id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
705441 | Sakprosa:Ho som elskar fiendane sine
Sylvi Listhaug er Norges mest omstridde politikar.
Ho er elska og avskydd med ein intensitet me sjeldan ser her i landet
Mathias Fischer:
Kors på halsen.
Sannheten om Sylvi Listhaug
Gyldendal
279 sider
For fanklubben er Listhaug ei norsk Jeanne d’Arc, ein frimodig forsvarar av «kristne og norske verdiar» mot den fleirkulturelle trusselen.
For motstandarane er ho ein kynikar som ansvarslaust spelar på framandfrykt og «oss mot dei»-tenking.
Men ingen skal ta frå innvandrings- og inkluderingsministeren det politiske talentet og evna til å setja dagsorden.
I dag står ho fram som klar favoritt til å overta når Siv Jensen trekkjer seg som leiar i Framstegspartiet.
Carl I. Hagen, som tidleg oppdaga henne og hjelpte henne fram, såg ein mogleg framtidig statsminister i odelsjenta frå Sunnmøre.
Men først er det valkamp.
Og ved inngangen til den kjem Bergens Tidende-kommentator Mathias Fischer med boka «Kors på halsen.
Sannheten om Sylvi Listhaug».
Det er blitt eit presist, objektivt, analytisk og truverdig politikarportrett, skrive på eit enkelt og lettflytande bergensbokmål som er ei glede å lesa.
Fischer viser ærleg og nysgjerrig vilje til å forstå Listhaug-fenomenet.
Ikkje noko mysterium
Nå har ikkje jobben vore så vanskeleg.
Sjølv om den lett pretensiøse undertittelen kan føra tankane mot pikante avsløringar, er sanninga at Sylvi Listhaug ikkje er noko mysterium.
Knapt nokon politikar er lettare å lesa.
Dei mange kjeldene er uvanleg samstemte i karakteristikkane av Listhaug som person og hennar politiske stil.
Sylvi Listhaug er først og fremst ein politikar som søkjer og skaper konfrontasjon.
Ho elskar å stå i striden.
Ho får energi og inspirasjon av å stå opp mot fiendar, enten det er bønder, innvandringsliberalarar eller «elitefeministar».
Formelen er «å snakke kraftfullt om en splittende sak, så de som er enige med henne, virkelig føler at hun taler deres sak,» oppsummerer Fischer.
Ho er sta til det kranglevorne, og innrømmer aldri feil.
Ho er uhyre medviten om korleis ho står fram i media.
Og ho er blid og sjarmerande.
«Det er fryktelig at hun er så forbasket sympatisk,» sa ein fortvila SV-politikar.
Støy utan resultat
Baksida av medaljen er at Listhaug har liten sans for kompromiss og for den praktiske oppfølginga av vedtak og utspel.
Det vert gjerne meir støy enn konkrete resultat, som tida hennar i Landbruksdepartementet er eit eksempel på.
Ho er ingen alliansebyggjar, og har få nære venner i politikken.
I ei tid då alle trur at Listhaug snart er klar for Frp-toppen, kjem forfattaren med skarpt observerte innvendingar.
For det første har Sylvi Listhaug bygt opp ein tydeleg kristenkonservativ profil.
Ho fortel gjerne om verdiane ho fekk med seg heimefrå, særleg frå farmora, som ho arva det nå så kjende korset av.
Samstundes har Listhaug aldri vore aktivt med i kristenlivet, og sannsynlegvis er det rettast å kalla henne ein kristen av tradisjon, meir enn av tru.
Fischer meiner likevel at verdiengasjementet er ekte, og siterer partifeller på at Listhaug har «ei gammal sjel».
Men dermed plasserer ho seg også på ei ytterfløy i Frp, der fleirtalet, med ungdomspartiet i spissen, er langt meir verdiliberale.
Profilera seg sjølv
For det andre er Listhaugs stil eigna til å profilera seg sjølv og partiet, men ikkje til å styra landet i samarbeid med andre.Alt nå knirkar det kraftig i forholdet til Høgre og sentrum.
Og som Fischer skriv, «statsrådene, statssekretærene, stortingsrepresentantene og rådgiverne som nå har fått smaken på makt (…), er neppe fristet til å føre partiet tilbake i protestmodus».
Skal Listhaug bli partileiar, vil mange forventa at ho blir mjukare i kantane.
Fischers bok gjer det tungt å tru på ei slik personlegdomsendring.
Blir ho likevel Frp-leiar, kan Sylvi Listhaug løfta arven etter Carl I. Hagen på den måten at Frp vender tilbake til rolla som det evige opposisjonspartiet, isolert frå det gode selskap.
Det hindrar ikkje at Listhaug kan få ein lang og stormfull karriere i norsk politikk.
Men statsminister vert ho aldri.
Kors på halsen.
| 1 |
705442 | Vakkert og lærerikt om vindyrkingens kunst
En vakker, bittersøt hyllest til markens grøde, kvaliteten og vindyrkingens kunst, med litt snodig fransk arvelov på kjøpet.
Dette er en film det er verd å se.
Vår vingård i Bourgogne
Originaltittel:
Ce qui nous lie.
Sjanger:
Drama.
Nasjonalitet:
Frankrike 2017.
Regi: Cédric Klapisch.
Skuespillere: Pio Marmai, Ana Giradot, Francois Civi, Maria Valverde, Yamée Couture, Jean-Marie Winling.
Lengde:
1 time 53 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Her hjemme sukker folk over problemene formueskatten skaper!
Ifølge denne skjønne filmen fra Burgund-vinenes arnested, er det ingenting mot flokene den franske arveloven og arveavgiften kan skape.
For eksempel for en ungeflokk på tre som arver en tradisjonsrik familievingård.
Talent og lidenskap
Jean er den eldste, lidenskapelige, han som aldri var bra nok, fikk nok og utvandret.
10 år senere kommer han tilbake.
Juliette er vintalentet og den som har drevet gården med faren de siste årene.
Hun som husker alle smaker, som kjenner igjen både årgang og kvalitet ved første dråpe.
Hun mangler bare selvtilliten som trengs til avgjørelser og sjefing.
Jeremie har giftet seg med arvingen til en mye større vingård, og blir stilt strenge krav til av sin myndige svigerfar.
Han vil mye, men får det ikke helt til.
Disse tre arver sammen vingården, som har vært i familiens eie i generasjoner.
En for alle, alle for en.
Men hvordan skal de få penger til den enorme arveavgiften?
Alternativene finnes.
Men hvordan bli enige?
Mens de tre tygger på den nøtten og prøver å finne en god omgangsform, følger vi vinproduksjonen, innhøstingen og arbeidet på vingården gjennom fire årstider.
Sammen faller de inn i rytmen, og oppdager gradvis at de gamle vinrankene og kjærligheten til håndverket og historien er en del av dem alle.
Innblikk i vinkunsten
I tillegg til innblikket i produksjonsprosessen og usedvanlig frodig-vakre bilder fra landskap og gårdsliv, er filmens store styrke de sammensatte rollefigurene og deres utvikling gjennom et begivenhetsrikt og komplisert år i vinkunstens tjeneste.
Når rulleteksten kommer, tørster du bare etter mer.
Mer om hvordan livet går videre for både gården og menneskene.
Mer om det risikofylte, men fantastisk finstemte håndverket det er å produsere eksklusive årgangsviner, som skal godgjøre seg mange år i kjelleren før de har nådd toppen.
Andre filmpremierer denne uken:
| 1 |
705443 | Siv Jakobsen:Det hun ellers ikke sier
Vinteren er på vei.
Strengt tatt slipper den aldri helt taket på nordboerne.
Siv Jakobsen:
"The Nordic mellow" (The Nordic Mellow/Border)
Etter å ha gitt ut ep-en "The lingering" for to år siden, er Siv Jakobsen klar med debutalbumet.
Det er spilt inn i London med Matt Ingram som produsent.
Han har tidligere jobbet med navn som Laura Marling, Florence + the Machine og The Staves.
Ingen dårlig start for Siv, og hun har allerede skapt seg et navn i det store utland.
Det har igjen ført til utallige spørsmål om hvordan hun vil beskrive musikken sin, og platetittelen er svaret: "The Nordic mellow".
Melankoli er vi nordmenn gode på, og også å stenge ting inne.
Platens ti kutt er Jakobsens måte å få det sagt det hun ellers tier med.
Hun skriker det ikke ut, men forteller det stillferdig i intime sanger pakket inn av strykere og akustisk gitar.
I can feel you holding back, going red from all the lies and the words that you hide, synger hun i "Like I used to" mens Andrew Davie fra London-duoen Bear's Den korer.
En på alle måter flott plate.
Beste spor:
"To leave you", "Like I used to".
| 1 |
705444 | Høgaktuell historietime
Intenst drama frå raseopptøy og politivald i Detroit i 1967.
Detroit
Sjanger: Biografi Drama Krim.
Med:
John Boyega, Will Poulter, Algee Smith.
Regi: Kathryn Bigelow.
Nasjonalitet: USA, 2017.
Lengde:
2 t. 22 min.
Aldersgrense 15 år
USA er eit land av immigrantar, kjent som verdas største etniske smeltedigel.
Men under overflata, ulmar rasekonfliktene og rasismen, sist aktualisert gjennom dei høgreekstreme demonstrasjonane i Charlottesville, bildrapet av ein motdemonstrant - og president Donald Trumps oppsiktvekkjande kommentarar om at «begge sider» hadde skuld, og at det var «mange fine folk» også blant dei høgreorienterte demonstrantane.
Saka har sett USA i kok.
Midt oppi alt dette, kjem Kathryn Bigelows nye film «Detroit» på kino.
Bigelow er første og einaste kvinne som har vunne Oscar for beste regi (The Hurt Locker, 2008), og har også eit svært godt grep på historia som tek utgangspunkt i kva som skjedde i Detroit sommaren 1967.
Filmen tek utgangspunkt i verkelege hendingar.
I opptøya der rasande svarte ramponerte delar av byen etter ein særs klønete og unødvendig politiaksjon mot ein ulovleg nattklubb.
Det er også eit faktum at tre unge, svarte menn blei drepne på Algiers Motel natt til 27. juli.
Nøyaktig kva som skjedde den natta, skulle bli gjenstand for rettsaker og diskusjonar, men det er altså dette Bigelow går inn i.
Ho blandar reelle bilete frå hendingane i Detroit med sine eigne, dokumentariske og hektiske bilete.
Resultatet er at du får ei sterk kjensle av å sjå noko ekte, ei nærast dokumentarisk framstilling av det som skjedde.
Samtidig som dette altså ikkje er ein dokumentarfilm, men ein filmskapars versjon av historia.
«Detroit» er fantastisk filma, og fantastisk spelt.
I lange periodar er det direkte smertefullt å vera vitne til overgrepa frå ein politistyrke kjent for sin brutalitet mot svarte.
Men samtidig som dette er eit rystande tidsbilete, går «Detroit» rett inn i dagens rasediskusjon i USA, «Black lives matter», Charlottesville.
Dette er filmen Donald Trump burde sett - men som han aldri vil sjå.
| 1 |
705446 | ROMAN:Det største sviket
Om omsorgssvikt fra et barns perspektiv.
Rita Paramalingam:
La meg bli med deg.
112 sider.
Oktober.
Rita Paramalingams debutroman “La meg bli med deg” er en vond, liten roman om et stort svik.
Romanen handler om Lara, som bor sammen med lillebroren Felix og moren deres.
Moren er lite til stede, hun står opp når barna har dratt på skolen, hun holder seg for det meste på rommet sitt eller utenfor husets fire vegger.
Dette betyr at Lara må holde styr på husholdningen, det er hun som må handle mat, lage den og passe på broren.
Den lille familien har lite å rutte med, moren jobber ikke, og det er Laras oppgave å få pengene til å strekke til.
En dag hun forsøker å stjele i matbutikken, blir hun tatt på fersken av en kvinne som bestemmer seg for å hjelpe Lara.
Slik får Lara endelig en voksenperson rundt seg som også er et godt forbilde.
I denne romanen følger vi Lara mens hun prøver å finne ut hvem hun skal være i alt kaoset.
Istedenfor en helhetlig fortelling er dette et innblikk i livet til to barn utsatt for grov omsorgssvikt.
Romanen har en minimalistisk stil og er kort og enkel fortalt.
Her er det få beskrivelser og få detaljer, språket er poetisk, knapt og enkelt.
Dette nesten naïve språket gjør historien sterkere.
For eksempel står det et sted ”en gang i uka la mamma penger på kjøkkenbordet til melk, kaffe, brød, epler, havregryn og grønnsaker til middagen.
I starten var det som regel en tohundrelapp, men de siste to ukene lå det aldri mer enn en hundrelapp på bordet”.
Fraværet av beskrivelser og Laras følelser får leseren til å komme nærmere Laras verdensanskuelse, og det er med på å gjøre fortellingen sterk.
Rita Paramalingams første roman er en god debut, mest av alt på grunn av det minimalistiske språket og nærheten vi får til tematikken.
Ifølge en offentlig rapport blir fire prosent av alle barn i Norge utsatt for omsorgsvikt, og man mistenker store mørketall.
Dette samfunnsproblemet er ikke ofte tematisert i nyere litteratur.
“La meg bli med deg” er derfor ikke bare en god roman, den er viktig i tillegg.
| 1 |
705448 | Ray Wylie Hubbard:Fra paradis til perleport
Han har stått på sidelinjen siden 70-tallet, men 70-åringen har nå funnet sitt publikum.
Ray Wylie Hubbard:
"Tell the Devil I'm gettin' there as fast as I can" (Bordello/Border)
Ray Wylie Hubbard ble født i Oklahoma og bor i Texas.
Han fikk platekontrakt etter at Jerry Jeff Walker gjorde det bra med en av hans sanger i 1973, men fant ikke noe stort publikum for sin blanding av country, folk og blues.
Han ga opp i 1985, men vendte tilbake på 90-tallet.
Siden har har han fått en fanskare som nå gjenoppdager hans gamle plater.
Denne gangen starter han albumet med en sang om skapelsen, før han fortsetter gjennom tilværelsen og ender foran perleporten.
Han sammenligner platen med John Miltons 1600-tallsdikt "Paradise lost", der vi følger Satan gjennom historien om kristendommen.
Hubbard lyder bra alene, men enda bedre når han inviterer Lucinda Williams og Eric Church med på tittelkuttet og Patty Griffin på avslutningen "In the times of cold".
To flotte sanger, supplert med mye annet bra.
Beste spor:
"Lucifer and the fallen angels", "Tell the Devil I'm gettin' there as fast as I can", "Old wolf", "In the times of cold".
| 1 |
705449 | Iron & Wine:Varm, vennlig og vakker
Du trenger ikke å forstå alt Sam Beam synger for å føle deg trøstet av det.
Iron & Wine:
"Beast epic" (Sub Pop/Playground)
Det er gått fire år siden Sam Beam ga ut nye sanger, men han bruker bare fire sekunder på å finne tilbake til kjernen.
"Claim your heart" er varm, intim og melodiøs.
Iron & Wine er artistnavnet til Sam Beam.
Han utdannet seg innen film, før en demo havnet i de rette hender.
Da hadde han skrevet sanger på si' i årevis.
Gjennombruddet kom med ""Kiss each other clean" i 2011.
Det havnet mot alle odds på andreplassen på den amerikanske Billboard-listen.
Denne gang har han alliert seg med gamle Seattle-venner, noe som betyr keyboardist Rob Burger, perkusjonist Joe Adamik og strengespillende Jim Becker.
Sebastian Steinberg tar seg av bassen, mens Teddy Rankin Parker er med på cello.
Innspillingen er gjort live i studio med minimale pålegg etterpå.
Platen er kalt "Beast epic", betegnelsen for en historie der dyr oppfører seg som mennesker.
Beam mener det den perfekte beskrivelsen av oss alle.
Sangtekstene kan være mørke, men ikke uten håp.
Som i nevnte "Claim your heart":
Our winter keeps running us down
We wake up with love hanging on
Killers let go, killers let go
Han forsetter med flotte "Thomas County law" og en smak av gammel Dylan:
Someone's singing on the far side of other hills
There's nowhere safe to bury all the time I've killed
"Bitter truth" må være noe av det vakreste som lagd av oppbruddssanger.
Teksten er derimot krass nok:
You'd better love yourself, 'cause I tried.
Celloen er tydelig til stede på "Song in stone", mens "Summer clouds" beveger seg med sakte og med tyngre skritt.
Det er ikke alltid lett å skjønne innholdet, men det høres ut som livsvisdom: We threw a stone, but
we never heard it land.
Selv forklarer han platen med å bli voksen når du allerede er voksen, en vakker og smertefull erfaring der gavene er større og tragediene mørkere.
Samtidig er vi alle i bevegelse, snurrende rundt som på et pariserhjul.
Solnedganger er gjengangere, også i "Call it dreaming".
De er tilbake i "About a bruise" med the sun left every evening, good grass was dying.
"Last night" skiller seg ut med et stakkato komp og noen sekunder kakofoni.
Kassegitaren er tilbake i ""Right for sky", mens Beam synger when I bend until I break in two.
I "The truest star we know" lyder refrenget slik:
Jesus and his trophy wives
are praying for the suicides and the orphans
Save us all from what we want
beautiful and beaten back to life
Skjønner jeg alt dette?
Nei.
Liker jeg det?
Ja.
Han avslutter med "Our light miles" og en annen gjenganger i tekstene; skyer.
Cloud comes our way, so white
Over the hill must be light miles of promise
What will become of us?
En varmere plate skal du lete lenge etter.
Beam trekker den musikalske tråden tilbake til sine første plater, mens lyden bærer preg av 15 års erfaring.
Hadde siste halvdel vært like sterk som den første, ville dette vært hans beste plate.
Nå er diskusjonen mer åpen, men Beam har uansett levert et album som hjelper oss gjennom 2017.
Beste spor:
"Claim your heart", "Thomas County law", "Bitter truth", "The truest star we know".
| 1 |
705450 | Dent May:Den deilige følelsen
Lyden av California vender stadig tilbake, nå med en crooner i et enmannsband.
Dent May:
"Across the multiverse" (Carpark/Border)
Du er nødt til å like en fyr som kaller sin første plate for "The good feeling music of Dent May & his magnificent ukulele".
Det var for åtte år siden, og nå er album nummer fire her.
James Dent May Jr. vokste opp i Jackson i Mississippi og lyttet til plater med Serge Gainsbourg, Prince og Lee Hazlewood.
Et kryss i margen for det også.
I dag bor han i Los Angeles, og det trekkes gjerne sammenligninger med Brian Wilson og Harry Nilsson.
Han dannet sitt første band på high schol, inspirert av Elvis Costello og The Cars.
Nye kryss i margen.
Lever han opp til alt dette?
Han i hvert fall en crooner verd å notere seg.
Tittelkuttet er en duett med Frankie Cosmos, den 23 år gamle datteren til Kevin Kline og Phoebe Cates.
Hun har sin egen karriere som singer/songwriter, og her føyer stemmen hennes seg vakkert sammen med vokalen til May.
Sammen finner de kjærligheten mot alle odds:
Lost in another dimension
How did I grab your attention?
Through an empty void
You crashed into me like an asteroid
May åpner platen med "Hello cruel world".
Han er en freak without a home, men tror likevel at we can make it if we try.
Crooning, falsett og pianoavbrekk som hører 60- og 70-tallet til.
Noe nær en perfekt åpning på albumet.
"Picture on a screen" er en kjærlighetssang med blåsere på boks og mye piano i bakgrunnen.
Sangen kunne vært et halvt århundre gammel, men lydbildet har nyere innslag som skurrende elektronikk.
"Dream 4 me" er fylt med feelgood fra den gang Beach Boys lot seg avfotografere med surfebrett på stranden.
Harmoniene mangler, men May har en stemme som kompenserer.
Pianoet er instrumentet som går igjen på platen, også på "Take me to heaven".
"90210" har samme navn som en tv-serie fra Beverly Hills.
Sangen seiler av gårde på en lett sommerbris, vinkende blidt til Van Dyke Parks.
"Face down in the gutter of your love" kom ut som singel i fjor.
I likhet med de andre sangene er den innspilt på soverommet i bungalowen, uten at det høres slik ut.
May sørger for dybde i låtene.
Det skjer mye på én gang, og ting er i endring mens sangene strekker seg mot sol og varme.
"A little bit goes all the way" starter som en søvnig 50-tallsballade, før pianoet går lei og endrer takten.
Slik svaier låten fram og tilbake, omtrent som en gammel 10cc-låt.
"Don't let them down" starter for en gang skyld med gitar og bass, men etter ti sekunder er pianoet og strykerne der.
"I'm gonna live forever until I'm dead" åpner enkelt og fylles til randen mot slutten, mens May synger om livet som musiker.
Refrenget er det samme som tittelen, repetert gang på gang som en allsang.
Siste kutt er "Distance to the moon", i samme sjanger som resten.
I dette tilfellet er det en bra ting; et brudd med stilen hadde virket forstyrrende.
Noen sammenligner er nevnt, og du kan ramse opp en haug med navn fra Burt Bacherach og Paul McCartney via Elton John og Carpenters til High Llamas og Jens Lekman.
Dent May har mye å leve opp til, men han er på god vei.
Beste spor:
"Hello cruel world", "Across the multiverse", "90210", "Don't let them", "I'm gonna live forever until I'm dead".
| 1 |
705453 | Arcade Fire:Tunge tanker, lette føtter
På tross av kaos og tungsinn finner Arcade Fire veien til dansegulvet.
Arcade Fire:
"Everything now" (Columbia/Sony)
Det var en periode da annethvert nytt band skulle sammenlignes med Arcade Fire.
Det har gitt seg, kanskje fordi bandet bruker lang tid mellom platene.
Det er fire år siden forrige album og tre år mellom hvert av de andre.
De to forrige plate toppet listene i både USA og England, uhyre uvanlig for indierock.
Mens forrige plate var preget av Haiti, Jamaica og trang til lange sanger, er "Everything now" både et skritt tilbake og et skritt videre.
Både Thomas Bangalter, Geoff Barrow, Markus Dravs, Eric Heigle og Steve Mackey er involvert i produksjonen.
I dag bombarderes vi av inntrykk.
Det er denne følelsen frontfigur Win Butler forsøker å formidle.
Ikke med en kaotisk plate, men med et sett sanger som er lette på foten.
En plate for dansegulvet, men forankret i Arcade Fire-grunnfjellet.
De åpner med introen "Everything now (continued)", før tittelkuttet "Everything now" preges av et muntert Abba-piano, koring og noe som høres mistenkelig ut som en pan-fløyte.
En rastløs Butler synger om konsumet som kveler oss:
Every film that you've ever seen
Fills the spaces up in your dreams
Vi fylles til randen med alt vi ser og hører, men gjør det oss lykkeligere?
Every room in my house is filled with shit I couldn't live without.
"Everything now" føles kjent, uten at det gjør noe.
"Signs of life" virker heller ikke fremmed.
Den kunne vært hentet fra en ghettofilm fra 70-tallet der disko møter fønk og søt musikk oppstår.
"Creature comfort" har en tjukk synthstrofe som suppleres med lys koring og en tekst om å ta livet av seg.
Saying God, make me famous.
If you can't just make it painless, synger Butler.
"Peter Pan" flyter lett av gårde, mens "Chemistry" er en frisk låt for dansegulvet.
Pønkdrivet i "Infinite content" erstattes av tilbakelent country i "Infinite_content", som en coverversjon av originalen.
Sært, men det funker.
På "Electric blue" tar Butlers kone Régine Chassagne styringen, med en vokal som svever høyt oppunder himmelen.
På "Good God damn" er vi tilbake på jorda med en sang om ikke å føle seg vel i dette livet.
Men kanskje det likevel er en god Gud?
Damn.
Mens du venter på at "Put your money on me" skal tippe over i "Popcorn", holder Butler fast på den pulserende bassen og lover at han aldri vil gi slipp på kona.
Evig kjærlighet med en smak av klaustrofobi.
"We don't deserve love" handler om å kjøre hjem til en forsmådd kjæreste, før sangen endrer seg med et budskap til Maria:
Mary, roll away the stone
The one you love always leave you alone
It's always the Christ-types you're waiting on
Til slutt kommer en forlenget versjon av introen "Everything now (continued)".
Ringen er sluttet.
En flott plate og kanskje blant årets beste, men likevel uten de magiske øyeblikkene fra tidligere Arcade Fire-plater.
Beste spor:
"Everything now", "Signs of life", "Creature comfort", "Put your money on me".
| 1 |
705454 | Shelby Lynne & Allison Moorer:Omsider side om side
Søstrene havnet godt oppi 40-årene før de endelig lagde en plate sammen.
Shelby Lynne & Allison Moorer:
«Not dark yet» (Thirty Tigers/Border)
Søstre klinger ofte godt i lag, og det er nok av dem som har startet band sammen i ung alder.
Også Shelby Lynne (48) og Allison Moorer (45) begynte tidlig å lage harmonier, men livet tok en omvei.
De vokste opp i Mobile i Alabama, med en alkoholisert far som mishandlet moren.
I 1985 tok hun med seg døtrene og flyktet, men året etter sporet faren opp familien og skjøt og drepte moren før han tok sitt eget liv, foran en 17 år gammel Shelby og lillesøsteren.
Ikke lenge etter reiste Shelby Lynne Moorer til Nashville og fikk platekontrakt, mens Allison flyttet inn til en tante og onkel.
Så snart hun var ferdig med skolen, fulgte hun etter søsteren og sang harmonier for henne, men vendte så tilbake til skolebenken.
Deretter ble det Nashville igjen, der hun ble gift, skilt, gift med Steve Earle, fikk en autistisk sønn og så skilt igjen.
Mens Allison har ni studioalbum bak seg, har Shelby rukket 14.
Nå lager de for første gang en plate sammen.
Ikke overraskende smelter stemmene vakkert sammen, som i Nick Caves «Into my arms» og i Bob Dylans «Not dark yet».
De åpner med The Killers’ «My list», først stillferdig før de hever stemmene.
En Louvin’ Brothers-sang slår sjelden feil, men «Every time you leave» er ikke noe opplagt valg.
Det er heller ikke «Lungs» av Townes van Zandt.
Jessi Colters «What’s happened to blue eyes» har derimot vært innom hitlistene, tilbake i 1975.
Jason Isbells «The color of a cloudy day» er en vakker sang, i likhet med Merle Haggards «Silver Wings».
Det eneste feiltrinnet er Nirvanas «Lithium», som likner en dårlig karaokeversjon.
De avslutter med nyskrevne «Is it too much», som viser hva de er gode for sammen.
Beste spor:
«My list», «Not dark yet», «Into my arms», «Is it too much».
| 1 |
705455 | Strykekvartett på høyt nivå
Lunsjkonserten fredag traff kammermusikken i dens hjerte: strykekvartetten.
Mange er de komponister som i denne sjangeren lot sin eksperimenteringslyst utfolde seg, f.eks. Beethoven.
Samtidig er kvartetten (sammen med trioen og kvintetten) en musikkform der kommunikasjonen mellom musikerne er på sitt mest intense, gjennom blikk og kroppsbevegelser.
Oslo strykekvartett demonstrerte dette til overmål.
Det begynte med Anton Weberns vidunderlig vakre Langsom sats for strykekvartett.
Den ble til i 1905, er altså et tidlig verk, og har spor av Weberns liv.
Han forelsket seg nemlig på denne tid i sin kusine, Wilhelmine, som senere ble hans hustru.
Oslo strykekvartett spilte dette verket med alt det innehar av det fredfulle, som så stiger i intensitet og til slutt ender med et sterkt og lengselsfullt høydepunkt.
Og helt til slutt forsvinner musikken i det fjerne.
Vi skulle gjerne ha hørt Oslo strykekvartett i et verk Webern skrev fire år senere, nemlig Fem satser op.5.
For her er det en helt annen Webern som taler: ytterst konsentrert i formen, med dissonanser som frigjør uttrykket og liksom sprenger det.
Men det får bli til en annen gang!
Elektrifiserende
Opplevelsen ble ikke mindre sterk i Mendelssohns strykekvartett nr. 3 i D-dur.
Den hurtige førstesatsen hadde i åpningen noe elektrifiserende over seg, andanten var, som det står i satsbetegnelsen, ekspressiv, men beveget.
Mendelssohn er feilaktig blitt karakterisert som en overfladisk komponist, noe Wagners antisemittisme var opphav til.
For vel hadde Mendelssohn lett for å komponere – bare Mozart kan sammenlignes med ham i så måte – men han unngår hverken dybde, intensitet eller det herlig melodiske.
Oslo strykekvartett tolkning av kvartetten var fullt på høyde med de beste jeg har hørt.
Det lyse og åpnende hos Mendelssohn var tilstede i alle satsene.
I den hurtige sistesatsen formelig gnistret det.
Og slik skal det være.
For det høye tempoet, som kan være vanskelig nok i seg selv, er parret med intensitet.
Mellom disse verkene for strykekvartett fikk vi Arne Nordheims Brudd, med vår eminente bratsjist Lars Anders Tomter.
Det var en fremføring som stimulerte billedfantasien: full av riss, revner og sprekker, men på ingen måte formløs.
| 1 |
705457 | ROMAN:Indianere i meskalinrus
Sjarmerende, komisk, melankolsk og tragisk om håpet, lykken og den store kjærligheten.
Olivier Bourdeaut:
Mens vi venter på Bojangles.
Roman.
Oversatt av Agnete Øye. 159 sider.
Cappelen Damm
Olivier Bourdeaut (f. 1980) droppet ut av skolen som 16-åring og hadde en rekke ulike jobber før han nå debuterer med en roman som har solgt i mer enn 300 000 eks bare i Frankrike og er under oversettelse til 30 språk.
Lysende litteratur kan også skapes uten forfatterskolenes jordmorhjelp, og det er heller ikke alltid Tsjekhov-Hemingway-Palahniuk-teknikken med ”show, don´t tell” fører til målet.
Dette er derfor kanskje ikke skrivekunst som de askegrå akademikere med nedovermunner og hud skrukket av kunnskap normalt opphøyer, men det er en velformulert, sjarmerende, underholdende, melankolsk, komisk og tragisk hyllest til kjærlighet, håp og lykke, som minner en om hvorfor man engang likte å bli fortalt eventyr.
Det er en snodig familie vi blir kjent med i Agnete Øyes upåklagelige oversettelse:
Mor, far og sønn, der sistnevnte er bokens jeg-forteller.
Fortellingen tar til i en bygård i Paris, der ”Mr.
Bojangles” av Nina Simone hver kveld strømmer ut av vinduene.
Foreldrene har latt alle konvensjoner fare.
Hver dag er en fest, fylt med lek, underholdning og mild galskap, og en dans på roser – til Bojangles.
Mye av det skriver seg fra morens bipolaritet, men også faren er noe av en lystløgner, en slags Freiherr von Münchhausen light.
Han omtaler seg som en lykkelig idiot, hører på jazz og bedriver gymtonic, en slags gymnastikk kombinert med inntak av gin-tonic.
Hver dag kaller han sin hustru ved ulike navn, mens hun på sin side krever at familien skal benytte høflig tiltaleform, enda hun er dus med alle film- og popstjernene.
Faren skildrer henne som en Don Quijote i skjørt, en blanding av gledespike fra tjueårene og cheyenneindianer i meskalinrus (s. 32).
Han har slått seg opp som ”bilverkstedsåpner” og behøver ikke lenger å stå opp om morgenen for å tjene penger.
Et slikt liv lar seg ikke så enkelt kombinere med skolegang, men som moren sier om sin sønn i samtale med en bekymret klasseforstander:
”Han drøfter litteratur med litterater, diskuterer verdensproblemer med diplomater, går på damejakt med senatorer, drøfter økonomi med finansfolk i internasjonal toppklasse, og så kommer
De her og formaner oss om å respektere klokken!” (s. 119).
Da så en skatteoppkrever står for døren og erklærer at faren skylder millioner, slår morens bipolaritet ut i full blomst, og far og sønn må etter dette kjempe for å holde familien samlet.
Bokens tittel kan vanskelig leses som annet enn en referanse til Becketts Godot, der far og sønn er fortellingens Didi og Gogo.
Det de venter på, er at moren skal sette på Bojangles – og bli frisk fra sin lidelse.
Slutten får stå ukommentert, det samme gjelder den fortellertekniske nøtt som slutten byr på og det faktum at bipolaritet sjelden arter seg like fruktbar og sjarmerende som her.
Hovedsaken er at romanen fremstår som en blanding av Cervantes, Beckett, Marx Brothers og Betty Blue, og at den etterlater seg leseren beveget og takknemlig over å ha fått en så velformulert påminnelse om at tiden er knapp og alt er et lån.
| 1 |
705458 | Herlig hillbilly-kupp i Trump-land
Med et utsøkt manus og super rollebesetning er kuppfilmkongen Steven Soderbergh tilbake med et ellevilt kuppeventyr fra tjukkeste Trump-territoriet.
Logan Lucky
Sjanger: Actionkomedie.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi:
Steven Soderbergh.
Manus: Rebecca Blunt.
Skuespillere:
Channing Tatum, Adam Driver, Riley Keough, Daniel Craig, Seth McFarlane, Katie Holmes, Hilary Swank.
Lengde:
1 time 58 min.
Aldersgrense: 6 år.
Regissør Soderbergh, som med «Logan Lucky» er tilbake med sin første kinofilm på fire år, har tidligere begått Oceans-trilogien: klassikere i den karakterdrevne actionkomediesjangeren om ekstremt taima og tilrettelagte pengekupp.
Den forfriskende «Logan Lucky» er både tro til sjangeren og helt unik.
Et utsøkt manus, fantastisk rollebesetning og stilig miljøskildring skal ha hovedæren for det.
Åstedet for det store kuppet er flyttet til lite glamorøse West Virginia, til det som amerikanerne selv kaller hillbilly- eller redneck-country.
Der lever de fattige og arbeidsløse hvite bygdetullingene, som visstnok var dem som stemte Donald Trump inn i Det hvite hus.
Trailerbarer og løsnegler
Dette er hjemstedet til all verdens countryskillingsviser, til missekonkurranser for småjenter, til forsofne trailerbarer og trailercapser, til nyrike og nyfrelste med vulgær smak.
Soderbergh skildrer dem med alle de klassiske fordommene, men med godmodig kjærlighet.
Og mens vi får den ene overraskelsen etter den andre i fleisen om miljøet, får Soderbergh også inn noen myke spark til det samfunnssystemet som gjør hendelsene her mulig.
Navet i historien er de tre søsknene Logan.
Alle tre typiske for sin stand, men, skal det vise seg, også med en overraskende relevant gatesmarthet og energisk oppfinnsomhet som storsamfunnet altså har takket nei til å benytte seg av.
Jimmy (Channing Tatum) er mannen med kupplanen.
Etter at han har fått sparken fra gruvearbeiderjobben fordi han halter, og arbeidsgiveren derfor frykter å bli saksøkt, sverger han hevn.
Clyde (Adam Driver) er den litt treige bartenderbroren som la igjen venstrearmen sin i Irak-krigen.
Han tror det hviler en uflaks-forbannelse over Logan-familien, og ser ikke noe poeng i å streve.
Alt går jo rett vest likevel.
Likevel gir han muligheten for å bli rik en siste sjanse.
Mellie (Riley Keough) er baben med de korte skjørtene og superlange neglene.
Det viser seg at hun også er en kløpper med bil og bilkjøring.
Og med mennesker av alle slag.
Lokal skurke-ekspertise
Kuppet skal gjennomføres under et legendarisk NASCAR-løp på Charlotte Motor Speedway.
Og søsknene Logan har hyret inn kremen av skurker fra lokalmiljøet: sprengstoffeksperten Joe (Daniel Craig) og hans to galne brødre.
Soderbergh har fått med seg et herlig knippe skuespillere, mange av dem er gjengangere fra hans filmer.
Adam Driver gjør en av sine beste roller noensinne som treigingen Clyde, og Daniel Craig er virkelig i sitt ess som fengselsfuglen Joe.
Hele ensemblet har også lagt seg til en overraskende velfungerende West Virginia-aksent.
Underveis får vi vite akkurat det vi trenger for å holde oss spente og engasjerte, men akkurat så lite at overraskelses-godbitene kan porsjoneres ut helt til slutt.
Og siden det ligger så mye snadder i små, visuelle detaljer og små finter i dialogen, er dette den typen film som godt kan nytes flere ganger.
At filmen kanskje mangler det helt store klimakset det ble bygget så smart og møysommelig opp til, får heller tilgis.
For underveis får vi skikkelig tegneseriemoro!
Andre kinopremierer denne uken:
| 1 |
705459 | "Myrkongens datter" er en heftig villmarks-thriller
Thrilleren om Helena, villmarkens datter, har gode sider, men blir aldri helt troverdig.
Karen Dionne: Myrkongens datter. thriller.
Oversatt av Marianne Fjellingsdal.
318 sider.
Juritzen forlag.
Den halvt indianske mannen kalt «Myrkongen» rømmer fra fengselet i Michigan, USA.
Rundt fengselet ligger det er store områder med villmark, for det meste myr.
Myrkongens datter
- Helena - skjønner at hun og hennes to døtre er i fare.
Helena ble født i fangenskap, hun hadde ikke kontakt med omverdenen før hun fylte 12 år.
Helena drar ut i villmarken, med våpen, for å jakte sin farlige far.
Boken veksler mellom jakten og tilbakeblikk på barndommen.
Et eventyr av H.C. Andersen blandes inn.
Helena elsket sin far, men skjønte etter hvert at han var en ond psykopat.
«Myrkongens datter» har blitt en stor suksess for Karen Dionne (født i 1953, bor i Detroit).
Omslaget er utstyrt med skryt fra et par av mine favorittforfattere, Karen Slaughter og Lee Child.
«Myrkongens datter» viser oss en villmark som er ukjent for de fleste.
Den blir en original blanding av thriller og oppvekstskildring.
Men det er ting som skurrer, og viser at Dionne ikke alltid har like god greie på det hun skriver om.
For eksempel beskrivelsen av å kløyve ved.
Kubbene settes opp på en lang, lang hoggestabbe:
«For at snittet skal bli rent, deles kubben med en ørliten vridning av øksebladet i siste øyeblikk».
Det er ingen som hugger ved på den måten, hvis de ikke deltar i «Timbergames»-konkurranser.
Det med vridning av øksebladet er også tull.
Hvis veden er rett, er det bare å hugge rett ned.
Denne setningen gir ingen mening:
«Vi hadde bare en rifle, så vi måtte spare på ammunisjonen».
Myrkongen er en stor jeger, men går med konstant klirrende nøkkelring og lommene raslende av ammunisjon.
Hvordan kan han da snike seg inn på dyr?
Villmarken
Dionne beskriver er ikke særlig stor, bare noen få kvardrat-mil.Hvorfor hørte aldri noen skuddene eller motorsagen?
Familien brente 30 favner ved hver vinter:
Så ingen røyken?
Familien besøker aldri butikken på tolv år.
Hvorfor går de aldri tomme for bensin eller ammunisjon?
Men klarer en å se vekk fra slike irriterende detaljer, er «Myrkongens datter» absolutt en brukbar thriller.
LES FLERE BOKANMELDELSER:
| 0 |
705461 | Festivalen åpnet med Bach
Ja, vi har mye å glede oss til i dagene som kommer.
Den første konserten i årets kammermusikkfestival ga vår anmelder mersmak.
Verk av Bach, Schnittke, Skrjabin og Brahms.
Vokalensemble og Festivalensemble, Christian Ihle Hadland og Yejin Gil klaver, Torleif Thedéen cello, Camilla Kjøll fiolin.
Domkirken tirsdag kveld.
Årets kammermusikkfestival åpnet med Bach, den første av hans seks motetter, Singet dem Herrn ein neues Lied.
Vokal- og festivalensemblene som opptrer flere ganger på festivalen, hadde et godt grep om denne vanskelige motetten.
Særlig er den krevende for vokalistene.
For det er ikke småtteri det som forlanges: høyt tempo, klokkeren intonasjon, rytmisk driv.
Så er det da også en ny sang som Bach her komponerer for Herren.
I så måte var fremføringen imponerende.
Foredrag og tekstuttale struttet av livlighet og retoriske affekter, og koralen i midten av motetten ble sunget og spilt sanglig og vakkert.
