Datasets:

navjordj

/

SNL_summarization

like 3

https://snl.no/Ole_Andreas_Devold

2023-01-31

Ole Andreas Devold

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Teknologi- og industrihistorie,Norsk teknologi- og industrihistorie,Norsk tekstilindustrihistorie

Ole Andreas Devold var en norsk gründer og industrileder. Han etablerte trikotasjefabrikk og veveri. I en periode var Devolds veveri et av landets største.

Bakgrunn Ole Andreas Devold vokste opp i en slekt der farger- og veverfaget hadde lange tradisjoner. Som ung gikk han i fargerlære hos faren, og i 1847 reiste han til Hamburg for å utdanne seg i faget. Fabrikkdrift Etter hjemkomsten fra Hamburg i 1849 drev Devold fargeri. I 1850 kjøpte han en eiendom, og i 1853 grunnla han en trikotasjefabrikk.Omsetningen var god og i 1862 anla Devold et dampdrevet spinneri på eiendommen. Det viste seg straks at det var behov for mer energi for å utvide produksjonen. I 1870 kjøpte han eiendommen Langevåg med tilhørende elv. To år senere var Devolds nye ullveveri klart for drift. Følgende år var det en kraftig vekst i firmaet. Deres fleste kundene bodde langs norskekysten. I tillegg hadde hadde firmaet utstrakt eksport til Sverige. Devold reiste i perioder månedlig til Sverige for å vedlikeholde kundegrunnlaget.De siste årene av sitt liv var Ole Andreas Devold syk. I 1886 overdro han firmaet til sønnene Olaf, Robert og Gustav Devold, og det fikk navnet O. A. Devolds Sønner. På tross av sykdom fulgte han firmaets utvikling helt til han døde i 1892. Firmaet drives i dag videre som Devold of Norway. Ingen i Devold-familien er lenger involvert i driften. Ole Andreas Devold, oldebarn av grunnleggeren, var den siste fra familien som arbeidet i bedriften. Les mer i Store norske leksikon Ole Andreas Devold i Norsk biografisk leksikon Devold of Norway den industrielle revolusjon Litteratur Grieg, Sigurd (1948–1950). Norsk tekstil 1–2, Tanum

https://snl.no/C%C3%A9sar

2023-01-31

César

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Samtidskunst,Skulptur og mosaikk i samtidskunsten

César var en fransk billedhugger og grafiker, regnet som en pioner innen nyrealistisk modernistisk skulptur. På grunnlag av tilfeldige jernstykker formet han figurer, ofte litt humoristiske, samt kvinneskikkelser, fugler eller digre insekter. Hans compressions, sammenpressede metallhauger eller bilvrak, representerer en moderne, brutal realisme. Dette ble også uttrykt ved hans avstøpning i storformat av sin egen tommelfinger. Han arbeidet også med plastmaterialer, krystall og objet trouvés.

Han studerte ved kunstakademiene (Ecoles des Beaux-Arts) i Marseille (1935–1939) og i Paris (1943–1948). Han fikk sitt kunstneriske gjennombrudd i 1954 med en utstilling av metallskulpturer i Paris. Hans compressions ble utstilt i 1960 i salon de Mai i Paris.Césars happening-lignende skulpturer med tittel expansions fra 1960–1070-tallet, fanget støpemassen idet den stivnet. Til disse arbeidene brukte han et ekspanderende polyuretan-materiale.Han laget også grafiske blad, ofte i form av etsninger i ekspressiv stil.César hadde stor innflytelse innen moderne skulptur gjennom sin sans for selve metallets uttrykk, og han er representert i de fleste av de mest kjente kunstmuseene i hele verden. Les mer i Store norske leksikon Kunst i Frankrike objet trouvé readymade skulptur

https://snl.no/Paul-Albert_Besnard

2023-01-31

Paul-Albert Besnard

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Realisme og impresjonisme

Paul-Albert Besnard var en fransk maler. Han utviklet seg under inntrykk av impresjonismen til en maler med utpreget sans for fargevirkning og lyseffekter. Dette kommer tydeligst frem i landskapene og i hans elegante bilder av pariserinner. Han arbeidet også som dyre-, genre- og stillebensmaler, i dekorativt maleri så vel som i akvarell, pastell og radering.

Blant Besnards større arbeider kan nevnes freskene i Sorbonne, Hôtel de Ville og Comédie-Française, alle i Paris. I 1913–1919 var han direktør for Académie de France i Roma, fra 1919 direktør ved École Nationale Supérieure des Beaux-Arts, Paris. Til Besnards beste arbeider hører Kvinne som varmer seg, et portrett av madame Réjane. Les mer i Store norske leksikon impresjonisme kunst i Frankrike Litteratur Besnard, Paul Albert og Louis Godefrey (1926). L'Oeuvre Grave De Albert Besnard, Chez L'auteur

https://snl.no/agn_-_botanikk

2023-01-31

agn (botanikk)

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Botanikk,Planteanatomi,Plantenes form,Frukt - planteanatomi

Agn er små hinneaktige eller skjellformede blad i småaksene hos gress og i kurvene hos en del kurvplanter. Agn er høyblad, det vil si blader som er en del av blomsterstanden til en plante og som sitter øverst på et skudd.

I kurvplantefamilien I kurvplantefamilien sitter agnene mellom blomstene i blomsterleiet. De ulike gruppene i familien kjennetegnes noen ganger av tilstedeværelse eller fravær av agner i kurvene. Tribus Heliantheae med blant annet solsikkeslekta har oftest agner. Tribus Asterae med blant annet gullrisslekta og astersslekta mangler agner, mens tribus Inulae oftest mangler agner. I gressfamilien I gressfamilien har alle artene agner. Blomstene sitter en eller flere sammen i samlinger kalt småaks, og disse samlingene har tre forskjellige typer agner. Nederst i hvert småaks sitter to agner kalt nedre og øvre ytteragn (gluma). Hver blomst i småakset har i tillegg et agn kalt inneragn (lemma) utenfor et forblad (palea), og inneragnet sitter dermed utenfor selve blomsten. Les mer i Store norske leksikon høyblad forblad gressfamilien småaks

https://snl.no/Finn_Aln%C3%A6s

2023-01-31

Finn Alnæs

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Norsk og samisk litteratur,Nyere norsk litteratur

Finn Alnæs var en norsk forfatter. Stilen hans er frodig og temperamentsfull, og ofte med et sterkt og polemisk samtidsengasjement.

Alnæs debuterte i 1963 med romanen Koloss, som forener psykologisk analyse og dyptloddende etisk problematikk med spenningsmettet ytre handling. Boken fikk førstepris i en nordisk romankonkurranse. Revidert utgave kom i 1969. Han gav senere ut romanene Gemini (1968, Kritikerprisen) og Festningen faller (1971), dessuten essayer og artikler om mange forskjellige emner, blant annet naturvern, for eksempel i Naturkatedral og Svart snø (begge 1976).Med Musica (1978) innledet Alnæs en planlagt åttebinds-serie kalt Ildfesten. Annet bind, Dynamis, kom i 1982, men serien ble aldri sluttført. Ved sin død var han nær fullførelsen av den store, frittstående romanen Restdjevelens karneval, som ble utgitt posthumt i 1992. Les mer i Store norske leksikon Finn Alnæs i Norsk biografisk leksikon Litteratur Gjefsen, Truls: Finn Alnæs : Titan og Sisyfos, 1995, isbn 82-03-26096-9, Finn boken Hageberg, Otto: På spor etter meining, 1994, 151-60, isbn 82-02-14296-2, Finn boken Rottem, Øystein: LystLesninger, 1996, 127-68, isbn 82-456-0034-2, Finn boken Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 7: Inn i medietidsalderen, 1997, isbn 82-02-15477-4, Finn boken Skagen, Kaj: «I opplysningens slagskygge. Dialog med en hovedlinje i Finn Alnæs' forfatterskap» i Arken 5, nr. 3/4 (1985), 10-35

https://snl.no/As_You_Like_It

2023-01-31

As You Like It

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur på 1500-tallet

As You Like It er et romantisk lystspill av William Shakespeare (ca. 1599). En britisk filmversjon kom i 1936 med regi av Paul Czinner med Elisabeth Bergner og Laurence Kerr Olivier i hovedrollene.

En dansk bearbeidelse ved Sille Beyer (1850) fikk tittelen Livet i Skoven, som gikk inn i Herman Wildenveys tittel på hans oversettelse for Johanne Dybwad og Nationaltheatret i 1912, As you like it, eller Livet i skogen. Henrik Ibsen iscenesatte stykket i Bergen i 1855, hans eneste direkte befatning med Shakespeare i teateret. Les mer i Store norske leksikon William Shakespeare Storbritannias litteratur

https://snl.no/allmueskole

2023-01-31

allmueskole

Store norske leksikon,Samfunn,Utdanning og forskning,Utdanningshistorie

Allmueskolen var den første offentlige skoleordningen i Norge som skulle omfatte alle barn, og ble etablert i 1739. Barna skulle gå på allmueskolen fra de var 7 år gamle og frem til de ble konfirmert. Skolegangen var obligatorisk (men det var stort fravær), og det var de lokale menighetene som hadde ansvaret for undervisningen. Undervisningen dreide seg først og fremst om å lære seg å lese kristen litteratur, men fra 1827 ble skoleloven revidert og flere skolefag etablert. Allmueskolen bidro til at Norge, alt før år 1800, hadde en befolkning med en høy andel lesekyndige for sin tid.

I begynnelsen fantes det faste skoler bare i byene, mens barna på landet gikk på omgangsskoler – en skoleform der undervisningen ble holdt på ulike gårder etter tur. Fra 1827 ble det bestemt at det skulle være en fast skole i hvert prestegjeld, og i 1860 ble det bestemt at fastskoler skulle være regelen og omgangsskoler unntaket, selv om omgangsskoler bestod enkelte steder frem til begynnelsen av 1900-tallet.I 1889 ble allmueskolen erstattet av folkeskolen. Etablering Før etableringen av allmueskolen var det i hovedsak kun barn fra velstående familier som fikk gå på skole. De gikk da på privatskoler eller fikk undervisning hjemme. I det danske riket, inkludert i Norge, ble Lov om Almueskolen paa Landet i Danmark og Norge innført i 1739. Viktig i norsk sammenheng var en egen forskrift fra 1741. Den la grunnlag for at utenfor byene i Norge ble omgangsskoler vanlig skoleform, og det var de lokale menighetene som hadde ansvar og kontroll med allmueskolen. I mer enn hundre år ble dette den vanlige skoleordningen for alle barn som ikke gikk på noen annen skole.Omgangsskolelærere ble gjerne rekruttert lokalt av sogneprestene. Ordningen var at en slapp militærtjeneste etter en del år som omvandrende lærer. Sammen med veldig dårlig lønn gjorde det at det fram til midten av 1800-tallet var liten kontinuitet blant lærerne i allmueskolen. Skolefag Skolekunnskap fra en allmueskole var først og fremst knyttet til å lære seg «den kristne barnelærdommen». I Norge hadde «Sandhed til Gudfryktighed», Erik Pontoppidans forklaring til Martin Luthers katekisme lenge monopol som troslære. Andre fag var lesing, sang, skriving og regning, de to siste var ikke obligatoriske. Selv om skolegangen skulle være obligatorisk, var det mange barn som fikk lite skolegang, både fordi skolegangen var så begrenset, og fordi mange familier var avhengige av barna som arbeidskraft. Allmueskolen bidro tross adskillige mangler til at Norge, alt før år 1800, hadde en befolkning med en høy andel lesekyndige for sin tid. Revisjoner fra 1827 I 1827 ble allmueskoleloven revidert. Det ble vedtatt at det skulle være en fast skole i hvert prestegjeld, og i hvert bispedømme skulle det opprettes et offentlig lærerseminar. Trondenes seminar utenfor Harstad var det første. I tiårene etter dette merket en også voksende offentlig og politisk interesse for å gjøre allmueskolen bedre. Ankepunktene var først og fremst kritikk mot for ensidig vekt på kristendom og trosopplæring, og at de aller fleste skolebarna fikk lite igjen av den beskjedne undervisningen i omgangsskoler. I tillegg til at skolen ble et politisk stridstema, kom også frivillige initiativer, som Selskabet for Folkeoplysningens Fremme (etablert 1851), som presset på å forbedre skolegang for alle. Hartvig Nissen (1815–1874) og Ole Vig (1824–1857) var kjente nøkkelpersoner fra dette arbeidet. Faste skoler og flere skolefag fra 1860 I 1860 kom omfattende endringer av loven om allmueskolene på landet. Framover ble det fastslått at faste skoler skulle være regelen. En skolekommisjon med sognepresten som formann skulle lede skolene i kommunene, og for hvert bispedømme skulle en egen skoledirektør representere statlig skolemyndighet. Samtidig ble rekken av undervisningsfag utvidet. Naturkunnskap, historie og geografi ble obligatoriske fag som ikke minst speilet framvekst av pengesamfunn og interesser for folkeopplysning. I tråd med den endrede fagporteføljen ble presten Peter Andreas Jensens (1812–1867) «Lesebok for folkeskolen og folkehjemmet» utgitt med statlig godkjenning i 1863. Også lærerne fikk gradvis bedre vilkår, ikke minst når det gjaldt lønn og bosted. Det ble også vedtatt at kvinner kunne ansettes som hjelpelærere. Avvikling Stortinget vedtok i 1889 helt nye lovverk for folkeskole i byer og landdistrikter. Med folkeskolelovene ble allmueskolen avviklet. Les mer i Store norske leksikon folkeskole norsk utdanningshistorie omgangsskole Eksterne lenker Norgeshistorie.no: Etablering av allmueskolen Litteratur Appel, Charlotte og Fink-Jensen, Morten: Da læreren holdt skole: tiden før 1780, bind 1 av Dansk Skolehistorie, Charlotte Appel og Ning de Coninck-Smith (red.), Aarhus: Aarhus Universitetsforlag, 2013. Dokka, Hans-Jørgen: Fra allmueskole til folkeskole. Studier i den norske skolens utvikling. (Oslo: Universitetsforlaget, 1967). Roos, Merethe: Hartvig Nissen. Grundtvigianer, skandinav, skolemann. (Oslo: Cappelen Damm Akademisk 2019). Thuen, Harald: Den norske skolen- utdanningssystemets historie. (Oslo: Abstrakt, 2017)

https://snl.no/Aurangzeb

2023-01-31

Aurangzeb

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Indias historie

Aurangzeb var indisk stormogul fra 1658 til 1707. Han avsatte i 1658 sin far Shah Jahan og lot sine eldre brødre myrde, beseiret afghanerne og mahrattene og erobret blant annet Golkonda på Deccan. Han tok navnet Alamgir («verdenserobreren»).

Aurangzeb var en fanatisk muslim, men klok nok til å holde seg på god fot med europeerne. Hans bestrebelser for å etterleve sharia medførte blant annet at han stanset produksjonen av all ikke-abstrakt kunst og gav soldater og borgere frie hender til å gå løs på arkitektoniske fremstillinger av for eksempel ansikter, også de som fantes på muslimske palasser. Umåtelig mange tusen malerier, statuer og andre kunstverk ble ødelagt på denne måten.Så langt det lot seg forene med hans intoleranse, var Aurangzeb på sitt vis en strengt rettferdig hersker. På den ene siden er han kjent for til tider å ha gått svært langt for å omvende ikke-muslimer, blant annet ved å brenne hindutempler og drepe hinduer som nektet å konvertere, samt diskriminere sikher og hinduer grovt økonomisk, mens konvertitter kunne bli overøst med gaver og privilegier. På den annen side tillot han en rekke hinduer å inneha ledende stillinger både i sin sivile administrasjon og i de militæres rekker – inkludert en hærsjef, to toppsjefer for statsfinansene og et tresifret antall høyere embetsmenn ved domstolene.I de siste 26 år av sitt liv førte Aurangzeb ustanselig krig. Dette svekket riket, som etter hans død snart brøt sammen. Les mer i Store norske leksikon Mughal stormogul Indias historie

https://snl.no/digital_krets

2023-01-31

digital krets

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Elektronikk,Mikroelektronikk

Digital krets er en elektronisk krets som brukes i digitalteknikk for å utføre logiske operasjoner. Mikroprosessorer og mikrokontrollere er eksempler på digitale kretser.

Funksjon Kretsene omtales også som logiske porter, som utfører de logiske operasjonene OG, ELLER, IKKE.De kan også mellomlagre resultat i et lagerelement – VIPPE.Kretsen kan også ha en større blokk for lagring av data – RAM.Portene utfører operasjonene på binære dataelementer. Hver av disse basiskretsene består av noen få transistorer. Disse basiskretsene kan kombineres til komplekse digitale kretser som for eksempel kan utføre regneoperasjoner og annen databehandling.I praksis er det de komplekse digitale kretsene som er tilgjengelig for brukeren. Eksempler Eksempler på digitale kretser: mikroprosessor hukommelse(RAM) mikrokontroller digital signalprosessor (DSP) FPGA (Field Programmable Gate Array) Les mer i Store norske leksikon elektronikk mikroelektronikk

https://snl.no/Berkeley

2023-01-31

Berkeley

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Nord- og Mellom-Amerika,USAs geografi,Byer i USA

Berkeley er en by i vestlige USA, California, ved San Francisco Bay. Byen har 122 324 innbyggere (US Census, 2017), del av byregionen San Francisco–Oakland. Byen er oppkalt etter den irske filosofen George Berkeley.

Berkeley er sete for University of California (1864), som også har avdelinger i Los Angeles og ni andre steder. Universitetet i Berkeley er blant annet kjent for sine bidrag til kjernefysisk forskning (første store syklotron, bygd av Ernest Lawrence; bevatron fra 1954). Lick-observatoriet, et astronomisk observatorium administrert av University of California, ligger på toppen av Mount Hamilton, 75 km lenger sør for byen.Byen var et senter for «motkulturen» (counter-culture) blant studentene i 1960-årene, særlig kjent for Free Speech Movement, kampen for ytringsfriheten under Vietnamkrigen. Les mer i Store norske leksikon California USA USAs geografi

https://snl.no/Borku

2023-01-31

Borku

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Afrika,Tsjads geografi

Borku er et landskap i nordlige Tsjad, på sørsiden av Tibestifjellene og vest for Ennediplatået. Området er for det meste ørken og ligger mellom 200 og 800 meter over havet. I oasene dyrkes dadler, grønnsaker og korn. Mange av innbyggerne lever som dromedar-nomader. Flere folkeslag lever i Borku, de fleste er goran eller tubu.

Historie Borku var tidligere en vasallstat under det mektige sultanatet Ouaddaï (Wadai). Koloniseringen av området var vanskelig og langtrukken fordi befolkningen var svært spredt og gjorde stor motstand. Franskmennene brukte omkring 20 år på å få kontroll med området, noe de i realiteten aldri klarte helt; under hele kolonitiden ble Borku administrert av fransk militært personell.En fransk militærbase er fortsatt operasjonell i provinshovedstaden Faya-Largeau og er i dag en del av det franske antiterror-militærnærværet Operation Barkhane. Faya-Largeau har flyplass som betjenes ukentlig med fly fra N'Djamena. For å kjøre fra hovedstaden til Faya-Largeau trenger man firehjulstrekker og må beregne 3-4 dager. Les mer i Store norske leksikon Tsjads geografi Tsjads historie

https://snl.no/ekspansjonskort

2023-01-31

ekspansjonskort

Store norske leksikon,Teknologi og industri,IT,Datateknologi,Datamaskinarkitektur

Ekspansjonskort er kretskort med ekstra funksjoner eller tilkoblinger for utbygging av en datamaskin.

Kortet kan inneholde ekstra hukommelse, flere terminalutganger, grafikkhåndtering, kobling til nettverk, kontroller for periferiutstyr, kommunikasjonsporter med mer. Kortene installeres i dertil egnede kortkontakter eller spor (engelsk slots) i maskinen. De fleste datamaskiner er utstyrt med flere spor for utvidelsesformål. For personlige datamaskiner finnes fortsatt et meget stort utvalg av forskjellige ekspansjonskort. Les mer i Store norske leksikon kretskort

https://snl.no/Ra%C3%BAl_Castro

2023-01-31

Raúl Castro

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,Cubas historie,Cubas samtidshistorie

Raúl Castro Ruz er en kubansk tidligere opprører, militær leder og politiker. Han var en sentral skikkelse i 26. juli-bevegelsen som styrtet Fulgencio Batistas (1901–1973) diktatur i 1959, deretter var han leder for landets væpnede styrker gjennom 47 år. Fra 2008 til 2018 var Castro president på Cuba. Fra 2011 til 2021 ledet han kommunistpartiet, landets eneste lovlige parti. Dette ledervervet er regnet som Cubas viktigste maktposisjon, da det er partiet som tar de store linjevalgene i cubansk politikk. Han arbeidet gjennom den revolusjonære prosessen tett med sin bror Fidel Castro (1926–2016).

Oppvekst og tidlig politisk engasjement Raúl Castro var den yngste av de syv barna til godseieren Ángel Castro Argíz (1875–1956) og bondekvinnen Lina Ruz González (1903–1963), og vokste opp på storgodset faren hadde kjøpt i Birán i Øst-Cuba. Som sin bror Fidel Castro ble Raúl som barn sendt til en religiøs internatskole i Santiago de Cuba, og gikk senere på to skoler drevet av jesuitter; først i Santiago og deretter i Havanna, hvor han og broren begge ble utvist. Den unge Raúl begynte da på militærskole; senere studerte han offentlig administrasjon ved universitetet i Havanna.Mens Fidel Castro gikk inn i ungdomsorganisasjonen til Det ortodokse partiet, et parti som vektla selvstyre og kamp mot korrupsjon, gikk Raúl Castro inn i ungdomsforbundet til det daværende kommunistpartiet, PSP. Dette partiet hadde overlevd en årrekke i illegalitet, men var fra 1939 et lovlig parti og del av Fulgencio Batistas første, demokratisk valgte regjering (1940–1944). Partiet fulgte en pragmatisk linje, delvis under påvirkning av den reformorienterte lederen av USAs kommunistiske parti, Earl Browder (1891–1973).I 1953 reiste Raúl Castro til Europa og deltok på en kongress i Wien og på et planleggingsmøte til den kommunistiske Verdensfestivalen for ungdom og studenter i București, Romania. På skipet hjemover møtte han KGB-agenten Nikolai Leonov, på vei til Mexico, som senere skulle bli en viktig kontakt i Moskva. Geriljakrig og revolusjon Etter at Batista gjorde statskupp i 1952, sluttet Raúl Castro seg til Fidel Castros opprørere. Begge brødrene ble fengslet etter angrep mot regimets installasjoner i Santiago de Cuba, landets nest største by, 26. juli 1953. Hovedmålene var to militære forlegninger, Moncada og Carlos Manuel de Céspedes, men Raúl Castro hadde som oppgave å ta den lokale rettsbygningen. Etter 13 måneder ble de fengslede opprørerne sluppet fri under et amnesti.Raúl Castro fulgte sin bror i eksil i Mexico, under ekspedisjonen til Cuba med yachten Granma, og under geriljakrigføringen i perioden 1956–1959. Castro-brødrene opererte i denne perioden i Sierra Maestra-fjellene sammen med argentineren Ernesto «Che» Guevara og et økende antall andre soldater. Geriljaen som bestod av folk med ulike livssyn og som slåss for radikale, demokratiske reformer på Cuba, hadde ingen forbindelse av betydning til Sovjetunionen, og ble lenge kritisert av det daværende kommunistpartiet på Cuba (PSP).I mars 1958 ble Raúl Castro leder for fronten «Frank País», oppkalt etter en avdød ung geriljaleder. Den bestod av seks kolonner, opererte i den østligste delen av landet, og bygde opp statsliknende institusjoner i områdene den kontrollerte. Verv etter revolusjonen Etter revolusjonen i 1959 fikk Raúl Castro en rekke viktige verv. Viktigst i denne etappen er hans rolle som leder for landets væpnede styrker (FAR), en stilling han holdt fra 1959 til 2008.I tillegg hadde han høytstående verv i det nye enhetspartiet som ble opprettet tre år etter revolusjonen. I denne organisasjonen gikk medlemmer fra 26. juli-bevegelsen, PSP og en tredje organisasjon (El Directorio Revolucionario) inn. Da partiet i 1965 ble konstituert under sitt nåværende navn, Cubas kommunistiske parti, ble Raúl Castro utnevnt som andresekretær. I desember 1976 ble han samtidig utnevnt til første visepresident i det nyopprettede statsrådet (som på Cuba representerer parlamentet mellom dets møter) og i ministerrådet (regjeringen). I begge tilfellene befant han seg et hakk nedenfor Fidel Castro i hierarkiet, noe som bidro til å gi ham et omdømme som landets «evige» nummer to.Som militær leder skulle Raúl Castro avverge og eventuelt slå tilbake angrep ledet fra USA og eksilcubanerne, og slo samtidig ned interne opprør. Men militæret på Cuba spiller også en viktig rolle i økonomien. Særlig etter at forsvarsbudsjettet ble kuttet til en tredjedel etter Sovjetunionens fall, som utløste en stor krise i landet («spesialperioden»), ble de væpnede styrkene selv nødt til å produsere sivile varer for eksport. Men alt fra 1987 ledet Raúl Castro et program som het «bedriftsforbedring» (Perfeccionamiento empresarial), et forsøk på å effektivisere bedrifter under militær kontroll. Dette innebærer blant annet mer autonomi til bedriftene og bruk av moderne ledelsesteknikker. Etter at Raúl Castro 21 år senere ble president, var noe av det første han gjorde å signere en lov som påla alle statsbedrifter å innføre denne modellen. Raúl Castro som statsleder Raúl Castro ble Cubas fungerende president da broren ble syk i 2006, og ble formelt valgt til president to år senere. I april 2011 tok han over som førstesekretær i kommunistpartiet.Den tidligere militære lederen arvet et land i en vanskelig situasjon etter mange år med embargo eller blokade fra USA, og et land som fortsatt var preget av den såkalte spesialperioden (se forrige delkapittel). Landet ble i tillegg rammet av noen av de verste orkanene i manns minne i 2008. Den økonomiske modellen var lite skikket til å møte utfordringene. Raúl Castros svar på situasjonen har ikke vært dyptgripende reformer, som i Kina, eller et såkalt raskt systemskifte som i Øst-Europa og Sovjetunionen, men det han kaller å «oppdatere» eller «perfeksjonere» systemet gradvis.Endringene har så langt innebåret en viss desentralisering av økonomien, at en tillater flere ulike eierskapsformer, elementer av marked, og en noe mindre paternalistisk stat. Noen eksempler kan være at Raúl Castro i 2008 fjernet en rekke upopulære forbud som salg av alt fra mikrobølgeovner til datamaskiner og mobilabonnement til adgangsrestriksjoner ved internasjonale turistinstallasjoner. Senere kom økonomiske endringer. En av dem var at staten gav bønder mulighet til å dyrke statsjord som ligger brakk, gjennom en slags leasingavtale hvor staten beholder eiendomsretten. Staten har også kuttet i subsidier og redusert antall statsansatte. I 2010 åpnet Raúl Castros regjering for flere privatforetak, og tillot eierne å ansette folk. I 2013 foretok myndighetene lovendringer som tillot kubanere å reise utenlands uten visa eller utenlandsk invitasjon.I desember 2014 kunngjorde den kubanske lederen at USA og Cuba hadde kommet til enighet om å gjenopprette diplomatiske forbindelser og ta steg i retning av en ytterligere normalisering av forholdet. Cuba er fortsatt underlagt en embargo eller blokade fra USA.I april 2018 ble tidligere visepresident Miguel Díaz-Canel valgt som ny president på Cuba, i tråd med tidligere beskjed fra Raúl Castro om at han ikke ville stille til gjenvalg. Castro fortsatte imidlertid som leder for Cubas kommunistiske parti fram til april 2021, da Díaz-Canel overtok også dette vervet. Lederstil og familie Raúl Castro er relativt ordknapp og diskré, i motsetning til Fidel Castro som var kjent for hyppige og lange offentlige opptredener. Raúl Castro har også delegert makt til ministre, desentralisert noen beslutningsprosesser til lokalt nivå, og har innført begrensninger på hvor lenge politikere kan sitte. Det offentlige ordskiftet har blitt åpnere, men heller ikke under Raúl Castro tolererte kommunistpartiet noen organisert opposisjon, og kontrollerer de fleste medier.Flere av Raúl Castros familiemedlemmer er kjente ansikter i kubansk politikk. Like etter revolusjonen giftet han seg med Vilma Espín (1930–2007), som hadde deltatt i den væpnede kampen, og som i 1960 ble leder for det nyopprettede Cubas kvinneforbund (FMC); et verv hun beholdt i nesten et halvt århundre. Paret fikk fire barn. Datteren Mariela Castro (født 1962) har gjort seg bemerket som sexolog og aktivist for seksuelle minoriteter, mens deres eneste sønn, Alejandro Castro Espín (født 1965), har jobbet som rådgiver for sin far. Les mer i Store norske leksikon Cubas president Cubas politiske system Cubas historie

https://snl.no/Aunjetitzkulturen

2023-01-31

Aunjetitzkulturen

Store norske leksikon,Historie,Arkeologi,Europeisk arkeologi

Aunjetitzkulturen er en særpreget tidlig bronsealders kulturgruppe fra tiden omtrent 1800 til 1500 fvt., med navn etter en stor gravplass ved Unětice (tysk: Aunjetitz) nær Praha, som ble utgravd fra 1879 til 1880.

Kulturgruppen er hovedsakelig utbredt i arkeologiske funn fra Böhmen og Mähren og i de grenseliggende områder av Polen, Tyskland og Østerrike. I mer spredte funn har den også en videre, sentraleuropeisk utbredelse. Aunjetitzkulturen er best kjent gjennom rikt utstyrte enkeltgraver og gjennom store depotfunn. Den øvde en sterk innflytelse på nordiske kulturer. Les mer i Store norske leksikon bronsealderen arkeologi

https://snl.no/Vincent_Jules_Auriol

2023-01-31

Vincent Jules Auriol

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Frankrikes historie

Vincent Jules Auriol var en fransk politiker (sosialist). Han var Frankrikes president i perioden 1947–1954, under den fjerde republikk.

Auriol var utdannet som jurist, og deputert (folkevalgt) i periodene 1914–1940 og 1945–1947. I 1936–1938 var han medlem av flere regjeringer. Under andre verdenskrig ble han internert for en kort tid av Vichyregjeringen, og tok senere del i motstandsbevegelsen og flyktet i 1943 til Algerie. Han ble visestatsminister i Charles de Gaulles regjering i 1945–1946, president for de grunnlovgivende forsamlinger i 1946, og i desember 1946 ble han valgt til Nasjonalforsamlingens president. Han preget de forhandlinger som ledet til dannelsen av den fjerde republikk og ble selv valgt som den nye republikkens første president i 1947. Les mer i Store norske leksikon statsoverhoder i Frankrike den fjerde republikk

https://snl.no/bioenergi

2023-01-31

bioenergi

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Energi,Energi og ressurs

Bioenergi er en form for energi som har sin opprinnelse i biomasse, for eksempel planteprodukter (ved), gjødsel, skogsavfall (bark, flis) og annet biologisk avfall. Materialet i biomassen er dannet i samtiden, til forskjell fra det organiske materialet i fossil energi, som er dannet på Jorden i en fjern fortid. Bioenergi er derfor å anse som en fornybar energikilde, mens fossil energi regnes som en ikke-fornybar lagerressurs.

