Datasets:

ltg

/

norec_document

like 0

Follow

Language Technology Group (University of Oslo) 36

706140

BOK:Treg debut BOK: Omsorgssvikt i eventyrland. Gjertrud Langva: Vi spring ikkje slik vi sprang. Roman. 152 sider. Samlaget. «Ein morgon står søster og bror opp slik dei plar gjere når det er blitt lyst. Dei plar springe inn til mor og far, og far plar bli med dei ned på kjøkenet. Dei spring inn på rommet til mor og far, men mor og far er ikkje der». Slik åpner Gjertrud Langvas debutroman «Vi spring ikkje slik vi sprang». Vi følger de to små barna i deres leting etter foreldrene. Romanen handler altså om et søskenpar, en bror og ei søster, som våkner opp en morgen til at foreldrene har forsvunnet. Det er en umulig tanke for de to barna at foreldrene rett og slett har forlatt dem. Samtidig som de to barna hjelpeløst leter etter foreldrene sine, må de overleve også, ved å hente mat i kjelleren, plukke bær i skogen og fiske fisk. De passer på hverandre, og veksler på å være redde og tøffe. Når bror går ned i den skumle kjelleren, står søster i trappa og nynner for at han skal høre at hun er der. Båndet mellom de to søsknene er alt de har igjen. Vi er inne i et annerledes univers med elementer fra folkediktningen. Tid og sted er ikke fastslått, fortellingen har få referanser til virkeligheten, hvilket gjør at den blir tidløs. I likhet med eventyr som Hans og Grete og Brødrene Løvehjerte er disse barna overlatt til seg selv. Men til forskjell fra de klassiske fortellingene er det lite som skjer i denne romanen. Fortellingen er stillestående, den mørke stemningen og båndet mellom de to er det mest sentrale. Men romanen blir for intetsigende. Håpet de to bærer på, er ikke nok til å bære en hel roman. Språket er ikke godt nok, det er gjentakende, og kan minne om Jon Fosse, men fungerer ikke på samme måte. Et eksempel er åpningsscenen, der ord som «plar» og «mor og far» blir gjentatt. Repetisjonen skaper ikke rytme, men lugger i stedet. Nå kan en kanskje hevde det er urettferdig å sammenligne en debutant med en av landets mest kritikerroste forfattere. Samtidig skal alle utgivelser møtes like seriøst, en kan ikke senke lista fordi en har med en debutant å gjøre. Og denne førsteboka blir for tam.

706141

Kan landsfaderen frelsa venstresida? Einar Gerhardsen (1897-1987) er kanskje ikkje den perfekte vegvisaren inn i det moderne samfunnet. Men er han likevel betre enn Adam Smith (1723-1790)? Mímir Kristjánsson: Hva ville Gerhardsen gjort? 168 sider. Manifest forlag. Det begynner dramatisk. Ein omtåka Einar Gerhardsen vaknar opp på kontoret sitt på Youngstorget dagen etter stortingsvalet i fjor, og kjenner verken partiet sitt eller det politiske Norge igjen: «27,4 prosent. En mangemillionær som leder. En valgkamp uten én stor, gjenkjennelig reform å presentere for velgerne. Hva var det som hadde hendt med Arbeiderpartiet?» I vanskelege situasjonar prøver kristne av og til å spørja seg kva Jesus ville gjort. Einar Gerhardsen er kanskje ikkje heilt Jesus for Klassekampen-journalisten Mímir Kristjánsson, men i desse sjølvransakingstider for sosialdemokratiet er det kanskje ikkje så dumt å leita etter inspirasjon frå landsfaderen som førte Arbeidarpartiet fram til siger i val etter val dei to første tiåra etter krigen. For rask modernisering Kristjánsson veit sjølvsagt at han med dette legg seg open for kritikk om nostalgi og «å gå baklengs inn i framtida». Den har alt kome. Men forfattaren er faktisk på sitt beste når han tek eit oppgjer med moderniseringsretorikken i politikken. Problemet er ikkje at Arbeidarpartiet ikkje heng med i tida, men at partiet har «modernisert» seg så raskt at folket ikkje heng med. Kristjánsson åtvarar mot å tru at teknologiske endringar gjer gamle verdiar ugyldige. Fordi om ungdommen er på internett, har dei ikkje mindre interesse av å ha ein fast jobb med ryddige arbeidsforhold. Og han har unekteleg eit poeng når han spør kvifor «Adam Smiths ideer om markedets usynlige hånd fra 1776 blir regnet som høyst relevante i våre dager, mens Einar Gerhardsens tanker om Norge i 1960-årene skal være såpass utdaterte at vi ikke trenger bry oss med dem». I det heile teke er Mímir Kristjánsson god til å stilla tankevekkande spørsmål. Han lurer for eksempel på kvifor Trump og andre høgrepopulistar kan vinna val ved å mobilisera arbeidarklassen, medan dette synest vera ein avleggs tanke for dei sosialdemokratiske strategane. Eller kvifor Arbeidarpartiet kvoterer etter geografi, kjønn og etnisitet, men ikkje etter sosial bakgrunn. Resultatet er at Frp har dobbelt så mange kandidatar med arbeidarklassebakgrunn som partiet som kallar seg «arbeidarparti». Tilbake til røtene Så kan ein alltids diskutera svara forfattaren kjem opp med. I tillegg til ein fornya kontrakt med det Gerhardsen kalla «det brede arbeidende folk» handlar det om å gjenoppliva trua på samfunnsstyring og å blankpussa ideologien. Altfor mange Ap-politikarar har resignert og snakkar om samfunnsutviklinga som om det er naturfenomen – trygdebølge, flyktningstraum eller børsras – men «vi velger ikke værmeldere inn på Stortinget, vi velger politikere,» slår Kristjánsson fast med ei av mange spreke formuleringar. Gerhardsen har sine avgrensingar som politisk fasit. Mange marknadsånder har kome ut av flaska sidan hans tid (enkelte av dei også med Gerhardsens hjelp), og dei er ikkje lette å få tilbake igjen. Innvandring, klima og likestilling var heller ikkje store saker under Gerhardsen. Likevel trur eg at Kristjánssons bok er eitt av fleire uttrykk for at venstresida meir enn før vil søkja tilbake i si eiga historie for å finna fastare grunn å stå på, og at den marknadsorienterte «tredje vegen» til Tony Blair, Gerhard Schröder og Gro Harlem Brundtland også av mange sosialdemokratar vil bli stempla som eit blindspor. Det andre som slår meg, er den aukande omsorga som Mímir Kristjánsson og andre langt ute på venstrefløya nå føler for Arbeidarpartiet. I skuggen av den høgrepopulistiske trusselen blir motsetningane og kampen om å vera rein og raud tona ned, fordi dei fleste ser at eit sterkt sosialdemokrati er nødvendig for at venstresida skal kunna vinna val. Problemet med Arbeiderpartiet er derfor ikkje at det har slutta å vera eit revolusjonært parti, men at det ikkje lenger er reformistisk, konkluderer Kristjánsson. I det han skriv, ser me kanskje også konturane av eit djupare venstreside-oppgjer med arven etter sekstiåttaropprøret. Fort og gale Mímir Kristjánsson er ein uhyre produktiv forfattar og skriv lett , godt og kunnskapsrikt. Men av og til går det litt for fort i svingane. Sovjetunionen okkuperte ikkje Tsjekkoslovakia i 1948, det var derimot det nasjonale kommunistpartiet som gjorde kupp og sikra seg eineveldig makt i landet. Og for Stavanger-mannen Kristjánsson må det vera litt pinleg at han trur omgrepet «politiske kaninar» oppstod med Martin Tranmæl, medan det var Alexander Kielland som lanserte det om tilhengjarane av Lars Oftedal i Stavanger på 1800-talet. Men elles er dette ei politisk debattbok slik ho skal vera: kort, konsis og provoserande.

706143

BOK:Selvbiografisk om diabetes BOK: Troverdig og inderlig, men tidvis litt for detaljert. Ragnhild Eskeland: Føling. Roman. 318 sider. Pelikanen. Når Ragnhild Eskeland (f. 1986) etter en Marguerite Duras-epigraf om kjærlighet og livet «med all sin skjønnhet, drit og kjedsomhet» kaller tittelen «føling» en «anamnese» som bl.a. betyr «sykdomshistorie» «fremstilt av pasienten selv», og i tillegg lar jeg-fortelleren hete Ragnhild, etterlater hun liten tvil om at hun debuterer med en Jeg skriver mitt liv-historie innenfor den desidert mest markante moteretningen i norsk samtidsdiktning akkurat nå. Opplegget for hennes selvbiografiske fortelling er enkelt. I åpningskapitlet «Diagnose 1990» får det tørste, tissetrengte barnehagebarnet Ragnhild vite at hun har diabetes. Deretter forflytter vi oss kronologisk og med visse tidssprang gjennom fortellerens trøblete liv, noe som f.eks. omfatter diabetes-, skole- og reiseminner, en abort, møter med leger, sykepleiere og psykologer, studier i inn- og utland, ulike vennskapsbånd, forelskelser og samboerskap. Det lange sluttkapitlet «Senskade» utspiller seg fra påske til juni 2015, tar for seg en smertefull, farlig operasjon og ender med orda: «Jeg ligner ingen jeg har kjent.» I den forbindelse kan jeg tilføye: Denne diabeteshistorien hvor kritikken av egen skjødesløse atferd blir sterkere enn refsen av andres forsømmelser, er ulik alt annet jeg har lest, og framstår slik sett som unik. Ikke alltid like «suverent» strukturert eller «imponerende» formulert, kanskje, men med et sug av levd liv som gjør inntrykk. Her er en debutant som har et viktig stoff å formidle, som ved å vise til egne erfaringer og nytte lærde, litterære referanser eller medisinsk sjargong, sier noe sannferdig om eget liv. Det får denne gang veie tyngre enn romantekniske innvendinger – som at spenningen i pasjonshistorien tidvis kveles av for mange faktabaserte detaljer om alt diabetes fører med seg. Og likevel – i sine beste sekvenser eier denne teksten om lengselen, smerten, depresjonen, selvbebreidelsene, kvalmen, gråten, sinnet, skammen (osv.) som diabetes representerer, en inderlighet, kraft og intensitet som også speiler seg språklig, ofte i form av affektladde, retorisk insisterende utsagn av typen: «Hvis tuberkulose er et kjærlighetsdikt, er diabetes porno. Hvis minimalisme er frykten for kropp, er diabetes maksimalisme» - alltid forbundet med «det feite, det fattige, det late, det forfalne. Lavere klassers bleike kropper på en sliten strand. En hamburger. Fett som renner. Coca-Cola.»

706146

Han som ga opp å elske Afrika SAKPROSA: En av Norges fremste Afrika-reportere har mistet både troen, håpet og kjærligheten. Gunnar Kopperud: Vi som elsket Afrika. 204 sider. Gyldendal. Få nordmenn har sett mer afrikansk lidelse enn Gunnar Kopperud. Han har rapportert fra skyttergraver og massegraver. Reportasjene hans har trukket nøden så nær at vi ikke kunne unngå å kjenne pusten av død. Det er forståelig at han er blitt dystopisk. «Vi som elsket Afrika» har han kalt boken. Fortid. Kjærligheten har kjølnet fordi han til slutt innså at han ikke har forstått kontinentet han var så grepet av. Boken slutter med en erkjennelse av at det var en stor feil å tro at afrikanerne var som han, og han som dem. I virkeligheten har han lyttet til en stemme som snakket et språk han ikke forsto. Boken er en omvendt dannelsesreise, han ender opp med ikke å vite. Gunnar Kopperud har i over 20 år kombinert lærerjobb med hyppige reportasjeturer til Afrikas mange konflikter. Han skriver om folkemordet i Rwanda at det ikke er nok å forklare hvorfor det ikke er lys, «her er det nødvendig å utforske også mørket». Det er det han gjør i denne boken. Han ser på sine gamle reportasjer og forsøker å forstå hvorfor det er så mørkt. Det er en desillusjonert reporter som ser seg tilbake. Han påstår at han ville visst at han løy hvis han unnlot å skrive om livet, og utelukkende skrev om døden. Likevel er det nettopp det han gjør, det er langt mellom livstegn i dette essayet om Afrikas voldsomme sider. Boken er langt på vei en reiseskildring fra helvete, hvor fotografer går omkring med små barnelik på leting etter en passende bakgrunn for å ta bilde av dem, hvor barn dør i armene hans etter å ha gått på miner, hvor flyktningene han skriver om, er skyldige i folkemord. Han siterer ikke Leonard Cohen, men kunne gjerne gjort det: I en massakre finnes det ikke noe anstendig ståsted. Boken åpner med en erkjennelse av at han ikke lenger holder med noen og ikke lenger håper på noe for Afrika. Han kaller det vemod, men det er noe langt tyngre. Kopperud er redd for tallene som viser at kontinentets befolkning vil øke fra 1,2 milliarder til 4,4 milliarder i løpet av dette århundret. Han vil ikke at de skal komme til Europa, de bør holde seg der de er og beskikke sitt hus. Fordi Gunnar Kopperud som sedvanlig skriver forførende godt, er det vanskelig å stå imot sorgen som tyter ut av hver side. Bare de som kjenner også et annet Afrika vil ha tilstrekkelig motstandskraft mot denne lidelseskatalogen. I likhet med mange andre plasserer han skylden for de mange krigene og den ubegripelige volden i de overordnete strukturene, i politikken som førte til at Afrika ble etablert som et kontinent av ofre. Han skriver at han i flere år hadde en følelse av å «følge blodsporene etter Verdensbanken og IMF». Han antyder også at det er et urovekkende sammentreff mellom alarmene om sult i Afrika og USAs behov for å tømme overskuddslagrene av mais. Men han skriver i tillegg om «den motbydelige, hensynsløse» afrikanske overklassen, om de afrikanske lederne som setter nøden på utstilling for å trekke til seg hjelpeorganisasjonene, og om en slags somalisk konspirasjon for å kunne leve på verdenssamfunnets regning. «Det tok meg tid å innrømme at afrikanere selv må ta sin del av ansvaret». Boken ender med at reporteren som har brukt store deler av sitt liv på å forsøke å få nordmenn til å forstå Afrika, advarer mot å la flere afrikanere komme hit. Sterkt desillusjonert tror han en slik asylinnvandring vil svekke solidariteten som gjør vårt eget samfunn sterkt. Gunnar Kopperud bringer en mørk og dyster stemme inn i innvandringsdebatten. Det er ubehagelig, men helt nødvendig å lytte til ham, han snakker av lang og trist erfaring. Så lenge vi også lytter til de som ikke bare har dratt til Afrika for å beskrive døden.

706147

Ry Cooder er tilbake på barrikadene Det er en åndelig krig på gang i hjemlandet, mener 71-åringen fra California. Ry Cooder: "The prodigal son" (Fantasy/Caroline) Ringen er sluttet for Ry Cooder når han vender tilbake til Blind Alfred Reed på sitt 16. studioalbum. For 48 år siden sang han Reeds "How can a poor man stand such times and live?" på debutalbumet. Nå er det vakre "You must unload" han tar for seg. En sang der penge- og maktelskende kristne levnes små sjanser for å nå himmelen hvis de ikke legger fra seg det de bærer på. Teamet er åndelige sanger, i motsetning til forrige "Election special". Den gang så han fram mot det amerikanske presidentvalget i 2012, provosert av republikanernes valgkamp. Cooder kan neppe ta hele æren for at landet fikk fire nye år med Obama, men han var neppe misfornøyd. Tidevannet har snudd, og Cooder legger ut i krigen på nytt. Selv om det nå handler om tro og frelse, trekker han ikke inn brodden. Slett ikke. Hans "Jesus and Woody" er en monolog fra Jesus til den gamle trubaduren Woody Guthrie: Well, bring your old guitar and sit here by me Round the heavenly throne Drag out your Oklahoma poetry 'cause it looks like the war is on Det er liten tvil om hvem Cooder sikter til når han lar Jesus si now they're starting up their engine of hate og slå fast at guess I like sinners better than fascists. Cooder ser en sammenheng mellom politikk, økonomi og folks indre liv. Det handler ikke nødvendigvis om religion, men om behovet for reverence; respekt preget av ærbødighet. Han åpner fint med "Straight street", en hit for The Pilgrim Travelers i 1955. Deretter slipper han løs sin egen "Shrinking man" om en verden der det menneskelige krympes bort: Don’t need no sweatshop child puttin’ shoes on my feet this time Chained to a sewing machine down in hell where the sun don’t shine "Gentrification" er om nabolag der opprinnelige beboere presses ut til fordel for et rikere klientell: This building's been sold to Johnny Depp, take the buyout, relocate, the Google-men are coming downtown. Sangen er skrevet sammen med sønnen Joachim, som også er trommis og medprodusent. Ry Cooder spiller ellers det meste selv, bortsett fra et innhopp fra bassist Robert Francis og fiolinist Aubrey Haynie på "You must unload". I tillegg korer Terry Evans, Arnold McCuller og Bobby King på platen. Tradisjonelle "Everybody ought to treat a stranger right" ble gjort kjent av Blind Willie Johnson og handler om respekt. Tittelkuttet "The prodigal son" er også en tradlåt. Der fortelles historien om den fortapte sønn, men i Cooders versjon finnes redningen i Bakersfield der Ralph Mooney spiller steelgitar. Etter at Blind Willie Johnson spilte inn "Nobody’s fault but mine" i 1927, har den vært en amerikansk standard. Her framføres den med all mulig respekt for originalen. "I’ll be rested when the roll is called" har bånd til Blind Roosevelt Graves, mens "Harbor of love er signert bluegrass-pioneren Carter Stanley. En vakker sang om dommedag og frelse, skrevet av en som drakk seg i hjel 41 år gammel. Cooder avslutter med William L. Dawsons "In his care", framført der stien til Elvis krysser rennesteinen til Tom Waits. Et flott album fra mannen som i 2003 rangerte som nummer åtte på magasinet "Rolling Stone" sin liste over de 100 beste gitaristene gjennom tidene. Beste spor: "Straight street", You must unload", "Harbor of love", "Jesus and Woody".

706148

En fornærmelse mot foreningsjentene FILMANMELDELSE: Haha! Sjekk hu med flesk på låret som tror hu kan dansa sexy? #lol «I Feel Pretty», komedie, USA. Med: Amy Schumer, Michelle Williams, Emily Ratajkowski. Regi: Abby Kohn, Marc Silverstein. 1 t. 49 min. Tillat for alle. Premisset er like dumt som det høres ut som. Renee er stua bort i online-avdelingen til et sminkeselskap. Resten av bedriften består av kvinnelige piperensere og pinnedyr i fjonge klær, mens hun er såkalt normal, hva nå det er. Drømmen er å jobbe sammen med de radmagre i hovedkvarteret på Fifth Avenue, men det går jo ikke, for hun har både komplekser, lav selvtillit og antydninger til flesk på låret. Men asså, Renee faller og slår hodet, og plutselig får hun en fantastisk selvtillit. I samme kroppen! Hun tror hun er en piperenser, og vips! så kommer selvtilliten og hun er verdensmester i alt. Alt ordner seg, men hva skjer når hun slår hodet neste gang? Hmmm... Er det tilbake til de vanlige, snille venninnene? Og hva vil han si, han vanlige mannen hun har truffet? Filmen insisterer på å være en «take down» av bjuti-industrien, men i praksis er den det motsatte. Den spiller på mange kvinners dårlige selvbilde som denne industrien har bidratt til i rikt mon. Hvis du ikke er vakker, da må di jaffal føle deg vakker. Sløsing av Schumer Amy Schumer er en frekk, sassy og grovkalibra humorist som Hollywood har filt ned til en dvask og uinteressant figur. Jo, du kan le et par ganger, blant annet når Schumer danser sexy strippedans selv om hun har litt flesk på låret. Det er jo litt morsomt at damer som ikke er tynne tror de er deilige nok til å danse på scenen, sant? Man skulle kanskje lagt bort moralisten ved inngangsdøra til kinoen, det er ofte en god idé, men problemet her er at filmen lokker fram moralisten i deg etter 35 sekunder. Det er hele poenget. Så bommer den så aldeles spektakulært på helt åpent mål. Noen få sekvenser er morsomme, som i den lovende åpningen. Små deler av dialogen er klønete morsom. Dett var dett. «I Feel Pretty» er sløsing av Amy Schumer, sløsing av tid og en slags test på hvor langt ned jentene på byen vil sku ned bullshit-filteret sitt. På. En. Sminkelansering! Hele denne suppa er en high school-film for foreningsdamer. Den er kjedelig, 100 prosent forutsigbar og platt som en kransekakevits. Helt mot slutten (spoiler!) står Renee på podiet under en presentasjon av et nytt sminkemerke og fremfører det tårevåte «du er vakker som du er»-budskapet foran kveget av piperensere og menn med firkanta frisyrer. På. En. Sminkelansering. I give up. Dette er en fornærmelse mot alle de foreningsjentene denne filmen så åpenbart er mynta på, alle de som først skal føle seg litt tjokke og stygge, sånn som Renee, før de innser at jo, vi er vakre som vi er. Bjuti kåms fråm vidinn. På. En. Sminkelansering! Lykke til, jenter.

706149

Du all verden, for en konsert! MAIJAZZ: Gregory Porter + Nat King Cole. Aiaiaiaiai! Gregory Porter med Stavanger Symfoniorkester, Fartein Valen, lørdag kveld. Publikum: Utsolgt. Spilletid: 1 time 30 minutter. – Jeg lot som om Nat King Cole var faren min, sier Gregory Porter, før han midt i lørdagens konsert sang den dypt personlige «I Wonder Who My Daddy Is». Om det ikke er hans egen sang, så er det hans historie. Den fremragende jazz-sangeren vokste opp uten faren, og han fylte noe av det tomrommet med musikk, og særlig med Nat King Cole. Porter har evnen til å forsiktig lure fram noe av den samme crème brûlée-stemmen som Cole, og det musikalske og stemmemessige slektskapet var utgangspunktet for albumet ”Nat King Cole & Me”. For å si det kort: Konsertversjonen av dette, med The Stævænger Symphony Orchestra, band og dirigent Vince Mendoza, var praktfull. Outstanding! Du all verden Porter starter med en fløyelsmjuk versjon av «Mona Lisa», og det er som om 50-tallet plutselig gjennoppstår - med bedre lyd. Orkesteret spiller Vince Mendozas strålende arrangement på en måte som får forventningene til resten av kvelden til å bli enda høyere. Og om de innfrir? Oh, Yeah! Nature Boy, med sine klassiske «The greatest thing, You'll ever learn, Is just to love, And be loved, In return»-linjer gir frysninger på ryggen. Porter sto så langt fremme da Vår Herre delte ut stemmen at han var en av de ytterst få som fikk Røst. Du all verden. Han har følsomheten, han har kraften, han har alt. Etter et par låter bytter han ut dirigent Mendoza med saksofonist Tivon Pennicott. Så spiller bandet en hektisk versjon av «L-O-V-E», og de er ikke ferdige før trampeklappen starter. Litt cubansk sving legges på «Quizas, Quizas, Quizas», «Miss Otis Regrets», som strengt tatt er en liten krimnovelle, er stappfull av orkesterdrama. Det samme er «When Love Was King», der Mendoza pisker SSO rundt i ringen. Tidløst Porter formidler tidløs jazz, men han har også mer enn en liter soul i seg. Han henter fram vokale kjempekrefter når anledningen byr seg - det skjer mer enn en gang - og han kan smyge seg rundt hjørnene akkurat som Nat King Cole gjorde. Kvelden kommer med fullt orkester og band i noen avdelinger. Massivt når det skal kjøres på, men også tåligt, som vi sier på Jæren. «Ballerina» er kveldens mest tydelige storband-sang med blåsere og band i storform. Og etter et par sanger med alle mann alle, setter Mendoza seg igjen og overlater jobben til Porter og hans firemannsband. De spiller enkelt og greit flettene av publikum. Ikke én gang ble de ferdige før applausen startet. Før kvelden - dessverre - er omme, har vi fått allsang, en usedvanlig trivelig vert og alt det vi kunne ønske oss. Da Porter mot slutten introduserte selvbedragssviska «Smile», var det en rett mak meg som sa «dette blir nesten litt for møje av det goa». The place to be Nja, det var vel akkurat passe. Kvelden var en perfekt, i den grad slikt finnes, blanding av Gregory Porters eget stoff og lånte fjær fra en svunnen tid. Både band, orkester og sanger behandler dette materialet på helt fantastisk vis. Porter flyter uanstrengt fra den ene perla til den andre. Han kunne nok, med stort hell og åtgaum fra et euforisk publikum, sunget telefonkatalogen, så godt synger han. Men det skader jo ikke når ham kan hoste opp den ene gode låte etter den andre, og få med et band og et orkester som sitter helt framme på stolen. Man kunne holdt i mot både Gregory Porter - og denne kvelden - at han er en tradisjonalist, at det å lene seg så tungt på klassiske låter fra en av de aller største kanskje er vel i overkant tilbakeskuende. Han pløyer ikke nytt land i musikkfronten her. Men asså, når man først skal hylle en storhet, en som virkelig har betydd mye for en, da er dette definitivt måten å gjøre det. Jeg vet ikke hva du gjorde på lørdag kveld, men det var omtrent 1500 som gjorde det rette, og kommer til å huske Gregory Porter og Nat King Cole leeeenge.

706150

Trøndersk kraftsodd og snæks fra Corea MAIJAZZ: Samarbeidet mellom legenden Chick Corea og friske Trondheim Jazzorkester har virkelig blåst nytt liv i Coreas katalog. Coreas 77-årsdag er rett rundt hjørnet, og selv om alder ikke trenger å bety noe, så kan det bety noe. Vi har sett noen tilårskomne legender stille til start og subbe seg gjennom, både på Maijazz og i andre sammenhenger. Når du setter deg i salen og skal høre en av dem som har lagt drøye 60 år til konfirmasjonen, da er det alltid litt nervøst. Har han det ennå? Lever han på gammel storhet? Husker han forskjellen på de hvite og de svarte tangentene? Gidder han ennå? Vi kan godt røpe det med en gang: Chick Corea er absolutt vital med på både notene og de frie påfunnene. Ikke kattemjuk i bevegelsene eller voldsomt energisk utad. Det tar han - etterhvert - igjen i spillingen. Og ikke minst har han med seg en høyst velfungerende, idérik og fintspillende bande fra Trøndelag. De startet litt forsiktig, som om de ventet på hverandre. Begynn du! Nei, du først! Nei, du! A long time ago Corea introduserer en del låter som noe han skrev «a long time ago», mens han ler litt. Det er en mannsalder siden «Duende» ble gitt ut, men Skomsvolls arrangement er dynamisk og friskt. Her begynner det å løsne, og ordentlig løst og fint blir det på «What Game Shall We Play». Sissel Vera Pettersen er med på leken med sin vokal, det hopper og spretter litt, og selv om Corea sitter med ryggen til, kan vi ane at han nå har kommet opp i puls. «Windows» er første låt der det smeller. I starten der det pianotrio som får sandkassen for seg sjøl. Så kommer hele Trondheim Jazzorkester inn med full tyngde. Hanna Paulsberg tar et par magadrag og river av en forrykende solo. Det begynner for alvor å tegne seg et bilde av at Erlend Skomsvoll og Trondheim Jazzorkester har truffet veldig godt når de har sett hva de skal bevare av gammelt gull, og hva de skal øse på med av trøndersk karsk. Trondheim Jazzorkester er virkelig gode. LES MER FRA MAIJAZZ: Byr opp til dans Dette samarbeidet startet for 18 år siden, da Corea var gjest på Moldejazz. Erlend Skomsvoll har altså boltra seg i hele Coreas katalog, og han er ikke skuggeredd. Arrangementene utnytter hver krink og krok i orkesteret. Han bruker dynamikken og de ulike konstellasjonene på en glimrende måte. Corea rikser litt på pianokrakken og kaster seg inn i forrykende sekvenser med alle som byr opp til dans, enten det er trommis Håkon Mjåset Johansen eller bassist Ole Morten Vågan. De ser hverandre i øynene, utfordrer hverandre, svarer på utfordringer og gliser av egne og andres prestasjoner. I salen begynner det for alvor å bre seg store smil. De er ganske notebundet, men Skomsvoll peker også ut en eller to eller tre og lar dem holde på. De er ikke vanskelige å be, for å si det sånn. Kvelden byr på pianotrioer, duoer, storband, et kort innsalg av blues, sekvenser et godt stykke ut i pling-plongen, tre «Children's Songs»-låter, Skomsvolls vakre «Ode til stille fugler» og ikke minst den avsluttende «Armando’s Rhumba». Heller ikke den har hatt vondt av Erlend Skomsvolls nytenking. Vi var mange som gikk ut plystrende på det velkjente temaet, som vi nettopp hadde hørt i en drivende fin versjon. Fin kveld, og fint å se at noen av de gamle høvdinger fremdeles har frisk tobakk i pipa.

706151

Første Reef-plate på 18 år 90-tallsbandet gyver løs på metall, gospel, ballader og mer. Reef: "Revelation" (Ear Music/Playground) Etter 18 år returnerer Reef med et smell, for ikke å si hyl. I AC/DC-modus gyver løs Gary Stringer på tittelkuttet "Revelation". Derfra hopper Reef rett til countryduetten "My sweet love" med Sheryl Crow. Det burde gått galt, men Stringers rustne stemme er hva som skal til. Pluss livefølelsen som oppstår når han sier "Jesse" rett før gitarsoloen. Jesse er Jesse Wood, sønn av Stones-gitaristen og ny mann etter at Kenwyn House trakk seg. Resten av bandet er intakt. De ga ut fire plater mellom 1995 og 2000, og så ble det stille. Nå er Reef tilbake og fortsetter med "Provide", som kunne vært stjålet fra "Løvenes konge". Et gospelkor preger "How I get over" fra 1951, gjort kjent av Mahalia Jackson. Reef? Gospelkor? Jo da, og det svinger. Det gjør resten av platen også, med mer metall, mer gospel og et lån fra Lovin' Spoonful i "Darling be home soon". En salig røre med Stringer i storform. Beste spor: "My sweet love", "Don't go changing your mind", "First mistake", "Lone rider".

706153

Jenny Hval med en av årets sterkeste melodier Avant-pop artisten i et fruktbart samarbeid med jazzmusikere på sin nye ep. Jenny Hval: "The long sleep" (Su Tissue) Jenny Hval er produktiv, leken og spiller bare etter sine egne regler. «Blood Bitch» var det beste albumet i 2016, og i år debuterte hun med bandet Lost Girls. Nå har hun samlet noen av sine favorittjazzmusikere, sammen med Lost Girls-partneren Håvard Volden. Resultatet er fire spor med dagdrømmeri, ledet an av uimotståelige «Spells». Et av de flotteste refrengene jeg har hørt på lang tid, over en rytme som minner om Solange-hiten «Losing you». Legg til piano, trompet, saksofon, en varm, skimrende gitar og Hvals vokal. Hun låter som en som lener seg inn i det spontane, som tør å flyte med. «The dreamer is everyone in her dream» plukker opp den foregående melodien, strippet ned til en slags vuggesang. Så slipper elektronikken til, og herfra er det bare å la seg henføre til en slags meditasjontilstand. Det dukker opp bilder av det slaget som gjør henne til en fascinerende tekstforfatter: You are your own disco ball hovering above you. Deilig å tenke på. Deilig å lytte til. Beste spor: «Spells».

706154

Angst og depresjon blir deilige sanger Australske Courtney Barnett har et depressivt syn på livet. Courtney Barnett: "Tell me how you really feel" (Marathon Artists/Playground) Courtney Barnett har vært åpen om depresjoner og melankoli. Tidligere har hun myknet det med selvironi, men denne gang handler det mer om utlevering og terapi. Etter å ha vært med i et par Melbourne-band, ga hun ut to ep-er i eget navn. De ble slått sammen til ett album, som viste at verden hadde noe godt i vente. Det kom med albumet "Sometimes I sit and think, and sometimes I just sit" i 2015. Courtney Barnett havnet på hitlistene og fikk en Grammy-nominasjon for beste, nye artist. Hun fulgte opp med albumet "Lotta sea lice", et samarbeid med Kurt Vile. Det ble i meste laget internt, men ga oss tre-fire fine kutt. Nå er ep-ene, debuten og samarbeidet unnagjort. På tide å vise hva hun virkelig kan. Hun åpner med "Hopefullessness", en sang som bruker snaue fem minutter på å gå fra slackerrock til grønsj. Eller fra Pavement til Nirvana, om du vil. "City looks pretty" er slentring hånd i hånd med travle trommer og skurrende gitarer. Det virker som om Barnett har fått føling med prisen for popen, som Jokke sa det: Friends treat you like a stranger and strangers treat you like their best friend Samboerforholdet skrangler i "Charity": Can we talk about it once we've slept? Hun hever stemmen, men kjører det samme løpet. På "Need a little time" finner hun fram den akustiske gitaren, men trommis Dave Mudie tilhører grønsjskolen og elgitaren samler ikke støv lenge. På nytt om et forhold som skranter: I don't know a lot about you but you seem to know a lot about me so I take a little time out. De tre første sekundene av førstesinglen "Nameless, faceless" høres ut som åpningen på en klassisk Mott the Hoople-låt, før den går fra Neko Case til Nirvana på et halvt minutt. En sang preget av mistro og frykt. "I'm not your mother, I'm not your bitch" er garasjerock med noe å hevne. Tøff som bare det og feies unna på under to minutter. Vi får en enda lenger tittel i "Crippling self doubt and a general lack of self confidence". Igjen en smak av Nirvana i refrenget. Platetittelen tell me how you really feel er hentet herfra, før det svares med I don't know anything. Kim Deal korer. "Helf your self" er en snakkesang på det jevne, mens høydepunktet "Walkin' on eggshells" er verd hele prisen på plata. Den bringer sommeren inn i stua, men tittel og tekst sirkler rundt et forhold i ferd med å falle sammen: No use drinking from a leaking cup You know what I mean? Not really, it seems Hun avslutter med "Sunday roast", forholdsvis anonym låt før den passer midten og resten er pur allsang. Her finner hun første gang fred i forholdet eller i et vennskap. Det er ikke perfekt og ikke like spennende lenger, men det er hva man har og hva man vil savne: Keep on keeping on You know you're not alone I know all your stories but I'll listen to them again Et lyspunkt på en ellers mørk og melankolsk plate. Flott er den uansett. Beste spor: "City looks pretty", "Need a little time", "Walkin' on eggshells", "Sunday roast".

706156

Film:Livsfarlig romanse i havsnød Når du må dikte opp halve den «sanne» historien for å skape spenning og romantikk i en film om et svært dramatisk forlis. Da skurrer noe. Adrift Sjanger: Drama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Baltasar Kormákur. Skuespillere: Shailene Woodley, Sam Claflin, Jeffrey Thomas. Lengde: 1 time 36 min. Aldersgrense: 9 år. Når «basert på en sann historie» forteller noe som nesten er for utrolig, da er merkelappen en bra ting. Men når den påvirker måten du ser filmen på, og det så viser seg at «sannhet» er et ekstremt vidt begrep. Da er det ødeleggende. To unge, frie sjeler treffes på Tahiti og blir stormende forelsket. Tami reiser verden rundt på egenhånd uten plan. Richard har allerede seilt verdenshavene i mange år. Året er 1983, og de to nyter naturen og hverandre på Tahiti, før de påtar seg å seile en bekjents seilbåt til USA. Langdryg seilas Tre uker inn i den lange seilasen, havner de midt i en orkan. Det blir starten på et 41 dager langt livsfarlig drama i fri drift, som vil gjøre begges navn viden kjent. Flere anmeldelser av filmer basert på en sann historie: Jeg hadde ikke kjennskap til historien på forhånd. Men det blir understreket at dette faktisk har skjedd. Da vet du jo to ting: at det blir veldig dramatisk. Og at det vil ordne seg til slutt. Noen må jo kunne fortelle hva som skjedde. Så viser det seg at «Adrift» i perioder er like langdryg som den endeløse seilasen. Og når det så viser seg at selve ryggraden i historien er en manipulasjon av virkeligheten. Man føler seg litt lurt, ja. Satser på romantikk Årsaken til at regissøren har valgt dette grepet er opplagt: I tillegg til å lage en film om et livsfarlig overlevelsesdrama, der lite og ingenting skjer i lange perioder, skal det satses på intens romantikk. Hadde det enda vært ørlite romantisk kjemi mellom Shailene Woodley og Sam Claflin, og med et mindre klamt manus, kunne det gått. Woodley gir et sterkt portrett av Tami Oldham. De dramatiske seilescenene er svært sterke og troverdige, og Tahiti og omegn tar seg svært så lekkert ut. Men både den romantiske og den dramatiske temperaturen blir for lav, noe som forsterkes av de tidvis forstyrrende hoppene mellom før og etter orkanen. I noen få glimt greier filmen å formidle sterke følelser av livsfare, frykt og lettelse. Men dessverre altfor få.

