id
int64 1
13k
| url
stringlengths 17
91
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 2
74
| category
stringlengths 34
189
| ingress
stringlengths 100
1.14k
| article
stringlengths 400
55.6k
|
|---|---|---|---|---|---|---|
2,781 | https://snl.no/Niels_Bohr | 2023-01-31 | Niels Bohr | Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Kvantefysikk | Niels Bohr var en dansk fysiker som fikk Nobelprisen i fysikk i 1922 for sine undersøkelser av atomenes bygning. Hans arbeider har vært av fundamental betydning for moderne fysikk. | Bakgrunn I 1911 ble Bohr dr.phil. på avhandlingen Studier over Metallernes Elektrontheori. Han studerte i 1911–1913 hos Joseph John Thomson i Cambridge og Ernest Rutherford i Manchester.Han var lektor ved Københavns Universitet i 1913–1914 og i Manchester i 1914–1915, og han var professor i København i 1916–1955. Arbeid Bohrs arbeider i atomteori har vært av fundamental betydning for moderne fysikk. Hans første arbeider om atomenes og molekylenes struktur kom i 1913. De inneholdt Bohrs berømte to postulater, hvor han i strid med klassiske forestillinger antok at: elektronene i et atom beveger seg i faste eller stasjonære baner uten å sende ut stråling spektrallinjene oppstår ved at elektronene utfører såkalte kvantesprang fra en bane og over i en annen Teorien som han utviklet på dette grunnlaget, var i overensstemmelse med Rutherfords oppdagelse av atomkjernen som var gjort året i forveien og med Max Plancks antagelse om strålingskvanter. Den forklarte frekvenssammenhengen mellom linjene i hydrogenspektret, balmerserien, som var oppdaget 30 år tidligere, og den gav riktig verdi for Rydbergs konstant, som inngår i denne sammenhengen.For å få sammenheng mellom sin teori og den klassiske fysikk, fremsatte Bohr sitt korrespondanseprinsipp. Her krevde han samsvar eller korrespondanse mellom de to teoriene på en slik måte at man for store kvantetall, det vil si når elektronene beveger seg i store baner eller når virkningskvantet blir lite i forhold til de observerte virkninger, får samme resultat ved de to betraktningsmåtene.Bohrs teori vakte straks oppsikt over hele Europa. Spesiell betydning fikk det at en av Tysklands ledende fysikere, Arnold Sommerfeld, fattet stor interesse for den. I løpet av de følgende 10 år utformet disse to en meget omfattende teori for atomenes struktur, der de blant annet kunne redegjøre for oppbyggingen av grunnstoffenes periodesystem.Under sitt opphold i Manchester stod Bohr i nær kontakt med den eksperimentelle fysikken, en kontakt som han opprettholdt livet igjennom. Den viste seg meget verdifull, både fordi han kunne foreslå eksperimenter til etterprøving av sine teorier og fordi nye landevinninger innen eksperimentalfysikken stadig gav ham inspirasjon og utfordret ham. I 1921 fikk Bohr sitt eget institutt, Universitetets Institut for Teoretisk Fysik, seinere kalt Niels Bohrs Institut. Hit kom snart ledende fysikere som Einstein, Sommerfeld og Planck for å drøfte aktuelle spørsmål, men først og fremst ble instituttet et tilholdssted for helt unge fysikere: Hans Kramers, Oskar Klein, Werner Heisenberg, Wolfgang Pauli, Paul Adrian Dirac og mange andre som Bohr forstod å trekke til seg, og som skulle prege utviklingen av fysikken i de kommende år.Under Bohrs ledelse arbeidet disse blant annet med å gi kvantefysikken et fastere grunnlag enn Bohrs postulater var. Dette ledet i 1925 frem til Heisenbergs kvantemekanikk, omtrent samtidig med at Erwin Schrödinger hadde løst samme problem på en litt annen måte (se kvantefysikk).Den nye kvantefysikkens samtidige bølge- og partikkelmodeller sammenfattet Bohr i det han kalte komplementaritetsprinsippet. Dette synet blir nå godtatt av de fleste fysikere, men var til å begynne med gjenstand for sterk kritikk. Særlig opponerte Einstein mot Bohrs oppfatning, noe som ansporet Bohr sterkt til å forklare og utdype sitt syn. Bohr pekte også på at komplementaritetsprinsippet kunne ha gyldighet utenfor fysikkens område, for eksempel innen biologi og psykologi.Med kvantefysikken var den prinsipielle beskrivelse av atomene gitt, og Bohr kom fra begynnelsen av 1930-årene til å befatte seg mer og mer med atomkjernen (se kjernefysikk). Han viste i 1936 at en rekke av kjernens egenskaper kunne beskrives ved en dråpemodell, hvor nukleonene antas å bevege seg i kjernen på samme måte som molekylene i en væskedråpe. Ut fra denne modellen kunne han i 1938 forklare spaltingen (fisjonen) av urankjernen. Han viste også at fisjonen skyldtes uranisotopen 235U, og han diskuterte i 1939 muligheten av å lage kjernevåpen, men mente at de tekniske vanskelighetene var for store til at dette kunne la seg gjøre i nær fremtid.I 1943 flyktet han til Sverige og kom snart til England og USA, hvor han deltok i utviklingen av den kjernefysiske bomben. Både under og etter andre verdenskrig gjorde han seg til ivrig talsmann for internasjonal utveksling av forskningsresultater, for derved å øke internasjonal forståelse og nå frem til en avtale som hindret bruk av kjernevåpen. Dette syn hevdet han blant annet i samtaler med Churchill og Roosevelt og i et brev til FN i 1950. Etter krigen vendte Bohr tilbake til sitt institutt i København, som fortsatte å være et internasjonalt senter for kjernefysisk forskning. Han arbeidet aktivt for opprettelsen av det intereuropeiske instituttet CERN, som de første årene (1952–1957) hadde sin teoretiske avdeling i København. Da denne avdelingen flyttet, fikk han etablert et nytt institutt, Nordisk institutt for teoretisk atomfysikk, NORDITA, hvor yngre forskere fra de fem nordiske land kan få videre utdannelse under veiledning av verdens fremste fysikere. Bohr stod for den daglige ledelsen av dette instituttet helt til sin død. Nobelpris Bohr fikk i 1922 Nobelprisen i fysikk for sine undersøkelser av atomenes bygning. Han ble æresdoktor ved Universitetet i Oslo i 1938, ble tildelt den danske Elefantordenen i 1947, fikk den første amerikanske Atoms for Peace-prisen i 1957 og mottok tallrike andre medaljer og æresbevisninger. Familie Niels Bohr var far til Aage Niels Bohr og bror av Harald August Bohr. Les mer i Store norske leksikon atomteori kvantemekanikk Eksterne lenker Nobelstiftelsens nettsider om Niels Bohr Litteratur Blædel, Niels: Harmoni og enhed : Niels Bohr : en biografi, 1985, Finn boken Favrholdt, David: Spaltningen : Niels Bohr og Werner Heisenberg i videnskab og politik, 2005, isbn 87-595-2450-2, Finn boken Pais, Abraham: Niels Bohr og hans tid : i fysik, filosofi og samfundet, 1994, isbn 87-7763-144-7, Finn boken |
2,547 | https://snl.no/aktiva | 2023-01-31 | aktiva | Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Bedriftsøkonomi | Aktiva er et regnskapsmessig uttrykk for eiendeler eller rettigheter som har formuesverdi. Entallsformen er 'aktivum'. | Aktivasiden representerer debetsiden i balanserapporten, hvor eiendelene kan stilles opp side om side med passiva, som representerer kreditsiden. I en slik oppstilling ligger aktiva til venstre og passiva til høyre.Eiendelene (eller aktiva) deles som hovedregel inn i anleggsmidler og omløpsmidler.Anleggsmidler deles videre inn i immaterielle eiendeler varige driftsmidler finansielle anleggsmidler Anleggsmidler er eiendeler bestemt til varig eie eller bruk. Andre eiendeler er omløpsmidler. For øvrig trekkes normalt skillet mellom anleggsmidler og omløpsmidler med utgangspunkt i at omløpsmidler forventes å bli anvendt eller realisert i løpet av ett år.Elementer som inngår i virksomhetens varekretsløp, som varelager og kundefordringer, skal uansett klassifiseres som omløpsmidler uavhengig av når virksomheten faktisk anvender/realiserer disse eiendelene i produksjonsprosessen. Les mer i Store norske leksikon regnskap balanse passiva |
4,429 | https://snl.no/agat | 2023-01-31 | agat | Store norske leksikon,Realfag,Geologi,Mineraler,Silikatmineraler | Agat, en kryptokrystallinsk variant av mineralet kvarts (kalsedon), bygd opp av bånd av forskjellig farge. Ved sliping og polering trer disse meget vakkert frem, og agat benyttes derfor til prydgjenstander og smykker. Agat brukes også på grunn av sin hardhet til mortere, og ligende. | Agat forekommer på sprekker og hulrom i mange bergarter, særlig lavaer. Agat har varierende porøsitet. Dette medfører at den kan farges kunstig og ulike deler av steinen vil ta til seg fargen i varierende grad. Det er spesielt gråblå agater som farges i sterke farger som rosa, grønt, blått osv. Brune agater kan også være kunstig farget ved bruk av sukkerlake og svovelsyre. Egenskaper Egenskap Verdi Sammensetning Oksid eller silikat Kjemisk formel SiO2 Hardhet 7 Massetetthet 2,65 g/cm³ Krystallsystem Trigonalt Brudd Muslig Les mer i Store norske leksikon kvarts mineraler silikatmineraler |
2,300 | https://snl.no/Gustaf_Philip_Creutz | 2023-01-31 | Gustaf Philip Creutz | Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Sveriges litteratur,Sveriges litteratur på 1700-tallet | Gustaf Philip Creutz var en greve, diplomat og dikter. Han ble født i Finland og studerte i Åbo før han flyttet til Stockholm for en embetsmannkarriere. | I 1751 sluttet Creutz seg sammen med Gustaf Fredrik Gyllenborg til Hedvig Charlotta Nordenflychts litterære krets, Tankebyggarorden, og viste seg straks som en mester innen rokokkodiktning. I Sommar-Qväde (1756) brytes klassisismens abstrakte natursyn mot rokokkotidens mer svermeriske oppfatning. Hans fortellende dikt Atis och Camilla (1761) er et av svensk 1700-talls fremste litterære verker på grunn av de nyanserte beskrivelsene av natur og hovedpersonenes følelsesliv. Samlingen Dikter och brev ble utgitt i 2010 av Horace Engdahl og Marianne Molander Beyer. Utvalgte verk Sommar-Qväde (1756) Atis och Camilla (1761) Vitterhets arbeten af Creutz och Gyllenborg (1795) Les mer i Store norske leksikon Sveriges litteratur lyrikk litteratur bok opplysningstiden Eksterne lenker Svenskt biografiskt lexikon: Gustaf Philip Creutz Litteraturbanken: Verk av Gustaf Philip Creutz |
518 | https://snl.no/ansvarsforsikring | 2023-01-31 | ansvarsforsikring | Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Bank og finans,Forsikring | Ansvarsforsikring er forsikring som dekker rettslig erstatningsansvar som den sikrede kan pådra seg i den egenskap som er nevnt i forsikringsbeviset, for eksempel som privatperson, villaeier, huseier, eier av fritidsbåt, lege, entreprenør eller innehaver av industriell bedrift. | Etter hvert har det blitt av særlig betydning å forsikre produktansvaret.Opp til de forsikringssummer som er fastsatt i forsikringsbeviset, dekker forsikringen det økonomiske ansvar sikrede kan pålegges etter alminnelige rettsregler for skader på personer eller ting som tilhører andre.Ansvar for misligholdelse av kontrakter er ikke dekket av forsikringen. Derimot dekkes eventuelle saksomkostninger ved nødvendige prosesser ut over forsikringssummene.For spesielle yrker kan det tegnes ansvarsforsikring mot formuestap tilføyet andre, for eksempel ved forglemmelse, feilskrift og liknende. Dette er særlig aktuelt for advokater, revisorer og formuesforvaltere. Påbud Ansvarsforsikring er i visse tilfeller påbudt ved lov, således for luftfartøyer, for motorvogner (trafikkforsikring) og for produsent eller importør av legemidler (legemiddelforsikring).Innehavere av atomanlegg plikter å tegne og holde ved like forsikring til dekning av ansvar for atomskade (atomskadeforsikring). Ansvarsforsikring inngår som obligatorisk ledd i de kombinerte forsikringer. For forsikring av rederansvar tegnes protection & indemnity-forsikring.Skadelidte har direkte søksmålsadgang mot forsikringsselskapet, og i tilfeller hvor ansvarsforsikring er pålagt ved lov, som for eksempel trafikkforsikring, kan det være bestemt at forsikringsselskapet skal være direkte og objektivt ansvarlig overfor skadelidte.Ansvarsforsikring har hatt stor innflytelse på utviklingen av erstatningsretten, blant annet fordi betenkelighetene med å ilegge ansvar reduseres når mulighetene for ansvarsforsikring foreligger. Dekningsregler Det er to hoveddekningsregeler i ansvarsforsikring. «Claims made» og «Claims occured»«Claims made» dekker skade som blir meldt til forsikringsselskapet i løpet av forsikringsåret.«Claims occured» dekker skader som oppstår i løpet av forsikringsåret, selv om skaden oppdages senere, eller blir meldt senere. Det si etter forsikringsperioden er utløpt.Ved overgang fra «Claims made» til «Claims occured» vil bedriften risikere at skader som har oppstått i den forrige forsikringsperioden ikke vil være erstatningsmessige under noen av forsikringsavtalen og bedriften vil derfor være selvassurandør for disse skadene (dekke skadene med egne midler). Det er mulig å kjøpe tilleggsdekning som dekker denne risikoen. Les mer i Store norske leksikon ansvar – jus erstatning forsikring |
2,304 | https://snl.no/Dobritsj | 2023-01-31 | Dobritsj | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Bulgarias geografi | Dobritsj er en by i Bulgaria, 40 kilometer nord for Varna og cirka 30 kilometer vest for svartehavskysten med feriestedene Albena og Golden Sands. Byen har 80 936 innbyggere, mens provinsen med samme navn har 170 298 innbyggere (2021). | Dobritsj er et økonomisk senter i det nordøstlige Bulgaria og et samferdselsknutepunkt. Foruten matvareindustri finnes også maskinindustri for landbruk og skipsutstyr, samt tekstil- og skotøysproduksjon. I byen er det en teknisk høyskole og et arkeologisk museum.Dobritsj var bulgarsk i perioden 1878–1913 og het da Bazardzjik. I perioden 1913–1940 var byen rumensk og het da Bazargic, men den ble igjen bulgarsk som Dobritsj i 1940. I perioden 1949–1990 hadde byen navnet Tolbukhin etter Feodor Tolbukhin, som var marskalk av Sovjetunionen fra 1944 til 1949. Les mer i Store norske leksikon Bulgarias historie Bulgaria Bulgarias geografi Økonomi og næringsliv i Bulgaria |
11,637 | https://snl.no/apoteose_-_religion | 2023-01-31 | apoteose
(religion) | Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religionsvitenskap | Apoteose er opphøyelse av et menneske til guddom. Apoteose forekom først hos egyptere, assyrere og persere, som anså herskerne sine som guder. Senere forekom apoteose også hos i Den greske antikken og i Romerriket. Opphøyelse av et menneske til guddom er også fundamentet for kristendommen. | Grekerne æret fortjente menn etter deres død som heroer eller guder, men her dreide det seg i første rekke om sagnfigurer som Herakles og dioskurene. Først fra Aleksander den stores tid ble herskerne i levende live æret som guder. Denne skikken etterlignet de romerske keiserne, men her fant den helt tydelige apoteoseringen først sted etter keiserens død, selv om det var sterke tendenser til å dyrke allerede den levende keiseren eller iallfall hans genius som gud. Les mer i Store norske leksikon apoteose i kunsthistorien |
10,353 | https://snl.no/asalea | 2023-01-31 | asalea | Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Tofrøbladete planter,Lyngordenen,Lyngfamilien,Rhododendronslekta | Asalea er fellesnavn for hybrider som stammer fra den østasiatiske Rhododendron simsii i lyngfamilien. | I krysningene inngår mange andre nærstående arter, som ofte regnes til en egen underslekt av Rhododendron: Azalea. De forskjellige sortene varierer i blomsterfargen. Rhododendron simsii har hvite eller røde blomster som sitter enkeltvis eller 2–3 sammen, og elliptiske, hårete, mørkegrønne og glinsende blad.I Norge er asalea bare en stueplante, men i Vest-Europa, Japan og New Zealand blir de dyrket i det fri i utallige fargenyanser. Les mer i Store norske leksikon lyngfamilien |
2,640 | https://snl.no/Lars_Dannevig | 2023-01-31 | Lars Dannevig | Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Militære biografier,Norske militære biografier | Lars Dannevig var en norsk offiser og motstandsmann under andre verdenskrig. Han døde under et tysk politiforhør i Trondheim 1. mars 1942. | Dannevig hadde hatt en lengre karriere i Forsvaret, og han tjenestegjorde ved Garden, Krigsskolen og som lærer ved Infanteriets skyteskole. Dannevig deltok i kampene under felttoget i 1940, og han ledet organiseringen av militære motstandsgrupper i Follo, Østre Aker og Romerike.I begynnelsen av 1942 ble Lars Dannevig kalt til England, og i februar han kom i kontakt med «Walle-gruppen», som organiserte flukten. Gruppen var imidlertid infiltrert av Henry Rinnan og hans agenter, og Dannevig ble arrestert sammen med de øvrige 22 flyktningene da motorskøyta «Viggo» ble oppbrakt ved Lerstad uten for Ålesund 23. februar 1942. Etter overføringen til Trondheim døde han under uoppklarte omstendigheter i Gestapos hovedkvarter på Misjonshotellet. Les mer i Store norske leksikon Norsk forsvarshistorie Norges forsvar under andre verdenskrig Milorg Motstandskampen i Norge |
2,586 | https://snl.no/Kjell_Bartholdsen | 2023-01-31 | Kjell Bartholdsen | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Jazz,Norske jazzutøvere og -ensembler, 1920 – 1980 | Kjell Bartholdsen var en norsk jazzsaksofonist. Han var en sentral musiker i nordnorsk jazzliv, stilistisk inspirert av Dexter Gordon. Kjell Bartholdsen ble i 1989 hedret med Stubøprisen, oppkalt etter jazzgitaristen Thorgeir Stubø. | Karriere Bartholdsen var født og oppvokst i Hammerfest, og startet å spille i lokale danseband. Deretter tok han musikkutdanning i Oslo og var fra tidlig på 1960-tallet profesjonell musiker på danserestauranter i Danmark og Finland.I 1968 flyttet han til Bodø og spilte med en rekke nord-norske jazzmusikere, heriblant Narvik-pianisten Karstein Hansen på Moldejazz i 1974 og Kongsbergjazz i 1976, unge Bodø-musikere i Bartholdsen/Kjellman kvintett (1975–1976) og Lars Martin Thomassen kvintett (1977–1980). Samtidig hadde han i perioden 1976–1980 en sekstett i eget navn med noen av de fremste musikere fra Narvik og Tromsø. Med den spilte han på Vossajazz i 1978. Senere spilte han med Thorgeir Stubø ved Moldejazz i 1980. De senere år var han mindre aktiv som musiker, blant annet på grunn av sykdom.Kjell Bartholsen ble av mange anerkjent som landsdelens dyktigste bebop-tenorist, og for sin innsats i det nordnorske musikkliv ble han i 1989 hedret med den nyopprettede Stubøprisen. På 2000-tallet kom flere utgivelser med gamle opptak av hans kvartetter: Opptak fra 1974 på samleplaten Distant reports (2001), Arctic bird (2008) med opptak fra Bodø og Harstad circa 1972–1974, samt duoopptak sammen med pianisten Harald Skjerstad i Bodø fra circa 1985. Utvalgte utgivelser Distant Reports (2001, samleplate med nord-norsk musikk) Arctic bird (2008) Les mer i Store norske leksikon jazz jazz i Norge |
5,755 | https://snl.no/Dag_og_Tid | 2023-01-31 | Dag og Tid | Store norske leksikon,Samfunn,Medier,Aviser,Norske aviser | Dag og Tid er den einaste riksdekkjande avisa på nynorsk. Dag og Tid er ei vekeavis og blir gjeve ut i Oslo. Avisa vart grunnlagd i 1962, med det første ordinære nummeret året etter. | Dag og Tid inneheld særleg kommentarar og debattstoff innan mellom anna kultur og politikk. Ho er partipolitisk ubunden, men med ein klår motstraums og radikal profil. Avisa fekk Fritt Ords pris i 2017 med grunngjevinga at dei skapar «grundig og seriøs journalistikk som tek heile Noreg alvorleg, set sine eigne dagsordenar og er eit raust rom for særs ulike røyster». Les meir i Store norske leksikon massemedier målreising Eksterne lenker Dag og Tids nettavis |
2,706 | https://snl.no/cover | 2023-01-31 | cover | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Lydteknologi | Et cover er et omslag til et fonogram og tjener til å beskytte det fysiske produktet. Samtidig er det også en viktig del av markedsføringen av musikken på fonogrammet; slik kan også bilder som følger en digital nedlasting karakteriseres som et cover. | Siden grammofonplaten helt fra starten hadde gode muligheter til å trykke opplysninger om verk og utøver på selve platen var de første plateomslagene enkle papirposer, gjerne med reklame for produsent eller utsalgssted, og ofte med et utskåret hull så etiketten kunne leses direkte. Etter mønster av samtidens fotoalbum ble det produsert tomme «platealbum» med plass til et begrenset antall plater, dette bidro også til å beskytte dem bedre. Mot slutten av mellomkrigstiden begynte de større plateselskapene å gi ut tilsvarende multi-platers album med et felles tema (utøver, genre) eller et større klassisk verk (symfonier, konserter).I engelskspråklig sammenheng brukes begrepet «album» fremdeles om albumets etterfølger LP-platen, som ble introdusert av plateselskapet Columbia i 1948. Da hadde de allerede på plass en avdeling som hadde jobbet med albumdesign siden før krigen, og i løpet av det neste tiåret utviklet album-/platecoverne seg til å bli en viktig arena for grafisk design og kunstneriske uttrykk. Mens tidlige klassiske utgivelser ofte var preget av nøkternhet og enkelhet med vekt på verktitlene utviklet det seg for pop og jazz en egen coverkunst (cover art) fra 60-tallet og utover. De mest påkostede eksemplene kunne gjerne være utført som dobbelt-album (gatefold cover) med innstikk (inserts) av forskjellige typer. Dette kunne romme bilder og kunstneriske tekster (pop, jazz) så vel som verkinnføringer og analyser (klassisk) (liner notes).Overgangen fra LP til CD ble en utfordring for coverkunsten som mistet sitt 30×30 cm store lerret og måtte nøye seg med forsiden på en CD-booklet på 12×12 cm. Tapet av dette er én av årsakene til at LP-formatet stadig er levende, skjønt i mindre grad enn tidligere, og til at CD-produsenter stadig har forsøkt andre varianter enn den opprinnelige jewel case, f.eks. digipak, som gir større grafiske muligheter. Les mer i Store norske leksikon grammofon musikk Litteratur Symes, Colin: Setting the Record Straight. A Material History of Classical Recording. Wesleyan University Press, Connecticut, 2004. Borgerson, Janet & Jonathan Schroeder: Designed for Hi-Fi Living: The Vinyl LP in Midcentury America. MIT Press, Cambridge, Massachusetts, 2017. Norges styggeste platecover. Vendetta Forlag, Kristiansund, 2015. Helleve, Dag: Norske LP-omslag 1959 – 1990. Det norske Samlaget, Oslo, 1991 |
7,860 | https://snl.no/Burkina_Faso | 2023-01-31 | Burkina Faso | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Afrika,Burkina Fasos geografi | Burkina Faso er en republikk i innlandet i Vest-Afrika. Landet grenser til Mali i vest og nord, Niger i øst, Benin i sørøst, Togo og Ghana i sør og Elfenbenskysten i sørøst. | Burkina Faso er et av Afrikas økonomisk sett minst utviklede land. Landet har begrensede naturressurser og er utsatt for tørke. 39 afrikanske land har et høyere bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger enn Burkina Faso (2019). Av de seks nabolandene er det bare Niger og Togo som har lavere BNP per innbygger.Landet ble selvstendig som Haute Volta (Øvre Volta) i 1960 og fikk sitt nåværende navn i 1984. Hovedstad er Ouagadougou.Burkina Faso (navnet) betyr ’de oppriktige (eller ærlige) menns land’.Nasjonalsang er ’Une Seule Nuit’ (’En enkelt natt’). Geografi og miljø Mesteparten av landet er et grunnfjellsplatå 200–300 meter over havet. Platået heller svakt mot sør og gjennomskjæres av elvene Nakambé (Hvite Volta), Nazinon (Røde Volta) og Mouhoun (Svarte Volta). Høyeste punkt er åsen Tena Kourou, 747 meter over havet, lengst i vest på et sandsteinsplatå som mot sør og sørøst avgrenses av den 150 meter høye brattkanten Falaise de Banfora.I nord er tørr savanne og halvørken en del av Sahel-beltet. Store områder har ufruktbar sand- og laterittjord. Det er tallrike innsjøer. Elver oversvømmes i regntiden.Av pattedyr finnes blant annet marekatter, rødbavian, elefant, flodhest, løve, leopard, gepard, kafferbøffel, flekkhyene og afrikansk villhund. Av fugler kan nevnes gribber, ørner, bietere og vevere. Det er krokodiller i elvene. På savannen finnes mange arter av slanger og øgler.Spesielt i sørøst er tsetseflua vanlig.I sør er det en relativt tørr tropisk savanne, og i Sahel-beltet i nord tørr savanne og halvørken. I mange områder er plantelivet sterkt påvirket av menneskelig aktivitet og beiting.Klimaet er tropisk med to årstider. I sør varer tørketiden fra desember til februar, lenger nord fra november til april. Regntiden er vanligvis fra juni til september. Årsnedbøren er cirka 200 millimeter i sør og avtagende mot nord. Varme ørkenvinder fremhever tørrheten i landskapene. I nord er temperaturene høye, opptil 47 °C. Landet ble hardt rammet av tørkekatastrofen i Sahel på 1970-tallet. Les mer om Burkina Fasos geografi og Plante- og dyreliv i Burkina Faso. Folk og samfunn De fleste burkinere bor sør og sentralt i landet. Området omkring hovedstaden er tettest befolket. Nordlige og østlige deler av landet er tynt befolket. Mossi utgjør 52,5 prosent av befolkningen (2010), og det er flere etniske grupper, som bobo, senoufo og gourounsi i sørvest og fulani i nord. Både befolkningstilvekst og barnedødelighet er høye. Helse- og sanitærforholdene er dårlige. Fra 2015 har al-Qaida-inspirerte grupper foretatt flere terrorangrep i Burkina Faso. Dette har ført til at mer enn én million personer er internt fordrevet (internally displaced persons) (2020).Forventet levealder ved fødsel er 61,6 år for kvinner og 60,1 år for menn (2020). 31 prosent av befolkningen bor i urbane strøk (2020). 44,4 prosent av befolkningen er under 14 år (2020).Fransk er offisielt språk og det dominerende språket i landets administrative og offisielle institusjoner. Mossi er det mest utbredte språket i Burkina Faso, og snakkes av rundt 50 prosent av befolkningen.Muslimer utgjør 61,6 prosent, katolikker 23,2 prosent og protestanter 6,7 prosent av befolkningen (2010). Les mer om Burkina Fasos befolkning. Stat og politikk Etter forfatningen er Burkina Faso en «revolusjonær, demokratisk, unitær og sekulær» republikk. Presidenten velges i allmenne valg for fem år og kan gjenvelges én gang. Nasjonalforsamlingen har 111 medlemmer som velges for fem år. I tillegg er det et konstitusjonskammer med ti medlemmer og et økonomisk og sosialt råd som er konsultative.Statsstyret er ustabilt og omstridt på grunn av beskyldninger om innblanding i andre lands konflikter. Politisk frihet er begrenset i Burkina Faso.Landet er inndelt i 13 administrative regioner med 45 provinser og 351 kommuner.Det er frivillig militærtjeneste. Hæren består av cirka 6000 og flyvåpenet av 200 mann. I tillegg kommer 4200 halvmilitære styrker og en folkemilits på omkring 45 000 mann.Burkina Faso er medlem av blant annet FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, som Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon samt av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) og Cotonou-avtalen. Les mer om Burkina Fasos politiske system og Burkina Fasos forsvar. Historie Flere mossi-kongedømmer dominerte territoriet fra omkring 1300-tallet til utgangen av 1800-tallet. Fra 1904 var det en del av Fransk Sudan og ble i 1919 utskilt som en egen koloni, Haute Volta (Øvre Volta). I 1958 ble Øvre Volta en selvstyrt republikk innenfor det franske samveldet og ble en selvstendig republikk i 1960.Tiden som fulgte ble preget av ustabile politiske forhold med bare periodisk fri politisk virksomhet og flere militærkupp. Kaptein Thomas Sankara ble president i 1983, og året etter endret Øvre Volta navn til Burkina Faso og skiftet flagg.I 1985 var det en kortvarig krig mot Mali. Sankara ble drept i et kupp i 1987, og Blaise Campaoré overtok makten. Han dominerte landets politikk, som fremdeles var preget av vilkårlighet og vold. Compaoré gikk av som president i 2014 etter folkelige protester mot hans forsøk på å endre grunnlovens begrensning til to presidentperioder.Etter et mislykket kuppforsøk i oktober 2015 ble Roch Marc Christian Kaboré (1957–) valgt til president måneden etter. Kaboré ble gjenvalgt i november 2020. Han ble avsatt i et milittærkupp 24. januar 2022, og oberstløytnant Paul-Henri Sandaogo Damiba overtok som landets president. Les mer om Burkina Fasos historie. Økonomi og næringsliv Landbruket bidrar med 24,3 prosent av landets BNP og sysselsetter 24,7 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2020). Fehold er viktig. Det dyrkes blant annet hirse, ris, maniok, taro, bomull og jordnøtter. Det er forekomster av gull, sølv, bly, nikkel, titan, sink, vanadium, mangan, fosfat og bauxitt. Kjøtt, huder, skinn og gull er de viktigste eksportartiklene.Industrien bidrar med 26,5 prosent av BNP og sysselsetter 33,9 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2020). Industrien er lite utviklet og hovedsakelig lokalisert til de to største byene, Ouagadougou og Bobo Dioulasso. Det foredles jordbruksprodukter og produseres blant annet tekstiler og skotøy.Tjenestenæringene utgjør 49,2 prosent av BNP og sysselsetter 41,4 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2020).Flere hundre tusen burkinere arbeider i nabolandene, særlig i Elfenbenskysten og Ghana. Pengene som disse burkinerne sender hjem er viktig for landets økonomi. Les mer om Økonomi og næringsliv i Burkina Faso og Mynt, mål og vekt i Burkina Faso. Kunnskap og kultur Det er skoleplikt med seksårig grunnskole for barn i alderen 6–16 år, men denne håndheves ikke. Bare cirka 40 prosent av barna i grunnskolealder går på skole, og omkring åtte prosent fortsetter i videregående skole. Fransk er undervisningsspråk. Flere gutter enn jenter går på skole. Det er universiteter i Ouagadougou, Bobo Dioulasso og Koudougou.Det er seks dagsaviser i Burkina Faso. Landets viktigste mediaformidler er den statsstøttede fjernsyns- og radiotjenesten Radiodiffusion Télévision du Burkina (RTB). Det er mange private radiostasjoner.Litteraturen er basert på muntlig tradisjon som fremdeles er levende og påvirker forfatterne. Landets første roman ble skrevet i 1962 av Nazi Boni (1912–1969). Av andre kjente forfattere kan nevnes Norbert Zongo (1949–1988), Titinga Frédéric Pacéré (1943–) og Sarah Bouyain (1968–) som også er filmskaper.Maskekunst er viktig i mossi-, bwa-, winiama og bobo-kulturene. En anerkjent moderne kunstner er Suzanne Ouedraogo (1975–). Landsbyen Tiebele er kjent for tradisjonell arkitektur og hånddekorerte hus.Tradisjonelle instrumenter er blant annet strengeinstrumentene kora og n’goni, og trommer. Den årlige festivalen «Jazz à Ouaga» ble etablert i Ouagadougou i 1992. Populærmusikk fremføres på fransk.Det finnes en statlig organisert filmproduksjon. En pan-afrikansk film- og televisjonsfestival (FESPACO) er blitt holdt annethvert år siden 1969 i hovedstaden. En sentral regissør er Gaston Kaboré (1951–). Les mer om Skole og utdanning i Burkina Faso, Massemedia i Burkina Faso, Burkina Fasos litteratur og Film i Burkina Faso. Burkina Faso og Norge Norge er representert i Burkina Faso ved sin ambassade i Bamako (Mali). Burkina Faso er representert i Norge ved sin ambassade i København.Norges utviklingsbistand utgjorde 52,1 millioner kroner i 2019. Fordelt på sektorer var bistanden som følger: utdanning (60 prosent), nødhjelp (35 prosent), styresett, sivilt samfunn og konfliktforebygging (3 prosent) og økonomisk infrastruktur og tjenester (3 prosent). Siden 2006 har Strømmestiftelsen hatt et samarbeid med Burkina Faso om lese- og skriveopplæring for kvinner, yrkesopplæring for ungdom og hurtigskoler som gir en intensiv opplæring for barn og ungdom som har gått glipp av skolegang.Samhandelen er meget begrenset. Norges eksport utgjorde tre millioner kroner i 2020, mens importen beløp seg til én million kroner. Eksterne lenker Om Burkina Faso på Globalis.no Utenriksdepartementets landside om Burkina Faso BBCs landside om Burkina Faso CIA World Factbook om Burkina Faso World Bank Data: Burkina Faso |