Karakteristisk for bioenergi er at den er tilgjengelig i form av et stort antall ulike energibærere. Den kan være ubearbeidet, for eksempel som ved eller skogsavfall (bark, flis), eller opptre i bearbeidet form, som for eksempel i pellets. For særskilte formål kan biomasse bli omdannet til nye typer energibærere gjennom kjemiske og biologiske prosesser. Denne type bioenergi omtales ofte som biodrivstoff. Les mer om biodrivstoff Utbredelse, anvendelse Energi fra biomasse har historisk sett vært den viktigste energiressursen helt frem til man begynte å utnytte vannkraft og fossile brensler. I de fleste utviklingsland er bioenergi fortsatt en viktig energikilde. I land som Etiopia og Nepal kan man regne med at over 90 prosent av forbruket kommer fra innsanket brennved, men anslagene er usikre fordi slik energi ikke omsettes og dermed utelates fra statistikken. De fleste industriland har en bioenergiandel på opptil 15 prosent. Tyskland er ledende i produksjonsvolum av biogass. Der utgjør arealet til dyrking av energiplanter to millioner hektar, som er 21 prosent av det totale jordbruksarealet. Bioenergiressurser i Norge I Norge er det beregnet at bruken av bioenergi utgjør en energimengde tilsvarende fire prosent av det totale energiforbruket (2008). I de senere årene er det etablert flere biokraftverk i Norge, hovedsakelig tilknyttet treforedlingsindustrien og avfallshåndteringsanlegg. I desember 2012 sto det ferdig et biogassanlegg i Vormsund for konvertering av matavfall til biogass og biogjødsel. En større fabrikk for produksjon av flytende biogass (LBG) ble i 2018 startet opp i Trøndelag, Biokraft Skogn AS. Råstoffet til denne vil være avfall fra fiskeindustrien og avfallsstoffer fra den nærliggende papirfabrikken til Norske Skog. Nesten halvparten av all bioenergi som produseres i Norge stammer fra bruk av ved i private husholdninger. I praksis blir fyring med ved ofte gjort med gammelt utstyr som ikke holder den tekniske standarden som forventes i dag. Med relativt enkle midler kan forbrenningsteknikken forbedres slik at varmevirkningsgraden blir bedre og utslippene mindre. Det vil også kunne bety at mye uutvunnet materiale kan benyttes. I tillegg til hugstved finnes det skogsprodukter i form av tynningsvirke, løvskog, hugstavfall (bark, flis); dessuten torv (brenntorv), søppel (avfall) og biogass. Av rene skogsprodukter, som for eksempel flis, produseres briketter og pellets som er bioenergiprodukter med lavere fuktighetsinnhold som gir renere og mer effektiv forbrenning enn vedfyring. Briketter kan brennes i vanlige vedovner, mens pellets forbrennes i egne kaminer. Fordelen med pellets er at det er lettere å styre varmeproduksjonen automatisk. Norsk skogindustri er både en stor produsent (briketter, pellets) og forbruker av bioenergi. Her inngår produksjonsavfall og avlut i bedriftenes energiforsyning; noe leveres også videre som fjernvarme. Anlegg for utnyttelse av bioenergi finnes over hele landet; det er registrert over 200 store anlegg (over 150 kilowatt, kW) som benytter biobrensel. Flere av disse leverer fjernvarme. Lønnsomheten er varierende og avhengig av blant annet prisen på biobrenselet. Et søppelforbrenningsanlegg vil minske den totale søppelmengden og dermed gjøre den samfunnsøkonomiske lønnsomheten bedre, selv om det ikke påvirker energiprisen. Tall fra 2005 viser at total tilvekst av biomasse i Norge tilsvarer en energimengde på cirka 425 terrawatt-timer, TWh, hvorav 325 TWh kommer fra biomasse som er dannet på land og 100 TWh fra biomasse dannet under vann. Av dette er om lag 140 TWh egnet til biobrensel, men flere interesser konkurrerer om denne ressursen, siden deler av den også er egnet til mat, dyrefor og fiberprodukter. I det norske energiforbruket (2010) har cirka 17 TWh biologisk opprinnelse, og kommer i hovedsak fra jordbruk, skogbruk og avfall. Det foreligger (per 2013) en politisk målsetning om å øke forbruket av bioenergi (opp mot 28 TWh innen 2020). Miljømessig betydning Bioenergi har et nesten like stort utslipp av klimagassen CO 2 som kull. Regnet per megajoule (MJ) innfyrt energi er utslippet av CO2 ved forbrenning av flis 103 gram mot 108 gram fra kull og 74 gram fra lett fyringsolje. Bioenergi har likevel blitt regnet som CO2-nøytral siden det som frigjøres av CO2 er like mye som det som plantene gjennom fotosyntesen har tatt ut av atmosfæren. Utstrakt bruk av bioenergi er likevel omstridt. Produksjon av biomasse for energiformål beslaglegger store arealer med monokultur som kan svekke det biologiske mangfoldet. Jordbruk, transport av biomasse og omdanning av biomasse til en egnet energibærer er i seg selv energikrevende, og det vil kreve en detaljert livsløpsanalyse for å få fastlagt hvilken betydning bioenergi har for klimaet. Den viktigste ressursen for bioenergi er trevirke, og felling av trær vil umiddelbart kunne virke negativt på CO2-regnskapet. I Norge kan det gå fra 80 til 120 år fra et tre felles til et nytt tre er vokst opp. Dette er et langt tidsperspektiv i lys av dagens presserende behov for så raskt som mulig å redusere utslippet av klimagasser, slik at en unngår skadelige klimaendringer. Bruk av bioenergi kan være miljømessig gunstig om det erstatter olje eller kull. Biobrensel inneholder lite svovel og tungmetaller, men kan føre til utslipp av nitrogenoksider, NOx. Vedovnene bidrar betydelig til Norges totale utslipp av karbonmonoksid, partikler (svevestøv) og PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner). Dette er problemer som kan reduseres gjennom bedre forbrenningsteknikker og fyringsvaner. Visse tiltak for å skaffe bioenergi kan gi miljøproblemer, for eksempel hvis man dyrker skog til energiproduksjon på verdifulle naturområder. Bruk av søppel i forbrenningsanlegg kan også komme i konflikt med gjenvinning av materialer fra avfall. Derimot er kravene til rensing i forbrenningsanlegg i dag så strenge og renseteknologien så god at forbrenning av usortert avfall ikke medfører noen betydelig miljømessig forurensing. Den energien som på den måten produseres i fjernvarmeanlegg vil dessuten kunne erstatte energi produsert på olje og kull. Les mer i Store norske leksikon primærenergi fornybare energikilder biodrivstoff Eksterne lenker Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sin side om bioenergi

https://snl.no/Eilif

2023-01-31

Eilif

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkvitenskapens fagdisipliner,Onomastikk,Personnavn,Fornavn,Guttenavn

Eilif og Eiliv er mannsnamn med same norrøne opphav, Ei-lífr. I dette toledda namnet tyder forleddet ‘aleine; eineståande’ og etterleddet ‘arving’.

Namnet har fleire variantar: Eiliv, Eilef, Ellef, Eilev, Ellev, Eilif.Namnedag er 24. oktober. Eivor har også namnedag denne dagen. Kjende personar med namnet Eilif Eit utval personar med namnet Eilif, og som er omtalt i Store norske leksikon: Eilif Peterssen (1852–1928) Eilif Gulbranson (1897–1958) Eilif Whist (1903–1974) Eilif Krogager (1910–1992) Eilif Dahl (1916–1993) Eilif Armand (1921–1993) Eilif J. Mikkelsen (1926) Eilif Amundsen (1930) Namnestatistikk I perioden 1900–2017 var det omtrent 1800 menn (fødde i Noreg) som hadde Eilif som det einaste førenamnet eller som det fyrste av fleire. Les meir i Store norske leksikon mannsnamn førenamn, mellomnamn, etternamn personnamn

https://snl.no/Barbara_Bonney

2023-01-31

Barbara Bonney

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Internasjonale klassiske sangere

Barbara Bonney er en amerikansk sanger (sopran). Hun begynte sin musikalske løpebane som cellist, men skiftet i løpet av sine studier til sang, noe som gjorde at hun søkte seg til Mozarteum i Salzburg.

Bonney debuterte i 1979 som Anna i De lystige koner i Windsor (Otto Nicolai) ved Staatstheater Darmstadt, og deretter tilbrakte hun fem år på store europeiske operascener, som Royal Opera House og La Scala. I 1987 debuterte hun på The Metropolitan Opera som Naiad i Richard Strauss' Ariadne auf Naxos. Ved siden av sin operakarriere har hun vært en aktiv konsertsanger.Hun var i syv år gift med den svenske tenoren Håkan Hagegård og er medlem av Kungliga Musikaliska Akademien. Hun er gjesteprofessor ved Royal Academy of Music i London, og er også professor i sang ved Mozarteum. Les mer i Store norske leksikon klassisk musikk Musikk i USA

https://snl.no/Christoph_von_Dohn%C3%A1nyi

2023-01-31

Christoph von Dohnányi

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Internasjonale dirigenter

Christoph von Dohnányi er en tysk dirigent og en av de ledende i sin generasjon. Han har vært sjefdirigent for Cleveland-orkesteret, Philharmonia Orchestra og NDR Elbphilharmonie Orchester.

Bakgrunn og læretid Som gutt var Dohnányi medlem av Thomanerkoret i Leipzig. Han studerte ved Hochschule für Musik und Theater München, og arbeidet en tid som repetitør ved Bayerische Staatsoper.Han hadde sin farfar Ernst von Dohnányi som lærer ved Florida State University, og var på kurs hos Leonard Bernstein på festivalstedet Tanglewood i Massachusetts.Dohnányi er sønnesønn av Ernst von Dohnányi og nevø av Dietrich Bonhoeffer. Han har vært gift med den tyske sopranen Anja Silja. Karriere Dohnányi var assistent for Georg Solti ved operaen i Frankfurt i årene 1953–1957, og i 1957 ble han generalmusikkdirektør i Lübeck, den yngste med denne tittelen i Vest-Tyskland. Fra 1963 hadde han samme stilling i Kassel.Han var sjefdirigent for Westdeutscher Rundfunkorkesteret i Köln fra 1964. I 1968 overtok han stillingen som musikksjef ved operaen i Frankfurt etter Solti, og var der frem til 1977.Dohnányi delte etter hvert sin tid mellom Europa og USA. Han var gjestedirigent ved Cleveland-orkesteret fra 1981 og ble sjefdirigent her i perioden 1984–2002. I Cleveland oppnådde han stor popularitet. Han ledet orkesteret på turnéer utenlands, blant annet til Festspillene i Salzburg og til Kina, og gjorde en rekke plateinnspillinger. Ved sin avgang ble han orkesterets første honorære dirigent.Dohnányi var sjefdirigent for Philharmonia Orchestra i London fra 1997 til 2008, og ledet blant annet operaoppførelser med dette orkesteret på Théâtre du Châtelet i Paris. Etter en kort periode som sjefdirigent for Orchestre de Paris fra 1998 til 2000 var han musikksjef for NDR Elbphilharmonie Orchester (daværende Sinfonieorchester des Norddeutschen Rundfunks) i Hamburg i perioden 2004–2011.Dohnányi har gjestet ved en rekke ledende orkestre og ledet oppsetninger ved operahus i Berlin, ved Wiener Staatsoper og i Zürich. Han ledet blant annet uroppførelsene av operaene Der junge Lord i 1965 og Die Bassariden i 1966 av Hans Werner Henze. Innspillinger Blant de mange plateinnspillingene dominerer de store klassikerne i form av symfonier av Beethoven, Schumann, Mendelssohn-Bartholdy, Bruckner og Brahms, og dessuten mange verker fra det 20. århundre. Les mer i Store norske leksikon Musikk i Tyskland

https://snl.no/avkj%C3%B8ling

2023-01-31

avkjøling

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Bygg og anlegg,VVS,Kjøleteknikk

Avkjøling, senking av temperaturen. Et legeme avkjøles enten fordi varme bindes ved indre fysikalske prosesser (se kuldeblanding), eller fordi varme avgis til omgivelser med lavere temperatur.

Avkjøling kan være uønsket, og reduseres da ofte ved termisk isolering som bremser intensiteten av varmeavgivelsen (f.eks. påkledning, doble vinduer). I andre tilfeller er avkjølingen tilsiktet, og kan økes ved å senke omgivelsestemperaturen eller øke varmeovergangsintensiteten (f.eks. ved forsert luftsirkulasjon).For avkjøling under normal omgivelsestemperatur brukes kuldeanlegg av forskjellige typer. Les mer i Store norske leksikon kryogenikk – lavtemperaturteknikk

https://snl.no/Electric_Light_Orchestra

2023-01-31

Electric Light Orchestra

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Pop og rock,Internasjonal pop og rock

Electric Light Orchestra er ei britisk poprockgruppe som ofte forkortes til ELO. De skilte seg ut ved å ha instrumenter som fiolin og cello i besetningen, og opp gjennom 1970-årene hadde de stor suksess med sin melodiøse, «klassisk» arrangerte popmusikk.

Gruppa ble dannet i Birmingham i 1970 av Roy Wood (født 1946), Jeff Lynne (født 1947) og trommeslageren Bev Bevan (født 1944), som den gang fortsatt var medlemmer av The Move. Låtskriverne og vokalistene Wood og Lynne trakterte en rekke instrumenter.Verken det progrock-aktige debutalbumet The Electric Light Orchestra (1971) eller oppfølgeren ELO 2 (1973) ble store suksesser, men ga bandet britiske hits med 10538 Ouverture (1972) og Roll Over Beethoven (1973). Wood hadde imidlertid sluttet i 1972 for å satse på rockebandet Wizzard og etter hvert en solokarriere. Fast keyboardist ble da Richard Tandy (født 1948), og bassist i 1974–1983 var Kelly Groucutt (1945–2009). ELO benyttet seg av diverse fiolinister og cellister inntil 1978, hvorpå Tandys synthesizer preget sounden mer og mer.Lynne ledet ELO i en stadig mer kommersiell retning, og ble belønnet med de store hitene Showdown (1973), Can't Get It Out Of My Head (1974), Evil Woman (1975) og Strange Magic (1976). Tredjealbumet On The Third Day (1973), Eldorado (1974) og Face The Music (1975) slo an i USA, og fra og med A New World Record (1976) var ELO verdensstjerner, takket være kjempehits som Livin' Thing, Rockaria!, Telephone Line, Turn To Stone, Mr. Blue Sky, Sweet Talkin' Woman, Wild West Hero, Shine A Little Love, The Diary Of Horace Wimp, Don't Bring Me Down og Confusion/Last Train To London.ELO solgte enorme mengder av dobbeltalbumet Out Of The Blue (1977) og oppfølgeren Discovery (1979). Soundtracket Xanadu (1980), Time (1981) og Secret Messages (1983) ga dem store hits med I'm Alive, All Over The World, Hold On Tight og Rock 'n' Roll Is King. ELO ble oppløst etter 1986-albumet Balance Of Power. ELO II og comeback Bevan ledet bandet ELO II fra 1989 til 1999, hvorpå Groucutt og andre eks-medlemmer begynte å turnere med ELOs musikk under navnet The Orchestra. Lynne og Tandy reorganiserte ELO i 2001 og ga samme år ut albumet Zoom, men USA-turneen ble avlyst grunnet dårlig forhåndssalg.Høsten 2014 gjorde de imidlertid livecomeback i Hyde Park i London under navnet Jeff Lynne's ELO, og høsten 2015 kom albumet Alone in the Universe. Oppfølgeren From Out Of Nowhere kom høsten 2019. Richard Tandy var med i livebandet i 2014-2016. Jeff Lynne Jeff Lynne er også en anerkjent plateprodusent, og har blant annet samarbeidet med George Harrison, Roy Orbison og Tom Petty. I 1988 slo disse fire samt Bob Dylan seg sammen til supergruppa Traveling Wilburys, som ga ut albumene Volume One (1988) og Vol. 3 (1990).Lynne har gitt ut soloalbumene Armchair Theatre (1990), Long Wave (2012) og Mr. Blue Sky: The Very Best Of Electric Light Orchestra (2012). Han har dessuten produsert folk som Dave Edmunds, Paul McCartney, Ringo Starr, Del Shannon og Bryan Adams samt The Beatles' comebacksingler Free As A Bird (1995) og Real Love (1996). Les mer i Store norske leksikon popmusikk rock Eksterne lenker Jeff Lynne's ELO

https://snl.no/Alaj%C3%A4rvi

2023-01-31

Alajärvi

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Finlands geografi

Alajärvi er en bykommune i det nordvestlige Finland, i landskapet Södra Österbotten (finsk: Etelä-Pohjanmaa). Alajärvi ligger ved innsjøen med samme navn, har 9973 innbyggere i 2016 og et areal på 738 km2. Kommunen er enspråklig finsk.

Alajärvi fikk bystatus i 1986 og er et handels- og administrasjonssentrum med tekstil- og trevareindustri, der det blant annet produseres ferdighytter. Nelimarkka museum ble grunnlagt av maler og professor Eero Nelimarkka i 1964. I tillegg til kunstutstillinger er Nelimarkka et sted der visuelle kunstnere kan leie seg inn for å kunne jobbe under fredelige forhold. Eksterne lenker Alajärvi kommunes nettsted

https://snl.no/apikalmeristem

2023-01-31

apikalmeristem

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Botanikk,Planteanatomi,Cellens organeller og mikrostruktur,Vekst og vekstanlegg

Apikalmeristem er en type meristem, altså det vevet i planter som deler seg (vokser). Apikalmeristemet er delingsvevet som finnes i spissen av alle røtter, stengler og grener av disse organene, og gir opphav til lengdevekst (strekningsvekst, også kalt apikal vekst) hos de ulike organene.

Lengdeveksten av rot og stengel skjer umiddelbart bak meristemet, i grunnmeristemet, kalt prokambium og protoderm. Apikalmeristemet gir primære cellevev og primær vekst, mens laterale meristem (kambier) gir sekundære vev og tykkelsesvekst.Hos karsporeplantene kan man skille ut én toppcelle i spissen av vekstpunktet. Hos frøplantene finnes det flere like celler, såkalte initialceller. Struktur Apikalmeristemet er oftest mindre enn 1 mm langt og består av små, protoplasmafylte celler med tynn cellevegg. I roten er meristemet dekket og beskyttet av en rothette, i stengelen av de yngste bladanleggene. Les mer i Store norske leksikon vekst – botanikk interkalær vekst

https://snl.no/Byneset

2023-01-31

Byneset

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Trøndelag,Trondheim

Byneset er den vestligste delen av Trondheim kommune og regnes i dag som en del av bydelen Heimdal. Byneset ligger på en halvøy vest for Trondheim mellom Trondheimsfjorden (Flakkfjorden) og Gaulosen. Byneset var fram til 1964 herredskommune i Sør-Trøndelag.

Jord- og skogbruk er hovednæringen i området, og det er betydelig korn- og melkeproduksjon. Landskapet i vest er relativt flatt, med veldyrkede jorder og myrlandskap (Høstadmyra), mens det i øst er sterkt kupert med skog og fjell. Høyeste topp er Storheia på 566 meter over havet.Byneset var svært tidlig befolket og er rik på arkeologiske funn fra stein-, bronse- og jernalder. Byneset kirke, en steinkirke fra 1170-årene med altertavle og prekestol fra 1600-tallet, ligger ved fylkesvei 831, cirka 2,5 kilometer vest for Spongdal. Kirken er viet helgenen St.Mikael og ble innviet omkring 1180. Siden 1999 har det vært golfbane på Byneset, Byneset Golfsenter med 18-hulls golfbane. Anne B. Ragdes romantrilogi Berlinerpoplene – Eremittkrepsene – Ligge i grønne enger (2004–2007) foregår her. Tidligere kommune Byneset kommune ble etablert i 1837. Etter at Buvik på sørsiden av Gaulosen ble utskilt som egen kommune i 1855 omfattet Byneset kommune byneshalvøya vest for Leinstrand samt Trondheim bymark. Kommunesenteret var Spongdal. Ved sammenslåingen var kommunens areal 78,54 kvadratkilometer, og den hadde 2049 innbyggere. Tettsteder Spongdal er største tettsted og bygdesenter på Byneset. Her ligger Spongdal skole, barne- og ungdomsskole, trinn 1.-10., og forsamlingshuset Folkvang. Fylkesvei 707 fra Klett til Flakk går gjennom tettstedet, hvor den krysser fylkesvei 831, som tar av mot vest og følger Trondheimsfjorden rundt Byneset til Rye.Langørgen (Langørjan) og Rye er tettsteder beliggende lenger nord på Byneset. Her ligger Rye kapell, som ble vigslet i 1995. I kapellet, som tidligere var bedehus, ligger også menighetskontoret for Byneset. Rye skole er en barneskole med trinn 1.-7. Skolen er kombinert med samfunnshus. Ved skolen er det også fritidsklubb, hånd- og fotballbaner.Byneset har de siste årene hatt et relativt stabilt innbyggertall på rundt 2600.Navnet var opprinnelig Nes, senere endret til Byneset etter gården By, av norrønt býr, 'gård'. Kart Les mer i Store norske leksikon Trondheim Trøndelag Eksterne lenker Byneset kirke Litteratur By, Ole Arnfinn m.fl., red.: Byneset bygdebok, 2003–2007, 4 b. Fugelsøy, Maurits: Byneset, 1963–66, 2 b. Ord og uttrykk fra Byneset, utgitt av Byneset historielag, 1999.

https://snl.no/elefantskilpadder

2023-01-31

elefantskilpadder

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Ryggstrengdyr,Virveldyr,Reptiler,Skilpadder

Elefantskilpadder er et kompleks av reptilarter i familien landskilpadder. Det finnes 11–12 nålevende arter på sju av øyene på Galápagos. De ble tidligere betraktet som én art, Geochelone elephantopus. De er verdens største landskilpadder, og de største artene kan bli opptil 1,9 meter lange og veie over 400 kilogram. Den eldste dokumenterte ble over 170 år gammel. Flere av artene er nesten helt utryddet, og det er satt i verk bevaringstiltak for å redde de gjenlevende. Observasjoner av elefantskilpadder var viktig bakgrunnsmateriele for Charles Darwins teori om artenes opprinnelse. Se også kjempeskilpadder.

Systematikk Medlemmene i artskomplekset ble tidligere henført til samme art, Geochelone elephantopus, men i dag regnes de som minst 14–15 ulike arter (Chelonoidis nigra-artskompleks) hvorav 11–12 fremdeles lever på øyene i Galápagos. Grunnlaget for oppsplittingen i ulike arter er at de lever geografisk isolert på forskjellige øyer, og de varierer i morfologiske karakterer som farge, ryggskjoldets tykkelse og form, maksimal kroppsstørrelse og lengde av hals og bein. Når man forsøker å krysse de ulike artene med hverandre i fangenskap, viser avkommet lavere overlevelse og fruktbarhet enn når de krysses med sin egen art, og kurtisen rettes mot individer fra samme øy, ikke mot individer fra andre øyer.Likevel er forskjellen mellom de ulike artene små, og variasjonen innenfor hver art er stor. En viktig forskjell går på om ryggskjoldet er høyt og kuppelformet eller salformet med oppoverbøyd forkant. En salformet skjoldform er trolig en tilpasning til å strekke halsen og spise høy vegetasjon. Når hals og bein trekkes inn under et salformet skjold, blir deler av halsen ubeskyttet, noe som kan tyde på at skjoldformen har utviklet seg i områder hvor det ikke fantes fiender. Artene i det fuktige høylandet er gjerne større, har kuppelformet skjold og kortere hals, mens arter fra det tørrere lavlandet har mindre kropp, salformet skjold og lengre hals. Beskrivelse Elefantskilpaddene er de største landskilpaddene i verden og regnes sammen med aldabrakjempeskilpadden som kjempeskilpadder. Vekten kan hos enkelte arter komme opp i 417 kilogram og ryggskjoldet kan ha en lengde på 187 centimeter. Normal vekt er 272–317 kilogram for hannene og 136–181 kilogram for hunnene av de største artene.Til forskjell fra den noe mindre aladabrakjempeskilpadden har elefantskilpaddene noe tynnere ryggskjold, som hos mange er salformet. Dessuten er hodet nærmest firkantet, ikke kileformet. Ryggskjoldet er gråbrunt, kuppelformet eller salformet, og det kan vokse lav på skjoldene til gamle individer. Beina er korte og kraftige. Hannen har lengre hale og kortere, mer konkavt bukskjold enn hunnen. Utbredelse Elefantskilpaddene finnes på sju av øyene i Galápagos-arkipelet. Fem arter finnes på Isabela, mens de øvrige øyene har hver sin art. Stamformen kom trolig drivende med Humboldtstrømmen fra Sør-Amerika. Artene kan overleve lenge uten mat og drikke. Den store kroppen var trolig en fordel ved drift over havet på grunn av at et lavere forhold mellom kroppsoverflate og volum gir mindre væsketap ved osmose. Den lange halsen kunne også være en fordel siden den kunne holdes hevet over vannflaten. Status Flere av artene i komplekset er truet av utryddelse. På 1600-tallet fantes det trolig 250 000 eksemplarer på Galápagos. I 1970-årene var tallet redusert til 3000. Den siste gjenlevende av arten C. abingdonii fra øya Pinta gikk under navnet Lonesome George og døde 24. juni 2012. C. nigra fra Floreana var trolig utdødd i 1846 og av C. phantasticus fra Fernandina finnes det ett gjenlevende individ.De mest tallrike artene i dag er C. vandenburghi på Isabela og C. chatanensis på øya San Cristóbal. Årsaken til den dramatiske tilbakegangen er overbeskatning, habitatødeleggelse og innførte pattedyr, som rotter, geiter, griser og katter som ødelegger egg eller dreper unger. Elefantskilpaddene var svært ettertraktet av sjøfolk som kilde til mat og olje. De ble også benyttet som kilde til drikkevann på lange sjøreiser fordi kroppen inneholder store mengder fortynnet urin.Ulike prosjekter med oppdrett i fangenskap, utsetting i naturen og fjerning av introduserte pattedyr har nå ført til at totalbestanden har kommet opp i cirka 19 000 individer. En av de artene som har økt mest på grunn av bevaringstiltak er C. hoodensis på øya Española. Atferd Noen arter foretar lange vandringer langs faste ruter mellom lavlandet i regntiden og høylandet i tørketiden. De er mest aktive tidlig om morgenen og sent om kvelden. Føde Elefantskilpaddene er vegetarianere som lever av gress og blader, kaktuser, lav, bær og frukter. Reproduksjon Paring kan finne sted hele året, med størst aktivitet i februar-juni. Hunnen graver ved hjelp av bakbeina et 30 centimeter dypt reir i tørr sandgrunn i juli–november. Hun legger 1–4 kull hver sesong, og gjennomsnittlig kullstørrelse er 4,6 egg for arter med salformet skjold og 9,6 egg for arter med kuppelformet skjold. Eggene veier 82-157 gram og klekkes etter 4–-8 måneder. Egg som utvikler seg ved lav temperatur gir hanner mens høyere temperatur gir hunlig avkom.Nyklekte unger veier 50 gram og ryggskjoldet er seks centimeter langt. For enkelte unger kan det ta flere uker før de klarer å grave seg ut av reiret. I fangenskap blir de kjønnsmodne 20–25 år gamle. I naturen kan det muligens gå 40 år før de reproduserer. Enkelte individer kan oppnå en betydelig levealder. Harriet, som døde i 2006, ble over 170 år gammel. Darwin og elefantskilpaddene Da HMS Beagle ankom Galápagos i 1835 ble den unge Charles Darwin møtt av viseguvernøren på øygruppen, Nicholas Lawson. Han kunne opplyse at han ved å studere ryggskjoldene til de ulike skilpaddene kunne fortelle hvilken øy de var hentet fra. Dette var en observasjon som var viktig for utviklingen av Darwins teori om artenes opprinnelse. Et mindre kjent faktum er at denne viseguvernøren var norsk. Hans døpenavn var Nicolai Olaus Lossius og han kom fra øya Sekken i Romsdalen. Les mer i Store norske leksikon landskilpadder Galápagosøyene

https://snl.no/CO2-utslipp

2023-01-31

CO2-utslipp

Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Politikkområder,Miljøvern,Klimapolitikk

CO2-utslipp er utslipp av gassen karbondioksid (kjemisk formel CO2). Karbondioksid er en klimagass. Både naturlige prosesser og menneskelig aktivitet kan føre til utslipp av CO2, men statistikk over CO2-utslipp og mål for å begrense slike utslipp henviser vanligvis bare til de utslippene som skyldes menneskelig påvirkning.

Naturlig kretsløp CO2 finnes naturlig i både luft og vann. Som en del av det naturlige karbonkretsløpet frigjøres CO2 fra biologisk materiale til atmosfæren, og fikseres i biologisk materiale igjen gjennom fotosyntesen. CO2 er derfor viktig for alt liv på Jorda.I atmosfæren er CO2 en drivhusgass som påvirker atmosfærens evne til å holde på varmen. Dermed virker gassen inn på vårt klima. Menneskelig påvirkning Ved forbrenning av fossilt brensel som kull, naturgass og olje tilføres ytterligere CO2 til det naturlige kretsløpet. Også enkelte industriprosesser og endringer i arealbruk som avskoging slipper ut betydelige mengder CO2. Når innholdet av CO2 i atmosfæren øker på grunn av menneskelig aktivitet bidrar det til menneskeskapte klimaendringer.Utslipp av CO2 er den viktigste formen for klimagassutslipp, selv om også utslipp av andre gasser påvirker klimaet. Det skyldes det store omfanget på utslipp fra fossile brensler, og at CO2 har svært lang levetid i atmosfæren. Utviklingen i CO2-utslipp De globale CO2-utslippene har nesten doblet seg de siste femti årene, og var i 2018 på om lag 42 milliarder tonn (gigatonn, Gt) CO2. Det er først og fremst den raske veksten i bruk av fossile brensler som har ført til den kraftige økningen, fra ca 15 Gt i 1970 til ca 37 Gt i 2018. Avskoging og andre endringer i arealbruk gir årlige utslipp på om lag 5 Gt CO2, men disse utslippene har holdt seg nokså stabile fra år til år.Norges CO2-utslipp har vokst fra 35,3 millioner tonn (megatonn, Mt) i 1990 til 43,8 Mt i 2018. Dette skyldes særlig økte utslipp fra olje- og gassproduksjon og transportsektoren. De siste årene har imidlertid utslippene vist en svakt nedadgående tendens, blant annet på grunn av lavere utslipp fra veitrafikk. Les mer i Store norske leksikon karbondioksid klimagassutslipp Eksterne lenker Norske klimagassutslipp hos Statistisk Sentralbyrå

https://snl.no/Dnipro_-_by

2023-01-31

Dnipro (by)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Ukrainas geografi

Dnipro er en by i Ukraina, ved Dnepr-buen; med 980 948 innbyggere (2021). Dnipro er et viktig knutepunkt for elve- og jernbanetrafikken. Det er en av landets største industribyer, med en omfattende jern- og stålindustri basert på jernmalm fra Kryvyj Rih (Krivoj Rog), mangan fra Nikopol, kull fra Donetsbassenget og elektrisk kraft fra de mange kraftstasjonene i Dnepr.