706157

Drømmen om Arkadia UTSTILLING: Ilija Wyller gir oss gløtt av en skjønnhet som ikke kan vare evig, skriver Trond Borgen om hennes nye utstilling. Galleri Opdahl: Ilija Wyller, maleri, skulptur. T.o.m. 27. mai Her er en representant for den unge kunsten som ikke er redd for å se seg tilbake, mot kunsten slik den var før. Ilija Wyller fyller Galleri Opdahl med maleri og skulptur som skaper en umiddelbart frisk, men samtidig også en smule nostalgisk atmosfære; her ligger bl.a. et tilbakeblikk mot en utopisk renhet, som om hun er på sporet av den tapte tid. Wyller snur seg mot kroppslige maleriske gester slik de ble uttrykt i den klassiske modernismen, og hun ser seg også lenger tilbake, til visse former for romantisk maleri, og videre bl.a. til fransk 1600-tallsmaleri. Slik får utstillingen et utopisk innhold, i vår tid kun mulig gjennom sitater, allusjoner og andre former for referanser til kunst som allerede finnes i verden. Ikke lenge utopi som ideell mulighet, men som et kunsthistorisk rom man kan gå inn i og ut av som det måtte passe. Balanse Wyllers utstilling balanserer vakkert mellom geometrien på veggene og de uregelmessige formene på gulvet: de tilnærmet kvadratiske maleriene avgrenser og ordner kunsten mens de frittstående skulpturene er irregulært formede marmorarbeider, på lave vokssokler. Slektskapet mellom disse gulvobjektene og maleriene finnes bl.a. i forholdet mellom marmorens polerte glans, voksens mykhet og mykheten i de vannbaserte oljefargene som er påført bomullslerretene. Dette skaper en enkel sensualitet som ligger i stofflighetens umiddelbare virkning på betrakteren. Maleriene domineres av blått og svart, med blussende innslag av rødt og grønt; dette er nonfigurative fargeorgier som får meg til å tenke på visse former for abstrakt ekspresjonisme, men som også kan gi meg assosiasjoner til landskapsmaleriet. Da kan en mulig tolkning ligge i de referansene jeg finner her til det arkadiske landskapsmaleriet – til bl. den britisk-amerikanske maleren Thomas Coles bilde «Drømmen om Arkadia» fra 1830-tallet, og videre bakover til den franske maleren Nicolas Poussins maleri «Et in Arcadia ego» (Også i Arkadia er jeg) fra 200 år tidligere. Poussins maleri viser mennesker som studerer en gravinskripsjon med de latinske ordene; landskapet er idyllisk, men tittelen tvetydig: han som hviler her, levde en gang lykkelig her i Arkadia. Likevel, selv her, i den landlige, harmoniske, utopiske idyllen, finnes døden (det «jeg» som taler til oss). Den paradisiske tilværelsen vil ikke vare evig; det vi ser er et memento mori, en påminning om døden. Ruiner Det er som om Wyller i sine malerier gir oss gløtt av denne arkadiske, paradisiske tilstanden, av en skjønnhet som ikke kan vare evig – fordi den allerede er over. Den finnes ikke mer, fordi den tilhører for lengst svundne dager i kunsthistorien, og fordi den modernistiske utopien også brast. Det Wyller da viser oss i sine malerier, er ruinene av alt dette; drømmen om Arkadia som noe uberørt og opprinnelig. Marmorobjektene kan leses inn i den samme sammenheng: de ligger der som en slags urformer, som forhistoriske dinosaur-knokler, eller som de tidlige menneskenes søken etter å skape estetiske former uten praktisk nytteverdi. Omhyggelig polert blir de speil for vår søken etter det ukomplisert vakre, det som ikke lenger finnes eller kan uttrykkes som ren forestilling i kunsten, annet enn som en drøm som brast. Det er naturligvis også mulig å oppleve Wyllers utstilling helt uten et slikt tolkningsblikk. Men i så fall er det vanskelig å se annet enn overflate og blendverk her, og jeg mener at dette er en kunst som stikker langt dypere enn som så. Derfor er dette ikke bare en flott utstilling, den er også svært interessant.

706159

Kongen av slackerrock er like kul som alltid Flott, fuzzy og fengende fra den tidligere frontfiguren i Pavement. Stephen Malkmus & The Jicks: "Sparkle hard" (Domino/Playground) California-bandet Pavement er standarden all slackerrock måles opp mot. Etter oppløsningen i 1999 ble Stephen Malkmus en stund med i Silver Jews i tillegg å gi ut plater med sitt eget backingband, The Jicks som fortsatt holder koken. På eksentrisk vis pleier han å skifte mellom det vakre og det rufsete. Singelen "Middle America" er usedvanlig flott, mens "Shiggy" er låten å spille høyt hvis du er ute etter støyende gitarskurring. "Solid silk" er vakker med strykere og blåsere, mens "Difficulties – Let them eat wowels" er sju fascinerende minutter som bukter og vrir seg. "Refute" åpner som en countrylåt før den slentrer av gårde og byr på skifter nok til tre-fire sanger, pluss Kim Gordon. "Bike lane" blander glam- og krautrock, mens teksten handler om Freddie Gray, en svart 25-åring fra Baltimore som døde da politiet pågrep ham. Uvanlig politisk til Malkmus å være, men det kler ham. Beste spor: "Solid silk", "Bike lane", "Middle America", "Shiggy", "Refute".

706160

Stjerneskudd fra Austin imponerer igjen Det handler om kjærlighet på Jess Williamsons tredje album. Jess Williamson: "Cosmic wink" (Mexican Summer/Border) Etter å ha gitt ut "Native state" og "Heart song" for egen regning, er Jess Williamson nå på et plateselskap med skikkelig distribusjon. "Cosmic love" er om kjærlighet med stor K. Og om sorg, tap, skyld, sjalusi og svik, og om å vite at alt tar slutt. At hun nå har flyttet fra Texas til California, merkes godt i åpningen "I see the white". 60-tallets Los Angeles skinner igjennom i en sang inspirert av om hunden hennes som døde, etter at pelsen først hadde grånet. Påfølgende "Awakeing baby" befinner seg innenfor samme tid og sted, og gitaren er deilig. "White bird" truer med å ende i en lang jam, men avsluttes i passelig tid. Singlevalget "White rain" åpner nesten klaustrofobisk nært, men folder seg sakte ut. Messende "Thunder song" truer i horisonten, mens "Mama proud" bølger opp og ned. Det samme gjør "Dream state", mens "Forever" flyter lett avsted. Hun avslutter med akustiske "Love on the piano", om kjærlighetens mange sider. Beste spor: "I see the white", "White rain".

706163

Mannen som vil sprenge EU SAKPROSA: Vi trenger en god bok om Ungarns betydning for Europas framtid. Dessverre er det ikke denne. Øyvind Strømmen: Ungarn. En fortelling om Europa. 176 sider. Humanist forlag. EU har ikke vært forberedt på at flere land samtidig skulle vende seg bort fra det som måtte finnes av rettsstatsgarantier, demokratiske idealer og liberale grunnsetninger, og bli en femtekolonne innenfor unionen. Viktor Orbán har sagt at han vil gjøre Ungarn til et illiberalt demokrati, som jo ikke er noe annet enn et autoritært skinndemokrati, og er kommet langt på vei. Ungarn er blitt en kile inn i det store europeiske prosjektet, og Polen gjør sprekken større. De to landene blokkerer gjensidig ulike straffetiltak som flertallet kunne tenke seg å innføre. Nå forsøker andre medlemsland å bruke budsjettet som straffemiddel – med fare for at Orbán får nok et tilskudd til propagandafortellingen om Brussel som det nye Kreml. Store mangler At Øyvind Strømmen ikke diskuterer konsekvensene for resten av Europa av Ungarns utvikling mot en autoritær kristennasjonalistisk stat, er en vesentlig innvending mot en nødvendig bok om Ungarns korte og lange historie. Spesielt når bokens undertittel er: «En fortelling om Europa». Ungarn har selvsagt spilt en sentral rolle i kontinentets historie, fra hunerkongen Attila til jernteppets fall i 1989. Strømmen gir en kortfattet og grei innføring i viktige element i denne historien. Men bildet han tegner av dagens Ungarn, blir for fragmentarisk og mangelfullt. En grundigere analyse av Orbáns systematiske overtakelse og nedbygging av de demokratiske kontrollmekanismene, ville gjort det lettere å se hvilken trussel landet er for stabiliteten i resten av EU. Flere mangler Strømmen skriver lite om Orbáns dreining mot Russland og ingenting om hvordan Kina forsøker å bruke landet som en bakdør inn til det europeiske markedet. En grundigere forklaring på hvordan Fidesz og Jobbik i 2010 kunne få tilsammen 70 prosent av stemmene, noe som ga Fidesz et mektig grunnlovsflertall, ville også vært nyttig. Korrupsjonen i sosialistpartiet var åpenbart en faktor, men den effektive devalueringen av den ungarske valutaen og konsekvensene det fikk for folks huslån, var sannsynligvis langt viktigere. Strømmen er best når han skriver om det feltet han tidligere har vist at han behersker godt: Fremmedfrykt, anti-semittisme, høyreekstremisme og forholdet til den store rom-befolkningen. Dessverre er Ungarn en trussel mot de såkalte europeiske verdier også her.

706164

Ellevill reise jorda rundt Gudane veit om «Jorden rundt på 80 dager» er mest for barn eller vaksne. Men det fungerer. «Jorden rundt på 80 dager» Rogaland teater og Kulturkompaniets sommerteater, Geoparken, Stavanger. Med: Kristian Berg Jåtten, Ellen Andreassen, Henrik Bjelland, Espen Mauno og Eirin Schou Fævelen. Regissør: Svein Solenes. Musikalsk ansvarleg: Anders Brunvær Hauge. Speletid: Ca 70 min. Passar for barn frå fire til 90 år. – Det handla om folk som skulle gå rundt jorda på 80 dagar. Det var løye. Kom, Ask, så går me og hoppar på ballane. To familiar står i Geoparken. Premieren på «Jorden rundt på 80 dager» er akkurat over. Far/vaksen kritikar i avisa har akkurat spurt son (6) og kompis (6) kva dei syns. Og kva dei meiner det handla om, sidan far genuint lurer på kva dei minste har forstått av det dei akkurat såg. Kompis (6) har for mykje smågodt i munnen til å driva evaluering. Begge har dårlig tid. Dei går for hoppeballane. Typisk historie – Det er jo ei typisk historie, oppsummerer dotter (11, men veslevaksen) verdsvant: – Ein karakter som er gretten og slem drar på tur med glad person og opplever masse. Etter turen er han ein endra person, ein glad person. Det er ei historie som ofte går igjen. – Jøss! Det var nesten ei aristotelisk oppsummering av klassisk historieforteljing. – Aristohæ!? – Never mind. Jules Verne gav ut romanen «Jorden rundt på 80 dager» i 1873. Boka handlar om den eksentriske britiske gentlemannen Phileas Fogg (Henrik Bjelland) og hans nye butler Passepartout (Espen Mauno), som legg ut på ei heseblesande reise jorda rundt. Fogg har nemleg inngått eit veddemål om at det er mulig å reisa rundt jorda på 80 dagar. Samtidig har dei Mr. Fix (Eirin Schou Fævelen) i helane. Verne blir rekna som ein av science fiction-romanens fedre. Men sjølv med så velutvikla fantasi ville han neppe sett for seg at romanen både skulle bli filmatisert, radioteater, opera - og altså ellevilt teater i Geoparken, Stavanger. Byr opp til dans – Korleis funka den klassiske historia her? – Det funka bra. Det er moro når dei miksar saman songar. Og at dei tek med publikum. Sånn som på den dansen, svarer dotter, og dansar nokre rundar med den dansen alle barn dansar for tida, og som heile teltet på eit visst tidspunkt framførte saman. Venninne (9) dansar med. – Eg syns alt var ganske moro, seier ho. Buss for tog Det er bra å høyra at ungane likte det dei såg. Dei vaksne har nemleg tenkt: her er det veldig mange poeng som bare vaksne forstår, som må fly langt over hovudet på dei små, der dei sit med store augo og gapande munnar, fjetra og alvorlige. Barn skjønar ikkje referansar til intranett, buss for tog, filologiske diskusjonar om «brannseil» vs «bramseil». Dei skjønar seg ikkje på Kim Jong Un eller atomknappar eller ordet «imaginært». Sånne ting som vaksne ler av. Men på forunderleg vis funkar det, altså. – Det er litt som i nisseshowa på Sola, som veslevaksen dotter (11) oppsummerer. I love Siw-Anita Far/vaksen kritikar meiner årets radbrekking av klassisk historie startar treigt og omstendeleg. Ei god stund frykta eg for korleis dette skulle gå. Men så løftar det seg. Voldsomt. Kristian Berg Jåttens tirade som Siw-Anita Olsen Stangeland på mislukka båt- og Airbnb-ferie er i seg sjølv verdt billetten og eit absolutt høgdepunkt. Calcuttakameratene - ref Stavangerkameratene - featuring Raita Eriksen er show. Kim Då og rakettknappen likeså. Og dotter (9) har heilt rett i at det fungerer veldig godt når skodespelarane snakkar direkte til ungane og får dei med seg. Her er i det heile tatt veldig mykje bra - sjølv om det tidvis er vanskeleg å få med seg teksten på songnummera. Best er det når regissør Solenes og dei knallhardt arbeidande - og sveittande - skodespelarane går inn i det absurde, inn i surrealismen. – Terningkast då, jenter? – Eg kjem ikkje på noko å trekka for, svarer dotter (11). – Men så er jo barn kolossalt ukritiske. – Fem, seier dotter. – Fem, seier venninne. – Fem, seier far.

706166

For mye av alt er aldri nok UTSTILLING: Støyende raping fra en buk mettet på tomme kalorier. Mesteparten faller dødt til jorden. Overdose av trash-TV. Trond Borgen har ikke mye godt å si om utstillingen i Kunsthall Stavanger. Kunsthall Stavanger: Alex Bag, video, installasjon. T.o.m. 3. juni. Når Alex Bag leker med TV-konvensjonene, tar hun leken fullstendig over the top. Utstillingen i Kunsthall Stavanger viser at hun kun har ett styrende prinsipp for det hun lager: for mye av alt er aldri nok. Parodi og karikatur er åpenbare stikkord her. Bag setter sammen sine video-arbeider dels av scener med seg selv foran kamera, dels med andre i utstuderte teite roller, og dels med klipp fra diverse amerikanske TV-programmer. Det er allerede her det begynne å skurre for meg, for dette er i stor grad referanser til en TV-verden vi ikke kjenner her i Norge – programmer vi aldri har sett, noe som gjør det vanskelig å verdsette ironien og leken med virkemidlene. Og Bags virkemidler er grove og visuelt støyende; i en slags mediekritikk valser hun over det meste, enten det gjelder kunststudentens usikre holdning til kunsten og framtiden, en håpløs barne-TV-vertinne, klønete dansere etc. Metoden er ganske ensporet: smør tjukt på! Rått, ikke ferdig kokt Jeg kan godt tenke meg at et valg av én av disse videofilmene, med deltakelse i en godt kuratert, tematisert gruppeutstilling – altså plassert i en poengtert kontekst – kan fungere brukbart. Men når konteksten er Bags egne videofilmer for øvrig, blir dette til en stor overdose av trash-TV. Hun prøver å angripe betrakteren med forsøk på uslepen, direkte humor, og hun jobber sterkt for at vi skal finne dette morsomt. Jeg venter på øyeblikket da dette skal ta av, jeg venter på det uimotståelig morsomme og den beiske parodien, men den kommer aldri. I stedet oppslukes jeg av opplevelsen av det en amerikansk kritiker, som vurderte en utstilling i 2004, karakteriserer slik: Alex Bags utstilling er full av rått talent, men den mangler den ferdigutviklede typen: det vi ser er rått, ikke ferdig kokt. Kunsthallen skriver bl.a. at Bag bruker mørk humor til å ta et oppgjør med kunstens stygge bakside. Mens jeg sier at i så fall er det godt tenkt, men slett utført. Det er underlig med denne humoren, ironien og karikeringen som kunsthallen påstår finnes i denne utstillingen; for meg faller mesteparten kun dødt til jorden. Mer av det samme Installasjonen består av fargesterke puter som vi kan sette oss på for å se mer av det samme, på fem skjermer plassert på gulvet. Det er når Bag slik eksponerer seg i alle kanaler med mer av det samme, at summen ikke blir annet enn opphoping av trash-TV; det kunstneriske resultatet hever seg knapt over den TV-verdenen som parodieres. Fire skjødesløse tegninger gir oss enda mer av det samme; her har hun lagt papiret på TV-skjermen og tegnet direkte av et frosset stillbilde fra reality-programmer. Som tegninger er de verken gode eller dårlige. De er bare overskudd av en kunstnerisk praksis uten et godt nok grep eller perspektiv på virkemidler og innhold. Noen vil opplagt være uenige med meg. Kanskje er sitte-invitasjonen på gulvets puter ment å forhindre at seerne får for stor fallhøyde når de faller om kull på gulvet idet latteren står i taket. Sammenlign gjerne kunsthallens utstilling med den som vises akkurat nå i Stavanger kunstmuseum. Der makter Candice Breitz å skape videokunst full av subtil og sofistikert kritikk av massemedia. Slik får hun oss til å tenke selv. I kunsthallen opplever jeg Alex Bags videokunst som støyende raping fra en buk mettet på tomme kalorier.

706167

Koselig dansk krim, med utspekulert drapsmetode BOK: Katrine Engberg hever seg flere hakk i sin andre krimroman. «Blodmåne» er kosekrim på sitt beste. Katrine Engberg: Blodmåne. Krim. Oversatt av Ragnhild Aasland Sekne. 371 sider. Goliat forlag. Engberg debuterte som krimforfatter med «Krododillevokteren» i 2016. Hun beskriver sine etterforskere på en lun og menneskelig måte. Leseren trives og koser seg med figurene. Det er mye verdt i et forfatterskap. Men først, mord: En mann blir funnet død i den nedsnødde Ørstedsparken i København. Politiet tror først det er en hjemløs som har frosset ihjel. Men offeret viser seg å være en motekjendis som har vært mye på tv – Alpha Bartholdy. Drapsmetoden er svært utspekulert: Morderen har gitt offeret avløpsrens. Jeg måtte sjekke min egen flaske med Mudin avløpsåpner: Væsken lukter ingenting og ser ut som vann. Det har skjedd i Norge at en mann drakk Mudin fordi han trodde det var vann, og døde av skadene. Avløpsrens er sterkt basisk og gir store etseskader hvis det svelges. Hvis en spyr, blir det enda verre, for da fordeles væsken overalt innvendig. Jeppe Kørner og Anette Werner leder drapsetterforskningen. De to er som et kranglende, gammelt ektepar, ganske underholdende å lese om. Den pensjonerte sangeren Esther de Laurenti, som vi husker fra forrige bok, starter sin egen etterforskning. For mordet ser ut til å ha en link til det populære radioprogrammet «Mads og Monopolet» (som i virkeligheten har gått på dansk radio i 15 år). Samspillet mellom de Laurenti og hennes gretne leieboer Gregers er herlig lesning. Jeppe kommer i klem. Hans beste venn, skuespilleren Johannes Ledmark, som var på samme fest som Bartholdy, forsvinner i løse lufta. Er Johannes morderen? Dette blir motoren i fortellingen. Jeppe er inhabil, men gjør alt han kan for å få vennen frikjent. «Blodmåne» blir ikke skikkelig spennende før på slutten, da etterforskerne kommer i livsfare. Men samspillet mellom de artige personene og miljøskildringene hever handlingen til fine høyder.

706169

Ikke alt egner seg like godt for orgel Med Geirr Tveitts folketoner åpnet Asheim nye horisonter. Men Grieg ble en skuffelse. Gjennom mange årtier var det å omskrive komposisjoner for et annet instrument enn det opprinnelige ganske vanlig. Det gjaldt særlig omskrivinger til klaver og til orgel. Ofte var dette virtuose nummer for de store pianister og organister som gjerne også hadde transkribert stykkene. Men med Asheim er det både en komponist og en organist som har gjort transkripsjonene, en som ikke bare kjenner verkene fra den utøvende side, men også fra produksjonssiden. Det begynte med at vi fikk høre et lite klipp fra Geirr Tveitts opptreden i NRK fjernsynet fra 1971. Han sier noen ord om «Songjen i Fossaduren» som han så synger. Det ledet over til det første stykket i «Hundrad Hardingtonar» som Asheim hadde valgt ut. Til alle 13 stykkene fra denne syklusen, som er skrevet både for klaver og som suiter for orkester, var det satt visuelle animasjoner til, av Goedele Teirlinck og Simon Kjær. Det var virkningsfullt og hverken illustrerte musikken eller minsket lydbildet; farger, lys og abstrakte former var uttrykk i sin egen rett, med fargefelter til høyre og venstre for orgelet og orgelpipene som levende lys. Asheims transkripsjon av Tveitt var det man kan kalle en underliggjøring, en Verfremdung i Brechts forstand, av originalene. Vi hørte altså stykkene annerledes, på nytt, men med de rike klangfargene som fins hos Tveitt, ivaretatt. Vi merket oss for eksempel den barbarisk stampende «Friarføter» og det voldsomme klangvolumet i siste stykke, «Hardingøl». Grieg egnet seg ikke Før vi fikk Griegs Ballade, som helt riktig var uten visuell animasjon, hørte vi i et opptak fra 1903 Grieg selv spille sin «Efterklang». Det vil si, hørte gjorde vi nesten ikke; det var en klang så fjern at den kunne være lysår unna. Virkningsfullt var imidlertid den tillagte etterklang som ledet over til balladen. Men når unntas folketonen som innleder og avslutter dette stykket, samt det voluminøse som tårner seg opp mot slutten, så ble transkripsjonen av Griegs Ballade en forventet skuffelse. Over lange strekk var det kjedelig, ja det etterlot oss lyttere ganske likegyldige. Etter mitt skjønn krever Griegs verk ikke bare en transkripsjon, men en transformasjon. Eller: Det egner seg best som original, for klaver.

706172

Funk me, dette svinger! MAIJAZZ: Cory Henry & The Funk Apostles fraktet funk-folket til Perleporten og nesten inn i himmelen. Cory Henry & The Funk Apostles, Folken, mandag kveld. Publikum: Cirka 400. Spilletid: 1 time 40 minutter. Det er som regel et godt tegn at du må dusje når du kommer hjem fra konsert. Cory Henry og hans Funk Apostles er en sånn trupp som på alle vis gjør deg varm innvortes. Det er varmt i salen, det er heftig på scenen og det er jevnt over full fyr i teltet. Cory Henry så vi sist sammen med Snarky Puppy på Maijazz for to år siden. Folk omtaler fremdeles om den (bittelitt oppskrytte) konserten med ganske profane adjektiver, og det spørs om ikke Funk-Henry vil bli husket like godt. Det er all grunn til å hente fram vakre ord om denne mandagskvelden, hvis du orker. For det må du. Cory Henry & The Funk Apostles leverte en svett, energisk og feiende flott mandagskveld. Det som måtte være av innvendinger til både Cory Henry, og mye annet som bærer merkelappen funk, er dette: Det varer og det rekker. Når de ført har funnet et tema de liker, så setter de pitbull-bittet i lås og holder på og holder på og holder på og holder på. Funk kan være verdens lengste omvei til klimaks. Sånn er det ikke her, men du kjenner litt på følelsen likevel. White men dancing Noen ganger, ikke mange, men noen, legger de seg litt på svai og strekker strikken for langt. Funk-låter er jo gjerne aller best de 12–14 første minuttene, eventuelt de 12–14 siste. Denne gjengen er vitterlig gode til å variere, til å endre intensiteten og bringe nye triks på banen. De går tidvis på vannet, men her og der trår også Henry og apostlene vannet. Ikke lenge, og ikke ofte, men bittelitt. På et tidspunkt sjekka både undertegnede - og bassisten - telefonen, samtidig. Hint, hint. Nu vel, sånn var det et par steder midtveis i settet. Vampingen over akkordfattige tema ble for lange, men det skal de ha: De klarte å ro i land hver eneste låt med noen saftige finaler, og til og med en pinne stiv, kvit mann fra Hommersand beveget seg rytmisk til musikk. Der ligger lista fryktelig høyt. Det er dessuten et endetidstegn, ifølge Leonard Cohen. For det svinger noe aldeles inn i villeste når de fyrer på alle sylindre. En catch frase, et tema og en overvettes mengde energi er det som skal til for å få fyr i teltet. Og for dem som liker den slags (det var godt med spillemenn- og kvinner i salen) er det ørten feinschmecker-detaljer å hør og se fra skamgoe musikere. Soloer, rytmiske ting, samspill, innfall og utfall. MER MAIJAZZ: Såååå tight! Henry har med seg to korister som ganske sikkert kunne sneket til seg en og annen solo i Sky Sing. O-la-la. Kompet er det virkelig drag i, gitaristen leker seg på 2 og 4 og Henry er godt støtta opp på alle kanter. Keyboardist Nick Semrad gjør en glimrende syrejazzsolo som fikk blikkene til å flakke, og det sto jevnt godt til. De spiller - selvsagt - brølhøgt. Og for dem som lurer: Var det litt show off også? Litt musikalske gymnastikkøvelser? Et par sekvenser med organbeføling? Mhm. Var det noen som ropte «såååå tight» til sidemannen? Ju bett. Han sjøl spille tidvis ellevilt hammondorgel og Moog, i tillegg til å synge, holde stemningen oppe, lede allsang og preke. Han er eksepsjonelt energisk, og han klarer å smette inn et par roligere låter som har mye soul og nymotens r’n’b i seg. Som seg hør og bør for en funkfrontfigur er han opptatt av å fortelle at han har det ok+, og han lurer på om resten også har det fint. Det kom ingen klager fra salen. Live and love Mot slutten får vi for alvor høre Henrys gospelbakgrunn komme fram. Selv om mange nok vil huske den meget snaisne, seige versjonen av «Stayin Alive», går kveldens fruktkorg og hovedpremie til avsluttende «Lord Send Me A Sign», fullrigga med nygospel-triks, moduleringsmoro, live and love-preken, allsang og et himmelsk driv. Det var virkelig moro å se Cory Henry og hans funkdisipler. Sju mann, to av dem kvinner, som er så naturlig stappfulle av musikk, i tillegg til å være teknisk strålende. Det er i den kombinasjonen magien ligger.

706173

Storveis progjazz-finale med Bugge Wesseltoft MAIJAZZ: Festivalens aller siste konsert var en varslet godbit og en meget morsom tur ut i rymden. RYMDEN (Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus Öström), Stavangeren, onsdag kveld. Publikum: 250. Spilletid: 80 minutter. – Vi har fått navn, sa Bugge Wesseltoft da trioen hadde spilt en god stund i Stavangeren. – Vi heter Rymden! De må ha hatt ganske åpne idémøter i Rymden, herrene og instrumentene Bugge Wesseltoft (piano, tangenter, elektronikk), Dan Berglund (bass) og Magnus Öström (trommer). Wesseltoft kjenner vi fra ørten prosjekter og band. Han har i mange år vært et slags episenter for norsk jazz. Magnus Öström og Dan Berglund spilte sammen i E.S.T, og her har de funnet sammen i det programmet kalte «en miks av jazz og progrock, forankret i skandinaviske røtter med akustiske instrument og elektronikk om hverandre». Jaha? Noen minutter etter skjema kommen de slentrende inn, vinker og smiler og forteller at de bare har spilt en håndfull konserter og er «litt nervøse». Ingen grunn til det. Bugge sveiver i gang første låt, «158», en låttittel som røper at de er i fremmede taktarter. Etter en lsoft åpning eskalerer de inn i nettopp prog-en. Men en annen instrumentering, og litt luking, kunne denne vært en låt fra et progrockband. Det låter feiende flott og frisk. MER FRA MAIJAZZ: Opp og stå Bugge Wesseltoft spiller som Bugge Wesseltoft gjør. Han leker, han er litt i snø-på-pianoet-land i korte strekk og han gir ordentlig gass når prog-riffene dukker opp. Som vanlig har han pianokrakken delvis til pynt, for han vil helst opp og stå. Kvelden byr på flott variasjon, fra de hektiske og heftige riffene til rolig, melodisk og vakker balladespill. Magnus Öströms «Cowboy-salme» begynner som en rolig tur på hesten før stormen kommer og det blir dramatisk. Bugge har selvsagt med seg ting som går på strøm, og alle tre leker seg - med stort hell - med litt lydmanipulasjon. På trommesoloen til Öström låter skarptromma som et bølgeblikk-tak. Dan Berglund gjør et par virkelig fine ting, særlig når han bruker buen. Trivelige typer Men Rymdens avsluttningskonsert på Maijazz 2018 vil vi ført og fremst huske fordi de spiller så godt sammen, ikke for solopartiene. De åpne idémøtene, pluss den samlede erfaringen, har ført dem inn i nytt, spennende og kreativt landskap. Noen kosmetiske feil var det kanskje, men når de blir skikkelig varme i trøya var Rymden en nytelse. Noe kunne man skrevet forståelige og konkrete blekker til. Andre deler er improvisert, eksperimenterende og utforskende. De har funnet en fin balanse, og om de kan spille? O-la-la! Et lite, men ikke ubetydelig tilleggselement: Både Bugge Wesseltoft og Magnus Öström tar mikrofonen og snakker med publikum. Ikke bare til, men med. Litt sånn «ja, vel, hva synes dere?». De har lave skuldre, gemyttelig tone, brede smil og virker oppriktig glade for at såpas mange (det kunne vørt flere) har satt av tid til å høre på dem etter en lang festival. «Hvor trivelig er det ikke å få komme hit igjen, takk så hemst mycket for at dere kom», sa Öström, og fikk store glis fra Wesseltoft og Berglund. Vel, takk sjøl.

706174

Invitasjon til lesefest BOK: Islandske landsbyboeres hverdager, strider og fester omskapt til intenst karnevalistiske liv. Jón Kalman Stefánsson: Sommerlys, og så kommer natten. 256 sider oversatt av Tone Myklebost. Press. Det er mangt heime høvelig, som de gamle sa. Det går tydeligvis an å dyrke den naive forestillingen at slik vi selv ser på saker og ting, sedene og skikkene våre, ikke bare er fornuftige, men simpelthen «naturlige», «best» og overlegne andre folks – som en undersøkelse nylig viste at nordmenn gjør i høyere grad enn andre folk. Nå er nok våre måter heller «kulturlige», og man skal ikke bevege seg langt vekk før andre folks liv og variabler, som vi lettvint kaller «kultur», fortoner seg eksotiske og merkelige – i norske øyne ganske ofte også forkastelige. Da den såkalte magiske realismen fra Latin-Amerika for et halvt århundre tok en hel litterær verden med storm (Garcia Márquez) – og også satte sine spor hos oss, ble vi overrumplet og fascinert av personenes karnevalistiske liv, og fant dem kanskje så underholdende og festlige at vi ikke var i stand til å se at så meget var hverdagsrealisme og uttrykk for en livsfølelse. Det er langt mellom Bolivia og Island, men mye islandsk litteratur (Einar Már Guđmundsson, Einar Kárason) gjennomsyres med en særegen letthet i stilen av den samme trassig livsbejaende karnevalismen – hvis det da ikke bare er realisme, i motvind og oppoverbakke – og nok lettere gjenkjennelig for oss her nord, holdt i live av Golfstrømmen og som lever av det vi sanker i og under havet og fra skrinn jord. Der befinner Jón Kalman Stefánsson (1963, debut 1988) seg. Etter de to siste romanene til Stefánsson, «Fiskene har ingen føtter» og «Omtrent på størrelse med universet» - for noen titler, henter forlaget fram «Sommerlys, og så kommer natten» fra 2004. Den ble gjennombrudsromanen hans og ga ham hans første nominasjon til Nordisk Råds pris (siden har det blitt flere, men ingen pris), også denne fint oversatt av Tone Myklebost. Handlingen går for seg i en liten bygdeby på noen få hundre sjeler – og ikke minst kropper – der alle kjenner alle: Noen plaprer om det de vet og fantaserer om, andre holder på å forgå i kuet taushet. Alle lever de sine besværlige liv, og har nok med å stå’an av. Miljøet er karrig, men personene frodige, hverdagsmennesker som utagerer kongelig på fest. Mens Stefánsson former dem til noen helt ordinære, svært likande, originaler i en lesefest av en roman.

