Datasets:

ltg

/

norec_document

like 0

Follow

Language Technology Group (University of Oslo) 36

706448

Ekstremt, nakent teater TEATER: «Dritt» er teater i si reinaste, enklaste form. Og dermed heilt ekstremt. Dritt/La Merda Rogaland Teater: Teaterhallen. Av: Cristian Ceresoli. Regi: Audny Chris Holsen. Med: Helga Guren. Rom: Arne Nøst. Lysdesign: Norunn Standal. Lyddesign: Jonas Bjerketvedt. Vanlegvis har skodespelarar på ei teaterscene mykje å både jobba med og skjula seg bak: Medspelarar. Kostyme. Rekvisittar. Scenografi. Musikk. Lydeffektar. Fancy lys. Sjølv monologar pleier å ha noko. I italienske Cristian Ceresolis debutstykke som dramatikar, «La Merda», er det ingenting å skjula seg bak. Alt som finst er ein tekst, éin skodespelar, ein stol, ein mikrofon, litt lys. Slik møter publikum Helga Guren når me kjem inn i Teaterhallen: Ho sit der, på sin pidestall, og ho er kliss naken. Alt ho har å spela på den neste timen, er stemmen sin, kroppen sin, litt effektar på mikrofonen, subtilt skiftande lys. Det er teater i si enklaste form, heilt avkledd. Men dermed også heilt ekstremt. Premiere på Fringe «La Merda» går framleis sin sigersgang verda over etter premieren på Fringe-festivalen i Edinburgh i 2012, og Ceresoli har vunne mang ein pris og mykje åtgaum for teksten sin. Monologen handlar om ei ung kvinne som drøymer om å bli berømt, og som er villig til å gjera det meste for at draumen skal bli verkeleg. Samtidig ber ho på traumet om ein far som døydde så altfor tidleg, og på kompleks over kroppen sin, låra sine. Ho prøver å vera sterk, men er samtidig sårbar. Ho er tidvis eit offer, andre gonger ein manipulator. Ho er tidvis søt og yndig, andre gonger grotesk og vulgær. Alt dette formidlar Helga Guren i Audny Chris Holsens gode regi på imponerande vis gjennom 60 minutt. Dei tre aktene startar rolig, yndig, men sluttar i brølande fortissimo. Og innimellom har Guren veksla mellom naturlig tale, å vera affektert, gråting, skriking og latter, ho har vore musikalsk, pratande, rytmisk. Kroppen blir som ein slags skulptur, som både endrar seg gjennom Gurens eigne rørsler, men også gjennom korleis lyset endrar seg på henne. Splitter naken Eg var, som dei fleste nok vil vera, spent på korleis det fungerer med denne nakne kroppen. Ville teksten få meg til å gløyma at Guren var naken etter dei første minutta? Eller ville den nakne kroppen ta så mykje merksemd at eg ikkje ville få med meg teksten? Merkeleg nok opplevde eg ei underleg blanding: Det er så godt som umulig å ikkje lytta når det sit ein kliss naken kropp der og snakkar til deg. Det er ikkje sikkert teksten ville fungert like sterkt om Guren var kledd i vanlege, sivile klær. Ikkje bare ekstremgrepet med å setja ein naken kvinnekropp på scenen, men også sjølve teksten roper på merksemd. Her er død, pikkar, sæd, drit, tårer, blod og ekstremitetar, tragisk alvor og barsk humor i fleng. Teksten er god, men eg er ikkje heilt overtydd om at han er fullt så god som han gir seg ut for å vera, gjennom alle sine ekstreme verkemiddel. Det kan godt henda at nokre av referansane går oss nordmenn hus forbi. Ceresoli skal vera sterkt inspirert av den italienske filmskaparen, samfunnskritikaren og kommunisten Pasolini - som dei færraste av oss nok er ekspertar på. Her er referansar til rødskjorter og nasjonens samling og italienske fraser som for mitt vedkomande blir litt lost in translation. Ekstremt teater «Dritt» er nok ikkje eit stykke alle vil lika. Det er ganske ekstreme greier. Ganske groteskt. Somme vil kanskje bli fråstøytte av dette. Andre vil finna det fascinerande. Eg vil uansett gi Rogaland Teater - og Østfold kulturutvikling, som er samarbeidspartnar i dette prosjektet - pluss i boka for å løfta fram slikt dristig, moderne samtidsteater. Og det er ikkje minst modig av Helga Guren å bokstaveleg talt kle seg heilt naken som skodespelar, og så kasta seg ut i det.

706449

En strøm av sterke farger UTSTILLING: Å forlate en utstilling en smule perpleks, er en god følelse. Morten Slettemeås’ nye malerier er fortsatt fargesterke, men også enigmatiske og hemmelighetsfulle. Morten Slettemeås: «Yellow Sky». Maleri. Hå Gamle Prestegård. 12. oktober til 11. november. Det renner en strøm av sterke farger gjennom Morten Slettemeås’ kunstnerskap. Da han stilte ut i Transit Art Space i Stavanger i 2006 og 2008, lot han fargene spille seg ut aggressivt og uhemmet, i dynamiske figurative motiver og med voldsomme maleriske utbrudd i galleriet. Et visuelt bombardement, med en heftighet som kunne virke umiddelbar, men nok var temmelig kalkulert. Her var en kunstner som ville vise at han behersket sine maleriske virkemidler, og som dermed tydelig lot maleriets form også bli maleriets innhold. Med sine nye malerier Hå, har Slettemeås dempet seg betraktelig. Fortsatt dominerer de sterke fargene, men de er nå ordnet i større flater, og de figurative elementene i motivene er mindre framtredende. Slik blir dette i større grad enigmatiske bilder, gåtefulle motiver som ruger på sine hemmeligheter. Det er som om ligningen aldri går helt opp, og jeg forlater utstillingen en smule perpleks. Det er en god følelse. Fargens form Grunnen til denne følelsen ligger i det formspråket Slettemeås nå har utviklet: han skiller ikke lenger mellom forgrunn og bakgrunn, men maler dem begge i flaten, med farger som, samtidig, synes å høre hjemme begge steder. På særegent vis fragmenterer han sine motiver, river dem opp og setter dem sammen, ikke som biter i et puslespill, men som nye, uferdige muligheter. I svært stor grad bygger han billeduttrykket på fargen, og fargens form; dermed bli dette et ganske raffinert ekspressivt spill hvor grensen mellom det figurative og det nonfigurative nærmest oppheves. Hele tiden understrekes fargenes viktighet for billeduttrykket, i titler som «Blue sky, green with yellow» og «Green ground, pink ground». Fargenes form er avgrenset, likevel er det som om fargene er grenseløse, siden de ikke klart definerer figurative elementer i motivet. Dette utnytter Slettemeås til å bygge en syntetiserende billedverden: han skaper en sammenfatning, en syntese, av motivets forgrunn og bakgrunn, og av det konkrete og det abstrakte. Da skjer to ting. For det første er maleriene hans ikke lenger narrative, i tradisjonell forstand – de forteller ingen lett lesbar historie om mennesker og ting i denne verden. For det andre anvender han fargene til et spill i flaten som ikke virker så dynamisk som tidligere, men snarere åpner for en meditativ dimensjon, i malerienes dirrende flathet hvor spenningen mellom de ulike billedelementene ikke får noen heftig utløsning, men samles til en drøfting av maleriet selv. Dets virkemidler og muligheter. Et hull i universet Det vi ser er altså at Slettemeås fortsatt gjør maleriets form til dets innhold, idet han tvinger oss til å vurdere hva kunstnerens metode har å si for vår persepsjon. Da blir, naturligvis, bruken av disse sterke fargene også et sort hull i universet: et hull som stadig suger til seg elementer fra den kunsthistorien som Slettemeås ikke kan fri seg fra. Selv om han har etablert sin egen distinkte stil, er maleriene hans likevel fulle av referanser til den konteksten han står i – særlig til ulike former for ekspresjonisme, både det såkalte Heftige Malerei på 1980-tallet og til en kunstner som danske Per Kirkeby. Kirkebys malerier blir her et filter det er umulig ikke å se Slettemeås’ kunst gjennom; dette bli nok et eksempel på en kunstner som resirkulerer deler av det som allerede finnes i kunsten.

706450

Mordet i Kongo som gåte BOK: Reflektert om et mord som ikke bør retusjeres og settes på formel. Nikolaj Frobenius: Kongonotatene. Roman. 304 sider. Gyldendal. Før helga hadde spillefilmen basert på historien til ekssoldatene Joshua French og Tjostolv Moland norsk kinopremiere. Med barske Aksel Hennie og Tobias Santelmann i hovedrollene og velrenommerte Marius Holst som regissør skal det medieombruste mordet på en kongolesisk sjåfør i 2009 igjen belyses, denne gangen i klassisk underholdningssammenheng. Filmprodusentene leide i utgangspunktet forfatteren Nikolaj Frobenius (f.1965, debut 1986) til å skrive manus. Han dro til Kinshasa i DR Kongo i 2013 og intervjuet de to dødsdømte fangene, men har nå trukket navnet sitt fra prosjektet etter å ha registrert at manuset hans ble fiklet med for å skape en retusjert – altså falsk – heltehistorie tilpasset et kommersielt formål. I stedet for å skape en tydelig, salgbar filmfortelling om to macho-skikkelser i et korrupt afrikansk land, har dikteren valgt å skrive en reflektert puslespillroman, «Kongonotatene», der fasitsvar uteblir og virkeligheten framstår som en gåte. Komposisjonen av teksten har lappeteppepreg. Første kapittel er lagt til Oslo februar 2018. På tv har den fiktive jeg-fortelleren - en navnløs romanforfatter som i likhet med Nikolaj Frobenius er oppvokst på Rykkinn, og har trukket seg fra en lukrativ filmmanusjobb knyttet til Kongo-drapet – akkurat sett at den løslatte ekssoldaten Joshua French med fire dødsdommer mot seg beretter den «sanne historien» om det han har vært igjennom. På bastant vis slår han fast at sjåføren deres ikke ble drept av avdøde Tjostolv Moland slik domstolen i Kongo slo fast, men av kongolesiske militære. Uten å ville stå fram som angrende, svak synder eller offer, omgitt av mediehyllet moderlig omsorg og nasjonal patos, skryter han i nyhetssendingen av at han og kameraten hadde vært agenter og leiesoldater og krigere med hemmelig oppdrag i et av verdens farligste land. Men så enkel er ikke virkeligheten. I en rekke kapitler forteller jeg-karakteren om det han opplevde da han i 2013 dro på et filmoppdrag til Kinshasa for i tre måneder å tale med de dødsdømte fangene Joshua French og Tjostolv Moland. Møtet med dem blir så mangetydig og forvirrende at han til slutt – etter at Tjostolv er funnet hengt på cella, og Joshua dømmes for enda et mord - velger å skrinlegge hele filmmanusprosjektet om de to som mente at krig var sunt. I stedet for en straight, entydig filmfortelling av det salgbare slaget foreligger nå en kompleks roman hvor mye er uskarpt, ambivalent, gåtefullt. Samtidig som fortelleren rapporterer om samtalene med Tjostolv Moland og Joshua French i jeg-form, formidles de dramatiske hendingene i Øst-Kongo anno 2009 i tredje person, med synsvinkelen plassert hos sistnevnte. En kongolesisk sjåfør skytes, en dramatisk flukt finner sted, to nordmenn arresteres, siktes, dømmes og fengsles – en historie som ikke bare egner seg som romanstoff, og fikk mer enn 9000 norske medieoppslag i månedene etter at arrestasjonen hadde funnet sted, men som også resulterte i ny klikkrekord på nettet da dommen mot nordmennene falt 8. september 2009. I tillegg har Morten A. Strøksnes og Kari Hilde French skrevet sakprosabøker om dramaet, slik også Joshua French nå gjør det mens han drar på turné for å fortelle sin Kongo-«sannhet». I en slik sammenheng er det bra at Nikolaj Frobenius griper ordet. Notatene som hans tvilende forfatter-jeg tar i militærfengselet, gir en fornemmelse av at «Alle utsagn er falske.» I sum frykter han «å skrive en serie av løgner forkledd som sannhet», er snart redd for å felle en for hard dom over de to rufsete fengselsfuglene, snart usikker på om han utnyttes i et kalkulert forsøk på å renvaske to amoralske eventyrere med blod på skjorteermene. Det bildet han tegner av hovedaktørene, oppviser mørke flater, taushet og dunkle rom, men får like fullt godt fram at vi her står overfor et par hvite, erkereaksjonære voldsromantikere som «tror på maktens imperium og sterke ledere», og som bare har forakt til overs for den myke «feminist-staten» som paradoksalt nok bruker millioner av kroner på å få dem ut av et kongolesisk fengselshelvete. Jeg er usikker på om «Kongonotatene» bringer så mye nytt utover det som sies i «Et mord i Kongo» (2010) av Morten A. Strøksnes. Bruken av et voldsminne fra jeg-fortellerens kriminelle fortid kan f.eks. virker mer søkt enn avklarende. Men det er fint å få bekreftet, enda en gang, at i Kongo fintet, tåkela og løy alle de sentrale aktørene – noe den gåtefulle, flertydige fortellingen til reflekterte, anstendige Nikolaj Frobenius systematisk avdekker gjennom bl.a. referanser til Joseph Conrads «Mørkets hjerte» og Francis Ford Coppolas «Apokalypse nå».

706452

Endelig viser hun hvilken kraft som bor i henne Nå låter Aurora slik jeg håpet hun skulle gjøre på debuten i 2016. Aurora: "Infections of a different kind step 1" (Petroleum) Den gang mente jeg utgivelsen bar preg av hastverk. Nå har 22-åringen tatt kontroll. Produksjonen er mektig, men ikke overlesset. Hør bare på «Gentle earthquakes», som virkelig lever opp til låttittelen. Aurora leverer vakker pop med en weird twist, framført med en særegen stemme. Det sære kombinert med det inderlige er Auroras styrke. Kjærligheten til medmennesker, omsorgen for naturen, elementene som beveger, spørsmålene som ruver – det som kunne blitt kleint, oppleves genuint. I det berusende høydepunktet «Forgotten love» er hun jegeren, i optimistiske «Queendom» er hun krigeren. «All is soft inside» gir assosiasjoner til Madonna anno «Frozen», mens «It happened quiet» har en sundførsk sound. Dessverre faller albumet litt sammen mot slutten. Om Aurora hadde kuttet de to siste låtene, hadde albumet gitt enda større mersmak på det som blir «step 2». Beste spor: «Forgotten Love», «Gentle Earthquakes».

706458

Allsang på grensen til galskap Vorspielet er i gang når de åpner album nummer to. Stavangerkameratene: "Ein for alle" (Daworks) "Pengane" er en grei poplåt om penger, selv om den ligner noe jeg har hørt før. Som åpning demonstrerer "Pengane" at Stavangerkameratene ikke ser noen grunn til å forandre noe. Det blir enda tydeligere på neste kutt. "Någe eg kan gjørr for deg" er ment for for dem som har gitt "Bare så du vett det" 11 millioner avspillinger på Spotify. "Någe eg kan gjørr for deg" er allsang på grensen til vanvidd, men oppskriften fungerer. Syng med, og du kan fortsette med refrenget på "Det e'kje någe å tenka på". Det selvtitulerte debutalbumet kom for drøyt et år siden, og det gjelder å smi mens jernet er varmt. Kjartan Salvesen, Tommy Fredvang, Glenn Lyse og Ole Alexander Mæland har en gjennomsnittsalder på 40 år, og det er grenser for hvor lenge de kan være et boyband. Det finnes kanskje en manband-framtid i mer voksenpop-orienterte "Nye dag i mårå", men det er sanger som "Har du lyst, har du lov" som foreløpig holder festen i gang. Det er mye spretten elektronikk på platen, men de glemmer ikke nachspielet. "Ikkje gå fra meg nå" åpner temmelig nær Mods-klassikeren "Me to går alltid aleina", som Fredvang valgte å synge under tv-programmet "X Factor". De har sine forbilder. "Hemningane" er mer dempet, om det befriende i å miste alle hemningene – lalalalalalala. Det er fristende å si at det er nettopp det de fire musikerne har gjort. Det har hjulpet dem til å selge plater og å fylle konsertsaler, og "Sånn é det bare" er som skapt for å dra i gang et show på vennlig vis. Ønsker de å fyre festen i gang med høyere oktan, kan de ta "Myssta vede" isteden. De kan rocke hvis de vil, selv om forsøket på et stigende ååå-ååå-ååå-ååå blir pinlig dårlig. Hvor ble det av studiotriksene? Stavangerkameratene vet stort sett hva de gjør, men jeg håper jeg for all framtid slipper å høre "Månen på bagsidå" igjen. Beste spor: "Pengane", "Sånn é det bare".

706459

Kaller Trump for en «Smug cunt» John Grant fortsetter sin vei inn i elektronikken. John Grant: "Love is magic" (Bella Union/Border) Det som startet med myke synther på solodebuten "Queen of Denmark", ble til hardere elektroknikk på "Pale green ghosts". "Grey tickles, black pressure" var enda et steg i den retning, og nå har John Grant alliert seg med Ben "Benge" Edwards" fra elektrotrioen Wranger. Tidligere i år ga Grant ut en plate sammen med dem under fellesnavnet Creep Show, og Benge er en fyr som kjenner sine synther. Han er medprodusent på albumet, innspilt i hans studio i Cornwall. Grant mener dette er lyden han alltid har lett etter. Mer Devo, mer Einstürzende Neubauten. Det betyr ikke at han bryter med det gamle. Har har hentet inn bassist og korist Paul Alexander fra Midlake, Texas-bandet som Grant brukte på "Queen of Denmark". Grant åpner "Metamorphsis" der han ramser opp ting som er galt med verden. Baby's in the whitest house, playing with his toys, snakkesynger han og spør: Who created Isis? Deretter morfer sangen til noe mørkt om morens død, før den snur igjen. Tittelkuttet "Love is magic" er hans budskap til oss. Kjærligheten er magisk, ikke tragisk. 50-åringen har funnet den på Island. Veien dit har ikke vært lett, med en vanskelig oppvekt som homofil uten støtte hjemmefra. Han har vært innom piller, alkohol og kokain, og han er smittet med hiv. When the door opens up for you Don't resist, just walk on through There is nothing left to lose På "Tempest" tar elektronikken over. Den gamle Grant viker plass for den nye, men det hadde ikke gjort meg noe om kuttet hadde vært et par minutter kortere. "Preppy boy" sitter bedre, med kald 80-tallslyd som driver sangen ut på dansegulvet. Han fortsetter med "Smug cunt". Først tiltenkt Putin, men det er slik jeg ser Trump, sier Grant – Putin er smartere. Herlige "He's got his mother's hips" er noe som David Bowie kunne lagd i sine danseglade år. Sju og et halvt minutt lange "Diet gum" er en deilig tirade av skjellsord og stoisk respons. Grants tro på kjærlighetens magi har med Island å gjøre. Det var der han traff kjæresten, eller som han synger i "Is he strange": He was on an island In the North Atlantic Ocean Just minding his own He was just doing his thing And in that moment Everything changed Norsk brunost nevnes også, kanskje for første gang i en sang på engelsk. Brown Norwegian cheese rimer fint med do not please, selv om det er tatt ut av sammenheng. "The common sniper" refererer til vadefuglen enkeltbekkasin som lager en lyd ved å vibrere med fjærene på stjerten. Sangen handler om å se et annet menneske slik det virkelig er og ikke slik du ønsker at det skal være. Han avslutter med gripende "Touch & go", om soldaten Bradley Edward Manning som ble dømt til fengsel i 35 år for å ha sendt nær 750.000 dokumenter til Wikileaks. I fengslet har Manning erklært seg som en transperson og har skiftet navn til Chelsea Elizabeth. Grant lar seg imponere av styrken dette må ha krevd for en som er blitt stemplet som en forræder, som selv døden er for god for. Not one of them could last three minutes in your shoes Det er ingen ny "GMF" eller "Grey tickles, black pressure" her, og heller ingen sang med et skuespillernavn i tittelen. Men det er en flott plate, og Grant har klart det igjen. Beste spor: "Preppy boy", "He's got his mother's hips", "Diet gum", "Is he strange", "Touch and go".

706460

Ravel komplett fra Håkon Austbø PLATEANMELDELSE: Håkon Austbø feirer sin 70-års dag med stor og god Ravel-utgivelse. Ravel: Samtlige verk for solo-klaver. Håkon Austbø (klaver). 2 cd-er. Simax classics. Håkon Austbø, som i flere år var professor i klaver ved Institutt for musikk og dans, UiS, er mest kjent for sine tolkninger av fransk musikk: Debussy, Ravel, Messiaen. Men han er også en betydelig pianist når det gjelder Skrjabin, Brahms, Grieg. Likevel er han den av våre fremste pianister som står det franske nærmest. Her i Ravel hører vi straks hvordan denne komponisten ikke vil meddele sin personlighet, her er ingen inderlighet. Ravel var en ironisk person, en dandy – men en melankolsk sådan. Austbø spiller det første verket, det teknisk svært krevende Gaspard de la Nuit, glassklart, med stor klang, raffinement og hørbar sanselighet (cd 1, spor 1-3). Verket er pianistisk svært intrikat, men Austbø spiller de kompliserte tonerepetisjonene, dobbelttrillene, de svimlende løpene og de hurtigste staccatoene med bravur. En sveitsik urmaker? Austbø har valgt et Steinway-flygel, modell D-274 fra 1893 (restaurert i 2010), for å komme nærmest mulig den flygelklang Ravel var vant med. Det lyder storartet, og det virker lettere på dette instrumentet enn på et nytt å få til forandringer i klangfarge. Stravinskij kalte Ravel en «sveitsisk urmaker» på grunn av den mekanisk regelmessige rytmen. Men det stemmer ikke: Over det nøytrale nivået med ostinate klangfigurer står det som regel dypt følte melodiske linjer. Men disse skal aldri være sentimentale eller søtladne, derimot sensible og åndfulle. Austbø er en mester i å fremheve den reserverte elegansen hos Ravel, selv om spillet hans av og til ikke er finnervet nok. Til gjengjeld har han en rytmesans som gjør hans Ravel-tolkninger til en glede å høre. Den fjærende rytmen i flere stykker kombineres med at stemmerikdommen kommer tydelig frem. Tordner i fff Det siste store verket på de to cd-ene er Le Tombeau de Couperin (cd 2, spor 18-23). Det er sagt om Forlane-satsen her, at denne dansen har dødens maske på. Så følger en hurtig Rigaudon, samt en menuett, full av subtilitet. Siste sats er en kraftanstrengelse: Toccata (spor 23), med passasjer bestående av terser og som til slutt tordner i fff. Austbø spiller denne siste satsen til «Couperins gravsted» med dennesidig vitalitet og briljans.

706461

Ihle Hadland med raffinert Scarlatti-spill Ihle Hadland gir de 15 sonatene nyhetens interesse. D. Scarlatti: 15 sonater. Christian Ihle Hadland, klaver. Simax. Domenico Scarlatti ble født samme år som J.S. Bach og Händel, i 1685. Han stammet fra en berømt napolitansk musikerfamilie, men levde mesteparten av sitt liv i Spania. Mye av det han komponerte er gått tapt, men ikke mindre enn 555 sonater er bevart i diverse avskrifter. Det er ikke sonater i klassisk-romantisk forstand dette, men énsatsige stykker som ikke varer mer enn mellom ett og seks minutter. Men når store pianister som Benedetti Michelangeli, Clara Haskil, Gilels og Horowitz hadde Scarlatti på programmet og gjorde innspillinger av et utvalg, var det fordi dette var en usedvanlig fri musikk, med en spesiell klang, raske tonesprang, herlige triller, pianistiske figurasjoner, vekslende stemninger og et tonefall som kan spores tilbake til forskjellige typer spansk folkemusikk fra tidlig 1700-tall. Selv om de er skrevet for cembalo, gir et moderne flygel sonatene uante klanglige muligheter. Ikke for ingenting er Scarlatti blitt kalt det 18. århundrets Chopin. Men det var en cembalist og musikkforsker, Ralph Kirkpatrick, som redigerte de forskjellige sonatene og ga dem en kronologisk orden, derav en K foran hvert nummer. De som har hørt Ihle Hadland i konsertsalen og på plate, vil straks forstå at Scarlatti passer særdeles godt til hans pianistiske ferdigheter. Det fjærlette anslaget, virtuositeten i de mange passasjene, den melodiske sangen, klangraffinementet er kjennetegn ved denne pianisten som har et usedvanlig bredt repertoar. Av de 15 sonatene som Ihle Hadland har valgt ut, er det bare tre-fire som hører til de mest kjente (spor 3, 9 og 15). Det gir dem også nyhetens interesse. Scarlatti sa selv om sine sonater at han ikke hadde noen kjempestor hensikt med dem, «men at de bare var kunstens åndfulle spøk». Ja, åndfullt er Ihle Hadlands spill, men det er også stor kunst!

706462

«For mye av det gode» Varmt og behagelig, men uferdig og ujevnt fra den finske indiefavoritten. Jaakko Eino Kalevi: "Out of touch" (Weird World) «Out of touch» er 34-åringens femte soloalbum, en fortelling om det å logge seg av og hengi seg til en «blissed out» tilstand. Det er inspirert av Kalevis opphold i vakre, varme Athen. Det høres behagelig ut på en hektisk og våt oktoberdag. Men jeg lar meg ikke henføre helt av finnens drømmediscopop, for albumet låter uferdig og retningsløst. Det skjer mye bra, men det skjer for mye. Oppløftende «Emotions in motion» utmerker seg med deilig driv og en snasen saksofonlyd. I tillegg til å skrive og produsere platen, spiller Kalevi denne gang alle instrumentene selv. Da er det kanskje vanskelig å drepe sine darlings. Høydepunktet kommer sent, men godt. «People in the centre of the city» er en akkurat passe cheesy og 80-tallstung popperle. Ikke veldig original for å si det mildt, men herlig neonfarget og farlig forlokkende. Merk den strålende basslinjen, som jeg mistenker kan være inspirert av Kalevis tidligere jobb som trikkefører. Beste spor: «Emotions in motion», «People in the centre of the city».

706463

God på imitasjoner, ikke så mye mer Fredag kveld gjennomførte Kristian Valen en øving til det som en gang kanskje kan bli et ferdig humorshow i Sandnes. Åsted Valen Medvirkende: Kristian Valen og Magnar Birkeland Sandnes kulturhus, fredag kveld Det spesielle med akkurat denne øvingen var imidlertid at den ble framført foran et betalende publikum i et så godt som utsolgt Sandnes kulturhus. Kristian Valen har kalt denne grovskissen til et show «Åsted Valen», en tittel som er hentet fra en av de blivende sketsjene i showet. Det vil si, det blir kanskje en sketsj, hvis en eller annen klarer å skrive et manus til den. Med tanke på at «Åsted Valen» umulig kan regnes som et ferdig produkt, er det mye å more seg over. Valen er, som vi vet, veldig flink til å etterligne både dialekter, stemmer og vokalister. Han synger tålelig godt, spesielt når han er Morten Harket. Vi ødelegger neppe spenningen for framtidige publikummere ved å røpe at det er et Harket-innslag her. Men i likhet med de andre innslagene, henger det foreløpig i løse lufta. Man skal lete ekstremt godt for å finne noe som ligner en rød tråd, en sammenhengende handling, eller en sammenhengende setning, for den saks skyld, i det showutkastet Valen har levert. Mangler regi Som det seg hør og bør på en øving, kom hovedpersonen litt ut av det rett som det var under fredagens show. Det er bare ham selv og keyboardist Magnar Birkeland på scenen, så da er det mye som står og faller på at den som skal ta seg av snakking og synging husker hva han har tenkt å si. Valen bør nok øve litt å holde seg til det han snakker om, og ikke ramle ut i stadige digresjoner. Men sånt setter seg sikkert etter hvert. Det ser i det minste ut til at de har det kjekt sammen på scenen, og begge kommer på låtten rett som det er. Det som er det største problemet med dette foreløpige produktet, er at det mangler en overordnet regi. Tilløpene til vitser er som tatt ut av løse lufta, og de spredte musikalske innslagene er like usammenhengende, selv om mye er fornøyelig og noen ganger også litt morsomt. Det kan være veldig underholdende å se og høre hvor utrolig dyktig Valen er til å etterligne et stort antall kjente vokalister, som nevnte Harket, Michael Jackson, Åge Aleksandersen og Eric Clapton. Og ideen om å la ulike artister synge sine egne versjoner av en kjent julesang kan sikkert funke greit når vi nærmer oss julebordsesongen, spesielt hvis man klarer å etablere en grei grunnpromille i publikum. Men det er nødt til å dukke opp noen knagger, noen grunner til at musikken dukker opp, en slags sammenheng. Det holder ikke å gjøre det bare fordi publikum forventer en syngende Valen og fordi han er flink. For svake tekster Det samme gjelder de ikke-syngende parodiene. Her hadde det for eksempel gått an å skrive noen tekster som kommenterte noe dagsaktuelt eller som inngikk i en eller annen sammenheng. I stedet har Valen satset på noen få setninger fra hver, men humoren ligger foreløpig bare i hans evne til å etterligne folk så godt, ikke i teksten selv. På det nåværende tidspunkt er det med andre ord mye som må komme på plass for at dette skal kunne fungere som et humorshow. Regi og manus er sikkert et smart sted å starte. Slik det er nå, kan det vanskelig forsvares å selge billetter til dette. Det er synd, for vi vet jo hvor morsom Valen kan være når han er på sitt beste.

706464

En fest av en krim KRIM: Gamlingene leverer fortsatt. Tor Edvin Dahls nyeste krim er en liten fest. Eller forresten; krim? Tor Edvin Dahl: Utenom sesongen. 312 sider. Cappelen Damm. Han bor på ei fjellhytte, langt fra folk. Plutselig dukker lensmannen opp og anklager ham for å ha stukket av fra ei trafikkulykke - og tar med bilen for undersøkelse. Siden er det ingen som hører mer fra lensmannen. Eller: Er han egentlig lensmann? Spørsmålene er mange, helt fra starten av, i 75 år gamle Tor Edvin Dahls ferske roman. Einstøingen i fjellheimen forteller selv historien om sitt eget liv, om kona som fortsatt bor i byen, om hvorfor de velger å leve slik, om hva som skjer når «lensmannen» blander seg, om utroskap, om hemmeligheter, om den skjøre hinnen som skiller harmoni fra ulykke, trygghet fra desperasjon. Men kan vi stole på jeg-fortelleren? Er det sikkert at hans versjon er den riktige? Vi har jo bare hans ord å forholde oss til, hans framstilling av eget liv og konas valg, hans framstilling av barna og den pågående etterforskningen, hans beretning om forfølgelse og trusler. På stillferdig og språksikkert vis ruller Dahl opp et urovekkende drama som dreier rundt en muligens upålitelig forteller. Ensomheten på hytta er flott beskrevet - slik den beveger seg mellom fredfull frihet og hjelpeløs paranoia. Vi følger jeg-personens reise inn i eget liv, og ut i møter med mennesker som alltid har en agenda, en grunn til å handle som de gjør, en hensikt med å si det de sier. Slik blir «Utenom sesongen» en urovekkende roman, en thrilleraktig, men også nesten poetisk, skildring av kjærlighet og ubehag. Ikke bare det ubehaget som følger forbrytelser - minst like mye det ubehaget som bygger seg opp i frykt for en mulig forbrytelse.

706465

«Lykkeland» må være tidenes aller beste norske tv-serie Et betagende epos om en fattig by i et fattig land som vinner i lotto, og hvilke konsekvenser det får. Med et fabelaktig manus og persongalleri. Lykkeland Norsk TV-dramaserie i 8 episoder. Regi: Petter Næss og Pål Jackman. Manus: Mette M. Bølstad, basert på idé av Synnøve Hørsdal og konsept av Siv Rajendram. Musikk: Ginge Anvik. Foto: Lars Vestergaard. Skuespillere: Anne Regine Ellingsæter, Amund Harboe, Per Kjerstad, Pia Tjelta, Vegar Hoel, Jonathan Kay, Malene Wadel, Ole Christoffer Ertvaag, Laila Goody, Nina Ellen Ødegård m.fl. Episodelengde: 45 min. TV-premiere: NRK1 28. oktober. Vi starter i 1969, like før oljen faktisk spruter opp på lille julaften. Stavanger er Norges fattigste by. Fiskehermetikkindustrien sliter, familien Nymans hermetikkfabrikker er nær konkurs. Verftene sliter. Men bedehus- og avholdskulturen står fortsatt sterkt. Klikk på bildet for galleri fra serien: I rådhuset sitter politikeren Arne Rettedal og håper amerikanerne fra Phillips Petroleum finner olje. Han er villig til å tilrettelegge, kutte svinger - hva som helst - for at det skal skje. Fantastisk persongalleri Familien Nymans eneste sønn Christian er dykker, og er med på oljeletingen. Fru Ingrid blir syk av framtidsfrykt, mens herr Fredrik bekymrer seg for de ansatte som kanskje mister jobben. På Nymans fabrikk jobber Torill, som har blitt gravid med en utenlandsk oljeleter, og som nå frykter både skam og framtid. På Rettedals kontor får Anna, Christians forlovede, sekretærjobb, noe som gir henne en edderkoppfunksjon i samfunnsutviklingen. Og så har du den amerikanske oljejuristen Jonathan fra Texas. Han skulle egentlig bare over til Stavanger for å stenge letingen, men blir deretter en hyppig gjest på ordførerens kontor. At disse hovedkarakterenes liv er så tett forbundet, er et smart manusgrep. Slik får vi raskt et nært forhold til både dem og spenningsutviklingen. Utover i episodene blomster de alle igjen og igjen, overrasker og fascinerer stadig mer. Og rundt dem bobler det også av både herlige og tragiske biroller. Imponerende karakterer Rollebesetningen er imponerende, og skuespillet er glitrende: Vegar Hoel ER Arne Rettedal. Ikke minst fordi han formidler energien og engasjementet hans så troverdig. Ingen andre enn suverene Pia Tjelta kunne spilt den dekorative og nevrotiske fabrikkeierfruen Ingrid, en karakter som blir mer og mer interessant. Nordlendingen Per Kjerstad imponerer både med stavangerdialekten og ved å gi en storkapitalist som Nyman både hjerte, kjøtt og blod. Sånne ser man sjelden i norsk fiksjon. Anne Regine Ellingssæter er et funn som Anna, som seiler opp som seriens mest sentrale karakter. Flotte er også Amund Harboe som Christian og Malene Wadel som Torill. I bunnen av dette ligger et fabelaktig og perfekt balansert manus. Stavanger-juks? En historie du selv husker, innspilt i i din egen hjemby. Da er det uunngåelig at du ser ekstra nøye etter hvor autentisk miljøet er framstilt. Blir det Stavangersk-knoting og annet lokaljuks? Det finnes sikkert småfeil her. Blant annet er det ikke tatt særlig hensyn til datidens sosiolekt i de øvre samfunnslag. Men dette er så autentisk som det kan bli. Når oljen er funnet, blir ingen som før. Skillet mellom de fremskrittsvillige og konservative, nye og gamle penger, vokser i rasende fart. Formuer kommer og går. Lottogevinstens ulemper kommer til overflaten. Og så ulmer det av både romantikk og intriger. «Lykkeland» er historien om hvorfor og hvordan dagens Norge ble som det ble. Valgene og konsekvensene skildres både lettfattelig, detaljrikt og historisk interessant. Ikke nostalgisk. «Lykkeland»-dilemmaene er dagsaktuelle, bare i en annen form. Men historien om Norge er langt fra ferdig fortalt med dette. Så kjære NRK: Vi må få mer «Lykkeland»! Mye mer. Anmeldelsen er basert på de fem første episodene.

706467

Flott ekko fra 80-tallet Flott oppussing, men hold platen unna puritanerne. Echo & The Bunnymen: "The stars, the oceans & the moon" (BMG) Det er gått 40 år siden Echo & the Bunnymen så dagens lys i Liverpool. I dag er vokalist Ian McCulloch og gitarist Will Sergeant de gjenværende, og nå har de alliert seg med produsent Andy Wright for å friske opp gamle sanger. Er de blitt bedre? Ikke hvis du har et nært forhold til originalene. På den annen side er vokalen nærmere og lyden renere. Tempoet endres og lydbildet forandres. "The killing moon" strippes før den utstyres med strykere. "Lips like sugar" lyder derimot mer energisk. Albumene deres scoret høyt på hjemmebane, men de lyktes ikke helt med singlene og slo aldri gjennom i USA. Det ligger nok gammel frustrasjon og gnager når McCulloch sier at han er nødt til å gjøre disse sangene bedre for sin egen skyld. Han lykkes. I tillegg får vi to nye kutt. "The somnambulist" er en låt i klassisk Echo-stil, mens "How far?" ikke er mer enn middelmådig. Beste spor: "Bring on the dancing horses", "Nothing lasts forever", "The somnambulist", "Rust", "The killing moon".