Dnipro har produksjon av platestål, rørstål, stålwire med mer, som danner basis for en betydelig mekanisk industri som lager lokomotiver, landbruksmaskiner, gruvemaskiner og annet tungt utstyr. I sovjettiden var byen sete for verdens største produsent av atomraketter, Juzjmasj. Øvrig industri omfatter blant annet produksjon av kjemikalier, bildekk, maling, sement, tekstiler, skotøy og næringsmidler. Byen har universitet (fra 1918) og mange tekniske skoler. Historie Byen ble anlagt 1787 av Potemkin. Den skulle være midtpunkt for de områder som var erobret som et resultat av den endelige underleggelsen av de ukrainske kosakkene i 1775 (stormingen av deres hovedsete Zaporizjzjia Sitsj), og seieren mot Tyrkia i den russisk-ottomanske krig 1768–1775.Byen fikk navnet Jekaterinoslav til ære for Katarina 2. Den ble omdøpt til Dnepropetrovsk 1726 (senere Dnipropetrovsk i tråd med ukrainsk rettskriving), og til Dnipro etter et vedtak i den ukrainske nasjonalforsamlingen i 2016. Les mer i Store norske leksikon Ukraina

https://snl.no/Rudolf_Borchardt

2023-01-31

Rudolf Borchardt

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteraturvitenskap,Litteraturforskere og kritikere

Rudolf Borchardt var en tysk forfatter og kritiker. Han var nær knyttet til Hugo von Hofmannsthal og påvirket av dennes konservative idealisme. Fra 1904 var han for det meste bosatt i Italia.

Borchardts kritiske arbeider Gespräch über die Formen (1912) og Rede über Hofmannsthal (1902) øvde betydelig innflytelse på samtidens estetiske tenkning. Borchardt var i besittelse av et usedvanlig språktalent og oversatte blant andre Pindar, Dante og en rekke engelske diktere til tysk.Borchardts egen diktning er preget av en stilsikker språkfølelse: ikke minst i diktsamlingene Jugendgedichte (1920) og Gartenphantasie (1925) gjør den seg gjeldende. Av posthume verker kan nevnes Pisa (1948) og Der leidenschaftliche Gärtner (1951). Hans brevveksling med Hofmannsthal utkom i 1994. Les mer i Store norske leksikon Tysklands litteratur litteraturkritikk

https://snl.no/deltakraft

2023-01-31

deltakraft

Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Atom- og kjernefysikk

Deltakraft er innen fysikk en kraft mellom to partikler som matematisk modelleres med en deltafunksjon. Dette betyr at kraften er uendelig stor dersom partiklene er på nøyaktig samme sted, og ellers er den null.

En deltakraft kan brukes i kjernefysikk og partikkelfysikk som en tilnærming for den sterke vekselvirkningen mellom to partikler. Beskrivelse Selv om deltakraften er uendelig i et gitt punkt, vil den over en viss romlig utstrekning anta en endelig verdi. Det tilhørende potensialet beskrives matematisk ved V = V0δ(x1-x2), der x1 og x2 er posisjonen for de to partiklene og δ er den såkalte deltafunksjonen. Deltafunksjonen, δ(x), er uendelig stor for x= 0 og null ellers. Funksjonen har sin betydning når den er tolket som en fordeling, der integralet av funksjonen over alle x antar verdien 1. Les mer i Store norske leksikon sterk vekselvirkning kjernefysikk

https://snl.no/Antonia_Susan_Byatt

2023-01-31

Antonia Susan Byatt

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur på 1900-tallet

Antonia Susan Byatt er en britisk forfatter og litteraturkritiker. Hun har blant annet skrevet en grunnleggende kritisk studie om Iris Murdoch.

Av hennes tidlige romaner kan nevnes The Game (1967) og The Virgin in the Garden (1978). Sistnevnte, som gir et fint bilde av en oppvekst i Nord-England, er første bind i en planlagt tetralogi, og er blitt fulgt av Still Life (1985) og Babel Tower (1996).Byatt vant berømmelse med Possession: A Romance (1990; norsk oversettelse Besettelse, 1997), som innbrakte henne Bookerprisen. Angels and Insects kom i 1992 (norsk oversettelse Engler og insekter, 1998), og The Biographer's Tale i 2000. Et av hennes hovedtemaer er mulighetene for et godt samspill mellom selvstendighet og nærhet i forholdet mellom kvinner og menn. Hun er en intellektuell forfatter i den forstand at hun er opptatt av ideer, men følelser står også sentralt.Også som novelleforfatter har hun vunnet høy anerkjennelse, blant annet med samlingene: Sugar and Other Stories (1987) The Matisse Stories (1993; norsk oversettelse Matisse-historier, 1999) The Djinn in the Nightingale's Eye (eventyr, 1994) Elementals: Stories of Fire and Ice (1999) Les mer i Store norske leksikon Storbritannias litteratur novelle roman Litteratur Hadley, Louisa: The fiction of A.S. Byatt, 2008, isbn 0-230-51792-7, Finn boken Todd, Richard: A.S. Byatt, 1997, isbn 0-7463-0792-6, Finn boken

https://snl.no/Br%C3%B8dre_av_det_felles_liv

2023-01-31

Brødre av det felles liv

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Kristne trossamfunn

Brødre av det felles liv var en kirkelig reformbevegelse i senmiddelalderen som ville fornye fromhetslivet med den såkalte Devotio moderna (latin 'moderne fromhet'). I motsetning til middelalderens fromhetsliv, som var sterkt knyttet til klosterlivet og dets objektive strukturer, vektla Devotio moderna en personlig Kristusfromhet samt skriftlesning og meditasjon. Med sitt praktisk-religiøse siktemål stod denne fromhetsretningen nokså fremmed overfor skolastikken, og var i slekt med humanismens fremhevelse av individet. I motsetning til humanistene hadde tilhengerne av Devotio moderna imidlertid et pessimistisk syn på verden og menneskelivet.

Bevegelsen føres tilbake til Geert Groote (1340–84), opprinnelig kannik i Utrecht, som fra 1379 opptrådte som streng botspredikant og refser av geistlighetens livsførsel. Hans venn og disippel Florens Radewijns (1350–1400), som også var kannik i Utrecht, grunnla for sine tilhengere et klosterlignende fellesskap i Deventer etter 1380. De fleste av medlemmene var preste- eller klerkeviet, men i motsetning til tradisjonelle klostre avla de ikke klosterløfter, og beholdt sin gjerning i det verdslige samfunn. De livnærte seg for en stor del av hagebruk og avskrivning av bøker, senere av boktrykking. Allerede i 1374 grunnla Groote det første hus for Søstre av det felles liv.Brødrene av det felles liv, som ved sin livsførsel viste at det var mulig å leve et fromt kristenliv uten klosterløfter og murer, vant særlig utbredelse i Nederland og Tyskland, men deres spiritualitet fikk innflytelse både i Frankrike, Spania og Italia. De hadde bare noen få skoler, men drev hybelhus for studenter som der kom inn under brødrenes påvirkning. Radewijns laget også en regel for kanniker som ble fulgt av Windesheimkongregasjonen, knyttet til Augustinerkorherrene.Flere av brødrehusene kom under innflytelse av reformasjonen, og på grunn av rekrutteringssvikt forsvant de fleste i løpet av 1600-tallet. Men deres åndelige innflytelse kom til å gjøre seg gjeldende i flere århundrer fremover, både på katolsk og protestantisk mark, ikke minst gjennom Thomas a Kempis Imitatio Christi ('Kristi etterfølgelse'). Både pietismen og jesuittenes spiritualitet står i gjeld til dem. Les mer i Store norske leksikon kristendommens historie kristendom

https://snl.no/bon

2023-01-31

bon

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Buddhisme

Bon er en tibetansk religion som fører sine tradisjoner tilbake til tiden før buddhismens innføring i Tibet på 700-tallet evt.

I verdensbilde, livsholdning og etikk, ritualer og kunst, og ikke minst i klosterliv, samsvarer den i det store og hele med buddhismen. Et viktig skille overfor buddhistene er at bon-poene ikke anerkjenner den historiske Buddha, Siddhattha Gotama, som vår tidsalders buddha. I stedet hevder de at Buddha var en prins ved navn Tönpa Shenrap ('Læreren Shenrap') som skal ha levd i landet Tazig (som de identifiserer med Vest- eller Sentral-Asia) lenge før Siddhattha Gotama. Bon-poene har en meget omfattende og svært lite utforsket litteratur. Historikk Bon-religionens tilhengere (bon-po) regner seg som arvtagere av tradisjonene fra en gruppe prester i Tibet som på 700-800-tallet gradvis ble fortrengt av buddhismen. Disse prestene (også kalt bon-po) synes særlig å ha hatt ansvaret for døds- og renselsesriter, og spesielt for kulten av de avdøde kongene. Etter kongedømmets oppløsning på 800-tallet falt disse funksjonene bort, og det religiøse liv ble mer og mer preget av buddhismen. Sin nåværende form synes bon-religionen å ha fått på 1000-tallet. Til tross for harde forfølgelser under kulturrevolusjonen i 1960- og 1970-årene, har bon-religionen tallrike tilhengere i Tibet. De har et stort eksil-tibetansk kloster i India, og flere klostre er gjenoppbygget i Tibet. Les mer i Store norske leksikon buddhisme Religion i Tibet Litteratur Kværne, Per: Tibet Bon religion : a death ritual of the Tibetan Bonpos, 1985, isbn 90-04-07083-4, Finn boken Kværne, Per: The Bon religion of Tibet, 1995, isbn 1-570-62186-1, Finn boken Snellgrove, David L., red.: The nine ways of bon, 1967, Finn boken

https://snl.no/Brixham

2023-01-31

Brixham

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands geografi

Brixham er en liten by i Storbritannia, England, i grevskapet Devon, ved Tor Bay, 8 kilometer sør for Torquay, og del av bykommunen Torbay. Byen har 16 693 innbyggere (2011).

Mesteparten av Brixham ble bygget under victoriatiden, og mange av de fotogene husene i havneområdet var opprinnelig bebodd av fiskere og deres familier. Det var fiskere fra Brixham som utviklet trålen. Bortsett fra fiske har den lokale industrien i hovedsak knyttet seg til kalksteinsbrudd der materiale ble tatt ut til å bygge hus, molo og veier.Vilhelm av Oranien gikk i land her i 1688 med 14 000 nederlandske soldater og overtok dermed som konge av England, Skottland og Irland.

https://snl.no/Carl_Bernadotte

2023-01-31

Carl Bernadotte

Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Sveriges historie,Sveriges kongehus

Carl Bernadotte var en svensk prins. Han var sønn av prins Carl (1861–1951) og prinsesse Ingeborg av Danmark, og bror av kronprinsesse Märtha og dronning Astrid av Belgia.

Carl mistet sin svenske prinsetittel i 1937, da han giftet seg borgerlig, men fikk samme år den belgiske tittelen prins Bernadotte av sin svoger kong Leopold. Carl giftet seg for tredje gang i 1978 med norske Kristine Rivelsrud (1932–2014). Carl var den lengstlevende av Oscar 2s barnebarn. Carl, eller onkel “Mulle” som han ble kalt, hadde et nært forhold til den norske kongefamilien; han var kong Haralds onkel og fadder for prinsesse Märtha Louise. Les mer i Store norske leksikon Det svenske kongehuset

https://snl.no/Dornier_GmbH

2023-01-31

Dornier GmbH

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Luftfart,Flyindustri,Fly- og helikopterprodusenter

Dornier GmbH er en tidligere tysk flyfabrikk. Den var i mellomkrigstiden og under andre verdenskrig kjent for sine flybåter og bombefly. Etter krigen produserte fabrikken lette transportfly og passasjerfly.

Historie Dornier hadde grunnlag i Zeppelin-verkene i Friedrichshafen, som fra 1914 hadde en flyavdeling ledet av Claudius Dornier (1884–1969). I 1917 ble flyfabrikken Zeppelin-Werke Lindau dannet; i 1922 skiftet denne navn til Dornier Metallbauten, og fra 1932 til 1969 var den kontrollert av Claudius Dornier. I 1960-årene startet selskapet også teknologiutvikling innen andre områder, blant annet romteknologi og satellitter, militære kommunikasjons- og informasjonssystemer og medisin.Dornier gikk i 1985 inn i Daimler-Benz-konsernet, fra 1989 i datterselskapet Deutsche Aerospace (DASA), det senere DaimlerChrysler Aerospace, som fra 2000 ble en del av European Aeronautic Defence and Space Company (EADS). Flyproduksjonen (Dornier Luftfahrt) ble 1996 overtatt av den amerikanske flyprodusenten Fairchild, se Fairchild Dornier. Flytyper Best kjent fra mellomkrigstiden er flybåtene Dornier Wal fra 1922 og Do X fra 1928. Dornier Wal ble brukt av Roald Amundsen på polferden i 1925 og senere blant annet på Lufthansa-ruten Berlin-Oslo. Do X var verdens største fly i sin tid og hadde tolv motorer i tandempar på toppen av vingene. I 1930-årene kom det middeltunge bombeflyet Do 17, den såkalte Flygende blyant, som sammen med den senere modellen Do 217 var mye brukt under andre verdenskrig.Fra 1955, da fabrikken kunne gjenoppta virksomheten, produserte man blant annet det lette transportflyet Do 27, de tomotors turbopropflyene Do 228 og Do 328, og utviklet V/STOL-flyet Do 31 og helikopteret Do 32. De to sistnevnte ble aldri satt i produksjon. Les mer i Store norske leksikon fly Fairchild Dornier

https://snl.no/Maurice_Barr%C3%A8s

2023-01-31

Maurice Barrès

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Frankrikes litteratur,Frankrikes litteratur på 1900-tallet

Maurice Barrès var en fransk forfatter og politiker. Han var opprinnelig sosialist, men i romantrilogien Le Culte du moi (1888–91) hevder han en ekstrem individualisme som han senere sterkt avdemper til fordel for rasemystikk og politisk konservatisme med tradisjonsdyrking som sentral verdi. Dette blir det bærende elementet i trilogien Roman de l'énergie nationale, hvis betydeligste bind er Les Déracinés (1897).

Mot moderne kosmopolitisme setter Barrès sitt program for nasjonal og regional forankring. Han var blant annet en ivrig motstander av Alfred Dreyfus. Hans sterke nasjonalisme får uttrykk i lyrisk beveget prosakunst, som for eksempel i La Colline inspirée (1913). Under første verdenskrig kjempet han for nasjonalt samhold over ideologiske skillelinjer.Barrès ble betraktet som en av lederskikkelsene i samtidens franske litteratur, og i mellomkrigstiden hadde hans ideer betydelig innvirkning på fransk konservativ tenkning. Etter andre verdenskrig har hans anseelse sunket betraktelig, særlig på grunn av idealene han var talsmann for. Utgivelser i norsk oversettelse Colette Baudoche: Histoire d'une jeune fille de Metz (Roman, 1909). Norsk oversettelse: Colette Baudoche: Fortælling om en ung pike fra Metz (1916) Les mer i Store norske leksikon Frankrikes litteratur Frankrike – den tredje republikk (1871–1940) litteratur roman bok Eksterne lenker Larousse: Artikkel om Maurice Barrès fra Dictionnaire mondial des littératures

https://snl.no/Amazonas_-_elv_i_S%C3%B8r-Amerika

2023-01-31

Amazonas (elv i Sør-Amerika)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Sør-Amerikas geografi,Brasils geografi

Amazonas er en elv i Sør-Amerika. Den er en av jordens lengste elver, og den største med hensyn til nedbørfelt og vannføring.

Nedbørfeltet, som omfatter Amazonasbekkenet med verdens største areal av tropisk regnskog og fuktig tropeskog, er på i alt 7 050 000 km2, hvorav 3 836 529 km2 i Brasil og resten i Bolivia, Peru, Ecuador, Colombia og Venezuela. Amazonas' vannføring ved munningen er mellom 100 000 og 120 000 m3 i sekundet. Vannet er rødt av slam og renner med en gjennomsnittshastighet av 0,75 meter per sekund. Lengde Elvens lengde oppgis forskjellig avhengig av hvorfra målingen er foretatt. Medregnet tilløpet Río Apurímac er lengden 7025 kilometer, og Amazonas er da jordens lengste elv. Ofte oppgis Amazonas inklusive Ucayali. Disse er til sammen cirka 6500 kilometer, noe som gjør Amazonas til verdens nest lengste elv etter Nilen. Amazonas inklusive kildeelven Marañón er 4900 kilometer lang. Løp Elven Apurímac springer ut i den peruanske delen av Andesfjellene. Elven mottar en rekke tilløp og skifter navn flere ganger før den i provinsen Ucayali i Peru får det samme navnet som provinsen. Fortsatt innenfor Perus grenser flyter Ucayali sammen med elven Marañón, som vanligvis regnes som Amazonas' kildeelv.Marañón renner i forlengelsen av hovedelvens retning og begynner på det peruanske høylandet 3600 meter over havet, bare 160 kilometer fra stillehavskysten. Fra den peruanske grensen flyter Amazonas rolig gjennom de brasilianske selvas (tropisk regnskog). Utover lavlandet har Amazonas en bredde på 1600 meter og sprer seg ofte i en rekke av løp. Like ved byen Manaus opptar den Rio Negro fra nord. Heretter har elven en gjennomsnittlig bredde på fem kilometer. Hele elvenettets bredde når på enkelte steder 40 kilometer. Amazonas munner ut i Atlanterhavet rett sør for ekvator.I munningsgapet ligger den 19 000 km2 store øya Marajó. Tidevannet, som når 850 kilometer opp gjennom elven, har en springflodbølge, pororoca, som blir opptil 5 meter høy. 300 kilometer ut i Atlanterhavet merkes Amazonas' ferske, slambelastede vann.Elvene med utspring i Andesfjellene frakter med seg næringsrike sedimenter, som tilfører jordsmonnet verdifulle mineraler. Elvene fra nord og sør i Amazonas' midtre løp kommer fra områder med gammelt, utvasket jordsmonn og har lite næring med seg. Bosetningsmønsteret i Amazonasbekkenet følger de næringsrike elvene. I elven lever blant annet sjøkuen amazonasmanat, amazonasdelfin, kaimaner, skilpadder og mange forskjellige fiskearter, blant annet pirarucú, arapaima og arawana. Bielver Amazonas har mer enn 500 bielver, hvorav 17 med større lengde enn Rhinen. Av viktige bielver fra venstre kan nevnes Napo, Japurá og Rio Negro; fra høyre Ucayali, grenseelven Yavarí, Juruá, Purus, Madeira, som er Amazonas' største bielv, og videre Tapajós og Xingú som sammen med Tocantins danner et stort estuar med en bredde på hele 300 kilometer, altså tilsvarende Nordsjøens bredde. Amazonasbekkenet Amazonasbekkenet, som utgjør nedbørfeltet til Amazonas og dens bielver, kan grovt sett avgrenses av Andesfjellene i vest, Guyanahøylandet i nord og det brasilianske sentralplatået i sør. Elven Casiquiare danner vest for Guyanahøylandet en unik naturlig kanal fra elven Orinoco til Amazonas' sideelv Negro og forbinder dermed de to store vassdragene (bifurkasjon). Således kan man si at Amazonasbekkenet strekker seg helt nord til Orinocos bredder.Store deler av Amazonasbekkenet er elveslette eller lavtliggende områder under 200 meter over havet. Bredest er lavlandet i de indre vestlige delene, mens det innskrenkes nærmere kysten. Det vidstrakte lavlandet gjør i alt 23 000 kilometer elver navigerbare for skip, inklusive sideelvene Madeira, Xingo, Tapajós, Negro, Trombetas og Jari. Imidlertid gjør det vidstrakte lavlandet at kraftutbyggingspotensialet er svært lite i forhold til vannmengden.I Amazonasbekkenet finnes verdens største regnskog (selvas, ‘urskog’). Til Amazonas (i Brasil kalt Amazônia) regnes i denne sammenheng også nedre del av Tocantinsbekkenet, men området dekker også deler av Venezuela, store deler av Guyana, det meste av Surinam og store deler av Fransk Guyana. Klimaet er varmt og fuktig med hyppige regnskyll fordelt over hele året (tropisk regnklima). Regnskogen regnes for å ha verdens rikeste artsmangfold.Særlig i den brasilianske delen avskoges store arealer grunnet inntrengning av hogstselskaper, landbrukere, gullgravere og andre mineraltutvinnere. Hogstselskapene søker sjeldne treslag, som blant annet mahogni. Landbrukerne kommer fra sør og rydder store landområder til bruk for store kvegfarmer. I 1990-årene ble disse områdene omgjort til soyaplantasjer, mens nye skogområder ble tatt i bruk for kvegdrift. Ved år 2000 var til sammen 587 700 km2, eller 14 prosent av den opprinnelige amazoniske skogen i Brasil, regnet for ødelagt. Et kritisk belte strekker seg fra Maranhão til Acre. Alvorligst er ødeleggelsene i delstatene Pará, Mato Grosso og Rondônia. Jordsmonnet i regnskogen er lite fruktbart og vil ved dyrking ikke gi avkastning i mer enn noen få år. Et skrint jordsmonn gjør at ny regnskog ikke vil vokse opp igjen om de avskogede områdene er for store. Veianlegg og jernbaner åpner nye områder for nybyggerne og skaper ytterligere press på områdene. Også produksjonsprosessene ved mineralutvinning med fremstilling av trekull krever sin del av regnskogen.Reduksjonen av regnskog har flere lokale konsekvenser. Den legger store landarealer øde og uproduktive, og den truer livsførselen til urbefolkningen som tradisjonelt har holdt til der. Avskogingen kan også ha globale konsekvenser, noe som har skapt stor internasjonal oppmerksomhet og bekymring. En stor del av jordens biologiske mangfold befinner seg i Amazonas, og med avskogingen forsvinner dette. Man er også redd for at en avskoging vil forstyrre globale klimaprosesser. Brenning av regnskog tilfører atmosfæren CO 2, og vil på denne måten kunne være med på å øke den globale drivhuseffekten. Vegetasjon holder på fuktighet og motvirker erosjon, slik at klimaet lokalt vil bli tørrere ved reduksjon av regnskogen. Reduksjonen av nedbør vil muligens også gjøre seg gjeldende i tilstøtende områder. Klimaprosessene er imidlertid kompliserte, og det er vanskelig å anslå effekten av en regnskogsreduksjon. Som ledd i bevaringen av regnskogen er det blant annet opprettet urfolkreservater. Forvaltningen av skogområdene i slike reservater overføres dermed til de lokale folkegruppene, men også disse områdene kan åpnes for kommersiell utnyttelse under president Jair Bolsonaros politikk. Utforskning Amazonas ble kjent for europeerne i 1500, da Vicente Yáñes Pinzón etter å ha deltatt i Kristoffer Columbus' berømte ferd foretok en selvstendig oppdagelsesreise. I 1541 ble elven befart av Francisco de Orellana, og etter hans ferd fikk elven navnet «amazonenes elv». Senere reisende er blant annet Charles Marie de La Condamine i 1743–1744, Alexander von Humboldt i 1799 og Henry Walter Bates, hvis bok The Naturalist on the River Amazonas utkom i 1863.Navnet Amazonas er gitt av europeere, til amasone, etter å ha observert det man mente var kvinnelige krigere i traktene. Amazonas er også navn på en delstat i Brasil, departementer i Colombia og Peru, og et territorium i Venezuela. Les mer i Store norske leksikon Sør-Amerika elv

https://snl.no/Johanne_Dybwad

2023-01-31

Johanne Dybwad

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Norske skuespillere

Johanne Dybwad var en av de mest anerkjente norske skuespillere i første halvdel av 1900-tallet. Hun ble slått til ridder av St. Olavs Orden i 1924 og fikk storkorset i 1947.

Biografi Johanne Dybwad var datter av Johanne og Mathias Juell, og gift med Vilhelm Dybwad fra 1891 til 1916. Hun debuterte på Den Nationale Scene i 1887 og fikk sitt gjennombrudd året etter som Fanchon i En liden Hex etter George Sands roman, som samme høst ble hennes første rolle på Christiania Theater. På Christiania Theater i 1888–1899 gikk hun inn i et stort repertoar, og utviklet sin kunstnerisk uttrykksfulle teknikk.Da Nationaltheatret åpnet 1899, stod hun som en av Norges sterkeste og mest originale scenekunstnere, en posisjon hun bevarte gjennom de følgende førti år. Bortsett fra sesongen 1908–1909 var hun knyttet til Nationaltheatret resten av sin karriere, men hun gjestespilte over hele Norden, drog på egen turné til Hamburg og Berlin i 1907 og fulgte Nationaltheatret til Paris 1937. Som skuespiller Dybwad var en selvstendig skapende kunstner, som utviklet sin spillestil fra realistisk menneskeskildring til streng monumentalitet. Både i tragedien og komedien prøvde hun alltid å skape helhet, enkelhet, storhet. Det var først og fremst i det store norske repertoaret hun spilte; de fleste av Ibsens kvinneskikkelser, blant annet Signe i Gildet paa Solhoug, tittelrollen i Fru Inger til Østråt, Solveig og Mor Aase i Peer Gynt, Nora i Et dukkehjem, fru Alving i Gengangere og Rebekka West i Rosmersholm. Hennes fremste Bjørnson-roller var Klara Sang i Over Ævne 1 og Tora Parsberg i Paul Lange og Tora Parsberg; i Gunnar Heibergs dramatikk tittelrollen i Tante Ulrikke og Karen i Kjærlighetens tragedie. Ellers var Lavinia i Det lykkelige valg og tittelrollen i Wiers-Jenssens Anne Pedersdotter hovedskikkelser i hennes norske repertoar.Av klassikere spilte hun blant annet Evripides' Medea, en rekke Shakespeare-roller, samt Elizabeth i Schillers Maria Stuart. Av hennes roller i utenlandsk samtidsdramatikk fremheves Christina Mannon i Eugene O'Neills Sorgen kler Elektra.Dybwad gjorde samtidig en betydelig innsats som regissør, og hennes beste oppsetninger hører til høydepunktene i tidens norske teater. Nevnes kan Evripides' Medea og Aristofanes' Lysistrata, Shakespeare-stykker som As You Like It, Kjøpmannen i Venedig og Kong Lear, Victor Hugos Ruy Blas, Schillers Maria Stuart, Ibsens Rosmersholm og Gengangere, samt Nordahl Griegs Barrabas og Vår ære og vår makt.Som Mor Aase, en av hennes mest folkekjære skikkelser, feiret hun sitt 60-års jubileum som skuespiller 7. november 1947, og hun stod for siste gang på scenen 8. desember samme år.Johanne Dybwad ble bisatt i æreslunden på Vår Frelsers gravlund ved siden av Bjørnstjerne og Bjørn Bjørnson. I 1962 ble Per Ungs statue av henne avduket foran Nationaltheatret. Les mer i Store norske leksikon Johanne Dybwad i Norsk biografisk leksikon Litteratur Elster, Kristian, d.y.: Skuespillerinden Johanne Dybwad, 1931 NBL 2. utg. Normann, Axel Otto: Johanne Dybwad: liv og kunst, 2. utg., 1950 Waal, Carla Rae: Johanne Dybwad: Norwegian actress, 1967

https://snl.no/Amundsenhavet

2023-01-31

Amundsenhavet

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Antarktis

Amundsenhavet er et randhav til Sørishavet ved Antarktis, utenfor Marie Byrd Land, mellom Cape Dart, Siple Island ved 98° vestlig lengde og Cape Flying Fish, Thurston Island ved 123° vestlig lengde. Amundsenhavet er for det meste isdekt.

Navnet ble gitt av førstestyrmann Nils Larsen under Norvegia-ekspedisjonen i 1928–1929 til ære for den norske oppdageren Roald Amundsen.Isbremmene langs kysten av Amundsenhavet er svært påvirket av de globale klimaendringene og har blitt både tynnere og mer ustabile. Dette medfører at iskappen innenfor er mer utsatt for raske endringer, og det er denne delen av innlandsisen i Antarktis hvor isbreene minsker raskest i dag. Endringsprosessene som foregår her her kan potensielt bidra vesentlig til fremtidig global havnivåstigning. Amundsenhavet er på grunn av disse forholdene i dag et helt sentralt område for forskning i Antarktis. Les mer i Store norske leksikon randhav hav Antarktis

https://snl.no/pasientskade

2023-01-31

pasientskade

Store norske leksikon,Jus,Helserett

Pasientskade er en skade som en pasient blir utsatt for mens han eller hun er på en institusjon, under behandling av enten spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten, under ambulansetransport eller når han eller hun får hjelp av helsepersonell eller av andre personer som opptrer på vegne av helsepersonell. Hva som er en pasientskade er nærmere definert i pasientskadeloven. Både helsehjelp og manglende nødvendig helsehjelp kan resultere i en pasientskade. En pasientskade kan også oppstå som følge av alternativ behandling etter lov om alternativ behandling av sykdom.

Pasientskadeerstatning Det stilles en del tilleggskrav ut over selve skaden for at pasienten skal bli berettiget til pasientskadeerstatning. En pasientskade kan også, når visse tilleggsvilkår er oppfylt, medføre at den eller de som har forvoldt skaden, kan bli stilt til ansvar.Norsk pasientskadeerstatning som forkortes NPE, er et uavhengig forvaltningsorgan opprettet med grunnlag i pasientskadeloven, som behandler erstatningskrav fra pasienter som mener de har fått en skade etter behandlingssvikt i helsetjenesten. Les mer i Store norske leksikon helserett pasientrettighetsloven Eksterne lenker Lov om erstatning ved pasientskader mv. (lovdata)Lov om alternativ behandling av sykdom mv. (lovdata)

https://snl.no/Athens_historie

2023-01-31

Athens historie

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Den greske antikken

Athens historie omfatter byen i den greske antikken, i romertiden, under osmansk styre og som hovedstad i det moderne Hellas.

Forhistorien Etter greske sagn var Athen anlagt av den første kongen, Kekrops, som var oppstått av jorden. Det opprinnelige by- og borganlegget fantes på Akropolis, som alt fra mykensk tid (cirka 1500 fvt.) var befestet med svære murer. Athene var antakelig stedets borggudinne.Etter hvert dannet det seg en by i ly av borgfjellet, først på vestsiden, senere også i nord, kvarteret Kerameikos, kalt «Pottemakerkvarteret». Vest for Akropolis lå to mindre høyder, Areopagos, hvor Areopagos-rådet møttes, og Pnyx, sete for folkeforsamlingen. Antikken I 480 fvt. inntok og ødela perserne Athen. Etter seirene ved Salamis og Plataiai ble byen bygd opp igjen og murene gjenreist, spesielt takket være Themistokles. Snart bandt også de «lange murer» Athen sammen med Pireus. Midtpunktet for byens liv ble agora, torget nordvest for Akropolis.Bygging av praktfulle byggverk skjøt spesielt fart under Perikles. Hans tid (perioden 450–430 fvt.) er Athens glansperiode da byen litterært og kunstnerisk var Hellas' sentrum, et «Hellas i Hellas». Byen hadde da et innbyggerantall på kanskje rundt 320 000, hvorav cirka 40 000 var mannlige fullborgere og der slavebefolkningen utgjorde en tredjedel.I templene på Akropolis og på plassene mellom dem fantes en mengde kunstverker. På sørøst-skrenten av fjellet ble det innrettet et stort teater, Dionysosteateret, som ble ombygd i det fjerde århundre fvt. av Lykurgos.Nordvest for Akropolis lå et dorisk tempel, som ofte feilaktig har vært kalt Theseustempelet, men som antakelig var viet til Hefaistos. Det er det best bevarte av alle greske templer i Hellas og Lilleasia, og noe yngre enn Parthenon. Fra romertiden I romertiden hadde Athen en blomstringsperiode på 100-tallet evt. under Hadrian og Antoninene, da først og fremst som universitetsby. Da fullførte Hadrian det kolossale Zevstempelet i bydelen mot sørøst, og Herodes bygde Atticus-teateret Odeion sørvest for Akropolis.Fra Justinians tid gikk det dårligere med byen. Templene ble omdannet til kirker og filosofskolene ble lukket i 529. Athen ble en liten provinsby. Under det fjerde korstog slo en frankisk hertugslekt seg ned i borgen. I 1458 erobret tyrkerne (osmanene) Athen. I 1687 bombarderte venetianerne byen og ødela en stor del av Parthenon og Propyleene. Hovedstad Etter 1834, da Athen igjen ble hovedstad, har ruinene blitt omhyggelig beskyttet, og store utgravninger er foretatt, både på Akropolis og flere andre steder i byen. Mest kjent fra senere år er de omfattende amerikanske utgravningene på det gamle torget. Mange land har arkeologisk skole eller institutt i Athen, også Norge (som ble opprettet i 1989).Athen arrangerte de første olympiske sommerlekene i 1896, samt olympiske «jubileumsleker» i 1906. Byen ble utnevnt til Europas kulturby i 1985. Athen var på ny arrangør av sommer-OL i 2004. Les mer i Store norske leksikon Athen Den greske antikkens historie Hellas' historie

https://snl.no/Henrik_Bj%C3%B8rnstad

2023-01-31

Henrik Bjørnstad

Store norske leksikon,Sport og spill,Ballsport,Golf

Henrik Bjørnstad er en norsk tidligere golfspiller og senere trener. Bjørnstad var den første nordmannen noensinne til å spille PGA Tour.

