppsiktsvekkende normal mann i en spektakulær historie. Biografi/drama, USA, med Ryan Gosling, Jon Bernthal, Claire Foy. Regi: Damien Chazelle. Lengde 2 t. 21 min. 12 år. «First man» forteller historien om astronauten Neil Armstrong og den legendariske romferden som førte til at han 20. juli 1969 ble første mann som satte sin fot på månen. Ryan Gosling står med ett bein i det største teknologiske dramaet menneskeheten har vært med på. Det andre beinet er plassert i en veldig normal familie der det lille som er av drama spinner rundt at han mistet datteren som bare var ett år gammel. Den delen av filmen som handler om romfarten er strålende. De klaustrofobiske oppholdene i romfartøyene, knirkingen, lyden, ristingen og dramatikken på vei mot månen er glimrende show- don’t-tell-film. Et haraball det ene øyeblikket, blikkstille det neste. «First man» er mindre pompøs enn mange tidligere astronaut-filmer, men tillater seg noen store ord og bilder for å markere anledningen. Kontrasten til (noe av) det største menneskeheten har oppnådd ligger i privatlivet til Neil Armstrong, som var en rolig og sindig type. Regissør Damien Chazelle («La La Land») lar ham nesten bli en anti-helt. Han sier lite og lar et veldig begrensa følelsesregister komme til uttrykk. Gosling er god til å spille «vanlig». Claire Foy («The Crown») gjør ikke all verdens inntrykk som kone og hjemmelim, men hun har heller ikke fått all verdens å jobbe med. Familielivet fungerer godt som en motvekt til de enorme oppgavene på jobb og understreker filmens grunnsetning: Måneferden var vanlige folk som gjorde helt uvanlige ting. Det som virkelig setter seg i magen i «First Man» er de mange scenene der kamera settes inne i de trange rommene astronautene brukte på sin ferd mot det ukjente. Vi blir blant annet minnet på at det var skruer og bolter som skilte mellom liv og død da astronautene ble sendt ut. Kombinert med et knallgodt lydfølge, både i musikk, effekter og stillhet, er det disse intense sekvensene som gjør en ellers sober film til et spektakulært eventyr.

706441

train

music

Tøffe sanger med kreativ trommelyd.

nb

sa

Geir Flatøe

Stepper løs på trommene

https://aftenbladet.no/i/dd1grX/

Stepper løs på trommene Tøffe sanger med kreativ trommelyd. Kolars: "Kolars" (KOLARecords/Border) Det er ikke lett å finne opp noe nytt i rocken, men det er dem som prøver. Lauren Brown stepper på en basstromme mens hun samtidig dunker løs på et stående trommesett. Et stilig sceneshow, og den dansende trommingen skaper samtidig en varm lyd. Hun kommer fra folk-gruppen He's My Brother She's My Sister fra Los Angeles. Den var det Rob Kolar som stiftet, og ekteparet utgjør nå Kolars. Musikken er kalt desert disco, space blues og glamabilly, og den lyder som en miks av dette. Den selvtitulerte debuten kom i fjor, og de følger opp med et album fylt med åtte flotte kutt. I tillegg får vi sangene én gang til som instrumentaler. Et kreativt påfunn, det også. Høydepunktene sitter tett, fra den slentrende ørkenrockeren "Bullett on the run" til glaminnslagene i "Dangerous", via Velvet Underground-pregede "Dizzy" og slackerballaden "Change your mind". "One more thrill" kunne vært låten White Stripes ikke rakk å spille inn. Beste spor: "Bullett on the run", "Change your mind", "Dangerous", "Dizzy", "One more thrill".

706442

train

screen

Grotesk, morsom, rørende, tankevekkende og original. Svenske «Grensen» er en både vakker og beksvart kjærlighetshistorie.

nb

sa

Elisabeth Bie

Grotesk-vakker kjærlighetshistorie

https://aftenbladet.no/i/KvAmry/

Grotesk-vakker kjærlighetshistorie Grotesk, morsom, rørende, tankevekkende og original. Svenske «Grensen» er en både vakker og beksvart kjærlighetshistorie. Grensen Originaltittel: Gräns. Sjanger: Drama/fantasy. Nasjonalitet: Sverige 2018. Regi: Ali Abbasi. Manus: Ali Abbasi og Isabella Eklöf. Basert på John Ajvide Lindquists novelle. Skuespillere: Eva Melander, Eero Milonoff, Viktor Åkerblom. Lengde: 1 time 41 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 19. oktober. John Ajvide Lindquist, altså. Den svenske skrekkforfatteren bak romaner som «La den rette komme inn» og «Håndtering av udøde» er en mester i å skildre menneskelig utenforskap og annerledeshet gjennom sin miks av grøss, fantasy og sosialrealisme. Før har han gjort det med vampyrer og zombier. I «Gräns» gjør han det samme med vesener fra nordisk folklore. Denne sensasjonelt originale filmen oser av Lindquists fantasifulle ånd. I tillegg til utrolige skuespillerprestasjoner og ekstraordinær maskering, er det nettopp Lindquists fascinerende karakterer som gjør filmen så besnærende. Brusende begjær Tollinspektøren Tina har kanskje et snodig og litt skremmende utseende, men ingen andre greier å lukte seg fram til smuglere slik hun gjør. Så god er hun, at hun også blir bedt om å bistå politiet i flere vanskelige saker. Så kommer Vore gjennom tollen med en merkelig last. Vore likner henne selv, og både luktesans og følelser kommer i ulage hos Tina. For første gang bruser begjærets blod gjennom henne. De to innleder et intenst og lekent forhold. Gradvis Tina at hun og Vore er like, men en «rase» for seg selv. Og at livet hennes hittil er basert på en løgn. Mens Tina helst vil gli inn hos menneskene, ønsker Vore å være seg selv helt ut og i tillegg hevne seg på dem som har forsøkt å temme ham. Kan de da leve sammen? Uforutsigbar uhygge Visuelt er «Grensen» både sær og helt ekstraordinær, ofte langt over grensen til det groteske. Teknisk briljant, men det er fantasiverdenen som imponerer mest. Og om den ikke akkurat kan karakteriseres som en skrekkfilm, tar «Grensen» nok uhyggelige og uforutsigbare vendinger til at du aldri får slappet helt av. «Grensen» vant Un Certain Regard under Cannes-festivalen i år, og også juryprisen på Filmfestivalen i Haugesund. Der er også Sveriges Oscar-kandidat.

706443

train

literature

SPENNING: Hvis noen tror det er lett å skrive en krim- eller spenningsroman, skal de lese Kjell Reianes sin debut, «Bomben». Den viser hvor lett det er å gjøre alt feil.

nb

sa

Tarald Aano

En krimroman der det meste er feil

https://aftenbladet.no/i/xR2rgV/

En krimroman der det meste er feil SPENNING: Hvis noen tror det er lett å skrive en krim- eller spenningsroman, skal de lese Kjell Reianes sin debut, «Bomben». Den viser hvor lett det er å gjøre alt feil. Kjell Reianes: Bomben. Spenningsroman. 307 sider. Jæren forlag. Om det er forfatteren eller forlaget som har sviktet mest, vet jeg ikke. Men «Bomben», debutromanen til arkitekt og musiker Kjell Reianes, burde ikke vært gitt ut. Årsaken er at Reianes og forlaget ikke har jobbet godt nok - verken med hovedideen, med strukturen, med persongalleriet eller med språket. Boken vitner derfor om en grunnleggende mangel på respekt og forståelse for håndverket. Vi får ta det ovenfra og ned: 1. Handlingen Selve ideen er muligens god. «Bomben» handler om Willy fra Stavanger som reiser til USA som 20-åring, blir agent for CIA og farter jorda rundt på hemmelige oppdrag. Han er tilfeldigvis hjemme i Stavanger når terrorister truer med å sprenge Domkirken 17. mai. Med stramme grep kunne dette blitt en underholdende røverroman. Men i «Bomben» er ingenting stramt. I stedet for å følge én hovedhandling, åpner forfatteren for all verdens påfunn underveis. Boken begynner med en oversikt over fem generasjoner i Stavanger, et typisk oppspill til en historisk slektsroman. Deretter gir Reianes oss et slags kjærlighetsdrama rundt hovedpersonens bestefar, fortsetter med en familiefeide og en bitter skilsmisse i generasjonen etter, og ender i en konflikt mellom helteonkel og terrornevø som knapt kjenner hverandre. Antakelig har Reianes en tanke om at det nære slektskapet mellom motstanderne skal gi en ekstra dimensjon til fortellingen, men det motsatte skjer. Det historiske og familiære bakteppet blir bare distraksjoner, på samme måte som de talløse bihistoriene blir blindveier. 2. Strukturen Det finnes mange eksempler på krim- og spenningsromaner der ulike handlingstråder, flere tidsplan og sammensatte persongallerier elegant knyttes sammen til en hovedhandling som kulminerer i et fortettet siste-scene-drama. Det forutsetter en ekstremt bevisst komposisjon der alle løse tråder kuttes bort. Og det krever at bipersonene får klare funksjoner og at beskrivelsene av dem er relevante. Sannsynligvis har Reianes forsøkt å skrive en puslespillroman der de ulike bitene skal gi mening når de samles. I stedet har han levert en roman der bitene knapt hører sammen fordi folk og hendelser fyker forbi uten at de peker fram mot en samlende spenningstopp. Det blir altså retningsløst, ikke fortettet. Et konkret eksempel er at CIA på side 80 finner ut at terroristen vil bombe Domkirken i Stavanger. 125 sider senere leser vi at terroristen endelig har funnet målet sitt; Domkirken i Stavanger. Det er selvsagt fullt mulig å bryte kronologien, men da må ikke spenningen spoleres så hjelpeløst som her. Og oppdragene som sender Willy verden rundt, skal nok gi oss et bilde av en profesjonell og nådeløs agent, men er helt uten språklig og dramaturgisk oppbygging. Derfor blir de bare rekker av hendelser som knapt har noe med hverandre å gjøre. 3. Folka På samme måte som enkelthendelser kan bygge opp under en hovedhandling, kan selvsagt et persongalleri være med på å tegne en hovedperson og et miljø. Da må bipersonene ha klare funksjoner: De bør ha betydning utover de episodene de deltar i, og de bør beskrives på en måte som gjør at de er interessante i seg selv. Reianes klarer ikke dette på noe vis. Willys rival dukker opp både i judokonkurranser og i CIA, men han forsvinner ut igjen på dramatisk måte uten at det gir dybde til fortellingen eller klangbunn til hovedpersonen. Det samme gjelder alle personene i Willys historie - de er der bare som pregløse faktapåstander. Mange av dem er innom i en eneste scene, men likevel gir forfatteren dem navn. Og av en eller annen merkelig grunn er han opptatt av hvor høye de er - som om det har en skjult betydning. 4. Slurv, slurv På toppen av alt kommer en masse slurv - både i språk og på annet vis. Det begynner allerede på første side. Her møter vi Valter Ness som på neste side heter Viktor. Vi introduseres for Rigmor Galta (som vi aldri hører mer til - kanskje dukker hun opp i bind to eller tre?) som på neste side kalles Regine. Sånt er det masse av: Er det mor eller søster som er kjempehøy? Er tvillingene født med 30 eller 3 minutters mellomrom? Og hva med alle språkfeilene? Det heter ikke «I følge den norske kameraten...», det heter «Ifølge». Det heter ikke «Bort sett fra...», det heter «Bortsett fra». Det heter ikke «... smilet som han kjente så alt for godt», det heter «så altfor godt». USAs tidligere president heter ikke Barak Obama, han heter Barack Obama. Og så videre, og så videre. Tegnsettingen orker jeg ikke begynne på en gang. Men den leseren som vil finne en side uten språkfeil, må jobbe godt. Konklusjonen er altså at dette er altfor svakt - i alle ledd. Toer på terningen skyldes at det kanskje finnes en god fortelling her et sted, hvis forfatter og forlag tar krimfaget på alvor neste gang.

706444

train

music

Ung countrystemme møter 45 år eldre hvisking.

nb

sa

Geir Flatøe

Deilige countryduetter

https://aftenbladet.no/i/a29l74/

Deilige countryduetter Ung countrystemme møter 45 år eldre hvisking. Kendel Carson: "The lost tapes of Suzanna Hamilton/The Calgary sessions" (Last Train) 78 år gamle Chip Taylor er en av de beste visesangerne vi har, og han samarbeider også godt. På 2000-tallet ga han ut plater sammen med Carrie Rodriguez, før han senere samarbeidet med en annen kvinnelig vokalist og felespiller; Kendel Carson fra Calgary. Det var Carson han hadde i tankene da han jobbet med manuset til en film om en countrysanger fra 70-tallet. Taylor og Carson spilte inn sanger til lydsporet, før de senere gikk i studio på nytt og spilte inn flere. Filmen "The lost tapes of Suzanna Hamilton" så aldri dagens lys, men nå gis musikken ut sammen med de påfølgende opptakene kalt "The Calgary sessions", 17 kutt i alt. Sangene står utmerket på egenhånd, og duettene er nydelige. Jeg skulle ønske det var blitt noe av filmen, for musikken er flott. Beste spor: "Make me a microphone", "The burning of Suzanna", "Fighting soldier", "Paint me a cowboy", "That's the way it is about true love", "Waiting for dreams", "Anyway the wind blows".

706445

train

literature

BOK: Prableen Kaurs skjønnlitterære debut er ikke på høyden med hennes sakprosa.

nb

sa

Ida Vågsether

For lettvint fortelling

https://aftenbladet.no/i/Xw1dkW/

For lettvint fortelling BOK: Prableen Kaurs skjønnlitterære debut er ikke på høyden med hennes sakprosa. Prableen Kaur: Ferdig med ting. Roman. 141 sider. Cappelen Damm Prableen Kaur har lenge vært en stemme i offentligheten. Hun sitter i bystyret i Oslo for Arbeiderpartiet, skriver for Aftenposten og ga ut den selvbiografiske boka «Jeg er Prableen» i 2012. «Ferdig med ting» er hennes skjønnlitterære debut, og mye kan tyde på at hun ikke helt har funnet formen. I et svært liketil språk tar Kaur opp temaer som grensesetting og identitet. Ilone sliter med traumer fra måten hun ble behandlet på av ekskjæresten Thomas. Samtidig møter hun Benjamin, en snill og åpen fyr som er en sånn type hun bør bli sammen med. Men spørsmålet er om hun kan det, når hun ikke klarer å slutte å tenke på Thomas. Det er altså to historier som fortelles parallelt her. Den dominerende historien er i nåtid, der Ilone lever et vanlig studentliv med trening, fest, studier, venner og etter hvert Benjamin. Den andre historien handler om Ilones fortid med Thomas. Disse historiene er trykket i lilla skrift, slik at skillet blir tydelig. Her får vi gjennom ulike episoder vite hvordan ekskjæresten herser med henne. Han kjefter på henne fordi hun pakker dagligvarer feil i poser eller fordi hun lukter rart, han bestemmer hva hun skal spise på restaurant og han tvinger henne til å ha sex. Disse episodene kommer plutselig i fortellingen, kanskje nettopp slik det oppleves for Ilone også. Men fortellingen blir for lettvint. Lite overlates til leseren når Ilone forklarer seg selv med setninger som «Jeg smiler tilbake og tenker at dette kun kan gå en vei, nemlig ned. Det er mest min egen feil, for jeg tåler ikke at det går bra med meg». Disse selvanalyserende tolkningene blir for enkle og overtydelige. I tillegg kommer hun med banale innsikter som «vi tror vi lever frie liv og kan gjøre som vi vil, men sannheten er at de færreste av oss gjør det vi vil» eller «jeg tror vi mennesker lettere får tillit når vi kan speile oss i hverandre». Slike observasjoner serveres til stadighet, og de kommer i veien for selve fortellingen. «Ferdig med ting» blir derfor ingen høydare fra en ellers skarp skribent.

706446

train

literature

BOK: Lang dags fåfengt ferd mot natt, ferskt brød og klar fiskesuppe.

nb

sa

Sigmund Jensen

Livet er for kjipt

https://aftenbladet.no/i/3j0ge0/

Livet er for kjipt BOK: Lang dags fåfengt ferd mot natt, ferskt brød og klar fiskesuppe. Per Schreiner: Dagen før halv tre. Roman. 126 sider. Tiden. På få år har Per Schreiner (f. 1965) utgitt fire bøker som foruten å utmerke seg ved stilistisk finesse og en halvtørr, resignert humor, ofte har en sørgmodig middelaldrende mann som omdreiningspunkt. I «Dagen før halv tre», som er det klokkeslettet da romanen ender og dessuten signaliserer at romanens nåtid er dagen etter, står jeg-fortelleren opp og går på badet kl. 9.27. Han har to oppgaver denne dagen: Kjøpe brød og lage fiskesuppe. Før han etter en del om og men omsider kommer seg ut dørene kl. 10.44, har vi fått en inngående beskrivelse av leiligheten og omgivelsene, som også indirekte skildrer hovedpersonen og parforholdet han lever i. Det er samboeren som betaler det meste, leiligheten og alle tingene i den er hennes, og det er lenge siden de hadde gjester. «Etter som tiden har gått, er det tydelig at vi ikke planlegger noen fremtid sammen». Han er blant disse triste, grå og litt stusslige eksistenser som holder det gående uten synlig glede. Selv om han omtaler mange ting med ordet «behagelig», er hovedinntrykket likevel en mild melankoli. Når så brødet han har satt seg fore å kjøpe, ikke er kommet, går det i stå for ham. Fordi han ville kjøpe brød først og så kaffe, blir han nå ute av stand til å kjøpe kaffe, siden han ikke fikk kjøpt brødet først. Det er altså en viss Elling-faktor ved ham også. I påvente av nye brødforsyninger blir han deretter gående omkring i gatene. Han skildrer gater og bygninger, mennesker og hendelser, steder han har bodd, barndomsminner og butikker: «Butikken selger klær for eldre kvinner, de som trenger farger for å orke å se seg i speilet», og gamle kjærester: «Allerede da hadde hun et ansikt som pekte mot en voksen og litt skuffet dame,» alt med et våkent øye for detaljer, gehør for stemninger og komisk brodd: «En mann i elektrisk rullestol passerer meg, og jeg unngår blikket hans i tilfelle han er selskapssyk». Et uventet møte med en gammel venn tilbyr en nøkkel til forståelsen: «Det er en deprimerende tanke. At det handler om å holde ut.» For alt romanen ytre sett handler om, er en mann som skal ut og kjøpe ferskt brød som han skal servere til en klar fiskesuppe, og samtidig får Schreiner sagt så uendelig mye mer enn dette i sitt portrett av denne i bunn og grunn dypt ensomme, melankolsk misantropiske mannen. Det er noe ved forfatterens grunntone, den korthugde, skarpe prosaen, humoren og skråblikket, som ikke bare fanger og holder på interessen, men også inviterer til meddiktning og videre refleksjon.

706447

train

music

Han ville ikke mer, men er tilbake likevel.

nb

sa

Geir Flatøe

Costello i god, gammel form

https://aftenbladet.no/i/P3JnW5/

Costello i god, gammel form Han ville ikke mer, men er tilbake likevel. Elvis Costello and The Imposters: "Look now" (Universal) Det er gått fem år siden forrige album fra Elvis Costello og ti år siden han hadde med seg The Imposters. Steve Nieve, Davey Faragher og Pete Thomas garanterer godlyden. Dessuten henter han inn orkester og korsangere. "Unwanted number" er tidløs Costello-rock, mens "Stripping paper" er en av balladene han gjør så suverent. En fornyelse av det 20 år gamle samarbeidet med Burt Bacharach har resultert i lavmælte "Don’t look now" og "Photographs can lie" med Bacharach på piano, mens Carole King er med på å skrive "Burnt sugar is so bitter". Egentlig hadde Costello tatt farvel med hele plateindustrien, men ubrukte låter lokket ham utpå. Ønsket har vært å gjenskape noe av lyden fra "Imperial bedroom" og "Painted from memory". Det har han klart. "Look now" lukter av klassisk Costello, og det holder i lange baner selv om den røde tråden mangler. Hør også pianoballaden "Isabelle in tears" fra de luxe-versjonen. Beste spor: "Under lime", "Stripping paper", "Unwanted number", "I let the sun go down".