706468

Super idé!Men der stopper det ROMAN: Super ide! Men det er dessverre det eneste som er supert. Sorry. Ørjan Zazzera Johansen: Kong Nors land. Roman om slaget i Hafrsfjord. 249 sider. Jæren forlag. Vanligvis er det vinneren som eier historien. Versjonen som framtiden skal lese, skrives av kongen som vant, presidenten som lyktes, hærføreren som seiret. Derfor er det en strålende idé å skrive om slaget i Hafrsfjord - fra tapernes side. Dessverre er ideen det klart beste i brynebuen Ørjan Zazzera Johansens bok «Kong Nors land». Her møter vi små og store høvdinger fra Vestlandet i forberedelsene til slaget, vi drar til Utstein og Finnøy, Karmøy og Hjørpeland, Sola og Hjalmaland, Stafanger og Hordarike. Vi møter kong Sulke og sønnene hans, folk som vil bygge allianser for å stanse tyrannen Harald Hårfagre - noe som fører til strid, kjærlighetsforviklinger og alt som hører med. Men fortellingen sliter tungt med den historiske romanens to store bremseklosser; en språklig tvangstrøye og en leksikalsk begeistring for navn. Altså: Hvorfor i all verden skal alle som skriver historiske romaner på død og liv vise at de har bokhylla full av, og hodet overfylt av, sagalitteratur? Jeg forstår ønske om å demonstrere kunnskap og innsikt, men det blir slitsomt å lese om hird og mjød, berserk og hærfang, leidang og yngling, frender og kappleik side opp og side ned. I stedet for å dø, må folk bøte med livet, og høvdinger er ætterike. Jo, jeg ser at ulike sjangre har ulike virkemidler, men språket i mange historiske romaner er jålete og skaper ofte bare en illusjon av sagatid - og dermed gir de leseren en bratt motbakke inn mot en historie som kan være vel verdt å fortelle. Enda vanskeligere er det å trenge gjennom vegger av navn. På side 118 må vi innom 16 personer på 11 linjer - og sånn er det side opp og side ned. Hvorfor i all verden skal vi vite hva alle disse folka heter? Berserk Allbrand Knuse og Kjartan Krokafinger? Årmannens sønn Frode Olvason, Ringstein Duvenebb og Grim Tussesprengjar? Ofeig Burlefot Bøytelson og Finn Dvergmål? Sånt blir bare unødvendige forstyrrelser, en endeløs rekke av uviktige bipersoner som bare blir blindveier. Ingenting bra? Jo, ideen er super, som sagt - det ligger en flott bok her et sted. Og Skalle Stuttspjut, som drømmer om å bli banebrytende skall og derfor bryter alle regler, er nåtidsmorsom. I alle fall litt.

706469

Stilrent, men konstruert Tarantino-lån At filmen er en visuell og musikalsk 70-tallsnytelse, kan ikke veie opp for 2 timer og 24 minutter med oppkonstruert flyktighet. Bad times at the El Royale Sjanger: Thriller/krim noir. Nasjonalitet: USA 2018. Regi og manus: Drew Goddard. Skuespillere: Chris Hemsworth, Dakota Johnson, Jon Hamm, Jeff Bridges, Cynthia Erivo, Lewis Pullmann, Cailee Spaeny. Lengde: 2 timer 24 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 19. oktober. Et falleferdig casinohotell, med en viss fordums glans. Men etter at gamblinglisensen ble inndratt, nærmest et spøkelsesslott. Hit ankommer et knippe fremmede og sjekker inn på hvert sitt rom: en prest, en nattklubbsanger, en hippie og en støvsugerselger. Resepsjonisten er eneste ansatte. Det viser seg etter hvert at alle sammen har både svin på skogen, og at de ikke nødvendigvis er hvem de utgir seg for å være. Musikken og den visuelle stilen tas helt ut både som spennings- og stemningsskaper. Den antyder tidlig 70-tall, og er en nostalgisk nytelse. Ikke rart at tankene går til både filmskaper Quentin Tarantinos sjangerdannende univers, og etter hvert også til Agatha Christies klassiske mordmysterium «Dermed var det ingen». Det lukter vold, blod og død lang vei. Ispedd besk og absurd humor, kidnapping, hemmelig overvåking og sektfilosofi. Spennende i teorien Regissør Drew Goddard fikk litt av en suksess med skrekkomedien «The cabin in the woods» i 2012. På papiret er også denne regioppfølgeren litt av en godbit: stilsikker, californisk krim noir med navn som Jeff Bridges, Dakota Fanning, Chris Hemsworth og Jon Hamm på rollelisten. Denne gangen har ambisjonene vært større enn gjennomføringsevnen for Goddard. Starten er lovende. Etter en omstendelig, teatralsk introduksjon, står dramatiske hendelser og vendinger i kø. Historien fortelles rom for rom, også med tilbakeblikk til gjestenes bakgrunn og motivasjon for å sjekke inn på El Royale. Frekk lengde Men gradvis forsvinner både spenning og engasjement. Gjestenes historier er stilige nok i seg selv, men de henger ikke sammen. Det er noe oppkonstruert og flyktig over filmen, i all sin stilistiske prakt. Tarantino-formen overtar fullstendig for innhold. Det er nesten frekt å kreve 2 timer og 24 minutters oppmerksomhet. Uten å forløse noe, og i stedet kjede oss.

706470

Gir oss et par av årets fineste sanger Americana fra en nybakt far Phosphorescent: "C'est la vie" (Dead Oceans/Playground) Matthew Houck har gått stille i dørene. Wikipedia er ikke engang enig med seg selv om han er født i 1978 eller 1980. Mannen fra Huntsville i Alabama begynte å opptre under navnet Fillup Shack og ga ut en plate for egen regning i 2000. Så endret han artistnavnet til Phosphorescent og debuterte på skikkelig vis på et lite selskap i sin nye hjemby Athens. Senere forflyttet han seg til New York og slo gjennom for fem år siden med albumet "Muchacho". Han har kortet ventetiden med et konsertalbum, men har ventet i lengste laget med oppfølgeren. Det kan skyldes en ny flytting, nå til Nashville, og oppbygging av et studio. Familielivet har også krevd sitt. Han tar i hvert fall opp tråden der han slapp den, og singlen "C'est la vie No 2" er ikke noe dårligere enn "Song for Zula" som var drahjelpen sist. C'est la vie, she says But I don't know what that means I say alright, well C'est la vie For ordens skyld; "c'est la vie" betyr "sånn er livet". Slik går det i denne sangen. Han står i regnet, roper i natten og venter i dagevis på et svar fra henne. Men ikke nå lenger. C'est la vie. "New birth in New England" handler om et møte mellom mann og kvinne og en fødsel. The very first time We laid eyes on you Your mama burst into tears synger Houck som siden forrige plate har funnet kjærligheten og blitt far to ganger. "There from here" er lavmælt og vakker, mens "Around the horn" åpner på mykt Spiritualized-vis. Anything is fine, once you make it fine, lyder der før han øker tempoet. I løpet av sine drøy åtte minutter folder sangen seg ut til noe stort og mektig. "Christmas down under" begynner som en julesang fra Australia, før den tar for seg Jesus og behovet vi har for en martyr. Særlig juleaktig er den ikke, men så er da også jula den varme årstiden på undersiden av kloden: Hey, come find me 'Neath the lights of the tiki bars "My beautiful boy" er av den typen sanger nybakte foreldre ofte skriver, om barnet som får en til å tro på framtiden. Houck synger som en krysning mellom Lennon og Prince, og sangen er like vakker som den bør være. "These rocks" likner en countrygospel, men han ber ikke noen om å løfte byrden han bærer. Den er hans egen, og slik vil han ha det: These rocks they are heavy Been carrying 'em Around all my days I guess I wouldn't have it Any other way Det er en nydelig sang, som etterfølges av en lang instrumental kalt "Black waves/silver moon", en fortsettelse av introen "Black moon/silver waves". Nøyaktig hva sangene heter er ikke hjemmesiden, presseskrivet og nettet enige om, men jeg holder meg til førstnevnte. Produksjonen har han tatt seg av selv, i sitt eget studio. Ni kutt inkludert to instrumentale partier er ikke all verdens etter å ha ventet i fem år, men Phosphorescent er forhåpentlig på gang igjen. Dessuten har han med denne platen levert et par av årets fineste sanger, på linje med folk som Father John Misty og Israel Nash. Beste spor: "C'est la vie No 2" , "Around the horn", "These rocks".

706471

Jakten på jødisk slektshistorie BOK: Mellom tabubelagt barnedød og Holocaust. Eduardo Halfon: Sorg. Roman. Oversatt av Signe Prøis. 95 sider. Solum Bokvennen. Kortromanen «Sorg» åpner med å gripe fatt i en slektsgåte som faren til den jødiskættede, forfatternære jeg-fortelleren Eduardo Halfon, født 1971, helst ikke ville ha belyst. Men siden «ingen historie er nødvendig, bortsett fra de historiene vi får forbud mot å fortelle», starter sønnen fortellingen sin med å bryte nettopp dette familietabuet: «Han het Salomon. Han døde da han var fem, han døde i Amatitlán-sjøen. Det var det de sa da jeg var liten, i Guatemala. At storebroren til faren min, mine besteforeldres førstefødte sønn, han som ville vært min onkel Salomon, hadde druknet i Amatitlán-sjøen, i en ulykke, da han var like gammel som meg, og at de aldri hadde funnet liket av ham.» Men som i Eduardo Halfons første utgivelse på norsk, «Den polske bokseren» (2018), blir det som i barndommen syntes å være udiskutabelt sant snart avslørt som noe tvilsomt, uskarpt, mangetydig. Det voksne forteller-jeget i «Sorg» avdekker gradvis, gjennom møtet med ulike mennesker, steder og – ikke minst - et fotografi datert New York 1940, at vesle Salomons skjebne ikke var slik han som liten gutt var blitt fortalt. Denne fascinerende demaskeringen av en fortidd familiefortid som motvillig åpner seg - mens også andre døde enn femårige Salomon fester seg i tekstveven - kan minne om et detektivarbeid og utgjør det ene sentrale ledemotivet i teksten. Den andre gjennomgripende bærebjelken er knyttet til den jødiske familiens – særlig besteforeldrenes – holocausterfaringer før de havner i et guatemalansk eksil. Dette motivisk-tematiske feltet sto sentralt i morfarens Auschwitz- drama slik det på mesterlig vis skildres i «Den polske bokseren», men utvides nå med nye informasjoner som den fiktive Eduardo Halfon nærmest motstrebende skaffer seg da han oppsøker Sachsenhausen og i et arkiv lærer mer om den Lódz-fødte bestefarens befatning med byggingen av det tyske kampflyet He 177 mot slutten av krigen – en kunnskap han manglet da han som barn kjedet seg sammen med sin polske morfar på et flymuseum i Miami. I sin slentrende eleganse, full av melankolsk uro, er «Sorg» - i sikker norsk oversettelse - en smalere og enklere roman enn det frodige lappeteppet av fortellinger som utgjør «Den polske bokseren». Men ser en nærmere på de to tekstene, illustrerer de godt noe dikteren har framholdt i et intervju: «All my books are intimately related, like brothers who live far away.»

706474

Lyttekunstneren BOK: Rachel Cusk følger opp suksessen fra «Omriss». Rachel Cusk: Transitt. Roman. Oversatt fra engelsk av Agnete Øye. Gyldendal forlag. 109 sider. Når man leser Rachel Cusk, inviteres man inn i kloke samtaler fortalt med et skarpt blikk for detaljer og komikk. I likhet med forløperen «Omriss» har ikke «Transitt» et tydelig plot, men består i stedet av mange samtaler med og fortellinger om mennesker rundt hovedpersonen Faye. I «Omriss» fikk vi vite at Faye selv er skrivelærer og forfatter, hun er skilt og har to sønner. I «Transitt» har hun flyttet til London mens sønnene bor midlertidig hos faren. Ellers vet vi lite om henne, hun forblir i skyggen av dem hun prater med. Hennes del av samtalen fjernet, som for eksempel i denne telefonsamtalen med sønnen: «det ble stille, og så spurte han: Hvordan har du det? Etter at vi hadde lagt på, prøvde jeg å lese en avis». Disse samtalene utgjør brorparten av romanen. Her er alle slags mennesker rundt Faye representert, for eksempel håndverkeren hennes, en ekskjæreste, ei venninne, en fetter og kjæresten til fetteren. Historiene disse menneskene forteller er ofte så merkelige at de virker sanne, og dreier seg gjerne om temaer som ensomhet og fellesskap. Et nyetablert par med barn fra tidligere ekteskap sliter med å bli enige om en felles oppdragelse. Ekskjæresten har funnet lykken med en kvinne han ble kjæreste med etter at han passet hundens hennes og endte med å forårsake hundens død. En nyskilt venn reflekterer rundt hvorfor han føler nærhet til sin gps: «Det kan ha blitt slik at etterligningen av det menneskelige har blitt mer håndgripelig og mer intim enn originalen». Samtalene er fylt med både alvor og komikk, som når frisøren til Faye argumenterer for at det ikke kan være så vanskelig for kundene å komme med jevnere mellomrom: «livet består stort sett av forpliktelser uansett». Eller når en av elevene på skrivekurset beskriver ekskjæresten som «en som kjente henne godt nok til at karakterdrapet han utsatte henne for i de siste kranglene var nødt til å undergrave selvbildet hennes». Eksemplene er det mange av. Det er bare å glede seg til den siste romanen i Rachel Cusks trilogi.

706475

Pop til å bli i godt humør av Vanedannende sanger fra band med røtter i Haugesund og Stavanger. FordRekord: "Bravo-bravo" (CCAP) Haugesund-baserte FordRekord har forgreininger til Stavanger, og med album nummer fire håper de også å nå utenfor landets grenser. I det minste til naboland som skjønner språket. Bassist Ole-Jørn Borum lager låtene, mens Lars Wegner Sørensen sørger for dialekten. De fire andre er Leif Åge Vestbø, Lars Eirik Støle, Jarle Strømsvold og Åsmund Glette. Produsent er Anders Bjelland. De åpner sterkt med "Oss mot verden", drivende pop av det medrivende slaget. Du har svensker som lyder slik, men ikke så mange her hjemme. "Savna meg" og "Fjern" er av samme type, mens "Blodtype" er en kraftballade av det kreative slaget. "Orions belte" og "Hundretusen hjerter" er flott oppbygd, og de resterende kuttene er heller ingen nedtur. FordRekord har lagd en usedvanlig frisk popplate. Noen av sangene har vært ute på singel, men det er nok ubrukt godlyd her til å kunne fylle eteren framover. Beste spor: "Oss mot verden", "Blodtype", "Orions belte", "Hundretusen hjerter".

706476

Vakkert om vold Om våpen, blodpropp, kjærlighet og frihetskamp. Neneh Cherry: "Broken politics" (Smalltown Supersound) Den halvt svenske 54-åringen er tilbake med sitt femte soloalbum, mer introvert enn forgjengeren fra 2014. Albumet er et samarbeid mellom produsent og musiker Four Tet, Cherry og partneren Cameron McVey. Et minimalistisk, elektronisk utgangspunkt farges med organisk instrumentering, blant annet nydelige harper. Platen låner fra pop, triphop, dub og jazz. Som på «Natural skin deep», hvor skakke steeltrommer møter samples av lufthorn, før det ender i en jazzjam. Den låter både truende og leken, en dualitet som utforskes gjennomgående. Det vakre og det voldelige. Behovet for det skjønne når en er omgitt av det brutale. Ta høydepunktet «Kong», som berører flyktningleirene i Calais, den såkalte «jungelen». Underveis siterer hun aktivistene og raplegendene i The Last Poets: Oppression is worse than the grave/better to die for a noble cause than to live and die a slave. «Broken Politics» er en invitasjon til refleksjon, kanskje en motivasjon til å ta kampen. Beste spor: «Kong», «Shot gun shack».

706477

Avgrunnen skinner vakkert Sanger mellom gårsdagens sorger og frykten for morgendagen. Laura Gibson: "Goners" (City Slang/Playground) Gjennom fem album har Laura Gibson vært innom sorg. Nå vier hun et helt album til det. Sorgen over å ha mistet sin far da hun var tenåring. Sorger hun vet kan komme om hun selv skulle bli mor. Det lyder ikke lystig. Samtidig er sangen som utløste det hele, tittelkuttet "Goner", det friskeste innslaget. Tre og et halvt minutt med preg av pop. Teksten er derimot en annen sak: Here comes the end Of the future If we’re already goners Why wait any longer For something to crack open Denne gang har jeg stirret ned i avgrunnen, sier Gibson om albumet. I det minste har hun hatt solide folk å holde i hånden. John Askew, som var med på forrige album, er medprodusent. Dave Depper fra Death Cab for Cutie spiller gitar og synth. Trommis er Dan Hunt (Neko Case), mens bassist er Nate Query fra The Decemberists. Blåserne er arrangert av Kelly Pratt (Father John Misty), og strykerne er det Kyleen King (Stephen Malkmus) som tar seg av. Gibson selv spiller gitar på halvparten av sangene og tyr til piano og wurlitzer på resten. Vokalen stables i lag, og lyden får føling med studioteknikken. Dette kunne endt opp som enkle viser framført på kassegitar, men sangene kler den langt mer intrikate drakten de har fått. Lydbildet er utsøkt fra begynnelse til slutt. Hør for eksempel nydelige "Slow joke grin". Eller arrangementet på "Tenderness", en flott sang om kjærlighet i den grad Gibson våger å tro på den: I met you the year I stopped Fearing my body The sky splitted upon above me It was a pleasure to meet your pain Siden sist har hun fullført en Master of Fine Arts i forfatterskap, og tekstene er i hvert fall ikke blitt dårligere enn de var. Hun frigjør seg fra virkeligheten og følger logikken til drømmer, i sanger hun ønsker skal føles som fabler. Trauma og sorg er verre enn vi klarer å uttrykke, likevel vil vi alltid fortelle våre historier til hverandre, sier Gibson. Det er disse historiene hun gjør til sanger. Sanger om sorg hun har følt og sorg som kan komme. Hun er 39 år gammel. Skal hun våge å bli mor med tanke på alt det kan føre med seg? Når tanken på framtiden lammer deg, er du langt ute å kjøre. Gibson fungerer likevel som artist. "Domestication" var første singel fra platen og handler om å være kvinne i dagens samfunn. At hun mener at det ikke er så enkelt, er vel unødvendig å si. Hun avslutter med "I don’t want your voice to move me", noe av det vakreste og mest depressive hun har skrevet. I Gibsons verden er det ingenting i veien for at dette går hånd i hånd, men ikke tro at platen ender med et håp: Honey, all I know of hope Is throwing stones into the void På merkelig vis reises håpet likevel gjennom de ti kuttene. Kanskje det er tanken på at vi ikke er alene i mørke stunder. Det er alltid noen som føler det samme og likevel kommer seg videre. Laura Gibson er beviset på det. Mer preget av vonde tanker enn noen gang, har hun gitt ut sitt beste album. Beste spor: "Goners", "Tenderness", "Slow joke grin", "I don’t want your voice to move me".

706478

Robyn er endelig tilbake Mindre eufori, mer eksperimentering: En bør ta seg tid til å fullt omfavne Robyns tilbakekomst. Robyn: «Honey» (Konichiwa/Universal) Ventetiden har vært lang siden «Body Talk», en av 2000-tallets beste popplater, ble sluppet i 2010. Etter suksessen opplevde den svenske 39-åringen et samlivsbrudd og tapet av en nær venn, og påfølgende depresjon. Skapergleden ble gjenvunnet idet hun oppdaget gleden av å utforske musikk, i klubbmørket på Ibiza. Resultatet er emosjonelt og eksperimentelt. Låtkonstruksjonene er tålmodige og raffinerte, mindre hit-orienterte. Vi hører minimal tekno så vel som klassisk house. Stemmebruken er luftigere og mykere. Her er det Robyn som løfter fram musikken, mer enn omvendt. Åpneren «Missing U» er den emo-euforiske broen fra forgjengeren. I mørket av høydepunktet «Human being» ber hun den andre om å bevege seg nærmere. Discotriste «Because it’s in the music» bølger og løftes. Tittelsporet «Honey» folder seg ut og drypper av sensualitet. «Ever again» lover at hun aldri skal oppleve hjertesorg igjen. Som helhet mangler «Honey» et konsept, og den er mindre umiddelbar. Tilbakekomsten vil overraske noen, skuffe noen få, og forhåpentligvis minne mange om klubbmusikkens helende kraft. Beste spor: «Human being», «Honey», «Missing U».

706480

Et kinderegg av en utstilling UTSTILLING: Vår anmelder er begeistret for arkitekt og kunstner Marit Aanestad sin nye utstilling. Det passer særdeles godt i Skur 2, mener hun. Skur 2: Marit Aanestad: Plexi, Paint & Marble. Til 4. 11. 2018 Den tredelte utstillingen Pleksi, Paint & Marble viser en kunstner som behersker et vidt spekter av sjangere og disipliner. Ulike verk av de tre svært ulike materialene pleksi, akrylmaling og marmor er sammen med utstillingsrommene knyttet sammen til installasjoner med flere felles berøringspunkter. Resultatet er en utstilling som rører ved ens oppfattelse av grensene mellom arkitektur, maleri og skulptur. Det faller seg naturlig å se Marit Aanestads utstilling Pleksi, Paint & Marble i sammenheng med lokalet som huser den. Så er heller ikke skur 2 på Skagenkaien et tilfeldig valg for kunstneren. Med sin bakgrunn som arkitekt har Aanestads kunstnerskap en sterk tilhørighet til det gjeldende utstillingsrommets arkitektur og bruk. Slik har hun også her latt rommet danne utgangspunkt for utstillingens form og innhold. Maritim arv Det gamle lagerbygget på Skagenkaien har i sin tid tatt imot og huset båtlaster fra alle verdenshjørner. I sin rehabiliterte form fungerer bygget i dag som galleri, men dets originale, intenderte funksjon sitter fortsatt i konstruksjonene. Som for å understreke den maritime tilhørigheten og historien, spiller dagslyset i vannet, bare få meter fra galleriets store glassdører. De tre marmorskulpturene i Aanestads utstilling har også i sin tid blitt fraktet over havet og losset på land til skur tilsvarende utstillingslokalet. De tre består henholdsvis av sort Marquinamarmor fra Spania, hvit Carrara fra Italia, og rød marmor fra Brasil. Aanestad har latt dem stå ubearbeidet, i den tilstand hun i sin tid fant dem, med borehull og synlige spor etter verktøy brukt i prosessen med å hente dem ut. Som geometriske grunnformer som tredimensjonale kuber og tetraeder. Marmor på flyttefot De massive marmorsteinene har fått skulpturenes tradisjonelle pidestall byttet ut med små underdimensjonerte jernvogner. Et grep som i tillegg til å forsterke opplevelsen av de massive steinblokkenes volum, tilfører verkene et element av midlertidighet. Som for å understreke at reisen ikke er over og at Aanestad bare låner dem før de reiser videre. Denne formen for flyttbarhet eller midlertidighet finner en i flere av Aanestads arbeider. Slik forankres ikke verkene, men snarere gis de en form for mobilitet, enten i form av hjul som her, eller gjennom en utforming som i seg selv gir rom for bevegelse. Bevegelse går igjen i maleriene, hvor kunstnerens malerpensel danner brede, loddrette linjer i maleriene. Fra det øyeblikk den våte malingen treffer lerretet, suges fargen inn i materialet. Slik blir hver eneste gest dokumentert. Ikke bare som spor etter kunstnerens fysiske bevegelser, men også som dokumentasjon over en sinnstilstand. Som håndskrevne brev vitner bevegelsene og energien i strøkene om noe nært og personlig. Strøkene varierer fra verk til verk; tidvis insisterende, energiske og rastløse - tidvis lette og sakte, nærmest ettertenksomme. Fargene ligger sidestilt og lagvis, under tett pigmenterte, mettede strøk eller som flortynne antydninger av farge. Stadig i dialog med de rå steinskulpturene hvor kunstneren har hentet fargene. Sprenger sjangre Sjangeroverskridende, og med tilhørighet til både maleriet og skulpturen, står verkene i pleksiglass og binder det hele sammen. Som resultater av en spalting eller omorganisering av de øvrige verkenes egenskaper, består de av flater av farger og geometriske former som Aanestad så har bygget opp til nye tredimensjonale collager. Det industrielt framstilte materialet utgjør like fullt en sterk kontrast til de ubehandlede, urgamle steinene de deler rommet med. Pleksi overmalt uten etterlatte spor etter kunstnerens verktøy forsterker den industrielle formen ved materialet. De glatte, syntetiske elementene spiller på lyset slik de ulike opake elementene spiller mot hverandre i en komposisjon av kontrasterende tekstur og farger. Lent inntil veggene i lokalet, nesten litt nonchalant og balanserende på en fot, speiler de Aanestads tilsynelatende intuitive og uanstrengte balansering av utstillingens mange bestanddeler.

706481

Andsnes med gedigen Chopin-utgivelse PLATEANMELDELSE: Andsnes viser Chopins storhet i balladene. Chopin: 4 Ballader, Nocturne F-dur op.15/1, Nocturne c-moll op.48/1, Nocturne H-dur op.62/1. Leif Ove Andsnes (klaver). Sony Classic. Andsnes var tidlig ute med å spille inn verk av Chopin. Allerede som 20-åring, i 1990, utga han alle tre sonatene som han fikk internasjonal anerkjennelse for. Men han har ventet med å spille inn balladene. Chopin var den som oppfant klaverballaden. Og han fullendte den. Siden kom Liszt, Grieg og Brahms med stykker innenfor samme sjanger. Men de når ikke opp til Chopins ballader i klangrikdom, melodisk linjeføring, emosjonalitet og grandeur. Samt i vanskelighetsgrad. Det er en liten genistrek at Andsnes har valgt å sette tre nocturner inn mellom balladene. For kommer balladene etter hverandre, slik som på Krystian Zimermans fabelaktige innspilling, så blir det for tett, ja, for mye av det gode. Hos Andsnes blir det luft mellom dem, for – som Andsnes sier i tekstheftet – balladene var aldri ment som en syklus. Kombinerer det lyriske og det fortellende Chopin greide det kunststykke å kombinere den lyriske melodien i italiensk opera (Bellini) med Bachs rike polyfoni. Til dette kommer en uhørt virtuositet og briljans. Horowitz og Michelangeli har gjort storartede innspillinger av den første balladen. Men jeg vet bare om én som kan matche Andsnes’ nye innspilling av samtlige ballader, og det er nevnte Zimerman (på Deutsche Grammophon). De to er ganske forskjellige. Zimerman gjør mer ut av pausene, står lenger på fermatene, har stedvis et langsommere tempo og hans spill er mer fabulerende. De to har en like virtuos fremføring. Andsnes kjennetegn er et sterkt uttrykk, kraftfullhet – hør for eksempel hvor grandiost det klinger mot slutten av den første balladen, den i g-moll, som slutter med en overmåte vanskelig presto. Også det sangbare i Andsnes’ spill er påtagelig (slik det også er i nocturnene). Vi hører mange harmoniske finesser i venstre hånd, som andre pianister overser. Andsnes kombinerer på forbilledlig måte det lyriske og det fortellende, noe som er et utpreget kjennetegn i balladene. Åpner et stort rom Hvor rik på kontraster ballade nr. 2 i F-dur er, hører vi på spor 3. Agitato-delen mot slutten er virkelig heftig, i tråd med ordets betydning. Ballade nr. 3 i Ass-dur har noe nobelt over seg, med klanglig rikdom og store stigninger. Utsøkt pedalbruk, som er helt nødvendig hos Chopin, er en selvsagt ting hos Andsnes. Den siste balladen, i f-moll, av mange kalt for Chopins mesterverk, lyder i åpningen som klokketoner fra det fjerne. Her er Chopins variasjonsteknikk på sitt mest tydelige og skiftningene i klangfarge genialt oppfinnsomme, mens helhetskarakteren er melankolsk, noe Andsnes har utpreget sans for. Andsnes åpner et stort rom med sine Chopin-tolkninger.

706482

BOK:For kort og for gammalt BOK: Skulle ønske denne norske versjonen ikkje var så forkorta Teju Cole: Kjent og fremmed. Essays. 128 sider. Omsett av Knut Ofstad. Gyldendal. Ein forfattar er avhengig av eit skarpt og vake blikk. Eit blikk som ser det som andre ikkje ser, som kan finne perspektiv som kan gjere lesaren klokare. Å vere ein reisande er ein god måte å halde blikket skarpt. I denne samlinga er Teju Cole ein reisande både geografisk, i historia, i kunsthistoria, i litteraturen, i møte med drosjesjåførar og litterære superstjerner. Her finn ein artiklar som er interesserte i det utrulege i vår verd og historie. Men ein forfattar er også avhengig av forlag som omhandlar tekstane greit. Og det er kanskje ikkje tilfellet her. Kanskje Cole sjølv syns at det er greit at den norske versjonen er ein femtedel av orginalen, men eg syns ikkje det. Meir om dette seinare. Eg likar essaya, dei er ikkje for lange og dei kan lesast mange gonger. Eg likar best essaya om den maliske fotografen Seydou Keïta og Malick Sidibé og essayet om fotografiet “Men on a Rooftop” av René Burri. Her går Cole analytisk til verks og er ikkje så fiks som andre stader. Essayet om Tranströmer er kanskje litt svulstig men det er lett å bli sånn når ein les ein kanonisert diktar. Cole skriv at han las Tranströmer for å halde ut tida under Bush og Cheney. Essayet om Derrida er psykedelisk der han hoppar frå den utdødde australske pungulven til det valdelege statskuppet i Nigeria i 1966 til lydspor frå eit fergeforlis i Bangladesh i 2014. Men slik er jo tida vår blitt. Vi kan zappe frå historiske hendingar så lett som berre det på Youtube. Tida for samanhengar og heilskap er forbi. Boka som er gitt ut iår verker også gammal. For siste essay handlar om valsigeren til Barack Obama. Og det kjennest svært lenge sidan. Sist veke var Obama i Noreg og då kunne du ta bilete saman med han viss du hadde 30 000 kroner. Men i dette essayet om Obama er ein enno i den ubegripbelege sigersrusen. Kva hadde Cole skrive om Trump? Det får vi kanskje i neste essay-samling. Når eg les desse essaya leitar eg etter noko personleg. Eg finn ikkje det her. Det trer fram ein litt gammalmodig essay-persona. Kanskje det eg les som ein gammalmodig essay-persona eigentleg berre er gammalmodig redaksjonell handtering? Når eg går til originalen finn eg 55 artiklar(!) Eg kjem nesten på gråten der eg sit med den norske versjonen som berre inneheld 12 artiklar. Det er ikkje rart at eg syns forordet er pompøst når forfattaren presenterer noko som er fem gonger større i originalen enn i den norske omsetjinga. Dette gjorde denne lesaren både hissig og trist.

706483

Gjenkjennelig om å få barn ROMAN: Jovisst kan vi godt få barn. Men da blir det også svigerforeldre, pengetrøbbel, lite søvn, utroskap, bleier og alt som hører med. Jan Zahl og Mari Grydeland: Vi kan godt få barn. Roman. Tiden. Hva gjør man når man har vært sammen noen år, har jobb og to inntekter og plutselig virker det som om alle rundt deg får barn? Denne romanen beskriver godt følelsene mange nok sitter med når de vurderer det store spørsmålet om man skal gå til det store steget og få en baby. For når passer det egentlig best? I 2004 ga Zahl og Grydeland ut romanen « Vi kan godt kysse», om Frank og Erle som etter mye strev finner hverandre. Zahl skrev historien fra Franks perspektiv, på nynorsk, og Grydelands bokmål fortalte Erles versjon. Her fortsetter de med samme oppskrift. Nå er Frank og Erle blitt eldre, og med de nye utfordringene som da følger med. Allerede når man har bestemt seg for å prøve å få barn, begynner det. Hvor skal man bo? Hva skal barnet hete? Når og til hvem skal man fortelle om graviditeten? Romanen passer nok ekstra godt for 20- og 30-åringene som er midt oppi dette. For det handler om moderne utfordringer som mange par møter: Å sjonglere karrière med småbarnsliv, og samtidig bevare et sprudlende kjæresteforhold. Oppi dette er det også svigerforeldre, pengetrøbbel, lite søvn, utroskap, bleier og små og store utfordringer. Det handler om at man nok aldri får det gamle livet sitt tilbake, og om hvordan man skal kunne justere seg inn i et annet hakk for å takle det nye. De skriver om hvor selvutslettende, men også gledelig, det kan være å få barn. Og som de skriver i romanen: "Dei seier det skal vere så givande å få barn, og det stemmer jo. Men det er ingen som seier høgt kor kjedeleg det er, kor dårleg match det er mellom barnets glede over repetisjon og den vaksne sitt behov for progresjon." Romanens form, ved å vise både kvinnen og mannens perspektiv fra samme situasjon, minner om tv-serien "The Affair". I denne romanen kunne de nok ha trukket det ennå lenger, og latt de to versjonene være enda lenger fra hverandre. Nå kan det til tider være nyanseforskjeller, og da kan det bli lite overraskende å lese versjon to. Ellers fungerer dette grepet svært godt. Romanen er feel good, lettlest, humrende gjenkjennelig, og god i sin sjanger. (Jan Zahl er journalist i Stavanger Aftenblad)

706487

Evig eies kun det tapte BOK: Internasjonal bestselger og kritikerfavoritt som har blitt et fenomen i Tyskland. Benedict Wells: Ut av ensomheten. Roman. Oversatt av Ute Neumann. 325 sider. Forlaget Press. Den tysk-sveitsiske forfatterkometen Benedict Wells (f. 1984) er fetter av forfatteren og forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirach, og kanskje for å distansere seg fra sin mer berømte fetter, men muligens mest for å ta avstand fra slektens noe belastede nazifortid, har Wells valgt å låne etternavn av sitt forbilde John Irvings romanperson Homer Wells i «Siderhusreglene». Beundringen er gjensidig, skal man dømme etter Irvings omtale av «Ut av ensomheten». Så er det også et visst litterært slektskap mellom dem, både stilistisk, tematisk og kommersielt. «Ut av ensomheten» er oversatt til mer enn tretti språk, har solgt i tre hundre tusen eksemplarer bare i Tyskland og er blitt noe av et fenomen blant yngre tyskere, som ellers knapt forholder seg til romaner. Enkelte kommentatorer har knyttet fenomenet til det man etterhvert mener å ha identifisert som en ny romantisk orientering i litteraturen. Ironien er død. Ungdom nå til dags vil ha Sturm und Drang, Werthers lidelser, umulig kjærlighet, blodets hvisken og benpipenes bønn, kort sagt ekte vare. Som hos Irving, skorter det heller ikke på tragedier, sentimentalitet og livets store spørsmål i «Ut av ensomheten», som i lange partier appellerer mer til tårekanalene enn til hjernevindingene, og kanskje først og fremst er en godt strukturert og velskrevet kjærlighetshistorie som man må ha et hjerte av stein for ikke å bli berørt av. Vi følger tre søsken fra ca 1980 til 2014. Etter at foreldrene omkommer i en bilulykke, plasseres barna på et billig statlig pensjonat på landet. Foreldrene møter vi bare innledningsvis, og siden i kortere tilbakeblikk og erindringer. Moren var en blanding av Grace Kelly og Ingrid Bergman, faren en tørr revisor som syntes verden var et skummelt sted og egentlig aldri slappet ordentlig av. Hovedperson og jeg-forteller er yngstemann Jules, som møter sitt livs store kjærlighet, Alva, på skolen, hun med anlegg for filosofi, han en forfatterspire. Broren Marty blir etterhvert leder for en hel gjeng med skruer og særinger, og oppnår også økonomisk suksess relativt tidlig i livet. Søsteren Liz er den mest bortkomne av dem, et sort får; hun tar overdoser, mens broren tar doktorgrader. Etter artium opphører vennskapet mellom Jules og Alva, men han kan ikke glemme henne, heller ikke når hun i mellomtiden går hen og gifter seg med en forfatter som er dobbelt så gammel som henne. Romanen skildrer dels internatet, søsknenes oppvekst og forholdet mellom dem, og dels den noe kronglete veien som fører Jules og Alva sammen igjen. Det handler om tiden som går og om at den slett ikke leger alle sår, det handler om det som er mistet, sjansene man aldri tok og mulighetene man aldri grep, det handler om å finne sin egen vei, forfølge sine drømmer og om å kunne slippe taket, og det handler fremfor alt om «å være sterk i egget» og «å finne sin sjelefrende». Wells knabber ublygt fra bl.a. Irving, Ondaatje, McCullers og andre, men hva gjør vel det når romanen så elegant og medrivende stiller til skue livets heslighet og ensomhet, der vi mer eller mindre forgjeves tilbringer det meste av tiden under solen på jag etter vind, for: «Livet er ikke et nullsumspill. Det skylder deg ingenting, og det som skjer, det skjer (...) Jeg hadde revet masken av skjebnen, og bare funnet vilkårlighet under». Selv om vi i en nennsomt skreddersydd sirkelkomposisjon til slutt havner i Frankrike og Languedocs blomstrende natur igjen, er ikke dette særskilt håpefullt. Og solen går sin gang, helt uten hensyn til den enkeltes sorg og skjebne.