6,450 | https://snl.no/John_Sell_Cotman | 2023-01-31 | John Sell Cotman | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Nyklassisisme og romantikk i bildende kunst | John Sell Cotman var en britisk landskapsmaler og grafiker. Han var utdannet hos Girtin, sluttet seg til kretsen omkring Turner. I årene 1800–1810 malte han særlig akvareller. | Cotman utgav flere grafiske serier: Etchings of Ancient Buildings in Various Parts of England (1811), Architectural Antiquities of Normandy (1822) og Liber Studiorum (1838). Fra hans hjemtrakter omkring Norwich kjennes en rekke landskapsmalerier. Ved siden av Crome står han som Norwich-skolens fremste representant. Les mer i Store norske leksikon kunst i Storbritannia landskapsmaleri grafiker akvarell |
6,880 | https://snl.no/dill | 2023-01-31 | dill | Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Tofrøbladete planter,Skjermplanteordenen,Skjermplantefamilien,Dillslekta | Dill er en ettårig urt i skjermplantefamilien. Den blir inntil én meter høy, har trådaktig delte blad og gule blomster, og er rik på eteriske oljer. Den er mye brukt som krydder. | Beskrivelse Dill stammer fra middelhavslandene og dyrkes som krydderplante. Den benevnes bladdill, grønn dill, skjermdill eller krondill etter hvilken plantedel som benyttes. Bladdill høstes når planten er 15–40 centimeter. Krondill høstes først når blomstringen er avsluttet.Skjermdill, også kalt blomsterdill, som er skjermene med umodne frø, brukes til syltede agurker, pickles med mer. Bladene blir brukt som smakstilsetning til sild, poteter og flere slags skalldyr. De kan tørkes.Dill er en hardfør plante som kan dyrkes overalt i Norge. Bruk Dillblader brukes ofte til ferskvannskreps og gravlaks, men passer til allslags skalldyr, fisk, skjell og annen sjømat. Dill passer også til kokte (ny-)poteter, i salater, dressinger, kryddersmør og majoneser.Dillfrø er velegnet i grønnsaksretter med kål, surkål, rødbeter, løk og poteter. Både frøene og blomstene har lang tradisjon som smakstilsetning i nedlagt sild, sursyltede grønnsaker og eddiker. Frøene kan males og brukes som krydder i sauser og supper.I India blir dillfrø ofte tilsatt i karriblandinger og pickles.Eterisk olje fra frøene brukes til å smaksette brennevin og i parfymeindustrien. Historie Dill har lang historie som kulturplante og er omtalt i Ebers-papyrusrullene (medisinsk dokument som omhandler urter fra oldtidens Egypt, rundt år 1500 fvt.). Urten var også populær i Romerriket og er nevnt i Apicius, en samling oppskrifter fra cirka 400 år fvt. Planten ble spredd nordover av romerne, som tok den med seg på sine erobringstokter. Senere brakte munkene den videre til Norden og Norge. Urten ble dyrket rundt om i landet, og i urtehager ved Akershus festning var den et fast innslag allerede på slutten av 1500-tallet.Innen folkemedisinen ble dillfrø benyttet mot blant annet kolikk hos småbarn og til ammende mødre. Avkok av planten skulle virke beroligende og ble brukt som søvnmiddel. I germansk folkemedisin er dill, i likhet med karve og fennikel, verneråd for kveg «når onde makter menes å ta melken fra dem».Navnet dill kommer trolig av det saksiske ordet dylle, som betyr «å bysse i søvn». Les mer i Store norske leksikon skjermplantefamilien krydder |
9,107 | https://snl.no/biologisk_mark%C3%B8r | 2023-01-31 | biologisk markør | Store norske leksikon,Psykologi,Biologisk psykologi | Biologisk markør er et biologisk mål eller en biologisk funksjon som kan påvises med høy grad av sensitivitet (hos de fleste syke finnes kjennetegnet) og spesifisitet (hos de fleste friske finnes kjennetegnet ikke). | Noen eksempler er lavt nivå av vitamin B 12 i blodserum ved pernisiøs anemi, endringer av kroppens reaksjoner på ytre tilført kortisol ved visse typer depresjoner (dexametason-suppresjonstest), lavt nivå av nedbrytningsprodukter av signalsubstansen serotonin (5-HIAA) i spinalvæsken hos personer med høy grad av impulsivitet og tendens til aggresjonsutbrudd.I kjølvannet av utviklingen av metoder som muliggjør kartlegging av menneskets arveanlegg (genetiske analyser), får identifisering av biologiske markører stadig større betydning for diagnostikk av sykdommer. Les mer i Store norske leksikon medisinsk genetikk |
9,530 | https://snl.no/designloven | 2023-01-31 | designloven | Store norske leksikon,Jus,Formuerett,Immaterialrett | Designloven er en norsk lov som beskytter design. Et design kan være utseendet til et produkt eller en del av et produkt. Man kan registrere alle slags gjenstander: klær, biler, møbler, emballasje, skjermbilder, typografiske skrifttyper, sammenstilling av produkter og delutseendet til et produkt. | I Norge registreres design i Designregisteret som føres av Patentstyret (§13-15). Designretten innebærer at ingen kan utnytte designet uten samtykke fra designhaveren (§ 9).Loven ble vedtatt 14. mars 2003 og erstattet mønsterloven av 29. mai 1970. Beskyttelsestiden Design registreres for perioder på fem år og kan fornyes til sammenlagt 25 år. Design på reservedeler kan beskyttes fem år. (§ 23) Historie Designloven erstattet mønsterloven av 29. mai 1970 (se mønsterrett). Mens mønsterloven gav beskyttelse for en vares utseende eller for et ornament, definerer designloven design som utseendet til et produkt eller en del av et produkt, og gjør det dermed mulig å beskytte for eksempel skjermbilder, typografiske skrifttyper, sammenstilling av produkter og delutseendet til et produkt. Beskyttelsestiden ble med designloven utvidet fra 15 år til 25 år. Les mer i Store norske leksikon designrett mønsterrett design patent varemerke åndsverk opphavsrett Eksterne lenker designloven (Lovdata) markedsføringsloven (Lovdata) |
3,467 | https://snl.no/Anitras_dans | 2023-01-31 | Anitras dans | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Den klassiske musikkens historie,Klassisk musikk på 1800-tallet,Norske klassiske komponister og verker før 1900 | Anitras dans er stykke nr. 16 i Edvard Griegs scenemusikk til Henrik Ibsens drama Peer Gynt. Det ble komponert i 1874–1875, og har nummer opus 23. Stykket inngår som nr. 3 i Peer Gynt-suite I, opus 46, som Grieg utgav i 1888. | Uroppførelsen av Peer Gynt fant sted 24. februar 1876. I forbindelse med uroppførelsen skrev Grieg et brev til kapellmester Johan Hennum, dirigenten for uroppførelsen. Her nevner han en hel del saker av musikalsk og scenisk art som Grieg ville Hennum skulle ta hensyn til. Brevet er datert 14. desember 1875 og om Anitras dans skriver Grieg at stykket «er en liden blød Dans, som jeg gjerne vilde skulde klinge rigtigt fint og vakkert. Den må absolut blot danses af nogle Få. Forat Peer Gynts Replikker under Dansen må kunne opfattes af Publikum, er den instrumenteret således at den, om fornødent, kan holdes aldeles ppp. Det var snilt, om De vilde behandle den som et lidet Kjælebarn.»Stykket er et av Griegs mest raffinerte og inntagende orkesterstykker. Man har pekt på hans geniale evne til å kombinere «grasiøs uskyld» (åpningen) med «forvridd trolsk kromatikk» (fremfor alt i midtpartiet) uttrykt gjennom en sparsom og slank orkestersats — kun strykere og triangel. Les mer i Store norske leksikon Edvard Grieg Henrik Ibsen Peer Gynt |
5,265 | https://snl.no/Bigbang | 2023-01-31 | Bigbang | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Pop og rock,Norsk pop og rock | Bigbang er et norsk rockeband som spiller fengende gitarrock som slekter på både Jimi Hendrix, Cream, Richard Thompson og amerikansk punk. | Bandet ble dannet i Oslo i 1992 av Øystein Greni (gitar, vokal), Erik Tresselt (bass) og Christer Engen (trommer). Greni er bandets produsent, låtskriver og ubestridte leder, og trommeslageren ble skiftet ut flere ganger de første årene. Debutalbumet Waxed ble i 1995 utgitt på deres eget plateselskap Grandsport.Etter gjennombruddsalbumet Electric Psalmbook (1999) sluttet Tresselt, og med unntak av 2004–2006 (da Tresselt var tilbake) har besetningen vært Greni, Olaf Olsen (trommer) og Nikolai Hængsle Eilertsen (bass, keyboard). Den folkrockaktige singlen Wildbird ble spilt mye på radio, og Bigbang fikk platekontrakt med Warner Music. I 2000 ga Warner ut Bigbangs første salgssuksesser, albumet Clouds Rolling By og EP-en Girl In Oslo, der tittelkuttet ble en stor hit.Siden har bandet også nådd Topp 10 på VG-lista med EP-ene New Glow (2000), Smiling For (2001) og Not A Rolling Stone (2005), singlene I Don't Wanna (2007) og Swedish Television (2009), studioalbumet Frontside Rock'n'Roll (2002), livealbumet Radio Radio TV Sleep (2003) og studioalbumene Poetic Terrorism (2005), Too Much Yang (2007), Edendale (2009) og Epic Scrap Metal (2011).I 2008 flyttet Bigbang til USA og ga ut samleplata From Acid To Zen. Nikolai Hængsle Eilertsen spiller også i blant annet The National Bank, Elephant9, Knut Reiersrud Band, Lester, Needlepoint (sammen med Olaf Olsen) og Band of Gold. I mars 2013 ga Bigbang ut albumet The Oslo Bowl, som ble nominert til Spellemannprisen.Øystein Greni kalte seg Greni på sitt første soloalbum: Pop Noir (2017). Bigbang var tilbake med et nytt album våren 2019: Glory Chord. Musikkvideoen til en av sangene, Bells, ble nominert til Spellemannprisen. I 2019 var det også premiere på konsertfilmen Play Louder, som ble tatt opp i 2009. Les mer i Store norske leksikon rock musikk Musikk i Norge |
5,545 | https://snl.no/elektrofilter | 2023-01-31 | elektrofilter | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Energi,Gassrensing | Elektrofilter, elektrostatisk filter, apparat for å fjerne små faste partikler (røyk, støv) eller dråper fra gasser. De fleste elektrofiltre i industrien brukes for å redusere utslipp av forurensende stoffer til atmosfæren, men noen brukes til å rense gasser for prosessformål (svovelsyrefremstilling). Partikler får negativ ladning ved negative utladningselektroder og trekkes til jordede oppsamlingselektroder som består av tynne stålplater. Ved tørre elektrofiltre blir platene banket automatisk med en hammer, støvet løsner av vibrasjonene og faller ned i en beholder under. Ved våte elektrofiltre blir oppsamlingselektrodene renset ved spyling med vann. | Elektrofiltre er effektive for utskilling av partikler som ikke har meget høy eller meget lav elektrisk ledningsevne. De er forholdsvis dyre i anskaffelse, men rimelige i drift. Elektrofiltre brukes derfor mest der store mengder gass skal renses, anslagsvis over 50 000 m3 per time, som ved kullfyrte kraftverk, store søppelforbrenningsanlegg og innen metallurgisk industri, sementindustri og celluloseindustri.En spesiell type elektrofiltre brukes for å rense ventilasjonsluft før den tilføres lokaler der mennesker oppholder seg. Disse filtrene har positivt ladd utladningselektrode, fordi det reduserer dannelsen av ozon. Les mer i Store norske leksikon elektrostatisk gassrensing gassrensing ventilasjon |
6,713 | https://snl.no/Edvard_Bull_-_den_eldre | 2023-01-31 | Edvard Bull
(den eldre) | Store norske leksikon,Historie,Historievitenskap,Historikere | Edvard Bull d.e. var en norsk historiker og politiker. Han var universitetsstipendiat i 1910, dosent i 1913 og professor fra 1917. Bull ble dr.philos. i 1912 på avhandlingen Folk og kirke i middelalderen. Han var politiker for Arbeiderpartiet og ble utenriksminister i 1928. | Historiker Som historiker var Bull den fremste og mest typiske representant i Norge for den dialektisk-materialistiske historieoppfatning, men i sin interesse for grunnleggende livsvilkår var han ikke bare inspirert av marxismen, men også av Karl Lamprecht og Werner Sombart.Bull arbeidet særlig med norsk middelalderhistorie. I sin doktoravhandling forsøkte han å vise at kristendommens betydning for det norske folk i middelalderen var langt mindre enn for de andre germanske folkene. I 1914–18 utkom Akers historie, og i 1922–27 Kristianias historie 1–2. Disse verkene gjør ham til en banebrytende lokalhistoriker, idet han søkte å innordne lokalhistorien fra et rikshistorisk synspunkt.I 1920 utgav han Leding, som kanskje er hans betydeligste verk. Her behandlet han viktige sider av norsk militær- og finansforvaltning i middelalderen. Rundt 1930 var Bull hovedredaktør for Det norske folks liv og historie, hvor økonomisk og sosial historie fikk langt bredere plass enn i tidligere oversiktsverker. Han skrev selv seriens bind 2 i 1931.Bulls produksjon var meget omfattende, og innbefattet blant annet mange artikler til Historisk tidsskrift. Han var fra 1915 medredaktør av tidsskriftet St. Hallvard, og fra 1921 medredaktør av Norsk Biografisk Leksikon. Politiker Som politiker tilhørte Edvard Bull Det norske Arbeiderpartis venstre fløy. I 1918 ble han redaktør for partiets tidsskrift Det tyvende aarhundrede. Ved sammenslåingen av Arbeiderpartiet og Norges socialdemokratiske Arbeiderparti i 1927 ble han valgt til en av det forente arbeiderpartis viseformenn, og øvde siden stor innflytelse på partiets politikk.Han var utenriksminister i Christopher Hornsruds regjering i januar–februar 1928, Norges første Arbeiderpartiregjering. Bull forfattet tiltredelseserklæringen, som regjeringen ble felt på. Her skrev Bull blant annet at regjeringen hadde «til hensikt i alle sine handlinger å la seg lede av hensynet til arbeiderklassens og hele det arbeidende folks interesser og til å lette og forberede overgangen til et sosialistisk samfunn.» Bull hadde en ledende andel i radikaliseringen av Arbeiderpartiets program som ble foretatt på landsmøtet i 1930, og som antas å ha influert på resultatet av stortingsvalget samme år. Også en brosjyre, Kommunisme og religion, som Bull hadde utgitt 1923, var i forgrunnen under valgkampen.Edvard Bull var sønn av Edvard Isak Hambro Bull. Les mer i Store norske leksikon Edvard Bull i Norsk biografisk leksikon Norge i høy- og senmiddelalderen Norges historie 1905-1939 Arbeiderbevegelsen Litteratur Dahl, Ottar: Historisk materialisme : historieoppfatningen hos Edvard Bull og Halvdan Koht, 2. utg., 1974 Sommerfeldt, W.P.: Edvard Bull, [...]: ein bibliografi, 1960 |
2,954 | https://snl.no/Eivind_Berggrav | 2023-01-31 | Eivind Berggrav | Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Den norske kirke | Eivind Berggrav var en norsk teolog, forfatter, redaktør og biskop. Gjennom sin bispegjerning, sitt allsidige forfatterskap, sin innsats i motstandskampen i Norge under andre verdenskrig og sitt internasjonale økumeniske engasjement ble Berggrav en av 1900-tallets mest betydningsfulle kirkeledere, både nasjonalt og internasjonalt. | Bakgrunn og bispegjerning Berggrav ble født i Stavanger, og ble doktor i teologi i 1925. Han var lærer ved Eidsvoll Folkehøiskole mellom 1909 og 1914 og ved Holmestrand lærerskole i 1914–1915. Han var styrer av Akershus fylkesskole fra 1915 til 1918.I 1919 ble Berggrav sogneprest i Hurdal, i 1925 prest ved Botsfengslet i Oslo. I perioden 1928 til 1937 var han biskop i Hålogaland. Han fulgte opp som biskop i Oslo i perioden 1937 til årsskiftet 1950/1951. Som biskop emeritus i 1953 viet han prinsesse Ragnhild og Erling Lorentzen, bare fem dager etter å ha konfirmert daværende prins Harald.Berggrav redigerte tidsskriftet Kirke og kultur fra 1909 og fram til sin død (unntatt 1922–1924 og 1942–1945). Her og i andre tidsskrifter skrev han en stor mengde artikler om religiøse, kulturelle og litterære emner. Teologi og motstandsarbeid Opprinnelig tilhørte Berggrav den teologisk liberale fløyen i Den norske kirke, men i årenes løp skjedde en betydelig forskyvning i synet hans.Under andre verdenskrig ble han i kraft av sin stilling og sin personlighet den ledende mannen i Kirkefronten. Han var initiativtager til dannelsen av Kristent samråd og tok ledende del da biskopenes hyrdebrev ble utarbeidet i februar 1941, da biskopene la ned embetene sine 24. februar 1942, og i tilblivelsen av bekjennelsen Kirkens grunn i 1942. I påsken 1942 ble Berggrav arrestert av de tyske okkupasjonsmaktene.Da krigen tok slutt i 1945 ble han formann i en nemnd for kirkeordningsspørsmål (se kirkekommisjoner). Han hadde da utgitt et kirkepolitisk programskrift: Kirkens ordning i Norge (1945), med plan for utbygging av rådgivende kirkelige organer. Berggrav sto bak den vesentlige andelen av kommisjonens innstilling i 1948. Ønskene hans ble bare i liten utstrekning innfridd av lov om Den norske kirkes ordning fra 1953.Gjennom krigstiden hadde Berggravs anseelse utenfor Norge blitt svært stor. Det fikk uttrykk i æresdoktorgrader og andre utmerkelser, blant annet den tyske hanseatiske Goethe-prisen i 1953. Det ga også Berggrav en framskutt stilling i den økumeniske bevegelsen, der han ble en av presidentene i Kirkenes Verdensråd. Han ble også president i United Bible Societies. Utgivelser Doktoravhandlingen til Berggrav het Religionens terskel. Den ble etterfulgt av andre religionspsykologiske arbeider: Den religiøse følelse i sundt sjeleliv (1927) Fangens sjel – og vår egen (1928, bygd på iakttagelser fra Botsfengslet og oversatt til mange språk) Ensomhet og fellesskap i kristenlivet (1928) Legeme og sjel i karakterliv og gudsliv (1933) Hans religionspsykologiske forfatterskap innbrakte ham i 1923 en æresdoktorgrad i Lund.Av andre bøker kan nevnes: Mannen Jesus (1921, ny utgave 1941) Spadestikk i kirkegrunn og kulturmark (1929) Nathan Söderblom (1931) Helliggjørelse (1934) Elias Blix (1936) Hans Bibelhistorie for folkeskolen (1934) ble meget utbredt. Religionspedagogiske spørsmål er behandlet i Fornyelse av katekismen (1936). I Tromsø skrev han Spenningens land (1937), som med sine livfulle skildringer fra Nord-Norge ble årets bestselger og oversatt til seks språk.I tillegg ga Berggrav i 1945 ut hele tre titler: Da kampen kom, Folkedommen over NS og Staten og mennesket. Den siste ble oversatt til svensk, tysk og engelsk.I 1946 kom en samling biografiske skisser, Norske kirkeprofiler fra siste slektledd. Les mer i Store norske leksikon Eivind Berggrav i Norsk biografisk leksikon Kirkens grunn kirkekampen økumenikk Den norske kirke Litteratur Birkeflet, Svein Helge: " Eivind Berggravs forfatterskap : bidrag til en bibliografi" i Kirke og kultur 89 (1984), 435-72 Heiene, Gunnar: Eivind Berggrav : en biografi, 1992 Johnson, Alex: Eivind Berggrav : spenningens mann, 1959 Robertson, Edwin: Bishop of the resistance: the life of Eivind Berggrav, [...], 2000 Stolpe, Sven: Fem norrmän, 1943 Voksø, Per, red.: Eivind Berggrav : brobygger og kirkeleder [...], 1984 |
1,707 | https://snl.no/Geilo_lufthavn,_Dagali | 2023-01-31 | Geilo lufthavn, Dagali | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Luftfart,Flyplasser,Flyplasser i Norge | Geilo lufthavn Dagali er en privat flyplass, som eies av reiselivsinteresser på Geilo. Flyplassen ligger omkring 28 kilometer fra Geilo sentrum og rundt 3,5 kilometer fra Dagali tettsted. | Historie Selskapet for oppbygging og drift av flyplassen på Dagali ble stiftet allerede i 1975, men det skulle gå mange år før rutetrafikk ble iverksatt. Først i 1986 landet det første ruteflyet, men allerede i 2003 ble rutetrafikken avsluttet. Flyplassen er etter dette nedgradert, og er nå godkjent kun for mindre fly inntil 5 700 kilogram avgangsvekt. Coast Aero Center AS var operatør på rutene fra Stavanger til Dagali de første årene. I 1986 startet også Norving rute mellom Oslo og Dagali. Begge selskaper opererte i perioden 1986–1991. Coast Air KS etterfulgte Coast Aero Center som operatør. På det meste var det cirka 8 500 reisende over Dagali på ett år. Flyplassen ble utvidet, men oppnådde aldri den trafikken som datidens eierkommuner Hol og Nore og Uvdal ønsket. I 1992 uttalte kommunene at byggingen av flyplassen hadde slått feil, og med under 1 000 reisende passasjerer per år var flyplassen blitt et pengesluk. I 1996 overtok Luftfartsverket (nå Avinor) driften av 26 kommunale og private lufthavner i Norge. Dagali var ikke blant disse, men mottok allikevel statlig driftsstøtte en periode. Da Norge ble en del av Schengensamarbeidet i 2000, møtte eierne nye europeiske krav som krevde millioner å møtekomme. I 2003 valgte eierne å stenge den offentlige driften av flyplassen. Geilo lufthavn Dagali er fremdeles operativ for småfly, og oppgir at de på sommerstid kan benytte inntil 1 000 meter rullebane – og på vinteren inntil 850 meter, dersom den er brøytet. Flyplassen benyttes også til ulike arrangementer, som AmCar-treff, GoCart og liknende. Lagt ut for salg I august 2015 ga kommunepolitikerne i Hol kommune styret i Geilo Lufthavn Dagali AS i oppdrag å starte salgsprosess, ettersom kommunen ønsket å selge ut flyplassen til private. I april 2019 ble flyplassen lagt ut for salg, og ble da solgt til lokale reiselivsinteressenter for 9,5 millioner kroner. Ulykker 25. april 1992. Cessna 172 krasjet 2 kilometer øst for Dagali, på vei fra Molde. 2 personer omkom. 18. oktober 1992. Piper PA-24 Comanche krasjet etter å ha mistet motorkraft. Flyet totalhavarerte, men ingen personskade. 19. mars 1993. Trønderflys Beechcraft Super KingAir styrtet under innflyvning til Dagali. 3 personer omkom. 7 personer overlevde. Nøkkeldata ICAO: ENDI IATA: DLD Betjening: Ingen Les mer i Store norske leksikon droner lufthavn Eksterne lenker Geilo lufthavn Dagali |
492 | https://snl.no/J%C3%B8rgen_Gustava_Brandt | 2023-01-31 | Jørgen Gustava Brandt | Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Danmarks litteratur,Danmarks litteratur på 1900-tallet | Jørgen Gustava Brandt var en dansk forfatter og programsekretær i Danmarks Radio i 1963–94. Han var en uhyre produktiv forfatter og utga over 50 bøker i ulike sjangere. Han arbeidet også som billedkunstner og hadde flere utstillinger. Som ung var han knyttet til Heretica-kretsen. | Brandt debuterte i 1949 med diktsamlingen Korn i Pelegs mark, som ble fulgt av en rekke andre. Utvalgte dikt fra 1950- og 1960-årene ble utgitt i Upraktiske digte i 1972, fra 1970-årene i Tidens fylde i 1979. Videre utga han det lyrisk-musikalske kammerspillet Våren og trekanten (1950), essaysamlingene Udflugter (1961), Den geniale Monotoni (1969), Mit indre marked (1990) og Om dannelse (1995), samt novellesamlingen Stof (1968) og romanene Kvinden på Lüneburg Hede (1969) og Pink Champagne (1973). Et viktig verk er den lyriske trilogien Jatharam, Mit hjerte i København og Regnansigt (1975–76).I senere år ga Brandt ut flere diktsamlinger, blant annet Saften og døden (1984), Mens endnu sans og samling (1994), Denne kønne musik (1998), Velkendt og fremmed (2000) og Ting og sager (2002). I Giv dagen dit lys (1986, tonesatt av Ole Schmidt) går han inn for en fornyelse av salmesjangeren. Brandt har stor betydning som formidler av modernistisk diktning. I essaysamlingen Hvad angår poesi (1982) uttrykker han sitt syn på poesien. Fra 1969 var han medlem av Det Danske Akademi. Les mer i Store norske leksikon Danmarks litteratur litteratur lyrikk modernisme – litteratur Eksterne lenker Dansk Biografisk Leksikon: Jørgen Gustava Brandt Litteratur Holk, Iben, red.: Livstegn : en bog om Jørgen Gustava Brandts forfatterskab, 1979, isbn 87-569-0518-1, Finn boken Thyrring Andersen, Lotte: Gentagelsens poesi : virkelighedsopfattelsen i Jørgen Gustava Brandts digtning, 2003, isbn 87-12-03998-5, Finn boken |
7,407 | https://snl.no/Marie_Corelli | 2023-01-31 | Marie Corelli | Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur,Storbritannia og Nord-Irlands litteratur på 1800-tallet | Marie Corelli var ein engelsk forfattar av svært populære romanar frå slutten av 1800-talet og fram til første verdskrigen. I si samtid selde ho betre enn dei fleste, men blei ofte sett ned på fordi ho hadde så folkeleg lesarskare. Men Dronning Victoria og Winston Churchill skal også ha samla på bøkene hennar, så ho nådde breie lag. | Mary Mackay – som ho eigentleg heitte – tok visstnok til å kalle seg Marie Corelli då ho reiste rundt som konsertpianist, og seinare tok ho det italienskklingande namnet i bruk som forfattarpseudonym. Når ho hevda vere i slekt med barokk-komponisten Arcangelo Corelli, er nok dette eit eksempel på at ho skapte si eiga kunstnarmyte. Frå Finnmark til London Alt med den første romanen, A Romance of Two Worlds (1886), viste ho den livslange interessa for det okkulte, mystiske og esoteriske. Barabbas (1893) og The Sorrows of Satan (1895) var mellom dei mest kjende titlane. Ein av romanane legg delar av handlinga til Noreg, som nok var ein eksotisk stad for forfattaren. Hovudpersonen Thelma Guldmar som har gitt namn til Thelma (1887) er ei norsk jente som treff engelskmannen Sir Philip Bruce-Errington i Noreg, men må gjennom fleire vanskar både i London og heime før det heile endar godt. Historia skal vere inspirert av kjærleikshistoria og ekteskapet mellom Philippa Desiree Schwensen frå Øksfjord i Finnmark og den engelske overklassemannen og sjø-offiseren George Temple. På kino Thelma og åtte andre av bøkene til Corelli blei opphav til kino-versjonar i den tidlege stumfilmperioden. I nyare tid er filmen Angel (Francois Ozon, 2007) bygd på livet til Marie Corelli, slik det framstår i ei bok av romanforfattaren Elizabeth Taylor. Her spelar Romola Garai rolla som Marie Corelli. Shakespeare-arven Mary Mackay var kjent som ei eksentrisk dame, men gjorde ein stor innsats for å berge historiske bygg i Stratford-upon-Avon for ettertida. Hennar eige hus Mason Croft rommer no The Shakespeare Institute (University of Birmingham) som tek imot studentar, forskarar og gjester som vil studere William Shakespeares liv og verk. Også mange norske studentar har tatt kurs der, og sett framsyningar på dei tre teatra i byen. Omsetting til norsk Corellis bøker kom i mange norske utgåver og fleire opplag i hennar eiga levetid, men er seinare stort sett blitt gløymde. Mellom dei norske omsettarane finn vi også ein ung Ronald Fangen. Thelma: en norsk prinsesse: fortælling fra midnatsolens land (1889). Kristiania. Omsett av Charlotte Ingier. Det mægtige Atom (1897), Kristiania: Dybwad. Omsett av 'K.F.H'. (Kathrine Faye-Hansen). Satans fristelser (1897), Trondhjem. Delicia (1898). Kristiana: Cammermeyer. Omsett av 'Spera'. Verdslig Magt (1903). Kristiania. Omsett av Marie Mathisen. Satans sorger (1907), Bergen: Nygaard. Barrabas (1912), omsett av Marie Jørstad. Boy (1914). Kristiania. Omsett av Ronald Fangen. Absinth: Et drama fra Paris (1903 og 1918). Trondhjem: G. Kroghus forlag. Satans sorger (1926). Horten: Johan Sollies Bokhandel. Omsett av Johan Sollie. Les mer i Store norske leksikon Storbritannias litteratur Eksterne lenker Mason Croft, Shakespeare Institute Marie Corelli-side Litteratur Ayres, Brenda and Sarah E. Maier (eds), Reinventing Marie Corelli for the Twenty-first Century, London: Anthem Press, 2019. En 'Lady' fra Øksfjord, Altaposten 6. mars 2020, s. 18-19. Federico, Anette, Idol of Suburbia: Marie Corelli and Late Victorian Literary Culture, Charlottesville: University Press of Virginia. |
10,992 | https://snl.no/Constantine | 2023-01-31 | Constantine | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Afrika,Algeries geografi | Constantine er en by i nordlige Algerie, 320 kilometer østsørøst for Alger, beliggende på et platå rundt 650 meter over havet. Byen har rundt 448 000 innbyggere (2008), og er landets tredje største. | Constantine er et handelssentrum og en viktig industriby. Industrien omfatter produksjon av traktorer, motorer, lærvarer, lin- og ullstoffer. Universitet er fra 1969. Byen har blant annet arkeologisk museum, historisk museum og internasjonal lufthavn. Bybeskrivelse Gamlebyen (kasbah) er delvis omgitt av festningsverker fra middelalderen. Elven Oued Rhumel har skåret seg ned i et dypt gjel i en sving rundt bydelen slik at denne bare er tilgjengelig fra vest. Flere broer fører over kløften. Her finnes blant annet moskeen Souk el-Ghezal fra 1700-tallet (omgjort av den franske kolonimakten til katolsk katedral i 1838) og moskeen Djemaa el-Kebir. Nyere bydeler er vokst opp på østsiden av Rhumel-kløften, her ligger også jernbanestasjonen. Historie Constantine het først Cirta (fønikisk: by), ble hovedstad i Numidia og var i den romerske keisertiden (fra år 27 fvt.) en blomstrende romersk koloni. Etter å ha blitt ødelagt i en krig i 311 evt., ble byen gjenreist i 313 av Konstantin under navnet Constantina. Byen spilte en betydelig rolle i arabernes tid (fra 600-tallet). I 1837 ble den stormet av franskmennene, og Algerie var en fransk koloni fra 1830-tallet til 1962. Under andre verdenskrig var Constantine en viktig base for de alliertes felttog i Afrika fra 1942 til 1943. Les mer i Store norske leksikon Algerie Algeries befolkning Algeries geografi Algeries eldre historie Algeries nyere historie Algeries samtidshistorie økonomi og næringsliv i Algerie |
7,813 | https://snl.no/ballistisk_galvanometer | 2023-01-31 | ballistisk galvanometer | Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Elektromagnetisme,Anvendt elektromagnetisme | Ballistisk galvanometer er et galvanometer med lang svingetid og liten dempning. Instrumentet brukes til måling av ballistiske utslag av kortvarige elektriske strømimpulser. | Et ballistisk galvanometer er som regel et speilgalvanometer (lysflekk-galvanometer) av dreiespole-typen (se galvanometer). Det kan bygges med lang svingetid og liten dempning. Når et kortvarig strømstøt sendes gjennom måleinstrumentet, blir utslaget proporsjonalt med ladningen (strømimpulsen), det vil si med produktet av strømmen og den tiden strømmen varer.Det kan også bygges med stor dempning og aperiodisk (ikke-periodisk) svingeforløp. Instrumentet gir også da et utslag proporsjonalt med strømimpulsen, og svinger deretter langsomt tilbake til likevektsstillingen. Den siste type brukes ofte som fluksmeter til måling av magnetfelt. Les mer i Store norske leksikon galvanometer puls magnetisk felt |
7,301 | https://snl.no/antitrustlovgivning | 2023-01-31 | antitrustlovgivning | Store norske leksikon,Jus,Jus generelt | Antitrustlovgivning, lovgivning som tar sikte på å ivareta den frie markedskonkurransen ved å forhindre dannelsen av såkalte truster og karteller, det vil si grupper av foretak som dominerer markedet eller på annen måte utøver markedsmakt. Begrepet stammer fra USA, hvor antitrustlovgivning har spilt en stor rolle både på 1800- og 1900-tallet. | Innenfor norsk rett har antitrustlovgivningen sin bakgrunn i et omfattende prisreguleringssystem som ble utviklet i Norge under den første verdenskrig med etablering av Statens prisdirektorat (nå Konkurransetilsynet) i 1917.Etter første verdenskrig ble prisregulering gradvis erstattet av tiltak for å sikre konkurranse. Tenkningen bak endringene knyttes gjerne til Wilhelm Lauritz Thagaard. I begynnelsen av 1920-årene ble det fastsatt midlertidige bestemmelser om registrering av monopol- og storbedrifter og om konkurranseregulerende sammenslutninger med videre. Den norske trustloven ble vedtatt i 1926 og førte til ytterligere innskrenkning av prisreguleringen.Formålene med den norske trustlovgivningen ivaretas i dag gjennom konkurranseloven og Konkurransetilsynet. Les mer i Store norske leksikon Konkurransetilsynet konkurranseloven trust kartell Kilder Olav Harald Jensen. Den nye norske prisloven. I: Ledelse og Erhvervsøkonomi/Handelsvidenskabeligt Tidsskrift/Erhvervsøkonomisk Tidsskrift, Bind 17 (1953). Norges Historie, bind 13 s. 69, Cappelen 1988 |