706448

train

stage

TEATER: «Dritt» er teater i si reinaste, enklaste form. Og dermed heilt ekstremt.

nb

sa

Jan Zahl

Ekstremt, nakent teater

https://aftenbladet.no/i/9m4Rdp/

Ekstremt, nakent teater TEATER: «Dritt» er teater i si reinaste, enklaste form. Og dermed heilt ekstremt. Dritt/La Merda Rogaland Teater: Teaterhallen. Av: Cristian Ceresoli. Regi: Audny Chris Holsen. Med: Helga Guren. Rom: Arne Nøst. Lysdesign: Norunn Standal. Lyddesign: Jonas Bjerketvedt. Vanlegvis har skodespelarar på ei teaterscene mykje å både jobba med og skjula seg bak: Medspelarar. Kostyme. Rekvisittar. Scenografi. Musikk. Lydeffektar. Fancy lys. Sjølv monologar pleier å ha noko. I italienske Cristian Ceresolis debutstykke som dramatikar, «La Merda», er det ingenting å skjula seg bak. Alt som finst er ein tekst, éin skodespelar, ein stol, ein mikrofon, litt lys. Slik møter publikum Helga Guren når me kjem inn i Teaterhallen: Ho sit der, på sin pidestall, og ho er kliss naken. Alt ho har å spela på den neste timen, er stemmen sin, kroppen sin, litt effektar på mikrofonen, subtilt skiftande lys. Det er teater i si enklaste form, heilt avkledd. Men dermed også heilt ekstremt. Premiere på Fringe «La Merda» går framleis sin sigersgang verda over etter premieren på Fringe-festivalen i Edinburgh i 2012, og Ceresoli har vunne mang ein pris og mykje åtgaum for teksten sin. Monologen handlar om ei ung kvinne som drøymer om å bli berømt, og som er villig til å gjera det meste for at draumen skal bli verkeleg. Samtidig ber ho på traumet om ein far som døydde så altfor tidleg, og på kompleks over kroppen sin, låra sine. Ho prøver å vera sterk, men er samtidig sårbar. Ho er tidvis eit offer, andre gonger ein manipulator. Ho er tidvis søt og yndig, andre gonger grotesk og vulgær. Alt dette formidlar Helga Guren i Audny Chris Holsens gode regi på imponerande vis gjennom 60 minutt. Dei tre aktene startar rolig, yndig, men sluttar i brølande fortissimo. Og innimellom har Guren veksla mellom naturlig tale, å vera affektert, gråting, skriking og latter, ho har vore musikalsk, pratande, rytmisk. Kroppen blir som ein slags skulptur, som både endrar seg gjennom Gurens eigne rørsler, men også gjennom korleis lyset endrar seg på henne. Splitter naken Eg var, som dei fleste nok vil vera, spent på korleis det fungerer med denne nakne kroppen. Ville teksten få meg til å gløyma at Guren var naken etter dei første minutta? Eller ville den nakne kroppen ta så mykje merksemd at eg ikkje ville få med meg teksten? Merkeleg nok opplevde eg ei underleg blanding: Det er så godt som umulig å ikkje lytta når det sit ein kliss naken kropp der og snakkar til deg. Det er ikkje sikkert teksten ville fungert like sterkt om Guren var kledd i vanlege, sivile klær. Ikkje bare ekstremgrepet med å setja ein naken kvinnekropp på scenen, men også sjølve teksten roper på merksemd. Her er død, pikkar, sæd, drit, tårer, blod og ekstremitetar, tragisk alvor og barsk humor i fleng. Teksten er god, men eg er ikkje heilt overtydd om at han er fullt så god som han gir seg ut for å vera, gjennom alle sine ekstreme verkemiddel. Det kan godt henda at nokre av referansane går oss nordmenn hus forbi. Ceresoli skal vera sterkt inspirert av den italienske filmskaparen, samfunnskritikaren og kommunisten Pasolini - som dei færraste av oss nok er ekspertar på. Her er referansar til rødskjorter og nasjonens samling og italienske fraser som for mitt vedkomande blir litt lost in translation. Ekstremt teater «Dritt» er nok ikkje eit stykke alle vil lika. Det er ganske ekstreme greier. Ganske groteskt. Somme vil kanskje bli fråstøytte av dette. Andre vil finna det fascinerande. Eg vil uansett gi Rogaland Teater - og Østfold kulturutvikling, som er samarbeidspartnar i dette prosjektet - pluss i boka for å løfta fram slikt dristig, moderne samtidsteater. Og det er ikkje minst modig av Helga Guren å bokstaveleg talt kle seg heilt naken som skodespelar, og så kasta seg ut i det.

706449

train

misc

UTSTILLING: Å forlate en utstilling en smule perpleks, er en god følelse. Morten Slettemeås’ nye malerier er fortsatt fargesterke, men også enigmatiske og hemmelighetsfulle.

nb

sa

Trond Borgen

En strøm av sterke farger

https://aftenbladet.no/i/jP2zjw/

En strøm av sterke farger UTSTILLING: Å forlate en utstilling en smule perpleks, er en god følelse. Morten Slettemeås’ nye malerier er fortsatt fargesterke, men også enigmatiske og hemmelighetsfulle. Morten Slettemeås: «Yellow Sky». Maleri. Hå Gamle Prestegård. 12. oktober til 11. november. Det renner en strøm av sterke farger gjennom Morten Slettemeås’ kunstnerskap. Da han stilte ut i Transit Art Space i Stavanger i 2006 og 2008, lot han fargene spille seg ut aggressivt og uhemmet, i dynamiske figurative motiver og med voldsomme maleriske utbrudd i galleriet. Et visuelt bombardement, med en heftighet som kunne virke umiddelbar, men nok var temmelig kalkulert. Her var en kunstner som ville vise at han behersket sine maleriske virkemidler, og som dermed tydelig lot maleriets form også bli maleriets innhold. Med sine nye malerier Hå, har Slettemeås dempet seg betraktelig. Fortsatt dominerer de sterke fargene, men de er nå ordnet i større flater, og de figurative elementene i motivene er mindre framtredende. Slik blir dette i større grad enigmatiske bilder, gåtefulle motiver som ruger på sine hemmeligheter. Det er som om ligningen aldri går helt opp, og jeg forlater utstillingen en smule perpleks. Det er en god følelse. Fargens form Grunnen til denne følelsen ligger i det formspråket Slettemeås nå har utviklet: han skiller ikke lenger mellom forgrunn og bakgrunn, men maler dem begge i flaten, med farger som, samtidig, synes å høre hjemme begge steder. På særegent vis fragmenterer han sine motiver, river dem opp og setter dem sammen, ikke som biter i et puslespill, men som nye, uferdige muligheter. I svært stor grad bygger han billeduttrykket på fargen, og fargens form; dermed bli dette et ganske raffinert ekspressivt spill hvor grensen mellom det figurative og det nonfigurative nærmest oppheves. Hele tiden understrekes fargenes viktighet for billeduttrykket, i titler som «Blue sky, green with yellow» og «Green ground, pink ground». Fargenes form er avgrenset, likevel er det som om fargene er grenseløse, siden de ikke klart definerer figurative elementer i motivet. Dette utnytter Slettemeås til å bygge en syntetiserende billedverden: han skaper en sammenfatning, en syntese, av motivets forgrunn og bakgrunn, og av det konkrete og det abstrakte. Da skjer to ting. For det første er maleriene hans ikke lenger narrative, i tradisjonell forstand – de forteller ingen lett lesbar historie om mennesker og ting i denne verden. For det andre anvender han fargene til et spill i flaten som ikke virker så dynamisk som tidligere, men snarere åpner for en meditativ dimensjon, i malerienes dirrende flathet hvor spenningen mellom de ulike billedelementene ikke får noen heftig utløsning, men samles til en drøfting av maleriet selv. Dets virkemidler og muligheter. Et hull i universet Det vi ser er altså at Slettemeås fortsatt gjør maleriets form til dets innhold, idet han tvinger oss til å vurdere hva kunstnerens metode har å si for vår persepsjon. Da blir, naturligvis, bruken av disse sterke fargene også et sort hull i universet: et hull som stadig suger til seg elementer fra den kunsthistorien som Slettemeås ikke kan fri seg fra. Selv om han har etablert sin egen distinkte stil, er maleriene hans likevel fulle av referanser til den konteksten han står i – særlig til ulike former for ekspresjonisme, både det såkalte Heftige Malerei på 1980-tallet og til en kunstner som danske Per Kirkeby. Kirkebys malerier blir her et filter det er umulig ikke å se Slettemeås’ kunst gjennom; dette bli nok et eksempel på en kunstner som resirkulerer deler av det som allerede finnes i kunsten.

706450

train

literature

BOK: Reflektert om et mord som ikke bør retusjeres og settes på formel.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Mordet i Kongo som gåte

https://aftenbladet.no/i/zL2P1v/

Mordet i Kongo som gåte BOK: Reflektert om et mord som ikke bør retusjeres og settes på formel. Nikolaj Frobenius: Kongonotatene. Roman. 304 sider. Gyldendal. Før helga hadde spillefilmen basert på historien til ekssoldatene Joshua French og Tjostolv Moland norsk kinopremiere. Med barske Aksel Hennie og Tobias Santelmann i hovedrollene og velrenommerte Marius Holst som regissør skal det medieombruste mordet på en kongolesisk sjåfør i 2009 igjen belyses, denne gangen i klassisk underholdningssammenheng. Filmprodusentene leide i utgangspunktet forfatteren Nikolaj Frobenius (f.1965, debut 1986) til å skrive manus. Han dro til Kinshasa i DR Kongo i 2013 og intervjuet de to dødsdømte fangene, men har nå trukket navnet sitt fra prosjektet etter å ha registrert at manuset hans ble fiklet med for å skape en retusjert – altså falsk – heltehistorie tilpasset et kommersielt formål. I stedet for å skape en tydelig, salgbar filmfortelling om to macho-skikkelser i et korrupt afrikansk land, har dikteren valgt å skrive en reflektert puslespillroman, «Kongonotatene», der fasitsvar uteblir og virkeligheten framstår som en gåte. Komposisjonen av teksten har lappeteppepreg. Første kapittel er lagt til Oslo februar 2018. På tv har den fiktive jeg-fortelleren - en navnløs romanforfatter som i likhet med Nikolaj Frobenius er oppvokst på Rykkinn, og har trukket seg fra en lukrativ filmmanusjobb knyttet til Kongo-drapet – akkurat sett at den løslatte ekssoldaten Joshua French med fire dødsdommer mot seg beretter den «sanne historien» om det han har vært igjennom. På bastant vis slår han fast at sjåføren deres ikke ble drept av avdøde Tjostolv Moland slik domstolen i Kongo slo fast, men av kongolesiske militære. Uten å ville stå fram som angrende, svak synder eller offer, omgitt av mediehyllet moderlig omsorg og nasjonal patos, skryter han i nyhetssendingen av at han og kameraten hadde vært agenter og leiesoldater og krigere med hemmelig oppdrag i et av verdens farligste land. Men så enkel er ikke virkeligheten. I en rekke kapitler forteller jeg-karakteren om det han opplevde da han i 2013 dro på et filmoppdrag til Kinshasa for i tre måneder å tale med de dødsdømte fangene Joshua French og Tjostolv Moland. Møtet med dem blir så mangetydig og forvirrende at han til slutt – etter at Tjostolv er funnet hengt på cella, og Joshua dømmes for enda et mord - velger å skrinlegge hele filmmanusprosjektet om de to som mente at krig var sunt. I stedet for en straight, entydig filmfortelling av det salgbare slaget foreligger nå en kompleks roman hvor mye er uskarpt, ambivalent, gåtefullt. Samtidig som fortelleren rapporterer om samtalene med Tjostolv Moland og Joshua French i jeg-form, formidles de dramatiske hendingene i Øst-Kongo anno 2009 i tredje person, med synsvinkelen plassert hos sistnevnte. En kongolesisk sjåfør skytes, en dramatisk flukt finner sted, to nordmenn arresteres, siktes, dømmes og fengsles – en historie som ikke bare egner seg som romanstoff, og fikk mer enn 9000 norske medieoppslag i månedene etter at arrestasjonen hadde funnet sted, men som også resulterte i ny klikkrekord på nettet da dommen mot nordmennene falt 8. september 2009. I tillegg har Morten A. Strøksnes og Kari Hilde French skrevet sakprosabøker om dramaet, slik også Joshua French nå gjør det mens han drar på turné for å fortelle sin Kongo-«sannhet». I en slik sammenheng er det bra at Nikolaj Frobenius griper ordet. Notatene som hans tvilende forfatter-jeg tar i militærfengselet, gir en fornemmelse av at «Alle utsagn er falske.» I sum frykter han «å skrive en serie av løgner forkledd som sannhet», er snart redd for å felle en for hard dom over de to rufsete fengselsfuglene, snart usikker på om han utnyttes i et kalkulert forsøk på å renvaske to amoralske eventyrere med blod på skjorteermene. Det bildet han tegner av hovedaktørene, oppviser mørke flater, taushet og dunkle rom, men får like fullt godt fram at vi her står overfor et par hvite, erkereaksjonære voldsromantikere som «tror på maktens imperium og sterke ledere», og som bare har forakt til overs for den myke «feminist-staten» som paradoksalt nok bruker millioner av kroner på å få dem ut av et kongolesisk fengselshelvete. Jeg er usikker på om «Kongonotatene» bringer så mye nytt utover det som sies i «Et mord i Kongo» (2010) av Morten A. Strøksnes. Bruken av et voldsminne fra jeg-fortellerens kriminelle fortid kan f.eks. virker mer søkt enn avklarende. Men det er fint å få bekreftet, enda en gang, at i Kongo fintet, tåkela og løy alle de sentrale aktørene – noe den gåtefulle, flertydige fortellingen til reflekterte, anstendige Nikolaj Frobenius systematisk avdekker gjennom bl.a. referanser til Joseph Conrads «Mørkets hjerte» og Francis Ford Coppolas «Apokalypse nå».

706452

train

music

Nå låter Aurora slik jeg håpet hun skulle gjøre på debuten i 2016.

nb

sa

Anette Basso

Endelig viser hun hvilken kraft som bor i henne

https://aftenbladet.no/i/KvmwvM/

Endelig viser hun hvilken kraft som bor i henne Nå låter Aurora slik jeg håpet hun skulle gjøre på debuten i 2016. Aurora: "Infections of a different kind step 1" (Petroleum) Den gang mente jeg utgivelsen bar preg av hastverk. Nå har 22-åringen tatt kontroll. Produksjonen er mektig, men ikke overlesset. Hør bare på «Gentle earthquakes», som virkelig lever opp til låttittelen. Aurora leverer vakker pop med en weird twist, framført med en særegen stemme. Det sære kombinert med det inderlige er Auroras styrke. Kjærligheten til medmennesker, omsorgen for naturen, elementene som beveger, spørsmålene som ruver – det som kunne blitt kleint, oppleves genuint. I det berusende høydepunktet «Forgotten love» er hun jegeren, i optimistiske «Queendom» er hun krigeren. «All is soft inside» gir assosiasjoner til Madonna anno «Frozen», mens «It happened quiet» har en sundførsk sound. Dessverre faller albumet litt sammen mot slutten. Om Aurora hadde kuttet de to siste låtene, hadde albumet gitt enda større mersmak på det som blir «step 2». Beste spor: «Forgotten Love», «Gentle Earthquakes».

706453

train

literature

KRIM: Uten Therese Johaug ville ikke denne krimromanen bli skrevet. For den handler om doping og skiforbund og OL og salver. Og ja, om drap. Så der slutter Johaug-parallellen.

nb

sa

Tarald Aano

Dopingkrim i skyggen av Johaug-saken

https://aftenbladet.no/i/KvmoLo/

Dopingkrim i skyggen av Johaug-saken KRIM: Uten Therese Johaug ville ikke denne krimromanen bli skrevet. For den handler om doping og skiforbund og OL og salver. Og ja, om drap. Så der slutter Johaug-parallellen. Anne Holt: En grav for to. 366 sider. Gyldendal. Anne Holt lener seg uvanlig tungt på virkeligheten i «En grav for to». Therese Johaug-saken er bakteppe for nesten alt som skjer, og detaljer derfra gjentas i romanens form. Her får vi altså historier om italienske apotek, naive leger, munnsår, salver, og utestengelse fra et OL som nærmer seg med raske stavtak. Vi får pressefolk, bakspillere, sponsorer og idrettsledere, vi får rivaler og venner og politifolk og etterforskere. Og vi får selvsagt mord. Der skiller altså Johaug-saken og «En grav for to» lag, og Anne Holt begir seg inn i fantasien med rutine og overskudd. Hun har nemlig skrevet en underholdende roman der advokaten Selma Falck er et forfriskende bekjentskap, spillegal, dyktig og på et punkt i livet der alt er i ferd med å rakne. Ikke særlig oppfinnsomt, med andre ord, de fraskilte alkisene med depresjoner er sterkt overrepresentert i underholdningskrim, og slik står Selma i en forutsigbar tradisjon. Men hun funker. Det gjør resten av romanen også. Ikke fordi den fornyer sjangeren. Og slett ikke fordi den avdekker og avslører kynisme i internasjonal idrett, som en brutalt ærlig dokumentar. Tvert imot: Så snart Holt takker for drahjelpen hun får fra Johaug-saken og tar en krapp sving bort fra realismen, blir dette er en ren røverroman som på ingen måte er til å tro på. Her er barndommen så bitter, psykologien så enkel og bakspillerne så naive at Holt nærmer seg et parodisk krimland der Knut Nærum er konge. Holt har antakelig ikke bestemt seg for å lage en parodi, da ville hun nok vært enda tydeligere. Slik sett dette en verken-eller roman; den byr ikke på samfunnskritikk som biter, den våger heller ikke ta humoren helt ut. Men Holt leverer veldreid og upretensiøs underholdning, og det er vel strengt tatt nok for en krimroman.

706454

train

screen

Kan homofili kureres? Hvis ja: hvorfor skal en kureres? Her kommer en nyansert og sterk film om en tenårings opplevelser på konverteringsleir i USA.

nb

sa

Elisabeth Bie

På leir for å bli heterofil

https://aftenbladet.no/i/A2Vn23/

På leir for å bli heterofil Kan homofili kureres? Hvis ja: hvorfor skal en kureres? Her kommer en nyansert og sterk film om en tenårings opplevelser på konverteringsleir i USA. The miseducation of Cameron Post Sjanger: Drama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Desiree Akhavan. Skuespillere: Chloë Grace Moretz, Jennifer Ehle, Marin Ireland, Sasha Lane, John Gallagher jr., Dalton Harrod. Lengde: 1 t. 31 min. Aldersgrense: 12 år. Kinopremiere: 19. oktober. At homofili er en «sykdom» som kan kureres, er det folk som mener også i Norge. Men at det faktisk finnes institusjoner som tilbyr slike kurer, er vel ukjent hos oss. Men ikke i USA. Der tilbyr flere kristne menigheter fortsatt konverteringsleirer der tenåringer, med eller mot sin vilje, blir sendt. Det skjer med tenåringsjenta Cameron Post i denne filmen, som vant juryprisen under årets Sundance-festival. Året er 1993. Cameron blir tatt på fersken da hun kliner med en jente i bibelgruppen sin. Familien sender henne til konverteringsleir for å gjenopprette en sunn, kristelig seksualitet. I leiren møter Cameron andre ungdommer, som enten har vist homoseksuelle tendenser eller føler at de er født i feil kropp. Og et velmenende behandlingsapparat som ivrer etter å gjøre godt, med utgangspunkt i Bibelen. Motsatt effekt For Cameron gir omskoleringen motsatt effekt. Her er det ikke rom for å være kritisk eller ærlig, det smarteste er å snakke lederne etter munnen. Gradvis ser hun galskapen, og opprøreren i henne våkner når hun søker sammen med likesinnede. Og under ledelsens radar leves et svært så syndig liv ut, før opplegget får virkelig tragiske konsekvenser. Det beste med «The miseducation of Cameron Post» er at den behandler dette polariserende temaet så nyansert, gjennom et fargerikt knippe ungdommer. Blant ungdomsskuespillerne er Sasha Lane en naturlig scenestjeler, slik hun var i «American honey». Opprørende enkeltskjebner Samholdet og motsetningene mellom «pasientene» er både morsomt og rørende, men er her også svært opprørende og harmevekkende enkeltskjebner og -hendelser. Men rent tematisk vekker ikke filmen det helt store engasjementet. Kanskje fordi det føles irrelevant i vår kant av verden, men også fordi 90-tallssettingen får det hele til å føles fremmed og datert.

706456

train

music

Brødrene fant hverandre i americana.

nb

sa

Geir Flatøe

Eneggede tvillinger danner duo

https://aftenbladet.no/i/rL2MdK/

Eneggede tvillinger danner duo Brødrene fant hverandre i americana. The Brother Brothers: "Some people I know" (Compass/Border) Adam og David Moss fra Peoria i Illinois har holdt på med musikk hver for seg. Adam som felespiller med sans for bluegrass og annen musikk av den gamle sorten, mens David er utdannet cellist. Han har også et par folk-album bak seg. De eneggede tvillingene har turnert med andre, men før eller siden var det vel uunngåelig at de spilte inn en plate og la ut på veien sammen. Platen kunne vært spilt inn på 60-tallet, og det kan minne om Simon & Garfunkel selv om harmoniene blir annerledes. Ikke overraskende er de Brooklyn-baserte brødrenes stemmer temmelig like, slik at det mer blir en forsterkning av vokalen. To Simon-er, ingen Garfunkel. Men det lyder fint likevel, som på singelkuttet "Frankie". Albumet spenner fra sukkersøte "I will be with you" til Adams sans for jødisk klezmer i "Ocean's daughter", fra myke "Red and gold" til jodling og løpsk appalachian-fele i "In the nighttime". Pluss vintage-pop i "Mary Ann". Mye fint, men sprikende. Beste spor: "Mary Ann", "Frankie", "Red and gold".

706457

train

literature

Patricia Borchmann blir ikke yngre. I en romslig herskapsleilighet med tykke lag av borgerskapets diskrete sjarme og rikelig tjenerskap sitter hun henvist til rullestolen og er knapt utenfor bygårdens fire vegger i denne boka.

nb

sa

Jarle Natland

Lahlum klatrer nye høyder med K2

https://aftenbladet.no/i/qngo10/

Lahlum klatrer nye høyder med K2 Patricia Borchmann blir ikke yngre. I en romslig herskapsleilighet med tykke lag av borgerskapets diskrete sjarme og rikelig tjenerskap sitter hun henvist til rullestolen og er knapt utenfor bygårdens fire vegger i denne boka. Til gjengjeld er det heller ikke nødvendig når hun har en utrettelig etterforsker i felten i form av Kolbjørn Kristiansen, «K2», som nå er i ferd med å bli en nasjonal kjendis takket være sju foregående krimeventyr. Beklageligvis er både K2 og sjefen hans smertelig klar over at han hadde ikke kommet langt uten Borchmanns åndsevner og sylskarpe resonnement i bunnen for alle løsninger. K2 flyr og kjører bokstavelig talt landet på tvers og kryss, mens Borchmann sitter isolert i sin ungkarsleilighet. Lahlum dropper antydningene om at Patricia egentlig elsker kvinner, og selv beklager jeg at bibliotekaren Lillian får så hardhendt avskjed i unåde etter sviket hennes fra forrige bok. Hvem kan ikke like en kvinne som selger seg ut til en dårlig skjult versjon av Knut Haavik fra VG-tiden hans? På mange måter nullstiller Lahlum hovedpersonene igjen, vi rykker to bøker tilbake i tid, men K2 har utviklet seg og har ikke lenger den samme intense interessen for Patricia som han en gang hadde. Men bruk for henne, ja, det har han. Historikeren Lahlum fornekter seg ikke, han gjør god bruk av datidens aviser og presenterer et overbevisende tidsbilde fra tidlig 70-tall. Nå er jo ikke K2 i nærheten av å være noe sen-hippie-materiale, bortsett fra å ha et problematisk forhold til sin egentlige far og antatte far er han ualminnelig traust der han legger seg tidlig, jobber både kvelder og helger og spiser sine to skiver med brunost til kvelds eller kjøttkaker på en veikro der jobben fører ham. Det gnistrer ikke av samspillet mellom K2 og Patricia denne gang. Lahlum er også mer omstendelig og språklig tørr enn noen gang. Men han har meislet ut sin egen nisje i norsk krim. Der Knut Nærum driver dyrkingen av klassisk krimlitteratur ut i pastisjen og den store humoren, tar Lahlum oppgaven på tilnærmet grav alvor. Denne gangen handler det om småbarn og ungdom som forsvinner. Forretningsmannen Bjørn Christopher Fabricius er kjent under navnet «Isbjørnen». Først mister han sin sønn i et Charles Lindbergh-inspirert kidnappingsdrama i 1933, deretter forsvinner hans 16-årige sønn i 1973. K2 prøver å løse begge sakene parallelt. Politisk interesserte vil ha glede av å finne igjen nøkkelbegivenheter og -personer fra 1973. Isbjørnen har muligens ingen rollemodell, men jeg kom i tanker om flere mulige forbilder. Uansett går «Isbjørngåten» uavvendelig av sted mot det som vel er det nærmeste Lahlum har kommet en happy ending. Det er så jeg nesten ikke kan tro det.