706488

Besettende og nyansert gisseldrama Dette intenst spennende gisseldramaet lykkes i gi et innblikk i de mellommenneskelige sidene hos alle de involverte i en livstruende situasjon. En dag TV-serie i 12 deler. Premiere på NRK TV 19. oktober. Originaltittel: De dag. Sjanger: Actiondrama. Nasjonalitet: Belgia 2018. Skuespillere: Arne Michiel, Sophie Decleir, Lukas de Wolf m.fl. Når temaet for en tv-serie er et bankran som ender opp som gisseldrama som foregår i løpet av ett døgn, da har du mange spennende og gode filmer og tv-serier å bli målt mot. For ikke å havne nederst i B-seriebunken påstemplet «sett det før» og «forutsigbart», blir serieskaperne nødt til å finne på noen originale grep. Det har skaperne av denne realistiske politiserien lyktes svært så godt med. Fortellergrepet holder oss konstant på alerten, i tillegg til å legge vekt på de mellommeneskelige sidene på både den «gode» og «onde» siden. Slikt blir det besettende godt krimdrama av. Ikke like spektakulært som i den spanske Netflix-serien «Papirhuset» med samme tematikk, men absolutt spennende og engasjerende nok på sine egne premisser. Politiforhandlerne Politiavdelingen vi blir kjent med denne grå høstdagen som skal utvikle seg til å bli så ekstraordinær, er forhandlerne. De som prøver å overtale selvmordskandidater til å velge livet eller gisseltakere til å overgi seg. Noen ganger går det galt uansett hva de gjør. Men de har sine metoder, forankret i både kunnskap og erfaring. Den første episoden er tradisjonell, viet selve ranet og gisseltakingen på faktabasert vis. Handlingen foregår kronologisk, og vi blir hele tiden minnet på hva klokka er. Gradvis avdekkes detaljer og rundt dramaet, og stadig nye karakterer introduseres. I episode 2 er klokka på plass igjen, men nå opplever vi de samme timene igjen og følger en familie er noen av medlemmene skal ende opp som gisler. Ikke noe nytt «24»-drama altså. Her kommer vi tett innpå en konfliktfylt, liten familie. Plutselig står mye mer på spill. I tillegg er vi med inn i banken og opplever gisseldramaet fra den siden. Realistisk og troverdig Og når det bryter ut uenigheter og maktkamp i politiets forhandlerteam, får vi enda flere mennesker å bry oss om. At vi opplever det samme tidsforløpet to ganger, skaper både et nært mellommenneskelig drama, i tillegg til å utfordre vår forutinntatthet. Samtidig framstår serien med stor realistisk troverdighet. Det ligger i kortene at mye ikke er som det så ut da vi ble presentert for sakens harde fakta i første episode. Dermed er det bare en ting å gjøre: følge med videre. Anmeldelsen er basert på de 3 første episodene.

706489

Gjør indierocken fra 80-tallet spennende igjen Alternativ rock gjort enda mer alternativ. Kristin Hersh: "Possible dust clouds" (Fire/Border) Da Kristin Hersh og stesøsteren Tanya Donelly dannet Throwing Muses tidlig på 80-tallet, hadde de noe godt på gang. Donelly forlot bandet i 1991 til fordel for Belly, mens Hersh holdt liv i det noen år til før solokarrieren overtok. På 2000-tallet har hun også gitt ut plater med 50 Foot Wave, i tillegg til å gjenopplive Throwing Muses. Midt i dette er 52-åringen nå ute med soloalbum nummer ti. Stemmen er slitt, men det er sjelden et hinder i rocken. Åpningen "LAX" viser at Hersh var med på å bygge opp under som skulle bli hetende grunge, mens den akustiske starten på "Halfway home" er en annen side av henne. Melodiene er fine, men hun vrir og vender på dem, til tider atonalt og urytmisk. Dark sunshine, kaller hun det. Samtidig har hun invitert med folk som har kommet innom studio, i motsetning til på tidligere soloalbum der hun som regel har spilt alt selv. Hun kjører indierocken fra 80-tallet gjennom kverna og gjør den spennende igjen. Beste spor: "LAX", "Halfway home", "Fox point".

706490

Akademisk oppgjør på bare nevene SAKPROSA: Oppsiktsvekkende, men nødvendig oppgjør med Terje Tvedts bilde av godhets-Norge. Jostein Gripsrud: «Norsk hamskifte?», Vigmostad & Bjørke, 311 sider I en gammel Andy Capp-tegning betrakter denne ur-engelske pubsliteren et skikkelig basketak, og spør høflig: «Er dette et privat slagsmål, eller har andre lov til å delta?». Det er vanskelig å komme unna dette spørsmålet når Terje Tvedt skriver om Jostein Gripsrud: «Skal nå professorer som av en eller annen grunn hater deg så sterkt at han eller hun er villig til å bryte med enhver anstendig omtaleform, kunne gå til en avis og la seg intervjue og si at du er et pompøst, skurkaktig menneske og få dette kringkastet i hele landet?» Terje Tvedt er opprørt over at Gripsrud beskylder ham for å briske seg med lånte akademiske fjær. Det er ikke Tvedt som har lansert begrepet «godhetsregimet» om det som visstnok har vært norsk utenrikspolitikk de siste tiårene, selv om han gjør krav på farskapet, hevder Gripsrud. Akkurat dette oppgjøret kan de to med fordel legge til interne akademiske fora. For det store publikum er det langt viktigere at Gripsrud på overbevisende måte plukker fra hverandre det han kaller Tvedts konspirasjonsteori om at en liten elite, det Tvedt omtaler som «det humanitær-politiske kompleks», har ført folket bak lyset og fremmet sine egne interesser gjennom en statlig finansiert global bistand og massiv innvandring. Fascinerende, og særdeles lesbar Bakgrunnen er Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet» fra 2017, som ble en bestselger, ikke minst etter entusiastisk anbefaling fra Hege Storhaug. I denne boken deler Tvedt inn de siste 200 års norske historie i fire faser; «det nasjonale gjennombruddet» fra 1814 til 1905, «det sosiale gjennombruddet» fra 1905 til 1940, «Arbeiderpartistaten» fra 1945 til 1963 og «det internasjonale gjennombruddet», som skal ha vart fram migrasjonskrisen i 2015. Tvedts framstilling av en offentlighet som i løpet av de siste 50 årene er blitt manipulert og drevet i innvandringsliberal retning av en liten flokk «godhetstyranner», har åpenbart fått nakkehårene til å dirre hos Gripsrud. Han har nylig ledet et større forskningsprosjekt om norsk offentlighets historie, og leder nå et nordisk prosjekt om hvordan innvandring er blitt diskutert i de skandinaviske land siden 1970. Funnene stemmer overhode ikke med det Tvedt påstår. Motboken som ble resultatet av Gripsruds indignasjon, er en fascinerende, og særdeles lesbar blanding av dryppende sarkasmer og høyst saklige redegjørelser for forhold som Tvedt enten ikke har kjent til, eller bevisst ignorert. «Det er sannsynlig at Tvedt kjenner til i det minste noe av denne debatten», som Gripsrud skriver et sted. Han tror ikke Tvedt bare er uvitende. Mens første del av boken er et til dels rasende angrep på det han oppfatter som Tvedts intellektuelle uredelighet, sviktende kunnskaper, pompøse selvfremstilling og feilaktige konklusjoner, skriver han seg inn i smulere farvann i de siste tre kapitlene, som tross alt utgjør over 200 av bokens sider. Der redegjør Gripsrud grundig for at det norske engasjementet for verdensfred og internasjonal utvikling har langt dypere røtter enn Tvedt påstår. Han tilbakeviser også, med utallige eksempler, påstanden om at den norske stat har ført en multikulturell politikk og at kritikere av en liberal innvandringspolitikk ikke har sluppet til i den offentlige debatt. Han dissekerer også påstanden om at menneskerettighetene er en form for vestlig kulturimperialisme, uten universell aksept. Av med silkehanskene Gripsrud blir noen ganger for insisterende om Tvedts manglende evne eller vilje til å sette seg inn i de felt han skriver om. Men det uansett befriende å lese en akademisk fundert bok der forfatteren virkelig har tatt av seg silkehanskene og går løs med bare nevene. Tvedt har allerede varslet at han «i detalj» vil dokumentere at Gripsrud ikke har forstått «Det internasjonale gjennombruddet». Forhåpentlig vil hans tilsvar handle om noe mer allment interessant enn manglende referanser og fotnoter. Tvedts bok etablerte en oppfatning om det norske samfunnet som Gripsrud har skutt i stykker. Nå er det opp til Tvedt å dokumentere at han ikke selv tilhører en manipulerende elite.

706491

Det er håpløst og vi gir oss ikke BOK: Vigdis Hjorth er en av våre tydeligste forfattere, med både politisk og individuelt forandringspotensial. Vigdis Hjorth: Lærerinnens sang. Roman. 234 sider. Cappelen Damm. Vigdis Hjorth (1959, debut 1983) er en både produktiv og konsistent forfatter. Verklisten nærmer seg tretti titler, de fleste romaner, av gjennomgående høy kvalitet. Det forstyrrende offentlige bildet av Hjorth viser gjerne fram en utagerende forfatter som eksponerer seg selv og utleverer sine nærmeste, og som toppet seg i rabalderet rundt den flotte romanen «Arv og miljø» for to år siden – og som fikk en søster til å debutere med en motroman året etter. Nå var det ikke bare fullt mulig, men for en som setter seg til med «Arv og miljø» uten kjennskap til Hjorths person og familie – altså de aller, aller fleste, selvsagt å lese den som en gripende fiksjonsroman om en persons årtierlange, mislykkete forsøk på å få familiemedlemmer til å se hva som er gjort mot henne og dem alle, når nå etterhvert både følelsesmessig og økonomisk arv skal gjøres opp. Og hva de gjør mot seg selv. Hvor mye eller lite av egne erfaringer Hjorth måtte bygge inn i romanene sine, så er hun konsistent også ved ikke å gjenta seg selv tematisk. «Leve posthornet!» (2012) handler f.eks. om det som skjer med en informasjonskonsulent da hun oppdager rekkevidden av det hun driver på med – også for henne selv – i et samfunn der det som før var offentlige tjenester (som posten) skal konkurranseutsettes og ha eiernes fortjeneste som formål. Eller f.eks. «Et norsk hus» (2014) som demonstrerer hva som kan skje når en i utgangspunktet passivt velmenende huseier møter det fremmede i skikkelse av en utenlandsk leieboer. Nå er den huseiende kvinnen en reflekterende person, så både både hun og informasjonsarbeideren får rikelig stoff til revisjon av selvbildene sine. Og så reviderer de! Dette er igjen noe gjennomgående i Hjorths romaner, som i tillegg til sine åpenbare underholdningskvaliteter, konsekvent er selvreflekterende: Hovedpersonene er moralsk nærværende i sine egne liv – med det resultat at Vigdis Hjorth utmerker seg som en av de tydeligst politiske forfatterne her er. Ved å utsettes for konkrete, personlige interessekonflikter som samtidig er kollektive og samfunnsmessige, tvinges karakterene selv til revisjon og fornyet handling. I «Lærerinnens sang» går det slik til: Den snart sekstiårige Lotte Bøk – jevngammel med sin forfatter – underviser skuespillerstudenter på Kunsthøyskolen i Oslo. Hun vet at hun er en dyktig lærer, og leseren får erfare det ved å følge en rekke timer der hun gjennomgår stykker av Bertolt Brecht. Det måtte være en fryd å ha en lærer slik Lotte Bøk framstår i forelesningene sine. Men samtidig forstår hun at hun ikke når fram til de fleste studentene, og antar at de bare er interessert i rollefigurer de selv kanskje får spille, ikke i diktningen og budskapene dramatikeren framstiller. En avgangsstudents på-stedet-filmopptak av henne, som hun selv har bidratt til, avslører ikke bare kunstens og kunstneres bedrageriske vesen, men blamerer henne også – den siste rettferdige, så å si. Så det sprekker for henne. Siden Solstad har nok ingen lærer i norsk litteratur implodert som Lotte Bøk. Hun pakker øyeblikkelig sammen og drar. Når hun så drar til den greske middelshavskysten og jobber som frivillig på et enormt bruktskolager med å sortere sko som skal gis til flyktninger som reker i land, vet hun at hun gjør det for sin egen del, at det ikke forandrer noe større – men et par sko i rett størrelse på beina er nå likevel mer bekvemt enn ingen sko når man skal traske videre i verden. «Lærerinnens sang» blir derfor aldri noen metaroman om diktning, men en vedkommende fortelling til selvinspeksjon og endring for både Lotte Bøk, leseren og forfatteren selv, til inspeksjon av forholdet mellom teori og praksis foran speilet i den enkeltes liv. Alt sammen i et forbilledlig tydelig språk og gjennomkontrollert plot, med en hovedperson i ferd med å nærme seg «helheten i det hun uttrykker». I det minste vil kanskje noen teaterskolestudenter kjenne seg uthengt og lage en forestilling av det?

706493

Georg Vervik i spissen for debuterende trio Elskov og ensomhet på Hommersåk. Cafe Gentlemen: "Drømmen eg vil drømma" Cafe Gentlemen har sitt utspring i jamsessions i kjelleren til Georg Vervik på Hommersåk. Etter fire tiår har det omsider resultert i hans første album.Riktignok ikke et soloprosjekt, men en plate under bandnavnet Cafe Gentlemen der Ragnar Skår er bassist og Torstein Kyllevik er trommis. Det er et stort pluss at Vervik skriver og synger på egen dialekt, og tekstene dreier seg om kjærlighet og om den vanskelige hverdagen. Det er fint at han forsøker å si noe om det siste, men samtidig kan budskapet komme i veien for flyten. Som når han drar ut ordene for å få dem til å passe inn, som kuuuuuulden i "Ikkje lett å veda". Mens Tore Renberg har en tendens til å pakke for mange ord inn i sangene, gjør Vervik det motsatte. Det er godt mulig at sangene vil fungere til sitt bruk, men underholdningsmessig lyder kjærlighetssangene best. Dessuten er "Holdeplassen" en sprek låt om ensomhet. Flere av den typen hadde gitt et løft. Beste spor: "Du er drømmen eg vil drømma", "Sånn er bare kjærligheden", "Holdeplassen".

706494

Lykken er ditt og datt SAKPROSA: En ulykkelig kvinne gjør et ærlig forsøk på å finne lykken. Gunn Hild Lem: «Alvorlig lykkelig - veier til et lysere sinn», Tiden, 273 sider I 1971 slo Hanne Krogh gjennom med Arne Bendiksens «Lykken er», et særdeles populærmusikalsk forsøk på å løse en av menneskehetens eldste gåter. Forsøket var sant å si ikke dårligere enn hva mer anerkjente filosofer enn Bendiksen har fått til. «Lykken er ditt og datt», sang Hanne Krogh. Gunn Hild Lems ambisiøse og svært vellykkete forsøk på å fange lykkens natur, ender egentlig med samme konklusjon. Likevel er det bryet verdt å bli med henne på jakten. «Alvorlig lykkelig» er en rapport fra et personlig prosjekt, et forsøkt på å finne ut om det er mulig bare å bestemme seg for å bli lykkelig, og hva som i så fall må til. Gunn Hild Lem hadde en vanskelig ungdom som hun forsøkte å holde ut ved å lene seg ekstra tungt på Jesus. Hun slet med dårlig selvbilde selv om en flott mann sa at han elsket henne. Og hun var langt, langt nede da denne mannen, Steinar Lem, døde. Veien opp til lyset virket uendelig, men hun kjøpte seg et bibliotek av bøker om lykke, og gjøv løs. Ut av bøkene trekker hun observasjoner om hvor lett eller vanskelig det er å finne lykke i penger, i arbeid, i sex, i religion, i yoga og i kosthold. Ja, selv i tarmfloraens sammensetning finner hun ledetråder. Underveis blir det til tider svært engasjerende sakprosa. Gunn Hild Lem er redaksjonssjef i Store Norske Leksikon (SNL), hele boken er som å være med henne på jobb og henge i skjørtene (eller snarere de lette og vakre kjolene som gir henne gode øyeblikk) mens hun kikker ned i arkivskuffene hvor SNL har lagret all sin mangslungne viten, i håp om at hun kanskje finner selve forklaringen nedi der et sted. Bokens tittel er god, dette er et alvorlig søk etter noe svært flyktig. Hun diskuterer med filosofene, refererer moderne hjerneforskning og vurderer terapier av ulikt slag. Noen ganger går hun for fort videre. Når hun refererer forskning om hvilken inntekt som er optimal for at folk skal føle velvære, burde hun brukt mer plass på å diskutere økonomisk trygghet som et sentralt fundament i tilværelsen. Andre ganger blir hun for fanget av kildenes vokabular, men reddes inn av at teksten ellers er full av fiffige formuleringer og humoristiske sidekommentarer til funnene hun gjør. Sitatene blir mange, de ulike perspektivene hoper seg opp, men gradvis finner hun ut av ting. Livet blir bedre. Vil boken fungere på samme måte for andre som leter? Konklusjonen er nemlig den motsatte av Tolstojs observasjon i «Anna Karenina», Hilde Gunn Lem kommer fram til at alle er lykkelige på sin måte. Men alt er ikke relativt, noe er allmenngyldig; hun innser at lykken ikke kan være kontinuerlig. Den er korte blaff som kommer og går med vekslende styrke og hyppighet. Arne Bendiksen ville vært helt enig, og det er ikke ment som noen sarkasme.

706495

Designikoner, hollandsk barokk og et dansk kunstnerhjem KUNSTANMELDELSE: Spennende og poetiske skildringer av et dansk kunstnerhjem anno 2018. Erik A. Frandsen: «This is not my beautiful house», BGE, Oljemaleri, fettstift på papir, vises til 31.10.18. Når Erik Frandsen selv insisterer på at de blodferske maleriene i denne utstillingen ikke skal klassifiseres som stilleben skal det selvsagt respekteres. Like fullt skal det vanskelig unngås å ikke umiddelbart se hans malerier i en form for sammenheng med den barokke hollandske 1600-tallstradisjonen. Frandsens kontrastfulle interiørskildringer, med sine oppstilte blomstervaser, fruktfat og dekorative objekter bærer umiddelbare likheter med de førnevnte nordeuropeiske malerier. Like fullt er de ved nærmere øyesyn spennende og poetiske skildringer av et dansk kunstnerhjem anno 2018. Èn åpenbar motsetning mellom de to er Frandsens store formater. De tradisjonelle stilleben var oftere små studier. Ei heller inneholder hans malerier de symboltunge objektene man ofte ser i de eldre maleriene. ingen visnende blomster, timeglass eller kranier fungerer som memento mori eller vitner om det forgjengelige. Ingen lommeur, perlekjeder, eller andre typiske motiver fungerer som intellektuelle, moralske advarsler mot en higen etter materielle goder. Som de gamle mesterne ofte briljerte med sine teknikker, leker også Frandsen med sitt uttrykk. Gjennom en utstrakt bruk av flere varierende teknikker på samme lerret fremstår de fortettede oljemaleriene nærmest som collager. Bestående tidvis av felt med grove, pastose penselstrøk over mindre områder av sarte detaljer malt vått i vått, nærmest i en sfumato-effekt. Der noen detaljer har en mer naturtro gjengivelse, blir andre objekter sitert i stiliserte, nærmest naivistiske former. Refleksjonen av en vase i en bordflate fremstår med sine fargepletter som en homage til Monet. Her er alle grep tatt i bruk. Kunstnerens palett, og dramatiske bruk av lys og skygge skaper som i de barokke motstykker, spenning og dybde i et begrenset rom. Vareopptelling i eget liv Utstillingen «This is not my beautiful house» fremstår samlet som vokst ut fra en plutselig erkjennelse, eller åpenbaring. Tittelen på utstillingen, en gjenkjennelige strofe fra Talking Heads’ underfundige 80-tallsklassiker «Once in a lifetime», setter an tonen for en dypere refleksjon rundt egen eksistens. På samme måte som Brian Enos tekst, oppleves også maleriene som en midtivsfilosofering eller en form for vareopptelling i eget liv. Det stedet i ens liv hvor man stopper opp, kikker seg rundt og undrer seg over hvordan man endte opp akkurat her, og hvorfor livet ble som det ble. Med unntak av tittelverket, som består av flere miljøer satt sammen i ett og samme maleri, har Frandsen rettet blikket mot sitt eget liv. Han siterer dets innhold gjennom sine utstilte oppsamlede objekter. I sine vakre interiørskildringer har Frandsen plassert ikke bare flere egne, tidligere arbeider, men man skimter også malerier av blant andre Gabriel Arthus og Bartolome Esteban Murillo. Et Hellenistisk broderi og et par etniske figurer vitner også om referanser til kunstnerkolleger på tvers av tid og sted. Tingenes tale De små miljøene inneholder en hel rekke objekter man må antas å ha personlig betydning for eieren. Men som ved de førnevnte barokke stilleben kan også objektene i Frandsens kontemporære verk leses som bærere av en ytterligere signifikans; det være seg en iboende økonomisk, kulturell, sosial eller intellektuell verdi. Alle forteller de noe om eieren, men også tiden de stammer fra. En sykkel er brakt inn fra gaten og står lent mot en vegg. På et konsollbord ligger en Iphone til lading, og oppå den en 20-pakning sigaretter. Fulle bokhyller vitner om en intellektuell, belest beboer. Over alt finnes kjente designikoner. Kähler-vaser huser friske blomster, rundt et spisebord står Wegners Y-stol. Foran Frandsens mosaikkverk står en Mølgård-stol og en Panton-lampe skimtes. Her er ingen objekter overflødige eller tilfeldige. Selv kunstnerens yttertøy slengt over en stol synes å ha om ikke annet en estetisk funksjon.

706496

Bisart om sex med dyr BOK: Med lattermildt alvor om et annerledes naturvernprosjekt. Erlend Loe: Dyrene i Afrika. Roman. 333 sider. Cappelen Damm. Noen forfattere setter sin ære i stadig å variere formspråk og tematikk for ikke å gå på velkjente dikteriske stier. Andre, derimot, setter sitt stilistiske bumerke på enhver ny tekst de utarbeider slik at leseren aldri blir i tvil om hvem som står bak diktverket hun stilles overfor. Til den siste gruppen hører Erlend Loe (f. 1969, debut 1993). I et enkelt, tidvis banalt språk dyrker han gjerne det humoristiske, det burleske, det bisarre. I en viss forstand markerer han seg som «naivist», men ikke av det enfoldige slaget. Hans forviklingsrike, originale skrullerier rommer alltid et underliggende alvor. Det gjelder også romanen «Dyrene i Afrika» som er alt annet enn en idyllisk prosavariant av Thorbjørn Egners klassiske barnesang der den på underfundig-grotesk Erlend Loe-vis kverner om sodomi i eksotiske kenyanske omgivelser. Innledningsvis presenteres hovedkarakterene hver for seg - fra «Første enkeltperson» til «Femte enkeltperson». Det dreier seg om den gifte tannlegen og barnefaren Vidkun, den homofile zoologen og forskeren Sperber, den skilte mora og skriveføre politietterforskeren Lise, den gifte trailerklipperen Såkalte Bob og endelig Hektor, leverandør av underlødig, salgbar serielitteratur og mannen bak en bøffel av pappmasjé, produsert i fylla, som stilles ut på Høstutstillingen og selges til en storbank for en gigantisk pengesum. De bor alle i Oslo, er middelaldrende, kjenner seg ensomme, savner et livsmål og har dragning mot Afrika. Etter å ha møtt hverandre tilfeldig på et dyre-etisk professorforedrag blir de nære venner og danner «Selskapet for skjending av eksotiske dyr». Snart drar de til Afrika og realiserer et sært naturnvernprosjekt. I bevisstheten om at menneskene dreper 60 milliarder virveldyr i året, vil de fem Afrika-fikserte idealistene la seg fotografere mens de «skjender» - altså «puler» - bøffel, løve, neshorn, elefant og leopard. Gjennom skjendingsprosjektet sitt vil de minne om den voldtekten av jorda som bare i løpet av deres levetid har redusert antallet dyr på kloden med 60 prosent. Jeg er ikke i tvil om at luringen og MDG’eren Erlend Loe vet hva han tuller med. Pendlingen mellom det sprøe og det seriøse, mellom kloke naturverntanker og afrikaturisme av det aparte slaget, leopardfetisjisme på danskebåten, sodomi på kenyansk jord, en gitarspillende kone, en ektemann som blir homo, tapet av en arm, et bein, et liv – alt hører med i det loeske sirkuset av alvor og skjemt. Men denne gangen blir framstillingen for omstendelig og maset med alle sine skeive smil, akrobatiske sprang, pedagogiske finter. Dessuten tales det feilaktig om Line, ikke Nina (s. 138), og man har «forhåpninger til», ikke «for» (s. 184).

706497

En røre av forviklinger, svik og bedrag BOK: Alle jukser, og en følelsesmisbrukt forteller er selv både falsk og rørete sentimental. Mari Ann Augestad: Tre kvinner. Roman. 166 sider. Gloria. At det ikke skal så mange personene til for å lage en ugjennomtrengelig røre av forviklinger, svik og bedrag, kan man til overmål studere i debutanten Mari Ann Augestads (1963) roman «Tre kvinner» - som ellers handler om tre generasjoner kvinner som selv får sine skeive liv skakkjørt av fraværende menn, med tilhørende ringvirkninger for alle de har kontakt med. Fra starten av gjelder det beinharde, ondsinnete og dommedagsdømmende bestemor Maria, i sin tid forlatt av sin flottenfeier av en ektemann som stakk av til Amerika. Det gjelder dernest datteren hennes, nå en alderssvekket gammel enke – og sånn sett forlatt av sin døde mann. Hun er igjen mor til den femtifemårige jeg-fortellende hovedpersonen Maria, en livsvarig «trofast», sveket og svikende, samt intrigant journalist. Denne skrivende Maria har selv en datter på tjue, med en mann hun ikke ville ha. Til gjengjeld tviholder hun og insisterer på sitt livs kjærlighet, som det heter, den ti år eldre mannen hun kaller «min elskede», fra ungdommen av og til denne dag. Hun vil fortsatt ikke gi slipp, enda «min elskede» etter flere tiår fortsatt er gift med sin Helle, som han ikke vil forlate. Og så har både de og leseren det gående. «Tre kvinner» handler da om de mange forviklingene dette kokihopet av folk og følelser på fortelletidspunktet har ført fram til, med løgner og fortielser, intriger, svik og bedrag, skam og lyst, der alle som fortsatt kan, til slutt bedrar alle. Og fortelleren vil ha seg selv og sine innforståtte lesere til å tro på hennes altoppslukende lidenskap for ham som ble hos sin kone, men aldri gir avkall på sine hyrdestunder med Maria – som hun takknemlig deler med ham, igjen og igjen. Romanen hopper med driv, spenst og spenning fram og tilbake i tid, med effektive riss av en familie over tre generasjoner. Men den savner temperatur, slik at fortellerens påståtte lidenskap – eller monomane besettelse – er vanskelig å fornemme der hun skildrer livet sitt, som «har blitt en eneste lang CV». Og som bokstavelig talt nok vil forplante seg til den nå tjueårige datteren hennes, men som leseren ikke ser stort til, i en ikke språklig klisjefri roman heller: «Sola skinner fra blå himmel.»

706498

Imponerande debutfilm om omsorgsvikt FILM: Vondt og overtydande om barn som må ta rolla som vaksne. Føniks Sjanger: Drama. Med: Maria Bonnevie, Ylva Bjørkaas Thedin, Sverrir Gudnason, Casper Falck-Løvås, Kjersti Botn Sandal, Nils Vogt, Renate Reinsve. Manus og regi: Camilla Strøm Henriksen. Nasjonalitet: Norge, 2018. Lengde: 1 t. 28 min. Aldersgrense: 12 år. Ein av dei uventa konsekvensane av å få barn, er at du begynner å reagera på ein annan måte når du ser film - særleg om barn det skjer fæle ting med. Du blir rett og slett meir emo. Denne nye, vidåpne kanalen inn til emosjonane førte til at eg etter få minutt fekk litt vondt i magen av å sjå Camilla Strøm Henriksens debutfilm «Føniks» - som hadde verdspremiere på den prestisjetunge filmfestivalen i Toronto. Det har eg framleis, når eg skriv dette, nokre timar etter rulleteksten. Det er meint som eit kompliment. Jill (Ylva Bjørkaas Thedin) skal snart fylla 14 år. Ho bur saman med veslebroren Bo (Casper Falck-Løvås) og mora (Maria Bonnevie) i ein mørk og rotete bustad i Oslo. Men det blir tidleg klart at mora er psykisk sjuk, rusar seg og ikkje er i stand til å ta seg av verken seg sjølv eller barna. Ho vil ikkje ta imot hjelp utanfrå. Dermed blir det Jill som prøver å ta den jobben. Ho må rydda på kjøkkenet, hjelpa veslebroren å skjæra brødet, svara på alle spørsmåla hans, lyga om mora, rydda opp etter mora, prøva å få mora opp i ståande. Alt dette utan at nokon skal finna ut kor galt det står til. Ho held fram med dette spelet gjennom tragedien som rammar, har eit slags håp om at faren (Sverrir Gudnason), den berømte, omreisande musikaren skal ta barna med seg. Men det er bare i Hollywood prinsen kjem ridande inn på sin kvite hest og reddar alt og alle. Camilla Strøm Henriksen har både skrive manus og har regi på «Føniks». Ho har i intervju sagt at ho har brukt sin eigen tunge oppvekst med ei psykisk sjuk mor og ein fråverande far i arbeidet med filmen. Gevinsten, i det som må ha vore eit tungt arbeid, er at resultatet er så truverdig. Dette er drama fortalt innanfrå, gjennom gneistrande gode skodespelarar. Bjørkaas Thedin imponerer som Jill, det same gjer Falck-Løvås som ein liten gut med ei lyst sinn i ei mørk verd. Mens mørkret, desperasjonen, narsissismen og sviket av ungane blir rystande godt framstilt av Bonnevie og Gudnason.

706500

Marianne Faithfull drømmer om en god død Det gjør vondt å lytte til tekstene, men framføringen er nydelig. Marianne Faithfull: "Negative capability" (BMG) Marianne Faithfull fikk en flygende start da Rolling Stones-manager Andrew Loog Oldham la merke til henne på en Stones-fest. Han ga 17-åringen en sang han skrev sammen med Mick Jagger og Keith Richard, og "As tears go by" nådde niendeplassen i Storbritannia i 1964. De neste årene var Faithfull og Jagger et par, men på 70-tallet gjorde anoreksi og rusmisbruk ting vanskelig. Albumet "Broken English" (1979) var det som for alvor brakte henne tilbake, og siden har platene kommet regelmessig. Denne gangen har hun med seg Nick Cave, Ed Harcourt og Mark Lanegan. Gjenkjenner du navnene, vet at du mørket har senket seg. Skadeskutt med sterke smerter var det ingen selvfølge at albumet ville bli ferdig, men 71-åringen klarte det. Hun åpner med "Misunderstanding", der Warren Ellis spiller fiolin. En dyster sang om brudd og nagende ensomhet: You only want to fuck me up If you can Ellis er medlem av The Bad Seeds, bandet til Nick Cave. Sjefen sjøl er med på å skrive neste kutt, "The gypsy faerie queen". Pianospillet og koringen fører sangen langt inn i Cave-land. En nydelig sang, inspirert av Shakespeare. "In my own particular way" er et ønske om å finne noen som ikke tar henne på grunn av navn eller penger. En å elske på sine gamle dager. Strykere, koring og en tekst som gjør vondt. Etter tittelen "Born to Live" forsetter hun med and born to die, aren't they just the same? I hate to lose old friends, synger Faithfull. En av dem var Anita Pallenberg, som døde i fjor. Hun var kjæreste med Brian Jones og fikk senere tre barn med Keith Richards, og var nær venn av Faithfull. To die a good death is my dream, er den mest fatalistiske setningen på hele platen, i en sang som altså heter "Born to live". Mørkt, mørkere, mørkest. "Witches song" stammer fra "Broken English", og Bob Dylans "It's all over now, Baby Blue" er også noe hun har sunget før. Ingen synger Dylan som Dylan, men Faithfull gjør den likevel til sin egen sang. I hennes tilfelle om å nærme seg slutten på livet: The carpet, too, is moving under you. And it's all over now, Baby Blue. "They come at night" skrevet sammen med Mark Lanegan etter terrorangrepene i Paris for tre år siden. Faithfull kobler terror til en våknende nazisme og maktesløse supermakter. They return, the Nazis Every 70 years Bombs explode in Paris The future is here There's no brave England No brave Russia, no America Pianodominerte "Don't go" er heller ikke noe lyspunkt. Den har noe Edith Piaf-desperat over seg, og Faithfull har bosatt seg i Paris. Hun fortsetter derfor med stillferdige "No moon in Paris", om månen som pleide å skinne på henne, men nå er alt så ensomt som det kan få blitt. Skrevet sammen med Ed Harcourt. Ensomheten fortsetter helt inn i avslutningen "Loneliest person": You might be the loneliest Person in the world You'll never be as lonely as me Ellis fargelegger sangen mens albumet toner ut. Underveis har Marianne Faithfull også sunget "As tears go by", kanskje for siste gang. Ringen er sluttet. Beste spor: "The gypsy faerie queen", "It's all over now, Baby Blue", "No moon in Paris".

706501

Julejubel for Svartnissen & sønn SHOW: Svartnissen har fått en herlig pubertal sønn, julenissen er fanget i et dataspill og kona vurderer å forlate meg til fordel for Reinsdyret Rudolf. God jul! Barnas Store Julerevy: «Svartnissen & sønn». Med: Christian Eriksen, Kristian Arntsen, Hans Petter Jørgensen, Ove Storland og Ole Christoffer Ertvaag. Musikk: The Vidar Kenneths. Sted: Sola Kulturhus. Spilletid: 65 minutter. – Ok, unger. Nisseshow for ørtende gang. Nok en gang vil Svartnissen - julas onde kaptein - ødelegge feiringen. Dere kjenner drillen. Hva er dommen fra en ni-åring og en tretten-åring? – 10 og 14! – Sorry, 10 og 14. Hva sier dere? Ungdommen på 14 først. – Veldig bra show. Det er kult at de gjør det så avansert. Den svære skjermen med dataspillet var stilig. – Det var den. At de legger mye i det, gjør det skikkelig og utvikler konseptet er et stort pluss. Årets scenografiske nyvinning er jo denne skjermen der de har laget et dataspill. Skuespillerne hopper inn og ut av dette spillet, og inn og ut av skjermen. Det er en ganske krevende timing-oppgave som de stort sett fikser veldig godt. En slags slapstick 2.0. – Ka 2.0? – Moderne. Digitalt. Next level shit. – Du sa shit, pappa! – Det er lov å si shit i en kunstnerisk sammenheng. – Historien blir jo tynnere for hvert år, uten at det gjør noe. I år har Svartnissen fanget Julenissen inni et spill - Svartnite - og de andre nissene må redde ham ut. Historien betyr jo ingenting, for her handler det om å spille ut en rekke sketsjer, framføre knusktørre ordspill, synge, rope, litt slapstick og å legge inn voksenreferanser. I år har de for eksempel en frisk passasje med forklaringen på hvordan sønnen til Svartnissen ble unnfanget i en kornåker i Trøndelag. En frekk liten venstre-hook rett i trine. – Du mener tryne? – Nettopp. V som pusher 40 ler av noe, dere på 9 og 13... – 10 og 14! – Jajajaja, dere ler av andre ting. Balansen mellom barneløye og voksenløye fant de for mange år siden, og den er fremdeles veldig god. Musikken fra The Vidar Kenneths er - som alltid - sjarmerende og god. Uttrykket passer showets miks av skranglete indierock-teater og stramt registrerte lek med effekter. – Ohhh, den formuleringen er du sikker veeeeldig fornøyd med, pappa. Veeeeldig kunstnerisk sammenheng. – Klabb igjen, ellers må du gå hjem. – Han var løyen han ungdommen. – Mhm. Ole Christoffer Ertvaag, en av disse som er naturlig løyen. Svartnissens tenåringssønn, som Ertvaag spiller, er kanskje den beste birollen vi har sett i dette juleselskapet siden...Piken med svovelstikkene? Det har vært flere gode, men i denne forestillingen sitter vi bare og venter på at han skal komme inn. Ertvaag var noen moves her som er ubetalelige. Han over- og underspiller samtidig, er herlig keitete i all sin emo- og hiphop-prakt. Å lage humor av ungdom er fryktelig vanskelig, men her har de jobbet fram en nydelig figur. Ole Christoffer Ertvaag er strålende i rollen. – Det var sykt løye da han ikke fikk med seg hva folk sa hele tiden. – Absolutt. Repetisjon er en av humorens mødre. Folk som har sett dette før vil kjenne igjen veldig mye. Postmannen, for eksempel. – Men det var litt for lite «ka då for». – Helt enig. Postmannens oppgave skal jo være å bli frustrert over de stadige «ka då for»-spørsmålene. En liten skuffelse. Årets show er - synes jeg - litt ujevnt. Knallmorsomt når de treffer, men også litt seigt noen steder. – Helt uenig, pappa. Jeg lo mye og ofte, både av Kissa Nissemanns julesanger, av Rudolf og han ungdommen. Nordpolens kulturmønstring var bra. – Ja, jo, ok. I denne timen av ujevnt skuespill, fiffige påfunn, løgne sanger, ordspill og jule-halloi er det mye godt stoff. Kanskje ble det litt mye inn og ut av den skjermen, men alt i alt holder nissene på Sola høyt nivå i en sjanger de omtrent har laget selv. Vi må konkludere. Du først, min kjære kone. – Jeg synes dette er enormt bra. En fin tradisjon, veldig morsomt og godt laget. Seks! – Ehhh... ungene, kjære... – Dust! Terningkast seks. Bare å se Rudolf gå over scenen... – Akkurat. Du ville forlatt meg for én kveld med Rudolf. – Jeg ville forlatt deg for langt mindre enn....ahh, glem det. – Jeg synes det gikk litt tregt i starten. Det første kvarteret - etableringen - er litt slapt redigert og regissert. Resten er fornøyelig pluss. Unger? Du på 9 først. – Jeg er 10! Femmer. Veldig bra, som alltid. – Ungdom? Du synes sikker det var teit med han som spilte ungdom? – Nei, det var dritløye. Og jeg kan si drid, i en kunstnerisk sammenheng. Men jeg vil ikke dømme folk med terningkast. – Seriøst? Her har du muligheten til å knuse drømmer og legge karrierer i grus! I en kunstnerisk sammenheng, selvsagt. – Jeg nekter! – Dagens ungdom... Da sier vi det sånn at familien som enhet gir en femmer, med visse indre stridigheter og nyanser. – Og en pappa som tror han er smart fordi han sier «kunstnerisk sammenheng». – Å, klabb igjen! DE MED HUMORISTISK SANS KAN PRØVE SEG VIDERE PÅ DISSE:

706503

Siste sanger fra soulens redningsmann Denne måneden ville han fylt 70 år. Charles Bradley: "Black Velvet" (Daptone/Border) Charles Bradley døde av magekreft i fjor, 68 år gammel. Dermed endte den kronglete karrieren med bare tre plater. Nå kommer likevel en fjerde med sanger som ikke fikk plass på de andre. I 2001 ble plateselskapet Daptone etablert i Brooklyn, med mål om å gjenopplive soulen og fønken fra 60- og 70-tallet. Det klarte de ved hjelp av Charles Bradley og Sharon Jones, to sangere som hadde ventet et langt liv på en sjanse. Nå er begge døde, men målet ble nådd. Platen åpner med "Can't fight the feeling", som viser hva Bradley var god for. "I feel a change" er en intens ballade av beste merke, mens "Luv Jones" er en fønky duett med LaRose Jackson. Bradley gjør også sanger fra Nirvana, Neil Young og Rodriguez til sine. Som James Brown-imitator opptrådte han under navnet Black Velvet. Her er navnet blitt en gripende instrumental han aldri fikk satt vokal til, og nå er det for sent. En sammensatt avskjed, men bunnsolid og med herlige høydepunkt. Beste spor: "Can't fight the feeling", "I feel a change", "Stay away".