Henrik Bjørnstad vant NM som amatør i 1996 og ble profesjonell året etter. Han spilte fra 2001 på European Tour med flere gode plasseringer, blant annet annenplass i Hong Kong Open. Bjørnstad trakk seg tilbake fra golf i 2004, men gjorde comeback i 2005 og kvalifiserte seg til spill på den amerikanske PGA Tour i 2006 som første nordmann noensinne. Hans beste turneringsplassering var en tiendeplass, men han klarte ikke å holde plassen og spilte i 2007-2009 på nivået under (Nationwide Tour).Bjørnstad kvalifiserte seg i 2009 på nytt for spill på PGA Tour, hvor han spilte i 2010. Da han nok en gang ikke klarte å holde plassen der, la han opp som profesjonell golfspiller høsten 2010. Han ble engasjert av Norges Golfforbund som trener i 2011. Norske klubber: Drøbak GK, Oslo GK. Les mer i Store norske leksikon golf

https://snl.no/Bovbjerg_Klint

2023-01-31

Bovbjerg Klint

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Danmarks geografi

Bovbjerg Klint er en 5 kilometer lang skrent (klint) i Danmark, ved Vesterhavet, mellom Limfjorden og Nissum fjord, 41 meter høy.

Bovbjerg Klint er det eneste stedet i Danmark det er mulig å se tverrsnittet av den siste istiden, overgangen mellom det steinfulle leirlaget i morenen og sand- og grusavleiringene på hedesletten. Ved foten av klinten, nede på stranden, ligger ledeblokker som isbreen har fraktet fra Norge og Sverige. Det finnes mengder av både rombeporfyr og larvikitt og kirkene i egnen er bygget av larvikitt.Bovbjerg Fyr er 26 meter høyt, ble tent første gang ved solnedgang 30. desember 1877 og står på Bovbjerg Klints høyeste punkt. Fyret er automatisk styrt fra Fornæs Fyr, og satellittnavigasjon har overtatt funksjonen om bord i båtene, men det står her likevel som en advarsel mot å komme for nær «Jernkysten,» en strekning uten havner eller tilfluktssteder.Like vest for fyrtårnet står en minnestein over kong Frederik 6s besøk på Bovbjerg i 1826 og 1830, da han kom for å inspisere skadene etter at havet i 1825 brøt gjennom Aggertangen og Limfjorden gikk fra ferskvann til saltvann. Naturkatastrofen skal ha vært av et slikt omfang at det var første gang i Danmarks historie kongen selv reiste til Vestjylland for å se med egne øyne. Minnesmerket, som ble satt opp i all hast før kongebesøket ble kjent, var opprinnelig utført i tre, men ble erstattet med en granittobelisk i 1843. Like nord for fyret står et annet minnesmerke, en stein til ære for venstrepolitikeren Chresten (Christen) Poulsen Berg, som representerte bøndene i de politiske stridighetene på 1880-tallet. Valgspråket hans var «Gaa aldrig paa Accord med Uretten.»Bovbjerg Fyr er i dag et yndet turmål og møtested. Les mer i Store norske leksikon Danmark Vesterhavet Limfjorden

https://snl.no/bue_-_arkitektur

2023-01-31

bue (arkitektur)

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Byggeteknikk

Bue er en bærende konstruksjon over to støtter med åpning imellom, hvor konstruksjonens underside spenner fra støtte til støtte, men hvor undersiden er lengre enn avstanden mellom støttene. Buen overdekker åpningen mellom støttene (bueåpning) og danner en bueform, som kan ha ulik utformning.

Trykkfordeling Den klassiske buekonstruksjonen var av stein, bestående av koniske natur- eller teglsteiner, murt sammen slik at undersidene mot åpningen danner en buet linje. Ved sin egenvekt, sammen med belastningen fra veggen over, vil steinene da holde hverandre på plass, så lenge de nederste ikke har mulighet for å bli trykket ut til siden. Dette sidetrykk kan lettest bli opptatt av tett vegg. Ved en sammenhengende buerekke, en arkade, vil buenes sidetrykk gjensidig bli motvirket, slik at understøttelsen av den felles buefot kan ha form av en søyle.En bue kan også være dekorativ, uten bærende funksjon (blindbue). Ofte bærer en bue en overliggende vegg eller annen konstruksjon, og muliggjør i murte konstruksjoner at vekten fra disse kan føres ned på støttene. Belastninger på buen fremkaller skråtrykk i støttepunktene; et trykk som kan dekomponeres til en vertikal og en horisontal trykkomponent. Typer De vanligste bueformene er: Rundbuen, den romerske eller romanske, som danner en halvsirkel. Hesteskobuen, den mauriske, som danner mer enn en halvsirkel. Segmentbuen, som er mindre enn en halvsirkel. Spissbuen, den gotiske, som dannes av to buestykker som løper sammen i en spiss. Hertil kommer former av mer sammensatt karakter, og endelig stikkbuen, hvis underkant er helt rett. Inntil stål- og betongkonstruksjonenes tid inngikk buer som helt nødvendige der hvor det skulle bygges ildfast.Bueteknikken er ført videre romlig i konstruksjon av hvelv, en bue kan oppfattes som et meget grunt hvelv. Funksjonsmessig sett har visse buer, uavhengig av formen, navn etter sin funksjon og plassering, for eksempel avlastningsbue, blindbue, forsterkningsbue, gurtbue, korbue eller strebebue. En egen type er rett bue, som er en form for murverk. Det er en horisontal eller ubetydelig forhøyet overmuring over åpning hvor bueprinsippet anvendes. Ofte laget som modifisert rullskift, og brukt som overdekning. Rett bue anvendes også i en flat variant av kappehvelv. Må ikke forveksles med flat bue.Undersiden av en bue kalles soffitt, oversiden av en fri bue kalles buerygg. En særskilt buetype er hengekjedebuen. Denne buen har samme form oppover som en hengende kjede nedover over samme spenn. Dette gir statiske fordeler med lite horisontalkrefter. Teknikk Teknisk sett skilles det mellom murte buer, som er en eldre murverkteknikk, og moderne buekonstruksjoner av tre, stål, betong eller armert betong. Murte buer består av steiner lagt slik at de bærer hverandre gjennom kilvirkning i fugene. Kilvirkningen oppnås ved kilformede, nedad avsmalnende steiner (kilstein), eventuelt hjulpet ved haker i anleggsflatene (hakestein), eller ved avsmalende mørtelfuger mellom rektangulære steiner. Den nederste stein på hver side av en bue heter anfangsstein, den øverste stein i buen kalles sluttstein. Historisk utvikling Buen har spilt en stor rolle i byggeteknikken og er et viktig element i de fleste av de store arkitekturepokene. Tidlige eksempler finnes i ziggurater, for eksempel Ur, om lag 2125–2025 fvt. og Choga Zambil, rundt 1200 fvt., og Ishtar-porten i Babylon, som ble reist under Nebukadnesar II, 604–562 fvt.I mykensk arkitektur ble det brukt «bueforløpere» i form av skråstilte steiner (triangelbue) eller utkragede steiner, kalt utkragning eller falsk bue. På 300-tallet fvt. begynte grekerne i Hellas og sør-Italia å bruke buer, først og fremst i byporter, hvor statisk styrke spilte stor rolle. Eksempler er Oiniadai i Akarnania, Hellas og Porta Rosa i Elia i Lucania, Italia. I monumentalarkitektur forekom buer først noe senere, for eksempel bueportal til agora i Priene, om lag 156 fvt. Også i etruskisk arkitektur ble det brukt buer, for eksempel i byporter fra 300-tallet fvt.Fra samme århundre utviklet romerne bruk av buer, først i nyttekonstruksjoner som akvedukter, for eksempel Aqua Appia fra 312 fvt., veibroer som Ponte di Nona på Via Praenestina fra 100-tallet fvt., havnelagre som Porticus Emilia i Roma, 193 og 174 fvt. og deretter i monumentalarkitektur som Tabularium, 78 fvt. Dette er et tidlig eksempel på arkadefasade med en romerske oppfinnelse: en kombinasjon av arkivolter og arkitraver, arkitekten var trolig Lucius Cornelius. Les mer i Store norske leksikon triumfbue Litteratur W. C. Huntington: Building Construction. Materials and Types of Construction, 1929; Evert Strokirk: Öppningar i murverk, og Olof Thunström: Overtäckning av muröppningar, begge i: Gregor Paulsson (red.): Mureri, Stockholm 1939, hhv. ss. 140–58 og ss. 186–93; J. Holmgren: Mur- og pussarbeid, i: J. Holmgren, 0. Landmark, A. Vesterlid (red.:): Husbygging, II, Oslo 1955, ss. 74–85; John B. Ward-Perkins: Roman Architecture, London 1988 ss. 20–36; Hans Koepf: Bildwörterbuch der Architektur, Stuttgart 1982, ss. 69–74; John Fitchen: Building Construction Before Mechanization, Cambridge, Mass. og London 1990 ss. 71–73; Jacques Heyman: The Stone Skeleton, Cambridge 1995, om hengekjedebue s. 7; Jacques Heyman: Arches, Vaults and Buttresses, Aldershot 1996. Olof Thunström: Rakt valv, i: Gregor Paulsson (red.): Mureri, Stockholm 1939, ss. 189–90;

https://snl.no/Eleonora_Duse

2023-01-31

Eleonora Duse

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Teater,Internasjonal scene- og teaterhistorie

Eleonora Duse var en italiensk skuespiller som hadde sitt store gjennombrudd 1879 i Napoli med Zolas Thérèse Raquin.

En analytisk holdning forbundet med en intens innlevelsesevne gjorde henne til en stor karakterskuespiller. Sammen med Sarah Bernhardt var hun tidens ledende tragedienne. De to rivaliserte om publikums gunst på sine store verdensturneer, og de spilte ofte de samme rollene.Duse gjorde stor lykke i stykker av d'Annunzio, Goldoni, Shakespeare, Gorkij med flere. Hun foretrakk etter hvert Ibsen og spilte blant annet Nora, Hedda Gabler, fru Alving, og ikke minst Rebecca West i Gordon Craigs berømte Rosmersholm-oppsetning i Firenze i 1906.Hun trakk seg tilbake fra scenen i 1913, men vendte tilbake i 1923, nok en gang med Ibsen. Hun hadde et gjestespill i Oslo i 1906. Les mer i Store norske leksikon teater norsk teaterhistorie

https://snl.no/Alalcomenaeus

2023-01-31

Alalcomenaeus

Store norske leksikon,Realfag,Paleontologi,Virvelløse dyr

Alalcomenaeus er en utdødd leddyrslekt fra under- og mellomkambrium. Slekten inneholder én art, Alalcomenaeus cambricus Simonetta.

Beskrivelse Dyret kunne bli opp mot 6 centimeter langt. Det hadde et halvsirkelformet hodeskjold, 12 kroppsledd og en padleåreaktig halevifte (telson). Det første benparet var utviklet som såkalte «great appendages» (to store klobærende «ben» forrest på hodet) med bare ett langt «følehorn» i motsetning til Actaeus som hadde tre følehorn. Slekten grupperes med andre kambriske arthropoder som også har slike store første benpar, som Anomalocaris og Opabinia. Denne gruppen er sannsynligvis i slekt med arachnomorphene (edderkopper, skorpioner og dolkhaler). Funn Slekten er kjent i mer enn 600 eksemplarer fra den mellomkambriske Burgess shale i British Columbia, Canada, men også fra Utah i USA og Chengjiang i Kina. Les mer i Store norske leksikon fossiler Burgess shale paleontologi

https://snl.no/%C3%85krene_-_tettsted_i_Fet

2023-01-31

Åkrene (tettsted i Fet)

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Viken,Lillestrøm

Åkrene er et tettsted i Lillestrøm kommune i Viken. Tettstedet er ifølge SSBs definisjon 0,23 km², og har 375 innbyggere (2022).

Åkrene ligger nordøst for Svelle, den nordre del av Øyeren, mellom elvene Leira og Glomma. I gammel tid Åkrene kalt Nord-Åkre.Både riksvei 22 og Kongsvingerbanen med Tuen stoppested, går gjennom Åkrene. Åkrene var tidligere en skolekrets.Åkrene består av diverse gårdsbruk. De største er Jølsen, Borgen og Vinsnes, samt seks meget spredte boligområder: Jølsen-området, Hoftvedt-toppen, Borgen-toppen, Tuen, Enga og Foss. På Tuen ligger et industriområde med variert industri blant annet Åkrene Mekaniske Verksted. På Foss finnes bilverksted og annen småindustri. Les mer i Store norske leksikon Lillestrøm Viken

https://snl.no/Ahvaz

2023-01-31

Ahvaz

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Irans geografi

Ahvaz er en by i sørvestlige Iran, hovedstad i provinsen Khuzestan, med 1,3 millioner innbyggere (Iran Census, 2016). Byen ligger ved elven Karun i et område med betydelige petroleumsressurser.

Næringsliv Ahvaz fungerer som et viktig industri- og samferdselssenter. Industrien omfatter oljeproduksjon, noe som tidvis skaper stor forurensning i byen, og fremstilling av industrikjemikalier. Byen er et knutepunkt for den trans-iranske jernbane og betjenes av Ahvaz internasjonale flyplass. Ahvaz er utgangspunkt for å reise til ruinene av oldtidsbyen Susa (Sush) og tempeltårnet Chogha Zambil, som er ansett for å være verdens best bevarte ziggurat. Flere universiteter er også lokalisert til byen. Historie Byen ble grunnlagt på 200-tallet under starten av Sassanideriket. Araberne erobret byen på 700-tallet, og i løpet av de neste århundrene ble den utbygget og befolkningstallet vokste. I middelalderen ble sukker og ris produsert i byen ved hjelp av irrigasjonskanaler fra elven Karun noe som gjorde den til en viktig handelsby i regionen.I nyere tid har oljeproduksjon som startet på begynnelsen 1900-tallet vært avgjørende for byens utvikling. Under Golfkrigen (1980–1988) ble Ahvaz påført store ødeleggelser som følge av dens nærhet til den irakiske grensen. Terrorangrep har også forekommet i byen. Blant annet ble flere bilbomber detonert i 2005 og en militærparade angrepet i 2018. Les mer i Store norske leksikon Irans geografi Irans befolkning Irans historie Økonomi og næringsliv i Iran

https://snl.no/Bhopal

2023-01-31

Bhopal

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Indias geografi

Bhopal er en by i India, hovedstad i Madhya Pradesh, ved nordskråningen av Vindhyafjellene. Byen har 1 886 000 innbyggere (2011).

Bhopal er et viktig jernbaneknutepunkt og industrisenter. Det produseres tungt elektrisk utstyr som transformatorer og motorer. Det er blant annet tekstil- og kjemisk industri og kornmøller. Universitetet ble grunnlagt i 1970. Moskeen Taj-ul-Masjid er den største i India. Til 1956 var Bhopal hovedstad i fyrstestaten Bhopal. Bophal-katastrofen 3. desember 1984 ble byen rammet av en av historiens verste industrikatastrofer, da det lekket ut giftig gass (metylisocyanat, CH3NCO) fra Union Carbides fabrikk for plantevernmidler. Giftskyen la seg over byen, og i løpet av et par dager ble 8000 mennesker drept, de aller fleste fra den fattige brakkebyen rett ved fabrikkområdet. Ifølge rapporter skal mellom 16 000 og 30 000 ha blitt drept, og anslagsvis 500 000 skal ha fått alvorlige, varige mén. Blant annet har barn fått mentale skader, fordi utslippene skadet tilførslene av oksygen til hjernen.Ulykken skyldtes blant annet bruk av ukvalifisert personell og dårlig vedlikehold, noe som førte til store erstatningskrav mot Union Carbide. I et forlik mellom Indias regjering og selskapet fra 1989 godtok Union Carbide å betale 470 millioner dollar til de rammede. I 2004 var det kompliserte erstatningsoppgjøret ennå ikke avsluttet, men de fleste hadde fått cirka 5000 kroner. 20 år etter ulykken var ennå ingen stilt rettslig til ansvar for tragedien.I 2010 ble åtte personer, inkludert selskapets leder under ulykken, dømt til fengsel i to år for uaktsomt å ha forårsaket død. Les mer i Store norske leksikon Madhya Pradesh India Indias geografi Indias historie økonomi og næringsliv i India

https://snl.no/cyberpunk

2023-01-31

cyberpunk

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteraturtyper,Science fiction

Cyberpunk er en dyster, teknologifokusert retning innen science fiction som oppsto i 1980-årene i USA. Utgivelser i sjangeren beskriver gjerne et postindustrielt fremtidssamfunn der teknologien i stor grad styrer og dominerer menneskers hverdag. Typisk for cyberpunk er at mennesker kan kommunisere og samhandle med både datamaskiner og hverandre ved å koble sanseapparatet direkte til datagenererte miljøer (se cyberspace og virtuell virkelighet). Hovedpersonene er gjerne marginaliserte eksistenser som befinner seg på utsiden av eller i opposisjon til det rådende systemet. Forholdet mellom mennesket og maskinene og mellom individet og samfunnet er temaer som ofte berøres av cyberpunk-forfattere.

William Gibson og Bruce Sterling regnes gjerne som grunnleggere av retningen, og Gibsons Neuromancer (1984) er en sentral roman i denne sammenhengen. Fra denne boken stammer også begrepet cyberspace.Retningen har hatt stor innflytelse på tegneserier, film og musikk, og cyberpunklignende aspekter finnes blant annet i Ridley Scotts Blade Runner (1982), James Camerons Terminator-filmer (1984 og 1991, oppfølger av Jonathan Mostow 2003), og i Larry og Andy Wachowskis tre Matrix-filmer (1999–2003). Les mer i Store norske leksikon science fiction

https://snl.no/levetid_-_lyskilder

2023-01-31

levetid (lyskilder)

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Energi,Belysning

Med en lyskildes levetid (nominelle levetid) menes den brenntiden en lyskilde har før 50 prosent av lampene i levetidsprøven er sloknet eller ikke lenger oppfyller andre spesifiserte krav, mens øvrige 50 prosent fortsatt lyser normalt. Det er denne levetiden som normalt oppgis av produsenten på emballasjen.

Lyspærer og lysrør De «gamle» normallampene som tidligere var i bruk i Norge hadde en levetid på 2500 timer. Disse er ikke lenger i bruk, og de halogenlampene som deretter ble lansert hadde en levetid på cirka 2000 timer. Mer spesielle utførelser som mignon, og andre små pæretyper med glødespiral har ofte en levetid på rundt 1000 timer. For normale lysrør kan en regne med en levetid på mellom 8000 og 15 000 timer. Det samme kan en regne med for sparepærer (kompaktlamper), som i prinsippet er små lysrør. LED-pærer LED-lamper har en levetid på 15 000 timer og mer. På emballasjen kan det ofte være angitt at slike lamper har en levetid på for eksempel 10 til 25 år. Da vil det med mindre skrift være opplyst at dette gjelder ved et visst antall timers bruk per dag, for eksempel 2,5 timer. Les mer i Store norske leksikon belysning elektrisitet

https://snl.no/Derbyshire

2023-01-31

Derbyshire

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands geografi

Derbyshire er et fylke og et grevskap i Storbritannia, England. Det administrative fylket har et areal på 2547 kvadratkilometer og har 956 293 innbyggere ved folketellingen i 2011, mens det geografiske fylket har et areal på 2629 kvadratkilometer og et folketall på 1 018 483. Hovedstad og administrativt senter er Matlock.

Naturtopografisk kan Derbyshire grovt deles i to: i sør ligger et flatt eller svakt kupert landskap omkring elven Derwent, mens den nordlige delen hører til Penninene og Peak District National Park der terrenget er høyere og mer berglendt. Det høyeste punktet er The Peak, 637 meter over havet. Et stort område på 842 kvadratkilometer i nordvest inngår i nasjonalparken Peak District, og ble opprettet i 1951 som den første nasjonalparken i Storbritannia. Næringsliv Jordbruket baserer seg på saueoppdrett i høyereliggende strøk og melkeproduksjon i lavlandet. Kull brytes i den østre og sørlige del av fylket, kalkstein i nord. Jern- og stålindustrien som er basert på lokale forekomster av kull og jernmalm var tidligere av større betydning, men Derbyshire er fortsatt en ledende produsent av støpegods i jern og stål. De viktigste industrigrener er i dag verksted- og kjemisk industri, sammen med tekstilindustrien. Toyotas bilfabrikk, flymotorprodusenten Rolls Royce, sjokoladefabrikanten Thorntons og togprodusenten Bombardier ligger alle i Derbyshire. Turismen er viktig, spesielt i nord, med flere kursteder og der flere av de første fabrikkene ble utpekt til å stå på UNESCOs verdensarvliste i 2001. Les mer i Store norske leksikon England – lokale myndigheter

https://snl.no/bertranditt

2023-01-31

bertranditt

Store norske leksikon,Realfag,Geologi,Mineraler,Silikatmineraler

Bertranditt er et fargeløst mineral, som ofte blir dannet som et omvandlingsprodukt av beryll. Det er kjemisk et hydroksylholdig berylliumsilikat.

I Norge er bertranditt funnet i små mengder flere steder, f.eks. i Iveland. De beste og største bertrandittkrystallene kommer fra pegmatitten Herrebøkassa i Viken. Forekomster i USA (Utah) har økonomisk betydning som berylliumråstoff. Egenskaper Egenskap Verdi Sammensetning silikat Kjemisk formel Be4Si2O7(OH)2 Hardhet 6–7 Massetetthet 2,59–2,6 g/cm³ Krystallsystem ortorombisk Les mer i Store norske leksikon mineraler silikater Eksterne lenker mindat.org: Bertrandite

https://snl.no/Ahmadabad

2023-01-31

Ahmadabad

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Indias geografi

Ahmadabad er en by i India, i delstaten Gujarat, rundt 100 kilometer nord for elven Sabarmatis utløp i Khambhatbukta (Det arabiske hav). Storbyområdet har 7 343 000 innbyggere (2015).

Næringsliv Ahmadabad er et samferdselsknutepunkt med jernbanelinjer til blant annet Mumbai og Delhi. Ahmadabad er en betydelig industriby, kjent som «Indias Manchester» med en omfattende bomullsindustri, men også kraft-, maskin- og kjemisk industri. Bybeskrivelse Blant turistattraksjonene kan nevnes de mange storslåtte byggverkene fra glansperioden på 1400–1500-tallet, blant annet flere moskeer. Mahatma Gandhi holdt mye til i Ahmadabad, og det finnes her en rekke minnesmerker om ham, blant annet hans ashram, «retrettsted». Byen har mange eksempler på ulik arkitektur, blant annet hinduistisk, islamsk og jainistisk arkitektur, samt mer moderne arkitektur som Le Corbusier. Byen har et stort tekstilmuseum. Historie Ahmadabad ble grunnlagt av Ahmad Shah i 1411, og var senere residensby under Mogulriket. Byen har vært åsted for flere alvorlige sammenstøt mellom hinduer og muslimer. Les mer i Store norske leksikon Gujarat India Indias historie Eksterne lenker Gujarats offisielle nettsider Turistinformasjon om Gujarat Kilder United Nations, Department of Economic and Social Affairs, Population Division (2014). World Urbanization Prospects: Population of Urban Agglomerations with 300,000 Inhabitants or More in 2014, by Country, 1950-2030

https://snl.no/Cikada

2023-01-31

Cikada

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Norske klassiske ensembler

Cikada er et kammerensemble som fremfører samtidsmusikk, og som ble etablert i 1989 av foreningen Ny Musikk. Cikada hadde en forløper i form av Ny Musikks Ensemble 1976–1988.

Cikada har ti medlemmer, innbefattet Christian Eggen som har vært kunstnerisk leder siden starten. Cikada fremstår også i form av mindre besetninger, blant annet en strykekvartett, trioer med forskjellig besetning og en piano- og slagverksduo.Konsertlokalet Sentralen i Oslo er hjemmearena, men Cikada har også gjestet mange andre spillesteder og ellers spilt i flere europeiske land og USA. Musikkrepertoar Repertoaret består av musikk fra midten av 1900-tallet og fremover, med vekt på verker fra samtiden. Med forskjellige besetninger har ensemblet fremført musikk av et stort antall norske komponister, som Eivind Buene, Cecilie Ore, Henrik Hellstenius, Maja S. K. Ratkje, Asbjørn Schaathun, Rolf Wallin og mange flere. Sentrale utenlandske komponister på repertoaret har blant annet vært Carola Bauckholt, Laurence Crane, James Dillon, Klaus Lang, Gérard Pesson og Bent Sørensen.Cikada har gjort innspillinger helt fra starten. Cikada Strykekvartett vant Spellemannprisen i 1995 for beste kammermusikkutgivelse. Ensemblet har i tillegg hatt flere nominasjoner.Cikada og Christian Eggen ble tildelt Nordisk Råds musikkpris 2005. Les mer i Store norske leksikon samtidsmusikk kammermusikk Eksterne lenker Les mer om ensemblet på Cikadas nettside

https://snl.no/blodr%C3%B8rsopp

2023-01-31

blodrørsopp

Store norske leksikon,Biologi,Soppriket,Stilksporesopper,Hymeniesopper,Ekte hymeniesopper,Agaricomycetidae,Rørsoppordenen,Boletaceae,Neoboletus

Blodrørsopp er en rørsopp med røde rørmunninger, rødflammet stilk uten nett og eggegult, blånende kjøtt.

Spiselig, men ikke som rå og må varmebehandles minst 15 minutter. Blir forvekslet med den giftige satansoppen, som riktignok ennå ikke er funnet i Norge. Blodrørsopp er nokså vanlig i lavlandet, mest i kyststrøk på Vestlandet.Danner sopprot med løvtrær, for eksempel eik, og bartrær, ofte gran. Systematikk Nivå Norsk navn Vitenskapelig navn Rike Sopp Fungi Rekke Stilksporesopper Basidiomycota Underrekke Hymeniesopper Agaricomycotina Klasse Agaricomycetes Orden Boletales Familie Boletaceae Slekt Neoboletus Art Blodrørsopp N. praestigiator Les mer i Store norske leksikon matsopp giftige sopper saprotrof

https://snl.no/Dalane_Tidende

2023-01-31

Dalane Tidende

Store norske leksikon,Samfunn,Medier,Aviser,Norske aviser,Aviser i Rogaland

Dalane Tidende er ei lokalavis som kjem ut i Egersund. Avisa blei grunnlagd i 1885 og er eigd av Amedia etter at konsernet i 2018 kjøpte opp Nordsjø Media AS. Dalane Tidende dekkjer Dalane (Eigersund, Sokndal, Lund og Bjerkreim kommunar). Avisa kjem ut tre gonger i veka.

Erik Thime er frå 2022 ansvarleg redaktør og dagleg leiar.Dalane Tidende er den eldste av dei noverande avisene i Rogaland. Avisa var eit barn av dei harde politiske kampane i 1880-åra, men er i dag eit samlande forum og talerøyr for regionen i søre del av fylket. Historie Under den politiske striden i 1880-åra blei venstrefolk nekta spalteplass i den konservative Egersundsposten. Det blei teke initiativ til å stifte eit talerøyr for Venstre i Egersund, og typograf Johan Arnt Berg blei henta frå Stavanger for å stå for utgivinga. Dalernes Tidende kom ut to gonger i veka frå 1885. Berg gjorde sjølv praktisk talt heile arbeidet med avisa, både i redaksjonen og trykkjeriet. Avisa hadde si viktigaste utbreiing i Egersund, men formidla òg nyhende frå dei andre Dalane-kommunane og fekk trufaste abonnentar i landkommunane utanfor Egersund. Sjølv om spaltene glødde av politiske innlegg, var det eit tungt arbeid å drive avis. Berg blei sjuk og døydde året etter den første utgivinga.Ny redaktør og etter kvart eineeigar blei typograf Anton Lorentzen frå Bergen, som dreiv avisa fram til 1933. Då overtok sonen Olaf Lorentzen. I 1941 blei avisa stoppa. 15. mai 1945 starta ho opp att, men alt 15. oktober overtok Halvdan Slettebøe som redaktør, og avisa erklærte seg no som partipolitisk uavhengig. For å sikre kapital til vidare drift blei avisa same året omdanna frå familieaksjeselskap til eit aksjeselskap med 30 aksjar og med formålet å tene Egersund og Dalane sine interesser.I 1955 flytta avisa frå Egersund by til nye lokale på Eie i landkommunen Eigersund. Ny setjemaskin blei kjøpt saman med ei brukt Duplex flatpresse, noko som gjorde det mogleg å auke sidetalet frå fire til åtte. I 1979 blei det lagt om til offset. Dette året fekk avisa installert nye trykkverk, som sidan er utvida fleire gonger. I 2003 endra avisa format til tabloid.Dei første åra av historia er prega av innbitt politisk kamp mot konkurrenten Egersundsposten. Spesielt var kampen for det reine norske flagget prega av sterke og ofte personlege utfall mot meiningsmotstandarar. Etter at unionsstriden var over, heldt avisa fram som eit talerøyr for Venstre og med stadige angrep på konkurrenten Egersundsposten. Med berre redaktøren som redaksjonell medarbeidar blei avisa prega av utklipp frå utanbys aviser, kombinert med eit lokalt preg. Etter at avisa blei åleine på arenaen frå 1945, blei det lokale stoffet stadig meir viktig. Alf. L. Barstad overtok som redaktør frå 1973, og etter dette forsvann dei personlege karakteristikkane av motstandarar. Også utanriksnyhenda blei fjerna, og avisa har sidan reindyrka ein lokal profil.Med utgangspunkt i Dalane Tidende og Jærbladet vart det bygd opp eit frittståande lokalt konsern, Nordsjø Media AS, som omfatta ni aviser i Rogaland og Vest-Agder. Nordsjø Media AS vart kjøpt opp av Amedia i 2018. Avisene blir trykte i Dalane Tidende sitt trykkjeri. Opplag År Opplag 1920 1500 1932 2000 1950 3156 1960 3504 1970 3904 1983 6448 1998 8291 2008 8418 2015 7549 2020 7492 2021 7035 Fakta Fyrste utgåve med namnet Dalernes Tidende 3.1.1885. Skifta namn til Dalane Tidane 3.7.1934. Foreløpig siste numer 9.4.1941. Fyrste nummer etter den andre verdskrigen 15.5.1945. Les meir i Store norske leksikon Norsk presses historie lokalavis medier i Norge Eksterne lenker Dalane Tidendes nettavis Litteratur Artikkelen er henta frå Hans Fredrik Dahl (red.): «Norsk presses historie 1660–2010», band 4:. Idar Flo (bandred.): «Norske aviser fra a til å». Universitetsforlaget 2010 . Artikkelen er oppdatert av Tom Hetland og publisert digitalt etter avtale med Universitetsforlaget og artikkelforfattar. Prosjektet er delfinansiert av Fritt Ord og Sparebanken Vest.

https://snl.no/Dagfinn

2023-01-31

Dagfinn

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkvitenskapens fagdisipliner,Onomastikk,Personnavn,Fornavn,Guttenavn

Dagfinn er eit mannsnamn som går tilbake til det norrøne Dag-finnr. I dette toledda namnet tyder forleddet ‘dag’ og etterleddet ‘same’.