706458

train

music

Vorspielet er i gang når de åpner album nummer to.

nb

sa

Geir Flatøe

Allsang på grensen til galskap

https://aftenbladet.no/i/0EymEJ/

Allsang på grensen til galskap Vorspielet er i gang når de åpner album nummer to. Stavangerkameratene: "Ein for alle" (Daworks) "Pengane" er en grei poplåt om penger, selv om den ligner noe jeg har hørt før. Som åpning demonstrerer "Pengane" at Stavangerkameratene ikke ser noen grunn til å forandre noe. Det blir enda tydeligere på neste kutt. "Någe eg kan gjørr for deg" er ment for for dem som har gitt "Bare så du vett det" 11 millioner avspillinger på Spotify. "Någe eg kan gjørr for deg" er allsang på grensen til vanvidd, men oppskriften fungerer. Syng med, og du kan fortsette med refrenget på "Det e'kje någe å tenka på". Det selvtitulerte debutalbumet kom for drøyt et år siden, og det gjelder å smi mens jernet er varmt. Kjartan Salvesen, Tommy Fredvang, Glenn Lyse og Ole Alexander Mæland har en gjennomsnittsalder på 40 år, og det er grenser for hvor lenge de kan være et boyband. Det finnes kanskje en manband-framtid i mer voksenpop-orienterte "Nye dag i mårå", men det er sanger som "Har du lyst, har du lov" som foreløpig holder festen i gang. Det er mye spretten elektronikk på platen, men de glemmer ikke nachspielet. "Ikkje gå fra meg nå" åpner temmelig nær Mods-klassikeren "Me to går alltid aleina", som Fredvang valgte å synge under tv-programmet "X Factor". De har sine forbilder. "Hemningane" er mer dempet, om det befriende i å miste alle hemningene – lalalalalalala. Det er fristende å si at det er nettopp det de fire musikerne har gjort. Det har hjulpet dem til å selge plater og å fylle konsertsaler, og "Sånn é det bare" er som skapt for å dra i gang et show på vennlig vis. Ønsker de å fyre festen i gang med høyere oktan, kan de ta "Myssta vede" isteden. De kan rocke hvis de vil, selv om forsøket på et stigende ååå-ååå-ååå-ååå blir pinlig dårlig. Hvor ble det av studiotriksene? Stavangerkameratene vet stort sett hva de gjør, men jeg håper jeg for all framtid slipper å høre "Månen på bagsidå" igjen. Beste spor: "Pengane", "Sånn é det bare".

706459

train

music

John Grant fortsetter sin vei inn i elektronikken.

nb

sa

Geir Flatøe

Kaller Trump for en «Smug cunt»

https://aftenbladet.no/i/6nRry8/

Kaller Trump for en «Smug cunt» John Grant fortsetter sin vei inn i elektronikken. John Grant: "Love is magic" (Bella Union/Border) Det som startet med myke synther på solodebuten "Queen of Denmark", ble til hardere elektroknikk på "Pale green ghosts". "Grey tickles, black pressure" var enda et steg i den retning, og nå har John Grant alliert seg med Ben "Benge" Edwards" fra elektrotrioen Wranger. Tidligere i år ga Grant ut en plate sammen med dem under fellesnavnet Creep Show, og Benge er en fyr som kjenner sine synther. Han er medprodusent på albumet, innspilt i hans studio i Cornwall. Grant mener dette er lyden han alltid har lett etter. Mer Devo, mer Einstürzende Neubauten. Det betyr ikke at han bryter med det gamle. Har har hentet inn bassist og korist Paul Alexander fra Midlake, Texas-bandet som Grant brukte på "Queen of Denmark". Grant åpner "Metamorphsis" der han ramser opp ting som er galt med verden. Baby's in the whitest house, playing with his toys, snakkesynger han og spør: Who created Isis? Deretter morfer sangen til noe mørkt om morens død, før den snur igjen. Tittelkuttet "Love is magic" er hans budskap til oss. Kjærligheten er magisk, ikke tragisk. 50-åringen har funnet den på Island. Veien dit har ikke vært lett, med en vanskelig oppvekt som homofil uten støtte hjemmefra. Han har vært innom piller, alkohol og kokain, og han er smittet med hiv. When the door opens up for you Don't resist, just walk on through There is nothing left to lose På "Tempest" tar elektronikken over. Den gamle Grant viker plass for den nye, men det hadde ikke gjort meg noe om kuttet hadde vært et par minutter kortere. "Preppy boy" sitter bedre, med kald 80-tallslyd som driver sangen ut på dansegulvet. Han fortsetter med "Smug cunt". Først tiltenkt Putin, men det er slik jeg ser Trump, sier Grant – Putin er smartere. Herlige "He's got his mother's hips" er noe som David Bowie kunne lagd i sine danseglade år. Sju og et halvt minutt lange "Diet gum" er en deilig tirade av skjellsord og stoisk respons. Grants tro på kjærlighetens magi har med Island å gjøre. Det var der han traff kjæresten, eller som han synger i "Is he strange": He was on an island In the North Atlantic Ocean Just minding his own He was just doing his thing And in that moment Everything changed Norsk brunost nevnes også, kanskje for første gang i en sang på engelsk. Brown Norwegian cheese rimer fint med do not please, selv om det er tatt ut av sammenheng. "The common sniper" refererer til vadefuglen enkeltbekkasin som lager en lyd ved å vibrere med fjærene på stjerten. Sangen handler om å se et annet menneske slik det virkelig er og ikke slik du ønsker at det skal være. Han avslutter med gripende "Touch & go", om soldaten Bradley Edward Manning som ble dømt til fengsel i 35 år for å ha sendt nær 750.000 dokumenter til Wikileaks. I fengslet har Manning erklært seg som en transperson og har skiftet navn til Chelsea Elizabeth. Grant lar seg imponere av styrken dette må ha krevd for en som er blitt stemplet som en forræder, som selv døden er for god for. Not one of them could last three minutes in your shoes Det er ingen ny "GMF" eller "Grey tickles, black pressure" her, og heller ingen sang med et skuespillernavn i tittelen. Men det er en flott plate, og Grant har klart det igjen. Beste spor: "Preppy boy", "He's got his mother's hips", "Diet gum", "Is he strange", "Touch and go".

706460

train

music

PLATEANMELDELSE: Håkon Austbø feirer sin 70-års dag med stor og god Ravel-utgivelse.

nb

sa

Arnfinn Bø-Rygg

Ravel komplett fra Håkon Austbø

https://aftenbladet.no/i/L07lOQ/

Ravel komplett fra Håkon Austbø PLATEANMELDELSE: Håkon Austbø feirer sin 70-års dag med stor og god Ravel-utgivelse. Ravel: Samtlige verk for solo-klaver. Håkon Austbø (klaver). 2 cd-er. Simax classics. Håkon Austbø, som i flere år var professor i klaver ved Institutt for musikk og dans, UiS, er mest kjent for sine tolkninger av fransk musikk: Debussy, Ravel, Messiaen. Men han er også en betydelig pianist når det gjelder Skrjabin, Brahms, Grieg. Likevel er han den av våre fremste pianister som står det franske nærmest. Her i Ravel hører vi straks hvordan denne komponisten ikke vil meddele sin personlighet, her er ingen inderlighet. Ravel var en ironisk person, en dandy – men en melankolsk sådan. Austbø spiller det første verket, det teknisk svært krevende Gaspard de la Nuit, glassklart, med stor klang, raffinement og hørbar sanselighet (cd 1, spor 1-3). Verket er pianistisk svært intrikat, men Austbø spiller de kompliserte tonerepetisjonene, dobbelttrillene, de svimlende løpene og de hurtigste staccatoene med bravur. En sveitsik urmaker? Austbø har valgt et Steinway-flygel, modell D-274 fra 1893 (restaurert i 2010), for å komme nærmest mulig den flygelklang Ravel var vant med. Det lyder storartet, og det virker lettere på dette instrumentet enn på et nytt å få til forandringer i klangfarge. Stravinskij kalte Ravel en «sveitsisk urmaker» på grunn av den mekanisk regelmessige rytmen. Men det stemmer ikke: Over det nøytrale nivået med ostinate klangfigurer står det som regel dypt følte melodiske linjer. Men disse skal aldri være sentimentale eller søtladne, derimot sensible og åndfulle. Austbø er en mester i å fremheve den reserverte elegansen hos Ravel, selv om spillet hans av og til ikke er finnervet nok. Til gjengjeld har han en rytmesans som gjør hans Ravel-tolkninger til en glede å høre. Den fjærende rytmen i flere stykker kombineres med at stemmerikdommen kommer tydelig frem. Tordner i fff Det siste store verket på de to cd-ene er Le Tombeau de Couperin (cd 2, spor 18-23). Det er sagt om Forlane-satsen her, at denne dansen har dødens maske på. Så følger en hurtig Rigaudon, samt en menuett, full av subtilitet. Siste sats er en kraftanstrengelse: Toccata (spor 23), med passasjer bestående av terser og som til slutt tordner i fff. Austbø spiller denne siste satsen til «Couperins gravsted» med dennesidig vitalitet og briljans.

706461

train

music

Ihle Hadland gir de 15 sonatene nyhetens interesse.

nb

sa

Arnfinn Bø-Rygg

Ihle Hadland med raffinert Scarlatti-spill

https://aftenbladet.no/i/J15m3j/

Ihle Hadland med raffinert Scarlatti-spill Ihle Hadland gir de 15 sonatene nyhetens interesse. D. Scarlatti: 15 sonater. Christian Ihle Hadland, klaver. Simax. Domenico Scarlatti ble født samme år som J.S. Bach og Händel, i 1685. Han stammet fra en berømt napolitansk musikerfamilie, men levde mesteparten av sitt liv i Spania. Mye av det han komponerte er gått tapt, men ikke mindre enn 555 sonater er bevart i diverse avskrifter. Det er ikke sonater i klassisk-romantisk forstand dette, men énsatsige stykker som ikke varer mer enn mellom ett og seks minutter. Men når store pianister som Benedetti Michelangeli, Clara Haskil, Gilels og Horowitz hadde Scarlatti på programmet og gjorde innspillinger av et utvalg, var det fordi dette var en usedvanlig fri musikk, med en spesiell klang, raske tonesprang, herlige triller, pianistiske figurasjoner, vekslende stemninger og et tonefall som kan spores tilbake til forskjellige typer spansk folkemusikk fra tidlig 1700-tall. Selv om de er skrevet for cembalo, gir et moderne flygel sonatene uante klanglige muligheter. Ikke for ingenting er Scarlatti blitt kalt det 18. århundrets Chopin. Men det var en cembalist og musikkforsker, Ralph Kirkpatrick, som redigerte de forskjellige sonatene og ga dem en kronologisk orden, derav en K foran hvert nummer. De som har hørt Ihle Hadland i konsertsalen og på plate, vil straks forstå at Scarlatti passer særdeles godt til hans pianistiske ferdigheter. Det fjærlette anslaget, virtuositeten i de mange passasjene, den melodiske sangen, klangraffinementet er kjennetegn ved denne pianisten som har et usedvanlig bredt repertoar. Av de 15 sonatene som Ihle Hadland har valgt ut, er det bare tre-fire som hører til de mest kjente (spor 3, 9 og 15). Det gir dem også nyhetens interesse. Scarlatti sa selv om sine sonater at han ikke hadde noen kjempestor hensikt med dem, «men at de bare var kunstens åndfulle spøk». Ja, åndfullt er Ihle Hadlands spill, men det er også stor kunst!

706462

train

music

Varmt og behagelig, men uferdig og ujevnt fra den finske indiefavoritten.

nb

sa

Anette Basso

«For mye av det gode»

https://aftenbladet.no/i/Rxe3Ea/

«For mye av det gode» Varmt og behagelig, men uferdig og ujevnt fra den finske indiefavoritten. Jaakko Eino Kalevi: "Out of touch" (Weird World) «Out of touch» er 34-åringens femte soloalbum, en fortelling om det å logge seg av og hengi seg til en «blissed out» tilstand. Det er inspirert av Kalevis opphold i vakre, varme Athen. Det høres behagelig ut på en hektisk og våt oktoberdag. Men jeg lar meg ikke henføre helt av finnens drømmediscopop, for albumet låter uferdig og retningsløst. Det skjer mye bra, men det skjer for mye. Oppløftende «Emotions in motion» utmerker seg med deilig driv og en snasen saksofonlyd. I tillegg til å skrive og produsere platen, spiller Kalevi denne gang alle instrumentene selv. Da er det kanskje vanskelig å drepe sine darlings. Høydepunktet kommer sent, men godt. «People in the centre of the city» er en akkurat passe cheesy og 80-tallstung popperle. Ikke veldig original for å si det mildt, men herlig neonfarget og farlig forlokkende. Merk den strålende basslinjen, som jeg mistenker kan være inspirert av Kalevis tidligere jobb som trikkefører. Beste spor: «Emotions in motion», «People in the centre of the city».

706463

train

music

Fredag kveld gjennomførte Kristian Valen en øving til det som en gang kanskje kan bli et ferdig humorshow i Sandnes.

nb

sa

Kine Hult

God på imitasjoner, ikke så mye mer

https://aftenbladet.no/i/0Ed9lo/

God på imitasjoner, ikke så mye mer Fredag kveld gjennomførte Kristian Valen en øving til det som en gang kanskje kan bli et ferdig humorshow i Sandnes. Åsted Valen Medvirkende: Kristian Valen og Magnar Birkeland Sandnes kulturhus, fredag kveld Det spesielle med akkurat denne øvingen var imidlertid at den ble framført foran et betalende publikum i et så godt som utsolgt Sandnes kulturhus. Kristian Valen har kalt denne grovskissen til et show «Åsted Valen», en tittel som er hentet fra en av de blivende sketsjene i showet. Det vil si, det blir kanskje en sketsj, hvis en eller annen klarer å skrive et manus til den. Med tanke på at «Åsted Valen» umulig kan regnes som et ferdig produkt, er det mye å more seg over. Valen er, som vi vet, veldig flink til å etterligne både dialekter, stemmer og vokalister. Han synger tålelig godt, spesielt når han er Morten Harket. Vi ødelegger neppe spenningen for framtidige publikummere ved å røpe at det er et Harket-innslag her. Men i likhet med de andre innslagene, henger det foreløpig i løse lufta. Man skal lete ekstremt godt for å finne noe som ligner en rød tråd, en sammenhengende handling, eller en sammenhengende setning, for den saks skyld, i det showutkastet Valen har levert. Mangler regi Som det seg hør og bør på en øving, kom hovedpersonen litt ut av det rett som det var under fredagens show. Det er bare ham selv og keyboardist Magnar Birkeland på scenen, så da er det mye som står og faller på at den som skal ta seg av snakking og synging husker hva han har tenkt å si. Valen bør nok øve litt å holde seg til det han snakker om, og ikke ramle ut i stadige digresjoner. Men sånt setter seg sikkert etter hvert. Det ser i det minste ut til at de har det kjekt sammen på scenen, og begge kommer på låtten rett som det er. Det som er det største problemet med dette foreløpige produktet, er at det mangler en overordnet regi. Tilløpene til vitser er som tatt ut av løse lufta, og de spredte musikalske innslagene er like usammenhengende, selv om mye er fornøyelig og noen ganger også litt morsomt. Det kan være veldig underholdende å se og høre hvor utrolig dyktig Valen er til å etterligne et stort antall kjente vokalister, som nevnte Harket, Michael Jackson, Åge Aleksandersen og Eric Clapton. Og ideen om å la ulike artister synge sine egne versjoner av en kjent julesang kan sikkert funke greit når vi nærmer oss julebordsesongen, spesielt hvis man klarer å etablere en grei grunnpromille i publikum. Men det er nødt til å dukke opp noen knagger, noen grunner til at musikken dukker opp, en slags sammenheng. Det holder ikke å gjøre det bare fordi publikum forventer en syngende Valen og fordi han er flink. For svake tekster Det samme gjelder de ikke-syngende parodiene. Her hadde det for eksempel gått an å skrive noen tekster som kommenterte noe dagsaktuelt eller som inngikk i en eller annen sammenheng. I stedet har Valen satset på noen få setninger fra hver, men humoren ligger foreløpig bare i hans evne til å etterligne folk så godt, ikke i teksten selv. På det nåværende tidspunkt er det med andre ord mye som må komme på plass for at dette skal kunne fungere som et humorshow. Regi og manus er sikkert et smart sted å starte. Slik det er nå, kan det vanskelig forsvares å selge billetter til dette. Det er synd, for vi vet jo hvor morsom Valen kan være når han er på sitt beste.

706464

train

literature

KRIM: Gamlingene leverer fortsatt. Tor Edvin Dahls nyeste krim er en liten fest. Eller forresten; krim?

nb

sa

Tarald Aano

En fest av en krim

https://aftenbladet.no/i/EoM6zA/

En fest av en krim KRIM: Gamlingene leverer fortsatt. Tor Edvin Dahls nyeste krim er en liten fest. Eller forresten; krim? Tor Edvin Dahl: Utenom sesongen. 312 sider. Cappelen Damm. Han bor på ei fjellhytte, langt fra folk. Plutselig dukker lensmannen opp og anklager ham for å ha stukket av fra ei trafikkulykke - og tar med bilen for undersøkelse. Siden er det ingen som hører mer fra lensmannen. Eller: Er han egentlig lensmann? Spørsmålene er mange, helt fra starten av, i 75 år gamle Tor Edvin Dahls ferske roman. Einstøingen i fjellheimen forteller selv historien om sitt eget liv, om kona som fortsatt bor i byen, om hvorfor de velger å leve slik, om hva som skjer når «lensmannen» blander seg, om utroskap, om hemmeligheter, om den skjøre hinnen som skiller harmoni fra ulykke, trygghet fra desperasjon. Men kan vi stole på jeg-fortelleren? Er det sikkert at hans versjon er den riktige? Vi har jo bare hans ord å forholde oss til, hans framstilling av eget liv og konas valg, hans framstilling av barna og den pågående etterforskningen, hans beretning om forfølgelse og trusler. På stillferdig og språksikkert vis ruller Dahl opp et urovekkende drama som dreier rundt en muligens upålitelig forteller. Ensomheten på hytta er flott beskrevet - slik den beveger seg mellom fredfull frihet og hjelpeløs paranoia. Vi følger jeg-personens reise inn i eget liv, og ut i møter med mennesker som alltid har en agenda, en grunn til å handle som de gjør, en hensikt med å si det de sier. Slik blir «Utenom sesongen» en urovekkende roman, en thrilleraktig, men også nesten poetisk, skildring av kjærlighet og ubehag. Ikke bare det ubehaget som følger forbrytelser - minst like mye det ubehaget som bygger seg opp i frykt for en mulig forbrytelse.

706465

train

screen

Et betagende epos om en fattig by i et fattig land som vinner i lotto, og hvilke konsekvenser det får. Med et fabelaktig manus og persongalleri.

nb

sa

Elisabeth Bie

«Lykkeland» må være tidenes aller beste norske tv-serie

https://aftenbladet.no/i/Kv4G64/

«Lykkeland» må være tidenes aller beste norske tv-serie Et betagende epos om en fattig by i et fattig land som vinner i lotto, og hvilke konsekvenser det får. Med et fabelaktig manus og persongalleri. Lykkeland Norsk TV-dramaserie i 8 episoder. Regi: Petter Næss og Pål Jackman. Manus: Mette M. Bølstad, basert på idé av Synnøve Hørsdal og konsept av Siv Rajendram. Musikk: Ginge Anvik. Foto: Lars Vestergaard. Skuespillere: Anne Regine Ellingsæter, Amund Harboe, Per Kjerstad, Pia Tjelta, Vegar Hoel, Jonathan Kay, Malene Wadel, Ole Christoffer Ertvaag, Laila Goody, Nina Ellen Ødegård m.fl. Episodelengde: 45 min. TV-premiere: NRK1 28. oktober. Vi starter i 1969, like før oljen faktisk spruter opp på lille julaften. Stavanger er Norges fattigste by. Fiskehermetikkindustrien sliter, familien Nymans hermetikkfabrikker er nær konkurs. Verftene sliter. Men bedehus- og avholdskulturen står fortsatt sterkt. Klikk på bildet for galleri fra serien: I rådhuset sitter politikeren Arne Rettedal og håper amerikanerne fra Phillips Petroleum finner olje. Han er villig til å tilrettelegge, kutte svinger - hva som helst - for at det skal skje. Fantastisk persongalleri Familien Nymans eneste sønn Christian er dykker, og er med på oljeletingen. Fru Ingrid blir syk av framtidsfrykt, mens herr Fredrik bekymrer seg for de ansatte som kanskje mister jobben. På Nymans fabrikk jobber Torill, som har blitt gravid med en utenlandsk oljeleter, og som nå frykter både skam og framtid. På Rettedals kontor får Anna, Christians forlovede, sekretærjobb, noe som gir henne en edderkoppfunksjon i samfunnsutviklingen. Og så har du den amerikanske oljejuristen Jonathan fra Texas. Han skulle egentlig bare over til Stavanger for å stenge letingen, men blir deretter en hyppig gjest på ordførerens kontor. At disse hovedkarakterenes liv er så tett forbundet, er et smart manusgrep. Slik får vi raskt et nært forhold til både dem og spenningsutviklingen. Utover i episodene blomster de alle igjen og igjen, overrasker og fascinerer stadig mer. Og rundt dem bobler det også av både herlige og tragiske biroller. Imponerende karakterer Rollebesetningen er imponerende, og skuespillet er glitrende: Vegar Hoel ER Arne Rettedal. Ikke minst fordi han formidler energien og engasjementet hans så troverdig. Ingen andre enn suverene Pia Tjelta kunne spilt den dekorative og nevrotiske fabrikkeierfruen Ingrid, en karakter som blir mer og mer interessant. Nordlendingen Per Kjerstad imponerer både med stavangerdialekten og ved å gi en storkapitalist som Nyman både hjerte, kjøtt og blod. Sånne ser man sjelden i norsk fiksjon. Anne Regine Ellingssæter er et funn som Anna, som seiler opp som seriens mest sentrale karakter. Flotte er også Amund Harboe som Christian og Malene Wadel som Torill. I bunnen av dette ligger et fabelaktig og perfekt balansert manus. Stavanger-juks? En historie du selv husker, innspilt i i din egen hjemby. Da er det uunngåelig at du ser ekstra nøye etter hvor autentisk miljøet er framstilt. Blir det Stavangersk-knoting og annet lokaljuks? Det finnes sikkert småfeil her. Blant annet er det ikke tatt særlig hensyn til datidens sosiolekt i de øvre samfunnslag. Men dette er så autentisk som det kan bli. Når oljen er funnet, blir ingen som før. Skillet mellom de fremskrittsvillige og konservative, nye og gamle penger, vokser i rasende fart. Formuer kommer og går. Lottogevinstens ulemper kommer til overflaten. Og så ulmer det av både romantikk og intriger. «Lykkeland» er historien om hvorfor og hvordan dagens Norge ble som det ble. Valgene og konsekvensene skildres både lettfattelig, detaljrikt og historisk interessant. Ikke nostalgisk. «Lykkeland»-dilemmaene er dagsaktuelle, bare i en annen form. Men historien om Norge er langt fra ferdig fortalt med dette. Så kjære NRK: Vi må få mer «Lykkeland»! Mye mer. Anmeldelsen er basert på de fem første episodene.