706504

Sterkt om transkjønnede ambisjoner Lara (15) har to mål: å bli en topp ballerina, og å endelig bli «ekte» jente. Men er de to målene forenlige? Girl Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Belgia/Nederland 2018. Regi: Lukas Dhont. Manus: Lukas Dhont og Angelo Tijssens. Skuespillere: Victor Polster, Arieh Worthalter, Oliver Bodart, Katelijne Damen, Valentijn Dhaenens, Alice de Broqueville, Magali Elali, Tijmen Govaerts. Lengde: 1 time 45 min. Aldersgrense: 12 år. En film om transkjønnhethet som ikke handler om fordommer og diskriminering fra omverdenen. Er det mulig? Absolutt. Og «Girl» gir et tankevekkende og rørende innblikk i en tenårings kamp og sjel, som er relevant langt utover kjønnsidentitet. Og den er basert på virkelige hendelser. 15 år gamle Lara (Victor Polster) vet at drømmen om å bli ballerina og jente krever krever knallhard innsats, mot og tårer. Men Lara er villig til å gi det som trengs for å bli den hun drømmer om å være. Historien starter da Lara, faren og lillebroren Milo ankommer ny by. De har forlatt hjemstedet for at Lara skal få muligheten til å utdanne seg på en av landets aller beste ballettskoler. Hittil har hun danset som gutt. Nå skal hun danse jenteballett. Talentet er utvilsomt, men Lara har mye å ta igjen. Lang kjønnsskifteprosess Samtidig gjennomgår hun en prosess mot å bli «ekte» jente, med operasjon som det endelige målet. Før det kan skje, venter lang tid med hormonbehandling. Lara er på offensiven. Men utålmodig. Hun vil ha bryster nå! Faren er verdens mest forståelsesfulle, det samme er psykologen hennes, samtidig som de hele tiden prøver å holde Laras forventninger på bakkenivå. Medelevene er tolerante og åpne. Hva kan gå galt? Dokumentarisk stil Kamera følger Lara i den hverdagslige skyttetrafikken mellom hjemmet, toget, skolen, treningen, garderoben, legen og psykologen. Viser framgangen, men også hva den koster. Og drypp av sår motgang og ubalanse. Et følsomt og nydelig portrett av en ekstremt ambisiøs, men veldig privat tenåring pensles ut: Lara har ingen nære venner, og har aldri vært forelsket. Målet er alt. Er Laras ambisjoner også hennes største hindring? Unge Victor Poster gjør en helt formidabel rolletolkning som Lara. Hans spill og utseende bidrar stort til filmens stemning og troverdighet, særlig når ting mot slutten ikke går helt som Lara drømmer om. Filmen er også nydelig fotografert, og har noen virkelige imponerende ballettscener.

706505

«Get out»-inspirert satiregodbit På overflaten er «Sorry to bother you» en kul og morsom satire om unges kamp på arbeidsmarkedet. Men den sparker også mørkt og beskt mot kynisk kapitalisme og rasisme. Sorry to bother you Sjanger: Komedie/Sci-Fi. Nasjonalitet: USA 2018. Regi og manus: Boots Riley. Skuespillere: Lakeith Stanfield, Tessa Thompson, Jermaine Fowler, Omari Hardwick, Terry Crews, Danny Glover, Steven Yeun, Armie Hammer. Lengde: 1 time 50 min. Aldersgrense: 12 år. Kinopremiere: 23. november. Du er blakk, og skylder penger over alt. Du får jobb, men lønna er ikke til å klare seg på. Før du plutselig knekker koden. Du blir forfremmet, får fet lønn, og blir invitert på de heftigste festene. Så oppdager du at jobbens innhold strider mot dine moralske og empatiske prinsipper. Hva hadde du gjort? Cassius Green er mannen som havner oppi dette dilemmaet. Takknemlig for endelig å ha fått jobb som telefonselger, deltar han på bedriftens «inspirasjonsmøter». Ting går seg til. Å bli forfremmet til superselger er som å ta skrittet opp i paradiset, selv om det betyr at han må svikte sine streikende kamerater. Men den nye jobbens innhold strider ikke bare mot Cassius’ eget moralske kompass, det skaper også gnisninger mellom ham og kjæresten Detroit, som er kunstner og politisk aktivist. Komplekst manus Det er tydelig at regissørdebutant Boots Riley er inspirert av fjorårets filmsensasjon «Get out» i form og fortellergrep. Men det er svært elegant gjort. Det denne filmen mangler i formens overraskelsesmoment, tar den igjen i et mye mer komplekst og virkelighetsnært manus. Og skikkelig herlig musikk. Også her trer vi etter hvert inn i sci-fi universet, uten at det forringer den presise beskrivelsen av hvordan og hvorfor billig arbeidskraft utnyttes på det groveste i dagens USA, og hvilke mekanismer som som brukes for å holde arbeiderne i sjakk ved å sette dem opp mot hverandre. Det blir også rettet harde spark mot ydmykende og hjernedød tv-underholdning. Alt sammen både latterlig, mørkt og skremmende, men aldri urealistisk. Se opp for Lakeith Lakeith Stanfield viser i sin første hovedrolle hvorfor han fortjener å være på vei mot toppen, både med sin karisma, sitt komiske talent og allsidige skuespillertalent. Han er mest kjent fra tv-serien «Atlanta», men var også nylig å se i gravalvorlige «The girl in the spider’s web».

706506

Mariah Careys sexy retur 48- åringen (49 hevder noen) kurrer og krever på sitt 15. studioalbum. Mariah Carey: "Caution" (Epic/Sony) Var noen i ferd med å avskrive Mariah Carey etter bisarre tv-opptreder? Trodde de at superstjernen var i ferd med å falme etter snart 30 år i rampelyset? Tvilerne tok feil. Careys 15. studioalbum er et «tight» r&b-popalbum på ti låter, fritt for svake ledd. Hun flekser sin styrke som artist, produsent og låtskriver – den innstendige vokalen, myke melodier og ekte følelser. «How about you get the fuck out», hvisker hun på åpneren «GTFO». Med «Caution» formidler hun både ønsker og krav til sin elsker. Carey har invitert inn ulike medprodusenter på hver låt og sydd det sammen til en variert helhet. «The distance» er en perle – her kan hun takke norske Lido for samarbeidet. På nydelige «Giving me life» har hun med seg Slick Rick og Blood Orange. For en match! Den får følge av sexlåten «One mo' gen», produsert av Fredrikstad-fødte Fred Ball. Til slutt pianoballaden «Portrait», hvor divaen viser seg fra en mer sårbar side. Legenden har levert en tidlig julegave. Beste spor: «The distance», «Giving me life».

706507

Fæl skillingsvise av en film Denne flettverkshistorien om flere generasjoner tragedierammede elskende er både sentimental, banal, manipulerende og langdryg. Life itself Sjanger: Romantisk drama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi og manus: Dan Fogelman. Skuespillere: Olivia Cooke, Olivia Wilde, Oscar Isaac, Samuel L. Jackson, Antonio Banderas, Mandy Patinkin, Annette Bening. Lengde: 1 time 57 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 9. november. Én tragisk ulykke preger livet til et knippe mennesker i flere generasjoner, over flere tiår og i flere land: pårørende, pårørendes pårørende, etterkommere, vitner og deres pårørende og etterkommere. Minst. Og på merkverdig vis blir disse forskjellige livshistoriene betydningsfulle for hverandre. På VELDIG merkverdig vis. Altfor mange tilfeldigheter og altfor mye skamløs manipulering med publikums følelser måtte til for å få dette til å gå sånn noenlunde opp. Selve livet, du liksom! Fin start Filmen er delt inn i fire deler, med hver sin hovedkarakter. Den første er faktisk svært så lovende: Will er et vrak etter at kona Abby har forlatt ham, han har vært tvangsinnlagt, og går nå i tvungen terapi. Samtalene med terapeuten og tilbakeblikkene til den svært så lykkelige tiden før, er både godt spilt og godt skrevet. Og her introduseres vi også for det som skal bli et slags filosofisk tema gjennom filmen. Den upålitelige fortelleren, best kjent fra kriminallitteraturen: «Er også livet selv en upålitelig forteller, fordi vi ikke aner hvilke konsekvenser våre handlinger får?» Æh. Herfra går filmen i bratt nedoverbakke. Død, sorg og tragedier følger som i en gråtkvalt skillingsvise med uendelig mange vers, innpakket i stadig mer banal og poengløs filosofi. For mange historier, for mange personer, for mange tilfeldigheter, for mange år. For mye av alt! Flaut og ekkelt Manusforfatter og regissør Dan Fogelmann er skaperen av tv-serien «This is us» og manusforfatteren bak «Crazy, stupid, love». Fellesnevneren er utstrakt bruk av tilfeldigheter for å får det hele til å gå i hop, og en hang til sentimentalitet. Men der før alltid har holdt seg innafor, har han virkelig slått seg løs med alle sine verste sider denne gangen. Den banale og oversentimentale slutten på denne filmen må være noe av det mest skamløse og flaueste som er laget.

706508

Imperiet slår stumt tilbake BOK: Kolonistenes grusomheter går endelig opp for en av dem, i sin komplette gru. Jesús Carrasco: Jorden vi trår på. Roman. 222 sider oversatt av Christian Rugstad. Cappelen Damm. I det Jesús Carrascos (1972) roman «Jorden vi trår på» åpner, befinner vi oss i utkantene av Imperiet, på et sted som kan ligge i våre dagers Spania. På en diger eiendom, som de har fått tildelt etter livslangt utviste tjenester for Imperiet, deler den pensjonerte generalfruen Eva der sin tid mellom stell av sin hage og sin invalide og inkontinente, senile, savlende og krakilske mann, i fornem avstand til andre. I sin vanmakt og totale avhengighet er han fortsatt like aggressiv som han alltid har vært, klar til å drepe enhver inntrenger, hvis han bare kunne finne geværet, lade det, holde det til kinnet og fyre av. Som det er, må han nøyes med å kjefte på henne. Som distansert overklassefrue ser hun ned på bondebefolkningen og menigmann flest, men avskyr også sin uappetittlige ektefelle. Men egne privilegier gir henne få kvaler. Inntil den dagen en stum, møkkete og forkommen eldre mann, «en vansiret galning», bare er der ved eiendommen hennes. Han tar ikke kontakt; er der bare, sitter og sitter, sover på bakken. I romanens løp endres hennes holdninger fra frykt og vemmelse til omsorg, så hun mot alle regler og med fare for seg selv begynner å bringe ut mat til ham, fantaserer rundt hans person, og ikke kan unngå å lese hans sønderknuste liv opp mot sin egen sønns, drept i kolonial tjeneste. Romanen hopper så i tid og sted mellom fruen og hennes liv og eks-fangens med sine mange grufulle års lidelser i slit og fornedrelse i Imperiets fange- og arbeidsleirer. Inntil han støter på hennes ferske godhet, har han i alle fangeårene bare møtt ett humant menneske, en løytnant Boom, som sørger for at den tagale på et vis overlever konsentrasjonsleiren. Så innser etterhvert den forhenværende offisersfruen og herremennesket sin koloniale delaktighet og skyld i andres lidelser og død, slik at hun evner «å se virkeligheten bak det han (den servile eks-fangen og slavearbeideren), og vi, er blitt innprentet» (133). Til slutt kan hun både formulere den og ta konsekvensene av alle kolonisters kollektive grusomheter, i en gruoppvekkende og samtidig vâr roman som fra skiftende synsvinkler handler om de innsikter undertryktes stumme nærvær kan utvirke – via tastaturet til forfatteren Jesús Carrascos skrivekunst.

706509

Per Dybvig jr. skuffer aldri UTSTILLING: Per Dybvig jr. skuffer aldri. Heller ikke i sin nye utstilling i Galleri Opdahl. Galleri Opdahl: Per Dybvig - Happy valley killer hare. Tegning, skulptur. TIl 18. november. Man har vel etterhvert begynt å forvente det uventede når Per Dybvig skal avduke sine seneste verk. I så måte skuffer han heller ikke denne gang. Kunstneren som er kjent som en tegner med uovertrufne ferdigheter hvis teknikk er i stadig bevegelse, byr også med utstillingen happy valley killer hare på en stor overraskelse. Som illustratør, og kanskje særlig som barnebokillustratør har Dybvig gitt ufravikelig form til kjente og kjære litterære karakterer. Kunstneren Dybvigs kjente verk omfatter blant annet fargerike og tettpakkede nyhetstegninger, tekstarbeider og ulike serier med grove flyktige øyeblikks-skisser. Men kanskje aller mest kjent er de snedige kreaturene vi finner i kunstnerens helt særegne univers. Som et posthumanistisk stikk til menneskers artshierarki, som privilegert over alt annet liv, har han i denne delen av sitt kunstnerskap fylt sine dystopiske univers med underfundige, antropomorfe kreaturer. Dels søte kosedyr, dels marerittaktige etterlatenskaper. Alltid med en umiskjennelig stenk av underliggende uro og ubehag paret sammen med en god dose befriende nattsvart humor - og alltid er hans fauna innsauset med de mest udelikate av menneskelige egenskaper. Motivkrets i utvikling I 2016 åpnet Stavanger kunstmuseum den omfattende utstillingen look what the bird found. Gjennom verk fra de siste 15 år viste man bredden i Dybvigs kunstnerskap og hvordan hans teknikk og motivkrets er i stadig utvikling. Et av de seneste verken i denne utstillingen er det monumentale papirarbeidet Moving white flower. Det figurative verket markerte enda en ny overgang i hans uttrykk. Borte var de absurde, surrealistiske tablåene, og det synes som om naturen helt hadde tatt over. De tidligere dominerende kreaturene var skjøvet inn i bakgrunnen, absorbert av et overgrodd urlandskap til ingen spor av fauna gjenstod. I sine siste arbeider som nå viser i Galleri Opdahl, har Dybvig fordypet seg ytterligere inn i landskapet. Gjennom et monumentalt veggarbeid og seks større papirarbeider får det urørte landskapet også her spille hovedrollen. Helt nytt er at de tidligere så detaljtette miljøene nå er redusert til minimale hentydninger. Med et visst slektskap til størrelser som Jackson Pollock og 40-tallets actionmalere er Dybvigs grove skisseaktige arbeider produsert liggende på gulvet, og på tvers over et varierende antall papirark. Med henholdsvis oljepastell eller oilstick har kunstneren gjennom intensive økter med grove, energiske bevegelser gestikulert frem sine arbeider. Det ligger tilsynelatende ingen sterk forhåndsdefinert plan eller skisse over arbeidene. De spontane resultatene besitter således en sterk energi og Dybvigs umiskjennelige håndarbeide ligger tydelig tilbake i linjene og fargene. Storslått og redusert De storslagne landskapene er her sterkt abstraherte, og fjellformasjoner, dalfører, fjordarmer og innsjøer er dekomponert til den grad at bare konturene av dem kan anes. Tilbake står kun selve essensen eller kanskje bare vage minner om et landskap man har sett før. For det ligger en opplevelse av noe umiddelbart gjenkjennbart i de få strekene som står igjen. Det karrige landskapet med de steile fjellformasjonene fremstår som spesifikke geografiske områder, landskap man har vandret i, eller bare kjørt forbi. Som har kunstneren tilrettelagt for eller laget rom i sine arbeider for betrakterens egne opplevelser. Slik oppleves verkene som en åpen invitasjon til å selv fylle inn tomrommene i det hvite papiret, til å tilføre egne mentale erfaringsbilder. Papirarbeidene henger sirlig og nøye oppmålt i sine serier. Samtidig er det noe tilsynelatende skjødesløst og uvørent over hvordan hvert papir kun holdes på plass av to knapt synlige knappenåler. Slik oppnås en en ytterligere opplevelse av tilgjengelighet i arbeidene. Ved å unnlate å temme dem i glass og ramme unngås en barriere mellom de skjøre papirarbeidene og publikum, og avstanden mellom betrakterens opplevelse og kunstnerens intensjoner minskes. Drapshare Det oppleves på samme tid både absurd og nærmest som en selvfølgelighet når man midt i utstillingslokalet, omgitt av dette vakre, fredfulle landskapet, finner Dybvigs drapshare. Ridende inn i galleriet, overskrevs på en, tja.. en litt mager wombat? utgjør den verket killerhare arriving with two new friends. Den massive bronseskulpturen av den fryktløse haren har sneipen dinglende i munnviken, en harelabb i manko er erstattet med plank og spiker. Han har trukket både revolver og rifle og sammen med en røykende gnagerkompis tilforlatelig slengt over dyrets bakpart, kommer han ridende inn i lykkeland, klar for å riste opp og igjen skape litt Dybvigsk kaos.

706510

M.I.A.:For en artist, og for et liv! Dokumentaren om henne er akkurat som artistikonet M.I.A. selv: grenseløs, uforutsigbar, smart, fargesprakende og helt uimotståelig. Matangi/Maya/M.I.A Sjanger: Dokumentar. Nasjonalitet: England/USA 2018. Regi: Steve Lorridge. Lengde: 1 time 37 min. Aldersgrense: 12 år. Kinopremiere: 16. november. Først tok M.I.A. verden med storm med sine hardtslående og morsomme tekster pakket inn i en uimotståelig miks av eklektisk hip hop, elektronika, dance og world. Parallelt ble hun en kontroversiell politisk agitator. I denne fengslende dokumentaren, regissert av hennes gode venn og tidligere studiekamerat Steve Lorridge, får vi et fascinerende og svært personlig innblikk i både et unikt, talentfullt menneske og en brennende sjel. Matangi het hun da hun ble født og bodde på Sri Lanka til hun var rundt ti år. Hennes far var en av grunnleggerne av den tamilske motstandskampen under borgerkrigen i landet. Mens han kjempet mot regjeringshæren, flyktet moren med barna til London. Der ble Matangi til Maya, og vokste opp med dans og musikk i et tamilsk miljø i metropolen. Men det var filmskaper hun først ville bli. Så gjennom hele livet har hun latt kamera gå. Lorridge har kunnet velge og vrake i filmgull fra hele hennes liv og oppvekst til denne dokumentaren. Totalt spenner opptakene i filmen over 22 år, supplert med kontroversielle musikkvideoer og opptredener, samt nyhetsklipp og andre store begivenheter fra artistens liv og karriere. Om det er interessant nok å følge Mayas immigrantoppvekst i håndholdt kamera, er det først da musikkarrieren hennes tar av og artistnavnet M.I.A. oppstår, at også den flimrende, fragmenterte dokumentarfilmen gjør det. For kamera har rullet og gått gjennom hele prosessen: veien til å bli et musikalsk og politisk ikon for tamilenes situasjon i opprinnelseslandet, via private opptak fra reisene tilbake til Sri Lanka og kontroversene hun møtte i USA med sine uttalelser og musikkvideoer. Hoppene i tid og sted, og mellom den offentlige M.I.A. og den private, personlige Maya, skaper en glitrende skissebok av hennes personlighet, kunstnersjel og motivasjon. Og et miljø, et liv og en borgerkrig som preget identiteten hennes sånn.

706511

Absurd og brutalt om krigen vi aldri blir ferdige med «Kapteinen» er en forstyrrende, fascinerende og tankevekkende film med en historie som er så ellevill at den nesten var nødt til å være sann. Kapteinen Originaltittel: Der Hauptmann Sjanger: Drama / Spenning / Krigsfilm Skuespillere: Max Hubacher / Milan Peschel / Frederick Lau / Bernd Hölscher / Waldemar Kobus Regi: Robert Schwentke Tyskland, 2017 Lengde: 1 t. 59 min. Aldersgrense: 15 år Et av de store spørsmålene vi fortsatt sliter med å besvare etter nazistenes vanvittige herjinge i Europa i forrige århundre, er hvordan en tilsynelatende sivilisert nasjon kunne fostre så mange brutale voldsmenn. At man skulle få så mange til å gå med på premissene til Hitler og hans parti, framstår som absurd på så mange måter. I «Kapteinen» gir Robert Schwentke seg i kast med disse spørsmålene på personnivå. Svarene er fortsatt utydelige og sammensatte, men Schwentke viser med smertefull tydelighet hvordan ekstreme situasjoner kan få fram det absolutt verste i folk. Hovedpersonen i Schwentkes visuelt stilrene svart-hvittfilm er en ung desertør som i åpningsminuttene løper for livet med en SS-offiser i hælene. Han klarer å komme seg unna, og ved en tilfeldighet kommer han over en forlatt bil som viser seg å inneholde en SS-uniform. Denne kler han seg i, og så starter en absurd reise hvor desertøren utgir seg for å være en innflytelsesrik kaptein i den tyske hæren. Men i stedet for å bruke sin nyervervede makt til å komme seg unna og eventuelt redde noen andre i tilsvarende situasjon, blir han raskt vevd inn i systemet. I begynnelsen med åpenbare kvaler når han tvinges inn i nazistenes voldshandlinger, men snart har han vendt seg til det, og utfører ugjerningene han i utgangspunktet flyktet fra med stadig større innlevelse. I en del scener framstår filmen som en svart komedie, og absurditetene er mange. Alvoret er imidlertid smertefullt til stede hele tiden. Og når vi vet at filmen er basert på en sann historie, setter latteren seg fort fast i halsen.

706512

Drøm, bekjennelse og maskerade SSO mestrer de forskjelligste musikalske uttrykk på høyt nivå. De to første verkene på konserten torsdag kveld blir ikke så ofte fremført i konsertsalen. Men det er verker som definitivt fortjener sin plass her. Torû Takemitsu (1930-1996) er, som navnet lyder, japaner, men verkene hans er uten direkte referanser til tradisjonell japansk musikk; han forener på uforlignelig vis vestlig modernisme med japansk estetikk. Han unngår regelmessig rytme, faste tempi, symmetriske former og orienterer seg mot meditasjon, landskaper, årstidene, drømmer. I Dreamtime fant SSO med den fremragende Kazuki Yamada som dirigent straks det bølgende i denne musikken, de mange klangfarger og det nesten statiske, men allikevel flytende. Bekjennelsessymfoni Paul Hindemith (1895-1963) skrev det symfoniske verket Mathis der Maler i 1934, med tre satser som han ville ta inn i operaen med samme navn. På denne tiden hadde Hindemith forlatt sin særegne kombinasjon av ekspresjonisme og nysaklighet som vi også finner i billedkunsten (Otto Dix). Symfonien Mathis der Maler tar for seg tre bilder fra Mathias Grünewalds berømte Isenheim-alter i Colmar, der den underliggende handlingen fra operaen skinner gjennom: Kunstnerens beslutning om å gi avkall på sin kunst og vie seg for politisk handling (bondeopprøret i 1525), hans oppdagelse av at en slik handling var forgjeves, og så hans tilbakevending til kunsten. Men selv om Grünewald blir regnet som urtysk og Hindemith i sitt moderat moderne tonespråk griper tilbake til barokken, ble hans musikk stemplet som «kulturbolsjevisme» og nektet fremførelse. SSO spilte dette verket, en slags bekjennelsessymfoni, konsentrert og med innlevelse. I første sats, «Konsert for engler», med den religiøse folkesangen «Es sungen drei Engel», kom den kunstferdige kombinatorikken mellom de fire temaene klart til uttrykk. Andre sats, «Gravleggelsen», var preget av langsom sorg. I siste sats, «Den hellige Antonius’ fristelse», der Grünewald på sin tavle lar helgenen plages av motbydelige udyr, gikk det imidlertid ganske ekstatisk for seg. Det manglet heller ikke på sanselighet her. Yamada var usedvanlig nyansert i sin tegngiving i dette verket. Storartet Stravinskij-spill Petrusjka-suiten er full av ironisk-åndfull virtuositet, klinger som en avgrunnsdyp parabel over kjærlighet, hat, forstyrrende kontraster samt russisk folklore. Det er musikk med maske på. I den første scene, på den turbulente markedsplassen med dukketeater, hørte vi tydelig hvordan SSO fikk frem den frekke instrumentasjonen som gjorde at Debussy kalte Stravinskij en «villmann». Fløytekadensen hadde noe magisk over seg – inntil dukkene våkner og danser en russisk dans som ble vitalt fremført. I neste scene er Petrusjka misunnelig på en annen dukke, maureren, som får danse med ballerina-dukken. Valsetemaene her hadde en herlig schwung. Maureren (ingen tenkte på rasisme i 1911) dreper Petrusjka i tredje scene, men han viser seg til slutt som spøkelse og peker nese til alle. Musikken ble spilt nettopp så grelt og glassaktig uttrykksløst som Stravinskij her skal lyde. Det gjøgleraktige hadde over alt stor presisjon. Likeledes var soloinnslagene glimrende. Det sydet og kokte mellom instrumentene. Når lydnivået var på det høyeste, ble det aldri dunder og brak, men sublime kraftklanger. Jeg har aldri tidligere hørt SSO på et så høyt nivå i Stravinskij. Kazuki Yamada var en ideell dirigent, både her og i de to andre verkene. LES OGSÅ:

706513

«Om eg brått hadde blitt veldig religiøs, så ville også mor mi ha applaudert det» SAKPROSA: Boken om en ung kvinne som har fått avslag på søknad om statsborgerskap, bidrar til en viktig debatt om integrering. Mona Ibrahim Ahmed og Hilde Sandvik: Brev til Noreg. 57 sider. Samlaget forlag. I boken «Brev til Noreg», den siste i serien «Norsk røyndom» fra Samlaget, forteller somalieren Mona Ibrahim Ahmed sin historie, fra barndommen på flukt i Etiopia og fra hun som 16-åring kom til Norge og Bergen sammen med familien. Boken er ført i pennen av Hilde Sandvik, grunnlegger og sjefredaktør i Broen.xyz, etter samtaler med Ahmed våren 2018. Det er ikke bare en bok som gir et lite innsyn i det å være på flukt i et fremmed land, og den håpløsheten som ligger i det. Det er også en bok om det å komme til Norge og føle seg helt alene, på krasjkurs med både familie og det Ahmed kaller vi-et. Altså den strenge somaliske kulturen det nesten er umulig å bryte ut fra. Tvunget til hijab Det handler om ei jente som ble tvunget til å gå med hijab av sin mor da hun kom til Norge, og som følte et enormt press fra både familien og det somaliske miljøet om å oppføre seg på en bestemt måte. Det er en bok om ei ung jente som tidlig bestemte seg for at hun ville bestemme over sitt eget liv, og ikke la verken familien eller vi-et få kontrollere henne. Det er en fortelling om ei jente som til slutt kastet hijaben og som fant seg selv, og som har funnet en måte å bli en del av Norge. Men som samtidig mistet familien og alle andre hun kjente. I dag er Ahmed 26 år. Hun har fått seg egen leilighet og utdannelse. Og jobber med å integrere andre som kommer hit til landet. 6. august sendte Norge brev til Ahmed. Hun fikk endelig avslag på statsborgerskap, etter 10 års venting. Ifølge Ahmed mener UDI at en fin håndskrift, at hun snakker fransk og at vennelisten på Facebook er hemmelig, tyder på at hun kommer fra nabolandet Djibouti og ikke fra Somalia. Moren har fått norsk statsborgerskap, men hennes egen framtid er usikker. Ikke noe land vil slippe henne inn. Kontroll og tvang Ahmed gir oss gjennom boken et unikt innblikk i det somaliske kulturen. Der er kontroll, religion og tvang sterke elementer. Islam er en religion som krever underkastelse, og dersom du ikke er troende er du et dårlig menneske, forteller Ahmed. Det er nesten skremmende å lese om hvordan Ahmed først i voksen alder har klart å forstå at ikke alt her i verden handler om å bli straffet av Gud. Med dette som grunnlag er det lett å forstå hvordan radikalisering i disse miljøene ofte ikke blir oppdaget. Mange ganger blir det til og med heiet frem, spesielt av mødrene, sier Ahmed til Sandvik: «I Somalia er ofte mor den som er på toppen av familien... Det er ho som fører tradisjon og religion vidare. Om eg brått hadde blitt veldig religiøs, så ville også mor mi ha applaudert det. Ho ville ikkje ha fanga opp at eg blei radikalisert. Eg ville ha fått hennar velsigning. For ingenting ville ha gledd henne meir enn at eg hadde blitt meir religiøs». Svikter gutter En annen ting som kan føre til radikalisering, mener Ahmed, er at norske myndigheter svikter gutter. Mens jenter blir oppfordret til å reflektere og tenke selv, blir ikke guttene lært de samme tingene, mener hun. «Ja, det er greitt, det seier religionen din. Men om vi kjem tilbake til deg som individ; kva meiner du? Hadde du tatt livet av di eiga søster om ho blei forelska i ei anna jente? Du som er så glad i søster di? Vi må inn i ei og ei sjel på den måten». Ahmed stiller også spørsmål ved at det er straff for å reise ut som fremmedkriger med IS, men at det samme ikke skjer med foreldre som tar sine barn med til utlandet for omskjæring eller de som sender sine barn på koranskole, der de blir torturert. Havner hos Nav Altfor mange som kommer hit, havner rett i Nav-systemet og kommer ikke ut igjen, mener hun. Mange voksne somalierne har ikke gått på skole, de fleste mødrene er analfabeter. Noen går fra jobbtrening til jobbtrening, andre sitter på kurs etter kurs uten å kunne lese eller skrive. De kommer seg aldri videre, og de kommer seg aldri ut av fattigdommen. Norge må i langt større grad stille krav til de som flytter hit, mener Ahmed. Men også moskeene, som blir tildelt store offentlige midler, bør det stilles krav til. Imamer bør under fredagsbønnen be muslimer om å la homofile være i fred, fortelle at jenter må få kle seg som de vil og at i Norge burde alle folk ha seg en jobb, så sant en er frisk, mener hun. Viktig bidrag Ahmed vil gjennom boken fortelle folk hva som skjer her i landet. Hun ønsker en større forståelse for menneskene rundt seg. Hun sier at selv om hun ikke får bli her, så kommer det andre. Da håper hun at de kan bli møtt med en større forståelse for de erfaringene de bærer med seg. «Brev til Noreg» er et viktig bidrag til samfunnsdebatten. Boken peker på store åpenbare problemer i integreringsarbeidet her i landet. Og om hvordan dette kan føre til både radikalisering og vedvarende fattigdom i de somaliske miljøene. Hvorfor moren har fått norsk statsborgerskap og ikke Ahmed, som kom hit sammen med foreldrene som 16-åring, kommer ikke klart frem. Men det man sitter igjen med er en følelse av hvis det er en person som har klart å gjøre akkurat det myndighetene ønsker med integrering, er det nettopp Ahmed. Boken Sandvik har skrevet etter samtalene forteller på en veldig god om hvordan det er å komme hit som fremmed. Om hvor vanskelig det er å bli skikkelig integrert, og hvor ensomt det kan være. Den er vel verdt å lese.

706514

Livlig stemning og mat på samlebånd Stemningen er god, men Olivia har mye å gå på, spesielt når det gjelder maten. Det er i hvert fall ingenting å si på populariteten. Det var bare så vidt det lot seg gjøre å oppdrive et bord da Aftenbladets utsendte stakk innom den stavangerske avleggeren av restaurantkjeden Olivia en torsdag kveld i november, og det var tydelig at de ansatte hadde en travel dag. Dette er med andre ord ikke stedet for deg som ønsker en stille og skjermet middag, men mer et sted hvor man kan se på livet, både på innsiden og utsiden av de store vinduene. Menyen på Olivia er forholdsvis lang, med et knippe forretter, pizzaer, pasta- og risottoretter, større hovedretter, sideretter og desserter. Vår hyggelige servitør anbefalte gjerne sine egne favoritter og orienterte om hva som var bestselgerne, men selv da var det vanskelig å kvitte seg med valgets kvaler. Men dette er antakelig typisk for stedet, her går du hvis du vil ha mange valgmuligheter, litt på samme måte som hos naboen, Egon. Hos Olivia er det imidlertid det italienske kjøkken det handler om, noe innredning, dekorasjoner og vinkart understreker. Plastblomster som skal forestille oliventrær og tomatplanter er plassert i vinduskarmene, gasspeiser med kunstige vedkubber lyser opp i lokalet, og bilder av pittoreske italienske kystbyer og vakre mennesker pryder veggene. De har til og med en skjerm med levende bilder av ymse italienske motiver. Man får med andre ord ingen som helst følelse av å være i Italia, men det får så være. Helt greit, men ikke mer Vi startet med en flaskeøl og aperol, denne oransje, italienske aperitiffen som er blitt så hipp de siste årene. På bordet kom også en antipasti-rett på deling. Den besto av noen slappe tomatskiver, mozarella, syltet artisjokk, parmaskinke, italiensk salami, pesto, oliven og noen skiver foccacia. Helt greit, men ikke mer heller. Dette klarer du fint å slenge sammen hjemme, for å si det sånn. Undertegnede valgte pizza til hovedrett, en variant toppet med kremet burrata, den sterke salami-«røren» nduja og ruccula. Til det anbefalte servitøren en siciliansk rødvin på druen frappato, noe som viste seg å passe utmerket. Vinen ble servert i en perfekt temperatur, men det samme kan dessverre ikke sies om pizzaen, som nok dessverre hadde blitt stående litt for lenge før den fant veien til bordet. Rent bortsett fra det var den helt kurant, med godt og balansert fyll. Katastrofal risotto Medspiseren var mindre heldig med sin hovedrett. Han bestilte pannestekt torsk med sopprisotto som siderett. Torsken var det man må kalle løs i fisken, ganske nær opp mot ihjelbakt, og smakte vassent og kjedelig. Sausen, som ifølge menyen skulle være chili-og hvitløksbrunet smør var like vassen og smakløs som fisken, men det verste var likevel risottoen. Den var tørr og fæl, samtidig som risen var ihjelkokt. Helt motsatt av slik en god risotto bør være, med andre ord. Den smakte halvfabrikata. Det er sikkert ikke lett å lage en rett som dette skikkelig med så mye på menyen og så mange gjester, men da kan man jo heller la være. Dessertene var hakket bedre. Medspiserens tiramisu var kremet og velsmakende med godt dynkede fingerkjeks, mens undertegnedes panna cotta var helt ok, men i all beskjedenhet kan det orienteres om at vi lager en bedre versjon selv. Det som er et pluss, er at menyen anbefaler dessertviner som passer til hver dessert, og både vin santo og moscato d’Asti bidro til å gjøre måltidets avrunding mer enn godkjent. Så kom noen og ryddet av bordet og forsvant. Deretter skulle det vise seg å være ganske vanskelig å få kontakt med noen som kunne skaffe til veie kaffe og regning. Det tok sin tid, men espressoene var sterke og gode da de endelig dukket opp. Hyggelig service til tross, man får fort en følelse av samlebånd på dette stedet. Det er sikkert greit for en sammenkomst hvor det sosiale er viktigst, ikke maten. Olivia har et greit drikkekart og serverer korrekt temperert vin i gode glass. Men om man skal spise god italiensk mat i Stavanger, finnes det restauranter som er langt bedre enn denne. Vi måtte ut med i overkant av 1500 kroner for en forrett på deling, to hovedretter, to desserter, aperitiff, to glass rødvin og to små glass dessertvin og kaffe. Det er ikke nødvendigvis noe røverkjøp.