Namnet har fleire variantar: Dagfin, Dagfinn.Namnedag er 2. januar. Dagfrid har også namnedag denne dagen. Personar med namnet Dagfinn Dagfinn Bonde i «Kongs-emnerne» (1864) av Henrik Ibsen. Eit utval personar med namnet Dagfinn, og som er omtalt i Store norske leksikon: Dagfinn Hauge (1908–2007) Dagfinn Grønoset (1920–2008) Dagfinn Aarskog (1928–2014) Dagfinn Føllesdal (1932) Dagfinn Bakke (1933–2019) Dagfinn Stenseth (1936–2019) Dagfinn Gedde-Dahl (1937–2016) Dagfinn Rian (1942) Dagfinn Høybråten (1957) Dagfinn Sørli (1958) Dagfinn Lyngbø (1972) Namnestatistikk I perioden 1900–2017 var det omtrent 4100 menn (fødde i Noreg) som hadde Dagfinn som det einaste førenamnet eller som det fyrste av fleire. Les meir i Store norske leksikon mannsnamn førenamn, mellomnamn, etternamn personnamn

https://snl.no/Charles_Dickens

2023-01-31

Charles Dickens

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur på 1800-tallet

Charles Dickens var ein engelsk forfattar av romanar og noveller. Han var ein sentral person i britisk litteratur på 1800-talet. Blant dei mest kjende bøkene er Pickwick-klubben, Oliver Twist, den delvis sjølvbiografiske David Copperfield og Store forventningar. Kjend er også kortromanen om den gjerrige Ebenezer Scrooge, Ei juleforteljing.

Bakgrunn Dickens blei fødd i Portsmouth, men voks opp i London under vanskelege forhold. Mr. Micawber i David Copperfield er eit satirisk portrett av faren, som blei send i fengsel på grunn av gjeld då Charles var berre 12 år gammal. Guten blei sett i arbeid i ein svertefabrikk, ei audmjukande oppleving som sette sterkt preg på han. Skulegangen blei uregelmessig, så han las mykje på eiga hand og studerte folkelivet i Londons gater. I 1827 blei han tilsett som lærling på eit sakførarkontor, samstundes som han lærte seg stenografi for å tene pengar som rettsreferent og parlamentsstenograf. Journalistiske skisser Då han i 1833 byrja å offentleggjere skissene sine frå London (seinare gitt ut som Sketches by Boz), blei det klart at han var litt meir enn ein vanleg journalist. Med The Posthumous Papers of the Pickwick Club (1836–1837) var suksessen sikra, og han var snar til å utnytte han. Populære hefte Det kan trygt seiast at det var Dickens som populariserte den engelske romanen. Han revolusjonerte faktisk den engelske bokmarknaden då han byrja å selje romanane sine i små, billige hefte som kom ut ein gong i månaden. Ein roman blei vanlegvis delt opp i 18 hefte, kvart på 32 sider inklusive illustrasjonar. På denne måten blei Dickens' romanar allemannseige, ettersom få romanlesarar var så fattige at dei ikkje hadde råd til éin shilling i månaden. Humor og melodrama Boka om Pickwick-klubben inneheld dei fleste ingrediensane som Dickens vidareutvikla i dei seinare romanane sine. Ho er eit humoristisk meisterverk, i sterk motsetning til Dickens' neste roman, Oliver Twist, som er ei temmeleg melodramatisk historie om fattigguten som fell i hendene på ein forbrytarbande i London underverd. Det er her Dickens først trer fram som ein medviten forsvarar for dei ulukkelege i samfunnet. Samfunnsreform I dei seinare romanane sine sette han søkjelyset på mange sosiale skeivskapar og bidrog til å påskunde reformprosessen som så vidt hadde kome i gang. Av den store produksjonen hans dei følgjande åra må ein nemne Nicholas Nickleby, Martin Chuzzlewit, Dombey and Son, David Copperfield, Bleak House og Hard Times. Familieproblem I 1836 hadde Dickens gifta seg med Catherine Hogarth og stifta familie. Han hadde ei eksepsjonell arbeidskraft og tok på seg mange oppdrag, blant anna som redaktør av tidsskrift, føredragshaldar og opplesar av eigne verk. Han var også sterkt selskapeleg innretta. Alt dette gjekk ut over familielivet, og då han i slutten av 1850-åra innleidde eit forhold til den unge skodespelarinna Ellen Ternan, enda ekteskapet i ei bitter skilsmisse. Like fullt skreiv han ein av sine beste romanar etter denne perioden, Great Expectations (Store forventningar, 1860–1861). Kortformatet I tillegg til romanane skreiv Dickens ei rekkje forteljingar i kortare format, som til dømes A Christmas Carol (Ei juleforteljing, 1843), og dessutan reiseskisser og essay. Få forfattarar har vore meir omtykte, for produksjonen hans er prega av ekte humor, frodig fantasi og eineståande forteljarkunst. Romanfigurane hans blei dessutan levandegjorde av fleire framståande illustratørar, blant anna H.K. Browne («Phiz») og George Cruikshank. Kritikarar har meint at Dickens til tider fortaper seg i sentimentalitet eller melodrama, men dette blei ikkje oppfatta som svakheiter av dei viktorianske lesarane hans. Det er også stor akademisk interesse for forfattarskapen, ikkje minst dei modne, meir komplekse verka hans. Filmatiseringar Dickens har blitt kjend og populær hos eit stort publikum gjennom ei rekkje fine film-, tv- og sceneversjonar, som George Cukors David Copperfield (1934), Jack Conways A Tale of Two Cities (1935), David Leans ekspressive Great Expectations (1946) og Oliver Twist (1948). Oliver! (1960), med tekst og musikk av Lionel Bart, var ein av dei store britiske musikalsuksessane i 1960-åra, og filmversjonen frå 1968 i regi av Carol Reed vann seks Oscar-prisar. Blant mange tidlege versjonar av A Christmas Carol kan ein nemne Scrooge (1951), i regi av Brian Desmond Hurst. A Christmas Carol kom i ny filmversjon i 2009 og som ny TV-miniserie i 2019, og det er også laga ein film om korleis denne boka blei skriven: The Man who Invented Christmas (2017). Christine Edzard markerte seg i 1987 med ein stort oppbygd versjon av Little Dorrit, laga som to filmar på omkring tre timar kvar. Denne romanen kom også i ny versjon som TV-serie i 2008. Det har blitt laga over 400 film- og fjernsynsversjonar av Dickens' bøker, og han er den aller mest adapterte av alle engelske forfattarar. Interessa starta alt i dei aller første kortfilm-eksperimenta rundt 1900, og der er mange stumfilm-versjonar av bøkene hans. Sidan har interessa berre vart ved i alle tiår fram til i dag. Dei siste tretti åra har til dømes David Copperfield kome i nye versjonar i 1999 (TV-serie), 2000 og 2020, Nicholas Nickleby i 2002 (og før det i 1982), Our Mutual Friend i 1998, Bleak House i 2005 (og 1985). Ein av dei mest populære er Great Expectations, der vi har nye filmar i 2013 (Graham McLaren), 2012 (film), 2011 (TV-serie), 1999 (TV-film) og mange tidlegare. Der er også mange animerte versjonar, og av dei mest kjende er The Muppet Christmas Carol (1992), Disneys Mickey's Christmas Carol (1983) eller Disneys Oliver Twist (1988). Ein av dei nyaste produksjonane er ein morosam fjernsynsserie der personar frå ulike romanar blir blanda til eit nytt detektiv-mysterium, svært underhaldande for alle som kjenner litt til bøkene og det fargerike dickenske persongalleriet (Dickensian 2015–2016, på norsk TV med tittelen Dickens' jul). Eit utval verk The Mystery of Edwin Drood (uferdig, 1870) Our Mutual Friend (1865) Great Expectations (1861) A Tale of Two Cities (1859) Little Dorrit (1857) Hard Times (1854) Bleak House (1853) David Copperfield (1849–1850) Dombey and Son (1847–1848) Martin Chuzzlewit (1843–1844) Barnaby Rudge (1840–1841) The Old Curiosity Shop (1840–1841) Nicholas Nickleby (1838–1839) Oliver Twist (1837–1838) The Posthumous Papers of the Pickwick Club (1836–1837) Sketches by Boz (1836) Les meir i Store norske leksikon Storbritannias litteratur litteraturhistorie litteraturvitskap Litteratur Ackroyd, Peter: Dickens, 1990, isbn 0-06-016602-9 Butt, John & Kathleen Tillotson: Dickens at work, 1957, isbn 0-416-29710-2 Connor, Steven: Charles Dickens, 1985, isbn 0-631-13512-x Forster, John: The life of Charles Dickens, 1872–74, 3 bind Glavin, John (red.): Dickens on Screen, 2003, Cambridge University Press Johnson, Edgar: Charles Dickens : his tragedy and triumph, 1952, 2 bind Leavis, F.R. & Q.D. Leavis: Dickens the novelist, 1970, isbn 0-7011-1644-7 Miller, J. Hillis: Charles Dickens : the world of his novels, 1958 Rem, Tore: Dickens, melodrama, and the parodic imagination, 2002, isbn 0-404-64458-9 Schlicke, Paul, red.: Oxford reader's companion to Dickens, 1999, isbn 0-19-866213-0

https://snl.no/Klima_i_Afrika

2023-01-31

Klima i Afrika

Store norske leksikon,Realfag,Meteorologi,Klima,Klima i verden

Praktisk talt hele Afrika ligger mellom 35° nordlig bredde og 35° sørlig bredde, det vil si symmetrisk i forhold til ekvator. Det er likevel stor forskjell på klimaet i nord og sør. Nordområdet har stor utstrekning i retning vest-øst og er preget av naboskap til Europa og Asia. Klimaet der får et sterkt kontinentalt preg, mens det lenger sør blir mer influert av havet i vest og øst. Nedbørfordelingen er dominert av de subtropiske høytrykksbeltene hvor aksen i middel ligger nær 30° nordlig bredde og 30° sørlig bredde, men som pendler med årstiden i retning av sommerhalvkulen. Mellom disse høytrykkene finner vi det ekvatoriale regnbeltet som ligger lengst nord i juli/august, lengst sør i januar/februar. Monsunen i Indiske hav og i Guineabukta setter også preg på nedbørfordelingen.

Kontinentet har en jevn kystlinje og enkel topografi, noe som skulle tilsi temmelig ensartet klima. Det er tilfelle for temperaturen, men ikke for nedbøren. Vestavindbeltenes nedbørsystemer vil bare berøre de aller nordligste og sørligste strøk i vintermånedene. Tropiske lavtrykk fra Indiske hav berører øyene, særlig Madagaskar, og noe av østkysten sør for ekvator, oftest i januar og februar. Nedbøren i Afrika er vesentlig knyttet til skysystemer som dannes over eller nær kontinentet. Solskinn, temperatur Afrika tilføres mer solenergi per flateenhet enn noen av de andre verdensdelene. I Sahara finnes et større område med mer enn 4000 soltimer per år. Et mindre maksimumsområde med over 3600 timer finnes også nær den sørlige vendesirkel, men det er begrenset til en smalere sone nær vestkysten.Lufttemperaturen er høyest nord for ekvator, der det også er store tørre områder og der havets innflytelse er minst. Maksimumstemperatur over 50 °C har vært målt i halvparten av Sahara, og det regnes med at opptil 60 °C kan forekomme i enkelte områder der det ikke har vært målestasjoner. Rekordhøye enkeltnoteringer som oppgis (58 °C fra en stasjon i Libya) er usikre, fordi det i sterkt solskinn er vanskelig å få målt en representativ lufttemperatur. Høyeste årsmiddel i verden er målt i Danakil-senkningen i Etiopia. Ved Dallol, 75 m under havets nivå, er det beregnet et årsmiddel på over 34 °C, mens høyeste og laveste enkeltmålinger er henholdsvis 49 °C og 21 °C. Døgnmiddeltemperaturen varierer lite med årstiden. Forskjellen på normalene for varmeste og kaldeste måned er mindre enn 6 °C for en tredjedel av arealet. Bare områder lengst nord og sør får mer utpreget vinter og sommer. Temperaturens variasjon gjennom døgnet er derimot stor, i middel mer enn 15 °C over store områder og opptil cirka 20 °C i Sahara. I den nordlige og høyereliggende delen av ørkenen har det vært målt natt-temperaturer på flere kuldegrader i forbindelse med vinterlige kaldluftfremstøt fra Europa og Asia. Høylandet lengst sør får vinterkulde i forbindelse med utstråling i skyfritt, rolig vær. I sterk solstråling kan det dannes en tynn hinne av opphetet luft over ørkensand, og lysstråler som faller inn nesten horisontalt, kan totalreflekteres. Dette fører til at man ser et speilbilde, oftest av blå himmel. En sitrende bevegelse kan gi inntrykk av småkruset sjø («Satans sjøer»). I slike tilfeller synker temperaturen raskt med høyden. For middeltemperaturer kan det regnes med et fall på 0,5–1,0 °C per 100 meter, minst i fuktige områder. Mens det er tørt i lavlandet, kan det langs fjellskråninger være lavere temperatur med større relativ fuktighet, ofte med skyer, slik at det kan vokse skog. Nedbør og klimasoner Afrikas klima er først og fremst et spørsmål om nedbøren. Den varierer sterkt med tid og sted, og det kan være store forskjeller fra den ene regntiden til den neste. For tolv stasjoner i Sahara er laveste målte årsnedbør 0–50 mm, mens de høyeste er 50–367 mm. Et enkelt regnskyll kan gi like mye nedbør som det vanligvis faller i et helt år. En beskrivelse av nedbørklimaet må i alle tilfeller også gi et bilde av variasjonsmønsteret. Tredjeparten av Afrikas areal får mer enn 50 prosent av årsnedbøren i løpet av en regntid på tre måneder. Bare i en sone omkring ekvator og i enkelte kyststrøk mangler egentlig tørketid.Klimasoner fra nord mot sør: En stripe fra atlanterhavskysten og østover langs Middelhavet har regntid om vinteren. Dette middelhavsklimaet er mest typisk i Marokko, Algerie og Tunisia. Atlasfjellene får årvisst snøfall tilstrekkelig til vintersport. Lengre sør følger et belte med steppeklima, der gress og busker er den naturlige vegetasjonen. Nedbøren er variabel og usikker, gjerne mellom 200 og 400 mm som faller i løpet av tre vintermåneder. Mot sør går steppene over i ørken med årsnedbør stort sett under 200 mm. Regnet faller oftest som byger, som lettest utløses over fjellskråninger. Det finnes ingen hindring for vannet som samler seg i uttørrede elveleier og kan gi plutselige oversvømmelser i lavtliggende områder, der nomadene gjerne slår leir. Både i ørken- og steppestrøk finnes betydelige mengder grunnvann fra en tidligere regnrik periode. Boringer og tæring på grunnvannet har flere steder ført til at grunnvannstanden synker. Fordampningen fra en vannflate i dette klimaet kommer opp i 4–5 m per år. Sør for ørkenen finnes igjen et belte med steppeklima. Regntiden er om sommeren når det ekvatoriale regnbeltet har sin nordligste beliggenhet.Sahel, Saharas sørlige grenseland, har i perioder opplevd alvorlige tørkekatastrofer. Årsaken er primært naturlige svingninger i meteorologiske forhold. Når regntiden svikter, kan det ikke ventes regn før om 3/4 år. I mellomtiden blir det overbeiting med ødeleggelse av gressdekket og rovdrift på buskvekster til brensel. Markene blir liggende åpne mot vinderosjon og sandflukt. Når så regnet kanskje endelig kommer, kan det ikke få gjort fullgod nytte for seg. Mot sør går steppene over i savanne med lengre regntid og tilstrekkelig nedbør til at det kan vokse trær. I et område nær ekvator er det ingen egentlig tørketid og årsnedbøren er over et par tusen mm; her har man tropisk regnskog.To områder nær ekvator har spesielle forhold: 1. Landet nord for Guineabukta er under innflytelse av den vestafrikanske monsunen som oppstår ved at sørøstpassaten trenger over ekvator, bøyer til høyre og blåser inn over kysten fra sørvest. Her finnes verdensdelens mest regnrike områder med over 2000 mm nedbør, lokalt opp i 10 000 mm per år. I januar vil møtestedet mellom monsunen og den tørre nordøstpassaten være ved kysten på cirka 5° nordlig bredde. Ettersom temperaturen over Sahara stiger utover våren, svekkes passaten og monsunen trenger så langt som til cirka 20° nordlig bredde. Men dette varierer fra år til år. Millioner menneskers skjebne er knyttet til denne kampen mellom tørr og fuktig luft. 2. Afrikas horn (mellom Adenbukta og ekvator) har mindre nedbør enn tilsvarende østkyster på andre kontinenter. Om vinteren gir nordøstmonsunen nedbør lengst nord, mens fjellene skjermer resten av hornet. Det sommerregnet som er typisk for disse breddegradene, blir det lite av. Sørvestmonsunen over Indiske hav blåser ikke inn mot Afrika, men langs kysten, idet den akselereres inn mot det kraftige «varmelavtrykket» over Sør-Asia.Sør for ekvator er klimasonene ikke så enkle, noe som skyldes mer kompliserte topografiske forhold og større innflytelse fra havet. Det sentrale området har savanneklima som mot sør går over i temperert klima, begge med sommerregn. Nærmere vendesirkelen er det steppeklima, mens egentlig ørken (Namibørkenen) finnes i en smal stripe langs vestkysten. Langs østkysten, der passaten står på, er det tropisk regnklima med mest nedbør om sommeren. Den sørligste delen av Afrika har temperert klima med nedbør gjennom mesteparten av året. Det faller ikke sjelden snø i høyere strøk her om vinteren. Lokale og regionale vindforhold Stort sett er det lite vind over Afrika. I mange tørre områder forekommer det lokale, kraftige vindrosser med sand- og støvfokk knyttet til bygeskyer. Iblant kan det langs såkalte bygelinjer ligge skyer på rekke og rad, noe som kan gi veritable sandstormer. Skybasisen ligger gjerne meget høyt, og nedbøren som når bakken er ikke tilstrekkelig til å dempe sandflukten. Lavtrykk utenfor middelhavskysten kan gi sterk og støvfylt ørkenvind som rammer dyrkede og bebygde områder. Simoom ('giftig vind') er et av flere navn som nyttes. Harmattan er en støvførende luftstrøm i større format. Den blåser fra nordøstlig kant ut fra Sahara og berører særlig vinterstid områder fra Guineabukta til Marokko. Dette er passaten, forsterket gjennom en vinterlig monsuneffekt. Opptil cirka 100 000 tonn jord, støv og sand kan årlig transporteres ut over kysten og kan leilighetsvis spores helt til Karibia. I passatsonen drives overflatevannet vekk fra vestkystene både nord og sør for ekvator. Kjølig dypvann strømmer opp (oppvelling) og gjør at det ofte blir tåke eller tåkedis. Klima STED MIDDELTEMPERATUR I °C Breddegrad Meter over havet Hele året Kaldeste måned Varmeste måned Kairo 30° N 74 22 14 (januar) 29 (juli) Khartoum 15° N 380 29 22 (januar) 33 (juni) Tunis 37° N 5 18 11 (januar) 27 (august) Casablanca 34° N 58 18 12 (januar) 23 (august) Dakar 15° N 30 24 20 (februar) 27 (august–oktober) Monrovia 6° N 30 26 24 (august) 27 (februar–april) Lagos 6° N 38 26 24 (august) 28 (mars) N'Djamena 12° N 295 28 23 (januar) 33 (april) Libreville 0 10 26 24 (juli–august) 27 (januar–mai) Kinshasa 4° S 290 25 22 (juli) 26 (oktober–april) Benguela 12° S 3 24 19 (august) 27 (mars) Cape Town 34° S 1 16 12 (juli–august) 20 (januar–februar) Pretoria 26° S 1300 17 10 (juni) 21 (januar) Durban 30° S 1 20 16 (juni–juli) 24 (februar) Harare 18° S 1480 18 14 (juni–juli) 21 (oktober) Antananarivo 19° S 1310 17 13 (juli) 19 (desember–februar) Dar-es-Salaam 7° S 58 26 23 (juli) 28 (februar–mars) Nairobi 1° S 1800 18 15 (juli) 19 (mars–april) Addis Abeba 9° N 2360 17 15 (juli–desember) 20 (mai) Sted Middelnedbør i mm Hele året Våteste måned Tørreste måned Kairo 20 < 10 (desember) 0 (juni–september) Khartoum 160 70 (august) 0 (november–april) Tunis 470 70 (desember–januar) 0 (juli) Casablanca 430 90 (desember) 0 (juni–august) Dakar 580 250 (august) 0 (januar–mai) Monrovia 3380 480 (juni) 40 (januar) Lagos 1630 340 (juni) 40 (desember–januar) N'Djamena 650 260 (august) 0 (november–mars) Libreville 3120 510 (november) < 10 (juli–august) Kinshasa 1370 230 (november) < 10 (juni–august) Benguela 220 50 (april) 0 (juni–september) Cape Town 530 90 (mai) 10 (desember–januar) Pretoria 750 130 (desember) < 10 (august) Durban 1040 130 (desember) 30 (juli) Harare 860 220 (januar) < 10 (juni–august) Antananarivo 1270 290 (januar) 10 (juni–august) Dar-es-Salaam 1040 260 (april) 20 (juli–august) Nairobi 930 210 (april) 20 (juli) Addis Abeba 1090 260 (august) < 10 (november) Les mer i Store norske leksikon Afrika klima

https://snl.no/Isadora_Duncan

2023-01-31

Isadora Duncan

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Dans,Scenisk dans,Moderne- og samtidsdans,Moderne- og samtidsdans: internasjonale kunstnere og kompanier

Isadora Duncan var en amerikansk danser og pedagog. Hun regnes som en viktig pioner innenfor moderne dans og etablerte flere ballettskoler. Danseformen hennes var fri og ekspressiv, og hun danset ofte barbent.

Bakgrunn Duncan ble oppmuntret til å tolke musikk inn i bevegelse av moren, som var musikklærer. Annen påvirkning kom blant annet fra François Delsartes (1811–1871) gymnastikk, og hun fant inspirasjon i naturens organiske former og i antikkens idealer. Isadora Duncan debuterte som skuespiller i New York i 1896. Karriere Duncan var motstander av konvensjonell balletteknikk, og i opprør mot dyrking av denne ville hun skape en ny danseform med utspring i kroppens frie bevegelser, i følelser og ånd. Duncans dans var ofte inspirert av greske mytefigurer og fortellinger og preget av enkle, ekspressive bevegelser til klassisk musikk. Målet var å uttrykke musikkens sjel. Hun opptrådte både privat og offentlig med egne soloforestillinger, der hun gjerne danset barbent i antikk-inspirert tunika. I 1897 reiste hun til Europa, hvor hun hovedsakelig oppholdt seg resten av sin karriere. Gjennom sitt forhold til den britiske teaterpioneren Edward Gordon Craig kom hun i hyppig kontakt med tidens ledende kunstnerkretser. Duncan slo gjennom i London og ble populær i Paris' salonger, hvor hennes barfotsdans vakte både furore og jubel. Hun turnerte i en rekke europeiske land; første gang i 1904 i Russland, der hun kom til å oppholde seg mye. Isadora Duncan var en moderne revolusjonær; frigjøringen av kroppen og dansen var hennes svar på tidens gryende kvinnesak og annen samfunnsreform. Hun ble aldri akseptert i USA, noe som både skyldtes hennes begeistring for den nye Sovjet-staten og hennes uortodokse levemåte. Betydning Duncan etablerte flere ballettskoler, blant annet i Berlin i 1905 og Moskva i 1921–1922. Elevene ble kalt the Isadorables. Ved en skole i Stockholm underviser amerikanske Kathleen Quinland stadig (2019) i Duncans teknikk og koreografier. Isadora Duncans liv utviklet seg til en tragedie med dramatisk utgang. Hun døde i Nice, kvalt da det lange skjerfet hennes viklet seg inn i hjulet på den åpne bilen hun satt i. Etter sin død ble hun mytologisert og kalt den moderne dansens mor. Hun anses stadig for å være en stor pioner innenfor moderne dans. En rekke bøker, filmer og ballettverk er skapt med utgangspunkt i hennes liv og virke. Selvbiografien My Life ble utgitt i 1928. Isadora Duncans liv ble dramatisert i filmen Isadora (1968) med Vanessa Redgrave i tittelrollen. Les mer i Store norske leksikon ballett dans i USA Litteratur Dahl, Tor Edvin: Isadora Duncan, 1984, isbn 82-05-14996-8, Finn boken Duncan, Isadora: Isadora speaks, edited by Franklin Rosemont, 1981, isbn 0-87286-134-1, Finn boken Kurth, Peter: Isadora: a sensational life, 2001, isbn 0-316-50726-1, Finn boken Loewenthal, Lillian: The search for Isadora: the legend & legacy of Isadora Duncan, 1993, isbn 0-87127-179-6, Finn boken Terry, Walter: Isadora Duncan: her life, her art, her legacy, 1964, isbn 0-396-08436-2, Finn boken

https://snl.no/Dunbar

2023-01-31

Dunbar

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands geografi

Dunbar er en liten by i Skottland i Storbritannia, i den unitære (kommunale) enheten East Lothian, ved nordsjøkysten omlag 50 kilometer øst for Edinburgh. Byen har 8490 innbyggere (2011).

Bortsett fra turisme er de viktigste næringene fiske, landbruk og brygging. Belhaven bryggeri ligger i Dunbar og i nærheten ligger Tornes kjernkraftverk, som ble satt i drift i 1988.Ved Dunbar har skottene to ganger kjempet og tapt mot engelskmennene. Første gang i 1296, da resultatet ble at Edvard 1 ble konge over Skottland. Neste gang var i 1650 da engelskmennene under Oliver Cromwell vant, til tross for at de hadde en mye mindre styrke enn skottene. Skottenes leder var David Leslie, og skottene led et tap på omkring 3000 drepte og 10 000 ble tatt til fange. Les mer i Store norske leksikon Storbritannias geografi

https://snl.no/Blaker

2023-01-31

Blaker

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Viken,Lillestrøm

Blaker er et tettsted i Lillestrøm kommune i Viken. Tettstedet er ifølge SSBs definisjon 0,4 km², og har 480 innbyggere (2022).

Tettstedet ligger ved Glomma, 21 kilometer nordøst for Lillestrøm. Blaker har jernbanestasjon på Kongsvingerbanen. I nærheten ligger Blaker skanse.Tidligere var Blaker egen kommune i Akershus. Kommunen ble opprettet i 1919 ved utskillelse fra Aurskog, og ble i 1962 sammensluttet med Sørum kommune. Kommunen var 101 km².I dag er Blaker ei jord- og skogbruksbygd. Blaker kirke er ei langkirke i tre fra 1881. Kirka ligger på det gamle kirkestedet fra middelalderen, og ble tegnet av ingeniør Otto Schønheyder. Gravkapellet fra 1928 er tegnet av Arnstein Arneberg.Før broene over Glomma ved Rånåsfoss, Sørumsand og Fetsund ble anlagt, var Blaker et viktig knutepunkt for trafikken over Glomma. Det østre sundstedet for Den Frederikshaldske Kongevei lå i Blaker. For å forsvare sundstedet ble Blaker skanse anlagt på 1600-tallet, og Blaker hadde helt fram til sundstedet ble avviklet flere overnattingssteder og skysstasjoner. Navn Navnet Blaker er ikke sikkert forklart; det kan være knyttet til norrønt blǫk, 'flat, åpen slette'. Les mer i Store norske leksikon Sørum Lillestrøm Glomma Eksterne lenker Blaker på lokalhistoriewiki.no Blaker tettsted på lokalhistoriewiki.no

https://snl.no/Jean_De_Bossch%C3%A8re

2023-01-31

Jean De Bosschère

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Belgias franskspråklige litteratur

Jean De Bosschère var en belgisk franskspråklig forfatter. Han var også en betydelig billedkunstner. Hans verk er særlig preget av interesse for det erotiske og det okkulte. Samtidig var han opptatt av katolsk mystikk. Han var tiltrukket av ulike tendenser i tiden som gikk i andre retninger enn realismen og positivismen.

Erotikk og mystikk De Bosschères første prosadikt er påvirket av symbolismen. Han var også en av de første dikterne utenfor Frankrike som oppdaget den franske katolske dikteren Paul Claudel. Samlingen Métiers divins (1913 «Guddommelige håndverk») er en hyllest til skaperevnen og til manuelt arbeid. I 1915, under første verdenskrig, rømte han fra det okkuperte Belgia til Storbritannia. Hans diktning ble etter hvert påvirket av engelsk litteratur, særlig av T. S. Eliot og Ezra Pound, og han skrev også på engelsk, blant annet diktsamlingen The Closed Door (1917, «Den stengte døren»). En ensom opprører Fra 1923 bodde De Bosschère i Frankrike. I denne perioden fikk han sterke impulser fra surrealismen, og særlig fra dikteren og teatermannen Antonin Artaud. Blant verkene fra denne tiden kan nevnes den selvbiografiske romanen Marthe et l'enragé (1927, «Marthe og den rasende»), der han skildrer forholdet til sin søster som hadde leppespalte, også kjent som hareskår. Når faren går konkurs, og de to ungdommene opplever at de blir utstøtt og mobbet, blir de så sterkt knyttet til hverandre at det utvikler seg er incestforhold mellom dem.Et annet av De Bosschères verk er den makabre diktsamlingen Satan l'obscur (1933, «Satan den dunkle») som også har mange selvbiografiske trekk. De Bosschère er også kjent for sine skildringer fra Paris. Selvbiografien Fragments du journal d'un rebelle solitaire («Fragmenter fra en ensom opprørers dagbok») utkom i 1952. Billedkunstneren Som billedkunstner er De Bosschère særlig anerkjent for illustrasjonene av egne verker og av gresk og romersk diktning, blant annet av de erotiske diktene til Ovid. Han er påvirket av art nouveau-stilen, og særlig av Aubrey Beardsley.De Bosschère hadde i perioder en stor kontaktflate blant samtidens diktere og kunstnere, men han var også en typisk individualist, og særlig de siste årene av sitt liv levde han i isolasjon. Les mer i Store norske leksikon Belgias franskspråklige litteratur

https://snl.no/erlefamilien

2023-01-31

erlefamilien

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Ryggstrengdyr,Virveldyr,Fugler,Spurvefugler,Erlefamilien

Erlefamilien er en familie av spurvefugler. Familien omfatter rundt 65 arter, hvorav 15 er observert i Norge. De forekommer over hele verden, men med få arter i det australske området.

Fuglene i erlefamilien er insektetere. I Norge er bare de to største slektene representert, linerleslekten (Motacilla) og piplerkeslekten (Anthus), med henholdsvis tre og fire hekkearter. Piplerkene har reir på bakken, mens erlene har reir i hulrom, nisjer og i vegetasjon.Fellestrekk for erlefamilien er smalt, langt og spisst nebb og relativt lang hale og bakklo. De tre innerste armsvingfjærene er lengst og når nesten til spissen av den sammenfoldede vingen. Les mer i Store norske leksikon spurvefugler fugler i Norge

https://snl.no/Alfredo_Di_St%C3%A9fano

2023-01-31

Alfredo Di Stéfano

Store norske leksikon,Sport og spill,Ballsport,Fotball,Søramerikansk fotball

Alfredo Di Stéfano var en argentinsk fotballspiller og manager fra Buenos Aires. Di Stéfano hadde en stor karriere i den spanske klubben Real Madrid, der han anses for å være den beste spilleren i klubbens historie.