Vi skulle gjerne ha visst hva og hvem vokalensemblet og festivalensemblet består av.
For det fremgår ikke i programmet.
Heller ikke om ensemblene har fått et navn.
Kammermusikk siden 1989
Arve Tellefsen holdt åpningstalen etter Bach.
Han gjorde oppmerksom på at før 1989, da den første kammermusikkfestivalen åpnet - i Oslo under hans ledelse - spurte folk hva kammermusikk var.
Det gjør de ikke lenger.
Han fremhevet også med rette, at de mange kammermusikkfestivalene i dag tar vare på de unge musikerne.
Og hvorfor er det så mange gode musikere i Norge i dag?
Jo, på grunn av de kommunale musikkskolene, som Sandnes under Kåre Opdal var de første til å igangsette.
Tellefsen var rørt da han tok ordet.
For hvem er ikke det etter stor musikk.
Og Bach er i en klasse for seg.
Program med spennvidde
Programmet i år spenner vidt.
Fra motett og messe til solo-verker for klaver, fra William Byrd (rundt 1600) til Arne Nordheim.
Kammermusikk i streng forstand omfatter fra to til åtte instrumenter.
Men det er lenge siden at denne sjangeren – opprinnelig skrevet for en liten, ofte intim sal, og ikke for en kirke eller et teater – ble utvidet til å omfatte de fleste typer musikk.
Et eksempel på dette var nettopp åpningskonserten:
Fra Bach til Schnittke (død 1998), fra motett til et solo-verk for klaver.
Før pause fikk vi Alfred Schnittkes sonate nr. 1 for cello og klaver.
Glimrende fremført av Torleif Thedéen og Ihle Hadland.
Første og siste sats er elegisk og intens, til tider på grensen til det hysteriske og overstadige.
Andresatsen er en rablende virtuos perpetuum mobile.
Schnittke sparer hverken på det banale eller det sublime.
De to musikerne løste denne vanskelige oppgaven med et usedvanlig godt samspill.
Revolusjon og reformasjon
Jubileene for reformasjonen (1517) og den russiske revolusjon (1917) er de to polene som mye musikk på denne festivalen kretser rundt.
Lutheraneren Bach som den viktigste representant for det første, og en rekke russiske og sovjetiske komponister for revolusjonen.
Etter pausen vartet den sør-koreanske pianisten Yejin Gil opp med russeren Alexander Skrjabins Femte sonate.
Den krever både kraft, tyngde og glitrende virtuositet.
Samt et ekstatisk uttrykk.
Og det hadde Gil i rikt monn.
Imponerende var hvordan lynraskt kunne skifte mellom komponistens grensesprengende akkordopphopninger og drømmende melodiske brokker.
Det er noe både visjonært og kosmisk i Skrjabins klangtrylleri.
Til slutt kom så Brahms, hans klavertrio op.
101.
Det passer alltid å slutte med Brahms!
Dette korte, kompakte og konsise verket fikk en fremførelse av musikere vi skulle tro var en etablert trio av internasjonalt format – et høyst profesjonelt samspill.
Camilla Kjøll på fiolin, Thedéen på cello og Ihle Hadland klaver hadde alt vi forbinder med Brahms’ kammermusikk: det robust-resolutte, harmonisk og fargerik tetthet, melodiske linjer.
| 1 |
705462 | ROMAN:Destruktiv kjærleik
«Å gå frå kjærleik til forakt og avsky via skam til hat» - og endå mykje meir imellom.
Marit Tusvik:
I hans armar.
Roman.
263 sider.
Oktober.
I Marit Tusviks (1949, debut 1979) siste roman frå i haust skal vi i «I hans armar» tilbake til 1980-talet, ei fjern tid for mange nå, her med atomkraftverkkatastrofen i Tsjernobyl som uhyggeleg tidsmarkør.
Då den naive, leikne og livsglade norske 23-åringen Sofia uforvarande støyter på den femten år eldre, vakre og røynde amerikanaren Frank, fell ho pladask; som ho sjølv uttrykker det: «eg smelta».
Nettopp fri frå eit forhold tenkjer ho at ho har funne den rette å leika med for ei tid.
Det er ikkje bare naivt, det er fatalt.
Hennar uskyld har til slutt lite anna enn restane av sitt sjølvmedvit å setja opp mot den manipulerande, sjarmerande, kunnskapsrike og bereiste handymannen Frank, eks-militær og krigsveteran - med tre ekteskap og barn som ikkje vil ha med han å gjera, bak seg, skal det etterkvart syna seg.
Det heile byrjar i fryd og gaman.
Ho overveldest, og etterkvart invaderer og bryt han henne også bokstaveleg ned:
Han har akkumelert kasser med reiskap og utstyr, som han set inn i den vesle leiligheita hennar, og stappar bua som høyrer til.
Frå å vera oppmuntrande og rosande til alt ho føretar seg, som teikning (han utstyrer henne med det beste papiret og det finaste blekket, henta fram frå dei utømelege kassene sine), kritiserer han henne for alt frå «talentlause teikningar» til den sukaten ho lagar «feil»:
«Han tar over livet mitt og alt eg har.» som ho innser.
Men ho gjer seg ikkje.
Ho kjenner ennå smaken av sødmen frå den første tida.
Den kan då koma attende?
Saman viklar dei seg også inn praktiske tilhøve med hus og hage, slit og strev.
Det kjem til ei krise då Frank blir hjarte-sjuk og må opererast, same dagen som far hennar også må under kniven.
Sofia har alltid har elska faren, «han som har lært meg alt», nå er ho rådvill, og kan også elles setja ein på tanken at Frank har blitt eit rivaliserande farssubstitutt.
«I hans armar» (smak på bibelallusjonen), er ikkje bare ein intens og nervedirranade utiklingsroman, som vanleg hos Marit Tusvik er også denne metta med litterære og historiske tilvisingar og sitat, treffande metaforar - og eit kinesisk ordtøkje.
Det er skjønnskrift, frå lojalitetens sjølvutslettande og katastrofale livsområde.
| 1 |
705463 | Kampskrift mot tyrannen Trump
USA 2017 er ikke Tyskland i 1933, men Timothy Snyder finner urovekkende mye som minner.
Timothy Snyder:
Om tyranni.
20 ting vi kan lære av det 20. århundre.
Oversatt av John Grande.
Forlaget Press.
Da også president Trumps komité for kunst og humaniora fikk nok av forsvaret hans for nazister og rasister, skrev de oppsigelsesbrevet slik at første bokstav i hvert avsnitt til sammen formet ordet resist.
I den grad den voksende amerikanske motstandsbevegelsen trenger en håndbok for å bekjempe presidentens autoritære prosjekt, har de fått den i historikeren Timothy Snyders «Om tyranni».
Snyder er ekspert på Europas svarte århundre, på Hitler og Stalins massemyrderier og veien fram til tyranniet.
I det som nå skjer i hans eget hjemland, registrerer han ubehagelige ekko fra mellomkrigstidens Europa.
Han ser det i retorikken, hvor ”folket” bare er en del av folket, hvor uavhengige medier blir gjort til dette ”folkets” fiender, hvor alt bare er kamp og seier, og hvor skremmende mange fornekter forskjellen på det de gjerne vil høre og det som er sant.
61 prosent av de republikanske velgerne sier at de aldri vil forlate Trump, uansett hva han sier eller gjør.
Håndbok i antifascisme
«Om tyranni», som for tiden utkommer på en rekke språk, er bygget opp som en kort katalog over 20 tiltak mot en slik utvikling.
Det er en liten bok, men advarselen den rommer, er mektig.
Snyder skriver at «postfaktuell er det samme som prefascistisk», og har derfor skrevet en praktisk instruksjon i tidlig antifascisme.
Hans utgangspunkt er at demokratier kan bryte sammen, og har gjort det.
Det er lett å tro at imperier og tyrannier må falle etter hvert som historien skrider fram, men også demokratiene er sårbare.
Snyder minner om at både fascismen og kommunismen oppsto som reaksjon på ulikhetene globaliseringen skapte, og ikke minst på demokratiets manglende evne til å rette opp disse ulikhetene.
Alarmisme?
Skyter han stormannsgal spurv med kanon?
Vil ikke de tunge amerikanske institusjonene; rettsvesenet, kongressen og mediene til slutt stoppe det ville rittet mot kaos?
Det er lett å møte bøker som dette med anklager om alarmisme.
USA i 2017 er ikke Tyskland eller Sovjet i 1930.
Demokratiet har tunge forsvarsverk.
Snyder åpner boken med å minne om at historien ikke gjentar seg, men at dette faktum ikke hindrer oss i å lære av den.
Derfor advarer han mot å tro at institusjonene beskytter seg selv.
«De faller én etter én hvis de ikke tas i forsvar fra første stund», skriver han, og anbefaler leserne å velge en institusjon – en domstol, en avis, en lov, en fagforening – og gå i krigen for den.
Likheter med Putins Russland
Selv om Snyder henter mange av parallellene fra fascismen og nazismens tidlige fase, er han mest interessant når han sammenlikner Trumps USA med Putins Russland.
Ukrainske og russiske journalister som reiste rundt i Midtvesten før valget, forutså resultatet bedre enn de amerikanske meningsmålerne.
De kjente igjen både stemningen, retorikken og triksene.
Historien har skiftet retning, skriver Snyder.
Etter å ha beveget seg fra vest mot øst etter berlinmurens fall, går den nå fra øst mot vest.
«Alt som skjer her, ser ut til å skje der først», skriver han.
Han kunne gjerne inkludert Polen og Ungarn, som er på rask vei mot det autoritære etter en kort flørt med det åpne demokratiet.
Punkt nr 18
Av de 20 punktene, er nr. 18 det viktigste, og mest skremmende.
Snyder mener at det moderne tyranniet vil vokse fram under dekke av å være terrorhåndtering.
Også demokratiske og åpne regimer bruker terrorangrep til å skjerpe overvåking og stramme inn de liberale borgerrettighetene.
Frankrike er inne i noe som fortoner seg som en varig unntakstilstand.
Et autoritært regime vil bruke slike hendelser til å befeste makten.
Riksdagsbrannen i Berlin i 1933 er ett eksempel, Putins utnyttelse av de mange bombeangrepene i Russland et annet.
Hva vil Trump gjøre etter et stort terrorangrep i USA, utført av andre enn hans tilhengere med sørstatsflagg og milits?
Uansett hva han gjør, vil det være råd å hente i denne lille, men uhyre viktige boken.
| 1 |
705464 | Lystig og himmelsk
Et komisk mesterverk og musikalske barndomserindringer preget sesongens første SSO– konsert.
Verker av Richard Strauss, Irgens –Jensen og Mahler.
Marita Sølberg, sopran, SSO, dir.:
Christian Vasquez.
Konserthuset torsdag kveld.
Det ble en lystig åpning på Stavanger symfoniorkesters åpning av sesongen 17/18.Till Eulenspiegels lustige Streiche er et symfonisk dikt og ses gjerne som programmusikk.
Strauss selv avviste det og sa at han bare ville at folk i salen skulle le.
Men det er ikke til å unngå å høre et program i de gamle skøyerhistoriene om Till, som Strauss ikler et egenartet orkesterspråk og som dirigenten Furtwängler kalt en genistrek.
Gesten i begynnelsen annonserer:
Det var en gang.
Det var en gang en skøyerfant synger så fiolinene.
De to temaene – ett for horn og alltid svært livlig, som Strauss selv sier, og ett for den spisse D-klarinetten – ble forbilledlig gjengitt av SSO.
Det samme gjaldt de komiske forvandlingene, omformingene og variantene av horntemaet.
Jeg har hørt dette komiske mesterverket mer hektisk og grovkornet, og de mange gestiske steder med mer oppsving.
Til gjengjeld var SSOs spill gjennomsiktig og med en rekke fine detaljer.
Å se for seg musikk i bilder
Hvis man kjenner den gamle historien om Till, er det ikke vanskelig å se for seg scenene: de kjeftende konene på markedsplassen, utført med overmodige strykere, Till som vandrende predikant, salvelsesfullt utført av SSO, hans forelskelse som blir forsmådd, hans sinne og raseri, harselaset over de lærde med Tills overmodige teser som spottende ender med en gatevise.
Men på grunn av krenkelsen av Gud, føres han til retterstedet, ynkelig og klagende.
I en virkningsfull fermate (en pause lenger enn normal) hører vi en døendes ralling.
Men i epilogen gjentar orkesteret begynnelsens Det var en gang, der SSO hadde en beriket og utsøkt klang.
Døde Till?
Kanskje, men hans ånd lever nok.
Både Richard Strauss, Mahler og andre lot seg inspirere av Hans Bethges oversettelser av orientalsk lyrikk.
Vår egen Ludvig Irgens–Jensen gjorde det samme i sitt verk Japanischer Frühling.
Vasquez og SSO hadde øre for de stemningsskapende klanger i dette verket, som snarere er impresjonistisk enn romantisk.
Vi fikk også en fin demonstrasjon av Irgens Jensens fine kontrapunktiske skriveteknikk.
Og det var en fryd å høre Marita Sølbergs fulltonende sopran som beveget seg midt mellom det lyriske og det dramatiske.
Uoppnåelig glede
Mahlers Fjerde er nok den mest tilgjengelige av hans symfonier.
Overraskelsen er sistesatsen hvor Mahler lar en sopran synge Wunderhorn-lieden Das himmlische Leben, ypperlig fremført av Marita Sølberg.
Det merkelige her var imidlertid at vi fikk engelsk tekst på begge feltene ved siden av orgelpipene, mens Sølberg jo sang på originalspråket.
Knapt nok noe litterært tysk verk egner seg dårligere for engelsk oversettelse enn Wunderhorn-diktene.
Mahler fant i visesamlingen til von Arnim og Brentano tonefallet fra sin egen barndoms viser.
Adorno sier om dette verket at det ”utmaler paradiset landlig-antropomorft, for å forkynne at det ikke eksisterer...
Gleden forblir uoppnåelig, og lengselen er den eneste transcendens.”
Mahler selv sa om verket at grunnstemningen er ”et ubestemmelig himmelblått..
men stundom formørkes det og blir spøkelsesaktig uhyggelig.”
Uhyggen møter vi til og med i ländler-idyllen – med Freund Hein (Mannen med ljåen) som spiller på sin fidel (stemt en tone opp), ypperlig fremført av SSOs nye konsertmester, Erik Heide.
Ellers skal solohornisten ha særlig ros for sitt sobre spill.
Og ikke å forglemme: den innstendig vakre strykerklangen i den langsomme tredjesatsen berørte oss.
Jeg kunne nok tenkt meg det grasiøse i verket (enda) mer wienerisk.
Men for all del – SSOs spill med Vasquez som leder levde opp til sitt gode rykte.
Fremfor alt var spillet transparent og med tydeliggjøring av detaljer, for eksempel av det karakteristiske kvartintervallet, Mahler naturlyd.
| 1 |
705465 | Nick Lowe:En av Englands sterkeste stemmer
Nick Lowe er vel verd en gjenutgivelse eller ti, og det er hva man er i gang med.
Nick Lowe:
"Nick the Knife" (Yep Roc/Border, nyutgivelse)
I dag er nye plater fra 68-åringen fra Surrey en sjelden vare, men på 70-tallet var han en travel ung mann.
Han gikk inn i tiåret som en del av Brinsley Schwarz, et pøbrockband som banet vei for pønken.
Da den brøt løs, hadde Lowe slått seg sammen Dave Edmunds i Rockpile.
Samtidig ble han første artist på den pønk-labelen Stiff.
Han fulgte opp med to soloalbum, før ett med Rockpile.
I 1982 var han tilbake som soloartist, og det er dette albumet som nå gis ut på nytt.
En salig blanding av rock, country og crooner-pop.
Bonuskuttene er derimot ikke all verdens:
Demoene til "Heart" og "Raining raining", pluss ekstrakuttet "I got a job".
Samtidig gis "The abominable showman" (1983) ut på nytt, påplusset live-kuttene "Crackin' up" og "(What's so funny 'bout) Peace, love and understanding?".
Sistnevnte skrev Lowe for Brinsley Schwarz i 1974, før Elvis Costello gjorde den til sin.
Yep Roc vil fortsette med Lowe-katalogen utover høsten, og det er det all mulig grunn til å glede seg over.
| 1 |
705466 | NOVELLER:I utakt med seg selv og andre
Spåklig briljans og sterk refleksjonsvilje, men tidvis litt kjedelig
Terje Holtet Larsen:
Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet.
Noveller.
240 sider.
Oktober
At Terje Holtet Larsen (f. 1963, debut 1991) i sin fjortende bok og tredje novellesamling igjen står fram med tekster som kan få en til å tenke på Dag Solstad – med mange kvernende, omstendelige, slyngete setninger – er knapt noen overraskelse.
Han griper fatt i det uavklarte og setter krav til leseren.
De syv historiene han formidler, vitner om en ambisiøs dikter med språklig gehør, dessverre uten at alle intrigene i disse relativt lange novellene (mellom rundt tretti til førti sider lange) alltid er like spennende.
Av og til savner man sterkere scenisk snert og dramatisk fortetning, behovet for å kommentere og fortolke tar ofte overhånd.
Dikteren forteller gjerne ordrikt om en uskarp, triviell, vanskelig verden mer enn han viser den fram.
Åpningsteksten om homofile Bernhard H. som mistet en syk partner gjennom en overdose, flyttet til et rekkehus ved bygrensen og blir observatør til eget og andres liv, er ingen tradisjonell «pastorale» slik tittelen på novellen lover.
Det dreier seg om ensomhet, fremmedfølelse, et liv der hovedkarakteren ikke blir kjent med nye mennesker, men foretrekker å fabulere omkring dem.
Alle hovedpersonene i boka erkjenner igjen og igjen at de vet for lite til å kunne fastslå «sannheten».
De tvinges til å «forestille seg», «fantasere» og «lyve» – altså dikte - omkring seg selv og andre for å nærme seg en virkelighet som uansett ikke lar seg fange fullt ut.
Dette innslaget av noe oppdiktet, flytende, usagt, ugjennomtrengelig ser man f.eks. i tittelnovellen der et kvinnelig jeg beretter om forholdet til en litt yngre nattportier på et hospits for byens elendige, og i «Rett innenfor speilbildet» hvor Johanna M. betrakter menneskene utenfor speilfasaden på kontoret hennes og gjør seg tanker om hva de ser, tenker, lengter etter.
Men mer fascinerende enn slike eksistensielle betraktninger er beretningen om uroen hun gripes av da hun en sen kveld på kontoret fornemmer pusten av en person som står rett bak henne uten å gi seg til kjenne.
Brått tilføres teksten en spenning den ellers mangler.
Overrumplende er novellen «Corpus delicti», «forbrytelsens kropp», der en død rusmisbruker fra overklassen fører ordet.
Han ble lemlestet av det han kaller «dyriske», «imbesile», «stupide» bygdetullinger.
Samtidig som han avdekker egne fordommer og andres voldsbruk, avslører han hvordan han har knust frihetsdrømmen til en forsvarsløs, kontaktsøkende kvinne.
Konklusjonen hans blir at hans død neppe innebærer et stort tap for noen.
Videre hører man om en navnløs, ensom rengjører på et slakteri som takker ja til en middagsinvitasjon fra et umake ektepar – han liten og skallet, hun en diger kvinne som har malt hundrevis av små akvareller, alle med samme blomstermotiv.
Teksten føres i pennen av en såkalt «skoliast» og balanserer mellom skarpe observasjoner, flyktige fantasier, luftige løgner.
Begreper som «flukt», «sannhet», «vennskap» og ubevisst nærhetslengsel tematiseres.
I «Akvariefisker» dreier det seg om en dement mor som flykter fra et pleiehjem og fryktes omkommet i vinterkulden.
To ugifte døtre går på jakt etter den forsvunne.
Den eldste av søstrene mener moren sannsynligvis søker friheten til å dø.
Samtidig minnes hun et akvarium hun fikk i bursdagsgave da hun var ti.
Konturene av (mulig) svik, (glemt) skuffelse, (ufravikelig) død avtegner seg.
I avslutningsnovellen er jeg-fortelleren en dikter i femtiårene som spinner videre på en scene observert gjennom et trikkevindu.
En gammel kjenning bærer et mikrofonstativ inn i en fornem villa med blendete vinduer.
Synet vekker en tomhetsfølelse og innbyr til refleksjoner omkring byer, til det å være fremmed, søke frihet og utføre et rollespill han kan lure omgivelsene med.
Med ekko fra romanen «Peer Gynt-versjonen» (2003) leverer dikteren igjen en selvbiografisk rapport om en barndom sammen med en enslig mor som vokste opp på barnehjem og vandret mellom ulike husposter – et knausgårdbeslektet
Jeg skriver mitt liv-motiv som lader novellen med et alvor hinsides «glemselens eller svikets mørke», og utdyper skepsisen til et forfattermiljø som får jeg–fortelleren, i klassisk solstadsk stil, å velge «fremmedgjorthetens indre eksil» framfor sosial tilpasning og en lettvint tro på litteraturens gyldighet.
- Så noen crooneraktig idylliker er Terje Holtet Larsen fortsatt ikke.
| 1 |
705467 | ROMAN:Søsterens hevnskrift, en god debut
Litterær hybrid med uendeligheter av stoff til litterær og etisk besinnelse.
Helga Hjorth:
Fri vilje.
Roman.
307 sider.
Kagge.
Helga Hjorths «Fri vilje» er en bra debutroman, og en litterær hybrid.
Den er på samme tid et takk for sist og et hevnskrift mot søsteren Vigdis’ siste roman, og et vektig debattinnlegg i den vedvarende diskusjonen om «virkelighetslitteratur» og kunstnerisk moral; men aller mest er den et forsøk på å renvaske faren for storesøsters anklage om overgrep, alt mens Helga gir sin versjon av familiære konflikter i forbindelse med fordeling av arv.
(Når førsteopplaget av «Fri vilje» blir utsolgt på to dager, og 10 000 nye eksemplarer satt i produksjon, er det så man uærbødig i denne seriøse og bitre kampen om «sannheten» ser den store interessen for boka som en refleks av en umettelig appetitt på temaene sex, penger og dyneløfting.)
Utgangspunktet for «Fri vilje» er Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø», som i fjor fikk usedvanlig mye av den litterære oppmerksomheten.
Utpå høsten var den kommet i 60 000 eksemplarer - og ble naturlig nok hedret med Bokhandlerprisen.
Siden skulle den også få Litteraturkritikerprisen.
Den ble fra utgivelsen opphav til et svære rabalder, der oppstyret sto om det nå alle visste skulle hete virkelighetslitteratur, hva nå det var, og hvor nå grensen gikk mellom skjønnlitteratur, «roman», dikting og faktabaserte egenmeldinger og partsinnlegg, som man tradisonelt har sjangerdefinert som sakprosa – uten at noen har hevdet at skjønnlitteratur ikke også har eller kan ha sine agendaer, politiske, personlige eller hva som helst (Kielland:
«nyttepoesien»).
Da «Arv og miljø» kom, leste jeg den som «roman», uten tanke for at den var kamuflert selvbiografi med forfatteren som protoganisten og resten av familien som persongalleriet rundt henne.
Det var en «god» «roman», der hovedtematikken, med utgangspunkt i stridigheter om arv, handler om å bli sett og hørt om sin oppvekst, og drøfter hva det gjør med egenbildet og forholdet til andre når det ikke lar seg gjøre.
Når Helga Hjorth nå leser den som en 1:1-skildring av seg selv, forfatteren og familiemedlemmene, går «Arv og miljø» i hennes oppgjør med den fra å være skjønnlitteratur til å bli skittentøyvask i romanform – hengt ut for andre gang i forsøk på å renvaske faren fra incestanklager, mens hun bytter (ikke-autentiske) navn fra Vigdis’ bok med et nytt sett navn, fiktive de også, i sin – og godtgjør i detalj med faktiske sitater frå årelange utvekslinger mellom faktiske personer at «Arv og miljø» rommer forfatterselvbiografi og at Vigdis har skrevet om sin egen far.
På nesten paradoksalt vis skapes enda mer diktning i form av Helga Hjorths velkomponerte «Fri vilje», som ellers i store trekk kjører parallelt med storesøsters forelegg.
Den er ikke en roman å kimse ad, skrevet av en debutant som inntil nylig ikke hadde noen skjønnlitterære ambisjoner – dem overlot hun til storesøster Vigdis, mens hun ofte gremmet seg over av hva den feirede søsteren ble feiret for å ha utgitt i bokform.
Det er nesten selvinnlysende å si at når vi ser det samme, ja, da ser vi ikke det samme.
(I skjønnlitteraturen, som i all skrift, er «synsvinkel» et basisbegrep.) Vigdis’ hovedperson i «Arv og miljø» er mangefasettert og undrende der Helgas Nina er bastant og ensidig opptatt av å gi sin enøyete versjon av Vigdis’ fortelling, enten det gjelder familiemedlemmenes person og karakter, arveoppgjør eller overgrepsanklager – som uansett verken kan verifiseres eller falsifiseres nå.
Slik sett er «Fri vilje» et håpløst prosjekt.
Helga Hjorth står da tilbake med en god debutroman å vise for seg, Vigdis med både litterære og etiske rifter i faner og flagg.
Men hennes «Arv og miljø» er en sterkere og rikere «roman» enn «Fri vilje».
Den største gevinsten ved «Fri vilje» er at den forsyner både profesjonelle litterater, lesere flest, forfattere og forlagsfolk med et hav å øse av, til betenkning over egen virksomhet samt romanens og sjangernes vesen.
Mens forfatteren selv fikk tømt seg.
| 1 |
705468 | Lars Vaular:I konstant utvikling
Underholdende fra Norges fremste rapper.
Lars Vaular:
"Loading…" og "Loading…2" (NMG-G Huset)
Mens folk flest har hatt sommerferie, har bergenseren Lars Vaular rundet av miniserien «Ekte mann», avsluttet Øyafestivalen, fylt hjembyens Bastionen i øsende regn og annonsert konsert i Oslo Spektrum – i tillegg til å gi ut to miksteiper.
Fordelt på henholdsvis seks og fem spor får du hektiske bangere, bosniske beats og refleksjoner fra voksenlivet.
«Håret e tebake» var første slipp, i følge av en ekstremt lekker musikkvideo.
«Loading beat 03» er mer lavmælt og ettertenksom og fryktelig fin.
Med en lite oppklarende forklaring fra Gucci Mane på hva «the sauce» egentlig innebærer, fader låten over i deilige «Hot sauce».
Bonus for referanse til Stavanger-stoltheten Midsummer Hot Sauce – en av verdens beste sauser i sitt slag.
Frekke «Ctrl Alt Del» gjestes av Angelo Reira, King Skurk One og Moggger.
Den følges av «Min feil», en remix av Nasriis superfine låt som kom tidligere i sommer.
Over til «Loading…2», som smeller døren åpen til den klubbvennlige «Garasjen».
«Gangbangin» løftes fram av vellykket sang (!) og digge «One Dance»-rytmer.
Som tekstforfatter er det få andre som kan gå ham i næringen, uavhengig av sjanger.
Både i ordlyd og bilder leker han seg uanstrengt, eksponerer seg selv og observerer situasjoner på snedig vis.
Men ikke alt framstår like inspirert, og særlig på «Loading…2» faller tekstene fort gjennom.
Samlet er «Loading…1» den sterkeste og mest gjennomarbeidede av disse to utgivelsene.
«Loading…2» er rent og rastløst overskudd.
Hør bare på UK garage/grimebangeren «Next level», ka e det neste no?
Vil det dukke opp en miksteip til før denne anmeldelsen kommer på trykk?
Hvem vet.
Vaular balanserer kunstnerisk kredibilitet og gatesmart skamløshet.
Han viser han på uforutsigbart og underholdende vis at han fremdeles er Norges fremste rapper.
Beste spor:
«Next level», «Hot Sauce», «Loading Beat 03».
| 1 |
705469 | Hva vil folk si om denne romansen?
En bortskjemt overklasse-enke og en uflidd vriompeis av en nesten-uteligger.
Kan det blir en troverdig romanse av slikt?
Ikke i denne England-pene filmen.
Hjemme i Hampstead
Originaltittel:
Hampstead.
Sjanger:
Romantisk drama.
Nasjonalitet:
Storbritannia.
Regi: Joel Hopkins.
Manus: Robert Festinger.
Skuespillere: Diane Keaton, Brendan Gleeson, James Norton.
Lengde:
1 time 42 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Engelsk landsbyidyll med sin velkjente arkitektur og frodige, velstelte parker spiller en stor rolle i «Hjemme i Hampstead».
Kanskje håper noen at den skal gjøre det samme for det eksklusive området i Nord-London som «Notting Hill» i sin tid gjorde for turismen.
Ikke umulig: bydelen tar seg riktig så lekkert ut.
Mangler kjemi
Men filmen faller gjennom både som romantisk drama, som feministisk hjertesukk og som «samfunnskritisk» innlegg mot slemme kapitalister og folk som ikke lar andre få lov til å leve slik de vil.
Et slapt, ulogisk manus og for inntrengende, filmatiske virkemidler er hovedårsaken.
At de to hovedrolleinnehaverne ikke har kjemi, hjelper heller ikke.
Hampsteads leilighetskomplekser er bebodd av rike folk med god smak.
Her bor også Emily (Diane Keaton).
Hun har vært enke i et år, sliter med økonomien, men har hodet i sanden.
I parken Hampstead Heath like ved, har Donald (Brendan Gleeson) bygget seg et skur.
Her lever han et uavhengig liv, selvforsynt med det parken og bydelen byr på.
Nå står skuret hans i fare for å rives for å gi plass til moderne luksusleiligheter.
Når Emilys og Donalds veier krysser, kjemper de sammen, men ganske alene, mot penge- og maktsterke motstandere.
Og så blir de sannelig forelsket også.
Men hva vil folk si?
Diane Keaton, i sin sedvanlige Annie Hall-stil, er god og troverdig som den ubesluttsomme enken Emily.
Iren Brendan Gleeson er okei som Donald.
Synsvinkelen ligger hos Emily, men vi får vite for lite om begge til både å tro på dem og føle med dem.
Fjollete romanse
Både dialog og romanse blir for fjollete, og farlig nær det banale.
At et romantisk-lystig pianotema flyr over filmen hver gang vi skal føle noe, er etter hvert intenst irriterende.
Men vakkert er det jo.
Andre kinopremierer denne uken:
| 0 |
705470 | En festival som kan måle seg med de beste
Årets kammermusikkfestival har hatt høy kvalitet og et sjeldent variert og godt program.
Giovanni Palestrina:
Messe for pave Marcellus.
The Choir of Trinity Wall Street
Sergej Tanejev:
Klaverkvintett i g-moll op.
30
Christian Ihle Hadland klaver, Boris Brovtsyn og Camilla Kjøll fiolin, Torleif Thedéen cello og Lars Anders Tomter bratsj.
Domkirken lørdag.
De to verkene vi fikk på avslutningskonserten hadde det vide spenn som har preget festivalprogrammet som helhet.
Palestrinas Messe for pave Marcellus er antagelig skrevet i 1562 og Tanejevs klaverkvintett er fra 1911.
Tidlig i min studietid fikk vi høre – og Povl Hamburgers Musikkens historie fra 1961 bekreftet dette – at Palestrina reddet den flerstemmige vokale kirkemusikken.
Tridentinerkonsilet (1545– 1563) hadde nemlig kritisert denne musikken for dens verdslige forelegg (fransk chanson, italiensk madrigal) -og ikke minst at teksten ikke kunne høres.
Palestrina med sin såkalte musica reservata, det vil si en musikk med forbehold, uaffektert og objektivt i uttrykket, skulle så ha overbevist konsilet.
Forklaret og gjennomsiktig
Men dette er en legende.
Palestrina var ikke alene om å komponere slik, og konsilet kom aldri frem til bestemte forbud eller regler for komponering.
Noe annet er at i denne motreformasjonens tid, ble ønsket om en tydelig hørbar tekst og en ikke for kunstlet stil sett på som det rette innen kirkemusikken.
Palestrinas Messe for pave Marcellus II er i så måte, slik det er blitt fremhevet, preget av en forklaret, gjennomsiktig velklang, asketisk, men med stor variasjon og fleksibilitet.
Stilen hadde en så sterk virkningshistorie at dansken Knud Jeppesen i 1930 kunne utgi en lærebok i Palestrina-stilen.
Hvis vi sammenligner med innspiller med The Tallis Scholars, eller The Sixteen, våget The Choir of Trinity Wall Street mer når det gjelder det uttrykksmessige og dynamiske.
Det var en fremføring som gjorde et sterkt inntrykk med sin strukturelle transparens og den balanserte likevekt som aldri lot detaljer bli for fremherskende.
De fem messedelene – Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus & Benedictus, Agnus Dei – lød sakralt og høystemt fra koret i vår prektige katedral.
Og applausen var på ingen måte reservert.
Et prektig avslutningsverk
Pianisten og dirigenten Mikhail Pletnev har uttalt om Tanejev at han var en nøkkelfigur i russisk musikkhistorie, den største komponist av polyfoni etter Bach (!).
Bare se på hvem hans elver var: Rachmaninov, Scriabin, Prokofiev.
Selv om dette er en overdrivelse i forhold til Bach, så er det iallfall tilfelle at denne komponisten endelig har fått sin renessanse, og at klaverkvintetten er et stort og mektig verk.
Ikke for ingenting er han blitt kalt den russiske Brahms.
Han debuterte da også som pianist med Brahms’ svære klaverkonsert i d-moll.
De musikerne som ga seg i kast med Tanejevs stort anlagte klaverkvintett på avslutningskonserten – Christian Ihle Hadland, Boris Brovtsyn, Camilla Kjøll, Torleif Thedéen og Lars Anders Tomter – viste seg å være en ideell kvintett.
De spilte verket med den kompleksitet det innehar i førstesatsen.
Kompakt og kraftfullt lød det.
Kontrasten er neste sats som ble utført med klanglig raffinement og melodisk sødme i triodelen.
Den langsomme passacagliaen med sine 40 gjentagelser klang utsøkt.
Finalen hadde den riktige lidenskap og voldsomhet, og codaen ble grandiost utført.
Fortjent stående og kraftig applaus for dette spillet.
Høy kvalitet og jubel
Årets festival kan måle seg med de beste hva kvalitet angår.
Programmet har også vært variert, med stor spennvidde.
Vi har fått høre kjente og mindre kjent verk, samt verk som aldri før er blitt fremført på kammermusikkfestivalen.
Ros til Christian Ihle Hadland og Jan Bjøranger for det velkomponerte programmet og de gode musikerne de har fått hit!
På de syv konsertene jeg har vært på, har publikum vært usedvanlig lydhørt.
Og de har ikke spart på jubelen, som har vært helt på sin plass.
Godt har det også vært å høre summingen av konversasjon og snakking før konsertene har begynt.
Det viser velvære og at man trives både i Domkirken, Skur 2 og ellers.
Bare én ting vil jeg påpeke som negativt.
Designen i programheftet må ikke bli så kunstferdig i de fargelagte sidene at de ikke er leselige
| 1 |
705471 | ROMAN:I de beste familier
Vittig og velskrevet, avslørende og underholdende om en kjernefamilie på sommerferie.
Per Schreiner:
Elster, Andresen, Dahl.
Roman.
168 sider.
Tiden
Per Schreiner (f. 1965) er kjent som dramatiker og forfatter av filmmanus og hørespill, men har de senere år også gjort seg bemerket som skjønnlitterær forfatter.
I likhet med de to forrige utgivelsene kjennetegnes også årets ”Elster, Andresen, Dahl” av Schreiners særpregede stil, der det ofte absurde moderne livet portretteres underfundig, ironisk og med svart humor, skjønt såpass subtilt at det ikke alltid er godt å vite om forfatteren mener alvor eller ikke.
Romanen har tre hoveddeler som er innbyrdes sammenhengende, men der midtpartiet om Andresen utgjør tyngdepunktet.
Den innledende historien om Harald Elster som høsten 1942 setter barn på seterjenta Tordis, er en slags prolog som plasserer romanens øvrige personer i forhold til hverandre.
I Andresen-delen kommer vi tettere innpå jeg-fortelleren, en middelaldrende mann på sommerferie med familien, som overdriver kajakkturen og pådrar seg et mindre illebefinnende, går tom for drivstoff når han er ute med båten og som, i likhet med så mange av Schreiners mannspersoner, virker litt trist og forkommen, og i grunnen likegyldig til om han lever eller dør.
Schreiner skildrer skarpt og presist det middelaldrende parets ekteskap, St. Hans, slektstreff og hele kobbelet av onkler og tanter og perifere slektninger med aparte meninger og rasistiske holdninger, og alt hva det fører med seg av sladder, baksnakking, pinlige betroelser og klamme tildragelser, i det som likner en skjønnlitterær krysning av tv-seriene ”Neste sommer” og ”Side om side”.
Så glir sommeren nesten umerkelig over i hoveddelen Dahl, som er et sted der familien feirer jul og nyttår, og der jeg-fortelleren på et tidspunkt kort slår fast om tenåringene:
”De vokser opp i troen på at de kan gjøre hva de vil, og vi lar dem tro det” (s. 167).
Det er elegant, sofistikert og kjølig konstaterende.
Alt er ikke bare lettbeint moro.
Selv om romanen utmerker seg med sin humor, holder Schreiner opp et avslørende speil som det ikke alltid er like bekvemt å se seg i.
| 1 |
705472 | ROMAN:Tobakkshandleren, Hitler og Freud
Fabulerende realisme med atmosfære fra Wien i hitlerismens første maktdager.
Robert Seethaler:
Tobakkshandleren.
204 sider.
Roman oversatt av Ute Neumann.
Press.
I fjor fikk vi på norsk østerrikske Robert Seethalers (1966) roman «Et helt liv», der han skildrer livsløpet til den bortsatte, forhutlede underklassekarakteren Andreas Egger, fra tidligste barneår ved forrige århundreskifte til etter annen verdenskrig, så det på 130 sider blir en betagende hyllest til menneskelig livskraft,overlevelsesevne og livreddende uegennytte.
Årets «Tobakkshandleren», også den oversatt av Ute Neumann, er konsentrert omkring noen få år på slutten av 1930-tallet:
Da den sekstiårige forspiste og fordrukne Alois Preininger omkommer under bading etter et enormt vertshusmåltid med tilbehør, betyr det en omveltning for Franz Huchels førtiårige mor i Salzkammergut.
Den månedlige innbetalingen fra bygdas kakse for diskret utviste tjeneste opphører, og den enslige mora kan ikke lenger forsørge sin halvvoksne sønn, den naivt uskyldige Franz, som til nå har levd et slaraffenliv.
Så hun sender ham til Wien, der tobakkshandler Otto Trsnsjek (han skylder vel mora ei beine), tar ham inn som medhjelper i den lille butikken sin.
Den fører et stort utvalg av aviser, hylle på hylle med sigarer og sigaretter – samt »sanselige blader» i en skuff under disken.
Franz blir innlosjert på bakrommet, og tar fatt på sin læretid:
Han må lære seg særpreget til alle sigarmerkene, hvilke kunder som vil ha hvilket sigarettmerke.
Han må også gjøre seg kjent med storbyen, for ikke å snakke om kvinnekjønnet og kjærligheten.
Han kommer så smått i gang, men den blyge og lite framfuse 17-18-åringen Franz får ikke snøret i bunn hos tre år eldre Anezka fra Bøhmen, løsarbeidende kokke, hushjelp, barnepike – og stripper på en luguber klubb.
Franz er det gode menneske som det sjelden går godt.
I sin nød oppsøker han en av sine faste sigarkunder, oldingen Sigmund Freud, for trøst og hjelp.
Slik oppstår et vart vennskap mellom dem:
Alle sammen, arbeidsgiveren Trsnjek, Franz, Freud og Anezka skal få sine liv omkalfatret etter Anschluss og hitlerismens sanseløse herjinger tar fatt.
Seethaler har på imponerende vis skildret de umake karakterene, forholdene dem imellom, livene deres til en mosaikk av en omveltende tid, sanselig, med en fysisk atmosfære av «anno dazumahl», som leseren ikke bare tror på, men kan medoppleve.
| 1 |
705473 | Kammermusikkfestivalen:En musikalsk stjernestund
Christian Ihle Hadlands klaverspill i domkirken onsdag var intet annet enn storartet, mener vår anmelder.