706466

train

screen

«Mordene i Kongo» lukter storfilm lang vei. Vakker, vellaget, velspilt, påkostet - og litt feig. Og absolutt ingen heltehistorie.

nb

sa

Elisabeth Bie

Ingen helteroller for Kongo–gutta

https://aftenbladet.no/i/xR2rpn/

Ingen helteroller for Kongo–gutta «Mordene i Kongo» lukter storfilm lang vei. Vakker, vellaget, velspilt, påkostet - og litt feig. Og absolutt ingen heltehistorie. Mordene i Kongo Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Norge 2018. Regi: Marius Holst. Manus: Stephen Uhlander etter en filmhistorie av Nicolaj Frobenius. Skuespillere: Aksel Hennie, Tobias Santelmann, Ine F. Jansen, Dennis Storhøi, Tone Danielsen, Anthony Oseyemi m. fl. Lengde: 2 timer 8 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 26. oktober. Etter år med presseoppslag, bøker og kontroversene rundt filmmanuset og Joshua Frenchs foredragsturné: Er det i det hele tatt mulig å anmelde denne filmen basert på egen kvalitet, uten å være påvirket av alle de sterke meningene om saken Moland og French i Kongo? Antakelig ikke. Men det går an å prøve. Men først: antydningene fra den opprinnelige manusforfatteren Nikolaj Frobenius om at filmen er en heltehistorie, er bare tull. Tvert imot: Moland og French kommer ikke så høyt opp på sympatiskalaen her. «Mordene i Kongo» handler om Joshua French og Tjostolv Molands fengselsstraff over flere år i Kongo. Fra den dagen de ankommer nabolandet Uganda og mottar sitt skjebnesvangre oppdrag, som førte til at en sjåfør ble skutt og drept. Det ble Moland dømt til døden for, French for medvirkning til. Senere døde Moland, og French ble dømt for å drept ham. Paradoksal livsfilosofi To selverklærte voldsmenn og eventyrere som krever å få leve ut sin «legning» som nettopp det. Fordi krig og konflikt er sunt. Men Norge er så «soft» og feminisert, der er det ikke plass til menn som dem. Derfor etablerer de seg som leiesoldater i villere og mer macho Afrika. Er med på leken, og må virkelig smake steken. Det viser seg at de to slett ikke har de taktiske og menneskelige egenskapene som kreves for å gjøre noe med knipen sin på egenhånd. Arroganse og nedlatenhet i fremmed land tar deg aldri særlig langt. Da er det greit å ha mamma og myndighetene i «softe» Norge til å ordne opp og punge ut. For et paradoks. Kongo-saken har alltid vært full av ulne agendaer og motstridende vitnemål om hva som virkelig skjedde. Det ville vært oppsiktsvekkende om «Mordene i Kongo» ga et endelig svar, og det gjør den ikke. Ikke forteller den noe særlig nytt heller. Så hva er da filmskapernes ambisjon? I rekken av norske historier fra virkeligheten, bare roper denne på en film. Til tross for alt det kontroversielle og uavklarte, eller på grunn av. «Alle» kjenner historien, «alle» mener noe om den. Mange vil kjøpe billett. Å presentere en livsstil som er fremmed og litt fascinerende for folk flest, er jo alltid verd en film. Særlig når konsekvensene er så fatale som her. Imponerende hovedroller «Mordene i Kongo» er en vakker, eksotisk, vellaget, velspilt og påkostet film. Det dramatiske øyeblikkene i historien er framhevet. Men under overflaten kommer vi tettere inn på Moland og Frenchs livsfilosofi. Det er ikke uinteressant. Aksel Hennie og (særlig) Tobias Santelmann gir både imponerende nyanserte og troverdige portretter av de to fangene. Likheten med de to originalene er også slående. Gjennom Frenchs samtaler med en fiktiv representant fra UD, spilt av Ine Jansen, får vi også summen av motforestillingene mot Moland og Frenchs egen «sannhet». Og enda mer blir sagt mellom linjene her. Lenge er filmen fjetrende og engasjerende. Men på et tidspunkt går det tomt for vinkler og drama. Da får vi mer lidelse i kakerlakkfengselet og repetisjoner, og litt rotete tidshopp. Om Kongo-saken er evig kontroversiell, er ikke filmen om saken det. Den presenterer både fakta, hendelsesforløp, konflikter og alternative «sannheter» edruelig og troverdig nok. Redelig gjort. Sett fra filmskapernes side, kunne de nok kjørt på med mer kontrovers for å ha en ny vinkel. Det har de ikke risikert. Prisen for feigheten er ingenting nytt og lavere temperatur.

706467

train

music

Flott oppussing, men hold platen unna puritanerne.

nb

sa

Geir Flatøe

Flott ekko fra 80-tallet

https://aftenbladet.no/i/wEGWEA/

Flott ekko fra 80-tallet Flott oppussing, men hold platen unna puritanerne. Echo & The Bunnymen: "The stars, the oceans & the moon" (BMG) Det er gått 40 år siden Echo & the Bunnymen så dagens lys i Liverpool. I dag er vokalist Ian McCulloch og gitarist Will Sergeant de gjenværende, og nå har de alliert seg med produsent Andy Wright for å friske opp gamle sanger. Er de blitt bedre? Ikke hvis du har et nært forhold til originalene. På den annen side er vokalen nærmere og lyden renere. Tempoet endres og lydbildet forandres. "The killing moon" strippes før den utstyres med strykere. "Lips like sugar" lyder derimot mer energisk. Albumene deres scoret høyt på hjemmebane, men de lyktes ikke helt med singlene og slo aldri gjennom i USA. Det ligger nok gammel frustrasjon og gnager når McCulloch sier at han er nødt til å gjøre disse sangene bedre for sin egen skyld. Han lykkes. I tillegg får vi to nye kutt. "The somnambulist" er en låt i klassisk Echo-stil, mens "How far?" ikke er mer enn middelmådig. Beste spor: "Bring on the dancing horses", "Nothing lasts forever", "The somnambulist", "Rust", "The killing moon".

706468

train

literature

ROMAN: Super ide! Men det er dessverre det eneste som er supert. Sorry.

nb

sa

Tarald Aano

Super idé! Men der stopper det

https://aftenbladet.no/i/bKvEm3/

Super idé!Men der stopper det ROMAN: Super ide! Men det er dessverre det eneste som er supert. Sorry. Ørjan Zazzera Johansen: Kong Nors land. Roman om slaget i Hafrsfjord. 249 sider. Jæren forlag. Vanligvis er det vinneren som eier historien. Versjonen som framtiden skal lese, skrives av kongen som vant, presidenten som lyktes, hærføreren som seiret. Derfor er det en strålende idé å skrive om slaget i Hafrsfjord - fra tapernes side. Dessverre er ideen det klart beste i brynebuen Ørjan Zazzera Johansens bok «Kong Nors land». Her møter vi små og store høvdinger fra Vestlandet i forberedelsene til slaget, vi drar til Utstein og Finnøy, Karmøy og Hjørpeland, Sola og Hjalmaland, Stafanger og Hordarike. Vi møter kong Sulke og sønnene hans, folk som vil bygge allianser for å stanse tyrannen Harald Hårfagre - noe som fører til strid, kjærlighetsforviklinger og alt som hører med. Men fortellingen sliter tungt med den historiske romanens to store bremseklosser; en språklig tvangstrøye og en leksikalsk begeistring for navn. Altså: Hvorfor i all verden skal alle som skriver historiske romaner på død og liv vise at de har bokhylla full av, og hodet overfylt av, sagalitteratur? Jeg forstår ønske om å demonstrere kunnskap og innsikt, men det blir slitsomt å lese om hird og mjød, berserk og hærfang, leidang og yngling, frender og kappleik side opp og side ned. I stedet for å dø, må folk bøte med livet, og høvdinger er ætterike. Jo, jeg ser at ulike sjangre har ulike virkemidler, men språket i mange historiske romaner er jålete og skaper ofte bare en illusjon av sagatid - og dermed gir de leseren en bratt motbakke inn mot en historie som kan være vel verdt å fortelle. Enda vanskeligere er det å trenge gjennom vegger av navn. På side 118 må vi innom 16 personer på 11 linjer - og sånn er det side opp og side ned. Hvorfor i all verden skal vi vite hva alle disse folka heter? Berserk Allbrand Knuse og Kjartan Krokafinger? Årmannens sønn Frode Olvason, Ringstein Duvenebb og Grim Tussesprengjar? Ofeig Burlefot Bøytelson og Finn Dvergmål? Sånt blir bare unødvendige forstyrrelser, en endeløs rekke av uviktige bipersoner som bare blir blindveier. Ingenting bra? Jo, ideen er super, som sagt - det ligger en flott bok her et sted. Og Skalle Stuttspjut, som drømmer om å bli banebrytende skall og derfor bryter alle regler, er nåtidsmorsom. I alle fall litt.

706469

train

screen

At filmen er en visuell og musikalsk 70-tallsnytelse, kan ikke veie opp for 2 timer og 24 minutter med oppkonstruert flyktighet.

nb

sa

Elisabeth Bie

Stilrent, men konstruert Tarantino-lån

https://aftenbladet.no/i/kaVRQQ/

Stilrent, men konstruert Tarantino-lån At filmen er en visuell og musikalsk 70-tallsnytelse, kan ikke veie opp for 2 timer og 24 minutter med oppkonstruert flyktighet. Bad times at the El Royale Sjanger: Thriller/krim noir. Nasjonalitet: USA 2018. Regi og manus: Drew Goddard. Skuespillere: Chris Hemsworth, Dakota Johnson, Jon Hamm, Jeff Bridges, Cynthia Erivo, Lewis Pullmann, Cailee Spaeny. Lengde: 2 timer 24 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 19. oktober. Et falleferdig casinohotell, med en viss fordums glans. Men etter at gamblinglisensen ble inndratt, nærmest et spøkelsesslott. Hit ankommer et knippe fremmede og sjekker inn på hvert sitt rom: en prest, en nattklubbsanger, en hippie og en støvsugerselger. Resepsjonisten er eneste ansatte. Det viser seg etter hvert at alle sammen har både svin på skogen, og at de ikke nødvendigvis er hvem de utgir seg for å være. Musikken og den visuelle stilen tas helt ut både som spennings- og stemningsskaper. Den antyder tidlig 70-tall, og er en nostalgisk nytelse. Ikke rart at tankene går til både filmskaper Quentin Tarantinos sjangerdannende univers, og etter hvert også til Agatha Christies klassiske mordmysterium «Dermed var det ingen». Det lukter vold, blod og død lang vei. Ispedd besk og absurd humor, kidnapping, hemmelig overvåking og sektfilosofi. Spennende i teorien Regissør Drew Goddard fikk litt av en suksess med skrekkomedien «The cabin in the woods» i 2012. På papiret er også denne regioppfølgeren litt av en godbit: stilsikker, californisk krim noir med navn som Jeff Bridges, Dakota Fanning, Chris Hemsworth og Jon Hamm på rollelisten. Denne gangen har ambisjonene vært større enn gjennomføringsevnen for Goddard. Starten er lovende. Etter en omstendelig, teatralsk introduksjon, står dramatiske hendelser og vendinger i kø. Historien fortelles rom for rom, også med tilbakeblikk til gjestenes bakgrunn og motivasjon for å sjekke inn på El Royale. Frekk lengde Men gradvis forsvinner både spenning og engasjement. Gjestenes historier er stilige nok i seg selv, men de henger ikke sammen. Det er noe oppkonstruert og flyktig over filmen, i all sin stilistiske prakt. Tarantino-formen overtar fullstendig for innhold. Det er nesten frekt å kreve 2 timer og 24 minutters oppmerksomhet. Uten å forløse noe, og i stedet kjede oss.

706470

train

music

Americana fra en nybakt far

nb

sa

Geir Flatøe

Gir oss et par av årets fineste sanger

https://aftenbladet.no/i/J1501J/

Gir oss et par av årets fineste sanger Americana fra en nybakt far Phosphorescent: "C'est la vie" (Dead Oceans/Playground) Matthew Houck har gått stille i dørene. Wikipedia er ikke engang enig med seg selv om han er født i 1978 eller 1980. Mannen fra Huntsville i Alabama begynte å opptre under navnet Fillup Shack og ga ut en plate for egen regning i 2000. Så endret han artistnavnet til Phosphorescent og debuterte på skikkelig vis på et lite selskap i sin nye hjemby Athens. Senere forflyttet han seg til New York og slo gjennom for fem år siden med albumet "Muchacho". Han har kortet ventetiden med et konsertalbum, men har ventet i lengste laget med oppfølgeren. Det kan skyldes en ny flytting, nå til Nashville, og oppbygging av et studio. Familielivet har også krevd sitt. Han tar i hvert fall opp tråden der han slapp den, og singlen "C'est la vie No 2" er ikke noe dårligere enn "Song for Zula" som var drahjelpen sist. C'est la vie, she says But I don't know what that means I say alright, well C'est la vie For ordens skyld; "c'est la vie" betyr "sånn er livet". Slik går det i denne sangen. Han står i regnet, roper i natten og venter i dagevis på et svar fra henne. Men ikke nå lenger. C'est la vie. "New birth in New England" handler om et møte mellom mann og kvinne og en fødsel. The very first time We laid eyes on you Your mama burst into tears synger Houck som siden forrige plate har funnet kjærligheten og blitt far to ganger. "There from here" er lavmælt og vakker, mens "Around the horn" åpner på mykt Spiritualized-vis. Anything is fine, once you make it fine, lyder der før han øker tempoet. I løpet av sine drøy åtte minutter folder sangen seg ut til noe stort og mektig. "Christmas down under" begynner som en julesang fra Australia, før den tar for seg Jesus og behovet vi har for en martyr. Særlig juleaktig er den ikke, men så er da også jula den varme årstiden på undersiden av kloden: Hey, come find me 'Neath the lights of the tiki bars "My beautiful boy" er av den typen sanger nybakte foreldre ofte skriver, om barnet som får en til å tro på framtiden. Houck synger som en krysning mellom Lennon og Prince, og sangen er like vakker som den bør være. "These rocks" likner en countrygospel, men han ber ikke noen om å løfte byrden han bærer. Den er hans egen, og slik vil han ha det: These rocks they are heavy Been carrying 'em Around all my days I guess I wouldn't have it Any other way Det er en nydelig sang, som etterfølges av en lang instrumental kalt "Black waves/silver moon", en fortsettelse av introen "Black moon/silver waves". Nøyaktig hva sangene heter er ikke hjemmesiden, presseskrivet og nettet enige om, men jeg holder meg til førstnevnte. Produksjonen har han tatt seg av selv, i sitt eget studio. Ni kutt inkludert to instrumentale partier er ikke all verdens etter å ha ventet i fem år, men Phosphorescent er forhåpentlig på gang igjen. Dessuten har han med denne platen levert et par av årets fineste sanger, på linje med folk som Father John Misty og Israel Nash. Beste spor: "C'est la vie No 2" , "Around the horn", "These rocks".

706471

train

literature

BOK: Mellom tabubelagt barnedød og Holocaust.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Jakten på jødisk slektshistorie

https://aftenbladet.no/i/VR8KrV/

Jakten på jødisk slektshistorie BOK: Mellom tabubelagt barnedød og Holocaust. Eduardo Halfon: Sorg. Roman. Oversatt av Signe Prøis. 95 sider. Solum Bokvennen. Kortromanen «Sorg» åpner med å gripe fatt i en slektsgåte som faren til den jødiskættede, forfatternære jeg-fortelleren Eduardo Halfon, født 1971, helst ikke ville ha belyst. Men siden «ingen historie er nødvendig, bortsett fra de historiene vi får forbud mot å fortelle», starter sønnen fortellingen sin med å bryte nettopp dette familietabuet: «Han het Salomon. Han døde da han var fem, han døde i Amatitlán-sjøen. Det var det de sa da jeg var liten, i Guatemala. At storebroren til faren min, mine besteforeldres førstefødte sønn, han som ville vært min onkel Salomon, hadde druknet i Amatitlán-sjøen, i en ulykke, da han var like gammel som meg, og at de aldri hadde funnet liket av ham.» Men som i Eduardo Halfons første utgivelse på norsk, «Den polske bokseren» (2018), blir det som i barndommen syntes å være udiskutabelt sant snart avslørt som noe tvilsomt, uskarpt, mangetydig. Det voksne forteller-jeget i «Sorg» avdekker gradvis, gjennom møtet med ulike mennesker, steder og – ikke minst - et fotografi datert New York 1940, at vesle Salomons skjebne ikke var slik han som liten gutt var blitt fortalt. Denne fascinerende demaskeringen av en fortidd familiefortid som motvillig åpner seg - mens også andre døde enn femårige Salomon fester seg i tekstveven - kan minne om et detektivarbeid og utgjør det ene sentrale ledemotivet i teksten. Den andre gjennomgripende bærebjelken er knyttet til den jødiske familiens – særlig besteforeldrenes – holocausterfaringer før de havner i et guatemalansk eksil. Dette motivisk-tematiske feltet sto sentralt i morfarens Auschwitz- drama slik det på mesterlig vis skildres i «Den polske bokseren», men utvides nå med nye informasjoner som den fiktive Eduardo Halfon nærmest motstrebende skaffer seg da han oppsøker Sachsenhausen og i et arkiv lærer mer om den Lódz-fødte bestefarens befatning med byggingen av det tyske kampflyet He 177 mot slutten av krigen – en kunnskap han manglet da han som barn kjedet seg sammen med sin polske morfar på et flymuseum i Miami. I sin slentrende eleganse, full av melankolsk uro, er «Sorg» - i sikker norsk oversettelse - en smalere og enklere roman enn det frodige lappeteppet av fortellinger som utgjør «Den polske bokseren». Men ser en nærmere på de to tekstene, illustrerer de godt noe dikteren har framholdt i et intervju: «All my books are intimately related, like brothers who live far away.»

706473

train

music

En delvis flott plate, men det tar tid før den løsner.

nb

sa

Geir Flatøe

Thomas Dybdahl på tur til Los Angeles

https://aftenbladet.no/i/L073qP/

Thomas Dybdahl på tur til Los Angeles En delvis flott plate, men det tar tid før den løsner. Thomas Dybdahl: "All these things" (Petroleum) Med ni nyskrevne sanger i bagasjen tok Thomas Dybdahl turen til Los Angeles. I løpet av tre effektive dager ble sangene innspilt med Larry Klein som produsent. Klein har jobbet med Dybdahl før, mens studiomusikerne er drevne proffer som til sammen har en cv som blant annet omfatter Michael Jackson, Madonna, Bob Dylan, Joni Mitchell, The Temptations, Bruce Springsteen, Steely Dan, Michael Bublé og Sheryl Crow. Han åpner med tittelkuttet "All these things", der det dannes et slags tema for platen. Dybdahl nærmer seg 40, en alder da man begynner å se bakover. Hvordan er livet i forhold til det man trodde det ville bli? Valg er tatt underveis, og det har ført til konsekvenser man må finne seg i. Og ikke minst: hvem er man egentlig? Alt har ikke gått som det skulle: What's done is done I made a fool out of you I chose the wrong move I fucked it up På "Can I have it all" vil han ha både i pose og sekk: Can I have it all, the sound of little feet, the calm of the retreat. Disse er greie nok sanger, men det blir noe søvndyssende. Polert godlyd, men ikke noe jeg vil huske neste uke. "Look at what we done" er luftigere enn de to foregående, en følelse som forsterkes av koringen. Mens Lynn og et team av låtskrivere er involvert på "Look at what we done", er "The longest night" skrevet sammen med Per Kristian Ottestad. Shit just seemed a litte too good to be right, synger Dybdahl på vei inn i solnedgangen. Heller ikke her løsner det helt. Først midtveis kommer sangene som gjør albumet minneverdig. På "What you came for" synger Dybdahl flott, og refrenget har tyngde. Teksten handler om gresset som kanskje ikke er så mye grønnere på den andre siden: Sometimes you look at your life And want to burn it down Can't see yourself getting older In the same old town "When I go" er en fin duett med Lera Lynn, som har vært med på å skrive både denne og tittelkuttet. Hun har flere plater bak seg, og stemmen glir flott sammen med Dybdahls. I det hele tatt er han en utmerket duetttsanger, og før eller senere burde han gi ut et helt album med dette. "Lifeline" er en usedvanlig frisk låt i Dybdahl-sammenheng, noe nær en soulpreget låt for dansegulvet. Om noe her fortjener å bli en hit, er det denne. Dybdahl er en mester når det kommer til intime sanger, men han er ikke noe dårligere når han slipper seg løs. "Rescue me" er også en låt som sitter. Tøft gitarspill midtveis i kontrast med den myke backingen og Dybdahls bønn om å bli reddet fra trøbbel. Han avslutter med "Stupid heart", framført på et piano og med en stemme som hører natten til. Melankolsk og stillferdig vakkert som bare det. My stupid heart always Dreaming stupid dreams Med disse ordene ender platen. Albumet kan virke som et oppgjør med sitt eget levde liv, men Dybdahl understreker at dette ikke er selvbiografisk. Han får bare ideer til sanger og forfølger dem. Han bruker tid på å bli varm i trøya, og med bare ni kutt blir dermed innholdet noe tynt. Samtidig demonstrerer han hvilken enestående sanger han er. Beste spor: "What you came for", "When I go", "Lifeline", "Stupid heart".