Klubbkarriere Alfredo Di Stéfano beynte sin profesjonelle karriere i River Plate i 1945 etter å ha spilt for diverse aldersbestemte lag. Han fikk sin debut på A-laget bare nitten år gammel, ble i klubben til 1953, ble seriemester to ganger og toppskårer i sesongen 1946/1947. Di Stéfano fikk 72 kamper og 53 mål for River Plate. I løpet av årene i River Plate var Di Stefano på utlån til argentinske Club Atlético Huracán (juli 1945–juni 1946) og colombianske Millonarios FC (juli 1949–juni 1953). Han står oppført med 25 kamper/5 mål for Huracán og 294 kamper/267 mål for Millonarios. I 1953 meldte han overgang til Real Madrid, der han var han med å vinne Europamesterskapet for klubblag fem år på rad, en rekord som fortsatt står. Di Stéfano var sammen med Francisco Gento og Ferenc Puskás de store stjernene på Real Madrid på 1950- og 1960-tallet. I 1957 og 1959 ble Di Stéfano kåret til årets beste spiller i Europa (Ballon d’Or), og fikk til sammen 396 kamper og 308 mål for Real Madrid. Di Stéfano forlot Real Madrid til fordel for Espanyol i 1964. Etter å ha spilt to sesonger for den katalanske klubben, notert seg for 60 kamper og 14 mål, avsluttet han sin karriere som fotballspiller sommeren 1966. Landslagskarriere Di Stéfano spilte sin første A-landskamp for Argentina i 1947. Han var med å vinne Copa América samme år. Di Stéfano fikk totalt seks kamper for Argentina. Under oppholdet i Madrid fikk han spansk statsborgerskap. Di Stéfano, som står oppført med 31 kamper for Spanias landslag, spilte ingen EM- eller VM-sluttspill. I 1963 ble han tatt ut på verdenslaget som spilte mot England på Wembley. Di Stéfano var kaptein for laget med blant andre Denis Law, Eusebio, Francisco Gento og Lev Jasjin. Managerkarriere Di Stéfano fikk sin første jobb som manager i 1967, for den spanske klubben Elche CF. Han var i Elche til 1968. Sesongen 1969/1970 trente han Boca Juniors, og vant både ligaen og cupen. Etter suksessen i Boca Juniors ble Di Stéfano hentet til Valencia CF, og hadde Mestalla som hjemmebane fra 1970 til 1974. Han ledet klubben til seier i La Liga sesongen 1970/1971, klubbens første ligaseier siden 1946/1947. Han var deretter manager for CD Castellón 1976–1977, Valencia 1979–1980, River Plate 1981–1982, Real Madrid 1982–1984, Boca Juniors 1985, Valencia 1986–1988 og Real Madrid 1990–1991. Meritter (som spiller) Argentinsk seriemester (2): 1945, 1947 Colombiansk serimester (4): 1949, 1951, 1952, 1953 La Liga (8): 1954, 1955, 1957, 1958, 1961, 1962, 1963, 1964 Copa del Rey (1): 1962 Interkontinental cup (1): 1960 Serievinnercupen (5): 1956, 1957, 1958, 1959, 1960 Meritter (Som manager) Argentinsk seriemester (1):1969/1970 Argentinsk cupmester (1):1969/1970 Supercopa de España (1): 1990 La Liga (1): 1970/1971 Les mer i Store norske leksikon Boca Juniors Diego Maradona Lionel Messi Eksterne lenker Real Madrid om Di Stéfano

https://snl.no/Ansar_al-islam

2023-01-31

Ansar al-islam

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Kurdistans historie,Kurdistans samtidshistorie

Ansar al-islam, militant kurdisk salafistisk gruppe opprettet i september 2001. Gruppen har siden kjempet mot andre kurdiske partier i Nord-Irak og i økende grad også mot den irakiske staten. Ansar al-Islam motsatte seg den ikke-religiøse samfunnsordenen som Kurdistans patriotiske union (PUK) og Kurdistans demokratiske parti (KDP) står for, og gjennomførte flere massakrer. Gruppen har hatt nære bånd til og fått støtte fra Al-Qaida og Iran.

Opprinnelse Ansar al-Islam ble til ved at flere grupper slo seg sammen, deriblant den kurdiske Hamas, Tawhid, Jund al-islam og Den andre Soran-enheten (Second Soran Unit). Disse gruppene var utbrytere fra det legale kurdiske partiet Den islamske bevegelsen i Kurdistan (IMK).I sine velmaktsdager disponerte Ansar al-Islam omkring 600 soldater som behersket et lite område med noen få landsbyer på grensa mellom Iran og Irak. Gruppa ble fordrevet derfra i 2003 av PUKs milits med støtte fra amerikanske fly. Gruppa ble tidligere ledet av Mulla Krekar (angivelig fra 20. desember 2001 til 17. mai 2002), se Krekar-saken. Status som terrororganisasjon Ansar al-Islam fikk i januar 2003 status som internasjonal terroristgruppe da Bush-administrasjonen la fram påstander om at gruppa inngår i al-Qaida-nettverket. Ifølge amerikanerne utgjorde Ansar al-Islam dessuten et bindeledd mellom al-Qaida og Saddam Husseins regime. Ifølge amerikansk etterretning var flere medlemmer av Ansar al-Islam i kontakt med irakske agenter, og noen av Saddam Husseins agenter skulle dessuten ha greid å infiltrere organisasjonen. Gruppa ble også beskyldt for å ha eksperimentert med kjemisk krigføring.Andre kilder, blant annet NUPI, mener at Ansar al-Islam ikke er en internasjonal terroristgruppe, men har en helt lokal agenda i Nord-Irak. Kun et fåtall personer skal sympatisere med al-Qaida, og i den grad det er en slags kontakt mellom organisasjonene, skjer det trolig på dette nivået. Omorganisering etter 2003 Etter den amerikanske invasjonen regrupperte Ansar al-Islams milits seg i organisasjonen Ansar al-Sunnah, som har vært aktiv i både sunni-arabiske og kurdiske områder. 1. februar 2004 aksjonerte selvmordsbombere i hovedkvarterene til begge de to store kurdiske partiene KDP og PUK. Eksplosjonene som drepte over hundre personer, tildels framtredende politikere, ble i en erklæring sagt å være gjennomført «til støtte for våre brødre i Ansar al-Islam». I 2006 ble 13 påståtte medlemmer av Ansar al-Islam hengt i den kurdiske regionhovedstaden Erbil.Ansar al-Sunnah skiftet i 2007 navn tilbake til Ansar al-Islam. Lojalitet til IS Ansar al-Islams forhold til Den islamske staten (IS) har vært skiftende og tvetydig: Gruppen har både kriget mot IS og vært en del av terrororganisasjonen. Det kom til sammenstøt mellom gruppene i Irak og Syria på slutten av 2013 og begynnelsen av 2014, men Ansar al-Islam snudde helt i august 2014 og erklærte sin lojalitet til IS. Les mer i Store norske leksikon Iraks nyere historie kurdere Irak

https://snl.no/arbeiderbevegelse

2023-01-31

arbeiderbevegelse

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Verdens historie,Arbeiderbevegelsens historie

Arbeiderbevegelse er en fellesbetegnelse for faglige og politiske bevegelser som har sin sosiale basis i arbeiderklassen og tar sikte på å bedre arbeidernes levestandard og i det hele forsvare deres interesser.

Til arbeiderbevegelsen regnes fagforeninger, politiske organisasjoner og også opprinnelig den kooperative bevegelsen. Fremvekst Bakgrunnen for arbeiderbevegelsens organisering var den industrielle revolusjon, da den kapitalistiske produksjonsmåten utviklet storbedrifter der mange arbeidere med noenlunde like arbeids- og levevilkår sto overfor en felles arbeidsgiver. Dette skapte en kjensle av fellesskap, «klassesolidaritet», noe som kan ses som en nødvendig forutsetning for arbeiderbevegelsens tilblivelse.I Norge fantes det streikebevegelser og andre tilløp til arbeiderbevegelse ved bergverkene på Kongsberg og Røros alt på 1600-tallet. Men det var først under den industrielle revolusjon at grunnlaget ble lagt for en organisert arbeiderbevegelse med tilslutning over større områder og med varighet utover akutte kampsituasjoner. En slik arbeiderbevegelse vokste derfor først frem i England. For de ufaglærte industriarbeiderne, som ofte kom direkte fra jordbruket, var det vanskelig på egen hånd å danne varige foreninger. Deres organisasjoner ble derfor ofte grunnlagt og ledet av intellektuelle.Industrialiseringen førte til at håndverket ble omformet: Det krevdes større kapital for å drive et verksted, og det ble i mange fag økonomisk fordelaktig å samle flere svenner og andre arbeidere på én arbeidsplass. Mens svennene i det eldre småhåndverk hadde kunnet regne med selv å bli mestere med tiden, måtte de nå innstille seg på å være arbeidere hele livet, og det ble dermed en klassemotsetning mellom dem og mesterne. Håndverkssvennene hadde i mange tilfeller gamle organisasjonsvaner (laug), og de hadde nær kontakt med utlandet. Deres fagkyndighet gav dem større selvsikkerhet enn fabrikkarbeiderne hadde, fordi de hadde muligheter for å arbeide i sitt fag hvor som helst. Alt dette førte til at håndverkssvennene i mange tilfeller ble den selvstendige arbeiderbevegelses pionerer. Spesielt var det typografene som gikk i spissen, kanskje fordi deres yrke gav dem større kunnskaper og videre horisont. Den eldste norske fagforeningen er Norges Farmaceutiske forening, som ble stiftet 2. november 1858. Typografene var også tidlig ute med å organisere seg.Arbeiderbevegelsen vokste i regelen først frem omkring nærliggende og enkle formål: Streikebevegelser for lønnskrav, agitasjon for alminnelig stemmerett; for eksempel chartismen og Thranebevegelsen, eller «selvhjelpsforeninger» som søkte å skaffe arbeiderne billigere varer og større opplysning.Sosialistisk ideologi ble først utviklet uten forbindelse med arbeiderbevegelsen (utopisk sosialisme). Men etter midten av 1800-tallet er sosialismen og arbeiderbevegelsen etter hvert blitt knyttet uløselig sammen i de fleste europeiske land, fremfor alt gjennom Karl Marx' innsats og utviklingen av marxisme. Denne forbindelsen er blitt så nær at man i politisk språkbruk ofte bare regner sosialistiske organisasjoner til arbeiderbevegelsen, selv om det også finnes andre – for eksempel religiøse – organisasjoner som samler betydelige grupper av arbeiderklassen og søker å bedre arbeidernes kår. Og motsatt blir iblant alle sosialistiske organisasjoner regnet til arbeiderbevegelsen, selv om deres medlemmer vesentlig hører til andre samfunnsgrupper, for eksempel bønder eller intellektuelle. Organisering For å organisere det praktiske arbeidet har det vært nødvendig å danne særlige organer for den politiske og den faglige virksomheten. Mellom fagforeningene og arbeiderpartiene er det imidlertid i de fleste land et mer eller mindre nært forbund. De ulike nasjonale arbeiderbevegelsene samarbeider også i internasjonale fora. Kultur og utdanning Arbeiderbevegelsens kulturelle dimensjoner har vært ivaretatt av egne kulturelle institusjoner, som arbeiderteatre og Arbeidernes Idrettsforbund. Bevegelsen har også lagt stor vekt på egenutdanning, blant annet gjennom Arbeidernes Opplysningsforbund i Norge og egne arbeiderhøyskoler.Arbeiderbevegelsens historie er til dels behandlet under de enkelte lands historie. Se også fagforeninger og sosialdemokrati. Nedenfor gis en kort karakteristikk av arbeiderbevegelsen i de viktigste land. England Under den industrielle revolusjon gjennomgikk arbeiderbevegelsen i England en «revolusjonær» periode. Vevere, strømpestrikkere og andre som arbeidet i sine hjem med svært enkle redskaper, ble utkonkurrert av den nye industrien; de samlet seg til dels og ødela maskinene («maskinstormere»). Det var også hissige streiker og blodige sammenstøt (Peterloo-massakren i Manchester i 1819 med 11 drepte og flere hundre sårede). Inntil 1824 var fagforeninger forbudt, men i de neste årene ble det dannet store fagorganisasjoner og gjort forsøk på å opprette en faglig landsorganisasjon. I slutten av 1830- og 1840-årene var det chartismens politiske agitasjon som var det vesentlige i engelsk arbeiderbevegelse. Fra midten av århundret begynte en roligere tid, og en velorganisert fagbevegelse ble bygd opp, som først og fremst samlet de forholdsvis velstilte fagarbeidere. Denne «new trade unionism» (nye fagforeningsbevegelse) var helt innstilt på å forsvare arbeidernes interesser innenfor rammen av loven og det kapitalistiske samfunnssystem; politisk støttet bevegelsen det liberale parti.Først i 1880-årene begynte sosialistiske retninger å gjøre seg sterkere gjeldende, særlig gjennom Fabian Society. På denne tiden begynte også fagorganisasjonen å gro frem blant de ufaglærte, særlig dokkarbeiderne. Fagforbundene holdt av og til felleskongresser og samarbeidet etter hvert nærmere (se Trades Union Congress). Den sosialistiske agitasjonen blant arbeiderne ble fra 1893 særlig drevet av Independent Labour Party. Da Labour Party ble dannet i 1900, var sosialistene med, men det nye partiet var helt frem til 1990-årene i stor grad et politisk organ for fagforbundene. Dette forholdet mellom fagforbundene og partiet var kjennetegnet på britisk arbeiderbevegelse i forhold til andre land.Etter andre verdenskrig interesserte den britiske arbeiderbevegelse seg sterkere for sosialisering enn arbeiderbevegelsen i mange andre ikke-kommunistiske land, og deprivatiserte en rekke foretak, først og fremst under Clement Attlees regjering (1945–1951), men også til dels under Harold Wilsons første regjering (1964–1970). USA Arbeiderbevegelsen i USA ligner den britiske i det at fagorganisasjonen er dominerende i forhold til den politiske bevegelsen. Men den amerikanske fagbevegelsen har aldri dannet noen politisk fellesorganisasjon. I den utstrekning fagorganisasjonene har opptrådt politisk, har det vært ved å støtte kandidater for et av de eksisterende partiene. Fra Franklin Roosevelts presidenttid har fagorganisasjonene stadig mer samlet sin støtte om det demokratiske parti, men uten å ha vunnet kontroll over partiet. Siden 1870-årene har det eksistert forskjellige sosialistiske partier og grupper, men da de aldri har fått fotfeste i fagbevegelsen, har de heller ikke vunnet vesentlig politisk makt. I 1901–1912 så det likevel ut til at Socialist Party med Eugene Debs til leder kunne bli en politisk faktor av betydning, særlig da partiet en tid samarbeidet med den radikale fagorganisasjonen Industrial Workers of the World. Skarp strid mellom sosialister og syndikalister brøt imidlertid fremgangen.Særpreget for den amerikanske arbeiderbevegelse henger sammen med at klassesolidariteten er meget svak hos amerikanske arbeidere. I større utstrekning enn i Europa har de hatt muligheter for å «arbeide seg opp»; de kunne dra til nybyggerstrøkene i vest eller på annen måte gjøre en selvstendig karriere; den økonomiske fremgangen har dessuten vært så rask at de ikke har hatt noen sterk motvilje mot det bestående økonomiske system. Innenfor fagbevegelsen har det periodevis vært flere konkurrerende hovedorganisasjoner, og innenfor hver av sammenslutningene har til dels flere forbund konkurrert om tilslutning fra de samme arbeidergrupper. Organisasjonsforholdene er likevel betydelig forenklet fra 1955, da fellesorganisasjonen American Federation of Labor and Congress of Industrial Organizations (AFL-CIO) ble dannet. Flere av fagforbundene har vunnet meget stor makt og skapt en sterk disiplin i sine rekker. Frankrike I Frankrike har arbeiderbevegelsen aldri greid å skape sterke og varige organisasjonsapparater, men har særlig utfoldet seg gjennom mer spontane, hissige og kortvarige masseaksjoner. De politiske partiene har aldri vunnet tillit fra fagorganisasjonens side. Etter at arbeiderbevegelsen hadde trådt frem i revolusjonære reisninger i 1848 og 1871 (se Februarrevolusjonen og Pariskommunen), ble det fra om lag 1880 dannet en rekke innbyrdes stridende sosialistiske partier og to faglige landsorganisasjoner. Den politiske splittelsen danner en del av bakgrunnen for at fagorganisasjonen fra 1890-årene tok avstand fra alt parlamentarisk arbeid. Dessuten var de sosialistiske parlamentarikerne stort sett folk av borgerlig opphav, og de skilte seg ikke skarpt ut fra de andre partiene; tvert om var sosialistene ofte med på å støtte borgerlige venstre-regjeringer. Dette førte til at arbeiderne fikk en generell mistillit til parlamentarisk arbeid; i stedet vendte de seg til den revolusjonære syndikalismen, som hevdet at den eneste vei til fremgang for arbeiderklassen gikk gjennom direkte aksjon og til sist generalstreik; dermed kunne samfunnet omformes uten vanlig politisk virksomhet. Den antiparlamentariske tankegangen er så rotfestet i fransk arbeiderbevegelse at faglige ledere fremdeles sjelden deltar i partiarbeid. Fagorganisasjonen ble samlet i 1902 i Confédération générale du travail (CGT).I mellomkrigstiden førte kommunismen til ny splittelse av både den politiske og den faglige arbeiderbevegelse, men motsetningene ble delvis utjevnet i midten av 1930-årene (se folkefront). Etter andre verdenskrig ble splittelsen dypere enn noen gang før. Den gamle CGT er behersket av kommunistene. I 1948 ble det dannet en ny faglig landsorganisasjon, Force Ouvrière. Den ble oppfattet som sosialistisk, men erklærte selv – i samsvar med den syndikalistiske tradisjon – at den var uavhengig av partiene. Siden 1919 eksisterer dessuten en kristen landsorganisasjon, Confédération française des travailleurs chrétiens, som opprinnelig særlig samlet funksjonærer, men som siden folkefront-tiden har fått betydelig tilslutning også fra andre arbeidergrupper. Politisk var kommunistpartiet det ledende arbeiderparti frem til 1980-tallet. Tyskland Tysklands arbeiderbevegelse stod i mange år, særlig før første verdenskrig, som et forbilde i store deler av Europa ellers. Den har skilt seg fra arbeiderbevegelsen i de engelsk- og fransktalende landene i det at den politiske bevegelsen har vært langt sterkere enn den faglige. Organisasjonsapparatene ble systematisk oppbygd tidligere enn i noe annet land, og de sosialdemokratiske ideene ble utformet til et fast system av læresetninger, ordnet i et enkelt og oversiktlig prinsipp-program. I 1860-årene ble først Ferdinand Lassalles arbeiderforbund og dernest August Bebels og Wilhelm Liebknechts sosialdemokratiske arbeiderparti grunnlagt. De ble slått sammen i 1875. I 1860-årene ble også en mengde fagforeninger og de første landsomfattende fagforbund dannet.Ved valget i 1877 fikk det sosialdemokratiske partiet (SPD) nesten en halv million stemmer. Men året etter ble partiet forbudt, og mange fagforbund ble oppløst. Men selv om sosialistisk organisasjon og agitasjon var forbudt, fikk sosialdemokrater delta i valgene, og i løpet av tolv år ble deres stemmetall tredoblet. I 1890 ble forbudet opphevet og partiet reorganisert. Samtidig ble en faglig landsorganisasjon stiftet under ledelse av Carl Legien. Tilslutningen til arbeiderbevegelsen økte fortsatt sterkt. I 1890 var sosialdemokratenes stemmetall 1,4 millioner, i 1912 4,2 millioner. En sosialdemokratisk presse vokste frem og egne ungdoms- og kvinneorganisasjoner ble stiftet. Store ideologiske debatter foregikk, men truet foreløpig ikke partiets enhet (se revisjonismen).Utbruddet av første verdenskrig i 1914 avslørte likevel at det var blitt stor avstand mellom partiets offisielle revolusjonære ideologi og dets reelle innhold. Teoretisk var det forpliktet til kamp mot nasjonalisme og krig, men i praksis sluttet både partiet og fagorganisasjonen nesten samlet opp om krigføringen. Ved det militære sammenbrudd søkte sosialdemokratiets ledere å hindre at revolusjonen gikk lenger enn til å sikre et parlamentarisk demokrati. Dette førte imidlertid til splittelse av arbeiderbevegelsen i retninger som til dels kjempet mot hverandre med våpen (se spartakister og kommunisme). Splittelsen virket sterkt hemmende på bevegelsen, som tross store medlems- og stemmetall ikke greide å bekjempe de økonomiske kriser. Splittelsen bidro også til å svekke arbeiderbevegelsens motstand mot nazismens maktovertakelse i 1933. Etter andre verdenskrig gjenoppstod sosialdemokratiet og fagbevegelsen i Vest-Tyskland. Kommunistpartiet ble erklært forfatningsstridig og forbudt i 1956, men ble rekonstituert i 1968.Den tyske arbeiderbevegelsen har siden midten av 1950-årene hatt til dels betydelige ideologiske brytninger der både konfesjonelle, uten- og innenrikske, økonomiske og sosiale stridsspørsmål har spilt en viktig rolle. Innen fagbevegelsen begynte ytterliggående venstregrupperinger å gjøre seg mer gjeldende fra begynnelsen av 1970-årene. SPD kom med i forbundsregjeringen i 1966, og hadde forbundskansleren fra 1969 til 1982 i samlingsregjeringer. Arbeiderbevegelsen i Øst-Tyskland var under kommunistisk kontroll inntil gjenforeningen i 1990. I 1990-årene utviklet det tidligere østtyske kommunistpartiet seg til et tradisjonelt venstresosialistisk parti, PDS. Koalisjonsregjeringen av SPD og De Grønne, fra 1998 til 2005, kom i konflikt med fagbevegelsen; regjeringen så seg nødt til å foreta kutt i hevdvunne rettigheter og til å utfordre fagbevegelsen for å få økonomien på fote. I 2007 dannet PDS, sammen med et lite venstreradikalt parti som hadde oppstått i opposisjon til koalisjonsregjeringen, det nye venstrepartiet Die Linke. De nordiske landene Arbeiderbevegelsen i de nordiske land ble bygd opp vesentlig etter tysk mønster, men fra 1930-årene ble kontakten med engelsk arbeiderbevegelse sterkere. Bortsett fra spredte tilløp i forbindelse med februarrevolusjonen i 1848 (se Marcus Thrane) var det først under en kraftig høykonjunktur i begynnelsen av 1870-årene at arbeiderbevegelsen vokste frem i Norden, og Danmark gikk i spissen. Prisstigning sammen med sterk etterspørsel etter arbeidskraft fremkalte en rekke streiker. Sosialistisk agitasjon, inspirert av Den første internasjonale, foregikk i 1871–1872, men ble møtt med forbud og arrestasjoner. Bevegelsen overlevde likevel, og i 1878 ble Socialdemokratisk Forbund stiftet, det vil si det danske arbeiderparti. De første riksdagsmenn ble valgt i 1884. I 1880-årene begynte også samlingen av fagforeningene i lokale sammenslutninger og i landsomfattende forbund. Landsorganisasjonen De samvirkende fagforeninger skriver seg fra 1898. Arbeiderklassen i Danmark var i 1914 visstnok mer fullstendig organisert enn i noe annet land.Under den bitre forfatningskampen støttet sosialdemokratiet Venstre, og da dette partiet ble splittet, fortsatte samarbeidet med Det Radikale Venstre, som et par ganger dannet regjering med sosialdemokratisk støtte. Alliansen fortsatte også i mellomkrigstiden, men nå med Socialdemokratiet som det største og ledende parti. Etter andre verdenskrig gjorde uenighet om utenrikspolitikken dette samarbeidet vanskeligere. Arbeiderbevegelsen har gjennom hele sin historie hatt mindre av revolusjonære tendenser i Danmark enn i noe annet land, og Danmarks Kommunistiske Parti har spilt liten rolle. Sosialistisk folkeparti har ikke ubetydelig tilslutning og representerer en radikal opposisjon, særlig mot Socialdemokratiets utenrikspolitikk. Den svenske arbeiderbevegelsen oppstod i 1880-årene, og håndverkere som hadde fått kontakt med arbeiderbevegelsen i Tyskland og Danmark, spilte en viktig rolle. Alt i slutten av 1880-årene ble Hjalmar Branting bevegelsens leder, en posisjon han bevarte i nesten 40 år. Sveriges socialdemokratiska arbetareparti ble stiftet i 1889, Landsorganisationen i 1898. Den svenske arbeiderbevegelses historie i tiden omkring århundreskiftet var dramatisk. Kampen for alminnelig stemmerett ble støttet av store demonstrasjoner og storstreik i 1902. Sosialdemokratenes forsvar for det norske standpunkt i unionskonflikten førte til at en rekke tillitsmenn ble dømt for sin propaganda.Den største kampen svensk arbeiderbevegelse noen gang har ført, kom med storstreiken i 1909, da 300 000 mann streiket i et par måneder. Denne kampen førte til nederlag, og medlemstallet både i Landsorganisationen og partiet ble halvert. Anarkistiske og syndikalistiske tendenser gjorde seg gjeldende både i ungdomsbevegelsen og fagorganisasjonen, og opposisjonen innenfor partiet organiserte seg i 1912. I 1917 ble partiet splittet ved dannelsen av et sosialdemokratisk venstreparti, som gikk inn for å avskaffe militærvesenet og for å bruke utenomparlamentariske maktmidler i klassekampen. Venstrepartiet ble imidlertid sprengt i tre grupper. Den ene av dem dannet et kommunistisk parti og de andre søkte tilbake til sosialdemokratiet. Splittelsene betydde ikke noen varig svekkelse av Socialdemokraterna, som dannet regjering første gang i 1920 under Branting og etter 1932 under Per Albin Hansson, Tage Erlander, Olof Palme og Ingvar Carlsson.Krisepolitikken i 1930-årene dannet forbildet for de andre nordiske arbeiderpartienes økonomiske politikk og sikret arbeiderbevegelsen ledelsen av svensk politikk for lang tid. Også etter andre verdenskrig har svensk arbeiderbevegelse i høy grad vært mønster for andre land, ikke bare i Norden, men i Europa og verden for øvrig. Arbeiderbevegelsen i Norge daterer seg som i Sverige fra 1880-årene og var opprinnelig inspirert fra Danmark. Innenfor den internasjonale arbeiderbevegelse hadde den norske arbeiderbevegelse en særpreget utvikling i tiden omkring første verdenskrig, idet den revolusjonære retningen her var sterkere enn i noe annet nord- eller vesteuropeisk land. Mens kommunismen i andre land bare fikk tilslutning fra mindre splittelsespartier, var det i Norge selve Det norske arbeiderparti som sluttet seg til Den kommunistiske internasjonale (Komintern). For å lese mer om forutsetningene for dette, se Fagopposisjonen av 1911. Om norsk arbeiderbevegelse ellers, se Arbeiderpartiet, arbeidersamfunn og Landsorganisasjonen i Norge. Øst-Europa I Russland og de østeuropeiske land, der kommunistiske partier kom til makten, er arbeiderbevegelsen uløselig knyttet til landenes historie. Tross store forskjeller i utviklingen fra land til land har dens ledere i regelen oppfattet arbeiderbevegelsen som en verdensbevegelse, og har søkt å organisere den i samsvar med dette. Inntil første verdenskrig var virkelig arbeiderbevegelsen – bortsett fra den amerikanske – i forholdsvis høy grad enhetlig, og striden om revisjonismen og syndikalismen brøt ikke enheten. Også lenge etter at kommunismen hadde splittet arbeiderbevegelsen, ble den i stor utstrekning både av tilhengere og motstandere oppfattet som en enhet overfor alle andre politiske grupperinger. I perioden 1945–1990 ble imidlertid motsetningen i de demokratiske land mellom kommunister og sosialdemokrater langt dypere enn mellom sosialdemokrater og de andre demokratiske partier. Asia og Afrika I Asia og Afrika har arbeiderbevegelsen virket inspirerende på politiske partier og andre masseorganisasjoner i mange land. Mange partier kaller seg sosialistiske, og noen er med i Den sosialistiske internasjonale. Fagforeningsinternasjonalene har lagt betydelig vekt på å vinne tilslutning i Asia og Afrika, men den nasjonale motstand mot europeisk ledelse har gjort dette vanskelig. I flere land er dessuten industrialiseringsprosessen kommet så kort at arbeiderklassen i europeisk forstand bare danner et lite mindretall, som økonomisk i regelen er bedre stilt enn flertallet av folket. Alt dette, og de meget vekslende tradisjonelle samfunnssystemer, gjør at man vanskelig kan regne med en arbeiderbevegelse i disse land av tilnærmet samme art som i Europa eller på annen måte med felles preg.Selv i Japan, der industrialiseringen har brakt samfunnsforholdene lengst i europeisk-amerikansk retning, har arbeiderbevegelsen vært sterkt hemmet både av den nasjonalistiske militarismen i mellomkrigstiden og – kanskje mer dyptgående – av et tradisjonelt sterkt patriarkalsk og autoritært forhold mellom arbeidsgivere og arbeidere.I Kina og andre asiatiske land hvor kommunistiske partier overtok makten, er kommunismen helt overveiende bygd på tilslutning fra bønder, og har relativt lite preg av å være en arbeiderbevegelse. Dette forhold gir noe av forklaringen på at den internasjonale kommunismen i 1950- og 1960-årene ble sprengt i en russisk og en kinesisk retning. Les mer i Store norske leksikon Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek arbeiderforening arbeiderklasse arbeiderlitteratur den industrielle revolusjon første mai kommunistiske partier sosialistiske partier sosialdemokratiske partier Eksterne lenker «Arbeiderbevegelsen – reform, revolusjon og ny reformisme» – Norgeshistorie.no «Fra gatekamper til faste forhandlinger» – Norgeshistorie.no Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek Litteratur Geoff Eley, Forging Democracy: The History of the Left in Europe, 1850—2000, 2002 Bull, Edvard m.fl., red.: Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1985-90, 6 b. Kokkvoll, Arne: Av og for det arbeidende folk : streif i arbeiderbevegelsens historie, 1981

https://snl.no/Ren%C3%A9_Depestre

2023-01-31

René Depestre

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Nord- og Mellom-Amerikas litteratur,Haitis litteratur

René Depestre er en franskspråklig forfatter fra Haiti. Han har bodd hele sitt voksne liv i landflyktighet. Depestres forfatterskap er preget av hans revolusjonære grunnholdning. Han flyttet til Cuba i 1959, men ganske snart ble han kritisk til Fidel Castros regime som han mente var autoritært og umuliggjorde fri dikterisk utfoldelse. Han flyttet derfor til Frankrike i 1978.