7,490 | https://snl.no/Jerzy_Buzek | 2023-01-31 | Jerzy Buzek | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Polens historie,Polens samtidshistorie | Jerzy Buzek er en polsk politiker, tidligere for Solidaritets valgaksjon, siden 2002 for Borgerplattformen. Han var Polens statsminister mellom 1997 og 2001. Han deltok i forhandlingene om polsk medlemskap i EU og har siden 2004 vært representant i Europaparlamentet. | Buzek er utdannet kjemiingeniør. Han var professor ved universitetet i Gliwice i perioden 1963—1997. Fra 1980 var han medlem av Solidaritet med en rekke tillitsverv i bevegelsen. Han satt som medlem av parlamentet Sejm mellom 1997 og 2001 for det konservative partiet Solidaritets valgaksjon (AWS).Som statsminister var Buzek med på å føre Polen inn i NATO i 1999. Han var også med på forhandlingene som førte til polsk medlemskap i EU 1. mai 2004.Jerzy Buzek ble i juni 2004 valgt inn i Europaparlamentet, og gjenvalgt i juli 2009, juli 2014 og juli 2019. Han var forsamlingens president fra juli 2009 til januar 2012 og ble med dette den første presidenten fra de nye EU-landene i øst. Les mer i Store norske leksikon Polens historie etter 1989 Polen |
10,134 | https://snl.no/%C3%98konomi_og_n%C3%A6ringsliv_i_Belgia | 2023-01-31 | Økonomi og næringsliv i Belgia | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Belgias geografi | Belgias økonomi er den ellevte største økonomi i verden. I 2016 eksportere Belgia for 902 milliarder USD og importerte for 858 milliarder USD. Landet hadde en netto handelsbalanse på 43,3 milliarder USD og et bruttonasjonalprodukt (BNP) på 466 milliarder USD. | Belgisk økonomi er variert og moderne og kan i stor grad forklares med landets raske og tidlige industrialisering, gunstige geografiske plassering og velfungerende transportnettverk. På grunn av landets sentrale beliggenhet, godt utbygde infrastruktur og dominerende rolle i EU har mange internasjonale organisasjoner og bedrifter etablert seg i Belgia. De viktigste eksportvarene er matprodukter, biler, petroleumsprodukter og tekstiler. Landet er også kjent for sin produksjon av eksklusiv sjokolade og et rikt utvalg av forskjellige ølsorter. Mer enn 80 prosent av råvarene til industrien må importeres. Den velfungerende tjenestesektoren står for nærmere 70 prosent av BNP.Det er stor forskjell på økonomien i nord og sør: Den nordlige havnebyen Antwerpen har moderne, eksportorientert industri, mens økonomien i Brussel lenger sør domineres av tjenesteytelser og finansinstitusjoner. Da etterspørselen etter landets eksportvarer sank på begynnelsen av 1980-tallet, gikk landet inn i en lang økonomisk nedgangsperiode. Den økonomiske utviklingen har generelt favorisert de nordlige deler av landet (Flandern) på bekostning av de sørlige deler (Vallonia), hvor den tidligere så dominerende gruve- og tungindustrien lenge har vært i tilbakegang. Stor utenlandsgjeld og en gammeldags industri førte til flere problemer. Regjeringen satte i gang omfattende reformer på 1990-tallet, noe som bedret økonomien. De senere årene har Belgia vært påvirket av nedgangstider i verdensøkonomien, men belgisk økonomi er likevel sterkere enn mange andre land i eurosonen. Landbruk, fiske Om lag 44 prosent av Belgias areal brukes til landbruksformål. Av dette er omtrent halvparten dyrket mark, resten eng og beite. Sysselsettingen i primærnæringene falt med om lag én tredjedel fra 2000 til 2010 og utgjorde i 2015 om lag én prosent.Hvete, rug og havre dyrkes helst i den leirholdige jorden i det sentrale Belgia. Litt hvete og bygg dyrkes også på polderne og slettelandet i Flandern, samt i Ardennene. Rug og havre er mest vanlig i Kempenland. I Flandern dyrkes også rotvekster, lin og humle. Det sentrale Belgia er hovedområdet for sukkerbeter og industrivekster som lin, humle og sikori. Rundt de større byene drives et utstrakt hagebruk med dyrking av grønnsaker, drivhusvekster, frukt og bær. I alle deler av landet finnes det beitemarker, og husdyrholdet dominerer i Ardennene og i belgisk Lorraine. Det holdes særlig storfe og svin. Om lag 20 prosent av landet er dekket av skog. De største skogene ligger i Ardennene, hvor furu, gran og lerketre er de viktigste treslagene, og i Kempen, hvor furu dominerer. Trevirket brukes i møbelindustrien og i byggebransjen. Produksjonen av tømmer er imidlertid ikke tilstrekkelig, og virke til tremasse importeres, blant annet fra de nordiske land. Fisket er beskjedent, og drives på fiskebankene i Nordsjøen og Atlanterhavet. Oostende er hjemmehavn for størsteparten av fiskeflåten, resten opererer fra Zeebrugge og Nieuwpoort. Fangstene består stort sett av flyndrefisk og torsk. Antall ansatte innen fisket har falt jevnt utover 2000-tallet. Bergverk Belgia har forholdsvis små mineralske ressurser. Landet hadde lenge en betydelig kullindustri, men produksjonen som en gang lå på 30 millioner tonn i året, er opphørt. Kullfeltene langs Sambre–Meuse, som dannet basis for industrialiseringen i Vallonia på 1800-tallet, er stort sett uttømt. I senere tid ble de største kullmengdene brutt i Kempen i Limburg, hvor forekomstene var utnyttet siden 1917. Også disse har i de siste årene blitt nedlagt. Belgias siste kullgruve ble nedlagt i 1992. Jernmalm, som lenge ble utvunnet lengst nord i Ardennene, og lenger sør der forekomstene i Luxembourg og Lorraine strekker seg inn i Belgia, er det snart ikke mer igjen av. Mindre forekomster av bly og sink i Ardennene er ikke lenger drivverdige. Forekomster av sand, som finnes nord for Charleroi og i Kempen, danner grunnlaget for en betydelig glassindustri. Energi Den belgiske industrien ble opprinnelig basert på kull; først fra forekomstene ved Sambre–Meuse, deretter fra Kempen. Senere erstattet importert energi i form av olje, naturgass og kull den innenlandske energiproduksjonen. I 2016 var importandelen 86 prosent av et samlet forbruk av primærenergi på 2,37 exajoule (EJ). Forbruket per innbygger var 209 GJ.I 2013 var produksjonen av elektrisk energi 83 TWh, hvorav 40,1 TWh (48,4 prosent) kjernekraft. Andre former for kraftgenerering er basert på naturgass (22,4 TWh), kull (2,3 TWh) og fornybar energi (16,5 TWh), som i hovedsak er i form av vindenergi (6,5 TWh) og solenergi (3 TWh). Sluttforbruket per innbygger var 7967 kWh i 2017. Les mer om kjernekraft i Belgia Industri En betydelig del av industrien er basert på foredling av importerte råvarer for videreeksport, dessuten finnes en stor metallurgisk (særlig jern og stål) industri, diamantsliping, næringsmiddel- og tekstilindustri.De viktigste industristrøkene ligger ved de gamle kullfeltene langs Sambre–Meuse. Import av råvarer sjøveien har imidlertid ført til en betydelig industrireising nærmere kysten. Metallindustrien i Liège-området har tradisjoner tilbake til middelalderen. Belgias første smelteovner ble åpnet ved Seraing i 1825. Jern- og stålindustrien spredte seg senere vestover mot Charleroi og videre mot grensen til Frankrike. Det vokste frem en nesten sammenhengende rad med industribyer langs Sambre–Meuse, som av denne grunn er blitt kalt Belgias «Black Country». Tungindustrien, med jern- og stålverk, støperier, maskinfabrikker, glassverk og foredlingsverk for sink og kobber, er fortsatt konsentrert til områdene rundt Liège og Charleroi, samt Borinage-området med Mons som senter. Stålverk finnes også ved Clabecq i Vallonsk Brabant og Charleroi, og i Zelzate ved Gent–Terneuzen-kanalen nord for Gent.Med basis i den primære metallproduksjonen, er det bygd opp en betydelig verkstedindustri. Bilindustrien er lokalisert til blant annet Antwerpen, Brugge, Gent, Lier, Genk, Mons og Namur; skipsbygging i Antwerpen; maskiner og metallvarer i Liège, Charleroi, Brussel og Antwerpen. Den petrokjemiske industrien er konsentrert til Antwerpen, Brussel og Gent, den kjemiske industrien også til Brussel, Antwerpen og Namur. Tekstilindustrien har lange tradisjoner i Flandern. Linproduksjonen har sitt senter i Kortrijk, Gent er kjent for produksjon av bomull og kunstfiber. Ullindustrien er konsentrert til Verviers i den østlige delen av landet. Det finnes også en betydelig konfeksjonsindustri. Næringsmiddelindustrien ligger for det meste i nærheten av Brussel, Antwerpen og Gent.Sekundærnæringer sysselsatte 22 prosent av arbeidsstyrken i 2015. Turisme Turisme er en av de viktigste næringene i Belgia og mer enn 6,4 millioner mennesker besøkte landet i 2014. 48 prosent besøkte Flandern, 40 prosent Brussel og 12 prosent Wallonia. De største gruppene kom fra Nederland, Frankrike, Storbritannia og Tyskland, og mange turister kombinerer besøket med arbeidsreiser.Belgia har mange byer av historisk og kulturell betydning, blant annet Antwerpen, Brugge, Brussel, Gent, Leuven, Waterloo og Tornai med flere, og det fine turterrenget i Ardennene samt byene langs kysten tiltrekker mange turister.Tertiærnæringer sysselsatte 77 prosent av arbeidsstyrken i 2015. Utenrikshandel Belgia er svært avhengig av handel med utlandet. Landet importerer råvarer og eksporterer ferdigvarer. Importen oversteg i perioden 1975–1985 eksportverdien, men har senere omtrent balansert eller det har vært et eksportoverskudd. Landets viktigste eksportvarer er maskiner og transportutstyr og kjemikalier og farmasøytiske produkter samt næringsmidler. Maskiner og transportutstyr er viktigste importvarer. Rundt 75 prosent av eksporten og 70 prosent av importen skjer med andre EU-land.Belgias viktigste handelspartnere i 2016 for eksport var: Tyskland (66,4 milliarder USD) Frankrike (61,3 milliarder USD) Nederland (44,7 milliarder USD) Storbritannia (35,4 milliarder USD) USA (23,0 milliarder USD) De viktigste eksportvarene er biler, legemidler, diamanter og oljeprodukter. Belgia er Europas største eksportør av øl, foran Tyskland, Nederland, Tsjekkia og Storbritannia. Øleksporten i 2021 var 17 869 hektoliter, 2830 hektoliter mer enn Tyskland.Belgias viktigste handelspartnere i 2016 for import var: Nederland (45,9 milliarder USD) Tyskland (45,8 milliarder USD) Frankrike (33,2 milliarder USD) USA (32,1 milliarder USD) Irland (16,2 milliarder USD) De viktigste importvarene er biler, legemidler, diamanter, oljeprodukter og blod. Samferdsel Belgia har et av de tetteste vei- og jernbanenett i verden. De viktigste transportårene følger aksen Charleroi–Brüssel–Antwerpen, og Sambre–Meuse-dalen fra nordlige Frankrike over Charleroi og Liège til Aachen i Tyskland.Det belgiske kanalsystemet er ikke så omfattende som det nederlandske, men det spiller en viktig rolle i transport av brensel, stein, sand, malm, tømmer og annen tung last. Kanalnettet, som ble modernisert i 1960-årene, binder sammen Antwerpen, Brussel, Charleroi, Namur, Gent og Liège. Albertkanalen, som krysser Kempenland, ble ferdig først i 1940, og har fått stor betydning for Antwerpens utvikling.Antwerpens havn, som i senere år er betydelig modernisert, er en av Europas viktigste havner, og betjener ikke bare Belgia, men også store deler av Frankrike og Tyskland. Havneanlegget omfatter 98 kilometer kaier og 17 tørrdokker. Omtrent 80 prosent av Belgias utenrikshandel går over havnen i Antwerpen. Fergetrafikken til England går fortrinnsvis over Oostende og Zeebrugge.Den viktigste internasjonale lufthavnen er ved Brussel. For øvrig er det internasjonale lufthavner i Antwerpen, Charleroi, Liège og Oostende. Belgias nasjonale flyselskap Sabena gikk konkurs i 2001, men deler av virksomheten ble videreført gjennom DAT og senere SN Brussels Airlines. Selskapet fusjonerte med Virgin Express i 2006 og ble kjøpt opp av Lufthansa i 2009 og drives videre som Brussels Airlines. Les mer i Store norske leksikon Belgia Belgias befolkning Mynt, mål og vekt i Belgia Kjernekraft i Belgia Massemedier i Belgia |
4,317 | https://snl.no/Embraer | 2023-01-31 | Embraer | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Luftfart,Flyindustri,Fly- og helikopterprodusenter | Embraer er en brasiliansk flyprodusent. produserer små og mellomstore fly for sivil og militær bruk, og har vokst til en av verdens største produsenter av kommersielle fly. | Virksomhet Embraer har hovedkontor i São José dos Campos. Selskapet hadde i 2021 en omsetning på 4,2 milliarder dollar og leverte 141 fly. Historie Embraer ble etablert i 1969 som statlig selskap. Det ble delprivatisert i 1994. I 2018 tok Boeing over ansvaret for produksjon av Embraers passasjerfly, men trakk seg ut av samarbeidet med Embraer i 2020. Flytyper Årstall for første flygning i parentes. EMB-110 Bandeirante – tomotors, turbopropdrevet passasjerfly (1968) EMB-121 Xingu – tomotors, turbopropdrevet forretningsfly (1976) EMB-312 Tucano – enmotors, turbopropdrevet treningsfly (1980) EMB-120 Brasilia – tomotors, turbopropdrevet passasjerfly (1983) EMB-314 Super Tucano – enmotors, turbopropdrevet treningsfly (1980) ERJ-145 – tomotors, jetdrevet regionalt passasjerfly (1995) E-Jet – familie av tomotors, jetdrevne regionale passasjerfly (2002) KC-390 – tomotors taktisk transport- og tankfly (2015) Les mer i Store norske leksikon Økonomi og næringsliv i Brasil Eksterne lenker Embraer |
5,073 | https://snl.no/Dagen_viker_og_g%C3%A5r_bort | 2023-01-31 | Dagen viker og går bort | Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Salmesang | Dagen viker og går bort er en kveldssalme av Dorothe Engelbretsdatter fra samlingen Siælens Sang-Offer fra 1678. Salmen har opprinnelig 20 vers. Av disse er 11 kommet med i Norsk salmebok (1985) og Norsk salmebok 2013. | En rekke norske folketoner til teksten er opptegnet av Catharinus Elling, Ole Mørk Sandvik med flere. Melodien i salmeboken er en dansk variant av en melodi fra 1566-utgaven av de bøhmiske brødres salmebok.Salmens tema er livets forgjengelighet og håpet om oppstandelse. Den konkrete situasjonen – at man går til hvile etter dagens arbeid – blir til et bilde på at livet går mot slutten. Natten representerer det farlige som mennesket må vernes mot. Men salmens jeg ser frem til morgenen, det vil si oppvåkningen til nytt liv og i siste instans det evige liv. Les mer i Store norske leksikon salmebok salme kristendom Litteratur Holter, Grøm og Øystese (red.): Nytt norsk salmeleksikon bind I s. 77–81 (Tapir Akademisk Forlag 2011) |
3,057 | https://snl.no/Cabaret | 2023-01-31 | Cabaret | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Musikaler | Cabaret er en musikal med musikk av John Kander, libretto av Joe Masteroff og sangtekster av Fred Ebb, og med handlingen lagt til en kabaret i Berlin i 1930-årene. Musikalen er bygget på skuespillet I Am A Camera av John Van Druten fra 1951 (filmatisert i 1955), som igjen er en dramatisering av Christopher Isherwoods fortellinger Mr. Norris Changes Trains (1935) og Goodbye to Berlin (1939). | Det mest kjente nummeret er Willkommen, Bienvenue, Welcome. Sangene Mein Herr, Maybe This Time og Money, Money ble skrevet til filmversjonen, men tas ofte med i teateroppsetninger. Cabaret fikk sin premiere i 1966, og ble første gang spilt i Norge i 1968, på Oslo Nye Teater.Filmatiseringen fra 1972 ble en stor kinosuksess, og ble belønnet med Oscarpriser til blant annet Bob Fosse (regi), Liza Minnelli (beste kvinnelige hovedrolle) og Joel Grey (beste mannlige birolle). Les mer i Store norske leksikon musikaler Fred Ebb Eksterne lenker Internet Broadway Database om Cabaret |
1,990 | https://snl.no/Bayer | 2023-01-31 | Bayer | Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Næringsliv,Bedrifter og personer,Internasjonale bedrifter og varemerker | Bayer AG er et tysk industrikonsern med virksomhet innen blant annet legemidler, landsbruksprodukter og bioteknologi. Konsernet er et av verdens største på dette området. Bayer ble grunnlagt i 1863 av Friedrich Bayer og Johann Friedrich Weskott. | Konsernet har siden 2003 vært organisert som et holdingselskap kalt Bayer-gruppen (Bayer Group). Bayer-gruppen har siden gjennomgått en rekke transaksjoner og omstruktureringer, men er per 2021 delt i tre hovedgrener: Bayer Crop Science, Bayer Pharmaceuticals og Bayer Consumer Health. Bayer Crop Science er verdensledende innen plantevern, såkorn, bioteknologi og bekjempelse av skadedyr. Bayer Pharmaceuticals produserer blant annet legemidler på resept og andre farmasøytiske produkter, mens Bayer Consumer Health produserer reseptfrie legemidler, kosttilskudd og velværeprodukter.Bayer-gruppen hadde i 2020 en omsetning på rundt 41 milliarder euro med omtrent 100 000 ansatte. Ved utgangen av 2020 hadde Bayer AG 385 datterselskaper og virksomhet i 80 land, inkludert et salgsselskap i Norge. Hovedkontoret ligger i Leverkusen i Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Historikk Selskapet ble grunnlagt i 1863 i Wuppertal av Friedrich Bayer (1825–1880) og Johann Friedrich Weskott (1821–1876). Konsernet ble aksjeselskap (AG) fra 1881. Det produserte opprinnelig fargestoffer og etter hvert også legemidler, blant annet det smertestillende Aspirin (virkestoff acetylsalisylsyre) i 1897.Selskapet flyttet i 1912, under ledelse av Carl Duisberg, hovedkvarteret til Leverkusen og fikk datterselskap i flere land. Etter første verdenskrig ble Bayers virksomhet i Russland og USA konfiskert, blant annet på grunn av produksjonen av giftgass, og selskapet ble i 1925 sammenslått med Badische Anilin- & Soda-Fabrik (BASF), Farbwerke Hoechst og andre til I.G. Farbenindustrie.I 1930-årene utviklet Bayer kjemiske polymerer som syntetisk gummi og polyuretan, samt legemiddelvirksomme sulfonamider. Farbenindustrie ble i 1945 oppløst av de allierte, og Farbenfabriken Bayer AG ble grunnlagt på ny i 1951. Fra 1952 hadde Bayer også store eierinteresser i det fotografiske industriselskapet Agfa-Gevaert. I 1978 overtok selskapet varemerket Alka-Seltzer, som er et syrenøytraliserende/smertestillende middel, og 1994 fikk Bayer tilbake retten til å bruke eget navn og logo på sin virksomhet i USA (Bayer Corporation).Bayer-gruppen drev tidligere Bayer Chemicals og Bayer Animal Health, med virksomhet innen henholdsvis kjemisk industri og veterinærmedisin. Bayer Chemicals ble i 2004 skilt ut i selskapet Lanxess, og i 2019 solgte Bayer sin andel av selskapet. Bayer Animal Health ble i 2020 solgt til Elanco. I 2016 startet Bayer prosessen med å kjøpe opp det omstridte selskapet Monsanto, og oppkjøpet ble endelig i 2018 med en kjøpesum på 63 milliarder amerikanske dollar. I tiden rundt oppkjøpet hadde Monsanto en rekke søksmål rettet mot seg, og Bayer måtte dekke skader for rundt 190 millioner dollar. Selskapet opplevde som en følge av dette en nedgang i aksjeprisen på 30 prosent. Produkter Bayer har i dag over 30 legemidler på det norske markedet, både reseptpliktige og reseptfrie. Aspirin er nok fortsatt det mest kjente. Det er reseptfritt og virker smertestillende og febernedsettende. Firmaet har legemidler innenfor følgende terapiområder: kvinnehelse (hormoner), kardiologi, onkologi, hematologi, oftalmologi, diabetesbehandling, smerte og vitaminer.Bayer AS Norge holder til på Lysaker i Oslo. Les mer i Store norske leksikon kjemisk industri Monsanto legemidler Eksterne lenker Bayers norske nettsider Bayers nettsider (engelsk) |
5,179 | https://snl.no/Christlich-Demokratische_Union | 2023-01-31 | Christlich-Demokratische Union | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Tysklands historie,Tysklands samtidshistorie | Christlich-Demokratische Union er eit konservativt parti i sentrum av tysk politikk, skipa i 1945. Partiet har vore Tysklands største parti gjennom store delar av tida etter andre verdskrigen. Mellom 1949 og 2021 hadde CDU fem kanslarar og styrte Tyskland i tilsaman 52 av 72 år. | CDU samarbeidar nært med den bayerske CSU (CDU er ikkje representert i Bayern).Konrad Adenauer (1946–1966), Helmut Kohl (1973–1998) og Angela Merkel (2000–2018) har vore blant partileiarane i CDU. Historie CDU vart grunnlagt i 1945 som to atskilte partier i vest- og austsona (seinare Vest- og Aust-Tyskland) i det delte Tyskland. Partiet sitt mål var å byggje ein marknadsøkonomi med velferdsprofil, i utanrikspolitikken å bli integrert i vestleg samarbeid. Dette var under den kalde krigen, då Europa var delt i aust- og vestblokka. Ved valet til nasjonalforsamling i Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) i 1949 vann CDU, og Konrad Adenauer vart kanslar (statsminister). I 1963 overtok Ludwig Erhard. CDU si økonomiske gjenoppbygging gjekk så raskt at ho fekk merkelappen det tyske økonomimirakelet. Alt på 1960-talet var Vest-Tyskland ei økonomisk stormakt i Europa.Gjenreisinga av nabolanda sin tillit til Tyskland etter andre verdskrigen var ifølgje Adenauer berre mogleg ved å binde seg til Vesten og vise seg som ein truverdig partnar. I 1951 var CDU med å grunnleggje det overnasjonale europeiske kol- og stålfellesskapet, og i 1954 vart Vest-Tyskland medlem av NATO. Ved valet i 1965 danna CDU og sosialdemokratane (SPD) koalisjonsregjering med Kurt Georg Kiesinger som leiar. Helmut Kohl (1982–1998) si regjeringsperiode fall saman med politisk tøvêr i Aust-Europa. I spørsmålet om eit samla Tyskland trødde han varsamt, men då Berlinmuren fall i 1989, vart han ein sterk pådrivar for gjenforeining. Utsiktene til eit større og sterkare Tyskland vekte skepsis både i aust og vest. Kohl dempa uroa ved å garanterte at eit samla Tyskland skulle innordne seg europeisk integrasjon, og ikkje bli med i NATO før Sovjetsamveldet aksepterte det. Aksepten kom i 1990. Same året vart Aust-Tyskland og Vest-Tyskland gjenforeint. Kohl tok opp att initiativet om å erstatte D-marken med ein ny felleseuropeisk valuta, ei ordning han meinte ville sikre at europeiske land aldri meir gjekk til krig mot kvarandre. Forslaget vekte sterk strid i Tyskland, men rundt hundreårsskiftet vart euroen innført i EU. Angela Merkel vann fire kanslarval og regjerte frå 2005 til 2021. Ho førte vidare vestorienteringa frå Kohl, men Tyskland var blitt meir sjølvsikker, både økonomisk og politisk, og Merkel var mindre smålåten overfor samarbeidspartnarane enn forgjengaren.Ifølgje Merkel var alternativet til globalisering økonomisk stagnasjon. Under mottoet endring gjennom handel styrkte ho samarbeidet med Russland og gjorde Kina til viktigaste handelspartnar etter EU. Tryggingspolitikken vart meir internasjonal. Tyskland bevega seg vekk frå den defensive forsvarsstrategien i etterkrigstida, og på 1990- og 2000-talet deltok landet i NATO-leia krigføring utanlands.Det dukka opp fleire kriser Merkel måtte hanskast med, som flyktningkrisa og Brexit. Den britiske statsministeren hadde ved fleire høve varsla at det kunne bli aktuelt å trekkje Storbritannia ut av EU. Merkel frykta at det kunne få heile EU til å rakne, og kjempa sterkt imot. Finanskrisa i 2008 var ein akutt situasjon. Mislukkast euroen mislukkast Europa, uttalte Merkel. Så tok ho leiinga i krisehandteringa. Ideologi og viktige saker Før krigen var CDU eit katolsk parti, etter 1945 retta partiet seg mot både katolikkar og protestantar, med plass for konservative og liberale. Dei ulike gruppene meinte det styrkte både politikken og den nasjonale felleskapen om dei kunne samarbeide. Frå starten av har samarbeid og integrasjon vore mål og middel for CDU i mange politiske samanhengar, både nasjonalt og internasjonalt, og rydda veg for regjeringskoalisjonar med andre parti. Samarbeidsviljen gjorde CDU til eit folkeparti i midten av tysk politikk.Å vere konservativ var for CDU å gjenreise det kristne menneskesynet gjennom praktisk sosialpolitikk. Då partiet kom til makta i 1949, fekk dei i stand stønader til krigsskadde, og fram til midten av 1950-talet vart det bygd fire millionar boligar. Alderspensjonen vart indeksregulert og nye trygdeordningar kom til. Helsevesenet vart gjenoppbygd, men CDU har frå starten av halde fast ved førkrigsordninga med private sjukeforsikringar.Adenauer-regjeringa fekk på plass ein moderne velferdsstat, finanisiert gjennom privat marknadsøkonomien, staten sitt ansvar var å sikre folk økonomisk gjennom trygder og vern mot utbyting. I følgje partiet var dette ein tredje veg, mellom kommunisme og kapitalisme. For CDU har marknadsøkonomi vore eit berande prinsipp. Etter gjenforeininga av Tyskland i 1990 sette Kohl i verk eit omfattande program for privatisering av austtyske bedrifter.Med sekularisering og auka kulturmangfald endra CDU sitt tradisjonelle syn på familiepolitikk. Familieomgrepet vart utvida til også å gjelde åleineforeldre og skilde foreldre, og på 1980- og 1990-talet lovfesta partiet retten til barnehageplass og gjekk med på å liberalisere abortlova. På 2000-talet vedtok Merkel-regjeringa retten til likekjønna ekteskap. Les meir i Store norske leksikon Tyskland Tysklands historie Tysklands politiske system Tysklands samtidshistorie Eksterne lenker Bundeszentrale für politische Bildung cdu.de Geschichte der CDU Litteratur Stefan Kornelius. Angela Merkel. The Chancellor and Her World (2013) Lie, Kai. Tyskland etter den kalde krigen, Internasjonal politikk (2003) Recker, Marie-Luise: Geschichte der Bundesrepublik Deutschland (2002) |
842 | https://snl.no/Sophus_Bugge | 2023-01-31 | Sophus Bugge | Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkforskere,Norske språkforskere og språkfolk | Sophus Bugge var en norsk språkforsker. Han var universitetsstipendiat i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap og sanskrit ved universitetet i Kristiania fra 1860, lektor i samme «med Forpligtelse til at foredrage Oldnorsk» fra 1864, og fra 1866 var han ekstraordinær professor i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap og oldnorsk. | Sophus Bugge var Norges mest betydelige filolog og språkforsker i sin tid. Han favnet en lang rekke forskningsområder, blant annet nordiske og gammelgermanske språk, norrøn filologi, nordisk folkediktning og sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap med hovedvekt på latin, oskisk og umbrisk, armensk, albansk og lykisk (i Lilleasia). Listen over hans vitenskapelige publikasjoner teller over 200 titler. Bugges viktigste bidrag var innenfor runologien og edda- og skaldediktsforskningen, der hans vitenskapelige innsats fikk avgjørende betydning for den videre faglige utviklingen.Bugges forskning kjennetegnes av stor oversikt og dype kunnskaper, dristighet og originalitet samt en udogmatisk vilje til å revurdere egne standpunkt. Betegnende er de ordene en av hans studenter, Halvdan Koht, skrev i anledning Bugges 70-årsdag i 1903, der det heter blant annet at Bugge «har lært os at søge Sandheden for dens egen Skyld uden Sidehensyn og at tænke med Forstaaelse og Velvilje om Modstandere». Norrønfilologen Sophus Bugges innsats som norrønfilolog var særlig knyttet til studiet av edda- og skaldediktningen. Allerede under studieopphold i København i 1858–1860 utarbeidet Bugge planene for en kritisk utgave av eddakvadene, og han tok avskrifter av håndskriftene til eddakvadene og sagaer med tilknytning til dem. Han gav ut tre hefter av Norrøne Skrifter af sagnhistorisk Indhold i 1864–1865 (Hálfs saga, Norna-Gests þáttr, Vǫlsunga saga)og 1873 (Hervarar saga). Utgaven av eddakvadene kom i 1867, med tittelen Norrœn Fornkvæði. Dette var den første virkelig kritiske utgaven av eddakvadene og vel det viktigste filologiske arbeidet fra Bugges hånd. Kvadene er bokstavrett gjengitt etter håndskriftene, med markering av oppløste forkortelser. Variantapparatet er utførlig og inneholder mange forslag til rettelser og forsøk på forklaring av vanskelige ord og former. I tilfellet Vǫluspá, som er bevart i to nokså ulike versjoner i Codex Regius og Hauksbók, gjengir Bugge begge, foruten sin egen rekonstruksjon fremst. Denne troskapen til overleveringen gjør Bugges Edda-utgave til en på mange måter moderne utgave, og den er fremdeles et uunnværlig hjelpemiddel for eddaforskere. I Bugges studietid var de fleste forskere enige om at eddakvadene var eldre enn fra vikingtiden, og at mytene i dem var en enda eldre fellesgermansk arv. Derimot var forskerne uenige om hvor kvadene var blitt til, i Norge, som den norske historiske skole med blant andre Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch hevdet, eller i Syd-Skandinavia (Danmark), som blant andre dansken Svend Hersleb Grundtvig mente. Gjennom arbeidet med runeinnskriftene (se nedenfor) var Bugge blitt overbevist om at eddakvadene ikke kunne være diktet i den urnordiske språkformen han fant der, men at de ikke kunne være eldre enn fra 800-tallet. Han pekte blant annet på metriske regler som ville bli brutt ved en tilbakeføring til urnordisk. Denne dateringen ledet Bugge inn på nye tanker om eddakvadenes litterære og kulturhistoriske bakgrunn. Med utgangspunkt i nyere studier i hvordan ballader og eventyr kunne vandre på tvers av språk- og landegrenser, la han i 1870-årene frem en teori om at gude- og heltediktene var påvirket av gresk-romerske myter og jødisk-kristne legender. Høsten 1879 presenterte Bugge sine nye teorier i et foredrag i Videnskabs-Selskabet i Kristiania, som vakte stor oppmerksomhet. Bugge hevdet at stoffet i eddadiktene for en stor del var «Omforminger af Fortællinger og Digtninger, som hedenske og halvhedenske Nordboer i Vesten havde hørt, dels paa Irsk, dels paa Engelsk, af Munke og Mænd, uddannede i Munkeskolen, og som havde sin Kilde dels i den græsk-romerske, dels i den jødisk-kristne Kultur». Bugge utdypet sine teorier i Studier over de nordiske Gude- og Heltesagns Oprindelse, som kom i to deler i 1881 og 1889 og ble oversatt til tysk og utgitt i München parallelt med den norske utgaven. Studiene vakte oppsikt og strid i hele den lærde verden. Noen, som rettshistorikeren Konrad von Maurer i München (som boken var tilegnet) og nordisten Adolf Gotthard Noreen i Uppsala, sluttet seg til Bugge, men flokken av kritikere var større, og angrepene var til dels krasse. Blant annet kom det skarpe utfall fra Karl Müllenhoff, Jacob Grimms etterfølger og Bugges lærer under hans studieopphold i Berlin i 1859, som kritiserte Bugge for «ikke å være sagnforsker». Svend Hersleb Grundtvig var på sin side forbitret over Bugges forsøk på å frarøve danskene det nasjonale eierskapet til «den aller fornemste gamle nordiske diktning». Den vektigste kritikken kom fra islendingen Finnur Jónsson, som påpekte at norrøn mytologi slik den formidles i eddadiktningen, var kjent av norrøne skalder allerede på 800-tallet, altså var det lite sannsynlig at vesentlige innholdskomponenter kunne være kommet fra De britiske øyer. Bugge svarte på denne delen av kritikken med boken Bidrag til den ældste Skaldedigtnings Historie (1894), hvor han forsøkte å vise at disse skaldediktene ikke kunne være så gamle som man hittil hadde ment. Ikke mange har latt seg overbevise av Bugge i dette tilfelle. Bugge arbeidet videre med eddadiktningen, og i 1896 gav han ut Helge-Digtene i den ældre Edda, deres Hjem og Forbindelser, der han holdt fast ved og bygget videre på sine teorier om at denne diktningen hadde fått avgjørende impulser fra De britiske øyer. Runeforskeren Sophus Bugges innsats innenfor runeforskningen var av stor betydning for dechiffreringen av selve runeskriften så vel som for tolkningen av de enkelte runeinnskriftene. Bugge leverte avgjørende argumenter for at runeinnskriftene i det eldre runealfabetet var forfattet i en egen urnordisk språkform som går forut for det norrøne litteraturspråket. I artikkelen «Guldhorn-Indskriften» fra 1865, som bestod av bare 23 linjer, gav Bugge en ny tolkning av innskriften på det ene av de to kjente danske gullhornene, med oversettelser til gotisk, norrønt og gammelengelsk. Bugge skriver at han ikke vil begrunne tolkningen nærmere, men gjennom oversettelsene viser han uten å si det direkte at innskriften ikke er gotisk, som blant andre Peter Andreas Munch hadde ment. Derimot kom Bugge til å hevde at innskriftene med det eldre runealfabetet var skrevet på den germanske dialekten som språkene i Norden hadde utviklet seg fra, som han kalte urnordisk. I de påfølgende år publiserte Bugge flere artikler der han utdypet og underbygget sine teorier om den