Bach:
Fra Kunst der Fuge.
Erling Ragnar Eriksen klaver.
Bach: Goldbergvariasjonene.
Christian Ihle Hadland klaver.
Domkirken sent onsdag kveld.
På den sene kveldskonserten onsdag fikk vi et av barokkens storverk, Bachs Goldbergvariasjoner.
Ved siden av Beethovens Diabelli-variasjoner er det det mest storslåtte variasjonsverk musikkhistorien kjenner.
Men som en slags innledning fikk vi et utdrag fra Kunst der Fuge, spilt av Erling Eriksen.
Bach har ikke angitt hvilket instrument det er for.
Slik har vi versjoner både for cembalo, klaver, orgel og strykeensemble.
Man har ment at verket er eksemplarisk, lærebokaktig.
Men det er først og fremst stor kunst.
Innsatsene var utsøkt tydelige hos Eriksen, de to langsomme fugene vakkert syngende, og han sluttet der verket selv ender, i det ufullendt-fullendte.
At Goldbergvariasjonene kan spilles på et moderne konsertflygel, var det først den geniale Glenn Gould som viste i 1955 (og så igjen i 1981).
Gould nådde med sin plateutgivelse et stort publikum, Gould og Goldberg ble så å si et synonym.
Goldbergvariasjonene er fjerde del av Bachs Klavierübung.
Men det betyr i datidens språk ikke et øvelsesstykke, derimot utøvelse, spill.
Variasjonene er av tre typer: med løp, arpeggioer osv. som i et preludium, med bestemte former eller sjangre og som kanons (jfr.
Fader Jakob).
Verket innledes med en Aria (fra Anna Magdalena Bachs 2. notebok) og etterfølges av 30 variasjoner.
Som Ihle Hadland skriver i sitt korte, men velskrevne verknotat, så venter man her en siste kanon.
Men Bach skriver en quodlibet (latin for ”som man behager”), i datiden en benevnelse for kjente melodier, der Bach kunstferdig fletter inn i hverandre to slike.
Ihle Hadlands spill var intet annet enn storartet.
Samtidig med strenghet i den kontrapunktiske veven, utfoldet spillet et rikt monn av fantasi, formmangfold, syngende melodikk og rytmisk overmot.
Aldri ble det briljant-virtuose forsert.
Men de hurtige variasjonene var blendende virtuost spilt.
Den nødvendige kraft var tilstede der den trengtes, og det funklet i triller og løp.
Hos mange pianister er spillet heller kjølig, såkalt objektivt.
Men det gjelder standardtolkninger.
Ihle Hadlands spill var kjemisk rent for det standardiserte.
Etter at det sluttet med gjentagelsen av Aria, som liksom symboliserer naturens kretsløp og det barokke verdensbildet, kunne det lydhøre publikummet slippe jubelen løs.
| 1 |
705474 | Ulf Stureson:Livet på landsbygda
Etter en pause på ti år vender bassisten fra Traste Lindéns Kvintett tilbake.
Ulf Stureson:
"Alfta förr och nu" (Adrian/Border)
Etter at Traste Lindéns Kvintett pakket sammen i 1995, solodebuterte Ulf Stureson med albumet "I overkligheten".
Nye plater fulgte, men nå er det gått ti år siden den forrige.
For anledningen har han tatt turen fra Stockholm og tilbake til sine barndomstrakter utenfor Alfta, en bortgjemt avkrok i sørlige Norrlands innland.
Der sitter han og betrakter livet, minnes fortiden og planlegger framtiden.
Bandet har han hentet fra nabostedet Rengsjö, og det meste er spilt inn i en gammel, nedlagd fabrikk.
Produksjonen tar han seg av selv, og det lyder så svensk som du kan får det.
Bare hør "Gräs och syra", svensk pop-DNA fra a til å.
Det lyder intimt og storslått på én gang, både store skoger og høy himmel.
Sanger å putte i spilleren på neste biltur gjennom Sverige.
Kanskje den burde gå til Hälsingland, kjent for Ulf Stureson og ostekake.
Beste spor:
"Gräs och syra", "Mitt nya liv", "Fast jag vet att det är fel".
| 1 |
705475 | Ny bok om doping:Høyere, fortere, falskere
I den grad idretten er blitt renere, skyldes det ikke idretten.
Mads Drange:
Medaljenes pris.
Dopingens moderne historie.
Pax.
I forrige uke ble den spanske syklisten og tidligere olympiske mester Samuel Sánches suspendert etter å ha avgitt positiv dopingprøve.
Det var ikke snakk om en leppekrem denne gang, men veksthormonet GHRP-2.
Avsløringen er bare egnet til å sjokkere folk som ikke har fulgt sykkelsporten siden den danske temposyklisten Knud Jensen døde under OL i Roma i 1960.
Siden den gang har profesjonell sykling i praksis vært en binæring til den farmasøytiske industri.
Johaug-saken har utløst anklager om at kampen mot doping har gått for langt.
Mads Dranges svært grundige gjennomgang av dopingens historie gjennom det 20. århundre og fram til i dag, viser med sjokkerende tydelighet at den på ingen måte har gått langt nok, men at den kanskje har kjørt seg inn på et sidespor.
De som vil dope seg, blir ikke tatt
Drange viser til den ferske doktorgraden til den nederlandske forskeren Olivier (i boken feilaktig omtalt som Oliver) de Hon om utbredelsen av doping og tiltakene mot uvesenet.
Etter å ha gått gjennom den tilgjengelige forskningen, konkluderer de Hon med at mellom 15 og 39 prosent av alle toppidrettsutøvere i verden har dopet seg.
Antallet positive prøver har derimot bare vært mellom én og to prosent.
Drange trekker den konklusjon at ”de som virkelig vil dope seg for å skaffe seg et ulovlig fortrinn, gjør dette uten å bli tatt, mens systemet i dag i stor grad ender opp med å straffe utøvere som begår en uheldig feil.”
Leppekrembrukerne får karrieren ødelagt, mens de avanserte brukerne av bloddoping og hormoner stort sett slipper unna.
Halvhjertet kamp
Dette systemet er ikke utviklet fordi idrettens organer har vært drevet av en sterk trang til å utrydde jukset.
Både den internasjonale olympiske komité og særforbundene er blitt presset av politiske myndigheter, av politiets aksjoner i de land hvor doping er straffbart, og av frykten for å miste de lukrative tv-kontraktene.
Idretten selv har i snart 100 år har hatt en svært nølende og reaktiv holdning til et fenomen som angriper selve kjernen:
Muligheten til å konkurrere under mest mulig like vilkår.
Etableringen av WADA, verdens antidopingbyrå, var halvhjertet, og WADAs omdømme har vært skjemmet av unnfallenhet og korrupsjon.
Makt og penger er også effektive dopingmidler.
Mads Drange er både historiker og fysiolog, og godt skikket til å beskrive dopingens historie.
Han skriver presist og godt.
Beskrivelsene av de fysiologiske mekanismene blir noen ganger vel detaljerte, men så våkner heldigvis teksten til liv gjennom skildringen av nok en dopingskandale, enten det er russerne, øst-tyskerne og kinesernes statsdrevne juks, eller det kommersielle presset i amerikansk og vestlig idrett.
Organiseringen av svindelen har vært ulik, men viljen til å utsette utøverne for enorm risiko for liv og helse, evnen til å ligge en sprøytespiss foran kontrollørene, og den tilgjorte forbauselsen når avsløringen kommer, har vært felles.
Deprimerende lesning
Norge har vært ledende i anti-dopingarbeidet, men vi har også hatt våre norske svin på skogen, helt fra Knut Hjeltnes, som første nordmann, avla en positiv dopingprøve under en friidrettslandskamp på Bislett i 1977.
Som andre nasjoner blir vi forskrekket og leter etter forklaringer når våre egne blir tatt, men antakelig gir norsk idretts forankring i folkehelsen og lokalsamfunnet et sterkere vern mot juks enn i land hvor toppidretten først og fremst er ideologi eller tung business.
Uansett er Dranges gode bok deprimerende lesning.
Selv om idretten forsøker å skape et inntrykk av at kampen mot doping er i ferd med å bli vunnet, viser denne grundige historiske gjennomgangen at det er all grunn til å være ytterst skeptisk, og regne med at det ennå finnes mange som Samuel Sánchez, Lance Armstrong, Marion Jones, Jemima Sumgong og alle de andre verdensstjernene som viste seg å være juksemakere.
Det er en svakhet ved boken at den mangler register, det ville utløst dens klare potensial som oppslagsverk for framtidige dopingdebatter.
Les også:
| 1 |
705477 | Lunsjkonsert med Bach x 3
Lunsjkonserten lørdag var noe utenom det vanlige.
Hele fire pianister var i aksjon sammen med årets festivalensemble.
Bach:
Konserter for ett, to og tre klaverer med strykere.
Erling Ragnar Eriksen, Yejin Gil, Christian Ihle Hadland og Hans Petter Tangen klaver.
Festivalensemblet.
Foajeen i Stavanger konserthus, lørdag.
En konsert helt utenom det vanlige fikk vi være med på ved middagstider lørdag.
Bach alene sto på programmet, med klaverkonserter for ett, to og tre instrumenter.
To av konsertene er bearbeidelser, bare konserten for to cembali i C-dur regnes for et originalverk.
Diskusjonen har gått høyt om ikke disse konsertene bør spilles med cembalo og helst historiske instrumenter for strykernes del.
Enkelte autentisitetspurister går til og med så langt som å hevde at man forfalsker Bach ved ikke å benytte cembalo og historiske instrumenter.
Og at det er likegyldig om publikum hører cembalo-stemmen eller ikke!
Flott spill av Erling Eriksen
At dette ikke er tilfelle fikk vi fint demonstrert på konserten lørdag.
Det begynte med konserten i d-moll for ett klaver, dere Erling Eriksen var solist.
Det var et herlig driv over førstesatsen som har noe nesten dystert og inntrengende ved seg i strykerne helt i begynnelsen.
Arabeskene i den langsomme satsen ble spilt perlende av Eriksen.
Til slutt allegroen, utført med energi, fremdrift og med klar rytmikk.
Overalt la vi merke til Eriksens utpensling av det polyfone (flerstemmige) hos Bach.
Og han gjorde noen effektfulle dynamiske forskjeller.
I det hele tatt var Eriksens spill i denne konserten storartet.
Festivalensemblets samspill med pianisten var ikke helt perfekt i den hurtige sistesatsen, men generelt kan en si om dette ensemblet, at Jan Bjørangers inspirerende ledelse smitter over på de unge musikerne.
En fryd for øret
Konserten i C-dur for to klaverer er også et betydelig verk.
Fremført av Yejin Gil og Ihle Hadland ble det konserterende (en strid i beste forstand) en fryd for øret.
Det er noe spenningsfullt i alle satsene her, noe tolkningen løste på en overbevisende måte.
Den langsomme satsen hadde noe kontemplativt over seg.
Til slutt i det offisielle programmet kom så d-moll-konserten for tre pianister med Ihle Hadland, Yejin Gil og Hans Petter Tangen.
Bach skal ha skrevet denne konserten for to av sine sønner, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel.
Uansett, den er usedvanlig konsentrert i formen og tett i stemmene.
Den mektige unisono i begynnelsen gjorde et sterkt inntrykk.
Og utførelsen av førstesatsen hadde en klangfullhet som det er sjeldent å høre.
Plasseringen av flyglene i denne konserten, og den for to klaverer, gjorde at vi nærmest fikk en stereovirkning der vi satt i foajeen.
Et overskuddsfenomen
Programmet denne dagen varslet også om en overraskelse.
Det ble konserten for fire (!) klaverer i a-moll.
Forelegget her er en konsert av Vivaldi i h-moll.
Med endringer og tilføyelser gjør Bach Vivaldis enkle stil mer differensiert og til noe kontrapunktisk interessant.
Samtidig ivaretar han det delikate hos Vivaldi.
Midtsatsen, med dens effektfulle klangflater hadde noe grandiost over seg.
Og pianistene og ensemblet fikk i den lekende siste satsen det klanglige til å skimre.
Utrolig at pianistene og ensemblet hadde overskudd til også å gjennomføre den konserten så godt!
Overskudd og høy kvalitet er for øvrig noe som preger årets festival som helhet.
| 1 |
705479 | Enestående Eili i fantastiske «Thelma»
Original.
Uforutsigbar.
Uhyggelig.
Romantisk.
Ekstremt velspilt.
Utfordrende.
Vakker.
Alt dette er sant om Joachim Triers «Thelma».
Og om Eili Harboe.
Thelma
Sjanger:
Thriller.
Nasjonalitet:
Norge 2017.
Regi: Joachim Trier.
Manus:
Eskil Vogt og Joachim Trier.
Skuespillere: Eili Harboe, Kaya Wilkins, Ellen Dorrit Petersen, Henrik Rafaelsen.
Lengde:
1 time 56 min.
Aldersgrense: 12 år.
En liten jente og hennes far vandrer over et islagt vann.
Under isen ser de fisk svømme.
Det drikkes kakao fra termos.
Vakkert og stille.
Et dådyr dukker opp.
Faren løfter geværet.
Åpningscenen er et sjokk.
Og når «Thelma» er over, har scenen fått en enda dypere, sterkere mening.
Og antakelig har også filmen slanget seg inn i deg så du aldri glemmer den.
Thelma (Eili Harboe) ankommer Oslo for å starte studier i biologi.
Hjemstedet hun har forlatt er en liten bygd på vestlandet, der de sterkt religiøse foreldrene Unni (Ellen Dorrit Petersen) og Trond (Henrik Rafaelsen) bekymrer seg konstant over hvordan det går med barnet i storbyen.
Thelma føler seg overvåket og invadert av foreldrenes beskyttertrang, men blir etter hvert mer opptatt av medstudenten Anja (Kaya Wilkins).
Elektrisk tiltrekning
Tiltrekningen mellom de to er - elektrisk.
Nesten mystisk.
For Thelma åpner møtet med Anja døra til et ras av forvirrende følelser og vilje til å forlate den sylsmale stien hun er oppdratt til å vandre på.
Omtrent samtidig som Anja kommer inn i Thelmas liv, får hun det første dramatiske, epilepsi-liknende anfallet.
Finnes det en medisinsk diagnose?
Eller er det et varsel om noe skremmende og uforklarlig?
«Thelma» er Joachim Triers første norskpråklige film siden «Oslo, 31. august».
Sjangermessig er den et langt steg videre fra hans tidligere filmer ved å bevege seg inn i det overnaturlige, gåtefulle og sitrende, nesten kriminelt spennende.
Men tematisk kretser også «Thelma» rundt det emosjonelle og eksistensielle.
Men mest om gråsonene mellom det gode og onde: hva er man, når man mener godt, men gjør ondt.
Og hva skal velges når det som godt for meg er ondt for deg?
For Thelma viser seg etter hvert å være en svært så kompleks rollefigur, utstyrt med ekstraordinære krefter.
Hun har så mange flere lag en det kristne gudsordet fra landet som konstant ber om unnskyldning.
For fra første blikk aner vi at det ulmer under det tynne laget av tekkelighet og fornuft.
Her er en kvinne som ikke helt har greid å undertrykke sin sanne natur, men som kanskje ikke vet det selv.
Talentfulle Eili
Eili Harboe mestrer alle Thelmas fasetter med like stor troverdighet, og med imponerende kraft og følsomhet.
Tenåringsjenta som først fascinerte oss med sin sjarmerende utstråling i «Kompani Orheim», viser her at en helt ekstraordinært talentfull skuespiller er i full blomst, og at den udefinerbare ustrålingen er intakt.
Også Henrik Rafaelsen gjør et fantastisk portrett av Thelmas far Trond.
Med mild stemme, logisk empati, bibelvers og brennende blikk har han jernkontroll på datterens sinn og psyke, og skaper isnende uhygge.
Den kristne legen har valgt fortielse og bønn som sine virkemidler for å tåle ufattelige påkjenninger, både for seg selv og andre.
Akkurat som Thelma, er Trond en gåte.
Hva vil han oppnå?
Hvem er han egentlig?
Joachim Trier og Eskil Vogt har lykkes til de grader å flette overnaturlige elementer, drømmer og hallusinasjoner sammen med en reell virkelighet som både engasjerer og gir innsikt.
Legg til fantastisk rollebesetning, musikk, klipp og effekter.
Og «Thelma» er allerede en moderne, norsk filmklassiker.
| 1 |
705481 | Sjarmerende nerdegutter!Men...
Så typisk nerdegutter, altså!
Men uansett hvor selvironiske, kreative og sjarmerende Prebz & Dennis er: filmen deres har noen lyter.
Prebz og Dennis: The Movie
Sjanger:
Komedie.
Nasjonalitet:
Norge 2017.
Regi:
Kaspar Synnevåg.
Manus:
Kaspar Synnevåg, Henrik Hylland Uhlving og Dennis Vareide.
Skuespillere:
Preben Fjell, Dennis Vareide, Ruben Vareide, Sondre Mogård, Martin Schanche, Dag Otto Lauritzen, Silje Torp, Adélen, Fanny Andersen.
Lengde:
1 time 30 min. Aldersgrense: 6 år.
Denne anmeldelsen er ment av en godt voksen dame.
Uten interesse for gaming, dataspill og blogger i alle formater.
Fenomenet Prebz & Dennis har hittil forsvunnet under radaren min.
Stiller derfor i kinosalen med et blankt og relativt åpent sinn.
Har sett «Jackass» ....
Og overraskelsene står i kø!
Å se hvor svært YouTube-fenomenet Prebz & Dennis er med egne øyne.
Og fansen er så unge!
Tidlig barneskolealder, de fleste.
En positiv overraskelse er også humoren og kreativiteten til de to litt keitete sjarmørene Preben Fjell og Dennis Vareide og deres to sidekicks Ruben Vareide og Sondre Mogård.
Kanskje spiller de tidvis rollen som YouTube-stjernene Prebz & Dennis.
Men i bunnen av all galskapen de setter i gang, byr de tilsynelatende på seg selv med både sjel og sårbarhet.
Meta og selvironi
Når Prebz & Dennis-fenomenet går til kinofilmen, åpner det med et heftig actionsmell.
Metapremisset blir satt: filmen handler både om fenomenet og filmen om Prebz & Dennis.
Stilig løst, og vitner om god sjanger- og humorforståelse.
Forventningene stiger.
Det blir tidlig klart at «The Movie» har ambisjoner om å nå en atskillig mye eldre målgruppe enn ungene vi så jublende og skrikende.
Utfordringene og målene de setter seg denne gangen handler for eksempel om at Dennis skal få seg kjæreste, Ruben skal bevise at han er klar for å fri til sin kjæreste.
Dennis skal endelig lære seg å kjøre bil, og Preben skal bestige Ulriken i hjembyen Bergen med en ryggsekk på 60 kilo.
Like mange kilo som han har gått ned etter slankeoperasjon.
Spørsmålet er om sketsjene og påfunnene, som ikke akkurat er originale, vil lykkes i å fenge et eldre publikum.
Jeg tviler.
God-pinlig på date
Det blir vondt, og det blir løye.
Og ikke så lite god-pinlig også, med Dennis på fjernstyrte dater som et høydepunkt.
Men... er ikke dette et gammelt Thomas & Harald-triks?
Men av og til har veien fra YouTube til kinolerretet blitt for bratt.
Særlig de kjedelige sekvensene med Dennis og bilkjøring, samt et hjemmebesøk hos en blodfan, bryter med den dokumentariske formen: kunstige replikker, stivt skuespill og et for internt handlingsløp som blir ubegripelig for publikum.
Mye kan passere ved å være avvæpnende og skakk og by på seg sjøl.
Men ikke alt.
Preben og Dennis & co er jo noen ekstremt guttete bloggere.
I motsetning til ekstremt jentete (rosa)bloggere.
Man kan godt påpeke det urettferdige i at jentebloggernes interesse for klær og utseende blir latterliggjort, mens guttenes gla’vold, bølling og idiotoppførsel på gutterommet bare er kult og gøyalt.
Varmt vennskap
Men det er faktisk forskjeller:
Kreativiteten, motet og viljen til å sette nye ideer ut i livet.
Humoren og selvironien.
Og - ikke minst - det rørende, gode samholdet og vennskapet mellom Preben, Dennis, Ruben og Sondre.
Selv om de herjer både smertefullt og slemt med hverandre for en billig latter, er det ikke et sekund tvil om at det er gjort med varme og kjærlighet.
Andre kinopremierer denne uken:
| 0 |
705483 | «Valerian and the City of a Thousand Planets»:Steindyrt og helt på tur
FILMANMELDELSE:
Jeg tok av meg 3D-brillene underveis.
Og ja, det stemte:
Denne filmen ga like mye mening uten.
«Valerian and the City of a Thousand Planets».
Regi: Luc Besson.
Med:
Dane DeHaan, Cara Delevingne, Ethan Hawke.
Spilletid:
2 timer 16 minutter.
Aldersgrense: 9 år.
Alt flyter inn i hverandre og blir en stor grøtete masse.
Sånn er det å se en 3D-film uten 3D-briller.
Litt sånn er det også å se denne filmen med 3D-briller.
For rent fortellermessig er dette et surrete virrvarr uten noen dramaturgi, uten noen personutvikling og uten noen tydelig retning.
Vi befinner oss et sted langt inni framtiden der begrepet «less is more» tydeligvis ikke har eksistert på en stund.
Tusenvis av obskure romvesener fyker rundt på lerretet i en konstant strøm og har mer som oppgave å imponere rent visuelt enn å gjøre noe fornuftig som gir filmen handling og framgang.
For hva som egentlig skjer her, må ha vært vanskelig å pitche inn i to setninger.
Mer retusjerte enn romvesnene
Vi har i hvert fall den sleivete agenten Valerian (Dane DeHaan) som springer rundt sammen med den konstant sure dama si Laureline (Cara Delevingne) for å redde universet fra mørke krefter.
De ser mer retusjerte ut enn romvesnene selv og leverer den ene klisjéreplikken etter den andre:
«Jeg ville dødd for deg», tett oppfulgt av:
«Jeg ber deg ikke om å dø for meg.
Jeg ber deg om å stole på meg.»
Replikkene er gulpet opp fra tusen andre filmer og leveres stivt av figurer som totalt mangler både dybde og utvikling.
Når vår helt Valerian plutselig forsvinner, er det egentlig litt deilig, og det er ingenting menneskelig her som engasjerer.
Vitsene er ikke morsomme nok, og når stjerneartisten Rihanna utrolig nok plutselig dukker opp og setter enda en stopper for framgangen, blir alt enda rarere.
Frankrikes dyreste film
Men kan man ikke bare la denne være i fred som en litt hjernedød variant av storslått science-fiction?
Nei, for denne kosta 180 millioner dollar og er dermed den dyreste filmen som er laget i Frankrike noensinne.
Like mye som filmen er dyr, er regissøren kjent.
Luc Besson laget store kultfilmer på 80-tallet og kjent science-fiction som «Det femte element» på 90-tallet.
Da må det være lov å ha litt forventninger.
At romvesnene, verdensrommet og alt det visuelle er flott og tredimensjonalt og musikken er fin forsterker bare hvor syltynn handlingsgangen er.
Det kan virke som noen har jobbet seg ihjel på animeringsrommet, men glemt å skrive manuset.
| 0 |
705484 | VampyrVidar herser med tabuer og sjangere
Heftige enkeltscener, leken filmskaperglede og herlig musikk kan ikke skjule at «VampyrVidar» er en for svakt skrudd sammen spillefilm.
VampyrVidar
Sjanger:
Komedie.
Nasjonalitet:
Norge 2017.
Regi og manus:
Thomas Aske Berg og Fredrik Waldeland.
Skuespillere: Thomas Aske Berg, Fredrik Waldeland, Brigt Skrettingland, Henrik Rafaelsen, Espen Hana, Linda Tveiten, Marit Sanden m.fl. Lengde:
1 time 23 min.
Aldersgrense: 12 år.
Det synes veldig godt at den tallrike og filmflinke lokale gjengen bak «VampyrVidar» har hatt det ustyrtelig gøy når de har laget filmen, for den bobler av lekenhet og filmskaperglede.
Her er en drøss absurde nachspiel-ideer satt ut i livet, overraskende ofte med herlig kultklassikerpotensial.
Og det finnes vel ikke et eneste tabu som ikke er forsøkt brutt her.
Ikke en sjanger som ikke er herset med.
Bra!
Herlig at flere enn Tommy Wirkola våger i en bransje som altfor ofte blir selvhøytidelig.
Eller mer eller mindre tvunget til å tenke publikumstekke.
Mye form, lite innhold
Men en rekke sketsjer, der kvaliteten spenner fra klassikergull til flaue blødmer, blir ikke nødvendigvis en god spillefilm.
«VampyrVidar» er for mye av et øvingsprosjekt med mye form og lite innhold.
Filmen har ingenting på hjertet utover å vise hvordan ideene er satt ut i livet, og er derfor langt fra å være interessant i snaue halvannen time.
Først er Vidar en ensom og seksuelt frustrert ungkar.
Han bor hjemme med sin syke mor og driver gård i et er strengt pietistisk miljø på Jæren.
Vidar får nok, og en kveld ber han om det han virkelig ønsker seg i aftenbønnen: drikke, pule og slåss.
Akkurat denne bønnen blir hørt.
Når denne kjeledresskledde ungkaren inntar Stavangers mørke natteliv, blir det litt av en reise.
Musikken hever
Thomas Aske Berg har en finger med i det meste her, og gjør også en god jobb i å framstille Vidar i alle hans heslige fasetter, fra stakkars Vidar Hårr til damesjekkeren fra helvete:
VampyrVidar.
I tillegg til skinnende enkeltscener, må musikken framheves.
Tekstene og musikken fra Børre Bratland gir «VampyrVidar» en særegen patina og herlig humor, mens Kriminell Kunst bidrar med perfekt lydspor til den mørke Stavanger-natten.
Denne omtalen ble skrevet og først publisert etter visning av filmen under fjorårets filmfestival i Haugesund.
| 0 |
705485 | Chris Robinson Brotherhood:Tett mellom platene
Frisk blanding av rock, blues og country, stekt under sola i Los Angeles.
Chris Robinson Brotherhood:
"Barefoot in the head" (Megaforce/Border)
Båndene mellom vokalist Chris Robinson og gitaristbror Rick ble hardt belastet da Black Crowes sprakk, men Chris fant seg raskt et nytt brorskap.
Neal Casal og tidligere Black Crowes-keyboardist Adam MacDougall er fortsatt med, supplert med trommis Tony Leone og bassist Jeff Hill.
Robinsons nye brødre har rukket seks plater på like mange år, og du vet hva du får.
De åpner med fønky "Behold the seer" og fortsetter med vakre "She shares my blanket".
"Hark the herald hermit speaks" er en referanse til Dylan, mens steelgitarist Barry Sless er gjest på "Blonde light of day".
På "Blue star woman" forsøker de å filtrere psykedelisk rock gjennom den californiske landsbygda, mens banjoen tas i bruk på "High is not he top".
"If you had a heart to break" kunne vært en gammel Rod Stewart-ballade, mens "Glow" preges av det indiske strengeinstrumentet sarod, spilt av Alam Khan.
Greit, så visste jeg ikke helt hva som kom, likevel.
Beste spor:
"Behold the seer", "She shares my blanket", "Blonde light of day", "If you had a heart to break".
| 1 |
705487 | Det Pene Bæn:Holder seg like pene
Hadde du glemt Det Pene Bæn?
Her er et oppfriskningskurs på 20 leksjoner.
Det Pene Bæn:
"Det Pene Bæn 1980-2017"
Det Pene Bæn er et bra band, men navnet kan diskuteres.
Et søk i Aftenblad-arkivet viser at jeg ikke har vært alene om å kalle dem Det Pæne Ben.
Det Pene Pæn er andres synder.
Men altså; Det Pene Bæn.
Opprinnelig fem unge gutter fra Hillevåg og Kristianslyst, som hadde sin første spillejobb på Kvaleberg Fritidsklubb i 1979.
Da var navnet "Per Potet & Kavringane, pluss Kari med folkestaur og Alfred, samt Det Pene Bæn".
Så selv om Det Pene Bæn-navnet kan virke noe knotete, skal vi være glad for at de forkortet det første valget.
Gjennom årene er også medlemslisten endret.
Av de opprinnelige fem er i dag Jarle Valle, Steinar Oldereide og Øyvind Dørum tilbake.
Selv lister bandet opp 24 navn som på et eller tidspunkt har vært innom.
Det gjør de i heftet som følger med den ferske samlingen av 20 kutt fra 80- og 90-tallet.
Ni av dem, opprinnelig fra 1991, er for anledningen spilt inn på nytt i Klepp Lydstudio.
De andre kuttene, fra 1980-82 og fra 1993, er remastret.
Dermed får sangene lyden som de fortjener.
For Det Pæne Ben lagde bra låter.
Det har vært hevdet at de ikke skrev verdens beste tekster, men jeg synes de fungerer som de skal.
At Jarle Valle skrev på norske er også et stort pluss og gjør gjenhøret ekstra kjekt.
Beach Boys-flørten "Sol sol sol" hadde mistet gnisten på engelsk, og "Eg hatar nynorsk" hadde ikke eksistert i det hele tatt.
Sistnevnte er en harselas med språkstriden, om du skulle lure.
Sangen stammer fra 1982, og året før ga Det Pene Bæn (da med Øyvind Dørum, Jarle Valle, Thomas Ognedal Mathre og Kjell Sund) ut debutsinglen "Voksent liv".
Den hadde tidsriktig ska-preg og ble spilt på NRK, og den er heldigvis tatt med her.
Det er baksiden "I took his temp." også, på norsk tross tittelen.
Fra den tidlige tiden får vi i tillegg allsangfavoritten "Ha det, din tog", pluss "Fjøringane" med over 20 medlemmer fra Stavanger Rockeklubb i refrenget.
De 20 kuttene har stort sett holdt seg overraskende godt, og "Heilt topp!!" og "Krabba rondt på golve" forsvarer glatt en plass på en miksteip i 2017.
Det er det også flere andre låter fra Det Pene Bæn som gjør.
Militærtjeneste og ulike prosjekter splittet bandet i 1983, før de ble gjenforent i 1988.
I 1995 var det slutt igjen, men nå er de tilbake.
Om skjebnen og glade givere står dem bi, vil verden mot alle odds kunne oppleve en tredje plate fra Det Pene Bæn.
De har ti sanger klare og satser på å få inn 30.000 crowdfunding-kroner til å kunne spille dem inn.
Er det mange nok som betaler inn 200 kroner på forhånd, vil albumet "Hilsen fra Brusand" se dagens lys med sanger som "Grisebust på livets tallerken" og "Aleina på nudiststranda".
Før vi eventuelt kommer så langt, skal de ha releasekonsert på Megleren i Sandnes 8. september.
Albumet er allerede i handelen.
Beste spor:
"Hunger", "Heilt topp!!", "De øvekule", "Krabba rondt på golve", "Sol sol sol", "Ha det, din tog".
| 1 |
705488 | Phoebe Bridgers:Smerten som ligger bak
Det er noe hjerteskjærende over platesomslaget med et spøkelseslaken malt over barnet.
Phoebe Bridgers:
"Stranger in the Alps" (Dead Oceans/Border)
Bildet er av Phoebe Bridgers selv.
Hunden tilhørte bestefaren.
Den var gammel og døde like etterpå.
Dermed er stemningen satt.
Hun er ingen spesielt lystig 22-åring på riller.
"Funeral" handler om den gang hun sang i en begravelse, for en venn som døde av en overdose heroin.
En nydelig sang, men det er ikke vanskelig å føle den intense smerten som ligger bak:
Jesus Christ, I’m so blue all the time
That’s just how I feel
always have and always will
Bridgers betrakter ikke seg selv som noen spesielt deprimert person, men hun liker sanger som gjør henne trist.
Favorittsitatet hennes stammer fra Tom Waits:
I want beautiful melodies telling me terrible things.
Hun setter Elliott Smith høyt og har en del til felles med vennen Julien Baker.
Det er oppsiktsvekkende hvem hun har fått med seg.
Ryan Adams produserte debutsinglen "Killer" for to år siden.
På albumversjonen er det John Doe som korer.
En annen som har meldt seg på, er Conor Oberst.
Tre navn som du kan skrive "selveste" foran.
Hun lærte seg å spille gitar ved å memorere sangene til Neil Young.
Sangene hennes har vært brukt i tv-serier og som reklame for Iphone, uten at hun mistet den rufsete indiefølelsen.
Platen åpner med "Smoke signals".
Egentlig en kjærlighetsvise, men bakgrunnen er 2016.
Et år fylt med døde helter og politisk sirkus.
Et år som fortjener Twin Peaks-følelsen Bridgers gir det.
"Motion sickness" har vært ute som singel, også den med et sørgmodig spøkelsesomslag.
Sangen er fylt med savnet etter en som har forlatt henne, en musikerkjæreste gammel nok til å være faren.
Og går det an å lage en tristere setning om å bli dumpet enn dette:
You said when you met me you were bored.
Selve melodien er derimot platens lyse øyeblikk, farget av en slørete California-sol.
"Demi Moore" fikk sin tittel etter at Bridgers sang I don’t want to be stoned anymore og noen oppfattet det som stoned Demi Moore.
Dermed ble den arbeidstittelen stående, selv om hun referer til den som "The sexting song".
En saktegående sang, slepende langs bakken.
"Scott Street" åpner med kassegitar, før den sakte folder seg ut i løpet av sine fem minutter.
En sang om det nye hjemstedet East Los Angeles.
"Killer" er den nevnte singlen, en tidlig sang unnfanget av en usunn interesse for seriemordere.
"Georgia" er eldste sangen her, skrevet mens hun gikk på high school og hadde en kjæreste fra Georgia.
En sang som øker i styrke.
"Chelsea" er en kjærlighetsaffære dømt til å gå galt.
Et nikk med hodet til Leonard Cohen, Patti Smith og alle andre som har tilbrakt tid på det berømte hotellet i New York.
"Would you rather" er en flott duett med Conor Oberst, mens "You missed my heart" ender på en fengselskirkegård.
Opprinnelig skrevet av Mark Kozelek.
Etter en halv minutt lang reprise av "Smoke signals" er det slutt, men for Phoebe Bridgers er det så vidt begynt.
Ryan Adams kaller henne den neste Bob Dylan.
Beste spor:
"Motion sickness", "Funeral", "Killer", "Would you rather".
| 1 |
705489 | Hurra for høsten
SPISE UTE:
Et strålende panorama over Byfjorden og Ryfylke gir de beste utsikter til et måltid på Bølgen & Moi.
Restauranten på Oljemuseet har en helt fantastisk beliggenhet, men da vi var innom og testet stedets fem-retters meny med vinpakke, kom vi etterhvert til å glemme hele utsikten.
En kveld på Kjeringholmen byr på svært gode smaksopplevelser, flotte presentasjoner, god service og spennende viner - men utfordrer ikke gjesten til å gå inn i ukjente rom
- Bølgen & Moi er derfor et trygt valg for et helaftens taffel.
Restauranten byr både på en fast meny man velger 3, 4, 5 eller 6 retter fra.
Det finnes også en a la carte-meny med klassikere som Trond Mois fiskesuppe, Entrecote og Pizza.
Vi gikk for hver vår femretter der vi varierte på rettene.
Krabbe
Første rett var en svært velbalansert krabbesalat med chili-majones, skalldyr-majones, papayakrem og misosaus med vannmelon og wasabi.
Her er det mange forskjellige smaker opp mot hverandre og utfordringen blir å oppnå balanse mellom chili-majones og wasabi på den ene siden og det herlige, forsiktige krabbekjøttet på den andre siden, det hele med fett tilskudd av majones og frisk melon og papaya.
Det greide kjøkkenet fint, men det er ikke enkelt å velge vin til en slik rett.
Kanskje ville en øl som frisk IPA eller annen pale ale vært å foretrekke?
Vi fikk hvert vårt glass Georg Breuer Sauvage Riesling som er tørr og lett med mye syre.
Det er riktig å gå for syre mot den majonesrike retten, men her hadde ikke rieslingen annet enn nettopp syren å varte opp med.
Vinen forsvant litt.
Den greide ikke å stå opp mot retten og være dens likemann.
Forøvrig sto kveldens vinvalg godt til rettene som ble servert.
Consommé
Etter krabben krøp vi til suppen, en nydelig, klar consommé av sopp og løk med pannestekt sjøkreps, syltet sopp og pulver av knust sopp.
De sistnevnte elementene løftet suppen kraftig smaksmessig, men gjorde samtidig av sjøkrepsen bokstavelig talt druknet.
Den fikk i hvert fall ikke spille hovedrollen, slik den gjerne var tiltenkt.
Uansett var krepsen perfekt varmebehandlet og consomméen var som nevnt helt perfekt den også.
Ørret
Kveldens fiskerett var ørret fra Hardanger med brent sellerirotkrem, grillet småløk og vinaigrette med kapers og oliven.
En middelhavstilnærming til norsk fjellfisk som var med og understreke den rene ørretsmaken og som samtidig tilførte fylde, uten at det ble overveldende.
Igjen en velbalansert og fint presentert rett.
Før kjøttretten fikk vi renset ganen med litt frisk sorbet.
Denne ble servert i et lite metallkar, noe den også hadde tatt smak av.
Ikke så heldig.
Hjort
Nå kom det hjortefilet på bordet.
Viltkjøtt hører høsten til og kommer med flere fallgruber.
Først og fremst må det ikke varmebehandles for røft, da ender det opp med å smake lever.
For det andre må det varmebehandles nok til at det blir mørt og behagelig å spise.
Bølgen & Mois ytrefilet av hjort med brokkolipuré, grønnkålchips og einebærsaus, servert med småpoteter og sesongens grønnsaker var helt perfekt.
Rød til rosa i kjøttet, så mør som mulig og med flott, kortreist tilbehør som løftet hjorten og understreket sesongen.
Til hjorten fikk vi Esterházy Blaufränkisch Merlot Cabernet Sauvignon:
Et overraskende, østerriksk vinvalg som virkelig fungerte godt til viltretten.
Med et hav av dyprød frukt i munnen, var det som å bli overfalt av et morelltre.
Rik og spenstig på nesen med et hint av anis.
Fyldig, nesten voldsom i munnen med velintegrerte tanniner og en lang, fruktig utgang.
Herlig!
Eple
Jeg gikk for stedets osteanretning til dessert, mens medspisersken valgte bakt eple med smuldret crumble, vaniljekrem og kanelis - en dessert som virkelig understreket sesongtilhørigheten og som bød på sammensatte smaker og teksturer med herlig krunsj, friskhet og søt, krydret dybde.
Ost
Ostefatet bød på Fønix fra Stavanger Ysteri - en lokal favoritt som i motsetning til Viking ser ut til å holde seg i Eliteserien - samt velmodnet Taleggio og Morbier.
Ostene ble servert til et glass ch. Tariquet Les Dernières Grives som er en søt skjønnas som har en delikat, floral nese og et trillebårlass gule frukter med nok syre til at sødmen balanseres harmonisk ut.
Et glimrende vinvalg til osten.
Bølgen & Moi byr på en klassisk, balansert og harmonisk høstmeny med gode vinvalg til.
Restauranten er moderne, luftig åpen og med fantastisk utsikt.
Oppdekningen er den beste.
Servicen ytterst profesjonell og beliggenheten er fantastisk.
Prismessig plasserer Bølgen & Moi seg høyt.
Vi måtte ut med rundt 1500 kroner per person, og da hadde vi allerede takket nei til kaffen.
| 1 |
705490 | Lyden av heftige skuldertrekk
KONSERTANMELDELSE:
David Guetta er et bevis på at det er lett å hoppe over hvis lista bare legges lavt nok.
David Guetta har vært storformats konsert-dj i godt og vel ti år, kanskje den største av dem alle.
Det er han fordi drinkene han mikser virker, selv om de ikke smaker så godt.
Det er få nyanser der, lite finesse og lite nytt.
Lista ligger lavt, så han river ikke.
Jeg er ganske sikkert i bakevja, men å se en middels motivert fyr veifte uegasjert med hendene mens han spiller ferdigkoket sitt, den store kunstneriske verdien der har jeg veldig vondt for å se.