706515

Bildesterk og poetisk romandebut BOK: Kristin Auestad Danielsen skriver sterkt om å flytte hjem igjen som 30-åring. Kristin Auestad Danielsen: Vår vesle. Roman. Samlaget. «Då dotter vår kom heim etter fullført utdanning, hadde ho blitt til ein fugl. Vår vesle nydelege, vårt eitt og alt.» Anslaget i denne romanen setter tonen umiddelbart – den er glassklar, skjør, dirrende. Så blir den trist. Så frodig. Så bisarr. Varm. Håpefull. Romanen er delt i tre, og med inndelingen følger tre ulike fortellerperspektiver. Ingen av de tre perspektivene er Maris eget, men de tre ulike blikkene på henne danner til sammen et slags bilde av henne. Jeg sier et slags, for det er ikke noe nært portrett, bildet er fragmentert, og viser kanskje mest av alt hvor lite vi vet om våre aller nærmeste og det de strever med. Den første delen av boka har foreldrenes perspektiv, og heter «Frå Sverre og Monica». Deres 30 år gamle datter, «vår vesle», har flyttet hjem igjen, etter å ha gått igjennom et samlivsbrudd. Hun går i svarte klær, hun har begynt å lukte vondt. Hun lar regninger for over hundre tusen kroner ligge i bilen, uåpnet. Det er en helt særegen tone i denne delen av boka. Den er fri for dialog. I stedet er den refererende, gjenfortellende, men i et lyrisk, nærmest høystemt språk. Kristin Auestad Danielsen har til nå skrevet like deler poesi og dramatikk. Dette er hennes første roman. Men «Vår vesle» ble faktisk først skrevet som dramatikk, og stykket spilles akkurat nå på Det norske Teatret. Auestad Danielsen har latt begge de to sjangrene farge denne romanen. Og det er faktisk som om de to foreldrene er satt på en scene og skal fortelle om datteren til et publikum, de er selvbevisste, de velger sine ord med omhu, de pynter på formuleringene og iscenesetter de seg selv og sine motiver. Også interessant er det at Sverre og Monica framstår med én stemme. Det er et vi, og det er «dotter vår». Og når forlaget (og forfatteren, i intervjuer) forteller at boka handler om å flytte hjemmefra, gjør den jo nettopp det, men ikke gjennom et jeg. Og gjennom foreldrenes umyndiggjørende blikk, blir nederlaget og skammen det er ikke å mestre sitt voksenliv desto større. Bokas siste del er ikke mindre interessant. Den har fått tittelen «Frå himmelen», og fortelles derfra. Himmelen blir et parallelt univers, der Maris avdøde bestemor og et foster som ikke fikk bli født (ja, her ligger det et traume) titter ned på barnebarn/mor og følger med og forsøker å lindre smerten hennes. Denne delen er slett ikke uten humor, det er en nydelig forløsende absurditet i forfatterens bildebruk her. Del to, broen mellom de to, fortelles fra Håvards synsvinkel, Maris tidligere klassekamerat, som er blitt så kjekk, som er gift og har barn. Isolert sett har denne sekvensen mindre litterær kraft enn de to andre delene. Likevel bidrar den til å balansere det skjøre, foreldrene som strekker seg ut mot deres vesle, mot fuglen – og sjelens stemme, eller hva man kan kalle det, i bokas tredje del. I Håvards perspektiv får Mari være litt vampete, litt forførerisk. Og det gir kropp til karakteren. Dette er et forfatterskap det blir spennende å følge videre.

706516

Trekker tråden fra Trump til fascismen Strømmen av sanger rettet mot Donald Trump er stri. Innholdet blir stadig krassere. Marc Ribot: "Songs Of Resistance 1942-2018" (Anti) Noe av mest kompromissløse kommer fra New York-gitaristen Marc Ribot. 64-åringen mener at enhver bevegelse som noen gang har vunnet noe, har hatt sanger. Derfor låner han gamle og skriver nye. Albumet åpner med Fay Victor i "We are soldiers in the army", en hymne brukt av den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Ribot har jobbet med Tom Waits før. Sistnevnte er i sitt ess på "Bella ciao (Goodbye beautiful)", en melankolsk sang fra motstandsbevegelsen i Italia under andre verdenskrig. At en sang rettet mot terrorstyret til fascister og nazister under krigen er tatt med, sier sitt om hva Ribot mener om Trump. Eller Twitler, som det står på en plakat i videoen. En sang fra samme tid og sted er "Fischia Il Vento", her som "The militant ecologist" med Meshell Ndegeocello. Det spares heller ikke på kruttet, dessverre bokstavelig tatt, når Steve Earle og Tift Merritt synger "Srinivas". I februar i fjor ble indiske Srinivas Kuchibhotla og Alok Madasani skutt og drept på restaurant i Kansas av en som trodde de var iranere, med ordene "get out of my country": A mad man pulled the trigger Donald Trump loaded the gun Earle og Merritt er tilbake i gamle "Ain't gonna let them turn us around", der Trump flettes inn i samme åndedrag som KKK. "Knock that statue down" handler om beslutningen om å fjerne en statue av sørstatsgeneralen Robert E. Lee i Charlottesville i Virginia. Høyreekstremister gikk i protestmarsj mot dette, og en bil pløyde inn i en gruppe motdemonstranter. Heather Heyer døde. Statuen står ennå. Ribot og Syd Straw vrir siste vers til å handle om Trump: We're gonna knock that tyrant down. Det kunne vært avskjedsordene, men Ribot runder av platen med "We'll never turn back" skrevet av Bertha Gober etter drapet på Herbert Lee i 1961: We'll never turning back, until we've all been free. Ribot er en sjangerhoppende musiker, noe som gjenspeiles på albumet. Det har samtidig en underliggende folk-følelse, i tråd med arven fra folk som Woody Guthrie, Pete Seeger og Phil Ochs. Han er langt fra den eneste med sanger om den 45. presidenten av Amerikas forente stater. Svenske Bodal oppsummerte 2016 som et "Skitår". Valgnatten skildres av American Aquarium i "The world is on fire". Joan Baez' bitende "Nasty man" finner du på Youtube. Fleet Foxes daterer "If you need to, keep time on me" til innsettelsen av Trump: How could it all fall in one day? Forøvrig en dag der Trump hadde store problemer med å finne noen som ville opptre. Det er derimot ikke vanskelig å finne folk med antitrump-sanger: U2, Grant-Lee Phillips, Kendrick Lamar, Fiona Apple, Eminem, Barbra Streisand, Anderson Paak, Beyonce & Jay Z, Janelle Monae, Loudon Wainwright III, Moby og Hamell on Trial er bare noen av dem. I høst har Paul McCartney oppfordret til å putte kapteinen på skuta bak lås og slå i "Despite repeated warnings", mens John Grant ikke legger skjul på hvem han sikter til i "Smug cunt". Blant de ferskeste finner vi Matthew E. White med "No future in our frontman", og Eric Bibb er ute med albumet "Global griot" med "What's he gonna say today?": We're talking pure madness here. Er det snakk om humor, er Randy Rainbow navnet å søke etter på Youtube. 37-åringen fra New York produserer Trump-sanger på løpende bånd. Bitende sarkasme med et syrlig smil. Uansett hva man måtte mene om Donald Trump, har han i hvert fall stått modell til en rekke fine sanger. Beste spor fra Ribot: "Bella ciao (Goodbye beautiful)", "Srinivas", "Knock that statue down".

706517

Sopranen Lise Davidsen imponerte stort Richard Strauss’ siste sanger tolket med innlevelse og dybde. Richard Strauss: Vier letzte Lieder; Morgen. Tsjaikovskij: Symfoni nr. 6. Lise Davidsen sopran, SSO, dir.: Dalia Stasevska. Konserthuset torsdag kveld. Særlig innen musikk skrives og snakkes det ofte om «det sene verk», mest berømt kanskje, om «den sene Beethoven». Det sene verk er ofte bruddaktig, komponert ut mot ekstremene eller fritt i behandlingen av virkemidler og stil. Begge de to hovedverkene på torsdagens konsert er sene verk i den betydning at de er skrevet like før komponistene døde. Strauss skrev sine Vier letzte Lieder i 1948, året før han døde, Tsjaikovskij sin 6. symfoni samme år som han døde (1893). I Strauss’ verk merker vi en slags privatsfære, liksom kammermusikk, men noen resignasjon er det ikke tale om. Det merket vi heller ikke i Lise Davidsens strålende fremføring av den første sangen, Frühling, til tekst av Hermann Hesse. Helt frem til den siste av de fire sangene blomstret sopran-kantilenene som er så karakteristisk for denne komponisten. I den siste sangen, Im Abendrot, til tekst av erkeromantikeren Eichendorf, hører vi et sitat fra det tidlige symfoniske diktet Tod und Verklärung det teksten spør: «Er dette virkelig døden?» Uansett, dette er iallfall en avskjed med sjangeren orkestersang som Strauss brakte til et så høyt nivå. Davidsen og orkesteret tolket denne sangen med fortryllende sødme og duft. I den andre sangen, September, merket vi oss den fine horn-soloen og i den sjette, Beim Schlafengehen, den utsøkte fiolinsoloen. Intimitet I tillegg til de fire siste sangene fikk vi høre orkestersangen Morgen (1894) som i Lise Davidsens fine tolkning og farging av teksten viste med all tydelighet at det ikke er så stor forskjell mellom den tidlige og den sene Strauss. Ofte er det de mørke sopranene som egner seg best i Strauss-sangene, f.eks. Kirsten Flagstad eller Jessye Norman. Men unge Lise Davidsen, som allerede er en sangstjerne, har stor nok stemme for disse sangene, en moden stemme som syntes å rette seg mot oss, publikum. Sammen med orkesteret skapte hun en atmosfære av intimitet. Lidenskapelig og patetisk Tittelen Pathétique (den lidenskapelige, den patetiske) var ikke Tsjaikovskijs egen, men forslaget til hans bror. Det er i grunnen en god tittel på dette verket som inneholder både det heftigst tenkelige og en jamrende slutt (adagio lamentoso). Den langsomme innledningen med en stigende og så en fallende ters, setter stemningen med fagotten i det laveste register. Veldig bra fagott-spill! Denne store førstesatsen ble spilt med stor dynamisk spennvidde – fra pppppp til ffff, som det står i partituret. Her er mye patos, hysteriske klimaks, larm og smell. I denne satsen kunne jeg ha ønsket meg mer av det avgrunnsdype. Andresatsen, som er en slags valse macabre, ble raffinert spilt, mens sats nr. 3 lød marsjaktig, som en kortesje i en russisk opera. Her gikk det virkelig vilt for seg, så vilt, heftig og larmende at deler av publikum trodde det var slutt. Men verket slutter ikke der, det begynner igjen, lidenskapelig og nervøst, og slutter med at tromboner og basstromme gradvis synker til ppppp, og satsen ender i moll, forsvinner i stillhet. Dette ble utsøkt tolket av SSO og dirigenten Daila Stasevska som viste seg som en musikk-fremstiller av rang.

706518

Rutinert posering BOK: Pornografisk lek der det kokette overtrumfer alvoret. Tom Lotherington: Som en sky på himmelen. Roman. 239 sider. Solum Bokvennen. Den siste romanen til dikteren og oversetteren Tom Lotherington (f. 1950 i Tønsberg, debut 1972) er et godt eksempel på poserende, tidvis elegant skrivekunst som ønsker å imponere mer enn å berøre. For her leker forfatteren med pornografisjangeren, meta-litterære grep og virkelighetsdiktningen på et så formsikkert vis at teksten raskt framstår som demonstrativt flink, full av flirende påfunn og surrealistiske scener, men uten et innhold som griper. Det meste i denne boka framstår som florlette finter fra en navnløs jeg-forteller, av yrke forfatter, som ikke har noe skikkelig alvorlig eller viktig å formidle, men som i likhet med en viss Tom Lotherington kan henvise til erfaringer fra «Provence 1976 - Oslo 2018» (s.235). Den fiktive grunnhistorien i «Som en sky på himmelen» er knyttet til Ludde, bosatt i Tønsberg, han som «i siste halvdel av 1970-årene» (s. 8) - eller «i begynnelsen av 70-årene» (s. 37)? - plukker opp en naken kvinne på Fyllinga i byen. Det dreier seg om en friserdame som er nyinnflyttet i sjuende etasje i en høyblokk, og som klokka fem om morgenen, i bare nettoen, lukker seg ute fra leiligheten sin da hun skal kaste en illeluktende pose i søppelsjakten - før hun så besvimer i gangen og fraktes av vaktmesteren til byens avfallsdeponi. Dermed kan fortellingen om en puleglad kvinne, en sexhungrig, anarkistisk anti-helt, en Cocktail-lesende prest, en syfilisrammet husvert, fitter som lukter, skamlepper som blafrer, struttende pupper, pikker som spruter (osv. osv.) rulle frimodig av sted i forsert sengevalstakt. Opprinnelig var denne pornografiske trivialromanen skrevet av en gift norsk forfatter bosatt i Provence, før den ble refusert av en forlagskonsulent i hjemlandet (- forståelig nok, spør noen meg!), siden forsvant og nå gjenoppstår igjen. Særlig morsom blir teksten aldri, selv om dikteren åpenbart ønsker å gå inn i rollen som «poeta ludens», en lekende dikter. I motsetning til f.eks. Erlend Loe får han meg ikke til å le når pompøst alvor punkteres i den gode saks tjeneste. Bedre går det når han står fram som «poeta doctus», en lærd dikter. Gjennom en flom av fotnoter og innebygde allusjoner, til bl.a. Gustave Courbet, Odd Nerdrum og Schiele, Ludwig Lewison, Nelly Sachs, Boris Vian, Jean-Paul Sartre, greske myter og tragedier, Henry Miller, Philip Roth m.fl. settes romanstoffet ofte i relieff på et pedagogisk, ryddig vis. Men verken tabukrenkende, grove ord, meta-litterære refleksjoner eller en bevisst, lattermild sjonglering mellom fiktivt og dokumentarisk materiale kan få dette lett kokette verket til å framstå som viktig.

706520

Terningkast 382 til debutroman BOK: Eg kan ikkje anna enn å la tårene tale i denne bokmeldinga, og det kan vel ikkje vere det verste, at ei bok utløyser ein liten tåretsunami. Susanne Skogstad: Svartstilla. Roman. Gloria. 155 sider. Som det står: “Og eg hugsar korleis eg før deg var aude og tom. Korleis eg før deg var i ei djupn som berre var mørk. / At det var stilt./ Som når det ikkje er rørsle i vatnet./ Men det ligg der heilt i ro. / Heilt i mørke./ I det dei kallar svartstilla.» Vi møter ei gammal kvinne som saknar mannen sin. Ho har vaksne born som meiner ho har sørga for lenge, som meiner ho bør flytte frå det store huset. Den gamle kvinna nektar å gi slepp på saknet til den døde ektemannen, nektar å leve vidare. Er det bra eller dårleg? Eg syns denne debutromanen klarer å gå i djupna på viktige tema i livet. Utanom eit par krøkkete setningar histen og pisten, så lar eg meg bli sugd inn i Skogstads univers. Her er nokre få ting som høyrer til fortida til den gamle kvinna. Ein fiskebolle-boks frå femti-talet. Ein sprettert med morken gummistrikk. Det kunne gjort denne romanen forferdeleg sentimental. Debutantforfattaren går inn i realistiske scener. Det er alminnelege og vanlege scener. Sonen som prøver å overtyde mor si til å flytte på gamleheim. Den siste avskjeden når kistaloket skal stengast for siste gong. Det kunne ha vore drepande kjedeleg å lese. Språket liknar på Jon Fosse i si instisterande gjentaking, men er allikevel litt meir jordnært. Det er enkelt og full av gjentakingar. Språket skildrar mest det indre livet til denne kvinna, ei kvinne som nektar å gi slepp på minnnene og som nektar å sleppe saknet. Skogstad nyttar også ein metafor eg kjenner frå Halldis Moren Vesaas. “Mi inste grind” er eit kjend kjærleiksdikt av Halldis Moren Vesaas der to menneske møtest i roleg intimitet men som også når dei vil, har fridomen til å gå derifrå. I Skogstad sin roman står den gamle kvinna ved si inste grind støtt og prøver å mane fram bilete av mannen som er borte. Det er ein evig kamp å aldri slippe han av syne. Ho var avhengig av han i livet og er også blitt det når han er borte. Skulle terningkast gjevast utfrå talet med tårer som blei felt under lesinga av denne boka, så måtte boka fått terningkast over trehundreogåttito. Eller noko sånn. Så kva skal ein då gjere, der ein sit og les roman gjennom tårer? Kva slags bokmelding skal det bli?

706521

Sandnes-duo med varm visepop Varsomme sanger med uro i tekstene. Audun Skanke & Mari Hauge: "Fjellstøtt" Audun Skanke og Mari Hauge har tidligere gitt ut plater på hvert sitt hold, og via to ep-er er Sandnes-paret nå framme ved duodebuten. I tillegg bidrar Magnes Fjelde, Jørgen Helliesen, Erlend Lygren og Torne Fanebust Ås. Tar du deg tid å lytte, er det mye å glede seg over. Harmoniene og melodiene er fine, og produksjonen lar dette få rom. Detaljene er på plass. Sangene befinner seg innenfor en forholdsvis trang ramme, med hardere "Stoppa tida" som et unntak fra den myke visepopen. Temamessig er frykten for å miste det man har, gjengangeren i "Vekk fra meg", "Ikkje gå fra meg" og "Ser deg så klart". Tittelkuttet "Fjellstøtt" tar det et skritt videre: Eg hadde någe, du tog det vekk/når du viska ut alt eg va. Innpakningen er likevel myk visepop. Skanke og Hauge minner til tider om Ryfylke Visegruppe, og det er en fin ting. Etter en dårlig dag kan du spille "Lang dag", mens etter en god er det "Går ikke an å legge seg" som gjelder. Beste spor: "Lang dag", "Fjellstøtt", "Ikkje gå fra meg", "Går ikke an å legge seg".

706522

Hvis verden går under, så gjør den det i skjønnhet UTSTILLING: Olaf Lange-utstillingen er lokal, nasjonal og internasjonal, skriver vår kritiker Trond Borgen. Stavanger kunstmuseum: Olaf Lange. Makt og mytologier. T.o.m. 22. april 2019 Det er ikke alltid lett å rekonstruere et kunstnerskap. Mange omstendigheter kan komme i veien for et slikt prosjekt, noe som er åpenbart i tilfellet Olaf Lange. Lange var kunstneren fra Stavanger som fikk sin kunstutdanning i Paris på slutten av 1890-tallet, og som så slo seg ned i München – begge steder sto han midt i tidens impulser fra symbolisme, art nouveau og jugendstil, noe han visste å utnytte de neste årene. For mange av oss har han lenge vært en gåtefull kunstner, med sparsomme glimt vi har fått ved et par anledninger: i 1987 ble noen av bildene hans vist i Stavanger konserthus (Kuppelhallen) i en trang vrimlekorridor; i 1992 fikk vi se et utvalg i Rogaland kunstmuseums åpningsutstilling med kunst fra samlingen. Derfor er det flott at kunstmuseet nå har laget en utstilling som viser Lange i større bredde. Ikke i full bredde, riktignok, for flere arbeider forsvant i Tyskland under verdenskrigene, og bilder er også åpenbart vanskelige å finne fram til i Norge. Dessuten led han samme skjebne som sitt søskenbarn Frida Hansen: jugendstilen var ikke populær i Norge, men stor på kontinentet. De norske Matisse-elevene kom, med sin forsiktige modernisme, til å skape en oppfatning av symbolismens litterære innhold og jugendstilens dekorative form som utdatert. F.eks. skrev en kritiker om Langes fargeraderinger i 1911, at kunsten hans røpet «et eiendommeligt og intenst Temperament, men sygeligt uklart og overspendt». Tidsånden Ute i Europa traff Langes grafikk tidsånden; han ble anerkjent, utstilt og prisbelønnet. Kunstmuseets utstilling viser at dette i hovedsak hvilte på kun ni fargeraderinger – det er litt av en bragd å skape seg et internasjonalt navn på en så liten produksjon! Likevel er produksjonen omfattende, i form av det store arbeidet som ligger bak: Lange kunne arbeide i ett år med ett motiv, og i utstillingen kan vi studere hele åtte prøvetrykk og det ferdige resultatet av fargeraderingen «Martyr», 1911. Et par utgaver av «Ropet», 1908, (også forstørret på videoskjerm) viser en ufattelig detaljrikdom og bekrefter at Lange var svært dyktig teknisk og håndverksmessig, mer enn villig til å eksperimentere med trykktekniske finesser. Kombinasjonen av streketsing, akvatint og radering gjør kobberstikkene intrikate og komplekse. Resultatet er trykk stinne av et estetisk over-raffinement; vi ser skjønnheten rendyrket, ofte som sensuelle kjærtegn av kobberplate og motiv. Motivene er gjerne litterære; Lange øser av rimelig obskure kilder: hinduistisk mytologi, Flauberts roman «Salammbô», den andre puniske krig, martyrlegender, middelalderfresker osv. Langes symbolisme er ladet med akademisk lærdhet og sterk vilje til litterært innhold, samtidig som den viser nakne, forførende kvinner med og uten slanger, ofte i et klaustrofobisk billedrom, som med ulmende, blussende fargeprakt skaper en dekadent atmosfære. På et vis oppsummerer og syntetiserer han fin-de-ciècle-kunsten i grafikken sin, med affinitet til dekadansen vi finner hos bl.a. Huysmans og Felicien Rops. I «Tang» er kvinnen, slik Marit Ingeborg Lange beskriver det så treffende i katalogen, framstilt som «et vegeterende seksualobjekt». Teknisk mesterskap Det er som om denne kunsten blusser (nærmest betent) med en siste kraftanstrengelse henimot de siste tider, som for å vise sin overlegenhet, en styrke den selv vet ikke kan vare, ved å framstille forfallet i kulturen før og nå. Her ligger paradokset. Lange viser fram forfallet gjennom dens antitese: hans tekniske mesterskap. Slik bærer Lange fram dekadansen, både i stil og innhold, og slik er kunstnerskapet hans igjen aktuelt i vår egen tid, med så mye kulturelt forfall vi nå har i den vestlige verden. Men utstillingen rommer flere juveler, en serie små akvareller fra 1903 – 1914. Her er fortettede mytologiske motiver, med henvisninger bl.a. til Dante, Bibelen og katolske legender. Det spesielle er at Lange ikke bruker akvarellteknikken til å slippe lys ut av bildet; i stedet hermetiserer han lyset inne i motivene. Det gir dem et matt freskopreg, antakelig et resultat av et studieopphold i Roma, for flere bærer i seg en gjenklang fra romerske fresker. Ikke minst et par erotiske motiver, som skaper assosiasjoner til de inspirerende veggmaleriene i bordellene i Pompeii. Utstillingen viser også malerier med stavangermotiver under første verdenskrig, og noen få senere malerier. Det er kompetent malerkunst, men det er ikke her Langes storhet ligger. Mer overraskende er Langes arbeid som Tysklands-korrespondent for Aftenbladet i mellomkrigstiden, godt belyst i Tom Hetlands katalogtekst. Lange leverte bl.a. analyser av den politiske utviklingen i Weimar-republikken og av nazismens framvekst. Obskurt blir klart Kuratorene Inger M. L. Gudmundson og Arnhild Sunnanå har gjort et godt arbeid; ikke minst har de utvidet konteksten med noen få, men viktige brikker – symbolismen i grafikk av Munch og Max Klinger, dekadansen i plansjer med bilder og informasjon om Franz von Stuck, Knut Ljøgodts katalogtekst om dekadansen og symbolismen. Obskure referanser i bildene er forklart med korte, presise veggtekster, så det blir lettere å orientere seg for publikum. Men i katalogen, under «Offentlige samlinger», står følgende: «Skal være representert i kobberstikk-samlingene blant annet ved museene i Roma, Venezia» osv. 12 europeiske og amerikanske byer nevnes her, uten å spesifisere hvilke museer; og med formuleringen «skal være representert», nøyer kuratorene seg med spekulasjoner. Utstillingen er siste stopp i en trilogi som både er lokal, nasjonal og internasjonal i format og innhold: kunstmuseet har gitt Kitty Kielland, Frida Hansen og Olaf Lange hver sin grundige utstilling, hver sin flotte katalog. Kielland luftet ut med sitt jærmaleri, Hansen førte art nouveau til tekstilkunstens høydepunkt, Lange gravde seg ned i kobberplaten, hvor han fant en dekadanse og en tidsånd, som i dag lever og pulserer som aldri før. Hvis verden går under, så gjør den det i skjønnhet. Leve dekadansen!

706523

I skyggen av en «genial» mann Glenn Close er fabelaktig i rollen som en like fabelaktig forfatterkone i «The Wife». The Wife Sjanger: Drama Skuespillere: Glenn Close, Jonathan Pryce, Christian Slater, Max Irons Regi: Björn Runge Nasjonalitet: USA, Sverige, England Lengde: 1 t. 40 min. Produksjonsår: 2018 Aldersgrense: 6 år Bak enhver vellykket mann står en kvinne, heter det i klisjeen. Den har antakelig ikke oppstått uten grunn. Hvor ofte ser vi ikke bare den vellykkede forretningsmannen, investoren, kunstneren eller idrettskjendisen, og glemmer hvor mye arbeid det potensielt kan medføre for eventuelle bedre halvdeler når man ofrer nær sagt alle sine våkne timer for jobben? Handlingen i denne filmen starter idet den godt voksne forfatteren Joe Castleman (Jonathan Pryce) får den gledelig beskjeden om at han er årets mottaker av Nobelprisen i litteratur. Kona Joan (Glenn Close) deler gleden hans, i en nesten rørende barnslig feiring, men snart kommer den ubestemmelige fornemmelsen av at noe ikke er helt i orden smygende. Den forsterker seg etter hvert som paret og deres passiv-aggressive, voksne sønn (Max Irons) setter kursen mot et vinterkaldt Stockholm for å motta prisen. Handlingen utspiller seg tidlig på 90-tallet, men i denne historien er det lite som tyder på at Sverige har blitt et av verdens mest likestilte land ennå. Det er så vidt velkomstkomiteen til Nobel-folkene gidder hilse på Joan, og hun får greie på at de legger til rette for skjønnhetsbehandlinger og shopping for konene. Mens mennene holder på med de kjedelige, viktige tingene, altså. Men Joan er ingen liten lerkefugl som lar seg begeistre av tanken på denne typen aktiviteter. Hun framstår som svært veltalende og reflektert, noe som også er grunnlaget i denne historiens store paradoks: Hvorfor i alle dager orker hun å leve sammen med og ta seg av denne egoistiske, usympatiske mannen? Regissør Björn Runge gir en del svar på dette, men overlater også mye usagt. Svarene og tvilen kunne antakelig ikke blitt formulert på noen bedre måte enn gjennom Glenn Closes strålende skuespill. Hun gir verdighet til en kvinne som lar seg utnytte og som er fullt klar over det. Det er sårt og provoserende, men også egnet til ettertanke.

706524

Folkekjær og underkjent BIOGRAFI: Arne Paasche Aasen var arbeidardiktaren som nådde alle, men som fekk stempel som lettvint husdiktar. Arild Bye har gitt han ein ruvande biografi. Arild Bye: Arne Paasche Aasen. Fra verdensrevolusjon til de nære ting. Aschehoug. 620 sider. Arne Paasche Aasen (1901-1978) levde og skreiv med Arbeidarpartiet. Som partiet var han glødande revolusjonær i sin ungdom. På 1930-talet, då partiet hadde fått makt til å skapa eit nytt Norge, skreiv han kampsongar som «Seieren følger våre faner» og «Frihetens forpost», som ingen i arbeidarrørsla ennå har klart å erstatta. Og etter krigen vart Ønskekonsert-vennlege viser som «De nære ting» og «Blåveispiken» sjølve lyden av Gerhardsen-epoken. Dermed er det ikkje rart at Arild Byes biografi har sterkt preg av ei allmenn historie – om Norge, men framfor alt om utviklinga i arbeidarrørsla nasjonalt og internasjonalt. Kontrast til Rudolf Nilsen Som bråmoden tenåring tok Paasche Aasen intenst del i dei harde politiske kampane i Norge i åra rundt første verdskrig. Dagens kommentarfelt blir reine hyggepraten samanlikna med den uforsonlege retorikken frå den tid. Den unge diktaren hyllar revolusjonen i religiøse vendingar. Men i Moskva, det revolusjonære Mekka, skjer også den store tragedien i livet hans. I 1920 døyr mora, den skarpe agitatoren Augusta Aasen, i ei ulukke i den sovjetiske hovudstaden. Ho er gravlagd i Kreml, saman med heltar frå revolusjonen. Arne Paasche Aasen kom seg aldri til Moskva for å sjå grava. Både for han og for partiet bleikna det revolusjonære idealet i aust. Paasche Aasens kall vart i staden «å tolke den jevne manns drøm», som handla meir om eit trygt kvardagsliv enn om omveltande ideologi. Derfor vart han heller ingen helt for den nyradikale ungdomsgenerasjonen på 1970-talet, sjølv om han for ein gongs skuld braut med partilojaliteten og sa nei til EF, som EU den gong heitte, i 1972. Ærestittelen som «ekte arbeidardiktar» gjekk i staden til ungdomsvennen Rudolf Nilsen (1901-1929), «revolusjonspoeten som Gud hadde tillatt å dø mens alle tanker ennå var røde», som Bye skriv med ei av sine mange råkande formuleringar. Nettopp i kontrasten til Rudolf Nilsen viste Arne Paasche Aasen sin styrke og sin veikskap. Mens «Rulle» funderte og finpussa orda sine, trilla dei tett og trøstig ut av Paasche Aasen. Han hadde så lett for det, men han var utolmodig og for lite sjølvkritisk. Han sa altfor ofte ja når partiet spurde etter ein prolog, ein song, ei opplesing eller eit dikt til partiavisa. I mange år leverte han sine daglege dikt til Arbeiderbladet under signaturen Dorian Red, eit populært innslag hos lesarane, om den litterære kvaliteten ikkje alltid var heilt på topp. Kamp mot kultureliten Arild Bye underslår ikkje at Paasche Aasen kunne ha forvalta sitt talent betre, men tek grunnleggjande hans parti mot den ofte krasse kritikken frå kulturmiljøet mot den lettbeinte «husdiktaren». Bye meiner også at partiet kunne ha gjengjeldt lojaliteten betre, men at også Ap-toppane var prega av kulturelitens dom. Her skildrar han ein kamp om det kulturelle hegemoniet som neppe er mindre aktuell i dag. Paasche Aasen kunne trøysta seg med daglege bevis på at han var folkekjær, og at han i motsetning til mange av kritikarane hadde fått vanlege folk til å lesa dikt. Han var ein dyktig opplesar som samla stort publikum. Likevel sleit han heile livet med kjensla av ikkje å vera god nok. Betre vart det ikkje av at privatlivet hans stod nokså fjernt frå Einar Gerhardsens nøysame ideal, med mange kafebesøk, mykje alkohol og stort pengeforbruk. Kona Valborg («Vaps») hadde det ikkje enkelt, men det barnlause paret heldt saman livet ut. Litt smårusk er det hist og her, for eksempel stiller eg meg tvilande til om skodespelaren Rolf Just Nilsen stod på scena under 1. mai-feiringa i Oslo i 1935. Då hadde han ennå ikkje fylt fire år. Boka er også blitt i lengste laget, fordi Bye har med ein del unødvendige detaljar og historiske fakta, og dessutan tek opp att enkelte poeng litt for mange gonger. Dette øydelegg likevel ikkje hovudinntrykket: Arild Bye har gjort eit imponerande arbeid, og Bragepris-nominasjonen han har fått er vel fortent.

706527

Et vern mot den kalde vinden Viser, blues og rock i skjønn forening. Lasse Berheim: "Pengar & kalde vind" Jeg var der da Lasse Berheim onsdag 15. mai 2002, klokka 12.20, kunne sprette kartongen som inneholdt hans første cd-er. Stedet var Banken i Langgata i Sandnes. Andektig åpnet han kartongen som platedirektør Audunn L. Johnsen hadde båret inn. Plateutgivelser er ikke hverdagskost for Berheim. Det tok hele 19 år fra han ga ut en singel med bandet Warchild til neste utgivelse, soloalbumet "Flagg ut". Det er ikke bare starten som tok tid. Han betrakter sine tre soloalbum som en trilogi som det har tatt 16 år å få ferdig. "Drivande ved" kom i 2014, og "Pengar & kalde vind" er klar nå. "Flagg ut" fikk aldri den oppmerksomheten den fortjente. Kanskje på grunn av det noe dystre innholdet. Realistisk, ikke pessimistisk, kalte Berheim det selv. Som ung gutt plukket han opp gitaren inspirert av Nurk Twins. Siden lyttet han til Stavangerensemblet og Catrix. Han omfavnet blues og rock, og tekstene var viktige. Album nummer to var ingen nedtur, men promoteringen manglet. Berheim er sjef på scenen, men går ellers stille i dørene. Det er synd, for han er altfor god til at Sandnes skal ha ham for seg selv. Han har gjemt det beste til sist. Også enden av trilogien handler om et kaldt samfunn og varm kjærlighet. Førstnevnte er alltid der, mens sistnevnte forsvinner. Akustisk varsomme "Glømma deg forsiktigt" er et eksempel på det, om hun som aldri ble hans. Når det gjelder samfunnet, står tittelkuttet støtt. Det ligner en Dylan-vise fra 1963, og teksten handler om kapitalisme: 10.000 jobbar forsvant på en dag For her fins bare pengar og vind Bare pengar og kalde vind Det er kanskje ikke slike sanger som spilles i det store dab-universet, men det er garantert en låt som vil få lang levetid i min dab-frie bil. Åpningen "Paranoid offside blues" er også flott. Orgelet til Steinar Oldereide ligger i bakgrunnen, og i det hele tatt er tangentspillet bemerkelsesverdig bra på hele platen, der også Atle Wold og Jarle "Charlie" Børresen trår til. Det svært så kompetente bandet består av gitarist og produsent Leif Bredland, bassist Hallvard Josefsen og trommis Torstein Kyllevik. Pluss Berheim på gitar, selvsagt. "Bly" er en tidløs vise med en vakker gitarsolo, mens "Liv & ennå lenger" er spenstig bluesrock om å dra utenlands. Reisen begynner bra, men i Marseille går dama sin egen vei. Typisk. Derfor får vi "Glømma deg forsiktigt" som neste kutt, fulgt av "Videre nok en gang" om å komme seg på føttene igjen – uten å vite hvor de fører hen. En flott, blå ballade, som Clapton sikkert kunne lånt. Kjetil Vagle lager countryfølelse med steelgitaren, mens Line Jørgensen og Odd Stangeland korer. "Hei, hei" er en sang Berheim selv låner og oversetter, en blues signert Big Bill Broonzy. Platens andre coverlåt er Ulf Lundells "Den kalde vinden", trolig valgt ut fra temaet. Mot slutten får vi friske "Kjøpetenner, lakksko og pistol", en sang som Reidar Larsen ville elsket å slippe seg løs i. Sigve Drange er med i koret. "Salme" ligner salige Stein Ove Berg og Tom Paxton. En nydelig sang, som vil tvinge tårene fram i en begravelse. Han avrunder med tøft gitarspill i "Steinen synke", med Øyvind Lende på bass. Også denne gir meg en viss Clapton-følelse, og for all del: på en god måte. Har du mer på lager, Lasse, så få det ut. Dette er mesterlig. Et vern mot de kalde vindene som blåser. Beste spor: "Paranoid offside blues", "Bly", Pengar & kalde vind", "Kjøpetenner, lakksko & pistol", "Salme".

706528

Desperasjon, hemn og galskap BOK: Brit Bildøen lagar storveges røyndomslitteratur av mennesket i møte med byråkraten. Brit Bildøen: Tre vegar til havet. Roman. 156 sider. Samlaget. Det har alt gått år sidan Knausgård med mammutverket «Min kamp I-VI» utvida førestellingane om kva ein roman kan vera, og vi har ei stund drøfta og krangla om røyndomsdiktinga («virkelighetslitteraturen») der forfattarens, skrivarens eiga historie er ein del av romanen. Viss omgrepet røyndomsdikting skulle høva på ein roman, er det Brit Bildøens siste, haustens «Tre vegar til havet»: Eg-forteljaren er fødd same året som Bildøen (1962, debut 1991), ho er omsetjar og gjendiktar – som Bildøen, ho skriv ein datofesta kronikk i Aftenposten – signert Brit Bildøen, og som vi framleis kan googla fram på nettet, og så bortetter. Kor mykje av dei dramatiske og gripande skildringane som elles er autentiske og henta direkte frå hennar eige liv, veit eg ikkje; lesaren treng ikkje bry seg med å finna det ut heller: Det held lenge å skaffa seg og lesa dette fornemme stykket skjønnlitterær skrivekunst. Startpunktet for heile romanen er at eg-forteljaren og mannen får eit statleg avslagsbrev på adopsjon. Då har dei med førehandsgodkjenning lenge stått i kø og venta på den dagen det skulle bli deira tur å dra til Kina og henta barnet, som ho mentalt og kjenslemessig alt har gjort til ein del av familien sin, med mann og bonusbarn. I mellomtida går ho og mannen ut på dato, og får lesa det i byråkratspråk. Frå den eine (fødsels)dagen til den neste har dei velfungerande, ressurssterke menneska blitt for gamle. Romanen handlar så om reaksjonane hennar, i «desperasjon, hemn, sjølvvald eksil», heilt inn i galskapen. Hadde ikkje Duun alt brukt tittelen, kunne romanen til Bildøen heita «Mennesket og maktene», bare at maktene her er byråkrati og regelverk – som feier over henne som var dei naturkrefter. Denne delen aleine – romanen har tre alternerande emneblokkar: «Kroppen, staten, eksilet» - er skremmande og mektig lesnad. Når det blir uråd for den rasjonelle og artikulerte, lengtande og moralske Eg å ta avslaget innover seg, kallar ho sakshandsamaren sin Staten – og begynner å stalka han, huset og familien hans – nifst spennande er det også, mens ho tippar over. Returen hennar til eit funksjondyktig liv går via delarbeidet på ein fuglestasjon, ein god ven, pluss eitpar kollegaer som gjennom forholdet sitt umedvite hjelper til å realitetsorientera henne. Men tapet er att – og ein strålande roman.