urnordiske språkformen i de eldre runeinnskriftene. Uavhengig av Bugge, og på omtrent samme tid som han, kom den danske runologen Ludvig F. A. Wimmer frem til samme konklusjon om språket i innskriftene. Frem til 1891 skrev Bugge en lang rekke artikler om forskjellige innskrifter i både eldre og yngre runer. Disse enkeltstudiene munnet ut i det store verket Norges Indskrifter med de ældre Runer, der første bind utkom i årene 1891–1903. Da Bugges syn var blitt så svekket at han ikke lenger kunne lese, måtte Magnus Olsen, hans elev og senere etterfølger, overta lesningen og beskrivelsen av nye runefunn fra 1902. Første hefte av bind 2, som inneholdt tillegg og rettelser, ble således skrevet av Olsen etter Bugges diktat. Innledningen til hele verket, «Runeskriftens Oprindelse og ældste Historie», fikk ikke Bugge fullført før han døde, men det viktigste var ferdig utformet og ble utgitt 1905 og 1913, her også med hjelp fra Olsen. Bugge arbeidet ikke bare med norske runeinnskrifter, og en særlig innsats la han ned i tolkningen av den lange og vanskelige innskriften på Rök-steinen fra Östergötland. Karakteristisk for Bugge var at han kunne forandre mening om hvordan runeinnskriftene skulle tolkes. Hans befatning med Rök-innskriften er typisk i så måte: Hans første tolkning ble publisert i 1878, så gjorde han et nytt forsøk i 1888, før han i 1896 holdt et foredrag i Videnskabs-Selskabet i Kristiania om «forskjellige Afsnitt af Indskriften paa Rökstenen i Östergötland», og endelig, i 1910, utgav Olsen Bugges etterlatte avhandling Der Runenstein von Rök (313 sider). I tolkningen av runeinnskriftene kom Bugges veldige idérikdom og geniale kombinasjonsevne til sin fulle rett. Her kunne han spille på sitt dyptgående kjennskap til den kulturverdenen som runeristerne hørte hjemme i, og på sine store kunnskaper i de germanske og andre indoeuropeiske språk. I ettertid har mange av hans tolkninger måttet revideres eller oppgis, men hans samlede innsats på runeforskningens område vil bli stående som banebrytende. Språkforskeren og folkevisesamleren En fellesnevner i alt Sophus Bugges foretok seg, var språk og språkforskning. Som universitetets første professor i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap studerte og gav han bidrag til utforskningen av et stort antall for det meste utdødde språk. Bugges første vitenskapelige artikkel, som han publiserte allerede som 19-åring i 1852, hentet derimot sitt emne fra norske dialekter: «Om Consonant-Overgange i det norske Folkesprog». Inspirasjonen fra Ivar Aasens nylig utgitte grammatikk (1848) og ordbok (1850) er tydelig, ikke minst i valget av termen «det norske Folkesprog». Siden skulle det særlig bli eldre språksteg og fjernere språk Bugge skulle komme til å befatte seg med. Hans fremste arbeid med nyere norsk språk ble derfor innsamlingen av ballader i Øvre Telemark, foretatt med offentlig stipendium og publisert i boken Gamle norske Folkeviser i 1858. Kjennetegnende for Bugges utgivelsespraksis var tekstlig autentisitet: Han gjengav nøyaktig det han hadde hørt, uten å fylle ut formentlige lakuner eller korrigere antatte språkfeil, og han opplyste om ulikheter mellom forskjellige versjoner av visene, uten forsøk på å rekonstruere en «urtekst». I dette skilte Bugge seg ut i sin samtid, og hans utgave blir regnet som mønstergyldig i vitenskapelig henseende. Bugge arbeidet mest med de indoeuropeiske språkene og særlig med de gammelgermanske språkene (medregnet gotisk og gammelengelsk), de italiske språkene latin, oskisk og umbrisk, videre armensk, albansk og lykisk (i Lilleasia); i studiedagene hadde han sågar skrevet en artikkel om sigøynerspråk (1857). Bugge lot dessuten publisere mange større arbeider om det ikke-indoeuropeiske språket etruskisk (i Italia), som han riktignok mente stod nær armensk og lykisk i en egen «anatolsk» språkgruppe innenfor indoeuropeisk. Bugge utvidet stadig sin horisont og fulgte årvåkent med i forskningen. Det er betegnende at da den norske orientalisten Jørgen Alexander Knudtzon mente å kunne påvise at to av brevene som var funnet i Tell-el-Amarna i Egypt, var avfattet på et indoeuropeisk språk, var det med støtte fra Bugge (og Alf Torp). Brevene ble utgitt i 1902 under tittelen Die zwei Arzawa-Briefe. Die ältesten Urkunden in indogermanischer Sprache, med et femti siders bidrag fra Bugge. Senere funn i Lilleasia bekreftet Knudtzons hypotese, og språket i brevene er i dag kjent som hettittisk (se under hettittene). Særlig mot slutten av livet ble Bugge engasjert i utforskningen av norske stedsnavn. I de første bindene av Oluf Ryghs monumentale verk Norske Gaardnavne i 19 bind (1897–1936), for det meste utgitt posthumt, er det utallige henvisninger til tolkningsforslag fra Sophus Bugge. Etter at Rygh falt fra, ble utgivningsarbeidet fordelt mellom fremstående norske filologer, og Bugge utgav i 1900 (sammen med Albert Kjær) første halvbind av Kristians Amt (dagens Oppland), og året etter var han med på å gi ut Ryghs etterlatte avhandling Gamle Personnavne i norske Stedsnavne (sammen med Karl Ditlev Rygh). Arven etter Sophus Bugge Som den første professoren i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap må Sophus Bugge regnes som grunnleggeren av den lange og ærerike tradisjonen for historisk-komparativ språkforskning ved Universitetet i Oslo. Mens Bugge selv i sin forskning og faglige virksomhet hadde favnet et stort og vidt forgrenet felt, gjorde en økende spesialisering innenfor de filologiske og språkvitenskapelige fagene ved universitetet i de følgende år at Bugges elever ble å finne som professorer i vidt ulike fag. Blant hans elever må regnes i fremste rekke Alexander Bugge (historiker og Bugges sønn), Magnus Olsen (norrønfilolog), Hjalmar Falk (germanist), Alf Torp (indogermanist) og Moltke Moe (folklorist), dessuten historikerne Gustav Storm og Halvdan Koht, arkeologen Ingvald Undset, forleggeren William Martin Nygaard, indologen Sten Konow og keltologen Carl Marstrander. Når det gjelder Bugges ideer og faglige arbeider, har nok de fleste falmet en del i løpet av de over hundre årene som er gått siden hans død. Noe annet er heller ikke å vente med tanke på hvor tidlig i sin utvikling mange av de fagene og disiplinene han virket innenfor, var den gangen. Likevel er Bugge stadig en referanse, særlig innenfor runologien og eldre nordisk språkhistorie, og hans mange forslag til stedsnavnstolkninger i Norske Gaardnavne er forunderlig slitesterke. Hans balladeutgave fra 1858, et ungdomsverk, er fortsatt forbilledlig i sin nøyaktige gjengivelse av den muntlige overleveringen. Og om de fleste norrønfilologer i dag ikke vil gå like langt som Bugge i å hevde fremmed kristen innflytelse på eddadiktningen, reiste han her en debatt som har pågått like siden, og som stadig er aktuell. Det er dessuten Bugges fortjeneste at ingen siden har kunnet hevde at eddadiktene er eldre enn fra vikingtiden, eller at de skulle være sydskandinaviske; Bugge satte her en tydelig grense, både kronologisk og geografisk. Bugge var en helt imponerende forsker som loddet dypt og bredt i de emnene han gav seg i kast med. Hans tverrfaglige orientering og åpne, vitenskapelige grunnholdning gjør ham til et forbilde også for forskere i dag. Veier i hjembyen Larvik og i Stavanger samt en plass i Oslo er oppkalt etter Sophus Bugge. En bygning på Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo bærer også Sophus Bugges navn. Les mer i Store norske leksikon Sophus Bugge-fondet Sophus Bugge i Norsk biografisk leksikon Litteratur Amundsen, Arne Bugge. 2013. Samlere, forskere og folkeminner på 1800-tallet. I Bjarne Rogan og Anne Eriksen (red.) Etnologi og folkloristikk. En fagkritisk biografi om norsk kulturhistorie, 2013, isbn 978-82-7099-723-7, 54–58 Askedal, John Ole. 2012. Sophus Bugge (1833–1907). Foredrag på årsmøtet den 3. mai 2012. Det Norske Videnskaps-Akademi. Årbok 2012, 235–250. Bull, Francis. 1937. Norges litteratur fra februarrevolutionen til verdenskrigen. I Bull, Paasche og Winsnes, Norsk litteraturhistorie, bd. 4. Halvorsen, Eyvind Fjeld. 2000. Sophus Bugge. I Norsk biografisk leksikon. Bd. 2: Bry–Enø. Red. Jon Gunnar Arntzen et al. Oslo, 61–63. Holm-Olsen, Ludvig. 1981. Lys over norrøn kultur. Norrøne studier i Norge. Oslo. |
3,826 | https://snl.no/Miles_Christopher_Dempsey | 2023-01-31 | Miles Christopher Dempsey | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands historie | Miles Christopher Dempsey var en britisk offiser. Han var generalløytnant fra 1944 og general fra 1946. | Under andre verdenskrig var han sjef for 2. britisk armé i Bernhard Law Montgomerys hærgruppe. Dempsey kjempet ved Caen og Falaise, befridde Brussel og deltok i kryssingen av Rhinen og slaget om Ruhr.Fra november 1945 var han sjef for 14. britiske armé i Sørøst-Asia, i 1946–1947 sjef for de britiske styrkene i Midtøsten og i 1951–1956 sjef for de britiske landstyrkene. Les mer i Store norske leksikon andre verdenskrig Storbritannias historie |
11,255 | https://snl.no/L%C3%A9o_Delibes | 2023-01-31 | Léo Delibes | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Den klassiske musikkens historie,Klassisk musikk på 1800-tallet,Internasjonale klassiske komponister og verker på 1800-tallet | Léo Delibes var en fransk komponist som ved sin svært elegante musikk ga nytt liv til dansen og balletten som selvstendig kunstform. Han var den første etter Jean Philippe Rameau som skrev genuin ballettmusikk. | Delibes fikk sin første musikkundervisning av moren som var datter av en operasanger. I tillegg fikk han også undervisning av morens nevø, organisten Edouard Batiste. Fra 1847, elleve år gammel, begynte han å studere under Adolphe Adam ved Pariskonservatoriet. Året etter begynte han å studere sang, men viste seg som en langt bedre organist enn sanger. Derfor ble han i 1853 ansatt som organist ved S:t Jean et S:t François-kirken i Paris og akkompagnatør ved Théâtre Lyrique. Ved dette teatret samarbeidet han både med Hector Berlioz og Georges Bizet. I 1864 ble Delibes 2. kormester ved Den store opera i Paris og fra 1865 til 1871 var han organist i Saint-Pierre-de-Chaillot. Han hadde stor suksess som teaterkomponist på 1870-tallet og tidlig 1880-tall. Han ble utnevnt til professor i komposisjon ved Pariskonservatoriet 1881 og medlem av Institut de France i 1884.Sin største suksess hadde Delibes med balletten Coppélia uroppført 1870. I 1873 kom den neste suksessen, operaen Le roi l'a dit, fulgt av store suksesser som balletten Sylvia 1876 og operaen Lakmé 1883, som ble Delibes aller mest kjente verk.Stilistisk tilhører Delibes den franske nasjonale skolen med komponister som Jacques Offenbach, Emmanuel Chabrier, Charles Maria Widor, Joseph Canteloube og Jules Massenet. Ballettene Coppélia og Sylvia er uten tvil hans viktigste verk og viser et mesterskap i det som benevnes den symfoniske ballet, en form som hadde direkte innflytelse på Peter Tsjaikovskys balletter. I tillegg fikk Delibes også musikalsk betydning for både Camille Saint-Saëns og Claude Debussy. Les mer i Store norske leksikon Musikk i Frankrike musikk i klassisismen opera ballett |
5,672 | https://snl.no/ambassadesekret%C3%A6r | 2023-01-31 | ambassadesekretær | Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Internasjonal politikk,Diplomati,Begreper i diplomati | Ambassadesekretær er en underordnet diplomatisk tjenestemann ved en ambassade eller en fast delegasjon til internasjonale organisasjoner. Vedkommende har lavere rang enn ambassaderåd og ministerråd og høyere enn en attaché. Stillingen kan være førstesekretær eller annensekretær, avhengig av tjenestetid. Inntil 1950-årene ble tittelen legasjonssekretær benyttet for denne typen stillinger. | En ambassadesekretær utfører løpende saksbehandleroppgaver ved en utenriksstasjon. Dette kan være politisk og økonomisk rapportering, bistand til norske borgere og norsk næringsliv, pass- og visumsaker, utviklingsbistand, presse- og kulturspørsmål og ulike administrative spørsmål. Normalt er arbeidsoppgavene nærmere angitt i utlysningsteksten når stillingen blir ledig. En ambassadesekretær kan også ha visse lederfunksjoner overfor lokalt ansatt personale.En ambassadesekretær er underlagt ambassadørens instruksmyndighet. Han eller hun kan i ambassadørens sted fungere som chargé d'affaires.En ambassadesekretær må i likhet med andre utsendte tjenestemenn være norsk statsborger. Les mer i Store norske leksikon diplomati ambassade |
2,454 | https://snl.no/Eckhoff | 2023-01-31 | Eckhoff | Store norske leksikon,Historie,Historiske hjelpevitenskaper,Slektsforskning og genealogi,Norske slekter | Eckhoff er en norsk slekt av holstensk opprinnelse. Slekten kom til Norge med amtsfysikus i Kristians amt (Oppland), dr.med. Ernst Fredrik Eckhoff (1745–1825). To grener av slekten utgår fra hans sønner, oberstløytnant Mathias Wilhelm Eckhoff (1791–1871) og sogneprest i Norderhov Christian Martin Eckhoff (1792–1846). | Slekt etter Mathias Wilhelm Eckhoff (1791–1871) Mathias Wilhelm Eckhoff var far til Hedevig Susanne Eckhoff (1830–1905) og sogneprest i Bragernes, prost Christian Martin Eckhoff (1836–1905). Prosten var far til professor, dr.philos. Lorentz Julius Holtermann Eckhoff (1884–1974), som igjen var far til pianisten og musikkforskeren Øivind Eckhoff (1916–2001). Slekt etter Christian Martin Eckhoff (1792–1846) Sogneprest Christian Martin Eckhoff var far til blant andre sogneprest i Johanneskirken i Bergen Ernst Fredrik Eckhoff (1823–1896), gift med sin ovenfor nevnte kusine Hedevig Susanne Eckhoff, arkitekt Niels Stockfleth Darre Eckhoff (1831–1914), overlærer Wilhelm Andreas Eckhoff (1832–1912) og telegrafbestyrer Mathias Gerhard Eckhoff (1837–1897). Sogneprest Ernst F. Eckhoff var far til blant andre sekretær i Det norske bibelselskap (Kristian) Martin Eckhoff (1850–1914) og overrettssakfører Nicolay Kristian Schreuder Eckhoff (1870–1955); sistnevnte var far til høyesterettsdommer Ernst Fredrik Eckhoff (1905–1997).Overlærer Wilhelm A. Eckhoff var farfars far til jazzmusikeren Ditlef Eckhoff (født 1942). Telegrafbestyrer Mathias G. Eckhoff var far til direktør Johannes Nicolay Eckhoff (1878–1919) – hvis sønn var skuespilleren Johannes Nicolay Eckhoff (1919–2007) – og til skipsfører Trygve Eckhoff (1884–1957), som igjen var far til professor, dr.juris Torstein Eckhoff (1916–1993) og industridesigneren (Mathias Gerhard) Tias Eckhoff (1926–2016). Les mer i Store norske leksikon genealogi Litteratur Eckhoff, Fredrikke: Familien Eckhoff i Norge gjennem 150 år, 1935 (Fortsettelse [...] 25 år efter, 1960) |
3,928 | https://snl.no/dvergfotinger | 2023-01-31 | dvergfotinger | Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Leddyr,Mangefotinger | Dvergfotinger er en klasse av leddyr i underrekken mangefotinger (Myriapoda). Det er kjent 175 arter i verden, og alle lever på land. Syv arter er kjent i Norge | Bygning Med sin langstrakte kropp ligner dvergfotinger skolopendere, men er bare 2–9 millimeter lange. De har 12 par bein på kroppen, og vanligvis et større antall ryggplater. Dvergfotingene er raske i bevegelsene. De er hvite, og har myk hud som ikke beskytter mot uttørring. Hodet mangler øyne, men har lange antenner som ligner på perlebånd. Bakerst på kroppen sitter spinnkjertler og følsomme hår. Munndelene har stor likhet med munndelene hos andre mangefotinger og insekter, og de er egnet til å dele opp planterester. Levevis og utbredelse Dvergfotingene har ytre befruktning ved at hannen avsetter tallrike små dråper med sæd på marken. De blir plukket opp av hunnen, og lagres i et hulrom i hennes munn inntil hun befrukter eggene som kommer fra kjønnsåpninger på tredje kroppssegment.Dvergfotingene lever på fuktige steder, som under råtten bark, i våt jord eller løv. De spiser mest råtnende plantedeler, men noen arter kan også spise levende plantemateriale. I følge nyere undersøkelser er det kjent syv arter av dvergfotinger i Norge. Artsdatabanken har en liste over norske arter og deres utbredelse. Den største blir opptil 9 millimeter lang, og de minste bare 1–2 millimeter. Deres utbredelse er forholdsvis lite kjent, noe som skyldes deres skjulte levevis. De forsvinner fort når man leter etter dem.Vår vanligste art, Scutigerella causeyae, forekommer ofte i hager, for eksempel i komposthauger. De kan også være skadedyr i veksthus. Les mer i Store norske leksikon mangefotinger tusenbein skolopendere fåfotinger Eksterne lenker Om mangefotinger i Artsdatabanken Litteratur Andersson, G., m. fl. (2005). Mångfotingar. Myriapoda. Nationalnyckelen. Artsdatabanken, Uppsala Lokki, R. (red.) (2003). Virvelløse dyr. Dyr i verdens natur. (Norsk utgave ved L. Sømme). Bertmark Norge Olsen, K. M., Lock, K. and Scheller, U. (2014). Norwegian Symphyla. Norwegian Journal of Entomologi 61, 91 – 98 |
12,866 | https://snl.no/%C3%A5re_-_roing | 2023-01-31 | åre
(roing) | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Sjøfart og skipsindustri,Skipstekniske og nautiske begrep,Skipstekniske begrep | Åre er ein reiskap til å ro med, og blir normalt nytta til mindre båtar, men tidlegare også til større fartøy som til dømes vikingskip. | Åra er normalt eit rundt skaft med eit flatt parti i enden, kalla årebladet, og handtak som oftast er rett (men kan vera bøygd; gjeld t.d. vrikkeårer i Asia). Tradisjonelt var årer i Noreg laga av gran og ask, men i nyare tid har aluminium, plast, kompositt og anna materiale ofte erstatta treårer. Bruk Årer har vorte nytta som framdrift på sjøen heilt sidan mennesket tok i bruk farkostar for ferdsel til sjøs. Tidlege døme var padleårer på enkle kajakk- og kanoliknande båtar.Det kan vera ei eller fleire årer for framdrift, og det er åra si rørsle i vatnet som gjev framdrift, dette i motsetnad til staking, der det er botnskyv som gjev framdrift. Padleåra for kano har eitt blad, rodd med begge hender, i vatnet frå babord eller styrbord side, gjerne sitjande litt akterut i kanoen. Padleåra for kajakk har to blad, rodd med begge hender for skiftevis padling i vatnet på babord og styrbord side av kajakken, oftast sitjande midt i kajakken. Åra kviler i ein keip i akterenden av båten; roaren står eller sit, og vrikkar åra fram og tilbake i ei S-forma rørsle, som gjev framdrift. Slik vrikkeroing er sers vanleg i store deler av Asia, men også i vår del av verda. Det er like mange årer på babord og styrbord side. Ein roar kan nytta ei åre, eller eit årepar, sitjande med ryggen mot baugen. Åra kviler i åregaflar, tollepinnar eller keipar, og dannar eit mothald i vatnet som gjev båten eit skyv. Ror ein med andletet vendt mot baugen kallar me dette skoting. Større skip som til dømes vikingskip og galeiar hadde flere titalls personar som rodde, og årene var av den grunn større, ofte laga for to mann per åre. Les meir i Store norske leksikon roing færing tollegang |
5,563 | https://snl.no/Algeciras-konferansen | 2023-01-31 | Algeciras-konferansen | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Verdens historie | Algeciras-konferansen var en internasjonal konferanse i Algeciras, Spania, i januar–april 1906, der stormaktene (unntatt Japan), Belgia, Nederland, Portugal, Spania, Sverige og Marokko deltok. | Storbritannia og Frankrike hadde 4. april 1904 sluttet en overenskomst der Frankrike overlot Storbritannia Egypt mot å få frie hender i Marokko. Overenskomsten, som var grunnlaget for trippelententen, vakte mistro i Tyskland, og 31. mars 1905 avla keiser Vilhelm plutselig et demonstrativt besøk i Tanger. Sultanen av Marokko kunne med støtte av Tyskland forkaste forskjellige franske krav, og Tyskland krevde innkalt en internasjonal konferanse. Det oppstod en spent situasjon, men den franske regjering bøyde seg og lot sin utenriksminister, Delcassé, gå.Konferansen ble imidlertid ingen seier for Tyskland. Frankrike fikk full støtte av Storbritannia, og Italia sviktet trippelalliansen mot løfte om Tripolis. Konferansen fastslo Marokkos uavhengighet, men Frankrike beholdt forrettigheter som dannet utgangspunktet for kolonisering. Les mer i Store norske leksikon trippelalliansen trippelententen |
7,957 | https://snl.no/Albany_-_by_i_New_York,_USA | 2023-01-31 | Albany
(by i New York, USA) | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Nord- og Mellom-Amerika,USAs geografi,Byer i USA | Albany er hovedstad i delstaten New York i USA, beliggende ved Hudson River cirka 200 km nord for New York City. Albany har 98 251 innbyggere, og utgjør kjernen i storbyregionen Albany–Schenectady–Troy med 886 188 innbyggere (US Census, 2017). | Byen har en strategisk beliggenhet der elvene Hudson og Mohawk møtes, og er det nordlige endepunktet for skipstrafikken på Hudson med havn for havgående fartøyer. Kanaler fører til Lake Erie og Lake Champlain. Samferdselssenter og jernbaneknutepunkt. Næringslivet omfatter grafisk industri, produksjon av næringsmidler, elektriske maskiner og metallvarer. For øvrig finnes katolsk bispesete og et universitet fra 1844. Historie Albany er en av de eldste byene i Nord-Amerika, og byen i USA med lengst kontinuerlig bystatus. Området var opprinnelig befolket av algonquin-urfolk. De første europeerne som slo seg ned i området var franskmenn som grunnla festningen Castle Island i 1540. Byen ble grunnlagt av nederlenderne i 1614 med navnet Beverwijck (Bever District), og fikk navnet Albany da engelskmennene overtok i 1664. Albany ble delstatshovedstad i 1797, som gjør byen til den nest eldste delstatshovedstaden i USA etter Santa Fe i New Mexico.Albany Congress i 1754 la et viktig grunnlag for uavhengighetserklæringen og den føderale unionen. Byen opplevde sterk vekst på 1800-tallet som følge av byggingen av Eriekanalen (1825) og jernbanen fra New York City (1831). Videre vekst på 1900-tallet fram til 1950-årene, (ca. 135 000 innbyggere i 1950), deretter klar nedgang i folketallet fram til 2000, fulgt av en svak befolkningsvekst etter dette. Les mer i Store norske leksikon New York State USAs geografi USAs befolkning USAs historie Økonomi og næringsliv i USA Eksterne lenker US Census Bureau: QuickFacts: Albany city, New York. |
2,413 | https://snl.no/Aiskhines | 2023-01-31 | Aiskhines | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Den greske antikken | Aiskhines var en berømt athensk taler og politiker. Han kom fra beskjedne kår. Først var han tilhenger av en hard linje mot Makedonias ekspansjon, men snudde og ble en av de viktigste støttespillerne i Athen for kong Filip av Makedonia. | I 347 ble han sendt med Demosthenes og åtte andre athenere for å forhandle med kong Filip, og ble etterpå anklaget av Demosthenes for å ha vært bestukket av Filip. Siden ble han Demosthenes' argeste motstander og hans motpart i flere store rettssaker.Etter at Filip var blitt hersker i hele Hellas i 338 fvt., søkte Aiskhines ved et angrep på en av Demosthenes' venner å komme Demosthenes selv til livs i 336 fvt. Men Aiskhines tapte prosessen og gikk i landflyktighet til Rhodos, og senere til Samos, hvor han døde. Tre av hans taler er bevart. Les mer i Store norske leksikon den greske antikken den greske antikkens historie Hellas´ litteratur i antikken |
9,171 | https://snl.no/Karl_Asplund | 2023-01-31 | Karl Asplund | Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Sveriges litteratur | Karl Asplund var en svensk lyriker, kunsthistoriker og kunstkritiker i Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet. | Asplund debuterte i 1912 med novellesamlingen Studentrum og vakte siden oppmerksomhet med diktsamlinger, blant annet Hjältarna (1919), der det heroiske i hverdagen ofte stilles i kontrast til krigens vanvidd ved kiplingske rytmer. Asplunds lyrikk er typisk for de stemninger av intim hverdagsrealisme som kjennetegnet 1920-årene i Sverige. Han ga i tillegg ut kunsthistoriske monografier om blant annet Anders Zorn, Carl Eldh og Ivar Arosenius. Utvalgte verk Studentrum (1912) Hjältarna (1919) Daphne (1921) Livets smultronställen (1945) De ljusa timmarna (1959) Les mer i Store norske leksikon Sveriges litteratur lyrikk kunsthistorie litteratur realisme |
12,250 | https://snl.no/Dream_Theater | 2023-01-31 | Dream Theater | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Hardrock og heavy metal,Internasjonal hardrock og heavy metal | Dream Theater er et amerikansk progmetalband dannet i Boston, Massachusetts 1985 av gitaristen John Petrucci (født 1967), bassisten John Myung (født 1967), trommeslageren Mike Portnoy (født 1967) og keyboardisten Kevin Moore (født 1967). Deres dynamiske og mangefasetterte hardrockmelodier karakteriseres av taktskifter og virtuositet, inspirert av band som Yes, Genesis, Rush og King Crimson. | Petrucci, Myung og Portnoy møttes på den prestisjefylte høyskolen Berklee College of Music. I 1987 fikk de med seg vokalisten Charlie Dominici og skiftet navn fra Majesty til Dream Theater. Etter debutalbumet When Dream And Day Unite (1989) sluttet Dominici, og vokalist siden 1991 har vært James LaBrie (født 1963, Canada).Etter ytterligere to studioalbum ble Moore erstattet av Derek Sherinian (født 1966). Falling Into Infinity (1997) ble et gjennombrudd i flere europeiske land, blant annet Norge, hvor Dream Theater snart kunne fylle Oslo Spektrum. Foran konseptalbumet Metropolis Pt 2: Scenes From A Memory (1999) ble Jordan Rudess (født 1956) ny keyboardist.På de fire neste studioalbumene befestet de sin status som verdens mest populære progmetalband, og Systematic Chaos (2007) ble deres første på Topp 20 i USA og Topp 3 i Norge. I 2009 kom det nye studioalbumet Black Clouds & Silver Linings. Alle medlemmene har soloprosjekter og regnes som fremragende utøvere på sine instrumenter. I september 2010 sluttet Portnoy for å spille med Avenged Sevenfold. Ny trommeslager på A Dramatic Turn of Events (2011) var Mike Mangini. Høsten 2013 kom albumet Dream Theater. Oppfølgeren The Astonishing (2016) er et konseptalbum om en retro-futuristisk, post-apokalyptisk dystopi styrt av en slags middelaldersk føydalisme. Les mer i Store norske leksikon progrock heavy metal Musikk i USA |
5,285 | https://snl.no/Bergljot | 2023-01-31 | Bergljot | Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkvitenskapens fagdisipliner,Onomastikk,Personnavn,Fornavn,Jentenavn | Bergljot er eit kvinnenamn som går tilbake til det norrøne Berg-ljót. I dette toledda namnet tyder forleddet ‘berging’ og etterleddet kanskje ‘lys’. Etter å ha lege i dvale sidan mellomalderen kom det i bruk att cirka 1700. | Namnet har fleire variantar: Berglioth, Bergljot, Bergot, Bergliot.Namnedag er 21. oktober. Birger og Birk har også namnedag denne dagen. Personar med namnet Bergljot Det historiske diktet «Bergljot» (1861) av Bjørnstjerne Bjørnson. Eit utval personar med namnet Bergljot, og som er omtalt i Store norske leksikon: Bergljot Larsson (1883) Bergljot Hobæk Haff (1925) Bergljót Jónsdóttir (1954) Bergljot Cecilie Webster (1966) Bergljot Webster (1966) Bergljot Håkonsdatter Namnestatistikk I perioden 1900–2017 var det omtrent 2900 kvinner (fødde i Noreg) som hadde Bergljot som det einaste førenamnet eller som det fyrste av fleire. Les meir i Store norske leksikon kvinnenamn førenamn, mellomnamn, etternamn personnamn Litteratur Janzén, Assar 1947: De fornvästnordiska personnamnen. [Nordisk kultur 7]. |
1,189 | https://snl.no/berg-og-dal-bane | 2023-01-31 | berg-og-dal-bane | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Bygningstyper | Berg-og-dal-bane er en attraksjon i fornøyelsesparker der publikum sitter fastspent i vogner som kjører på en bane med bratte bakker og krappe svinger. Klassiske berg-og-dal-baner bruker bare gravitasjonen som drivkraft. Vognene heises opp på den høyeste toppen og slippes så ned, og farten vognene oppnår i denne første nedoverbakken er stor nok til å drive dem gjennom hele banen med høy hastighet. Mange moderne berg-og-dal-banelignende attraksjoner har andre måter å drive og akselerere vognene på. Mest vanlig er ulike former for elektromagnetisk fremdrift, som kan gi kraftig akselerasjon og stor utgangshastighet. | Historikk En tidlig forløper for berg-og-dal-baner var is-skliene med dekorerte sleder som ble bygd i Russland, særlig St. Petersburg, på 1600-tallet. De første banene som hadde vogner med hjul på, og som låste vognene fast til banen, ble bygget i Frankrike på begynnelsen av 1800-tallet. Senere baner inkluderte åttetallsformede løyper, og enda senere ble det bygget «loops», der vognene kjører på innsiden av et horisontalt hjul, slik at passasjerene en kort stund henger med hodet ned. Fornøyelsesparker med berg-og-dal-baner slo for alvor an i 1920-årenes USA. Coney Island i Brooklyn i New York regnes av mange som den første moderne amerikanske fornøyelsesparken, og her ble mange av de største berg-og-dal-banene bygd og mange nye patenter prøvd ut. Stadig høyere baner, stadig brattere stup, større og flere loops, og stadig høyere hastigheter krevde også stadig forbedrede sikkerhetstiltak. Senere gjorde teknologisk utvikling det mulig å bygge baner i stål som simulerer svært farlige situasjoner med tilsynelatende umulige kurver og stupbratte utforbakker. Publikum blir utsatt for kraftig akselerasjon og tilsynelatende fritt fall, noen ganger hengende med bena fritt som i en skiheis. Et eksempel på dette er Dæmonen i Københavns Tivoli. Parallelt med denne utviklingen fikk den klassiske berg-og-dal-banen bygget av tre, der farten utelukkende kommer fra gravitasjonskreftene, en renessanse i 1990-årene. Et eksempel på denne trenden er ThunderCoaster i fornøyelsesparken TusenFryd utenfor Oslo. Slike trebaner kan bygges så høye at farten konkurrerer med de «kunstig» akselererte. Les mer i Store norske leksikon arkitektur fornøyelsespark |
9,008 | https://snl.no/Chris_de_Burgh | 2023-01-31 | Chris de Burgh | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Pop og rock,Internasjonal pop og rock | Chris de Burgh er en irsk popsanger, låtskriver og gitarist. Han er særlig kjent for singelen The Lady In Red, som gikk til topps verden over i 1986–1987. | Han er diplomatsønn og vokste opp flere steder, blant annet Malta, Nigeria og Kongo, før familien i 1960 flyttet til Wexford i Irland. Som artist bruker han morens pikenavn de Burgh.De Burgh albumdebuterte med Far Beyond These Castle Walls... i 1975. De første platene solgte dårlig, men de Burgh slo gjennom i Norge et par år før store deler av verden oppdaget ham. Albumet Eastern Wind (1980) ble solgt i 125 000 eksemplarer her, etterfulgt av storselgere som The Getaway (og albumets tittelkutt) fra 1982, Man On The Line (1984), Into The Light (1986), Flying Colours (1988) og The Power Of Ten (1992).Mens de første platene hans var preget av melankolske viser med gode fortellinger og en del humor, ble han, etter at The Lady In Red (1986) gikk til topps verden over, mest kjent for sine polerte, romantiske popsanger. En annen av de Burghs mange ballader, Missing You (1988), ble hans andre store hit i Storbritannia, hvor alle hans album i 1984–1994 solgte meget godt. Don't Pay The Ferryman (1982) og High On Emotion (1984) er derimot eksempler på hans dramatiske og fengende sanger. Les mer i Store norske leksikon populærmusikk musikk musikk i Irland Eksterne lenker Chris de Burgh |
4,911 | https://snl.no/Anna_-_merkedag | 2023-01-31 | Anna