706176

Da livet falt i grus, skrev Nicki Blum sanger om det En av de mer hudløse oppbruddsplatene som er lagd. Nicki Bluhm: "To rise you gotta fall" (Compass/Border) Da Tim Bluhm fant seg en annen, mistet Nicki Bluhm sin mann, mentor og bandkollega. Hun hadde vært frontfigur i The Gramblers i seks år, og bruddet har ikke gått smertefritt for seg. Hun kaller sangene på solodebuten for samtaler og ord hun aldri fikk sjansen til å si. Deretter kommer den livreddende renselsen etter tragedien. Hun har nå forlatt San Francisco til fordel for Nashville, mens albumet er innspilt i Sam Phillips-studioet i Memphis med Matt Ross-Spang (Jason Isbell) som produsent. Det åpner med "How do I love you", skrevet mens det ennå var håp. I "Battlechain rose" avsløres svik og bedrag, mens tittelkuttet "To rise you gotta fall" handler om å reise seg igjen. Ryan Adams har bidratt med råd på "Something really mean", mens et naturlig covervalg er Dan Penns "I hate you". Dylan-gitarist Will Sexton og tidligere Wilco-trommis Ken Coomer er med på en countryplate verd en tåre eller ti. Beste spor: "How do I love you", "Something really mean", "You stopped loving me"

706178

Virtuost, vitalt, vanskeleg BOK: Komplisert klagesong av det originale, fascinerande slaget Andrzej Tichý: Kairos. Roman. Oversatt av Gunstein Bakke. 438 sider. Samlaget. Vil du lesa ein tekst som forvirrar og imponerer og er så avantgardistisk i form og innhald at du skal leita lenge for å finna maken, då bør du kasta deg over «Kairos» av den svenske diktaren Andrzei Tichý (f. 1978 i Praha, debut 2003). Romanen blei nominert til Nordisk råds litteraturpris 2014, føreligg no i framifrå nynorsk omsetjing og eig eit sivilisasjonskritisk spenn som vitnar om store kunnskapar, sterkt engasjement, skyhøge ambisjonar på mange felt. Det greske omgrepet «kairos» viser til ein avgjerande augneblink mellom to hendingar der noko nytt kan veksa fram eller bukka under. I ein collageaktig, polyfon «jeremiade», altså klagesong, utan ein samanbindande, kronologisk ordna intrige, med mange ulike stemmer i koret, skiftande synsvinkelbruk, glidande overgangar mellom fiktivt og faktisk, mangfaldige brå tidssprang og ein fragmentert, lyrisk klingande syntaks full av stikkord og ufullførte, gåtefulle utsegner, tar diktaren oss med på ei krevjande ferd gjennom tid og rom. Prosjektet er teknisk briljant turnert, men samstundes utmattande. Teksten pustar og pesar og piskar lesaren vidare gjennom ein massiv, dystopisk vinkla katalog med stadig ny informasjon om historiske hendingar, faktiske personar, den individuelle og kollektive kampen for ei betre verd, i ulike land, på mange kontinent og frå tidlegare tider fram til i dag. Verdun og Auschwitz, Korea- og Vietnamkrigen, Paris 1968, sovjetisk invasjon i Tsjekkoslovakia, bankkriser, den arabiske våren og andre folkelege opprør mot sosial og politisk urett er berre nokre få døme på dei dramatisk ladde signalorda som diktaren sveiper innom i sin frenetiske holmgang med historias enorme arsenal av håp, makt og avmakt. Bodskapen er dyster enten han byggjer på nøktern dokumentasjon, anekdotisk småplukk, surrealistiske scener. Idealistar synest å vera dømde til å mislukkast. Mørket sluker lyset. Pessimismen og flammane spreier seg. Klasseskiljet, undertrykkinga av kvinner og minoritetar, vald, liding og massedrap, fattigdom, miljøøydelegging og flyktningkrise – her pendlar vi uavlatelig mellom motiviske polar som avdekkjer at utopiane er makteslause, ja, døde. Så lukkeleg blir du ikkje i møte med denne brokete, intrikate minnekatalogen av ein modernistisk monsterroman. Men du blir klokare. Det er betre. Bak i boka ramsar forfattaren opp seksti namn som har bidratt med forvrengde eller skjulte sitat i teksten. Desse personane dekkjer mange kunstartar og samfunnsaktivitetar, men representerer berre nokre få av dei nærmast tallause historiske figurane som dukkar opp undervegs i denne sivilisasjonskritiske, referanserike soga som veltar fram i eit søndersprengt språk og med profetisk patos. Her skal openbert det saklege gå saman med det emosjonelle og løfta stoffet inn i ein tett tekst som foreinar ulike sjangrar - forteljing, dikt og essay. Eit viktig leiemotiv i romanen er sjølvmord. I den samanheng står den svenske diktaren Karin Boye sentralt. Ho tok livet sitt i 1941 då tyske troppar okkuperte Hellas og ho ikkje lenger kunne finna gode grunnar for å leva. Hennar lagnad blir eit tilbakevendande innslag i tekstveven og tar saman med andre faktiske livshistorier – knytt til m.a. Bernward Vesper, Irmtraud Morgner, Walter Benjamin, Jan Palach, den tunisiske frukthandlaren Basboosa og tre medlemer av Allende-familien - sikte på å belysa ulike årsaker til eller mål med ei så sjølvdestruktiv, tragisk handling som sjølvmord. Elles får den tysk-svenske multikunstnaren Peter Weiss brei plass i romanen, medan den mest rørande og heroiske eg-stemma er henta frå Bertolt Brecht og tilhøyrer «Den heilage Johanna frå Slaktehusa», ho som gjekk frå å vera naiv, from frelsesarmésoldat til å bli politisk bevisst aktivist i den rettvise kampen slakthusarbeidarane i Chicago førte for eit verdig liv på 1930-talet. Ingenting ved denne mektige, fragmenterte, tidvis temmeleg eksklusive teksten tyder på at vi har å gjera med ein potensiell bestseljar. Men boka har så mange kunstnarlege kvalitetar og er så utfordrande i all si vidtfamnande meiningsfylde at ho forhåpentlegvis ikkje endar opp som endå ein verstseljande roman av det ambisiøse, elitære, typografieksperimenterande slaget.

706179

Sol og svovelregn over Jæren Mørkemann fra Hå møter frisk randabergbu. Bård & Børre Band: "Dog nærmare mi grav" Bård Halsne fra Randaberg og Børre Bratland fra Varhaug fortsetter der debuten slapp, men utforsker også nye veier. Bratland bringer med seg lyden av bøyde nakker, mens Halsne er en frisk melodisnekker. I Bård & Børre Band møtes de på midten. Bratland gir ellers ut musikk som dystre General Forsamling. Halsne spiller country i Hans Williamsen og Avløysarane og vet hva som skal til for at en melodi huker seg fast. De åpner med "Gå", om hva som kan vente deg i byen. Koring, gitarspill og blåserne til Ole Ellingsen gjør låten langt luftigere enn hva Bratland selv ville vurdert. Medprodusent Torbjørn Solum og Jørgen Aasland bidrar, mens trommis Kenneth Andersen er fullverdig medlem. "Det e' greit" er sprek Elvis-country, og "Bibelen i mi hånd" kunne vært Kaizers. Tittelkuttet "Dog nærmare mi grav" har allerede en fot i graven, mens rockabillyen "Hogga" har en referanse til Øystein Sunde. "Kæ æ gildt" er svoveltale, mens "Høna å plukka" er sangen der alt faller på plass. Beste spor: "Gå", "Høna å plukka".

706181

Kan kjærligheten bare velges vekk? Hvis Gud har gitt oss fri vilje, hvordan kan det kreves at vi velger Gud foran vår sanne natur? Dette belyses vakkert og tankevekkende gjennom to kvinners forbudte kjærlighet. Ulydighet Originaltittel: Disobedience. Sjanger: Romantisk drama. Nasjonalitet: Storbritannia/USA 2017. Regi: Sebastián Lelio. Skuespillere: Rachel Weisz, Rachel McAdams, Alessandro Nivola. Lengde: 1 time 54 min. Aldersgrense: 12 år. «Guds skapninger kan deles inn i tre: engler, mennesker og dyr. Den eneste skapningen som har fri vilje, er mennesket. Og vi må velge mellom englenes klarhet og dyrenes begjær». Noe sånt sier rabbien Rav til sin jødisk-ortodokse menighet i London. Så faller han død om. Datteren Ronit (Rachel Weisz) har ikke hatt kontakt med faren på mange år, men reiser hjem til hjem til begravelse og arveoppgjør. Mottakelsen hun får i menigheten i London, er mildt og formelt. Svært kjølig. Siden sist har barndomsvenninnen Esti (Rachel McAdams) giftet seg med deres felles barndomsvenn Dovit, og blitt svært så from. Valgte forskjellig Det viser seg at Esti og Ronit for mange år siden hadde et kjærlighetsforhold som ble oppdaget. I skandalen som oppsto, valgte Ronit å forlate menigheten. Esti valgte å bli, og ble dermed tatt inn folden og tilgitt. Men når de to møtes igjen, viser det seg at kjærligheten slett ikke er død... Den chilenske regissøren Sebastián Lelio, som fikk Oscar for "En fantastisk kvinne», har ofte kvinnelig seksualitet i patriarkalske rammer som tema. Det har også "Ulydighet", selv om de religiøse rammene er strammest denne gangen. Etiske dilemmaer Igjen styrer han elegant unna det sentimentale, og la de etiske dilemmaene stå i sentrum. Rachel Weisz og Rachel McAdams gjør begge en sterk innsats. Ronit ønsker seg bare kjærlighet, men for Esti står valget også om sosial fordømmelse, egoisme og kjærligheten. Den mest interessante rollefiguren er likevel Dovit (Alessandro Nivola), som også er valgt til den nye rabbien i menigheten etter Ronits far. Også for ham står mye på spill, og hans valg er kanskje de tøffeste. Samtidig står han for det gode og rasjonelle i den ellers så formelle og retthaverske menigheten, der fasade betyr alt.

706182

Han gir Elton John tilbake troen på musikk Mer pop og mindre folk for okien på plate nummer fire. Parker Millsap: "Other arrangements" (Thirty Tigers/Border) 24 år gamle Parker Millsap fra Purcell i Oklahoma har allerede tre album bak seg. Etter hvert har fanskaren økt, inkludert Sir Elton John («Last night in Atlanta I saw one of the best concerts I have ever seen. Parker Millsap and Sarah Jarosz. Both were astonishingly good. And their respective musicians too. It restored my faith in music. Bravo to you both». Elton John på Facebook, oktober 2016). Nå tar Millsap et nytt steg ved å snike inn elektriske instrumenter, uten at det vekker samme ramaskrik som når Dylan gjorde det. Verden har tross alt endret seg siden 60-tallet, selv om musikken godt kunne hørt hjemme der. Han er best når han roer tempoet som i den saktegående bluesen "Tell me" og i duetten "Come back when you can't stay" med Jillette Johnson. Aller best er vakre "Your water". Den er innspilt på en singel tidligere, men presenteres her med nytt arrangement i tråd med platetittelen. Hans ferske forsøk på å innta pop- og rockscenen er tøft, men mangler siste omdreining før alt klaffer. Kjappe "Gotta get to you" fungerer likevel fint, og "Coming on" er en gyllen middelvei mellom rock og hans bakgrunn i folk-gospel. Beste spor: "Your water", "Tell me", "Coming on", "Gotta get to you", "Come back when you can't stay".

706183

Guds yndlingskunde er tilbake Stikkordene er mentale problem og samlivstrøbbel. Father John Misty: "God's favorite customer" (Bella Union/Border) Josh Tillmans alter ego Father John Misty befinner seg nærmest i en egen klasse. Dette er ikke hans beste plate, men det er likevel minutter her som vil huskes som noen av årets fineste sanger. Han åpner med "Hangout at the gallows", der teksten er omtrent så mørk som den kan få blitt: I'm treading water as I bleed to death. "Mr Tillman" har noe av "Being for the benefit of Mr. Kite!" over seg, men der Beatles bygde lag på lag med tivolimusikk, bryter Tillman ut i plystring. Han presenterer en lettere paranoid utgave av seg, en fyr med hodet i skyene som vekker bekymring på hotellet: Is there someone we can call? Perhaps you shouldn't drink alone. I pianoballaden "Just dumb enough to try" klamrer han seg fast til det han har: I'm just dumb enough to try To keep you in my life For a little while longer "Date night" starter med en akustisk gitar, og det virker ikke som forsøket på et stevnemøte helt vil lykkes: I didn't get invited but I know where to go. "Please don't die" er platens første virkelige høydepunkt, der lagene med musikk høres ut som noe Brian Wilson kunne puslet sammen. I tillegg synger Tillman enestående flott. I "The palace" sperrer han seg inne på hotellrommet og kunne vært Jackson Browne bak pianoet. Venter du på at sangen skal ta av, venter du forgjeves. Dette er saktegående melankoli og perfeksjonert depresjon. Han friskner til i "Disappointing diamonds are the rarest of them all" og lar blåserne fylle ut bakgrunnen. Does everybody have to be the greatest story ever told, spør Tillman og nesten-rimer go med told på elegant vis, slik han får them all til å passe med special. Sangen slutter etter bare to og et halvt minutt. Den har materiale i seg til mye mer, og i som på "The palace" sitter jeg igjen med en følelse av at dette er skisser til sanger mer enn fullverdige låter. Fjorårets suverene "Leaving LA" spanderte han over 13 minutter på, mens flotte "So I'm growing old on Magic Mountain" varte i ti. Både tittelkuttet "Pure comedy" og "In twenty years or so" passerte seks. Med sine 38 minutter er årets plate bare litt mer enn halvparten så lang som fjorårets "Pure comedy". Sangene er i hovedsak skrevet mellom sommeren 2016 og vinteren 2017, altså før "Pure comedy" kom ut i april i fjor. Det lukter av ting han ikke fikk plass til på det albumet. Han tar seg bedre tid på tittelkuttet "God's favorite customer" og profiterer stort på det. Dessuten leverer han et nydelig refreng som Cohen ikke kunne forfattet bedre: Speak to me Won't you speak, sweet angel? Don't you remember me? I was God's favorite customer Påfølgende "The songwriter" er også fin, men ville ikke vært blant Elton Johns beste pianoballader. Han avslutter med "We're only people (and there's not much anyone can do about it)". Ikke hans lystigste, men den fortsetter tross alt med but it hasn't stopped us yet. Han spanderer fem minutter og lar sangen folde seg ut. En mektig avslutning på en plate han burde latt vokse seg større. Men det gjaldt kanskje å få unna det gamle og komme i gang med noe nytt? Han er uansett noe av det beste vi har i dag. Beste spor: "Please don't die", "God's favorite customer", "We're only people (and there's not much anyone can do about it)".

706185

Aldri har sex, drugs og rock´n roll vore kjedelegare Er det fordi romanen er fransk? Virginie Despentes: Vernon Subutex 1. Roman. 360 sider. Omsett av Gøril Eldøen. Gyldendal forlag. La meg nemne to faktorar som gjer at eg kanskje ikkje får så mykje ut av denne romanen. Den skriv om det fransk musikkmiljøet på nittitalet. Og der har eg null peiling. Boka er også tett knytta til den såkalla ironigenerasjonen. Forfattaren er fødd i 1969 og brakdebuterte med romanen Baise-moi (Knull meg) i 1993. Då var eg 12 år og det hugsar eg med gru. For ein ekkel tittel, hugsar eg eg tenkte. Eg er kanskje feil generasjon for denne boka. Eg er ikkje ein del av generasjonen som syns det er herleg med forjævlege forfallshistorier. Plott, språk og karakterskildringar held ikkje mål, syns eg. Vi møter Vernon Subutex, ”som knuste kvinnehjerter på løpende bånd”, ein sentral figur i Paris sitt musikkmiljø på nittitalet med eiga plate-sjappe. Sidan plateindustrien har gått til internett, har han mista jobben og han har ikkje funne noko nytt. Når kjendiskompisen Alex døyr, er han plutseleg huslaus sidan Alex har dekka husleiga. Han er for stolt til å fortelje venene sine som det er, men krasjar sofaen hjå ulike damer og kompisar. Det heile er ein spiral som går feil vei. For å tene pengar prøver han å selje nokre lydbånd om den kjende Alex. Kanskje det kan vere interessant for filmskaparar? Og det blir ei storstilt jakt, der nett-troll og avdanka pornostjerner konkurrerer om å få tak i Vernon. Det er kjedeleg å lese. I denne boka er det nittatalet som var tiåret der alt var bra. Platesjapper og fotobutikkar er nedlagde. Og innvandrarar har mista trua på at dei blir behandla på likefot med kvite franskmenn: ”Frankrike innbilte faren hennes at hvis han omfavnet landets universelle kultur, så skulle det ta imot ham med åpne armer, slik det tok imot alle sine barn. Fagre, hyklerske løfter, for selv høyt utdannede arabere var og ble den franske republikkens svartinger, og de ble diskre holdt utenfor de store institusjonene.” Når skriv ein forfattar best? Utifrå kjærleik eller utifrå sinne og hat? Kanskje Despentes har ein kjærleik til dei skakkkjørte karakterane sine, men det når ikkje meg. Det er spektakulært, å ja. Det er liv som er levd. Allikevel er det ikkje interessant. Det er ein tone av misogyni, desillusjon og forfall over heile fjøla. Og det kan vere bra å kritisere samfunnet. Det har forfattarar gjort til alle tider. Men då må ein få lov til å identifisere seg med desse folka. Og det får ikkje eg til med denne boka.

706186

Hvor dum og kjedelig kan tv-krim bli? Ambisjonene er der, og ideen var nok god på papiret. Men et Agatha Christie-aktig mordmysterium på en avsondret oljeplattform er blitt en flau og kjedelig miniserie. Rig 45 TV Miniserie i 6 deler. Sjanger: Action/Krim. Kanal: Viaplay. Nasjonalitet: Norden 2018. Regi: Per Hanefjord. Skuespillere: Jakob Oftebro, Catherine Walker, Gary Lewis, Lisa Henni, David Dencik, Søren Malling. Premiere: 8. juni. Anmeldelsen er basert på de 3 første episodene. Det nærmer seg jul, og på «Rig 45» er det produksjonsstans for vedlikehold. Været er fryktelig, likevel klatrer en kvinne mot toppen av et tårn for å fikse noe. Hun er tydelig livredd, men presses til å fullføre. Så går det galt. Dødsfallet om bord karakteriseres som en ulykke. Akkurat da sikkerhetsoffiseren Andrea (Catherine Walker) gjør seg klar til å feire jul med sin småbarnsfamilie, blir hun kalt ut for å undersøke ulykken. På plattformen viser det seg at ingen i den skrinne staben om bord vil snakke. Når rare ting skjer i plattformens mange kroker, innser hun at ulykken kanskje var et mord. Og så er en orkan på vei og ødelegger mulighetene både for flukt og kommunikasjon. Oppbrukte krimklisjeer Høres dette spennende ut? Det er ikke det, dessverre. Det som kunne vært underholdende B-krim, er i stedet maltraktert il en kjedelig suppe av oppbrukte krimklisjeer. Etter fem minutter har det pekt seg ut en klar møkkamann på den tynt befolkede plattformen. Vi vet jo at sånt sjelden holder til også å være morderen, men sannsynligvis til å bli myrdet underveis. Seerne får ta del i en haug med halvkveda samtaler, som kanskje skal være engasjerende, små ledetråder. Men de er bare forvirrende, og viser bare at absolutt alle har noe å skjule. Andre anmeldelser av Jakob Oftebro i utenlandsk film: «Rig 45» er en originalserie fra MTG, som står bak strømmetjenesten Viaplay. Serien har stor internasjonal spredning, både foran og bak kamera. Skuespillerne er velkjente fjes fra både Norge, Sverige, Danmark, Finland og Irland, regissøren er fra Sverige. Språket er hovedsakelig engelsk. Den norske kjæledeggen Jakob Oftebro er med her også, og han gjør en god figur som den joviale og sjarmerende vedlikeholdssjefen Halvar. I det hele tatt står det verken på rollebesetning eller skuespillerinnsats her. Her får regissøren ta ansvaret for en rekke tåpelige valg der det er åpenbare bedre alternativer. Billig action Inspirasjonen fra Agatha Christies klassiker «Ti små negerbarn» er opplagt, særlig fordi åstedet er avsondret fra omverdenen og morderen må være en av de som er til stede. Men der Christie-klassikeren er gjennomført med stilsikker eleganse og et logisk forankret kjent motiv, famler man i «Rig 45» rundt fullstendig i uengasjerende blinde. At mordmysteriet er jazzet opp med billig action rundt en morderisk trussel, hjelper lite og ingenting. Ikke forstår vi hvorfor denne fæle morderen sniker rundt sånn, eller hvorfor vedkommende i det hele tatt må drepe. Og ærlig talt bryr vi oss ikke heller. Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.

706189

Dialogdrevet om kjønn, krise og klasse Komplekst firekantdrama om vennskap, utroskap og sex. Sally Rooney: Samtaler med venner. Roman. Oversatt av Tiril Broch Aakre. 328 sider. Cappelen Damm. Om man sammenfatter intrigen i den prisbelønte debutromanen til irske Sally Rooney (f. 1991), lyder den pinlig banal: To 21-årige venninner møter et gift ektepar i 30-åra, gjensidig fascinasjon fører til flytende følelser, og ganske riktig: snart dreier det seg om utroskap og sex, emosjonell ambivalens, kroppslig-sjelelig lykke, dyp skam, kriser, konfrontasjoner og lojalitetsbånd som settes på prøve - i sum en firekanthistorie som vanskelig kan kalles original. Likevel lar man seg fengsle. Den fattige jeg-fortelleren Frances og den sosialt trygge venninnen Bobbi var tidligere kjærester og har ulik klassebakgrunn, men begge studerer, deltar gjerne i akademiske, politisk ladde diskusjoner og opptrer sammen på poesikvelder i Dublin der de framfører dikt av Frances. Relasjonen mellom de to forrykkes da de kommer i kontakt med Melissa og Nick – hun fotograf og essayist, han skuespiller. Mens lesbiske Bobbi, pen, rik og sjølsentrert, dras mot Melissa, innleder Frances, kul, vittig og rappkjefta, et intenst-labilt forhold til den vakre ektemannen, noe som gjør at tilværelsen til alle de fire involverte brått endrer seg på dramatisk vis. At de to unge, som står fram som henholdsvis mannehater og kommunist, uten videre fascineres av det borgerlige konseptet hus, hund og hage, vitner avgjort om et visst selvbedrag. Men det kunstneriske særpreget ligger knapt i den komplekse kjerringknuten av lengsler og løgner, latterkuler, gråtetokter, selvskading, varsomme kjærtegn, voldsinnslag, forbudt erotikk, svik, sykdomssymptomer, ulike kjønnsidentiteter, litterære referanser og moralske motforestillinger som avtegner seg. Motivisk-tematisk virker det meste velkjent. Formen, derimot, er spesiell. For dette er en scenisk tekst der dialogene, samtalene, e-postene, sms’ene og telefonhenvendelsene dominerer og i påfallende grad avdekker det intrikate, psykologiske spillet som foregår. Frances framstår gjennom replikkene sine gjerne som distansert skeptiker, ironiker, satiriker, relativt trygg på eget vidd og intellekt, mens atferden hennes vitner om et patosfylt følelsesmenneske, styrt av farens alkoholisme, egen fattigdom og behovet for å bli elsket. Både hun og de tre andre hovedkarakterene kan bedrive et verbalt ping-pong- spill som med sine lattermilde finter, florlette antydninger og slagferdige sentenser løfter mange av de trivielle forviklingene til et imponerende debutantnivå. Den språklige elegansen som speiler seg i den norske oversettelsen, kan sammen med bl.a. den overrumplende, åpne sluttscenen forklare hvorfor Sally Rooney allerede nå er blitt utropt til en «Salinger for snapchat-generasjonen.»

706190

Ein roman som vil endre samfunnet BOK: Nedkjemping av øydeleggande patriarkalske strukturar er ikkje historie. Sara Omar: Dødevaskeren. Roman. 333 sider. Omsett av Hilde Rød-Larsen. Aschehoug forlag. Sara Omar er tydeleg med kva ho vil med boka. På første side står det ”Til min mor av både ånd og fødsel. Det er gjennom ordets kraft vi blir tidløse, og vi kan forandre.” Kant, den tyske filosofen skriv om oppleving av det vakre og sublime i 1764. Han skriv om sublime naturopplevingar som er sublime fordi dei anten er edle, vakre eller grufulle. Dette passar godt til ”Dødevaskeren”, den er sublim i all si grufullheit. Boka startar med ein scene som du vil aldri vil gløyme. Ei handling så bestialsk at den sat i kroppen i fleire dagar etterpå. Men i motsetning til bestialiteten i krimromanar, har denne bestialiteten eit formål. Å vekke lesaren. Vi møter Frmesk, ei ung kvinne innlagd på eit sjukehus i Danmark. Ho er både traumatisert og øydelagd. Kven har øydelagd ho? Kva har skjedd med ho? Boka vekslar mellom oppveksten til Frmesk i Kurdistan og Frmesk på sjukehuset der ho blir kjend med legestudenten Darya. Vi skal til Zamwa i Kurdistan på 80-talet. Her lever kurdiske frigjeringskjemparar og pensjonerte irakiske generalar side om side. Her lever muslimar saman med tilbedarar av zoroastrismen. I heile samfunnet er det ein gjennomsyra ide om at kvinnas jomfrudom er knytta til menns ære. Kvinna som mannens eigedom. Vi møter Frmesk, som er uønska av faren frå ho er fødd og difor bur hjå besteforeldra. Er ho sikker der? Kor er det trygt? Tryggleik er eit sentralt tema i boka. Omar brukar eit malande og sanseleg språk. Det er lett å kome inn boka. Ho er velskriven og sanseleg. Her er det vinden som blir personifisert: ”Den lune østavinden kjempet seg umettelig gjennom Zamwas buktende gater i jakten på ofre den kunne rive over ende eller dra med seg der den glad mellom byens bygninger. Dens hese åndedrag pisket små, skarpe sandkorn opp fra veien og lot dem virvle rundt i en støvete dans langs de forblåste husrekkene. Ett etter ett glodde vinduene ut i kveldsskumringen med sine kantete, svarte øyne som ansiktet som stirret stivt og vitende fram fra mørket, men aldri røpte hva de så og skjulte.” Sara Omar stiller seg i ei lang rekke forfattarar som har skildra overlevarar av patriarkatet. Av norske kan eg nemne Herbjørg Wassmo og Torbjørg Nedraas. Frå utlandet vil eg nemne Toni Morrison. Maya Angelou. Det mest oppsiktsvekkande med boka er korleis det blir skildra korleis Vesten heller ikkje er ei trygg havn mot patriarkalske kulturar. Kven er denne boka for? Alle som vil beskytte kvinner mot kulturar som øydelegg kvinner. Så denne boka er for oss aller fleste.

706191

Beiskt, brutalt og barokt BOKANMELDELSE: Røff alt-i-en-jafs-historie om koloniseringen av Grønland. Kim Leine, «Rød mann/Sort mann», roman, 605 sider, Cappelen Damm I romanen «Sønn av jord og himmel» (1978) legger Kåre Holt Hans Egede, Grønlands apostel, under lupen. Med utgangspunkt i 14 skriftlige kilder gir dikteren en fiktiv framstilling av det som skjer når den sjølbevisste, autoritære nordlandspresten i åra 1721-36 misjonerer blant inuittene. Nå foreligger en ny versjon av dette kristnings- og koloniseringsframstøtet – gigantromanen «Rød mann/ Svart mann» av den dansk-norske forfatteren Kim Leine (f. 1961, debut 2007). Han jobbet 15 år på Grønland som sykepleier, har gjort samfunnet og naturen der til sine mest markante motiv og vant Nordisk Råds litteraturpris for «Profetene i Evighetsfjorden (2012), en religionskritisk, burlesk skildring av kollisjonen mellom den grønlandske urbefolkningen og den danske kolonimakten. Årets mammutroman tar for seg samme tema, men hovedhandlingen utspiller seg ca. 60 år tidligere, i tidsrommet 1728-36. I tillegg til opplisting av 23 skriftlige kilder - der info om utgivelsesår for de ulike verkene savnes og Kåre Holt forblir unevnt - viser forfatteren til institusjoner og enkeltpersoner som har bidratt til utformingen av et manuskript som er bind to i en planlagt, researchbasert romantrilogi av det riktig massive slaget. Fiksjon/dokumentasjon I etterordet redegjør Kim Leine for sin skapende metode. Sjøl om de fleste personene han navngir, har levd, slik mange av de begivenhetene som streifes, er faktiske nok, insisterer han som Kjell Askildsen på at «Fiksjon er den beste dokumentasjon». I valget mellom «magikeren» og «magisteren» er han ikke i tvil. Han lar faghistorikerne skrive «historie» mens han sjøl skaper «historier» basert på løgn og forbannet dikt. Bare slik kan «sannheten» avdekkes. Romantittelen viser til tekstens to viktigste karakterer: Den steile, usympatiske Hans Gude i sin svarte prestekappe og den langt mer tolerante sjamanen Aappaluttoq, en misjonær og en åndemaner som ikke bare representerer ulike livssyn, men også blir fiender fordi inuittens syke sønn, Paapa, adopteres av prestefamilien, gis navnet Frederik Christian og på pleieforeldrenes oppfordring vegrer seg for å vende tilbake til sitt kjødelige opphav. Denne far-sønn-tematikken knyttes allerede i romanens epitaf til bibelhistorien om Abraham som fristes av Gud til å ofre sønnen Isak - en fortelling om makt og avmakt, tro og tvil, liv og død som dukker opp og varieres gjennom hele denne barokke, bredt anlagte romanen der persongalleriet er stort og uten helter, forviklingene mange, miljøet umiskjennelig grønlandsk, altså leinesk. Svir, sex og sykdom, vold, galskap, sult... Den sentrale hendelsen i soga inntreffer i 1728 da kong Frederik IV bestemmer seg for å kolonisere Grønland. Han sender en ekspedisjon dit med blant annet tolv fanger som gjennom loddtrekning blir tvangsgiftet med tolv horer. Ikke bare er forsøket på å bringe kristendom og sivilisasjon til hedningene dårlig planlagt, det blir også elendig utført. I en grovkornet smeltedigel av svir, sex og sykdom, vold, galskap, sult, skitt, fødsler, overtro og kulde sprer ondskap, sorg og død seg blant danskene og de innfødte uten at det kristne budskapet får fotfeste hos folk flest, og uten at handelen mellom Godthåb og København bringer et ønskelig resultat. I 1736 tvinges de desillusjonerte kolonisatorene derfor tilbake til Danmark med mange tragedier og nederlag i bagasjen. Det er et broket kjempelerret som brettes ut for leseren. Rammet inn av en prolog anno 1724 og en epilog datert 1764 fins tre hovedavsnitt stykket opp i 31 kapitler, alle med en overskrift. Hvert kapittel åpner med et sitat fra Hans Egedes dagbok, og synsvinkelen skifter målbevisst mellom ulike personer, snart gjennom bruk av skiftende jeg-fortellere, snart ved at framstillingen holdes i tredje person. Noen av fortellerstemmene virker for like, men åndemanerens sjølbevisste monologer har en særpreget klang, også når språket blir stakkato og kortpustet og røper påvirkning fra modernistisk stream of consciousness-teknikk. Samtalene som utformes har ellers muntlig snert, evnen til å skape scenisk spenning er upåklagelig, skildringen av høyst ulike menn, kvinner og barn med moralske brister og forbudte lengsler forsterker realismen i teksten. På akkurat det punktet skal åpenbart Aappaluttoq representere en motvekt. Han sies å kunne fly gjennom tid og rom og har en magisk kraft som f.eks. Hans Egede med sin mannssjåvinistiske Luther-besettelse mangler. Men at dette «åndelige» skrøneinnslaget midt i en frodig, røff hverdagsrealisme løfter teksten kunstnerisk og gjør den mer fascinerende, kan jeg ikke se.

706193

Treig, karikert og sørgelig utdatert Den nye filmatiseringen av Jack Londons «Ulvehunden» framstår som et nostalgisk forsøk på å vekke til live barndommens leseopplevelse. Det fungerer ikke spesielt bra. Ulvehunden Sjanger: Animasjon / Barnefilm / Eventyr / Familiefilm Norske stemmer: Jon Øigarden, Dennis Storhøi, Stig Henrik Hoff, Lise Karlsnes, Ivar Nørve, Jan Grønli, Mads Henning Jørgensen, Bjørn Eivind Aasland, Pål Mathiesen, Silje Hagrim Dahl. Frankrike / USA, 2018 Lengde: 1 t. 25 min. Aldersgrense: 6 år For ikke lenge siden leste jeg et intervju med forfatter Tore Renberg, hvor han trakk fram Jack Londons «Ulvehunden» som en av de største leseopplevelsene i barndommen. Det kan nesten virke som om regissør Alexandre Espigares deler hans fascinasjon, for den nye, animerte filmatiseringen av denne klassikeren framstår på mange måter som filmversjonen av en gammel barnebok. Det positive først: Animasjonene i de storslåtte naturscenene er vakre og stemningsfulle. Bildene imiterer ofte penselstrøkene i et maleri, og stemningen fra Londons bok er godt ivaretatt. Filmen starter med en scene hvor filmens hovedfigur, ulvehunden Hvittann, går tapende ut av en hundekamp. Så spoles det plutselig tilbake til da vedkommende var en liten valp, før vi følger ham igjennom hendelsene før omtalte kamp, og videre derfra. Det burde være mange muligheter til å lage en spennende og engasjerende film utav dette stoffet, men i stedet skjer mer eller mindre det motsatte. Det er noe treigt og halvhjertet over handlingsforløpet, og vi kommer aldri innpå de det handler om. Menneskene er så karikerte at man kan bli helt flau, både slik de rent visuelt er framstilt, og spesielt slik de oppfører seg. Her finnes det absolutt ingen gråsoner mellom godt og ondt. Man kan selvsagt innvende at filmen er tro mot boka, og at det er derfor ting er som de er. Men i så fall kan man også si at filmen tilfører så lite til historien at man like gjerne kan gå på biblioteket og låne boka som å gå på kino og se filmen.

706194

Grafikk som folkeopplysning UTSTILLING: Sommerens store satsing på Hå er for tilfeldig - selv om vår anmelder finner enkelte perler innimellom. Hå gamle prestegard: AVTRYKK – grafikk mellom kinesisk blokktrykk og dataprint. Kunst- og kulturhistorisk utstilling om grafikk. T.o.m. 26. august. Det er neimen ikke småtteri, det man forsøker ute på Hå denne sommeren. Med utstillingen «AVTRYKK – grafikk mellom kinesisk blokktrykk og dataprint» prøver prestegarden å dekke hele grafikkens utvikling og dessuten dens kulturhistoriske betydning, samt å forklare teknikkene og finessene innen de ulike grafiske retningene. Det blir nok en munnfull for stor. Om du først og fremst er interessert i å studere et nokså løst utvalg av grafikk, reiser du ikke forgjeves til Hå. Men leter du etter et solid faglig og kulturhistorisk fundament, og gode eksempler på dette, blir utbyttet langt tynnere. Hovedprinsippet for kurateringen synes å ha vært å skaffe seg kunstverk som er lett tilgjengelig. Resultatet virker nokså tilfeldig, og på enkelte felt blir utstillingen for tynn til å kunne gjøre krav på å være en kulturhistorisk gjennomgang av grafikkens posisjon og virkning i samfunnet. Helt fraværende er f.eks. tresnittet brukt som teologisk-politisk propaganda både av katolikkene og protestantene under reformasjonen på 1500-tallet – flygeblad trykket i store opplag for vid spredning. Her hadde grafikken en faktisk sprengkraft i samfunnet som vi sjelden har sett senere. Savn Jeg savner også en bedre dekning av den japanske tresnitt-tradisjonen; her er kun to relativt slappe eksempler, mens kunstnere som Hiroshige, Hokusai og Kuniyoshi er helt fraværende – selv om det hadde vært svært enkelt å skaffe seg trykk av disse, siden de finnes hos flere lokale samlere. At Nikolai Astrup, som bidro til fornyelse innen trykkteknikken for tresnitt, med praktfulle bilder som resultat, ikke er med i det hele tatt, er mer enn underlig. Savnet av metalltrykkene til Rolf Nesch er også påtagelig. Og noen blad fra Goyas satiriske Los Caprichos og hans antikrigs-serie Los Desastres de la guerra (Krigens redsler) ville ha utfylt det kulturhistoriske perspektivet vesentlig. Slik blir det store hull i de feltene utstillingen pretenderer å dekke. Så halter denne grafikkmønstringen seg forbi grafiske eksempler som kunne ha hevet både nivået i utvalget og publikums forståelse av emnet. Utstillingen konsentrerer seg i stedet om å forklare de ulike grafiske teknikkene, og her er den god: teknikk og håndverk, muligheter og begrensninger forklares enkelt og tydelig. Den røde tråden er hele tiden folkeopplysningsperspektivet; utstillingen har et klart pedagogisk tilsnitt. Men den pedagogiske viljen undergraves en smule av en svakere pedagogisk evne: i stedet for en katalog finnes en papirlefse med 22 utskriftssider. Den er ikke enkel å finne fram i, siden kunstverkene her ikke er nummerert fortløpende. Så må man bla fram og tilbake hele tiden i en uhåndterlig papirmasse (bilde nr. 1 er f.eks. plassert mellom nr. 53 og 39). Noen perler Her er flotte eksempler på alle de enkelte grafiske teknikkene. At grafikken, med sine krav til forenkling og stilisering, kan være et utmerket medium for karakterisering f.eks. av forfattere, ser vi i Tom Gundersens metalltrykk «Einar Økland», hvor det karakteristiske ansiktet, med hengende hår og alpelue, er skapt ved hjelp av enkle linjer og monotone sirkler. Og i Ludvig Eikaas’ tresnitt «Dikteren Sandemose», hvor ansiktet ser ut som en avskåret sitron. Arne Bendik Sjurs radering av et vingespent insekt er miniatyrkunst på sitt aller beste, mens Knut Rumohr viser den harde endevedens motstand og uttrykkspåvirkende begrensninger i to illustrasjoner av Kiellands Arbeidsfolk, utført som xylografi. William Blakes serie fra «Jobs bok» fra 1826 er representert med tre blad utført som kobberstikk – her får religiøse syner en fantasieggende men likevel stringent form, mens John William Edys Christiania-vista, en håndkolorert akvatintetsning, går motsatt vei, i sin nøkterne beskrivelse av et landskap. Interessant er også et gammelt kistetrykk utført som tresnitt, som viser veien til Himmelen og veien til Helvete, hvor synderne ender rett i Helvetes gap.