Om det bare låt stilig, men det tangerer bare «ok», helt unntaksvis «ok pluss».
Det hjelper ikke at han øser på med småsnutter av gamle hits heller.
Nancy Sinatras «Bang Bang» flyter i lufta i 20 sekunder før Guetta kaster seg på pumpene og vi er tilbake til dunkinga.
No Doubts «Don’t Speak» og allsangsikreren «Seven Nation Army» er også billige triks som virker, selv om de soper det kreative gulvet med måten han behandler dem.
Det virker, det virker
I 90 pumpende minutter er det dette som er veien.
Det er virkelig ikke all verden, men det virker.
Du verden så det virker.
Mye kan sies om David Guetta, men en ting er uomtvistelig.
det virker det han gjør.
Means to an end-delen av dette er vellykka som bare det.
Folk danser, hopper og synger.
Det er et voldsomt trøkk, som vi i stasjonsvognsegmentet sier.
Lysshowet er hypnotisk og forseggjort, animasjonene svulmer fram og selv om han må grave djupt, klarer Guetta i det minste å late som han er i gassen.
Det virker, litt på samme måte som Ikea, Vikingarna, Grandiosa og Drillo-fotball virker.
Det gjørr nyttå, men det finnes mer slitesterke ting der ute, mer spennende, finere, tøffere og skikkelige ting.
Highasakite en drøy time tidligere, for eksempel, folk som vil noe mer enn å drive felles spensttrening.
Så er spørsmålet om man kan kritisere en fyr som oppnår akkurat det han prøver å oppnå.
Hele kvelden er et slags mission accomplished fra vår franske venn, og da skal du være laget av et litt surt materiale for å komme trekkende med «men hørr nå her!».
Vel, la meg gjøre akkurat det.
Drøvdtygga dansedop
Noe av problemet med Guetta, og hans hånddansende kompiser i EDM-floraen er at de har tatt nattklubbene ut i konsertformatet uten egentlig å ha nye særlig mer å bjuda på enn en fest.
Ingen følelser, ingen vilje eller musikalsk kraft.
Det er en kaskade av klisjeer som kommer buldrende.
De samme triksene kommer igjen og igjen, samme tempoet, samme oppbyggingen, samme strukturen og det samme drøvtygde dansedopet.
Han gjør ikke noe galt, men han gjør ikke noe rett heller.
Han gjør bare det som virker.
Kombinasjonen av de visuelle effektene og lyden er ekstremt effektiv, men målt etter kriterier som kreativitet, vilje til å våge og musikalsk oppfinnsomhet kommer han ikke veldig langt.
Han leverer - selvsagt - sine hits, en strøm av synth-dropps, halvtunge beats, boksvokal, de klassiske oppbygningene med eskalerende intensitet, klassiske elektro-brekk og hans favoritt-virkemiddel «sku ned litt og hør allsangen».
Publikum er definitivt på klubb, og det koker godt når du nærmer deg scenen.
Han stjeler som en ravn, det er lov som DJ, men han yter ikke originalene særlig respekt.
De blir ikke bedre i Guettas hånd, tvert om.
Det er et halvt minutt med sånn, 45 sekunder med slik, litt mashup og litt lydvridning - og gjenta.
Og gjenta.
Og gjenta.
Og gjenta.
Quick fix
Det hjelper ikke at Han Sjøl ser ut til å kjede seg omtrent like mye som jeg gjorde etter de første 20 minuttene.
For kjedelig ble det, litt for fort.
Hvis du ikke lar deg blende av konfettien og pyroen og røyken, så var det mye tidtrøyte i settet til Guetta.
Det ble den litt bråkjekke og ulekre kavalkaden av hits vi vel kunne forvente.
Ekstrem tilpassa korttidshukommelsen og quick fixer i belønningssenteret i hjernen, men helt uten ambisjoner om noe som helst annet.
Means to an end.
Greit nok, men det får være måte på å legge lista lavt.
Her følger du vår direkterapportering fra Utopia
| 0 |
705493 | Ny triumfferd fra «The Wire»-skaperen
Det skal dukke opp forbløffende mye bra om ikke «The Deuce» skal stå igjen som en av høstens absolutt beste nye serier.
The Deuce
Amerikansk dramaserie.
Premiere på HBO Nordic mandag 11. september.
Hvis man skal lage en kåring over forrige tiårs beste serier, er det umulig å komme utenom David Simons «The Wire».
«Treme», som kom noen år senere, ble ikke den samme suksessen, men med årets nye serie, «The Deuce», har Simon klart å gjenskape mange av de elementene som gjorde «The Wire» så bra:
De usminkede miljøskildringene.
De interessante og sammensatte rollefigurene.
Det nådeløse livet på livets skyggeside.
På toppen kommer et lydspor som straks sender oss til New Yorks lugubre strøk på 70-tallet.
Det er helt sikkert noen som i forkant av lanseringen har fryktet at «The Deuce» vil presentere et glansbilde av porno og prostitusjon.
Det er det ingen grunn til.
Tvert imot, det er ingenting forlokkende ved de miljøene som fremstilles her, og serien viser også på en tydelig måte hvordan de to bransjene hang uløselig sammen.
Maggie Gyllenhal spiller overbevisende som Candy, en gateprostituert som i motsetning til de aller fleste av kollegene ikke har en sleip og voldelig hallik.
Hun er alenemor til en liten gutt som bor hos mormoren, og vi får noen hjerteskjærende innblikk i det skakkjørte familielivet, men historien fortelles uten noen form for sentimentalitet.
James Franco spiller en hardarbeidende og godhjertet bartender som får et tilbud han ikke kan avslå.
Han spiller også tvillingbroren til denne bartenderen, en spillegal levemann som stadig opparbeider seg spillegjeld han ikke klarer å betjene.
Akkurat dette grepet, med å la Franco spille to roller, virker noe påtatt.
Da Tom Hardy gjorde det samme i «Legend», var det nettopp evnen til å gjøre to i utgangspunktet prikklike personer så forskjellige.
Francos brødre er til sammenligning vanskelige å holde fra hverandre, og det hele fremstår som litt unødvendig.
Dette er imidlertid ikke ødeleggende for verken handling eller stemning på noen måte.
Det er bare å benke seg til foran tv-en.
| 1 |
705494 | Krafttak med Mozart
La oss håpe at 1B1-ensemblet får fortsette suksessen!
Det fortjener de.
Mozart
Ouverture til Figaros bryllup; ouverture til Cosí fan tutte; Sinfonia Concertante i Ess-dur for fiolin, bratsj og orkester; klaverkonsert d-moll.
Leif Ove Andsnes klaver, Lars Anders Tomter bratsj, Jan Bjøranger fiolin.
1B1, leder:
Jan Bjøranger.
Konserthuset torsdag kveld.
Ved årets kammermusikkfestival savnet vi vårt lovende ensemble 1B1.
Musikerne her viste seg nemlig ved fjorårets kammermusikkfestival som et særdeles anvendelig og dyktig ensemble med flere fremragende prestasjoner.
Og vi vet at dette ensemblet har hatt stor suksess både her og i utlandet.
Grunnen til uteblivelsen i år var rett og slett at 1B1 kjemper for sin eksistens.
Derfor er det en stor glede for alle musikkinteresserte at ingen ringere enn Leif Ove Andsnes har tatt initiativ til å gi et håndslag til ensemblet med konserter i Norge.
Og med på dette er også Lars Anders Tomter, samt ensemblet selv, med Jan Bjøranger som leder.
Forsmak på opera
Den første av disse konsertene fikk vi torsdag kveld med en helaften Mozart.
Ensemblet spilte i samtlige verk.
Først hørte vi ensemblet i ouverturen til operaen Figaros bryllup.
Den varer ikke mange minutter, men innvarsler selve atmosfæren i denne operaen som man kaller opera buffa (komisk opera).
Høyt tempo og presisjon kjennetegnet spillet både her og i ouverturen til Cosí fan tutte (Slik gjør alle kvinner) som har et tematisk motto som står for tittelen på operaen.
Et vidunderlig verk
Sinfonia Concertante i Ess-dur for fiolin, bratsj og orkester er et stort og vanskelig verk.
Sonoriteten i dette verket, inspirert av solo-bratsjen, er unik, og Mozart skrev antagelig bratsj-partiet for seg selv, et instrument han elsket.
Allerede den første akkorden lanserer denne særegne sonoriteten eller sounden som liksom, for å sitere Charles Rosen, er bratsjens sonoritet transponert til hele ensemblet.
Solo-instrumentene, som imiterer hverandre, vibrerte intenst etter åpningsakkorden.
Sidetemaet klang subtilt.
Andanten ble spilt som den tungsindige moll-satsen den er, med det karakteristiske sukk i begynnelsen.
Kontrasten til dette er finalen, en sats som stiller store tekniske krav til solistene.
Ikke alt var på plass her, men det var likevel en bragd å utføre dette vidunderlige verket så tilnærmet formfullendt.
Andsnes er en musikk–fremstiller av rang
Og så til slutt:
Andsnes i Mozarts herlige d-moll-konsert, som har noe operaaktig over seg (d-moll minner om tilsvarende toneart i Don Giovanni).
At Andsnes er en formidabel Mozart-fortolker – en av de fremste i vår tid – har han vist utallige ganger.
Slik også denne gang.
Men denne gang imponerte han nesten like mye som dirigent.
Plastisk og med tydelig tegngivning bidro han til at 1B1 ytet det maksimale; han formet det hele, som en musikk–fremstiller av rang.
De nesten uhyggelige synkopene i orkesteret i begynnelsen av 1. sats gjorde at man kan forstå at i romantikken ble denne satsen kalt demonisk.
Det er få forunt å kombinere uhyggen her med den pianistiske letthet som Andsnes ellers oppviser i konserten.
Og selvsagt spilte Andsnes Beethovens grandiose kadens i denne satsen.
G-moll midtdelen i den langsomme romansen hadde den karakter av brudd og plutselighet som også etter mange gjenhør gir en et sjokk.
Andsnes hverken sentimentaliserer eller heroiserer Mozart.
I siste sats var en feberaktig rastløshet tydeligere til stede enn i de fleste tolkninger.
Men ikke minst:
Vi kan forstå at en verdensstjerne som Andsnes gjør sitt til at 1B1 kan komme seg videre.
Nå er det bare opp til sponsorer som føler seg kallet!
| 1 |
705495 | Roman:En reise gjennom mørket
En reise gjennom slaveriets USA omsluttet av mørke.
Colson Whitehead:
Den underjordiske jernbanen.
Roman.
345 sider.
Oversatt av Knut Johansen.
Kagge forlag.
Denne prisvinnende og kritikerroste romanen fra slavetidens USA går inn i det stadig påtrengende spørsmålet om rase og identitet i en nasjon tuftet på slavehandel og slavearbeid, der kampen om symbolene fra slavetiden fortsatt er aktuell, og der svarte amerikanere fremdeles utsettes for vold med røtter tilbake i århundrelange overgrep.
Den sentrale karakteren Cora er tredje generasjons slave, og det strålende åpningskapittelet viser hennes bestemors reise fra den vestafrikanske slavekysten til det forferdelige som venter på den andre siden av havet.
Nøkternt og virkningsfullt skildres den bevisste splittelsen av familier og samfunn som fratar mennesker kultur, språk og identitet, og fragmentering og rotløshet blir konstante og tilbakevendende elementer.
Romanens nådeløse, men likevel nøkterne skildringer av mennesker som handelsvare, der kropper og tanker blir tingliggjort, viser en voldssirkel der skildringene av umenneskelighet er så grusomme at det nesten ikke er til å bære.
Hovedpersonen Coras flukt er tematisert fra første setning, og den konfliktfylte arven hun har fått overlevert, er gjennomgående i romanen.
Coras mor er den eneste som har klart å rømme fra plantasjen, men hennes flukt er ikke en fortelling om håp for Cora, men om svik.
Cora har forsøkt å stelle morens åkerlapp, som også selvsagt er en del av plantasjen, og lenge har arven etter moren derfor vært det som binder henne til slaveriet.
Når hun tar opp den andre delen av arven etter moren og flykter, fortsetter hun å lete etter moren og etter svar hun aldri får, men leseren får til slutt morens vonde og rørende historie.
Den historiske ”underground railroad”, som tittelen refererer til, var ingen faktisk jernbane, men et undergrunnsnettverk av mennesker som hjalp slaver med å komme i sikkerhet i nord.
Whitehead lar Cora og hennes medflyktning Caesar rømme ved hjelp av jernbanen, men han tar metaforen bokstavelig og gjør den til et fysisk nettverk av jernbaneskinner, lokomotiv og vogner under bakken.
Dette grepet fanger drømmen og den nesten magiske umuligheten i flukten og det mytiske nettverket som lar en unnslippe slavetilværelsen, i tillegg til at fiksjonen om et sinnrikt metronettverk av skinner og utstyr for å hjelpe mennesker i sikkerhet under bakken, lar karakterene forflytte seg uten å observere landskapet de reiser gjennom.
Slik blir det mulig å dukke opp i en ny stat, i en ny by og innbille seg at man virkelig har greid å unnslippe marerittet, før man forstår at man bare har forflyttet seg til en annen fløy av helvete.
Romanen er en reise fra sør til nord, og dette er fortellinger om tap, der det ikke finnes noe å flykte til, bare noe å flykte fra.
Reisen med den underjordiske jernbanen er en reise gjennom slaveriets USA omsluttet av mørke.
Romanen er fortellinger om ulike karakterer, først og fremst slaver, men også hvite slaveeiere, dusørjegere og mer eller mindre velvillig innstilte hjelpere.
Den speiler mangfoldet i det svarte samfunnet, både i fangenskap og utenfor, og autentiske oppslag om dusører for rømte slaver hentet fra historiske dokumenter minner leseren om at fortellingen ikke bare er fiksjon.
Romanen beveger seg frem og tilbake i tid og gir oss ulike stemmer og biter av puslespillet.
Romanen diskuterer fortelling og overlevering, og spørsmålet om hvilke historier som formidles, står sentralt, og tablåer i et museum som fremstiller slavehandel og slavearbeid som idyll, har klare paralleller til dagens hvite idylliserering av sørstatenes svunne storhetstid.
Forstillelse og fortielse er vesentlig, og drap og tortur blir underholdning.
Romanen viser hvordan alle som er med på å opprettholde dette groteske systemet, fratas sin menneskelighet.
I en tid der så mye av litteraturen er samtidige hverdagsrefleksjoner og nedslag i individuelle mikrounivers, spenner Whitehead opp et imponerende lerret som fylles med karakterer og mennesker som lavmælt skriker ut en uutholdelig fortid i en episk og helt nødvendig roman.
| 1 |
705496 | Mektig wassmosk skjebnedrama
Vital skrivekunst om kjønn, kjærlighet og livskamp i dødens skygge.
Herbjørg Wassmo:
Den som ser.
Roman.
474 sider.
Gyldendal
To bærende kvaliteter ved romanforfatteren Herbjørg Wassmo (f. 1942, debut 1976) er viljen til å brette ut et stort lerret og la en rekke skikkelser, av begge kjønn og i ulik alder, utfolde seg innenfor en bestemt historisk-sosial, realistisk-romantisk ramme, samt motet til å dykke ned i menneskesinnets mørkeste avkroker, for slik å avdekke det forbudte, det fortidde, det aller mest konfliktfylte hennes kriseridde karakterer søker å skygge unna eller mestre.
Disse kvalitetene kjennetegner særlig trilogiene om incestofferet Tora (1981-86) og mordersken Dina (1989-97), bestselgerbøker som både innbrakte diverse litteraturpriser og samtidig ga forfatteren et visst ry som underlødig, melodramatisk trivialdikter med for mye hjerte og smerte på programmet.
Liknende kritikk vil sikkert kunne reises mot «Den som ser», en mammutroman der arven etter den cellospillende, sigarrøykende furien Dina nå avdekkes.
Men slike nedlatende motstemmer kan forfatteren trygt overhøre.
Hun har skrevet en ambisiøs, velstrukturert tekst med tydelig wassmosk særdrag, emosjonelt ladd til bristepunktet, som en episk skillingsvise, javel, men full av stramme scener, ambivalens og moralske dilemmaer å grunne videre på, sentrert rundt sammensatte, fascinerende fiksjonsfigurer det går an å tro på, spent ut mellom Nord-Norge og «Kjøbenhavn», hav og hospital, et verft, et underjordisk kapell og en disseksjonssal, hverdagsrutiner og minner, sterke naturinntrykk, kjærlige brev og et kort telegram, bastante klasseskiller og feministisk frigjøringskamp.
Teksten – som er holdt i tredje person, med synsvinkelen plassert hos så mange ulike personer underveis at fortelleren blir begrenset allvitende - omfatter en prolog, tre hoveddeler med til sammen 71 kapitler, alle med en overskrift, samt en epilog.
Åpningssekvensen er lagt til Nord-Norge anno 1890.
I begravelsen til Dina som ikke overlevde en dramatisk brann, er sønnedatteren hennes, 17-årige Karna, blitt påbudt å fortelle at farmora har drept to mennesker.
Slik glir hun i rollen som det utsatte, sviktede barnet – en gjengangerskikkelse i forfatterskapet.
Det psykiske presset ved å bekjenne Dinas synder blir for sterkt.
Karna stormer ut av kirken, velger stumheten, blir suicidal og trenger hjelp.
Stemora, danske Anna, søker hjelp hos sin velrenommerte professorfar og reiser med Karna til et mentalsykehus utenfor København.
Til Danmark drar snart også distriktslegen og ordføreren Benjamin - Dinas sønn, den epileptiske Karnas far og Annas sympatiske, svikefulle ektemann - først for å være nær datter og hustru, siden for å videreutdanne seg til kirurg.
Når denne triatlonen av en bok omsider avrundes med en nøktern rapport fra Hospitalets journal, datert november 1892, etter at Karnas skjebne er avklart, har leseren vært igjennom en frodig, medrivende historie av uvanlig kaliber.
Ved å pendle mellom mange sentrale karakterer forener dikteren trekk fra ulike fortellertradisjoner – kollektivromanen, den bredt anlagte familiekrøniken, den historiske romanen, heimstaddiktning og storbyskildring, danningsromanen, kjærlighets-, ekteskaps- og utroskapsromanen, skjebnedramaet, lege- og sykehusromanen, den psykologiske dybdestudien.
Her satser Herbjørg Wassmo alt for å følge forfatterens første bud:
Du skal underholde dine lesere.
Derfor blir forviklingene mange, lidenskapen, lengselen og lykken intens, tvisynet er på plass, vekslingen mellom tungsinn og eufori aldri langt borte.
Sex og sjalusi får stadig nye scener til å dirre av ustyrlig pasjon.
Savn, skam og sorg truer, moralske refleksjoner og vanskelige valg florerer.
Den som overskrider grenser, må sone.
Uavlatelig bygger handlingen opp under romanens kanskje viktigste credo:
«Ingenting av betydning her i verden kan gjøres uten følelser.»
Samtidig vitner ledige replikker på nordnorsk dialekt om sikkert språklig gehør, og bruken av symbolsk ladde ledemotiv – som «brann», «hav» og musikk, «Saturns ringer», en liten brun «fugl» av gips, «flygel» og «fotografering» – binder teksten sammen på elegant vis.
Mesterlig er gjengivelsen av Karnas hallusinasjoner og drømmer.
De er akkurat så desperate, freudiansk fortidsstyrte og utfordrende at de oppleves som troverdige.
Så selv om romanen i et par sekvenser kan virke noe overlesset og overtydelig – dette er en så rik, entusiastisk og underholdende historie at den garantert vil havne høyt på bestselgerlistene, på eksemplarisk Herbjørg Wassmo-manér.
| 1 |
705497 | Per Gessle:Andre del av reisebrevet
Åtte nye Nashville-sanger fra Gessle, like melodiøse som vanlig.
Per Gessle:
"En vacker dag" (Space Station 12/BMG)
I mai ga Per Gessle ut "En vacker natt", og her er den varslede oppfølgeren "En vacker dag".
Med åtte spor på hver plate kunne han skviset det hele inn på én cd, men det funker greit på denne måten også.
Du legger mer merke til hver enkelt sang når det ikke blir så mange av dem.
Han åpner med nanana-nynning i tittellåten, en nostalgisk sang av godt, gammelt Gessle-merke.
Samtidig kunne den tippet over i det platte, men Gessle har dratt til Nashville.
Der har han gått i studio med musikere som jobber med folk som Willie Nelson, Alison Krauss, Dwight Yoakam, Dolly Parton og Linda Ronstadt.
Hør felespillet mot slutten av sangen.
Forrige plate ble løftet av noen flotte duetter, og nå følger han opp med John Holm på "Det är vi tillsammans".
Holm har rukket å bli 69, men har fortsatt en flott stemme.
Jentekoret gjør det ikke dårligere.
Selv er Gessle 58 år, med Roxette og Gyllene Tider på cv-en.
Som soloartist er han mer intim, som i kjærlighetsduetten "Känns som första gången" med Linnea Henriksson.
Han øker tempoet på "Trodde inte mina ögon", en sang mer for dansegulvet enn for sofakroken.
"Parentes" brenner først sakte, før den tar full fyr.
Orgel, strykere, koring og det hele.
Gessle reiste til countryhovedstaden med et knippe akustiske demoer og stolte på at Nashville-klanen tok seg av arrangement og produksjon.
Det har gått utmerket, som i "Känn dej som hemma" der tangentene, bassen, fela og noe som ligner en munnharpe faller på plass.
Dette er musikere som er i stand til å få skitt til å skinne, uten sammenligning for øvrig.
Du kan mene hva du vil om Gessle, men han har en egen sans for melodier.
Han understreker poenget med friske "Ge allt du kan" og feelgood-visen "Fyrklöver" med Helena Josefsson.
Beste spor:
"Det är vi tillsammans", "Känn dej som hemma", "Fyrklöver".
| 1 |
705500 | Backstreet Girls:Roter ikke med rocken
Kongerikets tøffeste band?
I hvert fall en sterk utfordrer til tittelen.
Backstreet Girls:
«Don’t mess with my rock’n’roll» (Voices of Wonder)
Motoren som har drevet dem framover i 33 år, heter Petter Baarli.
I en avstemning om landets mest rocka gitarist, hadde han fått min stemme.
Han ble med da Pål og Tom Kristensen dannet Backstreet Girls i 1984 og fikk med seg broren Bjørn Terje Baarli på trommer.
Disse tre andre står i dag på den lange listen av eksmedlemmer, mens Baarli fortsatt er i farten.
Vokalist Bjørn Müller var også tidlig inne i bandet, men tok en pause underveis.
Dan Thunderbird og svenske H-Son er kommet med på 2000-tallet, men de har vært med lenge nok til at bandet lyder sammensveiset som aldri før.
Så det er ikke annet å vente:
Det brygger opp til bråk fra første stund.
Bassen til Thunderbird tirrer deg, før trommene til H-Son truer.
Baarli tar ladegrep på gitaren.
Come on boys, roper Müller i bakgrunnen før han trer fram og hoier om ville kvinner og slemme, slemme gutter.
«Wild women and bad bad boys» kunne vært åpningskuttet på hvilken som helst Backstreet Girls-plate i løpet av deres mer enn 30 år med rå rock.
«De har langt om lenge begynt å få den oppmerksomheten og legendestatusen de fortjener», står det å lese i presseskrivet til platen.
Sant nok.
Det tok noen år før de ble tatt på alvor, kanskje på grunn av de mange vokalistbyttene.
Et av deres egne forbilder finner vi i «Rolling with The Stones», røff og tøff som bare det.
Hva Müller synger i all støyen fra de andre, er ikke godt å høre, men det er noe i retning av rolling with The Stones, you get broken bones, rolling with The Stones, you gonna get stoned.
Kanskje er det et hint til 60-tallets «The Rolling Stones Rock and Roll Circus» at de legger inn litt sirkuslyd i tittelkuttet «Don’t mess with my rock’n’roll».
Uansett er det et spor der de gjør litt ekstra ut av produksjonen.
En flott låt.
Tutingen og kjøringen er tilbake på «Jaguars», en sang som starter i nabolaget til Black Sabbath før den tar seg en fuktig tur på puben.
Festmusikk.
Hound Dog Taylor (1915-1975) var en amerikansk bluesgitarist, og for alt jeg vet, et av forbildene til Baarli.
Uansett er «Hound Dog Taylor made» et kutt som holder vann.
«Down to kill» er hardrock på grensen til heavy, mens «Radio» er lettere.
Flørter de godeste bakgatejentene med radioen, mon tro?
Vel, de gjør det i tilfelle på sitt eget vis.
«Back again» henter riff fra et annet Baarli-forbilde.
Åpningen er pur Chuck Berry og hans «Johnny B Goode».
«You Petter B. Goode», som Baarli kalte sitt første soloalbum i 2014.
Uansett, en fin hyllest til Berry som døde i mars, 90 år gammel.
«Psycho» er albumets seigeste kutt, med en tekst om farene som truer i mørket.
Det beste som er å si om denne, er at Baarli får vist fram en ny side av gitarspillet.
Samtidig forbereder den grunnen for «Soul shaker», låten du skal spille til høyttalerne dirrer på neste vorspiel.
Ville vært en hit for Slade i 1974, av den evigunge typen.
Den norske rock’n’roll-arven forvaltes av en mørkkledd gjeng fra hovedstaden.
De er ikke alene om oppgaven, men ingen gjør det med en mer snerrende nonchalance.
Beste spor:
«Rolling with the Stones», «Don’t mess with my rock’n’roll», «Jaguars», «Soul shaker».
| 1 |
705501 | Sakprosa:Bak kulissane hos kosedyret
Julius (37) kan sjå tilbake på eit liv som Norges mest populære dyr.
Er han lykkeleg nå?
Alfred Fidjestøl:
Nesten menneske
243 sider
Samlaget
Går det an å skriva ein seriøs biografi om ein apekatt?
Svaret er ja, men det er ikkje eit prosjekt for kven som helst.
Alfred Fidjestøl har tidlegare skrive framifrå om forfattaren Per Sivle, om målmiljøet kring Hulda og Arne Garborg på Labråten i Asker, og ikkje minst om historia til Det Norske Teatret.
Nå har han hoppa over i dyreverda, men ikkje til kven som helst.
Biografien handlar nemleg om Julius, sjimpansen i Dyreparken i Kristiansand som sidan 1980-talet har vore Norges mest populære dyr.
Då han var på topp, var Julius kjend av alle barn og dei fleste vaksne, han kom på førstesida i VG, vart kåra til tiårets sørlending og var ei gullgruve for Dyreparken.
I sjangeren «menneske skriv om dyr» snakkar me altså om eit meistermøte.
Resultatet er blitt deretter, ei bok å bli klok av og eit portrett som nesten blir menneskeleg.
I forordet vedgår Fidjestøl at han ikkje har hatt noko nærare forhold til Julius enn nordmenn flest.
«Likevel er han det dyret i heile verda som står meg nærast.
Julius og eg deler 98,6 prosent av genmaterialet, (…)begge er vi fødde i det vesle sosialdemokratiske Noreg på 1970-talet, begge er vi vaksne opp som medlemmer i menneskefamiliar med to eldre søsken og foreldre.
Vi kan ete om lag den same maten, vi er i dag nesten like store, og vi er begge blitt vaksne trebarnsfedrar i det same landet.»
Slik er utgangspunktet for Alfred Fidjestøl sitt biografieksperiment.
Han følgjer Julius gjennom livet, frå han som avvist sjimpanseunge vart oppfostra i familiane til dyreparksjef Edvard Moseid og dyreparklege Billy Glad, gjennom kjendisliv som heile Norges kosedyr, til han i dag lever eit roleg og tilbaketrekt liv som sjef i sjimpanseflokken i Dyreparken.
Mellom menneske og apar
På overflata var Julius ein suksess, ein sørlandsk moroklump i dyreham.
Bak kulissane var tilværet hans langt meir trøblete.
Oppveksten blant menneske gjorde det vanskeleg å integrera han blant sjimpansane.
Han stod med eitt bein i kvar leir.
Fem gonger rømde han frå fangenskapet i parken, den siste gongen gjekk han til angrep på ein søppelkøyrar som i all hast måtte fraktast til sjukehus med ein stygg skade i handa.
Han opplevde konfliktar med andre hannar, knirk i kjærleikslivet og tap av tre ungar.
Samtidig var Dyreparken kommersielt interessert i å vedlikehalda det harmoniske bildet av Julius som var skapt.
Han var verd millionar for eigarane.
Negative historier vart dyssa ned, om nødvendig med rein løgn.
Likevel framstiller ikkje Fidjestøl folka i parken som pengegriske kynikarar.
Det er ingen tvil om at dei har vore oppriktig glade i Julius.
Men i balansegangen mellom kva som er best for dyret og kva som tener Dyreparken som bedrift ligg det mange dilemma som Fidjestøl viser, men som han godt kunne ha utfordra dei ansvarlege endå meir på.
Sjimpansar i fare
Mange har sterke meiningar om dyr i fangenskap.
Fidjestøl er ikkje der.
Han gir uhyggelege eksempel på brutaliteten sjimpansar imellom i vill tilstand.
Samanlikna med dei er Julius kanskje lykkeleg i den stort sett fredelege parken i Kristiansand.
Dyrehagar verda over ser det også i aukande grad som si oppgåve å ta vare på truga dyreartar.
Sjimpansane er definitivt blant dei.
Berre i Julius si 37 år lange levetid har talet på ville sjimpansar i Sentral-Afrika minka frå ein million til 200.000.
Held det fram på denne måten, kan Julius overleva dei alle, påpeikar forfattaren.
Det er litt av eit tankekors.
Parallelt med historia om Julius lar Alfred Fidjestøl oss få vita mykje om kva forskarane har funne ut om sjimpansane som art – om intelligens og språk, glede og sorg, leik og kamp, sex og familieliv.
Biografen har nok dekning for tittelen «Nesten menneske».
Men mest av alt slår det lesaren kor mykje fenomenet Julius er menneskeskapt.
| 1 |
705502 | En konsert med både det beste og det verste
Russiske Yuliana Avdeeva var en pianist av format.
Men konserten som helhet etterlater seg mange spørsmål.
Haydn:
Symfoni nr. 88; Mozart:
Klaverkonsert nr. 20, d-moll; Mendelssohn: Symfoni nr. 4 – Den italienske.
Solist:
Yulianna Avdeeva, SSO, dir: Riccardo Minasi.
Konserthuset torsdag kveld.
Det var et sjeldent fint program vi fikk på sesongens andre abonnementskonsert.
Til tross for den dystre begynnelsen i orkesteret og den klagende monologen i klaveret i første sats av Mozart, er dette lett, luftig og elegant musikk, preget av vidd og overskudd hos Haydn og en pulserende munterhet hos Mendelssohn.
Men altså Haydn først.
Verket har en folkelig tematikk og en åndfull lek med det formale.
Sjelden har jeg hørt SSO mestre dette hos Haydn så godt.
Tidligmusikkspesialisten Riccardo Minasi grep om Haydn var forfriskende.
Overraskende er det at Haydn i verket trekker inn trompeter og pauker i largoen, og som varer ved til finalen.
Det visste Minasi å utnytte.
Det syngende tema som trakteres av oboen og solo-celloen ble nydelig frasert.
Etter en festlig menuett kom en finale som gikk rett i kroppen på oss lyttere.
SSOs spill her var ypperlig, med rike fargekombinasjoner.
I det hele tatt fikk vi en Haydn, om hvem det ikke for ingenting er blitt sagt at han kanskje var den siste som kunne komponere kunstmusikk som var åndfull og vittig underholdning.
Suverent klaverspill
I d-moll-konserten av Mozart spiller klaveret til tider mot orkesteret.
Dette ble i Yulianna Avdeeva og SSOs tolkning virkelig en ”konsert”, dvs. en strid mellom individet (pianisten) og massen (orkesteret).
Etter de dystre, nesten uhyggelige synkopene i orkesteret, kommer det til en forsoning i hovedtemaet, mens klaveret bevarer sin egenart med et nytt, vakkert fremført sangtema.
Over hele fortolkningen av førstesatsen, var det en umiskjennelig Mozart-sound, denne gang med et mørkt, nesten romantisk tonefall i slekt med Don Giovanni.
I romansen, med dens avklarte ro, kunne det heftige i midtdelen godt hatt en større grad av plutselighet over seg.
Avdeeva, som er mest kjent som en fremragende Chopin-fortolker, vartet opp med et Mozarts-spill på svært høyt nivå.
Akkordspillet var kraftfullt, melodilinjene syngende og det hvilte over hennes spill en klarhet av sjeldent merke.
Samspillet med orkesteret var utmerket.
Men jeg setter et spørsmålstegn ved de nesten ynkelige kadensene (i 1. og 3. sats).
Hvorfor ikke her holde seg til dem som Beethoven skrev?
Mendelssohn slått i stykker
Mendelssohn selv kalte symfoni nr. 4 for Den italienske, komponert som den var på en Italia-reise (som Goethe hadde anbefalt ham) og som ifølge komponisten selv var et opphold med den høyeste livsglede han kunne tenke seg.
Livsgleden i Mendelssohns Italienske symfoni er til stede i alle satsene.
Og klarheten, men også stilen, gjør ham til en sann etterkommer av Mozart.
Men med det tydelige konseptet til italieneren Riccardo Minasi, nylig utnevnt til dirigent for Mozarteum-orkesteret i Salzburg, ble førstesatsen hos Mendelssohn slått fullstendig i stykker.
Her var en komplett mangel på melodisk ynde, fordi blåserne overdøvet strykerne som har melodien.
Høye tempi i yttersatsene skal det nok være, og også temperament; hør bare på en annen italieners tolkning av dette verket, Claudio Abbado!
Men ikke slik som Minasi la opp til: tempi som ble heseblesende, en klang som ble bastant.
Bedre ble det 2.sats, der vi fikk nydelige fraseringer.
Og i 3. sats merket vi den fine klangen i hornene.
Men i siste sats, med den napolitanske saltarello–dansen, gikk det igjen over stokk og stein, slik at det melankolsk-triste partiet før slutt virket malplassert.
| 1 |
705504 | Mark Olson:Folk-harmonier fra ørkenen
Olson og Ringvold minnes fortiden, men magien mangler.
Mark Olson:
"Spokeswoman of the bright sun" (Glitterhouse/Border)
Mark Olson var med på å danne The Jayhawks i 1985 og rakk fire plater før han sluttet for å pleie kona Victoria Williams.
De ble skilt i 2006, og Olson fant seg senere norske Ingunn Ringvold.
Han ble gjenforent med Jayhawks på ett album i 2011, men hoppet av igjen.
Det er synd.
Harmoniene med Ringvold er langt fra like magiske som de kunne være med Gary Louris i Jayhawks.
Olson trekker nå i retning av folk istedenfor country.
Paraplyen kan fortsatt kalles americana, selv om "Seminole Valley Tea Sipper Society" er nødt til å være Kinks-inspirert.
Platen ble lagd en varm sommer i Joshua Tree i Mojave-ørkenen, med Danny Frankel fra nabolaget som trommis.
Olson og Ringvold trekker tråder til sin egen musikalske oppvekst, og de får tidvis fram en følelse av California-sommer.
Det er en bra ting, men minneverdig er det ikke.
Beste spor:
"Nicola", "All my days".
| 0 |
705505 | Festlig om den rasende varsleren
Regissør Kjersti Horn og hennes ensemble lager strålende komikk rundt Henrik Ibsens Doktor Stockmann.
Men de mørke sidene ved helten blir uklare.
Jeg er enig med Horn i at å lese ”En folkefiende” er en temmelig kjedelig affære.
Derfor er det herlig at instruktøren og hennes scenograf og kostymedesigner, Sven Haraldsson, så ettertrykkelig har flyttet personene inn i vår tids rekvisitter og kontekst.
Legen Thomas Stockmann og kona Kathrine bor med fem barn i en stue overmøblert med slitte stoler, gullfiskbolle, marsvinbur, trommesett, potteplanter og japansk taklampe.
Synet av paret i kaotiske omgivelser er lattervekkende, særlig da sofaen brøt sammen på premierekvelden under forsøket på en hyrdestund, noe som nok ikke var planlagt fra Horns side.
At Ibsens helnorske småby er forvandlet til et kulturelt fargerikt lokalsamfunn à la 2017, oppnår Horn på to måter:
Stockmann får huset sitt pusset opp av en polsk snekker, Jazec Horzer.
Og sunnhetsbadet som 1880-tallets lege avslørte forurenset vann i, er skiftet ut med vår tids asylmottak.
Akkurat den ideen hadde fungert enda bedre i september 2015 da Norge fikk sin del av flyktningestrømmen til Europa (i år har den blåblå regjeringen skrudd så kraftig til at slike mottak legges ned igjen over en lav sko).
Men ok, vi husker godt at det var mulig å tjene fett på å legge asylmottak til konkursrammede hotell og tomme kontorlokaler.
Varsleren får munnbind
Asylmottaket på en gammel industritomt er blitt en gullgruve i den fiktive byen til Horn & Co. Da Stockmann får brev om at mottaket ligger på jord med giftig grunnvann, vris tommeskruen til med økende hastighet:
Først vil lokalavisa
Folkebudet gjerne offentliggjøre skandalen, så får legen munnbind fordi sannheten vil ødelegge det som gir byen inntekter.
Fra da av stemples varsleren Stockmann som en farlig samfunnsfiende.
Konflikten kommer utmerket fram, ikke minst fordi Thomas og broren Peter Stockmann spilles ut med heftige konfrontasjoner og høylytt raseri av Cato Skimten Storengen og Glenn Andre Kaada.
Knallbra!
Kathrine (Ragnhild Arnestad Mønness) støtter sin mann med økende fortvilelse i møtet med den åleglatte avisredaktøren Hovstad (Ole Christoffer Ertvaag), den autoritetstro trykkerisjefen Aslaksen (Lars Funderud Johannessen) og den sleske svigerfaren Grevlingen (Marko Kanic), festlig akkompagnert av en livlig bjeffende hund.
Ironisk tvetydighet
I et intervju i Teatermagasinet har Horn og Haraldsson antydet at skildringen av Stockmann skal bli tvisynt.
Han er ikke bare den sannhetssøkende helten som står på sine idealer, han gjør også feil.
Regissøren slår særlig sprekker i heltebildet ved å la Stockmann være nedlatende overfor arbeidsinnvandreren og asylsøkeren.
Polske Jazec (Svein Solenes) må ta til takke med å bo i en kjeller.
Verst er behandlingen av Randine (komisk iscenesatt av Lars Funderud Johannessen med skjegg og hijablignende sjal) som Thomas trakasserer seksuelt.
Men dette ubehagelige sviket mot Kathrine kommer så brått på at jeg ikke helt tror på den ripen i legens lakk.
Horn burde vært litt skarpere i å antyde at Stockmann er like kvinneundertrykkende som avisredaktøren som står i med legedatteren Petra.
Dét er iallfall tydelig nok.
Horn vil muligens vise oss at Stockmann har en skjult agenda bak sin idealistiske avsløring.
Jeg ser ikke noe mer en naiv mann som havner i en umulig knipe som bryter ham helt ned.
Videoscener
Rogaland Teater har gått en lang vei fra enkel videofilming som før om årene virket amatørmessig, til godt integrerte videoprojeksjoner i fjorårets oppsetning ”Orlando”.
Nå bruker Horn video vellykket ved å vise personer i komiske positurer i snøen straks de forlater Stockmanns hus.
Langt mer diskutabelt er det at hun lar et par scener – i avisredaksjonen og folkemøtet i polakkens kjeller – spilles utelukkende på skjerm.
En ting er at det er slitsomt å kikke så høyt opp (iallfall fra tredje rad) så lenge.
Men hva i all verden gir slike filmatiseringer ekstra som ikke en scenisk løsning kunne oppnådd like godt?
(bildetekst)
Doktor Thomas Stockmann (Cato Skimten Storengen) går mot et personlig sammenbrudd i sin rolle som varsler.
| 1 |
705508 | Tønes:Lekkert pakket inn
Tekstene er alltid bra, men nå er resten også førsteklasses.
Tønes:
"Sesong 4" (Kinkverk)
Frank Tønnesen fra Sokndal har alltid vært en artig skrue, men nå er han en artig skrue med flotte melodier.
Han åpner sitt åttende album med en bitter sang om fraflytting.