(merkedag) | Store norske leksikon,Historie,Kulturhistorie,Folkelige skikker og tradisjoner | Anna er en betegnelse på merkedagene 26. juli og 9. desember. I katolsk tid ble disse dagene feiret til minne om den hellige Anna, jomfru Marias mor. Fra omkring 1100 ble hennes festdag feiret 26. juli i England. I Norden ble høytidsdagen flyttet til 9. desember på 1400-tallet. Erkebiskop Aslak Bolts statutt fra 1436 fastsatte 9. desember som annamesse i hele provinsen bortsett fra i Oslo og Stavanger bispedømmer. Årsaken til flyttingen var antagelig at det var en sterk konsentrasjon av helligdager i slutten av juli. | Annas liv Anna nevnes i noen apokryfiske skrifter som jomfru Marias mor. Ut over det at hun var gift med Joakim, har ikke kildene så mye å fortelle. Den økende interessen for Maria ut gjennom middelalderen gjorde at også interessen for hennes familie økte. Et populært motiv i kunsten er Anna som lærer datteren å lese. Spor av kulten i Norge 9. desember er markert på en god del primstaver på landsbasis. Symboler som forekommer er blant annet kors, trær og halvtrær. Det er tydelig at Anna ikke har hatt noe fast attributt som hun kunne assosieres med.I 1454 omtales et alter i Nidarosdomen som var viet til sancta Anna. Det lå under tårnet. Det var også altere dedisert til Anna i Hallvardskirken i Oslo, Kristkirken i Bergen og Domkirken i Hamar. Minst tre kirker var dedisert til Anna. De lå i Oslo, Bergen og Tomter.Anna-kulten ga også den kirkelige billedkunsten en rekke populære motiver. Et eget kultusbilde ble kalt Anna selvtredje» og viser Anna med Maria og Jesusbarnet. Flere skulpturer med dette motivet er bevart i Norge.En del folkelige forestillinger knyttet seg også til Annas merkedager. I Seljord var Anna i desember merkedag for klesvask til jul, på Sunnmøre og Romerike skulle julebryggingen ta til da. Om Anna i juli het det i Aker: Regner det Marit vassause, Jakob våthatt og Anna, skal det bli en våt høst». I Verdal kalte de dagen Anna røytrauv og på Toten Anna pissihose. Les mer i Store norske leksikon apokryfer helgen merkedag primstav Litteratur Alver, Brynjulf (1981). Dag og merke : folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. 2. utg. Bergen: Universitetsforlaget. Dybdahl, Audun (1999). Helgener i tiden. Trondheim: Tapir akademisk forlag. Dybdahl, Audun (2011). Primstaven i lys av helgenkulten : opphav, form, funksjon og symbolikk. Trondheim: Tapir akademisk forlag. |
9,850 | https://snl.no/Durr%C3%ABs | 2023-01-31 | Durrës | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Albanias geografi | Durrës er en by i Albania, ved Adriaterhavet, 33 kilometer vest for Tirana. Byen har 122 034 innbyggere (2018). Kommunen med samme navn har 175 110 innbyggere (2011). | Næringsliv og transport Byen har stor produksjon av landbruksvarer i omegnen. Industrien omfatter skipsbygging, plast- og lærvareindustri, produksjon av sigaretter, såpe, landbruksmaskiner, radio- og fjernsynsapparater. Turisme er av stor betydning for byens økonomi. Durrës er Albanias viktigste havn. Det er fergeforbindelse til Trieste, Bari og Ancona, samt Vlorë. Byen er endepunkt for jernbane fra blant annet Tirana og Elbasan. Det er firefelts motorvei mellom Durrës og grensen til Kosovo. Denne motorveien har halvert reisetiden mellom Tirana og Kosovos hovedstad Pristina. Kultur I Durrës er landets største arkeologiske museum. Det ble åpnet i 1951. En festning med murer ble bygd på 400-tallet. Festningen ble skadet av et jordskjelv i 1273. Cirka en tredel av de opprinnelige festningsmurene, som har en høyde på nesten 4,6 meter, er intakte. Historikk Durrës ble anlagt i 627 fvt. som den greske kolonien Epidamnos. I 227 fvt. kom byen under romerne og fikk navnet Dyrrhachion. Forbindelsen fra Italia til Hellas gikk fra Brindisi til Durrës, herfra førte den romerske veien Via Egnatia til Saloniki og Bysants. Senere kom Durrës under bysantinere, gotere, serbere, bulgarere, normannere (1082), Venezia (1394–1501) og Tyrkia (Det osmanske riket) til 1912. Under tyrkisk styre gikk Durrës sterkt tilbake. Serberne besatte byen i 1912. Durrës ble i 1913 tildelt Albania og var landets hovedstad til 1920. Under andre verdenskrig, i 1940–1941 og 1943, ble Durrës utsatt for kraftige britiske fly- og flåteangrep. Durrës er flere ganger gjennom historien rammet av kraftige jordskjelv. I september 2019 var det et jordskjelv med styrke opptil 5,6 Mw. Dette var det kraftigste jordskjelvet på Balkan på flere år, som førte til at mange hus raste sammen. Les mer i Store norske leksikon Albanias forhistorie Albanias historie Albanias geografi Albania Økonomi og næringsliv i Albania |
2,211 | https://snl.no/Francis_W._Aston | 2023-01-31 | Francis W. Aston | Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Kjemiens historie | Francis William Aston var britisk fysiker og kjemiker. Han konstruerte det første massespektrometeret og oppdaget en rekke isotoper av forskjellige grunnstoffer. For dette fikk han Nobelprisen i kjemi i 1922. | Aston var utdannet som kjemiker ved universitetet i Birmingham, men ble senere mer interessert i fysikk. Han arbeidet som kjemiker ved et bryggeri i tre år før han kom tilbake som stipendiat ved universitetet i Birmingham i 1903. Der konstruerte han en vakuumpumpe og studerte utladningsfenomener i gasser ved lavt trykk. I 1909 ble han assistent til Joseph John Thomson i Cambridge. Arbeidet ble avbrutt av første verdenskrig, men i 1919 var han tilbake som forsker i Cambridge. Les mer i Store norske leksikon kjemiens historie Eksterne lenker Nobelstiftelsens nettsider om Francis William Aston |
2,716 | https://snl.no/Bermuda-triangelet | 2023-01-31 | Bermuda-triangelet | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Verdenshavene | Bermuda-triangelet, også kalt «dødens triangel», er et område i det nordlige Atlanterhavet, Sargassohavet, mellom Bermuda, Puerto Rico og Florida. Området er myteomspunnet fordi det har blitt påstått at en rekke skip og fly skal ha forsvunnet her på uforklarlig vis. Man vet ikke om forlisene og flystyrtene skyldes menneskelig svikt eller uvær, fordi mange av vrakene er ikke blitt funnet. | Golfstrømmen går gjennom dette området, og er svært sterk der. Den skaper sterke temperaturkontraster som påvirker været. Uvær forekommer ofte. Og bølger i samspill med sterke havstrømmer kan bli til kjempebølger.En studie av verdens mest trafikkerte skipsruter viser likevel at dette området ikke er blant de farligste. Saker som ga opphav til myten Kull-lasteskipet USS Cyclops forsvant sporløst i dette området i mars 1918. Det ble brukt av den amerikanske marinen til å frakte malm fra Brasil til Baltimore. Over 300 personer var ombord. Etter at skipet forlot Barbados, der man hadde skaffet nye forsyninger for den siste delen av reisen, sendte mannskapet ut meldingen «pent vær, alt vel». Det var det siste man hørte fra dette skipet. Ingen nødmelding ble sendt ut. Det er kjent at skipet hadde en maskinfeil slik at det gikk med redusert fart. Den tunge malmlasten kan ha ført til at skipet veltet i sjøgang fra siden. Men det forblir et mysterium at et av de største skipene i den amerikanske marinen på den tida (skipet var 165 meter langt) kunne forsvinne slik. Under en øvelse øst for Florida i desember 1945 forsvant fem amerikanske torpedo-bombefly som utgjorde enheten Flight 19. Hendelsen med Flight 19 er den mest kjente av mysteriene knyttet til havområdet. Pilotene meldte via radio at de måtte ha navigert feil. Feilnavigasjonen førte til at drivstoffet tok slutt og de måtte nødlande i havet. Det var uvær, og alle flyene forsvant sporløst i de høye bølgene. Les mer i Store norske leksikon verdenshav |
1,832 | https://snl.no/acheul%C3%A9en | 2023-01-31 | acheuléen | Store norske leksikon,Historie,Arkeologi,Europeisk arkeologi | Acheuléen er den andre fasen av kjernekulturene i eldre paleolitikum. Fasen begynte rundt 1,7 millioner år før nåtid, og varte til rundt 250 000 år før nåtid. | Navn Navnet har fasen fått etter det viktige funnstedet Saint-Acheul ved Amiens i Sommedalen, Nord-Frankrike. På 1830-tallet gjorde Jacques Boucher de Crèvecoeur de Perthes en rekke funn mens han undersøkte avsetninger fra elven Somme, og han påviste at menneskets nærvær i Europa var langt eldre enn tidligere antatt. Karakteristiske redskaper Den ovale håndøksen er det karakteristiske redskapet for denne perioden, og den er gjennomgående flatere og bedre tilhugd enn tidligere. De fleste funnene inneholder også mindre redskaper som skrapere, spisser og kniver laget av avslåtte og retusjerte flintskiver, noe som viser at flekketeknikken også har vært brukt i acheuléen.Med små lokale variasjoner er acheuléen utbredt over store områder av Afrika, Vest- og Sør-Asia og Mellom- og Sør-Europa.Acheuléen-redskaper ble mest sannsynlig laget av både Homo Ergaster/Homo erectus og Homo heidelbergensis. Les mer i Store norske leksikon menneskets utvikling Eksterne lenker Artikkel om funnene i Abbeville i World Archaeology Bilder av gjenstandene hos Archaeology-Travel.com |
1,137 | https://snl.no/Christiania_Bank_og_Kreditkasse | 2023-01-31 | Christiania Bank og Kreditkasse | Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Bank og finans,Norske bank- og forsikringsbedrifter | Christiania Bank og Kreditkasse var en norsk bank grunnlagt i Oslo 2. mai 1848, med dette navnet fra 1862. Kreditkassen, som banken ble kalt til daglig, var i virksomhet frem til 2001, da den ble en del av det nordiske bankkonsernet Nordea Bank AB, først som heleid datterselskap med navnet Nordea Bank Norge ASA, fra 2017 som en avdeling (branch) av Nordea. | Kreditkassens historie 1840-årene representerte et vannskille når det gjelder den økonomiske moderniseringen av Norge. I denne perioden tok landet de første skrittene i industrialiseringen av Norge. Christiania Bank og Kreditkasse var Norges første forretningsbank, og etableringen av banken åpnet utviklingen av en moderne forretningsbanksektor i landet. Kreditkassen ble etablert som en privat aksjebank med 400 aksjonærer og en aksjekapital på 40 000 spesidaler. De viktigste drivkreftene bak etableringen var kjøpmenn i Christiania organisert i «Handelens Venner», med kjøpmann Fritz Heinrich Frølich i spissen. Senere fulgte etableringen av Bergens Privatbank i 1855 og Den norske Creditbank (DnC) i 1857. Begge disse bankene ble i likhet med Kreditkassen stiftet som aksjeselskaper. Frølich var Kreditkassens første banksjef og administrerende direktør fram til 1877. Senere ble banken ledet av blant annet Peter Harboe Castberg (1886–1919), som sto i spissen for å konsolidere banken som en av de ledende forretningsbankene i Norge. Andre av bankens ledere som har gjort seg bemerket, er Erling Sandberg (1920–1945), Karl Rasch (1922–1935), Eilif Due (1936–1964) og Sven Viig (1958–1977). Due ledet Kreditkassen alene gjennom den tyske okkupasjonen fra 1940 til 1945, mens banksjef Sandberg var kommissarisk statsråd og sjef for Finansdepartementet fra 25. september 1940 og frem til Vidkun Quisling ble innsatt av tyskerne som ministerpresident og regjeringssjef 1. februar 1942. Deretter ble Sandberg utnevnt til finansråd i Finansdepartementet. Han satt i denne stillingen frem til 11. mars 1943, da han ble sykemeldt og senere løst fra stillingen. Før 1848 eksisterte det for det meste bare et uformelt kredittsystem i Norge. Unntakene var sparebanker og Norges Bank, etablert i 1816. Norges Bank begynte med utlån fra oktober 1818, og kreditt ble ytt både som pantelån og diskontering av veksler. De viktigste kildene til kreditt for næringslivet var de private bankierhusene. I tillegg drev velstående privatpersoner utlån, først og fremst pantelån. De fleste og største bankierene holdt til i Christiania, men de fantes også i andre byer som Bergen og Trondheim. Christiania Bank og Kreditkasse begynte sin virksomhet 10. mai 1848, men tok ikke innskudd fra allmenheten fra starten, og ytte kreditt mot såkalt håndfått pant, det vil si pant i varer, løsøre og verdipapirer. Mot disse pantene ga banken sin egne aksepter, i den hensikt at kundene selv kunne få diskontert de aksepterte vekslene i offentlige låneinstitusjoner. Men bankens reglement tillot også at den selv kunne diskontere vekslene. Kreditkassens reglement åpnet dessuten for at banken kunne motta innskudd, og denne formen for finansiering av kredittvirksomheten ble tatt i bruk allerede i første forretningsår. Kreditkassen var dermed den første private forretningsbanken i Norge som anvendte innskudd fra publikum i kapitalanskaffelsen sin. Alt sommeren 1848 besluttet bankens direksjon å kunngjøre at Kreditkassen ønsket å motta innlån, og 25. juli 1848 rykket direksjonen inn annonse i Morgenbladet om at man ønsket innskudd. Dagen etter annonsen mottok banken sitt første innskudd, som var på 1000 spesidaler og med forfall 12. september. Innskyteren fikk kvittering for innskuddet i form av innskuddsbevis. Alt i første regnskapsår mottok Kreditkassen i gjennomsnitt 4157 spesidaler i innskudd per måned. Finansiering av en forretningsbanks utlånsvirksomhet gjennom innskudd var en nyskaping og viser at Kreditkassen fra starten ikke var et tradisjonelt pantelånskontor, men en moderne forretningsbank. De etterfølgende forretningsbankene DnC og Bergens Privatbank finansierte også utlånene sine hovedsakelig ved innskudd. Kreditkassen ekspanderte og skaffet seg stedlige representanter i Halden (Fredrikshald) og Moss fra 1853, men disse ble avviklet i 1864 og 1865. I 1859 etablerte imidlertid Kreditkassen sine første filialer i Bergen og på Hamar. Bergensfilialen ble imidlertid selvstendig i 1876 under navnet Bergens Kreditbank. Den første systemomfattende bankkrisen i Norge inntraff på 1880-tallet. Flere banker – både sparebanker og forretningsbanker – led store utlånstap, og mange gikk konkurs. Kreditkassen greide seg gjennom krisen, men måtte bokføre et stort underskudd i 1887 for første gang siden starten, og for første gang ble det heller ikke utbetalt utbytte i verken 1887 eller 1888. Kreditkassen kom seg også gjennom det såkalte Kristianiakrakket i 1899 og den påfølgende krisen. Sommeren 1899 inntraff det et betydelig priskrakk i eiendoms- og aksjemarkedet i Kristiania, etter en kraftig prisinflasjon i årene 1895–1899. Denne perioden var preget av en omfattende spekulasjon i eiendom og aksjer, som ble drevet av lett tilgang på kreditt og stigende profitt i særlig byggenæringen. Flere nye banker ble etablert i Kristiania i årene før krakket, og flere av dem gikk konkurs. Bankkrisen som fulgte etter krakket, var åpenbart systemisk, ettersom krisen rammet banker som samlet sto for 60 prosent av den norske bankkapitalen. Dessuten ble banker i blant annet Trondheim og Bergen også rammet av krisen. Høsten 1920 startet den neste store bankkrisen i Norge, som varte frem til 1925. De norske forretningsbankene led omfattende utlånstap i krisen, og de verste tapsårene var 1922 og 1923. Hele 131 banker måtte innstille sine betalinger. Blant bankene som gikk overende, var storbanker som Centralbanken for Norge, Norges Handelsbank, Andresens Bank og Bergens Kreditbank (Foreningsbanken). Det vokste frem en omfattende spekulasjon i både skipsaksjer og industriaksjer under første verdenskrig. En betydelig del av dette ble dels finansiert med betydelige fortjenester, men særlig med lån fra bankene. Den økende veksten i lønnsomhet og profitter nådde et toppunkt i 1916, for deretter å falle dramatisk. Som følge av dette ble investeringene kraftig reduserte, og aksjemarkedet kollapset. Det hadde blitt opprettet mange nye banker i løpet av verdenskrigen. Disse hadde bidratt betydelig til kredittekspansjonen og spekulasjonene. Stadig flere bedrifter misligholdt sine lån, og bankene gikk på betydelige tap. En rekke av de nydannede bankene gikk konkurs. Flere storbanker gikk konkurs, og flere eldre storbanker som DnC og Bergens Privatbank led store utlånstap. 1920-årenes bankkrise er den største bankkrisen som har rammet Norge i moderne tid. Kreditkassen greide seg derimot bra gjennom krisen gjennom å avstå fra spekulasjon og unngå for risikofylte utlån. Samtidig gjennomførte bankens ledelse en konsekvent og betydelig økning av bankens egenkapital. Banken hadde utlånstap, særlig på andre banker, som kom i vansker. Men hele tiden fulgte Kreditkassen en linje om å benytte store nok deler av overskuddet til avskrivninger i tide. I bankkrisen som ble utløst på slutten av 1980-tallet, ble Kreditkassen imidlertid svært hardt rammet. I perioden 1987 til 1993 tapsførte norske banker hele 76 milliarder kroner, hvorav forretningsbankene sto for 53 milliarder. Kreditkassen var blant de bankene som måtte ta de største tapene, og kostnadsførte hele 17 milliarder kroner i tap på utlån og garantier i løpet av disse årene. Kreditkassen gjennomførte en meget sterk utlånsekspansjon i 1980-årene. Dette var i henhold til en eksplisitt strategi, nedfelt i planer som ble lagt i 1981–1982. Men tapene ble svært store, med den følge at bankens aksjekapital ble strøket i 1991, og Kreditkassen ble overtatt av staten. Gjennom mellomkrigstiden og okkupasjonsårene vokste Kreditkassen til å bli Norges største forretningsbank. Men svekkelse av bankens hegemoni begynte allerede i 1946. Bankens andel av bankenes samlede forvaltningskapital sank fra i underkant av 20 prosent i 1945 til 15 prosent i 1955, og i løpet av siste halvdel av 1950-årene vokste andelen ubetydelig til 16 prosent i 1959. Frem til slutten av 1950-årene hadde ikke Kreditkassen avdelinger eller filialer utenfor Oslo. Med Tor Moursund som administrerende direktør (1977–1990) overtok imidlertid Kreditkassen flere lokale og regionale banker, deriblant Andresens Bank (1980), Vestfoldbanken (1981), Fiskernes Bank (1984), Sunnmørsbanken (1990) og Sørlandsbanken (1994). Etter bankkrisen ved slutten av 1980-årene, med staten som eier og ny ledelse, utvidet banken sin virksomhet til å bli et variert finanskonsern, blant annet gjennom overtakelse av livsforsikringsselskapet Norske Liv (1993) og kredittforetaket Norgeskreditt (1996). Den statlige eierandelen ble etter hvert redusert og var i 1999 på cirka 35 prosent. Direktører i denne perioden var Borger A. Lenth (1991–1997) og Tom Ruud (1997–2000). I oktober 2000 solgte den norske staten seg helt ut, og Kreditkassen ble i 2001 sammenslått med finsk-svenske MeritaNordbanken og danske Unibank under navnet Nordea AB. Konsernets hovedkontor var i Stockholm, men Kreditkassen fortsatte den norske virksomheten som heleid, selvstendig datterselskap av Nordea under navnet Nordea Bank Norge ASA. Fra 2. januar 2017 ble imidlertid den juridiske strukturen i Nordea-konsernet endret gjennom en grensekryssende fusjon mellom Nordea Bank AB (public) og datterselskapene i Danmark, Finland og Norge. Alle aktiva ble overført til Nordea Bank AB (public). Dermed ble Nordea Bank Norge ASA omdannet til en avdeling (branch) i Nordea Bank AB (public), som i 2018 flyttet sitt hovedkontor fra Stockholm til Helsingfors. Nordea Bank Norge ASA var på dette tidspunktet Norges nest største bank, etter DNB. Les mer i Store norske leksikon bank Bankkriser i Norge Litteratur Knutsen, Sverre; Even Lange og Helge W. Nordvik: Mellom næringsliv og politikk : Kreditkassen i vekst og kriser : 1918-1998, 1998, isbn 82-00-12845-8, Finn boken. Knutsen, Sverre: Norske bankkriser siden 1880 – særskilte trekk og felles mønstre i E. Ekberg et al (red.) Næringsliv og historie; ss. 93-124 Klovland, Jan Tore: The Banking Crisis, i Ø. Eitrhein, J.T. Klovland og Lars Fredrik Øksendal, A Monetray History of Norway, 1816-2016: kapittel 8.3 |
6,303 | https://snl.no/barkkrypere | 2023-01-31 | barkkrypere | Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Ryggstrengdyr,Virveldyr,Fugler,Spurvefugler | Bakrrkrypere, tidligere kalt australtrekrypere, er en familie av spurvefugler. Den omfatter av sju arter: seks i Australia og én på Ny-Guinea. Fuglene er 13–17 cm lange og forholdsvis kraftige, med smalt, svakt nedoverbøyd nebb. Føttene er velutviklede, men ikke spesielt tilpasset klatring. | Levevis Adferden til barkkryperne ligner den hos trekrypere, ved at de leter etter insekter i barken på trær, men de to familiene er ikke beslektet. Fuglene kan hoppe bortover på undersiden av grener, og i motsetning til spetter og trekrypere bruker de ikke halen som støtte under klatring.Barkkrypere opptrer enkeltvis eller i par, og flyr ofte fra høyt oppe på stammen på ett tre til nær roten på et annet. Deretter beveger de seg i spiral rundt trestammen oppover, før den samme prosedyren gjentas på neste tre. Tre av artene tilbringer en god del tid på bakken. Les mer i Store norske leksikon spurvefugler trekrypere dyreliv i Australia |
6,117 | https://snl.no/Fredrik_Oscar_Brandt | 2023-01-31 | Fredrik Oscar Brandt | Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Militære biografier,Norske militære biografier | Fredrik Oscar Brandt var en norsk offiser med majors grad som falt under kampene ved Dirdal i 1940. Brandt tilhørte Hærens Infanteriregiment nummer 8 (IR 8) i Rogaland. | Under den tyske invasjonen i april 1940 førte han bataljonen som regimentet mobiliserte under kampene i Ålgård-området. Under kampene i Dirdal 22. april ble han hard såret, og døde to dager senere på sykehus i Stavanger. Under det samme angrepet ble løytnant Lars Kåre Brath, også han fra IR 8, drept på stedet.Kampene i Gloppedalsura ved Dirdal regnes til de hardeste i april 1940. Samtidig som tyske hærstyrker ble satt inn mot de norske styrkene, ble området utsatt for omfattende angrep fra lufta. 22. april ble om lag 200 bomber sluppet, i fire tokt. De norske styrkene ga deretter opp kampen og overga seg.Da de to norske offiserene som falt, ble gravlagt i Stavanger 29. april, ble de hedret både av norske soldater og representanter fra den tyske krigsmakt. I Dirdal er det reist et minnesmerke over de to. Les mer i Store norske leksikon Norge under andre verdenskrig Litteratur Henriksen, Herman (1983). Bygda i krig. Krigshandlinger og okkupasjonstid i Dirdal, Gilja og bygdene omkring. Ålgård Offset, Ålgård. |
3,553 | https://snl.no/Kjersti_Elvik | 2023-01-31 | Kjersti Elvik | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Norske skuespillere | Kjersti Elvik er en norsk skuespiller og regissør. Hun fikk i 1998 Amandaprisen for rollen som Hanne Wilhelmsen i Anne Holt-filmatiseringene Blind gudinne (1997, vist av NRK) og Salige er de som tørster (1997, kinofilm). | Teaterarbeid Kjersti Elvik er utdannet ved Statens Teaterhøgskole (1989–1992). Hun har vært tilknyttet Den Nationale Scene, Trøndelag Teater, og Nationaltheatret, og hun var en del av den kunstneriske ledelsen på Torshovteatret fra 2001 til 2003.Ved Trøndelag Teater spilte hun blant annet Carol i Oleanna av David Mamet (1994), Nora i Et dukkehjem av Henrik Ibsen (1996) og Rosalind i Hver sin lyst av William Shakespeare (1999). Blant hennes roller på Nationaltheatret var Margaret i Aki Kaurismäkis I Hired a Contract Killer (2001) og Irene i Ibsens Når vi døde våkner (2002). Hun medvirket i revyen ...men tankene mine får du alltid! med Hilde Lyrån og Lisa Tønne i 2002 og gjestet Riksteatret som Marianne i Bergmans Scener fra et ekteskap i 2005.På Den Nationale Scene har hun spilt Ellida Wangel i Susan Sontags nyversjon av Ibsens Fruen fra havet (2007) og fru Orm i Werner Schwabs Folkeutrydning – eller leveren min er meningsløs, en rolle som hun i 2009 ble nominert til Heddaprisen for. Samme år spilte hun Ruth i ABBA-musikalen Mamma Mia! på Folketeateret. I 2017 ble Elvik fast ansatt på Den Nationale Scene, og da Kjersti Horn i 2018 dramatiserte Vigdis Hjorths Arv og miljø, hadde hun hovedrollen som Bergljot. Hun spilte Fräulein Schneider i Kander og Ebbs musikal Cabaret i 2020.Elvik debuterte som regissør på Nationaltheatret i 2014, med Doktor Proktors prompepulver etter Jo Nesbø. Film- og TV-roller Kjersti Elvik har hatt sentrale TV-roller i seriene Vestavind (1994–1995) og Seks som oss (2004–2007). Hun spilte politibetjent Hanne Wilhelmsen i Carl Jørgen Kiønigs Anne Holt-filmer, og hun hadde roller i krimfilmene Den som frykter ulven (2004) og Varg Veum – Kvinnen i kjøleskapet (2007). I Erik Poppes Hawaii, Oslo (2004) spilte hun rollen som Dorthe, og i Per-Olav Sørensens musikalfilm Ta meg med, med musikk av Halvdan Sivertsen og Jan Eggum (2014), hadde hun rollen som Kari. Barn vil huske henne for rollen som Ruth i NRKs julekalender Snøfall fra 2016. I Aber Bergen (2016-2018) hadde hun rollen som dommer Schou. Eksterne lenker Sceneweb.no om Kjersti Elvik Internet Movie Database om Kjersti Elvik Nationaltheatret om Kjersti Elvik |
7,505 | https://snl.no/bisfenol_A | 2023-01-31 | bisfenol A | Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Polymerkjemi | Bisfenol A er en kjemisk forbindelse som brukes i fremstilling av plast. Det er et hormonhermende stoff som har en del negative helseeffekter. | Bisfenol A fremstilles i en kjemisk reaksjon mellom aceton og fenol, der bokstaven A henspiller på at aceton brukes i reaksjonen. Molekylet består av to hydroksifenylgrupper og to metylgrupper. Anvendelser Bisfenol A har vært brukt i produksjonen av ulike polymerer siden 1950-tallet, og utgjør en viktig byggestein for å lage stabile og slitesterke polymerprodukter i polykarbonat. Bisfenol A brukes for eksempel i drikkeflasker, matemballasje, tannhelseprodukter og i enkelte typer printing av bokstaver på papir. Stoffet benyttes også i kosmetikkprodukter, samt i epoksyharpikser til bruk som for eksempel korrosjonsbeskyttende lag i metallemballasje. Helseeffekter Bisfenol A er et hormonhermende stoff. Bisfenoler har hydroksylgrupper knyttet til benzenringene, og dette gjør at de kan etterligne blant annet østradiol, som er et østrogen. Det har blitt funnet små mengder stoffet i urin fra mennesker, noe som knyttes opp mot rester av bisfenol A tilgjengelig i en rekke kosmetikk og plastprodukter som benytter dette molekylet ved produksjon. Bisfenol A har blitt koblet opp mot en rekke negative helseeffekter, og man ønsker derfor å regulere hvor mye av dette stoffet som brukes i forbrukerprodukter. EUs mattrygghetsorgan (European Food Safety Authority, EFSA) gav i 2015 ut et råd om et maksimalt daglig inntak av bisfenol A på 4 mikrogram bisfenol A per kilo kroppsvekt. Disse grenseverdiene er imidlertid kontroversielle, og EFSA jobber med en ny vurdering av grenseverdier der man tar hensyn til ny forskning. Les mer i Store norske leksikon plast plast – helse og miljø hormonhermere Litteratur A. Gardziella, L.A. Pilato and A. Knop, «Phenolic resins: Chemistry, Applications, Standardization, Safety and Ecology», 2nd revision, Springer (2000) Bisphenol A.org B.N. Jang and C.A. Wilkie, «The thermal degradation of bisphenol A polycarbonate in air», Thermochimica Acta, 426, 73-84 (2005) J.R. Rochester, «Bisphenol A and human health: A review of the literature», Reproductive Toxicology, 42, 132-155 (2013). Bisphenol A – EFSA Bisfenol A – Mattilsynet Bisfenol A – FHI Matkontaktmaterialer – regulering av Bisfenol A – Regjeringen S. Eladak, T. Grisin, D. Moison, M.J. Guerquin, T. N’Tumba-Byn, S. Pozzi-Gaudin, A. Benachi, G. Livera, V. Rouiller-Fabre, R. Habert, «A new chapter in the bisphenol A story: bisfenol A and bisfenol F are not safe alternatives to this compound», Fertility and Sterility, 103, 11-21 (2015) |
4,148 | https://snl.no/Achille_Baraguay_d'Hilliers | 2023-01-31 | Achille Baraguay d'Hilliers | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Frankrikes historie | Achille Baraguay d'Hilliers var en fransk offiser. Han utmerket seg allerede under napoleonskrigene (cirka 1800–1815). | Baraguay d'Hilliers hjalp Ludvig Napoleon 3 til makten etter Februarrevolusjonen i 1848. I 1854, under Krimkrigen, ledet han landgangen på Ålandsøyene og erobret Bomarsund. Han fikk i 1854 tittelen marskalk av Frankrike.Han falt i unåde hos keiserinnen Eugénie under beleiringen av Paris august 1870. Han ble senere utnevnt til president i kommisjonen som skulle undersøke årsakene til nederlaget under krigen. Les mer i Store norske leksikon napoleonskrigene Napoleon 3 februarrevolusjonen Krimkrigen |
1,803 | https://snl.no/Finn_Bj%C3%B8rnseth | 2023-01-31 | Finn Bjørnseth | Store norske leksikon,Språk og litteratur,Norsk og samisk litteratur,Norges litteratur 1960-2000 | Finn Bjørnseth var en norsk forfatter. Han debuterte med novellesamlingen Unge netter (1951), fulgt av romanen Før vingene bærer (1952). De tre diktsyklusene Syv septimer (1954), Vandreren (1955) og Til minne om en klode (1955) tok opp den angstfylte verdenssituasjon på en apokalyptisk-religiøs bakgrunn. | Senere kom romanene Et ildens barn (1960), – og det halve riket (1963), Den innerste esken (1966) og Hans Eksellense hadde tre sønner (1969), novellesamlingene Noen å være glad i (1959), En barhodet pike (1961) og Papirene fra «Europa» og andre noveller (1964), samt diktsamlingene 60-tallsballade (1960), Vuggevise for aftenlandet (1962), Fordi (1963), Fra de nakne ordene (1965), Beatrice (1967), 1970 (1970) og Logos (1972).Av religiøst innhold er Maktesløs forkynnelse (1959) og Fra det dype. Huspostill for 70-tallet (1973). Les mer i Store norske leksikon Norges litteraturhistorie Litteratur Lindbekk, Ole Bjarne: «Frå Eros til Logos: hovudtankar i Finn Bjørnseths dikting» i NLÅ 1973, 156-64 Lønning, Inge: «ORDET som fann ord: teologen Finn Bjørnseth» i Syn og segn 79 (1973), 224-31 Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 6: Fra Brekke til Mehren, 1995, isbn 82-02-15476-6, Finn boken |
8,523 | https://snl.no/dynamitt_i_borehullene | 2023-01-31 | dynamitt i borehullene | Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Norges historie,Norges historie generelt,Norsk arbeiderbevegelse | Dynamitt i borehullene var et slagord som Arbeiderpartiets Martin Tranmæl tok i bruk fra 1912 og utover. Budskapet var at arbeiderbevegelsen måtte anvende mer drastiske midler i sin kamp mot det borgerlige samfunnet og for et nytt sosialistisk samfunn. Dette var en hovedsak for Fagopposisjonen av 1911. | Ifølge et referat i Social-Demokraten (nå Dagsavisen) fra et møte i Kristiania Arbeidersamfund 4. januar 1912 uttalte Tranmæl blant annet: «Er det ikke tåpelig å gjøre arbeidsforholdene trygge for streikebryterne i gruveindustrien? Enn om det lå noen dynamittpatroner igjen i borehullene, som bare de streikende visste av, tror man ikke streikebryterne ville betenke seg to ganger på å oppta arbeidet?» Tranmæls poeng var at det burde være risikabelt å gjøre streikebryterarbeid.Uttalelsen vakte stor oppsikt og ble fordømt i sterke ordelag, både fra borgerlig hold og av de gamle sosialdemokratene, samt størstedelen av arbeiderpressen. Les mer i Store norske leksikon fagopposisjonen av 1911 syndikalisme arbeiderbevegelse fagbevegelse |