706195

Omsorgssvikt og kjærlighetslengsel BOK: God debut om to generasjoner uønskede barn, og det som binder dem sammen. Ellen Emmerentze Jervell: Fjellfolk. Roman. 288 sider. Gyldendal. Den velskrevne debutromanen ”Fjellfolk” av Ellen Emmerentze Jervell (f. 1990) er dels en fortelling om en kjernefamilie som av ulike årsaker går til grunne, og dels en beretning om dens rester, om uønskede barn, psykiske lidelser, rusmisbruk og fjellet som medisin. Katrine arbeider i et forlag, Fredrik er lærer og politiker, sammen har de lille Frida. Men alt går på tverke for dem etter at han skriver en innvandringskritisk kronikk, deretter fryses ut av Arbeiderpartiet og så blir borte under en fjelltur. I romanens nåtid ligger Katrine hjelpeløs i sykesengen, ødelagt av piller og alkohol, der det avgjørende nederlaget kom med barnevernets omsorgsovertakelse. Fredrik skriver ned gode råd til datteren om fjell og friluft i Den lille blå boken: ”Ønsker du å finne ut om en kar er noe å spare på, ta ham med til Hardangervidda”. Frida er romanens hovedperson og omdreiningspunkt. Hun er Katrines uønskede barn, og bærer selv på et uønsket barn, som hun venter med en drittsekk av en liksompoet som får henne til å føle seg ”attraktiv og ubrukelig om hverandre”, og svak og råtten, ”som en klut noen har slengt fra seg”. Selv når han åpent innrømmer at ”Hele jeg er falsk!”, er det som om hun avfinner seg med sin offerrolle. Hun er redd ham, men trenger ham. Når han utsetter henne for seksualisert vold, går hun til den aldrende Edvard, romanens kanskje såreste skikkelse, som en gang var en viktig mann i oljebransjen, men nå bare har selskap av hunden Petra. Det mest dyrebare han eier, er et bleknet stykke papir som knytter ham til Hardangervidda. Siden 1966 har han skrevet brev til Berit, som han ennå håper skal dukke opp på Finse når den første snøen har falt, som de avtalte den gangen. ”Fjellfolk” er en raffinert komponert, sammensatt, velskrevet og til dels intrikat roman med kryssende skjebner, der mening og sammenhenger gradvis avdekkes og åpenbares, en på mange måter praktfull, mørk og gripende fortelling som antakelig best egner seg som haustlesning.

706198

Landets skarpeste aviskommentator SAKPROSA: Avisen dør med døgnet. Marvin Hallerakers tegninger fortjener et langt liv. Alf van der Hagen: Marvin Halleraker. Satiriker med helvetesangst. Vårt Land forlag. 211 sider. «Avistegneren flyr som en ensom fugl over redaksjonens kollektive landskap», skrev pressehistorikeren Hans Fredrik Dahl i innledningen til en samling norske avistegninger fra ytringsfrihetens grenseland. Tegneren er på samme tid del av fellesskapet og utenfor det. Ingen god avistegning kan lages av en komité, eller utformes etter dekret fra politisk redaktør. Er ikke tegneren fri, vil ikke tegningen kunne fylle sin oppgave. Når Klassekampen søker etter journalister, pleier det å stå i annonsen at søkerne må ha sans for det spesielle prosjektet som avisen er. Dette kravet er viktig, alle gode aviser lages av kollektiv med felles forståelse av hva akkurat denne avisen skal være. Få, om noen, preger oppfatningen av avisen sterkere enn den gode tegneren. Den ensomme fuglen kan derfor ikke sveve for langt bort fra kollektivet. Bortsett fra Marvin Halleraker. Han har søkt friheten i den grad at han er blitt et prosjekt for seg selv. Frode Grytten har sagt at Halleraker er en fri mann uten noen sosiale, politiske eller religiøse bindinger. Han sitter i sitt hjemmekontor og lager fabelaktige tegninger som sparker i alle retninger, og som publiseres i aviser av høyst ulik ideologisk innretning. Kanskje er dette forklaringen på at han ikke har fått den anerkjennelse han fortjener; han har lagt sine gullegg i for mange reir. Årets beste politiske bok? Nå har Alf van der Hagen samlet dem i en bok som er i ferd med å lide samme skjebne. Denne lange samtalen om Hallerakers tanker, tro og tegninger burde stått fremst i hyllene hos alle seriøse bokhandlere, hanket inn priser over en lav sko, og inspirert lange tv-program. I stedet har boken listet seg ut på markedet, hvor den stort sett er blitt ignorert. Det er i så fall et stort tap, det kan være årets beste politiske bok vi neglisjerer. Arthur Miller sa at en god avis er en nasjon i samtale med seg selv. Marvin Halleraker er den uforutsigbare, infame og skarpsynte vestlendingen i denne samtalen. Selv når han bruker klisjeer, gjør han det så originalt at de fortoner seg som ny innsikt. Tegningene hans har nesten alltid et totalt overraskende poeng som virker innlysende når vi først har sett det. Mange av dem er så sanne at det gjør fysisk vondt, som når han tegner den blinde fru Justitia som presser sverdet inn i en kvinne som ligger med trusen rundt anklene mens tre menn løper fra stedet. Voldtektssaken fra Hemsedal kunne ikke vært oppsummert sterkere og bedre. Landets skarpeste kommentator I sine tidligere samtalebøker har Alf van der Hagen vist at han kan lytte til kunstnere som argumenterer mot seg selv, men Marvin Hallerakers tvisyn og usikkerhet om sin egen genialitet er likevel uvanlig. Han vil gjerne vise fram tegninger han ikke er fornøyd med, vinklinger han angrer på. Han ville ikke tegne Muhammed bare for å provosere, men innrømmer glatt at han etter bråket ikke vil tegne Muhammed fordi han er redd. Det er denne friheten til å være både søkende, egenrådig, usikker og ærlig som gjør Marvin Halleraker til kanskje landets skarpeste politiske kommentator, selvsagt understøttet av han er en slik glimrende tegner. Han er den frie fuglen ethvert aviskollektiv kunne trengt.

706200

Keep smiling ligavel BOK: Elizabeth Strout er en finurlig forfatter som også utvider punktromansjangeren. Elizabeth Strout: Hva som helst er mulig. Roman. 287 sider oversatt av Hilde Rød-Larsen. Press. Den kollektive trossetning og illusjon som bestandig har herjet USA og som går under navn av den amerikanske drøm, påstår at alt er mulig, med løfte om at alt vil gå hver især vel om man bare tror det hardt nok og ellers anstrenger seg. Som historien, den fysiske virkelighet og hverdagene viser, og som kunsten (film, litteratur, ballader, gospels) bekrefter, materialiserer den amerikanske drømmen seg like gjerne som mareritt som noe annet. Det er det siste de gjerne handler om. Likevel påstår Elizabeth Strout med tittelen på sin siste roman at «Hva som helst er mulig». Den påstår det ikke bare i tittelen, men gjentar det som bokas aller siste ord nesten 300 sider seinere: « - han åpnet øynene, og ja, der var den, den fullkomne erkjennelse: Hva som helst var mulig for hvem som helst.» Men nå er Elizabeth Strout (1955, debut 1998) en kløktig romankonstruktør, som selvfølgelig også vet at det kan være uendeligheter mellom forestilling og realitet. I dette digre rommet mellom ønsker og begjær og de livene personene hennes lever, skriver hun på finurlig vis sammen en hel roman med personer som fra begynnelse til slutt hviler på en myk seng av underforstått ironi. Slik motsier den i kapittel etter kapittel, og i overveldende sum, den overoptimitistiske påstanden om at alt ordner seg til det beste. «Hva som helst er mulig» kan gjerne leses i forlengelsen av beprisete Strouts «Jeg heter Lucy Barton» (2016, også på norsk), men står seg aldeles utmerket alene. Gjennom ni fortellinger, hver seg med nok stoff til å utgjøre en egen novelle, er karakterene heller traurige tapere enn personlige sannsynlighetsvitner for at alt før eller siden er mulig. De bor i eller har alle tilknytning til småbyen Amgash, Illinois, et så lite samfunn at alle kjenner alle; mange er i familie. Åpningsfortellingen, med den overtydelige tittelen «Tegnet», handler om gamle, snille, gode Tommy Guptill, som så brannen på garden sin som en Guds styrelse som fikk ham til å dra til byen, bli vaktmester – og oppsøke Lucy Bartons forkomne bror, og slik nærme seg mennesker som muligens var brannstiftere. Det fortsetter i «Vindmøller», med den dysfunksjonelle sosiallæreren Patty Nicely – kjent som Fatty Patty – som hovedperson. I novelle etter novelle presenterer Elizabeth Strout helt ordinære hverdagsslitere, tapere mer enn noe annet, men mennesker som heroisk holder ut på sitt lille revir i Amgash, Illinois. Det gjelder også for den rørende «Mississippi Mary», der den 78-årige Mary har havnet i Italia med sin mye yngre italienske ektemann, Paolo – har kommet seg vekk, og kanskje er den av alle personene som har det ok. Med nok en hilsen til romanen «Mitt navn er Lucy Barton» får Pete i sitt lille slumpregete hus besøk av søsteren Lucy, nå en feiret og velhavende forfatter, men som stikker av, tilbake til Chicago i panikk, når hun tvinges til å mimre om en annen søster, flaskelagre, fortids elende. Med sin gjestevisitt i Amgash er suksesshistorien Lucy den mest åpenbare dementøren av at «Hva som helst er mulig». For man kan ikke løpe fra seg selv, sitt opphav, sin egen historie og identitet. I mange av stykkene er den ikke bare knyttet til et lite samfunn i USAs enorme indre, men like meget til personenes nasjonale innsats for storsamfunnet, i krig etter krig etter krig (andre verdenskrig, Vietnam, Afghanistan) og langtidseffekten av den. Men i sin hverdagsheroisme holder de det gående gjennom de ni fortellingene som boka er satt sammen av, og som i sum utgjør én roman. De strammer seg opp som best de kan, resignerer kanskje, eller keep smiling, aldri gi opp, keep trying. Hvis de kunne lese sine egne historier, var det kanskje en slags innebygd trøst for alle livets tapere at heller ikke den suksessrike bestselgerforfatteren som kom seg vekk og siden skrev om hjembyen og menneskene der, ikke har det så godt hun heller. For henne ble nesten «hva som helst mulig», men til liten lykkefølelse. Om altså tittelens påstand og avslutningsord nok ikke holder vann, utvider Elizabeth Strout betydningen av begrepet «punktroman» ved vakkert å binde sammen de ni novellene som «Hva som helst er mulig» egentlig består av, slik at fortellingene under ett utgjør en avrundet roman.

706201

En atomkrig av en nabokrangel Folk som er triste og redde gjør slemme og idiotiske ting. Sånn blir det krig i verden, ifølge denne treffsikre, morsomme og dypt tragiske islandske filmen. Skyggen fra treet Originaltittel: Undir trénu. Sjanger: Svart komedie. Nasjonalitet: Island 2017. Regi: Hafsteinn Gunnar Sigurðsson. Manus: Huldar Breiðfjörð og Hafsteinn Gunnar Sigurðsson. Skuespillere: Steinþór Hróar Steinþórsson, Edda Björgvinsdóttir, Sigurður Sigurjónsson,Þorsteinn Bachmann, Selma Björnsdóttir. Lengde: 1 time 29 min. Aldersgrense: 15 år. Trær som stenger for utsikten eller som kaster skygge er klassikere i så mange nabokrangelsagaer. I denne herlige og nerveslitende tragikomedien fra Island, er skyggen fra et tre det som starter en atomkrig av en nabokonflikt. Eller kanskje startet egentlig nabokrigen da Uffe forsvant? Eller da et nabopar hadde så høylydt sex i borettslaget at Atli, Uffes bror, ikke fikk sove? Etter en åpningsscene som må være en av historiens tøffeste og morsomste, der Atli - bokstavelig talt - blir tatt med buksa nede og deretter blir kastet på hodet ut av samboeren Agnes, ruller uansett konflikttoget mot en tragediens endestasjon. For Atli må flytte hjem til mor og far. Som har et stort tre i hagen. Som kaster en irriterende skygge over til naboen. Som har en ny, ung kone og en irriterende hund. Som gjør sitt til at små irritasjoner vokser til galskap og paranoia. Som skaper hoderystende, morsomme episoder. Men som først og fremst er en studie av irrasjonell og slem oppførsel født av skuffelse, irritasjon og sorg. Tre store konflikter Tre store mennesker imellom-konflikter utspiller seg parallelt og sammenvevd: et opprivende samlivsbrudd, nabokonflikten om treet, og en konflikt i et borettslag om for høylydt seksualliv bak for tynne vegger. Rollefigurenes personlighet, bakgrunnshistorie og reaksjonsmønster spiller en stor rolle. Historier fra virkelighetens nabokrangler: Det hadde vært enkelt både å lage ellevill komedie eller bekmørkt drama om nabokrangelen og persongalleriet i «Skyggen fra treet». Regissør Hafsteinn Gunnar Sigurdsson har i stedet valgt å trekke både komikk, drama og tragedie helt ut til ytterpunktene. Og det funker storartet. Menneskelig galskap For samtidig som vi blir underholdt av galskapen, gir konfliktene oss et tankevekkende skremmende og ganske så gjenkjennelig innblikk i den universelle, menneskelige natur: Den passiv-aggressive forsmådde. Den bitre og sorgtunge. Den moralsk fordømmende. Den konfliktsky. Den konfliktsøkende. Den retthaverske. Den selvsentrerte. Sammen er de dynamitt. Både i «Skyggen av treet» og i selve livet.

706202

Når familiedemonene våkner «Arvelig» betyr tittelen på årets sensasjonelle skrekkdebut fra USA. En ulmende uhyggelig film, der det blir mye opp til deg selv hvor skrekkelig du tolker tittelen og symbolikken. Hereditary Sjanger: Grøsser. Nasjonalitet: USA 2018. Regi og manus: Ari Aster. Skuespillere: Toni Collette, Gabriel Byrne, Alex Wolff, Milly Shapiro, Ann Dowd. Lengde: 2 timer 6 min. Aldersgrense: 15 år. En gammel matriark dør. Og hun var, ifølge datteren Annies (Toni Collette) minnetale i begravelsen, ikke en veldig god og snill mor. Men Annie sørger. Kanskje er det sorgen som spiller henne et puss når (u)merkelige ting begynner å skje i familiehjemmet? Gradvis blir vi kjent med en kjernefamilie der både ekteparet Annie og Steve, sønnen Peter og datteren Charlie har mange hemmeligheter for hverandre. Og da Annie oppsøker en sorggruppe, får vi også vite at både hennes far og bror var døde etter alvorlige psykiske lidelser. Grusom tragedie Sakte følger vi familien på en fryktelig ferd fra den ene tragedien til den andre, der familiemedlemmene fjerner seg enda mer fra hverandre. Men hvorfor? Og hvordan? «Hereditary» begynner ganske så ordinært. Men ørsmå lydeffekter bidrar fra starten med en lummer stemning, og en rekke små tegn gir en snikende forutanelse om både ondskap og uhygge i heimen. Det skal gå lang tid før følelsen får konkrete holdepunkter. Regissør og manusforfatter Ari Aster, som her debuterer med spillefilm, leker dvelende med sjelslivet vårt der vi sitter og undres: er dette virkelig eller fantasi? Er det overnaturlig eller naturlig? Hva slags arv er det som slår til her? Demonisk ekkel slutt Aster porsjonerer mesterlig ut ledetrådene. Uhyggen vokser og tar stadig nye, uventede veier. Aster faller aldri for fristelsen til å pøse på med skrekkeffekter. Skrekken skal komme fra oss selv, helt til vi i den demoniske sluttscenen tar del i en så ekkel, forklarende uhygge at det blir umulig å riste filmen av seg. Et fabelaktig skuespillerensemble driver uhyggen framover. Toni Collettes sorg og desperasjon er nesten ikke til å bære. Og Milly Shapiro som den gåtefulle, lille Charlie kommer du aldri til å glemme.

706203

Krim om Scandinavian Star-brannen fungerer ikke Kjell Ola Dahl har skrevet en slags krim om Scandinavian Star – brannen som drepte 159 mennesker i 1990. Kjell Ola Dahl: Søsteren. Krim. 350 sider. Gyldendal forlag. Forfatter Fredrik Andersen blir funnet knivdrept, og motivet kan være hans kontroversielle bok om Sea Breeze-katastrofen der 159 mennesker ble drept. Boka viser at politiets utpekte gjerningsmann ikke kunne gjort det alene, og politiet henges ut som inkompetente. Sea Breeze er åpenbart en tynn forkledning for Scandinavian Star. Og her blir det sprøtt; forfatter Kjell Ola Dahls forrige bok heter «Scandinavian Star – Katastrofen og skandalene». Han skrev også «Dødelig seilas» om samme tema i 2012. Er denne krimmen bare overskuddsmateriale fra sakprosabøkene, eller vil Dahl banke inn budskapet i nok en bok; at politiets konklusjon ikke kan bli stående? Privatetterforsker Frank Frølich etterforsker Fredrik Andersen-saken. Han mistenker en av sine tidligere politi-kolleger for å stå bak. Men mye mer skjer; Frank blir forelsket i Matilde, som blir kvinnen i hans liv. Hun har en venninne som trenger hjelp til å finne søsteren til en jente som bor på asylmottak. Frank tar oppdraget. Men mest av at handler boka om Scandinavian Star. Dahl pøser på med detaljer om brannen. Jeg kan ikke se at det bidrar til å gjøre boka bedre, tvert imot. Dahl er alt for tung på fakta-pedalen. Forfatteren klarer ikke på en overbevisende måte å veve Scandinavian Star sammen med resten av handlingen. Det blir også for mange gjentakelser av ting vi allerede vet, for eksempel når Frank må forklare politiet handlingen hittil. Når det er sagt er Kjell Ola Dahl en dyktig forfatter. Han har skrevet en rekke kritikerroste kriminalromaner. «Kureren» fra 2015 fikk både Rivertonprisen og Brageprisen. Han kan også skrive sterke setninger som dette: «Det var en forbindelse mellom Bjørn Tynness og Fredrik Andersen. En forbindelse så tykk og sterk som en ankerkjetting». Dahl er god. Men denne gangen klarer han ikke å skru de forskjellige delene sammen til et velfungerende maskineri. TRE KRIMBØKER VI ANBEFALER PÅ DET VARMESTE:

706205

Deilig sommerlyd og sval pop Til tider som om Fleetwood Mac skulle ha spilt en Abba-låt. Restore To Past: "Who you could be if you could be with me" Det tok Restore To Past en evighet å komme fram til debuten i 2014, og det har tatt noen år å få ut plate nummer to også. De mange medlemmene er visstnok ikke alltid like enige. Låtskriver Kristian Romsøe har med seg søstrene Ragna og Tora Engstad, Anders Møller, Jo Schumann og Simon Malm. Tekstene tar Tora seg av. Oslo-bandet åpner med friske "Running man" som øyeblikkelig fester seg, og refrenget sørger for at sangen blir sittende. Tempoet senkes på "Northern exposure", uten at de mister popgrepet. "Liquid denial" ble i likhet med "Elton" liggende igjen etter debuten, men forsvarer sin plass på oppfølgeren. At de samtidig ikke er blant de beste her, er som det skal være. Over ti minutter på "Lament of a dreamer" er i meste laget, men overgangen til spreke "The Turkish song of the damned part 2" blir desto friskere. "Fanclub" lyder som Teenage Fanclub, noe som aldri blir feil. Beste spor: "Running man", "The Turkish song of the damned part 2", "Fanclub".

706207

Storstjerna kan gaule, men også levere rørende ballader Hennes åttende album er det første på seks år. Christina Aguilera: "Liberation" (RCA/Sony) Christina Aguilera er en performer med en svær stemme og flere gigahits, men uten en tydelig identitet. Den 15 spor lange platen kommer tregt i gang, har et sterkt midtparti og en slapp slutt. En fikk tidlig inntrykk av at hun valgte en tidsriktig r&b/hip hop-sound å kle comebacket sitt i, som den Kanye-produserte og ukonvensjonelle singelen «Accelerate», men her får vi både funkrock-riff, soulpop og hint av reggae. Det vi ikke får, er et helhetlig budskap. Hadde hun bare fulgt empowerment-linjen i Demi Lovato-samarbeidet «Fall in line». Her synger 37 år gamle Aguilera om å vise motstand mot trakassering og kvinnehat: You do not owe them/Your body and your soul. Låten følges av den sexy, svaiende «Right moves», malplassert mot forrige spor. Den hører derimot sammen med «Like I do», hvor Aguilera tar kontroll over flørten. «Deserve» er en skikkelig terapilåt, før «Twice» lar stemmen hennes skinne. Ja, hun kan gaule, men også levere rørende ballader. Beste spor: «Accelerate», «Twice», «Right moves».

706208

Snøen som falt i fjor BOK: Besnærende og suggererende om livsdefinerende øyeblikk, og om å bli hengende fast i dem. Einar O. Risa: Mannen på balkongen. Roman. 75 sider. Tiden. Produktive og prisbelønte Einar O. Risa (f. 1954), tidligere journalist i Aftenbladet, har siden debuten i 1995 utgitt en rekke kritikerroste romaner, med den såkalte ”Kannekvartetten” som den kanskje mest kjente ved siden av bøker om bl.a. Kielland, Obstfelder, Eidsvoll og deportasjonen av norske jøder under krigen. Risa skriver enkeltmenneskers liv og skjebner sammen med storpolitiske hendelser og historiske begivenheter, og evner med tilsynelatende enkle og effektive grep å trekke essensen ut av fortellingene og anskueliggjøre kjernen i dem, ofte i et rytmisk og renskåret språk preget av gjentakelser, kontraster og overrumplende brytninger, og med en isfjellteknikk som fremfor alt handler om utelatelsens kunst og den mening som slik plasserer seg mellom linjene og i underteksten. Risas særegne stil tilfører dermed tekstene en suggererende energi og nerve, og romanen ”Mannen på balkongen”, som med sine 75 sider knapt kvalifiserer til sjangerbetegnelsen, er intet unntak. Hovedpersonen er den tidligere politimannen Per, handlingen foregår dels i København, dels i Århus, og kan kort oppsummeres slik: Per tar en Cecil ut av den krøllete pakken, tenner den med Zippoen, lener seg ut over rekkverket på balkongen, og ser mot Volden og Christianshavn, ”der det skjedde”. Hva som egentlig har hendt, kommer ikke tilstrekkelig klart fram før mot slutten av boken, men røpes av en eller annen grunn allerede på omslaget: Per og hans venn og kollega, Peter, har vært med på fullbyrdelsen av Danmarks siste dødsdom. Peter mener den dødsdømte fikk som fortjent, Per blir ikke kvitt erindringen, og sitter også fast i andre minner. Noe av det som holder dem sammen, er utfluktene i en Nimbus (= mørk sky) med sidevogn, og de står ofte og samtaler med denne mørke skyen mellom seg. Med de sentrale elementer på plass – et fotografi, sigarettene, balkongen, åstedet, Nimbusen – avdekker Risa gradvis nye lag i denne raffinerte fortellingen om tiden som går og menneskene som trer ut av den, livsvalgene man gjør og ikke gjør, en ulykke som forandret alt, barnet man ikke fikk, søsteren Inger som kommer et par ganger ukentlig for å stelle i leiligheten, og altså gufset fra krigen som Per daglig gjenopplever på balkongen med blikket rettet mot Volden, ”der det skjedde”, som kan minne litt om den hånlatteren som forfølger hovedpersonen i ”Fallet” av Camus. Selv om her også er en lun og underfundig humor, kulturmarkører som snapsemad og Christianssøpigens kryddersild, smilende egg, kapers og Harald Jensens akevitt, tidsmarkører som elevator for heis og ravelin for festning, og språkmarkører som nuh! og uha!, som er egnet til å gi lysere assosiasjoner, er det liten tvil om at Risas ærende er et annet. I korte, meningsmettede kapitler etableres en besnærende dunkel stemning, der handling og dialog, med et hint av Beckett og Bernhard, kretser omkring noen få livsdefinerende hendelser, en følelse av tap og en mann som er opphengt i fortiden, skrevet fram av en opplagt og overbevisende forfatter, som får selv det å snuble i en dørterskel til å bli litterært interessant.

706209

Tøff fyr i tøffe tider Det er kraft i countrysangene til mannen fra Raleigh. American Aquarium: "Things change" (New West/Border) Gjennombruddet for American Aquarium er uteblitt, så det kanskje ikke så rart at bandets sjuende plate handler om kamp. De åpner med "The world is on fire" og valgnatten da Trump kom til makten. Vantro og stum står BJ Barham der, før det skifter fra sjokk til kampvilje. This ain't the country my grandfather fought for, synger han og nekter å gi opp. Tøffe folk overlever tøffe tider, lyder det i "Tough folks". Det kjempes også på andre arenaer. "When we were younger" hyller avdøde Tom Petty, men er samtidig en utstrakt hånd til bandmedlemmene som Barham skiftet ut i april. I "Things change " og "I gave up the drinking (before she gave up on me)" kjemper han seg ut av alkoholismen. "Shadows of you" er av hans vanlige oppbruddslåter, men også kampen om kjærligheten krones med seier i "'Til the final curtain falls", skrevet til kona. Barham er blitt far og ser lysere på livet. Beste spor: "The world is on fire", "Crooked+Straight", "Tough folks", "Shadows of you".

706212

Grønt diktatur BOK: Fantasifullt, medrivende og tankevekkende om statskupp, hjernevask og miljøtotalitarisme. Bjørn Vatne: Nullingen av Paul Abel. Roman. 320 sider. Gyldendal. Med ”Nullingen av Paul Abel” har Bjørn Vatne (f. 1976) skrevet en dystopisk og satirisk roman som bekrefter at den gode debutboken, ”Slik skal vi velge våre ofre” (2015), ikke var et lykkelig engangstilfelle, men mest sannsynlig starten på et lovende forfatterskap. Vi er i Ålesund rundt år 2050. Nedbyggingen av oljeindustrien og avviklingen av privatbilismen har avfolket distriktene. I byene har kakaomangelen vært til allmenn ergrelse i tjue år. Kornhøsten har slått feil flere år på rad, Portugal ligger i aske, i Bilbao drikker de opium til lunsj. ”Verden feirer den siste tid med stil, mens vi er en selvoppofrende vits” heter det om det humørløse og miljøhysteriske Norge, der det er skapt en kollektiv hukommelse i form av den såkalte sjalken, ”en vennlig forlengelse av bevisstheten” og ”et vemmelig beist på plyndrertokt i sinnet”, som byr på eventyrlige muligheter for kontroll, hjernevask og suggesjon. Sjalkens potensial blir desto tydeligere når øko-partiet Pan-etisk forbund tar makten i et statskupp og gjennomfører en statskontrollert grønn revolusjon som på kort tid viser seg like totalitær som historiens øvrige røde og brune maktovertakelser. Paul Abel, professor i marinbiologi og Darwin-ekspert ”med Foucaults briller og Derridas frakk”, og jobbene til to statssekretærer og en minister på samvittigheten, avsverger fremskrittet og motsetter seg hjernevask. Han defineres som en fiende av Pan og ender i Fortettingen, helt nederst i det grønne hierarkiet som er bygd på en forestilling om verdensaltet under det lett orwellske slagordet ”Alle er alles alt”, og i en Huxley-liknende, marerittaktig paradisversjon av den vidunderlige nye verden, der all romantisk kjærlighet er avskaffet fordi det fører til overdrevent forbruk. I flere av skildringene får man uvegerlig en fornemmelse av at et visst miljøparti må ha stått modell. Pauls kone Astrid derimot er en lojal tjener av Pan som før hun ble dommer i tingretten var en ”selverklært filmelsker med utstudert tarvelig smak” og en forkjærlighet for dansefilmer fra åttiårene. Pauls oppgave blir på solstadsk vis å skildre den store miljøpolitiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land, i håp om at vanstyret skal veltes og han slik får sin Astrid tilbake, for det er jo en kjærlighetshistorie gjemt inni her også. Paul vil bli ”helten i den langvarige åndelige okkupasjonen av landet”, og okkupantenes leder, Jan Rotgers, ”en dandy med hjernen til en Machiavelli”, taler da også til nasjonen med samme patos og til dels samme ord som Quisling i radiotalen den 9. april 1940, og avslutter med Forbundets obligatoriske hilsen: ”Til Pan!”, som vel heller ikke er så fjernt fra et ”sieg heil”. I et sidemotiv fortelles det dessuten om en parasitt som på kort tid overtar verten fullstendig, uten at vertsorganismen selv er klar over det, og med en klar side til totalitære regimer og idealisme som blir til fanatisme og ekstremisme, hva enten den er rød, brun, grønn eller religiøs. ”Nullingen av Paul Abel” er en imponerende, fantasirik, språklig oppfinnsom og underholdende roman om blind tro versus sunn skepsis, fornuft versus følelser, forførelse versus overbevisning, og om et offentlig drømmespråk og den falske forestillingen om et selv, foruten ymse tankevekkende filosofiske refleksjoner – en på alle måter fascinerende roman.

706214

Ragnarok kommer, husk å ta selfier Sangene er skrevet før Trump og Brexit, men virkeligheten har innhentet Rhys. Gruff Rhys: "Babelsberg" (Rough Trade/Playground) Som frontfigur i Super Furry Animals er Gruff Rhys vant til oppmerksomhet. Samtlige ni album har vært innom topp 25 på britiske lister. Som soloartist er han mer anonym. Av fire album har bare "American interior" sneket seg inn på topp 25. Nå kommer det femte, og det fortjener å bli hørt. Etter minst 20 gjennomspillinger liker jeg platen bare bedre og bedre. Det tok over to år å få de ti sangene ferdig, men bare tre dager å spille dem inn. Studioet skulle rives, og Rhys fikk i all hast med seg tre musikere som var i byen: Kliph Scurlock, Stephen Black og Osian Gwynedd. Opptakene ble så liggende mens Rhys var opptatt med andre prosjekt, blant dem en opera om Wales etter apokalypsen. Han likte hva komponist Stephen McNeff gjorde der og ba ham om å lage orkesterarrangementer til sangene. Nye måneder gikk, og så ble BBC National Orchestra of Wales med sine 72 musikere engasjert. Albumet handler om et samfunn på vei mot undergangen, og Rhys betrakter orkesteret som en fasade for å skjule forfallet, som sminken som legges for at ting skal se bedre ut. Dermed får vi pur pop fra ende til annen. Han åpner med "Frontier man", så tett opp til salige Lee Hazlewood som du kan komme. Deretter følger "The cub", en sang som Stuart Staples fra Tindersticks burde sikret seg. Staples har imidlertid valgt å gjøre helt andre ting på sin nye plate, så jeg lytter til Rhys. "Oh dear!" kunne vært en gammel Kinks-låt. På videoen til "Limited edition heart" sitter en sint Trump og twitrer før han glisende viser meldingene til en sørgmodig Jesus. Sangen oser derimot av sol og sommer, Jonathan Richman og Serge Gainsbourg. Teksten er av det mørke slaget, men ikke uten håp: I'm keeping my eyes peeled for military takeover at night We'll go into hiding and keep the light shining På "Take that call" er det et parti som nærmer seg Beatles-låten "She's leaving home". Lavmælte "Drones in the city" er like truende som den er vakker. "Negative vibes" har han brukt før, en sang om den økende polariseringen i samfunnet. Løsningen er å behandle hverandre med respekt, mener Rhys. "Same old song" kunne vært fra 50-tallet, selv om vokalen flytter den fram i tid. I det hele tatt utforsker han denne gang mulighetene som ligger i stemmen. "Architecture of amnesia" har spor av Bowie og mykes opp av orkesteret. Han avslutter med "Selfies in the sunset", en duett med modellen Lily Cole. I et intervju med magasinet "The Malestrom" forteller Rhys at han ønsket en som var blitt fotografert mer enn de fleste. Inspirasjonen til sangen kom da han så folk ta selfier foran det han trodde var solnedgangen i Russland, men som viste seg å være lysskjæret fra et kjemisk anlegg. Omtrent slik vil apokalypsen bli, tenkte han: Folk tar selfier, det er slutten, men i det minste ser den flott ut. Navnet på albumet "Babelsberg" viser også til noe i ferd med å kollapse; Babels tårn. Det er samtidig navnet på et sted i Tyskland som Rhys merket seg under en turné. Da de skulle rive studioet for å føre opp et høyt hus med luksusleiligheter, falt navnet på plass. En plate om undergangen, som kan bli spektakulær. Husk å ha mobilen oppladet. Beste spor: "Frontier man", "Limited edition heart", "Negative vibes", "Selfies in the sunset".

706216

Da huset brant ned, spilte Neko Case inn «Bad luck» Gjestelisten er lang på hennes sjuende soloalbum. Neko Case: "Hell-on" (Anti/Playground) Det er gått fem år siden forrige soloalbum fra Neko Case, en tid hun har fylt med The New Pornographers pluss prosjektet case/lang/veirs. Nå henter hun inn AC Newman fra nevnte band og KD Lang og Laura Veirs fra nevnte prosjekt. Platens sentrale spor deler hun med Mark Lanegan, sju minutter lange "Curse of the 1-5 corridor": I left my home and faked my ID, I fucked every man that I wanted to be. Eric Bachman bidrar på "Sleep all summer", lånt fra hans eget band Crooked Fingers. Andre gjester er Robert Forster, Joey Burns, Beth Ditto, Doug Gillard, Kelly Hogan og Nora O'Connor. Medprodusent er Björn Yttling fra Peter Bjorn and John. Mens Case var i Sverige, fikk hun beskjed om at hjemmet hennes i Vermont hadde brent ned. Hun svarte med å gå i studio og spille inn "Bad luck", albumets friskeste kutt. 47-åringen har sin egen stil bygd på indierock og alternativ country, og denne gang også en god dose deilig pop. Beste spor: "Hell-on", "Bad luck", "Curse of the 1-5 corridor", "Sleep all summer".

706217

Perfekt følge til sommerforelskelsen Den melankolske popen vris i tidsriktig retning. Lykke Li: "So sad so sexy" (Sony) Lykke Li er «sad girl»-popens ledestjerne, sammen med Lana del Rey. Når hun slipper sitt fjerde album, er det fire år siden sist. Hun har flyttet til LA og fått seg et nytt produksjonsteam, som har klienter som Beyoncé, Frank Ocean og Kendrick Lamar. Nå blandes bittersøte erfaringer med salte tårer i klorfylte svømmebasseng. Hør bare på «Deep end» med deilige trap-produksjoner og svevende synthlyd. Li har noe på hjertet og doserer det ut i riktig mengde og lengde over ti spor. Hør på «Two nights». En enkel rytme akkompagneres av lavmælte pianoakkorder, mens hun repeterende skildrer den ulmende anerkjennelsen av å bli bedratt. Rapperen Aminé forteller den andre siden av historien. Det gjør hun også selv i «Bad woman»: I've been a bad woman, but I'm still your woman. Med «Better alone» slår hun fast at det er bedre å være alene, enn å være ensom sammen med noen. Når årets sommerforelskelse blomstrer og kanskje også visner, er platen et perfekt følge. Beste spor: «Deep end», «Better alone», «Two nights».