Sauene er skutt og strømmen frakoblet.
Nå ska de riva løo, fjosen og heile driden, synger han i «Signala».
Tønes har et omtenksomt hjerte, også for huseiere på visning.
Eg fekk inntrykk av at hu hadde grua seg te å fylla okke frå rom te rom ganske stille, heter det i «Det siste hu ville».
Med Emil Nikolaisen, Erlend Aasland og Anne Lise Frøkedal på laget blir det en flott sang.
Gjengen han har med seg på «Holda henna» gjør det samme med den.
«Bere kledde» handler om en ny dag der tårene har tørket og kreftene er vendt tilbake.
«Vottane» har en typisk Tønes-tekst med vottane så mor di strikte te meg e de beste vottane eg he, men det er gitarspillet til produsent Frode Strømstad som setter prikken over i-en.
Vi hørte utviklingen på «Vindbrest» for to år siden, og studioarbeidet er i hvert fall ikke noe svakere nå.
«Maxitaxi» kom tidligere i år, og det er fortsatt herlig å høre avslutningen.
«Korte stund» er en vakker sang om å se et barn vokse opp.
Tønes er en mester i å beskrive hverdagslige detaljer, men han er ikke noe dårligere når det kommer til livets store hendelser.
Han ser også tingene på sin egen måte, som i «Gode og vonde dage».
Slekt og venner kan være plagsomme, men de er limet som får samfunnet til henge sammen.
«Dokke» har et liknende tema.
Til slutt får vi tittelkuttet «Sesong fire».
«The wire» er en fantastisk tv-serie, og Tønes' nostalgiske sang om å se på den er ikke noe dårligere.
Nydelig pianospill av Øystein Holmen.
Beste spor:
«Det siste hu ville», «Vottane», «Korte stund», «Sesong fire».
| 1 |
705509 | Fin fasade, tomt på innsiden
«Riviera» byr på rikelig med glamour og vakre bilder, men det er vanskelig å føle annet enn likegyldighet for menneskene som skildres.
Riviera
Amerikansk dramaserie.
1. sesong har premiere på C More og TV2 Sumo onsdag 6. september.
Skal man først lage en serie om livet blant de rike og vellykkede, er det vanskelig å tenke seg et bedre bakteppe enn kyststripen som har gitt denne serien sitt navn.
Om man vil sikle etter spreke sportsbiler, luksuriøse yachter og latterlig store herskapseiendommer, får man så definitivt valuta for pengene her.
Serien er skrevet av Neil Jordan, som sto bak den ikke spesielt vellykkede «Borgias», etter en idé av tidligere U2-manager Paul McGuinness.
Man kan imidlertid fort ta seg i å fundere over hva ideen har bestått i og hvordan den har oppstått.
Helt umiddelbart kan det nesten virke som om utgangspunktet bare var at det fristet med en tur til Sør-Frankrike, for innholdet her holder ganske enkelt ikke mål.
Hovedpersonen i «Riviera» er den vakre kunstelskeren Georgina (Julia Stiles), kone nummer to og kurator for den styrtrike forretningsmannen Constantine Clios (Anthony LaPaglia).
I den første episoden reiser hun til New York med familiens privatfly for å delta på en kunstauksjon i de definitivt høyere prisklasser.
Samtidig blir en luksusyacht med Clios om bord sprengt i lufta, og det tar ikke lang tid før skjelettene begynner å rasle i de mange eksklusive skapene omkring på avdødes luksuseiendom.
Georgina må også hanskes med tre voksne barn med ulik tilnærming til sin nye stemor, samt avdødes eks (Lena Olin), som ikke legger skjul på at hun har ambisjoner om å ta tilbake posisjonen som familiens matriark.
Det kommer snart for en dag at Interpol etterforsker Clio for økonomisk kriminalitet, og det er ikke godt å si hvem som har visst om familiefarens skjulte sider, og eventuelt vært involvert.
Georgina innser etter hvert at hun har vært forholdsvis naiv og at hun herfra ikke kan stole på noen.
Hvis du nå sitter og tenker at du har sett ulike variasjoner over denne historien tidligere, har du selvsagt helt rett.
Dette er en av de seriene hvor oppfinnsomhet kommer for å dø.
Men det er ikke nødvendigvis noe problem i seg selv.
Man kan lage spennende og god krim uten å finne opp kruttet hver gang.
«Riviera»s problem er først og fremst at den forsøker å kombinere en spennende krimhistorie med et familiedrama uten å gjøre noen av delene spesielt bra.
Dette skyldes i stor grad en oppsiktsvekkende svak dialog, men også karakterer som det er så godt som umulig å føle noe for.
Jordan har merkelig nok fått med seg et knippe gode skuespillere i denne smørja, men det virker ikke som om de helt har klart å la seg engasjere av det middelmådige manuset.
Stiles går stort sett rundt med det samme indignerte ansiktsuttrykket hele tiden, mens Lena Olin nærmer seg standardparodien på forsmådd førstekone.
Dette er den typen b-serie de laget før tv-seriens anseelse og kvalitet begynte å stige i kjølvannet av «Sopranos» sent på 90-tallet.
Bare med et betydelig høyere budsjett.
Det er synd at man ikke har vært i stand til å bruke pengene bedre.
| 0 |
705510 | Sylskarp, latterlig kunstsatire
Ruben Östlund har med kunstverket «The Square» laget en film som beviser at kunst er viktig, og samtidig harselerer med dem som påstår det.
The Square
Sjanger: Drama/komedie.
Nasjonalitet:
Sverige 2017.
Regi og manus: Ruben Östlund.
Skuespillere:
Claes Bang, Elisabeth Moss, Dominic West, Terry Notany, Chistopher Læssø.
Lengde: 2 timer 25 min.
Aldersgrense: 12 år.
Når noen skriker og ber om hjelp på gata - er det reelt?
Er det et salgstriks?
Skjult kamera?
En performance som skal få oss til å innse at folk ikke bryr seg om å hjelpe andre?
En avledningsmanøver?
Christian er en anerkjent kurator ved et anerkjent samtidskunstmuseum i Stockholm.
Men Christian vil også være viktig.
Han vil at kunsten skal gjøre verden til et bedre sted.
Museets nye installasjon
- The Square - skal fremme nestekjærlighet og empati for våre medmennesker.
PR-strategi
Men hvordan skal verden få vite om «The Square»?
Christian hyrer inn et hipt pr-byrå.
De skal oppfylle drømmen om å få det glade budskap ut til de riktige folkene.
Gå viralt.
Vekke folk.
Skape debatt.
Siden det er så mange som roper høyt om oppmerksomhet, må man rope høyere, mer kreativt og med sterkere virkemidler.
Faren er jo at man oppnår oppmerksomhet og debatt om helt andre ting enn utgangspunktet...
Samtidig opplever Christian å bli frastjålet lommebok og mobiltelefon.
Stuntet han setter i gang for å få tingene sine tilbake, skal få store konsekvenser for ham, både profesjonelt og privat.
Herfra er det bare å lene seg tilbake og virkelig nyte Östlunds sylskarpe samtidssatire i årets Gullpalme-vinner.
Her er så mye mat, så mange spark i så mange retninger at det tar tid å fordøye.
Bullshit-radaren din kan få deg til å le deg skakk av selvhøytidelige kunst- og pr-folk.
Og av medier generelt og sosiale medier spesielt.
Men satiren rammer også ut i kinosalen, og den oppnår akkurat det det påstås at viktig kunst skal gjøre: vekke oss.
Engasjere oss.
Hjelper kunsten?
Igjen bruker Östlund lange tagninger og kvelende taushet til å oppnå sterke følelser.
Igjen setter han sine rollefigurer i situasjoner der de blir utfordret på verdiene de i teorien står for.
Christian, som lever rundt «viktig» kunst hver dag og har alle de «riktige» verdiene.
Men har kunsten gjort ham til et bedre menneske?
Enn før?
Enn andre?
«The Square» er full av uforglemmelige perler, og er best når kunsten og samtiden er mål for satiren.
Når filmen mot slutten blir for personfokusert, mister den litt av brodden.
| 1 |
705511 | Sløtface:Punka pop fra Stavanger i verdensklasse
Ingen store overraskelser på debutalbumet, men det trengs ikke.
Sløtface:
"Try not to freak out" (Propeller)
Sløtface sparer ikke på kruttet, men fyrer løs med "Magazine".
Det er er noe nær den perfekte poppønklåt, med det som skal til av temposkifter, tøff tekst og ooo-koring.
To minutter og 38 sekunder med pur godlyd.
Etter denne føles "Galaxies" nesten tam ved første møte, men den vokser seg sterkere og sterkere.
"Pitted" er bandet i toppform.
"Sun bleached" er også fin, selv om du vet hva som vil skje et halvt minutt etter den nakne åpningen.
33 sekunder for å være nøyaktig, og så kommer bandet inn som et takras.
"Pools" er streitere, men beveger seg langs samme spor.
"Night guilt" gir oss snakkesang i åpningen.
Shea er en suveren frontfigur, og gitarist Tor-Arne Vikingstad, bassist Lasse Lokøy og trommis Halvard Skeie Wiencke sørger for at bandet får den rå eggen som må til.
Bassen er tøff som bare det, gitaren er herlig kreativ og trommene er bunnsolide.
Sløtface er fire unge mennesker med ambisjoner om å erobre verden.
Det er Stavanger-bandet også i ferd med, og etter Australia står nå Europa for tur igjen.
"Try" må være en deilig låt å spille hvis sola skinner på store scener, på samme måte som den vil fungere i liten klubb sent på kvelden.
"Nancy Drew" er gode, gamle Frøken Detektiv, her en kvinnelig superhelt som "knuser indieverdens gutteklubb og patriarkatet med samme knyttneveslag", for å sitere Shea da singlen kom ut.
Befriende i forhold til angsten som preger platen.
"Slumber" åpner som en søvnig duett, og denne gang tar de seg god tid til å bygge opp låten.
Med fem og et halvt minutt er det den desidert lengste her.
Sløtface behersker denne typen sanger også, noe som lover godt for bandets levetid.
"It's coming to a point" er introen til avslutningen "Backyard adventures", som er av det friske slaget.
Et album med pønka pop i verdensklasse.
Beste spor:
"Magazine", "Galaxies", "Pitted", "Slumber", "Backyard adventures".
| 1 |
705512 | Krim:Bananas i storpolitikken
Lenge slet jeg med Wiiks krim- og agentunivers.
Men de siste bøkene, når han går bananas i storpolitikken, er kule.
Øystein Wiik:
Dødsrytteren.
571 sider.
Aschehoug.
Øystein Wiik er operasangeren som nå leverer sin sjuende krimroman om Hartmann, Tom Hartmann, agenten som redder verden og Norge og enkeltmennesker innimellom stormaktsintriger og superskurker og alt annet som skal til for å skape en urealistisk røverroman med svær underholdningsverdi.
Jeg har skrevet det før, men gjentar det gjerne:
Wiik har tatt med seg larger-than-life-innstillingen fra operascenen til krimlitteraturen, og der boltrer han seg uhemmet i et univers som befolkes av folk som vanligvis dukker opp i selskap med James Bond, Ethan Hunt, eller Jason Bourne.
I «Dødsrytteren» handler det tidstypisk nok om skurker fra Nord-Korea som vil ut i verden og velger seg Svalbard som base.
Men det ville ikke vært en internasjonal thriller om vi ikke ble sendt jorda rundt i raske sceneskifter - vi er på opera i Linz der en vestlig narkoaksjon går fryktelig galt, vi møter farlige fristerinner, vi er med når superrikingen kastes ut av vinduet på Grand Hotel i Oslo, vi får innblikk i Nord-Korea-geniets vonde barndom, og sånn fortsetter det.
Vi får også den obligatoriske dosen med samlivsrot og relasjonsproblemer både for småbarnsmorleiemorderen og superagenten hun jakter på.
Og vi blir kjent med et livsudugelig kjellermenneske som plutselig blir i stand til manipulere verdens mest mistenksomme mennesker.
Realistisk?
Neppe, men virkeligheten har jo en tendens til å overgå fantasien, så hvem vet.
Det spiller forresten ingen rolle, for i motsetning til forfatterkollega Aslak Nore som nylig leverte glimrende «Ulvefellen» fra andre verdenskrig, er ikke Wiik opptatt av å dokumentere at bakteppet er historisk, politisk korrekt.
Hos Wiik er det enkle fiendebilder som gjelder, effektive klisjeer og et forrykende tempo i en språkstreit spenningsintrige som holder helt til mål.
| 1 |
705513 | Lummert og sexy i kvinnenes krig
Mens menn dør og blør på slagmarken, faller broderende kvinner i nystrøkne blondekjoler pladask for en sexy, skadet soldtat fra fienden.
Sånt blir det fin-fin kvinnekrig av.
The Beguiled
Sjanger: Drama.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi og manus: Sofia Coppola.
Skuespillere: Nicole Kidman, Kirsten Dunst, Elle Fanning, Colin Farrell, Angourie Rice, Oona Laurence, Addison Riecke, Emma Howard, Eric Ian, Wayne Pére, Matt Story, Rod J. Pierce.
Lengde:
1 time 33 min.
Aldersgrense: 9 år.
Den amerikanske borgerkrigen på midten av 1800-tallet, som endte slaveriet da sørstatene til slutt tapte.
En gang var den rammen for legendariske «Tatt av vinden».
I 1971 var den også rammen for westernfilmen «The Beguiled» med Clint Eastwood som skadet nordstatssoldat i ly på en pikeskole i sørstatene.
Sofia Coppola har laget en ny versjon, sett fra pikeskolens kvinneners perspektiv.
Resultatet av denne lille, men enorme omvinklingen, er besnærende.
Pikeskolen i Virginia holder til i et enormt herskapshus.
Mens borgerkrigen raser langt borte med uklare drønn, øver jentene på brodering, manerer og franske gloser.
Nystrøkne og velfriserte hele gjengen.
Ikke en slave, og knapt en soldat i sikte.
Helt til til en av jentene kommer over en alvorlig såret nordstatssoldat (Colin Farrell) når hun er nynnende ute og sanker sopp.
Samaritansk dilemma
Hva gjør man?
Han tilhører fienden.
Fienden voldtar kvinner.
Samtidig har man jo plikt til å hjelpe folk i nød.
Kvinnene tar soldaten inn, pleier ham.
Når blodet og skitten er vasket vekk, viser det seg at soldaten er en svært så sexy kar.
Som en rev i hønsegården får han de unge damene til å knise og pynte seg ekstra, mens lærerne (Nicole Kidman og Kirsten Dunst) har en mer subtil tilnærming til lidenskapen han vekker i dem.
Men vi får et godt innblikk i alles drømmer og sårbarhet.
Soldaten er lenge bare et sexobjekt i den smellvakre, sanselige filmen.
Gradvis endrer dynamikken mellom kvinnene seg.
Og soldaten viser seg som en dreven manipulator.
Ved å forføre og la kvinnene konkurrere om hans gunst, er det ikke lenge før han styrer styrkeforholdet sju kvinner mot én mann i sin egen favør.
Fra idyll til mareritt
Absolutt alt er feminint vakkert og harmonisk i Coppolas versjon av «The Beguiled»: interiør, hage, påkledning, manerer.
En ekstrem kontrast til slagmarken vi aldri ser.
Det er lett å tenke at disse kvinnene er heldige, som kan sitte hjemme og sysle med skjønnhet, sjalusi og seksuelt begjær mens mennene kjemper for livet på slagmarken.
Men Coppolas skildring av kjønnsroller, kjønnsidentitet, makt og menneskelig natur i en spesifikk kultur, men ikke uten universell relevans, går mye dypere enn som så.
Den gir mye å tygge på, lenge etter at siste utsøkte bilde er vist.
En fantastisk rollebesetning, sammen med all skjønnheten på veien fra idyll til mareritt, gjør «The Beguiled» til en både flott og interessant filmopplevelse.
| 1 |
705515 | Tina-boken:Fremragende journalistikk!
BOKANMELDELSE:
Fremragende journalistikk om kalde spor og forspilte muligheter.
Erlend Frafjord:
Da Tina ble drept – en kriminaldokumentar.
Gyldendal.
Mens drap på menn, uansett alder, ofte får navn etter åstedet, metoden som ble brukt eller omstendigheter rundt forbrytelsen, blir overfallsdrap på unge kvinner som oftest knyttet til offerets fornavn.
Identifikasjonen med offeret er sterkere når hun er ung og vakker, og interessen mer intens enn når menn eller eldre blir drept.
Ofrene blir Birgitte, Trude og Tina for allmennheten.
Av de drøyt 30 uoppklarte norske drapene siden 1995, er det ingen som fortsatt vekker like stor offentlig interesse som de tre der offeret var unge kvinner:
Birgitte Tengs i 1995, Trude Espås i 1996 og Tina Jørgensen i 2000.
I Stavanger-området har spekulasjonene aldri lagt seg om hvem som drepte Tina Jørgensen natt til 24. september 2000, og senere dumpet liket i en kum ved Bore kirke.
Selv mennesker uten annen kunnskap enn den de har fått gjennom media, har hatt sterke oppfatninger om skyldspørsmålet.
Det har i overveldende grad rammet Tinas kjæreste, som en tid også var siktet for drapet.
Oppsiktsvekkende
Etter Erlend Frafjords nitide og oppsiktsvekkende dokumentasjon av hvilke alternative forklaringer som finnes, vil debatten på ingen måte legge seg.
Den som ventet et oppkok av en gammel sak, uten særlig nye opplysninger, vil bli overrasket – ikke minst over at mange av disse opplysningene ikke er kjent tidligere.
Erlend Frafjord har lang erfaring som undersøkende journalist.
Som grunnlegger av det ambisiøse magasinet Plot har han også bidratt til å utvikle den dokumentariske reportasje på norsk.
Og det er det denne boken er; en lang journalistisk dokumentar uten sterke litterære ambisjoner.
Språket er nøkternt og direkte, adjektivene er få, de faktiske opplysningene mange.
Frir ikke til følelser
Frafjord unngår systematisk alle frierier til følelsene.
Han tegner et kort portrett av Tina Jørgensen som henter troverdighet også fra familiens åpenhet og ærlighet.
Men det er ikke Tinas unge liv som er temaet hans, det er alt som skjedde etter at hun døde.
Med revisorens presisjon tar Frafjord for seg stadium etter stadium i etterforskningen.
Han demonstrerer hvordan politiet gjorde valg som svekket mulighetene for oppklaring.
De ventet altfor lenge før de behandlet meldingen om at Tina Jørgensen var forsvunnet som en mulig forbrytelse, de låste seg til mistanken om at kjæresten var skyldig, og – med en av bokens virkelig hårreisende avsløringer – de destruerte mye av bevismaterialet i saken, inkludert biologiske spor som kunne vært analysert på ny etterhvert som både DNA-teknologien og andre metoder utvikler seg.
Kritikken av politiets arbeid er tydelig, men likevel lavmælt.
Frafjord lener seg på de faktiske opplysningene, han trenger ikke bruke så store ord når han trekker sine konklusjoner.
Tre mistenkte
For konkludere gjør han.
Han viser at det var minst tre menn i Stavanger sentrum og nær Tina Jørgensen den fatale kvelden, som alle burde vært etterforsket mye grundigere enn de ble.
Én av dem var en av Nordens fremste seksualforbrytere, med en hang til å slå kvinner nøyaktig slik Tina Jørgensen ble slått ihjel.
Systematisk, nesten som i en katalog, går Frafjord gjennom de ulike fasene i saken, sporene som viste seg å være feilspor, og de som aldri ble fulgt til endes.
Spesielt kritisk er han mot lagdommer Steinar Trovåg, som var involvert både i Birgitte-saken og Tina-saken.
Når han beskriver hvordan Trovåg gir en av de mistenkte for drapet på Tina Jørgensen strafferabatt for en serie voldtekter fordi mannen var nyskilt og det var synd på ham, merker man et kriminalpolitisk engasjement som ellers holdes i tømme.
Åpne spørsmål
Ofte velger Frafjord det åpne spørsmålet, og det er mange av dem.
Ett er om samme gjerningsmann kan ha drept både Tina Jørgensen og Birgitte Tengs?
Svaret er ikke åpenbart, det er sammenfall på mer enn én måte mellom de to uoppklarte drapene.
Andre muligheter står også fortsatt åpne, 17 år senere.
Med denne boken har Erlend Frafjord sørget for at den såkalte Cold Case-gruppen i Kripos nok vil merke trykket fra en offentlighet som vil ha et endelig svar på hva som skjedde på Grasholmen den fatale kvelden.
| 1 |
705516 | Lonely Dear:Har funnet seg selv
Det snakkes om et lenge forsinket gjennombrudd, og få ting hadde vært mer fortjent.
Lonely Dear:
"Lonely Dear" (Real World/Border)
Siden 2003 har Emil Svanängen kommet med en rekke fine plater.
De første fire ga han ut for egen regning, før plateselskapet Sub Pop plukket opp "Lonely, noir" og relanserte den i 2007.
Siden fulgte "Dear John" i 2009 og "Hall music" i 2011, men deretter har det vært stille.
Nå er han omsider tilbake, i Ωen mørkere innpakning.
Han åpner med "Pun", med linjer som dark was the night and cold was the ground.
Neste sang er "Humbug", ikke særlig lystigere.
Denne gang gis platen ut på Peter Gabriels selskap Real World, og det kan høres.
Vi får tjukke lag med synther og tunge bassdunk mens Svanängen tøyer stemmebåndet, fortsatt båret fram av sterke melodier.
Plateselskapet hinter om Bon Iver, John Grant, Brian Eno og Elton John.
Legger du til Beatles, finner du alt dette på "Lillies".
Dette er musikk som skal skrus så høyt at den fyller hele rommet.
Beste spor:
"Humbug", "Sum", "Lillies", "There are several Alberts here".
| 1 |
705517 | En sann sjarmbombe
«The Big Sick» er en herlig, alvorlig komedie om stand up, arrangerte ekteskap og alvorlig sykdom i fin forening.
Historien er så utrolig at den bare må være sann.
The Big Sick
Sjanger: Drama/komedie.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi: Michael Showalter.
Manus: Emily V. Gordon og Kumail Nanjiani.
Skuespillere: Kumail Nanjiani, Ray Romano, Zoe Kazan, Holly Hunter, Aidy Bryant, Kurt Braunohler.
Lengde:
2 timer.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Å få laget film om hvordan du traff og endte opp med kona, er ikke så mange forunt.
Komikeren Kumail Nanijani har gjort det.
Ikke bare spiller han hovedrollen som seg selv, manuset har han skrevet sammen med den utkårede Emily.
Så da må det jo være sant, alt sammen?
Kumail Nanjiani er et kjent fjes også her hjemme for dem som følger serien «Silicon Valley», men i hjemlandet USA er han også kjent som stand up-komiker.
Mens de fleste synes at deres egen kjærlighetshistorie både er romantisk og spesiell, er Emilys og Kumails ekstraordinær.
Fordi han opprinnelig kommer fra Pakistan, og fordi hun rammes av en svært så mystisk sykdom mens romansen stormer.
Sett med en komikers blikk, blir historien helt uimotståelig morsom og gripende.
Løgnaktig dobbeltliv
Kumail hører til en liten gjeng med standup-ambisjoner.
Vitsene hans handler alltid om at han opprinnelig kommer fra Pakistan og om kuriosa fra sitt opprinnelige hjemland.
Taket løfter seg ikke akkurat i den lille klubben, for å si det sånn.
En dag er Emily (Zoe Kazan) publikum i salen.
Det Emily og Kumail begge trodde var et one night stand, utvikler seg etter hvert til både forelskelse og forhold.
Men Kumail lever et slitsomt dobbeltliv: foreldrene er i full sving med å finne en passende pakistansk og muslimsk kone til sønnen, som de tror studerer jus.
Kumail, som tør å stå på standup-scenen og ikke bli ledd av, lyver og hykler for å unngå konfrontasjonen hjemme.
Så blir Emily plutselig alvorlig syk og havner i koma.
Hennes utenbys foreldre, herlig spilt av Holly Hunter og Ray Romano, ankommer.
Med sine egne relasjonelle og eksistensielle utfordringer.
Irriterende og elskelige
Med sin effektive, kjappe dialog, har «The Big Sick» en umiskjennelig følelse av amerikansk romkom, og her er det en positiv ting, som står fint til den klønete selvironien og sårbarheten som åpenbarer seg rundt rollefigurene, som alle er både irriterende og elskelige.
Samtidig tas både amorøse følelser, kultur- og generasjonskløft på alvor, slik at vi får et både tankevekkende og rørende innblikk i en løsrivelse som egentlig er både vond og vanskelig.
| 1 |
705519 | Roman:Kapittel-aktuelle
Kjærstad tenker stort
Et møte med mord, politikk og kjærlighet som målbærer tvilens evangelium.
Jan Kjærstad:
Berge.
Roman.
379 sider.
Aschehoug.
23. august 2008 inntreffer en likvidasjon på en hytte i Nordmarka.
Ap-pampen Arve Storefjeld og samboeren hans, Sofie Nagel, datteren Gry, også hun Ap-politiker, hennes franske elsker - en kontroversiell filmskaper - og hans niårige, fiolinspillende datter får strupene kuttet over på proft, bestialsk vis.
I en Tour de force-roman formet som et triptykon (alterbilde som består av et midtparti og to sidefløyer.
Red. anm.) forflytter perspektivet seg fra journalisten Ine Wang via tingrettsdommer Peter Malm til Nicolai Berge, Grys tidligere kjæreste, brysom blogger, ekskludert fra partiet og avskrevet som novellist, nå anklaget for massedrapet.
Gjennom tre kryssende, motstridende jeg-stemmer skildres bakgrunnen for de ulike aktørene, den norske reaksjonen på tragedien, lanseringen av mulige mordmotiver og letingen etter de(n) skyldige, arrestasjonen av Ap-refseren Nicolai Berge og vitneføringen i rettssal 227 – for øvrig en av flere (fordekte eller åpne) referanser til 22. juli-terroren som rammet regjeringskvartalet og Utøya i 2011.
Mordmotivet er velkjent i forfatterskapet til Jan Kjærstad (født 1953, debut 1980).
Men han er ingen tradisjonell krimleverandør av Agatha Christie-typen.
Hans bredt anlagte, mixtum compositum-orienterte totalromaner unnviker gjerne rebusbaserte fasitsvar hvor alt faller på plass.
Det viser drapshistoriene i «Homo Falsus» (1984), «Rand» (1990) og Jonas Wergeland-trilogien (1993-99) på finurlig vis.
Et bærende trekk i hans poetikk er motviljen mot det entydige, troen på tvil og tvisyn og imaginasjonens kraft, insisteringen på det gåtefulle og motsigelsesfylte i tilværelsen, vissheten om at Milan Kundera har evig rett:
«Alle store verker inneholder (nettopp fordi de er store) noe ufullendt.»
Så når «Berge» opererer med en åpen slutt, midt i en situasjon preget av ambivalens, usikkerhet, tilbakeholdt informasjon, da er det tilsiktet og tankevekkende og ikke uttrykk for en vaklende krimforfatter på villspor.
Som vanlig står Jan Kjærstad fram som poeta doctus – en lærd, vidtfavnende dikter som elsker å briljere med kunnskaper på mange felt.
Gjennom en lavine av allusjoner til litteratur, musikk, billedkunst, tv og film, religion og mytologi, filosofi, politikk, arkitektur og medienes «orgier i forløyet skvalder» makter forfatteren igjen noe helt annet enn å vifte med akademiske moteplagg som bare har appell til dem som foretrekker kompliserte rebuser for skriftlærde.
For «Brage» er først og fremst et flettverk av fascinerende, perspektivrike fortellinger om barndom, ungdom og familie, forelskelse, sex og kjærlighet, håp og savn og sorg.
Her fins røff politisk satire, samtidshistorisk klarsyn, dirrende sensualitet, meta-poetisk klokskap, kriminalistisk spenning, rettssalsdramatikk.
Her knoppskyter fantasien og slår gnister mot et rikt arsenal av encyklopedisk kunnskap og et terrorliknende massedrap – i et typisk kjærstadsk forsøk på å illustrere at det fortsatt gjelder «Å tenke stort», som Jonas Wergeland, og at «Alle historier handler om det som ikke sies, ikke skrives («Erobreren», 1996).
Men vil du studere fortellerens finurlige bruk av symbolsk ladde ledemotiv og sprelske fantasisprang, hans hyllest til litteraturens perspektivendrende kraft gjennom en vital episk knoppskytingsteknikk – vil du vite hvorfor teksten dveler ved et smykke utstyrt med anker, hjerte og to små diamanter, ønsker å vite mer om symbolikken knyttet til «tennplugger» og «gnister», «flammer», «sigd» og Karakoram, la deg fascinere av en Swiss Army-kniv, en kjeksboks fra Sætre, et kompass, Panter Hansen og det norske riksvåpenet, registrere hvordan det å «pense» og ligge lyttende under et flygel preger teksten, hva som kan komme ut av fiklingen med en penn og armagnacdrikking, lære forskjellen på muntlig og skriftlig, det å tale og tie, sannhet og løgn, forstå hvorfor likene i skogen vekker jubel og redder en karriere, skjønne hvorfor landet vårt kalles en koloni i et imperium, nærme deg kunsten å mikse drinker, hverdagens velsignelser og kjærlighetens veier eller avveier, se hvilke kvaliteter og innsikter som hefter ved Kenneth Clark, David Bowie, Mahler og Beethoven, Frank Sinatra, Dickens og Bleak House, Coleridge, Joseph Conrad, Sokurov, Shakespeare, Sjostakovitsj, Mahabharata (kjent også fra «Oppdageren», 1999), Camus, Hemingway, Proust, Graham Greene, William Golding, Thornton Wilder, Patricia Highsmith, Alain Robbe-Grillet (osv., osv.) – ja, da bør du kaste deg over den polyfone arabeskromanen «Berge».
Den er en av Jan Kjærstads mest underholdende, innsiktsfulle, velstrukturerte romaner og fortjener mange lesere.
| 1 |
705521 | Fin fest, traurig konsert
UTOPIA:
Festen var det ikke noe å si på, men som konsertartist sliter Matoma med dj-sjuka.
Matoma fikk æren av å sende folk hjem med et smell fra Utopia lørdag kveld.
Stemningen og eksteriøret er til forveksling likt det vi fant hos David Guetta fredag kveld.
Én mann på scenen som skrur, masse visuelle effekter på skjermene, effektivt lysshow, pyro og konfetti.
Der Guetta så ut til å ha tatt en god dose beroligende, hadde Matoma tatt både tran og Sana sol.
«Er dere klaaaare!», «Stavanger make some noooooise for dere selv», «Stavanger dere er gææææææærne!».
Utmerket, selv om noen av oss kom til å tenke på DJ Dans stadige Rhodos-meldinger i «Torsdag kveld fra Nydalen».
Nu vel, trivelig type.
Og Matoma viser seg som en effektiv miksmaster og partyfikser.
Han pirker i nostalgien når han sender ut små biter av Will Smiths «Fresh Prince of Bel Air» og Red Hot Chili Peppers «Under The Bridge».
Snoop dukker opp, Avicci dukker opp og hver gang det kommer kjent lyd går det et «ooouuuææææ» gjennom publikum.
Som hos Guetta, det virker.
Ingen tvil om det.
Hele DJ-tradisjonen er jo bygget opp rundt at folk danser, så noe annet ville være rart.
DJ-håndverket til Matoma er godt nok det.
Elefanten i amfiet er at hele liveformatet, denne at artistene spiller der og da, foran folk, med all den risikoen det innebærer, er redusert til én mann som moser ut bruddstykker av andres verk, ispedd litt sjølsnekra stoff.
Like tima og tilrettelagt som et Olsenbanden-brekk i teorien, men fullstendig blotta for sjarm, impulsivitet, finesse og alt det kjekke som en live-opptreden skal være.
Eller var før.
Når 10 sekunder her og 35 sekunder der alltid brytes ned til EDM-mosen, da trøtner man fort.
Det er, og her legger jeg all min personlige smak i bordet, ikke like moro å se produsenten produsere live som å se noen spille.
Hååååplaust gammaldags, I know, men sånn er det.
Han åpnet med sine egne, «False Alarm» og «Party On The West Coast» som begge fikk lov å komme opp i fint driv.
Så sneier han innom kreti og pleti av nye og gamle pophits, hiphop-bangere og EDM-smygere.
Det er lommer av håp der, særlig når han lar ting dvele litt, men dette er en utålmodig herremann som vet nøyaktig når euforien ebber ut, og bytter låt 4 sekunder før det skjer.
De eneste strekkene det er direkte gyselig, er når han hoster fram EDM-ens voodoo-dukke:
Den syntetiske saksofonen.
Da er det bare å søke dekning.
Men altså, han oppnår, i likhet med Guetta, det han ønsker.
Full fyr i teltet og et lurveleven i publikum som vel gir fullstendig bæng i om det tidvis er marginer som skiller dette fra en tung time på Elixia.
Man kan ikke underslå at Matomas heseblesende EDB-potpurri virker.
Folk har det spinnkjekt når dopamin-toget fra nattklubbene har rulla inn der vokalisten tidligere måtte møte opp i egen person for å høste applaus.
Så får vi som klamrer oss til håpet om noen flere ambisjoner i livemusikken heller samle oss bakerst i toget og fabulere om at alt var bedre før.
| 0 |
705523 | Mørkt menneskesmuglingsdrama
Massivt om menneskehandel, post-traumatisk stress og en danningsreise.
Hakan Günday:
Mer.
Roman.
Oversatt av Alf Storrud 480 sider Aschehoug
Ifølge FN var 65,6 millioner mennesker på flukt ved inngangen til 2017.
Denne flyktningkrisen danner bakteppet for den labyrintiske, bredt anlagte romanen «Mer» av tyrkiske Hakan Günday (f. 1976), en prisbelønt forfatter kalt den tyrkiske litteraturens enfant terrible og aktuell på årets Kapittel-festival.
På det fargerike bokomslaget siteres ulike bokanmeldelser.
Der sammenliknes Günday med passe desperate, røffe fortellerstemmer av typen Céline, William Burroughs og Irvine Welsh.
I tillegg kalles boka hans «En kompleks Dostojevskij-aktig søken inn i menneskets ondskap».
Det lyder unektelig flott, men enda bedre - dette er honnørliknende karakteristikker som lett lar seg forsvare, så overlesset, forsert og upolert ordrik som deler av teksten like fullt er.
Vi følger hovedkarakteren og jeg-fortelleren Gazâ fra han er 9 år til han blir rundt 27.
Innledningsvis bor han og faren Ahad i en liten tyrkisk by og livberger seg som menneskesmuglere.
De skjuler flyktninger fra ulike asiatiske land i et underjordisk fengselsreservoar i hagen før de frakter dem i lastebil til båter som venter for å frakte dem over det livstruende Egeerhavet til Hellas.
Rapporten om de illegale innvandrernes skjebne er en dyster historie om kriminelle nettverk der lastebileiere, politifolk, politikere og båtførere mister alle moralske hemninger for å profittere på andres nød.
Først flykter folk fra krig og hungersnød i hjemlandet, deretter må de avfinne seg med korrupsjon, trusler og andre obligatoriske vansker på vegen til et paradisisk drømmeland som ikke fins.
Spedbarn dør, ungjenter voldtas, voksne menn drepes, flyktninger drukner.
Et inferno av svik og overgrep, løgner og galskap.
Når maktforholdene blir skeive nok, er alle humanistiske idealer borte.
Dette gjelder også for den skoleflinke guttungen Gazâ.
Han observerer lidelsen rundt seg, men tjener likevel penger på å selge flyktningene vann i stedet for å gi dem det gratis slik han har fått beskjed om.
Han blir – med egne ord – et kynisk «monster» som 14 år gammel voldtar en vakker flyktningjente, som er skyld i den 26-årige afghaneren Cumas død, og som fortsetter å utøve ondskap i åra etter at menneskesmuglerkarrieren er forbi.
Dommen over egen atferd er klar.
Han blir stadig «Mer ufølsom, mer morderisk, mer løgnaktig, mer uhyrlig.»
Men Gazâ avsløres ikke bare som ekkel nihilist, manipulator, forbryter.
Han ble selv et voldtektsoffer som 10-åring, og presset fra en demonisk løgner av en profittjagende, morderisk far var så sterkt at det nesten måtte gå galt.
Å trosse et ondt system som målbevisst leverer slaver til ulovlige bedrifter og øremerker kvinner til prostitusjon opplevdes ikke som aktuelt for en farsdominert sønn.
Et vendepunkt i jeg-fortellerens liv inntreffer da faren og lasten med flyktninger omkommer i en bilulykke.
Gazâ er eneste overlevende, han ligger 317 timer under råtnende, stinkende lik og behandler et kvinnebryst på monstrøst vis, slik at han tatoveres i sjela for alltid, men unngår behendig straff for medvirkning til menneskehandel ved å lyge for myndighetene og bli angiver.
Slutten på hovedkarakterens danningsreise består bl.a. av skolegang i Istanbul og møte med undervisningsministeren i Ankara, før et psykisk sammenbrudd tvinger seg fram.
Da venter et mentalsykehus, etterfulgt av årelange opphold på hotell for de smuglerpengene faren hadde gravd ned samt et vedvarende misbruk av morfinsulfat for å holde traumer i sjakk.
Endelig fører opplevelsen av en lynsjing til en to år lang «lynsjeturné», før møtet med en ung araber og ønsket om å sone omsider bringer Gazâ til et kalasjnikovutstyrt Afghanistan.
Det hender romanen i all sin grusomhet vipper over i det overtydelige og blir for pratsom i tonen, så stilsikker som den norske oversettelsen enn virker.
Den gjennomgripende, leksikalske referansen til «de fire grunnleggende teknikkene i renessansemaleriet» fungerer dessuten dårlig.
Derimot er de mange tenkte samtalene som Gazâ fører med Cuma underveis både ledige og perspektivskapende, mens bruken av diverse ledemotiv - som «sagflis», en papirfrosk, «Nattverden» og buddhastatuene i Bamiyandalen i Afghanistan - binder historien sammen på elegant vis.
Å la Gazâ utrope seg selv til en slags moderne Arthur Rimbaud virker heller ikke ueffent, og å holde tilbake sannferdig info om morens skjebne skaper nysgjerrighet og spenning.
Viktig er ellers oversetterens opplysning om at Ahad lest baklengs blir Daha – det tyrkiske ordet for «Mer».
| 1 |
705524 | Thriller:Frontkjemperen som snudde
Aslak Nore har lenge anbefalt spenningslitteratur og tv-krim.
Nå er det han som skal anbefales.
Aslak Nore:
Ulvefelle.
Spenningsroman.
374 sider.
Aschehoug.
Krimekspert Aslak Nore har fått masse ros for sin egen thriller med handling fra andre verdenskrig.
Rosen er velfortjent, for her viser Nore at hans kunnskap om krim- og spenningslitteratur ikke bare er teoretisk.
De siste årene har han vært en av landets mest profilerte guider i krimsjangeren - han skriver om både bøker, filmer og tv-serier, og anbefalingene hans er til å stole på.
Underveis har han snappet opp mange triks, og han bruker dem godt.
«Ulvefellen» er nemlig en virkelig spennende fortelling om den norske frontkjemperen som mister troen på nazismen og bestemmer seg for å bekjempe den.
Hans fortid som dekorert soldat for Hitler-Tyskland åpner mange dører, og leseren følger med inn i et komplisert nettverk av agenter og dobbelagenter, kanskje også noen trippelagenter - i et okkupert Oslo, et krigsfarget Berlin og et krigstrøtt London.
Nore har, selvsagt, gjort et ypperlig arbeid med å sikre at faktisk informasjon skal være etterrettelig (her er uvanlig mange kilder til roman å være), og han kryssklipper rutinert mellom ulike steder, ulike tider, ulike handlingstråder.
Og han tegner troverdige bilder av helter og antihelter, han viser oss mennesker som slites mellom ideal og virkelighet, om hvor umulig det kan være å gjøre de rette valgene fordi konsekvensene er så forferdelige.
Det er ikke ofte jeg skriver at det er internasjonalt snitt over norsk krim- og spenningslitteratur, men det er det definitivt over «Ulvefellen».