12,545 | https://snl.no/Kvinners_rettigheter_i_Danmark | 2023-01-31 | Kvinners rettigheter i Danmark | Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Danmarks historie,Danmarks samtidshistorie | Kvinners rettigheter har i Danmark vært gjenstand for offentlig debatt fra midten av 1800-tallet. Danske kvinner fikk stemmerett i 1915. Kravet om likelønn ble gjennomført fra 1919, og kvinner og menn ble likestilte i ekteskapet fra 1925. Som i flere andre europeiske land oppstod det en ny kvinnebevegelse i Danmark rundt 1970, og det ble opprettet et likestillingsråd i 1975. I 1999 fikk Danmark likestillingsminister, og i 2002 ble likestillingsloven innført. | 1800-tallet I løpet av 1840- og 1850-årene kom den offentlige debatten om kjønnenes likestilling for alvor i gang i Danmark. Foreningen Danske Kvindesamfunn ble stiftet i 1871 av ekteparet Mathilde Bajer (1840–1934) og Fredrik Bajer (1837–1922). Hovedkravene var kvinners rett til utdanning og lønnet arbeid. Først i 1883 kom kvinners politiske rettigheter på dagsorden. I 1906 ble foreningens mål å arbeide for kvinners kommunale og statspolitiske valgrett og valgbarhet. I 1899 ble Danske Kvinders Nationalråd dannet. Ida Falbe Hansen satt som første leder. I 1886 og 1887 reiste venstrepolitikeren Fredrik Bajer forslag om å gi kvinner valgrett til Københavns borgerrepresentasjon. Først i 1908 fikk kvinner kommunal stemmerett på samme vilkår som menn. Flere stemmerettsforeninger ble dannet rundt 1900, størst var Landsforbundet for Kvinders Valgret. Danmark var også med i den internasjonale organisasjonen The International Women's Suffrage Alliance (Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen). 1900-tallet Danske kvinner fikk stemmerett på samme betingelser som menn to år etter de norske, i 1915. Allerede i 1857, før kvinneorganisasjonene kom på banen, fikk danske kvinner fulle økonomiske rettigheter. I 1880 ble kvinner juridisk sikret råderett over egen inntekt og personlige formue, og i 1887 tok de to første danske kvinnene studenteksamen. I 1947 fikk kvinner adgang til presteembetet. Det ble i 1921 lovfestet at ingen kvinne kan nektes eller miste arbeidet fordi hun er gift eller mor. Kravet om lik lønn for likt arbeid ble reist alt før 1900, og i 1919 ble likelønnsprinsippet for offentlig ansettelse gjennomført. Først i 1965 gjaldt dette også for handels- og kontorfunksjonærer. Felles minstelønn for begge kjønn, og formell likelønn for sammenlignbart arbeid ble i 1973 nedfelt i arbeidsmarkedets overenskomster. Reelt opprettholder den fortsatt eksisterende kjønnsarbeidsdelingen langt på vei lønnsforskjell basert på kjønn. Familielovgivningene av 1922 og 1925 likestilte formelt kvinnen med mannen i ekteskapet, og i forhold til barna. Mødrehjelpen ble stiftet i 1939. Med bakgrunn i 1960-årenes anti-autoritære venstrebevegelse, oppstod det også i Danmark en ny kvinnebevegelse omkring 1970. 1970–1990-årene Rødstrømpebevegelsens første aksjoner fant sted i 1970, og politisk forsøkte bevegelsen å forene kampen mot kvinneundertrykkelse med kampen mot klasseundertrykkelse, og dermed gjøre det personlige politisk. Organisatorisk var bevegelsen karakterisert ved en løs og desentralistisk struktur, og i løpet av 1980-årene mistet den nye kvinnebevegelsen mange medlemmer. Likestillingsrådet, som ble opprettet i 1975 under Statsministeriet, hadde som målsetting å fremme likestilling mellom kvinner og menn innen familielivet, i undervisning og utdannelse, på arbeidsmarkedet og i samfunnet som sådan. Likestillingsrådet arbeidet primært med kvinners likestilling, men i løpet av 1990-årene ble fokus også satt på menns manglende likestilling med hensyn til foreldremyndighet og rettigheter i forhold til barn ved foreldres samlivsbrudd. Siden 2000 Likestillingsrådet ble nedlagt 1999, da hovedansvaret for det offentlige likestillingsarbeidet ble lagt til den nyutnevnte likestillingsministeren. Jytte Andersen var den første likestillingsministeren, og har senere blitt etterfulgt av blant andre Lotte Bundsgaard, Henriette Kjær og Eva Kjer Hansen. Likestillingsloven av 2002 slår fast at alle offentlige institusjoner skal arbeide for likestilling. I tillegg til arbeidet for å få flere kvinner inn i ledelse, politikk og forskning, og holdninger omkring kjønnsroller i skole og arbeidsliv, har likestillingsministeren særlig engasjert seg i saker som tvangsekteskap, integrering av innvandrerkvinner og handel med utenlandske kvinner til prostitusjon. Menn og likestilling er også et stadig mer aktuelt satsingsområde, både med fokus på menns rolle og rettigheter i forhold til barn og familie, og på menns helse og trivsel generelt. Les mer i Store norske leksikon Danmarks befolkning Danmarks historie Danmarks politiske system kvinnesak kvinnebevegelsens historie |
10,619 | https://snl.no/Bengkulu | 2023-01-31 | Bengkulu | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Indonesias geografi | Bengkulu er en by i Indonesia, på sørvestkysten av Sumatra, 292 kilometer sørvest for provinshovedstaden Palembang. Byen har 373 591 innbyggere (2020). | Næringsliv Bengkulu er en viktig havne- og handelsby med utførsel av gull, sølv, kaffe og krydder. Det er en flyplass 14 kilometer utenfor byen. Historie Bengkulu var britisk handelsstasjon i perioden fra 1685 til 1824. I 1713–1719 bygde britene festningen Fort Marlborough, som ble restaurert i 1983. I 1824 byen ble Bengkulu gitt til nederlenderne i bytte mot Malakka. Byen fikk store skader i forbindelse med et jordskjelv i 2000, målt til 7,9 på Richters skala. Les mer i Store norske leksikon Indonesias geografi Indonesia Indonesias historie Økonomi og næringsliv i Indonesia |
1,529 | https://snl.no/Peter_Brook | 2023-01-31 | Peter Brook | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Teater,Internasjonale teaterregissører og scenografer | Peter Brook var en britisk teater- og filmregissør som regnes som en av verdens ledende teaterinstruktører. | Brook debuterte allerede i 1943, og sto for fremragende Shakespeare-oppsetninger i Stratford-upon-Avon fra 1947 og ved Royal Shakespeare Company fra 1962. Han regisserte også opera ved Covent Garden i 1949–1950.I 1968 slo Brook seg ned i Paris og startet Centre Internationale de Recherches Théâtrales. Gruppens medarbeidere kom fra ulike kulturkretser, og det var i utgangspunktet meningen å legge vekt på et fysisk teatralt språk, hvor kroppsspråk skulle være overordnet teksten. Dette var særlig gjennomført i produksjoner som Les Iks fra 1975, basert på antropologisk materiale fra Afrika, og Conférence des oiseaux fra 1976, etter persiske myter.Fra oppsetningen av Anton Tsjekhovs Kirsebærhagen i 1981 gikk han over til sterkere vektlegging av tekst. Det er tydelig i flere Carmen-oppsetninger, men kommer kanskje sterkest til uttrykk i Mahabharata (uroppført i 1985), som er en ni timer lang forestilling basert på det indiske Bhagavadgita-eposet. Det fysisk teatrale blandet seg her med elementer fra figurteater og en tegneserieaktig skuespillerstil. Stykket ble senere filmatisert for TV.I 1993 satte han opp sin egen dramatisering av Oliver Sacks Jegets selvløshet under tittelen L'Homme qui. Senere har han satt opp Le Costume (Dressen) av sørafrikaneren Can Themba. I denne oppsettingen er det mange elementer i Brooks historie som regissør som kommer til sin rett. Vekten er på det lille formatet og det humoristiske spillet med virkeligheten, med utgangspunkt i den gamle bydelen Sophiatown i Johannesburg. Forestillingen ble vist på Festspillene i Bergen i 2002.Han var også en betydelig filmskaper. Filmene bygger ofte på hans sceneoppsetninger, som The Beggar's Opera (Tiggeroperaen, 1952), Lord of the Flies (Fluenes herre, 1962), King Lear (1970) og Carmen (1983). Brook har også utgitt den viktige teaterteoretiske boken The Empty Space (1968).Brook ble tildelt Den internasjonale Ibsenprisen 2008. I juryens begrunnelse het det blant annet: «Han har så overbevisende demonstrert at all betydelig dramatikk og teater har en unik evne til å forene mennesker, at kulturen tilhører alle, at ingen gruppe og ingen nasjonalitet kan kreve eierskap til et verk, diktet i ord eller gestaltet på scenen.» Les mer i Store norske leksikon teater Eksterne lenker nekrolog over Brook i The Guardian |
9,106 | https://snl.no/dvergschnauzer | 2023-01-31 | dvergschnauzer | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Husdyr,Hund,Hunderaser | Dvergschnauzer er en tysk hunderase. Det er en miniatyr av schnauzer med stort sett samme bakgrunn som denne men med litt tilskudd av affenpinscher. | Beskrivelse Dvergschnauzeren er kvadratisk og robust. Mankehøyde er 30–35 cm. Den har langt, kraftig hode. De buskete øyebrynene får stoppen til å virke mer markert enn den er. Den har ovale øyne og høyt ansatte, V-formede ører. Pelsen har bløt underull og stri, rett overpels. Dvergschnauzeren finnes både som ensfarget svart, salt-og-pepper, svart-og-sølv, og helhvit. Les mer i Store norske leksikon hund hunderase hundens historie |
11,997 | https://snl.no/Massimo_D%E2%80%99Alema | 2023-01-31 | Massimo D’Alema | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Italias historie,Italias samtidshistorie | Massimo D’Alema er en italiensk politiker som var statsminister i Italia fra 1998 til 2000, utenriksminister og visestatsminister fra 2006 til 2008. | Massimo D'Alema begynte sin politiske karriere i kommunistpartiet Partito Comunista Italiano. Han var deretter leder for det demokratiske venstrepartiet Partito Democratico della Sinistra (PDS) fra 1994. Partiet ble i 1998 en del av Democratici di sinistra (DS), og Massimo D'Alema var leder for dette partiet fra 1998 til 2007. Han spilte en viktig rolle i forbindelse med opprettelsen av sentrum-venstre-partiet Partito Democratico i 2007. I 2017 gikk Massimo D'Alema ut av Partito Democratico etter å ha uttrykt misnøye med partileder Matteo Renzi og hans politiske prioriteringer. D'Alema, som tilhørte venstrefløyen i partiet, ble medlem av det nyopprettede partiet Articolo 1 – Movimento Democratico e Progressista. Les mer i Store norske leksikon Italia Italias politiske system Italias historie fra 1945 til 1990 Italias historie etter 1990 Statsministre i Italia |
2,554 | https://snl.no/Borstal | 2023-01-31 | Borstal | Store norske leksikon,Samfunn,Politi og kriminalitet,Straffemetoder | Borstal var et system for behandling av unge lovovertredere, en form for arbeidsskole. Systemet var i bruk mellom 1902 og 1982. | Navnet var etter en landsby i Kent, Storbritannia, hvor den første borstalinstitusjonen ble opprettet i 1902 etter forbilde av det amerikanske reformator-system. Ordningen ble lovfestet i 1908 ved Prevention of Crime Act. I en borstalinstitusjon kunne det anbringes ungdom mellom 15 og 21 år som hadde gjort seg skyldig i lovbrudd som kunne føre til fengselsstraff.Ordningen ble opphevet ved Criminal Justice Act 1982, som trådte i kraft i 1983. Opphør av ordningen var allerede foreslått i 1973 av Rådet for fengselsvesenet (Advisory Council on the Penal System). Les mer i Store norske leksikon arbeidsskole fengselsstraffens historie |
11,980 | https://snl.no/Jacques_Copeau | 2023-01-31 | Jacques Copeau | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Teater,Internasjonal scene- og teaterhistorie | Jacques Copeau var en fransk instruktør, dramaturg og teaterteoretiker. Han gjorde en stor innsats for det kunstneriske teater som grunnlegger (1913) av forsøksscenen Vieux-Colombier i Paris, og som instruktør og iscenesetter også ved andre teatre. | Copeau, sammen med teaterlederne Louis Jouvet, Charles Dullin og Gaston Baty, utgjorde gruppen Le Cartel, som 1936 ble kalt til Comédie-Française for å fornye den stivnede teaterformen ved landets hovedscene.Copeau var en av de store scenereformatorene i fransk teater i mellomkrigstiden. Han ville bryte med det rådende illusjons- og utstyrsteateret og den pompøse deklamasjonsstilen, særlig i klassikeroppsetningene. Han ønsket en forenklet scenearkitektur, regi og spillestil, med den opprinnelig rene klassisismen som ideal.Jacques Copeau grunnla en egen teaterskole, og sammen med André Gide og Paul Claudel grunnla han tidsskriftet La Nouvelle Revue Française. I 1945 utgav han teoriskriftet Théâtre populaire. Les mer i Store norske leksikon Teater i Frankrike |
12,775 | https://snl.no/apodiktisk | 2023-01-31 | apodiktisk | Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens fagdisipliner,Språkfilosofi | Apodiktisk er en term fra Aristoteles' logiske verker, og den Aristoteliske tradisjonen i logikk mer allment. Termen opptrer her i to sammenhenger. | For det første, brukes 'apodiktisk' i motsetning til 'dialektisk'. I denne sammenheng er en påstand apodiktisk om den kan bevises. Om påstanden i beste fall kan sannsynliggjøres sies den å være dialektisk.For det andre, brukes 'apodiktisk' i motsetning til 'assertorisk' og 'problematisk'. I denne sammenheng er en apodiktisk påstand en påstand som er uttrykker at noe nødvendigvis er tilfelle, i den forstand at det ikke kunne ha vært annerledes. Eksempel er «summen av 2 og 2 er nødvendigvis 4» eller, for Aristoteles, «det er nødvendigvis slik at alle mennesker er fornuftige». En påstand er assertorisk om den uttrykker at noe er tilfelle, skjønt det kunne ha vært annerledes, for eksempel «det er faktisk slik at ingen mennesker er over tre meter høye». Endelig er en påstand problematisk om den uttrykker at noe kunne ha vært tilfelle, for eksempel «det kunne ha eksistert mennesker som er over tre meter høye». Denne tredelingen viser til påstandenes forskjellige modalitet og utforskes innen modal logikk.Den siste tredelingen opptrer blant annet hos Kant, i hans klassifikasjon av ulike slags dommer, i hans verk Kritikk av den rene fornuft. Les mer i Store norske leksikon Aristoteles Immanuel Kant |
3,632 | https://snl.no/ablative_materialer | 2023-01-31 | ablative materialer | Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Polymerkjemi | Ablative materialer er materialer der overflaten kan spaltes av. Slike materialer brukes som varmeskjold for å beskytte raketter og romfartøy utsatt for sterk oppvarming. I tillegg benyttes de som beskyttelse mot laserstråler. I senere år har man benyttet ablative materialer til å fremstille nanostrukturer og overflater med spesielle egenskaper, for eksempel frastøting av vann eller kontroll av kjemiske reaksjoner. | Ablasjon betyr å ta bort, så man tar altså bort deler av ablative materialer ved ablasjon. Man deler gjerne inn i tre ulike typer ablative materialer som fremstilles ved: ablasjon ved sublimasjon eller smelting ablasjon ved kjemiske reaksjoner og forkulling ablasjon ved varmeekspansjon Sublimasjon oppstår for eksempel under visse betingelser ved oppvarming av polytetrafluoretylen, som tar opp varmeenergi helt til sublimasjon inntreffer. Noen materialer tar opp varme til de begynner å forkulle, og deretter inntreffer kjemiske reaksjoner med utvikling av gass. Fiberarmert fenol- og epoksyplast brukes i slike ablative materialer. Varmeekspanderende eller intumescente materialer utvider sitt volum når temperaturen øker, og til slutt blir denne volumøkningen så stor at noe av overflaten spaltes av. Les mer i Store norske leksikon ablasjon sublimasjon forkulling materialer |
9,862 | https://snl.no/aminer | 2023-01-31 | aminer | Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Organisk kjemi,Organiske forbindelser | Aminer er nitrogenholdige organiske baser som har kjemiske egenskaper som minner om ammoniakk. De forbinder seg for eksempel direkte med syrer til ammoniumsalter. | Aminene har veldig stor betydning i organisk syntese som råstoffer eller mellomprodukter; de brukes også mye i teknikken for øvrig.Aminene kan tenkes avledet av ammoniakk, NH3, ved at ett, to eller alle tre hydrogenatomer byttes ut med alifatiske eller aromatiske hydrokarbonrester. På denne måten får man primære, sekundære og tertiære aminer. Anilin er for eksempel et primært aromatisk amin, mens trimetylamin (CH3)3N er et tertiært alifatisk amin. Det sistnevnte vil reagere med saltsyre og gi trimetylammoniumklorid (CH3)3NHCl. Les mer i Store norske leksikon organisk kjemi ammoniumsalter |
9,593 | https://snl.no/%C3%A5rstider | 2023-01-31 | årstider | Store norske leksikon,Realfag,Astronomi,Tidsregning | Årstider er de fire periodene året grovt kan deles inn i, som er vår, sommer, høst og vinter ved høyere breddegrader. I tropene har man derimot regntid og tørrere perioder innimellom. | Hver av årstidene er karakterisert ved dagens lengde, bestemte værforhold med mer. Astronomisk forklaring Årstidene skyldes at Jordens rotasjonsakse står på skrå i forhold til Jordas bane rundt Sola. Forskjellige steder på Jorden får dermed en varierende stilling i forhold til Sola gjennom året (se figur). Når det er sommer på Jordens nordlige halvkule, heller denne halvkulen mot Sola. Da vil Sola stå høyere på himmelen midt på dagen enn den gjør om vinteren.Når Sola står høyt på himmelen, vil hver kvadratmeter av jordoverflaten motta større strålingseffekt fra Sola enn når Sola står lavt (se figur). Derfor er det varmere om sommeren enn om vinteren.I astronomien beskrives jordaksens helning mer presist ved at Jordens ekvatorplan danner en vinkel med ekliptikkens plan. Vinkelen mellom ekvatorplanet og ekliptikkplanet varierer langsomt, men den er nå 23,4 grader. Astronomiske årstider De fire årstidene er astronomisk bestemt ved tidspunktene for jevndøgn og solverv. På grunn av Solas varierende hastighet i årets løp har årstidene forskjellig lengde. Våren regnes fra vårjevndøgn til sommersolverv (92,8 døgn). Sommeren regnes fra sommersolverv til høstjevndøgn (93,6 døgn). Høsten regnes fra høstjevndøgn til vintersolverv (89,8 døgn). Vinteren regnes fra vintersolverv til vårjevndøgn (89,0 døgn). Sommerhalvåret regnes fra vårjevndøgn til høstjevndøgn, og vinterhalvåret regnes fra høstjevndøgn til vårjevndøgn.Dette gjelder den nordlige halvkule. På den sørlige er forholdene motsatt, der er det vinter når vi har sommer og så videre.Årstidenes lengde avhenger av hvordan Jordens elliptiske bane rundt Sola er orientert i forhold til helningen på jordaksen. Mer presist avhenger lengden på årstidene av beliggenheten av jevndøgnslinjen i forhold til Jordens apsidelinje. Fordi dette langsomt forandrer seg, er årstidene underkastet langsomme (sekulære) variasjoner: Sommer og høst tiltar nå i lengde, mens vinter og vår avtar. Om 2000 år vil vår og høst være like lange (91,29 døgn), sommeren vil ha sin største lengde (93,94 døgn) og vinteren sin minste (88,72 døgn). Kalendariske årstider I kalenderen er årstidene delt inn på følgende måte: Våren regnes fra mars til mai. Sommeren regnes fra juni til august. Høsten regnes fra september til november. Vinteren regnes fra desember til februar. For den sørlige halvkule må sommer byttes med vinter, vår med høst og så videre. Klimatiske årstider Innen klimalæren er det vanlig å dele inn årstidene etter middeltemperaturens variasjon gjennom året. Se årstider – klima. Les mer i Store norske leksikon årstider – klima år astronomi |
11,839 | https://snl.no/d%C3%B8dsriket | 2023-01-31 | dødsriket | Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religionsvitenskap | Dødsdriket er er en vanlig betegnelse for stedet der de døde bor. Forestillingen om at de døde fortsetter et slags liv et annet sted, i et dødsrike, finnes i mange kulturer. Det har vært en utbredt oppfatning at dette riket måtte ligge under jordoverflaten (man tenkte seg jorden som en flat skive, med himmelen over og underverdenen eller dødsriket under), men det finnes også andre tenkte plasseringer. | I de gamle mytene blir dødsriket styrt av en eller flere guder og gudinner (Hades, Ereshkigal). De døde har oftest en trist tilværelse, i mørke og omgitt av jord og støv. I mange kulturer måtte den døde ha hjelp av guder for å finne frem til inngangen til dødsriket, eller ha hjelp til å komme over en smal bro eller farlig elv (fergemannen Kharon i gresk mytologi).Dødsriket kan være et felles oppholdssted for alle døde, uavhengig av tidligere handlinger eller sosial status. Slik fremstilles det i de fleste tekstene i Den hebraiske bibelen/Det gamle testamentet og i gresk mytologi. Men etter hvert utviklet mange religioner forestillinger om at dødsriket kunne være et sted der de skyldige, onde eller ulydige døde blir pint og straffet, enten i all evighet eller inntil en endelig dom og evig liv. Slike steder kalles oftest helvete eller Gehenna. I Den hebraiske bibelen/Det gamle testamentet I de eldste bibeltekstene brukes flere ulike ord som betegnelse på en underverden eller et dødsrike. Det mest vanlige er sheol, som beskrives som et oppholdssted for alle døde. Her er det ingen sortering av gode og onde mennesker. Dette er et mørkt sted, «helt nederst», der de døde lever en slags skyggetilværelse. Noen tekster tyder likevel på at det var mulig å oppnå kontakt med de døde (1. Samuelsbok 28). Enkelte tekster tyder også på at dødsriket også kunne være knyttet til ild og straff (5. Mosebok 32, 21–22). Først i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse utviklet jødedommen, kanskje under påvirkning fra persisk (zoroastrisk) og gresk kultur, en forestilling om dom og oppstandelse. De skyldige og ugudelige må da gjennomgå en tidsbegrenset straff eller renselse i et område kalt Gehenna, før de kan komme til «Den neste verden». Jødedommen har ikke utviklet noen fast lære om hvor eller hvordan disse stedene kan tenkes å være. I Det nye testamentet Det finnes noen henvisninger til dødsriket eller helvete i Det nye testamentet (Matteus 5,28 og 10,28), men ingen egen lære om det. Viktigere innen tidlig kristen tankegang var troen på at Jesu oppstandelse også varslet de dødes oppstandelse. Derfor var spørsmålet om et tilholdssted for de døde mindre sentral. I den apostoliske trosbekjennelsen står det at Jesus «fór ned til dødsriket». Jesu død tolkes forstås som at hans steg ned til dødsriket for å forkynne for åndene i fangenskap. Slik forklarer man den kristne oppfatningen om at de allerede døde fikk samme mulighet til oppstandelse som de levende og de kommende menneskene.Forholdet mellom dødsriket og helvete er uklart i kristen teologi. Først i middelalderen ble den katolske forestillingen om en mellomtilstand, skjærsilden, utviklet. Noen ganger er dødsriket det midlertidige oppholdssted for alle døde som venter på oppstandelsen. Andre ganger tar beskrivelser av dødsriket farge av forestillinger om helvete eller Gehenna. Forestillingen om helvete er fremdeles viktig innenfor en del vekkelsesbevegesler. Islam Med utgangspunkt i Koranen lærte sunni-islamske lærde som levde på 700-tallet at sjel og kropp dør, men at Gud deretter kaller mennesket til live igjen i graven. Dette temaet utdypes i den religiøse litteraturen; den enkeltes skjebne i graven avgjøres etter et forhør av dødsenglene Munkar og Nakir. De onde straffes allerede i graven mens de gode slipper gravstraffen og venter i ro på oppstandelsen.Enkelte religiøse tenkere innen islam avviste imidlertid tanken om livet i graven, og hevder at de troendes sjeler kalles direkte til Gud og lever i Hans nærvær frem til oppstandelsen. Etter dommedag og oppstandelsen gjenforenes alle sjeler med sine kropper; de utvalgte går inn i paradiset, mens Guds fiender straffes i helvete. Historiske religioner I Det gamle Egypt oppsto det en forestilling om at solen beveger seg gjennom dødsriket om natten, og gir mulighet for de døde til å leve et liv som ikke er så ulikt det de hadde mens de levde. Dette er årsaken til at mat og redskaper ble lagt i gravene og at overklassens graver ble rikt utsmykket. I tillegg fikk den avdøde ofte med seg en tekstsamling som omhandlet døden, Dødeboken. For å ta del i dette nye livet måtte den døde imidlertid stå til ansvar for sitt liv og sine handlinger foran en dødedomstol, der hjerte ble veiet, og motvekten var en fjær. Osiris hersket i dødsriket.I mesopotamisk kosmologi lå de dødes oppholdssted under jorden og ble betegnet med ulike navn: arallu, lammu, ganzer eller ersetu. Her hersket ulike guder under ledelse av underverdenens gudinne, Ereskigal. Fra graven måtte de døde legge ut på en farefull og anstrengende reise før underverdenens fergemann førte dem over elven Hubur til det siste oppholdssted. Herfra kunne ikke noe menneske vende tilbake. (Men det var annerledes for guder. Flere av dem, som Inanna og Dumuzi, besøkte underverdenen og kom opp igjen.) Dødsriket hadde preg av å være en mørk og skitten hule der livet var trist. De døde, som var nakne eller kledd i fuglefjær, tørstet konstant etter vann og hadde bare støv å spise. Derfor var det viktig at de etterlatte brakte matoffer.I ugarittiske tekster blir det brukt flere betegnelser på underverdenen, blant annet ars, 'jorden'. Dødsriket befant seg dypt under jordoverflaten og ble forbundet med slim, gjørme, støv og skitt. Her hersket underverdenens gud, Mot – 'død' – som hadde en glupende appetitt på alle levende.I gammel hetittisk religion fører de døde en skyggelignende eksistens i underverdenen. Imidlertid stiger kongene etter en tid opp fra dødsriket til himmelen, der de tar sete blant gudene. Det var viktig at de døde fikk regelmessige matoffer, ellers kunne de komme opp på jorden for å plage de levende. De onde døde lever et liv uten fred og må spise ekskrementer. I gresk mytologi finner vi forestillingen om et dødsrike, der guden Hades er hersker. Mange myter forteller om hvordan den døde kommer frem til dødsriket og hva som venter der. De døde fikk hjelp av guden Hermes til å finne veien, og fergemannen Kharon satte dem over elven som skiller de levendes og de dødes verden. Den trehodede hunden Kerberos voktet inngangen, og ikke noe menneske fikk slippe ut av dødsriket. (Men også her var det annerledes for guder. Persefone fikk komme opp til jorden om våren.) De døde levde, også her, i et slags skyggeland, uten lys og glede. Men det fantes også greske forestillinger om et lyst og vakkert dødsrike. Fra eposet Odysseen kjenner vi ideen om «den elysiske slette» (Elysion), og Hesiod beskriver «de saliges øyer». I nordisk mytologi er det sannsynlig at forestillingen om ættegraven har ledet til tanken om et felles dødsrike for alle, Hel, 'det skjulende', eller Niflhel, 'det mørke Hel'. Veien dit het helvegr og førte på Gjallarbru over elva Gjǫll. Forestillingen om dødsrikets herskerinne, den personifiserte Hel, og troen på at Hel var et straffested, kom senere. Ved siden av Hel finner man troen på en verden av døde, násheimr i nord.I vikingtiden utviklet man forestillingen om Valhall. Det kan forstås som et produkt av tidens kampideal. Valhall var ikke et underjordisk, men et himmelsk dødsrike, med 540 dører, der einherjene drog ut til kamp. Les mer i Store norske leksikon Udødelighet Døden i ulike religioner folketrohelvete i kristen tradisjon helvete i islam helvete – i kristen tradisjon Gehenna underverdenen |
6,321 | https://snl.no/%C3%A5penbaring | 2023-01-31 | åpenbaring | Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religionsvitenskap | Åpenbaring er i vid forstand en betegnelse for enhver meddelelse fra en guddom (eller fra ånder eller forfedre) til menneskene. | Begrepet er utviklet i jødisk-kristen sammenheng. Til tross for den mangfoldigheten i form, sted og innhold som «åpenbaring» kan ha, forutsetter det et skille mellom den som åpenbarer, åpenbaringens innhold og den som mottar åpenbaringen. En mystisk opplevelse av innsikt eller enhet med guddommen som beror på mystikerens egen anstrengelse, er derfor ikke vanligvis å forstå som «åpenbaring».I de fleste religioner som bygger på en hellig bok eller samling tekster, er åpenbaring viktig: jødedom, islam, kristendom, men også veda-tekstene og til en viss grad mahayana-buddhismen (derimot ikke theravada). I kristendommen er det strengt tatt Kristus selv (og ikke Bibelen) som representerer åpenbaring. Dette kalles gjerne den spesielle åpenbaring, til forskjell fra den allmenne eller naturlige åpenbaring, hvor Gud gir seg til kjenne for eksempel i naturen og i historien. Les mer i Store norske leksikon kristendom Gud – i kristendommen dåp åndsdåp vekkelse |
5,703 | https://snl.no/elektronisk_krigf%C3%B8ring | 2023-01-31 | elektronisk krigføring | Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Militær teori | Elektronisk krigføring er militære handlinger som utnytter elektromagnetisk energi for å oppnå situasjonsforståelse og skape offensive og defensive effekter. | Tre underkategorier Elektronisk krigføring er delt inn i tre underkategorier: elektronisk angrep der elektromagnetisk energi brukes for å svekke eller ødelegge en motstanders bruk av det elektromagnetiske spekteret. Dette inkluderer jamming, hvor man sender ut narrende eller forstyrrende signaler for å påvirke motpartens bruk av det elektromagnetiske rom. elektronisk forsvar som bruker elektromagnetisk energi for å beskytte egen bruk av det elektromagnetiske spekteret. Dette kan handle om oppdage og motstå motpartens angrep på og forsøk på manipulering av egen bruk av det elektromagnetiske rom. Elektronisk forsvar kan starte lenge før motpartens eventuelle aggresjon og hviler på elektronisk overvåkning. elektronisk overvåkning handler om å oppdage, identifisere og lokalisere aktivitet i det elektromagnetiske spekteret. Dette dreier seg i hovedsak om å samle inn, kartlegge og analysere ulike signaler og brukere av det elektromagnetiske rom. Avlytting av motstanderens radiosamband eller av andre elektroniske installasjoner kan gi informasjon om motstanderens styrke, gruppering eller hensikter. Utvikling Elektronisk krigføring har vært en krigføringsform helt siden det elektromagnetiske spekteret første gang ble tatt i bruk for kommunikasjon og informasjonsinnhenting. Siden elektronisk kommunikasjon også har blitt en bærebjelke i det moderne samfunnet, er også det sivile samfunnet sårbart for elektronisk krigføring. Tidligere var elektroniske angrep gjerne basert på at en aktør sendte ut svært kraftige signaler for å drukne motpartens kommunikasjon i elektronisk støy. Moderne teknologi gjør imidlertid at slik «jamming» kan skreddersys mot de mål man ønsker å ramme, som for eksempel kommunikasjons- eller navigasjonssystemer, som GPS. Bruk Elektronisk krigføring er sterkt beslektet med cyberkrig, men er ikke begrenset til digitale nett. Elektronisk krigføring virker også mot analoge sambandssystemer. Tradisjonelt har interessen for elektronisk krigføring vært konsentrert om symmetrisk krig. Elektronisk krigføring har imidlertid også fått økt anvendelighet i det som kalles «gråsonen», det vil si i konfliktsituasjoner under terskelen for krig. Det er en måte å forsøke, direkte og indirekte, å påvirke beslutninger hos en annen aktør hvor virkemiddelbruken i alvorlighetsgrad ligger over diplomati, men under terskelen for krig. Elektronisk krigføring spiller følgelig en stadig større rolle i hele konflikspekteret, og det er derfor viktig å hindre en motstander i å bruke disse midlene til sin egen fordel, samtidig som man selv forsøker å trekke mest mulig operativ eller teknisk informasjon ut fra motstanderens bruk av elektroniske midler. Videre søker man å utvikle egne systemer slik at de er mest mulig motstandsdyktige overfor forstyrrelser. Bekjempelse Motstanderens elektroniske hjelpemidler kan nøytraliseres på forskjellig vis. Ved forstyrrelsessending (jamming) kan motstanderens radiosamband og radarinstallasjoner degraderes eller settes ut av virksomhet. Dette kan skje ved at mottakerne tilføres et så sterkt uønsket signal at de svakere signalene motstanderen er interessert i, forvrenges. Det kan også skje ved bruk av falske mål som fanges opp på radar, i form av aluminiumsfolie (chaff) som kastes ut fra fly eller skytes ut fra fartøyer, ved falske krigshoder som skytes ut fra raketter (decoy) eller ved falske mål på landjorden. På denne måten kan elektronisk deteksjon vanskeliggjøres og forsinkes. Viktige mål kan også skjules for motstanderens elektroniske deteksjonsmidler ved for eksempel ikke-reflekterende utforming eller ved belegg som ikke reflekterer (Stealth). Elektroniske motmidler er også viktige i forbindelse med styrte prosjektiler. Moderne kampfly og marinefartøyer har varslingsmottakere for å lokalisere motstanderens radaranlegg og radarstyrte prosjektiler og søker blant annet å beskytte seg mot motstanderens raketter ved å skyte ut falske infrarøde mål og radarmål eller ved å bruke forstyrrelsessendere. Enkelte typer missiler styres til målet ved satellittnavigasjon (GPS). Ved å forstyrre GPS kan man hindre disse missilene i å nå sine mål. Les mer i Store norske leksikon krig militærteori |