Depestre har utgitt dikt, romaner og essayer. Blant bøkene hans er en roman som er blitt hedret med en av av Frankrikes gjeveste litterære priser. Et omflakkende liv Depestre vokste opp i byen Jacmel på Haiti. Da han var ti år gammel mistet han sin far, og besteforeldrene satte ham i skredderlære. Fra 1940 til 1944 gikk han på videregående skole i hovedstaden Port-au-Prince. Her ble han kjent med andre ungdommer fra Haiti og Cuba med dikterambisjoner, og han var med på å grunnlegge et litterært tidsskrift. I 1945 utgav han sin første diktsamling Étincelles («Gnister»). Året etter deltok han i et opprør som fikk avsatt Haitis høyreorienterte president Élie Lescot. Men Lescots styre ble etterfulgt av et militærdiktatur, og Depestre måtte rømme landet. Depestre kom så til Paris der han studerte litteratur og samfunnsfag ved La Sorbonne. Her ble han blant annet kjent med flere av de viktigste representantene for négritude-bevegelsen. Men han ble etter hvert skeptisk til det programmet disse dikterne hadde, selv om flere av dikterne, blant annet Aimé Césaire, ble hans venner og inspirasjonskilder. Fordi han støttet kampen mot koloniveldet, ble han en gang utvist fra fransk territorium. På 1950-tallet besøkte han flere land i Østblokken. Han var uønsket i Haiti og kom til slutt til Cuba; hit ble han invitert av Ernesto Che Guevara. Sammen med ham la Depestre en plan for å få avsatt Haitis fryktede diktator François Duvalier («Papa Doc»). Men denne planen ble stanset av Fidel Castro, angivelig fordi en tilsvarende plan for å avsette en diktator i Den dominikanske republikk hadde slått feil. Depestre og «Padilla-saken» De første årene Depestre bodde på Cuba, var han en ivrig tilhenger av Fidel Castros styre, og det cubanske regimet gav ham viktige oppgaver av kulturpolitisk art. Men etter hvert ble han stadig mer kritisk overfor politikken som ble ført i landet, og i 1971 kom han i åpen konflikt med regimet på grunn av den såkalte «Padilla-saken»: Heberto Padilla (1932-2000) var en kubansk dikter som først hadde forsvart revolusjonen, men deretter hadde begynt å kritisere Castro-regimet. Derfor gav regimet ham husarrest, og han måtte offentlig, og på en ydmykende måte, beklage «feilene» han hadde begått. Selv om anklagen mot Padilla gjaldt «reaksjonære holdninger», ble han forsvart av en rekke venstreorienterte intellektuelle utenfor Cuba, blant annet av Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre i Frankrike. Saken førte til at mange europeiske og amerikanske intellektuelle på venstresiden tok avstand fra kulturpolitikken som ble ført av regimet på Cuba. Depestre mistet sine offisielle oppgaver, blant annet en professorstilling ved Universitetet i Havana, og han fikk forbud mot å forlate landet. I 1978 klarte han til slutt å flytte til Frankrike. I Europa fikk han etter hvert ulike oppgaver for UNESCO. Lyrikk På 1950- og 1960-tallet gjorde Depestre seg særlig bemerket som lyriker. Hans lyrikk er påvirket av Rimbaud og av surrealismen og forener politiske og erotiske motiver på en meget original måte. Mest kjent blant diktsamlingene hans er trolig Minerai noir (1956, «Svart malm»). Her blir etterkommerne etter afrikanske slaver skildret som et råstoff europeerne utvinner for å oppnå profitt, men også som et råstoff som er så hardt og sterkt at det ikke lar seg ødelegge. I 2007 samlet Depestre sin lyrikk i en utgave som han gav tittelen La rage de vivre «Galskapen ved å leve». Romaner og noveller Depestres første roman, Le mât de cocagne («Klatrestolpen») kom ut i 1979. Den gir en frodig og opprørsk skildring av livet på en øy i Karibia. Hovedpersonen er Henri Postel. Han har vært senator for opposisjonen i landet, men landets diktator, med navn Zoocrate Zacarie, har tatt fra ham all makt. Postel ønsker å vise at han fremdeles duger til å kjempe mot diktatoren. Derfor deltar han i den årlige konkurransen som består i å klatre opp en stolpe pyntet med blomster og gnidd inn med olje. Takket være gode hjelpere og listige planer der også voodoo-religionen spiller en rolle, klarer han det ingen trodde var mulig; han klatrer til toppen av stolpen. Postels prestasjon skaper en begeistring som går over til harme mot Zoocrate Zacarie. Men under opprøret som følger, mister mange livet, også Postel selv. Depestres stil er ofte kalt en form for magisk realisme som stadig veksler mellom uhygge og humor. Dette ser man også i Hadriana dans tous mes rêves (1988, «Hadriana i alle mine drømmer») som ble tildelt den prestisjefylte franske Renoudot-prisen. Romanen handler blant annet om den vakre Hadriana. Den unge kvinnen faller død om når hun står foran alteret på sin bryllupsdag. Men gjennom voodoo-ritualer får man henne til i hvert fall delvis å vende tilbake til livet: Hun blir en zombie, en levende død som fortsetter sin eksistens i menneskenes verden. Depestre har utgitt flere novellesamlinger der særlig erotiske motiver spiller en viktig rolle. For en av disse, Aléluia pour une femme-jardin («Haleluja for en kvinne-hage» fikk han Goncourt-prisen for noveller. I 2016 kom en roman viet hans egen familie: Popa Singer. Boken har fått navn etter heltinnen, en av forfatterens bestemødre, som utstyrt med et eneste våpen, en symaskin, kjemper mot en av sin tids grusomste tyranner, «Papa Doc» Duvalier. Essayer og erindringer Depestre er også en viktig essayist. Blant de mest kjente essayene hans er Bonjour et adieu à la négritude (1980, «God dag og farvel til la négritude ), der han kritiserer négritude-begrepet og de svarte forfatterne som legger særlig vekt på ulikhetene mellom «svart» og «hvit» kultur. Ainsi parle le fleuve noir («Slik taler den svarte flod») kom i 1998. Her skildrer Depestre kjente personer som har kjempet mot slaveriet. Blant de eldste er Toussaint Louverture (1743-1803), som ledet opprøret på Haiti i 1791, og den franske politikeren og forfatteren Victor Schælcher (1804-1893), som var drivkraften bak forbudet mot slaveri som ble innført i Frankrike i 1848. Blant de yngste Depestre skriver om, er Jean-Paul Sartre og Nelson Mandela. Flere av Depestres seneste bøker har helt eller delvis form av erindringer. Mest kjent er Encore une mer à traverser (2005, «Enda et hav å krysse») der han skildrer sitt liv i en stil som veksler mellom prosa og poesi. Tittelen på boken har Depestre hentet fra et av Aimé Césaires mest kjente dikt. Depestres skjønnlitterære bøker har skapt stor begeistring både hos leserne og hos kritikerne. Mottakelsen av essayene hans har vært mer ujevn. Dette kommer ikke først og fremst av at synspunktene hans er kontroversielle. Snarere er grunnen at det etter hvert finnes en rik litteratur om slaveri og kolonialisme. Enkelte kritikere har derfor ment at mye av det Depestre gir uttrykk for, har vært sagt før, selv om han formidler sine synspunkter i en form som både er skarp og vittig. Depestres forfatterskap omfatter også bøker på spansk. Særlig kjent er Cantate d'octubre a la vida y a la muerte del comandante Ernesto Che Guevara (1968 («Oktoberkantate om livet og døden til kommandant Ernesto Che Guevara»). Dette diktverket finnes også i en fransk versjon. De mest kjente bøkene hans er oversatt til flere språk, blant annet til engelsk. Les mer i Store norske leksikon Haitis litteratur

https://snl.no/antiloper

2023-01-31

antiloper

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Ryggstrengdyr,Virveldyr,Pattedyr,Klovdyr,Kvegfamilien

Antiloper er en tallrik og artsrik gruppe dyr i ordenen partåete klovdyr. De omfatter medlemmer av oksefamilien, unntatt bøfler, geiter, geiteantiloper, sauer og storfe. Antilopene danner ikke noen systematisk enhet, men er fellesbetegnelse for en rekke til dels lite beslektede arter som har et visst felles preg.

De viktigste fellestrekkene er smekker bygning og grasiøse og hurtige bevegelser. Antilopene har slanke horn. Hannene har alltid horn, som regel også hunnene. De er hos noen arter glatte, hos andre riflete. Ofte er de opprette, andre ganger sirlig buet eller bratt tilbakekrummet. Hos den asiatiske firhornantilopen har hannen to par horn, mens hunnen er kollet. Pelsen er korthåret og ligger flatt ned da den ikke har underull. Fargen er i alminnelighet brunlig eller gulaktig, såkalt ørkenfarge.Buk og bakparti er gjerne lysere enn resten av kroppen, grå eller nesten hvit. Ofte kan fargetegningene være mer påfallende, men i alminnelighet er det overensstemmelse mellom pelsfargen og omgivelsene. Visse fellestrekk i benbygningen finnes også. De største antilopene er store som en hest, de minste som en hare.Antiloper er sky av natur, og flukt er deres beste måte å unnslippe rovdyr på. De er i høy grad sosiale, og lever i flokker på fra fem–seks dyr opp til mange tusen. Utbredelse De fleste antilopeartene lever i trefattige steppeområder, men noen er også høyfjellsdyr. Afrika og Asia har flest arter. I Europa forekommer bare saiga. I Sør-Amerika er antilopene utdødd. Les mer i Store norske leksikon Dyreliv i Afrika dorcasantilope lyreantiloper

https://snl.no/Arge%C5%9F

2023-01-31

Argeş

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Romanias geografi

Argeș er ei elv i Romania og bielv til Donau. Den kommer fra Făgăraș-fjellene i Sør-Karpatene, der sideelvene Buda og Capru har sine utspring. Argeș renner mot sør og sørøst gjennom Muntenia til den munner ut i Donau ved Oltenița. Lengden er 350 kilometer og nedbørsfeltet har et areal på 12 550 kvadratkilometer.

Der Buda og Capru møtes, er det bygd et stort vannkraftmagasin. Den kunstige innsjøen har navnet Vidraru og er 14 kilometer lang. Demningen ble tatt i bruk i 1966 og har en høyde på 166 meter. Fra 1968 til 1983 ble det bygd ett stort og 16 mindre kraftverk som utnytter vannet fra dammen. Reguleringen av elva hadde også til hensikt å forebygge flom og oversvømmelser. Særlig de høyere deler av Argeș-dalen utgjør naturskjønne områder som tiltrekker seg mange turister.På slettelandet i Muntenia brukes elvevannet også til irrigasjon og gir dessuten bidrag til vannforsyningen til București. I forbindelse med planene for bygging av en kanal mellom București og Donau ble det i 1980-årene gjort en del forberedende arbeider med elveløpet fra Mihăilești, en liten by sørvest for București, til Oltenița ved Donau. Arbeidene ble påbegynt i 1983 og avbrutt i desember 1989 da kommunistregimet under Nicolae Ceaușescus ledelse falt. Etter det har anlegget forfalt, selv om prosjektet flere ganger senere har blitt tatt opp til ny vurdering. Ceaușescu var ikke den første som ønsket en slik kanal for å gjøre hovedstaden București til en havneby. De eldste planene skriver seg fra 1800-tallet. Les mer i Store norske leksikon Romanias geografi

https://snl.no/betinging

2023-01-31

betinging

Store norske leksikon,Psykologi,Kognitiv psykologi

Betinging er en fellesbetegnelse for de to læringsformene klassisk betinging og instrumentell (operant) betinging. I begge varianter antas læringen å foregå ved at det etableres forbindelser mellom stimuli (S-S læring) og/eller mellom stimuli og responser (S-R eller R-S læring).

Klassisk betinging Klassisk betinging er en læringsform der en allerede etablert refleks (for eksempel at en hund sikler når den får mat i munnen) knyttes til en ny stimulus (for eksempel en tone). Her er mat en ubetinget eller ulært stimulus (US), og den ulærte respons (UR) på denne er sikling. Ved å presentere en ny stimulus (tone) like før maten, vil tonen ved gjentatte paringer med maten selv utløse en siklerespons. Den nye stimulus, som kalles betinget stimulus (BS), utløser etter hvert en lært reaksjon; denne kalles betinget respons (BR).Klassisk betinging ble først beskrevet av den russiske fysiologen Ivan P. Pavlov med hunder som forsøksobjekter. Pavlov lot forekomst av mat (US), en stimulus som utløser en ulært spyttavsondring (UR), bli signalisert av en lyd (BS). Etter hvert fant han at lyden alene utløste spyttavsondring (BR).Senere forskning har vist klassisk betinging for en rekke andre ulærte reflekser, så som fryktbetinging, betinging av reaksjoner til medikamenter, med mer. BR kan i noen tilfeller være en forberedende reaksjon til US; i andre tilfeller kan BR være en kompensatorisk (motsatt) reaksjon. Det siste sees ved såkalt toleranse til medikamenter (for eksempel morfin), hvor BR kan være en motreaksjon til effekten av US.Kritisk for betinging er at BS signaliserer US på en noenlunde sikker måte. BS, som gjerne er en biologisk uviktig stimulus (lyd- eller lyssignal), må informere om at en stimulus av større biologisk viktighet (mat, fare, smerte) snart vil inntreffe.For klassisk betinging gjelder en rekke lovmessigheter, blant annet følgende: generalisering: BR utløses ikke bare av BS, men også av stimuli som ligner BS diskriminasjon: BR utløses av BS, men i liten grad av stimuli som ligner BS ekstinksjon (utslokning): svekker en betinget refleks ved konsekvent å la være å presentere US etter BS, eller å gjøre BS til en stimulus som ikke lenger signaliserer US høyere ordens betinging: en BS som er etablert i en situasjon kan fungere som US i en annen situasjon med en ny BS I klassisk betinging inntreffer betinget stimulus (BS) på en forutsigbar måte i forhold til en ubetinget stimulus (US), uavhengig av forsøksobjektets atferd. Et annet kjennetegn ved klassisk betinging er at den reaksjon som er grunnlaget for betinging, UR, i utgangspunktet er utløst av biologisk viktige stimuli (US), for eksempel fryktreaksjoner til bestemte situasjoner, reaksjoner til biologisk viktige stimuli som mat, medikamenter med mer. Andre stimuli som fungerer som signaler på slike biologisk viktige stimuli etableres ofte som betingede stimuli (BS). Instrumentell (operant) betinging Instrumentell betinging (også kalt operant betinging) er en form for læring der stimulus inntreffer i situasjonen som en konsekvens av hva forsøksobjektet gjør; forsøksobjektets atferd er «instrumentell» i å frembringe stimulus (konsekvens).Slik læring ble først systematisk studert av den amerikanske psykologen Edward L. Thorndike. Han plasserte en sulten katt i et bur, og en matbit utenfor. Kattens trykk på en hendel kunne åpne døren til buret. Thorndike fant at katten, tilsynelatende gjennom blind prøving og feiling («trial and error») kom til å berøre hendelen og derved få tilgang til maten. Etter gjentatte erfaringer med dette, brukte katten kortere og kortere tid på å slippe ut, noe som representerer læring i denne situasjonen.Instrumentell betinging er senere studert i en rekke situasjoner, hvorav skinnerboksen (oppkalt etter den amerikanske psykologen Burrhus F. Skinner) er den mest kjente. Forsøksobjektet, typisk due eller rotte, plasseres i dette buret, og kan oppnå en ønsket konsekvens (mat) ved å avgi responser (trykk på hendelen, hakking på skiven). Når en respons etterfølges av ønsket stimulus og dermed øker i sannsynlighet (frekvens), foreligger forsterkning. Forsterkning defineres funksjonelt, det vil si ut fra de virkninger stimuli har på atferd når de presenteres eller fjernes etter bestemte responser. Dette skiller begrepet forsterkning fra 'belønning', som beskriver en bestemt hensikt hos den som belønner.Studier av atferd i forenklede eksperimentsituasjoner som skinnerboksen, har gjort det mulig å formulere lovmessigheter for instrumentell læring. Flere av disse lovmessighetene gjenfinnes i klassisk betinging (for eksempel ekstinksjon, generalisering, diskriminasjon).For instrumentell betinging kan følgende spesielt nevnes: Tidsforløpet mellom respons og konsekvens bør være relativt kort for optimal betingingseffekt. Responsstyrke, målt ved hvor mange responser et forsøksobjekt avgir over et bestemt tidsrom, øker med færre forsterkende stimuli: Hvis forsøksobjektets responser belønnes (forsterkes) bare av og til, såkalt intermitterende forsterkning, vil dette avføde høyere responsrate enn hvis responser belønnes hver gang de forekommer. Ved intermitterende forsterkning er også motstanden mot utslukning (ekstinksjon) av den lærte respons større enn ved kontinuerlig forsterkning. Læring ved klassisk og instrumentell betinging har vært og er en hjørnesten i psykologien. I de senere år har forståelsen av betinging fokusert på de biologiske forutsetninger for slik læring, og læring ved betinging er satt inn i en større ramme hvor artens utviklingshistorie sees i sammenheng med individets læringshistorie. Læring ved betinging fremstår som en fundamental læringsform som ofte stilles opp mot læring ved innsikt og problemløsning.Prinsipper fra klassisk og instrumentell betinging har fått praktisk nytte i en rekke sammenhenger, som i klinisk arbeid, rådgivning og konsultasjon, undervisning og reklame. Fordi disse prinsippene generelt er effektive i endring av atferd, er etiske vurderinger av dem viet stor plass. Les mer i Store norske leksikon behaviorisme læring atferdsanalyse atferdsterapi kognitiv psykologi

https://snl.no/Arne_Bruland

2023-01-31

Arne Bruland

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Norsk bildende kunst fra 1945 til 1990

Arne Bruland var en norsk maler, tegner og grafiker. Han var også teatermaler, blant annet for Riksteatret. Bruland hører hjemme i gruppen av kunstnere som på 1950-tallet var forkjempere for det abstrakte maleriet i Norge.

Utdannelse Bruland startet sin utdannelse ved Polytechnic School of Art i London (The Borough Polytechnic) i 1939. Han var siden elev ved det illegale akademiet i 1941–1943, et lærested som ble etablert i 1941, da nazistiske ideer kom til å prege SHKS og Akademiet i Oslo. Han studerte ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo 1943–1945. Tendenskunst Rundt 1950 utformet han sosial tendenskunst med titler som Protest, Konflikt og Undertrykkelse. Verkene hans fra denne tiden har et sterkt ekspressivt formspråk med taggete, spisse former. Etter hvert gikk han over til et roligere uttrykk. Les mer i Store norske leksikon Arne Bruland i Norsk kunstnerleksikon abstrakt kunst Eksterne lenker Arne Bruland i Nasjonalmuseets samling Litteratur Gjessing, Steinar (red.). Kunstnernes Hus 1930-1980. Oslo: Kunstnernes Hus, 1980. Syrdahl, Rolf W., Arne Bruland og Pelle Thommessen. Rolf W. Syrdahl, Arne Bruland , Pelle Thommessen. Utstillingskatalog, Kunstnernes Hus 1964. Oslo: Bokcentralen, 1964.

https://snl.no/Arne_Borgstr%C3%B8m

2023-01-31

Arne Borgstrøm

Store norske leksikon,Sport og spill,Vannsport,Svømmesport

Arne Borgstrøm er en norsk tidligere svømmer med 99 norske junior- og seniormesterskap, som er rekord for menn. Han representerte Odda IL.

Han ble amerikansk innendørsmester i 1650 yards frisvømming i 1982. Borgstrøm kom på fjerdeplass på 400 meter fri i EM 1981 og sjetteplass på 400 meter medley i VM i 1982.Borgstrøm var OL-deltager i Montreal i 1976 og i Los Angeles i 1984. Han vant ti nordiske mesterskap. Bergstrøm vant 73 individuelle senior-NM-titler i perioden 1976 til 1984 i frisvømming (46), medley (25) og brystsvømming (2). Han tok fem kongepokaler. Borgstrøm satte i alt 81 norske rekorder. Les mer i Store norske leksikon svømmesport frisvømming medley brystsvømming

https://snl.no/Fr%C3%B8ydis_Armand

2023-01-31

Frøydis Armand

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Norske skuespillere

Frøydis Armand var en norsk skuespiller. Hun debuterte ved Nationaltheatret i 1971, og var ansatt ved samme teater fra 1972.

Teaterkarriere På 1970-tallet var hun var en av pionerene for oppsøkende teater, blant annet i Svartkatten (1971) og Jenteloven (1974).Blant de svært mange Henrik Ibsen-rollene hun spilte på Nationaltheatret er Regine i Gengangere (1972), Furia i Catilina (1976), Nora i Et dukkehjem (1983), tittelrollen i Hedda Gabler (1988), Hjørdis i Hærmennene på Helgeland (1991), Gina Ekdal i Vildanden (1996), Rottejomfruen i Lille Eyolf (2002), Madam Helseth i Rosmersholm (2008), Mor Aase i Koršunovas' versjon av Peer Gynt, og Hedvig i dobbeltoppsetningen Vildanden + En folkefiende – Enemy of the Duck (2016).På Nationaltheatret spilte hun også blant annet Desdemona i Shakespeares Othello (1980), Kattrin i Bertolt Brechts Mor Courage (1981), Marie i Georg Büchners Woyzeck (1984), Mary Tyrone i Eugene O'Neills Lang dags ferd mot natt (2000) og den eldre kvinna i Jon Fosses Dødsvariasjonar (2011). I 2011 gjestet hun Den Nationale Scene som Huma i Bjarte Hjelmelands versjon av Pedro Almodóvars Alt om min mor og som Helene Alving i Gengangere. Førstnevnte ble hun nominert til Heddaprisen for. Film og priser Frøydis Armand spilte store roller i flere filmer. Mest kjent er nok Anja Breiens tre Hustruer-filmer (1975, 1985 og 1996). Hun hadde rollen som Dagny i Hotel Cæsar i sesongene 2009–2010.Hun mottok Gösta Ekmans Ærespris i 1977, Per Aabels Ærespris i 2002 og Aase Byes legat i 2007. Familie Frøydis Armand var datter av skuespiller Eilif Armand og forfatter Elisabeth Armand (født Dingen), og søster av skuespillerne Merete Armand og Gisken Armand. Les mer i Store norske leksikon norsk teaterhistorie

https://snl.no/diaspora

2023-01-31

diaspora

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religionsvitenskap

Diaspora er opprinnelig en betegnelse på jødenes spredning blant andre nasjoner, men brukes i dag også om andre folkegrupper som bor fjernt fra sine opprinnelige hjemland, holder sammen og pleier sin opprinnelige kultur. Betegnelsen diaspora brukes både om stedet «i diasporaen» og om folkegruppen det gjelder.

Begrepet knyttes til en forestilling om, oftest ufrivillig, å leve i et fremmed land, og med en drøm om en gang å vende tilbake til opprinnelseslandet. Å beholde mest mulig av sin opprinnelige kultur var/er derfor viktig. diaspora i jødedom Diasporasamfunn Slike diasporasamfunn har omfattet mange folkegrupper, helt fra antikken og frem til i dag. Noen er mer kjent enn andre. Mange armenere forlot Armenia for mer enn tusen år siden, mange flyktet også under folkemordet på armenerne i årene 1915–1920. Armenske diasporasamfunn finnes i dag i mange verdensdeler. Grekerne ble fordrevet fra Lilleasia på 1400-tallet, etter de tyrkiske osmanernes erobring av de tidligere greske områdene. Mange senere kriger har ført til at det nå finnes greske diaporasamfunn i mange land. Romfolket, hvis opprinnelse er uklar, lever spredt i hele Europa, men ønsker å beholde sine egen kultur. Slavehandelen der mennesker fra Afrika sør for Sahara ble transportert til Amerika som slaver, er bakgrunnen for den afroamerikanske kulturen.Dekoloniseringen etter andre verdenskrig har ført til store folkeforflytninger, og et stort antall mennesker fra asiatiske og afrikanske land og de karibiske øyene bor nå i Storbritannia og andre land i Europa. Krig og fattigdom har i de senere tiår ført til store folkeforflytninger. Mange organiserer seg i ulike typer diasporasamfunn der de pleier sitt eget språk og sin opprinnelige kultur.Moderne kommunikasjon gjør det lettere å holde kontakt med det opprinnelige hjemlandet, gjennom fjernsynseninger, telefon, internett og reiser. Opprinnelseslandene er i dag også ofte interesserte i å styrke kontakten med diasporasamfunnene. Les mer i Store norske leksikon diaspora i jødedom

https://snl.no/Hermann_Broch

2023-01-31

Hermann Broch

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Østerrikes litteratur,Østerrikes litteratur på 1900-tallet

Hermann Broch var en østerriksk forfatter og essayist. Brochs verk viser forfatterens beskjeftigelse med ny viten, blant annet om drømmenes betydning, rundt 1900. Forfatterskapet utmerker seg gjennom utstrakt bruk av moderne stilmidler, for eksempel indre monolog.

Som jøde måtte Broch emigrere til USA i 1938. I USA var han spesielt opptatt av studier i massepsykologi. Broch ser på diktningen som middel til erkjennelse, noe som preger debut-trilogien Die Schlafwandler (tre bind, 1931–1932; norsk oversettelse Søvngjengerne, 1968–1969), hvor Broch vil avdekke de historiske drivkreftene bak verdioppløsningen i nyere tid.Hans annet hovedverk er Der Tod des Vergil (1945). I en eksperimenterende stil, influert av James Joyce, behandles diktningens sosiale oppgave som Broch så begrunnet på et metafysisk plan. I novelleromanen Die Schuldlosen (1950, norsk oversettelse De skyldløse fra 1975) skildrer Broch det tyske borgerskapets passive ansvar for nazismen. Broch skrev også filosofiske og estetiske essayer.Brochs verk ble lite påaktet i mellomkrigstiden, men han er senere blitt berømmet som en av de største tyskspråklige dikterne i denne tiden. Samlede verker i 17 bind utkom i tidsrommet 1974–1981. Les mer i Store norske leksikon Østerrikes litteratur Eksterne lenker Hermann Broch i Deutsche Biographie Hermann Broch i databasen til Literaturhaus Wien Litteratur Durzak, Manfred: Hermann Broch, Neuausg., 2001 Lützeler, Paul Michael: Hermann Broch : eine Biographie, 1985, isbn 3-518-03572-x, Finn boken

https://snl.no/Cz%C4%99stochowa

2023-01-31

Częstochowa

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Polens geografi

Częstochowa er en by i Polen, ved elven Warta, 200 kilometer sørvest for Warszawa. Byen har 217 530 innbyggere (2020).

Byen har stor tekstilindustri, jern- og stålverk og bomullsindustri, samt produksjon av blant annet maskiner, byggematerialer og glass.Klosteret Jasna Góra fra 1382 med ikonet av «Den sorte madonna» (Jomfru Maria med Jesus-barnet) er en nasjonal helligdom. Dette henger blant annet sammen med at de svenske styrkene tapte slaget ved Josna Góra under invasjonen av Polen i 1655–1660. Klosteret besøkes hvert år av mellom fire og fem millioner av pilegrimer og turister.I byen er det lokalhistorisk museum og et arkeologisk museum. Det teknologiske universitetet, ble opprinnelig etablert som en teknisk høgskole i 1949. Universitetet har seks fakulteter med cirka 12 000 studenter. Les mer i Store norske leksikon Polens historie Polen

https://snl.no/Bahadur_Shah

2023-01-31

Bahadur Shah

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Indias historie

Bahadur Shah var indisk keiser (stormogul) fra 1837 til 1858. Han var den siste keiseren av moguldynastiet.

Helt fra 1760-årene var stormogulnavnet bare en tom tittel. Makten lå hos det britiske East India Company. Under det indiske opprøret i 1857 ble Bahadur Shah arrestert og døde som landflyktig i britisk fangenskap i Burma (i dag Myanmar). Forfatterskap Bahadur Shah skrev lyrikk på urdu, som fremdeles er populær. Les mer i Store norske leksikon Mughal-riket mogul det indiske opprøret av 1857 Indias historie Indias litteratur

https://snl.no/Dhahran

2023-01-31

Dhahran

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Saudi-Arabias geografi

Dhahran er en industriby og havneby i Saudi-Arabia, beliggende på en liten halvøy nordøst i landet, ved Persiabukta, 13 kilometer sør for Dammam og nær broforbindelsen til Bahrain. Den har 240 700 innbyggere (2021). Byen ligger nær de to andre storbyene Dammam og Khobar, i et urbant konglomerat med over fire millioner innbyggere.

Byen ligger i hovedområdet for Saudi-Arabias oljeutvinning, og er hovedsete for det statlige (tidligere amerikanske) oljeselskapet Saudi Aramco, og dette komplekset utgjør en vesentlig del av byen.Dhahran ble etablert som en følge av at olje ble funnet i området i 1938. Byen er knutepunkt for flere oljeledninger, og næringsvirksomhet knyttet til utvinning og eksport av petroleum. King Fahd University of Petroleum and Minerals ble opprettet i Dhahran i 1963.Byen har jernbaneforbindelse med hovedstaden Riyadh og internasjonal lufthavn. Les mer i Store norske leksikon Saudi-Arabias geografi Saudi-Arabias befolkning Økonomi og næringsliv i Saudi-Arabia

https://snl.no/Belo_Horizonte

2023-01-31

Belo Horizonte

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Sør-Amerikas geografi,Brasils geografi

Belo Horizonte er en by i sørøstlige Brasil, hovedstad og største by i den folkerike delstaten Minas Gerais. Byen ligger 335 kilometer nordvest for Rio de Janeiro, 830 meter over havet. Selve byen har 2 512 070 innbyggere (IBGE, estimat for 2019) og er sentrum for en større byregion bestående av 34 kommuner.

Næringsliv Belo Horizonte er kjernen i et stort jordbruksområde med storfehold og dyrking av sukkerrør og bomull. Byen har status som nasjonal metropol og er det regionale senter for handel, administrasjon, samferdsel, utdanning og kulturliv. Tungindustrien har ekspandert kraftig etter 1950, og Belo Horizonte er en av Brasils viktigste industribyer. Betydelig jern- og stålindustri, særlig konsentrert til forstaden Contagem, bilfabrikker (Fiat) i forstaden Betim, oljeraffineri og kjemisk industri. De tradisjonelle industrigrener er grafisk-, tekstil-, møbel- og næringsmiddelindustri. Industrisektoren var lenge dominerende i byens økonomi, men fra 1990-tallet har Belo Horizonte hatt en stadig voksende servicesektor. Andre vekstnæringer er informatikk, bioteknologi, forretningsturisme, mote og smykkeproduksjon.Kollektivtransporten er velutviklet og levekårene generelt gode, men ulike bydeler og favelaer gjenspeiler byens store sosiale og sosioøkonomiske ulikheter. Historie Belo Horizonte var en av Brasils første planlagte byer, grunnlagt i 1897 for å erstatte Ouro Prêto som delstatens hovedstad. Et naturskjønt område med fjell på alle kanter ble valgt som plassering av byen, derav navnet som betyr 'vakker horisont'. Gatenettet er anlagt etter modell av Washington D.C., med kvadratisk rutenettmønster og diagonale vide avenyer, kantet med trær. Byen har mange modernistiske byggverk, blant annet kirken São Francisco i bydelen Pampulha, reist av arkitekt Oscar Niemeyer og dekorert av Cándido Portinari. I 2016 ble kirken sammen med flere andre andre byggverk i Pampulha oppført på UNESCOs verdensarvliste. Les mer i Store norske leksikon Brasils geografi Brasils befolkning Brasils historie Eksterne lenker UNESCO om bydelen Pampulha

https://snl.no/Concepci%C3%B3n_-_by_i_Chile

2023-01-31

Concepción (by i Chile)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Sør-Amerikas geografi,Chiles geografi

Concepción er en by i sentrale Chile, ti kilometer fra munningen av elven Biobío. Bykommunen har 223 574 innbyggere og utgjør kjernen i en storbyregion med 971 285 innbyggere (INE, 2017).