Og det er materiale til en dramatisk (og kostbar) tv-serie her.
| 1 |
705526 | Thåström:Kul kille med killerlåter
60-åringen leverer fortsatt noe av den tøffeste rocken i Skandinavia.
Thåström:
"Centralmassivet" (Razzia/Sony)
21. oktober er det julekveld på forskudd for den lokale Thåström-fansen.
Da spiller han i Stavanger Konserthus, dagen etter at han har opptrådt i Oslo Spektrum.
De mest trofaste har garantert startet oppvarmingen med singlene "Utanför Old Point Bar" og "Körkarlen", og nå er albumet her.
Det kommer to år etter "Den morronen", som toppet listene både i Sverige og i Norge.
60 år gamle Sven Joachim "Pimme" Eriksson Thåström har fortsatt taket på publikum.
Han fikk seg et navn som vokalist og gitarist i pønkbandet Ebba Grön på slutten av 1970-tallet, før de skiftet stil og navn til Rymimperiet, siden Imperiet, på 80-tallet.
Mens det tiåret ebbet ut, startet solokarrieren.
Nå er han fremme ved det niende studioalbumet under eget navn, innspilt i Berlin med Niklas Hellberg fra livebandet som medprodusent.
Miksingen har ringreven Michael Ilbert tatt seg av.
Thåström åpner med "Bluesen i Malmö", fullkommen stadionrock av den blågule typen.
Like elsket blant dem som flagger med rødt, hvitt og blått, enten vokalisten heter Lundell, Winnerbäck eller Thåström.
En herlig sang, uansett.
Nevnte "Körkarlen" ligger nærmere hans new wave-tid med Imperiet, her med sterke bånd til datidens gothrock.
Körkarlen var mannen med ljåen i Selma Lageröfs roman fra 1912 (les den), og sangen lyder truende nok.
En skikkelig killerlåt.
Bokstavelig talt.
Tittelkuttet "Centralmassivet" flyter seigt, myket opp av tangenter og koring.
Navnet henviser til et tynt befolket høylandsområde i Sør-Frankrike.
"Old Point Bar" er en tung låt, også den med goth-følelse og med noe som likner indiansk stammedans.
Låt oss säga att du har mindre
än en fjärdedel kvar till dit du ska
synger Thåström i denne amerikanske road-tripen.
Han nærmer seg målet, selvsagt en parallell til livet hans.
60 år, kanskje mindre enn 20 igjen.
Dermed får låten en annen og mørkere dimensjon.
"Låt det goda" henter ett og annet riff fra 70-tallets tungrock, med en snakkesyngende Thåström og en melodi som av og til flyter opp.
Holdes i rusletempo.
"Aldrig av med varandra" er platens rolige minutter, hele sju av dem.
Den starter i Krakow og er innom Karl Johan, det siste et kjent triks for svenske artister med håp om platesalg i Norge.
Så jo da, en fin ballade av det seige slaget.
Så langt alt vel, men det begynner å gå litt tregere mot slutten.
Verken "Som mästarna målat himlen" eller "Karaokebaren" er blant de beste låtene her, om du da ikke sverger til Thåströms nattsvarte side.
Og det skal i all rettferdighets navn sies at refrenget på "Som mästarna målat himlen" er en ren styrkedemonstrasjon og at det tunge industripreget på "Karaokebaren" kler stemmen hans.
Han nøyer seg med ni kutt og runder av med "Natten för det här".
Den starter med blytungt piano og skurring, uten at det lysner underveis.
Gospelblues som ikke ville vært fremmed på et Tom Waits-album.
Thåström er ikke blitt noe dårligere med årene.
Kvelden i Konserthuset kan bli stor.
Beste spor:
"Bluesen i Malmö", "Körkarlen", "Old Point Bar", "Natten för det här".
| 1 |
705527 | Surrealistisk invasjon
Problemet med å vera ambisiøs, er at du risikerer å enda opp som pretensiøs.
Mother!
Sjanger:
Drama Spenning Thriller.
Med:
Jennifer Lawrence, Domhnall Gleeson, Michelle Pfeiffer, Javier Bardem, Ed Harris.
Regi:
Darren Aronofsky.
To timar, eitt minutt.
USA, 2017
Aldersgrense:
15 år
«Mother!» er ein film som kjem til å splitta publikum.
Somme vil elska han, sjå dette som eit meisterverk.
Andre vil, som meg, ramla av, og konkludera med at filmen ikkje lever opp til hypen.
Det begynner bra:
Jennifer Lawrence spelar ei ung kvinne som bur saman med ektemannen og poeten med skrivesperre (Javier Bardem) i eit gigantisk hus midt ute i ingenting.
Huset er hans barndomsheim, det har brent ned, dei har bygd alt opp på nytt, ho bruker dagane på oppussing, du får tidleg ei kjensle av at noko er feil.
Så bankar det plutseleg ein dag på døra, og der står ein framand (Ed Harris).
Han blir invitert inn.
Dagen etter kjem kona (Michelle Pfeiffer).
Det er sånne ting som set filmar i gang:
Ein framand dukkar opp, ting begynner å skje.
I dette tilfellet skjer det kolossalt mykje.
Paret i det store huset blir invadert av framande.
Kamera er heile tida med og på Lawrence, som aldri skjønar heilt kva som skjer, som blir stadig meir forvirra og usikker.
Lenge heng eg med, lenge fungerer mystikken fint, den stadige opninga av nye dører, stadig nye mysterium.
Problemet oppstår når det bare held fram på dette viset, utan at det kjem noko nærmare forklaring på kvifor dette skjer.
I staden for forløysing, kjem det ein slags repetisjon av det heile.
Dermed blei eg sitjande og undra på om dette var å sjå på som ein slags fabel, som ein symbolsk film, med sine hjarte som blir spylt ned i do, blod som ikkje sluttar å renna, hemmelege rom, heltedyrking, kjærleik, kreativitet, paranoia og stadig meir fantastiske og dramatiske tablå.
For det er flott å sjå på, bevares.
Problemet er bare at eg ikkje klarer å sjå kva som skjuler seg bak all estetikken, kva regissør Darren Aronofsky («Requiem for a Dream», «The Wrestler», «Black Swan») eigentleg ønskjer å fortelja oss - ut over at han er flink til å laga flink film med fantastiske skodespelarar.
I periodar er det så over the top at det blir komisk.
Eg får håpa det er intendert komikk, særleg ein del av poetens pretensiøse pølsevev, men eg veit ikkje.
Når det ikkje er mulig å skjøna kvifor tinga skjer, eller kva som eigentleg er problemet, blir det også komplisert å identifisera seg med stakkars Lawrence i hennar stadig meir forvirrande paranoia - om målet var å seia noko almenmenneskeleg.
Aronofsky er ein særs ambisiøs filmkunstnar.
Det er flott.
Men i dette tilfellet ender det, for meg, opp som pretensiøst.
| 0 |
705528 | En perle av en utstilling
En stor opplevelse, skriver vår anmelder om den japanske utstillingen på Hå gamle prestegard.
Mariko Kusumoto:
Translucent Explorations.
Objekter.
Hå gamle prestegard.
Fram til 1. oktober.
Gjennom en moderne tolkning av Tsumami Zaiku leker den japanske kunstneren Mariko Kusumoto med over 400 år gamle tradisjoner, og hun gjør det med stor respekt for sitt opphav.
Tsumami Zaiku er en bretteteknikk med fellestrekk til origami og stammer fra Japans kulturelle storhetstid, Edo-perioden fra 1625 - 1868.
Sirlige blomster i stoff, brettet av kyndige tekstilkunstnere, ble brukt som dekorasjoner og hårpynt til kimonoen, Japans nasjonaldrakt.
Bruken av Tsumami Zaiku-ornamenter finner man gjerne eksempler på i tresnitt eller Ukiyo-e, fra samme periode, særlig der geishaer og kurtisaner danner motivet.
Kitagawa Utamaro (1753 - 1806) var en av de virkelig store ukiyo-e kunstnerne og hans kvinneportretter ble raskt svært anerkjente og er det den dag i dag.
Fornyer tradisjon
Mariko Kusumotos tekstilflora beveger seg i randsonen av denne gamle tradisjonen.
Både form og innhold, men også materialene hun har valgt, er hentet fra vår tid.
Kimonotøyet har hun erstattet med kunstfiber som polyester og foruten de gamle bretteteknikkene blir de endelige produktene gjerne til gjennom en intuitiv prosess eller som resultat av rene eksperimenter med blant annet varmebehandling.
Resultatet er intrikate, tredimmensjonale skulpturer, hvorav mange danner utgangspunkt for Kusumotos skulpturelle smykker.
Der teknikken bak Tsumami Zaiku danner grunnlaget for Kusumotos små fiberskulpturer, kan de ferdige verkene minne om den like gamle tradisjoen Tsurushi Bina.
Lykkeamuletter i form av små figurer laget av kimonotøy, tredd på snorer, ble benyttet av foreldre og familie i forbindelse med bønn for sine døtres velsignelse.
Hver figur innehar sin egen betydning og blir møysommelig valgt ut etter spesifikke ønsker for det enkelte pikebarn.
I dag ser man fortsatt disse snorene tredd med tøyfigurer i forbindelse med den tradisjonelle dukkefestivalen Hinamatsuri som hvert år arrangeres over hele Japan den første uken i mars.
Presist håndverk
Utstillingen Translucent Explorations på
Hå gamle prestegård viser transparente objekter i syntetisk fiber.
Den beveger seg i et grenseland mellom skulptur og smykker og Kusumoto er da også både juvelér, smykkedesigner og tekstilkunstner.
De sukkertøyfargede, tilsynelatende skjøre, objektene ligner på anemoner, polypper, koraller og andre marine organismer.
Selv om objektene er tydelig inspirert av former i naturen blir de likevel ikke fremstilt som noen replika; de framstår snarere som vage minner eller erfaringer fra naturen.
Den presise, håndverksmessig ferdigheten til Kusumoto gir likevel objektene en troverdighet.
Kusumotos gjennomskinnelige utforskninger er ikke bare en stor estetisk opplevelse.
Den formidler også en sårbarhet i den samme verden den har hentet sin inspirasjon fra.
Den sarte palletten, materialets transparens og de delikate formene gir inntrykk av en skjørhet man intuitivt ønsker å verne om og beskytte.
Gjennomført med en imponerende kyndighet og som en respektfull hommage til de gamle Tsumami Zeiku-mesterne er utstillingen en aldri så liten perle på Hå Gamle Prestegård.
| 1 |
705529 | Jo, den perfekte verden er realistisk
KAPITTEL:
Forfriskende reiseguide til et Utopia som kanskje er nærmere enn vi tror.
Rutger Bregman:
Utopia for realister.
Oversatt av Rune R. Moen.
Spartacus.
Det er lett å avvise utopiske ideer som nettopp utopiske, helt til den tanke melder seg at det engang var utenkelig at kvinner skulle styre landet, at utdanning skulle være gratis for alle og at bilene skulle klare seg uten sjåfør.
De to første er blitt sedvane, den siste er i ferd med å bli virkelighet.
Den nederlandske journalisten og historikeren Rutger Bregman gjør for tiden internasjonal furore med en bok der han frekt og freidig påstår at det er realistisk å se for seg en framtid der alle får en garantert minstelønn fra staten, hvor den gjennomsnittlige arbeidsuken er på 15 timer, og hvor grensene står åpne.
I tillegg påstår han at det vil være en langt bedre verden enn den vi nå sliter med.
Oversikt over mange kulturarrangementer finner du her.
Denne uken kommer han til Kapittel-festivalen for å forklare at Oscar Wilde hadde rett da han sa at et verdenskart som ikke omfatter Utopia ikke er noe verdt, fordi det alltid er der menneskeheten ender.
Elegant og intenst
I ”Utopia for realister” argumenterer Bregman elegant og intenst for at også vår tid trenger store ideer.
Han erkjenner at mange utopier har endt som dystopier, med fascisme, sovjetkommunisme og nazisme som de grelleste eksemplene fra det forrige århundret.
Men han er heller ikke nådig mot det stadig mer sklerotiske forbrukersamfunnet vi nå lever i, er dette virkelig det beste vi kan få til?
Det er forfriskende å lese en bok som kombinerer enorme mengder etablert kunnskap med en vilje til å se inn i det ukjente, og tåle de hånlige avvisningene.
Hvem ville ikke ledd om noen for 100 år siden hadde foreslått at staten skulle betale alle innbyggere lønn resten av livet fra den dagen de fyller 67 år.
Borgerlønn, eller garantert minsteinntekt, flytter bare aldersgrensen til 18 år.
Som sosiologen Albert Hirschman observerte:
Så snart en utopi blir virkelighet, blir den regnet som noe helt alminnelig.
Utopier blir alminnelige
Bregman åpner boken med denne ideen om at staten skal sikre alle et økonomisk golv, en tanke som er langt mindre utopisk i de nordiske velferdsstatene enn i USA.
Likevel var det nære på at amerikanerne innførte et slikt system under Richard Nixon.
Inderne vurderer å gjøre det samme nå.
Det gjør også kanadierne, skottene, finnene og en lang rekke andre.
Denne utopien trenger seg inn i rommet for det realistiske, Bregmans bok er bare én av mange som argumenterer for at vi bør ta på alvor all den forskningen og praktiske erfaringen som viser at den beste og billigste måten å fjerne fattigdom på, er å gi de fattige penger.
Den andre utopien, om at arbeidet som er igjen når robotene har gjort sitt, må fordeles tynnere, er heller ikke ny.
I 1930 spådde John Maynard Keynes at i 2030 ville ingen i Vesten trenge å jobbe mer enn 15 timer i uka.
Det var selvsagt en utopi den gang, men det var også åttetimersdagen og fem dagers arbeidsuke 100 år før tidligere.
Keynes var bare en realist forut for sin tid.
Fjern alle grenser?
Den siste av Bregmans tre store ideer er den mest provoserende; han vil fjerne grensesperringene mellom alle verdens nasjoner.
Mens varer, kapital og tjenester flyter fritt, blir menneskenes bevegelse hindret av stadig flere murer og innreiseforbud.
Dette hemmer den økonomiske utviklingen alvorlig.
Harvard-økonomen Lant Pritchett hevder at fri arbeidsvandring over hele verden vil øke den samlete rikdom med 65 billioner dollar, og utrydde fattigdommen i verden.
Det trengs en 28 årings mot for å presentere en slik tanke i en tid hvor selv det velfungerende og stort sett lykkelige Sverige kan brukes som skremsel overfor de som tror at noen tusen innvandrere vil ruinere oss.
Bregman har dette motet, og han kombinerer det med omfattende lesning, medrivende prosa og til tider overbevisende argumentasjon.
Hvis noen om 100 år ser seg tilbake, er det ikke sikkert det er Rutger Bregman de ler mest av.
Rutger Bregman deltar på årets Kapittel-festival fredag 22. september kl. 13.
| 1 |
705532 | Bisse:Selv om vi ikke forstår hinanden
Fascinerende vanskelig å skjønne fra det sjællandske provins.
Bisse: "19.6.87" (Showbisse)
Det er ikke alltid like lett å forstå dansker.
Thorbjørn Radisch Bredkjær er en som like godt kunne sunget om kamelåså og syggelekokle, for det skal godt gjøres å få med seg mer enn bruddstykker av teksten.
Samtidig er det noe fascinerende ved det som en dansk anmelder har kalt hans særegne krukkede vokal.
Hva nå det enn betyr, er det en fin beskrivelse.
Denne krukkede vokalen møter konkurranse fra synther, et skolekor fra Humble, sangere fra Københavns Drengekor, en strykerkvartett og hele Bissebanden.
Et lydbilde å drukne i, på beste vis.
Som soloartist under navnet Bisse, har 30-åringen fra Kirke Saaby på Sjælland gjort seg bemerket med hele seks album på tre år.
Denne gang vender han blikket bakover.
Fødselsdatoen er albumtittel, og han synger om barndommens gate og tusenårsungene.
Bisse krever en god porsjon tilvenning, men blir du først hektet, er det gjort.
Beste spor:
"Legeaftale", "Bjælkehuset", "Indendørssæsonen", "Se frem".
| 1 |
705534 | ROMAN:Fantastisk Ferrante
Om den defekte moren.
Elena Ferrante:
Den dunkle dottera.
Roman.
151 sider oversatt av Kristin Sørsdal.
Samlaget.
I Ferrantes forfatterskap er det klare forbindelseslinjer, og de ulike tekstene kan nærmest leses som distinkte variasjoner over kvinneliv med sterke likhetstrekk.
I denne teksten møter vi jeg-fortelleren Leda, en kreativ og analytisk akademiker som nærmer seg femti, og som i Ferrantes øvrige romaner går også denne inn i det relasjonelle på mikronivå og gjør det universelt og gjenkjennelig.
Ledas to døtre har flyttet ut, og Leda opplever en fase som kan være problematisk for mange.
Det livet man har brukt tiår på å mestre, er over, og man skal gjenoppdage hvem man er uten foreldrerollen som det navet hverdagen dreier rundt, enten det er som del av et parforhold eller som enkeltindivid.
Dette kan utløse sterke følelser, og på engelsk bruker man begrepet ”empty nest syndrome” for å beskrive tapet og usikkerheten mange opplever når redet er tomt.
For Leda, derimot, er opplevelsen den stikk motsatte.
Hun er for lengst fraskilt og føler mest av alt lettelse over at døtrene flytter ut.
Hun tar livet sitt tilbake, og det er som om de tiårene barna har bodd hjemme, bare har vært et mellomspill.
Denne følelsen av frihet forårsaker en fysisk og mental endring som er knyttet til den hun var før barna kom.
Kroppen hennes blir slankere, yngre, hun gjenoppdager seksualiteten, og hun tenker og arbeider.
Men endringen utløser også redsel, ettersom den er knyttet til fortid og regresjon.
For første gang på lenge reiser Leda på ferie uten barn, og et langvarig opphold ved sjøen gir tid og rom til det som har vært fortrengt.
Hun reiser til et sted hun ikke kjenner, men som likevel utløser minner, og teksten blir en nesten thrilleraktig utforsking av Ledas sinn.
Romanen behandler på uhyre effektfullt vis forholdet mellom overflate og substans, mellom den skinnende fasaden og den utiltalende virkeligheten under.
Romanen går også inn i de smålige følelsene, og Leda opplever andres skjønnhet, lykke, suksess, som en trussel mot sitt eget og døtrenes liv.
Her er også klare paralleller til den voksne kvinnen og moren vi kjenner fra eventyrene, der egne døtre og stedøtre blir en så stor trussel mot deres egen posisjon at de støtes bort for å unngå detronisering.
Lesere av Napoli-kvartetten vil kjenne igjen bruken av ulike navn på karakterene, og Napoli representerer også i denne romanen et språk, en barndom og en fortid som hovedpersonen forsøker å legge bak seg.
Romanen bearbeider Ledas forhold til sine egne døtre gjennom Ledas minner og refleksjoner, men også gjennom hennes relasjon til andre feriegjester.
Dette gjelder særlig den unge moren Nina og hennes vesle datter Elena, og et intenst og nærmest absurd drama utspiller seg når Leda impulsivt stjeler Elenas dukke.
Dette åpner en verden av eksplosive emosjoner, der morsrollen blir en fortelling om døtre som leker mødre, og leken med dukker representerer ikke et ønske om selv å være mor, men en lengsel etter å gjenerobre morens kropp og være mor for sin egen mor.
Det frastøtende står helt sentralt, og Leda opplever en stadig tiltagende følelse av avsky overfor morsrollen og det spillet som forventes i den.
Romanen bruker begrepet ”splintra” om denne konflikten, både historisk og hos hovedpersonen, og flukten fremstår som morskjærlighetens mørke bakside i en roman som er full av mødre som forlater barna sine, både faktisk og som trussel eller drøm.
Ferrante er en mester i detaljerte skildringer av fortettede scener som viser forholdet mellom mennesker.
I løpet av ett eneste avsnitt åpnes de bevegelsene som definerer relasjonen mellom to personer, og det er imponerende at tilsynelatende mikroskopiske drama kan resultere i så intens spenning som i denne romanen.
| 1 |
705537 | Støyende dypdykk i teknoklisjeer
Kingsman-oppfølgeren blir etter hvert like spennende som eneren.
Men hvorfor må alle sjangerklisjeer gjenbrukes nok en gang?
Kingsman:
The Golden Circle
Sjanger: Actionkomedie.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi:
Matthew Vaughn.
Manus:
Matthew Vaughn og Jane Goldman.
Skuespillere: Colin Firth, Taron Egerton, Julianne Moore, Pedro Pascal, Jeff Bridges, Mark Strong, Halle Berry, Sophie Cookson.
Lengde:
2 timer 21 min.
Aldersgrense: 15 år.
«Kingsman: The Secret Service» (2015) var et friskt og svært underholdende agentepos, i skjæringspunktet mellom Quentin Tarantinos gladvold og James Bonds elegante teknologifikserte univers.
Som det meste av actionunderholdning på kino for tiden, stammer også Kingsman fra tegneserie.
Det merkes.
For selv om franchisen streber etter en tilsynelatende realisme, er det åpenbart at etterretningsagentenes eventyrlig spennende opplevelser ikke hører hjemme i denne verden.
For mye lyd
Denne gangen er gladvolden heldigvis tonet noe ned.
Det samme er dessverre humoren, selv om det finnes referansegodbiter og herlige vendinger her.
Til gjengjeld er spenningsmusikken, antakelig framført av filharmonien og symfonien på en gang, skrudd på full guffe.
Det sliter.
Skurkeplottet, og dermed agentenes utfordring, er forfriskende morsomt, og faktisk brennaktuelt:
Julianne Moore spiller den psykopatiske lederen for verdens største narkokartell.
I en strategi for å få all narkotika legalisert, har hun infisert stoffene sine med en dødelig gift.
Siden hun selv sitter på motgiften, holder hun i praksis halve verden som gissel for å nå målet sitt.
Kingsman-organisasjonen må alliere seg med amerikanske Statesman for å redde narkotikabrukerne og verden.
Sterkt ensemble
Kingsman fortjente en oppfølger, og denne gangen er det litt av et stjernelag regissør Matthew Vaughn har fått med seg.
Og de leverer, i små og større roller!
Men unge Taron Edgerton blir litt anonym blant stjernene.
Men «The golden circle» er mer av en ensemblefilm, Colin Firth dominerer ikke like mye her.
Toerfilmen flyter videre på universet og karakterene som ble bygd i eneren.
Det er absolutt en fordel å ha sett den.
Flere nye rollefigurer blir introdusert.
Men i stedet for karakterutvikling, har Vaughn vært mer opptatt av å sette erkebritiske og erkeamerikanske ytre kulturklisjeer opp mot hverandre.
Og apropos klisjeer:
Roboter, flimrende skjermer som henger i løse luften og i kontrollrom med enda større og flere skjermer.
Vi har sett det før!
Igjen og igjen!
År etter år!
Kan noen vennligst finne på noe nytt om de vil fjetre oss?
Nå kjeder vi oss.
| 0 |
705538 | Utstilling:Endelig noe bra i Kunsthallen!
Endelig en god og interessant – og ikke minst relevant – utstilling i kunsthallen, skriver Trond Borgen om ny utstilling.
UTSTILLING:
Kunsthall Stavanger:
Systema Naturae, seks kunstnere, T.o.m. 15. okt.
Det var på tide at Norges rikeste kunsthall faktisk fikk omsatt sine økonomiske muskler også i kunstfaglig styrke.
Kurator Mirja Majevski har formet en tankevekkende og samtidig estetisk tiltrekkende utstilling med den presise tittelen Systema Naturae.
Tittelen viser til Linnés bok fra 1735, og seks kunstnere ser, med utgangspunkt i denne boken, nærmere på ulike tilnærminger til klassifisering av planter.
Linné gjorde ikke bare plantevitenskapen langt mer presis gjennom sitt klassifiseringssystem, han ga oss også en metode for bevaring av kunnskap når artsmangfoldet i dag er truet.
Mens det stadig oppdages nye plantearter, forsvinner også flere; artsmangfoldet er truet gjennom menneskeskapt påvirkning: av de registrerte 380.000 planteartene på jorden er hver femte nå i fare.
Frøhvelv
Utstillingen agiterer ikke i forhold til problemstillingen, den bruker ikke sterke virkemidler, politiske slagord eller krasse kommentarer.
I stedet holder den stille og lavmælt fram ulike tilnærminger til plantenes liv, til deres illustrasjonshistorie og klassifiseringsmuligheter, rutinemessige og ukonvensjonelle.
At naturens system er viktig å bevare, minner Michael John Whelan oss på, med sin liste over land som lagrer frø i Svalbard globale frøhvelv.
Han viser også en serie fotografier av stein ved inngangen til dette frøhvelvet, dekket av frysevæske utstøtt av hvelvets kjølesystem: små utsnitt av formasjoner som bare indirekte sier noe om det som forsøkes bevart lenger inne i fjellet.
Det er som om han spør: kan kulturen redde naturen, i så fall, til hvilken pris?
Fjernt fra Linné
Her er tre ulike måter å klassifisere planter på, fjernt fra Linné, likevel gyldige og relevante, fordi det dreier seg om kunstneres blikk på naturen:
Ann Böttchers elegante filigranmønster utført med blyant, med utgangspunkt i et norsk grantre, rommer i sitt miniatyr-uttrykk en enorm abstrahering av hvordan landskapet kan prege vår nasjonale identitet.
I stedet for naturformenes kaotiske kamp, viser hun naturen som velordnet og harmonisk, presset inn i en sluttet form.
Her dreier det seg om en vilje til kontroll som vi også finner i tre fotografier av Sanna Kannisto; med utgangspunkt i feltstudier sammen med biologer i bl.a. Brasils regnskoger.
Hun plasserer plantene mellom fortrekksgardiner, som på en scene – som en slags absurde spillere i et taust teater poserer plantene i dette iscenesatte fotografiet, samtidig som bildene også er en visuell artsbeskrivelse, komplett med plantenes latinske navn.
Mens Eva-Fiore Kovacovskys fotogrammer, tørkede blad eksponert direkte i mørkerommet, blir til et herbarium av lys, fastholdt på fotopapir mer som fantasieggende former og farger enn som et vitenskapelig klassifiseringssystem.
Hun viser også boken «247 Gräser» (247 gresstyper), som rommer fotokopier av pressede planter, et slags oppslagsverk med plantene kun bevart som lysskygger av sine egentlige former og egenskaper.
Drømmehvelv
Kustaa Saksis jacquard-vevde teppe «Herbarium of Dreams» gir oss en alternativ, irrasjonell taksonomi som kun kan brukes på menneskenaturen og dens alternative drømmeverden.
Hvis frø og planter ligger skjult for våre øyne, dypt inne i fjellet på Svalbard, og hvis plantearter dør ut så vi ikke lenger kan bruke blikket vårt til å studere dem ute i naturen, kan kunstnere som Saksi gi oss et alternativ, et fantasiprodukt, en kunstighet – et drømmehvelv.
Vakker, men skremmende, fordi naturen ikke kan leve av, eller overleve på den.
Så dør naturen, langsomt, idet den også lever – et paradoks slående uttrykt i Salla Tykkäs film «Victoria»: kjempevannliljens sjeldne blomstring i sakte kino.
Med Mahlers sødmesmertende adagiosats fra 5. symfoni på lydsporet, er det umulig ikke å oppleve dette verket gjennom undergangsfilteret fra Døden i Venedig.
Verden går under idet den skapes, idet den fortsetter sin syklus fra art til art, generasjon til generasjon.
Undergangen er ikke endelig.
Som helhet rommer utstillingen ulike kunstnerblikk på naturen, altså kulturelle perspektiv som gir oss en allsidig optikk til å betrakte naturen gjennom.
Alle gir oss kulturen som resonansbunn for det som skjer i naturen; det er som om de sier at vi ikke kan betrakte eller oppleve naturen uten former for kulturelle filtre – det vi har lært og vokst oss inn i, gjennom overlevering og sedvane.
De gjør det på subtilt vis og overlater til betrakteren å trekke konklusjoner.
| 1 |
705539 | Pere Ubu:En av rockens tøffeste
Noen skruer er mer skrudde enn andre.
Som David Thomas, selv om han denne gang løsner grepet.
Pere Ubu: "20 years in a Montana missile silo" (Cherry Red/Border)
David Thomas er Pere Ubus eneste konstante medlem, fra starten i Cleveland i 1975 og via comebacket i 1987.
Langt fra alt har vært like tilgjengelig, men bandets 16. plate er forholdsvis lett å fordøye.
Du har selvsagt "Plan from Frag 9" og "Walking again", for ellers ville det ikke vært Pere Ubu.
Forrige album var fylt med slike låter, men denne gang åpner de med spretten surfpunk i "Monkey bizness", der monkeys and clowns will bounce around.
"Funk 49" er en tøff snakkesang, og "Toe to toe" er halvannet minutt ramlende punk.
Underveis får vi også en tur ut i "Swampland" og sumpblues i "Howl".
Samtidig stripper Thomas vekk alle lag på "The healer" og "Cold sweat", med et merkelig gripende resultat.
Understrømmene er der, men overflaten er rolig.
Kall det undergrunnsrock, avant-garage, kunstpunk eller hva du vil; 64-åringen er fortsatt en av de tøffeste guttene i klassen.
Beste spor:
"Monkey bizness", "Funk 49", "The healer", "Swampland", "Cold sweat".
| 1 |
705540 | Roman:Gener og sykdom omgjort til skam
Thorvald Steens sjenerøse oppgjør med et livs fortielser.
Thorvald Steen:
Det hvite badehuset.
Roman.179 sider.
Oktober.
Thorvald Steens (1954, debut 1983) verkliste er snart på tretti titler, halvparten romaner.
De kan grovt deles inn i to hovedgrupper: de historiske, med sine faktiske eller fiktive forelegg, og de sterkt personlige, med stofftilfang fra hans egen historie, eget liv og egne erfaringer.
Med oppvekstromanen «Vekten av snøkrystaller» fra 2006, fulgt av «Det lengste svevet» og «Balanse» har han skrevet en fiksjonalisert trilogi om et liv fra han som konfirmant får en diagnose for en arvelig sykdom som gjør slutt på hans karriere som skihopper (men først gjør han et trassig siste katastrofehopp), til han sakte invalidiseres og til slutt fabulerer om en pleietrengendes jollytur i privatfly, rager romanene med tematikk fra forfatterens eget liv høyest.
Høstens «Det hvite badehuset» er også en sterkt personlig roman.
Den er sterk på flere vis, og åpner med at jeg-fortelleren en dag får en telefon der en kvinnestemme presenterer seg som søskenbarnet hans, Eline.
Men Jeg kjenner ingen Eline.
Han har aldri hørt om noen Eline.
Hun er datter av jeg-fortellerens bror, som han heller ikke kjenner.
Morssidens familie har bestandig ligget i taushetens og fortielsens skygge, på samme måte som hans egen far aldri ville høre tale om sønnens muskelsvinndiagnose.
Selv har fortelleren levd med vissheten om at han var en byrde, et heft, en last og et uskjønt ork for andre, en person som kanskje aldri noen kunne elske.
Der han nå som sekstiåring sitter i rullestol, ute av stand til å bevege seg eller komme opp fra golvet om den skulle velte – den gjør det, har han et produktivt liv bak seg, kone, og en datter som har arvet sin fars sykdom.
Hovedhandlingen dreier seg rundt jeg-fortellerens forsøk på å få hans gamle mor til endelig å berette om egen nære familie.
Hun vegrer seg til det siste, og bruker alle knep for å få tie (forteller sin invalide sønn at nå har hun fått uhelbredelig kreft).
For hennes generasjon var «kreft» et tabuord, «sinnssykdom» skambelagt.
Bokas
Jeg er er raust overbærende og finslig i sine forsøk på å trekke kunnskap om familien og seg selv ut av moren, nesten fri for nag, helt fri for hatefulle bebreidelser:
Han vil forstå, ikke fordømme.
Det er betagende lesning, i en kunstferdig komponert roman med mange sprang i tid og sted.
| 1 |
705541 | Motorpsycho: Eksplosiv blanding
De er seg selv, men står aldri på stedet hvil.
Motorpsycho: "The tower" (Rune Grammofon)
Med Babels tårn på omslaget og "The tower" som åpningskutt, burde det vært duket for kaos, forvirring og ren babling.
Men Motorpsycho holder seg på stien, selv om skifte av folk og sted fører til justering av kursen.
Tomas Järmyr er ny trommis etter at Kenneth Kapstad forlot bandet etter nesten ti år.
Järmyr har tunge trommestikker å løfte etter Kapstad, men han gjør jobben på beste vis.
Samtidig har trønderne denne gang dratt til Los Angeles for å spille inn platen.
Hans Magnus Ryan, Bent Sæther og Järmyr bruker to cd-er for å få plass til de ti kuttene.
Slik lukter det 70-tall av, og musikken har sine røtter der.
Prog, heavy og psykedelisk rock er fundamentet de bygger sitt tårn på, men de sørger også for vinduer der lys og luft slipper inn.
Som "Stardust", en akustisk vise med harmonier à la California.
"The maypole" er sydd over samme lest; mer CSN&Y enn King Crimson.
Under oppholdet i Los Angeles tok de en ørken-avstikker til Joshua Tree, der det mykere materiale meldte sin ankomst.
Stemningene kan skifte raske i Motorpsychos verden, og de kaller det selv et mer eksplosivt album enn forgjengeren "Here be monsters".
Du kan likevel slappe av en god stund på "A pacific sonata", omtrent til midtveis i det kvarter lange kuttet.
Deretter melder uroen seg, og bandet bygger opp en ny låt.
"The cuckoo" åpner også mykt, men det er bare for å lure deg.
Her jobbes det hardt og tungt, med innlagde hvileskjær.
Leter du om det eksplosive, finner du det her.
En låt som viser hva gjengen er god for.
Ellers er åpningen med "The tower" og "A.S.F.E." noe av det sterkeste de har gjort på lenge.
Etter 28 år viser Motorpsycho viser en imponerende vilje til å strekke grensene for sitt eget univers, eller for å si det på en annen måte:
Å bygge nye etasjer på tårnet.
Beste spor:
"The tower", "A.S.F.E.", "The cuckoo".
| 1 |
705543 | Son Little:Den nye magien
En del av den nye soulbølgen eller en redningsmann for bluesen?
Son Little befinner seg et sted imellom.
Son Little:
«New Magic» (Anti/Playground)
Son Little, artistnavnet til Aaron Livingston, debuterte med et selvtitulert album for to år siden og er nå tilbake.
Han har forbilder som Jimi Hendrix og Stevie Wonder og byr på en blanding av soul, blues, gospel og rock.
Hvor du plasserer ham blant dette, betyr lite.
Kall det rhythm and blues, så slipper vi diskusjonen.
Det er også hva han sier selv; en gren av den store elva kalt rhythm and blues.
I etterkant av debuten har han forøvrig turnert med 28 år gamle Leon Bridges, et navn å merke seg i den nye soulgenerasjonen.
Son Little åpner med «Kimberly’s mine», skrevet på et hotellrom i det tynt befolkede Nordterritoriet i Australia.
Fem sanger ble unnfanget samme dag på en gitar lånt av unikumet Gurrumul, og av disse kom også «Charging Bull» og «Mad about you» med på platen.
Deler av «Kimberly’s mine» befinner seg ikke så langt unna en Oasis-ballade, mens «Charging Bull» er en rytmedrevet låt med fønky følelse.
«Mad about you» er en kjærlighetserklæring av den silkemyke r’n’b-sorten, en sjanger i seg selv.
Greie låter alle tre, men ikke blant de beste på platen.
Første singel var «Blue magic (Waikiki)», en diskolett phillysoul-låt som slett ikke alle kunne sluppet unna med.
Son Little har derimot nok sjel i stemmen, og hvem kan vel motstå klokkespill og kordamer?
Teksten er mer så som så:
I got the blue magic
and
I rock you so savage
cause
I got the blue magic
Er du på leting etter noe som kan måle seg med gamle klassikere, har vi «O me o my».
Sangen åpner med et bluesriff på gitaren, før Son Little tar sangen på tur i soulland.
Koringen er på plass og bare blåserrekka mangler, men den antydes i hvert fall.
«The middle» brenner med en innestengt bitterhet over hva livet å by på.
En mørk drikkevise utstyrt med fele og fjernt mannskor.
Ikke alle dager er like gode:
Don’t need no good friend
just one bad friend will do
But when I’m drinking
all
I need is a drink
Etter denne trenger vi «Bread & butter» for få humøret opp igjen.
Kjærligheten lever visst likevel, og Son Little hyller den på James Brown-vis.
Uten hylingen, riktignok.
Åpningsriffet på «ASAP» bringer tankene hen på salige Hendrix, og resten av sangen hadde heller ikke virket fremmed for ham.
Blåmalt rock med et soulpreget refreng.
Stemmen står i sentrum på «Letter bound», og den er vel verd å lytte til.
Selve sangen er mer midt på treet.
«Demon to the dark» er derimot en fin melodi og en vakker hyllest til gospelsangeren Washington Phillips (1880-1954).
For Son Little er Washington Phillips en kilde til tilgivelse og en inspirasjon til å fortsette, og sangen er skrevet som en betroelse og en bønn til ham.
Dermed fikk vi gospelbiten på plass også.
Som produsent for Mavis Staples fikk han en Grammy i fjor, og han er vokst opp med hip hop og har samarbeidet med The Roots.
Hvor han går videre, er vanskelig å si, men han blir spennende å følge.
Beste spor:
«O me o my», «The middle», «ASAP», «Demon to the dark».
| 1 |
705544 | Utstilling:Rystende god!
Her er en ung kunstner som er rystende god, skriver Trond Borgen om Rebecca Ackroyd.
Galleri Opdahl: Rebecca Ackroyd, Drain, tegning, skulptur.
T.o.m. 1. oktober.
Jeg merker det straks jeg kommer inn i galleriet: pulsen til en bemerkelsesverdig sterk ung kunstner, som lar hvert enkelt kunstverk spille med i en helhet større enn dens enkelte ledd.
Rebecca Ackroyds utstilling i Galleri Opdahl er rystende god og åpner hele tiden opp uante rom for ettertanke, både om kunstens egne virkemidler og om dens rolle i samfunnet.
Kunsten gir meg gåter
Det er ikke minst det enigmatiske som appellerer til meg – at kunsten gir meg gåter det må arbeides med, aktivt, altså en viss motstand mot vel innarbeidede sanserutiner.
Dette gåtefulle henger nok sammen med den melankolien som hviler over hele utstillingen; det er som om kunstneren sørger over et tap.
Et tap som synes å henge sammen med menneskets sårbare plass i samfunnet, og dets opplevelse av å være fremmedgjort og isolert.
Verden rundt oss er full av fenomener, politiske og andre prosesser som kan forsterke slike følelser; jeg ser Ackroyds kunst som er filter som slike ting suges opp i.
Innestengt, tenker jeg, foran hennes veggskulpturer kalt «Carrier» I – VI.
Tittelen antyder en formidler, en bærer, budbærer, kanskje, men like gjerne en smittebærer; noe som bør håndteres med forsiktighet.
Disse skulpturene ser ut som lukkede persienner eller skodder, og de er helt dekket av gråsvart grafittpulver, noe som får dem til å virke ugjennomtrengelige.
Askelag
Ribbene ser ut som gitter som har grodd helt igjen, uten gjennomstrømming av dagslys.
Eller som gjengrodde luftfiltre som ikke lenger kan gi oss frisk luft.
Er dette utganger som er blokkert, nødveier ut av et kvelende fengsel, ikke lenger tilgjengelige for oss som vil ut?
På disse skulpturene finnes også fotokopierte bilder, fragmenter av livshistorier, kanskje, som er blitt hengende fast, som rester av noe og noen som en gang beveget seg, men som nå er koagulert inn i denne mørke grafitten: et askelag drysset over levd liv.
En stor menneskeskikkelse ligger henslengt på golvet, utført i hvite gipsbandasjer, kjønnsmessig tvetydig, og med pleksiglass-vinduer som kikkhull inn i en hul og tom kropp.
Uten substans, plassert som om den stirrer inn i solnedgangen (gallerivinduene er overtrukket med orange filtre).
En undergangsstemning samtidig skremmende og latterlig, og som hele utstillingen for øvrig dreier seg rundt.