706219

Sine mødres døtre BOK: Vidtfavnende om kjærlighetens veier og avveier. Kirsten Thorup: Erindring om kjærligheten. Roman. Oversatt av Bente Klinge. 464 sider. Gyldendal. Da danske Kirsten Thorup (f. 1942, debut 1967) vant Nordisk råds litteraturpris 2017 for sin 11. roman, nå stilsikkert oversatt til norsk, betonte hun bl.a. at dette bredt anlagte, psykologisk- realistiske familiedramaet fører sammen de fleste av forfatterskapets sentrale motivisk-tematiske tråder på tilsiktet vis. Da jeg anmeldte hennes to første romaner på norsk, «Lille Jonna» (1979) og «Himmel og helvete» (1984), la jeg stor vekt på de kompliserte mor-datter-forholdene og den gjennomgripende identitetsproblematikken som forplantet seg gjennom disse tekstene der stadige fall mot avgrunnen, altså «helvete», er langt mer markant enn flukten mot en blå «himmel». Den turbulente, fynske oppveksten som Jonna beretter om, med en mor som svikter og trange sosiale rammer som må brytes, gjenfinnes til fulle i «Erindring om kjærligheten». Der heter hovedkarakteren Tara. Som barn lider også hun under mangel på omsorg fra sin aldrende mor, og hun bærer på vakre drømmer som vanskelig lar seg realisere. I stedet for å bli suksessombrust skuespiller ender hun opp som psykiatrisk pasient, vaskehjelp, privatsekretær og omsider også hjemløs i København, uten kontakt med Siri, den datteren hun føder og elsker og likevel svikter. Tara gjør mot Siri akkurat det hun anklaget sin mor for å gjøre, å bli for opptatt av seg selv og andre voksne på bekostning av egen datter. Siri makter riktignok å skape seg en karriere som performancekunstner og forsone seg med Tara da hun selv finner kjærligheten og føder et barn - en overrumplende feel good-avslutning som demonstrerer at alle mødrenes og døtrenes synder ikke nødvendigvis skvalper rundt til evig tid i denne typen dickensk realisme som Kirsten Thorup har gjort til sitt dikteriske bumerke der hun veksler målbevisst mellom en jeg-forteller og det å berette i tredje person, på stadig jakt etter psykologisk, sosialt, politisk innsyn i en innfløkt verden. Men mørket og smerten og sorgen, i form av fattigdom, depresjoner, selvmord, moralsk svik, politivold og uinnfridd lengsel, er gjennomgående langt lettere å få øye på enn de lyse øyeblikkene i livet til Tara og Siri, bare så det er sagt. Dessverre spoleres stramme scener, med innebygd psykologisk-sosialt skarpsyn, for ofte av belærende formuleringer: «Hennes forestillinger om Siri var og ble projeksjoner av hennes følelsesspenninger og komplekser». Eller hva med pekefingerfortolkning som: «Sjalusien gjorde henne blind og ondsinnet», «Lucas kunne bli bitende ond», «Hun følte en uskyldig ømhet for ham.»

706220

Elegant, jødisk jakt på IS-sjefen BOK: En sofistikert spionthriller av den gode, gamle sorten, i tradisjonen etter John Le Carre. Daniel Silva: Spionenes hus. Thriller. Oversatt av Mona Berge. 494 sider. Harper Collins. Terrorister angriper Londons West End på flere steder samtidig. De plaffer ned hundrevis av uskyldige folk og sprenger seg sjøl med bombebelter. Det er en av de verste terrorangrepene noensinne. I virkeligheten virker IS nå veldig svekket. Men i boka er de sterkere enn noensinne. Den nye sjefen for den israelske etterretningstjenesten, Gabriel Allon, er ikke i tvil om hvem som står bak terroren: Hans gamle nemesis IS-leder Saladin. Det dødbringende angrepet er perfekt planlagt, og Saladin selv har blitt et spøkelse som ingen vet hvor er. Men kanskje finnes det en måte å komme på sporet av IS-sjefen, han har nemlig overtatt mye av narkotikasmuglingen fra Afrika til Europa. En av Frankrikes rikeste menn, Jean-Luc Martel, er i det skjulte sentral i denne trafikken. Israelsk og britisk etterretning sikter seg inn på Martels samboer og svake punkt, Olivia Watson, en tidligere fotomodell som nå driver galleri. Det brer seg en god og varm følelse i kroppen, ettersom plottet bretter seg ut. Etterretningstjenestene beskrives på en hjemmekjent og inneforstått måte. Forfatteren kjenner disse kontorene og korridorene som sitt eget badekar. Kanskje Silva plukket opp noe i sin tidligere karriere som Midtøsten-korrespondent. I den møysommelige oppbyggingen av handlingen, betyr personlighetene nesten alt. Den gamle kunsthandleren/agenten Julian Isherwood er en herlig figur. Når terroristene angriper bestemmer han seg, – Jo, han skal faktisk gjøre en heltemodig innsats denne gangen. Superspion Marlowe/Curzon er kanskje litt for suveren til å slåss, skyte, snakke flere språk perfekt og være uendelig sjarmerende. James Bond kan ta seg en bolle. Silvas faste hovedpersonen – Allon – er den type sjef som liker å gjøre tingene selv, både skyte og spionere. Jødisk-amerikanske Daniel Silva skriver godt. Han bygger opp plottet stein for stein, med masse personlighet og eleganse. Men hovedinnvendingen mot boka må bli: Det blir ikke skikkelig spennende før på slutten. DISSE KRIMBØKENE FIKK TOPP KRITIKK:

706222

Plyndrer britisk pophistorie på beste vis Soloalbum fra den tidligere Supergrass-trommisen. Danny Goffey: "Schtick" (Distiller/Border) Danny Goffey var trommeslager i Supergrass, med storhetstid på 90-tallet. De pakket sammen i 2010, og Goffey turnerte samme år med Babyshambles. Siden har han vært innom ulike prosjekter, inkludert soloalbumet "Take off your jacket & get into it" (2015) under navnet Vangoffey. 44-åringen fra Eton har ikke verdens beste stemme, men det er vanskelig å mislike den erkebritiske popen. Åpningen "Let it happen" er Bowie anno "Let's dance". "Ancient text" er Clash med et budskap om å slutte å bruke religion som grunn til å drepe. På "Sick holiday" synger han som salige Ian Dury. Singlen "Buzzkiller", om gatevold, høres heller ikke ut som om den er lagd i dag, men definitivt som om den er made in England. Glamrocken på "I can't leave it alone" likeså. "Cosmic Bob" er fortellingen om en byoriginal i Oxford. "Television" låner fra Boomtown Rats, og The Specials speiler seg i "I am done (Trying to be young)". Pur pophistorie. Beste spor: "Sick holiday", "Cosmic Bob", "I can't leave it alone", "Televison".

706223

I skvisen mellom de ville og de gale BOK: Fra slagmarkene og ingenmannsland mellom tro, tvil og fornektelse. Ikke dusinvare. Øystein Stene: De opplyste. Roman. 311 sider. Gyldendal. Hvis tittelen ikke allerede hadde vært brukt av sørafrikanske Andre Brink, kunne norske Øystein Stene (1969, debut 2003) gjerne ha kalt sin siste roman for «En lenke av stemmer». Men der Brink fletter sammen en rekke personers historier i en faren koloni- og slavetid, legger Stene handlingen i «De opplyste» til en vedvarende apokalytisk framtid der halve menneskeheten har blitt utryddet. Og der Brinks personer levde i det sørlige Afrika, utspilles «De opplyste» i Europas sør-østligste hjørne i og rundt Balkan. «De opplyste» er en sjeldenhet blant dagens romaner, hinsides flodbølgen av romaner der forfatter og forteller forbruker det meste av energien på å meddele hvordan de har det. (De har det fælt, og det har de bestandig hatt.) «De opplyste» er i denne, ellers svært så fysiske og konkrete, ideromanen ute i et større ærend. Personene her har også vanskelige liv i savn og sorg og nød, men kilden til alle fysiske besvær er eksistensiell og politisk: De lever i en todelt verden der religionen konstituerer det avgjørende skillet. På den ene siden av grensen er «Det åndelige rikets konføderasjon av troende», på den andre «Unionen» av ikke-troende. Skulle man være nøytral, eller ønske å bytte leir og tilhørighet, er det livsfarlig bare å forsøke å krysse ingenmannslandet mellom de «ville» - gudløse og de «gale» - troende, sjøl med grenselosers hjelp. Leseren setter nok romanen automatisk inn i sin egen samtidige virkelighet og kan lese den som en skildring av alle pågående stridigheter mellom religioner og regimer samt håpløsheten til flyktningene fra en blokk til en annen. Men det er ikke denne gåtefulle og virtuose romanens hovedsak, som gjennom sin lenke av enkeltstemmer og synsvinkler drøfter troens vesen og implikasjoner, enten karakterene er muslimer eller kristne av en eller annen avskygning, mildt fromme eller fundamentalister, vantro, tvilende, likeglad, religionshatere, unge eller gamle, menn eller kvinner, og enten vi er i Trakia, Novi Sad eller «den religionsfrie hovedstaden» Ys. Eller hvilket historisk, språklig og kulturelt opphav navnene deres knyttes til: Bogdan, Atanasia, Sibel, Tamas, Angelo, Jaidev (sikh), Serge og Luc, Gael eller Lis, etc. etc., før Stene lenker stemmene i romanens sju hoveddeler sammen med sin begynnelse, i Trakia.

706224

Et av årets sterkeste debutalbum Ung crooner fra London på tur til LA. Matt Maltese: "Bad contestant" (Atlantic) Overopphetet forhåndsskryt er ikke ukjent i engelske musikkpresse, og NME kalte Matt Maltese for "Storbritannias svar på Father John Misty" et helt år før debutalbumet kom ut. 21-åringen har heldigvis holdt hodet kaldt. Hans først album lyder som, vel, Storbritannias svar på Father John Misty. Evnen til å la stemmen flyte uanstrengt er den samme. Dessuten er halve resten albumet lagd i Los Angeles med Father John Misty-produsent Jonathan Rado bak spakene. Tidvis smaker det likevel mer av britiske barrom enn av solskinnet over California, noe som kan skyldes at resten er produsert hjemme i London med Alex Burey. Til sammen er det blitt en flott debut, innledet på sterkt vis av "Greatest comedian" og tittelkuttet "Bad contestant". Midtveis får vi myke "Nightclub love", og avslutningen med "As the world caves in" og "Mortals" er like flott som den er vemodig. De fem andre sangene er slett ikke dårlige, de heller. Beste spor: "Greatest comedian", "Bad contestant", Nightclub love", "As the world caves in".

706225

Ellevill dinosaur-action, syltynn historie Den nye «Jurassic World»-filmen henger på ingen måte på greip, men den er tro mot sitt eget konsept. Jurassic World: Fallen Kingdom Sjanger: Action / Eventyr / Sci-Fi Skuespillere: Bryce Dallas Howard, Chris Pratt, Jeff Goldblum, Toby Jones, Ted Levine, James Cromwell Regi: J. A. Bayona USA, 2018 Aldersgrense: 12 år Hvis man klarer å la være å irritere seg over til tider idiotisk dialog og generelt overspill, er det en del å fryde seg over i den siste filmen om galningene som syntes det var en god idé å sette gigantiske, forhistoriske uhyrer til verden. Handlingen starter idet amerikanske politikere skal ta stilling til om det kanskje er like greit om de gjenlevende dinosaurene fra den mislykka fornøyelsespark-øya fra forrige film bare omkommer i et forestående vulkanutbrudd. En parodi på Nettverk for dyrs frihet kjemper imot dette, med Claire Dearing (Bryce Dallas Howard) i spissen. Sammen med sin gamle flamme, dinosaurhviskeren Owen Grady (Chris Pratt) drar hun tilbake til øya sammen med et team som skal redde dinosaurene, men så viser det seg at noen ikke fullt så hedelige mennesker har andre planer, og dermed baller det på seg med den ene elleville actionscenen etter den andre. Dette er første gang regissør J.A. Bayona lager film om dette universet, men han viser tydelig at han kan sin historie, ved å skape scener med klare referanser til den originale «Jurassic Park»-filmen. Det har åpenbart ikke vært budsjettet det har stått på. De storslåtte scenene er mange og animasjonene er proffe og effektfulle. Men det er noe halvhjertet ved det hele. Det er som om Bayona hele tiden har det så travelt med å komme videre til den neste halsbrekkende actionscenen at han ikke gidde å utforske scenen han holder på med der og da. Det skaper etter hvert et påtrengende behov for små pustehull som aldri kommer, men også en merkelig mangel på spenningsfølelse, til tross for et særdeles handlingsmettet plot. Bayona presenterer også et litt halvhjertet uttrykt budskap om at det er galt å tukle med naturen, men når man først har sagt a, bør man si b, selv om det fører lukt ut i katastrofen. Logikken er tydeligvis at siden menneskene er så dumme, kan vi bare ha det så godt. Det legger godt til rette for en spennende oppfølger, men ikke til så mye annet. Ønsker du å reflektere over den typen etiske problemstillinger som presenteres her, har du kommet til helt feil sted. Dermed er det ikke så lett å forstå hvorfor den døra i det hele tatt blir åpnet.

706226

Han tar nakketak på bluesen og drar den inn i 2018 For Xavier Amin Dphrepaulezz er blues et våpen mot frykten. Fantastic Negrito: "Please don't be dead" (Cooking Vinyl/Playground) Heter du Xavier Amin Dphrepaulezz, er det like greit å velge artistnavn. I dette tilfellet Fantastic Negrito. Han ble født i Massachusetts, som nummer åtte i en ungeflokk på 14. Da han var 12, flyttet den somalisk-amerikanske familien til Oakland, der miljøet var langt tøffere. Han begynte å selge crack og gikk med pistol, men fikk lyst til å lære å spille etter å ha hørt Prince-albumet "Dirty mind". Han flyttet til Los Angeles, og under navnet Xavier ga han ut albumet "The X Factor" i 1996. Det ble ingen suksess. Så ble en biluykke nesten slutten, men han kom seg hjem til Oakland, ble far, begynte å spille igjen og utforsket bluesen. Det gjorde han på beste vis. Forrige album fikk en Grammy for beste samtidsblues, og han skal bli vanskelig å overse ved neste tildeling. Mens bluesmusikere har en tendens å tråkke opp gamle spor, tar Fantastic Negrito bluesen rett inn i dagens samfunn. Han skrev sangene med barna sine i tankene. Hva har framtiden i vente for dem? Vil de bli offer for skoleskyting? Vil de bli avhengige av piller? Vil de ende på gata? Vil politiet drepe sønnen? Derav tittelen "Please don't be dead". Han mener at samfunnet er på vei i feil retning og starter albumet med "Plastic hamburgers". Etter et vers à la Led Zeppelin, kommer det lettfattelige refrenget: Let’s break out these chains, let’s burn it down. Videoen viser bilder av gamle bluesmusikere. Fantastic Negrito synger om dagens feiltrinn og frykt, men han vet hvor han kommer fra. Samtidig nærmer han seg de gamle forbildene på samme måte som Jimi Hendrix, Led Zeppelin og Rolling Stones gjorde. Bluesen skjer her og nå, ikke som en konkurranse om hvem som kan spille "Dust my broom" og "Sweet home Chicago" best. Jeg er glad i blues, men fornying skader ikke. Everybody needs a bad guy, they need someone to blame, synger han i "Bad guy necessity", en sang som kunne fått Prince til å trampe takten. Han fortsetter med balladen "A letter to fear". Refrenget kunne like gjerne vært sunget under borgerrettighetsmarsjene på 60-tallet: Whatever you do to me I will carry on Whatever you say to me I will carry on I got friends and they got friends too We will carry on "A boy named Andrew" åpner med arabisk folkemusikk, før den går over i soul. Get unified, get organized, heter det i "Transgender biscuits". Begge ligger milevidt fra hva du hører på en vanlig bluesplate. "The suit that won't come off" handler om å være svart i USA, med dyp nynning fra bomullsmarkene i bakgrunnen. How do you sleep at night when you've stolen everything that you have, lyder refrenget. "A cold November street" er en krysning mellom tradisjonell blues, "House of the rising sun" og noe helt annet. Falsetten på "The duffler" bringer Prince på bane igjen. Etter alt dette kommer "Dark windows" som en sval vind, før korte "Never give up" banker fast tittelen. Han avslutter med fønklåten "Bullshit anthem", en kampsang av det annerledes slaget: Take that bullshit and turn it into good shit. Det er nettopp hva han gjort med disse sangene. Beste spor: "Plastic hamburgers", "A letter to fear", "A cold November street", "Dark windows".

706227

Pur pop for varme sommerdager Etter en pause på 12 år er trioen tilbake, bedre enn noensinne. The Essex Green: "Hardly electronic" (Merge/Playground) Da Belle & Sebastian kom med albumet "How to solve our human problems" i februar, trodde jeg at lydsporet for sommeren 2018 allerede var på plass. De var fra før utfordret av Belle Adair, og siden har det kommet solskinn i rillene fra Tracyanne & Danny, Gruff Rhys, Rolling Blackouts Coastal Fever, Restore To Past, Matt Maltese og enda flere. Kampen er med andre ord hard, og her kommer en som melder seg på i siste liten. Jeff Baron, Sasha Bell og Chris Ziter var med i Vermont-bandet Guppyboy, før de flyttet til New York og dannet The Essex Green i 1997. Den gang var de fem, og de ga ut et par samlinger for egen regning og ble tilknyttet indieband-kollektivet Elephant Six sammen med navn som Apples In Stereo, Beulah, Neutral Milk Hotel og Of Montreal. The Essex Green ga ut tre fine plater mellom 1999 og 2006, men så ble det stille fra Brooklyn-gjengen. Skal vi tro plateselskapet bygde Baron en husbåt og seilte på elvene i Ohio, Bell dro hjem til Vermont og begynte med brygging og Ziter reiste til Montana for å studere elger. Det høres noe snodig ut, men det kom i hvert fall ikke noe musikk fra The Essex Green på 12 år. Heller ikke fra sideprosjektet The Sixth Great Lake. Nå er trioen tilbake etter et par års jobbing med nye sanger, og det arbeidet har de utført bra. Åpningen "Sloane ranger" minner meg på hvorfor jeg likte dem. Sol og sommer gjemmer seg i harmoniene, i blåserne, i gitarklimpringen og i orgeltonene. Noe nær en fullkommen poplåt for årstiden. For resten av året også, for den saks skyld. "The 710" åpner med at Bell synger om sommer, og den tilhørende videoen viser opptak fra barndommens sommerdager. 710 viser vel til veien som fører ut til kysten av California, til Long Beach. En nydelig sang. Albumet teller 14 kutt, og strengt tatt er det et par-tre for mange. Samtidig er det ikke noe som trekker særlig ned, og de har mange godbiter å by på. Det er i tillegg hele tiden harmonier og refreng å stoppe opp ved. "Bye, bye crow" er en rendyrket countrylåt, mens "Modern rain" er vakker popmelankoli av den typen du ofte finner hos dem. "Waikiki" har en passende sommerfølelse, mens "Smith & 9th" er førsteklasses gitarpop. "Patsy Desmond" handler en amerikansk fotograf som levde et svært energisk, men ofte selvdestruktivt liv. Patsy Desmond (1965-2011) minnes på beste vis. Og siden Belle & Sebastian ble nevnt i starten: Liker du dem, skal det mye til for at du ikke setter pris på "January says". En vakker sang om at teknologi kan føre til ensomhet. Essex Green profiterer på tre gode låtskrivere som også er gode vokalister. De lagde som sagt bra musikk på begynnelsen av årtusenet, men de har aldri levert en så gjennomført fin plate som nå. Jeg har begrenset meg til fem favorittkutt under, men det kunne godt vært nevnt flere. Om ikke dette er den eneste platen som vil spilles i hjemmet de par neste månedene, er det i hvert fall en av dem som vil bli plukket fram igjen. Beste spor: "Sloane ranger", "The 710", "Patsy Desmond", "January says", "Smith & 9th".

706228

Et nytt kapittel i Australias stolte gitarpophistorie Det er sommer i strengene for bandet fra Melbourne. Rolling Blackouts Coastal Fever: "Hope downs" (Sub Pop/Playground) Det er ikke uten grunn at Rolling Blackouts Coastal Fever presenteres som en slektning av australske The Go-Betweens og artister på plateselskapet Flying Nun i New Zealand. Melbourne-bandet øser av samme kilde som en rekke australske og newzealandske band før dem. I tillegg burde en sang som "Talking straight" sikre dem en evig plass i solen. Resten av debutalbumet innfrir forventingene som de to ep-ene vakte. Der sangene på disse gikk i mange retninger, er lydbildet nå mer gjennomarbeidet. Det er riktig nok enkelte kutt de kunne gjort mer ut av, men så lenge de spiller sommerpop med en kjerne av punk, skal jeg ikke klage. Bandet ble dannet for fem år siden med tre låtskrivere på gitar og vokal: Fran Keaney, Tom Russo og Joe White. I tillegg har vi bassist Joe Russo og trommis Marcel Tussie. En fin gjeng som vil få meg til å nynne I'm right, this is sin, you're not talking straight i lang tid framover. Beste spor: "Talking straight", "Mainland", "Time in common".

706229

Feelgood-pop i skyggen av Trump Han tar ikke like lett på det som musikken får oss til å tro. Rayland Baxter: "Wide awake" (ATO/Border) Rayland Baxter forsøker å balansere sommerlett 70-tallspop med tunge 2018-tema som skyting og global oppvarming. Det kunne gått veldig galt, men melodiene er sterke nok til at han kommer fra det. Tema er veivalg; velger vi å gjøre godt eller ondt, å fortelle sannheten eller å lyve? Trump kaster lange skygger, og heller ikke Baxter er upåvirket i åpningen "Strange American dream". Han debuterte for seks år siden med "Feathers & fishhooks" og fulgte opp med "Imaginary man" i 2015. Denne gang har han valgt å forlate Nashville til fordel for låtskriving i Kentucky og studioarbeid i California. Han er sønn av Bucky Baxter, steelgitarist for Bob Dylan på 90-tallet. Faren er med, i likhet med Erick Slick (Dr. Dog), Nick Bockrath (Cage The Elephant), Aaron Embry (Elliott Smith, Brian Eno) og produsent Butch Walker. Til tider blir det noe overlesset, som i "Everything to me", men det er nok av fine sanger her. Beste spor: "Strange American dream", "79 shiny revolvers", "Without me", "Hey Larocco".

706230

Når det ser mørkt ut, er det kanskje en hippie vi trenger Han ser på seg selv som en ambassadør for fred, kjærlighet og glede. Israel Nash: "Lifted" (Loose/Border) Omtrent hver eneste sang på det femte albumet til Israel Nash høres ut som et mektig avslutningskutt. De folder seg ut, stiger mot himmelen og frister deg til å vri volumknappen lenger opp enn nabolaget kanskje setter pris på. Skjønt, hvem kan unngå å like Israel Nash anno 2018? Han åpner med en minuttlang intro til "Rolling on", før selve kuttet gir oss fire og et halvt minutt med monumental godlyd. Teksten er ikke like harmonisk. Det står ikke så bra til med verden: I looked into the distance and in case you missed it a thousand lights just faded out at once Det gjelder likevel å holde ut; better keep rolling on. Glem det som trykker deg ned. "Looking glass" starter roligere, men er ikke mindre flott. Midtveis begynner også denne å stige mot himmelen, og salige Otis Redding kunne lagd en fantastisk soulversjon. Countryrockende "Lucky ones" flørter med musikk som ble skapt for et halvt århundre siden, og plateselskapet kaller albumet for en modern day hippie-spiritual. En diffus beskrivelse, men det ikke så lett å sette en merkelapp på 37-åringen fra lille Dripping Springs i Texas. Stedet dukker opp i "Sweet springs"; let us drink from this sweet dripping spring. På alle måter en flott låt, som selv Neil Young ville vært fornøyd med å skrive. Eller Beach Boys, for den saks skyld. Koringen setter prikken over i-en. Ifølge Nash handler "Spiritfalls" om det som trykker oss ned, om ting og steder som bringer oss ned på knærne. Eller som han også uttrykker det; vi er bare små sandkorn i en stor, kosmisk ørken. Å innse dette kan samtidig gi en følelse av samhold. Det er kanskje en dose slik hippie-filosofi vi trenger i dagens verden. Nash' svar på valget av Trump er å skape en sonisk opplevelse som skal løfte oss til den samme følelsen av fred, kjærlighet og glede som han fikk av å lage musikken. "Northwest stars out of Tacoma" er enda en sang fra Neil Young-skolen, ikledd løstsittende klær. En kandidat til kåringen av platens vakreste minutter, men den har sterke konkurrenter. "Hillsides" er som skapt til å bli framført av et kor på 50 mann eller så. Er forresten hippiegospel en sjanger? Hadde du strippet vekk alle lagene med lyd, kunne "The widow" blitt sangen Beatles glemte å spille inn. Det er noe av det som gjør Nash sterk. Låtene har mange lag med lyd, men de kunne like godt vært spilt på en kassegitar rundt leirbålet. Sangene skaper han inn i et studio han bygd selv, der han mikser inn lyder fra ranchen. Frosker, gresshopper og slanger dukker opp underveis, og hvorfor ikke rigge opp trommene i oppsamlingstanken for regnvann? Ellers bidrar hans eget band, Jesse Chandler fra Midlake og blåsere fra Austin-bandet Grupo Fantasma, mens Kelsey Wilson og Sadie Wolf fra Wild Child tar seg av strykerne. Medprodusent er Ted Young, som har jobbet med navn som Sonic Youth, Kurt Vile og Rolling Stones. "Strong was the night" hadde vært en flott avslutning, men da hadde vi gått glipp av "Golden fleece". Det ville synd og skam, for noe mer solskinnsmettet er det vanskelig å finne. Eller skulle jeg kanskje sagt oppløftende? Beste spor: Alle.

706231

Provokativ og hudløs feminismeutstilling Mye provokativ og banebrytende kunst vokste ut fra kvinners behov for omskrive sin egen historie på 70-tallet. Stavanger kunstmuseum viser fram noe av det ypperste av denne kunsten. KVINNE - 1970 tallets feministiske avantgarde Verk fra SAMMLUNG VERBUND i Wien Hva: Fotografi, video, installasjon, objekt Hvor: Stavanger Kunstmuseum Står til: 14. oktober 2018 I løpet av 1960 og 70 tallet var den vestlige verden, og i denne sammenheng særlig USA, gjenstand for store politiske, sosiale og kulturelle omveltninger. Dette turbulente klimaet fostret flere feministiske kunstneriske spydspisser, som blant andre Judy Chicago og Miriam Schapiro. Disse kvinnene banet på vei for mange av kunstnerne representert i denne utstillingen, og sammen ble de ansvarlige for den vestlige kunstverdens mest eksplosive tiår. Gjennom sitt felles formål om blant annet å omskrive og nedtegne kvinners egen historie,og rive ned de kulturelle, sosiale og religiøse restriksjoner påtvunget dem av et patriarkalsk samfunn, skapte de kunst med det mest provokative og hudløst ærlige uttrykk. Samlingen SAMMLUNG VERBUND, som denne utstillingen er hentet fra, inneholder noen av de ypperste av disse arbeidene. Tuller med «Nattverden» Judy Chicagos ikoniske verk «The Dinner Party» fra 1979, er ikke en del av samlingen. Ei heller Miriam Schapiro og hennes «Anatomy of a Kimono» fra 1974. Men et like viktig, tidligere verk av Mary Beth Edelson; «Some living American women artists/ The last supper» (1972) har fått en velfortjent sentral plass i utstillingen. Med utgangspunkt i Leonardo da Vincis kanon, renessansemaleri Den siste nattverd, har Edelson skapt en collage hvor Jesus og disiplenes hoder er byttet ut med fotografier av samtidens store kvinnelige kunstnere som Georgia O'Keefe, Louise Bourgeois, Helen Frankenthaler med flere. Som en ramme rundt det hele har hun inkludert hodene av en hel rekke andre, vesentlige kvinnelige kunstnere. Med enkle grep har Edelson altså plassert kvinnene i sentrum av samfunnsområder uforbeholdent dominert av menn, det være seg i religiøs, kulturell, sosial, historisk så vel som kunsthistorisk forstand. Hun har gitt dem sin lenge etterlengtede og rettmessige plass ved bordet. Sinne, sorg, frustrasjon Utstillingen er inndelt i fem kategorier, et takknemlig kuratorisk grep. For det er en heftig utstilling å ta innover seg, med over 200 verk av 48 kunstnere. Tematikken er i seg selv utfordrende. Verkene rommer mye sinne, sorg og frustrasjon. Og med innslag av befriende ironisering og humoristiske grep, blir den en medrivende, tankevekkende og sterk opplevelse. Et av feministbevegelsens hovedfokus ble den evige seksualisering av kvinnekroppen. Som en protest mot «the male gaze», det mannlige blikket, og objektifisering av kvinner, skyter mange av kunstnerne nå tilbake - med sin egen kropp som våpen. Den tradisjonelle mannlige fremstillingen av kvinnen blir utfordret ved at kvinnene blottlegger seg og selv definerer sin identitet. Big Dick Energy At mannens penis forbindes med makt, er et urgammelt fenomen. På vår tids sosiale plattformer refereres det stadig til Big Dick Energy. Uttrykket, som illuderer forestillingen om den energien som besitteren av en stor penis utstråler, blir i dag i større grad brukt av kvinner som et kompliment til andre, sterke, selvsikre kvinner. Det var like fullt banebrytende da Lynda Benglis i 1974 sjokkerte med sin heftige annonse i Artforum Magazine. Fotografiet viser en naken Benglis, kun iført et par solbriller. Med kameraet vinklet skrått nedenfra, inntar hun en positur som oser av selvsikkerhet og forakt, og med et godt grep rundt en gigantisk latexpenis, plassert i skrittet, sender hun et ufiltrert «Fuck you» nedover til de etablerte konvensjoner. Dette ikoniske bildet var forøvrig lenge ikke å finne på biblioteker, da det som regel etter kort tid ble stjålet. Mor på fjernsynskjøkkenet Martha Rosslers videoverk «Semiotics of the Kitchen» (1975) gir et eksempel på en fabelaktig passivt-aggressiv ironisering over medias stereotype fremstilling av kvinnerollen. Med datidens Julia Childs, eller vår egen Ingrid Espelid Hovig om man vil, som mal på den perfekte husmor, har Rossler skapt et fjernsynskjøkken-aktig tablå. Hun har selv inntatt plass bak et kjøkkenbord fylt med ulike kjøkkenredskaper. Hun fremstår fjern og uengasjert, og med en monoton stemme og tomt blikk løfter hun redskapene opp foran seg. En etter en og i alfabetisk orden uttaler hun det enkelte objekts benevnelse, samtidig som hun med overdrevne bevegelser simulerer bruken. Gjennom kontrasten mellom den flate, avkoblede framtoningen og en stadig økende aggressiv bevegelse dreies stemningen raskt fra pussig absurd, til noe foruroligende mørkt i det Rossler demonstrerer (den alternative?) bruken av mundane, hverdagslige redskaper som nøtteknekker, kjevle, kniv og kjøttbanker. Utstrakt bruk av veggtekst, blant annet i form av en ekstensiv tidslinje, tilfører verkene ytterligere bakgrunn og kontekst. Selv om de fleste verkene taler for seg selv, gir innsikt i vesentlige begivenheter en større forståelse for feministbevegelsens opphav og utvikling. Flott utstillingskatalog I tillegg er utstillingskatalogen en opplevelse i seg selv. Hele 559 sider er viet samlingen med kunstnerpresentasjoner og bakgrunnsmateriale. For meg havner boken på topp ti-listen over kunstbøker man bør ha lest. Selv om jeg alltid blir lykkelig over å møte ikoner som Cindy Sherman, Judy Chicago og Hanna Wilke, blir jeg her vel så takknemlig for de mange for meg hittil ukjente bekjentskaper. Utstillingen bærer likevel preg av en hovedsakelig hvit-middelklasse-kvinnekamp, med noen få, hederlige unntak. Forhåpentligvis vil samlingen fortsette å vokse til også å inkludere verk av viktige fargede feminister som Betye Saar, Senga Nengudi, Adrian Piper med flere.