235 | https://snl.no/bhikkhu | 2023-01-31 | bhikkhu | Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Buddhisme | Bhikkhu er en betegnelse som ble brukt allerede av Buddha selv på de av hans tilhengere som forlot hjem og familie for å leve som omvandrende tiggermunker. Senere ble bhikkhu brukt om ordinerte buddhistmunker, og ordet brukes i denne betydningen i dag på Sri Lanka og i Sørøst-Asia. | En bhikkhu utgjør en del av den monastiske ordenen (sangha), og skal følge alle munkereglene i disiplinen (vinaya). Munkereglene og deler av den buddhistiske litteraturen vektlegger at munker skal gi avkall på eiendom, familieliv og seksuell aktivitet. Andre deler av den buddhistiske litteraturen og epigrafiske innskrifter tyder derimot på at det kan ha vært vanlig for munker i India å ha betydelige formuer, og at mange opprettholdt kontakt med familien. Les mer i Store norske leksikon buddhisme munk |
12,921 | https://snl.no/dyrepsykologi | 2023-01-31 | dyrepsykologi | Store norske leksikon,Psykologi,Biologisk psykologi | Dyrepsykologi er studiet av dyrs atferd, blant annet med sikte på å belyse menneskelig atferd (komparativ psykologi). Dyr brukes som forsøksobjekter innen de fleste av psykologiens forskningsområder. Ofte viser resultatene at parallelle atferdsprinsipper gjelder for dyr og mennesker, men det er også blitt påpekt at mennesker og dyr skiller seg fra hverandre på vesentlige måter. | For eksempel har mennesket en lengre avhengighetsperiode (barndom, ungdom) enn noen annen dyreart, et språklig kommunikasjonssystem uten biologisk sidestykke, og en langt mer komplisert samfunnsstruktur enn det som er påvist blant dyr. Man kan dermed ikke uten videre generalisere atferdsobservasjoner fra dyr til mennesker, eller omvendt. Dette betyr at det for flere psykologiske saksforhold gjelder forholdsvis artsspesifikke atferdslover (se etologi).I tilfeller der det er forsvarlig å trekke slutninger fra dyreforskning til menneskelige forhold, kan det foreligge både etiske og økonomiske grunner til å foretrekke dyr som forsøksobjekter. At dyr har kortere levealder, tillater også at genetiske studier og utviklingsstudier kan gjennomføres raskere enn tilsvarende studier av mennesker. Det er imidlertid viktig å påpeke at kjennskap til dyrs atferd har sin egenverdi, uavhengig av hva den eventuelt kan si om menneskers opplevelser og atferd. Les mer i Store norske leksikon etologi atferdsøkologi sosiobiologi |
11,703 | https://snl.no/John_Denver | 2023-01-31 | John Denver | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Pop og rock,Internasjonal pop og rock | John Denver var en amerikansk komponist, sanger og gitarist. Han var en av USAs mest populære plateartister i 1970-årene med sin blanding av viser, popmusikk og country, sin varme stemme og sine romantiske tekster. | Som sønn av en flyvåpenoffiser flyttet han mye i barndommen, og bodde både i Japan, Arizona, Colorado, Alabama, Oklahoma og Texas. Fra 1965 til 1969 var han medlem av visegruppa The Mitchell Trio. Han solodebuterte i 1969 med albumet Rhymes And Reasons, som inneholder Leaving On A Jet Plane – en sang som ble en listetopper for Peter, Paul & Mary samme år.Denver slo igjennom som soloartist med hitene Take Me Home, Country Roads (1971) og Rocky Mountain High (1972). I 1974-1975 hadde han hele fire listetoppere i USA: Sunshine On My Shoulders, Annie's Song, Thank God I'm A Country Boy og I'm Sorry. Han fikk ingen flere store pophits, men gjorde det bra på countrylistene til langt ut på 1980-tallet.Flere av albumene til Denver ble storselgere: Poems, Prayers & Promises (1971) Rocky Mountain High (1972) Back Home Again (1974) An Evening With John Denver (1975; live) Windsong (1975) Seasons Of The Heart (1982) Different Directions (1991) Den ivrige amatørpiloten John Denver døde i en ulykke med sitt småfly, bare 53 år gammel. Les mer i Store norske leksikon musikk popmusikk vise musikk i USA Eksterne lenker John Denver |
5,863 | https://snl.no/Anna_av_Skottland_og_England | 2023-01-31 | Anna av Skottland og England | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands historie,Englands historie,Biografier i Englands historie | Anna var dronning av Skottland og England gjennom sitt ekteskap med Jakob 1. av England (Jakob 6. av Skottland). Hun var datter av Frederik 2 av Danmark-Norge. | I sitt ekteskap ble hun stammor for de senere kongene av huset Stuart. Giftermål med Jakob 1./Jakob 6. I november 1589 i Oslo ble Anna gift med Maria Stuarts sønn, Jakob 6. av Skottland, som i 1603 også ble konge i England som Jakob 1. Initiativet til et giftermål mellom det skotske og danske kongehuset kom fra skotsk side, og hadde trolig sin bakgrunn i forhandlinger om innløsning av det pantsatte norsk-danske skattlandet Orknøyene. Frederik 2. satte seg imot, men traktaten kom i stand med dronning Sofies godkjenning etter kongens død.Den formelle vielsen fant sted på Kronborg slott med den skotske jarlen George Keith som kong Jakobs stedfortreder. Under overfarten fra København til Skottland kom skipet ut for storm og søkte havn i Oslo. Hit kom så Jacob selv for å hente bruden hjem, og bryllup ble feiret under deres opphold i byen. Dronning av Skottland og England Som dronning av Skottland og fra 1603 også England var Anna mest opptatt av hofflivet med dets forlystelser, blant annet tok hun initiativ til oppførelsen av en rekke storslåtte maskespill.Et minne om hennes interesse for kunst og arkitektur er Queen's House i Greenwich, et av Storbritannias viktigste klassisistiske byggverk, tegnet av arkitekten Inigo Jones på dronningens bestilling. Les mer i Store norske leksikon Danmarks historie Englands historie Skottlands historie Stuart – skotsk adelsslekt |
4,541 | https://snl.no/b%C3%A6revegg | 2023-01-31 | bærevegg | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Bygningsdeler | Bærevegg er en vegg i en bygning som har som funksjon å bære tyngden av etasjen over, eller av takkonstruksjonen og den lasten som ligger på taket, for eksempel snøtyngden. En vegg som ikke er en bærevegg er en lettvegg eller ikke-bærende vegg. | I et trehus ligger bærevegger som oftest på tvers av retningen på bjelkelaget over. Når man skal bygge om et hus eller leilighet, er det viktig å undersøke om den veggen man ønsker å fjerne eller flytte er en bærevegg eller ikke. Å fjerne en bærevegg kan få alvorlige konsekvenser.En bærevegg kan bestå av ulike materialer, som for eksempel teglstein, murblokker, betong eller bindingsverk i stål eller tre. Les mer i Store norske leksikon hus |
3,323 | https://snl.no/Max_Brod | 2023-01-31 | Max Brod | Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Østerrikes litteratur,Østerrikes litteratur på 1900-tallet | Max Brod var en tyskspråklig forfatter, dramaturg, komponist og oversetter. Han skrev en rekke romaner, men er mest kjent som Franz Kafkas nære venn og for å ha sørget for at Kafkas verk ble kjent for verden. Brods betydning for Kafkas forfatterskap er uvurderlig. | Biografi Max Brod vokste opp i en jødisk familie i Praha. Som Franz Kafka og Franz Werfel, som han var nær venn med, tilhørte han den jødiske, tyskspråklige minoriteten i Praha. Han studerte jus og disputerte i 1907. Parallelt med at han arbeidet som jurist skrev han teater- og musikkanmeldelser og var aktiv i det pragertyske litteraturmiljøet. I motsetning til blant annet Franz Werfel, som konverterte til katolisismen, beholdt Brod sin tilhørighet til jødedommen og interesserte seg, som også Kafka, i økende grad for sionismen.I 1939 ble Tsjekkoslovakia okkupert av Hitler-Tyskland. Dermed endret de politiske forholdene seg radikalt, ikke minst for den jødiske befolkningen. I 1939 emigrerte Brod til Palestina. Parallelt med arbeidet som forfatter var han ansatt som dramaturg ved Habimah-teateret i Tel Aviv. Arbeidet hans med å gjøre Franz Kafkas verk tilgjengelig og kjent for verden la beslag på en stor del av hans tid livet ut. Forfatterskap Max Brod debuterte med en novellesamling i 1906. Hans første store suksess ble romanen Schloss Nornepygge i 1908, som gjorde ham kjent for en stor leserkrets.Den mest betydningsfulle romanen i hans omfattende forfatterskap er imidlertid den historiske romanen Tycho Brahes Weg zu Gott (1916). Handlingen utspiller seg ved hoffet i Praha rundt 1600. Romanen forteller historien til hoffastronomen Tycho Brahe og hans elev Johannes Kepler. Sammen med romanene Rëubeni, Fürst der Juden (1925) og Galilei in Gefangenschaft (1948) utgjør Tycho Grahes Weg zu Gott trilogien Kampf um Wahrheit (kampen for sannhenten). Trilogien går utover en tradisjonell historisk roman i den forstand at Brod her også behandler aktuelle samtidsspørsmål som kan forstås i hans egen biografiske kontekst: som en outsider, som del av en minoritet.Brod skrev en rekke essays, blant annet Heidentum, Christentum, Judentum (1921) og Diesseits und Jenseits (1947). Han ga ut biografiske skisser av både samtidige og tidligere kulturpersonligheter og skrev en biografi om Heinrich Heine (1935). Selvbiografien Streitbares Leben ble utgitt i 1960.Litteraturhistorisk regnes forfatterskapet til ekspresjonismen og eksillitteraturen. Max Brod og Franz Kafka Før Franz Kafka døde, bad han Max Brod om å brenne alle manuskripter, et ønske Brod ikke etterkom. Brod mente han ikke kunne forsvare å ødelegge noe han mente var verdenslitteratur. Brod stod for en rekke utgivelser få år etter Kafkas død: Der Proceß (1925, norsk oversettelse Prosessen, 1933), Das Schloss (1926, norsk oversettelse Slottet, 1965) og romanfragmentet Der Verschollene (først kjent under tittelen Amerika, 1927; norsk oversettelse Amerika, 1992; Mannen som forsvant, 1994).Flere tekster, deriblant Prosessen, ble ikke ferdigstilt av Kafka, men forble fragmenter. Max Brod gjorde en rekke endringer før han publiserte tekstene, blant annet fastla han rekkefølgen av kapitlene i Prosessen. Brod hadde videre ansvaret for den første samlede Kafka-utgaven som kom i 1935. I ettertid har Brod blitt kritisert for å ha foretatt for egenmektige endringer i Kafkas tekster og for å ha sensurert bort passasjer som han anså upassende. Selv om det nok stemmer at Brod flere steder var for egenrådig i sin redigering, er hans innsats for å bevare Kafka for ettertiden formidabel.Brod skrev også en rekke biografiske skisser om Kafka (blant annet Kafkas Glauben und Lehre (1949), Franz Kafka als wegweisende Gestalt (1951), Verzweiflung und Erlösung im Werk Kafkas (1959)), som i stor grad har bidratt til kunnskap ikke bare om forfatterens liv, men også om miljøet som preget ham i Praha, og om vennskap og andre nære bindinger.Max Brod hadde ingen livsarvinger, men testamenterte alt, inkluderte sitt private Kafka-arkiv, som også inneholdt upublisert materiale, til sin sekretær Esther Hoffe (1906–2007). Da hun døde i 2007, gikk dette videre til hennes døtre, som ønsket å selge det til det tyske litteraturarkivet i Marbach (Deutsches Literaturarchiv), Tysklands viktigste litterære arkiv. I kjølvannet av dette oppstod en konflikt som resulterte i en rettssak om det var riktig å selge dette ut av Israel. Retten konkluderte med at materialet skulle forbli i Israel, og materialet ivaretas i dag av Israel nasjonalbibliotek. Max Brod som mentor og formidler Max Brod fungerte i Praha som en mentor ikke bare for Kafka, men også for Franz Werfel. Han bidro til å gjøre andre tsjekkiske forfattere kjent i det tyskspråklige området, blant andre Jaroslav Hašek. Han gjendiktet tsjekkiske libretti til tysk, blant annet for Leoš Janáček.Brod var også komponist. Han skrev kammermusikk og enkelte Lieder; som mest betydningsfullt anses hans Requiem Hebraicum (1942). Betydning Selv om Max Brod som forfatter i dag spiller en marginal rolle, er hans betydning for Franz Kafka uvurderlig. Både som forfatter og som kulturpersonlighet spilte han en vesentlig rolle i det pragertyske forfattermiljøet fram til emigrasjonen i 1939. Max Brod-forskningen er smal når det gjelder hans litterære forfatterskap, men mer omfattende om hans kulturhistoriske betydning. Les mer i Store norske leksikon Østerrikes litteratur Tsjekkias tyskspråklige litteratur Franz Kafka Eksterne lenker Max Brod i Deutsche Biographie Max Brod i databasen Verbrannte und Verbannte. Die Liste der im Nationalsozialismus verbotenen Manuskripte und Autoren. |
6,173 | https://snl.no/Del%C3%A9mont | 2023-01-31 | Delémont | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Sveits’ geografi | Delémont er en by i Sveits, hovedstad i kanton Jura, ved Sorne, sideelv til Birs og Rhinen, 430 meter over havet. Byen har 12 566 innbyggere (2020), 30 500 med forsteder (agglomerasjonen Delémont 2019). | Byen har en betydelig ur- og instrumentindustri, og videre jern- og metallindustri, blant annet produksjon av de verdenskjente Wenger- og Victorinox-knivene. Den vakre gamlebyen med biskopspalasset (1721) og flere gamle kirker ligger på en høyde over Sorne.Delémont vokste frem som markedsplass på 700-tallet og fikk i 1289 byrettigheter av fyrstebiskopen av Basel. Etter reformasjonen i 1527 var byen sommerresidens for biskopen av Basel; byen ble lagt til kanton Bern i 1815.Delémont ble i 1979 hovedstad i den nye kantonen Jura. Les mer i Store norske leksikon Sveits Jura |
11,416 | https://snl.no/Ernest_Bevin | 2023-01-31 | Ernest Bevin | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands historie | Ernest Bevin var en britisk fagforeningsleder og politiker for Labour Party. Han var formann i Trades Union Congress fra 1936 til 1937 og Storbritannias utenriksminister fra 1945 til 1951. | Fagforeningsleder Etter lokale tillitsverv i Bristol ble Bevin i 1920 generalsekretær i havne- og transportarbeiderforbundet, Storbritannias største fagforbund. Takket være sin naturlige myndighet og store taktiske begavelse ble han den ledende mann i fagforeningsfløyen i det britiske arbeiderpartiet, Trades Union Congress, blant annet formann i 1936–1937. Politiker Bevin var medlem av Underhuset i årene 1940–1951. I mai 1940 ble han sjef for arbeidsdepartementet i Winston Churchills krigskabinett. I likhet med de andre arbeiderpolitikere trakk Bevin seg ut av samlingsregjeringen i mai 1945. Men etter arbeiderpartiets seier ved valgene i juli samme år ble Bevin utenriksminister i Clement Attlees regjering. Han deltok sammen med Attlee i Potsdamkonferansen.Bevin var en av de fremste talsmennene for at de vestlige demokratiene skulle samordne sine krefter økonomisk, politisk og militært. Han tok i 1947 initiativet til en europeisk økonomisk samarbeidsorganisasjon, som skulle samordne og fordele Marshallhjelpen. I en tale i Underhuset i 1948 foreslo han at de vesteuropeiske landene skulle slutte seg sammen i en militærallianse (Vestunionen).I det følgende året spilte Bevin en viktig rolle i forhandlingene som førte til dannelsen av Atlanterhavspakten i april 1949. Bevins utenrikspolitikk vant stort sett tilslutning blant de konservative (Conservative Party), mens den møtte en del opposisjon innen venstrefløyen i arbeiderpartiet.I mars 1951 måtte han av helbredshensyn trekke seg tilbake som utenriksminister, og var deretter lordseglbevarer til sin død i april samme år. Les mer i Store norske leksikon Storbritannias historie Litteratur Bullock, Alan: The life and times of Ernest Bevin, 1960-83, 3 bind. |
10,945 | https://snl.no/Valerij_Borzov | 2023-01-31 | Valerij Borzov | Store norske leksikon,Sport og spill,Friidrett,Løp | Valerij Borzov er en ukrainsk (sovjetisk) friidrettsutøver, idrettsleder og politiker. Han var sprinter og vant gull på både 100 og 200 meter i sommer-OL i 1972. Etter idrettskarrieren har han markert seg som idrettsleder i den olympiske bevegelsen og i friidrett. | Idrettskarriere Borzov markerte seg først internasjonalt ved å bli europamester på 100 meter i 1969. Han vant øvelsen i tre EM på rad (1969, 1971 og 1974) og vant i tillegg 200 meter i 1971.Borzov representerte Sovjetunionen som aktiv idrettsutøver og ble olympisk mester på 100 og 200 meter og tok OL-sølv på 4x100 meter i München 1972. Han tok også OL-bronse på 100 meter og i stafett i Montreal 1976.Han satset på et tredje OL, på hjemmebane i Moskva i 1980, men måtte legge opp i 1979 på grunn av skader.Hans personlige rekorder er 10,07 på 100 meter og 20,00 på 200 meter, begge satt i OL 1972. Idrettsleder og politiker Etter idrettskarrieren har Borzov hatt mange ledende verv innen idretten. Blant annet ble han den første presidenten i den olympiske komitéen i Ukraina, som han ledet fra 1990 til 1998. Han ble medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC) i 1994 og satt som president i det ukrainske friidrettsforbundet fra 1996 til 2012.Borzov har også vært aktiv i politikken som ungdoms- og idrettsminister i Ukraina fra 1990 til 1997 og parlamentsmedlem fra 1998 til 2006.Borzov giftet seg i 1977 med den russiske turndronningen Ljudmila Turistsjeva. Les mer i Store norske leksikon friidrett olympiske mestere i friidrett, menn |
3,709 | https://snl.no/Aall | 2023-01-31 | Aall | Store norske leksikon,Historie,Historiske hjelpevitenskaper,Slektsforskning og genealogi,Norske slekter | Aall er en norsk slekt som stammer fra Ål sogn i Ribe amt på Jylland i Danmark, hvor stamfaren Søren Nielsen var bonde til 1534, da han mistet gården etter å ha deltatt i Skipper Klements opprør. Slekten kom til Norge i 1712 via London med hans sønnesønns sønnesønns sønn, Niels Aall (1702–1784), som bosatte seg i Porsgrunn og grunnla en trelastforretning. | Niels Aall var far til cand.theol. Nicolai Benjamin Aall (1739–1798), eier av Ulefos, og Jacob Aall (1754–1826), eier av Borgestad. Førstnevnte var far til statsråd Niels Aall (1769–1854), eier av Ulefos, eidsvollsmannen konsul Jørgen Aall (1771–1833), eidsvollsmannen verkseier Jacob Aall (1773–1844), eier av Nes Jernværk, og Nicolai Benjamin Aall (1776–1811), eier av Bjørntvedt i Eidanger.Statsråd Niels Aalls sønn, kammerherre Hans Aall (1805–1863), eier av Ulefos, var far til blant andre brukseier Niels Aall (1831–1901), eier av Ulefos, og cand.jur. Diderik Maria Aall (1842–1889). Førstnevnte var far til kammerherre Cato Aall (1871–1957), eier av Ulefos. Dennes sønn Niels Fredrik Nicolai Aall (1911–1981) overtok i 1933 familiefirmaet Aall-Ulefos Brug. Han var far til den nåværende eier av Ulefos, brukseier Niels Cato Beckett Aall (født 1953). Diderik Maria Aall var far til museumsdirektør Hans Jacob Aall (1869–1946).Verkseier Jacob Aall (1773–1844) var far til verkseier Nicolai Benjamin Aall (1805–1888), eier av Nes Jernværk og Egeland Verk, og stortingspresident Jørgen Aall (1806–1894). Førstnevnte var far til verkseier Nicolai Benjamin Aall (1853–1919), som grunnla familieaksjeselskapet A/S Jacob Aall & sønn, som eier Nes Jernværk. Han var farfars far til den nåværende verkseier Knut Benjamin Aall (født 1965).Nicolai Benjamin Aall (1776–1811) var far til prost, stortingsmann Hans Cato Aall (1807–1862) og distriktslege Jørgen Wright Aall (1810–1853). Førstnevnte var far til blant andre sogneprest i Svene Niels Anton Aall (1833–1896), som igjen var far til professor Anathon August Fredrik Aall (1867–1943; gift med etnologen Lily Weiser Aall, 1898–1987), og rettsfilosofen Herman Johan Regnor Harris Aall (1871–1957). Les mer i Store norske leksikon Ulefos Næs Jernverk Egelands verk norsk industrihistorie |
6,262 | https://snl.no/ekspressendinger | 2023-01-31 | ekspressendinger | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Postverk | Ekspressendinger var postsendinger som mot en ekstra avgift ble utlevert med bud straks etter ankomsten. | Tjenesten ble innført i Norge i 1904, da det het at ilpostbrev kunne sendes til de største byene. Fra 1927 byttet denne tilleggstjeneste navn til ilbudbrev, og 1. mars 1969 til ekspressendinger. Da hadde også pakker kommet med, og posten annonserte med at sendingene ble utlevert med bud innen to timer etter ankomst. Postverkets tilbud om slik utlevering innenlands ble avviklet i 1995, mens tilbudet til utlandet fortsatte under benevnelsen swiftpost til og med 2006.Ordningen dekket et behov hos mange. Det ble bragt ut 55 700 sendinger med bud i 1929, og i 1968 var det økt til 534 800. Tilbudet gjaldt bare sendinger til postkontorer i Norge som hadde egne bud, og ikke alle land deltok i tjenesten.Verre var det at mange betalte for denne ekstratjenesten i den tro at sendingene kom hurtigere fram til mottakerpostkontoret og ikke forsto at tjenesten bare gjaldt selve utleveringen. Pakker som hastet kunne bli framsendt sammen med brev ved å betale ilpakke-porto, og eventuelt også betale for ekspressutlevering. Les mer i Store norske leksikon postverk |
3,180 | https://snl.no/dvergpalme | 2023-01-31 | dvergpalme | Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Enfrøbladete planter,Palmeordenen,Palmefamilien,Chamaerops | Dvergpalme er en art i palmefamilien og den eneste arten i slekten Chamaerops. Dvergpalmen finnes naturlig i området rundt Middelhavet. Den brukes som prydplante. | Beskrivelse Dvergpalme er en buskaktig, oftest flerstammet palme. Den er langsomtvoksende. Stammen er omkring 30 cm tykk og sjelden mer enn en meter høy, og den er normalt dekket av rester av bladslirene. I fravær av brann kan stammen bli flere meter høy og miste bladslirene. Bladene er vifteformede med lang bladstilk som er forsynt med skarpe torner. Blomsterkolbene er dekket av et tofliket hylster. Blomstene er enkjønnete, og plantene er oftest hann- eller hunnplanter. Iblant forekommer hann- og hunnblomster eller tokjønnede blomster på samme plante. Blomstene pollineres av snutebiller. Frukten har ubehagelig lukt av smørsyre og spises av nattaktive dyr som grevling og rev som dermed bidrar til frøspredningen. Utbredelse Arten er utbredt i kystnære områder i det vestlige middelhavsområdet, øst til Malta. Det er den eneste palmen med naturlig utbredelse i fastlands-Europa. Den tåler tørke godt og vokser på sandrike og steinete steder. Bruk Fibrene har vært brukt til tau og vevde produkter og som vegetabilsk krøllhår til madrasstopp. Blomsterkolbene er spiselige som unge. Dvergpalmen dyrkes som prydplante i mange land. Kultivaren 'Vulcano' er særlig kompakt og er mindre tornete. I Norge dyrkes dvergpalmen som stueplante og i veksthus. Selv om den tåler noen frostgrader, vil den normalt ikke overleve en norsk vinter. Les mer i Store norske leksikon palme Trachycarpus fortunei |
10,286 | https://snl.no/Alberta_-_provins_i_Canada | 2023-01-31 | Alberta
(provins i Canada) | Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Nord- og Mellom-Amerika,Canadas geografi | Alberta er en provins i Canada, mellom British Columbia i vest og Saskatchewan i øst. Den grenser til USA i sør og til Northwest Territories i nord. | Arealet er 661 848 kvadratkilometer, hvorav 642 317 kvadratkilometer landareal, og innbyggerne teller 4 280 127 (2017). Provinsen måler 1223 kilometer nord-sør og er 660 kilometer på det bredeste øst-vest. Hovedstaden er Edmonton.Navnet er etter dronning Victorias fjerde datter, prinsesse Louise Caroline Alberta (1848–1939). Geografi og miljø Den sørøstlige delen av Alberta tilhører det nordamerikanske sletteområdet og består av et fruktbart og åpent gressland (prærie). Den nordlige delen dekkes av store barskoger. Grensen mot sørvest dannes av Rocky Mountains. Her finnes flere topper på over 3000 meter over havet, høyest er Mount Columbia (3747 meter over havet). Store deler av Rocky Mountains' østskråninger er fredet som nasjonalparker (Jasper, Banff).I sørøst, cirka 100 km nord for Medicine Hat, ligger Dinosaur Provincial Park med dinosaurfossiler som er cirka 75 millioner år gamle. Parken står på UNESCOs verdensarvliste.Klimaet er kontinentalt med varme somre og kalde vintre. Mesteparten av nedbøren faller i sommerhalvåret. Alberta er Canadas solrikeste provins, men den har også størst antall tornadoer, gjennomsnittlig 15 per år. Folk og samfunn Den etniske sammensetningen er variert. 21,8 prosent regner sitt opphav som helt eller delvis kanadisk (2011). Deretter følger engelsk, tysk, skotsk og irsk. 8,4 prosent har øst- eller sørasiatisk opprinnelse. Andelen som identifiserer seg som urfolk er 5,8 prosent (116 670 som hører til nordamerikanske urfolk, 96 870 métiser og 0,1 prosent inuitter, 2011). 4,3 prosent (152 645) regner sitt opphav som helt eller delvis norsk.Befolkningen er siden 1990 i rask vekst grunnet tilflytting fra andre deler av Canada. Provinsen er likevel fremdeles svært tynt befolket. 81 prosent av befolkningen er urban (2011). De største byene er Calgary og Edmonton, som til sammen danner den såkalte Calgary-Edmonton-korridoren, som med 74,2 prosent av Albertas befolkning (2011) er en av Canadas raskest voksende byregioner. Økonomi og næringsliv Alberta har store naturressurser. Provinsen står for mesteparten av Canadas havre- og byggproduksjon, og er nest størst i hveteproduksjon. Alberta er også størst med hensyn til storfe- og sauehold. De store skogene er utgangspunkt for en betydelig trevareindustri. Størst økonomisk betydning har imidlertid olje og naturgass. Siden det store oljefunnet i Leduc i 1947, har provinsen opplevd en sterk økonomisk vekst. Alberta står for mesteparten av Canadas petroleumsproduksjon og halvparten av landets kullproduksjon. I nord finnes store forekomster av oljesand som ikke er fullt utnyttet. Industrien domineres av nærings- og nytelsesmiddelproduksjon, petroleumsraffinering, metall-, tre- og kjemisk industri. Nyere vekstindustri er informasjonsteknologi med blant annet stor produksjon av telekommunikasjonsutstyr. Turisme er en viktig inntektskilde med blant annet naturopplevelser, festivaler og skisport. Alberta har størst bruttonasjonalprodukt av Canadas provinser. Historie Området har vært bebodd av mennesker i mer enn ti tusen år. Den sørlige delen av Alberta tilhørte Rupert's Land, som i 1760 ble gitt til Hudson's Bay Company. Stasjoner for pelshandel ble etablert ved de store elvene fra 1783. Rupert's Land ble i 1869 slått sammen med North Western Territories under navnet Northwest Territories.Etter at området kom inn under Canada, økte den europeiske koloniseringen sterkt. I 1901 hadde Alberta bare 73 000 innbyggere. Jernbanebygging og tildeling av gratis og billig land førte til at Albertas innbyggertall i 1911 hadde økt til 374 000; de fleste innflytterne kom fra det østlige Canada. Alberta fikk utvidet arealet og fikk status som provins i 1905.Etter at olje ble oppdaget i Turner Valley i 1914, økte Calgarys befolkning sterkt. Olje og naturgass ble også funnet en rekke andre steder og ga Alberta økonomisk vekst. I juni 2013 var det katastrofale flommer i Albertas sørlige halvdel og i 2016 førte skogbrann til at mer enn 80 000 innbyggere ble evakuert. Les mer i Store norske leksikon Canadas geografi Canadas historie Canadas politiske system Økonomi og næringsliv i Canada Eksterne lenker Albertas provinsmyndigheter |
4,542 | https://snl.no/bil | 2023-01-31 | bil | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Bil,Motorkjøretøyer | Bil er kjøretøy (motorvogn) med minst fire hjul og motor. I dag er det vanlig både med biler som drives av forbrenningsmotor, biler som drives av elektrisk motor (elbil), eller biler som drives av en kombinasjon av disse to motortypene (hybridbil). Det finnes også biler med brenselcelle, med Hydrogen som drivstoff. | Ordet bil er en forkortelse for automobil, som betyr noe som kan bevege seg av seg selv. Når man sier «bil» uten noe tillegg, tenker man ofte på personbil, altså mindre kjøretøyer hovedsakelig beregnet på transport av personer på vei. Men ordet brukes også om andre typer motorvogner, som varebiler og lastebiler. Det norske ordet bil har dermed en videre betydning enn for eksempel «car» på engelsk. Likevel er det flere typer lignende kjøretøyer, som busser, traktorer og elektriske rullestoler, som ikke omtales som biler. Skinnegående kjøretøy regnes heller ikke som biler.Vegtrafikkloven bruker først og fremst andre betegnelser enn «bil», som kjøretøy, motorvogn, personbil, lette kjøretøy og lastebil. For hver av disse finnes presise definisjoner.For biler med forbrenningsmotor er de vanligste drivstoffene bensin og diesel (fossile brensler) samt ulike typer biodrivstoff. Det finnes også noen få forbrenningsmotorer som bruker Hydrogen som drivstoff.Motoren i elbiler drives derimot med elektrisk energi fra et batteri som kan lades opp med strøm fra strømnettet. Kraften fra motoren overføres til underlaget ved hjelp av drivhjul. Brenselcelle er også brukt som energikilde til fremdrift. Brenselcellen produserer elektrisk energi, som brukes til drivkraft til en elektrisk motor til fremdrift av bilen. Politisk I dag pågår en storstilt omlegging av transportsystemet fra biler drevet av bensin og diesel, til elbiler og andre nullutslippsenergikilder til fremdrift av kjøretøy. Denne omleggingen har kommet lenger i Norge enn i andre land, som følge av en aktiv politikk fra myndighetenes side. Salget av elbil i Norge stiger vært år. I de største byene i Norge er salget av rene elbiler på over 80 % (pr, 2021), (noe lavere i distriktet). Bilens oppbygning Bilen består av mange komponenter: blant annet karosseri, drivverk, hjuloppheng, bremser, motor, diverse styreenheter, komfort og sikkerhetssystemer og innredning for å nevne noe. Totalt inneholder en gjennomsnittlig bensinbil ca 30000 komponenter. Karosseri og hjuloppheng Bilens ytre deler kalles karosseri. Det er vanligvis laget av stål men kan også lages av aluminium, plast eller ulike legeringer. Formen bestemmes til dels etter plassbehov, dels etter hva som egner seg best aerodynamisk sett, og dels etter ønsker om design. Bilens karosseri blir også omtalt som overstell. Før cirka 1980 var det vanlig med todelt karosseri, og overstellet var da den delen som stod øverst. Overstellet var satt oppå et understell, også kalt chassis eller ramme, hvor motor, hjuloppheng og drivverk var montert. Rammen var da viktig for styrken på bilens konstruksjon. Eldre biler hadde bilene en stålramme som drivverk, hjul og karosseri ble festet til, kalt ramme/chassis. For å redusere bilens vekt har selvbærende karosseri (også kalt monocoque-konstruksjon) etter hvert blitt det vanlige på personbiler. Disse er konstruert slik at styrken ligger i selve karosseriet. Motor, drivverk og hjuloppheng er montert direkte i karosseriet. I dag brukes mest selvbærende karosseri på personbiler som i stor grad erstatter ramme/chassis. De kjøretøyene som fortsatt har ramme, er stort sett store biler som enkelte større SUVer, pickuper, lastebiler og busser. Les mer om karosseri , chassis og hjuloppheng. Drivverk Bilens drivverk består av en girkasse (manuell/automat), differensial, drivaksel og drivhjul. Bakhjulsdrevne biler går drivkreftene via en mellomaksel fra motoren via den frontmontertee girkassen til en differensial som ga kraft til de drivende bakhjulene. Eller som forhjulsdrevne biler med motor og drivverk samlet i en pakke over forhjulene, eller en kombinasjon av disse, 4 hjuls drift. Som kraftenhet/motor brukes en forbrenningsmotor, brenselcelle eller elektrisk motor, ved bruk av en elektriskmotor eller brenselcelle, trengs det ikke en girkasse. Les mer om bilens motor, girkasse og differensial. Styring, bremser og hjul Bilens styring består av et føreroperert ratt som virker på en mekanisme som vrir forhjulene, slik at bilen svinger dit fører ønsker. Alle personbiler i dag har en form for servostyring som gjør det lettere for fører og svinge på rattet. Bremsene er skiveformet fremme og bak, i noen tilfelle trommelbremser bak i stedet for bremseskiver. Hjulene består av felg og dekk, der dekkene blant annet har som målsetning og oppnå best grep til underlaget. Les mer om