Ackroyd kaller utstillingen «Drain» og antyder med det en drenering, en tømming, kanskje av innhold, energi og livskraft i menneskenes liv.
Vaktposter
Et par stålskulpturer ser ut som en slags vaktposter som lukker seg om egen identitet; én av dem, «Roots,» har et hode som en skipsventil, men med et visir som synes å stirre mot deg, overvåkende.
Ackroyd har en spesiell evne til å vri på det alminnelige, det hverdagslige, slik at det også antyder noe udefinert uhellsvangert, likevel formidlet på en lett måte, med en underlig, underspilt humor.
For dystert blir dette ikke, snarere lekent, med en alvorlig undertone.
Det ser vi også i noen bilder som befinner seg i krysningspunktet mellom tegning og maleri, utført på silkepapir med gouache, trekull og pastell: motivene er figurative, men likevel utenfor den rasjonelle sfære, f.eks. ved «feil» proporsjoner: i de to bildene «Volcano lover» og «Volcano lover up close» ser jeg et menneske som stikker fingeren ned i en ildsprutende vulkan, som om den er et lite leketøy – vil fingeren brenne opp, eller rører den bare ved ilden?
Melankoli
Kanskje er dette et sinnbilde på mennesket som uforpliktende og uten ansvar leker med naturen uten å bry seg om konsekvensene.
Estetikken i dette og andre bilder har et grovt punk-preg, eller kanskje nygotisk er et vel så godt ord her.
Tegningene beskriver mentale tilstander som hele tiden forsterker melankolien i utstillingen.
Tapsfølelsen i denne melankolske stemningen balanseres mellom to poler: samtidig som Ackroyd viser en innholdsmessig tømming, en drain, lader hun også sine kunstneriske virkemidler med en betydelig og særegen energi.
Det er som om hun anvender kunsten til å vise hvordan negative krefter rundt oss påvirker enkeltindividet og hele samfunnet.
Ikke politisk agiterende; snarere neddempet og antydende viser hun menneskets sårbarhet i verden i dag.
Og tapet av en frihet som ikke er en selvfølge.
Det er kunstens sorg.
| 1 |
705545 | LCD Soundsystem:Gledelig comeback
Vitalt og voksent samtidig.
Ta deg tid til LCD Soundsystems fjerde album.
LCD Soundsystem:
"American dream" (DFA/Sony)
New York-bandet som la opp i 2011, er tilbake.
LCD Soundsystem anno 2017 låter gjenkjennelig, men har en ny tyngde ved seg, noe mer voksent og et snev av alvor.
Frontmann James Murphys insisterende vokal formidler fortellinger med tid som gjentakende motiv.
Murphy erklærte allerede med «Losing my edge» i 2005 at han som noen-og-trettiåring var blitt for gammel.
Nå, som han nærmer seg 50, hevder han fremdeles samme påstand:
«I'm just too old for it now».
I den Joy Division-aktige «I used to» skuer Murphy tilbake til da han used to wait all night for the rock transmissions.
Det nydelige tittelkuttet «American dream» beskriver å våkne dagen derpå, hos et engangsligg:
In the morning everything's clearer, when the sunlight exposes your age.
Men albumet er langt ifra traust.
Tvert om er det veldig vitalt.
Det åpner overraskende nok med en glitrende ballade.
Etter hvert følger flere episke øyeblikk, med lange låter som jobber seg opp mot et tilfredsstillende klimaks.
Ni minutter lange «How do you sleep» er mesterlig.
Fire minutter ut i låten reiser hårene seg på både armer og lår, og de forblir stående.
Med saktevoksende «Change yr mind» viser de kunsten å holde tilbake, slippe opp.
Her er færre umiddelbare hits enn før.
Den groovy, post-punkete «Tonite» er den mest åpenbare kandidaten og den mest typiske LCD Soundsystem-låten.
Den løfter stemningen etter alvoret som dominerer på første halvdel av platen.
Tempoet opprettholdes med «Call the police», et godt eksempel på at «American dream» er mer gitarrock-orientert enn sine tre forgjengere.
Den nesten sju minutter lange «Other voices» bør tilfredsstille alle som liker Talking Heads, med funky basslinje og repeterende snakkesynging.
Keyboardist Nancy Whang har et innhopp på vokal her.
Albumet er som ventet uhyre velprodusert og en fryd å lytte til.
En bør dvele ved detaljene og lytte til tekstene, 70 minutter til ende.
Beste spor:
«How do you sleep», «Tonite», «American dream».
| 1 |
705546 | Misty Coast:Disig indiepop
Perfekt samstemt og kledelig behersket.
Misty Coast:
"Misty Coast" (Brilliance)
I vår deltok jeg på en innflyttingsfest i Bergen, hos en venninne med gode bekjentskaper i byens musikkmiljø.
I den lille stuen fikk vi servert vin, popkorn og en liveopptreden med Misty Coast.
Duoen, bestående av Linn Frøkedal og Richard Myklebust, evnet å være intime og grandiose samtidig.
Sammenliknet med bandet deres The Megaphonic Thrift er Misty Coast mer nedstrippet, uten at det blir lavmælt.
Støyen er der, den er bare sparsommelig fordelt.
De ti låtene begrenser seg også til «vanlig» radioformat, på tre-fire minutter.
«Trash talk smile» klokker inn på kjappe to minutter og sju sekunder.
Etter sigende ble prosjektet og albumet til i parets leilighet, spilt inn på lavt volum.
Dette synes å ha tvunget dem til å prioritere melodiene.
Hør bare på «Strange girl».
Den satte seg umiddelbart fast i hjernebarken og er blitt værende der.
Det samme med de innledende tonene til åpneren «Funny world».
I mellomspillet får melodien skinne, gjennom spinkelt piano og svevende nynning.
«Dinosaur» har en mer dramatisk nerve og trer frem som en favoritt.
Noen av låtene krever litt mer oppmerksomhet, som den duvende «Take off/Mess up».
Her er parets vokal perfekt samstemt.
Frøkedal har en elegant, og til tider kledelig livstrett vokal, som på den drømmeaktige avslutteren «Heavy head on a body».
Med Matias Tellez ved spakene har albumet fått en fokusert og tålmodig produksjon, finstemt og spekket med deilige detaljer.
Misty Coast beveger seg på tvers av trender og tema og oppleves tidløse.
Referansene er mange, blant dem Blonde Redhead, Cocteau Twins, New Order.
Neppe nyskapende, men et overskuddsprosjekt med lave skuldre.
Dette har gitt høy kvalitet og en haug sterke låter.
Misty Coasts debut fortjener å nå langt utenfor innflyttingsfester i bergenske stuer.
Beste spor:
«Strange girl», «Dinosaur», ««Heavy head on a body».
| 1 |
705547 | Micah P. Hinson:Familie i krigstid
Fra fødsel og forelskelse til svik og død.
Ikke ulikt en vanlig Hinson-plate.
Micah P. Hinson:
"Presents the Holy Strangers" (Full Time Hobby/Border)
36 år gamle Micah Paul Hinson fra Texas har en rekke flotte album bak seg.
Denne gang kaller han det en moderne folk-opera, en historie om en familie i krigstid.
Han åpner med instrumentale "The temptation", som med sine drøyt fire minutter blir noe langt mer enn en vanlig intro.
Deretter er han tilbake i kjent farvann med "The great void", en vakker melodi med sparsom instrumentering og rusten stemme.
Som seg hør og bør vokser sangen seg sterkere i løpet av sine nesten seks minutter, før han tar oss ut i landet i "Lovers lane".
Country på Cash-vis.
"The years tire on" er en ny instrumental, dominert av en mørk cello og balansert med koring og lettere partier.
Hinson dyrker kontrastene denne gang, og "Oh spaceman" innledes med akustisk gitar og stemmen langt framme.
Tittelkuttet "The holy strangers" er overraskende nok bare en kort instrumental, før "Micah book one" følger med sju og et halvt minutt resitering.
Heter du Micah, er det fristende å koble det til "Book of Micah" i Det gamle testamentet, Mikas bok.
Dessuten er Hinson den rette til å framføre en dommedagspreget tekst fra Bibelen, noe forkortet.
Instrumentale "The war" varsler heller ikke noe godt, og vi trenger kontrasten i den saktegående valsen "The darling".
"The awakening" er en vakker melodi med vokalen gjemt langt bak, mens "The last song" også er av det myke slaget.
Instrumentale "The Memorial Day massacre" lyder naturlig nok mer truende, mens den betryggende kassegitaren plukkes fram igjen i "The lady from Abilene".
Teksten handler derimot om død og fordervelse.
"Come by here" er gamle "Kumbaya", det tittelen egentlig betyr.
Her i sørgetakt, uten følelse av håp.
14 kutt, og Hinson skal visstnok ha ti til på lager.
Beste spor:
"The great void", "Lovers lane", "Micah book one", "The lady from Abilene".
| 1 |
705548 | Sakprosa:Den russiske gåta i 2017-versjon
Ein ung Russlands-kjennar dreg på oppdagingsferd i eit Russland han ikkje lenger kjenner igjen.
Bernhard L. Mohr:
Hvorfor stemmer russerne på Putin?
255 sider
Cappelen Damm
I 2006 vart 28-åringen Bernhard L. Mohr sendt av Schibsted til Russland.
Det norske mediekonsernet ville satsa på bydelsaviser i Moskva og St. Petersburg.
Mohr kom inn i eit miljø av unge, moderne og velutdanna russarar – den første etter-sovjetiske generasjonen – som han i stor grad delte verdiar og haldningar med.
Etter finanskrisa, då annonsemarknaden svikta, trekte Schibsted seg ut av Russland.
Mohr hadde framleis sporadisk kontakt med sine gamle venner og kollegaer på Skype og Facebook, og i 2014 begynte det å dukka opp nye tonar frå fleire av dei.
Nå var dei blitt Putin-tilhengarar og Russlands-patriotar, dei hylla annekteringa av Krim og fordømte USA og Vesten.
Mohr undra seg:
«Hva hadde skjedd med livsanskuelsen til dem som for ti år siden jublet over å få jobbe i et vestlig selskap tuftet på liberale og demokratiske verdier?»
Og han måtte innrømma:
«Jeg har (…) levd tett på Russland hele mitt voksne liv, men forstår ikke lenger hvordan russerne tenker.»
Å tru på Russland
Mohr bestemte seg for å finna ut av det.
Han reiste tilbake til Russland og oppsøkte dei gamle kjenningane sine, hadde djupe samtalar med dei og observerte korleis dei levde.
Resultatet er blitt eit svært innsiktsfullt og oppdatert portrett av den urbane middelklassen i Putins Russland, med sin særeigne kombinasjon av moderne, kosmopolitisk livsstil og tilbakeskodande, nasjonalistisk ideologi.
Forfattaren får stadfesta at mange har skifta meining, både om Putin og Russlands plass i verda.
Der dei tidlegare var kritiske til Putins autoritære stil, meiner dei nå at Russland treng ein sterk leiar som blir frykta og respektert.
Det er ikkje berre i USA at folk fell for statsmenn som lovar å gjera landet deira stort igjen.
Som eit av intervjuobjekta seier:
«Når du går ut av oppgangen din og ser at det er mørkt, kaldt og skittent ute, er det fint å tro på Russland som noe stort og viktig.»
Det er også ei historie om det vestlege idealet som svikta.
Mange oppfattar Vesten som hyklersk, dei viser til Kosovo, Irak og Libya, og trur USA og EU er ute etter å svekka og isolera Russland.
Og når fedrelandet er under press frå ytre fiendar, sluttar ein som kjent rekkene, sjølv om ein ser at det er mykje å kritisera på heimebane.
Mohr har forståing for ein del av dette.
«Hvor flinke er vi egentlig til å forstå Russland på Russlands premisser,» spør han.
I det heile legg han for dagen ei prisverdig open og nysgjerrig haldning, utan dermed å gi avkall på si grunnfesta tru på det vestlege, liberale samfunnet.
På den måten blir samtalane og diskusjonane både ærlege og til å få forstand av.
Mykje å tapa
Mohr får også godt fram korleis mentaliteten i det nye Russland heng saman med at folk har fått det betre.
Særleg i dei store byane kan middelklassen dyrka ein livsstil som ikkje er særleg forskjellig frå Vesten.
Dermed har dei også mykje å tapa på å utfordra makta.
«Indre emigrasjon» er ein gammal russisk strategi for å overleva når det ikkje synest å vera noko alternativ til dagens styre.
Ein teier om det kontroversielle og konsentrerer seg om dei nære ting.
Mange lever greitt med det.
Samfunnskritikken har også sine lommer i media og kulturliv der frustrasjon, opposisjonell tenking og nye impulsar kan få luft.
Musikk og litteratur krysser landegrensene.
Russarane kan reisa, og gjer det gjerne.
Dagens Russland er ikkje totalitært som Sovjetunionen.
Knapt nokon av Mohr sine intervjuobjekt vegra seg mot å stå fram med fullt namn.
I eit land der over 80 prosent av folket støttar opp om Putin, er det vanskeleg å tru på store og raske endringar.
Mohr endar opp med å setja sin lit til neste generasjon, som han meiner vil vera meir kritiske og fryktlause.
«På et eller annet tidspunkt vil det skje noe som gjør at revolusjonsiver og idealisme fortrenger forsiktighet og pragmatisme,» trur han.
Kanskje, kanskje ikkje.
Om det russiske framtida er det dristig å spå.
Men Bernhard L. Mohr har i alle fall gitt oss ein framifrå vegvisar til Russland av i dag.
Fyldige kjeldetilvisingar og ei lang litteraturliste er til hjelp for den som vil gå endå djupare.
| 1 |
705549 | Skapt for hverandre
Sterke navn på hvert sitt hold, og sammen er de en eksplosiv blanding.
Gjertruds Sigøynerorkester & Britt-Synnøve Johansen:
«På reis, på reis» (Lærdal Musikkproduksjon/Musikkoperatørene)
Gjertruds Sigøynerorkester og Britt-Synnøve Johansen begynte samarbeidet med en konsert for to år siden.
Fra før behersker Johansen både tango og fransk visesang, og derfra er ikke skrittet så forferdelig langt til sigøynermusikk.
De har i hvert fall lidenskapen felles, og albumet er et herlig møte mellom fiolinen til Gjertrud Økland og karmøydialekten til Britt-Synnøve Johansen.
I orkesteret finner vi Georg Reiss, Tom Karlsrud, Pål Thorstensen, Trond Villa, Helene Waage og Ernest Bangó, som sørger for at musikken beveger seg uanstrengt fra varsom intimitet til jublende livsglede.
De åpner med "Sigøynerjentå Jana", en russisk sigøynersang av det virvlende slaget.
Så får vi serbiske "På reis, på reis", her betegnet som selve sigøynerhymnen.
"Sitronpiken Rosinha" er portugisisk fado, mens "Fest uti sigøynerleiren" er en svensknorsk tatervise som lar Johansen bruke hele registeret.
"Johnny e den eg vil ha" er en frisk, rumensk sang fra 1936, som både Les Paul og Edith Piaf har oversatt tidligere.
Johansen har selv skrevet teksten til "Dans, mamma, dans", med en melodi av Ragnvald Wernøe.
Platens mykeste minutter.
Jiddiske "Du e nummer ein" drar du kanskje kjensel på.
På engelsk var den en solid hit for The Andrews Sisters fra Minneapolis, døtre av norske Olga Sollie og greske Peter Andreos.
"Ederlezi" er en balkansk vårfeiring.
Tårevåte "Dyster søndag" er kjent som den ungarske selvmordsangen, i sin oversatt av Billie Holiday og forbudt på BBC.
Etter denne trenger vi "Litle gutt på Bachin" fra Johansens tanoalbum og den feiende, russiske avslutningen "Ingen bluse".
Beste spor:
""Sigøynerjentå Jana", "Fest uti sigøynerleiren", "Johnny e den eg vil ha".
| 1 |
705550 | Randi Tytingvåg Trio:Folk-pause fra jazzen
Gode venner og sterke gjester gjør roots-forsøket til en lek.
Randi Tytingvåg Trio:
"Roots & wings" (Kirkelig Kulturverksted)
Med Dag S. Vagle og Erlend E. Aasland på laget er Randi Tytingvåg denne gang blitt en trio.
Det er samtidig hennes sjette album og et stilskifte fra jazz og pop til akustisk folk.
De har valgt å gjøre det på gamlemåten, samlet tett rundt én mikrofon i studio.
O brother where art thou, here we go?
Vel, ikke helt.
Tytingvåg er en vokalist i særklasse, og hun gir ikke slipp på det.
Samtidig har hun med seg to av distriktets, for ikke å si landets, beste rootsmusikere.
De skaper en unik blanding av akustisk innpakning og vokal briljans, der Vagles og Aaslands røffe stemmer er en fin kontrast til Tytingvåg.
Bare hør fine "Break", med sin 60-tallspregete tekst om don't look behind, free your mind.
De åpner med friske "Yes, but no", en sang om å motstå kjønnslige fristelser.
Deretter følger "The blue lady", der Tytingvåg bruker stemmen for det den er verd.
Hun er selv produsent, godt hjulpet av Per Ravnaas i studio.
"Song for my mother" minner om engelsk folkemusikk, mens "Coffee" er en banjopreget hyllest til den svarte drikken:
Without you my whole life's one big yawn, oh baby you turn me on.
Kos deg med denne, Friele.
"You're on your way" har nydelige harmonier, og en tekst om å vente et barn?
Banjoen er tilbake på "Missionary Business" sammen med munnspillet til Knut Reiersrud.
Et spark til misjonsorganisasjoner og liknende.
"Slowly" går naturlig nok sakte, og "Lilly" er heller ingen sang du vil bråvåkne av.
Nydelig felespill av Nils Økland, platens andre gjest.
"Figure out" føles mer overflødig, men følges av albumets vakreste fire minutter i "Memories aren't invited".
Trioen avslutter med "The queen has left the buildning", om bestemoren.
Igjen viser Økland hva han kan.
Beste spor:
"Yes, but no", "Break", "Memories aren't invited".
| 1 |
705551 | En moderne King-klassiker
Akkurat nå som ungene endelig har glemt å være redde for klovner, kommer denne vidunderlige filmen og ødelegger alt.
It Sjanger:
Skrekkfilm Skuespillere:
Bill Skarsgård, Finn Wolfhard, Nicholas Hamilton Regi:
Andrés Muschietti USA, 2017 Lengde:
2 t. 14 min.
Aldersgrense:
15 år
Vi har knapt nok fått tid til å svelge skuffelsen over «The Dark Tower», før en ny film fra Stephen Kings forfatterskap når kinoene.
«It» fra 1986 ble filmatisert i to deler i 1990, og bidro ganske sikkert til at en del voksne den dag i dag sliter med en viss klovnefobi.
Det er lite som tyder på at ting vil være annerledes denne gang.
Dette er nemlig ikke en film for folk med svake nerver.
Handlingen er denne gang satt til slutten av 80-tallet.
Vi følger en herlig gjeng 13 år gamle nerder som man skulle tro hadde nok å slite med, i og med at de stadig plages av en gjeng ufyselige eldre ungdommer.
Men dette er for bagateller å regne sammenlignet med skapningen som holder til i den lille byens avløpssystem, klovnen som kidnapper og dreper barn og som viser seg til en etter en av barna, forkledt som det de frykter mest.
Regissør Andy Muschietti har gjort en fremragende jobb med å skape den nostalgiske 80-tallsstemningen som tv-serien «Stranger Things» lyktes så godt med.
Og i likhet med i nevnte serie er det barna som er heltene her, mens voksenpersonene som er innom i beste fall framstår som irriterende obstruksjoner, og andre ganger som noe mørkere.
Allerede i starten får vi et første møte med den nifse klovnen Pennywise, glimrende spilt av Bill Skarsgård.
Man kunne kanskje tenkt at dette ville føre til at kruttet ble brent av for tidlig, men Muschietti porsjonerer klovnen ut i så nennsomt oppmålte mengder at han aldri slutter å skremme.
Snarere tvert imot.
Samtidig skildres gjengen som må kjempe mot klovnen med så mye varme at man ikke kan unngå å bli berørt.
Dette er en klassisk fortelling om en kamp mellom det gode og det onde, med et persongalleri man kan kjenne seg igjen i og som ender med å gjøre dypere inntrykk enn noe monster kan få til.
All ære til de dyktige barneskuespillerne.
Muschietti har uttalt at han har vært fan av Stephen King siden han var liten, og det merkes.
Han klarer på en forunderlig måte å frambringe en tidsriktig stemning helt i forfatterens ånd.
Her er det ingen liksom-skremming som bare er konstruert for å få oss til å hoppe i stolene.
Når det først smeller, vet vi at det ikke er falsk alarm.
| 1 |
705552 | Aiaiaiaiaiaiai!
Du har Susanne Sundfør, og så har du resten baki der et sted.
Noen kvelder er bare å legge på harddisken og bevare så godt en kan.
Det var vanskelig å få snakketøyet i gang da vi forlot Fartein Valen-salen denne onsdagen, for makan til konsert tror jeg ikke jeg kan huske.
Kvelden starter med «Music For People In Trouble» og dette (oki, litt mumbojumbofilosofisk, men la gå) «we don’t choose life, we don’t do life, life does us»-sampelet, før en svartkappekledd Sundfør plukker opp nylonstreng-gitaren og trekker oss inn i «Mantra».
Smekker folkpop, med tre positive vers og den mørke finalen:
I’m as empty as the Earth
An insignificant birth
Stardust in a universe
That is all that I am worth
Det er virkelig musikk for folk i trøbbel dette her, og for en jord i trøbbel.
Ingen gladjazz eller snakking eller hvite rever eller dans på lokalet.
Dette er alvor.
Den eneste antydningen til en liten dump i veien er «Reincarnation», en låt de kanskje kanskje kanskje tyner mer ut enn den fortjener, men derfra og inn er det nesten euforisk stiligt og fint alt.
For liksom å understreke det introverte og mørke, stiller samtlige på scenen i mørke hetter.
Det er et tynt teppe mellom scenen og salen, og videobildene som vises er kunst i seg sjøl.
Bilder og videografikk, noen ganger abstrakt, andre ganger konkrete bilder av oljeplattformer eller annet skaperverskssynder.
Det gir en følelse av avstand, av at vi ser en forestilling like mye som vi er på konsert.
Next level shit
Hele timen er stilisert uten at det blir stivt og kårni.
Den eneste gangen vi ser at det er antydning til tilfeldigheter, er når en liiiten feedback legger seg i rommet og Sundfør koster på seg et blikk til siden, og et lite smil.
Vi bøyer oss i hatten for Per Marius Larsen og James Swindells, som har laget det beste scenedesignet vi noen gang har sett i Stavanger.
Det som vises på det tynne teppet mellom salen og scenen, kombinert med lyden, er next level shit, som de sier på Jederen.
De spiller plata.
Punktum.
Ingen (naturlige) klappepauser.
Ingen jabbing, ingen hits, ingen ekstranummer, totlevase mellom sangene eller andre lik-meg-triks.
Dette er en deilig kompromissløs, snau time som er pylsestappa til skinnet med alt som er godt.
Mjuk folkpop, plingplong-brekk, droning, jazz, pianoballader og ikke minst:
Kombinasjonen av disse.
Overgangene mellom dem.
Måten streitingpopen plutselig spises opp av elektronikken eller noe taktfullt og artsy greier.
Mange kan gjøre enten eller.
Sundførs virkelige kunst ligge i å ri et helt kobbel av ville og tamme hester samtidig.
«Good Luck Bad Luck» er ett bevis, og de kommer som perler på ei snor.
Sjelden vare
Sundfør tar ingen fanger.
«The Sound of War» buldrer som et stille og uhyre velkomponert protestviserop til gapkjefta krigsmenn med adgang til droner og av- og-på-knapper til folks liv.
Teksten er smått apokalyptisk, men med små lommer av håp.
Den starter forsiktig, med gitar og stemme, men godt innen den blir Katie Melua-døll overtar dronealarmene og det illevarslende spetakkelet.
Kontrastene er enormt effektive.
Det rister ettertrykkelig i grunnvollene når de visuelle effektene tar det heim.
I løpet av kvelden er Sundførs vokal både hjerteskjærende kvass og liturgimjuk.
Stemmen er one in a billon, og hun treffer på alt hun gjør.
Sjelden vare.
Beste siden...?
Konserten, og albumets, smekreste pop-passasje er pianodrevne «Undercover».
Her er Sundfør tilbake til den sjelevrengende og smådespo «Walls»-stemmen sin.
Her er ingen musikalske bevegelser vi ikke har hørt før, men du all verden så mye pønsj hun legger i denne.
Når Megan Kovacs og Gunnhild Kristoffersen (Bow To Each Other) skrur koringa opp på 11, og synthene kommer inn, da er det tåredryppende, selv for oss emosjonelt tilkneppa.
«It wouldn't even matter, If you didn't even bother» blander seg med steel gitar og alt det andre i en nitrist og eksepsjonelt vakker enhet.
Kanskje det fineste vi har hørt i Konserthuset siden.....ever, lixom!
Aiaiaiai!
Og det er mer!
Finalene, «The Golden Age» og «Mountaineers» er sjelsettende greier der Sundfør og hennes sortkledde bande nesten går i kamp med Enya, før de jazzer det til før den massive slutten.
Til slutt, da den nydelige messinga i starten av «Mountaineers» var over, og orgelbrus og vokalchampagne dampveivalset over oss, da var det så man knapt trodde det man hørte.
Så inn i villeste Haraldsgata massivt og flott.
Jelpesogbevares!
Med fare for å bli helt Disney-filosofisk:
For en fantastisk egenskap hos en artist å bare stole på sin egen intuisjon, sine egne krefter og sine egne veier og bare gå for det.
Sundfør kunne peiser på med bordellet og de hvite revene og kamikaze alt mulig, men etter en snau time gir de seg.
Inn og takke og bukke, og dett var dett.
Ikke for å være positiv eller noe, men dette, Sundfør, var noko heilt for seg sjøl.
| 1 |
705554 | ROMAN:Tormod Hauglands metode
Ein praktfull roman.
Tormod Haugland:
Om dyr og syn.
Roman.
Oktober forlag.
Tormod Haugland (1962, debut 1994) sin siste roman går over tre tiår, om eg-forteljaren Tormods oppvekst på ein liten stad på vestlandet, der han nærmast er fødd til å bli bonde på heimegarden, til han bryt over og blir verande i byen der han studerte, som forfattar.
Det er sånn sett ei bok med sterke minningar til kjende emnekrinsar i norsk romanlitteratur, frå Garborgs attenhundretals sjølverfarte og skyldtyngde skildringar av odelsguten som ikkje ville vera det, til «Det store spelet» av Vesaas frå førre hundreåret, der odelsguten Per får høyra at «du skal bli på Bufast heile ditt liv».
Vi kjem ikkje unna det motebesette omgrepet «virkelegheitslitteratur» heller – som om ikkje all skrift var røynleg, om ikkje anna fordi ho konstituerer sin eigen røyndom.
I denne romanen gjer Haugland det klart at det røynlege førelegget er forfattaren sjølv og hans eiga historie, oppveksten på gard, med foreldre og søsken.
Han skriv altså om det han veit mest om - det blir gjerne best då.
Og så har han sin eigen metode.
Den skil skrivemåten hans frå sjølvbiografisk funderte romanar flest:
Vi kjenner alle til den eine måten, sei frå Garborg over Kielland på attenhundretalet fram til Hjorth i dag, der alle karakterane får fiktive namn så lesaren om han vil, kan anta at det heile er oppdikta.
Den andre, som Knausgård framleis sjokkerer, begeistrar og forargar heile halve verda med, er å fylla bøkene med autentiske personar som til liks med forteljaren sjølv får behalda namna sine – og likevel blir skildra i romanform.
Den tredje er Haugland sin metode:
«Å hugse er som å dikte, eg hugsar ikkje opplevinga som forteljing, men ved å dikte kan eg gje ho form, og forma hjelper meg å hugse.»
Og vidare:
«Eg veit at det eg trur har hendt, kan vere feil, og at det truleg skil seg sterkt frå slik andre ser det.
Difor endrar eg alle namn utanom mitt eige.»
Dette står tidleg i boka.
Etter å ha gjort greie for metoden sin, tar han lesaren med på ferda frå tidleg barndom, gardsarbeid, studium, fram til avgjerda om å bli forfattar.
Han skildrar det så stilfullt, klart, fysisk nært og spennande, både sobert og dramatisk, så harmonisk avklart og kjærleg som bare dei færraste kan få til:
Ein praktfull roman.
| 1 |
705555 | Anna of the North:Behagelig bakgrunnsmusikk
Det lugger for lite når Anna of the North brer ut om såre følelser i en ellers smakfull debut.
Anna of the North:
"Lovers" (Different)
Elektroduoen bestående av norske Anna Lotterud og Brady Daniell-Smith fra New Zealand mestrer sin egen formel til fulle: svevende, drømmeaktig synthpop av det tilbakelente slaget, farget av varme 80-tallspasteller.
Debuten er dessverre blek på grensen til blodfattig.
Den mer odde, kjølige gjennombruddslåten «Sway» fra 2014 står seg fremdeles sterkere enn samtlige låter på dette albumet.
Når det er sagt, finnes det ingen direkte svake låter her, bare altfor få høydepunkter.
Og høye forventninger fra min side i forkant.
Presseskrivene framhever blant vokalistens samarbeid med Tyler, The Creator og Frank Ocean.
Den forventede hip hop-påvirkningen er derimot lite tydelig, foruten på «Fire».
Den skiller seg også ut som den mest dansevennlige låten og har vært en glimrende tropisk-influert sensommerlåt.
Innpakningen er helt riktig.
Designet er stramt, låttitlene likeså:
«Feels», «Baby», «Money», «Fire».
Produksjonen er pen, og lengden er på lyttervennlige 35 minutter.
Tematikken er ekte og gjenkjennelig.
Hjertesorg og svik – her tør Lotterud blottlegge seg på en måte som gjør at prosjektet oppleves ærlig.
Vokalen hennes bidrar til å gi platen et nødvendig jordnært inntrykk.
Den er lite utstudert og formidler med troverdighet.
Etter å ha lyttet gjennom «Lovers», sitter jeg likevel igjen med samme følelse som når jeg trår inn i en hvilken som helst semi-eksklusiv skandinavisk motebutikk.
Alt er pent, lyst og lekkert, med akkurat nok egde til at en føler at en skiller seg ut i mengden.
Ingenting får en til å heve øyenbrynet, men alt kunne lett fått plass i garderoben.
For et band som i budskap bærer hjertet sitt på skjorteermet, er det litt for lite blodsøl på «Lovers».
Neste gang håper jeg de rufser det mer til.
Beste spor:
«Money», «Always», «Fire».
| 0 |
705556 | Musikk fra en familie av musikalske genier
SSO under Reinhard Goebel ytet det maksimale og viste oss hvor forskjellig musikken til Bach-familien kan lyde.
J.S. Bach:
Konsertsats for fiolin og orkester; W.F. Bach:
Symfoni i D-dur;
C.P.E. Bach:
Cellokonsert a-moll; J.C.F. Bach:
Sinfonia B-dur; J.Chr. Bach:
Amadis des Geules, Ouverture & Suite.
Bruno Delepelaire cello, SSO, dir.:
Reinhard Goebel.
Konserthuset torsdag kveld.
Johann Sebastian Bach selv og fire av hans sønner sto på programmet torsdag kveld:
Wilhelm Friedemann (1710–1784), Carl Philipp Emmanuel (1714 –1788, Johann Christoph Friedrich (1732–1795) og Johann Christian (1735–1782).
Moren til de to eldste var Johann Sebastians kusine, Maria Barbara Bach; Anna Magdalena Wilcke (hun med ”Anna Magdalenas Notebok”) var mor til de to yngste.
Programmet foregikk i denne kronologiske rekkefølge, med ett verk av hver.
Stavanger symfoniorkester er fortreffelig innen tidligmusikk
SSO har opp gjennom årene hatt mange dirigenter, både faste og gjestedirigenter, som har vært og er spesialister på tidligmusikk.
Det er nok det symfoniorkesteret i Norge som mestrer best tidligmusikken, dens artikulasjon, frasering, tempo og (etterligning av) historiske instrumenter.
Torsdag kveld hadde de besøk av Reinhard Goebel, the grand old man innen tysk oppførelsespraksis og i over 30 år leder for det legendariske Musica Antiqua Köln.
Og Goebel fikk SSO til å yte det maksimale.
Vi hørte det straks i fader Bachs Konsertsats pluss en adagio- og en allegro-sats – en slags fiolinkonsert – der Mari Poll, kveldens dyktige konsertmester, ledet an.
Her var høyt tempo, presisjon og en siste sats som hadde den rette festivitas over seg.
Sønnene utviklet seg selvstendig
Selv om alle de fire sønnene hadde sin far som lærer, utviklet de seg forskjellig og delvis med helt ulik stil.
På C.P.E.s tid var det han som var den store Bach.
Berømt er Adolph Menzels maleri ”Fløytekonsert i Sanssouci”, der Bach spiller cembalo med ryggen til betrakteren og i halvprofil, mens kongen, den musikkelskende fløytespillende Fredrik den store som Bach var ansatt hos, viser seg på elegant vis i sentrum for en gruppe av fornemme mennesker.
Stilbetegnelsen ’rokokko’ kan nok passe på noen av hans verker, men ikke på cellokonserten som vi hørte torsdag, der Bruno Delepelaire spilte fjærlett, teknisk briljant og med syngende melodilinjer.
Snarere viser konserten oss ”den nye følsomhet” og rekker langt utover enhver stil- eller epokebetegnelse.
Ikke for ingenting var C.P.E. et forbilde for Beethoven.
Mens fremstillinger av affekter i barokken var allmenne og statiske, er det individets følelser C.P.E. vil formidle.
Originalitet og det å skape ’nytt’ er det dreier seg om nå.
Mozart sa om Haydn og sitt eget forhold til C.P.E:
”Han er faren, vi er sønnene.
Den av oss som er god til noe, har det fra ham.”
Vitalt og fengslende
Johann Christoph Friedrich var representert med symfoni i B-dur, der orkesteret har vokst i forhold til de eldre brødrenes.
Dette var det mest konvensjonelle på konserten, men godt spilt, med høye tempi og en herlig nøyaktighet i intonasjonen.
I ouverture & suite til operaen Amadis des Gaules av Johann Christian kunne vi høre en annen form for følsomhet, kombinert med dramatisk høyspenning.
Her er det også mye ”Sturm und Drang”.
Siste satsen i suiten, Tamburin, satt i SSOs storartede fremføring, som et skudd.
Den eldste av Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann, var farens yndlingselev.
Den korte sinfonia i D-dur er karakteristisk for denne komponisten: vanskelig å innordne stilistisk, preget av både orden og følsomhet.
Det er egentlig en avansert komposisjon, og når den spilles slik som SSO gjorde under Reinhard Goebel, klang den også vitalt og fengslende.
| 1 |
705557 | BOK:Motherload av scheisse
BOK:
Fartsfylt og handlingsmettet, spennende og underholdende gjensyn med Hillevågsgjengen.
Tore Renberg:
Skada gods.
Roman.
512 sider.
Oktober
Stavanger er ikke lenger en by, men en tilstand.
Stavanger er en permanent ejakulasjon, kvinnene tar botox til lunsj og de narkomane bladselgerne tjener bedre enn lærerne i England, heter det i Tore Renbergs (f. 1972)
”Skada gods”, tredje bok i den såkalte Teksas-serien om Hillevågsgjengen, som alle er ”født inn i den samme historiske samfunnsgryte og dermed drikkende tilskuere til ET, Iron Maiden og Falklandskrigen” (s. 143).
Handlingen utspiller seg rundt juletider 2012.
Handelsstanden smadrer alle omsetningsrekorder.
Til tross for at Hillevågsgjengen med den dannede banditten Jan Inge som bedriftsleder er kristen-humanistiske feminister som tar avstand fra vold og narkotika, menneskehandel og sosialisme, og især alle former for synthpop, vurderer de nå å oppgradere sin lovløse virksomhet:
”Hvorfor er det sånn at vi må leve dette jævla pisselivet mens de andre spiser andelår og drikker cava?” (s. 346).
Hillevågsgjengen har åpnet for blodet, og snart står volden og forbrytelsene i kø.
Det dreier seg om ekteskap, svangerskap, farskap og sjalusi, penger, porno og forplantning, drap, narkotika og rivalisering, og Jan Inges gamle kamerat Rudi fremstår etterhvert som en ufrivillig hovedperson i denne svært velskrevne, språklig varierte, handlings- og dialogdrevne fortellingen, der kvinnene synes å være de egentlige pådriverne bak alt det galne som skjer.
Vi møter blant andre svindlersken Beverly Hinna, den Calamity Jane-aktige Nancy Rose Botnevass, den iskalde leiemorderen Bjørn Stanley, den syklende presten Joar Moland, den ikke helt rene politimannen Tommy Pogo, og selveste Bossen, som administrerer sitt forbryterimperium i ”tyrolervest, lærnikkers, snurrebart og bølgende midtskill under et utstoppet elghode” (s. 261).
Hvis man så kan se for seg en ekstremversjon av Egners folk og røvere krysset med Tarantino, Patrick deWitt, Dennis Lehane og David Lynch, kan det jo ikke bli annet enn et salig søl av det hele.
Morsomt, spennende og underholdende er det stort sett hele tiden, men alt er ikke bare hurra meg her og gladvold.
Innimellom finnes passasjer av fundamental innsikt, små lommer av samfunnskritisk refleksjon og stille rom til eksistensiell ettertanke.
Når vi tar bort all baluba, avtegner det seg et nokså mollstemt mørke, ”en bønn fra dypet av en møkkete brønn” (s. 320).
La gå med at Renberg sjelden sjenerer seg for flaue formuleringer og klamme klisjeer, en utstrakt bruk av prefikset super- og lydhermende ord, la gå med at romanen mot slutten mister litt fart og temperatur, og la gå med at forfatteren opphever kontrakten med leseren med en direkte henvendelse til sin ”kjære leser”.
Dette er en på mange måter imponerende roman.
Renberg er en raus og energisk forfatter som med overskudd, empati, variasjon og umerkelig bruk av alle triks i boken inviterer ”på fest hos litteraturen”.
Italo Calvino ble i sin tid kalt litteraturens siste trollmann.
Men med tanke på spennvidden i Renbergs forfatterskap og øvrige virksomhet, fremstår også han som noe av en Merlin.
| 1 |
705559 | Bendik Brænne:Pause fra saksofonen
Brænne har forflyttet seg fra Nashville til California.
Bendik Brænne:
"The last great country swindle" (Bendix Records)
I 1979 ga The Sex Pistols ut filmmusikk-platen "The great rock'n'roll swindle", som levde opp til navnet sitt.
Bendik Brænne tar det mer alvorlig med sin "The last great country swindle".
Han har fått med seg kanadiske Daniel Romano som støttespiller og David Wallumrød med et flittig brukt orgel.
Amund Maarud er også med og folk fra mariachi death surf-bandet Los Plantronics, der Brænne selv spiller saksofon.
Det er fire år siden han sto fram som countryartist på solodebuten "How to fake it in America".
Sammen med broren Mattis skriver han denne gang låter i retning av countrysoul, inspirert av folk som Jim Ford og Tony Joe White.
Han åpner med en flott versjon av Del Shannos gamle "Runaway", à la Los Plantronics.
De øvrige kuttene smaker mer av 70-tallets California, pluss "Worries me" som du skal ut i sumpene for å finne opphavet til.
Forrige plate var overraskende bra.
Han er like god nå.
Beste spor:
"Ain't nobody like me", "Summerfield", "Close to the ground", "Sunshower".
| 1 |
705562 | Sensasjonell fransk snø-krim
Debutromanen til franske Bernard Minier (56), er en av årets aller beste.
Bernard Minier:
Hvis helvete var av is.
Krim.
Oversatt av Christina Revold.
639 sider.
Aschehoug forlag.
Kriminalførstebetjent Servaz blir kalt ut på spesialoppdrag:
Det har skjedd et drap et øde sted i de snø-fylte Pyreneene.
Men offeret er en hest!
Hestens hodeløse kropp er vrengt og hengt opp i isødet på 2000 meters høyde.
Men rasehestens eier er ingen hvem som helst:
Eric Lombard.