706474

train

literature

BOK: Rachel Cusk følger opp suksessen fra «Omriss».

nb

sa

Ida Vågsether

Lyttekunstneren

https://aftenbladet.no/i/5VKlk1/

Lyttekunstneren BOK: Rachel Cusk følger opp suksessen fra «Omriss». Rachel Cusk: Transitt. Roman. Oversatt fra engelsk av Agnete Øye. Gyldendal forlag. 109 sider. Når man leser Rachel Cusk, inviteres man inn i kloke samtaler fortalt med et skarpt blikk for detaljer og komikk. I likhet med forløperen «Omriss» har ikke «Transitt» et tydelig plot, men består i stedet av mange samtaler med og fortellinger om mennesker rundt hovedpersonen Faye. I «Omriss» fikk vi vite at Faye selv er skrivelærer og forfatter, hun er skilt og har to sønner. I «Transitt» har hun flyttet til London mens sønnene bor midlertidig hos faren. Ellers vet vi lite om henne, hun forblir i skyggen av dem hun prater med. Hennes del av samtalen fjernet, som for eksempel i denne telefonsamtalen med sønnen: «det ble stille, og så spurte han: Hvordan har du det? Etter at vi hadde lagt på, prøvde jeg å lese en avis». Disse samtalene utgjør brorparten av romanen. Her er alle slags mennesker rundt Faye representert, for eksempel håndverkeren hennes, en ekskjæreste, ei venninne, en fetter og kjæresten til fetteren. Historiene disse menneskene forteller er ofte så merkelige at de virker sanne, og dreier seg gjerne om temaer som ensomhet og fellesskap. Et nyetablert par med barn fra tidligere ekteskap sliter med å bli enige om en felles oppdragelse. Ekskjæresten har funnet lykken med en kvinne han ble kjæreste med etter at han passet hundens hennes og endte med å forårsake hundens død. En nyskilt venn reflekterer rundt hvorfor han føler nærhet til sin gps: «Det kan ha blitt slik at etterligningen av det menneskelige har blitt mer håndgripelig og mer intim enn originalen». Samtalene er fylt med både alvor og komikk, som når frisøren til Faye argumenterer for at det ikke kan være så vanskelig for kundene å komme med jevnere mellomrom: «livet består stort sett av forpliktelser uansett». Eller når en av elevene på skrivekurset beskriver ekskjæresten som «en som kjente henne godt nok til at karakterdrapet han utsatte henne for i de siste kranglene var nødt til å undergrave selvbildet hennes». Eksemplene er det mange av. Det er bare å glede seg til den siste romanen i Rachel Cusks trilogi.

706475

train

music

Vanedannende sanger fra band med røtter i Haugesund og Stavanger.

nb

sa

Geir Flatøe

Pop til å bli i godt humør av

https://aftenbladet.no/i/0Ey2EG/

Pop til å bli i godt humør av Vanedannende sanger fra band med røtter i Haugesund og Stavanger. FordRekord: "Bravo-bravo" (CCAP) Haugesund-baserte FordRekord har forgreininger til Stavanger, og med album nummer fire håper de også å nå utenfor landets grenser. I det minste til naboland som skjønner språket. Bassist Ole-Jørn Borum lager låtene, mens Lars Wegner Sørensen sørger for dialekten. De fire andre er Leif Åge Vestbø, Lars Eirik Støle, Jarle Strømsvold og Åsmund Glette. Produsent er Anders Bjelland. De åpner sterkt med "Oss mot verden", drivende pop av det medrivende slaget. Du har svensker som lyder slik, men ikke så mange her hjemme. "Savna meg" og "Fjern" er av samme type, mens "Blodtype" er en kraftballade av det kreative slaget. "Orions belte" og "Hundretusen hjerter" er flott oppbygd, og de resterende kuttene er heller ingen nedtur. FordRekord har lagd en usedvanlig frisk popplate. Noen av sangene har vært ute på singel, men det er nok ubrukt godlyd her til å kunne fylle eteren framover. Beste spor: "Oss mot verden", "Blodtype", "Orions belte", "Hundretusen hjerter".

706476

train

music

Om våpen, blodpropp, kjærlighet og frihetskamp.

nb

sa

Anette Basso

Vakkert om vold

https://aftenbladet.no/i/m62K8E/

Vakkert om vold Om våpen, blodpropp, kjærlighet og frihetskamp. Neneh Cherry: "Broken politics" (Smalltown Supersound) Den halvt svenske 54-åringen er tilbake med sitt femte soloalbum, mer introvert enn forgjengeren fra 2014. Albumet er et samarbeid mellom produsent og musiker Four Tet, Cherry og partneren Cameron McVey. Et minimalistisk, elektronisk utgangspunkt farges med organisk instrumentering, blant annet nydelige harper. Platen låner fra pop, triphop, dub og jazz. Som på «Natural skin deep», hvor skakke steeltrommer møter samples av lufthorn, før det ender i en jazzjam. Den låter både truende og leken, en dualitet som utforskes gjennomgående. Det vakre og det voldelige. Behovet for det skjønne når en er omgitt av det brutale. Ta høydepunktet «Kong», som berører flyktningleirene i Calais, den såkalte «jungelen». Underveis siterer hun aktivistene og raplegendene i The Last Poets: Oppression is worse than the grave/better to die for a noble cause than to live and die a slave. «Broken Politics» er en invitasjon til refleksjon, kanskje en motivasjon til å ta kampen. Beste spor: «Kong», «Shot gun shack».

706477

train

music

Sanger mellom gårsdagens sorger og frykten for morgendagen.

nb

sa

Geir Flatøe

Avgrunnen skinner vakkert

https://aftenbladet.no/i/ng2Meo/

Avgrunnen skinner vakkert Sanger mellom gårsdagens sorger og frykten for morgendagen. Laura Gibson: "Goners" (City Slang/Playground) Gjennom fem album har Laura Gibson vært innom sorg. Nå vier hun et helt album til det. Sorgen over å ha mistet sin far da hun var tenåring. Sorger hun vet kan komme om hun selv skulle bli mor. Det lyder ikke lystig. Samtidig er sangen som utløste det hele, tittelkuttet "Goner", det friskeste innslaget. Tre og et halvt minutt med preg av pop. Teksten er derimot en annen sak: Here comes the end Of the future If we’re already goners Why wait any longer For something to crack open Denne gang har jeg stirret ned i avgrunnen, sier Gibson om albumet. I det minste har hun hatt solide folk å holde i hånden. John Askew, som var med på forrige album, er medprodusent. Dave Depper fra Death Cab for Cutie spiller gitar og synth. Trommis er Dan Hunt (Neko Case), mens bassist er Nate Query fra The Decemberists. Blåserne er arrangert av Kelly Pratt (Father John Misty), og strykerne er det Kyleen King (Stephen Malkmus) som tar seg av. Gibson selv spiller gitar på halvparten av sangene og tyr til piano og wurlitzer på resten. Vokalen stables i lag, og lyden får føling med studioteknikken. Dette kunne endt opp som enkle viser framført på kassegitar, men sangene kler den langt mer intrikate drakten de har fått. Lydbildet er utsøkt fra begynnelse til slutt. Hør for eksempel nydelige "Slow joke grin". Eller arrangementet på "Tenderness", en flott sang om kjærlighet i den grad Gibson våger å tro på den: I met you the year I stopped Fearing my body The sky splitted upon above me It was a pleasure to meet your pain Siden sist har hun fullført en Master of Fine Arts i forfatterskap, og tekstene er i hvert fall ikke blitt dårligere enn de var. Hun frigjør seg fra virkeligheten og følger logikken til drømmer, i sanger hun ønsker skal føles som fabler. Trauma og sorg er verre enn vi klarer å uttrykke, likevel vil vi alltid fortelle våre historier til hverandre, sier Gibson. Det er disse historiene hun gjør til sanger. Sanger om sorg hun har følt og sorg som kan komme. Hun er 39 år gammel. Skal hun våge å bli mor med tanke på alt det kan føre med seg? Når tanken på framtiden lammer deg, er du langt ute å kjøre. Gibson fungerer likevel som artist. "Domestication" var første singel fra platen og handler om å være kvinne i dagens samfunn. At hun mener at det ikke er så enkelt, er vel unødvendig å si. Hun avslutter med "I don’t want your voice to move me", noe av det vakreste og mest depressive hun har skrevet. I Gibsons verden er det ingenting i veien for at dette går hånd i hånd, men ikke tro at platen ender med et håp: Honey, all I know of hope Is throwing stones into the void På merkelig vis reises håpet likevel gjennom de ti kuttene. Kanskje det er tanken på at vi ikke er alene i mørke stunder. Det er alltid noen som føler det samme og likevel kommer seg videre. Laura Gibson er beviset på det. Mer preget av vonde tanker enn noen gang, har hun gitt ut sitt beste album. Beste spor: "Goners", "Tenderness", "Slow joke grin", "I don’t want your voice to move me".

706478

train

music

Mindre eufori, mer eksperimentering: En bør ta seg tid til å fullt omfavne Robyns tilbakekomst.

nb

sa

Anette Basso

Robyn er endelig tilbake

https://aftenbladet.no/i/yv2mLx/

Robyn er endelig tilbake Mindre eufori, mer eksperimentering: En bør ta seg tid til å fullt omfavne Robyns tilbakekomst. Robyn: «Honey» (Konichiwa/Universal) Ventetiden har vært lang siden «Body Talk», en av 2000-tallets beste popplater, ble sluppet i 2010. Etter suksessen opplevde den svenske 39-åringen et samlivsbrudd og tapet av en nær venn, og påfølgende depresjon. Skapergleden ble gjenvunnet idet hun oppdaget gleden av å utforske musikk, i klubbmørket på Ibiza. Resultatet er emosjonelt og eksperimentelt. Låtkonstruksjonene er tålmodige og raffinerte, mindre hit-orienterte. Vi hører minimal tekno så vel som klassisk house. Stemmebruken er luftigere og mykere. Her er det Robyn som løfter fram musikken, mer enn omvendt. Åpneren «Missing U» er den emo-euforiske broen fra forgjengeren. I mørket av høydepunktet «Human being» ber hun den andre om å bevege seg nærmere. Discotriste «Because it’s in the music» bølger og løftes. Tittelsporet «Honey» folder seg ut og drypper av sensualitet. «Ever again» lover at hun aldri skal oppleve hjertesorg igjen. Som helhet mangler «Honey» et konsept, og den er mindre umiddelbar. Tilbakekomsten vil overraske noen, skuffe noen få, og forhåpentligvis minne mange om klubbmusikkens helende kraft. Beste spor: «Human being», «Honey», «Missing U».

706479

train

literature

BOK: Innlevende om pensjonisttilværelsen i ulike faser.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Når forelskelsen endrer et liv

https://aftenbladet.no/i/5VKy1e/

Når forelskelsen endrer et liv BOK: Innlevende om pensjonisttilværelsen i ulike faser. Ellen Mari Thelle: Bernard banker på. Roman. 126 sider. Flamme Forlag. Å skildre hvordan forelskelsen kan få et ensomt liv til å gjøre salto av lykke, er det mange som har gjort. Mer uvanlig er det å fortelle at to pensjonister – hun syttini, han åttifire – «mødes og sød musik opstår i hjertet» (Jens August Schade). Men nettopp det er det motivisk-tematiske navet i den siste romanen til Ellen Mari Thelle (f. 1977, debut 2009), en tredelt tekst med den pensjonerte, ugifte Deichman-bibliotekaren Agnes - vokst opp i Farsund, med omsorgsfull mor og malerfar - som fabulerende, følsom jeg-forteller. Hun har snart bodd seksti år i en funksjonalistisk utformet blokk i området mellom Majorstuen og Marienlyst og føler seg innledningsvis ensom, tom, uten bærende livsverdier. Det nærmeste hun kommer en slags hverdagsglede er å ha nærkontakt med dyr og fugler eller å iaktta og fantasere omkring livet til en nabo, ofte observert med koffert i hånden, iført blå frakk og med hatt på hodet, en skikkelse hun først tror er homofil, og bare omtaler som «du» eller «deg». Det dreier seg om en annen pensjonert bibliotekar, en viss Bernard Lasnik, som så foreldrene sine siste gang i oktober 1942, som har vært aktiv friidrettsmann, hadde problemer med alkoholen, har familie på Hamar, og som nå forvandler hennes ensomhet til stille glede, følelsen av avstand og livslede til varsomme kjærtegn, sitrende forelskelse, kroppslig-sjelelig nærhet – en emosjonell prosess som skildres med stor psykologisk-realistisk troverdighet. Men noe ukomplisert, idylliserende melodrama for romantiske pensjonister er teksten ikke. Dødsvarslene er mange. Som når Holocaust streifes, mareritt spolerer søvnen, en kattunge styrter fra verandaen og ligger på plenen med flenge på magen, omkranset av glupske måker, en død myrsnipe kastes i en bossdunk, en 42-årig trebarnsfar forsvinner og finnes død ute i naturen. Så når ambulansen brått må tilkalles, sykehuset venter, en begravelse finner sted, da er leseren forberedt. For mennesket er ingen mektig «vidde» som ligger urokkelig «mellom fjellene, som noe kaldt og stort, med en vrimmel av stjerner» over seg. Lykken varer aldri evig. Lys veksler med mørke. «Fall» finner sted. Døden er «fravær av liv» og kan ikke manes bort. Det hender teksten mangler dramatisk driv, og visse motiv fører lite med seg, som alle Lisboa- og Pessoa-allusjonene, men siste scenen som munner ut med orda «Jeg stod der oppe og så ned på stjernene», er både nostalgisk og poetisk.

706480

train

misc

UTSTILLING: Vår anmelder er begeistret for arkitekt og kunstner Marit Aanestad sin nye utstilling. Det passer særdeles godt i Skur 2, mener hun.

nb

sa

Anne Therese Tveita

Et kinderegg av en utstilling

https://aftenbladet.no/i/QlzBGx/

Et kinderegg av en utstilling UTSTILLING: Vår anmelder er begeistret for arkitekt og kunstner Marit Aanestad sin nye utstilling. Det passer særdeles godt i Skur 2, mener hun. Skur 2: Marit Aanestad: Plexi, Paint & Marble. Til 4. 11. 2018 Den tredelte utstillingen Pleksi, Paint & Marble viser en kunstner som behersker et vidt spekter av sjangere og disipliner. Ulike verk av de tre svært ulike materialene pleksi, akrylmaling og marmor er sammen med utstillingsrommene knyttet sammen til installasjoner med flere felles berøringspunkter. Resultatet er en utstilling som rører ved ens oppfattelse av grensene mellom arkitektur, maleri og skulptur. Det faller seg naturlig å se Marit Aanestads utstilling Pleksi, Paint & Marble i sammenheng med lokalet som huser den. Så er heller ikke skur 2 på Skagenkaien et tilfeldig valg for kunstneren. Med sin bakgrunn som arkitekt har Aanestads kunstnerskap en sterk tilhørighet til det gjeldende utstillingsrommets arkitektur og bruk. Slik har hun også her latt rommet danne utgangspunkt for utstillingens form og innhold. Maritim arv Det gamle lagerbygget på Skagenkaien har i sin tid tatt imot og huset båtlaster fra alle verdenshjørner. I sin rehabiliterte form fungerer bygget i dag som galleri, men dets originale, intenderte funksjon sitter fortsatt i konstruksjonene. Som for å understreke den maritime tilhørigheten og historien, spiller dagslyset i vannet, bare få meter fra galleriets store glassdører. De tre marmorskulpturene i Aanestads utstilling har også i sin tid blitt fraktet over havet og losset på land til skur tilsvarende utstillingslokalet. De tre består henholdsvis av sort Marquinamarmor fra Spania, hvit Carrara fra Italia, og rød marmor fra Brasil. Aanestad har latt dem stå ubearbeidet, i den tilstand hun i sin tid fant dem, med borehull og synlige spor etter verktøy brukt i prosessen med å hente dem ut. Som geometriske grunnformer som tredimensjonale kuber og tetraeder. Marmor på flyttefot De massive marmorsteinene har fått skulpturenes tradisjonelle pidestall byttet ut med små underdimensjonerte jernvogner. Et grep som i tillegg til å forsterke opplevelsen av de massive steinblokkenes volum, tilfører verkene et element av midlertidighet. Som for å understreke at reisen ikke er over og at Aanestad bare låner dem før de reiser videre. Denne formen for flyttbarhet eller midlertidighet finner en i flere av Aanestads arbeider. Slik forankres ikke verkene, men snarere gis de en form for mobilitet, enten i form av hjul som her, eller gjennom en utforming som i seg selv gir rom for bevegelse. Bevegelse går igjen i maleriene, hvor kunstnerens malerpensel danner brede, loddrette linjer i maleriene. Fra det øyeblikk den våte malingen treffer lerretet, suges fargen inn i materialet. Slik blir hver eneste gest dokumentert. Ikke bare som spor etter kunstnerens fysiske bevegelser, men også som dokumentasjon over en sinnstilstand. Som håndskrevne brev vitner bevegelsene og energien i strøkene om noe nært og personlig. Strøkene varierer fra verk til verk; tidvis insisterende, energiske og rastløse - tidvis lette og sakte, nærmest ettertenksomme. Fargene ligger sidestilt og lagvis, under tett pigmenterte, mettede strøk eller som flortynne antydninger av farge. Stadig i dialog med de rå steinskulpturene hvor kunstneren har hentet fargene. Sprenger sjangre Sjangeroverskridende, og med tilhørighet til både maleriet og skulpturen, står verkene i pleksiglass og binder det hele sammen. Som resultater av en spalting eller omorganisering av de øvrige verkenes egenskaper, består de av flater av farger og geometriske former som Aanestad så har bygget opp til nye tredimensjonale collager. Det industrielt framstilte materialet utgjør like fullt en sterk kontrast til de ubehandlede, urgamle steinene de deler rommet med. Pleksi overmalt uten etterlatte spor etter kunstnerens verktøy forsterker den industrielle formen ved materialet. De glatte, syntetiske elementene spiller på lyset slik de ulike opake elementene spiller mot hverandre i en komposisjon av kontrasterende tekstur og farger. Lent inntil veggene i lokalet, nesten litt nonchalant og balanserende på en fot, speiler de Aanestads tilsynelatende intuitive og uanstrengte balansering av utstillingens mange bestanddeler.

706481

train

music

PLATEANMELDELSE: Andsnes viser Chopins storhet i balladene.

nb

sa

Arnfinn Bø-Rygg

Andsnes med gedigen Chopin-utgivelse

https://aftenbladet.no/i/vm2ejX/

Andsnes med gedigen Chopin-utgivelse PLATEANMELDELSE: Andsnes viser Chopins storhet i balladene. Chopin: 4 Ballader, Nocturne F-dur op.15/1, Nocturne c-moll op.48/1, Nocturne H-dur op.62/1. Leif Ove Andsnes (klaver). Sony Classic. Andsnes var tidlig ute med å spille inn verk av Chopin. Allerede som 20-åring, i 1990, utga han alle tre sonatene som han fikk internasjonal anerkjennelse for. Men han har ventet med å spille inn balladene. Chopin var den som oppfant klaverballaden. Og han fullendte den. Siden kom Liszt, Grieg og Brahms med stykker innenfor samme sjanger. Men de når ikke opp til Chopins ballader i klangrikdom, melodisk linjeføring, emosjonalitet og grandeur. Samt i vanskelighetsgrad. Det er en liten genistrek at Andsnes har valgt å sette tre nocturner inn mellom balladene. For kommer balladene etter hverandre, slik som på Krystian Zimermans fabelaktige innspilling, så blir det for tett, ja, for mye av det gode. Hos Andsnes blir det luft mellom dem, for – som Andsnes sier i tekstheftet – balladene var aldri ment som en syklus. Kombinerer det lyriske og det fortellende Chopin greide det kunststykke å kombinere den lyriske melodien i italiensk opera (Bellini) med Bachs rike polyfoni. Til dette kommer en uhørt virtuositet og briljans. Horowitz og Michelangeli har gjort storartede innspillinger av den første balladen. Men jeg vet bare om én som kan matche Andsnes’ nye innspilling av samtlige ballader, og det er nevnte Zimerman (på Deutsche Grammophon). De to er ganske forskjellige. Zimerman gjør mer ut av pausene, står lenger på fermatene, har stedvis et langsommere tempo og hans spill er mer fabulerende. De to har en like virtuos fremføring. Andsnes kjennetegn er et sterkt uttrykk, kraftfullhet – hør for eksempel hvor grandiost det klinger mot slutten av den første balladen, den i g-moll, som slutter med en overmåte vanskelig presto. Også det sangbare i Andsnes’ spill er påtagelig (slik det også er i nocturnene). Vi hører mange harmoniske finesser i venstre hånd, som andre pianister overser. Andsnes kombinerer på forbilledlig måte det lyriske og det fortellende, noe som er et utpreget kjennetegn i balladene. Åpner et stort rom Hvor rik på kontraster ballade nr. 2 i F-dur er, hører vi på spor 3. Agitato-delen mot slutten er virkelig heftig, i tråd med ordets betydning. Ballade nr. 3 i Ass-dur har noe nobelt over seg, med klanglig rikdom og store stigninger. Utsøkt pedalbruk, som er helt nødvendig hos Chopin, er en selvsagt ting hos Andsnes. Den siste balladen, i f-moll, av mange kalt for Chopins mesterverk, lyder i åpningen som klokketoner fra det fjerne. Her er Chopins variasjonsteknikk på sitt mest tydelige og skiftningene i klangfarge genialt oppfinnsomme, mens helhetskarakteren er melankolsk, noe Andsnes har utpreget sans for. Andsnes åpner et stort rom med sine Chopin-tolkninger.