706232

Pionerverk om nynorsklitteraturen − men med mange mistak BOK: Imponerande gjennomgang av nynorske forfattarskapar i ei litteraturhistorisk ramme, men ikkje utan feilsteg. Jan Inge Sørbø: Nynorsk litteraturhistorie. 679 sider. Det Norske Samlaget. Den som har tatt Aeroflot t/r Oslo-Irkutsk med «Nynorsk litteraturhistorie» og ein blyantstump i hendene - til trongtsitjande medpassasjerar si hoderystande undring – for så å ha brukt ei veke etter heimkomsten på å sjekka faktastoffet i dette ambisiøse, gigantiske oppslagsverket, over to kilo tungt og med 679 digre sider som strekkjer seg 21,5 cm horisontalt, 22,5 cm vertikalt, forstår fort at her ligg det brei lesing, store kunnskapar og mykje systematisk arbeid bak. Dette er eit pionerverk med mange kvalitetar, men langt frå lytefritt, dessverre. Forfattaren Jan Inge Sørbø, i dag professor ved Institutt for sosialfag ved Høgskulen i Volda, blei fødd 1954 på Bru i Rennesøy kommune, tok examen artium på St. Svithun gymnas og har ein imponerande CV å flagga med. Han har vore litteraturkritikar, kommentator i Dag og Tid og journalist i dagspressa, m.a. i Stavanger Aftenblad, var 1993-97 redaktør av Syn og Segn, har skrive doktoravhandling om Arnold Eidslott og Theodor W. Adorno og markert seg skjønnlitterært gjennom fire diktsamlingar og tre romanar. Samstundes som han kan visa til biografiar om Hans Skjervheim og Olav Aukrust og står bak lærde studiar i forfattarskapane til Arnold Eidslott, Roland Fangen, Alfred Hauge, Alexander L. Kielland og Arne Garborg, har han publisert bøker om religion, kyrkje, etikk og psykisk-eksistensielle tema. At han dessutan var med i komiteen som i 2008 la fram forslag til ny salmebok, fortel noko om livssynet og interessefeltet hans og kan forklara enkelte av dei diskutable prioriteringane som speglar seg i litteraturhistoria – eit arbeid som for øvrig kjem i forlenginga av «Frå gamle fjell til magma» (2004), der han ga den første samla framstillinga av den nynorske skriftlyrikken gjennom tidene. Så av dei nynorskskrivande forfattarane som ikkje blir presenterte i den nye litteraturhistoria, er utan tvil Jan Inge Sørbø den mest sentrale. Nynorskens blikk I forordet, datert november 2017, insisterer forfattaren på at den nynorske litteraturen har «si eiga historie. Den har eit eige språk, ei eiga stemme, eit eige blikk og nokre gjennomgåande tema.» Han siktar her m.a. til den subversive motstemma og det (ironiske) skråblikket nynorskskribentane ofte oppviser overfor standardførestellingar i storsamfunnet og i litteraturen: «Makta snakka bokmål, nynorske protesterte». Der Aasen t.d. dyrka «klassiske former og emosjonell sjølvdisiplin» meska Welhaven seg med melankolsk romantikk, medan Vinje dreiv ap med bøndene, valde Bjørnson å idyllisera dei. Ingen bør difor vera i tvil om at nynorskfolket fortener den litteraturhistoria som no blir gitt ut i samband med 150-årsjubileet til Det Norske Samlaget. Boka er delt inn i fire hovudbolkar. Kvar bolk blir innleidd av kommentarar som søkjer å samanfatta, trekkja linjer, sjå på forholdet mellom litteratur og samfunn. Det meste av det stoffet er perspektivrikt og klokt formulert. Deretter kjem presentasjonen av dei viktigaste diktarane i perioden. I tillegg finst det i dei breie margane informasjon av ulikt slag: opplisting av litterære verk, sitat frå Olav H. Hauges dagbøker, korte, leksikalske oppslag om meir perifere nynorskdiktarar, utanlandske klassikarar, filosofar, litterære samleomgrep som «Modernisme», «Ekspresjonisme» e.l. Omfattande arbeid Den første hovudbolken har overskrifta «Ei rørsle blir til» og dekkjer åra 1850-1890. Den neste tar for seg «Nasjon, klasse, modernitet 1890-1945», bolk nummer tre heiter «Tradisjon og krise 1945-1965», medan siste hovudkapittel – som er vel oppramsande i stilen i utgreiinga om tida etter 1980 - blir kalla «Det litterære underet 1965-2015». Bak i boka finst namne- og verkregister samt oversikt over sekundærlitteratur og biletstoff nytta i dette rikt illustrerte verket. Når namneregisteret rommar 1031 personnamn, og meir enn 150 forfattarskapar blir rulla opp undervegs, seier det litt om den oppgåva Sørbø har tatt på seg. Frå 1850 har om lag 1400 forfattarar debutert på nynorsk. Rundt halvparten av desse skal ha debutert etter 1965. Etter år 2000 kan ein visa til rundt 300 nynorskdebutantar. For mange feil I denne jungelen av diktarnamn og titlar og årstal er det fort gjort å snubla i svingane. Det syner også denne teksten til fulle. Både forfattar og forlag og alle dei gode hjelparane som blir takka i forordet, er sikkert einige om at i ei faktastyrt framstelling som dette, bør presisjonsnivået vera skyhøgt og alle detaljar stå fram som pinleg korrekte. Utan å stempla korrekturarbeidet bak denne omfattande teksten som direkte slurvete, må eg likevel kunna slå fast at det ikkje har vore godt nok. For om referanseverka mine i bokhylla og på skjermen fortel sanninga, rommar denne litteraturhistoria ei lang rad mistak, meir eller mindre alvorlege og av mange slag. Ivar Aasen har t.d. skrive «Gapa-Visa» og Aasmund Olavsson Vinje «Um vaart nationale Stræv og «Um Schweigaard». Arne Garborgs «Ein Fritenkjar» kom ut i 1878 (ikkje i 1881), medan Henrik Rytters diktsamling «Båra» er frå 1919, Olav Duuns «Vegar og villstig» blei gitt ut i 1930, og tittelen på Per Sivles dikt er «Tord Foleson». Engvald Bakkan gav ut tre novellesamlingar (ikkje fire) og tre barnebøker (ikkje to), medan Rasmus Lies «Trastedikt» kom ut i 1978. Sigbjørn Obstfelder blei dessutan fødd i 1866 (ikkje 1864) og Milada Blekastad døydde i 2003. Namna til Niels Henrik Abel, Walt Whitman, Georges Bernanos og Vigdis Hjorth blir skrivne feil. Det same gjeld boktitlane til Jens Tvedts «Madli und’ Apalen», Lars Jaastads «Linde og Røysnes», Hulda Garborgs «Sovande Sorg», Kristofer Uppdals «Ved Akerselva og andre forteljingar», Ingjald Nissens «Psykopatenes diktatur», Gro Holms «Monsens hotell», Knut Hauges «Ein roman om kjærleiken og om døden», Simone Beauvoirs «Le deuxième Sexe», Eldrid Lundens «Slik Sett», Jan Askelunds «haremunn» og Edvard Hoems «Som grønne musikantar». Hans roman «Ave Eva» kan for øvrig ikkje koma ut både i 1987 og 1978, like lite som Øystein Vidnes kan vera fødd både i 1972 og 1976. Elles er Arnt Birkedal fødd i 1959. Fleire feil Men lista over feil i boktitlar og årstal stoppar ikkje der. Ivar Orvedals bok heiter «Ordakt», medan Lars Amund Vaage har gitt ut «Dra meg opp!» og Ragnar Hovland «Ei vinterreise». Jon Fosses «Nokon kjem til å komme» er frå 1992, Daniel Pernacs’ bok heiter «Hund! Hund!», Rune Timberlid opererer med pseudonymet Roger Fjorden, Marita Liabøs «Hoppe naken» kom ut i 2007 (ikkje i 2011), Arne Mo skriv «Skywayman» (ikkje «Skywalkman»). Vidare blei Bjørn Sortlands prisroman «For så høgt har eg elska» gitt ut i 2004 medan Lillian Klausen Mangerøy debuterte i 1981. Arild Reins «Kaninbyen» kom også i 2004 (ikkje i 2014), Ruth Lillegravens «Eg er eg er eg er» er frå 2016, og Laura Djupviks «Den magiske kulen» kom ut i 2009. Elles har Olaug Nilssen skrive «Hybrideleg sjølvgransking», Inger Bråtveit «Munn mot ein frosen fjord» og Kristina Leganger Iversen «I ringane». Meir pinleg er påstanden om at Arild Stubhaug har gitt ut ein biografi om «matematikaren» Sophus Bugge, den kjende lingvisten. Rett namn skal vera Sophus Lie. I tillegg blei Jørgen Norheim fødd i Østerdalen (ikkje Valdres). Og Edvard Hoem har skrive ein tetralogi (ikkje trilogi) om oldefarens generasjon, medan Paal-Helge Haugen og Eldrid Lunden vel bør nemnast i tillegg til «Obrestad og Økland» som nynorskdiktarar i Profil-kretsen (sjå s. 388). «Då» og «når» Språkleg flyt teksten oftast bra. Men bruken av «då» og «når» meistrar forfattaren ikkje, og det hender ein støyter på klossete formuleringar. I staden for å seia at «I trafikken er tryggleiken heile tida truga», fortel t.d. skrivaren at «Trafikkulykkene er ein stad der tryggleiken heile tida er truga». Elles er «Schwarzwald» skrive feil. Heller ikkje sitata er til å stola på. Det gjeld m.a. det forvrengde sitatet frå Karin Moes «Kyka/ 1984» på side 506 og opplysninga om at sitatet på neste side er henta frå s. 9 (og ikkje 19) i Karin Moes bok. Unøyaktig er også sitatet frå Sissel Solbjørg Bjugns «Tornekysset» der det faktisk skal stå «kyrkjelydssamlingane» (side 490). Verst går det likevel utover Kjartan Fløgstads «Dalen Portland». I to tekstutdrag trykt på side 419 blir «Breikvam», «Børkjelandsnuten» og «Øvste Stien» til «Breikveim», «Børkjedalsnuten» og «Øvste Steien». Nynorsk kanon Om ein skal nytta dette verket til å spikra fast ein nynorsk litterær kanon, kan ein byrja med å sjå på kor stor plass Jan Inge Sørbø set av til dei portretterte diktarane. Flest tekstsider blir brukt på Olav Duun (røft rekna 14 sider). Deretter følgjer Aasmund Olavsson Vinje (13 s.), Kjartan Fløgstad (12 s.), Tarjei Vesaas (11 s.), Ivar Aasen og Kristofer Uppdal (9 s.), Edvard Hoem (8,5 s.), Arne Garborg, Ragnvald Vaage og Einar Økland (8 s.), Olav Aukrust, Henrik Rytter og Jon Fosse (7,5 s.), Olav Sletto, Aslaug Vaa (7 s.), Olav Nygard og Olav H. Hauge (6 s.), Halldis Moren Vesaas og Rasmus Løland (5,5 s.). Denne lista fortel noko, men ikkje alt. Jan Inge Sørbø er ein tolerant, klok mann som reflekterer stødig, har ein vid horisont og gir mange fengslande, presise diktarportrett undervegs. Men heller ikkje han kan springa frå sin eigen skugge. Litteratursynet og framstellinga hans røper at han nok har meir sans for – lat oss seia – Jon Fosse med sine religiøse klangar og dyrking av kunsten i seg sjølv enn av den politiske refsaren og skolerte marxisten Kjartan Fløgstad. Det subjektive elementet Eg veit sjølvsagt at all vurdering av kunst rommar eit subjektivt element, og innser samstundes at all relevant informasjon ikkje kan koma med, heller ikkje i eit så massivt verk som denne teksten. Men eg vågar å påstå at religiøst forankra, litterært middelmådige stemmer får altfor stor plass, og at ein del enkle, supplerande kommentarar ville ha styrkt framstillinga på mange punkt. Det gjeld m.a. portretta av Tor Obrestad, Kjartan Fløgstad og Odveig Klyve. Sjå på omtalen av ein storarta diktar som Frode Grytten. Han blir avspist med ei og ei halv side daff gjennomgang av ein forfattarskap som pr. i dag omfattar 30 verk, i ulike sjangrar. Sørbø nemner fattige fem titlar. I tillegg er han upresis i kommentarane. Dei 24 novellene i «Popsongar» går føre seg i løpet av alle døgnet sine 24 timar, på 24 stader over heile kloden, har lite å gjera med «fabrikken» og tar ikkje bare utgangspunkt i rocketekstar - om ein då ikkje reknar Billie Holiday til den kategorien. Novellesamlinga «Rom ved havet, rom i byen» (2007) fekk Nynorsk litteraturpris og er med sine gjennomgåande Edward Hopper-referansar eit elegant uttrykk for forfattaren sin fascinasjon for målarkunst og fotografi. Boka blir ikkje nemd i det heile tatt. Det same gjeld «Menn som ingen treng» (2016). Her finst den maskulinitetstematikken som Sørbø elles berre så vidt streifar innom. Heller ikkje romanen «Flytande bjørn» (2005) som han fekk Rivertonprisen for - og som også fell ut av oversikta over nynorske prisvinnarar i perioden (s. 636) – den langvarige journalistiske verksemda, essayistikken eller bøkene for barn blir behandla. Så Frode Grytten har (saman med t.d. den sensuelle kjærleikspoeten Helge Torvund) god grunn til å kjenna seg nedvurdert av den grunnlærde, nynorske litteraturhistorikaren. Kva gale sandnesbuen Solveig Aareskjold har gjort, veit eg ikkje. Ho har skrive fire romanar og mykje sprelsk essayistikk som kan plasserast i tradisjonen frå Vinje og Garborg, men fell heilt ut av denne massive boka. I motsetnad til den triviallitterære bokmålsforfattaren Sigrid Boo eller Heidi Strand Harboe frå Bryne som skriv dikt, tekstar til barnemusikalar og har to salmar i «Norsk Salmebok». Eg saknar elles poeten Gunnar Roalkvam som med sine populære dikt på dialekt, brukt av diverse musikarar, fortener å bli omtalt. Men sjølvsagt finst ei lang rekkje rogalandsforfattarar, døde som levande, godt representert i litteraturhistoria, om nokon skulle vera i tvil om akkurat det.

706233

Fødsel, dop, død og fine sanger Slutten er kommet for hans andre jeg. Dan Stuart: "The unfortunate demise of Marlowe Billings" (Cadiz/Border) Som vokalist i Green On Red satte Dan Stuart farge på 80-tallet, og i 1985 spilte han inn Danny & Dusty-albumet "The lost weekend" med Steve Wynn fra The Dream Syndicate. Etter 1992 har han jobbet med ulike prosjekter, og som soloartist har han blant annet tatt for seg livet til sitt alter ego Marlowe Billings. Stuart er nå framme ved siste avsnitt av denne trilogien av både bøker og plater, og han åpner med sin fødselsdag "March 5, 1961". Med 16 kutt og nesten en time spilletid er mye som skal fortelles. Samtidig har han ikke glemt at sangene bør tåle å stå alene, pakket inn som americana, viser og pop. Det gjelder ikke minst avslutningen "Upon a father's dead" der han snakker seg gjennom nesten seks minutter ledsaget av piano, strykere og et kor. Stuart, bosatt i Mexico, har erklært at dette er hans siste plate. La oss håpe det var Billings som sa det. Beste spor: "Last century blues", "Here comes my boy", "The Day William Holden died", "Why I ever married you", "Upon a father's dead".

706234

Stemmen snor seg vakkert rundt den myke elektronikken New York-bandet har hatt en pause på sju år. Gang Gang Dance: "Kazuashita" (4AD/Playground) De åpner med forvrengte lyder i "Infirma terrae" og slutter med en nydelig melodi i "Salve on the sorrow". Innimellom får du det meste. New York-bandet Gang Gang Dance har hatt en pause på sju år, men er nå tilbake med sitt femte album. Basisen er fortsatt synther, perkusjon og elektronikk, pluss Lizzi Bougatsos' stemme. Den snor seg vakkert rundt elektronisk drømming og shoegazing mens kuttene glir over i hverandre. Sammen med Brian DeGraw og Josh Diamond har hun visket ut grensene mellom musikk og kunst siden 2001. Denne gang ligger det et disig slør over platen, og muligheten er stor for at du finner et kutt å forelske deg i. For mitt vedkommende blir det "Salve on the sorrow", mens det åtte minutter lange tittelkuttet "Kazuashita" er albumets imponerende midtpunkt. "J tree" er også flott, en sang som omhandler protesten mot oljerør over indianerterritorium. "Novae terrae" er et dikt lest av Jack Walls, tidligere modell for Robert Mapplethorpe. Beste spor: "J tree", "Kazuashita", "Salve on the sorrow".

706235

Mission:Impossible 6: Helt rå! London: Preikestolen har aldri vært nifsere, og Kristoffer Joner biter utsøkt fra seg. Det er høyt, raskt, imponerende, morsomt og uutholdelig spennende. Og desidert beste film i serien til nå! Mission: Impossible 6 - Fallout Sjanger: Action/thriller. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Christopher McQuarrie. Manus: Bruce Geller og Christopher McQuarrie. Skuespillere: Tom Cruise, Rebecca Ferguson, Kristoffer Joner, Henry Cavill, Angela Bassett, Simon Pegg, Vanessa Kirby, Alec Baldwin. Lengde: 2 timer 27 min. Aldersgrense: 15 år. Når var Mission: Impossible-filmene IKKE spennende, imponerende og spektakulære? Aldri. Men serien har vokst seg større og bedre, og særlig de to foregående filmene har tatt serien et stort steg videre. «Fallout» føles som om fem tidligere evalueringer av typen «hva funket ikke fullt så bra» nå har endt i en film der alt klaffer. Det de to foregående filmene har manglet av menneskelig og følelsesmessig sårbarhet blant våre helter, er på plass her. Den avvæpnende humoren vi trenger mellom alle nær døden-stuntene, sitter som et skudd. «Fallout» er hva «Skyfall» var for James Bond: endelig kommer du under huden og inn i hjertet til den uovervinnelige helten som alltid redder verden. Et glimt, i det minste. Men går det for eksempel an å toppe Tom Cruise-stuntet fra «Rogue Nation» der han klatrer inn i et fly i luften? Ja. Opptil flere ganger. Plutonium på avveie Plottet er av typen det ikke går an å si for mye om, uten å røpe de mange overraskelsene som dukker opp underveis. Men det kan være en fordel å ha sett «Rogue Nation» (2015). For eksagenten og anarkisten Solomon Lane fra den filmen dukker opp igjen, like halvgal og like brennende overbevist om at det som kan skape fred i verden er å bombe vekk den gamle verdensorden med atombomber. Siden sist har Syndikatet vokst, nå kalles de «The Apostles», og ledes av den mystiske John Lark. Ethan Hunts IMF får en eneste oppgave: å forhindre at et parti plutonium på avveie havner hos disse skurkene. Umulig nok, men det skal balle på seg. Kraftig. Flere ganger må Ethan Hunt ta umulige valg: Skal han redde en eller ofre mange? Eller omvendt? Hvem jobber for hvem? Luther og Benji er sine gode, gamle selv, men en hel del nye personer dukker opp: CIA-agenten August Walker (Henry Cavill) skal samarbeide med Hunt om oppdraget. En kvinne som kalles White Widow (Vanessa Kirby) er en kanal til Lark. Hva og hvem jobber hun for? Og så dukker «tilfeldigvis» Ilsa Faust (Rebecca Ferguson) opp igjen. Igjen blir det sådd tvil om hvem hun egentlig er på lag med. Det stuntes med lastebil og motorsykkel, til lands og til vanns, det hoppes fra bygninger, helikopter og i fallskjerm i lyn og torden. Kommunikasjon via øreplugg er alltid nødvendig. Vi har sett det før, men aldri så stramt, kreativt og spennende som dette. Suverene Joner Og Kristoffer Joner: Helt rå han også i en helt utrolig stilig scene, som inneholder alt både av Mission: Impossible-snedighet og Joner-magi. Omtrent før vi har fått satt oss skikkelig til rette i stolen, fyller et mugshot-aktig bilde av en savnet norsk atomforsker lerretet. Senere viser denne mannen med manifest både sin intensitet, sårbarhet og galskap sammen med Ethan Hunt, Luther Stickell (Ving Rhames) og Benji Dunn (Simon Pegg) , i en scene som ender langt ut i det absurd-morsomme. Det funker storveis, dette er jo tross alt Mission: Impossible. Tom Cruise, altså Og Tom Cruise som Ethan Hunt: 56 år er han. Nesten ikke en rynke og ikke et arr etter alle stuntene han har utført. Det han får til i denne filmserien er nesten ikke til å tro. Er det noen vi tror på at brenner for å redde verden, og som har ofret sin egen lykke på veien, så er det han. Et særtrekk i Mission: Impossible-serien er at det alltid finnes rom der vi seerne ikke få være med , der IMF legger sine snedige planer. Dermed blir også vi tatt på senga igjen og igjen når alt plutselig blir snudd opp-ned. Og når disse vendepunktene så ofte også tar en morsom vending, er det bare å gi seg over og nyte. Når vi vet hvor befolket og tildekket Preikestolen var under innspillingsdagene i november i fjor, er det ikke fritt for at man lurer på hvordan i all verden de har fått dette til. Det ekstremt nervepirrende sluttdramaet varer i over et kvarter, fire minutter av dem bokstavelig talt på kanten av Preikestolen-platået med spektakulære bakgrunnsbilder av både Lysefjorden og hele fjellmassivet i området. Tør turister ta turen? Jada, norskehjertet svulmer. Selv om også en del snøbilder fra spektakulære fjellmassiver i New Zealand er til å miste pusten av, er Preikestolen-scenen den heftigste. Helt nasjonalismenøytralt. Spørsmålet er om turistene tør å ta turen etter denne nervepirrende og sugende svimle sluttscenen! Beste blockbusterserie Uansett: The Avengers og James Bond har tapt kampen om å redde verden og universet best i blockbuster-sjangeren. For ingen får deg til å sitte ytterst på stolkanten og både sitre og le som «Mission:Impossible». «Mission:Impossible 6» - Fallout har kinopremiere 3. august.

706239

Flukten som livstidstilstand BOK: Åtte fortellinger om vietnamesiske flyktninger i USA, og om alle flyktninger overalt. Viet Thanh Nguyen: Flyktningene. Noveller. Oversatt av Hilde Lyng. 205 sider. Solum Bokvennen. Flere ganger prisbelønte Viet Thanh Nguyen (f. 1971), født i Vietnam og oppvokst i USA, og selv båtflyktning, har skrevet åtte overbevisende fortellinger om de utfordringer som flyktninger står overfor i møtet med en ny kultur og virkelighet. Mennesker drives på flukt av så mange grunner, i Nguyens tilfelle av amerikanernes demokrativennlige teppebombing, slik det også kan argumenteres for at Storskog 2015 var et resultat av den sosialdemokratiske norske bombingen av Libya. Nguyen forteller om den mystiske mrs Hoa, med fingrene fulle av gullringer og en jomfru Maria på dashbordet, som samler inn penger til kampen mot kommunistene, ”som verken tror på Gud eller penger”. Her er den litt stakkarslige Arthur som har fått leveren til en flyktning og deretter føler han står i evig takknemlighetsgjeld til donorens etterkommere, og som slik ender med å bli både skuffet og svindlet. Her er det arrangerte ekteskapet, der hun er 19 og han 33, og der hun forblir lojalt ved hans side når demensen rammer ham. Her er den tidligere bombeflypiloten som reiser til Vietnam for å besøke sin datter, som er lærer der, og det kommer naturligvis til en konfrontasjon mellom far og datter. Og her er historien om en mann med to barnekull, et i Vietnam og et i USA, der hans vietnamesiske barn ser med tiltakende sjalusi på at faren tydeligvis er mer glad i sine amerikanske barn, enda han ikke har sett dem på 27 år. Felles for disse elegant komponerte novellene, ved siden av en interessant tematikk og en solid oversettelse av Hilde Lyng, er et rikt og treffsikkert språk som på et par setninger risser opp hele livsløp, skjebner, situasjoner og konflikter, og også bidrar til persontegningen og miljøskildringen. Dette er mennesker med bagasje. Nguyen praktiserer en særegen teknikk og turnerer utvungent disse høyst lesverdige novellene om brutte familiebånd, ødelagte parforhold, hemmende språkløshet, kulturkollisjoner og flukten som en livstidstilstand, som samtlige avsluttes på en åpenbarende og tankevekkende måte, og omfatter ”alle flyktninger, overalt”, slik bokens tilegnelse lyder.

706240

Slapp og uskarp traumekrim fra HBO Amy Adams og Patricia Clarkson i hovedrollene. Serie basert på en roman av selveste Gillian Flynn. Forventningene er skyhøye. Men de blir ikke helt innfridd. Dessverre. Sharp Objects TV miniserie Sjanger: Psykologisk thriller. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Jean-Marc Vallée. Skuespillere: Amy Adams, Patricia Clarkson, Chris Messina, April Brinson, Violet Brinson. Kanal: HBO Nordic. Premiere: 9. juli. Episoder: 8. Varighet: 1 time. Både boken og filmen basert på Gillian Flynns roman «Gone girl» var knallsuksesser. Nå har HBO gravd seg ned til starten på Flynns karriere som psykologisk thriller-forfatter. Der har de funnet «Sharp objects» fra 2006, og har til og med sikret seg Flynn selv på manussiden. I registolen satt Jean-Marc Vallée, som også står bak kjempehiten «Big little lies». Flinke Hollywood-filmstjerner som Amy Adams og Patricia Clarkson er hentet inn til to komplekse roller. Derfor er det nesten utrolig at «Sharp objects» («Åpne sår» på norsk) er blitt en så uskarp og dermed lite fengende tv-serie med så mye talent om bord. Camille Peaker jobber som journalist i St. Louis i delstaten Missouri, og hun sliter. Nettopp utskrevet fra psykiatrisk klinikk, er hun både sliten og nedfor når redaktøren sender henne ut på et oppdrag i en småby i delstaten. En jente er funnet drept, en annen er savnet i Camilles hjemby. Og Camille vil slett ikke tilbake. Vi forstår raskt hvorfor. Iskald mamma For i en gedigen, viktoriansk villa venter mamma Adora (Patricia Clarkson), en iskald, hypokondrisk og manipulerende overklassekvinne. Hun styrer både familien og småbyen med jernhånd, etter mottoet «fasade er alt». Halvsøsteren Amma (13) blir behandlet som en porselensdokke, og Camilles stefar jabber bare med. Møtet med hjembyen er langt fra bra for Camilles psyke. Selvskading og alkoholmisbruk tiltar. Amma lever et vilt dobbeltliv som mors lille prinsesse og småby-bitch. Og saken Camille er sendt for å dekke, utvikler seg i en svært så forvirrende retning. Det eneste lyspunktet for henne er en riktig så sexy delstatspolitimann. Traumatiske fortidsminner plager Camille stadig mer mens hun jakter på både motiv og sammenheng i hva som skjedde med de to jentene. Lost-fellen Det blir tidlig klart at krimmysteriet er underordnet, det er i fortidsminnene og nåtidens familierelasjon uhyggestemningen slumrer. Greit nok, men det er også dette som bidrar til det uskarpe, slappe og dermed uengasjerende inntrykket. Istedenfor framdrift blir det lagt ut stadig flere alternative spor og gåter, uten at det er noe blir klarere. Etter tre episoder er «Sharp objects» farlig nær å gå i «Lost»-fellen. At noe skurrer alvorlig i Camilles familie og fortid, er det ikke tvil om. Men hva? Og har det i det hele tatt noe med mordsaken å gjøre? At to tilsynelatende umotiverte tenåringsmord i en bitteliten by er en sak av nasjonal interesse, er opplagt. Så hvorfor bryr folk seg så lite? Amy Adams og Patricia Clarkson er begge knallsterke i sine litt klisjéfylte roller som alkoholisert reporter med dårlig impulskontroll og stramleppet overklassekvinne. Men ikke nok til å sminke over alle lytene. «Sharp objects» er ikke dårlig, bevares. Den er bare langt fra så bra som den burde vært. Anmeldelsen er basert på de 3 første episodene.

706241

Skygg unna dette bekmørke Hotel California Jodie Foster er febrilsk og agorafobisk sykepleier på Hotel Artemis, et luksuriøst sykehushotell for kriminelle som trenger diskresjon når kuler skal fjernes. Kaos preger både sykehuset og filmen. Hotel Artemis Sjanger: Science Fiction/Thriller. Nasjonalitet: USA 2018. Regi og manus: Drew Pearce. Skuespillere: Sofia Boutella, Dave Bautista, Sterling K. Brown, Jenny Slate, Jeff Goldblum, Jodie Foster, Charlie Day, Zachary Quinto. Lengde: 1 time 34 min. Aldersgrense: 15 år. Dystopisk, actionfylt, stilsikker, morsom og meningsfull på en gang? Regissør og manusforfatter Drew Pearce har helt klart store ambisjoner for «Hotel Artemis». Dessverre har han ikke fått det til å henge i hop. Og manusets vinglete overfladiskhet er den viktigste synderen i en velspilt og flott fotografert film, som mest minner om filmet teater med dramatiske tv-nyheter på storskjerm som kulisse. Byen er Los Angeles, og året er 2028. Tidsmessig et sted mellom de to Blade Runner-filmene, men med mye av den samme mørke, fuktige og lovløse framtidskoloritten. Skal vi tro disse mørke og høyteknologiske framtidsvisjonene, er det tryggeste og beste å forlate Hollywood til fordel for et rolig liv i pakt med naturen før det er for sent. Skriker etter vann Dagen i LAs liv som skildres i «Hotel Artemis», er preget av voldelige, brennende og blodige opptøyer. Selskapet som har privatisert vannet, og dermed sikret seg et slags monopol, har stengt kranene. Mens folket fyller gatene og skriker etter vann, ser en kriminell gjeng sitt snitt til å gjennomføre et ran. Ting skjærer seg. Sjefen i ranslaget, spilt av Sterling K. Brown, får med seg sin skadede bror til Hotel Artemis. Der må en være betalende medlem for å få hjelp. Til gjengjeld kan de 3D-printe en ny lever til deg, om nødvendig. Utstyr og teknologi er siste hyl. Samtidig er både hotellets stilige, gotiske art deco-interiører og sykepleierens musikkvalg (California dreamin’) preget av nostalgi til en svært så svunnen tid og kultur. Sykepleier og daglig leder, spilt av Jodie Foster, er en grå og firkantet kvinne. Alle som kommer til hotellet/sykehuset må følge reglene hennes slavisk: Ingen våpen. Ingen politifolk. Ikke drep andre pasienter. Og absolutt ingen besøk. Denne dagen i sykepleierens liv skal de fleste reglene blir brutt i en dominoeffekt av uventede hendelser. Og hun får både en hjerteskjærende påminnelse og ny kunnskap om sin egen tragiske fortid. Drastiske valg må tas. Og scenen er satt for et Ibsen-aktig drama. Rike, mektige drittsekker Men hvorfor ser vi på dette? Og hvem er disse menneskene? Ikke bare tar det for lang tid før det demrer, og det lykkes egentlig aldri å få noe sjel i og interesse for rollegalleriet. Det blir for mye overflate. Bekmørk dystopi og høyteknologisk fikling er blitt filmatiske samtidsklisjeer. Skuespillet er bra. Sterling K. Brown og Sofia Boutella utmerker seg begge med intensitet og karisma, og skaper dermed en viss nysgjerrighet. Den blir ikke nok tilfredsstilt. Jodie Foster er ekstremt trist og autentisk, heller ikke hennes rollefigur blir fullt forløst. For det overambisiøse manuset er så overbefolket. Antakelig for variasjonens skyld, noen er opplagt med for å bringe litt humor til mørket. Heller ikke det er en suksess. Men dette er i det minste klart: I dette mini-universet av mordere, ranere og skurker er det drittsekkene, altså de rike og mektige, som er de egentlige skurkene. Akkurat som i det meste av Scandinavian Noir.

706242

Gå ikke glipp av brødrene Wilson fra Virginia Variert og vakkert på deres sjette album. Sons Of Bill: "Oh God Ma'am" (Loose Music/Border) Sons of Bill er sønnene til Bill Wilson, en professor i teologi og sørstatslitteratur ved University of Virginia. Han er også musiker, noe som har smittet over til Sam, Abe og James. De debuterte med "A far cry for freedom" i 2006, og gjennombruddet kom med "Love & logic" for fem år siden. De følger nå opp med en plate som burde bringe dem enda et skritt videre. Åpningen "Sweeter, sadder, farther away" er en pianoballade av det sjeldent vakre slaget som svinger mellom kjærlighet og selvmord, mens de i "Firebird 85" har et godt grep på americanapop. Brødrene bytter på å skrive og synge, noe sangene nyter godt av. Innhoppet til Molly Pardon på "Easier" trekker heller ikke ned. Phil Ek (Shins, Fleet Foxes), Sean Sullivan (Sturgill Simpson) og Peter Katis (The National, Interpol) har vært involvert i produksjon og miksing, noe som har gitt Virginia-bandet et lydbilde som favner vidt. Ikke gå glipp av dem. Beste spor: "Sweeter, sadder, farther away", "Firebird 85", "Easier", "Old and gray".

706244

Kalifatet Norge BOK: Småmorsomt og politisk ukorrekt om alt som er galt i Norge, og om Vestens undergang. Nils Gullak Horvei: Rive Rom på én dag. Roman. 364 sider. Cappelen Damm. Den navnløse, middelaldrende jeg-fortelleren i Nils Gullak Horveis (f. 1956) ”Rive Rom på én dag” er i likhet med Horvei selv forfatter og forlegger med en fot i Facebook-Høyre. Den islamkritiske hovedpersonen ser verden gjennom Facebook og betrakter seg som motstandsmann. Hans kone er påtvunget et års eksil i USA etter å ha krenket minoritetene med sin forskning, det nærmer seg svenske tilstander i Norge og Vestens undergang er like om hjørnet. I motsatt ende, på den grønne gren, ivrer hans arkitektsøster etter å få moren på gamlehjem for å kunne slå kloa i den verdifulle strandeiendommen hun sitter i, hans advokatsvoger Weidemann trives best på bordell i rødvinsrus, de to oppfører seg som russegutter, og den finske femme fatale Athena Salome blir en farlig og unødvendig flørt. Når så hovedpersonen skal utgi en islamkritisk bok sammen med en kontroversiell kunstner, er det duket for paranoia, nytt navn på ringeklokken, ståldør i leiligheten og pistol i skuffen. Visst er det både småvittig og underholdende å lese hvordan hårsåre middelaldrende menn driver og unfriender hverandre, og visst er de islamkritiske fakta jeg-fortelleren slår i bordet med både interessante og tankevekkende. Men romanen fremstår uferdig, overtydelig og overlesset. Det er en tekst som litterært sett vil mer enn den kan innfri, som mener noe om og kommenterer selv den minste samtidsaktuelle problemstilling, og som dynger på med gjentakelser, banaliteter og altfor tydelige konfliktlinjer, samtidig som de mange trivielle scenene, der flere kapitler godt kunne vært utelatt, blir langtekkelige og hemmer fremdriften, og handlingen slik springer mellom yin og yang, sekularisme og islam, hokus pokus og rent snikksnakk. Det hele blir litterært haltende. Da hjelper det dessverre ikke at tematikken i seg selv er høyaktuell, provoserende og forfriskende politisk ukorrekt, at persongalleriet er sammensatt og troverdig, at situasjonen sammenliknes med Romerrikets undergang, eller at romanen bak alt det småvittig parodiske og burleske stiller vesentlige og grunnleggende spørsmål om hvor mange friheter vi skal forsake for å kunne bevare en relativ følelse av trygghet. Det har blitt en bok som irriterer mer ved sin gjennomføring enn ved sitt tema, og det var neppe hensikten.

706245

Mamma Mia! overgår seg selv ABBA-låtene er mindre kjente, men det er bare en fordel i «Mamma Mia!»- oppfølgeren. Som er en sjarmerende, skjønn og velspilt lykkepille av en hyllest til kjærligheten, livet og musikken. Mamma Mia: Here We Go Again! Sjanger: Komedie/Musikal. Nasjonalitet: USA 2018. Regi og manus: Ol Parker. Skuespillere: Amanda Seyfried, Pierce Brosnan, Meryl Streep, Colin Firth, Stellan Skarsgård, Cher, Andy Garcia, Julie Walters, Christine Baranski, Lily James. Lengde: 1 time 53 min. Aldersgrense: Tillatt for alle. Mamma Mia!-fans i alle aldre: Det er bare å glede seg til et nytt sommereventyr i kinosalen. I oppfølgerfilmen er sommeren i sydenparadiset like besnærende, musikken minst like bra og historien mer spennende. Singalong-faktoren er ikke like umiddelbar, men det vil nok ordne seg. Og det er bare å finne fram de gamle ABBA-albumene, denne gangen har de gravd dypt og funnet riktig så mange halvglemte godbiter. I den først filmen var det spunnet en historie rundt ABBA-låter om den gifteferdige Sophie, som ikke visste hvem som var hennes far. Dermed inviterte hun alle de tre potensielle kandidatene til bryllupet. Noe hennes mor Donna ikke var særlig begeistret for. Nå har fem år gått, og Sophie har overtatt hotellet og restauranten. Det er klart for nyåpning og stor fest, men Sophie sliter litt i ekteskapet til Sky. Samtidig går historien tilbake til Donnas ungdom, og viser hvordan hun traff de tre fedrene Bill, Harry og Sam, og havnet på sin greske drømmeøy. Og sang og danset i bandet Donna and the Dynamos med venninnene Tanya og Rosie. I tillegg dukker også en lenge fraværende bestemor opp, i Chers skikkelse. Trykk på bildet for bildegalleri fra filmen. Når manuset skal bygges rundt utvalgte sangtekster fra 70-tallet, sier det seg selv at det ikke blir noen dyptpløyende historie. «Mamma Mia! Here we god again» er tråklet godt nok sammen, selv om dialogen nok lugger litt av og til. Gøy på 70-tallet Donnas mannehistorier fra det frie 70-tallet er mer gøyale enn de farseaktige pappaforviklingene i eneren. Toeren føles mindre flau og klam. Kanskje fordi manusforfatteren har hatt mange flere låter å velge mellom enn de opplagte hitsene denne gangen? Lily James har påtatt seg rollen som den unge Donna, og hun er helt suverent sjarmerende! Hun synger og danser bra, og stråler av livsglede på sin reise ut i verden på jakt etter skjebnen sin, etter fullførte Oxford-studier. Også klesstilen setter en ekstra spiss på det visuelle: den karakteristiske 70-tallsmoten er mildt med ABBA-stilen på en måte som får den til å føles aktuell. Her blir selvsagt gjensyn med hele den herlige gjengen fra første film, og to nykommere setter også en fin spiss på både humoren og handlingen: Andy Garcia som hotelldirektør med honningtunge, og en stivmasket, selvironisk Cher som «bestemoren fra helvete», som aller nådigst dukker opp til festen til slutt. Musikalsk bedre Dette skrives av en som fikk et ubehagelig kultursjokk av å høre karaokeversjonene av de perfekte ABBA-innspillingene i den første filmen. Denne gangen er jeg forberedt, og dermed stiger den musikalske opplevelsen av «Mamma Mia! Here we go again» med flere hundre prosent. Også fordi filmskaperne denne gangen har tatt et dypere dykk i ABBA-katalogen enn til hits-samlingen «ABBA Gold», og har funnet fram mindre kjente perler fra hele ABBA-epoken. De har også tatt lærdom fra hvilke rollefigurer som ikke trenger å synge så mye i fortsettelsen, for eksempel Pierce Brosnan. Samtidig brukes instrumentale snutter av storhitsene med enten piano eller gitar som bakgrunnsmuskk. Takk for musikken! Resultatet er en riktig så deilig musikkopplevelse, flott og sjarmerende sunget og danset. Følelsene spenner fra det såre og vemodige, via det usikre, håpefulle og nostalgiske, til en helt uimotståelig hedonistisk omfavnelse av alt det skjønne livet tross alt har å by på. Og dermed blir teksten i ABBA-låten «Thank you for the music» så relevant: Om hvordan musikken bringer glede og tårer, farger opplevelser og minner, får blodet til å bruse og kroppen til å danse, og ikke er til å leve uten. Tusen millioner takk for musikken, ABBA!