706529

Hunder i kosmos BOK: Forsøk på å skape et verdig liv i en kaotisk og desillusjonert postkommunistisk virkelighet. Serhij Zjadan: Mesopotamia. Roman. Oversatt av Dagfinn Foldøy. 350 sider. Pax. Prisbelønte Serhij Zjadan (f. 1974) regnes som en av Ukrainas betydeligste forfattere, en moderne Gogol eller Bulgakov. Han er romanforfatter, poet, politisk aktivist, har oversatt Bukowski og er vokalist i bandet «Hunder i kosmos», som samlet antakelig gir en pekepinn på hva det går i. Tematisk kretser forfatterskapet rundt den ukrainske postkommunistiske hverdag, vekslende mellom vemod og håp. Stilistisk er tekstene som ømme sleggeslag, en blanding av punk, pryl og poesi, fulle av referanser til ungdomskulturen, uten nostalgi, og med antihelter som befinner seg nederst på stigen i subkulturen, som regel på jakt etter lettjente penger og billig rus. Tilsvarende elementer gjenfinnes i det særpregede, tvedelte romanverket «Mesopotamia», som bl.a. skildrer umodne menns kjedsomhet i denne rus- og voldskulturen. Det historiske Mesopotamia, lærte vi i o-fagstimene, omfattet området mellom Eufrat og Tigris, og navnet betyr ganske enkelt «landet mellom to elver». I Zjadans barske univers dreier det seg om elvene Dnepr og Donest, med Ukrainas nest største by Kharkiv i rollen som Babylon. Innledningsvis siteres det da også fra «Sumerernes sanne historie»: «Kvinnene var ømme og ukuelige.» Det samme må vel også kunne sies om romanpersonene vi møter i første del, «Historier og biografier», som består av ni innbyrdes sammenhengende fortellinger, der hendelsene til dels overlapper og flere av personene synes å kjenne eller i hvert fall ha møtt hverandre før, med kryssende skjebner og sammenfallende håp og drømmer. De fleste fortellingene finner sted i Kharkiv, og forfatteren beskriver sin hjemby og menneskene som bor i den med kjærlighet og innlevelse: Boligene, kjellerne, portrommene, torgene, bakgatene. Det handler om den første generasjon av uavhengige ukrainere etter jernteppets fall, om brustne illusjoner, kapitalismens inntog, et vedvarende kulturelt bombardement fra Vesten, og om alltid å befinne seg på feil sted til feil tid. Oversetter Dagfinn Foldøy har gjort en god jobb med å bevare rytmen og energien fra originalmanuset. Selv om flere av fortellingene foregår i bryllup, bursdager og begravelser, innenfor kollektivet og fellesskapet, dreier dette seg først og fremst om ensomme enkeltmennesker som leter etter en mening med livet og mer eller mindre mot alle odds forsøker å stable et noenlunde verdig og anstendig liv på beina. Men i likhet med sumerernes kvinner, sitter heller ikke Zjadans personer der og depper, selv om de ofte mislykkes, til tross for beskjedne ambisjoner. Bob har f.eks. en drøm om å skape seg et liv i Amerika, men feiler. Foma ønsker seg en kjæreste, men roter seg borti en tidligere gledespike som bringer ham flere bekymringer enn gleder. For Matvij stanset tiden da han for ti år siden avsluttet studiene ved universitetet «og forsøkte å se verden med voksne øyne»; nå skremmer han kvinnene med dårlige vaner og søvnløshet. Og Jura er helt uten familie, og frister en trøstesløs tilværelse i en sykestue. Romanens andre del, som består av rundt tretti dikt og har tittelen «Presiseringer og generaliseringer», er et slags poetisk postludium eller en lyrisk kommentar til fortellingene i første del. Så kan man kanskje holde det mot forfatteren at de ni fortellingene ikke egentlig utgjør en konsistent roman i streng forstand, og at fortellingene heller ikke henger tilstrekkelig godt sammen med diktene i romanens andre del, og kanskje kan man også innimellom ergre seg litt over dikterisk patos og en noe unyansert fremstilling av nokså alvorlige emner. Men la gå med det. Dette er etter alle målestokker storartet lesning.

706530

Tilbake som Hank von Hell Det skulle være slutt, men åtte år er lenge nok. Hank von Hell: "Egomania" (Headbangr/Sony) Skeptisk er bare fornavnet når jeg setter på det nye albumet til Hans-Erik Dyvik Husby, kjent som Hank von Helvete og gjenoppstått som Hank von Hell. Er det pust i 46-åringen? Hvordan klarer han seg uten Turboneger? Er han påvirket av scientologi? Har rumperakettene ødelagt evnen til naturlig avføring? Han ga ut "I ljuset av Cornelis" for åtte år siden med sanger fra Vreeswijk-katalogen, og han har deltatt i prosjekter som Doctor Midnight & The Mercy Cult. Nå er han på dypere vann, svømmende med Cat Casino, Major Sam, Jean Genus og Dead Said Fred. Hvem nå de måtte være. Åpningen "Egomania" tar ikke av, men "Pretty decent exposure" er skarpere. "Blood" er en noe rotete publikumsfrier, før "Dirty money" dykker ned i den potente miksen av pønk og tungrock. Mot slutten tillater han seg Offspring-liknende "Wild boy blues" og western-intro på "Adios (Where's my sombrero?)". Er jeg overbevist etter 35 minutter? Nei, men i det minste underholdt. Beste spor: "Pretty decent exposure", "Dirty money".

706531

Fra gresk familietragedie til vår verden BOK: Elegant og perspektivskapende bruk av greske tragedier. Colm Tóibín: Navnenes hus. Roman. Oversatt av Merete Alfsen. 291 sider. Press. Irske Colm Tóibín (f. 1955) er en prisbelønt, bestselgende romanforfatter med stor spennvidde. «Brooklyn» (på norsk 2010) er f.eks. et vakkert, varmt portrett av en fattig, irsk kvinne som tidlig på 1950-tallet emigrerer til New York, mens «Marias testamente» (2016) lar Jesu mor fortelle sin alternative bibelhistorie. «Navnenes hus» er med sitt intertekstuelle grunnpreg mest beslektet med sistnevnte verk. Som forfatterens korte takkeord understreker: «Mye i denne romanen er basert på fantasi og har ingen tekstkilde», men «hovedpersonene» og «fortellingens form» er hentet fra visse navngitte, klassiske tragedier av Aiskylos, Sofokles og Evripides. Målet er åpenbart å la den dysfunksjonelle familiesagaen til Klytaimnestra, Agamemnon, Ifigeneia, Elektra og Orestes, med sin stank av angst og gru og drap, bli et speil for vår egen makthungrige, konfliktfylte, voldelige verden. Tragedien starter med at kong Agamemnon lurer og ofrer sin vakre datter Ifigeneia da han forlater Mykene og drar på hærtokt mot Troya. Dermed skal han være sikret en ærerik seier. I løpet av de årene mannen blir borte, tar den hevngjerrige dronning Klytaimnestra seg en elsker, Aigisthos. Med kniv kutter hun siden over strupen på sin hjemkomne ektemann, mens sønnen Orestes fanges av hæren til Aigisthos og havner i eksil, før han vender tilbake og dreper sin blodtørstige mor. Dermed overlever bare han og den yngste søsteren Elektra den voldskatastrofen som rammer kongefamilien. Mot slutten finner man et nøkkelutsagn: «Det har vært nok dreping, vi trenger ikke flere lik.» Sluttscenen i teksten er åpen. En kvinne som ble gravid etter en massevoldtekt, er i ferd med å føde, med bare Elektra og jordmoren til stede i rommet. Dermed ser livet ut til å trumfe døden, tross alt. Romankomposisjonen virker gjennomført og gjør det mulig for fortelleren å se stoffet fra ulike vinkler. I to hoveddeler forteller Klytaimnestra i jeg-form, i en tredje avdeling får Elektra ordet, også hun i første person, mens de tre delene der Orestes tildeles perspektivet er holdt i tredje person. Som vanlig er den irske mesterfortellerens prosa nedkjølt, nyansert og godt avstemt, med elegant undertekst og full av sterke, motstridende følelser, kunstneriske kvaliteter som blir ypperlig ivaretatt av en formsterk norsk oversetter.

706532

Tøft og hett for desperate ranerenker «Widows» mangler verken action eller vold, men det er den menneskelige uforutsigbarheten som gjør denne kuppfilmen ekstraordinær. Widows Sjanger: Actiondrama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Steve McQueen. Manus: Steve McQueen og Gillian Flynn. Skuespillere: Viola Davis, Michelle Rodriguez, Elizabeth Debicki, Cynthia Erivo, Liam Neeson, Colin Farrell, Daniel Kaluuya, Robert Duvall, Brian Tyree Henry, Carrie Coon. Lengde: 2 timer 9 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 16. november. Den britiske regissøren Steve McQueens forrige film, «12 years a slave» (2013) vant Oscar for beste film. At han siden har fått Hollwyood-studio til å bla opp og store stjerner til å stå i kø for å jobbe med ham, viser godt i «Widows». Et romslig budsjett har gitt en blank og glatt Hollywood-overflate. Bestselgerforfatter Gillian Flynn på manussiden. Og makan til rollebesetning! Følelssessjokk Men McQueen viser også at slett ikke har solgt sin tidligere så anti-kommersielle visjon fullstendig. For dette er ikke en «vanlig» kuppfilm. Mellom sterke, men korte actionscener, får et desperat og vondt drama ulme seg fram. Innlagt smarte kameravinkler og uforutsigbare følelsessjokk. Hovedenken Veronica (Viola Davis) får knapt sørge over at hun har mistet sin kriminelle ektemann i et dramatisk kupp, før hun blir oppsøkt av en av mannens kreditorer og truet på livet om hun ikke betaler millionene han skylder. Parallelt utspiller det seg et politisk drama, der to kandidater kjemper om makten i en av Chicacos bydeler. Mens Veronica desperat prøver å skaffe pengene som trengs sammen med de andre økonomisk desperate ranerenkene, veves den kriminelle og politiske kampen sammen. Og grensene viskes gradvis ut. Fabelaktig skuespill McQueen bruker lang tid på å skissere ut det svært omfattende rollegalleriet, men det betaler seg. Og det er enkene som driver actionhistorien framover, også takket være rollebesetning og skuespillerprestasjoner. Viola Davis er suveren som den hardt pressede Veronica, gjennom sorg, raseri og kald besluttsomhet. Oscar-nominasjon bør være soleklar Colin Farrell er velpolert som ambisiøs lokalpolitiker. Og Daniel Kaluuja, hittil mest kjent for sin hovedrolle som offer i «Get out», får maksimalt utav sin noe sjablongaktige skurkerolle.

706534

Fascinerende, grotesk uhygge i nye «Suspiria» Mer grotesk, mer okkult, mer begripelig, men mindre skrekkelig. Nye «Suspiria» er kanskje en hyllest til, men ingen nyinnspilling av skrekklassikeren fra 1977. Suspiria Sjanger: Grøsser. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Luca Guadagnino. Manus: Dario Argento, Daria Nicolodi, David Kajganich. Skuespillere: Dakota Johnson, Tilda Swinton, Chloë Grace Moretz, Jessica Harper, Mia Goth. Lengde: 2 timer 29 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 23. november. «Suspiria» er nok en flott og fascinerende film fra Luca Guadagnino, som i fjor sto bak den romantiske sensasjonen, «Call me by your name». Men å kalle hans versjon for en nyinnspilling av Dario Argentos skrekklassiker med samme navn fra 1977, blir feil. Heldigvis. For egentlig er bare grunnhistorien, 70-tallsepoken og de surrealistiske elementene er hentet fra originalen, som skapte skrekk og ubehag med sin sterke fargepalett, lyssetting og ikke minst skjærende, dominerende musikkspor. Falsk trygghet Guadagninos «Susperia» går i motsatt retning: gråbrun vinterfargepalett og en mer realistisk og grotesk form. Uhyggen er mer av den ulmende enn hoppende typen. Thom Yorkes behagelige og nydelige musikk er minimalistisk porsjonert ut, og gir en (falsk) følelse av trygghet og harmoni. Og - ikke minst - historien om den unge amerikanske Susie som kommer til dansekompaniet i Berlin og fornemmer de onde kreftene som ulmer under overflaten, har fått godt med kjøtt på bena. Den står mye stødigere på egne ben. Samtidig har nye «Suspiria» lagt på seg en snau time, noe som også skyldes at både det pågående dramaet i samtiden med Baader-Meinhof-flykapring, Berlin-mur og dårlig krigssamvittighet. Nødvendig? Tja. Særlig sidesporet med Dr. Klemperer virker litt som en påklistret gimmick (Tilda Swinton er helt ugjenkjennelig som den gamle mannen). Hyllest til originalen Men her er mye å nyte. Rollebesetningen, for eksempel. Stramme, kjølige Tilda Swinton er som skapt for rollen som danselæreren Madame Blanc. Og Dakota Johnson utstråler den perfekte miksen mellom naivitet og autoritet til å bære rollen som Susie helt i mål. Dansescenene, som denne gangen ikke er klassisk ballett, er også fascinerende. Som en ekstra liten hyllest til originalfilmen, har Jessica Harper, som spilte Susie i 1977, fått en liten rolle også i nye «Suspiria».

706535

Den sommaren ho blei tolv BOK: Sivert N. Nesbø lar det veksande barnets undring og uro tyta fram som stille uhygge. Sivert N. Nesbø: Sjøen om vinteren. Roman. 134 sider. Tiden. Med denne tredje romanen sin er Sivert N. Nesbø (1982, debut 2013) i ferd med å byggja ein forfattarskap med ein gjenkjenneleg tone og temakrins. Han er ikkje ein skrivar for dei store faktene og dei utmåla hendingane, men siktar frå første side på stillfarande og omsorgsfullt vis mot å synleggjera ei innebygd uro og uvisse i personane – og ei dulmande uhygge for lesaren, som han så utviklar undervegs. Og han held seg på sårbar vestlandsk bygd, heimekjend i mål og stad. Som i haustens «Sjøen om vinteren». Den opnar med at den vesle familien på mor og far og dottera Eli - 11 år gammal, 12 ein av dagane – skal på sommarferie til besteforeldra hennar på landet. Det har alltid vore kjekt. Bestefaren legg ut små overraskingar til henne rundtforbi, og som dei begge stillteiande – som det meste mellom folk her: uuttalt det også - veit ho forventar. Han tar henne med på tur og fiske. Ho leiker og badar med naboungar. Men alt før dei er framme, kjenner lesaren saman med Eli på at alt ikkje er som det skal mellom foreldra. Det er i stemninga, ikkje i orda, men Eli er kjenslevar og Nesbø er følsam på tastaturet. Eli undrar. Ho undrar koss det skal bli å begynna på skolen igjen til hausten, koss broren som nå er 15 og er borte på sommarjobb, har det. Ho tenker og tenker heile tida, undrar på at her må vera ting som ikkje blir sagde. Går omkring i barnets mange gåter, kjenner seg heile tida usikker. Den morgonen ho er tolv, er faren vekke; han har tatt bilen og køyrt. Det blir heller ikkje gjort nummer av. Og slik held det stillfarande fram, over ein sommar og haust – mens romanens tittel, «Sjøen om vinteren», peiker mot ei anna årstid. Svært mykje er drive fram av enkle dialogar, slik barn og godt kjende snakkar, og på etterkvart kjent Nesbøvis med rikt vestlandsk ordtilfang, med «gøtta» og «troa» for «fiskestang», ikkje alt å finna i ordbøkene («knørva»), og helst frå barnleg synsstad. Og over heile denne lyriske stemningsromanen og denne barnlege undringa i ei jente som veks til, ligg ei tyngsle, saman med ei uhygge, som ikkje får sprenga seg fram.

706537

Gitarheltens myke side Støyrockeren fra Dinosaur Jr. byr på folkrock. J Mascis: "Elastic days" (Sub Pop/Playground) Dinosaur Jr satte spor etter seg på 80- og 90-tallet. I 2005 fant de sammen igjen og har holdt det gående siden, men med prosjekter på si'. I 2011 ga J Mascis ut sitt første soloalbum etter gjenforeningen og fulgte opp med "Tied to a star" i 2014. Nå er nummer tre her, og platen viser for alvor den melodiøse siden av støyrockeren. Den gamle gitarhelten bryter likevel fram, som på duetten "I went dust" med Zoë Randell fra Luluc. Sangen starter mykt og akustisk, men gitaren plugges inn mot slutten. Vakkert og tøft på samme tid. Åpningen "See you at the movies" er ikke noe dårligere med Pall Jenkins fra Black Heart Procession som korist, og "Web so dense" er deilig. Dermed har vi en sterk start, og platen taper seg ikke underveis. Av alle ting viser Mascis også hvilken dyktig trommis han er, i begeistringen over et nytt trommesett. 52-åringen fra Massachusetts har fortsatt gløden. Beste spor: "See you at the movies", "Web so dense", "I went dust", "Picking out the seeds", "Everything she said".

706538

Harry Potter-spin off på tomgang Den nye «Fabeldyr»-filmen er ikke i nærheten av å vekke magien fra «Harry Potter»-filmene til live igjen. Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser Sjanger: Eventyr / Familiefilm / Fantasy Skuespillere: Eddie Redmayne, Johnny Depp, Katherine Waterston, Zoë Kravitz Regi: David Yates England / USA, 2018 Aldersgrense: 12 år Det er så mye som ikke fungerer i den andre filmen i «Fabeldyr»-serien at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Dette er altså nummer to i en serie filmer fra «Harry Potter»-skaper J. K. Rowling, hvor handlingen foregår mellomkrigstiden. Flere av figurene som dukker opp er kjent fra Potter-bøkene (film nummer én låner navn fra en lærebok på trollmannskolen Hogwarts), og kjernen i handlingen er også her, grovt oppsummert, kampen mellom gode og onde trollmenn og mellom ulike syn på kontakt med ikke-magiske mennesker. Det kunne for så vidt vært et artig konsept, og det finnes mange eksempler på at slike forløpere som dette fungerer riktig godt. Men her buklander dessverre manusforfatter Rowling og regissør David Yates grundig. Det er det flere grunner til. Retningsløst De som så den første filmen om den trivelige fabeldyr-entusiasten Newt Scamander husker kanskje at den onde trollmannen Gellert Grindelwald (Johnny Depp) ble tatt til fange i slutten av filmen, og Depp-fansen ble antakelig kjempeskuffet over hvor få sekunder skuespilleren medvirket. Den nye filmen er derimot Grindelwalds film, i hvert fall om man skulle dømme ut fra tittelen. Men så blir den ikke det. Den blir heller ikke Newt Scamanders film. Eller filmen til en av de andre sentrale figurene. Den ikke bare mangler en hovedperson og en hovedhandling, den har gitt seg i kast med et slags demokratisk alle skal få-eksperiment som gjør at handlingen blir fullstendig retningsløs og rotete. Noe som for så vidt kunne fungert i en annen type film, men ikke i en som forsøker seg på en tradisjonell spenningsoppbygging med et dramatisk klimaks på slutten. Her er det altfor mange handlingstråder som skal følges, og som publikummer spør man stadig seg selv: Hvem er dette? Hvorfor skal jeg bry meg om hva som skjer med vedkommende? Det er stort sett ikke lett å få svar på noen av delene. Dumledore i ung versjon Filmen er heldigvis ikke uten lyspunkter. Jude Law er glimrende som en ung Dumbledore, og de sentrale figurene fra forrige film har sin sjarm intakt. Scenene fra Hogwarts og Paris klarer i enkelte glimt å vekke til live noe av den særegne stemningen fra Potter-filmene, men ikke på noen varig måte. En annen ting som må anføres er at denne filmen vanskelig kan stå på egne bein, men er avhengig av at seeren har en forholdsvis inngående kjennskap til det potterske univers og alle dets bipersoner. Men selv da er det vanskelig å forstå hvilken relevans alle de ulike handlingstrådene har for den overordnede historien, hvis tematikk er viktig og god, på samme måte som i Potter-filmene. Ikke minst derfor er det synd at muligheten til å skape et solid bakteppe for magikernes interne strid skusles bort på denne måten.

706540

Blant det beste fra Bergen Mer melodiøst enn man kan kreve. Hjerteslag: "Nattseileren" (Edda) Det har kommet mye bra fra Bergen, og det ser ikke ut til å stoppe med det første. Hjerteslag er framme ved album nummer tre, fylt med det som vokalist Robert Eidevik kaller semi-biografiske tekster om baksiden av medaljen. Samtidig er det opprør mot foreldregenerasjonen fra en generasjon som selv er kommet i foreldrealder. Musikken er blanding av pop, pønk og rock. Blant det mest iørefallende er "Det Raymond sa" og "Nattseileren", sistnevnte om han som sitter aleine i baren i skyggen av det som blir morgendagen. Elegant formulert og prikkfritt framført. Noen band får du lyst til å oppleve på konsert etter å ha hørt på dem, og for meg er Hjerteslag et slikt. De kommer til Folken 30. november, så muligheten er der. Foruten Eidevik består bandet av Nikolas Jon Aarland, Ole Andre Hjelmås, Torjus Raknes og Petter Sætre. Før eller senere burde de kunne hente hjem en Spellemannspris, og like gjerne før som senere. Prisen skal hem, som de sier mellom regnfjellene. Beste spor: "Det Raymond sa", "Nattseileren", "Sang 31".

706541

Messiaens orgelmusikk er som sendebud fra en annen verden Konsertanmeldelse: Messiaens orgelmusikk egner seg aller best i kirken, men takket være spennende lyssetting og andre effekter ble opplevelsen i Stavanger konserthus like god. Messiaens orgelverk komplett Jennifer Bate, Thomas Ospital, Lidia Ksiazkiewicz, Kåre Nordstoga, Thomas Lacôte, Nils Henrik Asheim, James McVinnie og Colin Andrews på orgelet i Konserthuset. Lørdag kl.15.00 – 24.00 I år er det 110 år siden Olivier Messiaen (1908-1992) ble født. Det ble i helgen feiret ettertrykkelig, med samtlige orgelverk spilt av fremtredende organister på orgelet i Konserthuset. Gjennom hele sitt voksne liv var Messiaen organist i La Trinité-kirken i Paris. På orgelet her var det han eksperimenterte med klanger og former. Det var overveldende å høre ham selv spille sine egne verk her. Revolusjonerte orgelkunsten Messiaen revolusjonerte kirkeorgelet for den nye musikken, fjernet den fra blodløs nybarokk og pseudopolyfon saklighet. Med russeren Skrjabin hadde Messiaen fargehørselen felles. Toner og klanger kobles automatisk til fargeinntrykk som på sin side representerer ekstatisk-voluptuøse rustilstander, kunstige paradiser. Mye flyter sammen hos Messiaen: Fromhet og Gudstro, Apokalypsens billedflom, kosmologiske visjoner, fransiskansk fordypelse i blomster og fugler, naivitet og kalkyle, surrealistisk språkmagi (i titler og alle hans kommentarer). En kompensasjon Best egner Messiaens orgelmusikkk i kirken, på et storslått orgel. Når den overføres til et aldri så storslagent orgel i konsertsalen, går en dimensjon ved hans verk tapt: det sakrale, slik det bl.a. viser seg i kirkevinduenes himmelske hvirvel av farger, det han selv kalte en teologisk regnbue. Men Messiaen-maratonen i konserthuset hadde kompensert for dette ved lyssetting av orgelhuset og panelene rundt samt inne i Zetlitz-salen. I Zetlitz-salen var lyssettingen best, mer stilren og sparsom. Lyssettingen i Valen-salen var ganske ujevn: den ble ofte for urolig og delvis også kitsch-aktig (med bølgebevegelser, røykskyer, amorf materie o.l.). Best var den når Nordstoga spilte og de gangene lyset omgjorde orgelpipene til tempel- og katedralfasader. En stor fordel var at det ble spilt på en frittstående spillepult som sto på scenen, slik at vi kunne se organisten i arbeid. Fascinerende var spillet med føttene, fotarbeidet, for å si det slik. Organisten spiller med hele kroppen. Konstruksjon og sanselighet Det begynte med at Jennifer Bate spilte fem tidlige stykker, der «Banquet celeste» (Himmelsk gjestebud) fra 1928 allerede vitner om Messiaens oppfinnerevne. En time senere fulgte «La Nativité du Seigneur» (Herrens fødsel) med Thomas Ospital ved orglet, et verk som, hvis vi leser hva komponisten selv sier om det, liksom tar lytteren i hånden og fører ham inn i musikken. I satsene, eller bedre: bildene, slik som «Jomfruen og barnet» og «Jesus tar imot lidelsen» stusser vi imidlertid når Messiaen følger opp med nøyaktige komposisjonstekniske angivelser. Men da må vi huske Messiaens ord om at dette ikke skal tas så alvorlig. Lytterens eneste ønske må være å fascineres, og det vil skje, sier han. Som lyttere ble vi fascinert av denne orgelmusikkens plastisitet, dens transparens, klangfargerikdom og virtuositet. Men også dens ro, f.eks. i «Bønn fra Kristus stiger opp mot hans Far» fra «Himmelfarten», spilt av Lidia Ksiazkiewicz. Men det verket som fascinerte mest, var de syv meditasjonene over «De herlige legemer», ikke minst fordi Kåre Nordstogas fremførelse var så briljant. «De herlige legemers styrke og spenst» lyder tittelen på femte del. Det franske ordet her er «agilité», spenstig bevegelighet, og nettopp det karakteriserte Nordstogas spill. Melodiske buer har en lang pust hos Messiaen, særlig vakre er de i de langsomme delene. I «Messe de la Pentecôte» (Pinsemesse, 1950), spilt av Thomas Lacôte, har fjerde del, «Nattverd», tittelen «Fuglene og kildene». Ingen har som Messiaen i så stor grad latt seg inspirere av fuglesang; den er til og med tilstede i «Livre d’orgue» (Orgelboken, 1951), i nr. 4, med tittelen «Fuglenes sang». Asheim spilte dette ganske abstrakte verket, som slutter med «Seksti-fire varigheter», med stor virtuositet. Ifølge Messiaen, som skrev verket på landet, er disse varighetene befolket av fugler som han nevner navnet på. De langstrakte meditative og spilleteknisk originale syklusene, slik som «Pinsemesse», overbevisende spilt av Thomas Lacôte, hører til milepæler i den moderne orgellitteraturen. Kontemplasjon Overalt i orgelverkene hører vi hvordan klangene, basert på Messiaens modi, ikke er målrettet, men er objekter for kontemplasjon. De utfolder seg i vifteform, slik som ordene i Mallarmés dikt som Messiaen ofte henviste til. I «Méditations sur le mystère de la Sainte Trinité» (Meditasjoner over den hellige Treenighet, 1969), spilt av James McVinnie, ble dette særlig tydelig. Vi kunne dvele i klangen, i klangmagien; musikken var på en måte statisk, en stående nu (nunc stans). Messiaens bruker til og med ordet «vellyst» her, som for ham (mest) var av åndelig art. P.S. Det siste lange verket, spilt av Colin Mark Andrews, måtte jeg som anmelder avstå fra å høre.

706542

Rocka «Haugtussa» TEATER: Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig leverer kul, sårbar, mørk og rocka versjon av Arne Garborgs «Haugtussa». Haugtussa Rogaland Teater, Teaterhallen. Haugtussa av Arne Garborg. Med: Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig. Manus: Ane Dahl Torp. Musikk: Sjur Miljeteig. Regissørar: Ane Dahl Torp og Erik Ulfsby. Gjestespel 16.-24. november. For oss som ikkje bur i Oslo og er stamgjester på Det Norske Teatret kan det vera lett å «bare» tenkja på Ane Dahl Torp som ei av Norges fremste skodespelarar på film og i TV-seriar. Men då er det moro å oppleva henne i levande live som skodespelar på ei teaterscene, når ho nå gjestar Rogaland Teater med hjartebarnet sitt. Då Dahl Torp og musikarektemannen Sjur Miljeteig laga sin versjon av Arne Garborgs «Haugtussa» heime på kammerset, var planen at framsyninga skulle visast fem gonger på Scene 3 på Det Norske Teatret. Nå har det gått fem år sidan premieren - og dei spelar stykket ennå, både i Oslo og rundt om i landet, for fulle hus. Sånn kan det gå, når du både treff kritikarar og publikum. Enkelt og nedpå Dahl Torp og Miljeteig kjem ruslande inn på scenen, som har fått spent ein stor kvit duk over seg, som eit stort, halvt telt. Begge er kledde i svarte, rocka klede, han tek plass bak eit bord med datamaskin og dippeduttar. Ho plukkar fram små plastdyr frå ei kasse ho har med seg, introduserer kua, sauen - og ektemannen. Ho plasserer dyra rundt på små krakkar og bord på scenen, mens ho tek fatt på Garborgs diktsyklus. Slik skapar ho effektivt eit imaginært, jærsk heilandskap på den svarte, enkle scenen. Det tek litt tid å kjøpa illusjonen, men så fungerer dei små miniatyrane av folk og dyr pussig godt. Dahl Torp har klypt og limt i Garborgs tekst, og avsluttar til dømes med diktet Garborg opnar diktsyklusen med. Ho er ganske så tru mot Garborgs språk og ord, men for ein jærbu som kjem frå same kommune som Garborg vil det alltid høyrast litt annleis ut med «Det Norske Teatret-nynorsk», med sine rulle-rar og tjukke l-ar. Det er på ingen måte jærsk eller vestnorsk, sjølv om det er nynorsk. Drivande dyktige Dahl Torp er rett og slett drivande god. Eigentleg framfører ho jo bare eit stort diktverk. Men ho bruker heile scenen, heile stemmeregisteret, mikrofoneffektar som verkeleg får Haugkallen til å høyrast ut som ein skummel, underjordisk type. Og så viser ho fram alle Veslemøys kjensler i mogninga frå ung til vaksen, i forelsking og kjærleikssorg, i kontakten hennar med døde, underverd og villskap. Dermed er det ikkje bare resitering eller forteljing, men også teater. Aller best likte eg dei mørke, nesten horroraktige partia. Tidvis sat eg der og fekk gåsehud. Det skuldast ikkje minst Miljeteig, som sit der bak i kroken sin og styrer kanontøff musikk på maskinane sine, samtidig som han spelar trompet live. (Ja til levande musikarar på teaterscener!) Miljeteig kjem frå jazzen, men mykje av lydsporet til «Haugtussa» er rocka som bare det. Midt inni der ein stad framfører Dahl Torp Garborg nærmast som rap. Dæven, som det svingte! Lyssettinga, fargane og bruken av skuggar mot teltduken gjer at dette også fungerer visuelt. Det som startar ganske enkelt og nakent, bygger seg opp til eit mektig crescendo. Det er flott å sjå to så dyktige utøvarar gå på scenen og levera noko så bra, noko så høgstemt, men samtidig vera så ujålete og nedpå.

706543

Grining og gåsehud med Queen-legenden Er det én rockehistorie som er storslagen, flamboyant og sterk nok for kinolerretet, så er det historien om dronningene av stadionallsang: Queen. Bohemian Rhapsody Sjanger: Biografisk musikkdrama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Bryan Singer og Dexter Fletcher. Manus: Anthony McCarten og Peter Morgan. Skuespillere: Rami Malek, Joseph Mazzello, Aidan Gillen, Lucy Boynton, Ben Hardy, Mike Myers, Gwilym Lee. Lengde: 2 timer 14 min. Aldersgrense: 9 år. Rockbiografier følger vanligvis en bestemt kurve: unge og blakke, men talentfulle og ambisiøse musikere møtes. Starter band. Spiller og spiller. Blir oppdaget. Begynner med dop. Blir STORE. En får primadonnanykker. Stilen går av moten. De begynner å krangle. Med sleske og manipulerende managere og plateselskap. Med hverandre. Brudd. Og så finner de kanskje tilbake til hverandre og formen igjen. Historien om Queen i filmen «Bohemian rhapsody» følger også denne kurven. Likevel er den helt ekstraordinær. Fordi historien om dette bandet, og særlig om den legendariske vokalisten Freddie Mercury, har så mye mer interessant i seg. Både musikkhistorisk og menneskelig. Og så er den feiende flott spilt og vinklet, spekket med musikkinnslag til å få gåsehud av, uavhengig av om du liker låtene deres eller ikke. Mercurys historie Freddie Mercury er mannen vi følger, dette er hans historie. Med sin indiske opprinnelse er han vant til å bli kalt «pakkis» i stuerjobben på Heathrow. Senere skal det bli mest tyn for tennene. At seriøse flinkiser som gitarist Brian May, bassist John Deacon og trommeslager Roger Taylor i det hele tatt skulle trives med å ha en så flamboyant, pompøs og utagerende fyr som Freddie Mercury som forgrunnsfigur, er en studie verd alene. De var fra forskjellige planeter. Men kjemien og det musikalske samarbeidet var elektrisk. Så har du Mercurys kjærlighetsforhold og etter hver livslange vennskap med Mary Austin. Hans oppvåkning som homofil. Hans utagerende livsførsel på homseklubber, mens resten av bandet var hjemme med koner og barn. Hans brudd med bandet, for å satse på en lukrativ solokarriere, og veien tilbake med halen mellom bena. Hans møte med og jakt på ham som skulle bli hans store, mannlige kjærlighet. Til han måtte betale med livet, etter å ha utviklet Aids. Så langt går ikke filmen, den toppes med den legendariske comebackkonserten på Live Aid i 1985 som et perfekt punktum. Og selvsagt ingen Queen-film uten musikk. Her er heldigvis ikke gjort forsøk på å gjenskape den, for ingen i verden kan matche Mercurys unike stemmeprakt. Det vi hører er originale studio- og konsertinnspillinger. Og hver låt som blir framført, er valgt ut fordi den har relevans for framdriften i historien. Nydelig metaøyeblikk Det musikkhistoriske høydepunktet er unnfangelsen av ideen til og innspillingen av albumet «A night at the Opera», som inneholder «Bohemian rhapsody». Her er et nydelig metaøyeblikk da plateprodusenten Ray Foster, spilt av Mike Myers, nekter å utgi låten som single: «No-one is going to be head-banging in the car to Bohemian Rhapsody». Myers var jo nettopp mannen som revitaliserte hiten med nettopp headbanging i «Wayne’s world» (1992). Likheten mellom medlemmene i originalbandet og skuespillerne er nesten nifs. Og Rami Malek (Mr. Robot) har ikke bare fått til den ytre likheten: Kroppsspråk, utstråling og stemme sitter som et skudd. «Bohemian Rhapsody» bør glede Queen-fansen og alle som er musikkhistorisk interesserte stort. For andre er den en underholdende opplevelse, krydret med både humor, tragedie og rørende-svulstige øyeblikk som tirrer tårekanalene.

706546

Mørk og dyster tegnekunst UTSTILLING: Et dystert mørke har senket seg over Hå. Sju kunstnere bedriver sivilisasjonskritikk - gjennom bitende humor og depressiv dødssymbolikk. Hå gamle prestegard: PARABIOSE, sju kunstnere viser tegning og grafikk. T.o.m. 20. jan. Ute på Hå har et dystert mørke senket seg over naturen og sivilisasjonen. Dette mørket manifesterer seg i utstillingen PARABIOSE, med tegning og grafikk av sju norske kunstnere. De har skapt en helhetlig mønstring av svart-hvitt-arbeider som tar for seg parabiose-forholdet mennesker imellom og mellom mennesket og naturen. (Parabiose: gresk for samhandling, sammensmelting, sidestilling). Dette er en sivilisasjonskritikk som arter seg på mange måter, fra bitende humor til depressiv dødssymbolikk. En sterk målbærer av det siste er Tom S. Kosmo, som har laget en totalinstallasjon hvor enkeltarbeider i form av kull-, kritt- og akryltegning, grafikk og skulptur i tre og glass, finner sin plass i og foran en stor veggtegning av en enorm grein med fallende løvverk og «blødende» stamme. Av landmåleren er det kun kraniet igjen ute i naturen («The Surveyor»); det unge mennesket møter sitt vrengebilde i naturens vegetasjon, mens han synker i sumpen («Spring»); mannen med slips og dress tvinger naturen til underkastelse der han rir på en elg som også har en boligblokk på ryggen («The Estate») – mezzotint-arbeider hvor myke gråtoner og fløyelsaktig mørke utnyttes kresent. Det Kosmo maner fram er subtile bilder av en miljøkrise som nærmer seg dommedag. Hovmod Bedre går det ikke i Sverre Mallings billedverden: den menneskelige hybris får en sterk form i etsningen «Peacock», hvor fjærene til påfuglen er tynget av et menneskekranie. Det er stoltheten som er blitt til hovmod, et vrengebilde på tidligkristen ikonografi bl.a. fra katakombene, hvor påfuglen var symbol på evig liv. Så ligger skogen der uten evig liv, øde og knekt, i kulltegningen «Forest, Black Hole», med solen den sorte som knugende dominerer det som en gang var frodig natur. Både Malling og Kosmo frammaner sine pessimistiske motiver med største tekniske og håndverksmessige sikkerhet: jeg nyter og grøsser, samtidig, foran deres bilder. I kunstnerboken «Crepuscular»s litografier og i et par «Tupilaq»-tegninger av Tanja Thorjussen har dyr, menneske og fugl vakkert grodd sammen til hybrider, i uløselige floker i gjensidig avhengighet. Sammenvokst er også Gry Hege Rinaldos tvillingversjoner av en ungjente, i tegningene «Specters of absence» 1 og 2; barnet som skaper sitt eget speilbilde som substitutt ved morens utilgjengelighet, samtidig som naturens tunge gråtoner i andre tegninger synes å true stabilitet og balanse. Absurd Mens Danny Larsens gråe akrylmalerier befinner seg i grenselandet mellom beboelig kultur og utilgjengelig natur, i form av bygninger som enten er forlatte og gjengrodde eller som holdes noenlunde brukbare som habitat for mennesker, synes menneskene helt å ha forlatt åstedet i Harald Liens intrikate kulltegninger. I interiører fulle av interessante, men ganske absurde vanitas-detaljer (forgjengelighet) sitter hunder, urørlige, ventende, formet med en surrealistisk humor som bl.a. parodierer bildet av den trofaste hunden i «His Master’s Voice». Hit kom sivilisasjonen, før den bukket under. Hva gikk galt, og hvorfor? Utstillingen gir ingen tydelige svar, den er ikke plakat-politisk enkel i sitt uttrykk. Konklusjoner og tråder må vi trekke selv – jeg tenker f.eks. på nyere analyser av kapitalismens destruksjon innenfra – den tyske sosiologen Wolfgang Streeck sier bl.a. at «kapitalismen uten opposisjon er overlatt til sine egne laster, noe som ikke inkluderer selvbeherskelse», og derfor vil den fortsette å øke klimakatastrofen og usikkerheten i en stadig mer ustabil verdensorden. I mellomtiden kan vi nyte verdens undergang i rike nyanser av grått og svart, neddempet, bortsett fra i Johannes Høies monumentale tusjtegning på kinesisk silke, «Equus Ark», hvor et par hester kaster seg rundt i vill og dynamisk dans. Er dette de (mytiske) kreftene som skal til for å bryte ut av pessimismens dommedagslenker? Fortjener vi det?