706482

train

literature

BOK: Skulle ønske denne norske versjonen ikkje var så forkorta

nb

sa

Kristin Auestad Danielsen

BOK: For kort og for gammalt

https://aftenbladet.no/i/8w8bXW/

BOK:For kort og for gammalt BOK: Skulle ønske denne norske versjonen ikkje var så forkorta Teju Cole: Kjent og fremmed. Essays. 128 sider. Omsett av Knut Ofstad. Gyldendal. Ein forfattar er avhengig av eit skarpt og vake blikk. Eit blikk som ser det som andre ikkje ser, som kan finne perspektiv som kan gjere lesaren klokare. Å vere ein reisande er ein god måte å halde blikket skarpt. I denne samlinga er Teju Cole ein reisande både geografisk, i historia, i kunsthistoria, i litteraturen, i møte med drosjesjåførar og litterære superstjerner. Her finn ein artiklar som er interesserte i det utrulege i vår verd og historie. Men ein forfattar er også avhengig av forlag som omhandlar tekstane greit. Og det er kanskje ikkje tilfellet her. Kanskje Cole sjølv syns at det er greit at den norske versjonen er ein femtedel av orginalen, men eg syns ikkje det. Meir om dette seinare. Eg likar essaya, dei er ikkje for lange og dei kan lesast mange gonger. Eg likar best essaya om den maliske fotografen Seydou Keïta og Malick Sidibé og essayet om fotografiet “Men on a Rooftop” av René Burri. Her går Cole analytisk til verks og er ikkje så fiks som andre stader. Essayet om Tranströmer er kanskje litt svulstig men det er lett å bli sånn når ein les ein kanonisert diktar. Cole skriv at han las Tranströmer for å halde ut tida under Bush og Cheney. Essayet om Derrida er psykedelisk der han hoppar frå den utdødde australske pungulven til det valdelege statskuppet i Nigeria i 1966 til lydspor frå eit fergeforlis i Bangladesh i 2014. Men slik er jo tida vår blitt. Vi kan zappe frå historiske hendingar så lett som berre det på Youtube. Tida for samanhengar og heilskap er forbi. Boka som er gitt ut iår verker også gammal. For siste essay handlar om valsigeren til Barack Obama. Og det kjennest svært lenge sidan. Sist veke var Obama i Noreg og då kunne du ta bilete saman med han viss du hadde 30 000 kroner. Men i dette essayet om Obama er ein enno i den ubegripbelege sigersrusen. Kva hadde Cole skrive om Trump? Det får vi kanskje i neste essay-samling. Når eg les desse essaya leitar eg etter noko personleg. Eg finn ikkje det her. Det trer fram ein litt gammalmodig essay-persona. Kanskje det eg les som ein gammalmodig essay-persona eigentleg berre er gammalmodig redaksjonell handtering? Når eg går til originalen finn eg 55 artiklar(!) Eg kjem nesten på gråten der eg sit med den norske versjonen som berre inneheld 12 artiklar. Det er ikkje rart at eg syns forordet er pompøst når forfattaren presenterer noko som er fem gonger større i originalen enn i den norske omsetjinga. Dette gjorde denne lesaren både hissig og trist.

706483

train

literature

ROMAN: Jovisst kan vi godt få barn. Men da blir det også svigerforeldre, pengetrøbbel, lite søvn, utroskap, bleier og alt som hører med.

nb

sa

Anette Os

Gjenkjennelig om å få barn

https://aftenbladet.no/i/wEG2Bn/

Gjenkjennelig om å få barn ROMAN: Jovisst kan vi godt få barn. Men da blir det også svigerforeldre, pengetrøbbel, lite søvn, utroskap, bleier og alt som hører med. Jan Zahl og Mari Grydeland: Vi kan godt få barn. Roman. Tiden. Hva gjør man når man har vært sammen noen år, har jobb og to inntekter og plutselig virker det som om alle rundt deg får barn? Denne romanen beskriver godt følelsene mange nok sitter med når de vurderer det store spørsmålet om man skal gå til det store steget og få en baby. For når passer det egentlig best? I 2004 ga Zahl og Grydeland ut romanen « Vi kan godt kysse», om Frank og Erle som etter mye strev finner hverandre. Zahl skrev historien fra Franks perspektiv, på nynorsk, og Grydelands bokmål fortalte Erles versjon. Her fortsetter de med samme oppskrift. Nå er Frank og Erle blitt eldre, og med de nye utfordringene som da følger med. Allerede når man har bestemt seg for å prøve å få barn, begynner det. Hvor skal man bo? Hva skal barnet hete? Når og til hvem skal man fortelle om graviditeten? Romanen passer nok ekstra godt for 20- og 30-åringene som er midt oppi dette. For det handler om moderne utfordringer som mange par møter: Å sjonglere karrière med småbarnsliv, og samtidig bevare et sprudlende kjæresteforhold. Oppi dette er det også svigerforeldre, pengetrøbbel, lite søvn, utroskap, bleier og små og store utfordringer. Det handler om at man nok aldri får det gamle livet sitt tilbake, og om hvordan man skal kunne justere seg inn i et annet hakk for å takle det nye. De skriver om hvor selvutslettende, men også gledelig, det kan være å få barn. Og som de skriver i romanen: "Dei seier det skal vere så givande å få barn, og det stemmer jo. Men det er ingen som seier høgt kor kjedeleg det er, kor dårleg match det er mellom barnets glede over repetisjon og den vaksne sitt behov for progresjon." Romanens form, ved å vise både kvinnen og mannens perspektiv fra samme situasjon, minner om tv-serien "The Affair". I denne romanen kunne de nok ha trukket det ennå lenger, og latt de to versjonene være enda lenger fra hverandre. Nå kan det til tider være nyanseforskjeller, og da kan det bli lite overraskende å lese versjon to. Ellers fungerer dette grepet svært godt. Romanen er feel good, lettlest, humrende gjenkjennelig, og god i sin sjanger. (Jan Zahl er journalist i Stavanger Aftenblad)

706484

train

stage

TEATER: Rolf Kristian Larsen kan fortelle en historie. Men det er ikke nok til å gjøre dramadebuten hans til stort teater.

nb

sa

Tarald Aano

Tragedie uten klump i halsen

https://aftenbladet.no/i/kaVe6k/

Tragedie uten klump i halsen TEATER: Rolf Kristian Larsen kan fortelle en historie. Men det er ikke nok til å gjøre dramadebuten hans til stort teater. Det Norske Teatret: L.I.F.E.G.O.E.S.O.N. av Rolf Kristian Larsen. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Ingeborg S. Raustøl, Peiman Azizpour, Frode Winther og Joachim Rafaelsen. Regi: Frank Kjosås. Skuespiller Rolf Kristian Larsen fra Stavanger har ambisjoner som dramatiker. Han har ikke mindre enn fire stykker på gang - og torsdag hadde hans aller første, «L.I.F.E.G.O.E.S.O.N.», urpremiere på Det Norske Teatret i Oslo. Det viser at han har ideer og vilje, men at han fortsatt har en del å gå på. Vi møter en 45 år gammel kvinne, Brille (Heidi Gjermundsen Broch), som har vært enke i 20 år. Fortsatt bruker hun mer tid på å snakke med sin avdøde mann enn med sin levende datter. Livet hennes står på pause, det er en samling forgylte minner. Hun involverer seg knapt i datteren, og på jobben er hun en pregløs, effektiv og kunnskapsrik byråkrat som har orden på alle skjemaer, alle hyller, alle rutiner. Så får hun beskjed om at hun lider av uhelbredelig kreft, og vi følger henne gjennom et døgn der hun forsyner seg av det hun knapt nok har vært borti før, i alle fall ikke de siste 20 årene; kropp, champagne, stoff... Hun går altså fra en grå og kontrollert tilværelse til et utagerende liv. Ikke originalt Slike historier har vi vært borti før, så det er ikke noe veldig originalt her. Men det funker, først og fremst fordi teksten har god framdrift, og den rommer store drama midt i en hverdag. Den har også plass til mye humor midt i det tragiske. I tillegg er teatergrepene rutinerte og trygge. Alle utenom hovedrolleinnehaveren spiller flere roller underveis, og spesielt stilig er åpningsscenen der vi møter byråkratene i et slags skyggeteater før de glir over i en absurd samtale om hvilken etat som har ansvar for å håndtere klagen som nettopp er kommet inn. Denne scenen får sitt motstykke i avslutningen, der de samme byråkratene sender neste sak videre i systemet, til neste etat som sender videre til neste etat som sender, ja, you know. En elegant og morsom innramming av forestillingen. Mellompartiet består av scener der hovedpersonen møter legen som stotrende forkynner dødsdommen, datteren og kjæresten som vil ha forskudd på arv, kollegaen som skal ha avskjedsfest, barfyren som tar henne ut på byen, og den døde ektemannen som gir henne dårlig samvittighet forkledd som evig kjærlighet. Alt foregår på en scene der fire dører og to piano er eneste rekvisitter, og replikkene framføres ofte i et famlende, realistisk hverdagsspråk der setningene blir til mens folka snakker - og ja, nei, du vet. Det funker, det også, på sitt vis. Lovende Men det tar ikke av. Larsens teaterdebut, i Frank Kjosås sin regi, klarer aldri å løfte seg ut av det forutsigbare, selv den skjulte hemmeligheten som avsløres, er ventet. Personene blir aldri fulle av kraft og sårhet som skaper sterke følelser i oss, gir oss klump i halsen eller vondt i magen. Språket er presist - men uten den poesien som gjør ordene større enn dem selv. Likevel er det en lovende debut fra Rolf Kristian Larsen som har stipend ved Dramatikkens hus ut neste år. Han vet hvordan han forteller en historie, og hvis han, og folkene rundt ham, blir enda strengere og strammere neste gang, og hvis ideen tvinges ut av de oppgåtte sporene, blir det spennende å følge ham inn i neste forestilling.

706485

train

screen

Jamie Lee Curtis tar en ny konfrontasjon med mordren som gjorde henne verdensberømt i 1978. Nye «Halloween» er ikke like nifs, men en like god film.

nb

sa

Elisabeth Bie

Halloween: Skrekkelig traumeterapi

https://aftenbladet.no/i/zL2xM1/

Halloween:Skrekkelig traumeterapi Jamie Lee Curtis tar en ny konfrontasjon med mordren som gjorde henne verdensberømt i 1978. Nye «Halloween» er ikke like nifs, men en like god film. Halloween Sjanger: Grøsser. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: David Gordon Green. Manus: David Gordon Green og John Carpenter. Skuespillere: Jamie Lee Curtis, Judy Greer, Andi Mathichak. Lengde: 1 time 45 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 26. oktober. Da den første «Halloween» kom i 1978, var den litt av en sensasjon. Den dannet raskt skole både for skrekkfilmsjangeren og for hvordan lage utallige oppfølgere basert på én skrekkelig, kjent figur. Det som gjorde «Halloween» så nifs, var at den var fri for overnaturlige monstere og spesialeffekter: Tenåringsjenta Laurie Strode (Jamie Lee Curtis) satt barnevakt i barndomshjemmet til en mentalsykehuspasient, som hadde drept sin søster der. På Halloween-kvelden rømte han og oppsøkte åstedet. Dette kunne skjedd. Du kunne ikke en gang være trygg i ditt eget hjem. Besatt av sikkerhet Nye «Halloween» later som om alle oppfølgerne etter toeren ikke finnes. Morderen Michael Myers har tilbrakt de siste 40 årene på lukket avdeling, helt taus. Laurie sliter ennå med paranoia og traumer. Hun er besatt av sikkerhet og selvforsvar, og er dermed på kant med sin datter Karen, som ønsker å holde moren mest mulig unna sin egen datter Allyson. Det nærmer seg Halloween. Myers skal fraktes til ny anstalt. Ting går galt. Konfronterer traumene I årene som har gått har vi sett så mange slags massakrer, også i det virkelige liv. Tiden har gått forbi den tause og gåtefulle Myers. Mer zombie enn menneske, er han blitt den busemannen alle insisterte på at han ikke var. «Halloween» har mange nok skrekklisjeer, og latterlig søkte tilfeldigheter. Dårskap og arroganse koster alltid dyrt. Likevel er stemningen nifs og spennende nok. Troverdigheten holder ikke til den helt isnende skrekken, men er logisk nok. Og det beste er gjensynet med Laurie. Jamie Lee Curtis er suveren som skrullete bestemor med bunker i kjelleren. Konfrontasjonen som både Laurie og Myers lengter etter, blir like mye en psykologisk renselse som ren skrekk.

706486

train

literature

KRIM: Jeg var begeistret i begynnelsen, men så gikk lesingen seinere og seinere. Til slutt ble det nesten et ork å bli ferdig.

nb

sa

Gunnar Gran

Skitten purk besudler en ellers god krim

https://aftenbladet.no/i/3jbeEd/

Skitten purk besudler en ellers god krim KRIM: Jeg var begeistret i begynnelsen, men så gikk lesingen seinere og seinere. Til slutt ble det nesten et ork å bli ferdig. Simon Kernick: Knokkelgraven. Krim. Oversatt av Anlaug Lia. 329 sider. Goliat forlag. En ung kvinne forsvinner sporløst i Thailand i 1990. Nesten 30 år senere blir liket funnet hjemme i England. Kvinnens kjæreste og advokat kontakter politietterforsker Ray Mason. De tre sitter i møte, da det plutselig buser inn noen fæle menn i masker. De dreper kjæresten, advokaten og nesten Mason og. Det er forrykende action i disse scenene. Mason oppfører seg ikke altfor overmenneskelig – han springer faktisk og gjemmer seg. Jeg likte godt Mason, som forteller i jeg-form. Forfatteren har gitt ham en voldsom bakgrunnshistorie, selv om dette er første bok i serien. Britiske Simon Kernick har tidligere skrevet 15 frittstående krimbøker. Dette er hans første serie, og den første på norsk. Mye av stoffet framstår troverdig. Forlaget skryter av at Kernick har kilder i London-politiets Special Branch og Anti-Terrorist Branch, og det kommer jo alltid godt med. Kernick fører også et godt språk, behagelig som noen gamle, inngåtte tøfler. Men det var dette med folk da. Når det kommer fram at Mason gjerne torturerer mistenkte for å få fram en tilståelse eller for å ta hevn, faller han veldig i min aktelse. Det er greit med fiktive detektiver som tar snarveier. Men Mason gjør så mye ulovlig hele tida, at det er et under at han ikke har mistet jobben ennå. Jeg tipper Mason får sparken før neste bok. Noe annet vil være helt urealistisk. I så fall kan han bli med i detektivbyrået til Tina Boyd. Hun er skikkelig tøff og sympatisk, og sogar forelsket i Mason. «Knokkelgraven» blir blanda drops. Jeg tror på skurken Ramon, en enkel og sympatisk fyr som tyr til kriminalitet fordi han ikke ser noen andre muligheter. Men hva med denne karen: «Den mørke ble aldri lei av drapet. Det ga ham større glede enn noe annet». Og i denne boka er det en stor gjeng av slike folk, stappfulle av ubegrenset og ubegrunnet ondskap. Neste bok i serien heter «Den hengte mannen» og kommer neste år. LES FLERE ANMELDELSER:

706487

train

literature

BOK: Internasjonal bestselger og kritikerfavoritt som har blitt et fenomen i Tyskland.

nb

sa

Sigmund Jensen

Evig eies kun det tapte

https://aftenbladet.no/i/bKv20g/

Evig eies kun det tapte BOK: Internasjonal bestselger og kritikerfavoritt som har blitt et fenomen i Tyskland. Benedict Wells: Ut av ensomheten. Roman. Oversatt av Ute Neumann. 325 sider. Forlaget Press. Den tysk-sveitsiske forfatterkometen Benedict Wells (f. 1984) er fetter av forfatteren og forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirach, og kanskje for å distansere seg fra sin mer berømte fetter, men muligens mest for å ta avstand fra slektens noe belastede nazifortid, har Wells valgt å låne etternavn av sitt forbilde John Irvings romanperson Homer Wells i «Siderhusreglene». Beundringen er gjensidig, skal man dømme etter Irvings omtale av «Ut av ensomheten». Så er det også et visst litterært slektskap mellom dem, både stilistisk, tematisk og kommersielt. «Ut av ensomheten» er oversatt til mer enn tretti språk, har solgt i tre hundre tusen eksemplarer bare i Tyskland og er blitt noe av et fenomen blant yngre tyskere, som ellers knapt forholder seg til romaner. Enkelte kommentatorer har knyttet fenomenet til det man etterhvert mener å ha identifisert som en ny romantisk orientering i litteraturen. Ironien er død. Ungdom nå til dags vil ha Sturm und Drang, Werthers lidelser, umulig kjærlighet, blodets hvisken og benpipenes bønn, kort sagt ekte vare. Som hos Irving, skorter det heller ikke på tragedier, sentimentalitet og livets store spørsmål i «Ut av ensomheten», som i lange partier appellerer mer til tårekanalene enn til hjernevindingene, og kanskje først og fremst er en godt strukturert og velskrevet kjærlighetshistorie som man må ha et hjerte av stein for ikke å bli berørt av. Vi følger tre søsken fra ca 1980 til 2014. Etter at foreldrene omkommer i en bilulykke, plasseres barna på et billig statlig pensjonat på landet. Foreldrene møter vi bare innledningsvis, og siden i kortere tilbakeblikk og erindringer. Moren var en blanding av Grace Kelly og Ingrid Bergman, faren en tørr revisor som syntes verden var et skummelt sted og egentlig aldri slappet ordentlig av. Hovedperson og jeg-forteller er yngstemann Jules, som møter sitt livs store kjærlighet, Alva, på skolen, hun med anlegg for filosofi, han en forfatterspire. Broren Marty blir etterhvert leder for en hel gjeng med skruer og særinger, og oppnår også økonomisk suksess relativt tidlig i livet. Søsteren Liz er den mest bortkomne av dem, et sort får; hun tar overdoser, mens broren tar doktorgrader. Etter artium opphører vennskapet mellom Jules og Alva, men han kan ikke glemme henne, heller ikke når hun i mellomtiden går hen og gifter seg med en forfatter som er dobbelt så gammel som henne. Romanen skildrer dels internatet, søsknenes oppvekst og forholdet mellom dem, og dels den noe kronglete veien som fører Jules og Alva sammen igjen. Det handler om tiden som går og om at den slett ikke leger alle sår, det handler om det som er mistet, sjansene man aldri tok og mulighetene man aldri grep, det handler om å finne sin egen vei, forfølge sine drømmer og om å kunne slippe taket, og det handler fremfor alt om «å være sterk i egget» og «å finne sin sjelefrende». Wells knabber ublygt fra bl.a. Irving, Ondaatje, McCullers og andre, men hva gjør vel det når romanen så elegant og medrivende stiller til skue livets heslighet og ensomhet, der vi mer eller mindre forgjeves tilbringer det meste av tiden under solen på jag etter vind, for: «Livet er ikke et nullsumspill. Det skylder deg ingenting, og det som skjer, det skjer (...) Jeg hadde revet masken av skjebnen, og bare funnet vilkårlighet under». Selv om vi i en nennsomt skreddersydd sirkelkomposisjon til slutt havner i Frankrike og Languedocs blomstrende natur igjen, er ikke dette særskilt håpefullt. Og solen går sin gang, helt uten hensyn til den enkeltes sorg og skjebne.

706488

train

screen

Dette intenst spennende gisseldramaet lykkes i gi et innblikk i de mellommenneskelige sidene hos alle de involverte i en livstruende situasjon.

nb

sa

Elisabeth Bie

Besettende og nyansert gisseldrama

https://aftenbladet.no/i/21zGRy/

Besettende og nyansert gisseldrama Dette intenst spennende gisseldramaet lykkes i gi et innblikk i de mellommenneskelige sidene hos alle de involverte i en livstruende situasjon. En dag TV-serie i 12 deler. Premiere på NRK TV 19. oktober. Originaltittel: De dag. Sjanger: Actiondrama. Nasjonalitet: Belgia 2018. Skuespillere: Arne Michiel, Sophie Decleir, Lukas de Wolf m.fl. Når temaet for en tv-serie er et bankran som ender opp som gisseldrama som foregår i løpet av ett døgn, da har du mange spennende og gode filmer og tv-serier å bli målt mot. For ikke å havne nederst i B-seriebunken påstemplet «sett det før» og «forutsigbart», blir serieskaperne nødt til å finne på noen originale grep. Det har skaperne av denne realistiske politiserien lyktes svært så godt med. Fortellergrepet holder oss konstant på alerten, i tillegg til å legge vekt på de mellommeneskelige sidene på både den «gode» og «onde» siden. Slikt blir det besettende godt krimdrama av. Ikke like spektakulært som i den spanske Netflix-serien «Papirhuset» med samme tematikk, men absolutt spennende og engasjerende nok på sine egne premisser. Politiforhandlerne Politiavdelingen vi blir kjent med denne grå høstdagen som skal utvikle seg til å bli så ekstraordinær, er forhandlerne. De som prøver å overtale selvmordskandidater til å velge livet eller gisseltakere til å overgi seg. Noen ganger går det galt uansett hva de gjør. Men de har sine metoder, forankret i både kunnskap og erfaring. Den første episoden er tradisjonell, viet selve ranet og gisseltakingen på faktabasert vis. Handlingen foregår kronologisk, og vi blir hele tiden minnet på hva klokka er. Gradvis avdekkes detaljer og rundt dramaet, og stadig nye karakterer introduseres. I episode 2 er klokka på plass igjen, men nå opplever vi de samme timene igjen og følger en familie er noen av medlemmene skal ende opp som gisler. Ikke noe nytt «24»-drama altså. Her kommer vi tett innpå en konfliktfylt, liten familie. Plutselig står mye mer på spill. I tillegg er vi med inn i banken og opplever gisseldramaet fra den siden. Realistisk og troverdig Og når det bryter ut uenigheter og maktkamp i politiets forhandlerteam, får vi enda flere mennesker å bry oss om. At vi opplever det samme tidsforløpet to ganger, skaper både et nært mellommenneskelig drama, i tillegg til å utfordre vår forutinntatthet. Samtidig framstår serien med stor realistisk troverdighet. Det ligger i kortene at mye ikke er som det så ut da vi ble presentert for sakens harde fakta i første episode. Dermed er det bare en ting å gjøre: følge med videre. Anmeldelsen er basert på de 3 første episodene.