706247

30 år etter "The Trinity sessions" er gløden der fortsatt Kvartetten fra Canada er tilbake på topp. Cowboy Junkies: "All that reckoning" (Proper/Border) Etter det de kalte sin nomade-serie, er Cowboy Junkies nå tilbake på sporet. Det var noe uklart hva de ville med de fire platene, annet enn å ha friheten til eksperimentere. Det gjorde de med noe varierende resultat, og nå har de hatt en platepause på seks år. Bandet fra Montreal består fortsatt av søsknene Margo, Michael og Peter Timmins, pluss bassist Alan Anton. Det er 30 år siden de slo grundig gjennom med "The Trinity sessions", sitt andre album. Nå vil de gjøre opp regnskapet på det personlige og på det sosiale plan, ifølge låtskriver Michael. Vokalen overlater han som vanlig til Margo, som ikke har mistet sin mørke nerve. De har aldri vært noe utpreget politisk band, men setningen fear is not so far from hate, so if you get the folks to fear, it only takes one small twist to kick it up a gear i "The things we do to each other" virker å ha sin adresse. Cowboy Junkies virker samtidig sterkere enn på svært mange år, så vær greie å komme tilbake til Stavanger. Beste spor: "The things we do to each other", "Missing children", "Shining teeth", "All the reckoning, pt 2".

706248

Skulpturer i olje og leire blir ikke tunge nok Kunsthall Stavanger har åpnet dørene for den islandsk-svenske kunstnerduoen Erna Skúladóttir og Karin Blomgren. Også i år møter vi en vestlandsutstilling som prøver nye metoder. Vestlandsutstillingen 2018: Extractions Hvem: Skúladóttir & Blomgren Hvor: Kunsthall Stavanger Står til: 12. august 2018. VU17 valgte i fjor å produsere utstillingen uten ekstern kurator og gjennom åpen innsendelse. Uten tematiske eller kontekstuelle føringer kunne 18 kunstnere gi et bredt og representativt bilde av hva som rører seg i samtidskunsten i vestlandsfylkene. I år består den tradisjonelle landsdelsutstillingen av seks nyproduksjoner av stedsspesifikke prosjekter. Hvert prosjekt blir utviklet direkte opp mot en av de seks involverte visningsarenaene, som strekker seg langs kysten fra Ålesund til Stavanger. Den som fortsatt ønsker å oppleve bredden av hva som rører seg på den vestlandske kunstscenen, må med andre ord være beredt på å flytte på seg. To verk i to saler Kunsthall Stavanger har åpnet dørene for den islandsk-svenske kunstnerduoen Erna Skúladóttir og Karin Blomgren. Gjennom sitt stedsspesifikke verk «Extractions», søker de to å utforske forholdet mellom mineralutvinning og geologisk forming. Kunsthall Stavanger har stilt to saler til rådighet, og kunstnerne har fått tid til å bli kjent med både arkitekturen og regionen verket skulle utvikles mot. To enorme, glinsende blågrå leirekonstruksjoner står nå og lener seg mot hverandre fra hvert sitt rom. Den ene fyller store deler av rommet, fra gulv til tak. Den andre er noe mindre, men de speiler hverandre i form. De to er adskilt av arkitekturen, en vegg i galleriet, men fortsatt står de nært nok til at de oppleves som deler av en større helhet. Hardt manuelt arbeid Begge konstruksjonenes overflate vitner om at hardt manuelt arbeid ligger bak utformingen av dem. De er dekket av et rullende landskap av groper og forhøyninger, etterlatt av fingre og håndflater som har arbeidet direkte med materialet. Begge konstruksjonene er plassert på en sokkel bestående av grove furupaller under en blå plastpresenning. Da modernismens minimalistiske skulpturer steg ned fra sin sokkel på 60-tallet, økte de samtidig distanen til kunstinstitusjonene, og henvendte seg i sterkere grad til sitt publikum: betrakteren. Tilbake på sokkel Skúladóttir & Blomgren har valgt å løfte sitt verk tilbake på sokkelen, en sokkel som i form av grove trepaller understreker både verkets midlertidighet og forsterker dets menneskeskapte egenskaper. Geologi som vitenskap forholder seg til jorden opprinnelse, dens sammensettinger og hvordan tid påvirker dens ulike egenskaper. Denne enorme geologiske steinformasjonen er altså ikke et par milliarder år gammel, skapt gjennom de prosessene som skal til for å skape stein. Like fullt er det et produkt skapt av materialer hentet ut av jorden, og av kraften av to par hender, i løpet av noen uker inne i kunsthall Stavanger. Skúladóttir & Blomgrens verk består ofte av ubrent leire. Den våte leiren lar seg fortsatt manipulere, formes. Over tid vil den likevel endre karakter. Leirens egenskap gjør at den etterhvert som den tørker inn, endrer farge, stivner, blir porøs og kanskje vil det dannes sprekker og avskallinger. Tilført olje Men her i Stavanger har kunstnerduoen tilført leiren vår regions mest kjente ekstrakt; olje. Ved å blande materialer har de fått et helt nytt produkt, et som ikke vil tørke ut men bevarer sin fuktige form. Dette, sammen med den flate, monotone fargen, gir formasjonen et syntetisk, gummiaktig utseende. Det uttrykkes ingen intendert kritikk av oljeutvinningen og de negative konsekvenser den kan ha på miljøet, men veien er kort om man velger å gå dit. Med oljen har Skúladóttir & Blomgren gitt verket ytterligere forankring mellom kunstverk og sted. Det som gjør at det må stå akkurat her, og om det flyttes vil miste det autentisitet. Mister tråden Jeg tar meg likevel i å ønske at verket skulle gi meg en større kroppslig opplevelse. jeg savner den tyngde man ofte finner i monumentale stedsspesifikke verk, som i duoens tidligere verk «Deposit» og «Abration». Altså en opplevelse av noe massivt og substansielt. Jeg mister tråden og henge meg opp i produksjonen. Er den hul? Kan materialet brukes på nytt i nye verk etter sine endte måneder i Stavanger? Tar det da med seg noe av auraen fra dette verket? I tillegg til den forlokkende egenskapen leire besitter der den formelig trygler om å bli berørt, knadd og formet kjenner jeg en umiddelbar lyst til å løfte, dytte på det, for å kjenne om jeg har rett. Men verket er plassert under et skilt med påskriften «Vennligst ikke rør kunstverkene» så jeg lar være.

706249

Benicio Del Toro er stjernen i nytt actionunivers «Soldado» er en vellaget, velspilt og voldsomt spennende oppfølger til den sensasjonelle «Sicario». Samtidig har den tatt et stort steg bort fra enerens moralske dilemmaer og samfunnskritiske relevans. Sicario 2: Soldado Originaltittel: Soldado. Sjanger: Action/thriller. Nasjonalitet: Italia/USA 2018. Regi: Stefano Sollima. Manus: Taylor Sheridan. Skuespillere: Benicio Del Toro, Josh Brolin, Isabela Moner, Elijah Rodriguez, Catherine Keener, Matthew Modine. Lengde: 2 timer 2 min. Aldersgrense: 15 år. – Før var det kokain som var hovedinntektskilden til de narkokartellene som kontrollerer grensen mellom Mexico og USA. Nå er det mennesker. Illegale innvandrere, som betaler dyrt for å bli fraktet over til USA, trenger ikke foredles. Og blir de tatt og returnert, er de en betalende kunde en gang til. Det sier CIA-agenten Matt Graver (Josh Brolin), som igjen skal føre en skitten kamp mot kartellenes makt. Etter at en muslimsk selvmordsbomber ble tatt i en ulovlig grensekryssing, havner kartellene på USAs terrorliste. Forsvarsministeren går amok, og kaller inn Graver som mannen som skal ordne opp. Og hvem vil han ha med på laget? Den hevntørste og gåtefulle leiemorderen Alejandro (Benicio Del Toro), så klart. Heller ikke denne gangen skyr de to noen midler for å oppnå målet. Alle skitne triks er tillatt i krigen mot terror. Et av midlene er å kidnappe en kartelleders 16 år gamle datter, Isabel. Moderne Rambo Samtidig blir unge, amerikanske Miguel hyret inn for å jobbe som menneskesmugler for et av kartellene. De to handlingssporene møtes til slutt på snedig vis, og legger til rette for både en forrykende avslutning og spiren til et nytt actionfilmfranchise med Benicio Del Toro som en slags moderne Rambo. Med illegale innvandrere som strømmer over grensen fra Mexico som tema, kombinert med USAs tidligere meritter med å starte krig via bakveien, kan en fort bli forledet til å tenke at denne filmen virkelig er midt i nyhetsbildet. Men det blir fort klart at det er så-som-så med realismen i historien. For der «Sicario» drøftet spørsmålet «Hvor ond kan du være i kampen mot det onde?» til mye kritikerros, men beskjedent publikumstekke, har manusforfatter Taylor Sheridan tatt «Soldado» langt mot et actionunivers med mer vekt på mennesker enn sak, mer tegneserieaktig vold og med lettere karikerte biroller. Mer «vanlig» og mindre samfunnskritisk relevant, altså. Regissør Stefano Sollima, som har overtatt stolen etter Denis Villeneuve, har beholdt mange av de visuelle effektene fra eneren. Slik at de likevel føles som en serie. Severdig radarpar Men det er ingen tvil om hvem som fortsatt gjør «Sicario»-serien severdig: Radarparet Josh Brolin og Benicio Del Toro. Om Brolin er kongen, er Del Toro Gud. Rollen som den desillusjonerte advokaten Alejandro er en av de mest fascinerende han har spilt, og han spiller denne hard-triste gåten av en mann helt suverent. Her viser han at han kan bære sin egen filmserie med glans. Både Matt og Alejandro er mindre kyniske og med flere menneskelige trekk enn i den første filmen. Men mens CIA-mannen Matt forblir en profesjonell aktør, kommer vi tettere inn på Alejandros forhistorie og følelser. Det gir et fint supplement til alt blodet og spenningen. Også Isabela Moner som den kidnappede Isabel gjør en storartet innsats, og tegner et fascinerende portrett av en bortskjemt, men svært så smart og tøff jente. Mye tyder på at det vil komme mer fra «Sicario»-universet. Det er bare å glede seg.

706250

Minneapolis-bandet trår sjeldent galt, heller ikke når gamle sideveier besøkes Nytt liv til fine sanger Gary Louris har skrevet med andre. Jayhawks: "Back roads and abandoned motels" (Legacy/Sony) Jayhawks' tiende album består hovedsakelig av sanger som frontfigur Gary Louris har skrevet sammen med andre for tidligere prosjekter. Nå gjør bandet disse sangene til sine. Gjengen fra Minneapolis i Minnesota har siden midten av 80-tallet levert noen av de fineste albumene innen alternativ country. I bandets ti første år var lederjobben delt mellom Gary Louris og Mark Olson, før sistnevnte forlot bandet. Han vendte siden tilbake og rakk en plate til, men de siste seks årene har Louris styrt Jayhawks alene. Det har han gjort bra, flankert av Marc Perlman, Tim O’Reagan, Karen Grotberg og John Jackson. Denne gang lar han i tillegg O’Reagan og Grotberg synge to sanger hver. Hun er først ut, og det betyr at Jayhawks åpner på uvant vis med kvinnelig vokal. Sangen heter "Come crying to me" og ble brukt på Natalie Maines’ soloalbum "Mother" i 2013. Maines er ellers medlem av Dixie Chicks, og "Everybody knows" ble lagd til deres "Taking the long way" i 2006. Nå er det Louris' tur til å synge sangen han var med på å skrive den gang. Deretter får vi nok et høydepunkt. "Gonna be a darkness" ble skrevet av Louris og Jacob Dylan (sønn av Bob) til den dramatiske tv-serien "True blood". De framførte den sammen der, men nå overtar O’Reagan og tar godt vare på sjansen. "Bitter end" er fra det nevnte Dixie Chicks-samarbeidet, og det er ikke rart at Louris har hatt lyst til å plukke opp disse sangene igjen. Ikke fordi Dixie-jentene framførte dem dårlig, men fordi det er førsteklasses låter. "Backwards women" har han skrevet sammen med Wild Feathers, men den har ikke vært brukt før nå. Grei nok, selv om det er bedre ting på platen. På "Long time ago" er O’Reagan tilbake som vokalist, og han er fortsatt oppgaven verdig. Sangen ble lagd sammen med Emerson Hart fra Tonic, men er blitt liggende. "Need you tonight" er blant albumets vakreste øyeblikk. Sangen stammer fra Scott Thomas’ tre år gamle "Matson tweed". "El Dorado" ble lagd til Carrie Rodriguez, Chip Taylors gamle duopartner. Grotberg tar seg av denne, og det er nesten rart at dette er første Jayhawks-plate der hun synger i front. Det er synd at Olson ikke er med lenger, men det gir samtidig rom for andre bandmedlemmer å vise seg fram. "Bird never flies" starter noe ordinært, men tar seg raskt opp. Skrevet med Ari Hest til hans "The break-in" 2007. Til slutt spanderer Louris to nye sanger kalt "Carry you to safety" og "Leaving Detroit". Fine begge to. Tidligere i år satte Jayhawks musikk til Johnny Cash' etterlatte tekst "What would I dreamer do?", og i fjor backet de både Ray Davies og Wesley Stace (tidligere kjent som John Wesley Harding). Alt dette gjorde de på beste vis. At de nå blåser nytt liv i andre prosjekt er som det skal være. Beste spor: "Everybody knows", "Gonna be a darkness", "Need you tonight", "El Dorado", "Carry you to safety".

706252

Super-maur med vellykket publikumsfrieri Irriterende skadeinsekter viser seg fra seg fra sin mest sjarmerende side i nok en morsom og lettbeint Marvel-film. Ant-Man and The Wasp Sjanger: Action / Fantasy / Superheltfilm Skuespillere: Paul Rudd, Evangeline Lilly, Michelle Pfeiffer, Michael Peña, Michael Douglas, Laurence Fishburne Regi: Peyton Reed USA, 2018 Lengde: 1 t. 58 min. Aldersgrense: 12 år Man skal antakelig være veldig spesielt interessert i småkryp for å kunne påstå at man nærer varme følelser for maur og veps. Mer nytteløse og irriterende skapninger skal man lete lenge etter. Men superheltversjonene av disse skadedyrene har en sjarm som ligger langt fra det vi tenker på når man oppdager at noen har fått oppført en maurtue midt på det beste kantarellstedet eller at noen har konstruert et vepsebol i takrenna. Dette er filmen du trygt kan sende de yngste ungdommene på, i visshet om at de vil få to timer med sorgløs underholdning, med bittelitt substans. Det skyldes kanskje først og fremst at Paul Rudd er et funn som den godhjerta maurmannen. Han har akkurat den uanstrengte, naturlige humoren som gjør at regissør Peyton Reed trygt kan styre unna de verste overdrivelsene, og likevel få ønsket effekt. Les anmeldelsen av den første «Ant-man»-filmen her: Handlingen i denne filmen er så tøysete som man kan forvente av en Marvel-film i de lysere sjatteringene av sjangeren. Innledningsvis får vi greie på at vepsekvinnen Hopes (Evangeline Lilly) mor forsvant i en slags parallell dimensjon da datteren var liten. Men plutselig, etter å ha vært borte i 30 år, oppnår hun en form for kontakt med superheltkollega og maurmann Scott Lang (Paul Rudd). Dermed legger maur og veps gammelt nag midlertidig til side og går sammen om å finne henne. Underveis blir de motarbeidet fra mange hold, slik at de elleville actionscenene er sikret. Denne filmen havner altså i den litt ukompliserte underholdningssjangeren, hvor overraskelsene er få og nyskapingen ikke-eksisterende. Det gjør ingenting når man har en kult sammenskrudd historie, gode skuespillere og en god balanse mellom action og humor. Samt bøttevis med sjarm.

706253

De ble kjent som partybandet uten klær The Nude Party måtte kle på seg da spillejobbene kom. The Nude Party: "The Nude Party" (New West/Border) Jeg trenger ikke din kjærlighet, jeg trenger bare platene mine, synger Patton Magee på countryrockende "Records". Det gjør ikke noe at dama har funnet en annen, så lenge han har platene sine. Han må ha lyttet godt. Ikke til eksen, men til musikk fra 60-tallet. The Nude Party leverer et debutalbum som lener seg mot godlyden fra 60-tallet: Animals, Rolling Stones, Kinks, Creedence, Velvet Underground, Doors og mer. De nevnes gjerne som en del av den nye pysch rock-bølgen; band som tar rocken tilbake. Tekstene tar Magee seg av, mens hele bandet krediteres for musikken. De er en gjeng på seks som møttes på Appalachian State University i Boone i North Carolina for seks år siden: Patton Magee, Shaun Couture, Alec Castillo, Don Merrill, Austin Brose og Connor Mikita. Selv kaller de et brorskap mer enn et band. Navnet The Nude Party tok de etter at folk begynte å kalle dem som "the naked party band", en referanse til husfester der bandet og tilhørerne følte seg friere når klærne ble kastet. Samtidig begynte de å få spillejobber på offentlige steder, noe som førte til at klærne måtte beholdes på. De kunne for så vidt skiftet navn til The Dressed Party, men beholdt det gamle. Dette er debutalbumet, men den to år gamle ep-en "Hot tub" er nærmest for et minialbum å regne med sine sju kutt og 27 minutter. Ingen av disse sporene er med her, men de har beholdt produsent Oakley Munson fra bandet Black Lips. Faktisk har de forlatt North Carolina og flyttet inn til ham i den lille byen Livingston Manor i staten New York. De åpner med "Water on Mars", der gitaren sender låten i riktig retning. Orgelet gjør det enda bedre, og Magee vet hvordan de gamle heltene sang. Koringen gjør at det ikke lyder så alt for alvorlig. De fortsetter med "Feels alright", mer i retning av Stones enn Kinks. Teksten sirkler rundt følgene av et atomangrep, men refrenget er av det lette slaget: Whoa, it don't look good, but it feels alright. Er man et partyband, så er man et partyband. "Chevrolet van" handler om å bruke livet på spillejobber: Got some free advice the other day From an older relative of mine He said, you know I dig what you do But I think you’re wasting your time Velmente råd om å få en skikkelig jobb biter foreløpig ikke på dem. De gjør det isteden til en allsangvennlig kampsang om rock'n'roll-livet. "Paper trail" er rock av det røffe slaget, mens "War is coming" lener seg mer tilbake uten at de lyder mindre tøffe av den grunn. "Live like me" drives fram av et klassisk gitar- og orgelriff, mens "Gringo Che" handler om Che Guevara. "Coyote" er ørkenrock med surf-følelse. I og for seg en selvmotsigelse, men ørkenrock og surfrock kan ha noe av den samme gitarlyden. Kanskje ikke så rart med tanke på at solen i California skinner like varmt over både sandstrender og sandørken. "Astral man" er løsere i kanten, og Jim Morrison hadde kost seg med denne. De runder av med den westernaktige instrumentalen "Charlie", på en plate de den røffeste rocken kommer først og de mer svevende sangene mot slutten. Bra er de uansett. Beste spor: "Water on Mars", "Feels alright", "Chevrolet van", "Records", "Coyote".

706254

Snart 50 år gammel er hun i sitt livs form Det har tatt sin tid å nå ut for Lori McKenna. Lori McKenna: "The tree" (Thirty Tigers/Border) Lori McKenna begynte å skrive sanger som tenåring, men så fulgte ekteskap og barn. Hun var 19 år da hun giftet seg og 20 da hun ble mor. 27 år gammel begynte hun omsider å jobbe seriøst med musikken, men det tok fire plater før hun fikk sjansen hos et større selskap. Det ble ingen suksess, og hun gled inn i skyggene igjen. Med album nummer ni, to år gamle "The bird and the rifle", begynte det omsider å løsne. Samtidig begynte utmerkelsene å strømme inn. En Grammy for en sang hun skrev for Little Big Town. Årets låt hos CMA for en sang innspilt av Tim McGraw. Den første kvinnen til å bli kalt Årets låtskriver av Academy of Country Music, i deres 52 år lange historie med priser. Hun har dermed noe å leve opp til opp når hun snart 50 år gammel kommer med sitt tiende album. Og skulle dette mot all formodning passere ubemerket hen, er det noe riv ruskende galt med den amerikanske countrybransjen. Hun holder fast ved produsenten fra "The bird and the rifle". David Cobb har jobbet med folk som Chris Stapleton, Jason Isbell, Brandi Carlile og Sturgill Simpson, og han gir McKenna et skreddersydd lydbilde. Hun er en flott låtskriver og er heller ikke noen dårlig sanger. Den lavmælte styrken er kanskje ikke mat for hitlistene, men den bringer oss gjennom 11 kutt uten nedturer. Stikkordet er familier. Historier hun har opplevd, observert, blitt fortalt og diktet opp. Hun er fortsatt gift med sin Gene som hun traff i tredjeklasse, og barneflokken har kommet opp i fem. Dermed burde hun ha et godt grunnlag for åpningen "A mother never rests": Well here's what I know: Even when she's sleepin' She's still dreamin' about you That's the way that it goes Even when she's laughin' Part of her is worryin' 'Bout somethin' she didn't do "The fixer" er om han som fikser alt, men alt kan ikke fikses. En merkelig rørende sang om det vi til syvende og sist kjemper forgjeves med. "People get old" er ikke mindre rørende, om faren som er blitt en gammel mann: Full of pride and love, he don't say too much, but hell, he never did. And you still think he's forty-five and he still thinks that you're a kid. "Young and angry again" risikerer å bli en hit for en Nashville-artist, mens tittelkuttet "The tree" er om eplet som aldri faller langt fra stammen. "You won't even know I'm gone" og "Happy people" er sanger på det jevne, mens "You can't break a woman" er om hun som kom seg løs: You can't break a woman who don't love you anymore. "The lot behind St. Mary's" er en vakker sang, med mye av det samme vemodet i teksten som du finner i Springsteens "The river". De gode rådene i "The way back home" fører oss fram til avslutningen "Like Patsy would". "Are you sure Hank done it this way", spurte Waylon Jennings ironisk, mens McKenna er mer ydmyk i sin hyllest til countryikonet Patsy Cline. Beste spor: "A mother never rests", "The fixer", "People get old", "The tree", "The lot behind St. Mary's".

706256

Nervepirrende godbit fra Stephen Kings univers «Castle Rock» er en serie av typen der du teller dagene til neste episode, så spennende, fascinerende og vellaget er den. Castle Rock Strømmeserie sesong 1 Sjanger: Psykologisk thriller/grøsser. Nasjonalitet: USA 2018. Kanal: HBO Nordic. Premiere: 26. juli. Med: André Holland, Melanie Lynskey, Bill Skarsgård, Scott Glenn, Sissy Spacek, Terry O’ Quinn, Jane Levy m. fl. Episoder: 10x60 min. Stephen Kings stemning og ånd hviler tungt over «Castle rock». Ikke så rart. Både den fiktive byen i den nordøstlige staten Maine og flere av hendelsene i serien er hentet fra diverse Stephen King-bøker og -filmer. Men bortsett fra den nå pensjonerte sheriffen, spilt av Scott Glenn, er rollefigurene nye. Manuset til serien er ikke skrevet av forfatteren selv, det er sydd sammen av Sam Shaw og Dustin Thomason, basert på Stephen Kings univers. Og det er ingen tvil om at de har lykkes i å gjenskape både spenning og stemning á la King. I Castle Rock ligger blant annet fengselet Shawshank, kjent fra boka «Rita Hayworth and the Shawshank redemption» og filmen med nesten samme navn. Fengslet er nærmest en hjørnesteinsbedrift i den bittelille byen, de fleste jobber direkte eller indirekte der. Hopper 27 år I første episode skjer to store ting med 27 års mellomrom, som viser seg å ha en sammenheng: I 1991 forsvinner den adopterte, svarte gutten Henry Weaver fra sitt hjem midt på vinteren. Hans far presten er ute og leter etter Henry, og skader seg alvorlig. Henry dukker opp igjen etter 11 dager, uten å kunne gjøre rede for hvor han har vært. I 2018 kysser fengselsdirektøren sin blinde kone farvel for å dra på jobb. På veien dit begår han i stedet selvmord. Den nye fengselsdirektøren oppdager at en kjellerfløy av fengselet har stått ubrukt i 30 år. Da ansatte skal ned for å sjekke forholdene, finner de en ung mann innesperret i et bur. Han sier ingenting annet enn et navn: «Henry Weaver». Du blir hekta Det går omtrent ikke an ikke å være besatt hekta på hvordan alt dette henger sammen etter dette, og etter å ha sett det svarte, brennende blikket til den navnløse mannen i kjelleren, mesterlig og uhyggelig spilt av Bill Skarskård. Og «Castle Rock» bare fortsetter å imponere og fenge. Akkurat som i Twin Peaks, viser den lille byen seg for å være dynket i innbyggernes synd. Er det en ond makt som står bak? Og de merkelige evnene et par av innbyggerne har: Å flytte ting med blikket eller lese andres tanker. Er disse kreftene onde eller gode? Mørkt i fengselet Et svært interessant rollegalleri pensles ut. Henry Weaver, som flyttet fra byen etter nærmest å ha blitt frosset ut etter forsvinningen i barndommen, livnærer seg nå som forsvarsadvokat for dødsdømte fanger i Texas. En anonym telefonoppringning fra Shawshank får ham til å dra tilbake. Deretter kretser mye av historien videre rundt ham. Det som hendte ham som barn, nabojenta Mollys rolle i mysteriet og hans demente mor. Og i Shawshank begynner merkelige ting å skje etter at den navnløse og tause unge mannen flyttes fra kjelleren til en ordinær fengselscelle. Hvordan spenningen bygger seg sakte og uhyggelig opp. Hvordan nettet sakte, sakte snører seg sammen rundt sannheten. Uforutsigbarheten. Den utsøkte rollebesetningen. Hvordan vi kommer gradvis tettere på karakterene. Det er vanedannende! Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.

706257

Han vil bli skurk som sin far Det skorter verken på realisme eller filmatiske finesser i filmen fra et multietnisk og kriminelt miljø i Sør-Italia. Men historiefortellingen, den vakler. A Ciambra Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Italia 2017. Regi og manus: Jonas Carpignano. Skuespillere: Pio Amato, Koudous Seihon, Damiano Amato, Francesco Pio Amato. Lengde: 1 time 58 min. Aldersgrense: 12 år. Pio heter han. 14 år. Røyker som en skorstein, drikker sprit og går på nattklubb. Den sammensveisede romfamilien hans ser ham som et barn. Men det eneste Pio vil, er å bli voksen. Bli mann! Bli profesjonell kriminell, som faren og storebroren. Da disse to havner i fengsel, ser Pio sitt snitt til å vise hva han er god for som familieforsørger. I Gioia Tauro, på den italienske støvelens tåspiss, lever italienere, romfolk og illegale afrikanske i hver sine klynger, men side om side. Før i tiden var romfolket nederst i hierarkiet. Nå er det afrikanerne som blir sett ned på av de andre. Forbrytergündere Men Pio finner en god venn i Ayiva fra Burkina Faso. Også han har slått seg inn på tyverier. Planen er å sende tyvegodset til hjemlandet og bli rik av å selge det der. Ayiva og Pio ser på seg selv som gründere med blomstrende bissniss. Men Pios drøm er å bli en del av familiens forbryterforetak. Være familieforsørger. Få respekt. Men hvor langt vil han for å oppnå drømmen? Regissør Jonas Carpignano er mannen bak «Middelhavet» fra 2015, om afrikanske flyktningers ankomst i Europa. «A Ciambra» er en frittstående oppfølger, som denne gangen handler mest om Pio og hans romfamilies situasjon. Oppfølgeren har den samme usentimentale tilnærmingen, men mangler i større grad det menneskelige aspektet. Irriterende støy Filmens realisme er både intens og relativt troverdig, særlig fordi aktørene tilsynelatende spiller seg selv og opptrer ekstremt naturlig. Kamera følger familien og miljøet som en flue på veggen. Til en familie som ikke snakker sammen, men heller skriker i munnen på hverandre. Og hvorfor en så hoppende og vinglete kameraføring? Hvorfor slike ekstreme nærbilder av furete fjes og hender med svarte neglerender? Summen av virkemidlene blir en etter hvert til irriterende støy som demper realismen, og som heller ikke lykkes i å kamuflere at det tar altfor lang tid før en historie i det hele tatt tar form i kaoset. Særlig ny og oppsiktsvekkende er heller ikke denne type miljøskildring. Historiene er fortalt sterkere og bedre før, blant annet i den knallsterke brasilianske «City of God» (2004).

706259

Selvironisk pop i skyggen av McCartney Han er en du enten fnyser av eller mer enn gjerne vil høre mer fra. Simon Love: "Sincerely, S. Love x" (Tapete/Border) Det er gått tre år siden Simon Loves solodebut "Seemed like a good idea at the time". Før var han sjef for Cardiff-bandet The Loves, som rakk oversette fire album og skrotet det femte. Mot alle odds fortsetter han videre alene og åpner album nummer to med bryllupssangen til kona: "God bless the dick that let you go". Den har strykere og blåsere i tjukke lag, og generelt er han ikke redd for å ta i. Heller ikke på "The ballad of Simon Love", en tilbakelent og selvironisk slektning av The Eels. På debuten fikk Elton John en sang, og nå er det Joey Ramones tur: First time that I heard your voice, I never thought that there could be a better noise. Så mye Ramones-lyd er det ikke på denne; mer i retning av Phil Spector og Frank Zappas "Bobby Brown". "I fucking love you" er til kona, mens "Tennis fan" er til en tidligere kjæreste. Den framføres à la Paul McCartney – Loves andre store kjærlighet. Beste spor: "God bless the dick that let you go", "Joey Ramone", "Tennis fan", "Not if I see you first".

706260

Hjernedød sommeraction fra The Rock Heftig sommeraction på storskjerm trenger ikke ha viktig budskap og Oscar-prestasjoner for å funke. Men den bør heller ikke være så tåpelig og ulogisk som «Skyscraper». Skyscraper Sjanger: Action. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Rawson Marshall Thurber. Skuespillere: Dwayne Johnson, Neve Campbell, Noah Taylor, Roland Møller, Pablo Schreiber. Lengde: 1 time 49 min. Aldersgrense: 15 år. At en sommeraction er hjernedød, er ikke det verste du kan si om en film i den sjangeren. Det verste er KJEDELIG. «Skyscraper» er i lange partier kjedelig. Nettopp fordi den er så hjernedød. Og forutsigbar. Og det er fordi «Skyscraper» er basert på et slurvete og slapt manus. At standardoppskriften for actionfilm er brukt, får så være: I et svært dramatisk anslag, havner vår helt, FBI-agenten Will Sawyer (Dwayne Johnson) i en livsfarlig situasjon. Ti år senere er han en legg i minus, men til gjengjeld har han funnet den store kjærligheten i kirurgen Sarah (Neve Campbell) og fått verdens søteste tvillinger i Georgia og Henry. Så langt helt greit. Gjennom en gammel FBI-kollega får han i oppdrag å sikkerhetsklarere den splitter nye skyskraperen «The Pearl» i Hong Kong. Hele familien Sawyer flytter inn i den ennå tomme bygningen, som er verdens desidert høyeste. Brannsikkerheten i bygget viser seg også å være verdens mest avanserte og trygge. Livsviktig nettbrett Det vil si, om et visst nettbrett ikke havner i feil hender. Da kan en datakyndig raskt sveipe vekk effekten av alle sikkerhetsinstallasjonene, som skal forhindre at en eventuell brann sprer seg til flere etasjer. Gjett tre ganger. Man kan vel røpe såpass at The Rock må risikere både liv og enda flere lemmer for å redde familien sin ut av en overtent skyskraper og kidnapperes favn, og samtidig forsere ekstreme høyder og prøvelser etter at slemme skurker har fått kloa i nettbrettet. Tre minutter inn i The Rocks Hong Kong-opphold kan du bare ut fra ansiktsuttrykk og aksenter plukke ut hvem som er skurkene. Fem minutter inn er du sikker på at du vet hva akkurat hva som kommer til å skje. Du tar kanskje litt feil, men virkeligheten er uansett mye kjedeligere og mer forvirrende enn det du trodde. Teknologiforelsket At handlingen foregår i en skyskraper, blir mer og mer underordnet. Det viktigste er å hamre inn igjen og igjen hvor sterk og modig The Rock er, og hvor høyt han elsker sin familie. Det nest viktigste er å vise fram alskens touch-teknologi. Kanskje var det fjetrende for ti år siden at noen bare tok på skjermer og satte i verk store ting. Nå gjør jo selv småunger det i det virkelige liv. Pinlig OG kjedelig! Den voldsomme kjærligheten og takknemligheten Sawyer har for sin familie er forståelig og rørende nok. Men så tjukt smurt på med englemusikk at det blir klamt. Selvsagt finnes det intense actionsekvenser her som er både nervepirrende og imponerende. Men særlig nyskapende er de ikke. «Skyscraper» passerer altså bare så vidt som tidtrøyte på kino en sen sommerkveld.

706261

Tannløs vampyrmoro «Hotell Transylvania 3» byr på rikelig med slapstick-humor og mange sjarmerende figurer. Men serien begynner etter hvert å gå på tomgang. Hotel Transylvania 3 Sjanger: Animasjon / Barnefilm / Familiefilm / Komedie Skuespillere: Adam Sandler, Selena Gomez, Andy Samberg, Kevin James, Steve Buscemi Regi: Genndy Tartakovsky USA, 2018 Lengde: 1 t. 37 min. Aldersgrense: 6 år Man trenger ikke ha en hang til gotisk klesstil og mørk musikksmak for å la seg sjarmere av den koselige og fartsfylte Dracula-historien som blir presentert i «Hotel Transylvania»-filmene. Også i den tredje filmen i rekken klarer regissør Genndy Tartakovsky å overføre gjenkjennelige familieutfordringer til det mangfoldige monstersamfunnet som til enhver tid ser ut til å være samlet på hotellet som har gitt disse filmene navn. Det er imidlertid en del som tyder på at konseptet har brukt opp kruttet nå. Når vi møter gjengen igjen lever Dracula et travelt, men fornøyelig liv sammen med datter, svigersønn, barnebarn og alle de andre skapningene de omgir seg med. Men nå har han vært enkemann såpass lenge at han i smug har registrert seg på monster-Tinder. Datteren Mavis misforstår og tror at han «bare» trenger en ferie, og snart er hele bøtteballetten på vei til Bermuda-trianglet for å dra på cruise i en farkost som ligner mistenkelig mye på Titanic. Her faller Dracula fullstendig pladask for skipets kvinnelige kaptein, men snart begynner man å ane ugler i mosen. Kapteinen er nemlig etterkommer etter Draculas erkefiende Van Helsing, og har skumle planer for vår venn. Historien er i seg selv ikke så veldig overraskende eller oppfinnsom. Det er først og fremst alt den er krydret med som gjør filmen verd å se. De mange, løsrevne sketsjene er morsomme, detaljrikdommen er stor, og ikke minst byr filmen på en del doble lag av humor, som gjør at også de voksne som er slept med på kino har litt av hvert å more seg over. Det skal noe til å holde koken når man har kommet til film nummer tre, i hvert fall hvis filmene ikke var planlagt som en trilogi i utgangspunktet. Da begynner de fleste å vise slitasjeskader. «Hotell Transylvania 3» er dessverre ikke noe unntak.