styring, bremser, felger og dekk. Elektrisk anlegg og elektronikk Bilens elektriske anlegg består av en kraftprodusent (generator), et energilagrer/akkumulator (bilbatteri) og et ledningsnett til komponentene som drives av elektrisk kraft, for eksempel lys, kupevifte, viskermotor, sentrallåser, elektriske vinduer, varmetråder i speil, bakrute og seter med mer. Dessuten består systemet av en rekke releer, dioder, transistorer og transformatorer (omformere) og styreenheter. I takt med at datamaskinene blir mindre og raskere og at kravene til bilens forbruk, utslipp, komfort og sikkerhet blir større, øker bruken av elektronikk for å overvåke og styre prosesser. Eksempel på disse enhetene er motorstyring, til overvåking av ABS bremsene (Anti Blockier System), komfortsystemer (klima), media/kommunikasjon, cruisekontroll, sikkerhetssystemer, lys, filvarsling, fremkommelighet (Antispinn) og stabilitet (ESP, Electronic stability Program), kjørekomputer med flere. Les mer om elektrisk anlegg i bil . Sikkerhet Bilens sikkerhet deles inn i passiv og aktiv sikkerhet. Aktiv sikkerhet er komponenter som skal hindre at en ulykke skjer, alt fra god sikt, gode dekk, Blokkeringsfrie bremser ABS, Nødbremseassistanse (bilen bremser selv for en hindring som fører ikke har sett), presis styring og hjuloppheng med mer. Passiv sikkerhet er sikkerhetsdetaljer/utstyr som aktiveres når en ulykke har inntruffet, Airbag, sikkerhetsseler, forsterket karosseri rundt kupeen, kollisjonssoner med mer. Utviklingen av sikkerhet i bil har hatt økt fokus, spesielt etter år 2000, og sikkerheten øker år for år. Les mer om bilens sikkerhetssystemer. Historikk Tanken om å konstruere et selvbevegelig kjøretøy kan spores helt tilbake til oldtiden. Heron fra Alexandria etterlot seg skisser av en dampbil. Isaac Newton gjorde forsøk med en vogn drevet av en utstrømmende dampstråle. Som historiens første bilist regnes imidlertid franskmannen Nicolas-Joseph Cugnot, som i 1769 laget en dampdrevet vogn. Dampvogner ble videreutviklet i England og Mellom-Europa, og på begynnelsen av 1800-tallet ble det startet rutekjøring med dampdrevne busser. Disse var godt konstruert for sin tid, men på grunn av veienes beskaffenhet var ikke kjørefarten større enn cirka 20 km/t. Passasjerkomforten var liten, idet bussene var utstyrt med jernbeslåtte hjul og støv og sot virvlet rundt de nye kjøretøyene der de larmende kjørte på de humpete landeveiene. I Norge ble det i 1871 gjort forsøk på å sette i gang rutekjøring med dampdrevet «landeveistog» mellom Lillehammer og Trondheim og også mellom Levanger og riksgrensen. Disse forsøkene strandet imidlertid – særlig på grunn av veiforholdene. Som den moderne bilens fedre regnes tyskerne Gottlieb Daimler (1834–1900) og Carl Friedrich Benz (1844–1929), som uavhengig av hverandre bygde de første kjøretøyene drevet med forbrenningsmotorer (i 1883). Dyrlegen John Boyd Dunlop (1840–1921) fremstilte i 1889 de første pneumatiske gummiringene, en oppfinnelse som franskmannen André Jules Aristide Michelin (1853–1931) utviklet til bruk for biler. De første bilene så ut som hestekjøretøyer uten drag. Fra denne tiden stammer for eksempel ordet karosseri, som er avledet av fransk carosse, stor, firehjulet stasvogn. Selv om bilen så dagens lys i Europa, var det USA som kom til å bli selve «billandet». Denne utviklingen skyldtes i første rekke Henry Ford. Han laget i 1896 en bil drevet med en bensinmotor på fire hestekrefter, og startet i 1903 Ford Motor Company. Ford var svært fremsynt og så tidlig hvilke muligheter bilen hadde. Han gikk inn for å få produksjonsomkostningene ned blant annet ved standardisering av typene og bruk av samlebånd. Velkjente er Fords A- og T-modeller. Sistnevnte type ble produsert i et antall av 15 millioner i årene 1908–1928. Serieproduksjon av denne modellen reduserte produksjonstiden fra 12 timer til 90 minutter. Bilens pris falt fra 950 til 290 dollar til tross for økt utstyrsmengde, og arbeidernes lønn ble samtidig fordoblet. I Europa ble det i årene 1890–1910 grunnlagt en rekke bilfabrikker, men det var ikke tale om noen masseproduksjon. Fremstillingen var nærmest håndverksmessig, og hver enkelt vogn ble nøye prøvd før den ble levert. Den økonomiske depresjonen i tiden mellom første og andre verdenskrig satte en bremse på «motoriseringen», spesielt i Europa, men etter andre verdenskrig utviklet bilismen seg eksplosjonsartet. Bilproduksjon hører til de produserende landenes største næringsgrener og har også gitt ringvirkninger til en lang rekke andre områder. I løpet av 1900-tallet nådde bilen massemarkedet, først i USA, senere over hele den industrialiserte del av verden. Biltettheten, angitt i biler per 1000 innbyggere, har i USA passert 500; i vesteuropeiske land ligger den rundt 300 til 500. I store deler av verden er likevel bilen ikke alminnelig utbredt som transportmiddel og forbruksvare; den tilsvarende biltettheten i India den tilsvarende biltettheten i India er for eksempel knappe 20 biler per 1000 innbyggere (SSB,2011). Gjennom 1900-tallet spilte bilen en stadig mer vesentlig rolle i det moderne, industrialiserte samfunn. Knapt noe annet enkeltfenomen har satt slikt preg på livsform og livsmiljø i vår del av verden som bilen har gjort fra midten av 1900-tallet og fremover. Personbilen har endret menneskers livsbetingelser og la grunnlaget for en tidligere helt ukjent grad av mobilitet og frihet, samtidig som den har skapt en rekke nye problemer, ikke minst i form av ulykker, støy og forurensning. Den enkeltes reisevaner, forbruksvaner og tidsbruk er påvirket av bilen, på samme måte som bilismen legger forutsetningene for svært mye av samfunnsplanleggingen, blant annet når det gjelder arealbruk og bosettingsmønster. De store bilkonsernene er blitt blant de viktigste aktører i samfunnsøkonomien, og bilfabrikkene og bilrelaterte virksomheter er blitt noen av de største arbeidsplassene i mange land. I tillegg kommer oljebransjen med alle dens forgreninger, og man ser at bilismen har ført til en virksomhet av helt fundamental betydning for industrilandene, slik de har utviklet seg til å bli de siste 50–60 årene. Les mer om bilismens framvekst i artiklene biltrafikk og personbiler i Norge. Bilindustrien gjennomlevde i 1980-årene en økonomisk krise. Dette førte til en reduksjon av antall produsenter gjennom oppkjøp, allianser og andre strukturendringer. Japansk bilindustri fikk stor fremgang på bekostning av amerikanske biler. Krisen medførte også en større automatisering av produksjonen med utstrakt bruk av roboter. På begynnelsen av 1900-tallet framsto elbiler som et reelt alternativ til biler med forbrenningsmotor. Elbilene var særlig populære i USA, men også i Europa og Norge ble det produsert og solgt et betydelig antall personbiler og lastebiler drevet av elektrisitet. Det er flere grunner til at elbilene forsvant fra markedet. Tidens batteriteknologi og manglende infrastruktur for lading hemmet utviklingen. Fra andre verdenskrig og fram til årtusenskiftet var biler med forbrenningsmotorer drevet av bensin eller diesel dominerende både i Norge og i verden som helhet. Høsten 1995 startet man serieproduksjon av elektriske biler i Frankrike, og i løpet av de påfølgende tiårene ble elbiler mer vanlig, særlig i byene. Les mer om elektriske biler. Bilproduksjon i Norge I Norge er det flere ganger gjort forsøk på å få i gang bilproduksjon, men det er bare ved Strømmens Værksted det har lykkes å holde produksjon i gang i noen tid. I 1917 ble Norsk Automobilfabrik A/S stiftet for å fremstille person- og lastebiler i samarbeid med svenske Scania-Vabis, og skiftet også senere navn til Norsk Automobilfabrik Scania-Vabis A/S. Bedriften lå på Kambo ved Moss. Foretaket strandet og ble avviklet i 1923. Stavern Bilfabrikk laget i begynnelsen av 1920-årene cirka 100 2,5 tonn lastebiler, overveiende av amerikanske standarddeler, før virksomheten ble nedlagt. A/S C. Geijer & Co. begynte i 1925 fremstilling av personbiler. Ramme, fjærer, radiator og karosseri var av eget fabrikat. Etter at cirka 20 biler var laget, ble fabrikasjonen innstilt. Et interessant forsøk ble i 1935 gjort av Tandhjulfabriken, Oslo, som bygde en lastebil med norsk motor (Real) og ramme, girkasse, fjærer, bremser og styring av egen fabrikasjon. I 1925 begynte Strømmens Værksted A/S å bygge busskarosserier av duraluminium. Den første bussen med flat motor ble bygd i 1934 og den første trolleybussen i 1940. Med selvbærende karosseri av aluminium, uavhengig fjærende hjul og flat motor var Strømmens' busser et produkt som vakte oppmerksomhet også utenfor landets grenser. Etter andre verdenskrig har det vært gjort forsøk med norsk produksjon av plastbiler. Troll-bilen ble laget i noen få eksemplarer i 1957/58 ved en fabrikk i Telemark. Bilen hadde tysk motor. I begynnelsen av 1970-årene ble det produsert tre elektriske biler med plastkarosseri av firmaet El-bil A/S. I 1999 startet firmaet Pivco serieproduksjon av elektriske biler under merket City Bee i Aurskog-Høland. Senere samme år ble bedriften kjøpt av Ford, og fikk da navnet Think Nordic AS. I 2002 solgte Ford fabrikken til det sveitsiske elbilselskapet Kamkorp Microelectronics, som fortsatte produksjonen. En rekke norske bedrifter er underleverandører av bildeler til fabrikker i utlandet. Fra 1990-årene gjelder dette blant annet Kongsberg Automotive (girkasser), Raufoss Automotive (i 1997 overtatt av Norsk Hydro) (støtfangere), Dyno Industrier (bensintanker), Hydro Aluminium Fundo (lettmetallfelger) og Sensonor (sensorer til kollisjonsputer). Lasteplan og busskarosserier lages ved norske verksteder, norske tilhengerfabrikker er fullt ut konkurransedyktige med utenlandske og det finnes norske spesialbedrifter som fremstiller motordeler og stempler, foruten diverse bilrekvisita. Les mer i Store norske leksikon biltrafikk personbiler i Norge elbil hybridbil Samferdsel i Norge Liste over norske bilkjennetegn Liste over internasjonale bilkjennetegn bilsport Eksterne henvisninger. Statistisk sentralbyrå, SSB |
3 | https://snl.no/digitalt_trykk | 2023-01-31 | digitalt trykk | Store norske leksikon,Samfunn,Medier,Grafisk industri,Teknologi og materialer i grafisk industri | Digitalt trykk er en digital metode for trykking. Trykkformen består av små dyser som styres digitalt, og som enkelt kan endres mellom hvert avtrykk, i motsetning til for eksempel offset og eldre trykkmetoder som krever mer nitidig forberedelse. | All informasjon om det som skal trykkes overføres digitalt til trykkmaskinen. Maskinen trykker så alle sidene i trykksaken og setter eventuelt sidene sammen til et hefte. I grafisk industri brukes denne metoden særlig for å trykke opp små og mellomstore opplag, fordi det er rimelige og mindre tidkrevende enn offset. Ved større opplag er imidlertid offset det mest konkurransedyktige og foretrukne.Digitaltrykk er også en benevnelse som brukes for digital kunstgrafikk samt utskrifter fra digitale hjemmeskrivere. «Print on demand» Digitalt trykk representerer den nyeste teknologien innenfor industriell reproduksjon på papir og andre medier. Det åpner muligheten for «print on demand» («trykk på forespørsel»), for eksempel for trykk av en spesialtilpasset bok som er satt sammen etter brukerens personlige behov. Trykte fotobøker som man kan bestille hos fotoleverandører er et eksempel på dette. Teknologien gjør det lett og effektivt å distribuere informasjon. I stedet for å for eksempel produsere en trykksak i ett land, for deretter å frakte disse verden rundt med transportmidler, kan man sende trykkbildet digitalt til lokale trykkerier i hvert land: Den samme trykksaken kan dermed trykkes hvor som helst. Les mer i Store norske leksikon digital grafiske fag grafiske trykkmetoder |
8,014 | https://snl.no/Frederik_Moltke_Bugge | 2023-01-31 | Frederik Moltke Bugge | Store norske leksikon,Samfunn,Utdanning og forskning,Grunnopplæring,Biografier i grunnopplæringen | Frederik Moltke Bugge var ein toppfigur i norsk skule- og kulturliv i 1830- og 1840‑åra. Han var ein kraftig talsmann for dei klassiske språka i den store skulekommisjonen (1839–1842), som var sett til å revidere skule- og undervisningsopplegget, og han hadde på offentleg oppdrag vore i Tyskland og Frankrike for å studere skulestellet der. | Bugge var son til biskop Peter Olivarius Bugge og Cathrine Koch. Berre 27 år gamal blei han utnemnd til rektor ved Trondheim katedralskule. Då hadde han imponert i hovudstaden med å ta filologisk embetseksamen med innstilling, og etter eit par år som styrar ved latinskulen i Stavanger fekk han tilbod om stilling som universitetslektor i latin. Bugge valde i staden stillinga i heimbyen Trondheim.I 18 år var han ein dynamisk rektor, samstundes som han tok på seg dei krevjande statlege oppgåvene med å revidere det norske skulestellet. Studiane og refleksjonane etter reisene utanlands resulterte i eit trebinds verk på cirka 1000 sider, som staten gav til alle allmugeskulane i landet. Bugge skreiv ei rekkje artiklar om skulepolitiske emne og avhandlingar om klassisk litteratur, og han omsette og kommenterte Homer, Platon og fleire. Pedagogiske reformer I si eiga undervisning eksperimenterte Bugge med pedagogiske reformer, mellom anna mindre klassar, kortare skuletimar, meir variert undervisning og fysisk trening. Elevane i avgangsklassen fekk særoppgåver, og dei fekk skulefri for å arbeide med desse oppgåvene.Det rikaste arbeidsstoffet for elevane meinte Bugge var å finne i den klassiske litteraturen. Når det galdt fagkrinsen, blei han derfor ein ivrig talsmann for dei klassiske språka latin og gresk. Den danninga og den intelligensskuleringa ein oppnådde gjennom læring av desse språka, meinte han var eineståande. Andre argumenterte for at matematikk og naturfag hadde ein minst like stor intelligensskulerande verknad, og i tillegg den pedagogiske fordelen at dei kunne stimulere fatteevna hos dei unge ved hjelp av plansjar og figurar. Nyhumanist I den hardnakka kampen som i desse åra blei ført overalt i samfunnet om skulereformer og danning, blei Bugge ein leiar for den krinsen som blei kalla nyhumanistane. På si side hadde han professor Georg Sverdrup og andre klassisk-filologar.Mot nyhumanistane stod dei såkalla realistane, som meinte at moderne språk og naturfag burde få ein større plass. Realistane hadde førarar som Anton Martin Schweigaard og Fredrik Stang og krinsen rundt det såkalla Intelligenspartiet.I kulturlivet blei diktarane Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven representantar for kvar si side i denne striden, som også fekk patriotiske overtonar og i lang tid prega den offentlege debatten. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab I Trondheim blei Bugge leiar (preses) i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, den eldste vitskapelege institusjonen her i landet, grunnlagd i 1760. I Bugge si tid som leiar fungerte Videnskabsselskabet nærmast som eit nasjonalt forskingsråd, som gav støtte til vitskapeleg arbeid kvar det måtte finnast i landet.Det viktigaste bidraget i så måte var den støtta selskapet gav til Ivar Aasen, slik at han kunne reise rundt og studere dialektane og utarbeide ein grammatikk og ei ordbok. Då Aasen sommaren 1842 kom til Trondheim, blei han godt motteken av Bugge, som lenge hadde ønskt «Almuedialekters Bearbeidelse», og i dei neste åtte–ni åra fekk Aasen årlege bidrag frå Videnskabsselskabet. Nederlag Bugge kom etter kvart til å lide nederlag på så og seie alle frontar. Dei skule- og undervisningsreformene som diskusjonane etter kvart munna ut i, gjekk stikk i strid med Bugge sine ønske og prinsipp. Det blei ei skulereform der realfag og moderne språk gradvis fortrengte dei klassiske språka.I Videnskabsselskabet blei han kritisert for ei altfor open og inkluderande haldning. På katedralskulen blei det misnøye med livsførselen hans, og styret skreiv til departementet at rektor Bugge hadde møtt rusa til ei skuleavslutning, at han ein kveld på teateret hadde oppført seg upassande saman med ei kvinne, og at han skulle ha sunge i gatene på veg heim. Klagene blei tekne opp att og resulterte i at Bugge berre fekk halde fram i stillinga si på prøve. I 1850 melde han seg ut av Videnskabsselskabet, og året etter trekte han seg som rektor og flytta til Bergen. Der fungerte han som privatlærar vel eit års tid før han døydde i 1853, 47 år gammal. Les meir i Store norske leksikon Frederik Moltke Bugge i Norsk biografisk leksikon Litteratur Asbjørn Øverås: Frederik Moltke Bugge : Kulturarbeid og kulturstrid i 1830–40-åra, bd. I–II. Oslo 1949 |
12,595 | https://snl.no/Brest-Litovsk-freden | 2023-01-31 | Brest-Litovsk-freden | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Verdens historie,Første verdenskrig | Brest-Litovsk-freden var fredstraktatene fra 1918 mellom sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn med allierte) og Ukraina, og mellom sentralmaktene og Sovjet-Russland. Avtalene ble inngått i februar og mars 1918, men begge falt bort i og med Versaillesfreden i 1919 og Rapallotraktaten i 1922. Brest-Litovsk-freden førte til at Russland trakk seg ut av første verdenskrig. | Da det ikke lyktes den nye sovjetregjeringen å få slutt på første verdenskrig, på grunn av motstand fra ententen, innledet den separatforhandlinger med sentralmaktene 3. desember 1917 i Brest-Litovsk (i dag Brest i Belarus). Fire ukers våpenhvile ble besluttet 17. desember, og fredsforhandlingene begynte 22. desember. Forhandlingene ble preget av sovjetrussernes forhalingstaktikk og propagandamanøvrer. Sentrale forhandlere var russerne Lev Trotskij og Adolf Joffe, tyskernes utenriksminister von Kühlmann og general von Hoffmann, samt Østerrike-Ungarns utenriksminister grev Ottokar von Czernin.Tross strid mellom sentralmaktenes politiske og militære ledelse kunne den nye republikken Ukraina undertegne sin fredsavtale med sentralmaktene 9. februar 1918. Ukraina skulle samme sommer levere 1 million tonn korn til Østerrike-Ungarn, og ble anerkjent som stat.Forhandlingene mellom tyskerne og russerne ble vanskelige. 18. januar 1918 fremla von Hoffmann de tyske krav, blant annet opprettelse av tyske satellittstater i Baltikum, Polen og Ukraina, som alle var tidligere russiske land. Trotskij oppnådde pause i forhandlingene, og overtalte regjeringen til å trekke Sovjet-Russland ut av krigen uten fredsavtale. Tyskerne rykket inn i Baltikum og Volhynia. Russerne bad da om nye forhandlinger, som tyskerne krevde fullført innen fem dager. Bolsjevikene stod nå splittet, idet statsleder Vladimir Lenin hevdet at fred var nødvendig hvis Sovjet-Russland skulle overleve, mens Nikolaj Bukharin talte for revolusjonær forsvarskrig. Lenin vant frem, og fredsavtalen ble undertegnet 3. mars. Sovjet-Russland anerkjente Polens, Finlands, de baltiske staters og Ukrainas selvstendighet (Ukraina ble i praksis tysk protektorat). Sovjetkongressen ratifiserte avtalen 15. mars. Les mer i Store norske leksikon første verdenskrig – fredsslutningene |
1,473 | https://snl.no/Joseph_Chamberlain | 2023-01-31 | Joseph Chamberlain | Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands historie | Joseph Chamberlain var en britisk politiker. Han var først liberal, men etter at han motsatte seg home rule for Irland i 1886, dannet han et nytt parti kalt de liberale unionister, som var alliert med det konservative partiet. Chamberlain førte som koloniminister fra 1895 en imperialistisk politikk, blant annet i Sør-Afrika under den andre boerkrigen i 1899–1902. | Politisk karriere Chamberlain var borgermester i Birmingham i 1873–1876, da han ble valgt som representant for Liberal Party til Underhuset, og han var en av de ledende ved dannelsen av den nye partiorganisasjonen i 1877. Han var handelsminister under William Gladstone i perioden 1880–1885. Da Gladstone i 1886 stilte seg positiv til home rule for Irland (som da var underlagt Storbritannia), brøt Chamberlain med de liberale og startet et nytt parti, de liberale unionister. Partiet fikk 78 representanter ved valget 1886 og støttet de konservative. I 1883–1885 agiterte Chamberlain for en stemmerettsutvidelse med voldsomme utfall mot Overhuset. I Robert Gascoyne-Cecil Salisburys tredje regjering (1895) ble Chamberlain koloniminister og drev kraftig agitasjon for å vekke følelsen av samhørighet innenfor det britiske verdensriket (imperialismen). Chamberlains krav om overherredømmet i Sør-Afrika var en medvirkende årsak til boerkrigen i 1899, men etter at krigen var over reiste Chamberlain til Sør-Afrika i 1903 og virket for å dempe krigens skadevirkninger. Chamberlains imperialistiske streben førte ham inn på tanken om en endring av britenes tollpolitikk. I 1903 fremsatte han sitt program om beskyttelsestoll utad og frihandel innen imperiet, slik at den økonomiske sammenhengen i riket skulle styrkes. Forsøket strandet på frihandelspolitikkens hevdvunne stilling, og Chamberlain forlot deretter regjeringen. I 1906 ble han syk og var siden aldri arbeidsdyktig. Familie Han var far til Austen Chamberlain og Neville Chamberlain. Les mer i Store norske leksikon Storbritannias politiske system Storbritannias historie boerkrigene Litteratur Jay, Richard: Joseph Chamberlain : a political study, 1981, isbn 0-19-822623-3, Finn boken |
11,880 | https://snl.no/Bedford_-_lastebil | 2023-01-31 | Bedford
(lastebil) | Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Bil,Lastebil,Lastebilmerker | Bedford er et tidligere britisk lastebilmerke som ble tatt i bruk fra 1931. Bedford produserte hovedsakelig lettere og middelstunge lastebiler, og hadde i tillegg produksjon av busser og spesialkjøretøy. | Historie I 1925 begynte General Motors å produsere Chevrolet lastebiler på fabrikkene til Vauxhall som de hadde tatt over samme år. For å tilpasse seg det britiske markedet ble de markedsført som Chevrolet Bedford fra 1930, og Bedford fra 1931. Utover 1930-tallet begynte Bedford å produsere lastebiler i stadig mindre grad basert på Chevrolet-modeller. Under andre verdenskrig var Bedford en viktig produsent av militære kjøretøy. Krigsproduksjonen bestod blant annet av 250 000 lastebiler, hvorav den mest kjente var den firehjulsdrevne Bedford QL (52 250 produsert 1941-45). I 1960- og 1970-årene var Bedford den mest solgte lastebil i Europa, i flere år også i Norge. Nedgangstider i 1980-årene kombinert med utenlandsk konkurranse gjorde at General Motors i 1986 la ned lastebilproduksjonen, men reserverte Bedford-navnet for varebiler og lette nyttekjøretøy. I 1987 tok entreprenøren David J.B. Brown over produksjonen av lastebiler under merkenavnet AWD, hovedsakelig for produksjon av flerhjulsdrevne lastebiler for det militære og for eksportmarkedet. Sviktende salg førte til nedleggelse av AWD i 1992, som ble solgt til Marshall SPV som fikk tillatelse til å bruke Bedford-merket igjen og produserte lastebiler for det militære markedet. Bedford ble en kort periode på 1960- og 1970-tallet brukt som bilmerke, på en stasjonsvognutgave av en Vauxhall Viva varebil markedsført som Bedford Beagle Estate. Les mer i Store norske leksikon lastebil General Motors Corporation |
12,581 | https://snl.no/Dietrichson | 2023-01-31 | Dietrichson | Store norske leksikon,Historie,Historiske hjelpevitenskaper,Slektsforskning og genealogi,Norske slekter | Dietrichson, norsk slekt som stammer fra kjøpmann i København Diderik Rasmussen (død 1683). Slekten kom til Norge i 1724 med hans sønn, senere generalmajor Erasmus Dietrichson (1673–1737). Han var far til generalmajor og interimskommandant i Kristiansand Frederik Dietrichson (1723–1791). Fra sistnevntes sønner, Johan, Erasmus, Bernt og Gabriel, stammer fire grener av slekten. | Slekt etter Johan Wilhelm Dietrichson Tollinspektør Johan Wilhelm Dietrichson (1758–1803) var far til krigskommissær Frederik Dietrichson (1787–1866), som var far til presten Johannes Wilhelm Dietrichson (1815–1883). En annen sønn av tollinspektør Johan Wilhelm Dietrichson var zahlkasserer David Dietrichson (1792–1862), som var farfars far til landbruksmannen Wilhelm Sigvard Hjort Dietrichson (1880–1949). Slekt etter Erasmus Dietrichson Oberstløytnant Erasmus Dietrichson (1762–1844) var far til prost og sogneprest i Vestre Toten, Gustav Frederik Dietrichson (1813–86) og distriktslege Peter Wilhelm Krejdahl Dietrichson (1817–1895). Førstnevntes sønn var biskop Gustav Johan Fredrik Dietrichson (1855–1922), som var far til domprost Johannes Ødegaard Dietrichson (1885–1973).Sønner av distriktslege Peter Wilhelm K. Dietrichson var generalmajor, kommandant i Kristiansand Oluf Christian Dietrichson (1856–1942), som deltok i Fridtjof Nansens Grønlandsekspedisjon i 1888–1889, og lege Kristian Adolph Gustav Emil Dietrichson (1858–1896), som var far til polarflygeren Leif Ragnar Dietrichson (1890–1928), som omkom sammen med Roald Amundsen og fire andre under unnsettelsesekspedisjonen for Umberto Nobile i 1928. Slekt etter Bernt Dietrichson Kaptein Bernt Fröchen Dietrichson (1766–1810) var farfar til kunsthistorikeren, professor Lorentz Henrik Segelcke Dietrichson (1834–1917), som var gift med maleren Johanne Mathilde Dietrichson, født Bonnevie (1837–1921). Slekt etter Gabriel Dietrichson Innrulleringssjef Gabriel Grubbe Dietrichson (1777–1855) var far til teologen, professor Jacob Frederik Dietrichson (1806–1879). Les mer i Store norske leksikon genealogi |
10,218 | https://snl.no/Ernest_Bloch | 2023-01-31 | Ernest Bloch | Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Den klassiske musikkens historie,Klassisk musikk 1900–1950,Internasjonale klassiske komponister og verker 1900–1950 | Ernest Bloch var en sveitsisk-amerikansk komponist og dirigent, som i ettertid er særlig kjent for sine verker med røtter i jødisk kultur og musikk. Tre jødiske dikt for orkester (1913), Schelomo for cello og orkester (1915–1916) og Fra jødisk liv for cello og piano (1924) er eksempler på dette. Blochs tidlige verker, som for eksempel hans symfoni nr. 1 i ciss-moll (1910), bærer preg av et tonespråk forankret i romantikken. Etter hvert kommer det inn både impresjonistiske og neoklassisistiske trekk, også en langt større dristighet når det gjelder rytme og harmonikk. Det sistnevnte kommer tydelig fram i blant annet hans to sonater for fiolin og piano (1920 og 1924). I sin første pianokvintett (1921–1923) benytter han også kvarttoner i to av satsene. | Bloch dro på turne til USA som dirigent i 1916. Han fikk etter hvert flere oppdrag, og ble amerikansk statsborger i 1924. I Amerika, an Epic Rhapsody (1926) for orkester m/avsluttende kor, beskrives utviklingen av USA, fra urfolkenes liv, via europeisk immigrasjon, til samtid og framtid. Som kompositoriske virkemidler benytter han sitater fra blant annet engelske shanties , amerikanske borgerkrigssanger og spirituals. I tillegg inkorporerer han fabrikklyder og bilhorn.Bloch skrev en opera, Macbeth (1904–1909), orkesterverker, vokalverker, kammermusikk og solostykker. Samtidig med sin utstrakte komposisjons- og dirigentvirksomhet i USA underviste han ved en rekke utdanningsinstitusjoner. Han vant også flere priser for sine verker.Bloch døde i 1959. Etter stor innsats fra komponistens barn ble Ernest Bloch Society etablert i USA i 1967. I 2008 ble International Ernest Bloch Society etablert i London. Les mer i Store norske leksikon Musikk i Sveits Musikk i USA Litteratur Simmons, Walter: Voices in the Wilderness: Six American Neo-Romantic Composers |
4,225 | https://snl.no/elektromagnetisk_pumpe | 2023-01-31 | elektromagnetisk pumpe | Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Elektromagnetisme,Anvendt elektromagnetisme | Elektromagnetisk pumpe er en maskin som kan transportere flytende metall eller annen strømførende væske ved hjelp av elektromagnetisme. | Virkemåte I en vanlig pumpe er det bevegelige mekaniske deler som sørger for den kraften som skal til for å sette væske i bevegelse. Denne kraften blir i en elektromekanisk pumpe erstattet med en kraft skapt av magnetisme. Rundt en strømførende leder vil det alltid eksistere et magnetfelt. En strømførende leder som blir utsatt for et ytre magnetfelt, vil da oppleve en kraft som virker normalt på retningen av strømmen og magnetfeltet. Dette kan sammenlignes med det som skjer når to vanlige magneter rettes mot hverandre. Når en væske ledes gjennom en kanal og det sendes en strøm gjennom væsken på tvers av kanalretningen, samtidig som det påføres et ytre magnetfelt, vil den resulterende kraften følgelig skyve på væsken i kanalens retning. Anvendelse Elektromagnetiske pumper egner seg for pumping av flytende metaller og ioniserte løsninger, og brukes særlig til pumping av kjølevæsker i kjernereaktorer. Slike pumper kan med fordel brukes fremfor mekaniske pumper fordi de inneholder få deler som trenger vedlikehold. I en kjernereaktor kan ioniserende stråling gjøre vedlikeholdet vanskelig. Les mer i Store norske leksikon pumpe magnetisme lorentzkraften |
7,990 | https://snl.no/eintal_-_grammatikk | 2023-01-31 | eintal
(grammatikk) | Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkvitenskapens fagdisipliner,Grammatikk,Morfologi | Eintal er ein grammatisk eigenskap som typisk fortel at eit ord viser til eit enkelt eksemplar av noko. Eintal står i motsetnad til fleirtal (pluralis) – og i nokre språk også til total (dualis). | I norsk har substantiva eintals- og fleirtalsformer, som bøyinga av bil viser: eintal fleirtal ubunden / ubestemt bil bilar bunden / bestemt bilen bilane Bøyingsformene i eintal, bil og bilen, viser til eit enkelt eksemplar av fenomenet bil. Eintal og teljelege og uteljelege fenomen Når det i den fyrste setninga øvst står «ein grammatisk eigenskap som typisk fortel at eit ord viser til eit enkelt eksemplar», er ordet typisk teke med fordi denne forklaringa berre gjeld for teljelege fenomen, som bil, hus, ku, finger, ring, meter og stjerne. Eintalsformer av substantiv blir òg nytta om uteljelege fenomen, som væsker, massar og abstrakte omgrep, trass i at dei ikkje viser til eitt enkelt eksemplar av noko. Slike substantiv har ikkje fleirtalsformer: Væske: mjølk, mjølka, men ikkje «mjølker» og «mjølkene» Masse: sand, sanden, men ikkje «sandar» og «sandane» Abstrakt omgrep: venskap, venskapen, men ikkje «venskapar» og «venskapane» Skilnaden på teljelege og uteljelege fenomen kan forklarast slik: Dersom du tek noko teljeleg og deler det i to, er dei to delane ikkje eksemplar av det same slag som heilskapen. Du får ikkje to ringar om du deler ein ring i to – du får to halve ringar. Dersom du derimot deler noko uteljeleg i to, er begge delane av det same slaget som heilskapen. Dersom du har noko smør og deler dette i to, er begge delane framleis smør. Eintal og samsvarsbøying Ord som blir samsvarbøygde med substantiv i eintal, på norsk substantiv, pronomen, adjektiv og determinativ, har òg eigne eintalsformer: pronomen: ho / han / det i motsetnad til fleirtal dei adjektiv: liten / lite / lite / vesle i motsetnad til fleirtal små determinativ: min / mi / mitt i motsetnad til fleirtal mine; denne / dette i motsetnad til fleirtal desse Nokre substantiv i eintal viser likevel til grupper, og kan få samsvarsbøying i fleirtal: Politiet har vore raske og flinke i denne saka. Her må vi skilje mellom eintal som grammatisk eigenskap og som semantisk eigenskap. Ordet politiet er eintal grammatisk men fleirtal semantisk.Engelsk har eigne eintalsformer av verba, som blir nytta når subjektet står i eintal: the child is crying 'ungen græt' i motsetnad til fleirtal the children are crying 'ungane græt' Les meir i Store norske leksikon tall – grammatikk flertall – grammatikk |
Subsets and Splits