706489

train

music

Alternativ rock gjort enda mer alternativ.

nb

sa

Geir Flatøe

Gjør indierocken fra 80-tallet spennende igjen

https://aftenbladet.no/i/zLJmLr/

Gjør indierocken fra 80-tallet spennende igjen Alternativ rock gjort enda mer alternativ. Kristin Hersh: "Possible dust clouds" (Fire/Border) Da Kristin Hersh og stesøsteren Tanya Donelly dannet Throwing Muses tidlig på 80-tallet, hadde de noe godt på gang. Donelly forlot bandet i 1991 til fordel for Belly, mens Hersh holdt liv i det noen år til før solokarrieren overtok. På 2000-tallet har hun også gitt ut plater med 50 Foot Wave, i tillegg til å gjenopplive Throwing Muses. Midt i dette er 52-åringen nå ute med soloalbum nummer ti. Stemmen er slitt, men det er sjelden et hinder i rocken. Åpningen "LAX" viser at Hersh var med på å bygge opp under som skulle bli hetende grunge, mens den akustiske starten på "Halfway home" er en annen side av henne. Melodiene er fine, men hun vrir og vender på dem, til tider atonalt og urytmisk. Dark sunshine, kaller hun det. Samtidig har hun invitert med folk som har kommet innom studio, i motsetning til på tidligere soloalbum der hun som regel har spilt alt selv. Hun kjører indierocken fra 80-tallet gjennom kverna og gjør den spennende igjen. Beste spor: "LAX", "Halfway home", "Fox point".

706490

train

literature

SAKPROSA: Oppsiktsvekkende, men nødvendig oppgjør med Terje Tvedts bilde av godhets-Norge.

nb

sa

Sven Egil Omdal

Akademisk oppgjør på bare nevene

https://aftenbladet.no/i/ddewyj/

Akademisk oppgjør på bare nevene SAKPROSA: Oppsiktsvekkende, men nødvendig oppgjør med Terje Tvedts bilde av godhets-Norge. Jostein Gripsrud: «Norsk hamskifte?», Vigmostad & Bjørke, 311 sider I en gammel Andy Capp-tegning betrakter denne ur-engelske pubsliteren et skikkelig basketak, og spør høflig: «Er dette et privat slagsmål, eller har andre lov til å delta?». Det er vanskelig å komme unna dette spørsmålet når Terje Tvedt skriver om Jostein Gripsrud: «Skal nå professorer som av en eller annen grunn hater deg så sterkt at han eller hun er villig til å bryte med enhver anstendig omtaleform, kunne gå til en avis og la seg intervjue og si at du er et pompøst, skurkaktig menneske og få dette kringkastet i hele landet?» Terje Tvedt er opprørt over at Gripsrud beskylder ham for å briske seg med lånte akademiske fjær. Det er ikke Tvedt som har lansert begrepet «godhetsregimet» om det som visstnok har vært norsk utenrikspolitikk de siste tiårene, selv om han gjør krav på farskapet, hevder Gripsrud. Akkurat dette oppgjøret kan de to med fordel legge til interne akademiske fora. For det store publikum er det langt viktigere at Gripsrud på overbevisende måte plukker fra hverandre det han kaller Tvedts konspirasjonsteori om at en liten elite, det Tvedt omtaler som «det humanitær-politiske kompleks», har ført folket bak lyset og fremmet sine egne interesser gjennom en statlig finansiert global bistand og massiv innvandring. Fascinerende, og særdeles lesbar Bakgrunnen er Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet» fra 2017, som ble en bestselger, ikke minst etter entusiastisk anbefaling fra Hege Storhaug. I denne boken deler Tvedt inn de siste 200 års norske historie i fire faser; «det nasjonale gjennombruddet» fra 1814 til 1905, «det sosiale gjennombruddet» fra 1905 til 1940, «Arbeiderpartistaten» fra 1945 til 1963 og «det internasjonale gjennombruddet», som skal ha vart fram migrasjonskrisen i 2015. Tvedts framstilling av en offentlighet som i løpet av de siste 50 årene er blitt manipulert og drevet i innvandringsliberal retning av en liten flokk «godhetstyranner», har åpenbart fått nakkehårene til å dirre hos Gripsrud. Han har nylig ledet et større forskningsprosjekt om norsk offentlighets historie, og leder nå et nordisk prosjekt om hvordan innvandring er blitt diskutert i de skandinaviske land siden 1970. Funnene stemmer overhode ikke med det Tvedt påstår. Motboken som ble resultatet av Gripsruds indignasjon, er en fascinerende, og særdeles lesbar blanding av dryppende sarkasmer og høyst saklige redegjørelser for forhold som Tvedt enten ikke har kjent til, eller bevisst ignorert. «Det er sannsynlig at Tvedt kjenner til i det minste noe av denne debatten», som Gripsrud skriver et sted. Han tror ikke Tvedt bare er uvitende. Mens første del av boken er et til dels rasende angrep på det han oppfatter som Tvedts intellektuelle uredelighet, sviktende kunnskaper, pompøse selvfremstilling og feilaktige konklusjoner, skriver han seg inn i smulere farvann i de siste tre kapitlene, som tross alt utgjør over 200 av bokens sider. Der redegjør Gripsrud grundig for at det norske engasjementet for verdensfred og internasjonal utvikling har langt dypere røtter enn Tvedt påstår. Han tilbakeviser også, med utallige eksempler, påstanden om at den norske stat har ført en multikulturell politikk og at kritikere av en liberal innvandringspolitikk ikke har sluppet til i den offentlige debatt. Han dissekerer også påstanden om at menneskerettighetene er en form for vestlig kulturimperialisme, uten universell aksept. Av med silkehanskene Gripsrud blir noen ganger for insisterende om Tvedts manglende evne eller vilje til å sette seg inn i de felt han skriver om. Men det uansett befriende å lese en akademisk fundert bok der forfatteren virkelig har tatt av seg silkehanskene og går løs med bare nevene. Tvedt har allerede varslet at han «i detalj» vil dokumentere at Gripsrud ikke har forstått «Det internasjonale gjennombruddet». Forhåpentlig vil hans tilsvar handle om noe mer allment interessant enn manglende referanser og fotnoter. Tvedts bok etablerte en oppfatning om det norske samfunnet som Gripsrud har skutt i stykker. Nå er det opp til Tvedt å dokumentere at han ikke selv tilhører en manipulerende elite.

706491

train

literature

BOK: Vigdis Hjorth er en av våre tydeligste forfattere, med både politisk og individuelt forandringspotensial.

nb

sa

Jan Askelund

Det er håpløst og vi gir oss ikke

https://aftenbladet.no/i/m62eAg/

Det er håpløst og vi gir oss ikke BOK: Vigdis Hjorth er en av våre tydeligste forfattere, med både politisk og individuelt forandringspotensial. Vigdis Hjorth: Lærerinnens sang. Roman. 234 sider. Cappelen Damm. Vigdis Hjorth (1959, debut 1983) er en både produktiv og konsistent forfatter. Verklisten nærmer seg tretti titler, de fleste romaner, av gjennomgående høy kvalitet. Det forstyrrende offentlige bildet av Hjorth viser gjerne fram en utagerende forfatter som eksponerer seg selv og utleverer sine nærmeste, og som toppet seg i rabalderet rundt den flotte romanen «Arv og miljø» for to år siden – og som fikk en søster til å debutere med en motroman året etter. Nå var det ikke bare fullt mulig, men for en som setter seg til med «Arv og miljø» uten kjennskap til Hjorths person og familie – altså de aller, aller fleste, selvsagt å lese den som en gripende fiksjonsroman om en persons årtierlange, mislykkete forsøk på å få familiemedlemmer til å se hva som er gjort mot henne og dem alle, når nå etterhvert både følelsesmessig og økonomisk arv skal gjøres opp. Og hva de gjør mot seg selv. Hvor mye eller lite av egne erfaringer Hjorth måtte bygge inn i romanene sine, så er hun konsistent også ved ikke å gjenta seg selv tematisk. «Leve posthornet!» (2012) handler f.eks. om det som skjer med en informasjonskonsulent da hun oppdager rekkevidden av det hun driver på med – også for henne selv – i et samfunn der det som før var offentlige tjenester (som posten) skal konkurranseutsettes og ha eiernes fortjeneste som formål. Eller f.eks. «Et norsk hus» (2014) som demonstrerer hva som kan skje når en i utgangspunktet passivt velmenende huseier møter det fremmede i skikkelse av en utenlandsk leieboer. Nå er den huseiende kvinnen en reflekterende person, så både både hun og informasjonsarbeideren får rikelig stoff til revisjon av selvbildene sine. Og så reviderer de! Dette er igjen noe gjennomgående i Hjorths romaner, som i tillegg til sine åpenbare underholdningskvaliteter, konsekvent er selvreflekterende: Hovedpersonene er moralsk nærværende i sine egne liv – med det resultat at Vigdis Hjorth utmerker seg som en av de tydeligst politiske forfatterne her er. Ved å utsettes for konkrete, personlige interessekonflikter som samtidig er kollektive og samfunnsmessige, tvinges karakterene selv til revisjon og fornyet handling. I «Lærerinnens sang» går det slik til: Den snart sekstiårige Lotte Bøk – jevngammel med sin forfatter – underviser skuespillerstudenter på Kunsthøyskolen i Oslo. Hun vet at hun er en dyktig lærer, og leseren får erfare det ved å følge en rekke timer der hun gjennomgår stykker av Bertolt Brecht. Det måtte være en fryd å ha en lærer slik Lotte Bøk framstår i forelesningene sine. Men samtidig forstår hun at hun ikke når fram til de fleste studentene, og antar at de bare er interessert i rollefigurer de selv kanskje får spille, ikke i diktningen og budskapene dramatikeren framstiller. En avgangsstudents på-stedet-filmopptak av henne, som hun selv har bidratt til, avslører ikke bare kunstens og kunstneres bedrageriske vesen, men blamerer henne også – den siste rettferdige, så å si. Så det sprekker for henne. Siden Solstad har nok ingen lærer i norsk litteratur implodert som Lotte Bøk. Hun pakker øyeblikkelig sammen og drar. Når hun så drar til den greske middelshavskysten og jobber som frivillig på et enormt bruktskolager med å sortere sko som skal gis til flyktninger som reker i land, vet hun at hun gjør det for sin egen del, at det ikke forandrer noe større – men et par sko i rett størrelse på beina er nå likevel mer bekvemt enn ingen sko når man skal traske videre i verden. «Lærerinnens sang» blir derfor aldri noen metaroman om diktning, men en vedkommende fortelling til selvinspeksjon og endring for både Lotte Bøk, leseren og forfatteren selv, til inspeksjon av forholdet mellom teori og praksis foran speilet i den enkeltes liv. Alt sammen i et forbilledlig tydelig språk og gjennomkontrollert plot, med en hovedperson i ferd med å nærme seg «helheten i det hun uttrykker». I det minste vil kanskje noen teaterskolestudenter kjenne seg uthengt og lage en forestilling av det?

706492

train

screen

«Rekonstruksjon Utøya» er den følelsesmessig sterkeste og mest gripende av de tre filmene som hittil er kommet om 22. juli-terroren.

nb

sa

Elisabeth Bie

Lavmælte Utøya-minner i latter og gråt

https://aftenbladet.no/i/dde47J/

Lavmælte Utøya-minner i latter og gråt «Rekonstruksjon Utøya» er den følelsesmessig sterkeste og mest gripende av de tre filmene som hittil er kommet om 22. juli-terroren. Rekonstruksjon Utøya Originaltittel: Reconstruction Utøya. Sjanger: Dokumentar. Nasjonalitet: Norge/Sverige/Danmark 2018. Regi: Carl Javér. Manus: Carl Javér og Fredrik Lange. Lengde: 1 time 33 min. Aldersgrense: 12 år. Kinopremiere: 19. oktober. Sju år har gått siden dagen som forandret Norge for alltid. Verden har gått videre og er blitt «normal» igjen. I år var tiden moden for filmene om 22 juli. Traumene skulle gjenoppleves. For at vi skal forstå hvordan det var, for å forhindre at det skjer igjen. Og for å bearbeide det nasjonale traumet. «Rekonstruksjon Utøya» tar for seg traumene hos de overlevende. De fleste av oss kan vel forestille oss hvor fryktelig det må ha vært å være på Utøya den 22. juli, uten å se det utspille seg på film. Men hva med valgene ungdommene måtte ta mens de flyktet for livet? Konsekvensene de fikk? Tankene de tenkte mens de trodde de skulle dø? Tankene de har tenkt etterpå? Historiene blir universelle, og beveger seg langt utover opplevelsen av selve terrorhandlingen. Rørende åpenhet I et tomt filmstudio i Nord-Norge, liggende i et naturskjønne og delvis snøkledde omgivelser, møtes fire overlevende fra Utøya sammen: Rakel, Mohammed, Jenny og Torje. Sammen med 12 «vanlige» ungdommer, dokumentarfilmteamet og en psykolog. Sammen skal de rekonstruere hver av de fire overlevendes opplevelser og bevegelser på Utøya den grusomme dagen. De overlevende skal instruere, de 12 ungdommene skal spille rollene. Først ut er Rakel: en frisk og blid finnmarksjente. Hun streker opp omgivelsene på gulvet med hvit tape: «Her er plassen da jeg så Breivik, her satte jeg fast foten og ingen hjalp meg løs. Her gjemte jeg meg helt alene». Hun velger ut hvem som skal spille henne selv, og er opptatt av å finne den rette lyden til å illustrere skuddene. Ungdommene som skal spille rollene, blir tydelig preget av det hun forteller. Rakel holder seg nøktern - dette har hun gjenopplevd i tankene og følelsene tusen ganger. Slik fortsetter det. Alle de fire overlevende bidrar med unike og relevante tanker og opplevelser. Ingen av dem er overflødige. Det er både rørende og imponerende hvordan de ærlig åpner seg. Det aller sterkeste er å høre om valgene de måtte ta mens de svevde i livsfare på Utøya. Skal jeg hoppe eller la være? Skal jeg svømme eller la være? Valgene de tar, og konsekvensene de får, må de også leve med resten av livet, i tillegg til marerittene. Det er herlig å se hvordan de fire overlevende, på tross av sine opplevelser, har greid seg så bra, at livet kan gå videre. Forvirrende streker Men det er først og fremst de overlevendes beretninger som griper. Selve rekonstruksjonene var nok en viktig bearbeidelse av hendelsene for alle de deltakende ungdommene, men rent filmfortellerteknisk har det ikke den store verdien for oss seere. Særlig denne oppstrekingen er, med noen få unntak, mer forvirrende enn opplysende, og blir i stedet stemningsbrudd. Og når filmen, kanskje for å kompensere for dette, lar kameraet hvile for mye på de sjokkerte og tårevåte ansiktene til noen av «skuespillerne» istedenfor å være i historien, blir også det en distraksjon. Men om en bare skal se én av de tre Utøya-filmene som er kommet hittil, er det likevel «Rekonstruksjon Utøya» som gir det mest «nye» og relevante innblikket i de menneskelige konsekvensene av denne dagen vi aldri kommer til å glemme.

706493

train

music

Elskov og ensomhet på Hommersåk.

nb

sa

Geir Flatøe

Georg Vervik i spissen for debuterende trio

https://aftenbladet.no/i/Eoelj2/

Georg Vervik i spissen for debuterende trio Elskov og ensomhet på Hommersåk. Cafe Gentlemen: "Drømmen eg vil drømma" Cafe Gentlemen har sitt utspring i jamsessions i kjelleren til Georg Vervik på Hommersåk. Etter fire tiår har det omsider resultert i hans første album.Riktignok ikke et soloprosjekt, men en plate under bandnavnet Cafe Gentlemen der Ragnar Skår er bassist og Torstein Kyllevik er trommis. Det er et stort pluss at Vervik skriver og synger på egen dialekt, og tekstene dreier seg om kjærlighet og om den vanskelige hverdagen. Det er fint at han forsøker å si noe om det siste, men samtidig kan budskapet komme i veien for flyten. Som når han drar ut ordene for å få dem til å passe inn, som kuuuuuulden i "Ikkje lett å veda". Mens Tore Renberg har en tendens til å pakke for mange ord inn i sangene, gjør Vervik det motsatte. Det er godt mulig at sangene vil fungere til sitt bruk, men underholdningsmessig lyder kjærlighetssangene best. Dessuten er "Holdeplassen" en sprek låt om ensomhet. Flere av den typen hadde gitt et løft. Beste spor: "Du er drømmen eg vil drømma", "Sånn er bare kjærligheden", "Holdeplassen".

706494

train

literature

SAKPROSA: En ulykkelig kvinne gjør et ærlig forsøk på å finne lykken.

nb

sa

Sven Egil Omdal

Lykken er ditt og datt

https://aftenbladet.no/i/Xw7X4x/

Lykken er ditt og datt SAKPROSA: En ulykkelig kvinne gjør et ærlig forsøk på å finne lykken. Gunn Hild Lem: «Alvorlig lykkelig - veier til et lysere sinn», Tiden, 273 sider I 1971 slo Hanne Krogh gjennom med Arne Bendiksens «Lykken er», et særdeles populærmusikalsk forsøk på å løse en av menneskehetens eldste gåter. Forsøket var sant å si ikke dårligere enn hva mer anerkjente filosofer enn Bendiksen har fått til. «Lykken er ditt og datt», sang Hanne Krogh. Gunn Hild Lems ambisiøse og svært vellykkete forsøk på å fange lykkens natur, ender egentlig med samme konklusjon. Likevel er det bryet verdt å bli med henne på jakten. «Alvorlig lykkelig» er en rapport fra et personlig prosjekt, et forsøkt på å finne ut om det er mulig bare å bestemme seg for å bli lykkelig, og hva som i så fall må til. Gunn Hild Lem hadde en vanskelig ungdom som hun forsøkte å holde ut ved å lene seg ekstra tungt på Jesus. Hun slet med dårlig selvbilde selv om en flott mann sa at han elsket henne. Og hun var langt, langt nede da denne mannen, Steinar Lem, døde. Veien opp til lyset virket uendelig, men hun kjøpte seg et bibliotek av bøker om lykke, og gjøv løs. Ut av bøkene trekker hun observasjoner om hvor lett eller vanskelig det er å finne lykke i penger, i arbeid, i sex, i religion, i yoga og i kosthold. Ja, selv i tarmfloraens sammensetning finner hun ledetråder. Underveis blir det til tider svært engasjerende sakprosa. Gunn Hild Lem er redaksjonssjef i Store Norske Leksikon (SNL), hele boken er som å være med henne på jobb og henge i skjørtene (eller snarere de lette og vakre kjolene som gir henne gode øyeblikk) mens hun kikker ned i arkivskuffene hvor SNL har lagret all sin mangslungne viten, i håp om at hun kanskje finner selve forklaringen nedi der et sted. Bokens tittel er god, dette er et alvorlig søk etter noe svært flyktig. Hun diskuterer med filosofene, refererer moderne hjerneforskning og vurderer terapier av ulikt slag. Noen ganger går hun for fort videre. Når hun refererer forskning om hvilken inntekt som er optimal for at folk skal føle velvære, burde hun brukt mer plass på å diskutere økonomisk trygghet som et sentralt fundament i tilværelsen. Andre ganger blir hun for fanget av kildenes vokabular, men reddes inn av at teksten ellers er full av fiffige formuleringer og humoristiske sidekommentarer til funnene hun gjør. Sitatene blir mange, de ulike perspektivene hoper seg opp, men gradvis finner hun ut av ting. Livet blir bedre. Vil boken fungere på samme måte for andre som leter? Konklusjonen er nemlig den motsatte av Tolstojs observasjon i «Anna Karenina», Hilde Gunn Lem kommer fram til at alle er lykkelige på sin måte. Men alt er ikke relativt, noe er allmenngyldig; hun innser at lykken ikke kan være kontinuerlig. Den er korte blaff som kommer og går med vekslende styrke og hyppighet. Arne Bendiksen ville vært helt enig, og det er ikke ment som noen sarkasme.