706547

Iskaldt og skuffende gjensyn med Lisbeth Salander Lisbeth Salander er blitt en upersonlig actionmaskin, og det meste er mekanisk, kaldt og uspennende i den nye filmen om det svenske feministikonet. The girl in the spider web Sjanger: Thrillerdrama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Fede Alvarez. Manus: Fede Alvarez og Jay Basu, basert på David Lagerkrantz’ roman «Det som inte dødar oss». Skuespillere: Claire Foy, Sverrir Gudnason, Sylvia Hoeks, Laiketh Stanfield, Stephen Merchant, Synnøve Macody Lund, Mikael Persbrandt. Lengde: 1 time 57 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 9. november. Naomi Rapace spilte Lisbeth Salander i tre svenskspråklige filmer, basert på den avdøde forfatteren Stieg Larssons berømte Millenniums-trilogi om journalisten Mikael Blomkvist og hackeren Salander. Rooney Mara spilte Salander mot Daniel Craigs Blomkvist i den første amerikanske filmen, basert på den første boka, «The girl with the dragoon tattoo» i 2011. Nå har amerikanerne valgt å hente fram feministikonet og hackergeniet Salander igjen, til manus basert på den kontroversielle viderediktningen av Millennium-universet av David Lagerkrantz. Denne gangen har rollen gått til Claire Foy, mest kjent for sin tolkning av dronning Elizabeth i serien «The Queen». Billigaction Men selv ikke dyktige Claire Foy kan redde denne stive, kalde og uspennende filmen. At både plott og manus er billigaction av B-filmformat, er én ødeleggende ting. Sammen med de stilistiske regivalgene som er tatt, blir resultatet nesten ufrivillig morsomt. Nesten. Kaldt og grått vintervær i Stockholm. Kalde, skandinaviske interiører i betong, hvitt og tre. Kalde steinansikter som framfører sine knappe og oppkonstruerte replikker stivt og mekanisk. Smurt litt for tjukt på med kjølig, svensk skandinaviskhet, kanskje? Eller har regissøren bommet litt på geografien og heller hentet inspirasjon fra typiske russere fra utallige kald krig-filmer? Salander tar denne gangen på seg et oppdrag fra en vitenskapsmann som har utviklet noe spesielt program som kan lamme hele verdens datateknologi. Det går sånn passe, og plutselig er en vill jakt i gang. Samfunnsengasjementet som preget Stieg Larssons bøker er fraværende her, ofret for et tradisjonelt og billig James Bond-aktig redde verden-plott. Ingen personlighet Mikael Blomkvist kommer også på banen, her har han fått en typisk assistentrolle, slike som vanligvis er forbeholdt kvinner i actionfilmer. For det skal ikke være noen tvil om hvem som er helt og hovedperson: Lisbeth Salander. Ikke én av personene vi møter har noen form for personlighet eller motivasjon som engasjerer. Unntaket er en konfrontasjon med en person fra fortiden, som setter Lisbeth Salanders hevnmotiv overfor menn som hater og mishandler kvinner i et nytt og tankevekkende lys. Norske Synnøve Macody Lund har fått en liten, men sentral rolle som etterforsker i det svenske sikkerhetspolitiet. Også denne rollefiguren framstilles maskinaktig, og gir henne ikke mye spillerom. Lisbeth Salanders bakgrunn og ekstreme personlighet har vært selve identiteten i både bøkene og filmene om henne. Men nesering, tatoveringer og pønkefrisyre skaper ingen personlighet i seg selv. Den Lisbeth Salander som fascinerte oss før, er nå bare blitt en alminnelig actionmaskin.

706548

Vår beste (og nest beste) Dag SHOW: Det lugger litt for sangeren Dag Schreiner, men snakketøyet er i storform, figurene friske og revyveteranen høster fremdeles latter som svært få andre i Stavanger. «Vår beste Dag», med Dag Schreiner. Regi: Pål Mangor Kvammen. Orkester: Knut Aabø, Øyvind Grong, Alexander Flotve, Aril Schøld og Kurt Lisø. Sted: Stavangeren. Spilletid: 2 timer inkludert 20 minutters pause. «Aiai», tenkte jeg, og andre med sans for rene toner, da Dag Schreiner var ute på en liten musikalsk sykkeltur gjennom sommeren 1970. I et av mange nummer med tjukk og god nostalgi - Schreiners første varemerke - var det bare et tett og godtkorende band som holdt båten flytende. Før denne sangen, en av to-tre som ikke satt veldig godt, hadde vi fått mannens andre varemerke, figurene. Åpningsnummeret «Uden Opprykk» er Lærer Gondersen av god, gammel klasse. Jo, vi har hørt dette før, flere ganger, men det var likevel noe friskt og fint med den forkomne læreren og hans kamp mot jevelungene som han plaget ham i over 30 år. Så kom en ambisiøs medley der Schreiners stemme ikke nådde gamle høyder, en litt låst kropp manglet energi og han måtte lete litt etter ordene. Premierenerver? Mulig det. Overambisiøst? Ikke utenkelig. Akkurat da tenkte flere i salen at vi ikke så vår beste Dag, men vår nest beste. Opp i ringene Så skjer det noe i Stavangeren. Schreiner, som ofte har lent seg tungt på musikken, henter fram et par knallgode verbalnummer. Snakketøyet fikk følge med tekster som det luktet litt svidd av. Hans lille tirade mot hundeeiere, verdens dummeste folk, sitter umiddelbart, det samme gjør fortellingen om faren. Om ikke sangen gjør det, så er monologene aldeles finfine. Folk som har sett Schreiner før, altså svært mange, vil kjenne igjen mye i denne revyen. Det er en best of-forestilling med noen rene repriser og noen oppussingsobjekter. En snarvei, ja vel, men en vellykka snarvei til applausen og latterkulene. Pensjonisten er en nydelig, litt sår og finurlig karakter som absolutt finner sin plass. Her er Schreiner litt syrlig mot et stort samfunnssystem samtidig som han er underfundig og river av et par virkelig gode punchliner. Paven kommer En annen gammel kjenning som treffer tidsånden rett i fleisen er Veisjefen som er hekta på rundkjøringer, tuneller og nå bommer. En ny reprise med et lite haleheng av aktualitet som godt kunne vært bygget ut, hvis Schreiner virkelig ville briljere. Etter første akt var vi litt i stuss da vi kikket på hverandre og ventet på hvem som først ville si «jo, her er det mye godt, men den sangen...» I runde to åpner han med en ny solid knyttneve - Paven. Schreiners utgave av Pave Frans er riktignok en rållsepave, men han benytter muligheten til legge inn noen velfortjente svingslag til de ko-ko sidene ved paveriet. Etter en ny fin monolog og gamledager - det er mye gamledager og «da jeg var ung» her - gjør han et stilig klinasnummer uten å si et ord. Vi får også en annen fin figur, satanisten, som er utbrent og sliter med tilløp til glede og himmel på jord. Vi noterer et par repriser til uten at det gjør noe som helst. Stemningen på revypremierer er alltid god, men denne kvelden er publikum litt ekstra gira når Bøgvall Kai brauter seg inn mot slutten og forteller skrøner fra livet på sjøen, fra slektsstevne og fra Amerika. Smikkløyen bauta I andre omgang sitter også sangen bedre, og det var kanskje bare vi som noterte som husket at første omgang vil kreve en god del synge-skjerpings for å være helt der oppe. Han er virkelig en skatt på sitt beste, Dag Schreiner, og selv på en kveld der det er noen litt kjipe bompasseringer klarer han å mane fram mer latter enn noen andre som frekventerer Stavangeren-scenen jevnlig. Det er mer enn litt imponerende, særlig når vi vet at mannen ikke har hatt noen voldsom helsemessig medvind de siste årene. Det siste momentet, og folks alder, er strengt tatt revnende likegyldig når de først står der på scenen og gjør seg til mot betaling. Da har de med å være gode hvis de vil bli velsigna med de gjeveste sidene av terningen. En femmer til «Vår beste dag» er nok litt raust, men hvis det er en tiltalt som fortjener å få tvilen litt på sin side, så er det Dag Schreiner. Han har holdt et forbløffende høyt nivå på sine forestillinger. «Vår beste Dag» er kanskje ikke den aller beste av dem, men selv på en kveld der sangpedagogene ville pustet litt tungt er han en smikkløyen bauta av en Stavanger-underholder. I «Vår beste Dag» har han et glimrende støtteapparat i bandet, han har luket godt i tekstene sammen med regissør Pål Mangor Kvammen og selv når han bruker ett ekstra sekund for å finne neste setning krysser han målstreken som svært få andre.

706550

Strøken americana Det eneste som trekker ned, er coverlåtene. Steinar Raknes: "Chasing the real things" (Reckless/Musikkoperatørene) Med all musikken som strømmer inn over oss, er det lett å la seg overvelde. Legg til haugen i innboksen til en anmelder, så er det forståelig at man fort hopper videre. Noe stopper jeg likevel opp ved. "Chameleon" er en slik sang, åpningen på tredje del av det Steinar Raknes kaller sitt Stillhouse-prosjekt. Stemmene til Raknes og Ane Brun griper tak, over kontrabassen til Raknes og munnspillet Mickey Raphael. Sistnevnte har en ekstrem cv, så gjør gjerne et søk. Brorparten av de 13 kuttene har Raknes skrevet selv, og han hadde ikke trengt å låne sanger fra folk som Gram Parsons, Bob Dylan og Lee Hazlewood. Hans egne ting passer ham bedre. Unni Wilhelmsen og Solveig Slettahjell er med, og stjernebassisten fra Midsund i Møre og Romsdal har selv en fin stemme. Produksjonen hans er også noe av det beste jeg har hørt innen americana, varsomt krydret med litt jazz. Beste spor: "Chameleon", "Chasing the real things", "Folks & people". "Ocean of blue", "Under the pale moonlight".

706551

Konspirasjoner til å bli hekta på Det er mye som er unikt med «Homecoming», selv om en ser bort fra at selveste Julia Roberts har påtatt seg en ganske så uglamorøs tv-rolle i serien. Homecoming TV-serie i 10 episoder. Sesong 1. Sjanger: Thriller/drama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Sam Esmail. Skuespillere: Julia Roberts, Bobby Cannavale, Shea Whigham, Stephen James, Alex Karpovsky, Sissy Spacek, Dermot Mulroney m.fl. Episodelengde: 30 min. Strømmepremiere: Amazon Prime Video 2. november. Den visuelle stilen for eksempel: Snodige kameravinkler og bildeutsnitt stjeler oppmerksomhet, selv om regissør Sam Esmail tidligere har brukt mange av de samme effektene i serien «Mr. Robot». At serien er basert på en fiksjonspodkast med samme navn fra Gimlet Media, med Catherine Keener, David Schwimmer og Oscar Isaac i talerollene, er ganske originalt. Men det som virkelig er nytt, er at en thrillerdramaepisode varer i 30 minutter. Slikt er vanligvis forbeholdt komiserier, tendensen de siste årene er har tvert imot vært at dramaepisoder strekker seg mot en time, mot reklamestandarden på 45 minutter. Og utrolig nok viser dette grepet seg å være særdeles vellykket. Traumatiserte soldater Homecoming er et hemmelig senter for traumatiserte soldater, som skal få hjelp til å bli tilbakeført til et sivilt liv. Saksbehandler Heidi Bergman (Julia Roberts) tar imot og gjennomfører ukentlige samtaler med soldatene. I første episode tar hun imot den unge veteranen Walter Cruz. Så ser vi henne igjen noen år senere. Heidi serverer på en sliten restaurant og bor med moren. En dag blir hun kontaktet av en etterforsker fra Forsvarsdepartementet. De har fått en klage på Homecoming. Heidis navn er nevnt. Ut fra det lille vi allerede har sett, konstaterer vi at Heidi lyver åpenlyst for etterforskeren. Eller? Gjennom effektive, stilige og informasjonsmettede scener bygger det seg opp en fortettet stemning av konspirasjon. Ikke et minutt er overflødig. Stilen er full av godbiter, både visuelle og språklige. Og med sin effektivt tilhogde stil, er episodelengden en sterk spenningsdriver. Alt er skjult Historien veksler mellom livet og etterforskningen i nåtid og Heidis tid i Homecoming. Et lite, men interessant persongalleri etableres. Men etterforskeren stanger i veggen over alt: alle sier litt, men tier om noe annet. Og hva var det Homecoming egentlig drev med? Hva jobber Heidis tidligere sjef Colin (Bobby Cannavale) egentlig med? Man aner en militær konspirasjon på høyt nivå, men også det kan være en konspirasjon.... Serien gir et effektivt og tankevekkende innblikk i hvordan fantasien jobber når informasjon er ufullstendig og ikke verifiserbar. Altså «falske «Homecoming» er uansett en serie det er lett å bli skikkelig hekta på, der hver dvelende scene når rulleteksten kommer får oss til å ville se mer. Serien er allerede fornyet for sesong 2. Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.

706552

100 år siden første verdenskrig var over Sanger fra en oppdiktet krigspoet. Mick Harvey & Christopher Richard Barker: "The fall and rise of Edgar Bourchier and the horrors of war" (Mute/Border) 11. november 1918 var første verdenskrig over. To dager før 100-årsjubileet gir Mick Harvey og Christopher Richard Barker ut en plate med en soldats dikt fra krigen. Både soldaten og diktene er tankespinn, basert på en roman av Barker. Vi følger Edgar Bourchier fram til hans død på vestfronten i 1917, 24 år gammel. Tekstene er en ting, musikken en annen. Etter nesten 40 år i band med Nick Cave, fortsatte Harvey alene i 2010. Du skjønner hvorfor Cave var vokalisten, og denne platen hadde vært en annen med ham. Harvey holder seg likevel flytende ved hjelp av gjestevokalister. Vi får noe som ligner en Who-opera i "Poor poor surgeon Tim", noe som minner om en Pogues-ballade i "Pounding for peace" og noe som bringer tankene hen på Harveys tidlige fortid i "The expressions tell # 2". En god idé, men sangene beveger meg ikke. Jeg hverken gråter eller grøsser. Beste spor: "The poetic clown", "Softly spoken Bill". "Pounding for peace".

706553

Manisk om depresjon Intellektuell tekst og manisk form gjer det vanskeleg å føla med i Sarah Kanes sjølvmordsdrama «04:48 Psykose» på Rogaland Teater. TEATER Rogaland Teater, Intimscenen: «04:48 Psykose» av Sarah Kane. Omsett av: Jon Fosse. Regissør: Eline Arbo. Scenograf og kostymedesign: Katja Ebbel Fredriksen. Musikalsk ansvarlig: Thijs van Vuure. Lysdesign: Karl Oskar Sørdal. Dramaturg: Michael Evans. Maskør: Jill Tonje Holter. Med: Ragnhild Tysse, Ingrid Unnur Giæver, Svein Solenes. Sarah Kane fekk aldri sett sitt siste teaterstykke framført. Kort tid etter å ha fullført manuset til «04:48 Psykose» tok ho livet sitt, bare 28 år gammal. Nesten halvtanna år seinare hadde stykket urpremiere i London, i juni 2000. Då skreiv The Guardians teaterkritikar Michael Billington blant anna dette om kritikarens dilemma: «Korleis i all verda gir du ei estetisk vurdering av eit 75 minuttar langt sjølvmordsbrev?» Til gjengjeld kan Billington prisa seg lukkeleg over at han slapp å trilla terning... Deprimert kvinne «04:48 Psykose» handlar om ei ung kvinne som lir av tunge depresjonar - slik Kane også gjorde. Manuset har ikkje konvensjonelle sceneinstruksjonar eller karakterar, og har dermed blitt løyst på mange ulike vis når det har blitt sett opp på scenen. På Rogaland Teater har regissør Eline Arbo valt å bruka tre skodespelarar som illustrerer tre ulike stadium i livet til den unge kvinna. Ragnhild Tysse er 28-åringen som slit med å finna sin plass i livet, Ingrid Unnur Giæver spelar hennar fiktive ungdomsfortid, Svein Solenes hennar fiktive framtid. Stykket har knapt med konvensjonell dramaturgi - bortsett frå at det jo ender dårlig. Teksten er fragmentarisk og er eigentleg hovudkarakterens dialog med seg sjølv, der ho vekselvis er innom psykologsamtalar og reflekterer over enorme spørsmål rundt liv, død, meining, kjærleik. Intellektuell dame Men det er altså eit djupt intellektuelt og språkmektig menneske som snakkar. Ho driv med ganske så avansert analyse, tidvis i poetiske vendingar. Dette krev analytisk distanse frå henne sjølv - men det skaper samtidig ein distanse til meg som sjåar. Det heile blir meir rasjonelt og analytisk enn emosjonelt og rørande. Samtidig er problemet med å skriva ned store tankar rundt enorme spørsmål at det skal mykje til for å seia noko nytt, originalt, noko me aldri har sett, høyrt eller tenkt før. Det er også særs vanskeleg å unngå å bli pretensiøs. For eksempel: Mot slutten spør den deprimerte unge kvinna «Hvordan er jeg?» og får til svar: «Negasjonens barn.» Jaha? Det høyrest djupt ut, men kva betyr det? Manisk dame Tungt deprimerte menneske er per definisjon ekstremt sjølvopptekne - noko som kan gjera det ganske tungt for omgjevnadene. Så også her. Alt handlar om hovudpersonens manglande evne til å elska, la seg elska, leva, døy. Men regissør Arbo har valt å leggja stemningsleiet i brorparten av oppsetninga i eit ganske manisk leie. Skodespelarane er sterkt sminka, fargane i den enkle scenografien er skrikande oransje bak dei enorme forhenga av plaststrimlar, skodespelarane er maniske i mykje av spelet, særleg Tysse er imponerande fysisk på scenen. Men eg blir sitjande og lura på om eg hadde følt meir om dei hadde vore i eit lågare stemningsleie og meir nedtona spel. Depresjonen blir ikkje meir overtydande av å bruka høg stemme og store fakter. Til gjengjeld gjer det desperate, nesten sinte uttrykket i brorparten av stykket at dei rolige partia fungerer desto betre i kontrast. Skodespelarane spelar og syng, til tider styggfint. Interessant nok treff noko av det musikalske tyngre emosjonelt, som hiphopnummeret midtvegs. Mot slutten roar det seg, og forma blir meir dempa. Då følte eg endeleg meir med den deprimerte kvinna som ikkje vil leva lenger.

706554

Glorete, masete og uorginal nøtteknekker Musikken er i det minste bra. Men Disneys nye storfilm er ikke i nærheten av å kunne nå opp til de beste eventyrfilmene. Nøtteknekkeren og de fire kongerikene Sjanger: Eventyr / Familiefilm / Fantasy Skuespillere: Helen Mirren, Keira Knightley, Mackenzie Foy Regi: Lasse Hallström USA, 2018 Språk: Engelsk (ikke dubbet til norsk) Lengde: 1 t. 39 min. Aldersgrense: 9 år Egentlig er det litt merkelig at man har valgt seg Halloween som premieredato på Disneys «Nøtteknekkeren og de fire kongerikene». Dette burde jo heller vært årets julefilm for familier som er lette å underholde. Man skal i alle tilfeller være ekstremt lettskremt for å finne spesielt mye spenning i denne filmen, selv om regissørene Johnston og Hallström gjør noen halvhjertede forsøk. Det finnes rikelig med referanser til den kjente balletten, tonesatt av Tsjaikovskij, men historien er noe modifisert i forhold til det klassiske eventyret. Her sendes den smarte jenta Clara alene ut i eventyrlandet som hennes nå avdøde mor fant opp i sin egen barndom. Som en Alice eller Lucy utforsker hun det fortryllede landet, oppdager at farer truer, tar helterollen, finner gode hjelpere, oppsøker ondskapens hovedkvarter og så videre. Problemet er bare at filmen framstår som et overprodusert visuelt fyrverkeri uten egentlig innhold. Vel er det leketøy som har blitt levende det handler om, men alle er så blottet for personlighet at det er veldig vanskelig å bry seg om andre enn heltinnen selv, og dermed tilsvarende vanskelig å forstå hvorfor hun skal anstrenge seg for å redde denne usjarmerende gjengen. Man skulle kanskje tro at såpass mange kjente og kjære skuespillere ville klare å få filmen til å skinne, men her kjemper de mot et manus og en produksjon som er så glorete at den reduserer det meste til irriterende støy og mas, klisjeer og påtatt sentimentalitet. Se gjerne filmen for å få noen koselige førjulsbilder fra London i gamle dager og snødekt skog, eller for dansen og den flotte musikken. Men forvent minst mulig av historien, spesielt ikke originalitet eller overraskelser.

706555

En bok å hygge seg med på sure høstkvelder BOK: Tørrvittig og underholdende fra en kald og krevende antikvariat-tilværelse i Skottland. Shaun Bythell: En bokhandlers dagbok. Roman. Oversatt av Nina Aspen MNO. 368 sider. Gursli Berg Forlag. Det sies at bokhandleren Vespasino da Bisticci i Firenze ble så bestyrtet over Gutenbergs oppfinnelse og utsiktene til at bøker ikke lenger skulle skrives for hånd, at han stengte butikken i raseri. Noe slikt kunne muligens også Shaun Bythell ha gjort i ergrelse over Amazon og de store bokkjedene. «En bokhandlers dagbok», som er skrevet i 2014-2015, da den globale omsetningen av digitalt nedlastet musikk for første gang oversteg omsetningen av CD-plater, inneholder mange slike anekdoter og opplysninger, men er først og fremst et portrett av bokhandleren og hans hverdag. Bythell forlot sin hjemby Wigtown som attenåring for å studere i Bristol, og vendte hjem igjen tolv år senere, uten å ha blitt til noe. Året etter kjøpte han The Book Shop, som kanskje kunne ha vært en fornuftig ting å gjøre dersom det dreide seg om Shakespeare & Co i Paris, men som i en skotsk landsby med i underkant av tusen sjeler, der både meieriet og whiskydestilleriet er nedlagt, må kunne betegnes som galemathias. Men som det sies i epilogen: «Butikken er fortsatt åpen.» Bythell har etter eget sigende en mor «som avskyr stillhet slik naturen avskyr tomrom» og en far som stort sett er taus fordi han likevel aldri kommer til orde. Bokhandleren i Wigtown har sære, men gode, lojale og uunnværlige kolleger, og han skriver overdrevent positive anmeldelser av sin egen bokhandel på Trip Advisor. Han forteller om sjeldne verk og signerte eksemplarer som kommer hans vei, hvordan verdien av bøkene beregnes når han vurderer dødsbo eller oppsøkes av selgere, og om ymse andre mer eller mindre nyttige ting, som f.eks. at «hestekastanjer slipper ut et kjemisk stoff som edderkopper ikke liker». Han er samboer med amerikanske Anna, som er forfatter, og leseren tenker at hva kunne vel passet bedre for en bokhandler. Men da boken tar slutt, er de ikke samboere mer. Bythell skriver om hvordan kundene kler og ter seg, hva de sier og hva de gjør, hva de spør etter og hva de kjøper. Vi møter bl.a. stamkunden Mr. Deacon, som bokhandleren selv etter alle disse årene ikke vet fornavnet på, og «en fast gjest som går under navnet William eller Agnes,» alt etter hvilket humør han eller hun våkner i. Vi møter lyrikeren Alastair, som kjente T.S. Eliot og som hver gang han blir spurt om hva han ønsker å drikke, svarer: «Whisky». Dessverre dør han før boken er omme, så han får aldri gleden av å oppleve at Bladnoch, det sørligste destilleriet i Skottland, gjenopptar produksjonen. For bokhandleren i Wigtown, som for folk flest, dreier det seg om å få hjulene til å gå rundt, men av en eller annen grunn virker det liksom litt mer edelt og aktverdig når man forsøker å tjene til livets opphold ved å selge brukte bøker. Noen kremmer er Blythell såvisst ikke, men i dag er The Book Shop Skottlands største antikvariat med to kilometer hyller som rommer hundre tusen bøker. I tillegg driver han nettbutikk, The Random Book Club, The Open Book Shop og den lokale litteraturfestivalen, som med tiden har blitt landets nest største. Dette er vel verken briljant eller blendende, men det er en underholdende og medrivende, sjarmerende og morsom hyllest til alle verdens tradisjonelle bokhandlere, riktig en bok å hygge seg med på sure høstkvelder, og som også kaller på et visst takknemlig vemod med tanke på vår egen bys The Odd Book Shop og dens salige antikvar. Moralen i historien må være at man skal støtte sin lokale bokhandel. Men «En bokhandlers dagbok» er trykket i Litauen, så den lokale Gutenberg er det visst ikke riktig så farlig med.

706557

Fra fangesex til fengselsflukt Hva får en kvinnelig fengselsansatt til både å ha et seksuelt forhold til to mordere, og å hjelpe dem å flykte? Det bruker «Escape at Dannemora» mye tid på å drøfte. Escape at Dannemora TV Strømmeserie i 7 episoder. Kanal: HBO Nordic. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Ben Stiller. Manus: Brett Johnson og Michael Tolknin. Skuespillere: Benicio del Toro, Patricia Arquette, Paul Dano, David Morse, Bonnie Hunt. Premiere: 19. november. Hendelser som byr på mye drama og enda flere pikante detaljer, får alltid mye medieoppmerksomhet. Og høy medieprofilering gir også høyt engasjement og en allmenn tørst etter stadig flere detaljer. Fengselsflukten i «Escape at Dannemora» var en slik sak. «Alle» kjenner persongalleriet, detaljene og utfallet. I USA. Det bærer manuset preg av. Sikkert til stor glede for dem som vet «alt» fra før. Men til litt frustrasjon for oss som ikke kjenner saken i detalj. Vanvittig menneskejakt Flukten fra høysikkerhetsfengselet Clinton Correctional Facility i byen Dannemora i staten New York i 2015 resulterte i en vanvittig menneskejakt. Med to farlige mordere på frifot, ble alle skoler i distriktet stengt, og medier i hele landet fulgte jakten nærmest på direkten i over en uke. Mindre furore ble det ikke da to ansatte i fengselet ble anholdt for å ha hjulpet fangene med flukten. Og det viste seg at den ene, Joyce Mitchell, hadde hatt et seksuelt forhold til begge de to fangene. En historie som altså har absolutt alt, og som bare skriker etter å bli filmatisert. Selve flukten er som hentet fra «Flukten fra Alcatraz» eller «Shawshank redemption»: Fangene Richard Matt (del Toro) og David Sweat (Dano) nærmest filer og graver seg ut på spektakulært vis. I slutten av episode tre filer de fortsatt. Da har serien har brukt tre timer på å etablere karakterene og omstendighetene som gjorde flukten mulig. Naiv eller manipulerende? Joyce «Tilly» Mitchell (Arquette) peker seg fort ut som en hovedperson i dramaet. Hun er en litt sliten, middelaldrende kvinne som leder fengselets søm-verksted, der både Matt og Sweat utfører sitt daglige arbeid bak symaskinen. Også ektemannen hennes jobber i fengselet. Både gjennom det som skjer i fengselet og gjennom rammehistorien, avhørene av Mitchell etter at hun er arrestert, kretser dramaet rundt hennes personlighet: Er hun en litt enkel kvinne med en enda enklere mann, som er lett å manipulere fordi hun tørster etter nærhet og kjærlighet? Eller er det motsatt: at det er hun som manipulerer de to fangene for å oppnå det hun vil? Mye av spenningen og framdriften ligger her. De to fangene får vi derimot vite lite og ingenting om. Sterk og troverdig Serien er et tradisjonelt, men troverdig stykke arbeid. Filmet i fengselet der dramaet skjedde, og basert på grundige intervjuer. Den er glitrende rollebesatt, med Patricia Arquette i en utrolig sterk rolletolkning. Men er det nok menneskelig relasjonsdrama her til å forsvare mer enn sju timer serie? Tror det kan holde hardt. Og for oss «utenforstående», som ikke fulgte nyhetssendingene da den virkelige flukten skjedde, tar oppbygningen til det virkelige dramaet for lang tid. Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.

706558

Fargetemmeren UTSTILLING: Koloristen Helle Kaarem er i besittelse av en imponerende egenskap: Hun kan temme fargene. Kunstgalleriet: Helle Kaarem. Malerier. Til 2. desember 2018. Kaarem henter frem jordens farger. Som ved en innskytelse fanger hun dem, tvinger dem sammen i stramme former, og med noe som fremstår som en intuitiv letthet maner hun frem koloristiske samspill på tvers av klangene, som en fargenes og formenes hersker. Helle Kaarems lett gjenkjennelige malerier består ved første øyesyn av lagvise oppbygninger av disse vilkårlige, utflytende fargefeltene, oftest mot en lys bunn. Etterhvert ser en tydeligere at ingenting ved Kaarems malerier er tilfeldig. De består snarere av villede, nøye kalkulerte farger og former, ubønnhørlig jobbet sammen til de fremstår som komplette komposisjoner. Dybde Det oppleves en følbar dybde i verkene hennes. De lagvise innslagene av farger og former spiller mot hverandre, provoserer og tiltrekker. Vekslinger mellom gradvise transparente antydninger og tyngre pigmenttette felt bidrar til en opplevelse av en luftighet, nærmest tredimensjonalitet i de flate lerretene. Fargefeltene synes å sveve over hverandre, som om de skulle flyte vektløse i forskjellige sjikt. Det er i disse kontrastene, i mellomrommene og overgangene vi finner den virkelige nerve og spenning i de statiske maleriene. I møtene mellom tilfeldighet og det kontrollerte, det eteriske vilkårlig og det dramatiske villede. De inneholder en påfallende energi, og en opplevelse av bevegelse. Som når en ligger på magen og ser ned på rullesteinene i elven, når lyset og vannets bevegelser antyder at også steinene beveger seg, slik beveger også Kaarems fargefelt seg. Kunstnerens nonfigurative flatemalerier har ingen titler. Ingen veivisere eller pekere styrer opplevelsene av dem mot noen bakenforliggende innhold eller mening. Helt uten figurative funksjoner er det den umiddelbare estetiske sanseopplevelsen som blir gjeldende. Slik legger hun også til rette for premissløse møter mellom betrakteren og verkene. Mindre kjente sider Utstillingen på Kunstgalleriet består av nyere verk og viser i hovedsak malerier. Men den byr også på et mindre, spennende utvalg av papirarbeider som viser andre, kanskje mindre kjente sider av Helle Kaarems kunstnerskap. To markante motstykker til maleriene som dominerer utstillingen, er verkene Divertimenti. De to papirarbeidene har fått sine titler etter musikkuttrykket Divertimento. I musikkens verden beskriver benevnelsen et muntert musikkstykke bestående av flere korte satser. Passende for de lekne, fargerike verkene vi her ser. Her har Kaarem helt overlatt de før omtalte myke organiske formene, og forholder seg her i stedet til harde, stramme, kvadratiske celler mot det hvite papiret. Med lekenhet fyller hun dem ved å sette fargene opp mot hverandre i ulike korte serier. Som for å understreke at kunstnerens malerier også er komposisjoner, der farger og former er toner og harmonier, som når kyndig satt sammen til slutt fremstår i en behagende, harmonisk klang.

706559

Symfoniorkesteret viser igjen hvor gode de er - full pott til nytt album KLASSISK: Danser fra Kina og Madagaskar, Kurdistan og Eritrea, Cuba og Polen - Gisle Kverndokks musikk engasjerer. Og Stavanger Symfoniorkester viser igjen hvor gode de er. Gisle Kverndokk: Symfoniske danser. SSO, dir.: Ken-David Masur. Cd og Blue-ray disc. Utgitt på egen label. Til Grunnlovsjubileet i 2014 hadde Stavanger symfoniorkester bestilt et verk av Gisle Kverndokk. Dette verket ble fremført onsdag 30. mai samme år. Det var Kulturdepartementet som hadde utfordret SSO til å feire jubileet ved å legge til grunn begrepet om kulturelt mangfold. Kverndokk mottok fra SSO et tilbud som hadde bestemte ønsker og retningslinjer ut fra orkesterets kjennskap til musikk fra de mange etniske gruppene i Stavanger-området. Urfremførelsen i mai 2014 var særdeles vellykket, og verket foreligger nå på cd i en ikke mindre vellykket fremføring. Følelser, glede, stolthet og integritet Kverndokk sier selv at han ble helt forelsket i det mangeartede materialet av folkemusikk han fikk seg forelagt. Noe var lett å transkribere for orkesteret, andre ting var en utfordring. Det er da heller ikke få land som er representert i de fem dansene: Norge, Sverige, Polen, Hellas, Kurdistan, Madagaskar, Eritrea, Kina, Afghanistan, Iran, Cuba og Venezuela. Dans nr. 1 har tittelen The Sorrow of Loneliness, der introduksjonen er en vakker lengselsfull melodi fra 1300-tallets Afghanistan. Som en kontrast føler så dansemelodier fra Kurdistan og Venezuela. Vi hører allerede her at Kverndokk er en mester i å legge melodier ut i de forskjellige instrumentgrupper. Dans nr. 2 er en vals, der en melodi fra Madagaskar blir forent med en norsk og en svensk dansemelodi. Når det skandinaviske slår gjennom, er det som om vi hører ballettmusikk. På slutten her hører vi en vakker kinesisk melodi. Den tredje dansen har tittelen Songs about the Sea. Vi hører et gresk tema fulgt av en sang fra Kina. Som et bindeledd mellom disse kommer et stykke fra Iran, opprinnelig spilt på santoor, et persisk hakkebrett med en stor og dyp lydkasse, men her spilt av harpen sammen med klaver og hvislelyder fra slagverk. Fjerdesatsen, Dance in the Night, har som hovedtema en energisk melodi fra Kurdistan, en aftensang. Den kombineres med en dansesang fra Polen og en sterk rytmisk sang fra Venezuela. Midt i satsen hører vi en klezmer-melodi i messingen, laget av Kverndokk selv. Bryllup og begravelse Siste sats heter «Weddings and Funerals» og kombinerer, i tråd med tittelen, både det høytidelige og det sorgtunge. Men også en bryllupsmarsj kan være sorgtung, noe vi hører i den svenske marsjen. Gjennomgående er en begravelsessang fra Madagaskar og vi hører også en lidenskapelig melodi fra Cuba, samt en sang fra Eritrea. De velkomponerte dansene uttrykker, med Kverndokks egne ord, både følelser, glede, stolthet og integritet. Og SSO viser igjen hvor gode de er til å fremføre nyskreven musikk.

706562

Lettbeint moro BOK: Femten fantasifulle fortellinger som utforsker fiksjonspotensialet i norske barnesanger. Bjarte Arneson: Du og jeg og Vito. Prosa. 168 sider. Tiden. Da Bjarte Arneson (f. 1978) tidligere i år gikk i rette med gravalvoret i litteraturen, etterlyste han mer humor, og ba forlag og anmeldere om å utvide rammene for den virkelighetsfjerne litteraturen. Det er nærliggende å spørre hvor mye av samtidslitteraturen Arneson egentlig har fått med seg. I «Du og jeg og Vito» hevder så «Bjarte Arneson» at det er mer aktverdig å påkalle latter enn gråt. Det er vel litt snodig å skulle gjøre dette til et moralsk spørsmål, som om det ene er bedre eller riktigere enn det andre, og uttrykksmåtene dermed utelukker og fortrenger hverandre. Nok om det. «Du og jeg og Vito» har blitt en sprelsk, morsom og leken samling tekster, full av usannsynlige krumspring og påfunn. Vi møter bl.a. Gubben Noah, som etter tallrike frustrasjoner har dekorert kroppen med bitemerker; Kevin, som driver firmaet Relative Memorable, og nå har fått i oppdrag å utstoppe «ei gammel tante som heter Monica»; og Vemund, som går i lære hos to polske brødrene for å bli en god lokkemann. «Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro, da hørte jeg fra Lien (en gjøk) som sa ko-ko» er en satirisk tekst om Tord Lien og Erna Solberg. Blant samlingens beste og morsomste tekster, er «Mikkel R.E.V.», der hovedpersonen kommuniserer med salmenummer: «434 (Det er navnet ditt jeg roper)», og moren skriver salmer med moderne titler som «En mobillader jeg savner»; i «Qua mi, jeg takker deg», er vi i et fantastisk samfunn der det er innført et slags Vipps-system for takksigelser; i «Slå på ring» møter vi den gravide konfirmanten Vilde, som vokser opp i en slekt som «har fungert som en trål for arvelige sykdommer i åtte generasjoner»; i «Hjulene på bussen» har menneskeheten kommet så langt at aldringen kan stanses, og Halvor har valgt å stanse på 23 år, hvilket byr på visse problemer når moren har stanset på 21 og kjæresten velger å eldes naturlig; og tittelfortellingen «Du og jeg og Vito» er utformet som en usannsynlig lang mail, der Vito er den kleine i et slags metoo-perspektiv etter en firmafest som åpenbart har gått litt over styr. Her er stammende munker, stumme kirketjenere, tyske elektroingeniører og broder Peder som taler, ikke i tunger, men i tekstlinjer fra populærmusikken. Det ene innfallet tar det andre, og det er tidvis riktig så morsomt og underholdende. Tungsinn, gravalvor og elendighet er så visst ingen forutsetning for god litteratur. Men man kan da godt like begge deler.