Concepción er et viktig handels- og industrisenter. Kullgruvene i omegnen produserer 90 prosent av landets kull. Industrien omfatter petroleumsraffinerier, et stort kjemisk kompleks, papir-, tekstil- og næringsmiddelindustri. I forstaden Huachipato ligger et stort stålverk, i drift siden 1950. Pendlertoget Biotren forbinder Concepción med forstedene, blant annet med havnebyen Talcahuano, Chiles viktigste marinebase.Concepción ble anlagt ved kysten i 1550, men etter flere jordskjelv ble byen flyttet inn i landet i 1730. Nye jordskjelv ødela byen i 1939 og 1961, og gjenoppbyggingen har gitt Concepción et moderne preg. Les mer i Store norske leksikon Chiles geografi Chiles befolkning

https://snl.no/EGNOS

2023-01-31

EGNOS

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Navigasjon,Elektronisk navigasjon

EGNOS er et europeisk satellittsystem som bidrar med tilleggssignaler for å bedre nøyaktighet og pålitelighet til GPS i Europa. Signalene sendes ut fra geostasjonære satellitter og kalles derfor også Satellite Based Augmentation System (SBAS). Andre SBAS-system som har samme funksjonalitet i andre regioner er blant annet WAAS, MSAS og GAGAN. Signalene fra alle SBAS-systemer er fritt tilgjengelige. EGNOS har vært operativt siden 2009 og sertifisert for luftfart siden 2011.

Utvikling og oppbygning EGNOS er et samarbeidsprosjekt mellom den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, EU-kommisjonen og luftfartssikkerhetsorganisasjonen EUROCONTROL, og ble utviklet som en forgjenger til satellittnavigasjonssystemet Galileo.Systemet består av en 40 monitorstasjoner (RIMS), fordelt på bakken over hele Europa, to kontrollsenter, seks kommunikasjonsstasjoner og tre geostasjonære satellitter.Monitorstasjonene logger og analyserer GPS-satellittenes navigasjonssignaler, og informasjonen sendes til et hovedkontrollsenter i Toulouse. Her gjøres en samlet beregning av korreksjoner til de bane- og klokkedata som GPS-satellittene selv sender ut, samt av ionosfærens påvirkning på signaler fra disse GPS-satellittene. Denne informasjonen sendes via EGNOS-satellittene til brukerne. Videre sendes informasjon om kvaliteten i GPS-signalene (såkalt integritetsinformasjon). Hvis ikke signalene oppfyller spesifikasjon sendes en alarm innen seks sekunder. Integritetsfunksjonaliteten er spesielt viktig inne luftfarten. Informasjonen sendes også via internett. Korreksjonene gjaldt i begynnelsen kun en av frekvensene på GPS (L1), men er senere utvidet til å gjelde flere signaler. Tjenesten er først og fremst tiltenkt luftfarten, men er også fritt tilgjengelig for andre.Det finnes også en datatjeneste, EGNOS Data Access Service (EDAS), som i tillegg til navigasjonsmeldingene gir registrerte abonnenter data for GPS, GLONASS og Galileo fra alle monitorstasjoner i EGNOS. Disse data kan lastes ned fra en EDAS-server etter innlogging. Dette kan være en fordel for brukere som befinner seg langt mot nord der signaler fra geostasjonære satellitter er vanskelig å motta eller på andre steder med begrenset sikt til disse satellittene.Bruk av tilleggstjenesten EGNOS gir GPS-brukere økt nøyaktighet. Målinger har vist bedre enn én meter i horisontal posisjon og rundt to meter i høyde i dekningsområdet. EGNOS er utformet for å kunne håndtere det russiske systemet GLONASS på samme måte som det amerikanske GPS, men denne funksjonen er hittil ikke tatt i bruk. Også Galileo vil bli inkludert på samme måte når dette systemet er fullt operativt. Les mer i Store norske leksikon GNSS SBAS GPS flynavigasjon Eksterne lenker European GNSS Agency (europa.eu) Norsk Romsenter Litteratur Forssell, Børje (1991). Radionavigation Systems. Prentice Hall. Kjerstad, Norvald (2022). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget. Misra, Pratap; Enge, Per (2011). Global Positioning System. Ganga-Jamuna Press, MA, USA.

https://snl.no/cree_-_folkegruppe

2023-01-31

cree (folkegruppe)

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,Folkegrupper i Nord- og Mellom-Amerika,Folkegrupper i Nord-Amerika

Cree er et algonkin-talende nordamerikansk urfolk som opprinnelig holdt til i et område som strakte seg fra det vestlige Québec til det vestlige Manitoba, Canada.

Europeerne presset dem etter hvert vestover, og i dag bor de spredt i mindre lokalgrupper fra Québec til Alberta. Noen slo seg ned på det nordlige slettelandet og ble bisonjegere. Cirka 1800 av deres etterkommere bor nå i Montana, USA. De fleste cree var og er imidlertid skogfolk, og før de ble trukket inn i pelsdyrfangsten og handelen med Hudson Bay Company, levde de av jakt på caribou, elg, bjørn og bever.Cree har i årenes løp dels fortrengt, dels absorbert en del andre folkegrupper. I alt er det 60 000–70 000 som helt eller delvis regner seg som cree. Noe nøyaktig tall er det vanskelig å oppgi, ettersom over halvparten bor utenfor reservatene. Arbeidsløsheten er stor, men en del er sysselsatt i blant annet kvegdrift, skogsdrift, korndyrking og turisme. Mange cree i Québec har engasjert seg i kampen mot fransk-kanadiernes planer om å rive provinsen løs fra Canada, idet de hevder at de selv har minst like mye krav på selvstendighet. Til grunn for konflikten ligger blant annet uløste tvister om retten til store landområder. Les mer i Store norske leksikon den nordamerikanske urbefolkningen cree – språk

https://snl.no/Comanche_-_helikopter

2023-01-31

Comanche (helikopter)

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Luftfart,Luftfartøy,Helikoptere

Boeing Sikorsky RAH-66 Comanche var et avansert amerikansk tomotors militært helikopter, utviklet for bruk i den amerikanske hæren til bevæpnet rekognosering. Helikopteret ble kansellert i 2004.

Historie Den første av to prototyper fløy første gang 4. januar 1996, og etter en rekke nedskjæringer av programmet eksisterte det i 2003 konkrete planer om anskaffelse av 121 RAH-66 helikoptre. Planene ble skrinlagt ettersom man innså at RAH-66 var utviklet for et behov som etter den kalde krigens slutt ikke lenger eksisterte, og den amerikanske hæren bestemte seg for å satse på mindre kompliserte helikoptre for bevæpnet oppklaring og rekognosering. Programmet ble kansellert i 2004. Spesifikasjoner Produksjonsvarianten RAH-66A var planlagt utstyrt med to LHTEC T800 turboshaftmotorer, se flymotor, hver med en ytelse på 1253 kilowatt. Helikopteret var planlagt utrustet med en 20-millimeter maskinkanon, og luft-til-bakke-missiler, luft-til-luft-missiler og raketter i interne våpenrom. Diameter hovedrotor: 12,19 meter Lengde skrog: 13,20 meter Maksimal startvekt: 5897 kilogram Toppfart: 324 kilometer i timen Største operasjonshøyde: 14 000 fot (4267 meter) Aksjonsradius: 278 kilometer Les mer i Store norske leksikon kamphelikopter S-97 Raider SB>1 Defiant

https://snl.no/Eisleben

2023-01-31

Eisleben

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Tysklands geografi

Eisleben er en by i Sachsen-Anhalt i Tyskland som ligger ved foten av Harz, 30 kilometer vest for byen Halle. Den har 23 000 innbyggere (2019).

Kobberutvinningen, som hadde tradisjoner tilbake til middelalderen, ble nedlagt i 1990. Byen har produksjon av tekstiler, klær, maskiner, dypfryste bakervarer og møbler, og fagskoler for bergverksdrift.Huset hvor Martin Luther ble født i 1483, er bevart, likeså huset hvor han døde i 1546. Begge husene kom i 1997 på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Eisleben er nevnt som markedsplass i 994 og fikk byrettigheter i 1180. Les mer i Store norske leksikon Tysklands geografi

https://snl.no/George_Duke

2023-01-31

George Duke

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Jazz,Nord-Amerikanske jazzutøvere og -ensembler, 1980 til i dag

George Duke, amerikansk pianist, tangentspiller og komponist. Han var en forgrunnsfigur innen jazz, fusion, R&B og relaterte sjangre.

I slutten av 1960-årene ledet han en moderne jazztrio, og i 1970-årene spilte han med blant andre Frank Zappa, Cannonball Adderley, Billy Cobham og Stanley Clarke. Senere ledet han egne grupper, for det meste i grenselandet mellom jazz og pop, og arbeidet som produsent. Utvalgte utgivelser A Brazilian Love Affair (1979) Illusions (1995) Cool (2000) Facing the Music (2002) Duke (2005) Dukey Treats (2008) DreamWeaver (2013) Les mer i Store norske leksikon jazz fusion R&B musikk i USA

https://snl.no/Johannes_Olav_Bergersen

2023-01-31

Johannes Olav Bergersen

Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Norges historie,Norges historie fra 1884 til 1940

Johannes Olav Bergersen var en norsk politiker for Arbeiderpartiet. Han kom tidlig med i arbeiderbevegelsen og kommunepolitikken, og var ordfører i Borge i periodene 1923–1928 og 1932–1934. Han var stortingsrepresentant i årene 1913–1918 og fra 1922 til sin død.

Ved splittelsen i Arbeiderpartiet i kommunister og sosialdemokrater i 1921 gikk Bergersen med sosialdemokratene og var deres parlamentariske leder i årene 1922–1927. Han var odelstingspresident i periodene 1928–1929 og 1934–1935 og statsrevisor fra 1918.Bergersen var sterkt interessert i fredssaken og det interparlamentariske arbeidet, og gjorde en vesentlig sosialpolitisk innsats, blant annet som formann i Stortingets sosialkomité i årene 1926–1936. Les mer i Store norske leksikon Johannes Bergersen i Norsk biografisk leksikon arbeiderbevegelsen fredsbevegelsen Norges historie fra 1905 til 1939

https://snl.no/Andrus_Ansip

2023-01-31

Andrus Ansip

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Estlands historie,Estlands samtidshistorie

Andrus Ansip er en estisk politiker. Han ledet det høyreliberale Reformpartiet fra 2004 til 2014, var Estlands statsminister fra 2005 til 2014 og en av EU-kommisjonens visepresidenter fra 2014 til 2019.

Ansip er utdannet kjemiker. Han var borgermester i hjembyen Tartu fra 1998 til 2004. Han kom inn i rikspolitikken for alvor i 2004 da han ble handels- og samferdselsminister. Han hadde denne posten i ett år før han i 2005 tok over som Estlands statsminister. Han ledet den estiske regjeringen helt fram til 2014, det vil si i 3271 dager. Dermed ble han den lengstsittende statsministeren i Estlands historie.I perioden 2014–2019 var Ansip en av visepresidentene i Europakommisjonen og EU-kommissær for det digitale indre marked.Siden 2019 har Ansip vært medlem av Europaparlamentet. Les mer i Store norske leksikon Estland Estlands samtidshistorie Estlands politiske system

https://snl.no/butt_giftsl%C3%B8rsopp

2023-01-31

butt giftslørsopp

Store norske leksikon,Biologi,Soppriket,Stilksporesopper,Hymeniesopper,Ekte hymeniesopper,Agaricomycetidae,Skivesoppordenen,Cortinariaceae,Slørsopper

Butt giftslørsopp er en ytterst giftig skivesopp. Den ble oppdaget i Norge først i 1985, på sørlandskysten.

Den fins helst i fattig, steinet eikeskog og danner sopprot med eik eller andre større løvtrær.Soppen inneholder giftstoffet orellanin, som først og fremst angriper nyrene. Forgiftningssymptomene opptrer oftest først etter 3–4 dager eller mer. Systematikk Nivå Norsk navn Vitenskapelig navn Rike Sopp Fungi Rekke Stilksporesopper Basidiomycota Underrekke Hymeniesopper Agaricomycotina Klasse Agaricomycetes Orden Agaricales Familie Cortinariaceae Slekt Slørsopper Cortinarius Underslekt Giftslørsopper Orellani Art Butt giftslørsopp C. orellanus Les mer i Store norske leksikon giftige sopper soppforgiftning slørsopp

https://snl.no/dressurridning

2023-01-31

dressurridning

Store norske leksikon,Sport og spill,Øvrige sporter,Hestesport,Dressurridning

Dressurridning er en gren innenfor ridesport hvor hest og rytter sammen, som en ekvipasje, demonstrerer hestens bevegelsesmuligheter og lydighet.

I dressur som konkurranseform utfører ekvipasjen ulike øvelser i et program med ulike gangarter, vendinger og overganger. Dressurridning er en OL-gren fra 1912 og konkurransen foregår innenfor en oppmålt ridebane på 20 meter ganger 60 meter.Rytteren styrer hesten via små og nesten umerkelige signaler, slik at hesten gir inntrykk av å utføre øvelsene av seg selv. Opptil fem dommere gir karakterer fra null til ti, samt eventuelle straffepoeng for feil i programmet. Obligatorisk i alle dressurprogram er visning av gangartene skritt, trav og galopp, samt "holdt" (hvor hesten står helt stille og parallelt oppstilt med fram- og bakbeina), rygging (skritt bakover) samt vendinger og overganger mellom gangarter og temposkifter i disse.Mer avanserte øvelser er «changementer» (flyvende galoppombytter), figurridning i form av sirkler (volter) og halvsirkler på 8 og 10 diameter, forbundet med rette linjer (serpentiner), samt sideøvelser hvor hestens forpart og bakpart følger hvert sitt spor (sjenkelvikning, travers, versade). De vanskeligste øvelsene er piruett (dobbel helomvending på bakparten i galopp), passage (langsomt trav med høye beinløft) og piaff (trav på stedet). I internasjonale mesterskap benyttes ofte selvvalgte program som ris til musikk på en fastsatt tid (kür, fristil). Les mer i Store norske leksikon ridesport

https://snl.no/Humphrey_Bogart

2023-01-31

Humphrey Bogart

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Nord-amerikansk film og TV,Nord-amerikanske skuespillere

Humphrey Bogart var en amerikansk skuespiller, og en av amerikansk films fremste karakterskuespillere. Bogart spilte gjerne skikkelser som bak et livstrett og kynisk ytre viser seg å være representanter for det gode. Berømmelsen har økt etter hans død, og fra 1960-årene er han en kultfigur.

Bakgrunn Bogart teaterdebuterte i 1920, og kom til Hollywood i 1930, hvor han filmdebuterte samme år. Han alternerte lenge mellom teateret og skurkeroller i film, og ble først lagt merke til som den intense gangsteren i The Petrified Forest (Den forstenede skog, 1936). Gjennombrudd og karriere Gjennombruddet kom i form av rollen som detektiven Sam Spade i John Hustons Hammett-filmatisering The Maltese Falcon (Malteserfalken, 1941) og den beslektede rollen som nattklubbinnehaveren Rick Blaine i Michael Curtiz' Casablanca (1942), to roller hvor Bogarts maskuline karisma kom spesielt til sin rett. For sistnevnte ble han Oscar-nominert.Han utviklet seg til en glitrende karakterskuespiller, noe han blant annet viste i spill mot sin hustru Lauren Bacall i Howard Hawks' To Have and Have Not (Å ha og ikke ha, 1945). Andre eksempler er: The Big Sleep (Den store søvnen, 1946) som gullgraveren i The Treasure of the Sierra Madre (Sierra Madres skatt, 1948) eks-offiseren i Key Largo (Stormvarsel, 1948; igjen mot Bacall) advokaten i Knock on Any Door (Det kan banke på din dør, 1949) elveskipperen i The African Queen (Afrikadronningen, 1951; Oscar-pris) den ubalanserte marineoffiseren i The Caine Mutiny (Mytteriet på Caine, 1954; Oscar-nominert) som forbryter på flukt i The Desperate Hours (Desperate timer, 1955) Les mer i Store norske leksikon film filmens historie Film i USA

https://snl.no/Caserta

2023-01-31

Caserta

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Italias geografi

Caserta er en by i Italia, i regionen Campania, hovedstad i provinsen Caserta, 25 kilometer nord for Napoli. Byen har 76 150 innbyggere (2016).

Byen er et jordbrukssenter og har næringsmiddel- og glassindustri.Byen er kjent for det store kongelige slottet, bygd mellom 1751 og 1774 for Karl 3 for å overgå Versailles. Slottet var fra 1943 til 1945 hovedkvarter for den allierte overkommando i Italia, og kapitulasjonen til den tyske Italia-hær ble undertegnet her 29. april 1945. Slottet har en vakker hage med fontener og vannfall.Feem kilometer nordøst for byen ligger middelalderlandsbyen Caserta Vecchia, («gamle Caserta»), anlagt av langobardene på 700-tallet, med gamle gatepartier og katedralen, innviet 1153. Les mer i Store norske leksikon Italia byer i Italia

https://snl.no/Robert_Bresson

2023-01-31

Robert Bresson

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Europeisk film og TV,Europeiske filmskapere

Robert Bresson var en fransk filmregissør. Han er en av de betydeligste personlighetene i etterkrigstidens franske film.

Bresson var manusforfatter fra 1933, og fikk sin spillefilmdebut med Les Anges du Péché (Syndens engler, 1943). Allerede med den brilliante Les Dames du bois de Boulogne (Damene fra Boulogne-skogen, 1945), en anekdote fra Denis Diderots Jacques le Fatalist i Jean Cocteaus anakronistiske bearbeidelse, viste Bresson seg som en ledende regissørpersonlighet.Stor internasjonal oppmerksomhet kom med den inderlige Georges Bernanos-filmatiseringen Journal d'un Curé de Campagne (En landsbyprests dagbok, 1950), hvor den døende unge prestens sjelekvaler formidles av en subjektiv fortellerstil, lavmælt spill og en helt personlig melankolsk-lyrisk tone.Også de neste filmene, som Un Condamné à mort s'est échappé (En dødsdømt er rømt, 1957), Pickpocket (1959), Le Procès de Jeanne d'Arc (1962) og Au Hasard, Baltazar (Min venn Balthazar, 1966), er sentrert om religiøst betonte moralkonflikter. Filmene er preget av en tiltagende visuell askese, med en tilbakeholdenhet i uttrykket og underspillende amatører i alle roller.De senere filmene, Mouchette (Den voldtatte, 1967), Une Femme Douce (Et kvinnesinn, 1969), Lancelot du Lac (1974), Le Diable probablement (Djevelen, formoder jeg, 1977) og L'Argent (Blodpenger, 1983), nærmer seg tidvis det «uttrykksløse» med en desto sterkere vektlegging av handlingens moralske sider.Bresson tilhørte ikke noen skoleretning i fransk film, men hans inntrengende, personlige filmforfatterskap ga ham en høyt respektert posisjon. Les mer i Store norske leksikon Film i Frankrike Litteratur Cunneen, Joseph: Robert Bresson : a spiritual style in film, 2003, isbn 0-8264-1471-0, Finn boken Reader, Keith: Robert Bresson, 2000, isbn 0-7190-5366-8, Finn boken Schrader, Paul: Transcendental style in film : Ozu, Bresson, Dreyer, 1972, isbn 0-306-80335-6, Finn boken Sloan, Joan: Robert Bresson : a guide to references and resources, 1983, isbn 0-8161-8502-6, Finn boken

https://snl.no/Bergen_festning

2023-01-31

Bergen festning

Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Norges forsvar,Norske festninger og militæranlegg

Bergen festning er det samlede navnet på flere kystartilleribefestninger anlagt i slutten av 1890-årene som skulle forsvare innløpene til Bergen.

Opprinnelig bestod befestningene av Kvarven fort til forsvar av søndre innløp, med 24 cm, 21 cm og 57 mm kanoner og torpedobatteri for 45 cm torpedoer, og Hellen fort, samt Sandviken batteri til forsvar av nordre innløp, med 24 cm haubitser og 21 cm kanoner. Festningsanleggene ble utvidet under første verdenskrig og modernisert med minefelt og fort i søndre og nordvestre led.Ved tyskernes invasjon av Norge 9. april 1940 var Bergen festning kun bemannet med en tredjedel av full krigsoppsetning og uten dekningstropper. Både Kvarven og Hellen åpnet likevel ild mot den inntrengende tyske flåtestyrken. Hellen bombarderte forgjeves, mens Kvarven oppnådde treff på flere av skipene, blant disse krysseren Königsberg, noe som bidro til at britiske fly greide å senke fartøyet dagen etter. Befestningene ble utsatt for tunge angrep fra tyske fly samt fra landsiden av tyske tropper, og de kom på tyske hender i løpet av dagen 9. april.Under okkupasjonstiden ble festningsanleggene betydelig utvidet og utbygd av tyskerne.Anleggene ble etter hvert lagt ned og tjener i dag som krigsminner og friluftsområder. Kvarven fort, nedlagt etter 1961, er fra 2004 delvis vernet som viktig militærhistorisk minne.Bergen festning må ikke forveksles med Bergenhus festning, som ligger på Holmen i Bergen by og stammer fra middelalderen. Les mer i Store norske leksikon norsk forsvarshistorie Bergenhus festning Bergen

https://snl.no/Astrid_Maud_Ingeborg

2023-01-31

Astrid Maud Ingeborg

Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Norsk politikk og offentlig forvaltning,Myndigheter i Norge,Kongehuset

Astrid Maud Ingeborg er norsk prinsesse, kong Olav 5s yngste datter og søster av prinsesse Ragnhild Alexandra og kong Harald 5.

Hun tok examen artium på Nissens pikeskole i Oslo i 1950 og studerte i Oxford i perioden 1950–52.Prinsesse Astrid giftet seg 12. januar 1961 med disponent Johan Martin Ferner og tituleres offisielt som prinsesse Astrid, fru Ferner. Hun har fem barn: Cathrine (født 22. juli 1962), Benedikte (født 27. september 1963), Alexander (født 15. mars 1965), Elisabeth (født 20. mars 1969) og Carl-Christian (født 22. oktober 1972).Prinsesse Astrid fungerte som landets førstedame fra moren, kronprinsesse Märtha døde i 1954, og de første årene etter at hennes far, kong Olav 5, ble konge i 1957. Hun utfører fremdeles enkelte offisielle oppdrag for kongefamilien og i 2002 innvilget staten henne ærespensjon for å «vise sin anerkjennelse for den innsatsen prinsesse Astrid, fru Ferner, har gjort for Norge». Les mer i Store norske leksikon det norske kongehuset Eksterne lenker Det norske kongehus: Prinsesse Astrid Litteratur Isaksen, Trond Norén: Kvinne blant konger : en biografi om prinsesse Astrid, 2007

https://snl.no/Marcus_Junius_Brutus

2023-01-31

Marcus Junius Brutus

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Romerrikets historie,Biografier i Romerrikets historie

Marcus Junius Brutus var en romersk senator og forkjemper for den romerske republikken. I 44 fvt. var han en sentral skikkelse i sammensvergelsen mot Julius Caesar og i oppgjøret i etterkant av mordet.

Slekt og bakgrunn Marcus Junius Brutus var av en ærverdig plebeiisk slekt. Slekten regnet blant sine forfedre Lucius Junius Brutus, mannen som drev ut Romas siste konge, Tarquinius Superbus, og innførte republikken i 509 fvt. (etter tradisjonen). Brutus' far med samme navn var en romersk politiker og hærfører som i 77 fvt., i tumultene etter Sullas død, havnet i væpnet konflikt med en hær ledet av Pompeius. Han overga seg, men ble henrettet. Brutus' mor Servilia skal ha vært Caesars elskerinne og fortrolige venninne i lange perioder, og Caesar sørget godt for henne og sønnen. Etter farens død ble Brutus oppdratt av sin onkel Cato den yngre og drev historiske og filosofiske studier. Politisk karriere Da Caesar krysset elven Rubicon, gikk mot Roma og innledet borgerkrigen, sluttet Marcus Brutus seg til senatspartiet og Pompeius. Pompeius tapte slaget ved Farsalos i 48, og ble drept i Egypt kort etter. Etter flere slag stod Caesar som den endelige seierherre og lot seg utnevne til romersk diktator i 46. Etter Pompeius' nederlag fikk Brutus full tilgivelse av Caesar, som gjorde ham til pretor og lovet ham guvernørposisjonen i provinsen Makedonia. Likevel lot Brutus seg involvere i sammensvergelsen og mordet på Caesar, sammen med Cassius og Decimus Junius Brutus (sistnevnte var ikke i Marcus' familie). Da hadde Caesar etablert seg som dictator på livstid, og mange senatorer følte at republikken og deres frihet var truet. Det var viktig for de sammensvorne å få med Marcus Brutus i sammensvergelsen mot Caesar på grunn av hans tilknytning til Cato og aner tilbake til «tyrannutdriveren» Brutus. Det var da Marcus Brutus hogg Caesar med sin dolk at Caesar skal ha sagt på gresk kai zu theknon («også du, barn»), ofte lettere omskrevet og gjengitt på latin som Et tu, mi fili Brute («Også du, min sønn Brutus»). Det er dette utsagnet, og forholdet Caesar skal ha hatt til moren, som har gitt liv til forestillingen om at Caesar faktisk var Brutus' far. Det var han ganske sikkert ikke. Da stemningen i byen hadde snudd seg mot Caesar-morderne, dro Brutus til Makedonia, hvor Cassius sluttet seg til ham. I forening kjempet de i slaget ved Filippi mot Octavian og Antonius; men etter det avgjørende nederlaget tok Brutus sitt eget liv. Ettermæle Marcus Brutus forfattet flere filosofiske skrifter, som er gått tapt. Derimot er en del av hans brevveksling med Cicero bevart. Shakespeare kaller ham i Julius Caesar «The noblest Roman of them all»; ordene er lagt i Antonius' munn med et snev av ironi. Dante anbringer ham i helvete sammen med Judas Iskariot. Les mer i Store norske leksikon Romerriket Romerrikets historie Gaius Julius Cæsar

https://snl.no/Code

2023-01-31

Code

Store norske leksikon,Jus,Rettshistorie

Code betegner en lovbok. Ordet brukes ofte i Frankrike og fransktalende land om omfattende nasjonale lovverk. Særlig brukes det om les cinq codes, som var de fem franske lovbøkene som ble vedtatt i perioden fra 1804 til 1810, under Napoleon 1. Dette var lovbøker for privatrett, sivilprosess, handelsrett, straffeprosess og strafferett. Ofte anvendes uttrykket bare om den første av disse, Code civil.

For å oppnå rettsenhet ble det under konsulatet i 1800 nedsatt en kommisjon av jurister. Dennes forslag ble etter en del omarbeidelser vedtatt i 1804 som Code civil. Etter keiserdømmets opprettelse ble navnet i 1807 endret til Code Napoléon. I 1870, etter Napoleon 3s avgang, ble navnet forandret tilbake til Code civil.Code civil bygget på romerrett, fransk sedvanerett, kongelige forordninger og kanonisk rett. I løpet av 1800- og 1900-tallet ble den supplert med en rekke andre codes. Blant disse var Code du Travail, som er den franske arbeidsrettslige lovboken fra 1910. Code civil ble i 1945 tatt opp til revisjon ved en særskilt kommisjon. Dette arbeidet ledet til noen reformer, særlig innen person- og familieretten.Les cinq codes har hatt stor betydning for rettsutviklingen ikke bare i Frankrike, men i en rekke andre land som har sine egne codes, blant annet Belgia, Luxembourg, Spania, Italia og den kanadiske provinsen Quebec. Les mer i Store norske leksikon lov jus rettshistorie

https://snl.no/avsoning

2023-01-31

avsoning

Store norske leksikon,Jus,Strafferett

Avsoning, ofte bare kalt soning, er gjennomføring av frihetsstraff etter dom i en domstol. Frihetsstraff kan bare ilegges av domstolen der det har klar hjemmel i gyldig lov (legalitetsprinsippet).

Frihetsstraff Frihetsstraffen kan enten være fengselsstraff, forvaring eller samfunnsstraff. De to første avsones i anstalt, mens samfunnsstraff avsones i frihet. Subsidiær fengselsstraff Når straffen er en bot, fastsettes det samtidig en subsidiær fengselsstraff på mellom én og 120 dager som kan kreves avsonet dersom boten ikke betales og allmenne hensyn krever det (jamfør bot, betinget dom). Det er imidlertid ikke opp til den bøtelagte selv å velge mellom bot og fengsel, og bøter søkes først inndrevet gjennom Statens Innkrevingssentral ved inkasso eller utlegg. Bare dersom den bøtelagte ikke greier å betale, kan det bli begjært avsoning av subsidiær fengselsstraff. Barn under 18 år som bøtelegges skal aldri ilegges en subsidiær fengselsstraff. Se nærmere straffelovens paragrafer 53-55. Les mer i Store norske leksikon strafferett frihetsstraff legalitetsprinsippet

https://snl.no/Bac%C4%83u

2023-01-31

Bacău

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Romanias geografi

Bacău er en by i landsdelen Moldova i det østlige Romania, 240 kilometer nordøst for București. Den ligger 165 meter over havet ved Sirets bielv Bistrița, 10 kilometer ovenfor samløpet av de to elvene. Bacău har 197 400 innbyggere (2020) og er fylkeshovedstad i fylket av samme navn.

Samferdsel Kommunikasjonsforholdene er gode. Byen ligger langs hovedforbindelsen nord-sør med tog gjennom landsdelen Moldova, og det er en sidelinje til Piatra-Neamț. Byen utgjør også et veiknutepunkt. Europaveiene E85 og E574 går gjennom byen. En ringvei rundt byen er under planlegging. Den internasjonale flyplassen George Enescu ligger fem kilometer utenfor sentrum. Næringsliv Næringslivet har vært preget av industri med mange store bedrifter. Etter kommunistregimets fall i 1989 har industriens rolle blitt mindre. De tidligere statsbedriftene er privatisert med både innenlandsk og utenlandsk kapital. Men mange virksomheter har etter hvert blitt nedlagt på grunn av sviktende lønnsomhet og nye miljøkrav. Det gjelder blant annet en stor kjemisk kunstgjødsel-fabrikk og en av Romanias eldste og største fabrikker for cellulose og papir, Letea, grunnlagt i 1841. Det er likevel fortsatt betydelig industridrift i byen, blant annet innen treforedling, maskiner, forsvarsmateriell og flyvedlikehold, bildeler, bygningsartikler, næringsmidler og trikotasje. Et vannkraftverk befinner seg innen byens grenser. Handelsnæringen har lenge vært i vekst. Kultur Bacău har universitet, høyskoler, teater, symfoniorkester og flere museer. Det største er Iulian Antonescu-museet med avdelinger for arkeologi, historie, kunst og etnografi. Det er også et naturhistorisk museum og et astronomisk observatorium med planetarium i byen.Byen har flere kjente kirker, den eldste er fra 1490. De fleste er ortodokse, men det er også romersk-katolske og protestantiske kirker foruten en synagoge. Den ortodokse Kristi himmelfartskirken er en av Romanias største kirker. Den ble påbegynt i 1991 og stod ferdig i 2018 i tradisjonell arkitektonisk ortodoks kirkestil. Lokalt kalles den katedral på grunn av størrelsen, selv om det ortodokse bispesetet med tilhørende katedral er i nabobyen Roman. Den romersk-katolske St. Peter og Paulkirken er fra 2005 og ligger ikke så langt unna i sentrum. Den er reist i en mer moderne stil. Dikteren George Bacovia (1881-1957) var født og oppvokst i Bacău og bodde der også i deler av sitt voksne liv. Han brukte tidlig byens latinske navn som et av sine pseudonymer og ble etter hvert kjent bare under det navnet. Historie Bacău er første gang nevnt i 1408 som by og tollsted. På 1400-tallet tillot moldovske fyrster at husitter på flukt fra katolsk forfølgelse fikk slå seg ned i Bacău og andre moldovske byer. På 1800-tallet begynte industrien å bli utbygd, en utvikling som skjøt fart under det kommunistiske styret etter andre verdenskrig. Les mer i Store norske leksikon Romania Romanias historie Romanias geografi