706495

train

misc

KUNSTANMELDELSE: Spennende og poetiske skildringer av et dansk kunstnerhjem anno 2018.

nb

sa

Anne Therese Tveita

Designikoner, hollandsk barokk og et dansk kunstnerhjem

https://aftenbladet.no/i/WLMRAk/

Designikoner, hollandsk barokk og et dansk kunstnerhjem KUNSTANMELDELSE: Spennende og poetiske skildringer av et dansk kunstnerhjem anno 2018. Erik A. Frandsen: «This is not my beautiful house», BGE, Oljemaleri, fettstift på papir, vises til 31.10.18. Når Erik Frandsen selv insisterer på at de blodferske maleriene i denne utstillingen ikke skal klassifiseres som stilleben skal det selvsagt respekteres. Like fullt skal det vanskelig unngås å ikke umiddelbart se hans malerier i en form for sammenheng med den barokke hollandske 1600-tallstradisjonen. Frandsens kontrastfulle interiørskildringer, med sine oppstilte blomstervaser, fruktfat og dekorative objekter bærer umiddelbare likheter med de førnevnte nordeuropeiske malerier. Like fullt er de ved nærmere øyesyn spennende og poetiske skildringer av et dansk kunstnerhjem anno 2018. Èn åpenbar motsetning mellom de to er Frandsens store formater. De tradisjonelle stilleben var oftere små studier. Ei heller inneholder hans malerier de symboltunge objektene man ofte ser i de eldre maleriene. ingen visnende blomster, timeglass eller kranier fungerer som memento mori eller vitner om det forgjengelige. Ingen lommeur, perlekjeder, eller andre typiske motiver fungerer som intellektuelle, moralske advarsler mot en higen etter materielle goder. Som de gamle mesterne ofte briljerte med sine teknikker, leker også Frandsen med sitt uttrykk. Gjennom en utstrakt bruk av flere varierende teknikker på samme lerret fremstår de fortettede oljemaleriene nærmest som collager. Bestående tidvis av felt med grove, pastose penselstrøk over mindre områder av sarte detaljer malt vått i vått, nærmest i en sfumato-effekt. Der noen detaljer har en mer naturtro gjengivelse, blir andre objekter sitert i stiliserte, nærmest naivistiske former. Refleksjonen av en vase i en bordflate fremstår med sine fargepletter som en homage til Monet. Her er alle grep tatt i bruk. Kunstnerens palett, og dramatiske bruk av lys og skygge skaper som i de barokke motstykker, spenning og dybde i et begrenset rom. Vareopptelling i eget liv Utstillingen «This is not my beautiful house» fremstår samlet som vokst ut fra en plutselig erkjennelse, eller åpenbaring. Tittelen på utstillingen, en gjenkjennelige strofe fra Talking Heads’ underfundige 80-tallsklassiker «Once in a lifetime», setter an tonen for en dypere refleksjon rundt egen eksistens. På samme måte som Brian Enos tekst, oppleves også maleriene som en midtivsfilosofering eller en form for vareopptelling i eget liv. Det stedet i ens liv hvor man stopper opp, kikker seg rundt og undrer seg over hvordan man endte opp akkurat her, og hvorfor livet ble som det ble. Med unntak av tittelverket, som består av flere miljøer satt sammen i ett og samme maleri, har Frandsen rettet blikket mot sitt eget liv. Han siterer dets innhold gjennom sine utstilte oppsamlede objekter. I sine vakre interiørskildringer har Frandsen plassert ikke bare flere egne, tidligere arbeider, men man skimter også malerier av blant andre Gabriel Arthus og Bartolome Esteban Murillo. Et Hellenistisk broderi og et par etniske figurer vitner også om referanser til kunstnerkolleger på tvers av tid og sted. Tingenes tale De små miljøene inneholder en hel rekke objekter man må antas å ha personlig betydning for eieren. Men som ved de førnevnte barokke stilleben kan også objektene i Frandsens kontemporære verk leses som bærere av en ytterligere signifikans; det være seg en iboende økonomisk, kulturell, sosial eller intellektuell verdi. Alle forteller de noe om eieren, men også tiden de stammer fra. En sykkel er brakt inn fra gaten og står lent mot en vegg. På et konsollbord ligger en Iphone til lading, og oppå den en 20-pakning sigaretter. Fulle bokhyller vitner om en intellektuell, belest beboer. Over alt finnes kjente designikoner. Kähler-vaser huser friske blomster, rundt et spisebord står Wegners Y-stol. Foran Frandsens mosaikkverk står en Mølgård-stol og en Panton-lampe skimtes. Her er ingen objekter overflødige eller tilfeldige. Selv kunstnerens yttertøy slengt over en stol synes å ha om ikke annet en estetisk funksjon.

706496

train

literature

BOK: Med lattermildt alvor om et annerledes naturvernprosjekt.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Bisart om sex med dyr

https://aftenbladet.no/i/8wME01/

Bisart om sex med dyr BOK: Med lattermildt alvor om et annerledes naturvernprosjekt. Erlend Loe: Dyrene i Afrika. Roman. 333 sider. Cappelen Damm. Noen forfattere setter sin ære i stadig å variere formspråk og tematikk for ikke å gå på velkjente dikteriske stier. Andre, derimot, setter sitt stilistiske bumerke på enhver ny tekst de utarbeider slik at leseren aldri blir i tvil om hvem som står bak diktverket hun stilles overfor. Til den siste gruppen hører Erlend Loe (f. 1969, debut 1993). I et enkelt, tidvis banalt språk dyrker han gjerne det humoristiske, det burleske, det bisarre. I en viss forstand markerer han seg som «naivist», men ikke av det enfoldige slaget. Hans forviklingsrike, originale skrullerier rommer alltid et underliggende alvor. Det gjelder også romanen «Dyrene i Afrika» som er alt annet enn en idyllisk prosavariant av Thorbjørn Egners klassiske barnesang der den på underfundig-grotesk Erlend Loe-vis kverner om sodomi i eksotiske kenyanske omgivelser. Innledningsvis presenteres hovedkarakterene hver for seg - fra «Første enkeltperson» til «Femte enkeltperson». Det dreier seg om den gifte tannlegen og barnefaren Vidkun, den homofile zoologen og forskeren Sperber, den skilte mora og skriveføre politietterforskeren Lise, den gifte trailerklipperen Såkalte Bob og endelig Hektor, leverandør av underlødig, salgbar serielitteratur og mannen bak en bøffel av pappmasjé, produsert i fylla, som stilles ut på Høstutstillingen og selges til en storbank for en gigantisk pengesum. De bor alle i Oslo, er middelaldrende, kjenner seg ensomme, savner et livsmål og har dragning mot Afrika. Etter å ha møtt hverandre tilfeldig på et dyre-etisk professorforedrag blir de nære venner og danner «Selskapet for skjending av eksotiske dyr». Snart drar de til Afrika og realiserer et sært naturnvernprosjekt. I bevisstheten om at menneskene dreper 60 milliarder virveldyr i året, vil de fem Afrika-fikserte idealistene la seg fotografere mens de «skjender» - altså «puler» - bøffel, løve, neshorn, elefant og leopard. Gjennom skjendingsprosjektet sitt vil de minne om den voldtekten av jorda som bare i løpet av deres levetid har redusert antallet dyr på kloden med 60 prosent. Jeg er ikke i tvil om at luringen og MDG’eren Erlend Loe vet hva han tuller med. Pendlingen mellom det sprøe og det seriøse, mellom kloke naturverntanker og afrikaturisme av det aparte slaget, leopardfetisjisme på danskebåten, sodomi på kenyansk jord, en gitarspillende kone, en ektemann som blir homo, tapet av en arm, et bein, et liv – alt hører med i det loeske sirkuset av alvor og skjemt. Men denne gangen blir framstillingen for omstendelig og maset med alle sine skeive smil, akrobatiske sprang, pedagogiske finter. Dessuten tales det feilaktig om Line, ikke Nina (s. 138), og man har «forhåpninger til», ikke «for» (s. 184).

706497

train

literature

BOK: Alle jukser, og en følelsesmisbrukt forteller er selv både falsk og rørete sentimental.

nb

sa

Jan Askelund

En røre av forviklinger, svik og bedrag

https://aftenbladet.no/i/MgGB2J/

En røre av forviklinger, svik og bedrag BOK: Alle jukser, og en følelsesmisbrukt forteller er selv både falsk og rørete sentimental. Mari Ann Augestad: Tre kvinner. Roman. 166 sider. Gloria. At det ikke skal så mange personene til for å lage en ugjennomtrengelig røre av forviklinger, svik og bedrag, kan man til overmål studere i debutanten Mari Ann Augestads (1963) roman «Tre kvinner» - som ellers handler om tre generasjoner kvinner som selv får sine skeive liv skakkjørt av fraværende menn, med tilhørende ringvirkninger for alle de har kontakt med. Fra starten av gjelder det beinharde, ondsinnete og dommedagsdømmende bestemor Maria, i sin tid forlatt av sin flottenfeier av en ektemann som stakk av til Amerika. Det gjelder dernest datteren hennes, nå en alderssvekket gammel enke – og sånn sett forlatt av sin døde mann. Hun er igjen mor til den femtifemårige jeg-fortellende hovedpersonen Maria, en livsvarig «trofast», sveket og svikende, samt intrigant journalist. Denne skrivende Maria har selv en datter på tjue, med en mann hun ikke ville ha. Til gjengjeld tviholder hun og insisterer på sitt livs kjærlighet, som det heter, den ti år eldre mannen hun kaller «min elskede», fra ungdommen av og til denne dag. Hun vil fortsatt ikke gi slipp, enda «min elskede» etter flere tiår fortsatt er gift med sin Helle, som han ikke vil forlate. Og så har både de og leseren det gående. «Tre kvinner» handler da om de mange forviklingene dette kokihopet av folk og følelser på fortelletidspunktet har ført fram til, med løgner og fortielser, intriger, svik og bedrag, skam og lyst, der alle som fortsatt kan, til slutt bedrar alle. Og fortelleren vil ha seg selv og sine innforståtte lesere til å tro på hennes altoppslukende lidenskap for ham som ble hos sin kone, men aldri gir avkall på sine hyrdestunder med Maria – som hun takknemlig deler med ham, igjen og igjen. Romanen hopper med driv, spenst og spenning fram og tilbake i tid, med effektive riss av en familie over tre generasjoner. Men den savner temperatur, slik at fortellerens påståtte lidenskap – eller monomane besettelse – er vanskelig å fornemme der hun skildrer livet sitt, som «har blitt en eneste lang CV». Og som bokstavelig talt nok vil forplante seg til den nå tjueårige datteren hennes, men som leseren ikke ser stort til, i en ikke språklig klisjefri roman heller: «Sola skinner fra blå himmel.»

706498

train

screen

FILM: Vondt og overtydande om barn som må ta rolla som vaksne.

nb

sa

Jan Zahl

Imponerande debutfilm om omsorgsvikt

https://aftenbladet.no/i/a2Q56L/

Imponerande debutfilm om omsorgsvikt FILM: Vondt og overtydande om barn som må ta rolla som vaksne. Føniks Sjanger: Drama. Med: Maria Bonnevie, Ylva Bjørkaas Thedin, Sverrir Gudnason, Casper Falck-Løvås, Kjersti Botn Sandal, Nils Vogt, Renate Reinsve. Manus og regi: Camilla Strøm Henriksen. Nasjonalitet: Norge, 2018. Lengde: 1 t. 28 min. Aldersgrense: 12 år. Ein av dei uventa konsekvensane av å få barn, er at du begynner å reagera på ein annan måte når du ser film - særleg om barn det skjer fæle ting med. Du blir rett og slett meir emo. Denne nye, vidåpne kanalen inn til emosjonane førte til at eg etter få minutt fekk litt vondt i magen av å sjå Camilla Strøm Henriksens debutfilm «Føniks» - som hadde verdspremiere på den prestisjetunge filmfestivalen i Toronto. Det har eg framleis, når eg skriv dette, nokre timar etter rulleteksten. Det er meint som eit kompliment. Jill (Ylva Bjørkaas Thedin) skal snart fylla 14 år. Ho bur saman med veslebroren Bo (Casper Falck-Løvås) og mora (Maria Bonnevie) i ein mørk og rotete bustad i Oslo. Men det blir tidleg klart at mora er psykisk sjuk, rusar seg og ikkje er i stand til å ta seg av verken seg sjølv eller barna. Ho vil ikkje ta imot hjelp utanfrå. Dermed blir det Jill som prøver å ta den jobben. Ho må rydda på kjøkkenet, hjelpa veslebroren å skjæra brødet, svara på alle spørsmåla hans, lyga om mora, rydda opp etter mora, prøva å få mora opp i ståande. Alt dette utan at nokon skal finna ut kor galt det står til. Ho held fram med dette spelet gjennom tragedien som rammar, har eit slags håp om at faren (Sverrir Gudnason), den berømte, omreisande musikaren skal ta barna med seg. Men det er bare i Hollywood prinsen kjem ridande inn på sin kvite hest og reddar alt og alle. Camilla Strøm Henriksen har både skrive manus og har regi på «Føniks». Ho har i intervju sagt at ho har brukt sin eigen tunge oppvekst med ei psykisk sjuk mor og ein fråverande far i arbeidet med filmen. Gevinsten, i det som må ha vore eit tungt arbeid, er at resultatet er så truverdig. Dette er drama fortalt innanfrå, gjennom gneistrande gode skodespelarar. Bjørkaas Thedin imponerer som Jill, det same gjer Falck-Løvås som ein liten gut med ei lyst sinn i ei mørk verd. Mens mørkret, desperasjonen, narsissismen og sviket av ungane blir rystande godt framstilt av Bonnevie og Gudnason.

706499

train

literature

SAKPROSA: Marte Michelet vil knusa myter. Ho går så hardt til verks at ho kan skapa nye.

nb

sa

Tom Hetland

Marte Michelet teiknar eit svart-kvittbilde utan rom for tvil

https://aftenbladet.no/i/7lzK0o/

Marte Michelet teiknar eit svart-kvittbilde utan rom for tvil SAKPROSA: Marte Michelet vil knusa myter. Ho går så hardt til verks at ho kan skapa nye. Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet. 412 sider. Gyldendal Det er draumen historikaren ber på: å finna eit dokument som snur opp ned på etablerte sanningar. Marte Michelet ville ikkje tru det var sant då ho fekk vita det: Motstandshelten Gunnar Sønsteby hadde i intervju med historikaren og motstandshelten Ragnar Ulstein i 1970 vedgått at han tre månader før det skjedde hadde fått varsel om arrestasjonane av dei norske jødane i oktober og november 1942. Det var altså ikkje slik som ein har trudd, at aksjonen kom som lyn frå klar himmel. På dette dokumentet har Marte Michelet skapt ei ny forteljing: Heimefronten visste kva som ville skje, men gjorde ikkje noko, fordi jødane ikkje var viktige. Mange jødiske liv kunne ha vore berga om den norske motstandsrørsla hadde varsla og hjelpt jødane til å flykta medan det ennå var tid. Michelet skriv med ein temperatur og intensitet som er ein Bragepris-vinnar verdig. Med eit imponerande mot utfordrar ho både respekterte krigsheltar og norske sjølvoppfatningar. Spørsmålet er likevel om ho forfører både seg sjølv og lesaren til å tru på eit nytt svart-kvittbilde, der kjeldene blir pressa inn i ei alternativ ramme som ikkje kan gi rom for nyansar eller tvil. Varsel frå Tyskland Teorien om at motstandsrørsla vart varsla knyter seg først og fremst opp mot to anti-nazistiske tyske offiserar, Helmuth von Moltke og Theodor Steltzer. Det er kjent frå før at begge hadde kontakt med norske motstandsfolk. Moltke var jurist i den militære etterretningsorganisasjonen Abwehr og djupt sjokkert over opplysningane om organisert massemord på jødane i Aust-Europa. Han kan ha varsla alt i april, men i alle fall i midten av september, då han var på besøk i Norge. Motstandsmennene Arvid Brodersen og Tore Gjelsvik var blant dei som fekk varselet og som hevda at dei hadde informert vidare i det jødiske miljøet. Korleis, og i kva omfang dette skjedde, er uvisst, og Michelet har heller ikkje meir enn kritiske spekulasjonar å tilføra. Eit problem var at Moltke ikkje hadde presis informasjon om når aksjonen mot jødane i Norge ville bli sett i verk. Michelet meiner likevel at det kunne ha gjort ein stor forskjell om informasjonen hadde blitt spreidd meir aktivt. Det er diskutabelt. Ho skriv sjølv at det alt i september 1942 var stor uro i det jødiske miljøet for kva som kunne skje. I politikaren Jo Benkows sjølvbiografi «Fra synagogen til Løvebakken», som Michelet ikkje siterer på dette, er stemninga oppsummert meir presist: «I september 1942 begynte de første ryktene å spre seg her hjemme om at nå var turen kommet til de norske jødene. Massearrestasjoner av alle mannlige jøder var nær forestående, ble det sagt.» Benkow sjølv valde å flykta, delar av familien hans var blant dei mange jødane som vart verande, trass i risikoen. Kanskje nekta dei å ta inn over seg kor ille det kunne gå, kanskje vegra dei seg mot ei strabasiøs flukt, kanskje valde dei fatalistisk å ta imot det som måtte koma. Det er mogleg, men ikkje sikkert, at meir informasjon frå den norske motstandsrørsla ville ha påverka fleire til å røma landet. Brutal krigslogikk Heimefronten var også i ein vanskeleg situasjon hausten 1942. Delar av organisasjonen var rulla opp, og tyskarane stramma grepet. 12. oktober innførte okkupasjonsmakta dødsstraff for å hjelpa folk til å flykta. Det må ha fortona seg uhyre risikabelt å senda store grupper kvinner, barn og eldre ut på sårbare fluktruter i norsk skogsterreng. Enkelte stader gjekk det då også gale, med dødeleg resultat. Den norske motstandsrørsla opererte etter ein krigslogikk, brutalt oppsummert av Gunnar Sønsteby: «Vi skulle slåss, ikke hjelpe folk.» Kampen mot tyskarane trumfa alle andre omsyn. Det var den same tankegangen som låg bak då britar og amerikanarar prioriterte å bomba tyske byar og militæranlegg framfor konsentrasjonsleirane. Den var kynisk, men ikkje nødvendigvis driven av antisemittisme. Michelet vedgår at det var ei bragd at 620 jødar trass alt vart berga ut av landet, halvparten i regi av organisasjonen Carl Fredriksens Transport. Ho peikar samstundes på at mange av dei jødiske flyktningane vart utsette for pengeutpressing. At enkelte hjelparar var drivne meir av utsikter til økonomisk vinning enn av idealisme, er eit ømt punkt, men Michelet har rett i at det er på tide at krigshistorikarane også går inn i dette temaet. Ikkje «eigentlege» nordmenn Marte Michelet er ein streng dommar, frå sitt utsiktspunkt i 2018. Ho let sjeldan tvilen koma tiltalte til gode, for å seia det slik. Med ei så fordømmande tilnærming risikerer ho at boka utløyser ein skyttargravskrig i staden for ein open, kritisk diskusjon omkring arrestasjonen og massemordet på norske jødar hausten 1942. Det vil vera synd, for boka har vesentleg stoff til ettertanke. På meg gjorde det størst inntrykk å lesa den omfattande dokumentasjonen av kor utbreidde fordommane og dei negative stereotypiane om jødar var blant leiande nordmenn. Sjølv om ein tek høgde for litt selektiv sitatpraksis, er det ubehageleg å lesa kva Milorg-sjefen Jens Chr. Hauge eller den intellektuelle London Radio-kronikøren Arne Ording kunne få seg til å skriva. Sjefen for den norske legasjonen i Stockholm meinte jamvel at det burde vera opp til svenske jødar å hjelpa sine norske «trosfeller». Rett skal vera rett: på det punktet sette London-regjeringa foten ned og slo fast at alle norske statsborgarar skulle behandlast likt. Nordmenn flest var ikkje jødehatarar. Men svært mange såg på jødane som eit framandelement, dei var ikkje «eigentlege» nordmenn. Det kan ha verka inn på viljen til å hjelpa, og til å ta inn over seg omfanget av den jødiske tragedien, både under og etter krigen. Og Marte Michelet provoserer oss mellom linjene til å tenkja: Kven er det som ikkje er «eigentlege» nordmenn i dag?

706500

train

music

Det gjør vondt å lytte til tekstene, men framføringen er nydelig.

nb

sa

Geir Flatøe

Marianne Faithfull drømmer om en god død

https://aftenbladet.no/i/4dwAAg/

Marianne Faithfull drømmer om en god død Det gjør vondt å lytte til tekstene, men framføringen er nydelig. Marianne Faithfull: "Negative capability" (BMG) Marianne Faithfull fikk en flygende start da Rolling Stones-manager Andrew Loog Oldham la merke til henne på en Stones-fest. Han ga 17-åringen en sang han skrev sammen med Mick Jagger og Keith Richard, og "As tears go by" nådde niendeplassen i Storbritannia i 1964. De neste årene var Faithfull og Jagger et par, men på 70-tallet gjorde anoreksi og rusmisbruk ting vanskelig. Albumet "Broken English" (1979) var det som for alvor brakte henne tilbake, og siden har platene kommet regelmessig. Denne gangen har hun med seg Nick Cave, Ed Harcourt og Mark Lanegan. Gjenkjenner du navnene, vet at du mørket har senket seg. Skadeskutt med sterke smerter var det ingen selvfølge at albumet ville bli ferdig, men 71-åringen klarte det. Hun åpner med "Misunderstanding", der Warren Ellis spiller fiolin. En dyster sang om brudd og nagende ensomhet: You only want to fuck me up If you can Ellis er medlem av The Bad Seeds, bandet til Nick Cave. Sjefen sjøl er med på å skrive neste kutt, "The gypsy faerie queen". Pianospillet og koringen fører sangen langt inn i Cave-land. En nydelig sang, inspirert av Shakespeare. "In my own particular way" er et ønske om å finne noen som ikke tar henne på grunn av navn eller penger. En å elske på sine gamle dager. Strykere, koring og en tekst som gjør vondt. Etter tittelen "Born to Live" forsetter hun med and born to die, aren't they just the same? I hate to lose old friends, synger Faithfull. En av dem var Anita Pallenberg, som døde i fjor. Hun var kjæreste med Brian Jones og fikk senere tre barn med Keith Richards, og var nær venn av Faithfull. To die a good death is my dream, er den mest fatalistiske setningen på hele platen, i en sang som altså heter "Born to live". Mørkt, mørkere, mørkest. "Witches song" stammer fra "Broken English", og Bob Dylans "It's all over now, Baby Blue" er også noe hun har sunget før. Ingen synger Dylan som Dylan, men Faithfull gjør den likevel til sin egen sang. I hennes tilfelle om å nærme seg slutten på livet: The carpet, too, is moving under you. And it's all over now, Baby Blue. "They come at night" skrevet sammen med Mark Lanegan etter terrorangrepene i Paris for tre år siden. Faithfull kobler terror til en våknende nazisme og maktesløse supermakter. They return, the Nazis Every 70 years Bombs explode in Paris The future is here There's no brave England No brave Russia, no America Pianodominerte "Don't go" er heller ikke noe lyspunkt. Den har noe Edith Piaf-desperat over seg, og Faithfull har bosatt seg i Paris. Hun fortsetter derfor med stillferdige "No moon in Paris", om månen som pleide å skinne på henne, men nå er alt så ensomt som det kan få blitt. Skrevet sammen med Ed Harcourt. Ensomheten fortsetter helt inn i avslutningen "Loneliest person": You might be the loneliest Person in the world You'll never be as lonely as me Ellis fargelegger sangen mens albumet toner ut. Underveis har Marianne Faithfull også sunget "As tears go by", kanskje for siste gang. Ringen er sluttet. Beste spor: "The gypsy faerie queen", "It's all over now, Baby Blue", "No moon in Paris".