Han er en av Frankrikes aller rikeste menn.
Han trekker i tråder og snakker med regjeringen, slik at de prioriterer hestedrapet høyt.
Skummelt sinnsykehus
Omtrent samtidig begynner en ung psykolog på en psykiatrisk institusjon for ekstra farlige kriminelle, i samme snø-område.
Institusjonen er svært strengt bevoktet.
Men politiet oppdager DNA-spor i nærheten av hesteliket fra en av de aller farligste pasientene - en massemorder.
Få dager senere blir en mann myrdet.
Marerittet har begynt.
Atmosfæren er tung av snø og fortrengte traumer ingen vil snakke om.
Noen år før opplevde området et skred av ungdommer som tok selvmord.
Hevner drapsmannen de døde ungdommene?
Kriminalførstebetjent Martin Servaz er slett ikke noen typisk politimann eller krimhelt.
Han hater sport, 40-åringen er redd for fart, høyder, store folkemengder - og hester.
Han er litt av en reddhare, elendig til å skyte, ganske liten, ikke noe god til å slåss, det stikk motsatte av en tøff actionhelt.
Likevel er Servaz aldri redd for å si sin mening til sjefene, og han er en strålende etterforsker med sylskarpe instinkter:
«De dystre forutanelsen Servaz hadde hatt helt fra starten, bredte seg nå utover lik en sky av giftgass».
Jeg har møtt noen politimenn gjennom årene.
Noen er sterkt plaget av yrket sitt.
De blir nedbrutte av ondskapen, og de blir mistenksomme av å snakke med folk som lyger hele tiden.
Servaz er en slik politimann.
Bernard Minier ble født i Béziers, sør i Frankrike for 56 år siden.
Som ung reiste Minier mye rundt i verden.
Han leste Kerouac, Henry Miller og andre forfattere fra den amerikanske beat-generasjonen - og drømte om å bli som dem.
Siden kom livet i veien, Minier fikk jobb i det offentlige, kone og barn.
Først da Minier hadde rundet 50 år debuterte han med «Hvis helvete var is» - eller «Glacé» (is) som den heter på fransk.
LES FLERE KRIMANMELDELSER:
Bernard Minier har en litt indirekte stil, kanskje typisk fransk:
«Delma forklarte for Cavalier i hvilken tilstand liket var i da det ble oppdaget».
Forfatteren går av og til litt i sirkler, han vender tilbake til noe han skrev for et par avsnitt siden.
Likevel blir det aldri uforståelig eller kjedelig.
Jeg gledet meg alltid til å lese videre.
Det skumle asylet og vannkraftverket i det snødekte landskapet skaper en uhyggelig stemning.
Franskmenn er kanskje litt reddere for skauen enn oss nordmenn, som nesten bare tenker på naturen som vakker.
Pris for beste kriminalroman
Kriminalførstebetjent Servaz har sine spesielle meninger.
Et sted hevder han at mediene kun formidler dumskap og idioti – aldri kunnskap.
Han sier at media er smittekilden til galskap.
Servaz en fascinerende og uvanlig helt, som jeg gleder meg til å lese mer om.
To nye titler i serien er under oversettelse til norsk.
«Hvis helvete var av is» vant prisen for beste franskspråklige kriminalroman på Krimfestivalen i Cognac i 2011.
Fullt fortjent.
Det er virkelig stort format over denne boka.
Det er ikke bare en flott krimroman, men en virkelig god roman.
Den stiller de fleste i skyggen.
Det skal noe til å holde på spenningen gjennom 632 sider, men det klarer faktisk Minier.
All killer no filler, som amerikanerne sier.
Vi kan bare håpe at neste bok i serien, er like god!
LES FLERE ANMELDELSER:
| 1 |
705565 | Kjærlighetens veier og avveier
BOK:
Skarpe observasjoner og kloke refleksjoner om sårbare skjebner.
Roskva Koritzinsky:
Jeg har ennå ikke sett verden.
Noveller.
96 sider.
Aschehoug.
Gjennom seks stilsikre historier, fra 6 til 32 sider lange, portretterer Roskva Koritzinsky (f. 1989, debut 2013) i sin andre novellesamling en rekke kvinner og menn som ikke makter det vanskeligste av alt, kanskje – å leve et lykkelig liv.
Det fins mange motivisk-tematiske ekko i boka.
Åpningsteksten forteller f.eks. om en navnløs kvinne som har hatt mange «kjærester» før hun forlater dem.
For henne gjelder det å «få tiden, som var livet, til å gå», ikke å lete etter Den Rette Mannen.
Derfor knuller hun, får orgasmer, holder nattlige foredrag for en skittenfeldig partner om eget liv, ser en utroskapsfilm, sovner og drømmer om en korridor full av ukjente menn – før konklusjonen lyder:
«Hun så dem alle; hun elsket dem; hun visste ingenting om kjærlighet.»
Spennet mellom kjærlighet, sex og frihetslengsel, «jeg»-utfoldelse og «vi»-fellesskap, «lys» og «mørke», står også sentralt i samlingens lengste, mest komplekse novelle, «Historien om hendene», der en datter i en ukronologisk tekst portretterer et «du», faren sin – pen og med trøblet oppvekst, gift og skilt og gift igjen, sjarmerende, løgnaktig og depressiv, med «hypnotiserende vakre hender», flere barn og fast jobb – inntil han innleder et forhold til en ung kvinnelig klient og får sparken både av arbeidsgiver og stemora til fortelleren.
I den lavmælte tittelnovellen beretter en ung kvinne om forholdet til en død, navnløs rusmisbruker.
Han kom «fra mørket» og «var ikke veldig glad i livet», men jobbet hardt for å bli «et bedre og litt lykkeligere menneske», åpen for verden og med respekt for alt som fantes.
Hva som førte til hans død, sies ikke.
Men jeg-fortelleren slår avslutningsvis fast:
«Jeg øver meg på å bli som deg.»
Den kvinnelige hovedkarakteren i «Bønn og anklage» redder livet til en rusa, vakker mann på en t-banestasjon, før hun begynner å reflektere over hvorfor alle forholdene hennes tar slutt.
Hun håper å «kunne bli en annen», men «orket ikke å dele hverdagen med noen» siden det er umulig å bli reddet av en partner.
Redselen for ikke å kunne elske, for vold og død, avtegner seg.
De to siste historiene – om syv valper som blir stjålet, og en kvinne som hopper av ballettutdannelsen sin – virker enklere i anslaget, men eier innslag av usagt som fascinerer.
Språklig klossethet («ta stolthet i») og skrivefeil («sjenker») svekker en ellers velmodulert bok, og Wim Wenders’ (!) film «Wings of Desire» er fra 1987, ikke 1986, bare så det er sagt.
| 1 |
705566 | En vakker og unik kjærlighetsfabel
Hun er firkanta, han er følsom.
Begge er fåmælte.
Og single.
Ved en tilfeldighet oppdager de at de har den samme drømmen hver natt.
Hva betyr det?
Om kropp og sjel
Originaltittel:
Teströl és lélekröl.
Sjanger:
Drama.
Nasjonalitet: Ungarn 2017.
Regi og manus:
Ildikó Enyedi.
Skuespillere:
Géza Morcsányi, Alexandra Borbély, Zoltán Schneider, Ervin Nagy, Tamás Jordán, Zsuzsa Járó. Lengde:
1 time 56 min.
Aldersgrense: 15 år.
Et slakteri, med alle sine groteskerier.
Kan det virkelig være åstedet for en rørende kjærlighetshistorie?
Ja, i denne snodige perlen av en Gullbjørnen-vinner går det helt greit.
Endre er økonomisjefen på det store, fabrikkaktige slakteriet.
En rolig mann, som aldri besøker selve slakteriet.
Det gjør for vondt.
En dag ankommer en ny kvalitetskontrollør:
Maria er humørløs og firkanta, og det skorter også på de sosiale antennene.
Derfor kommer hun raskt på kant med de fleste kollegene.
Men Endre ser noe fascinerende i dette rare vesenet.
Psykolog-avhør
En dag skjer et innbrudd i slakteriet, og det som mangler er et paringsmiddel for okser.
Alle ansatte må gjennom et avhør med en psykolog.
Ett av spørsmålene er:
Hva drømte du i natt?
Når det viser seg at både Endre og Maria har drømt at de er hjorter i en snøkledd skog, tror psykologen det er avtalt spill.
Men de to drømmerne vet bedre.
De vet også at sammentreffet må bety noe, og bestemmer seg for å finne utav det sammen.
De er begge redde for å åpne seg, og livredde for å bli avvist og forlatt.
Gradvis blir vi kjent med to fastlåste, frosne sjeler som kanskje nå både har motivasjon og mulighet til å tine opp og nærme seg andre.
I hverdagen, men kanskje også i kjærligheten.
Kryper inn i hjertet
«Om kropp og sjel» er både omstendelig og ordknapt fortalt.
Til å være en film om følelser, er den merkelig blottet for emosjoner.
Og nettopp derfor kryper den inn i hjertet ditt og blir værende der lenge etter rulleteksten.
Og bare vokser og vokser i styrke.
Det poetiske formspråket.
Den ufattelig vakre fotograferingen.
De rørende og troverdige rollefigurene, til tross for alle sine særheter.
Den alvorlige humoren som gjennomsyrer handlingsløpet.
Joda, «Om kropp og sjel» er en sjeldent rørende og vakker kjærlighetshistorie med alle sine grimme skavanker.
| 1 |
705568 | Hjelp, vi har fått leieboere
«Home again» er den typen romantisk komedie som verken er romantisk eller morsom, men til gjengjeld teit på så utrolig mange nivåer.
Home Again
Sjanger:
Komedie Romantikk
Skuespillere: Reese Witherspoon, Lake Bell, Michael Sheen, Nat Wolff.
Regi:
Hallie Meyers-Shyer
USA, 2017
Lengde: 1 t. 37 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Regidebutant Hallie Meyers-Shyer er muligens arvelig belastet, med to foreldre som har lange karrierer bak seg som manusforfattere og regissører, hovedsakelig innenfor romantisk komedie-sjangeren.
Hun har i alle tilfeller laget et forsøk på en romantisk komedie om en datter av en berømt filmskaper og en ikke fullt så berømt skuespiller.
Når vi møter hovedpersonen Alice (Reese Witherspoon), har hun akkurat flyttet inn i det fancy huset til sin avdøde far sammen med sine hinsides veslevoksne døtre.
Ektemannen er etterlatt i New York, siden han er en uansvarlig slask som nekter å bli voksen, mens Alice selv er en slags parodi på en husmor som tilsynelatende har alt på stell.
På 40-årsdagen går hun ukarakteristisk nok på fylla og ender opp med en kjekkas i slutten av 20-årene i senga og to av kompisene hans på sofaen.
Trekløveret viser seg å være blakke filmskapere, og etter å ha sjarmert Alices mor, ender de opp med å bli leieboere i Alices stilfullt innredede gjestehus.
De viser seg å være noen fantastiske skapninger som tar seg av barna, hjelper til i huset og alle kunne sikkert levd lykkelige alle sine dager, hadde det ikke vært for det uoverkommelige problemet med eksmannen som plutselig dukker opp.
Hele filmen ser ut som en reklame for et amerikansk interiørmagasin, manuset er av det slaget som lar karakterene framføre håpløst oppkonstruerte dialoger for å gi oss bakgrunnshistoriene deres, ungene har formuleringer og vokabular som ingen på deres alder har og konfliktene er så sjablongaktig konstruert at man blir helt matt.
Det verste er likevel den idiotisk urealistiske framstillingen av hovedpersonen, som i én scene kan være så dritings at hun sovner på en benk, før hun i neste øyeblikk kvikner til og blir til Martha Stewart igjen.
At en skuespiller som Reese Witherspoon har takket ja til en rolle som dette, er helt ubegripelig.
| 0 |
705569 | Skrekkblandet fryd for våre hjerter
For en kjempeidé å sette opp
«Det tusende hjertet» på ny!
Lykkekastet er at Tore Renberg har gjort stykket mørkere, og at Mareike Wang briljerer som ond hjertetyv.
Intet galt med at nordmenn elsker den snille tonen i Thorbjørn Egners «Kardemomme By» og «Hakkebakkeskogen».
Men sannelig trenger barn og unge å få oppleve et teater som kan gi mer støkk enn noen røvere og en rev kan.
Tore Renberg har skapt et univers der han ber oss henge av snusfornuften i garderoben.
Så belønner han oss med den klassiske kampen mellom godt og ondt, ispedd en undring over tilværelsens gåter.
Finnes det mer mellom himmel og jord enn det vi ser? blir det spurt.
Det åpnes for at svaret er ja.
Dertil er det noe magnetisk tiltrekkende med en skurk som er i slekt med H.C. Andersens Isdronningen og hennes moderne avlegger Elsa i filmen «Frost».
At heksa Nana Nekarina stjeler det tusende hjertet, skal selvfølgelig tolkes symbolsk.
Renbergs drama taler til alle aldersgrupper når han dikter om mennesker som blir frosne i sjelen fordi de har mistet evnen til å være sinte og glade, til å gråte og elske.
Denne dimensjonen blir utmerket formidlet i sangtekstene (forbilledlig trykt i teaterprogrammet).
Som da gamle Aleksander synger ut sin fortvilelse over at hjertet hans er stjålet:
«Min verden e tatt fra meg / Mitt hjerte e tatt fra meg / og ingenting føler eg, ingenting.»
LES OGSÅ:
Glitrende Wang
Regissør Bjørn Ravn Carlsen får først skuespiller Mareike Wang som Nana til å liste seg mystisk rundt på hjertejakt.
Men snart vokser hennes tilstedeværelse og kappen hennes forvandles til en skremmende slange som hypnotiserer 13-åringen Nina mens hun forsøker å hjelpe Aleksander.
Dermed rives også jentas hjerte ut.
Premierekveldens unge skuespillere, Tirill Gillies og Kristoffer Øverby, gjør en flott jobb som søskenparet Nina og Anton.
De framstiller et spenn av følelser, ikke minst Antons erkjennelse av å være redd.
Wangs sykt sminkede ansikt og nådeløse latter understreker hvor grisk Nana er.
Hennes syngemåte i låten «Det tusende hjerta» er så slesk at du kan kjenne henne gripe om hjerterøttene.
«Nå har eg det som du trenger / Ingenting banke i deg lenger», hveser hun.
Kan det gjøres bedre?
Neppe.
Absurd komikk
Tore Renberg har skrevet en passe sprø handling som minner om Roald Dahls galskap.
Det gir rom for lattervekkende absurditeter som balanserer fint mot det mørke alvoret – som når organsamleren Irina, friskt spilt av Oddrun Valestrand, har fylt huset sitt med innvoller og kroppsdeler.
Det kunne blitt like makabert som figurene til 1400-tallsmaleren Hieronymus Bosch som pryder kulissene.
Men når en flokk barn blir kledd ut som kjempeører, munn, nese, øyne og bein, blir surrealismen så komisk at ubehaget dempes.
Humoristiske avbrekk gir også en svensk togkonduktør som viser vei til familien Engdahl, alle festlig spilt av barneteatermedlemmer i Lag Anton.
Familien eier tidsmaskinen som hjelper hovedpersonene med å berge Nanas ofre.
Her må særlig nevnes Lea Kaldestad Schur som seksbarnsmoren Anna.
Hun former sin skikkelse med en strålende energi i samspill med sin bortskjemte sønn Bjørn, artig tolket av Dennis Rafaelsen Ekrheim.
Scenografi, kostymer og musikk
”Det tusende hjertet” pendler mellom flere land og tidsplan.
Scenograf Even Børsum har skapt en svær kulisse som dreier rundt og gir illusjon av alt fra St. Petersburg til en svensk by.
Samtidig gjør konstruksjonen det mulig å klatre i høyden.
Dermed kan vi dikte med og se for oss en reise i fly så vel som tidsmaskin.
Bra.
De fine kostymene til Ingrid Nylander bygger godt opp om komikk og mørkt alvor.
Jeg så ikke oppsetningen for 10 år siden da musikken til Janove Ottesen ble framført med fire musikere, og kan vanskelig sammenligne.
Sikkert er at det nå svinger av det studioinnspilte tonefølget og de 13 låtene som framføres.
Sangpedagog Hanne Hjertenes Mæland har fått 20 barn og unge til å framføre sangene friskt og humørfylt.
Summen av det hele er en deilig veksling mellom latter og skummelt alvor.
Tore Renbergs
«Det tusende hjertet» er blitt en skrekkblandet frydopplevelse dere må løpe av sted og se.
| 1 |
705571 | Jonas Alaska:Angst blir god pop
Frykt farger platen, men Alaska synger flott om sine helter.
Jonas Alaska:
"Fear is a demon" (Braveheart)
Jonas Alaska starter sitt fjerde album med barndomsminner fra Åmli i Aust-Agder, den gang han het Aslaksen.
"The moon & the steeple" er en tynnhudet sang om ting som blir borte, og han gir mer gass i "Back to school".
Han skapte bølger med "Jonas Alaska" for seks år siden.
Deretter har platene kommer annethvert år, med "If only as a ghost" i 2013 og "Younger" i 2015.
Han vokste raskt ut av Dylan-skyggen, og 29-åringen har meislet ut sin egen nisje.
For første gang er han selv produsent, og resultatet er en tidsriktig miks av akustiske viser og elektronikk.
Han er myk når det passer og tøff når det kreves.
Som når han går fra den nakne kjærlighetssangen "Love you right" og bytter ut kassegitaren med hele verktøykassa i "Kissed me in the backseat".
Sistnevnte er en hyllest til Karl Ove Knausgård, Alaskas yndlingsforfatter og medsørlending.
Derfra går han videre til "My girl" og barndomshelten Ali Boulala, en svensk skater.
Fra han var åtte til 18 år var skating det eneste Alaska brydde seg om.
Da han begynte å synge, opptrådte han lenge i Boulala-stil med hatt og skjerf under.
Boulala selv gikk det ikke så bra for; han havnet i en motorsykkel der kameraten døde og han selv endte i fengsel i to år.
Siden har han ikke klart å komme tilbake som skater i verdenstoppen.
"Shark" er en mørk, akustisk vise, mens piano og tunge bassdunk innleder "Never knew I was in trouble".
En fin poplåt med et melankolsk drag.
"Diamond in the shadow" tar for seg en tredje helt.
David Bowie døde i fjor, og Alaska lager en sang der refrenget sender oss til glamrockhimmelen.
"All coming down today" startet nakent og akustisk, før den folder seg ut de siste par minuttene.
Det tjener den stort på.
Han avslutter med demoklippet "Outro".
Alaska synger om frykten for det som forsvinner og angsten som hva som måtte komme, men han gjør det på en svært så lyttervennlig måte.
Beste spor:
"The moon & the steeple", "Kissed me in the backseat", "Diamond in the shadow" .
| 1 |
705572 | Som å vandre i dødens forgård
UTSTILLING:
Dette er stillhetens motiver, som, på ulikt vis, vitner om livets forgjengelighet.
Det er som om jeg vandrer i dødens forgård.
Sunderø Art Gallery, Skur2:
Solveig Bergene, Vanna Bowles, Snøfrid Hunsbedt Eiene, Magnar Moen, tegning.
T.o.m. 29. okt.
Stillheten hviler over Skur2, hvor Sunderø Art Gallery nå stiller ut fire tegnekunstnere.
Her er kun gråtoner mot hvitt papir, med enkelte tredimensjonale utvidelser av tegningens flatekarakter.
Det er en utstilling som rolig synker inn i seg selv, slik at vi kan studere tegnekunstens ulike finesser, og hvordan disse forsterker og framhever motivenes uttrykk.
«Anima – Animus» heter utstillingen.
Referansen til Jungs teori om det kollektivt ubevisste, med anima og animus som arketyper for mannlig og kvinnelige indre uttrykk, kan virke noe søkt.
Men tittelen peker også på forestillinger om ånd, besjeling og grensen mellom liv og død, en brukbar inngang til utstillingen.
Magnar Moens nonfigurative kulltegninger kan tolkes som bærere av en besjeling av naturen – naturens indre kraft som vokser og puster, men som også går mot forråtnelse og død.
Hans intuitive gestiske arbeid på papiret skaper dynamiske former som lever og folder seg ut, i øyeblikket før naturens forfall setter inn.
Dette er noe av den flotteste tegnekunsten i norsk samtidskunst, for Moens erfarne tegnehånd skaper frie, ekspressive, men likevel skjøre formasjoner helt ut fylt med sitt indre liv.
Vanitas
Stillheten er en annen i Snøfrid Hunsbedt Eienes tegninger – de fleste har vi sett før, men her inngår de i en ny kontekst.
Når hun portretterer fraflyttede hus og roseblomstens folder, er det tidens stille skyggespill hun fanger.
Vi ser bygninger tappet for alt levende, levninger fra en fortid som ramme for aktive liv.
Rosene er vakre kun fordi de er fastholdt i et bestemt øyeblikk, før de visner; de blir vanitas-symboler som minner oss om døden.
Når kunstneren skildrer spillet med lys og skygge i rosens kronblad, har blomstene for lengst visnet – det er dødens nærvær som fastholdes.
Mens Eiene har benyttet fotografier som forelegg, ser Solveig Bergene tilbake til tiden før fotografiet, da man gjenga vitenskapens oppdagelser i plansjer.
Dette kopler hun til 1700-tallets raritetskabinetter, hvor gjenstander ofte ble stilt sammen på underlig, absurd vis.
Bergenes kvasivitenskapelige, svært forseggjorte plansjer åpner en surrealistisk verden hvor kjente ting koples med de merkeligste fenomener.
Og når Bergene tegner en nyfødt gråhval, skjer det i størrelse 1:1.
Tegningen er 4,5 meter lang, 2,2 meter høy.
Det store dyret svever på veggen og i rommet, og Bergene har gitt hvalen et menneskelig øye, som om vi får vårt antropocene, artsutryddende blikk på naturen direkte tilbake.
Som om døden allerede er innskrevet i dette nyfødte dyret.
Død
Mer tvetydige er bildene til Vanna Bowles: vi ser mennesker liggende i senger, noen med sykepleiere og leger i hvite frakker.
Kanskje er de sovende, men like gjerne døde.
Leser vi Bowles’ tegninger inn i utstillingens helhetskontekst, er det nærliggende å tolke dette som dødsleier, med avsjelede legemer.
Flere av tegningene har tredimensjonale elementer, greiner og blad som synes å vokse ut av figurene, eller hengt på dem som en dødskrans.
Stillheten i Bowles’ tegninger er alvorstung, som i en begravelse.
Men likevel absurd, fordi de statiske motivene er ladet med et gammeldags formspråk som hører hjemme i en annen tid, kanskje i gamle, falmede fotografier av for lengst døde mennesker.
Summen av de fire kunstnernes tegninger, spennet fra det besjelede og det avsjelede, gir meg en følelse av så mye levd liv samlet i kullets og grafittens fikserte støv på papiret.
Og jeg tenker på Hamlets ord om menneskelivet som en kvintessens av støv.
Tegnerne har blåst sitt tegnestøv på papiret, fastholdt det i en kvintessens av former.
Dette er stillhetens motiver, som, på ulikt vis, vitner om livets forgjengelighet.
Det er som om jeg vandrer i dødens forgård.
| 1 |
705576 | Barr Brothers:Tre på hyttetur
Det startet som rytmer i ødemarken og endte som trioens tredje album.
The Barr Brothers:
"Queens of the breakers" (Secret City/Border)
Barr Brothers så dagens lys i 2006, etter at de amerikanske brødrene Andrew og Brad Barr flyttet til i Montreal i Canada.
Der hørte de harpespillet til Sarah Pagé fra naboleiligheten, og dermed var de en trio.
Den selvtitulerte debuten kom i 2011, fulgt av gjennombruddet "Sleeping operator" i 2014.
Før album nummer tre stilte de med blanke ark og dro til en øde hytte ved en islagt innsjø.
Der begynte de første sangene å spire.
Mye startet som rytmer, som åpningen "Defibrillation".
Andrew Barr tilbrakte et par nattetimer med sin mor på sykehuset, etter at hun hadde falt og trengte noen sting.
Mens han var der, la han merke til to hjertemonitorer som pulserte med ulike rytmer.
Han forsøkte å huske mønsteret og spilte det inn da han kom hjem.
Det ble sendt til broren, som skrev en tekst formet som et brev fra far til sønn.
Andre sanger er inspirert av afrikanske og indiske rytmer, uten at trioen forlater basisen i folk og deltablues.
De lukter på det Paul Simon har foretatt seg, uten å ta det like langt ut.
"Song that I heard" handler om da Brad kom til Montreal, mens tittelkuttet "Queens of the breakers" handler om brødrenes småbøllete tenåringstid, da de var del av en gjeng som kledd i sine mødres kjoler herjet rundt blant turistene på herregårdene i Newport i Rhode Island.
"Kompromat" er en kommentar til tingenes tilstand i USA.
Kompromat brukes i forbindelse med noe som er kompromitterende, som Trumps kobling til Russland før valget.
Mens brødrene har brukt tid på å bli fedre siden forrige plate, har Pagé utforsket hva det går an å gjøre med en harpe i rock-sammenheng.
Lyden er kuttet opp, trikset med og gjort til en nærmest ugjenkjennelig del av lydbildet.
De ender med "Ready for war", en langt mer lavmælt og vakker sang enn man ville trodd.
Beste spor:
"Defibrillation", "Song that I heard", "Queens of the breakers", Ready for war".
| 1 |
705577 | Lunken snømann
Anmeldelse:
Både Jo Nesbø og Harry Hole hadde fortjent en bedre film enn «Snømannen».
Snømannen Sjanger:
Krim / Thriller Skuespillere:
Michael Fassbender, Rebecca Ferguson, James D'Arcy, Charlotte Gainsbourg, Jakob Oftebro, Sofia Helin.
Regi: Tomas Alfredson Lengde 2 t. England, 2017 Aldersgrense:
15 år
Det kan fort bli en utakknemlig øvelse å skulle filmatisere bøker som mange har et forholdt til.
De bildene regissøren ender opp med å vise oss er sjelden de samme vi har sett for oss da vi leste, og faren for at nyanser og særtrekk forsvinner, er stor.
Men kom igjen, det må jo gå an å gjøre det bedre enn dette.
Spesielt med Hollywood-budsjett.
Kanskje er vi som ser Tomas Alfredsons «Snømannen» med norske briller ekstra vanskelige å overbevise.
For selv om han viser oss mange kjente steder i Oslo og Bergen, er det noe fremmed og upresist over miljøene som skildres.
Alt dette er likevel både forståelig og tilgivelig.
Dette skal være en fiksjonsfilm og en krimhistorie, ikke et realistisk bilde av Norge i dag.
Blodfattig
Da er det langt verre at persongalleriet framstår som så blodfattig og personlighetsløst.
Aller verst går dette ut over Harry Hole selv.
Borte er alle Nesbøs tørrvittige formuleringer og skeive blikk på ulike særegenheter ved nordmenn generelt og osloborgere spesielt, sett gjennom Harrys øyne.
Vi får ingen forklaringer på hvorfor han er så forfyllet og sovner utendørs i minusgrader.
Og forholdet til hans livs store kjærlighet, Rakel, er så slurvete og temperaturløst skildret at det er vanskelig å forstå hvorfor hun er en så sentral person.
Smerten over å ikke få til å leve sammen, som de to føler så tydelig i bøkene, er fullstendig fraværende.
Det betyr imidlertid ikke at Michael Fassbender gjør noen dårlig jobb som den tøffe politimannen.
Han har glimt i øyet samtidig som han er overbevisende som hardhaus, men vi kommer aldri nært nok innpå hans versjon av Hole.
Ikke på noen andre heller, for den saks skyld, noe som er ganske underlig med tanke på at filmen kan oppfattes som svært treig på mange måter.
Dessverre brukes tiden til å vise oss flotte bilder, ikke til å gå nærmere inn på karakterene.
Tvilsom reklameeffekt
Hvis tanken er å lage en slags reklamefilm for turistmålet Norge, er jeg også usikker på hvor godt det fungerer.
Man har falt for fristelsen til å overdrive voldsomt, som når Val Kilmer står på toppen av Ulriken i en scene som har bikket fullstendig over i parodien.
Samtidig har man forspilt muligheten til å ta noenting som helst som kan karakteriseres som typisk norsk på kornet.
Et annet problem er alle de løse trådene som blir etterlatt på ulike steder i filmen, i et i overkant rotete og klønete komponert plott.
Hvorfor får Harry medisiner av eks-kjærestens nye flamme, og hvordan virker de inn på ham?
Hvorfor møtes to bifiguer på en balkong, hvorpå den ene viser fram puppene til ei dame han har med seg til den andre?
Hvorfor er det en fremmed fyr som later som om han er håndverker i Harrys leilighet?
Det kan nesten virke som om man har operert med en mye lengre film i utgangspunktet, for så å klippe bort et knippe scener uten å huske å klippe bort alt.
Eventuelt er det ment som distraksjoner for at vi ikke skal forstå hvem morderen er før det blir avslørt.
Det fungerer i alle tilfeller forbløffende dårlig.
| 0 |
705578 | Én situasjon irriterte Kristiansund-kapteinen aller mest:− Jeg skjønner det bare ikke
− Slik kampen ble, med en gedigen målsjanse på 1-0, og den svært sene utligningen, er jeg bare skuffet over at vi ikke tok alle tre poengene, sier Kristiansund-kaptein Dan Peter Ulvestad
−
Det var intet mindre enn en gigasjanse vi hadde mens vi ledet 1-0, og det bare var et par minutter igjen av kampen.
Hvordan vi ikke klarte å sette den, skjønner jeg bare ikke, sier Dan Peter Ulvestad etter at 1-1 og poengdeling var et faktum.
Sjansen han viser til kom like før slutt.
AaFK-keeper Andreas Lie var oppe på corner, og klarte ikke å komme seg raskt nok tilbake i mål.
Torgil Gjetsen førte ball over halve banen, med Jean Mendy løpende ved siden av seg.
Eneste hindring var en ryggende Bjørn Helge Riise.
Gjertsen valgte å føre helt inn i sekstenmeteren, og kom med det litt for nær opp i Riise, som reddet skuddet med bena.
Bare to minutt senere utlignet AaFK ved Vebjørn Hoff.
Har du lest kommentaren om AaFKs desperate situasjon?
Tok ledelsen med ti mann
Gjertsen var mannen som ga KBK ledelsen bare seks minutter før han brente sjansen som kunne gitt 2-0.
20 minutter tidligere var KBK redusert til ti mann, etter at Amidou Diop fikk sitt andre guler kort for kvelden.
− Selv med ti mann føler jeg at vi hadde grei kontroll, og AaFK var aldri spesielt farlige foran målet vårt.
Før de utlignet på et drittmål.
Så skuffelsen over å tape de to poengene er stor, synes Ulvestad.
Som er fornøyd med måten laget gjennomførte kampen.
−
Vi regna med at det ville bli et bra trøkk her, for det er mye som står på spill for AaFK.
Det merka vi også utpå bana.
Men jeg hadde kanskje ventet en god del mer trøkk, og at de i hvert fall tidvis i kampen ville bli hektisk for forsvaret vårt.
Men slik ble det egentlig ikke.
Jeg føler vi styrte og kontrollerte det greit, sier Ulvestad
− Gleder oss til innspurten
Poenget gjør at Kristiansund holder avstanden bak til AaFK på tabellen, og kan derfor vise seg å bli gull verdt for nordmøringene i den heftige og spennende sesonginnspurten.
−
Vi har egentlig en god følelse nå før sesonginnspurten, og er glade for at alt er i egne hender.
Vi har to hjemmekamper igjen, mot Odd og Sandefjord, og vi gjør det stort sett bra hjemme.
Så vi gleder oss til de kommende ukene, sier Dan Peter Ulvestad.
| 0 |
705579 | Russisk briljans og italiensk orkestervelde
KLASSISK MUSIKK:
I Prokofiev hørte vi en pianist med briljans og kraft.
Det store orkesterapparatet i Respighis symfoniske dikt kom til sin rett i Fartein Valen-salens gode akustikk.
Prokofiev:
Klaverkonsert nr. 3, C-dur.
Respighi:
Romerske fontener; Romerske Pinjer.
Simon Trpceski klaver, SSO, dir.:
Christian Macelaru.
Konserthuset torsdag kveld.
Prokofievs 3. klaverkonsert hører til de aller mest briljante i det 20. århundre.
Den er skrevet i Bretagne, i Frankrike, og bærer ikke så lite preg av fransk eleganse og finesse, men samtidig gleden ved et dundrende russisk pianistisk spill og ikke så lite humor.
Prokofiev, som selv var en fremtredende pianist, brakte klaverspillet inn i nye baner som bl.a. fascinerte Stravinskij.
Man kan høre Prokofiev selv spille på opptak fra 30-årene: ladet med energi og en makeløs teknikk.
En publikumstreffer
Makedonske Simon Trpceski har nettopp fått overstrømmende kritikker for innspillingen av bl.a. Prokofievs 3. klaverkonsert.
På kveldens konsert ble den ensomme klarinettmelodien i begynnelsen på denne klassiske C-dur-konserten spilt som om den kom fra en annen verden.
Så brøt allegroen løs, motorisk, heftig, stormende og vital.
Kombinasjonen av det raffinerte og det voldsomme og ville preget også andresatsen med de fem variasjonene.
I sistesatsen var det også kontraster: humor og magi.
Kveldens dirigent, amerikanske Christian Macelaru, fikk med seg SSO i de mange skiftninger og bråe krumspring.
Trpceski var best i det teknisk briljante og det motorisk heftige, men vi savnet av og til det raffinementet som Martha Argerich demonstrerer (sammen med Abbado) på det som er referanseinnspillingen for denne konserten.
Som den publikumstreffer denne konserten er, ga Trpceski villig et ekstranummer etter stor applaus.
Og tenk, han fikk med seg Liv Opdahl i den humorpregede andresatsen fra Prokofievs Cellosonate i C-dur.
Bravo!
På byvandring i Roma
Til tonediktene Romerske fontener og Romas pinjer fant Respighi ut at han måtte skrive et utførlig program for å få musikken ut til publikum (de var vant med opera).
Romerske fontener faller i fire deler og ”beskriver” Fontana in Valle Giulia i grålysningen, så Tritone-fontenen om morgenen, deretter Fontana di Trevi ved middagstid og så til slutt Villa Medici-fontenen i skumringen.
Respighi tonesetter alle disse stedene, som vil være kjent for Roma-farere, med karakteristiske lyder av vannets spill, sprudling og bobling, idyller og heroiske scener.
Respighi har en innholdsrik orkesterpalett med en særdeles rik orkestrering som SSO under Macelaru ivaretok på beste måte.
Det store orkesteret, inkludert klokker, celesta to harper, flygel og orgel, ble ledet med fast grep.
Om man kjenner programmet, var det ikke vanskelig å assosiere til mytologiske vannvesener som najader og tritoner eller til Neptun og sirener.
Og klokkeklang hørte vi i siste del, sammen med fuglekvitter og rasling av blader i trærne.
Romas pinjer (italiensk furu med den karakteristiske paraplyformede krone) som vel er det første naturinntrykket man får når en kjører inn i den evige stad, er likeledes delt i fire deler og spilt i ett:
Pinjene ved Villa Borghese, Pinjer i nærheten av en katakombe, Pinjene på Gianicolo og Pinjene langs Via Appia.
I tredjedel, Pinjene på Gianicolo-høyden, er det i originalutgaven, etter en vakker klarinett-solo, lagt inn sang fra en ekte nattergal som oppførelsen torsdag hadde tatt til følge.
Om dette er Kitsch eller et forvarsel om elektronisk musikk spilte da og der ingen rolle.
For virkningsfullt var det.
Respighi beskriver i sitt program historien til alle disse stedene.
I Pinjene ved Via Appia Antica ut på den romerske Campagna hører vi signaltrompeter fra en konsul med sin hær marsjerende i triumftog mot Kapitol (noe Mussolini visste å utnytte).
Dette ble virkningsfullt utført med trompeter og tromboner spilt fra balkongen.
SSO hadde denne kvelden de rike klangfarger og den kontrastberedskap, samt det store apparat, som skal til for at Respighis musikk skal fenge.
Macelaru er en dirigent som nettopp er egnet for disse kvaliteter.
Og han hadde et våkent øre for detaljrikdommen i disse to verkene.
Begeistringen var stor for fremførelsen av Respighi, en komponist som er blant de mindre kjente.
| 1 |
705580 | Suverent fiolinspill og mektig korklang
Ingerine Dahl imponerte stort i ny norsk fiolinkonsert.
KLASSISK MUSIKK:
Mozart:
Ouverture til Figaros bryllup
Jan Erik Mikalsen:
Fiolinkonsert
Mozart:
Ave verum corpus
Bruckner:
Te Deum
Ingerine Dahl fiolin, SSO, Stavanger symfonikor, sangsolister, dir.:
Eivind Aadland.
Konserthuset torsdag kveld.
Torsdagens konsert bød på en urfremføring av en norsk komponist, Jan Erik Mikalsens Fiolinkonsert.
Mikalsen er en uhyre produktiv komponist, f.eks. ble hans klaverkonsert ”Just for You” nylig urfremført med Oslo-filharmonien.
Fiolinkonserten er et bestillingsverk av Ingerine Dahl, som virkelig fikk spilt på alle strenger og vist sin musikalitet i et særdeles mangslungent verk.
Det begynte med høye, sildrende toner i solofiolinen og strykerne, men etter hvert overtok drønnene fra slagverk og messing som er så karakteristiske for Mikalsen.
Noen ganger følger det noe foruroligende med disse virkemidlene, men det blir aldri skremmende.
Snarere assosierer vi til naturinntrykk, kanskje særlig bølger som slår mot klippene.
I den første satsen, Lontano (fjern, langt borte fra) fløt fiolinen liksom oppå bølgene, som snart var krusninger på overflaten, snart voldsomme i sine urolige bevegelser.
Mestret suverent
I andresatsen, Cadenza, spilte solo-fiolinen nesten helt alene, som det seg hør og bør i en kadens.
Det var en krevende sats for solisten, men enda mer krevende var tredjesatsen, nok en Lontano, siden stemning og uttrykk her var så skiftende.
Ja, det var en tour de force for solisten, men som hun mestret suverent.
De høye, lyse tonene Ingerine Dahl tryllet frem, var sylskarpe og klokkeklare.
Siste sats, Tenebre (mørke), som mot slutten har et godt skjult sitat fra Alban Bergs fiolinkonsert, endte med en ensom, høy tone som liksom knytter an til åpningen av verket.
En korklang som var både mild og fulltonende
Konserten åpnet med Mozarts korte ouverture til Figaros bryllup.
SSO under ledelse av Eivind Aadland spilte den med det rette hurtige tempo og med stor presisjon.
Aadland var i det hele tatt en ideell dirigent for kveldens mangslungne program.
Etter pause fikk vi to verk som sto godt til hverandre, begge med religiøs tekst på latin.
Mozarts korte men uttrykksfulle motett Ave verum corpus (Hill deg, du sanne legeme) ble fremført med en mildhet i uttrykket av kor og orkester som man bare sjelden hører.
Og både foredrag og tempo var slik at skjønnheten i dette lille verket fikk lyse.
Bruckners Te Deum, egentlig Te Deum laudamus (Vi priser deg, Gud), er så å si symfonisk anlagt.
Eller rettere:
For Bruckner var det kirkemusikkens substans som skulle overføres til symfonien og ikke omvendt.
Mens Bruckners motetter er beregnet for kirken, er Te Deum skrevet for konsertsalen.
I Fartein Valen-salen klang den godt både i orkester, kor og fra kvartetten av solosangere som ikke har en særlig stor rolle i dette verket.
Særlig merket jeg meg korets evne til å øke styrken (crescendo) på en jevn måte.
Men selv denne gode fremføringen overbeviste meg ikke om at Bruckners Te Deum er et verk jeg gjerne hører.
Da er det annerledes med symfoniene og en del av motettene.
I år fyller Norsk Komponistforening 100 år.
Det blir behørig markert her i Stavanger.
Torsdagens konsert kan regnes som den første i en serie på ni, alle med norsk musikk.
Hele 35 komponister vil bli presentert, derav en rekke unge og flere urfremføringer.
| 1 |
Subsets and Splits