706263

Når en mann vil skildre hvordan en fødende kvinne har det ROMAN: Dristig mann skildrer uerfaren kvinnes liv som hun opplever det. Mikkel Bugge: Du er ny. Roman. 203 sider. Oktober. Med sine to tidligere novellesamlinger og en roman har Mikkel Bugge (1978, debut 2007) alt markert seg som en spenstig forfatter. De elleve novellene som hans forrige bok, «Tauet», var satt sammen av, er f.eks. fortalt med medrivende driv av en teknisk dyktig forfatter som vet å sjonglere med mange fortellerposisjoner, som like gjerne benytter en kvinnes som en manns synsvinkel, like gjerne en tilsynelatende distansert tredjepersonforteller som en selvavslørende jeg-persons stemme. I årets tohundresiders roman går Bugge i en sammenhengende lang fortelling frimodig inn i en opplevelsessfære han ikke godt kan ha selvopplevd, og makter likevel - så langt jeg kan føle og forstå – å dikte seg inn i erfaringer han ikke har kjent på egen medtatte kropp eller sanset i eget pinte hode: I det «Du er ny» åpner, er en unge kvinne i ferd med å føde, og leseren får hele den intenst overveldende prosessen skildret med hennes egne ord, fra den fødendes egen synsvinkel, slik hun i jeg-form formidler det hun gjennomgår. Fødselen Fødselen skjer ikke før sånn cirka halvveis i romanen. Det betyr at forfatteren kan benytte prosessen dit til å la den fortellende «Jeg» ikke bare vise hvordan hun har det, men også til å vise – kanskje avsløre – hvem hun er: en ung, relativt nyutdannet frisør, fersk, usikker og lærevillig i jobben på salongen, og også uerfarent usikker, fordringsløs og medgjørlig i sitt forhold til Joakim, som barnets far heter. Han distansert - hun usikker Joakim er like distansert som hun er usikker på seg selv og de vage forventningene hun måtte ha om hvordan dagene og livet kan og bør innrettes. Det er som livet bare skjer med henne, samtidig som hun er full av oppdemmet lidenskap og protest, overveldet av slitet, angsten, sinnet og trøttheten som er i ferd med å overvelde henne der hun skal få balanse i forholdet til arbeidssted og kolleger, graviditeten og babyen sin, samt Joakim. Når en spebarnskontroll antyder at hennes vesle Lina er undervektig, glipper det. Hvordan det deretter arter seg, er (som hele romanen) medrivende skildret med hennes egne upretensiøse ord, med hverdagslig ordvalg i enkle setninger. «Jeg sto i gangen og venta på meg selv», heter det på en av de siste sidene. Det er leserens glede å bli med henne til hun møtes, i en roman like enkel som den er ambisiøs.

706264

Sanger å bli glad av Goseplsoulamericana er et langt, men dekkende ord. The War and Treaty: "Healing tide" (Thirty Tigers/Border) Ekteparet Michael Trotter Jr. og Tanya Blount-Trotter har sterke stemmer som konkurrerer med og utfyller hverandre, og de møttes under en musikkfestival i Maryland for åtte år siden. Han var den gang preget av tiden som soldat i Irak, og sammen synger de om å elske som om hver dag er den siste. Tittelkuttet "Healing tide" ruller over oss som en flodbølge med orgel og trommer, mens "Here is where the loving is at" er en akustisk countrylåt med Emmylou Harris som gjest. Spennvidden ivaretas av Buddy Miller som produsent. Opptakene er gjort hjemme hos ham, og lydbildet låner mye fra 60- og 70-tallet og navn som Sly and the Family Stone og Ike & Tina Turner. Deres første fullengder teller soul, r&b, blues og gospel, men også bluegrass med veteranen Sam Bush på plass i studio. Og som det heter et annet sted, det største av alt er kjærligheten. Beste spor: "Healing tide", "Here is where the loving is at", "Are you ready to love me?", "It's not over yet", "Little New Bern".

706265

Ubehagelig dypdykk i en av USAs store skampletter «BlacKkKlansman» er både morsom og gripende, men også forstyrrende og til tider ubehagelig å se. Den er også en betimelig påminnelse om at diskriminering og rasehat ikke forsvinner av seg selv. BlacKkKlansman Drama / Biografi Skuespillere:John David Washington, Adam Driver, Topher Grace, Laura Harrier, Ryan Eggold Regi: Spike Lee Lengde: 2 t. 15 min. Aldersgrense: 12 år På trygg avstand, både i tid og geografi, er det lett å le litt av en gjeng amerikanske menn som kler seg ut i laken og masker og i fullt alvor tror at de tilhører en overlegen rase. Med «BlacKkKlansman» får regissør Spike Lee imidlertid latteren til å sette seg fast i halsen ganske raskt. Han viser med smertefull tydelighet hvor voldsomme overgrep som er blitt gjort mot svarte amerikanere, også i nyere tid, og hvor tunggrodd den institusjonaliserte rasismen har vært, spesielt i sørstatene. «BlacKkKlansman» er basert på den sanne historien om den svarte politietterforskeren Ron Stallworth, som på 1970-tallet klarte å infiltrere en lokal avdeling av Ku Klux Klan i Colorado. Rollen er glimrende spilt av John David Washington, og styrkes ytterligere av hans herlige side kick, dyktig framstilt av den allsidige Adam Driver. De byr på mange komiske situasjoner og vittige replikkvekslinger, men alvoret er aldri langt borte. Samtidig som Spike Lee forteller den utrolige og ofte nervepirrende historien om tidenes minst sannsynlige klanmedlem, vier han mye oppmerksomhet til en svart studentorganisasjon og deres ideologi. Det enkleste i verden hadde selvsagt vært å skape en klassisk de gode mot de onde-historie i svarthvitt (beklager ordspillet). Men i stedet har Lee menneskeliggjort klanmedlemmene, vist hvordan organisasjonen tiltrekker seg enkle sjeler med trang til enkle løsninger, og ikke minst til kameratskap. Gjennom effektiv kryssklipping viser han også hvordan den svarte motstandsbevegelsen har potensial til å ta etter de destruktive, hvite rasistene. Når klanmedlemmene brøler «white power» og de svarte roper «black power» skal det selvsagt ikke tolkes som at det ene er like ille som det andre. Men det gir en ubehagelig påminnelse om at vi noen gang kan være likere enn vi tror. Det er også en advarsel om å ikke begi seg inn i det totalitære. Helt mot slutten ramler filmen av en eller annen grunn ut i det overtydelige, med autentiske tv-klipp fra vår tid. Det er ubehagelig og tankevekkende, og viser at problemene som skildres i filmen for øvrig langt fra er løst. Samtidig blir det smør på flesk. Alle som er sånn noenlunde oppegående tar poenget uten at det må forklares i store bokstaver.

706266

Et lite stykke «Norge» Britiske «The Innocents» lider under sitt eget gravalvor, og - i hvert fall for oss nordmenn - ufrivillige komikk. «The Innocents» Britisk tv-serie i 8 deler Slippes på Netflix fredag 24. august Den amerikanske strømmegiganten Netflix har de siste årene satset stort på såkalte egenproduksjoner, og de har gjort en stor jobb med å produsere denne typen serier i mange forskjellige land. I et intervju i Aftenbladet i vår, anslo visepresident for internasjonale egenproduksjoner, Kelly Luegenbiehl, at det er 35.000 mennesker som jobber med å lage europeiske Netflix-serier. Med disse betydelige tallene i bakhodet, er det grunn til å forvente en del når nye serier lanseres. I så måte faller dessverre britiske «The Innocents» fullstendig igjennom. Den har fått en del oppmerksomhet her til lands fordi deler av den er filmet i Modalen i Hordaland, og den har flere norske skuespillere på rollelisten. Og noen «norske». Mer om det senere. I sentrum av handlingen finner vi det vakre tenåringsparet June (Sourcha Groundsell) og Harry (Percelle Ascott). På førstnevntes 16-årsdag rømmer de hjemmefra. I Junes tilfelle er rømningen fullt forståelig. Hun bor sammen med en ekstremt kontrollerende far, som følger henne helt fram til klasserommet, tar fra henne mobiltelefonen og for alle praktiske formål holder henne fengslet og avskåret fra omverdenen. Grunnen er at June er en såkalt hamskifter, noe faren har unnlatt å informere om. Det kommer raskt for en dag når hun plutselig er på egen hånd. Snart er det flere som jakter på det unge paret, som på sin side roter seg borti noen tvilsomme folk, og før vi vet ordet av det selger de ecstacy på en klubb i hovedstaden og finner på all slags ting som var utenkelige for bare kort tid siden. Denne delen av historien framstår dessverre som temmelig moralistisk. Ja, der ser dere, ungdom, hvis dere ikke er lydige mot far, risikerer dere å bli kriminelle stoffmisbrukere i løpet av ettermiddagen. Det blir for dumt. Det som er enda dummere, i hvert fall for oss her hjemme, er framstillingen av det som muligens, eller kanskje ikke, er seriens skurker. På et billedskjønt sted i Norge bor en slags sekt som foretar eksperimenter på andre hamskiftere, deriblant Junes mor. Norge i denne serien er et grisgrendt sted hvor man slakter kaniner på tunet og alle går kledd i islandske strikkekofter. Men det verste er at man har hyrt inn en del skuespillere som ikke er norske til å snakke norsk. Det blir ufrivillig komisk og leder tankene til scenene med the norwegians i «Twin Peaks». Kanskje ikke et stort problem ute i verden, men fullstendig feilslått i Norge. Spesielt når serien er så blottet for humor som den er. Selv ikke den alltid vittige Trond Fausa Aurdal klarer å redde denne serien fra sitt eget gravalvor. Serien har noen stilige anslag i åpningsscenene, men så skrus tempoet ned. Som seer blir man ikke spesielt nysgjerrig på hva sekten i Norge egentlig holder på med, og hvem og hva disse hamskifterne egentlig er. Hele opplegget oser av en likegyldighet til både karakterene og plottet. Hvis dette er nivået Netflix skal legge seg på i sine lokale produksjoner, er det grunn til å ha lave forventninger. Og det burde egentlig ikke være nødvendig når man har med en av de aller største aktørene på film- og tv-markedet å gjøre.

706267

DAB – en studie i privatisert politikk SAKPROSA: Avslørende journalistikk om hvordan makten ter seg også på radio. Thor Viksveen: DAB. Utdatert før det er oppdatert? Pax. Historien om hvordan Norge ble det eneste landet i verden som har slukket FM-nettet, til stor glede for noen få sterke operatører og til stor kostnad og ergrelse for lytterne, er en fortelling om outsourcing av politikk – og de konsekvenser det får. Thor Viksveen, tidligere sjefredaktør i RA og NTB, har skrevet en bok som bør gå rett inn på pensum i statsvitenskap som en case study i hva som skjer når politikerne ikke kan eller vil engasjere seg før det er for sent. Senterpartiets forslag om å gjenåpne FM-nettet er som å be om å få ta eksamen påny fordi du dessverre sovnet første gang. Mektig allianse For snart en generasjon siden dannet NRK og kommersielle P4 en allianse for å innføre digital radio. Senere kom også Radio Norge til. Viksveen beskriver hvordan denne alliansen, der to av aktørene er eid av store internasjonale mediekonsern, i samarbeid med Telenor og byråkratene i Kulturdepartementet har klart å skape en triopolsituasjon som effektivt stenger andre konkurrenter ute, som rammer lokalradiostasjonene urimelig hardt, som har påført radiolytterne store og uønskete kostnader – og som foreløpig har ført til et markant fall i radiolyttingen. Alt mens Stortinget så en annen vei. Systematisk, og i et lett og presist journalistisk språk, viser Viksveen hvordan lover og regler enten ble omgått eller bare tråkket under fot for å sikre at de tre store aktørene fikk kontroll over hele radiomarkedet. Flengende kritikk Da Anniken Huitfeldt overtok som kulturminister etter Trond Giske, var i realiteten den siste hindring ryddet av veien. «Da forsvant kravene til «ikke-diskriminering», «eiermangfold» og konkurranselovens krav om at det ikke er tillatt med «samordnet opptreden» over båtripa på tvers av lovvedtak Stortinget selv hadde fattet», skriver Viksveen. Boken har mange eksempler som burde vekke Riksrevisjonens interesse. Og offentlighetens. Kritikken mot Medietilsynet er også flengende. I stedet for å føre tilsyn, bidro de til at aktørene fikk det akkurat som de ville, selv utenfor de rammene som lov- og konsesjonsvilkår trakk opp. Systematisk går Viksveen gjennom moderne norsk radiohistorie. Han viser hvordan Stortinget tidlig aksepterte at digitaliseringen av radiolyttingen skulle være en aktørstyrt prosess. Ingen politiske organer har gjort noe vedtak om teknologiskifte. Det ville vært fullt mulig å beholde FM-nettet, slik alle andre land som har innført DAB-teknologien har gjort. De to kommersielle aktørene, som totalt dominerer reklamemarkedet, fikk også gjennomslag for at de få lokalradioene i de store byene som kunne tenkes å gi dem konkurranse, ble tvunget over på en teknologi de ikke hadde bruk for. Det er selvsagt heller ikke betryggende å bli minnet om at Høyre gjorde en av P4s progamprofiler til mediepolitisk talsmann. Reven ble utnevnt til tillitsmann i hønsegården. I utgangspunktet skulle en tro at en bok om teknologiskifte for radio måtte bli noe for helt spesielt interesserte. I virkeligheten er dette en bok som bør studeres av alle som interesserer seg for hvordan politikk blir til, også når politikerne enten ikke forstår hva de gjør, eller ikke bryr seg.

706268

Lekkert om å være svart og queer Håp og skuffelse, motstand og ettergivenhet. Blood Orange: "Negro swan" (Domino/Playground) Blood Orange er det kritikerroste prosjektet til den New York-baserte engelskmannen Devonté Hynes. Med forgjengeren «Freetown Sound» fra 2016 nådde han bredt ut. Her vender han blikket enda mer innover, med refleksjoner omkring sin oppvekst og identitet som queer, svart mann. Som vokalist har han en myk falsett som leverer budskapet med troverdig sårbarhet og styrke. Med seg har han gjester som A$AP Rocky på høydepunktet «Chewing Gum», og gjennomgående spoken-word sekvenser fra transaktivisten Janet Mock. Stemmer som sammen forteller historier om å vokse, frigjøre seg fra andres forventninger og finne sin egen familie. Alt i en glitrende innpakning som smyger seg inn i øregangene med indiegitarer, synth, fløyte, saksofon, brutt av hylende politisirener. Litt funk, doser av elektronisk, mye r'n'b og glidende overganger. Noen låter glir litt enkelt forbi, men resultatet er dødslekkert – og budskapet for mange kanskje livsviktig. Beste spor: «Chewing Gum», «Charcoal Baby».

706270

Blir bare bedre og bedre Ideene myldrer hos Børge Lund og blant figurene hans. Børge Lund: «Kan vi ta det på mandag?», Lunch nr. 7 (Egmont) Akkurat da jeg lurte på Hundvåg-bosatte Børge Lund snart ville gå tom for ideer, slår han tilbake med full kraft. Et velkjent triks for serieskapere er å innføre nye figurer. Det gjelder bare å finne noen som glir inn i galleriet og samtidig tilfører noe nytt. I samling nummer sju med striper fra "Lunch" trer Vanessa inn på scenen. Med suveren selvtillit markerer hun sitt revir i kontorlandskapet. Sosiale medier og manipulasjon er verktøyene som brukes, og hvem har vel ikke støtt på en Vanessa eller to? Hun ser ut til å kunne bli værende i Lunch-universet. Roger er derimot en som kommer og går i løpet av boka. Han skal ha ansvar for bedriftens cyber-sikkerhet, noe de ikke er modne for. Hvem er forresten det? Rekk opp hånden alle som elsker å skifte passord. Ingen? Børge Lund skrev i forordet til en Pondus-bok at Frode Øverli ofte lar stripene få et ekstra poeng i siste rute. Lund er slett ikke dårlig på det selv, heller. Les stripene om Rogers inntreden og fall. Det er ganske mange av dem som kunne sluttet etter rute tre, men som blir enda bedre med rute med fire på plass. Stripekunst på høyt nivå. Kjelltech får god plass i boka. Dette er til gjengjeld noen av de beste stripene som Lund har lagd om denne snodige enmannsbedriften innen bedriften. Til å være kontorets fremste unnasluntrer – før Vanessa kom – har Kjell en ustoppelig energi når det kommer til egne påfunn. Vi har vel støtt på noen av dem også. Kjell og hans Kjelltech gir seg her i kast med både oljeindustrien og treningsbransjen. Like morsomt begge deler. Blant alt det underlige arbeidslivets ledelse har innført, troner free seating og clean desk høyt. Åpne landskap er ille nok, men det finnes noen som mener at man bare skal grabbe den første og beste pulten i rommet. En god idé? Vel, direktør Bache mener det. Dermed er krigen om arbeidsplassene i gang, og du skal ikke se bort fra at Lund her lanserer et par ideer som kan tas i bruk på rammede arbeidsplasser. Å pisse på stolen er likevel å gå litt langt. Børge Lund er i toppform, og da er Kjell og gjengen det også.

706271

Amerikaneren ble kastet ut av Storbritannia Desperasjon i rillene, men også nydelige melodibiter. BC Camplight: "Deportation blues" (Bella Union/Border) En hvit amerikaner som må forlate Storbritannia på grunn av et utgått visa, vekker ikke den helt store medfølelse – noe han selv vedgår. Men det er klart at det var tøft nok for Brian Christinzio, alias BC Camplight, når han endelig sto foran gjennombruddet. Han ga ut to plater som ble godt mottatt, men lite solgt. Selskapet droppet ham, og han slet tungt med depresjon, stoff og alkohol. Et spontant innfall om å flytte til Manchester ble redningen, med flotte "How to die in the North" (2015) som resultat. Turné og tv-opptreden ventet, men han hadde vært for lenge i England og ble kastet ut. Ved hjelp av et italiensk statsborgerskap via besteforeldrene kunne han komme tilbake to år senere og spille inn en ny plate preget av hendelsen. Den har desperasjon i rillene, men også nydelige melodibiter. Vakker og vond, varmt intim og kaldt fremmedgjort. Ni intense kutt, verdig en artist med sans for John Grant. Beste spor: "I'm in a weird place now", "I'm desperate", "Midnight ease".

706272

«Skjelvet»:Suveren Joner som plaget helt «Skjelvet» er et ulidelige spennende og visuelt overveldende skrekkscenario om et jordskjelv som knuser Oslo. Men også et gripende portrett av en helt og varsler som mistet seg selv da han reddet mange. Skjelvet Sjanger: Katastrofedrama. Nasjonalitet: Norge 2018. Regi: John Andreas Andersen. Manus: Harald Rosenløw Eeg og John Kåre Raake. Skuespillere: Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp, Edith Haagenrud-Sande, Jonas Oftebro, Kathrine Thorborg Johansen, Stig Amdam, Catrin Sagen. Lengde: 1 time 46 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 31. august. I 2015 kom «Bølgen», den første norske katastrofefilmen etter klassisk Hollywood-modell. Det ble en veldig bra film, og en stor kinosuksess. Såpass at man nå prøver seg på en annen klassisk Hollywood-øvelse: suksessoppfølgeren. Det er lov å gruglede seg. Men slapp av: oppfølgeren «Skjelvet» styrer hårfint klar av de opplagte sjanger- og oppfølgerklisjeene. Istedenfor å på Hollywood-vis gå større, går «Skjelvet» mindre. Ved å legge mer vekt på det nære og menneskelige både før, under og etter katastrofen. Og «Skjelvet» er en minst like intens og spennende opplevelse som «Bølgen». Etter katastrofen i Geiranger ble geologen og varsleren Kristian (Kristoffer Joner) utropt som den store helten. Men når vi treffer ham igjen, er han et vrak av en mann. Kone og barn har flyttet til Oslo, og han greier ikke å være far for ungene sine. Kristian bærer ansvaret for hele menneskeheten på skuldrene sine, og tenker bare på dem han ikke greide å redde. Kverulant eller varsler? Når han via en forskerkollega, med ord på seg for å være alternativt tenkende, fanatisk og nærmest kverulant, får høre om rare ting som skjer i Oslofjordtunnelen, våkner han opp og oppsøker gamle fagmiljøer. Kristian ser tegn over alt på at et stort jordskjelv kan ramme Oslo. Men målinger og statistikker sier noe annet. Hva er sant? Kristian er åpenbart ute av balanse. Fagfolkene han utfordrer snakker godt for seg, begge kan ha rett. Kristian tviler også på seg selv, men greier ikke å la være å bruke all sin energi på dette. «Skjelvet» jobber (litt for) hardt med å bygge opp en reell frykt for at et jordskjelv skal ramme trygge, kjedelige Oslo en gang. Men hva kan vi gjøre med det? «Skjelvet» kommer ikke med svar, bare «lytt til varsleren». Når selve jordskjelvet endelig er et faktum, skildres det på to måter: I utvendig panorama, der helt fabelaktige visuelle effekter først får Oslo til å bølge, for deretter åpne seg og rase sammen som et korthus. Overveldende og nesten vakkert i all sin gru, og utrolig flott og troverdig gjennomført. Og så inne i delvis sammenraste Oslo Plaza, der både Kristian, Idun Julia og Marit kjemper om å overleve. Det er disse ekstremt nervepirrende scenene som får oss til å kjenne på hele følelsesregisteret: skrekk og ulidelig spenning, redsel, fortvilelse og jublende glede. Knallsterk Joner Det som alltid kommer til å sitte igjen i en etter denne filmen, er den rørende skildringen av mennesket Kristian og relasjonene hans til sine nærmeste. Og her viser Kristoffer Joner igjen hvilket formidabelt register han har som skuespiller. Fra det uvirksomme menneskevraket som er ridd av katastrofens demoner, via den angstridde fagmannen til den besluttsomme helten som våkner der andre svikter. Og som endelig kommer i kontakt med andre følelser i seg selv enn sorg og angst. Joner er sterk og troverdig på hele reisen. De visuelle effektene er nevnt. Musikken er formidabel. Det samme er skuespillerensemblet. Edith Haagenrud-Sande er et funn som datteren Julia, og stjeler hver scene hun er i. Tankene må underveis også innom kinoaktuelle «Skyscraper», med «Dwayne «The Rock» Johnson som familiemann og helt i høy bygning. Gå hjem og vogg! Neste gang The Rock skal være katastrofehelt: Look to «Skjelvet». LES MER:

706274

Hun har lyttet til de gamle popmestrene T i år gammel skrev engelske Lucie Silvas sin første låt. Lucie Silvas: "E.G.O." (Thirty Tigers/Border) I dag er hun 40 år og ute med sitt fjerde album. Karrieren har med andre ord haltet, men denne gang finner hun flyten. Riktignok lovte ikke den staccato singlen "Kite" all verdens, og hun åpner også med den. "Girls form Califonia" er derimot langt bedre, og du begynner å forstå hvorfor hun nevner Fleetwood Mac, Carpenters og Carole King som inspirasjonskilder for platen. Andre hun trekker fram, er David Bowie, Burt Bacharach, Beach Boys, Jackson 5 og Dusty Springfield. Du finner biter av dem vevd sammen i ulike sanger her, som på balladen "Everything looks beautiful". Enda bedre er nydelige "Change my mind", mens "Just for the record" er en oppbruddssang så god som noen. "People can change" og "Black jeans" smaker også av klassisk popkunst. Pianoet står sentralt, men gitaren hogger tidvis til. Beste spor: "Change my mind", "Everyting looks beautiful", "Girls from California", "Just for the record".

706275

Unik og nervepirrende telefonthriller En uutholdelig spennende thriller om en politimann som bare snakker i telefonen? Er det mulig? Jada! Noen dansker har laget den, og den er fantastisk. Den skyldige Sjanger: Drama/thriller. Nasjonalitet: Danmark 2018. Regi: Gustav Möller. Manus: Emil Nygaar Albertsen og Gustav Möller. Skuespillere: Jakob Cedergren, Jessica Dinnage, Johan Olsen, Morten Suurballe, Laura Bro. Lengde: 1 time 25 min. Aldersgrense: 12 år. Ikke et offer i sikte. Ikke en bloddråpe eller biljakt. Bare fortvilte stemmer på telefonen, og det innbitte ansiktet til politibetjenten Asger Holm (Jakob Cedergren) mens han håndterer anropene som kommer inn på politiets operasjonssentral. Men når den er slutt, har du laget deg din egen sterke film i hodet av det intense dramaet, og du kommer ikke til å glemme den. Asger har én oppgave: Ta telefonen når den ringer, innhent så mye informasjon du greier, og meld videre til dem som jobber ute i felten. Værsågod neste! Kamp mot klokken Vi aner at Asger egentlig er vant med å være ute i felten, og at telefontjenesten er en midlertidig «straff». Så da han får en telefonsamtale fra en fortvilet kvinne i bil som er kidnappet, involverer han seg langt utover arbeidsbeskrivelsen. Med telefonen som eneste hjelpemiddel, starter Asgeir en hjerteskjærende og nervepirrende kamp mot klokken. Og vi publikummere får virkelig kjent på følelsen av å være maktesløs når liv står på spill. Det intense dramaet tar helt til siste bilde sjokkerende og uforutsigbare vendinger. Og minner oss også på hvor risikabelt det kan være å la skråsikker forutinntatthet påvirke våre handlinger. Modig idé Å komme på å lage en slik film, er stort i seg selv. Å gjennomføre det med glans, er en bragd. Hatten av for regidebutant Gustav Möller og Jakob Cedergren i en knallsterk hovedrolle! Visuelt er det ikke mye å hente. Men til og med det har Möller greid å få maksimalt utav, med vekselvise nærbilder av Asgers ansikt og skiftende lyssetting. Jakob Cedergren lykkes stort i å formidle sitt indre dilemma: å gjøre det riktige etter jobbinstruksen, eller å gjøre det han føler er riktig som politimann og medmenneske. Små, irriterende jobbkonflikter og byråkratisk snirkleri er fort tilgitt.

706276

Det er all mulig grunn til å lytte til AHI Kampen for tilværelsen er blitt til fine sanger. AHI: "In our time" (Thirty Tigers/Border) AHI skal uttales "eye", så vet vi det. Det er også initialene i Ahkinoah Habah Izarh, som sangeren og låtskriveren fra Ontario i Canada egentlig heter. Han debuterte for to år siden med "We made it through the wreckage", et album som stadig nådde flere godt hjulpet av sangen "Ol' sweet day". Nå er oppfølgeren her, og det er all mulig grunn til å lytte til AHI og hans svært så melodiøse blanding av folk, soul og pop. AHI har tilbrakt mange år på veien, og han har en stemme lik en værbitt gatesanger. Han åpner med "Breakin' ground" og ordene I’ve been told I’m worthless, so much that it gave me purpose. En tekst skrevet av en som har måtte kjempe seg fram i livet. Han har sett "Straight ahead", og han har "Made it home". Disse første tre kuttene er blant albumets sterkeste, men han har mer bra å by på. "We want enough" er allsangrock, mens "On my side" er en takk til kona som står ved hans side selv om judge and jury find me guilty. Beste spor: "Breakin' ground", "Straight ahead", "Made it home", "We want enough".

706277

Ja, denne skal du definitivt se Birgitte Tengs-saken egner seg veldig godt som saktegående true crime. Spørsmålet er om vi får noen svar. «Hvem drepte Birgitte?», dokumentar/true crime, regi Bjørn Eivind Aarskog/Bjørn Olav Jahr. Premiere på TV 2 og TV 2 Sumo tirsdag 28. august kl. 21.40. Produsert av Filmhimmelen. Gjennom ni episoder skal journalist Bjørn Olav Jahr og filmskaper Bjørn Eivind Aarskog gå opp sporene i Birgitte Tengs-saken, en av norgeshistoriens mest omtalte drapssaker. Det er skrevet enormt mye om saken. Det finnes utallige tv-innslag, radio, podcaster og kilometer med informasjon om saken. Kan denne tv-serien bringe noe nytt? Ja, det kan den. TV kan formidle følelser og mennesker på en annen måte enn bøker og avisreportasjer. Å se og høre dem som ble rammet og alle som sto rundt er sterkt. Her treffer de første av ni 45-minuttershistorier godt. Så til teorien og dokumentasjonen. De to episodene vi har sett gir også en god gjennomgang av bakgrunnen for drapet. Hvem var Birgitte, hvordan var miljøene på Karmøy og ikke minst: Hva vet vi om den kvelden hun ble drept? Hvem var aktørene? Dette er grundig, godt og engasjerende fortalt. Vi får noen såre og vonde øyeblikk med både far til Birgitte og far til fetteren, som begge deltar i serien. Det er bra, og det gir en ny dimensjon til saken. I true crime-ånd er tempoet rolig og detaljrikdommen stor. Ny informasjon kommer med jevne mellomrom, men ikke fortere enn at vi rekker å fordøye det - og høre fra folk som sto midt oppi. Rekonstruksjoner med skuespillere, arkivopptak, private bilder, intervjuer med foreldre, venner, politifolk og bekjente. Alt er med, og bak det hele ligger premisset til Jahr: Det må ha vært manipulasjon av bevis og graverende etterforskningsfeil her. Hvem ble ikke etterforsket grundig nok? Hvilke spor ble ikke fulgt opp? Var det andre kandidater enn fetteren? Kritikken mot politiet kommer tidlig, og den blir spennende å følge. Og selvfølgelig kommer det flere spørsmål. Var avhørene gode? Var politimetodene gode nok? Både faren til Birgitte og faren til fetteren er altså med i serien, og her ligger det også en vond fortelling om en familie som opplevde det verste en kan oppleve, med et opprivende etterspill. I de to første episodene aner vi bare starten av denne konflikten, som enn så lenge blir nøkternt og verdig fortalt. Kan denne seien få fram noe vi ikke visste fra før? Tja, det gjenstår å se. Men etter å ha sett de to første episodene har i alle fall jeg markert tirsdager og onsdager 21.40. Dette virker veldig solid, spennende og godt fortalt. Starten er god, så gjenstår det å se om Jahr og Aarskog klarer å svare på noen av spørsmålene. LES OGSÅ: Skjelvet: Suveren Joner Pia Tjelta spiller kriserammet mor

706279

Levende om en døende BOK: Johan B. Mjønes fører leseren fram til dødens snublenære terskel. Johan B. Mjønes: Heim. Roman. 253 sider. Aschehoug. Johan B. Mjønes (1976, debut 2009) har skrevet enda en fin roman. Denne gangen går han inn i hode og kropp til gamle Jørgen Heim, som med store smerter, med en voldsom tørst og umettbar sult ligger i en seng på sykeheimen og skal dø mens han lar leseren medoppleve dødsprosessen sammen med jeg-fortelleren Jørgen selv: «Heim» åpner med en dagklar scene fra Jørgens helt unge år, da han er ute i båt sammen med sin tre år eldre bror Harald. Uten at Mjønes gjennomfører fortellingen der og da – Jørgen skal siden, der han ligger, rekapitulere brorens død i skiftende scener, forstår vi at broren faller på sjøen og drukner. Den ulykken blir avgjørende for hvordan resten av livet hans skal arte seg, ikke noe mindre enn hans skjebne. For han hadde ikke noe ønske om å bli værende heime og overta garden etter faren og hans far igjen. Han ville ut og bort, men med brorens død var «lillebror blitt odelsgutt». Med hans sterke plikt- og familiekjensle blir en fatal ulykke til et livs skjebne, til hans oppgave å overta den rollen i livet som en annen i utgangspunktet var tildelt. Den inneholder også mye skyldfølelse, og denne (nettopp) skjebnesvangre ulykken med brorens død, kverner igjen og igjen gjennom ham der han ligger. Han er en mann uten fakter, som bestandig har gjort det han måtte gjøre, og etterhvert utviklet til en stoisk devise: «Alt vi gjør er å holde fast, mens vi venter på å slippe taket.» Nå er han i ferd med å slippe taket: «Hendene har ikke styrke til å holde annet enn minner av alt jeg har berørt.» (s. 127). Nå svirrer de gjennom hodet på ham - fra guttedager og krigstid, fra arbeid og familieliv, generasjoners liv, i febril døs, heftig, spastisk, likevel også med flytende, milde overganger innimellom, mens en og annen pleier kommer og går som utydelige skygger og steller et stinkende, råtnende sår på låret hans eller graver avføring ut av ham. Alt er greit og avklart for Jørgen og får så være, hvis han bare kunne klare å svelge noe drikke, få i seg noe næring, der han ligger og døser og dør og sulter og tørster ihjel. Det er alt sammen elegant framstilt i et enkelt språk, så man nesten må tenke at «slik er det» - og tenker det. En praktfull roman.

706280

Stort vidd?Tja, la oss heller si kjedelig! ROMAN: Kvinnemonolog full av fleskete formuleringer og forsert dramatikk. Marita Fossum. Singularitet. Roman. 143 sider. Oktober. Spriket mellom forlagenes obligatoriske forhåndsros av aktuelle bøker og kritikerens opplevelse av de samme tekstene kan være stort. Mens f.eks. Oktobers vaskeseddel lover at «Singularitet», den syvende romanen til Marita Fossum (født 1965, debut 2002), oppviser «driv», «overskudd», «språklig følsomhet» og «stort vidd» der teksten på «underfundig» og «originalt» vis, må vite, tar for seg en «kvinne som setter sin hverdag og trygghet på spill for å åpne seg mot verden og den nakne eksistensen», vil jeg nøye meg med å fastslå at denne jeg-romanen mest av alt virker pratsom, flat og kjedelig i all sin forserte dveling ved den middelaldrende hovedpersonens prostitusjonsplaner, synet av en skadet, ung mann ikledd underbukse i Botanisk hage, opplevelsen av den suicidale naboens pistol, tankene omkring den vel nittiårige farens pleiesituasjon, formidlingen av en fomlende, smertefull voldtekt og de stadige påminnelsene om venninnen Abigails kosmisk styrte healingsskrullerier. For å si det som det er - ikke på noe plan fanger den klisjeklamme historien om arbeidsløse Gulline Syvertsen, kalt Gullemor, min interesse. Hennes siste jobb var på Kulturhistorisk museum, men mye kunne visstnok ha vært annerledes dersom hun hadde fullført hovedoppgaven sin om Sartre på nittennittitallet. Nå bor hun alene i en sentrumsnær leilighet i Oslo, insisterer på at livet hennes er «blottet for mening», og vil gli frivillig inn i horerollen. Ved å tilby «samtale og sex» under navnet Ella F, ønsker hun å kvitte seg med «følelsen av å stå utenfor mitt liv og betrakte meg selv, som om jeg er i en film, eller er en person i en roman.» Kanskje er livet «på kanten» av det aksepterte det som skal til for å kunne finne den berømte meningen i tilværelsen. Spesielt «original» er knapt opplevelsen av eksistensiell tomhet og lede. Og prostitusjonsplanen, ja, den føles mer sær enn «underfundig», spør noen meg. Så det blir definitivt feil å tale om episk «driv»» i denne kronglete, seigtflytende kvinnemonologen hvor de pompøse, tomtønneklingende utsagnene er både mange og prangende. Som når det gjelder å «forlate denne kloden, planetsystemet, Melkeveien og de påfølgende to galaksene, for å kjenne at livet, dette skjelvende bladet i universet, bevret». Eller hva med den dypsindige forsikringen om at «jeg stoler ikke på Melkeveien, den virker utflytende, grenseløs, liksom bestemt og var på samme tid»?

706281

Stavanger-brødrene skaper fortsatt magi Oliver og Svein Olav Kersbergen har nådd sitt femte album. Sleepyard: "Winter crickets" (Global Recording Artists) Selv om "Angels make perfect" likner en sommerlett poplåt, handler Sleepyard mer om stemning enn om vers og refreng. "(Always) In the back of my mind" er et mesterstykke i så måte, en påfallende enkel melodi som snor seg innom mye spennende i løpet av tre og et halvt minutt. Korte "Silent running" er stille nok, men støyen lurer under overflaten. Sleepyard stiller med kvinnelig vokal på noen av sangene, og Judy Dyble var i sin tid med på å starte britiske Fairport Convention. På "Blue barracuda" fletter lyden av flere århundrer gammel folkemusikk seg sammen med elektronikk. 69-åringen er blant gjestene som også teller Katje Janisch, Gaute Storsve, Øyvind Berekvam, Lydia l. Ashton, Bo Chung, Knut Jonas Sellevold og Geoff Leigh, sistnevnte en gang med i Henry Cow. Mens Stavanger-brødrene Kersbergen har jobbet hjemme, har de andre sendt sine bidrag dit. Og jo da, de har fortsatt magien i behold. Best spor: "Winter crickets", "(Always) In the back of my mind", "Blue barracuda", "Angels make perfect".