706563

River glorien av nasjonens helgen SAKPROSA: Tore Skeie plukker glorien av helgenkongen Olav og gjør ham til en mann av sin tid. Tore Skeie: «Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid», Gyldendal, 311 sider «Den bleke krigeren er ikke glad i kveld i Jæren, ravnene eter sitt måltid fra hans døde kropp.» Erling Skjalgsson, Vestlandets mektigste mann var nettopp drept. Hans fiende og banemann, Olav Haraldsson, skrev et av de få skaldekvadene som er bevart etter ham. I neste linje formulerte kongen ikke bare Erling Skjalgssons epitaf, men også sin egen: «Hunger etter landmakt fører til menns død.» Denne sannhet blir ettertrykkelig dokumentert i Tore Skeies bok om mannen som i tusen år er blitt husket som helgenkongen, men som hersket i en krigertid der fyrstens rolle var å lede sine menn i strid, drepe motstandere så vel som uskyldige bønder, og fordele byttet. Gjennom sine to tidligere bøker, den sensasjonelle debuten om Alv Erlingsson fra 2009 og «Jomfruen fra Norge» fra 2012, har Tore Skeie etablert seg som en fremragende formidler av vår middelalderhistorie. Inntrykket blir på ingen måte svekket av denne uhyre velskrevne boken om voldsmannen som ble helgen. Beretningen åpner med Snorre og den «skapelsesmyten som nordmennenes land er bygget på», men resten av boken leder fram til en langt mer nøktern vurdering av nasjonalhelgenen. Dette er en bok om voldsmannen og ransmannen Olav Haraldsson, ikke St. Olav. Ikke et pent syn Sigvat skalds store dikt er Snorres, og dermed vår, viktigste kilde om Olavs blodige karriere før han kom til Norge. Tore Skeie føyer Snorre sammen med utenlandske kilder, spesielt den angelsaksiske krøniken, og finner på den måten et perspektiv der Olav ikke er den norske kjempen han ble gjort til under den norske nasjonsbyggingen, men en middels viktig europeisk aktør. Olav Haraldsson var stort sett underordnet menn med større hærer og mer makt. Han levde i en tid da daneveldet bredte seg utover, og kong Knut den mektige erobret England, og etter hvert også Norge. Dessuten tegner Skeie ham med sikre streker som en mann av sin tid. Det er ikke noe pent syn. Bildet av den nidkjære misjonær blir nedtonet, det er skapt i en tid da krigeren for lengst var blitt helgen. Olav den senere hellige var blant annet med på å massakrere munker og nonner i Canterbury, den angelsaksiske kristendommens viktigste by. Volden forsvant heller ikke med kristendommen. Den var en naturlig del av en konges måte å herske på; «Alle som søkte makt i dette samfunnet måtte være forberedt på å bruke ekstrem og spektakulær vold». Tore Skeies språk er samtidig rikt og presist. Han bruker noen arkaiske former «hvorfra flåten satte kursen sørover», som kler innholdet. Teksten er også full av detaljer om livet på skipene, om verktøy og våpen. Han forklarer i detalj hvorfor vikingenes overlegne skipsbyggerferdigheter ga dem et slikt fortrinn. Detaljene gjør fortellingen rikere, uten at den mister tempo og retning. Det er mesterlig gjort. Annerledeslandet Av stor lokal interesse er beskrivelsen av forholdet mellom Erling Skjalgsson og Olav, som ender med slaget ved Bokn og Erlings død. Erling Skjalgsson var en del av maktapparatet til Knut den mektige, og deltok i danekongens spill for å vriste Norge ut av Olavs hånd. Alliansene skiftet brått, svik var politikkens vesen da som nå. «I denne kulturen som holdt trofasthet som den høyeste dyd, var det til syvende og sist alltid den med dypest pengepung som seiret», skriver Skeie. 1000 år, og så lite er endret. Ved å legge så beskjeden vekt på kristningen og så mye på krigen, fyrer Skeie av et grunnskudd mot den nasjonale myten om Olav. Han skriver riktig nok at tusen år senere står Mostertinget i 1024 og innføringen av kristenretten som det mest betydningsfulle og varige som hendte i Norge under Olavs tid. Men nettopp gjennom det europeiske perspektivet som preger hele boken, får han fram at kristningen ville skjedd uansett. Olav var ikke spesiell, men en typisk representant for sin tid, også i valget av Hvitekrist som den nye guden. Heller ikke rundt år 1000 var Norge så mye annerledesland som nasjonalismens stemmer vil ha oss til å tro.

706565

Kunst som dekker fire milliarder år - og ser framover UTSTILLING: Kunst om utviklingen av livet - og spådommer om framtiden. Uten å bli dyster. Bryne Kunstforening: Elisabeth Jarstø - Random Mutations. Skulptur, video. Til 2. desember. En vandring blant Jarstøs utstilling, Random Mutations, innbyr til en tankevandring nesten fire milliarder år tilbake i tid. Til en tid da èn eneste bakterielignende celle utgjorde alt livs urform. Spol så tiden fremover, gjennom noen milliarder års evolusjon, til det som i denne sammenheng fremstår som for bare en kort stund siden, da en en av klodens arter reiste seg på to bein, grep et redskap og startet sine inngripen i naturen. Inngrep som ikke bare har preget den, men satt dype, varige spor. Jarstøs utstilling omfatter alt dette - og spådommer om fremtiden. Tilfeldige mutasjoner Elisabeth Jarstøs skulpturelle objekter er alle bygget opp med utgangspunkt i en grunnform. Urformen. Gjennom en gjentagende repetisjon av denne fremstår hennes objekter med en aura av noe gjenkjennbart. Som har de direkte opphav i selve naturens substans. Som kjeder av DNA-molekyler eller byggesteiner av genetisk arvemateriale illuderer sekvensene av grunnformene en form for utvikling. Som er de fanget opp av et mikroskop, midt i en prosess av celledeling, som molekyler spaltes eller muteres. Gjennom en utforsking av ulike materialer som bronse, porselen, skjellakk og papir, underbygges en opplevelse av skjørhet i arbeidene. Som om kunstneren vil påminne oss om hvor delikat og sårbart materiale liv består av. Variasjoner i objektene viser til ulike stadier i prosesser. Der noen mutasjoner fremstår som sunne og velutviklede, speiles de tidvis av frynsete underutviklede sammenføyninger, som er de i en tilstand av degenerering eller nedbrytning. Gjennom bruk av en tydelig industriell palett bringes assosiasjonene videre inn i det maskineriet som ligger i cellestrukturene, i vårt genmateriale. Som er de industrielt framstilte komponenter i et maskineri, eller stammer de fra den relativt “nye” naturvitenskapen, bioteknologien? Bioteknologiske prosesser har latt oss bake brød og fremstille vin. Den samme teknologien har gitt oss livsviktig antibiotika, muligheter til å klone sauer og dyrke ører på ryggen av mus. Det er her det fort blir mørkt. I dag er det nesten ingen grenser for hva vi kan oppnå ved å tukle med naturen og vi står endatil på trappene til et sorteringssamfunn hvor gentesting og genmanipulering kan avgjøre hvem som fødes. Sårbarheten i økosystemet Jarstøs verk inspirerer altså til å flytte blikket bakenfor det store klima- og miljøperspektivet, og ned til et nanoperspektiv. Hennes utstilling åpner for en større bevisstgjøring rundt hvordan menneskelig inngripen på nanonivå, både på kort og lang sikt gir store konsekvenser på makronivå. Gjennom blant annet bioteknologiske overskridelser, genmanipulering, hormonpåvirkning og mye mer, har vi maktet å forstyrre balansen i sårbare økosystemer, og derigjennom direkte påvirket evolusjonen. Vi har sett arter forsvinne, polarisene smelter og havene forurenses i den grad at selv deres ph verdier endres. Dersom en tillater seg å ta inn over seg at det er summen av våre forfedres handlinger som har ført oss hit hvor vi er i dag, blir det et svimlende foretak å forsøke å tenke seg hvilken effekt våre handlinger i dag vil ha på naturen i fremtiden. Jarstø innbyr til refleksjon rundt en alvorlig tematikk, men uten å bli dyster. Godt underbygget av hennes lavmælte videoverk danner utstillingen snarere rom for ettertanke rundt egen rolle i det sårbare økosystemet vi er en del av.

706566

Kunst om fars selvmord UTSTILLING: Faren tok livet av seg. Nå har sønnen rekonstruert hendelsen - og filmet det hele på kjølig avstand. Smerten ligger i alt det vi ikke får se, skriver vår imponerte anmelder. Prosjektrom Normanns: Mathias Härenstam - A scene from Reconstruction. Kortfilm. Til 9. desember. Mathias Härenstams konseptuelle kortfilm plasserer seg et sted i krysningsfeltet mellom film og videokunst. Gjennom at kunstneren har gitt den et narrativt format, og ikke en vilkårlig utforming, lar den ikke publikum komme og gå, slik man ellers gjerne gjør i et kunstgalleri. Snarere forutsetter det en tilstedeværelse gjennom de 21 minuttene filmen varer. Og det er 21 tøffe minutter, som fanger, konfronterer og utfordrer. Filmen er et sterkt personlig verk, og omhandler det tabubelagte temaet selvmord, med utgangspunkt i Härenstams egen fars selvmord. Gjennom de involvertes skildringer, nødsamtalen, politirapporten og utrykningspersonellets logg har kunstneren gjennomarbeidet og tatt eierskap av de første minuttene etter at hans mor kom hjem for å oppdage at hennes ektemann, kunstnerens far, har tatt sitt eget liv i familiens hjem. Blindgate Scenen vi blir vitne til finner sted innerst i en blindgate i et idyllisk nabolag i en svensk forstad. På hver side av gaten, med nyklippede plener, velfriserte hekker og prydbusker, ligger husene sirlig på rekke og rad. På noen av husveggene henger det svenske flagget, lett vaiende i brisen. Det har regnet, men nå sprekker skydekket opp og solen titter frem. Fuglesang understreker idyllen og en aura av tilfredshet og vellykkethet ligger over nabolaget. En bil kommer kjørende rolig mot oss, den parkerer i innkjørselen ved det siste huset i rekken, slik den antageligvis har gjort daglig og til samme tid i lang tid. En mann stiger sakte ut av bilen før han med langsomme skritt går de få metrene opp til huset og forsvinner bak inngangsdøren. Kameraet vi observerer gatebildet gjennom, lar oss ikke følge etter. Det er montert høyt, i enden av gaten, og på en avstand som gir oss overblikk og på samme tid trygg distanse til det som utspiller seg. Utsnittet er statisk og endrer seg aldri. Som sitter vi bak gardinen og kikker ned på nabolaget som en nysgjerrig, geskjeftig nabo. Det gir det hele en opplevelse av noe ufint, at man tar seg til rette i andres tragedie. Tragedie bak dører For det er en tragedie som snart utspiller seg. En kvinne parkerer kort tid senere sin bil i samme gårdsrom. Smilende utveksler hun noen hyggelige høflighetsfraser med en nabo over postkassen. En bemerkning om det vakre været, et takk for sist, en hekksaks skal lånes bort for trimming av en hekk. Så forsvinner også hun inn bak ytterdøren og gaten ligger igjen døsig og stille. Stillheten brytes av et hjerteskjærende skrik før kvinnen kommer løpende ut av huset og blir møtt av den samme naboen. Gjennom filmens eneste dialog får vi bruddstykker av hva kvinnen har opplevd. Vi får høre at noe har skjedd med Rolf, om noe på loftet. Naboens hustru kommer til og den agiterte kvinnen blir tatt hånd om før hun på ny forsvinner, nå bak naboens ytterdør. Vi blir vitne til at ambulansepersonell kommer til, så politi. Vi ser utrykningspersonellet forsvinne inn bak døren. Vi ser en båre hentes, så en stor avbitertang. For hver gang døren lukkes blir vi overlatt til selv å fylle inn detaljene og selv danne oss et bilde på hva som utspiller seg der inne. Det er et sterkt grep å overlate det utfyllende narrativ til publikum. Det er i disse private rommene frembragt av fraværet av informasjon, og i mindre grad de skildrede scenene på gaten, at det virkelige dramaet utspilles. Man oppnår en personlig nærhet til skildringene, forsterket gjennom at den må baseres på våre egne erfaringer, fra egne liv. Härenstams verk er på mange måter et ubehagelig verk, men dets innhold presenteres ikkekonfronterende og med en kjølig distanse. Det er vi, publikum som tilfører smerten. Det er vi, som med Per Pettersons ord, som selv bestemmer hvor vondt det skal gjøre.

706567

En av årets beste countryplater Tre av de beste fra countryhovedstaden. Pistol Annies: "Interstate gospel" (RCA Nashville/Sony) Steve Earle mener at alt det beste fra Nashville for tiden blir lagd av kvinner (pluss Chris Stapleton), ifølge et intervju i The Guardian i fjor. Det er ikke vanskelig å se at Earle har et poeng, for det er svært mange gode countrykvinner der. Tre av disse har sideprosjektet Pistol Annies gående; Miranda Lambert, Ashley Monroe og Angaleena Presley. Dette er deres tredje plate sammen. Mer enn halvparten av 14 kuttene på platen kunne vært nevnt blant "beste spor", og resten er slett ikke dårlige. "Got my name changed back" er en sprek skilsmisselåt, mens «When I was his wife» er et sårt tilbakeblikk på det som var. "This too shall pass" er en varm avslutning om å holde ut i forholdet. "Milkman" har en herlig tekst om at hvis moren bare hadde hatt et forhold til melkemannen, ville hun ikke vært så fordømmende. En flott plate, langt sterkere enn slike sideprosjekter ofte er. En av årets beste countryplater. Beste spor: "Got my name changed back", "This too shall pass", "Milkman", "Leavers lullaby".

706568

Begynner å ligne på Bono London-bandet har opplevd baksiden av rock'n'roll-livet. Mumford & Sons: "Delta" (Island/Universal) Mumford & Sons var ingen over natten-suksess, men i løpet av ett år hadde debutalbumet "Sigh no more" inntatt verden. Gjengen fra London ble det første britiske bandet siden Coldplay til å selge en million plater både i Storbritannia og i USA. De fortsatte i samme spor på "Babel", men endret kurs fra akustisk folk til elektrisk rock på "Wilder mind". Mottakelsen var svært variert; fra brutal slakt til uforbeholden lovprisning. Undertegnende er av dem som likte både det opprinnelige lydbildet og endringen de foretok. Denne gangen har Marcus Mumford villet lage en "fredagskveld med gutta", uten å ha noen spesiell sjanger i sikte. Det siste er smart, for debuten førte til at en hær av banjospillere med bukseseler marsjerte fram fra mørke kroker. Folk-bølgen vasket over oss på begynnelsen av 2010-tallet, men døde ut under vekten av alle som surfet på den. Med produsent Paul Epworth (Adele) ved roret, ble 25 sanger spilt inn i The Church-studioet i London. Mer enn 100 mennesker var involvert underveis, og bidragene til Maggie Rogers og Gill Landry er blant dem som er beholdt. 14 kutt har funnet veien til platen. Dette er ikke akustisk folk som på de to første platene, men heller ikke ren stadionrock som på det forrige. Selv kaller de det sin mest personlige plate så langt. Eller som tangentspiller Bel Lovett sier det, en plate som også tar for seg de fire d-ene: death, divorce, drugs og depression. De åpner samstemt i "42", der elektronikken setter inn der banjoen før ville gjort det. Det handler om mørke tider og lengselen etter et tegn. "Guiding light" er en naturlig oppfølger, men denne gang med mer tro på at det vil gå bra: Even when there is no star in sight You'll always be my only guiding light Dette var første singel fra albumet, og det er en låt som garantert tas med når de legger veien innom Oslo Spektrum i mai neste år. En sang for de store saler. De er mer lavmælte på "Woman", mens "Beloved" bygger seg opp mot noe som aldri helt kommer. Istedenfor dempes det ned i "The wild" med piano og strykere. Vakkert, men på slutten slippes stadionlyden løs igjen. Er U2 og Coldplay veien å gå for Mumford? Vi er tilbake på bakken i "October skies", en sang med den melodiøse drivkraften som har ført Mumford fram dit de er i dag. Teksten er mørk; om en ødeleggende frykt for framtiden, men med et håp likevel. Mumford faller heldigvis ikke for fristelsen til å fyre løs på alle sylindre på slutten. "Slip away" unnslipper oppmerksomheten, selv om lyden sikkert vil fylle en konsertsal. Det er mye tikkende elektronikk på sangene, som for å understreke at folk-tiden er over for godt. Greit nok, men all elektronikken blir temmelig statisk den også. "Rose of Sharon" og "Picture you" lider under det, to kjærlighetssanger Mumford normalt takler bra. "Darkness visible" er en mørk snakkesang, som kanskje prøver å si meg noe viktig. "If I say" er en enda sang om at noe skal skinne, mens "Wild heart" er om kjærlighet satt på prøve. "Forever" er et høyst forutsigbart allsangfrieri, men du skal være nokså surmaget for ikke å synge med. De avslutter med tittelkuttet "Delta". Låten åpner forsiktig og ender i U2-land. Marcus Mumford er 31 år, 27 år yngre enn Bono. Kanskje arvtakeren er funnet. Beste spor: "Guiding light", "October skies", "Forever".

706569

Briljant Napoli-drama Det er sjelden man ser en så god overgang fra bok til tv-serie som i HBOs drama basert på Elena Ferrantes «Mi briljante venninne». My brilliant friend Italiensk dramaserie Premiere på HBO Nordic 18. november Hvor mange ganger har vi ikke sett filmatiseringer av bøker og tenkt at de har mistet noe stemningen, detaljene og dybden i overgangen til lerretet? Og det er klart det er vanskelig. Når vi leser skaper vi våre egne bilder, av både mennesker og omgivelser, og det er ikke gitt at andre ser for seg det samme som vi gjør. Kanskje er det Elena Ferrantes presise tekst som har gjort utslaget her, for tv-versjonen om de to venninnene fra Napoli er så gjenkjennelig at det nesten er som om den har vokst rett ut av boksidene. Serieversjonen holder seg tett opp mot handlingen i «Mi briljante venninne». Den tilbakeskuende forellerstemmen tilhører Elena, som gir oss et usentimentalt og ærlig bilde av sitt gryende vennskap med den geniale, kompromissløse Lila. De to jentene vokser opp i en fattig bydel i Napoli, i overfylte bygårder preget av store familier, vold og sladder, men også av ærgjerrighet og håp om en bedre framtid. Elena er det klassiske eksempelet på en flink og veloppdragen jente, den som ville vært den soleklare eneren i klassen, hadde det ikke vært for Lila. Sistnevnte er smartere enn alle de andre til sammen, hun briljerer i alle fag, og etter hvert som de to venninne vokser til går hun fra å være en mager, kantete jentunge til en skjønnhet som også på dette området stiller bestevenninnen i skyggen. Som i boka skildres kombinasjonen av kjærlighet til venninnen og sårheten over å alltid være nummer to på en elegant og likefrem måte som smyger seg nådeløst inn på seeren. Det hadde vært en nær sagt umulig oppgave å formidle denne historien uten de rette skuespillerne. Her har serieskaperne truffet blink noe så til de grader. De fire unge jentene som spiller Lila og Elena på to ulike steder i livet ikke bare ser perfekte ut for rollene, de briljerer også med skuespillerferdigheter som ikke er hverdagskost blant barn i den alderen. Det er vanskelig å tenke seg hvordan tv-versjonen av Ferrantes briljante bok kunne blitt bedre enn dette.

706572

Trubadur av beste varemerke Vemodig vakker visesang malt i country-blått. Doug Paisley: "Starter home" (No Quarter/Playground) Justin "Bon Iver" Vernon kaller ham en helt, og det alene er for så vidt grunn nok til å stoppe opp ved Doug Paisley. Det er gått fire år siden forrige plate fra folk-sangeren fra Toronto. Han solodebuterte i 2008, og dette er fjerde album. Det er ikke så vanskelig å skjønne hvorfor Vernon hyller ham. Paisley kan skrive sanger som Townes Van Zandt, Guy Clark og en Bob Dylan i countrystemning, spille gitar som David Rawlings og synge mykt som Tom Paxton og John Prine. De første seks sangene er flotte, og de resterende tre blir ikke noe dårligere av at Jennifer Castle gjør sin inntreden som korist. Melankolske "This loneliness" kommer som et sent høydepunkt, etter at vi i starten fikk såre "Starter home" og midtveis fatalistiske "Drinking with a friend". Paisley synger om livet som var, livet som det kunne ha vært og livet som venter. Tingene går ikke på skinner, men Paisley er ikke den som dømmer noen. Beste spor: "Starter home", "Dreamin'", "Drinking with a friend", "This loneliness".

706574

Pan:En triumf for Anders Dale og Arne Nøst TEATER: Går det an å skape bra teater av folk som står på scenen og roper «denne ensomme natt» og snakker om «min udødelige sjel»? Ja, overraskende nok. Takket være en kraftprestasjon og stor teaterklokskap. Rogaland Teater: Pan - dødelig idyll. Regi, scenografi og musikk: Arne Nøst. Med: Anders Dale, Ragnhild Arnestad Mønness, Helga Guren, Marko Kanic, Espen Hana og Roar Kjølv Jenssen. Av en eller annen grunn har teatersjef Arne Nøst valgt Knut Hamsuns «Pan» som sin avskjedsforestilling. Han har selv regien, han står selv for scenografien, og han har selv skrevet musikken. Det er et uventet og ganske dristig valg, for det er noe gammelmodig over fortellingen om den patetiske naturromantikeren Glahn og hans håpløse kjærlighet som alltid er i utakt. Storslått, voldsom, intens, lidenskapelig, javisst, men i utakt. Intriger, intriger Denne gang har Rogaland Teater valgt å beholde mye av det gammelmodige. De har heldigvis ikke valgt å flytte trekant-, firkant-, fem-kant- eller sekskantdramaet til et realityshow fra 2018 (selv om det nok kunne være både mulig og fristende). Her er både språket, for ikke å si sproget, og klærne hentet fra et slags attenhundretall. Skuespillerne fyller altså scenen med svære ord og formuleringer som er akkurat så gamle at de nesten blir ufrivillig komiske; «jeg følte i dette øyeblikk at noe rørte mitt hjerte». Javel. Det handler om Glahn (Anders Dale) som tilbringer noen måneder i nord, bor for seg selv i skogen der han i sin ensomhet ikke skader noen. Men så blir han betatt, eller besatt, av rikingens datter, han får henne, får henne ikke, får henne, får henne ikke. Inn kommer smedens kone som en slags lojal trøst, men der er rikingen selv en rival, og jammen har vi ikke en lege og en svensk baron også som blander seg inn i intrigene. Stort av Nøst Dette er altså Hamsun, dette er romantisk sjelestorm og livssmerte, dette er feiringen av den tragiske helt som ikke selv ser at hvert øyeblikk av stor lykke er en omvei til enda større ulykke, en oppvisning i bergogdalbaneliv og selvopptatt, pompøst selvbedrag. Hamsuns mest følelsesmettede og intense historier balanserer hårfint mellom det banale, overtydelige, nesten latterlige - og det dypt menneskelige. Denne forestillingen lander definitivt på den rette siden, og det skyldes i all hovedsak to forhold. Det ene er Nøst sin evne til å ramme inn historien på en måte som løfter den og samtidig gjør selv de mest lidenskapelige partiene nødvendige. Han gjør det ved å la hele dramaet spille seg ut foran enkle videobilder på scenens bakvegg - og ved å la skuespillerne vandre rundt, springe over og krype under et slags hjul, en karusell, som ustanselig beveger seg. Den forvandler, sammen med musikken og enkelte scener som først og fremst er visuelt sterke, Hamsuns melodrama om til moderne teater. Den spenningen, den kontrasten, funker. Det er imponerende, veldig imponerende. Kraftprestasjon Minst like imponerende er Anders Dales kraftprestasjon i rollen som Glahn. Han er på scenen fra start til mål, han er fortelleren som loser publikum gjennom handlingen - som jegfortelleren gjør det i romanen. Og han glir elegant inn og ut av de dramatiserte scenene. Han leser aldri teksten, han lever den. Og han gjør det med bravur. Det betyr ikke at de andre på scenen er svake. Særlig samspillet med den manipulerende, eller barnlige, rikmannsdatteren (Ragnhild Arnestad Mønnes) slår gnister. Men både hun og Helga Guren, Roar Kjølv Jenssen, Marco Kanic og Espen Hana må godta at dette er Anders Dale sin triumf. Og Arne Nøst sin.

706576

Gavepakke til småbarnsfamiliene Ole Martin Alfsen vet hvor skoen trykker for vanlige folk. Heldigvis har han også en løsning som er overkommelig og god. Familiemiddag Ole Martin Alfsen 367 sider Press Det er så herlig befriende når de som virkelig kan lage mat forteller at de også har unger som ikke liker ting og at det ikke alltid er like enkelt å samle familien til en god og næringsrik middag samtidig som man rekker fotballtrening og korøvelse og lekser og hva det når er. Ole Martin Alfsen forteller i denne boka om hvilke nye utfordringer han fikk da han ble far, men også hvordan han løste dem. Han går systematisk til verks og deler innsiktene med oss andre, enten vi har spedbarn som nettopp har begynt med fast føde eller halvstore unger med tett tidsskjema. Vi får, i tillegg til en rikholdig oppskriftsamling på alt fra middager til bakst til kraftbaser, en helt haug med gode råd og tips, både på overordnet nivå og i de enkelte oppskriftene. Resultatet er en bok det er lett å bruke, både slavisk og som et utgangspunkt for egen eksperimentering. Og det beste av alt er at Alfsen aldri hever pekefingeren og gnåler om kompliserte ernæringsregnestykker og idealer det er umulig å leve opp til. Han framhever normal, sunn, hjemmelaget mat og forklarer oss hvordan vi kan lage det og hvorfor det er godt nok. Ikke minst presenterer han en lang rekke fristende oppskrifter som inspirerer oss til å spise mer fisk og grønnsaker og annet som er bra for oss. På mange måter et friskt pust i en tid hvor man ofte kan få et inntrykk av at vi alle vil gå til grunne innen kort tid på grunn av feil tarmbakterier eller grønnkålmangel eller hva det nå er som truer oss denne uka.

706577

Herlige kvinnfolk «Kvinnfolk» er en nydelig hyllest til en rekke sterke kvinner og maten deres, både den hverdagslige og den spektakulære. Kvinnfolk Marianne Pfeffer Gjengedal og Klaudia Iga Pérès 309 sider Gyldendal Jeg innrømmer glatt at det oppsto en viss skepsis da jeg leste at det var en matstylist og en matfotograf som sto bak denne boka. Fordommene ble heldigvis fort gjort til skamme. Marianne Pfeffer Gjengedal og Klaudia Iga Pérès har laget en vakker og lesverdig bok om en rekke kjente kvinner, og om hva de (kanskje) spiste. I stedet for å basere seg på arkivbilder eller engasjere modeller til å posere som Frida Kahlo, Marilyn Monroe, Sigrid Undset og alle de andre denne boka handler om, har forfatterne arrangert en heidundrande utkledningsfest for og med seg selv, og det er tydelig at de har hatt det gøy mens de har holdt på. I denne boka kommer kvinnene og fortellingene om dem, deres liv og deres samtid i første rekke, maten i andre. Det gjør ingenting. Dette er den typen bok du blar i for å bli underholdt og inspirert, ikke et oppslagsverk for deg som lurer på hvordan du steker en kylling eller lager bechamelsaus. Forfatterne har gjort god research, og behandler sine objekter med respekt og beundring. Bildene, av både folk og mat, er vidunderlige, og man får virkelig lyst til å gi seg i kast med Coco Chanels sofistikerte sjokoladetrøfler, de spektakulære kakene som ble spist ved Marie Antoinettes hoff og de jordnære, varmende rettene fra Astrid Lindgrens verden. Det eneste jeg har å sette fingeren her er en del skjemmende skrivefeil og en kalvestek som står i ovnen til den når 70 grader. Ellers er dette en på alle måter nydelig bok, med mange fine historier og oppskrifter til å få vann i munnen av.

706579

Gammalmodig sukkerspinn FILM: Liker du sukkersøt Disney-musikalfilm av den typen dei laga i 1964, er «Mary Poppins vender tilbake» midt i blinken. For meg blir det altfor gammalmodig, glatt og sukkersøtt. Mary Poppins vender tilbake Sjanger: Eventyr, Familiefilm, Musikal. Med: Emily Blunt, Meryl Streep, Ben Whishaw, Lin-Manuel Miranda. Regi: Rob Marshall. Nasjonalitet: USA, 2018. Lengde: 2 t. 10 min. Aldersgrense: Tillaten for alle. 54 år etter klassikaren «Mary Poppins», med Julie Andrews i hovudrolla, kjem oppfølgjaren «Mary Poppins vender tilbake», med Emily Blunt i hovudrolla som den flygande, vennlege, bestemte og magiske guvernanta. Banks-barna frå originalen er nå blitt vaksne. Michael (Ben Whishaw) og søstera Jane (Emily Mortimer) bur framleis i barndomsheimen i London. Me er på 1930-talet, det er økonomiske nedgangstider. Michael er enkemann og far til tre - og når to advokatar ein dag bankar på døra og krev heile huslånet innbetalt i løpet av fem dagar, blir det trøbbel. Eller: «Trøbbel». For sjølv om det tilsynelatande kunne liggja ein slags dramatikk her, er det ikkje drama og depresjon som pregar «Mary Poppins vender tilbake». Her er det smil og song og dans og positivitet som rår i 99 prosent av scenene - og det er så søtt, naivt og glatt at eg blei sitjande og lengta etter noko surt og salt og rusk i Disney-maskineriet. Sjølv om filmen er laga i 2018, ser han på dei fleste område ut til å laga rundt 1960. Det er sannsynlegvis meint som ein nostalgisk hommage til farne tider i film, men for meg blir det mest corny og irriterande - og då snakkar eg ikkje bare om det pussige i at ein plutseleg bryt ut i song. Skodespelarane snakkar og spelar slik ein gjorde for eit par generasjonar sidan, musikken er som henta frå tidleg 60-tal, manuset manglar dybde, substans og overraskingar, barna er veslevaksne og snusfornuftige (som jo er noko av det aller mest irriterande ein kan sjå på film), alt er overtydeleg og fullstendig forutseibart. Det einaste som reddar filmen, slik eg ser det, er ein del storslåtte musikalnummer med song, dans, fantasi, animasjon (ikkje av den moderne typen, men i gammaldags 2D) og endeleg litt spesialeffektar som viser at det har skjedd noko i filmmakeriet sidan 1964. Men vil folk gå rundt og nynna på nokre av songane frå «Mary Poppins vender tilbake» dei neste tiåra, slik folk har gjort med fleire av låtane frå originalen? Tviler på det, du.

706580

Svada-kavalkade Hvis du leter etter udokumenterte helsepåstander og komplisert, merkelig mat har du funnet den rette boka. Dønn grønn Sara Chacko 135 sider Vigmostad Bjørke Allerede i det innledende kapitlet aner man hva slags lese- og spiseopplevelse dette vil bli. Der handler det om detox. Om å hjelpe kroppen med å kvitte seg med kjemisk avfall, belastende stoffer, stress og press. Det er mange som har oppskrifter på hvordan man gjør dette. Noen sverger til å bare drikke grønnsaksjuice man har presset selv, mens andre, som Sara Chacko også tillater diverse salater og supper. Problemet er bare at det ikke finnes noen form for vitenskapelig belegg for å hevde at kroppen trenger å avgiftes. Det er sånt vi har et par sentrale, indre organer til. Dette har fagfolk prøvd å formidle et utall ganger, men det virker som om kunnskapen preller av i møte med sunnhetsprofeter som anbefaler kompliserte og tidkrevende kurer som, i hvert fall for undertegnedes del, bare har én dokumentert effekt: Dårlig humør. I denne boka er det bare plantebaserte oppskrifter uten gluten, melk, egg og raffinert sukker. Hvorfor vi som ikke er allergikere skal unngå disse ingrediensene? Les og du vil finne flere svada-svar. Dette er med andre ord boka for deg som vil gjøre det enkle komplisert, som vet hvor du får kjøpt ingredienser som adzukibønner, bipollen og byggressjuicepulver, og som ønsker å bruke uhorvelig mye tid på å lage retter som egentlig kunne vært ganske enkle. Hadde det enda smakt fantastisk. Vi prøvde oss på en oppskrift beskrevet som «dekadent sjokoladekake». Det pleier jo bli bra. Men tydeligvis ikke når den inneholder bønner og chiagele. «Kaken» ble stående i kjøleskapet noen uker før vi kastet den, noe som er ekstremt uvanlig med kakaobaserte retter her i huset.

706582

Aftenlandenes undergang BOK: Dyster, vakker, velskrevet, viktig og perspektivrik idéroman om Europas undergang. Ole Asbjørn Ness: Aftenlandet. Roman. 434 sider. Aschehoug. For 14 år siden debuterte Ole Asbjørn Ness (f. 1974) med den ubehagelige romanen «Det er natt», som han fikk Vesaas-prisen for. «Aftenlandet» er vel heller ingen tekst for Chat Noir. Tittelen viser til Spenglers kulturfilosofiske hovedverk, «Untergang des Abendlandes», som ble til i de rykende ruinene etter den store europeiske selvutslettelseskrigen 1914-18, og uttrykker sånn sett en begrunnet pessimisme. Hos Ness er det mer tale om en ulmende og usynlig torvbrann, stiftet av islam og finansiert av stadig mer belastede, utarmede og undergangstyngede europeiske velferdsstater. I romanen skildres «Aftenlandet» gjennom øynene til to menn og en kvinne som møtes i London tidlig i nittiårene. Daniel (hebraisk, «Gud er min dommer») har som mål å bli så rik at han kan «be hele verden om å dra til helvete», og blir et stjerneskudd i London City etter å ha tjent en formue på spekulasjonene som senket ærverdige Barings Bank i 1995. Han representerer den vestlige kynismen og kapitalismen. Algeriske Kateb (arabisk, «skribent») flykter fra borgerkrig og tortur, drømmer om å bli forfatter og betaler med prostitusjon for visumet og flybilletten til London. Kateb, men særlig kameraten Omar, representerer islamisme og terrorisme, overbevist om at islam vil seire i Europa: «Vi får barn, de får ikke barn (...) De er så fordervet at de ikke engang klarer å formere seg». Kanskje blir det i så måte litt vel tydelig når Ness lar Kateb lese «Den fremmede» av Camus. Dramatikeren og skuespilleren Hanna (hebraisk, «nåde») elsker begge disse mennene, til ulike tider. Hun er en kjølig skjønnhet preget av «skandinavisk melankoli», arvelig belastet med gryende mentale problemer, og representerer til å begynne med en religiøs og eksistensiell lengsel, og en radikal form for feminisme, men ender opp i from katolisisme. Dette er skadede, traumatiserte sjeler. Sentralt i fortellingen om dem står borgerkrigen i Algerie, som peker fram mot Den arabiske våren, og Asiakrisen, som peker fram mot den globale finanskrisen i 2008. Et eget spørsmål er det hvor mye vi skal lese inn i at muslimen og katolikken finner hverandre på galehuset og får datteren Maria sammen, og at araberen dør, som hos Camus, eller at Daniel gifter seg med en russisk kvinne og bosetter seg i Hong Kong, overbevist om at kineserne til slutt kommer og tar alt, etter at Vesten og islam har utmattet og tatt livet av hverandre. «Aftenlandet» er en mørk kjærlighetsroman og en dystopisk idéroman om et dekadent og åndelig utarmet Europa der de en gang kristne settes på prøve av de fanatisk troende. Det er en roman om usigelig lengsel og stor tomhet, om psykologi og eksistensialisme, moral og hedonisme, og om en hodeløs religiøs fundamentalisme som byr en skruppelløs og beinhard kapitalisme opp til makaber dødsdans, til tonene av den europeiske sivilisasjonens hjerteskjærende svanesang. Så kan det kanskje innvendes at fremstillingsformen tidvis oppleves litt ensformig, at Kateb ikke virker helt troverdig, at seksualiteten og de kvikke knullene legger beslag på for store flater, at det er for mange poeng som gjentas, og at romanen mister litt fart og kraft mot slutten, og beveger seg henimot det mer ordinære. Det rokker ikke ved hovedinntrykket av at «Aftenlandet» er på et annet nivå enn den vanlige norske utgivelsen. Dette er en roman av europeisk format som går løs på tidens store spørsmål og i dialog med størrelser som Ibsen, Conrad, Hesse, Camus, Saramago og andre, skrevet fram med kjølig, klartenkt intelligens og skarp sensitivitet. Det oppleves som en viktig bok. Og kan også fort bli en god film.